Om forvrengning av bilder

Transkript

1 Barrel / pincussion distortion Om forvrengning av bilder Forvrengning av bilder er et velkjent fenomen for de fleste som har fotografert en stund, og forekommer når man tar bilder på visse avstander med zoom med så vel digitale som normale kamera. Når du tar bilder av bygninger på lang avstand, spesielt når du bruker zoom, vil du kunne oppleve at bildene eser noe ut, slik som på bilde 1 her under. Dette har med zoomlinsen å gjøre, og er nesten ikke til å unngå. Dess kraftigere zoom (telelinse) som brukes, dess kraftigere er normalt dette fenomenet. De aller fleste kamera har varierende grad av dette, - litt avhengig av linser, teknikker og kvalitet på kameraene. Det finnes muligheter til å rette opp (noe) av slike forvrengninger i programmer slik som Photoshop, men det er bedre å sikre seg et kamera hvor fenomenet er minst mulig forstyrrende. Spør din fotoforhandler om det! De finnes to typer forvrengning, barrel og pincussion distortion (som det så fint heter på engelsk). Hvis du ser på bildene til høyre vil du se tre sett med bilder og noen tegnede striper over dem. Det første settet er et vanlig bilde uten forvrengning. Det andre settet demonstrerer barrel distortion, og det siste pincussion distortion. Side 1 av 1

2 Blits i dagslys Bruk av blits i dagslys Du har sikkert opplevd det selv: du tar ett pent bilde av din kjære, bare for å oppdage at hun ble for mørk mot den lyse bakgrunnen. Dette er et velkjent problem og et som det heldigvis er enkelt å rette på. Du kan selvfølgelig gjøre dette i Photoshop (se egen veiledning), men i dette tilfellet er det faktisk enklere å gjøre det i det du tar selve bildet: bruk blitsen! De aller fleste digitale kamera velger automatisk om det er behov for blits eller ikke, men det hender at de blir lurt. Et eksempel er nettopp fotografering av personer ute mot lyse bakgrunner. Her er det så mye lys at kameraet ikke har behov for blits, og dermed ikke bruker den. Problemet er at alt lyset bakfra 'drukner' personen i forgrunnen slik at han/hun blir for mørk. Løsningen på dette er enkelt og greit å tvinge kameraet til å bruke blits, slik at personen i forgrunnen får lys forfra i det bildet blir tatt, og dermed blir lysere. De aller fleste digitale kamera har muligheten til å velge dette. Altså: pass på å bruke blits når du tar bilder av personer eller objekter som vises mot en klart lysere bakgrunn Side 1 av 1

3 Digital vs Optisk zoom Digital vs Optisk zoom De aller fleste digitale kamera gir deg mulighet til å bruke digital zoom for å komme nærmere inn på motivene, ofte i tillegg til vanlig optisk zoom. Vær imidlertid klar over at digital zoom ikke er ekte zoom, og at bildene lider under dette Hva er så digital zoom? I all enkelhet er digital zoom et forstørret utsnitt av et helt bilde. Se for deg en bildefil på 1000 x 1000 bildepunkter (bilde 1). Når du bruker digital zoom, zoomer du egentlig bare inn på selve bildefilen. Når du så knipser, tar kameraet tak i utsnittet, som kanskje er 600 x 400 piksler (bildepunkter) stort (bilde 2), og 'strekker' det ut over hele bildeflaten på 1000 x 1000 piksler (bilde 3). Problemet er at siden du bare hadde 600 x 400 piksler i utsnittet, må bildedatabrikken 'lage' de resterende pikslene i bildet. Dette gjøres ved hjelp av en teknikk som kalles interpolering, en teknikk hvor brikken ser på pikslene rundt de nye, tomme punktene, og fyller disse tomme med farge basert på pikslene ved siden av. Resultatet er kort fortalt at du aldri vil få helt skarpe bilder av dette, og i verste fall ser du tydelig pikslene i bildet. Vår anbefaling Glem digital zoom! Når du kjøper kamera er det den optiske zoomen du bør være på utkikk etter - og hvor god den skal være avgjør du selv. Mange kamera tilbyr i dag et sted mellom 2x og 4x zoom, noe som er helt greit for vanlig bruk. Er du en ekte hobbyfotograf bør du lete etter kamera med større optisk zoom. Et tips helt til slutt. Bruk Photoshop (eller Paintshop) til å zoome inn i bilder dersom du ikke har zoom nok. Disse programmene gjør en like god jobb som kameraene, og du har langt mer kontroll over prosessen! Side 1 av 1

