Organ for Oslomarka Trekkhundklubb. Nr 1/2015, årgang 57 - utgitt første gang i 1958

Transkript

1 TREKKHUNDEN Organ for Oslomarka Trekkhundklubb Nr 1/2015, årgang 57 - utgitt første gang i 1958

2 TREKKHUNDEN Organ for Oslomarka Trekkhundklubb Oslomarka Trekkhundklubb Postboks 28, Oppsal 0619 OSLO Ansvarlig redaktør Morten Rønseth Satt med Minion Pro Design og layout: Morten Rønseth Trykk: Kraft Digitalprint Omslagsfoto: Anki/Sjekkpunktet Neste nummer kommer i uke 24 INNHOLDSFORTEGNELSE Leder/info fra stryret 4 Redaktøren 5 Røkterhjørnet 6 Juniorgruppa 8 Nordisk 9 Slede 10 Østmarkas perle 12 Femundløpet 14 Et annet utgangspunkt 18 Løpskarusell 22 To flotte jenter 23 Portrettet 26 Mush synnfjell 28 Resultater 31 Seppalaløpet 34 Rapport fra kafeteriaen 38 På forsiden Det er så mye fokus på hundekjørerne, ti på topp lister, bilder av smilende fjes. Men, de virkelige heltene prates det mindre om, de som løper mil etter mil, alltid glade, alltid klare for nye utfordringer. Vi har utelukkende helter på omslaget, og det kommer også nå en bok om de beste lederhundene. 2 TREKKHUNDEN Organ for Oslomarka Trekkhundklubb Nr 1/2015, årgang 57 - utgitt første gang i 1958 Ben og Solo i årets Femundløp TILLITSVALGTE Leder Frode Galaaen Tlf: frogalaa@online.no Nestleder Tor Arne Bernhardsen Tlf: torarne@ymail.com Kasserer Gunnar Solberg Tlf: skautravern@gmail.com Sekretær Morten Rønseth Tlf: morten@ronseth.no Materialforvalter Thomas Thoresen Tlf: thoresen.thomas@gmail.com Plassjef / teknisk ansvarlig Robert Singsåsmo Tlf: rcs@tess.no Leder Nordisk Grete Waltoft Tlf: grete.waltoft@gmail.com Leder Slede Line Løw Tlf: l.m.low@medisin.uio.no Leder Junior Elise Arnesen Tlf: junior@omtk.no Tilde Waltoft tlf: junior@omtk.no Representanter, Stiftelsen Sjustua Tom Olaussen Didrik Sand Kjersti Andersen

3 STØTT KLUBBEN DIN! Det er nå mulig å tildele grasrotandelen din til OMTK. Støtt klubben din og tilknytt Oslomarka Trekkhundklubb som din grasrotmottaker. Dette gjøres enkelt hos din tippekommisjonær, eller på din side på Norsk Tipping på nett. TREKKHUNDEN 3

4 Leder/info fra styret Av Frode Galaaen Våren har kommet! Snø-sesongen ebber ut når disse linjer skrives, men for en hundekjører gir denne tiden en mulighet til å fikse på utstyr, rake halm, reparere hundehus, og forberede seg til barmark-sesongen. Klubben har hatt aktiviteter gjennom hele vinteren i Østmarka, torsdagsklubben har hatt bra oppmøte, og tilbudet til de som ikke har egne hunder på onsdager har vært veldig godt mottatt og i all slags ufyselig vær har veldig mange deltatt. Kafeteriaen har stort sett vært åpen, og jeg vil rette en stor takk til de som har tatt sine vakter der, klubben er avhengig av disse midlene. Mannskapsrommet har fått nytt gulv, maling og en rentbrennende ovn på plass. Det var veldig viktig å få gjort dette da folk har hatt hunder inne, noe som er strengt forbudt pga allergi blant medlemmer, elever på hundekjørerskolen, og barn i barnehagen som i over 20 år har leid plassen en uke på høsten. Det blir årsmøte på Skullerudstua torsdag 7/5 kl , vil du bidra i styre, eller utvalg, gi meg beskjed! Høstsamlingen er spikret på Svullrya, Thomas Thoresen er ansvarlig. Overnatting bookes direkte til stedet, og folk har allerede booket seg inn. En del av de nyrekrutterte ungdommene ønsker å holde sommerkennel på Skjelbreia, noe som kan gi medlemmene et godt alternativ til å sette hundene sine på annen kennel i sommerferien, og noen kroner å tjene for de som drifter dette. Nærmere opplysninger blir publisert /4 lærer vi å bygge slede på Skjelbreia, interessen er stor, slik at å ta med telt er et godt valg. God Påske ønskes alle! Frode. 4 TREKKHUNDEN

5 Redaktøren Av Morten Rønseth Ting skjer Denne utgaven av Trekkhunden var opprinnelig ment å bli sendt ut i uke 10. Dessverre er ikke redaktørrollen 100% forenlig med trening av hunder og kjøring av løp, så derfor er vi et par uker forsinket. Men, på den annen side betyr det igjen at løpssesongen nå er over og vi har kunnet ta med enda mer innhold og resultater fra sesongen 14/15. Seppala ble avviklet nå sist helg og vi tar like godt med en serie bilder og resultater derfra. Vinteren er nå definitivt over, selv om det kommer noen krampetrekninger med snø sånn helt på tampen. Ski, pulk og slede kan nå stues bort frem til neste sesong, ta frem sykler, vogner og kickbiker! Videre innover i dette nummeret finner dere mye bra stoff fra både enhetsledere og rapporter fra sporet. Robert Sørlie forteller om årets Femundløp, Johanne Sundby om Mush Synnfjell. Vi har også portrett av ett av våre medlemmer, og novelle hører selvfølgelig med. Håper dette faller i smak, ris & ros taes selvfølgelig i mot med takk. Happy Trails! Sesongen vi nå legger bak oss har vært noe bedre enn den forrige, men det er ikke de helt store mengdene snø som kommer. Vi kan bare krysse fingrene og håpe at neste sesong - DA blir det bra føre også i Østmarka! Vi har løypetraséer, scootere og mannskap til å kjøre løyper så alt ligger til rette for allsidig trening i hjemlige trakter. TREKKHUNDEN 5

6 Røkterhjørnet, februar 2015 Av Line Løw Det var et begredelig syn som møtte meg når jeg jeg kom hjem isete veier og smeltende snø I skrivende stund akkurat kommet hjem fra 25 varmegrader i Scharnitz, Østerrike! Vi fleipet om vi skulle stille til start i bikini Deltok på VM for renrasede hunder. Mange startende og selvfølgelig litt show som det alltid er på de større arrangementene. Det var et begredelig syn som møtte meg når jeg jeg kom hjem isete veier og smeltende snø Regn og atter regn. Jeg som hadde håpet at jeg kunne flise rundt i løypene i Østmarka i minst en måned til. Helst to Jeg kjører med et lite spann så jeg koser meg både i hundeløypa og i skisporet. Det er fantastisk gøy å kjøre i Østmarka, selv om Gjørmedalen var så som så før Knut Helge Rei- ersgård og Øyvind Halseth utbedret den. Det er et betydelig arbeid som blir nedlagt for å holde hundeløypa oppe. Jeg håper at alle som bruker den (og gjerne flere) bidrar på dugnad når den tid kommer. Jeg håper også at Øyvind kan kalle inn til dugnad med ok varsel slik at de fleste av oss for mulighet til å komme. Helga etter påske blir det sledebygging på Breia, da håper jeg det syder av liv og røre på plassen. Fortsatt god vinter og lykke til på løp! Line Dalwhinnie og Tallisker første gangen ute på Skjelbreia. Nå er de store og viltre... 6 TREKKHUNDEN Foto: Line Løw

