Originaltittel: Still missing 2010, René Unischewski 2011, Bazar Forlag Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo. Utgitt etter avtale med Sane Töregård Agency AB

Transkript

1

2 Originaltittel: Still missing 2010, René Unischewski 2011, Bazar Forlag Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo Utgitt etter avtale med Sane Töregård Agency AB Oversatt av Arve Torkelsen Omslagsdesign: Bazar Forlag Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning, og kan straffes med bøter og fengsel. ISBN: Produsert av Newcomlab S.L.L., Madrid

3 Til min mor, som ga meg fantasi

4 Første time Du vet det, doktor, at du er ikke den første psykiateren jeg har gått til siden jeg kom tilbake. Han som familielegen vår anbefalte da jeg kom hjem, tok virkelig kaka. Fyren prøvde å late som om han ikke visste hvem jeg var, men det var noe fordømt tull du måtte jo være både blind og døv for ikke å vite det. Faen heller, det virker som om hver gang jeg snur meg, så spretter det en tulling med kamera fram fra buskene. Men før all denne dritten skjedde? Mesteparten av verden hadde aldri hørt om Vancouver Island, for ikke å snakke om Clayton Falls. Men hvis du nå nevner øya for noen, er jeg sikker på at det første de sier, er: «Er ikke det der denne kvinnelige eiendomsmegleren ble bortført?» Selv kontoret til denne fyren var en nedtur svarte skinnmøbler, plastplanter og et skrivebord i glass og stål. Det er sånn du får pasientene dine til å føle seg vel, kamerat. Og selvfølgelig lå alle tingene i fullkommen orden på bordet. Tennene hans var det eneste uregelmessige på det kontoret, og hvis du spør meg, så er det noe sprøtt over en fyr som må ha perfekt orden på skrivebordet, men ikke får fikset tennene. Han begynte med å spørre meg ut om moren min, og så prøvde han faktisk å få meg til å tegne fargen på følelsene mine ved hjelp av fargestifter og en tegneblokk. Da jeg spurte om han fleipet, fortalte han meg at jeg undertrykte følelsene mine og at jeg måtte «åpne meg for

5 behandlingen». Faen ta hele behandlingen hans. Jeg holdt bare ut to ganger. Mesteparten av tiden lurte jeg på om jeg skulle ta livet av ham eller meg selv. Så nå er det altså blitt desember fire måneder siden jeg kom hjem før jeg vurderer disse terapigreiene igjen. Jeg hadde nesten bestemt meg for å forbli et nervevrak, men tanken på å ha det sånn som dette resten av livet Det du skriver på hjemmesiden din, var ganske morsomt, til psykiater å være, og du så så hyggelig ut du har pene tenner, forresten. Og enda bedre, du har ikke en haug med uforståelige bokstaver bak navnet ditt. Jeg vil ikke ha den største og beste. Det innebærer bare et større ego og enda større regninger. Det gjør meg ingenting å måtte kjøre halvannen time for å komme hit. Da kommer jeg meg ut av Clayton Falls, og så langt har jeg ikke funnet noen journalister som har gjemt seg i baksetet på bilen min. Men ikke misforstå meg, fordi om du ser ut som en eller annens bestemor du burde heller strikke enn å ta notater betyr ikke det at jeg liker å være her. Og det at du vil at jeg skal kalle deg Nadine? Jeg skjønner ikke helt hva du vil med det, men la meg gjette. Hvis jeg er på fornavn med deg, så skal jeg liksom føle at vi er bestevenner, sånn at det er ok å fortelle deg ting jeg ikke vil huske, og langt mindre ønsker å snakke om? Beklager, men jeg betaler deg ikke for å være venner med meg, så hvis det er greit for deg, vil jeg heller kalle deg doktor. Og mens vi er inne på det, så la oss bli enige om noen grunnleggende regler før vi legger ut på denne lystseilasen. Hvis vi skal gjennomføre dette, skal det skje på min måte. Det betyr ingen spørsmål fra deg. Ikke engang et aldri så lite «Hvordan føltes det da». Jeg forteller det hele fra begynnelsen, og når jeg er interessert i å høre hva du måtte mene, så

