Innledning. Immaculée Ilibagiza, New York, USA

Transkript

1 Innledning Denne boken er ikke en historie om Rwanda og folkemordet der. Dette er min historie. Det er gitt ut flere gode og informative bøker som i detalj tar for seg det som utløste og drev folkemordet i 1994 videre fram, myrderier som ifølge rwandiske myndigheter kostet mer enn én million mennesker på omkring ett hundre dager. Dette er min historie, gjenfortalt slik jeg husker det og jeg husker det som om det skjedde i går. Det er en sann historie. Jeg står fram med fullt navn og oppgir navnene på alle i familien min. Så har jeg forandret navn på mange av de andre som blir omtalt her, for å beskytte de overlevende og ikke bidra til hatets onde sirkel. Jeg tror at våre liv henger sammen, at det er meningen at vi skal lære av hverandres opplevelser. Og jeg har skrevet denne boken med et håp om at andre skal få noe ut av min historie. Immaculée Ilibagiza, New York, USA

2 Presentasjon Jeg heter Immaculée Jeg hørte morderne rope på meg. De ropte navnet mitt. De befant seg på den andre siden av veggen. Bare noen få centimeter med gips og tre skilte oss. Stemmene var kalde, harde og besluttsomme. «Hun er her. Vi vet at hun er her et sted. Finn henne! Finn Immaculée!» Det var mange stemmer, mange mordere. Jeg kunne se dem for meg. De var tidligere venner og naboer som alltid hadde møtt meg med kjærlighet og omsorg og nå romsterte de rundt i huset med spyd og macheter mens de ropte på meg. «Jeg har drept tre hundre og nittini kakerlakker,» sa en av morderne. «Immaculée blir nummer fire hundre. Det er et bra antall å ha drept.» Jeg krøp sammen innerst på det lille badet, lå dørgende stille og holdt pusten lik de sju andre kvinnene i rommet. Det sto om livet. Morderne måtte ikke høre oss. Stemmene gikk gjennom marg og ben. Det var som å ligge på en seng av glødende kull, som om jeg tok fyr. En vind av smerte fór gjennom meg, det var som om tusenvis av usynlige nåler stakk i huden min. Jeg hadde aldri ant at frykt kunne gi slik en intens fysisk smerte. Jeg prøvde å svelge, men det snørte seg i halsen. Munnen var tørr som sand. Jeg lukket øynene, prøvde å forsvinne, men stemmene ble bare høyere. Morderne ville ikke vise noen nåde, 9

3 visste jeg. Hvis de finner meg, dreper de meg, det var tanken som kvernet i hodet mitt. Hvis de finner meg, dreper de meg. Hvis de finner meg, dreper de meg... Morderne var rett utenfor døren, og jeg visste at de ville finne meg når som helst nå. Hvordan ville det kjennes når macheten hogg i meg, spjæret huden og skar inn til bena? Jeg tenkte på min bror og mine kjære foreldre, lurte på om de alt var drept, om vi snart skulle se hverandre i himmelen. Jeg foldet hendene, holdt hardt om pappas rosenkrans og ba stille: Vær så snill, Gud, vær så snill, hjelp meg! Ikke la morderne finne meg. Du sier i Bibelen at hvis vi ber, skal vi få. Ja vel, Gud, nå ber jeg. Vær så snill, få morderne til å gå sin vei! Vær så snill, ikke la meg dø på dette badet! Vær så snill, Gud, vær så snill, redd meg! Frels meg! Morderne gikk ut av huset, og vi begynte å puste igjen. De var borte. De skulle imidlertid komme tilbake mange ganger i løpet av de tre neste månedene. Jeg tror Gud sparte livet mitt. Men i løpet av de nittién dagene jeg tilbrakte skjelvende av frykt sammen med sju andre på et bad på størrelse med et klesskap, lærte jeg at å bli spart er noe ganske annet enn å bli reddet og frelst. Og den innsikten forandret meg for alltid. Det var en innsikt som midt oppe i et massemord lærte meg å elske dem som hatet og jaget meg og tilgi dem som slaktet familien min. Jeg heter Immaculée Ilibagiza. Dette er historien om hvordan jeg oppdaget Gud under et av historiens blodigste folkemord. 10