4 Exposure bracketing Exposure Bracketing Velg det beste bildet! ;-) Noen digitale kamera har en egen 'Exposure Bracketing' funksjon. Enkelt sagt gir det deg muligheten til å ta et antall påfølgende bilder i forskjellige lystoner (eksponeringer), slik at du etterpå kan velge ut det bildet med best / riktig lysforhold. De fleste kamera med denne funksjonen tar 3 bilder fortløpende, hvor ett bilde er ett hakk mørkere og ett bilde er ett hakk lysere enn 'normalen'. Noen av disse kameraene gir deg også muligheten til selv å velge hvor kraftig denne lysforskjellen skal være. Alle tre bildene lagres for seg på minnekortet, og du kan deretter hente dem over på PC'en for bedre evaluering av dem. Til høyre er et eksempel på ett bilde tatt med 'Exposure Bracketing'. Det første bildet er tatt med -0.7ev, det midterste bildet er normalen (0 ev), og det siste er tatt med +0.7 ev. Side 1 av 1

5 Exposure Exposure (eksponering) - justering av under / overbelysning Når du tar bilder, prøver kameraet ditt å tolke lyset som kommer inn, slik at rett mengde lys festes til 'filmen' (eksponering), - og du dermed får fine, avbalanserte bilder. Dessverre er det slik at kameraet noen ganger kan bli lurt, slik at det slipper inn for mye eller for lite lyst. Det kan være værtypen, lys og skyggeforholdet i motivet eller andre momenter som avgjør dette. Dette kalles over- eller underbelysning, og kan rettes på i de fleste kamera. De fleste kamera har en egen E/V knapp eller muligheten til å stille inn E/V via menyer. E/V er en forkortelse for Exposure Value, og denne brukes til å slippe inn mer eller mindre lys en 'normalt', 0 E/V. Normalt har du muligheten til å stille inn + eller - verdier på E/V i 1/3 steg. + E/V betyr å slippe inn mer lys på bildet, og - E/V slipper da logisk nok mindre lys inn. Til høyre ser du tre bilder. Det midterste er tatt med 0 E/V - altså kameraets normalmodus. Det første bildet er tatt med -0.3 E/V, og det siste med +0.3 E/V. Husk at selv små E/V steg utgjør relativt kraftige forandringer i lys og skygge. Det er derfor lurt å ikke overdrive mengden justering. Side 1 av 1

6 Farger i bildene Del I Hold bildet enkelt og fargesterkt I motsetning til det menneskelige øyet har kamera et begrenset synsområde og fargespekter. Der vi ser millioner av farger og detaljer på store flater, kan ikke kameraet gjengi det på samme måte. Disse begrensningene er en av grunnene til at du kanskje opplever at bildet ikke gjengir det du husker (eller opplevde) du så. Denne begrensningen kan overkommes hvis du bare tenker litt på hva du ønsker å ta bilder av. Når vi er hjemme i stuen eller ute på ferie, er det alltid 'de små detaljene' som sitter igjen. Du husker solnedgangen over hvite strender, det å sette foten ned i varm hvit sand eller ett glass vin og en god bok hjemme i sofaen. Når vi tar bilder har vi ofte en tendens til å ønske å ta med 'alt vi ser' der og da. Prøv istedenfor å venne deg til å ta 'renere' bilder med færre (forstyrrende) elementer. Her er et eksempel: Du er på ferie i ørkenen. Istedenfor å ta masse 'oversiktsbilder' hvor hver detalj blir liten og utydelig, prøv heller å få med de elementene som illustrerer ørkenen: Ta noen nærbilder av en stor kaktus, gjerne med en sanddyne i bakgrunnen. Ta bilder av gribben som spiser på et dødt dyr. Ta bilder av buktende slangespor i sanden. Skjønner du ideen? Fordelen med å venne seg til å gjøre dette (når man har muligheten til det) er at man fokuserer på få, men tydelige elementer. Bildet får et klart fokus og blir renere. Samtidig løser det ofte en annen utfordring - fargene i bildet. Når vi tar bilder med mange elementer i, blir bildet ofte rotete både fordi det (duh..) har mange elementer, men også fordi hver element har sin egen farge og form. Mange farger kjemper om din oppmerksomhet når du ser på bildet, som dermed mister noe av sitt fokus. Når du tar bilder lønner det seg å prøve å finne elementer eller situasjoner som gir gode, klare og få farger. Et eksempel er sydenbilder. Istedenfor å ta bilder av hele stranden med alle turistene kan du løfte kameraet litt og ta bilde av en knall grønn parasoll mot en knall blå himmel. Eller hva med en gammel hvit-og-grønn robåt i strandkanten? Hva med en solnedgang, der du bare ser en mørk silhuett av parasollen mot en fargesterk bakgrunn? Ett tips er å alltid lete etter måter å ta bildet på slik at du rydder bort unødvendige elementer samtidig som du får maksimal fargeutnyttelse i bildet. Det kan også være en ide å prøve ut forskjellige perspektiver for å få maksimalt ut av bildet (se annen veiledning). Til slutt: se på bildene på denne siden. Ingen av dem er perfekte, men de har klart fokus og klare farger Side 1 av 2

