UTDANNING OG ARBEID 5 UTDANNING 5 ARBEID 6 MÅL OG TILTAK 8 KULTUR OG FRITID 8 MÅL OG TILTAK 11 HELSE 12 MÅL OG TILTAK 14

Transkript

1

2 I N N H A L D S L I S T E I N N L E I I N G 3 L I K E S TIL L I N G M E L L O M K V I N N E R O G M E N N 5 UTDANNING OG ARBEID 5 UTDANNING 5 ARBEID 6 MÅL OG TILTAK 8 KULTUR OG FRITID 8 MÅL OG TILTAK 11 HELSE 12 MÅL OG TILTAK 14 L I K E S TILLING MELLOM ETNISKE MINORITETAR O G MAJORITETEN 15 INNLEIING UTDANNING OG ARBEID 15 UTDANNING 15 MÅL OG TILTAK 18 ARBEID 19 MÅL OG TILTAK 21 KULTUR OG FRITID 21 MÅL OG TILTAK 23 HELSE 24 MÅL OG TILTAK 27 L I K E S T I L L I N G M E L L O M F U N K S J O N S H E M M A O G I K K J E - F U N K S J O N S H E M M A 2 8 INNLEIING 28 MÅL OG TILTAK 29 UTDANNING OG ARBEID 29 UTDANNING 29 MÅL OG TILTAK 30 ARBEID 30 MÅL OG TILTAK 31 KULTUR OG FRITID 31 MÅL OG TILTAK 34 OPPSUMMERING AV TILTAK 35 LITT.LISTE FOR LIKESTILLING MELLOM KVINNER OG MENN 37 LITTERATURLISTE FOR LIKESTILLING MELLOM ETNISKE MINORITETAR OG MAJORITETEN 37 LITTERATURLISTE FOR LIKESTILLING MELLOM FUNKSJONSHEMMA OG IKKJE-FUNKSJONSHEMMA 38 DELTAKARAR I PLANARBEIDET 39 «LIKESTILLING OG MANGFALD» 2

3 I N N L E I I N G Hovudperspektiv Likestilling og mangfald er tittelen på Fylkesdelplan for likestilling Ved inngangen til eit nytt årtusen har vi utvida likestillingsomgrepet, og planen omhandlar Likestilling mellom kvinner og menn Likestilling mellom etniske minoritetar og majoriteten Likestilling mellom funksjonshemma og ikkje-funksjonshemma. Dette går også midt inn i europeisk debatt om likestilling og anti diskriminering. I arbeidet med denne likestillingsplanen har vi stundom blitt møtt med argumentet om at det er unaturleg å snakke om likestilling knytt til kvinner, etniske minoritetar og funksjonshemma i ein samanheng fordi kvinner er ingen minoritet. Nei, kvinner er ingen minoritet og kan derfor stille krav om likestilling som også er knytt til at ein er halve befolkninga. Men vi er alle enkeltmenneske med rettar, plikter og sjansar i eit samfunn, og vi vil at grupper som i dag blir diskriminerte skal kunne setje si sak inn i ein likestillingssamanheng. Erfaringa frå kvinnekampen på 60 og 70-talet viser også at likestilling mellom kvinner og menn får størst gjennomslag når den inngår i alliansar med andre diskriminerte. Vi har tre hovudlinjer i argumentasjonen for kvifor vi tek opp likestilling i eit utvida perspektiv. Demokrati Eit demokratisk samfunn føreset at alle innbyggjarar har rett og høve til å søkje innverknad gjennom deltaking i samfunnslivet. Gjennom å delta, gje premiss for avgjerder, ivareta eigne og andre sine interesser og ta ansvar for ein heilskap som er større enn seg sjølv, sikrar vi at vi som borgarar kan påverke det samfunnet vi lever i. Samstundes gjev vi legitimitet til eit system som vi meiner fangar opp interessene våre. Demokratiet knyter seg til både samspelet mellom oss som innbyggjarar og våre folkevalde, til våre politiske organ og til det frie organisasjonslivet som vi deltek i. Dersom mange, anten i tal (på menneske eller som grupper), ikkje deltek aktivt i vårt samfunn vil det kunne føre til at deira interesser i liten grad vil bli ivaretekne, og kunnskapen om demokratiet sine verkemåtar vil ikkje kunne bli formidla og forstått - slik det blir det gjennom aktiv deltaking. Ulikskap i tilgang til innverknad kan utløyse sosial ulikskap, og motsetnader mellom samfunnsgrupper kan oppstå. Ved å oppretthalde utestengingsmekanismar mot visse grupper i arbeidsliv og organisasjonsliv står vi i fare for å skape det vi fryktar - sosial og politisk uro. Slik uro kan vi sjå tendensane til i Norge i dag, og det er ei stor oppgåve for oss alle å hindre at dette utviklar seg vidare. Vi må setje inn tiltak som verkar integrerande. Det er til dømes ikkje slik at avhengigheit av ytingar frå velferdsstaten fører til passivisering