4 1 Evig vår Jeg ble født i paradis. Det var i alle fall slik jeg opplevde mitt hjemland da jeg vokste opp. Rwanda er et lite land plassert som en juvel midt i Afrika. Det er så vakkert at det er umulig ikke å se Guds finger i landets frodige åser, tåkekledde fjell, grønne daler og glitrende vann. Brisen som hvisker ned fra fjellene og gjennom skogene, bærer med seg en duft av liljer og krysantemer. Og været er så behagelig året gjennom at de tyske kolonistene som kom hit sent på 1800-tallet, døpte Rwanda den evige vårs land. Den ondskapen som senere skulle føre til blodbad og folkemord i mitt elskede hjemland, ble holdt skjult for meg da jeg vokste opp. Som liten jente så jeg bare det vakre landskapet, vennlige naboer og den dype kjærligheten fra mine foreldre og brødre. I vårt hjem var rasisme og fordommer ukjente begreper. Jeg visste ikke at mennesker hørte til ulike folkegrupper, og hørte ikke ordene tutsi og hutu før jeg begynte på skolen. I landsbyen vår pleide barna å gå over en mil på øde strekninger til og fra skolen, men foreldrene trengte aldri å bekymre seg for at de små skulle bli bortført eller skadet på noen som helst måte. Som barn var min største frykt å være alene i mørket, 13

5 men ellers var jeg ei svært glad jente i en tilfreds familie som bodde i det jeg trodde var en flott landsby der folk respekterte og brydde seg om hverandre. Jeg ble født i landsbyen Mataba i Kibuye-provinsen vest i Rwanda. Huset vårt lå på en høyde med utsikt over den tilsynelatende endeløse Kivusjøen. Men på klare morgener kunne jeg se fjellene på den andre siden av sjøen; de lå i Zaïre, som nå heter Den demokratiske republikken Kongo. Et av mine fineste barndomsminner er fra alle de gangene jeg klatret ned den bratte åssiden fra huset vårt og badet med pappa og brødrene mine idet morgensolen jaget den siste rest av dis fra Kivusjøen. Vannet i sjøen var varmt, luften var sval mot huden vår, og huset vårt høyt over stranden var alltid et vakkert syn. Veien hjem igjen var alltid et eventyr, for åssiden var så bratt og leiren under føttene våre så løs og upålitelig. Jeg gled både titt ofte og var redd for å falle helt ned i sjøen igjen. Pappa skjønte alltid når jeg var redd, og da tok han meg i armene sine og bar meg hele veien hjem. Han var stor og sterk, og jeg følte meg trygg og elsket når jeg lå i de kraftige armene hans. Det var en fryd å bli løftet og båret slik, så hengivent, spesielt fordi pappa ellers var ganske reservert på en litt gammeldags måte. Han viste sjelden hva han følte, og sa nesten aldri at han var glad i brødrene mine, selv om vi visste at han var det. Når vi kom hjem fra morgenbadet, var min gode, vakre mor i gang med å tilberede bønner og ris som hun pleide å gi oss før vi ble sendt på skolen. Hvor tok hun kreftene fra? Det sluttet aldri å forundre meg. Mamma var alltid først opp og sist i seng. Hun sto opp flere timer før alle andre og sørget for at huset var rent og ryddig, at klærne våre var presentable til dagen som ventet, at skolebøkene våre lå klare, og at pappas papirer og dokumenter var der de skulle være. Hun sydde alle klærne våre, 14

6 klippet oss og pyntet hjemmet vårt med dekorasjoner hun selv lagd. Bønnene hun serverte oss til frokost, kom fra åkeren vår og også den tok mamma seg av før mann og barn hadde stått opp. Hun sjekket avlingen, sørget for at dagarbeiderne der hadde de redskapene de trengte, og passet på at kuene og de andre dyrene fikk vann og fôr. Så, etter at hun var ferdig med alt morgenarbeidet hjemme og hadde sendt oss på skolen, gikk hun til barneskolen og tok fatt på sin heltidsjobb som lærer der. Både mamma og pappa var lærere. Og begge var overbevist om at det eneste som ville sikre mot fattigdom og sult, var en skikkelig utdannelse. Selv om Rwanda er et av de minste landene i Afrika (litt mindre enn Hedmark fylke, o.a.), er det et av de tettest befolkede landene der og blant de fattigste i verden. Mamma og pappa var de første i sine respektive familier som fullførte videregående skole, og de var helt klare på at barna deres skulle få en enda lengre utdannelse. Her gikk pappa foran som et godt eksempel ved at han hele tiden jobbet hardt og leste og studerte mye. Han mottok en rekke utmerkelser og ble forfremmet flere ganger, og sakte, men sikkert gikk han fra å være barneskolelærer til å bli rektor på ungdomsskolen. Til slutt ble han leder for all katolsk skoledrift i vårt distrikt. I Rwanda har familiemedlemmer hvert sitt etternavn, gitt av foreldrene ved fødselen, et navn som sier noe om hva moren og faren følte da de så sitt barn for første gang. På kinyarwanda, det opprinnelige språket i Rwanda, betyr mitt navn, Ilibagiza, skinnende og vakker i legeme og sjel. Det var pappa som valgte navnet, og det vil for alltid minne meg om hvor mye han elsket meg fra jeg ble født. Pappa het Leonard Ukulikiyinkindi, og mamma hadde fått navnet Marie Rose Kankindi, Rose blant venner. Rose og Leonard traff hverandre første gang sommeren 1963 hjemme hos 15