7 Farger i bildene Del 2 Fargekomposisjon - med fokus på fargene i bildet Som nevnt i en tidligere artikkel er sammensetningen av farger i bildet svært viktig. Ved å holde et lite øye med fargene i det vi ønsker å ta bilder av kan vi oppnå svært gode resultater. Du trenger ikke å være ekspert for å ta gode bilder eller for å kunne se hva som kan bli bra eller ikke. Her er noen enkle råd om hvordan du kan bruke fargene til din fordel. For mange farger I dette bildet er det for mange farger, - noe som gjør bildet ufokusert og lite tiltalende å se på - selv om motivet er trivelig. Her kjemper grått, grønt, gult, svart, rosa og mange andre fargertoner om din oppmerksomhet. Når du tar bilder ute er det ekstra viktig å kontrollere bakgrunnen til motivet. Noen ganger er det nok å skifte vinkel eller flytte seg litt. Husk også å tenke på motivets farger mot denne bakgrunnen Bruk fargene til din fordel Det vil alltid være mange farger i motivet når du skal ta bildene dine, men istedenfor å miste motet over det kan du bruke fargene til din fordel. I all enkelhet kan du prøve å 'komponere' fargene i bildet på to måter, - enten ved at fargene i bildet komplementerer hverandre eller er i samme fargeskala / tone (som brun/beige tonene i bildet til venstre), eller ved å bruke få men kontrastfyllte farger for ekstra fokus. Kontrastfarger gir fokus I dette bildet er det tre hovedfarger - Rød, grønn og mørk grå. De mørke tonene (dekkene, vinduene og veien) oppfattes som en og samme mørke tone. Her gis bilen maksimal fokus, - både på grunn av dens egen rødfarge, men også fordi det grønne rundt er en god kontrastfarge. Et godt tips når du skal selge bilen din :-) Side 1 av 2

8 Farger i bildene Del 2 I dette bildet er det tre hovedfarger, Grønn, rød og blå (himmelen og fjellene er blåtoner). Legg igjen merke til at bruken av grønn og rød gjør at fokuset faller på bygningen - selv om den ikke er det mest fremtredende i bildet. 'Ensfargede' bilder Dette bildet er nesten ensfarget fordi det har alle toner i blått - fra nesten hvitt til helt mørk, nesten svart blåtone. Her skapes fokuset igjen med kontraster, - selv om mindre tydelig enn i eksemplene over. Holmen er nesten svart og står i kontrast til de lysere blåtonene rundt. Et lite tips: En enkel måte å trene seg i å tenke farger når man 'komponerer' bilder er rett og slett å ta med seg kameraet ut og leke seg. Ta bilder av alt fra løvverk i trær til hus og biler. Se på bakgrunnen og elementene rundt. Se på fargene i motivet ditt (det du vil ha fokus på) og se om det passer i omgivelsene - eller, hvis de ikke gjør det: er det gode kontrastfarger istedenfor? Med andre ord: ut og tren! :-) Lykke til! Side 2 av 2