eller handikap i rollen som aktiv medborgar. Snarare er det slik at slike ytingar er nødvendige for at ein skal kunne delta på lik linje med andre i samfunnet. Måten som samfunnet greier å tilretteleggje på vil langt på veg kunne bidra til å kompensere for individuelle handikap i forhold til å kunne delta på politiske arenaer. At det er mogleg for alle borgarar å kunne delta i arbeidsog organisasjonsliv, vil styrkje demokratiet og stabiliteten i samfunnet vårt. Fordeling av ressursar Politikk blir ofte sett på som ein måte å fordele gode og byrder på i eit samfunn, til dømes barnehageplassar, skoletilbod, samferdsel, kulturtilbod og skattepolitikken. Korleis denne fordelinga skjer, er eit spørsmål om kven sine interesser som blir ivaretekne og prioritert og kven som påverkar avgjerdssituasjonane. Det handlar om makt. Men fordelinga av gode og byrder er ikkje berre eit resultat av politisk avgjerdstaking. Sterke profesjonar, næringslivsinteresser og fagorganisasjonar påverkar også fordelingspolitikken direkte eller indirekte. Ved dei likestillingsdimensjonane som vi tek opp i denne planen, ønskjer vi også å gje innspel til debatten om fordelingspolitikken både gjennom konkrete tiltak, og gjennom å setje dagsorden - å påverke meiningsdanninga. Bruk av menneskelege ressursar Å leve godt i eit samfunn tyder at det er eit samspel mellom individet og fellesskapet. Individa har sine behov og ønskjer og det har også samfunnet som heilskap. Eit velferdssamfunn treng menneska sin kompetanse, erfaringar og innsats for å bli oppretthalde og fornya, og menneska treng å få bruke seg sjølv, og erfare at det er bruk for ein. Mangfald av kompetanse, erfaring og levesett skaper rom for nye tankar og ny handling og er ein føresetnad for omstilling og nyskaping. At visse grupper sin kompetanse og erfaring ikkje blir teke i bruk, er eit tap for den einskilde, og det er sløsing med samfunnet sine ressursar. Tema I Fylkesdelplan for likestilling har vi fokusert på følgjande hovudtema: 1. Utdanning og arbeid 2. Kultur og fritid 3. Helse Utdanning og arbeid Retten til løna arbeid er viktig for oss alle. Løna arbeid gjev økonomisk sjølvstende, høve til å gjere eigne val, sosialt fellesskap, sjølvrespekt og identitet. I tillegg vil ein vere modellar for sine barn og sitt nærmiljø. Utdanning er vegen inn til arbeidslivet. Høve til å ta utdanning handlar om høve til å realisere seg sjølv, og få kunnskap til å kunne delta i både arbeids- og samfunnsliv. Utdanning og arbeid er dei viktigaste arenaene for å kunne få auke herredøme over eige liv. Kultur og fritid Kultur har både ein eigenverdi for det enkelte menneske og er ein reiskap for å utvikle mellommenneskeleg fellesskap. Kultur har med levesett å gjere, til dømes samkvem mellom menneske, tradisjonar, verdiar, kreativitet. Samstundes har kultur med organisasjonar og institusjonar å gjere, til dømes kva type lag og organisasjonar som finst, kva kultur som blir formidla og korleis dette skjer. Organisasjonar har ulike roller. Nokre organisasjonar er viktige arenaer for dei som ønskjer å påverke offentleg politikk. Andre organisasjonar er arenaer for utøving av fritidsaktivitetar. Organisasjonar speler ei sentral rolle i det å formidle verdiar og kulturarv og å skape og vedlikehalde individuelle og sosiale normer. Mangfaldet av lag og ulike organisasjonar er organiserte uttrykk for ulike verdisyn og interesser i samfunnet. Deltaking i organisasjonsliv gjev også interesse og kunnskap for deltaking i politisk arbeid. Kultur og fritid er ein svært viktig arena for at ein skal kunne trivast og ha ein god livskvalitet i eit samfunn. Helse Ei god helse, der ein er både fysisk og psykisk i balanse, er både eit resultat av og ein føresetnad for aktivitet innan utdanning/arbeid og kultur/ fritid. Helsa vår heng saman med tilstanden på dei arenaene der vi oppheld oss. Førebyggjande helsearbeid er derfor minst like viktig som repa- 3 FYLKESDELPLAN FOR LIKESTILLING