7 et av mine senere søskenbarn. De skulle i bryllupet til en felles bekjent, og da de ble presentert for hverandre, tittet mamma på pappas ustelte hår, klikket med tungen og spurte: «Skal du i bryllup med dét håret?» Pappa trakk på skuldrene og påsto at det var umulig å oppdrive en frisør. Da fant mamma fram en saks, fikk ham til å sette seg og begynte å klippe. Og hun må ha gjort en god jobb, for etter det ble de uatskillelige. Før ett år var gått, giftet de seg. Etter mammas første klipp slapp pappa heller aldri noen andre til med saks i håret sitt. Ved å jobbe som lærere, dyrke åkeren som min bestefar hadde gitt dem, og selge bønner, bananer og kaffe fra den, klarte foreldrene mine å legge seg opp litt penger. Så tegnet og bygde pappa huset vårt. Det var et hus som etter vestlig standard nok var svært beskjedent, men som i vår landsby ble ansett som ganske luksuriøst. Vi hadde kjøkken, spisestue, dagligstue, gjesterom og hvert vårt soverom og til og med et lite kontor til pappa. På plassen foran huset gikk en sti bort til et lite anneks der dagarbeiderne kunne bo. Heldigvis hadde vi også en innhegning for dyrene slik at vi slapp å ha kuene i huset. På taket lagde pappa en sisterne som samlet opp regnvann, og dermed trengte vi heller ikke å bære vann fra Kivusjøen. Og solcellepanelet han satte opp, ga oss en times strøm på solrike dager. Så hadde vi både bil og motorsykkel, noe som var nesten uhørt i denne delen av Rwanda. Den gule motorsykkelen brukte pappa når han besøkte skoler i landsbyer langt oppe i fjellene, og den vesle bilen brukte vi til kirken og besøk hos slektninger i helgene. Noen i landsbyen så på oss som rike, noe vi ikke var, og de kalte pappa Muzungu, som betyr hviting eller riking, to betegnelser som for de fleste rwandere går ut på ett. Ingen andre i landsbyen hadde motorsykkel, og mamma var alltid urolig for at pappa skulle bli overfalt og ranet på en eller 16

8 annen øde strekning. Å bekymre seg for familien var noe hun gjorde ustanselig. Hvis noen av oss var hjemmefra to netter eller mer på rad, lyttet hun på radioen i kveldingen for å høre om vi var blant dem som hadde dødd det siste døgnet. «Men, mamma, tenk heller på alt det gode som kan skje med oss, i stedet for å frykte det vonde,» pleide jeg å si til henne. Men det nådde ikke inn. «Å, Immaculée,» sa hun, «jeg hadde ikke holdt ut hvis noen kom og fortalte at det hadde skjedd noe med et av barna mine eller med din far. Jeg bare ber om at jeg dør før noen av dere gjør det.» Hun ba ustanselig om at vi måtte få være friske og trygge og ellers ha det bra. Foreldrene mine var trofaste katolikker, og de ga sin tro videre til oss. Hver søndag måtte vi gå til messe, og hjemme ba hele familien kveldsbønn sammen. Jeg elsket å be, gå i kirken og alt som hadde med Gud å gjøre. Jeg var spesielt glad i jomfru Maria og regnet henne som min andre mor som holdt øye med meg fra himmelen. Jeg visste ikke hvorfor, men bønn gjorde meg varm og glad. Faktisk gjorde det meg så godt at jeg en gang, ti år gammel, snek meg fra skolen og sammen med min venn Jeanette dro på besøk til fader Clement. Han var en klok, gammel prest som var en god venn av familien min og var som en bestefar for meg. Den dagen gikk Jeanette og jeg over en mil gjennom skog og enger og vi vadet over en elv for å komme til fader Clement. Han ønsket oss varmt velkommen, men ble bekymret over at vi kom pesende, helt utslitte, dryppende våte og temmelig skitne. Selv så han ut som en helgen der han sto over oss i sin flagrende hvite kappe, med åpen favn og en vakker rosenkrans om halsen. «Hva er det, jenter? Hva kan jeg gjøre for dere?» «Fader, vi vil gi våre liv til Gud,» sa Jeanette høytidelig. 17