9 Flash modes Blits moduser Blits / Flash modes De fleste digitale kamera gir deg muligheten til å bestemme hvordan blitsen skal virke. Her er en kort oversikt over de vanligste mulighetene. Husk å se i manualen til kameraet ditt for hvilke blitsalternativer ditt kamera har. Ingen blits (No Flash) Blits kan ta bort dybdefølesen og fargetonene fra et bilde, og derfor er det kjekt å ha muligheten til å nekte blitsen å fyre av (no flash). Merk imidlertid at dette ofte kan føre til uklare bilder fordi kameraet fortsatt leser / ser det lave lysnivået og stiller eksponeringstiden deretter (lang eksponering) Red-eye reduction Et annet typisk problem, - særlig på digitale kamera hvor blitsen sitter nær linsen, er fenomenet med røde øyne. Mange kamera gir deg muligheten til å sette på 'red-eye reduction', noe som fører til at blitsen lyser opp noen ganger før selve bildet tas. Disse lysglimtene gjør at pupillene trekker seg sammen og dermed gir mindre overflate å reflektere blitslyset fra. Slow synchro (bilde kommer) Normalt fyres blitsen av samtidig som bildet tas, og dermed lyses bildet opp. Slow synchro gjør at bildet blir eksponert et kort øyeblikk etter at selve blitsen har gått av, slik at også det 'vanlige' lyset blir med. Dette egner seg veldig godt på mørke bilder hvor subjektet må lyses opp, men hvor man ønsker å ha med bakgrunnen også. Flash +/- Noen kamera gir deg muligheten til å stille inn hvor kraftig blitsen skal være. Dette kan være svært nyttig fordi mange situasjoner krever mer eller mindre blitsstyrke. Her under er et eksempel fra et kamera med tre instillinger (high, normal, low). Når du har muligheten kan du ta mange bilder av samme subjekt men med forskjellige innstillinger. Deretter tar du vare på det som ble best :-) Side 1 av 2

10 Hvitbalanse Hvitbalanse Mennesket er fantastisk. Vårt øye 'oppdaterer' seg hele tiden, og bildet som leveres til hjernen oversettes og tolkes (riktig) slik at vi hele tiden ser farger og objekter i riktige farger og fokus. Et (digitalt) kamera klarer ikke dette på samme måte, og trenger litt hjelp. Et av de største 'problemene' et kamera har er til enhver tid å kunne vite hvordan fargene skal tolkes. Hva er grønt? Hva er rødt? Hva er hvitt? Enkelt forklart løses dette ved at kameraet tar utgangspunkt i (absolutt) hvitt, - og regner resten ut fra dette. Det 'balanserer' alle fargene med utgangspunkt i hvitt, såkallt 'Hvitbalanse'. Det betyr igjen at den må vite eller finne ut hva som faktisk er helt hvitt i de bildene du tar. De fleste kamera har automatiske rutiner for å finne ut av dette, og balanserer alle fargene i bildet etter dette. Problemet er at kameraet kan lures. Forskjellige situasjoner kan føre til at kameraet leser hvitt feil, og dermed justerer feil. Et vanlig eksempel på dette er lys fra lysrør. Noen av disse gir varmt lys (gulskjær) mens andre gir kaldt lys (blåskjær). Hvis du holder et hvitt ark under ett av disse lysene, vil arket få tilsvarende lysskjær. Hvordan skal kameraet vite at arket egentlig er hvitt? Resultatet kan bli at bildet får lyskjær i seg slik som eksemplene under viser. De fleste kamera løser dette helt greit med sine automatiske rutiner, men hvis ditt kamera gir deg muligheten til å stille / endre på hvitbalansen, kan det noen ganger være lurt å 'hjelpe' kameraet ved å fortelle den hvilken lystype det er der du tar bildet. Manuell hvitbalanse Hvis ditt kamera gir deg muligheten til å stille inn hvitbalansen selv er dette å foretrekke. Måten du gjør det på er å ha med deg et helt hvitt ark. Det tenger ikke å være stort, men sørg for at det er hvitest mulig. Dernest holder du opp dette arket foran kameraet og velger / setter hvitbalansen. Dermed vet den hva som skal være helt hvitt i gitte situasjon. Side 1 av 2

11 Hvitbalanse Et eksempel Dette er det originale bildet. Det er tatt inne på et kontor med varmt lys fra lysrør. Som du ser er det et kraftig gulskjær i bildet - selv om kameraet har prøvd å 'avsløre' lystypen med sin automatiske hvitbalanse. I det andre bildet har vi hjulpet kameraet ved å stille inn hvitbalansen på 'fluorescent' lys. Dermed vet kameraet at lyset her er gulaktig, og justerer fargene deretter. Som du ser hjelper det en del, og ofte er det godt nok. Her har vi selv satt hvitbalansen. Vi fokuserte på det hvite arket i bildet og trykket på 'Sett hvitbalanse'. Dermed 'så' kameraet hva som skulle være helt hvitt, og justerte alle farger deretter. Som du ser ble resultatet mye bedre. Merk at det ikke er krise om du ikke får satt hvitbalansen ordentlig her. Mange bildebehandlingsprogrammer - inkludert Photoshop, har ypperlige verktøy for å rette opp slike fargeskjær. Side 2 av 2