4 rerande helsearbeid. Tilrettelegging for dei som har helseproblem si deltaking i arbeids- og organisasjonsliv, er viktig og nødvendig. Arbeid og sosialt fellesskap er mellom anna kjelder til økonomisk sjølvstende, det styrkjer den psykiske helsa, og det gjer at ein får bruke sine ressursar i samfunnet. I det behandlande helsevesenet er det også viktig at det eksisterer kompetanse og kapasitet, slik at folk får den hjelpa dei treng. Å forenkle ei kompleks verd kan føre til at nyansar kjem bort, men på tvers av dimensjonane i likestillingsplanen er det også sterke band. Til dømes vil det vere kvinner som er minoritetar, eller funksjonshemma, eller kanskje begge delar. Kapitlet om likestilling mellom kvinner og menn, gjeld alle kvinner i Norge, og kapitlet om likestilling mellom etnisk minoritet og majoritet gjeld alle menneske med minoritetsbakgrunn i vårt land. Derfor har vi til dømes ikkje funne grunn til å ha eit eige kvinneperspektiv på minoritetskapittelet. Utvikling og iverksetjing av fylkesdelplan for likestilling Fylkesplanlegginga, som fylkesdelplanane er ein del av, er heimla i plan- og bygningslova og kommunelova. Fylkesplanlegginga skal samordne den sosiale, økonomiske, kulturelle og fysiske utviklinga i fylka, og den involverer alle forvaltningnivåa. Fylkesplanen og fylkesdelplanane er bindane for fylkeskommunen, og rettleiande for staten og kommunane. Gjennom gode planprosessar ønskjer vi å oppnå engasjement, premissleveranse og forplikting som går lenger enn dei juridiske bindingane. Vi ønskjer å utvikle reelle partnarskap mellom fylkeskommunen, kommunane, regional statsforvaltning, organisasjonar og næringsliv for å i fellesskap kunne realisere dei intensjonar og tiltak som er nedfelt i planlegginga, og dermed styrkje utviklinga i Møre og Romsdal. Arbeidet med fylkesdelplan for likestilling starta for fullt opp våren Likestillingsutvalet i Møre og Romsdal fylkeskommune har leia arbeidet politisk. Fylkesplansekretariatet har hatt det administrative ansvaret for utviklinga av planen. Tre tverrsektorielle og nivåovergripande arbeidsgrupper har vore nedsett - ei på kvar av dimensjonane i likestillingsplanen. Arbeidsgruppene har vore samansett av representantar frå likestillingsutvalet, fylkeskommunale etatar, kommunar, regional statsforvaltning, forskingsmiljø, nærings- og arbeidsliv og interesseorganisasjonar (sjå vedlegg til planen). Arbeidsgruppene har hatt 6 møte. For å sikre forankring av planen i leiarskapet på dei tre forvaltningsnivåa har det vore ei samordningsgruppe i funksjon. Den har vore samansett av rådmennene i Herøy og Smøla, plansjefen i fylkeskommunen og administrasjonssjefen hos fylkesmannen. Som ein del av forankrings- og prioriteringsarbeidet knytt til planen har det vore gjennomført samtalar med leiinga frå kvar fylkeskommunal sektor og statsetatar som er berørte i iverksetjinga av planen. I høyringsrunden har det vore avvikla 5 regionale samlingar med alle kommunane i fylket, og eit drøftingsmøte med styret i Kommunenes Sentralforbund i Møre og Romsdal. Iverksetjingsansvaret for likestillingsplanen er desentralisert dvs. at kvar etat og kvart forvaltningsnivå må ta eit sjølvstendig ansvar for å setje i verk dei tiltaka som er vedtekne i planen. Planen må spegle seg att i sektorplanar, verksemdsplanar og budsjett. Berre ved ei brei iverksetjing kan vi sjå resultat av det utgreiingsarbeidet som her er gjort. Årleg vil likestillingsutvalet i Møre og Romsdal lage ein statusrapport for iverksetjinga av tiltaka i likestillingsplanen, og denne vil dekkja alle forvaltningsnivåa, og andre aktørar med iverksetjingsansvar. I heile planprosessen har alle, både fagfolk og politikarar, hatt eit medvite forhold til omfanget av planen si