9 «Det stemmer, fader,» fulgte jeg opp. «Vi har tenkt nøye gjennom dette. Vi vil bli nonner.» «Nonner? Jeg forstår,» sa han og nikket alvorlig, selv om han må ha strevd fælt for ikke å smile. Så la han hendene på hodene våre og ba om en spesiell velsignelse: «Kjære Gud, velsign disse barna. La dem være trygge, og pass på dem alle deres dager.» Deretter kikket han på oss. «Nå må dere to gå hjem,» sa han. «Kom heller tilbake til meg når dere har fylt atten. Hvis dere da fortsatt vil bli nonner, kan vi ta en ny prat.» 18 * Selv om foreldrene mine var ihuga katolikker, var de kristne i ordet videste forstand. De hadde stor sans for Den gylne regel og lærte oss å være god mot vår neste og vise alle respekt. De følte også at de virkelig hørte til i landsbyen vår, og gjorde sitt for at det skulle være et godt og harmonisk fellesskap der. Pappa brukte mange helger på frivillig arbeid, som å være med på å bygge et felleskirkelig kapell, og han betalte store deler av byggekostnadene av egen lomme. Han opprettet også et skolestipend for fattige barn ved å etablere et av Rwandas få kaffesamvirker. Det gikk ut på at et titall kaffeprodusenter fikk dyrke noe av hans jord gratis mot å gi noe av overskuddet til stipendfondet. Samvirket ble så vellykket at det til og med ble penger til å bygge et samfunnshus, lage en fotballbane for ungdommen og legge nytt tak på skolen. Mamma var også kjent for sine mange gode gjerninger. Hun klarte aldri å si nei til noen som var i nød. Så vi hadde ofte en eller annen familie boende hos oss, familier som hadde det vanskelig, og som trengte et sted å bo inntil de kom seg på fote igjen. Etter at arbeidsdagen hennes på skolen egentlig var over,

10 brukte mamma ofte tid på å gi elever litt ekstraundervisning og hjelpe dem med leksene. Hun pleide også å kjøpe inn tøy og sy skoleuniform til jenter i landsbyen. Og en gang overhørte jeg en samtale mellom mamma og en nabokvinne som var hysterisk fordi hun ikke hadde råd til å kjøpe bryllupskjole til datteren sin: «Si meg, Rose, hva slags mor er jeg som bare har gamle klær å gi min datter når hun skal begynne et nytt liv?» spurte kvinnen. «Om jeg bare hadde hatt en geit å selge, kunne jeg kledd henne opp slik det sømmer seg på bryllupsdagen hennes.» Mamma ba henne om ikke å bekymre seg. Hvis nabokvinnen stolte på Gud, ville han ordne dette, sa moren min. Neste dag så jeg mamma telle over det hun hadde lagt til side av lærerlønnen sin, før hun gikk ned til landsbyen og kom tilbake med armene fulle av fargerikt tøy. Hele den natten satt hun oppe og sydde kjoler til kvinnens datter og alle brudepikene. Mamma og pappa behandlet alle i landsbyen som vår storfamilie, og mange der så på dem som sine reserveforeldre. Pappa var for eksempel kjent i hele området for å være en utdannet, opplyst og rettferdig mann. Derfor reiste mange langt for å spørre ham til råds om familieproblemer, økonomiske bekymringer eller forretningsideer. Han ble ofte tilkalt for å dømme i lokale konflikter, og for å irettesette ulydige barn. En krise nede i landsbyen ble ofte fulgt av at noen banket på døren vår og tryglet: «Kan du hjelpe oss, Leonard? Vi trenger råd fra deg. Hva skal vi gjøre, Leonard?» Da pleide pleide pappa å invitere dem inn, uansett når på døgnet det var, og så diskuterte de problemet helt til de fant en løsning. Han var diplomatisk og fikk alltid folk til å føle at de hadde løst sine egne problemer. 19