7 TREKKHUNDEN 7

8 Juniorgruppa Av Elise Arnesen og Tilde Waltoft Stor aktivitet i gruppa! Juniorgruppa har startet opp masse aktiviteter. Det har vært en dans på roser å være juniorledere med så fantastisk engasjerte medlemmer som Øyvind, Thomas og Fredrik som har hatt treninger med juniorene hver onsdag! Hvor de som ikke har hund kan låne av dem. Dette har vært et utrolig positivt tiltak! Det gir juniorene i klubben noe fast å være med på og skaper et bedre miljø. Vi har desverre ikke fått bidratt noe serlig selv etter jul, da Tilde reiste til Spania som lærling og Elise har hatt fullt opp med eksamener. Oslomarka. Det er veldig, veldig lenge siden det var et så stort junior miljø i klubben. Elise og Tilde Juniorgruppa deltok på vintersamlingen til NHF, hvor det helt klart var flest juniorer fra Stor aktivitet blant juniorer, det yrer av liv på Breia Foto: Grete Waltoft 8 TREKKHUNDEN

9 Leder nordisk Av Turid Næss Torsdagsklubben seks år! Et fotografi sier mer enn mange ord, og dette bildet av Torsdagsklubben på tur en høstlig torsdag (et sted i Østmarka) kan oppsummere suksessen. I løpet av de seks årene vi har holdt på, fra den spede start med Team NiTuTi (fra Gamle-Vangen), har nye og gamle turmedlemmer kommet og gått. Fra to til 20 har vi vært, vi har møtt opp i sol og regn og sludd, på eventyrlig nysnø og i gamle spor strødd med barnåler, vi har lært å snørekjøre på ski, å kjøre slede, sparkesykkel, vogn, pulk, barnevogn og sykkel, og for ikke å glemme forbikjøring. Mange har blitt inspirert til å delta i løp på barmark, og selvsagt på snø med både ski og pulk og slede, og deltatt i Seppala for første og andre og tredje og 30. gang. Skjelbreia er et populært sosialt samlingspunkt for to-og firbeinte, og vi har hatt nyttige og spennende foredrag om livet med hund og hundekjøring. En ny vinter med varierende snømengder skjerper kreativiteten hva gjelder aktiviteter, men Torsdagsklubben har holdt koken, det kommer nye deltakere nesten hver torsdag, ikke minst takket være Grete, limet i denne sosiale rekrutteringsgruppa for nordisk kjørestil. Takk for laget så langt! Turid PS: STILLINGSANNONSE: Torsdagsklubben søker en ny inspirerende innkaster, da Grete skal satse på VM i synkronjakt. Klubben trenger også ny oppkvinne for nordisk. Ta kontakt med Thorbjørn hvis du kunne tenke deg å følge opp den trivelige gjengen. Torsdagsklubben et sted i Østmarka Foto: Frete Waltoft TREKKHUNDEN 9

10 Leder slede Av Line Løw Konkurransesesongen nærmer seg med stormskritt! Imponerende resultater fra OMTK utøvere så langt i vinter: Kristoffer Halvorsen vant Mush Synnfjell 2015 og Hallingen 160km åpen klasse2015, Kristin Ranem Rønsdal vant Rørosløpet 6-spannsklassen, Trond Hansen vant VM gull i MD åpen klasse, Bjørnar Andersen vant Hakasleppet åpen klasse. Gratulerer så mye til vinnerne av sine respektive løp! Nå trenger vi bare et VM gull i langdistanse Vi har i tillegg hatt deltakere med gode plasseringer på Gausdal 5 mila og Gausdal 10 mila, Hamar Hundekjørerfestival, Gausdal Maraton, Vikerfjelløpet, Sølv i NM mellomdistanse, Bronse i NM sprint, Hallingen (med deltakere i nesten alle klasser). Siste løp med gode plasseringer er Hakasleppet med blant annet Elise Arnesen 2. plass 8-spann og Lars Monsen 3. plass, åpen klasse. Ønsker alle utøvere lykke til med de løp som gjenstår denne sesongen. Mvh Line Marie Løw Oslo, Ventende sleder... 1 time til fellesstart på Norway Trail siste dag. Slalåmbakken med de tre startlinjene åpner ikke før om 30 min... Foto: Line Løw 10 TREKKHUNDEN

11 ! TREKKHUNDEN 11

12 Skjelbreia Østmarkas perle Av Line Løw Oppgradering Skjelbreia - Mannskapsbrakka er rustet opp! Mannskapsbrakka har blitt pusset opp i finfine lyse farger, og er virkelig verdt et besøk. Vegger er pusset, sparklet og malt, taket er malt og det er lagt nytt gulv. Det har blitt veldig koselig. I skrivende stund er det snø og greie treningsforhold i marka. Kanskje ikke for oppkjøring til Finnmarksløpet, men for trening til Seppalaløpet, Kongepokalløpet i MD 6-spann eller andre mindre løp er det helt ypperlig. Ta med familien og hunder og ta et avbrekk i hverdagen. Husk at man også kan leie kafeteriadelen billig for små eller store begivenheter. Mvh Styret (det har blitt hengt opp gardiner etter at bildene ble tatt, red. anm.) Skjelbreia har også utrolig fine tur- og fiskemuligheter rett utenfor døren. Dersom du har eller planlegger valpekull er det lettvint å gå tur og sosialisere valper på Skjelbreia. Lækkert! 12 TREKKHUNDEN Foto: Grete Waltoft

13 Ny, rentbrennende ovn Foto: Grete Waltoft Utleie av Skjelbreia Visste du at du for en hyggelig pris kan leie Skjelbreia til bursdager, konfirmasjoner eller andre private arrangementer? Du visste det kanskje, men hadde glemt det? Vel, da er det kanskje på tide å friske opp hukommelsen. Gå inn på nettsidene våre eller send epost til utleie@omtk.no for mer informasjon. Medlemmer: 750 kroner pr. dag for leie av kafeteria alene 1000 kroner pr. påbegynt døgn for leie av hele klubbhuset med overnatting Ikke-medlemmer: 1250 kroner pr. dag for leie av kafeteria alene 1750 kroner pr. påbegynt døgn for leie av hele klubbhuset med overnatting TREKKHUNDEN 13