12 ISO sensitivitet ISO sensitivitet Siden digitale kamera ikke bruker film, men istedenfor opererer med databrikker som registrerer fargene med lysfølere, må man være litt oppmerksom på en del kameraers begrensninger i forhold til nettopp denne lysfølsomheten. En enkel forklaring På gode gamle kamera kunne man velge type film etter forholdene: skulle man ta vanlige utebilder holdt det med 100 ASA film - som er 'normalt' lysfølsom film, mens man fikk bedre bilder innendørs eller bilder av motiver i rask bevegelse om man brukte 200 ASA - som er mer lysfølsom og tar til seg lys lettere enn normal 100 ASA. Siden digitale kamera altså ikke bruker gammeldags film, må man herme slik lysfølsomhet på annen måte. Dette er gjort ved å stille inn databrikken slik at den er omtrentlig like lysfølsom som normal film er. Dermed kan man omtale databrikkens lysfølsomhet etter samme standard som ved vanlig film, - i ASA eller ISO (ISO og ASA er i all enkelhet to standardiseringer for lysfølsomhet, og 100 ISO tilsvarer ca. 100 ASA). Pass på! Svært mange kamera har bare en innstilling, og du kan ikke endre på dette om motivet eller behovet skulle kreve dette. Det skaper problemer fordi kameraet egner seg godt til en type bilder, men dessverre gir dårlige bilder i mange andre situasjoner. Nyere digitale kamera har ofte flere innstillingsmuligheter, fra 80 og helt opp til 1600 ISO. De fleste har normal ISO 100, 200 og 400 mulighet, noe som vil gi deg gode bilder i de aller fleste situasjoner. Mange kamera setter dette selv avhengig av situasjonen, men noen gir deg også mulighet til selv å eksperimentere med dette. Men, ved høyre ISO... Vær likevel oppmerksom på et annet fenomen i kjølvannet av høyere ISO innstillinger - støy i bildet. (se annen veiledning om dette), og legg merke til at dette blir verre / mer fremtredende på høyere ISO innstillinger. Konklusjon Vær svært oppmerksom på ISO mulighetene når du velger kamera, slik at du ikke ender opp med ett som er begrenset i sine muligheter. Vi har prøvd å ta dette med i våre kameravurderinger. Side 1 av 2

13 Støy (noise) i bilder Om støy i bilder Svært mange digitale kamera har problemer med å ta gode bilder når det begynner å bli dårlig belysning og / eller du ønsker å ta bilder uten blits. Resultatet er ofte bilder som til høyre - hvor det oppstår 'støy' i form av bildepunkter med for forskjellige farger. Dette kommer av at digitale kameraer ikke opererer med vanlig film, med må herme lysfølsomhet avhengig av motiv og tilgjengelig lys. Dette gjøres ved å endre ISO innstillingen (lysfølsomheten) til bildebrikken i kameraet. Problemet er at mange kamera gjør dette automatisk, eller at de ikke har muligheten til å velge mellom slike innstillinger. De aller fleste begynnerkamera har en fast ISO på ca. 100, og dette er godt nok for vanlige utendørsbilder - men egner seg dårlig til å ta bilder i svak belysning. Nyere kamera har ofte muligheten til å velge mellom flere ISO innstillinger, normalt 100, 200 eller 400 (hvor 200 og 400 egner seg bedre til mørke bilder eller bilder med raske bevegelser). Pass på dette når du velger kamera. Vår anbefaling er å kjøpe et kamera som i alle fall har ISO 100 og 200, og det er også en bonus om kameraet gir deg muligheten til å justere dette selv i tillegg til kameraets egen automatiske justering. Side 1 av 1

14 Kromatisk abbresjon Om Kromatisk abbresjon Kromatisk abbresjon er et fenomen der det i overganger mellom svært lyse og mørke flater oppstår et (feil) fargeskjær. Dette skjæret er som oftest lilla eller blåaktig, og kan i de verste tilfellene være sjenerende. Eksempler på hvor dette oppstår er når du tar bilder av hus - da i overgangen mellom kantene på huset og himmelen bak, eller når du tar bilder av trær (der problemet oppstår i bladverket), samt andre situasjoner hvor du har sterke kontraster. Forskjellige kamera har forskjellige grad av dette problemet, men det er viktig å være klar over at de aller fleste kamera faktisk sliter med fenomenet. I våre kameraanbefalinger har vi tatt hensyn til dette. Bruk Photoshop! Når du har tatt noen bilder er det alltid lurt å se på dem i Photoshop for å kunne oppdage (og endre) eventuelle feil. Det finnes tilleggsprogrammer til Photoshop som du kan bruke til å fjerne slike feil med, men du kan langt på vei fjerne problemet manuelt nesten like bra som slik tilleggsprogram! Se våre egne veiledninger for en gjenomgang av dette. Side 1 av 1