tiltaksside - den skal vere realistisk og gjennomførbar. Likevel ser vi at planen har mange tiltak, sjølv om også iverksetjarane er mange. Ein del tiltak krev økonomiske midlar, og mest midlar krev tiltaka som er knytt til endring i bygningar p.g.a. dårleg tilgjenge for funksjonshemma. Dette er også i stor grad lovpålagt. Men mange tiltak krev ei ny tilnærming til pågåande arbeid, og kanskje ei noko anna organisering av arbeidet som forvaltninga gjer på saksfelta. Denne likestillingsplanen er også laga slik at kommunane kan plukke ut sine tiltak som møter deira lokale kvardag, og setje det saman til ei lokal likestillingspakke. På den måten kan ein auke moglegheita for engasjement i likestillingsarbeidet i kommunane. I iverksetjinga av tiltak kan heile planperioden takast i bruk, slik at belastninga ikkje blir for stor einskilde år. Det bør liggje godt til rette for ei vellukka iverksetjing av Fylkesdelplan for likestilling. «LIKESTILLING OG MANGFALD» 4

5 L I K E S T I L L I N G M E L L O M K V I N N E R O G M E N N UTDANNING OG ARBEID Samspelet mellom utdanningssystemet, lokalt arbeids- og næringsliv, kulturelle tilhøve og tradisjonar påverkar kvinner og menn sine val av utdanning og yrke. Vala av utdanning og yrke legg så viktige premissar for kva samfunns- og arbeidsliv vi skal ha i framtida. Allereie som barn dannar vi oss oppfatningar om kva yrke vi kan tenkje oss. Derfor er det viktig å gje informasjon og rettleiing i utdannings- og yrkesval alt frå barneskolen. UTDANNING Kvinner si aukande deltaking i utdanningssystemet har vore ein stille revolusjon dei siste 30 åra (Ivar Frønes 1997). Jenter sitt inntog i utdanningssystemet har vore som ei bølgje som slår inn med aukande jenteandel på stigande utdanningsnivå. Men jenter vel framleis i hovudsak mjuke fag på alle nivå. 84 prosent av jentene vel framleis allmenfagleg, helse- og sosialfagleg eller formgjevingsfagleg studieretning ved dei vidaregåande skolane her i fylket. Det har ikkje vore like mykje fokus på gutane som også vel svært tradisjonelt: 70 prosent av gutane vel allmenfag, mekaniske fag eller elektrofag. På allmenfag vel svært få jenter realfag, og omtrent ingen vel fordjuping i fysikk og matematikk. Dette er fag som i Møre og Romsdal også har problem med å rekruttere gutar. Når det gjeld lærlingar, er biletet frå Møre og Romsdal likeins, pr var i vårt fylke 57 lærefag reine gutefag, medan 12 lærefag var reine jentefag. Dei fleste lærefaga med begge kjønn representerte, er dessutan svært jente- eller gutedominerte, som til dømes helse- og sosialfag og mekaniske fag. Berre 27 prosent av totalt 1767 lærlingar var pr. april 98 jenter. Data-/IT-kunnskap blir kravd i alle yrke. Den låge jenteandelen på slike fag er derfor eit problem. Jenter sin bruk av IT er noko som må jobbast med heilt frå dei første åra i grunnskolen, gjennom ungdomsskolen og vidaregåande skole. I heile grunnskolen ser vi at det stort sett er gutar som bruker tilgjengelege PC-ar. Ei satsing på å få jenter i større grad til å bli PC-brukarar, meiner vi at ein må utvikle opplegg som jenter finn interessante. I tillegg må lærarane få opplæring i bruk av IT. Bergmo Ungdomsskole i Molde ønskjer å setje i gang eit prosjekt knytt til jenter og IT. Slike tiltak må støttast, og formidlast vidare til andre skolar. Ulike forklaringsmodellar på forskjeller i kvinner og menns utdanningsval og yrkestilknyting: Det er mange ulike måtar å forklare kvifor jenter og gutar, kvinner og menn framleis vel ulike utdanningsvegar og yrke. Vi kan grovt skilje mellom teoriar som legg vekt på kjenneteikn ved jenter og gutar og teoriar som legg vekt på faktorar i omgjevnaden til gutar og jenter i oppvekst, familie, skole og arbeidsliv. Forklaringsmodellar som vektlegg kjenneteikn ved jentene og kvinnene kan samanfattast i aktørorienterte forklaringsmodellar som tek