14 Femundløpet 2015 Av Robert Sørlie Årets utgave ble noe litt utenom det vanlige. Så var vi kommet til årets vakreste eventyr og det eneste løpet som jeg skulle kjøre i år, var Femundløpet. Forventningene var høye. Kristoffer Halvorsen hadde kjørt inn til 1. plass i Mush Synnfjell og Hallingen. I Gausdal Maraton ble han nr. 2 etter Ralph Johannessen med mitt spann. Vi hadde 15 hunder i trening siden høsten og alle var med fortsatt. De resterende 3 hundene som ikke ble med på Femund 600 spannet, fikk Kriss bruke. Han skulle kjøre spannet til Birgitte Næss Wærner, da hun hadde ødelagt armen i Mush Synnfjell løpet. Start dagen 6. februar opprant med et strålende vær, sol og et par minus grader. Det var nesten så man ikke skulle tro på værmeldingen som meldte orkan lørdag. Starten gikk veldig greit. Greide og holde farten nede helt til jeg kom ned på Femund. Da vi passerte Femundhytten var vi 3 spann som kjørte sammen. Ralph, Hans-Petter og meg. Været var fortsatt bra med måneskinn og lite vind. Det var en liten pulje med hundekjørere som dro ut samlet fra Drevsjø Ola Martinsen, Kriss, Monsen, Arne Karlstrøm. Hans-Petter tok meg igjen og hadde større fart ut fra Drevsjø. Da jeg nærmet meg Sølen sjøen tok jeg igjen Hans-Petter og Trine Lyreck. Nå begynte det å bli litt snøvær og vind. Etter hvert tok jeg igjen Arne Karlstrøm og Ralph, kjørte fra dem inn til Søvollen. Det begynte å snø og blåse mer og mer. Fant etter hvert fram snøbrillene. Man var Inn til Tufsingdalen kom jeg som nr. 2 etter Lars Monsen. Hans-Petter og Ralph kom hakk i hæl. Været var fortsatt topp. Måneskinn, vindstille og et par minusgrader. Alle var pålagt minst 4 timers obligatorisk hvile + utjevningstiden. Hundene virket pigge og spiste godt i pausen. Jeg dro ut som nr. tre, 6 minutter etter Hans-Petter og 2 min. etter Ralph. Jeg tok igjen begge to på Isteren. Vi kom så samlet inn til Drevsjø. Her hadde jeg planlagt 3 timers hvile. Jeg var kjappere enn jeg trodde og dro ut allerede etter 2,5 time. Stille før stormen, bokstavlig talt... Foto: Sjekkpunktet 14 TREKKHUNDEN

15 Robert og hundene ved Tynset, Ben og Solo leder an. helt avhenging av å ha hunder som gikk på stikker. Kom inn til sjekkpunkt Søvollen med 12 spreke hunder som bare hadde blitt bedre og bedre. Ben og Solo hadde fått æren av å lede The Pack. De hadde vært fremragende så langt. Planen var å fore og bytte sokker, og dra direkte til Orkelbogen, som tenkt så gjort. Tok med meg dekken til alle hundene, da jeg viste at det kunne bli problemer på dette strekket, grunnet vær og vind. Været ble stadig verre og verre etter som jeg nærmet meg Tynset. Ben og Solo var utrolig til å finne sålen i det tette snøværet og vinden. Jeg har aldri vært i noe verre snøvær med vind noen gang. Foto: Sjekkpunktet Hundene var på hugget hele veien, og det var også jeg. Sparket og staket for å hjelpe hundene hele veien. Da jeg kom til Tynset var det nesten umulig å finne sporet og stikkene på grunn av vær og vind. Kom meg ut av Tynset på et vis og begynte på stigningen opp mot Orkelbogen. Noen mil etter Tynset, ca. 10 km før Orkelbogen tok jeg igjen løypekjørerne. De greide ikke å komme seg videre. Det var for mye skavler som skulle passeres. Jeg var full av adrenalin og hadde ikke tenkt å gi meg. Derfor valgte jeg å prøve og komme meg fram på egen hånd. 500 meter etter jeg hadde forlatt scooterkjørerne kom jeg opp på en gårdsvei, hvor løypa krysset veien. Her var de en gjeng med lokale indianere som hadde fyra bål og skulle se på Femundløpet for første gang. Løypa gikk forbi setra deres. Kom meg videre et par kilometer, med det ble for mye snø og problemer med å finne merkingen. Gikk periodevis foran hundene, men da hadde det lett for å bli trekkspill i linene. Syntes det var kjempeergerlig da jeg hadde bare ca. 8 km igjen. Hadde jeg hatt med meg truger, skulle jeg nok ha kommet meg helt frem til Orkelbogen. Måtte da ha veltet sleden eller hengt en busk bak sleden slik at jeg hadde unngått trekkspill i linene. Fant ut etter hvert at det var nytteløst og fortsette på denne måten. Syntes ikke jeg kunne presse hundene mer uten noe spor å kjøre etter. TREKKHUNDEN 15

16 Valgte da og snu og kjøre tilbake til de (indianerne) som hadde bål ved veipasseringen. De hadde brøytet en type vei rundt der de hadde bålet, slik at bålet kom i le for vinden. Satte dekken på hundene og la dem i denne le veien. Fikk ringt og sagt fra at det ikke var mulig å komme seg videre på det nåværende tidspunkt. 2 timer etter jeg hadde passert løypekjørerne kom Ralph til det stedet der jeg kjørte forbi løypekjørerne. Fikk kontakt med Ralph på tlf. og ba han komme opp til meg. Det skulle han gjøre, sa han. Vi så lysene hans, men han greide aldri å komme seg de 500 meterne opp til meg. Det sier litt om de rådende forholdene. Etter 4 5 timer fikk jeg beskjed om at de skulle sende 2 stk. snøscootere fra Orkelbo- gen og ned til der jeg var. Etter hvert fikk jeg beskjed om at de hadde gitt opp p.g.a. forholdene. Besluttet da å bli med inn på Setra til de lokale tilskuerne. Fikk sms fra Ralph om at han ble liggende det han var, i en yttergang på en utedo. Dette ble hans sengeplass for natten. Jeg hadde det som plommen i egget. Fikk kaffe og kaker servert og med fyr i peisen. Tror folkene som eide setra syntes det var stas at jeg ble over der. Skrev i hyttaboka, hvor jeg takket for oppholdet. I tillegg måtte jeg skrive autografer. Sto opp i 2 tiden på natten og sjekket at hundene hadde det bra. Jeg tok og ga dem nødforet uten å spørre noen om det. Hvis ikke jeg skulle kunne bruke det nå, når eller skal det kunne brukes. På hue før det starter... Foto: Femundløpet 16 TREKKHUNDEN

17 Ella Kjøsnes (14) var den eneste som fullførte Femundløpet Hun er også (foreløpig) eneste Norgesmester i langdistanse Foto: Østlendingen Fikk da en sms fra løypekjørerne om at de hadde byttet til andre scootere og at de skulle prøve å lage en gate som vi kunne kjøre i.. De skulle gi meg beskjed om når de skulle dra fra Orkelbogen. Ved 6 tiden fikk jeg en ny sms hvor det sto at løpet var avlyst. Så det var det. Ble så hentet ut ved 10 tiden på formiddagen og ankom Røros ved 12 tiden. Der bar det rett på kjøremøte hvor vi fikk vite grunnen til avlysningen. Det var ingen protester på det. De fleste skjønner at når Politiet er øverste myndighet og har over 70 hjelpemannskaper ute for å lete etter savnede personer i fjellet, så kan man ikke fortsette som ingenting skjedde. Selvfølgelig veldig ergerlig for alle som har lagt ned all tid og energi til akkurat dette løpet. Men tross alt, alle kom vel til rette og forhåpentligvis uten varige men. Det er tross alt det viktigste. Det fins verre ting som kan hende i livet ditt enn at et løp blir avlyst. De fleste har vel allerede begynt å tenke på neste år allerede. Jeg tenker; Vi er enkle sjeler vi som driver med hundekjøring og det er kanskje en fordel. Nå skal jeg kjøre snøscooter i Iditarod 2015 og det blir en ny opplevelse. Nye sjanser og nye muligheter. Hundekjørerhilsen Robert Sørlie TREKKHUNDEN 17