15 Oppløsning / megapiksler Om oppløsning - megapiksler Dette er ett av de aller viktigste temaene ved digitale kamera, og et man absolutt bør kjenne til. Kort fortalt sier antall megapiksler noe om kvaliteten på bildet. En enkel introduksjon Et normalt kamera bruker lysfølsom film til a ta bildene på. Her er det små korn som fanger opp lyset og gjengir dette. I digitale kamera bruker man ikke tradisjonell film, men bruker istedenfor en liten databrikke til å fange opp lyset med. Hver databrikke har en overflate med tusenvis av lysfølere samlet i rader og kolonner, og disse fanger opp lyset som treffer hver enkelt føler. Dette blir så samlet sammen og lagret som et bilde. Hva er så megapiksler Slike databrikkers overflate eller antall lysfølere avgjør hvor gode bilder vi kan få. Dess flere lysfølere, dess flere lyspunkter (bildepunkter) kan bildet bygges opp med, og derav får vi bedre kvalitet. En slik databrikke (CCD som den heter på 'datask' ) har altså lysfølere i vertikale og horisontale rekker. Det samlede antall slike lysfølere og derav antall bildepunkter vi får, omtales i millioner piksler (piksel er engelsk for bildepunkt), eller megapiksler. Hvis en slik brikke gir 1000 vertikale x 800 horisontale bildepunkter, gir dette totalt , eller 0.8 millioner bildepunkter. Dette kalles 0.8 megapiksler. Dette høres mye ut, men som du skal se her under, gir ikke dette nok punkter til å gi deg god kvalitet på bildene dine. Hvor mange megapiksler trenger jeg? Vi tar utgangspunkt i at vi ønsker å fremkalle vanlige 10x15cm bilder. Vårt kamera gir oss altså 0.8mp bildefiler - det vil si bilder som er bygd opp av 0.8 millioner bildepunkter (fra nå av kalt piksler). Når vi fremkaller bildene, vil disse pikslene bli jevnt fordelt utover en fotopapiret som er 10 x 15 cm stort. Med så få piksler fordelt på arket vil du kunne se mellomrommet mellom dem (slik som på bilde 1 her til høyre). Løsningen på dette er å 'strekke' hver piksel til den møter neste. Slik fyller men hele flaten, men da blir hver piksel stor nok til at du kan se dem som store firkanter. Dette gir bilder slik som det andre bildet. Side 1 av 2

16 Oppløsning / megapiksler Med kamera med høyere antall piksler - flere megapiksler, har CCD brikken flere lysfølere som gir flere bildepunkter. Hvis brikken f.eks. kan produsere 1200 x 1024 punkter, gir dette oss 1,2 megapiksel bildefiler (1200 x 1024 = 1,22 millioner). Det betyr i praksis at et større antall prikker skal fordeles på samme 10x15cm flate, og dermed må pakkes tettere sammen. Bildene til høyre illustrerer hvordan forskjellen på antall piksler på et bilde av en gitt størrelse vil gi forskjellige kvaliteter. For eksemplets skyld kan vi si at det første bildet er 0.3 megapiksler, det andre er 2,1 og det siste er 2.0 megapiksler. Det anbefales å skaffe seg et kamera som gir 2.0 mp eller større bildefiler. Alt under dette gir bilder hvor du kan se prikkene. Alt over 2.0 mp gir normalt gode bilder når du fremkaller 10x15cm bilder. Side 2 av 2