11 Mamma ble også spurt om råd, spesielt av kvinner som hadde problemer med ektemannen. Opp gjennom årene hadde så mange vært mammas elever at de fleste i landsbyen bare kalte henne Læreren. Men samtidig som de virkelig engasjerte seg i landsbyens ve og vel, var foreldrene mine også svært opptatte av sine barn og brukte så mye tid som mulig på oss. Av og til når pappa kom hjem etter å ha jobbet sent og tatt noen øl med vennene sine på vei hjem, hadde vi for lengst lagt oss. Da spurte han alltid: «Hvor er mine søte små? Hvor er mine kjære barn?» Han kunne nok være litt brisen, men mest av alt full av omsorg. Da hysjet mamma på ham. «De sover, Leonard, slik de skal gjøre. Hvis du vil se dem, må du komme hjem tidligere.» «Vel, jeg kan jo ikke spise middag alene,» pleide han å si og fikk oss varsomt opp av sengen. Så satt vi rundt bordet i pysjen mens han spiste middag og fortalte oss om dagen sin. Og vi elsket hvert eneste minutt av det. Når han hadde spist ferdig, bestemte pappa at vi skulle knele i stua og be aftenbønnen. «Men de har alt bedt aftenbønnen, Leonard,» sa mamma. «Og det er skole i morgen!» «Mens jeg skal på jobb i morgen, Rose. Og man kan aldri be for mye. Ikke sant, Immaculée?» «Jo, pappa,» svarte jeg sjenert. Jeg forgudet faren min og var stolt over at han spurte meg om noe så viktig. Slike øyeblikk var magiske når pappas strenge fasade slo sprekker, var det lett å se hvor glad han var i oss. * 20

12 Vi var fire barn i familien. Det var tre gutter og meg. Min eldste bror var Aimable Ntukanyagwe, født i 1965, ett år etter at mamma og pappa giftet seg. Selv som barn var Aimable den mest alvorlige i familien. Han var så stille og tankefull at vi spøkte med at han var familiens prest. Mamma dullet litt ekstra med ham siden han var hennes førstefødte og favoritt, men Aimable var ydmyk, sjenert og flau over den ekstra oppmerksomheten hun ga ham. Han var også godhjertet og avskydde vold. Når de andre guttene kranglet eller slåss, pleide han å gå imellom og få dem til å holde fred. De gangene pappa var borte, tok Aimable hans plass og sørget for at vi gjorde leksene våre, ba aftenbønnen og kom oss i seng når vi skulle, mens han selv fortsatte å være oppe og så til at dørene var låst og huset trygt for natten. Han virket så mye eldre enn han egentlig var. For meg var han uansett en kjærlig bror. Han spurte alltid om hvordan dagen hadde vært, hvordan det gikk på skolen og om vennene mine var snille med meg. Men så lenge vi var små, var det vanskelig for oss å bli kjent med hverandre, for det var tross alt fem år mellom Aimable og meg. Jeg var bare sju da broren min flyttet på internatskole, og etter det traff vi hverandre bare i feriene og ved spesielle anledninger. Likevel kjente jeg det i magen den dagen han dro. Selv om skolen hans ikke lå så langt borte, opplevde jeg det som om han flyttet til månen. Det var første gangen jeg kjente den fysiske smerten ved å miste en jeg var glad i. Da pappa noen dager senere satte oss til å skrive brev til Aimable, var det bare to ting som sto i hodet mitt. Med stor løkkeskrift skrev jeg: 21