utgangspunkt i manglar ved jentene/kvinnene: Aktørorientert forklaringsmodell Slike teoriar legg vekt på at jentene/kvinnene manglar ressursar, til dømes utdanning, eller vel utdanning som fører dei inn i tradisjonelle kvinneyrke. Ein påstand kan vere at dei manglar motivasjon, interesse og ambisjonar for å bryte barrierar. Tiltak for å rette på dette er til dømes opplærings- og motivasjonstiltak for å få kvinner inn i mannsdominerte yrke. Dette har gjeve få resultat, kanskje først og fremst fordi dette ikkje er følgd opp av tiltak for å leggje til rette for kvinner på mannsdominerte arbeidsplassar. Ei anna årsak kan vere at tiltaka har vore arbeidsmarknadspolitisk meir enn likestillingspolitisk motiverte, og at kvinner som dei sist tilsette har vore dei første som må gå ved lågkonjunkturar. Kjønnsspesifikk sosialisering Ei viktig gruppe forklaringar på kjønnsforskjellar er slike som vektlegg at jenter og gutar blir sosialisert inn i kjønnsbestemte roller og identitetar gjennom oppdraginga i heimen og på skolen. Ein ser tidleg at jenter og gutar har ulikt atferdsmønster i leik. Gutar er konkurranseorienterte, medan jenter er meir smågruppe-orienterte. Jenter og gutar vel utdanning og yrke som stadfestar deira kjønnsidentitet. Tiltak for å endre kjønnsspesifikk sosialisering må setjast inn tidleg, og ein treng utradisjonelle rollemodellar. Sjølv om jenter og gutar no går inn i nye og fleire roller enn før, og skilnadene innan kvart av kjønna har vorte større med omsyn til val og livsprosjekt, heng mykje av dei gamle kjønnsrolleoppfatningane att. Det er mykje som tyder på at utradisjonelle val for gutar verkar meir trugande for den maskuline kjønnsidentiteten deira, enn eit utradisjonelt val hos jenter trugar deira kjønnsidentitet. Ytre, strukturelle forklaringar - barrierar mot utradisjonelle val a) Førestellingar om kva yrke som passar best for jenter og gutar, og haldningar om dette er ofte umedvitne. Førestellingar om feminine og maskuline eigenskapar hefter ved yrka på ein måte som vanemessig opprettheld kjønnsdelinga. Dette gjer at vi kan snakke om yrka sine kjønn - dei framstår som kvinnelege og mannlege yrke. b) Einsidige arbeidsplassar vil vere prega av anten maskuline eller feminine samværsformer, vi har med ulike kjønnskulturar å gjere. Desse kan vere sterke barrierar mot rekruttering av det andre kjønn. Ein gut i jentedominert arbeidsmiljø eller ei jente på ein mannsarbeidsplass blir representant for sitt kjønn, og gjort til gjenstand for generaliseringar og fordommar. c) Lønsforhold kan vere barrierar for gutar og menn sine val av helse- og omsorgsfag. d) Arbeidstidsordningar: - høve til fleksible løysingar vil verke inn på yrkestilpassinga for kvinner og menn som ønskjer å dele seg mellom omsorg for barn og yrkesaktivitet. FAFO oppsummerer undersøkinga om ungdom sine utdannings- og yrkesval i Ulsteinvik på følgjande måte: Både norsk og internasjonal forskning viser at det ikke er tilfeldig hvilken utdanning og hvilket yrke man velger. Ved siden av skoleprestasjoner, har både kjønn og sosial bakgrunn betydning for de valg den enkelte gjør. Videre er det slik at næringsgrunnlaget i hjemregionen, og avstanden til høyere utdanningsinstitusjoner har betydning for de unges utdannings og yrkesvalg. Størst betydning har likevel variasjoner over tid i de unge sine muligheter til å ta utdanning, med tilhørende forventninger fra både foreldre og samfunn om at utdanningsmulighetene utnyttes. Trow beskriver hvordan veksten i 5 FYLKESDELPLAN FOR LIKESTILLING