17 Oppløsning Lær å regne megapiksler Lær å regne det ut selv... Som nevnt i andre av våre artikler skal du ikke høre på alt som blir deg fortalt av selgere i kamerabutikkene. De vil gjerne ha deg til å kjøpe nye, flotte modeller. Hvor mange megapiksler trenger jeg? Det er ikke sikkert at du trenger de aller siste og flotteste for å ta dine 'daglige' bilder. Med utgangspunkt i at de aller fleste av oss tar normale 15x10cm bilder, og at de aller fleste ønsker et brukervennlig familiekamera, skal du passe litt på disse salgstriksene. 2 eller 5 megapiksler? Så hva må du passe på når du velger kamera? Jeg har i en annen artikkel beskrevet de grunnleggende elementene du bør vite om ved valg av kamera (se link til venstre). I denne tilleggsartikkelen skal jeg lære deg å regne ut hvor mange piksler du faktisk trenger - ved hjelp av Photoshop, -og samtidig bevise at du kanskje ikke tenger et 5 megapiksel kamera til 7000 kroner. Faktum er nemlig at de fleste får mer enn gode nok bilder med et billigere 2 megapiksel kamera. Teori... For at vi skal skjønne logikken i dette er det nødvendig med litt bakgrunnskunnskap. Når du leverer inn vanlig film til fremkalling, blir bildene fremkalt på kvalitetspapir med høy oppløsning (300dpi). 300 dpi betyr '300 dots pr. inch', noe som forteller oss hvor mange prikker (dots) man klarer å 'klemme sammen' på en tomme av papiret. Dess flere prikker man får inn i ett gitt område, dess vanskeligere er det for å oss skille dem fra hverandre, og dess bedre synes kvaliteten for oss... For bilder er denne standarden altså 300 dpi. En liten sammenligning: Aviser trykkes normalt i dpi. Det er billigere men gir lavere kvalitet, - og hvis du ser veldig nært på bildene vil du kunne skille punktene fra hverandre. I de fleste ukemagasiner brukes en høyere oppløsning, 150 dpi. I bøker med fargebilder og ved fremkalling av våre bilder brukes som tidligere nevnt en høy oppløsning på 300dpi. Når vi nå vet at bilder vi leverer fra oss fremkalles i denne oppløsningen, kan vi bruke dette (sammen med neste punkt) til å finne ut hvor mange megapiksler vi trenger ved forskjellige fremkallingsstørrelser. Side 1 av 2

18 Oppløsning Lær å regne megapiksler Slik regner du ut hva du trenger... Med noen enkle steg kan du bruke Photoshop til å finne ut hvor mange (mega)piksler bildet ditt må ha for å kunne produsere gode bilder i hvilken som helst ønsket størrelse. Til dette trenger du kun å velge 'File' 'New', og leke med mulighetene i denne dialogboksen! 1. Oppgi bildets størrelse Det første du må gjøre er å fortelle Photoshop hvor stort (slutt)bildet ditt skal være. I dette eksemplet, - og for å bevise at 2mp er nok til vanlige bilder - skal vi ha et 15cm x 10cm bilde. Begynn med å sikre deg at måleenheten er satt til cm (2) både på vidden og bredden. Skriv deretter inn størrelsene du ønsker (1). I vårt tilfelle altså 15 x 10 (cm). 2. Sett riktig oppløsning Her skriver vi inn oppløsningen (kvaliteten) bildet skal ha. Som tidligere nevnt trykker de alle fleste fotografene ut bildene i 300 dpi. Skriv inn 300 her. Merk at det her står 'Piksels/inch' istedenfor 'Dots/inch'. Dette skal stå slik! (enkelt forklart trykker skrivere ut dots, mens skjermen viser lysprikker (piksels) på skjermen) 3. Hvor mange piksler tilsvarer så dette? Nå kommer det spennende. Gå tilbake til vidde og høydefeltene, og endre cm innstillingen tilbake til Piksels. Ikke endre på tallene - de endrer seg selv! Nå viser Photoshop deg hvor mange piksels denne størrelsen / oppløsningen tilsvarer. Gang disse tallene sammen. I vårt tilfelle er det * 1.181, noe som gir altså 2,09 millioner piksler... eller 2.1 megapiksler! (avrundet opp). Som du ser kan du med denne metoden regne ut hvor mange (mega) piksler du trenger for hvilken som helst størrelser bilder. Ønsker du maks kvalitet på A4 bilder? vel... regn ut hvor mange megapiksler det gir, da vel... :-) Lykke til! - og husk: ikke stol blindt på alle som alltid skal selge deg det aller siste! Side 2 av 2