18 Et annet utgangspunkt Av Leela Guenin Mitt fokus er fremdeles tur, så mitt valg er godt pelsete hunder. Som de fleste sikkert vet så er hundekjøring så utrolig mye forskjellig, et vidt spekter fra snørekjøring til langdistanse. Selv om det er langdistanse som regjerer her i landet så må vi ikke glemme mangfoldet. Vi har alle mer eller mindre innblikk i hva langdistanse krever, mange hunder, handler, utstyr, atv, avl, selektering. Målet er bedre hunder, mer kunnskap, mye trening - for å vinne. Under den synlige overflaten har vi mange hobbykjørere, eller toppkjørere i andre distanser. Jeg for min del har begynt i den andre enden. Begynnelsen var 2 turkompi- ser. Snørekjøring, pulk, sykkel. Deltakelse i noen løp, for moro skyld, for å møte folk, for å gi hundene en annerledes opplevelse. I mange år. Så økte jeg til 4 hunder. Mitt fokus er fremdeles tur, så mitt valg er godt pelsete hunder. Jeg har aldri avlet. Jeg har kjøpt og fått hunder fra forskjellige hundekjørere. Dette er mitt utgangspunkt. Iq, som er en grønsky, er den jeg må avpasse farten etter. Og så er vi med på løp i mellomdistanse, og det er dette jeg skal skrive litt mer om her. Hvorfor er vi med på løp?! En vakker dag kjørte jeg mitt 4-spann fra Liomseter i Gausdal Vestfjell til Synstgardse- Foto: Leela Guenin 18 TREKKHUNDEN

19 NM på Hamar ter. Underveis møtte jeg 2 turister med hver sin pulk og hver sin vorstehr. Det var skarpt føre. Turistene mistet fullstendig kontroll over bikkjene, disse gikk til angrep på mitt Foto: Per Sverre Simonsen spann, bikkjene mine ignorerte spektakkelet og bare fortsatte å løpe. Derfor er jeg med på løp. Det skjærper oss på trening, det er supersosialt og en viktig læring for oss alle, Foto: Leela Guenin TREKKHUNDEN 19

20 vi er nødt til å trene på møting og passering av spann, løshunder. I tillegg er det gøy. En utfordring. Noe å trene mot. En viktig del er også det sosiale, uansett klasse eller målsetting eller antall hunder så har vi noe å fortelle hverandre. I år prøvde jeg meg for første gang på NM. Egentlig ikke fordi det er NM, men fordi jeg så på det som en fin gjennomkjøring til Norway Trail. Tre dager på Hamar, 24 km pr dag. Den ene dagen kom vi opp i en gjennomsnittshastighet på 17km/t. Dette er noe vi er stolte av. En tung grønsky, to halvsibber og en alaska husky. Den eldste på 9,5 år. I tillegg ble det slik at vi stakk av med en sølvmedalje, vel, sannheten er at det bare var 2 deltakere i vår klasse, men vi vant jo over alle de som ikke har møtt opp, så det er allikevel en nestenseier. Det å delta i løp på Hamar sitt hundekjørerarena var en flott opplevelse. Gode spor og et godt arrangement. Gøy å se på vinnerspanna, på farten, på de forskjellige typer bikkjer. Fra klubben vår var også Line Løw med, hun sanket også en NM medalje, bronse til henne i 8-spann sprint. Flott prestasjon i en stor klasse og gøy å være med på løp sammen med Line. Helgen etter deltok vi på Hallingen og for første gang på lenge var det hele 9 deltakere i klassen min. 5.plass, også fornøyd med det. Mitt mål er å kjøre godt utfra våre forutsetninger. For å oppnå målet trener vi både styrke, hurtighet, utholdenhet, adferd, men vårt hovedfokus alltid er å ha det gøy. Både på trening, på tur og på løp. Jeg har på sett og vis valgt min livsstil, med en jobb jeg trives i men som ikke gjør meg rik og med en hobby som jeg har begrenset til å ikke være uvettes dyrt. Jeg har tilbrakt 10 dager i strekk på fjellet uten etterforsyninger. Jeg har nok trekkraft til å komme meg nesten hvor som helst. Og jeg kan være med på løp. Et herlig liv. Leela i årets Hallingen Foto: Anki/Sjekkpunktet 20 TREKKHUNDEN

21 Oransje snøfnugg En novelle av Marianne Merli Karina så på ham med alvorlige blå øyne, og kjente hvordan sommerfuglene danset i magen ved tanken på at hun skulle få se ham igjen i morgen. Det blinket i oransje lys utenfor vinduet, og den karakteristiske lyden fra snøplogen trengte seg gjennom veggene. Karina hinket bort til kjøkkenvinduet, tett fulgt av huskyen Tåka. Tåka satt potene i vinduskarmen, og sammen tittet Karina og Tåka ut gjennom vinduet. Hvem var det som kjørte brøytebilen fra kommunen i kveld? Hjertet hennes gjorde et hopp i det hun fikk øye på sjåføren som satt bak rattet på den røde lastebilen. Det var mannen med de brune øynene og det varme smilet. Hånden hans hevet seg i en hilsen, og Karina nikket tilbake. Hun kunne se smilehullene hans gjennom snøfillene i luften. Karina satt fra seg krykkene, og satt seg ved kjøkkenbordet med en kopp te. Hun undret over om brøytebilsjåføren hadde en han var kjær. Eller om han var singel. Som henne. Hun smilte. Husker du brøytebilsjåføren, Tåka? sa hun, og tittet ned på hunden som lå ved føttene hennes. Han som hjalp meg hjem den kvelden jeg brakk foten? fortsatte Karina. Tåka tittet opp på henne, og Karina syntes han smilte. Akkurat som om han forstod at hun var betatt av brøytebilsjåføren. Hun lo litt av seg selv som tilla en husky menneskelige egenskaper. I tankene gjenopplevde hun det første, og eneste, møtet med brøytebilsjåføren. Det hadde funnet sted for to uker siden. Rett bort i veien. Hun hadde vært på vei hjem fra butikken en sen torsdagskveld. Det hadde vært en vakker kveld. Månen hadde lyst opp den mørke februarkvelden, og nysnøen lavet ned. Men nysnøen skjulte hemmeligheter. Det hadde gått så fort. Foten hennes hadde sklidd på en issvull, hun mistet balansen og landet med bakhodet rett i bakken. Handleposene hadde hun mistet i fallet, og matvarene lå strødd utover veien. Hennes første tanke hadde vært at hun ikke kunne ligge midt i veien. Deretter hadde hun tenkt at siden hun hadde reflekser på jakken, kunne hun bare ligge. Hodet hadde verket, halebeinet og beinet likeså. Hun hadde blitt liggende. Hvor lenge, visste hun ikke. Da hun hadde slått opp øynene, hadde hun sett oransje snøfnugg. En høy, buldrende lyd hadde trengt seg inn i hjernen hennes. Plutselig hadde hun forstått at den oransje fargen på snøfnuggene kom av at brøytebilen var på vei opp bakken. Det blinket oransje overalt. Redselen for å bli overkjørt hadde grepet henne, men brøytebilen hadde stoppet før hun hadde rukket å reise seg. Lastebildøra hadde gått opp, og sjåføren kommet stormende mot henne. Hans brune øyne hadde møtt hennes blå. Hei! hadde han sagt, og smilt beroligende til henne, før ansiktsuttrykket hans hadde endret karakter. Har du falt og slått deg? Ja, jeg skled på isen. Det var godt du så meg. Jeg vet ikke hva jeg tenkte på som bare ble liggende her! hadde hun svart, og følt seg ganske dum. En voksen kvinne la seg vel ikke til midt i veien selv om hun hadde slått seg? fortsetter side 40 TREKKHUNDEN 21