6 utdanningssystemet påvirker hvordan vi ser på det å ta en høyere utdanning. I løpet av etterkrigstiden har det å ta en høyere utdanning endret seg fra å være et privilegium til å bli en rettighet, til bortimot å bli betraktet som en nødvendighet (Trow 1974). Utforming av utdanningssystemet. Dei tre hovudteoriane om årsaker til jenter og gutar sine utdannings- og yrkesval må bli brukt når fylkeskommunen og kommunane utformer sin utdanningspolitikk og si tenesteyting på området. Møre og Romsdal er eitt av fire fylke som gjennomfører KUF sitt prosjekt Bevisste Utdanningsval ( ). Prosjektet tek sikte på å rokke ved den tradisjonelt kjønnsdelte yrkesstrukturen ved å setje i verk tiltak i ulike fasar av jenter og gutar sin veg gjennom utdanningssystemet mot eit yrkesval. Vi skal ikkje gløyme at utdanning også er eit gode i seg sjølv, og ein måte å utsetje yrkesval på, i ei tid med stor uvisse om framtida. prosent av studentane ved universiteta og dei vitskapelege høgskolane var kvinner og seks av ti studentar ved høgskolane. Men framleis vel både kvinner og menn tradisjonelle utdanningsretningar. Statistisk Sentralbyrå uttrykkjer følgjande : På enkelte av fagområdene/utdanningene der det tradisjonelt har vært overvekt av menn har tendensen vært en ytterligere nedgang i kvinneandelen blant de nye studentene. Høsten 1986 var 48 prosent av de nye studentene på naturvitenskapelige og tekniske fag kvinner, mens andelen høsten 1996 hadde sunket til 38 prosent. På elektrotekniske og datatekniske fag gikk kvinneandelen ned med 4 prosentpoeng til 8 prosent høsten 1996, og den gikk også ned med 4 prosentpoeng på matematiske fag (ukens statistikk ). I samband med etter- og vidareutdanningsreformen er det viktig å oppmode alle arbeidstakarar til å drive komeptansehøgding. Tradisjonelt veit vi at folk med høgast utdanning nyttar slike tilbod mest, og det er derfor viktig å oppmode folk med låg utdanning til å nytte seg av kompetansereformen. Vaksne kvinner i offentleg sektor blir her ei viktig gruppe. Desentraliserte utdanningstilbod er ein særleg viktig føresetnad for å realisere kometansehøgding i desse gruppene. reine kvinne- eller mannsyrke i Norge. KJELDE: Nordisk Råd Norsk yrkesliv er kjønnsdelt på to måtar. Horisontalt som vist i figuren over, og vertikalt ved at kvinnedelen er størst i yrke og på stillingsnivå som statusmessig og inntektsmessig blir rangert lågast. Dette fører mellom anna til stor ulikskap i lønsnivå hos kvinner og menn. Næringsstrukturen i Møre og Romsdal er prega av relativt høg sysselsetjing i primærnæringane og industrisektoren. Menn dominerer mellom dei sysselsette i verkstadindustrien og i bygg og anlegg, medan det er noko jamnare fordeling av kvinner og menn i næringsmiddel- og i møbelindustrien. I vårt fylke har vi distrikt med eit einsidig næringsliv og få kvinnearbeidsplassar, til dømes i Ulstein og Sunndal, der nøkkelverksemder som verkstadindustri og metallurgisk industri i første rekkje sysselset menn. Etterspurnaden etter arbeidskraft er for tida størst i tradisjonelle mannsyrke på fagarbeidarnivå i industrien. Det er såleis for få attraktive arbeidsplassar for kvinner i distrikta. Det er eit potensiale for auka rekruttering av kvinner til denne type industri, men fleire tiltak er nødvendig for å få dette til, både motivasjons- og opplæringstiltak og tiltak i industrien sjølv. Endringane i skolestrukturen i vidaregåande skole dei siste åra har ikkje ført med seg endringar bort frå jente- og guteskolar : Tvert om har strukturendringane enkelte stader forsterka kjønnsdelinga. Dette er ein utilsikta konsekvens av ei strukturrasjonalisering basert på økonomisk innsparing kombinert med ein umedviten likestillingspolitikk. Gjennom forsking veit vi at dei reine gute- og jentemiljøa ikkje gjev det beste læringsmiljøet. I tillegg fører det til at både jentene og gutane får mangel på modellar av det andre kjønn gjennom lærarkreftene. Slike tilhøve påverkar den kjønnsspesifikke sosialiseringa og er ei strukturell forklaring knytt til utdannings- og yrkesval. Dette må tydeleggjerast i debatten om skolestruktur. Kvinner er i ferd med å bli i majoritet innan høgare utdanning, også