13 Kjære Aimable Jeg er glad i deg, jeg savner deg, jeg er glad i deg, jeg savner deg, jeg er glad i deg, jeg savner deg, jeg er glad i deg, jeg savner deg, jeg er glad i deg, jeg savner deg, jeg er glad i deg, jeg savner deg, jeg er glad i deg, jeg savner deg, jeg er glad i deg, jeg er glad i deg, jeg er glad i deg og jeg savner deg!!!!! Kjærlig hilsen Immaculée PS: Jeg savner deg! Pappa lo da han leste brevet. «Du har ikke skrevet noe om at du har besøkt bestemor og hvordan det går med brødrene dine, Immaculée. Prøv igjen med litt flere nyheter og litt færre glad i deg og savner deg.» «Men det er sånn jeg har det, pappa.» Jeg kunne ikke forstå at han ville at jeg skulle være mindre glad i broren min. Og pappa ble aldri lei av å erte meg for det brevet. To år etter at Aimable ble født, kom min andre storebror til verden. Han fikk navnet Damascene Jean Muhirwa. Han ble en skarp, ulydig, morsom, sjenerøs og utrolig snill gutt som det var lett å bli glad i. Hver eneste dag fikk han meg til å le, og han visste alltid hvordan han skulle få meg til å slutte å gråte. Damascene... Selv i dag klarer jeg ikke å si navnet hans uten å smile eller gråte. Han var tre år eldre enn meg, men det føltes som om vi var tvillinger. Det var han som sto meg aller nærmest. Han var min sjelevenn. Når jeg følte meg utafor og deppa, kunne Damascene komme og få meg i gang igjen slik som den dagen jeg var sint på mamma fordi jeg måtte rydde i gården mens guttene spilte fot- 22

14 ball. Da droppet Damascene forballkampen, forlot kompisene sine og hjalp meg kledd i skjørt! «En kvinnes arbeid tar aldri slutt,» sang han med lys stemme. Jeg lo så det gjorde vondt. Så tok han opp en rive og jobbet sammen med meg hele ettermiddagen. Selv om Damascene en sjelden gang kunne gjøre dumme ting, pleide han å komme ned på bena. Da han var tolv, «lånte» han pappas bil for å lære seg å kjøre. Vanligvis ville pappa ha straffet ham skikkelig for noe slikt, men da han fant ut dette, ga han Damascene en klem. I mellomtiden hadde øvelseskjøringen nemlig kommet til stor nytte. Det skjedde da pappa var på reise og mamma fikk et alvorlig astmaanfall. Hun falt sammen på gulvet hjemme, halvt bevisstløs, og klarte nesten ikke å puste. Med pappa bortreist måtte andre redde henne. Så Damascene tok mamma på skuldrene sine, bar henne ut i bilen, satt henne forsiktig i baksetet og kjørte halvannen mil til nærmeste sykehus. Han krasjet nesten med to kuer, tre geiter og flere av naboene våre på veien dit, men han fikk mamma til sykehuset akkurat i tide. Legen sa at hun ville ha dødd hvis de hadde kommet senere. Nesten alle som traff Damascene, likte ham. Det naturlige smilet og den joviale væremåten hans smittet. Han var klassens klovn men også en skarp elev, alltid blant de beste i klassen. Da han senere tok en mastergrad, var han tidenes yngste i vår del av landet til å ha klart det. Han leste og studerte både sent og tidlig, men fant likevel tid til å oppnå brunt belte i karate, være førstealtergutt i kirken vår og bli kaptein på basketballaget på både videregående og universitetet. Jeg gråt i en uke da også han flyttet på internatskole. Det kjentes som om jeg aldri kom til å le igjen. Damascene var mitt livs lys. 23

15 Familiens minstemann var lillebroren min, John Marie Vianney Kazeneza, født tre år etter meg. Vianney var en storøyd, uskyldig gutt som var søt, men irriterende, slik alle småbrødre er, antar jeg. Han vokste opp til å bli en skikkelig kjekk og stram ung mann som raget over meg, men i mine øyne var Vianney alltid lillebror; jeg sluttet aldri å føle at jeg måtte passe på ham. Jeg var veldig glad i ham, og han fulgte etter meg overalt, omtrent som en valp. Jeg ble så vant til at han alltid var der, at jeg savnet ham når han ikke var der og plaget meg. Jeg var barn nummer tre og familiens eneste jente. Det å være jente la et ekstra press på meg i det mannsdominerte samfunnet vi levde i. I rwandisk kultur betyr en persons gode navn og rykte alt, og foreldrene mine var påpasselige med at deres eneste datter beholdt et uplettet rykte. Derfor var de strengere med meg enn med brødrene mine. Jeg fikk flere oppgaver hjemme og måtte komme inn tidligere enn guttene. Mamma og pappa valgte også klær for meg, og de avgjorde hvilke venner jeg kunne ha. Foreldrene mine oppfordret meg til å lære mest mulig og gjøre det godt på skolen, men som ung kvinne i et konservativt samfunn var det fortsatt forventet at jeg bare skulle ses og ikke høres. Bare ses og ikke høres. Da er det ganske ironisk at det er jeg som må fortelle historien om familien vår fordi jeg var den eneste som ble spart. 24