22 Løpskarusell Av Johanne Sundby Hallingen er veldig sosialt, fordi alle bor i to døgn på samme hotell eller i kjelleren på kirka - eller i bobil. Vi i OMTK bor spredt, men i januar og februar er det så mange løp at vi treffes av og til likevel. Lina Stabbetorp, Aleksandra og Fredrik, Robert Singsåsmo, og mange fler alle kommer jo med et knippe handlere fra samme miljø - er å treffe på Hallingen, Vikerfjell, Mush, Gausdal Maraton og Femundløpet, hei på deg! Veldig hyggelig egentlig, for rundt løpene er det en del sosialt. Man bor på pensjonat eller hotell, spiser pizza på enkelte stamsteder, og henger rundt start og sjekkpunkt. Hallingen er veldig sosialt, fordi alle bor i to døgn på samme hotell eller i kjelleren på kirka (eller i bobil). Ordentlig bankett og spennende premieutdeling etter løpet, som i år var mer enn fulltegnet. Et kort LD løp som oppkjøring til Femund er noe alle vil ha med seg. Løypa var god og været greit, så løpet bød ikke på de helt store utfordringene. Passeringstening ble det mye av. Spannene er blitt flinkere år om annet. Leela var på plass med firespannet sitt, blid som alltid. Hallingen er for alle. og kompiser. Da hundene måtte i kasser på grunn av været, ble det plass til alle selv om noen hadde latt henger stå igjen på Røros. Løpet ble jo stoppet, så det ble med det. For de renrasede spannene er det to VM i 2015, noen skal til Østerrike i WWSA. Noen skal til Alta og Finnmarksløpet. Det er jo vinterens store mediebegivenhet, men etter Femundløpet med redningsaksjoner og debatt om hvor farlig det kan være å ligge ute i vindsekk, så er vel folk mer på hugget enn noen sinne. Før Hallingen var det litt kennelhoste å spore i noen spann, og etter Hallingen ble det fler. Men de fleste gikk klar og stilte til start på Femundløpet to uker etter, med ulike former for smittevern og karantene for at A spann ikke skulle bli sjuke. Årets Femundløp ble mange timer på sjekkpunkt og få i løypa, til manges skuffelse. VIND, vind, vind. Vente vente vente. Har aldri sett så mye vind på jordet i Tufsingdalen før. De fleste i F400 kom seg jo DIT. I hundeløp er man konkurrenter 22 TREKKHUNDEN

23 To flotte jenter Av Johanne Sundby Rekruttering på juinornivå er bra for sporten, her er to jenter som tross ung alder allerede har mye erfaring Mush Synnfjell reklamerer med jr. løp og jr.kurs, men oppslutningen krymper. Det er et tøft løp, tidlig i sesongen og går tre ganger over fjell, og har to sjekkpunkter. Ikke noe service, her må man ha med alt i sleden. Mange synes fellesstart er litt skummelt også. Men unge Mia Opsahl, som egentlig er for ung til å kjøre langdistanse, siden hun kun er fjorten år, er igjen blant juniorene. Hun har kjørt spann hos Bergvang i Asker, og har lang hundeerfaring. Hvis Eileen Strøm lover å lose henne gjennom løpet som ledsager, så får hun kjøre med de voksne. Jeg treffer henne både før start, på starten og i løypa. Kjører bra, fort, selvstendig. De åtte Gla jente Foto: Sjekkpunktet bikkjene er godt trent av Eileen s mann Svein- Erik Gullbekk, og Mia kjører forbi mange. Vi kjører litt sammen etter første snacking fordi Mia Opsahl (foran) på vei inn til mål. Bak kommer Eileen Strøm. TREKKHUNDEN Foto: Sjekkpunktet 23

24 Oda med Johanne sine hunder Foto: Sjekkpunktet Eileen blir hengende litt bak, men snart drar de fra, sju dårlig trente siberians klarer ikke henge på. På sjekkpunktet sier Mia at det var litt tungt (det var det) og at hun er litt trøtt. Det forstår vi så godt. Vi sees igjen på neste sjekkpunkt, der hun har kommet lenge før oss. Ved godt mot, alt er vel. Mia fullfører og kjører til mål. Hun er løpets yngste. Jeg er løpets eldste, og kommer også til mål til sist. Mange bryter, men det gjør ikke Mia. Vi har kjent Mia sånn litt noen år. Vår forrige handler Lene er i slekt med moren hennes. Og vi vanker litt på Bergvang da. Mia sier det enkelt slik: «Ja, jeg er 14 år. Hobbyene mine er hundekjøring og agility. Jeg begynte med hundekjøring når jeg var 10 år. Naboen min er Bergvang så det er der jeg begynte å kjøre hund og det er der jeg kjører hund fortsatt. Jeg har også drevet litt med nordisk stil» Jeg tror Mia kommer til å kjøre flere lange løp. Oda Mortensen Ingstad fylte 18 år 2. januar. En uke etter står hun på startstreken på sitt første seniorløp. Gausdal Maraton går i januar, og i år er det meldt orkan på fjellet. Mange påmeldte trekker seg. Noen bytter klasser, det gjør Oda også, for vi har bare et lite åttespann, og to tisper er løpske. Men to ganger nesten åtte mil i dyp løssnø er tungt. Ikke nok med det, men bilen blir påkjørt på vei til start, og teamet blir forsinket. Handler og kjører er stressa, og det smitter over på løpetispene, det blir bare sju i starten, en tas ut. Oda synes det er tunge spor og litt slitsomt, men kommer seg gjennom første runde. Hun har stor omsorg for hundene som hun kjen- 24 TREKKHUNDEN

25 ner fra Femundløpet jr og Gruveløpet i fjor, da hun var jr.kjører. Hun vant pris for beste hundestell, beste ledertispe og beste sportsmanship i Femund jr fordi hun fikk en rekke kjørere ned fra fjellet i snøføyka da. Oda kan uvær på fjellet. Hun kjører neste runde i Gausdal Maraton også, og kommer over mål i et løp der mange brøt og enda fler ikke stilte til start. Oda har kjørt hund siden hun var 4 år. Hennes grandonkel Helge Ingstad er kjent, og Oda har selvsagt kjørt siberians. I de siste årene har hun trent og kjørt tur med hunder fra Inni Granskauen. Tispa Tana er hennes hjertebarn, men Tana er litt lat. Hun går bare mellomdistanse. Hjemme bor Molinka, som er en gammel tispe. Hun er datteren til den første huskyen Oda virkelig var venn med, Varga. Oda går på videregående skole og har lyst til å bli veterinær. Oda rir hest, jobber i bakeri og er flink med skolearbeid. Og veldig, veldig flink med hunder. Oda har vært handler både på Femundløpet og Finnmarksløpet, og er svært ettertraktet på det markedet fordi hun er så systematisk. Sist helg handlet hun for en rookie på Vikerfjell-løpet, som kjørte samme spann som hun selv kjørte uka før. Oda er allerede hundekjører. Om hun tar en pause for å studere, så kan hun gamet allerede. Vi leverer: Rått frossent kjøtt, kokt frossent kjøtt, rå vom, kokte hundepølser,e-vit og multivitaminer, provit kalk og vitaminblanding og blokker med griselabber,ører og haler. Tlf: TREKKHUNDEN 25