6 sier jeg fra. Og i tilfelle du måtte lure: Nei, jeg har ikke alltid vært så ufordragelig. Jeg lå litt lenger enn vanlig før jeg sto opp denne første søndagen i august, mens Emma, min golden retriever, snorket meg i øret. Det var ikke ofte jeg tillot meg å slappe av på denne måten. Jeg jobbet som en helt for å prøve å sikre meg et leilighetsprosjekt med strandlinje. I Clayton Falls er byggingen av hundre boenheter en svær greie, og nå sto det mellom meg og en annen eiendomsmegler. Jeg visste ikke hvem jeg konkurrerte med, men utbyggeren hadde ringt meg på fredagen og sagt at de var imponert over presentasjonen min. Jeg skulle få svar i løpet av noen dager. Jeg var så nær det helt store at jeg allerede kjente smaken av champagne. Jeg hadde sant å si bare smakt det stoffet én gang før, i et bryllup, men hadde endt opp med en øl ingenting viser klasse mer enn en brudepike i satengkjole som drikker øl av flasken men jeg var overbevist om at denne kontrakten ville forvandle meg til en sofistikert forretningskvinne. En slags vann til vin-greie. Eller i dette tilfellet, øl til champagne. Etter en regnfylt uke var det endelig blitt sol, og varmt nok til at jeg kunne gå med yndlingsdrakten min. Den var blekgul og laget av et deilig, mykt stoff. Jeg nøt hvordan den fikk øynene mine til å se nærmest grønne ut, og ikke kjedelig brune. Vanligvis unngår jeg skjørt fordi jeg bare er så vidt over én femti og ser ut som en dverg i dem, men det var noe med snittet i dette som fikk beina mine til å virke lengre. Jeg bestemte meg til og med for høye hæler. Jeg hadde nettopp vært og klippet håret så det falt perfekt mot kinnbeina mine, og etter en siste

7 inspeksjon i speilet i gangen for å se etter grå hår jeg var bare trettito i fjor, men med så svart hår dukker de opp før du aner plystret jeg anerkjennende, kysset Emma farvel (noen banker i bordet, jeg kysser hunder) og gikk ut. Det eneste jeg hadde å gjøre den dagen, var å være til stede på en visning. Det hadde vært ålreit med en fridag, men eierne var ivrige etter å få solgt. Det var et hyggelig tysk ektepar, og kona hadde bakt en ekte bayersk sjokoladekake til meg, så jeg hadde ikke noe imot å bruke et par timer for at de skulle bli fornøyd. Luke, kjæresten min, skulle komme hjem til meg og spise middag etter at han var ferdig for dagen på sin italienske restaurant. Han hadde hatt et sent skift kvelden før, så jeg sendte ham en gleder-meg-til-å-sedeg-e-post. Det vil si, først prøvde jeg å sende ham et sånt e-postkort som han bestandig sendte meg, men de jeg kunne velge mellom, var altfor yndige kyssende harepuser, kyssende frosker, kyssende ekorn så jeg endte opp med en vanlig e-post. Han visste at jeg var av den typen piker som synes det er lettere å vise hvor glad jeg er i ham, enn å gi uttrykk for det. Den siste tiden hadde jeg imidlertid vært så fokusert på det nye prosjektet at jeg ikke hadde vist den stakkars fyren noe som helst, og gudene skal vite at han hadde fortjent bedre. Ikke det at han noen gang klaget, selv ikke da jeg ved et par anledninger hadde vært nødt til å bryte en avtale i siste øyeblikk. Mobilen min ringte idet jeg kjempet med å lempe det siste «Visning»-skiltet inn i bagasjerommet på bilen uten å skitne til drakten. Det kunne være utbyggeren, så jeg grep telefonen i vesken. «Er du hjemme?» Hei på deg, mor. «Jeg er akkurat i ferd med å dra på en visning»

8 «Så du holder fremdeles på med det? Val nevnte at hun ikke hadde sett mange av skiltene dine i det siste.» «Har du snakket med tante Val?» Med jevne mellomrom hadde mor en skikkelig krangel med søsteren, og skulle «aldri mer snakke med henne». «Først inviterte hun meg på lunsj som om hun slett ikke hadde fornærmet meg på det groveste i forrige uke, men vi er to som kan spille det spillet. Men før vi hadde rukket å bestille, måtte hun bare fortelle meg at din kusine hadde solgt en eksklusiv leilighet i vannkanten. Vet du, Val flyr til Vancouver i morgen bare for å shoppe klær med henne på Robson Street. Designer-klær.» Bravo, tante Val. Jeg kjempet hardt for ikke å le. «Fint for Tamara, men hun tar seg jo bra ut i alt.» Jeg hadde faktisk ikke sett kusinen min siden hun flyttet til fastlandet like etter videregående, men tante Val sendte stadig e-poster med sehva-defantastiske-barna-mine-får-til-bilder. «Jeg sa til Val at du også har noen fine ting. Du er bare konservativ.» «Mor, jeg har drøssevis med fine klær, men jeg» Jeg avbrøt meg selv. Mor hadde slengt ut et agn, og hun er ikke av den typen som gir slipp på noe når hun først har fått det på kroken. Det siste jeg ønsket, var å bruke de neste ti minuttene på å diskutere egnede forretningsantrekk med en kvinne som tar på seg kjole og høyhælte sko for å gå til postkassen. Det hadde ikke noe for seg. Mor var kanskje liten, knapt én femti, men det var alltid jeg som kom til kort. «Mens jeg husker det,» sa jeg, «kan du stikke innom med cappuccinomaskinen min etterpå?»