på dei lange universitetsstudia. Kvinnene utgjorde 57 prosent av den samla studentmassen hausten Nesten 53 ARBEID Norge har eit av Europas mest kjønnsdelte arbeidsliv. Diagrammet under syner dette. Integrerte yrke dvs. yrke der kjønnsbalansen er bra, med prosent kvinner eller menn. Delvis integrerte yrke dvs. yrke der det eine kjønnet utgjer prosent av dei sysselsette, og heilt segregerte yrke dvs. yrke der eit av kjønna berre har ein sysselsetjingsandel på opptil 10 prosent. Nesten 40 prosent av yrka fell under kategorien segregerte yrke, det vil seie at dei er omtrent Ei ny vekstnæring er kompetanseintensiv forretningsmessig tenesteyting (KIFT ). Desse veks opp som høgkompetente miljø som yter tenester til etablert næringsverksemd. Døme på dette er rådgjevingstenester, design og marknadsføring. Når vi veit at kvinner dominerer høgare utdanning er det ei utfordring å få kvinner inn i KIFTbransjane, både for å nyttiggjere kvinner si kompetanse, og for å bidra til eit variert næringsliv som er attraktivt for kvinner. «LIKESTILLING OG MANGFALD» 6

7 Dei fleste tradisjonelle kvinnearbeidsplassane finn vi i offentleg verksemd som helse- og sosialsektoren, utdanningssektoren og i privat serviceverksemd. I kommunane og fylkeskommunen i Møre og Romsdal er ca prosent av alle sysselsette kvinner. Tradisjonelt har offentleg sektor tilbydd fleksible arbeidstidsordningar som let seg kombinere med omsorgsansvar for barn og gamle. Dette er kanskje ei medverkande årsak til at jenter og kvinner framleis held fast på ei yrkesinnretting mot offentleg sektor. I dag ser vi at stadig fleire verksemder i privat sektor utviklar fleksible arbeidstidsordningar, har tilgang til heimekontor, etablerer frynsegoder knytte til avlastning i heimen. Dette kan gjere privat næringsliv meir attraktivt for kvinner og auke konkurransen om arbeidskrafta. Eit anna forhold er at det som kan verke fleksibelt i det offentlege i ein livsfase, kan bli ei tvangstrøye i ein anna fase. Eksempel på dette er dei små stillingsbrøkane i helse- og omsorgssektoren. For å styrkje rekrutteringa til pleie- og omsorgsyrka, barnehagane og skoleverket, bør ein også arbeide for at gutar tek meir utradisjonelle utdannings- og yrkesval Ein føresetnad for kvinner si yrkesdeltaking er at det finst omsorgstilbod for barna. Barnehageutbygging og skolefritidsorningar er derfor avgjerande. Regjeringa sitt mål om full barnehagedekning innan år 2000 må realiserast i Møre og Romsdal. 1-4 klassingar bør få tilbod om skolefritidsordning på sin skole Glastaket Glastaket er brukt som omgrep på usynlege barrierar som gjer at kvinner i liten grad avanserer til høgare stillingsnivå - toppleiarstillingar, eller blir sjølvstendige etablerarar Årsakene til dette er svært samansette, men ei årsak kan vere haldningar hos dei som rekrutterer til slike stillingar eller rettleiarar i støtteapparat/finansinstitusjonar. Andre forklaringar kan vere knytte til kvinner sine eigne preferansar. Rapporten Ledelse og lederkompetanse i et kjønnsperspektiv frå Møreforsking viser at dersom kvinner skal ta på seg leiaroppgåver, er omgjevnadene si støtte svært viktig. Kvinner må i langt større grad enn menn oppmodast til å søkje leiaroppgåver før dei gjer det. Når vi skal sjå på innsatsområde for å styrkje kvinner si stilling i arbeidslivet, bør vi velje ut følgjande : a) tilretteleggje for fleire kvinner i leiande stillingar. b) motivere fleire kvinner til å velje utradisjonelle utdannings- og yrkesvegar c) motivere kvinner til å gå inn i kompetanseintensiv tenesteyting d) mellomleiarnivå må rekruttere kvinner Personalpolitikk Personalpolitikken både i offentleg og privat sektor legg viktige premissar for likestillingspolitikken i arbeidslivet. Tiltaka nedanfor rettar seg mot offentleg sektor, men vi vil oppfordre privat verksemd til å vurdere tilsvarande tiltak. I løpet