26 Portrettet Av Mariannel Merli Jeg har en drøm om å kjøre Femundløpet selv. Minst en gang. Martin Hønsi Amundsen (18) fra ytre Enebakk er et navn å merke seg. Han har alltid hatt lyst til å drive med hund, uten at han vet hvor interessen har kommet fra. Da han var 14 år, maset han seg til å få gå tur med en nabohund. Shæferen Kovu og Martin ble gode turkompiser, og det tok ikke så lang til før Martin og Kovu begynte på lydighetskurs. Martin overtok etter hvert det daglige ansvaret for Kovu, og shæferen flyttet til Martin. Martin meldte seg inn i Oslomarka Trekkhundklubb for tre år siden. Oslomarka Trekkhundklubb er en bra klubb å være i. Det er et bra miljø, og mange blide folk. Man trenger ikke være aktiv innen sporten, alle er velkomne, sier Martin entusiastisk. Jeg meldte meg inn for å få noen å trene sammen med. Jeg var mye på torsdagsklubben tidligere, men har ikke vært så aktiv der i det siste. Jeg var også deltaker på en juniorsamling, og etter det har jeg vært med som leder en gang. Det er morsomt, forteller Martin Etterhvert begynte Martin og Kov å trene IPO. Gjennom treningsmiljøet i Garder Sportshundklubb kom Martin over den belgiske malanoisen Aeon som trengte nytt hjem. I en alder av 18 år, har Martin nå ansvaret for to hunder. Om vinteren er de tre ute på skiturer, og når det er barmark-sesong er det sykling som gjelder. Om sommeren padler jeg en del på Vågvann, og da svømmer hundene etter. De får god trening på den måten, forteller Martin. Martin er bitt av hundebasillen. Så bitt at han har bestemt seg for at militærtjenesten skal tas i Bardufoss når den tid kommer. I militærpolitiets hundetjeneste. Han har allerede vært der som praktikant. Jeg var der i tre uker i fjor etter påske. Da fikk jeg se hvordan de jobbet. Hundene i militærpolitiet i Bardufoss er spesialtrent til blant annet å bli lavinehunder. De er også trent til massetjeneste, det vil si at de kan holde store folkemengder tilbake hvis det for eksempel er et opprør. I Bardufoss har de også en bombehund, og en narkotikahund. Det var spennende å være praktikant, og få se hvordan de jobbet i militæret. Jeg ble også brukt en del som figurant, da jeg har en del erfaring med det fra IPO. Så hundene fikk bite litt i meg, kan du si, ler Martin. I tillegg til lydighet og IPO, er Martin interessert i hundekjøring. Han har vært med som frivillig i Femundløpet to ganger. I år ble han plassert øverst i Kjerkgata, bare noen hundre meter etter start. Der ble han først regelrett kjørt ned av et spann hvor føreren hadde ramlet av. Fire ganger til i løpet av to dager var han med på å stoppe hundespann hvor føreren hadde falt av og ble slept etter sleden. Martin tok jobben med å hoppe på sleden (sledesekken), mens noen andre tok seg av hundene. På den måten fikk de stoppet spannene, og føreren kom seg på meiene igjen. Han er ikke skuggeredd, Martin fra Ytre Enebakk. Jeg har en drøm om å kjøre Femundløpet selv. Minst en gang. Hvis jeg gjør det, blir jeg vel bitt av basillen. Da blir det sikkert flere 26 TREKKHUNDEN

27 Femundløp, og kanskje Finnmarksløpet. Men det ligger langt fram i tiden. Først må jeg skaffe meg et sted å bo, og få meg en inntekt. Så vet jeg ikke om jeg skaffer meg trekkhunder, eller satser på IPO. Men jeg har veldig lyst til å kjøre Femundløpet. Det er i alle fall en fin drøm å ha, så får jeg se om drømmen blir til virkelighet en dag, avslutter Martin. Martin med Kovu (høyre) og Aeon (venstre). Martin er han i midten... TREKKHUNDEN Foto: Facebook 27

28 Mush Synnfjell første helga i januar Av Johanne Sundby Mush Synnfjell er et morsomt hundeløp som går fra Spåtind hotell i bitende januarkulde. Hundekjøring har blitt en publikums idrett - Finnmarksløpet på TV og Lars Monsen s vei mot Iditarod i Alaska fenger fler enn man skulle tro, dog ikke så mye som fotballfinaler. Oslomarka har en egen utøver av sporten som nå også bringer sin opplevelse til andre medlemmer. Hundekjøring har jo historisk sett ikke vært noen luksusbeskjeftigelse. Hundespann er brukt som ambulanser i marka, til å frakte mat til gullgravere og post til avsidesliggende grender. Nå er det mer en sport for de som liker hår i suppa og skitt under skoa, og som ikke er redd for mørke, snø og kulde. Vårt lille spann er ikke akkurat et vinnerspann, men vi er høyst deltagende. Derfor denne lille reportasjen fra nattens firbeinte fyrster. Mush Synnfjell er et morsomt hundeløp som går fra Spåtind hotell i bitende januarkulde, i år også med ganske mye vind. Og mange, mange tilskuere. I dette løpet starter det femti spann fra bunnen av en slalåmbakke, og alle starter på likt. Litt kaos blir det når alle ligger klar, i stillongsen, i soveposer ved siden av en ikke-pakker slede, og mer enn 500 hunder skal ha seler på og komme av gårde på 10 minutter eller så. Det er like før det braker løs, hunder på halm og kjørere i påsan TREKKHUNDEN Foto: Sjekkpunktet

29 Det er en start med farger, utstyr, og veldig mye leven. Spannhunder bjeffer og hyler som besatt før de skal ut og løpe: dette elsker de! Når femti kjørere bringer ti eller fjorten hunder hver til start er det bare å finne fram øreproppene. Sledene er blytunge. Mush-løpet er et villmarksløp, og man får hverken bobil, depotsekker eller seng å ligge i. Her skal hundekjøreren hvile i halmen med bikkjene, inni sin vintersovepose. Løpet er nokså langt, 22 mil er en distanse som fra Oslo til Lillehammer. Og 2/3 av løpet foregår om natta, i måneskinn og med hodelykt, på snaufjellet der det i år blåste liten kuling og var ti minusgrader. Ikke mindre enn tre ganger skulle vi krysse Synnfjellet, opp, ned, opp, og ned igjen. Ikke alltid like lurt å ha få hunder og tung slede, men de store spannene er vanskelig å bremse i nedoverbakker, som et lokomotiv med dårlige bremser. For så vidt knakk bremsen under min slede, så det var bare å lukke øynene og håpe at man kom hel ned Vi (det betyr meg og bikkjene) kjørte med åtte hunder i starten, for sammenligning synes jeg det så ut som Lars Monsen hadde omtrent seksten. Det går litt raskere for ham i oppoverbakkene da. Og dem er det mange av Vårt spann vant ikke; vi ble sist denne gangen. Det hadde vi planlagt. Glatte spor og få hunder betyr risiko for skader på bikkjebeina. Det vil vi ikke ha. Selv om vintrene har blitt kortere enn før, er sesongen enda ung. Men hundekjøring er faktisk en sport der «det viktigste er å delta» - helt på alvor. Det er så mye av en erfaringssport at hun som ble nummer to Elisabeth Edland en erfaren dame i sporten - er bestemor. Og den yngste var fjorten år og den eldste, det var meg, 63 år. Kvinner og menn, gamle og unge samme vilkår, samme løp. Det er flott da!!! Sjekkpunkt Halden TREKKHUNDEN Foto: Sjekkpunktet 29