19 Tips Mørke bilder Bedre med for mørke bilder enn for lyse Mange bilder blir for lyse når vi tar dem, særlig når vi lar kameraets automatiske innstillinger råde. Her er noen råd på veien. Det er bare større og noe dyrere kamera som gir oss muligheten til selv å bestemme alle sider ved komponeringen av et bilde, - men alle kamera har en 'auto' innstilling. Denne innstillingen gjør at kameraet analyserer motivet og deretter justerer lys og lukkertid deretter. Dessverre er det slik at denne automatikken ikke alltid gir oss det beste bildet. Det hender at den leser situasjonen feil, og dermed gjør 'feil' når den tar bildet. Bildene kan for eksempel bli altfor lyse (overeksponert) når de tas, noe som ofte skjer på bilder med en lys blå eller grå himmel. Slike himler fører til at bildets 'gjennomsnittsfarge / lysstyrke' blir tolket feil og tatt for lyst, og dermed kan resultatet bli et bilde hvor himmelen går helt over i hvitt, og blir en eneste stor, hvit flekk. Bildet til høyre er et eksempel på dette. Løsningen er heldigvis enkel. På de fleste kamera kan man selv stille inn eksponeringsverdien (EV), som angir om kameraet skal slippe litt mer eller mindre lys inn på 'filmen' enn den gjør i utgangspunktet (automatisk). Ved å sette denne verdien ned et par små hakk vil alle bildene bli noe mørkere når vi tar dem. Trikset med dette er som følger: Bilder der fargene har gått helt over i hvitt er vanskelig å redde / rette opp i. Mange kamera har litt problemer med lyse toner, og de glir for lett over i hvitt. Mørke toner er heldigvis enklere for kameraet å skille. De fleste kamera kan dermed plukke opp flere mørke toner enn lyse, og dette kan vi benytte oss av. Ved å stille ned på denne EV verdien tar kameraet altså litt mørkere bilder enn normalt. Bildet til venstre er samme motiv som her over, men med en nedjustering av EV på kameraet ned til Som du ser ble bildet for mørkt, men - og det er det som er viktig - bildet har alle detaljene. Ingenting er tapt over i hvitt (brent bort). I programmer slik som Photoshop kan vi så gå inn å rette på denne lys/fargefeilen. Siden bildet består av flest mulig fargetoner (om enn mørke) kan programmene regne seg frem til hva som skal være rett farge og rette på bildet. Hvis bildet hadde bestått av bare hvite områder kunne ikke programmet gjort dette, fordi hvitt er hvitt (i motsetning til mange mørke toner). Her ser du samme bildet som over, etter at Photoshop har kjørt en 'Auto Color' rettelse på bildet. Bildet ble mye bedre enn det første. Derfor: Sørg for å sette EV ned et lite hakk eller to når du tar bilder i situasjoner der sjansen er stor for at du vil få problemer med lyse toner. Det er bedre å kunne etterbehandle dem i Photoshop enn ikke å kunne rette bildet i det hele tatt. Side 1 av 2

20 Tips Bruk ett øye! Bruk ett øye! Hvorfor blir bildene sjelden slik som vi så det for oss når vi tok dem? Her får du grunnen til dette, samtidig som vi lærer deg å se det samme som kameraet gjør. Vi mennesker er utrolige skapninger, og synet vårt står ikke tilbake for noe. Våre øyne er plassert litt fra hverandre, noe som gjøre at hvert øye fanger opp et litt forskjøvet bilde fra det andre. Hjernen mottar disse to bildene, og ut fra disse dannes et 3-dimensjonalt bilde med dybde. Når vi i tillegg beveger oss forandres bildet kontinuerlig, slik at vi får et godt (animert) dybdebilde av omgivelsene, - slik som når vi ser et objekt nær oss bevege seg foran et annet. Vi evner altså å se dybde i alt rundt oss, - noe som kameraene ikke gjør. Kamera har en linse - et øye- som bare ser et bilde. Dette bildet er i tillegg stillestående, og dermed forsvinner (all) dybde fra bildet. Vi må dermed sørge for at motivet blir tatt på en slik måte eller fra en slik vinkel at det skapes dybde i motivet. Normalt gjøres dette ved å komponere bilder slik at kjente objekter slik som trær, steiner, hus, bilder, mennesker etc. skaper en følelse av dybde. Dette skjer fordi vi kjenner størrelsene på disse, og når vi ser dem i forhold til andre elementer foran og bak hverandre i bildet, oppfatter vi dybde i bildet. Lys og skygge hjelper for øvrig også til med dette. Et tips er å prøve å se et eventuelt motiv på samme måte som kameraet gjør det - med ett øye. Når du ser noe du tror blir bra på et bilde kan du lukke igjen det ene øyet og se på motivet på nytt. Står du helt stille blir effekten enda mer riktig. Du har sikkert også sett noen holde opp begge hendene foran seg, og lage ett rektangulært hull med hendene. Dette gjøres for å etterape området / rammen på bildet. Slik får du et mest mulig riktig inntrykk av hvordan bildet vil bli. Hvis motivet ble litt 'flatt' er det fordi dybdeeffekten forsvant. Kan dette rettes opp ved å skifte vinkel / plassering? Hva med bakgrunnen eller forgrunnen? er det elementer som kan inkluderes for å gi bildet mer dybde? Dette er en teknikk som må trenes opp noe, men som i alle fall vil gi de fleste en pekepinn om hvordan bildet vil bli. Lykke til. Side 1 av 1