9 Hun var stille et øyeblikk, så sa hun: «Vil du ha den i dag?» «Det var derfor jeg spurte, mor.» «For jeg har akkurat invitert noen av damene i parken til kaffe i morgen. Timingen din er perfekt, som vanlig.» «Beklager, mor, men Luke kommer, og jeg vil gjerne servere ham cappuccino til frokost. Jeg trodde dere skulle kjøpe deres egen, at du bare ønsket å prøve min?» «Det var det vi hadde tenkt, men din stefar og jeg er ikke helt per kasse for tiden. Jeg får bare ringe jentene i ettermiddag og forklare.» Storartet, nå følte jeg meg som en drittsekk. «Ikke tenk på det, jeg kan få den til uka eller noe sånt.» «Takk skal du ha, Anniebamsen.» Nå var jeg Anniebamsen. «Ingen årsak, men jeg trenger» Hun la på. Jeg stønnet og dyttet telefonen tilbake i vesken. Den kvinnen lot meg aldri fullføre en setning hvis det ikke var noe hun ønsket å høre. Jeg stoppet på bensinstasjonen på hjørnet for å kjøpe en kaffe og et par ukeblader. Mor elsker glorete magasiner, jeg kjøper dem bare for å ha noe å gjøre hvis det ikke kommer noen på visningen. Et av dem hadde et bilde av en stakkars savnet kvinne på omslaget. Jeg så på det smilende ansiktet hennes og tenkte: Hun var bare en pike som levde sitt eget liv, og nå tror alle at de vet alt om henne. Visningen var rolig. Jeg antar at de fleste utnyttet det fine været noe jeg gjerne skulle gjort selv. En ti minutters tid før den var over, begynte jeg å pakke sakene mine. Da jeg gikk utenfor for å putte noen brosjyrer i bagasjerommet, kom det en forholdsvis ny, brun varebil og parkerte like

10 bak min egen bil. En eldre kar, kanskje midt i førtiårene, kom smilende mot meg. «Å, er du i ferd med å avslutte? Det passer bra å gjemme det beste til slutt. Ville det være altfor mye bry hvis jeg tok en kjapp titt?» Et øyeblikk lurte jeg på om jeg skulle si at han var for sent ute. En del av meg ville bare hjem, og jeg måtte handle en del matvarer på veien, men mens jeg nølte, satte han hendene i siden, tok et par skritt bakover og betraktet forsiden på huset. «Jøss!» Jeg så på ham. Kakibuksene hans var utstyrt med en perfekt press, og det hadde jeg sans for. Å la klærne få en omgang i tørketrommelen er min måte å stryke på. Joggeskoene hans var skinnende hvite, og han hadde en caps med logoen til en lokal golfbane på skyggen. Den lette, beige jakken hadde den samme logoen over hjertet. Hvis han var medlem av klubben, hadde han penger i bakhånd. Åpne visninger tiltrakk seg gjerne naboer og folk på søndagstur, men når jeg kastet et blikk på bilen hans, så jeg at han hadde boligmagasinet vårt liggende i vinduet. Pokker heller, et par minutter til ville ikke ta knekken på meg. Jeg ga ham et bredt smil og sa: «Det har jeg selvsagt ikke noe imot, det er derfor jeg er her. Jeg heter Annie O Sullivan.» Jeg rakte ham hånden, og da han kom mot meg for å ta den, snublet han på den hellelagte gangveien. For å unngå å falle på knærne tok han seg for med hendene og ble stående med baken i været. Jeg grep etter ham, men i løpet av et øyeblikk var han på beina igjen. Han lo mens han børstet skitt av hendene. «Å, Gud beklager. Er du ok?» De store blå øynene i det åpne ansiktet lyste muntert. Smilerynkene