30 Det er da noe som heter «snacking». Det betyr å gi hundene godbiter under veis. Trøtte hunder som finner gode biter i sporet der andre ikke har spist opp maten sin, stopper og beiter fra snøen. Har man med damehunder med løpetid, kan man være sikker på at en og annen hanhund må markere hver eneste løype-stikke med gule dråper. Da stopper det litt opp. liksom. Det blir det trekk-linesurr av. Forsøk å knytte opp åtte skolisser med polvotter på deg så skjønner du alvoret. Nå er vi i mål, etter 22 mil, 26 timer ute, og lite søvn. To obligatoriske hvilepauser, kaffe på bål, noen hunder som må settes igjen på sjekkpunktene fordi de ikke helt holder distansen, men mye latter og vennskap. Musheren fikk ikke sin snacking ppå siste sjekkpunkt fordi hun kom så seint dit. Hun fikk sine snack-bars i posten. Service, gitt! Neste helg er det Gausdal maraton. Nytt fjell, nye spor. Men de samme bikkjene. Og de samme konkurrentene. Og så går det slag i slag med Vikerfjell, Halllingen og Femundløpet. Og hvis de høye makter vil det: Hakasleppet og Finnmark. Travelt spann, egentlig. 30 TREKKHUNDEN

31 Resultater sesongen 2014/15 Gausdal 10 mila åpen klasse 4. Kenneth Nilsen 7. Bjørnar Andersen Mush Synnfjell 1. Kristoffer Halvorsen 6. Bjørnar Andersen 10. Lars Monsen 26. Fredrik Westlie 40. Mia Opsahl 44 Johanne Sundby Gausdal Maraton 300 åpen klasse 2. Kristoffer Halvorsen 5. Kenneth Nilsen Gausdal Maraton 200 åpen klasse 7. Lars Monsen 14. Aleksandra Torgersen Gausdal Maraton 150 begrenset 14. Oda Mortensen Ingstad Hallingen 160 åpen klasse 1. Kristoffer Halvorsen 18. Aleksandra Torgersen 26. Robert Singsåsmo Hallingen 160 begrenset 10 Tuva Flor Lien 25. Kjetil Teien Hallingen 40 6-spann 8. Morten Rønseth Hallingen 40 4-spann 5. Leela Guenin Hallingen 40 6-spann 8. Morten Rønseth Hallingen 40 4-spann 5. Leela Guenin NM Mellomdistanse 4-spann 2. Leela Guenin NM Sprint 8-spann 3. Line Løw Vikerfjelløpet 130 åpen 3. Lars Monsen 5. Kristoffer Halvorsen 6. Daniel Haagensen 7. Aleksandra Torgersen 8. Ola Martinsen 14. Robert Singsåsmo 16. Lina Stabbetorp Vikerfjelløpet 130 begrenset 7. Tuva Flor Lien Vikerfjelløpet 30 km 6-spann 5. Kirsten Ribu Hakasleppet 8-spann 2. Elise Arnesen Hakasleppet åpen klasse 3. Lars Monsen Finnmarksløpet, 1000 km 13. Kenneth Nilsen TREKKHUNDEN 31

32 En legende er død George Attla var en av verdens aller beste og kanskje mest sagnomsuste hundekjørere, ved siden av Leonard Seppala. Han vant 10 Anchorage Fur Rendezvous Championships (mer enn noen annen) samt 8 North American Open championships. Karrieren hans strakte seg fra Les mer om Attla her: George Attla fra ONAC i 1988, med sitt karakteristiske fraspark 32 TREKKHUNDEN

33 George Attla 8. august februar 2015 Foto: Fairbanks Daily News Miner TREKKHUNDEN 33

34 Seppalaløpet 2015 Tekst: Turid Næss Foto: Grete Waltoft Årets Seppala ble flyttet fra Folldal til Venabygdsfjellet på grunn av snømangel. Det er det nok ingen som angret på! Det var gnistrende forhold under årets Seppalaløp som ble arrangert i sol og kuldegrader, nysnø og brede løyper inkludert utfordrende skråkjøringer på Venabygdsfjellet mars. Folldal trekkhundklubb, sammen med gode hjelpere fra OMTK, la vel til rette for at 59 kjørere og 200 hunder kom gjennom de 60 kilometerne over to dager, inkludert en frisk natt i telt i minus 15 i bjørkeskogen ved Rem- maelva. Vi var ikke mange nok til å sikre oss Seppalaskjoldet i år, det gikk til Bærum HK, men neste år er det ny mulighet til å få premien for flest deltakere! Det er bare å begynne treningen nå! Turid i farta! Foran sleden har vi BSA, Norton, Nord, Vic, Nemi, Guzzi, Epo og Barbara 34 TREKKHUNDEN

35 Bente Sofie Alhaug Hunder og kjørere slukker tørsten på vannpost TREKKHUNDEN 35

36 Kirsten Ribu Yeehaaaw! Morten Rønseth bak, med Modig, Alex, Lucia, Hope, Obelix og Max foran 36 TREKKHUNDEN

37 Uten frivillige blir det ikke noe løp. Klubben stilte med flere handlere og bidro til at årets Seppala ble en suksess. Resultater: 17 år og eldre flerspann aktiv 7. Pål Andersen Menn 17 år og eldre 1-spann aktiv 5. Widar Bråten Sledehund 17 år og eldre 4-spann aktiv 2. Bente Sofie Alhaug 3. Kirsten Ribu Sledehund 17 år og eldre 6-spann aktiv 9. Morten Rønseth Sledehund 17 og eldre 8-spann aktiv 5. Turid Næss 6. Kai Hegre TREKKHUNDEN 37

38 Rapport fra kafeteriaen Av Kari Mette Eide Mannskapsbrakka er pusset opp og her kommer en liten gladmelding fra de aller første kafeteriavaktene som tok den i bruk. Hei! Sender noen bilder fra helga 6. og 7. februar. Som ferske i klubben var dette en flott opplevelse for meg og gutta. Lang snørekjøretur på fredag kveld med sølvstøv fra trærne. Plassen full av hunder, en liten dugnad med bæring av møbler og madrasser før kveldsmat. Hyggelig prat og kortspill i flott nyopppusset hytte, hvor malingslukta fortsatt satt i veggene. Fullmånen og trollsk stemning fikk meg til å hente kamera etter turen ned i kjelleren før legging ved middnatt. Alle, Kristine med familie, Kari Mette med sine tre gutter, Sara og Bass samlet etter frokost på et skikkelig innvielsesbilde, før noen tar mating og kos med alle bikkjene og noen tar ansvar for kafeen. Og mens sola skinte vakkert hele dagen var kafen full og kafegjengen jobbet for fullt, og skiene og løypene ble benyttet på skift. Og ingen kunne reise hjem før alle hundene hadde fått mer suppe og kos. Hilsen Kari Mette, mamma til Ola, Adam og Zakaria. Trollsk stemning på Skjelbreia Foto: Kari Mette Eide 38 TREKKHUNDEN

39 Smiiiiil! Nyoppusset mannskapsbrakke er herved innviet! Foto: Kari Mette Eide Skigåere på tur til Skjelbreia setter stor pris på åpen kafé TREKKHUNDEN Foto: Kari Mette Eide 39

40 Oransje snøfnugg (fortsatt fra side 21) Du har nok slått hodet ditt, og ikke tenkt klart. Her kan du i alle fall ikke ligge. Klarer du å reise deg opp? Han hadde rukket henne hånden sin. Hun hadde ikke klart trå på foten, men han var en sterk mann og hadde fått henne opp. Vondt i foten? Hvordan er det med hodet? Karina hadde smilt et fårete smil, og sagt at det dundret i hodet. Det spørs om du ikke har fått deg en hjernerystelse, hadde han sagt, mens han omsorgsfullt hadde børstet snø av skuldrene hennes. Du må komme deg til legen. Samtidig kom den nysgjerrige nabokona ut på trappa. Hun hadde satt hendene i siden, og lurte på hva som stod på. Denne kvinnen har falt og slått seg. Jeg lurer på om hun har fått hjernerystelse, og foten hennes er det også noe galt med. Hun må til legen med en gang! hadde brøytebilsjåføren sagt med myndig stemme. Følg henne hjem, så kommer jeg straks! hadde den nysgjerrige nabokonen svart, minst like myndig. I det hun var på vei inn døren, hadde hun snudd seg mot dem igjen. Fort dem, unge mann, få henne innendørs. Jeg og mannen min kommer, vi tar med matvarene hennes. Brøytebilsjåføren med de brune øynene hadde sett på Karina med en bekymringsrynke i pannen, før han hadde smilt til henne. Man skal ikke kimse av nysgjerrige nabokoner! hadde han sagt, og flirt litt, før han hadde spurt hvor hun bodde. Selv om hun hadde vært omtåket, husket hun at hun hadde tenkt at han var en vakker mann. Hun hadde beundret smilehullene hans, før hun hadde pekt på det røde huset hundre meter bort i veien. Len deg godt på meg, så skal vi klare de få meterne, hadde hennes redningsmann sagt. Han hadde tatt et godt tak rundt livet hennes med den ene armen. Tross den omtåkete tilstanden hun hadde befunnet seg i, hadde nesen hennes registrert duften av Armani. Som om hun ikke var dårlig nok til bens fra før, hadde Karina ironisk konstatert at hun ble skjelven i bena av nærheten til brøytebilsjåføren med de brune øynene og det vakre smilet. Skjelven i bena og redd for å skli, hadde hun hadde hinket et kort hink. Hun husket enda hvordan smerten hadde flydd gjennom hodet hennes, og hun hadde utbrutt et høylytt stønn. Brøytebilsjåføren hadde kastet et blikk på det røde huset. Det er cirka tusen sånne små hink bort til huset ditt, så jeg har en bedre ide. Om du lar meg få lov å bære deg? hadde han sagt. Uten å vente på svar, hadde han resolutt løftet henne opp og båret henne hjem. Hun hadde følt seg som en fortapt prinsesse. Tankerekken hennes ble avbrutt av ringeklokkens klang. Tåka spratt opp, og gikk logrende mot ytterdøra. Karina tok krykkene fatt og hinket hun ut i gangen, mens hun undret på hvem som kom på besøk. Nabokona hadde vært innom henne tidligere i dag, og hun ventet ingen venner i kveld. Det gikk et støt gjennom kroppen hennes da hun så hvem som stod utenfor. Hei, sa han nølende. Hei! svarte hun, mens hun kjente rødmen stige i kinnene. Hun gremmet seg over hvordan hun så ut. Håret var ugredd og joggedressen utvasket. Hadde hun visst at drømmemannen skulle ringe på døren, ville hun ha sett litt mer presentabel ut. 40 TREKKHUNDEN

41 Lastebilen min gikk i stykker bort i veien her, og jeg må vente en time på hjelp. Da tenkte jeg at kunne høre hvordan det hadde gått med deg. Jeg ser jo du går på krykker. Brakk du beinet i fallet? Ja, jeg gjorde visst det. Men du, kom inn! Kanskje du vil ha en kopp kaffe? Eller te? Takk. Jeg tar gjerne en kopp kaffe, svarte han, og trampet av skoene på dørmatten før han kom inn. Duften av Armani spredde seg i entréen hennes. Han smilte til henne. Hun smilte tilbake. Igjen kjente hun hvordan bena ble til gelé av nærværet til denne mannen med de vakre, brune øynene. Brøytebilsjåføren som hadde farget snøfnuggene oransje. Jeg får vel presentere meg, jeg rakk ikke det forrige gang vi møttes. Ronny, sa han og rakte fram handen. Karina, svarte hun. Han hadde varme hender, selv om det var kjølig ute. Ronny satt seg ned på huk og lot Tåka snuse på ham. Hei du, så fin du er! sa han, før han reiste seg opp og fulgte etter Karina inn på kjøkkenet. Hadde jeg planlagt besøket litt bedre, skulle jeg hatt med blomster til deg! sa Ronny, og dro fingrene gjennom håret. Det er tanken som teller, så jeg takker for det, svarte Karina, mens hun fant fram to krus fra skapet. Han bar dem bort til kaffemaskinen. Espresso, latte eller vanlig? Kanskje jeg skulle ta en espresso? Det blir en lang natt bak lastebilrattet, svarte han. Skal det snø i hele natt? Ja, det er spådd opptil tjue centimeter, så da må jeg nok kjøre mye. Vi vil jo ikke at folk skal falle og slå seg, vet du, sa han, og blunket til henne. Hun kjente varmen stige i kinnene, før hun parerte. Nei, da blir det mange å dra på sykebesøk til! Det får holde med deg, sa han lett, og satt krusene på kjøkkenbordet. Karina skar opp et par kakestykker, og la et par after-eight på fatet. Har du hjemmebakst også? Snakk om luksus! sa Ronny, og smilehullene hans kom til syne. Noe må man finne på når man ikke kommer seg ut, vet du, svarte Karina, og sukkerbrød er så enkelt å lage. De satte seg ved kjøkkenbordet. Karina på den ene siden av bordet, Ronny på den andre, og Tåka plasserte seg midt under bordet. Tåka! Gå og legg deg på plassen din! sa Karina strengt, og pekte mot hundesenga i hjørnet. Tåka tittet betuttet opp, og gikk motvillig og la seg i senga si. Ronny smilte, og kikket på bort på Tåka. Hvordan får du tatt deg av hunden nå som du har brekt benet? spurte Ronny. Han har vært på ferie i to uker, men nå må han være her med meg. Jeg har en line på verandaen som han får gå ut i. Han liker å stå ute og følge med. Så det går bra. Men nå må du ta en kake! sa Karina, sendte kakefatet mot ham. Ronny tok en bit av kaken med den hvite melisglasuren. Mmm! Sukkerbrød er undervurdert, så saftig og god kake. Du er flink til å bake, og jeg er heldig som får smake! Men, nå må du fortelle hva som skjedde da jeg overlot deg i nabokonas varetekt! sa han. Karina kastet på hodet, og lo en hjertelig latter over måten han formulerte seg på. Hun fortalte om turen til sykehuset, om benbruddet og hjernerystelsen. Om den hyggelige nabokona som kom innom hver dag i to tiden, for å slå av en prat og høre om Karina trengte noe i butikken. Om mannen til nabokona som hadde måket gårdsplassen hennes for snø ved forrige snøfall. TREKKHUNDEN 41