av dei siste 25 åra har store delar av den kvinnelege befolkninga gått inn i det løna arbeidslivet. Mange av kvinnene som gjekk frå heimearbeid til arbeidslivet på 70 og 80-talet, søkte ofte assistentstillingane innanfor til dømes reinhald og omsorg og ville ofte ha deltidsstilling. Mange av desse kvinnene har no høve til å formalisere sin kompetanse ved å ta fagbrev. Det offentlege bør utvikle ein løns- og rekrutteringspolitikk som gjer at dei som tek fagbrev innan dei tradisjonelle kvinneyrka får løn som svarar til deira kompetanse. I dag er kvinnene i fleirtal i høgare utdanning. Offentleg sektor er hovudarbeidsplass for høgt utdanna kvinner. Lønsforhold og karriereutvikling innanfor offentleg sektor blir derfor eit viktig verkemiddel for å rekruttere og behalde høgt utdanna og dermed sikre god kvalitet på den offentlege tenesteytinga, og for å rekruttere desse gruppene til fylket. Kvinner er underrepresenterte i toppleiarstillingane i det offentlege. Likestillingsperspektiv må innarbeidast som tema på leiarutviklingsprogramma. Arbeidsmiljøgranskingar har vist at god fordeling mellom kvinner og menn på arbeidsplassane verkar positivt. I eit kjønnsdelt utdanningsog yrkesliv som vi har, kan det by på problem å ha kjønnsbalanse på alle nivå, men det bør vere like mange kvinner og menn i leiande stillingar på høgare nivå. Leiarane i offentleg sektor påverkar både arbeidsmiljøet til store kvinnegrupper og tenestetilbodet til innbyggjarane i fylket. Både kommunane, fylkeskommunen og statsforvaltinga i Møre og Romsdal har få kvinner i leiande stillingar. I denne planen er derfor tiltak for å endre dette tilhøvet høgt prioritert. Kvinnene tek i mange høve tyngda av omsorgsarbeidet heime og er ofte åleine om ansvaret for barn eller gamle foreldre. Å tilretteleggje for kombinasjon av omsorg og yrkesaktivitet er viktig for at kvinnene skal kunne delta fullt ut i arbeidslivet og ha like sjansar for utvikling på arbeidsplassen som menn. 7 FYLKESDELPLAN FOR LIKESTILLING

8 MÅL OG TILTAK HOVUDMÅL Ei meir lik fordeling av kvinner og menn i ulike typar utdanning og yrke i fylket, samt større samsvar mellom lokal/regional arbeidsmarknad og utdanningsval. Delmål 1: Utvikle eit utdanningssystem som informerer, rettleiar og støtter jenter og gutar til mangfaldige utdanningsval, og at ein har tilstrekkeleg med lærlingeplassar, slik at det er mogleg å fullføre utdanningsvala. Støtte og formidle prosjekt i grunn skolen og vidaregåande skole som stimulerer jenter til bruk av IT. Ansvarleg: Utdanningsavdelinga. Samarbeidspartnarar: Prosjektskolar og Statens utdanningskontor. Finansiering: Innan ramma, prosjektfinansiering. Utvikle eit kompetent yrkesrett leiingsapparat i ungdomsskolen og vidaregåande skole. Integrere yrkes- og utdanningskunnskap i den generelle undervisninga. Utvikle opplegg i skoleverket som motiverer til utradisjonelle val og hindrar fråfall av jenter og gutar som vel slik. Ansvarleg: Utdanningsavdelinga. Samarbeidspartnarar: I regi av prosjekt Bevisste utdanningsval skal det gjennomførast tiltak ved fem vidaregåande skolar for å rekruttere og ta vare på gutar og jenter på utradisjonelle studieretningar. Tiltaka omfattar informasjon i ungdomskolen, forkurs, elevsamlingar, støttegrupper, samlingspunkt/trivselstiltak og oppmoding om å samle minoritetar i staden for å spreie dei på fleire klassar. Dessutan skal prosjektet bidra til utvikling av skolerådgjevarane sin kunnskap i yrkes- og utdanningsrettleiing, og til opplæring av faglærarar i relasjonen mellom yrkeskunnskap og utdanningsval i relasjon til kjønn. Tidsramme: Finansiering: Prosjektfinansiering. Etablere tilstrekkeleg med lærlingeplassar i kommunal sektor i dei tradisjonelle jentefaga. Ansvarleg: Fylkeskommunen og administrasjonssjef i kommunane. Samarbeidspartnar:Fagopplæringskontoret. Tidsramme: Delmål 2: Utvikle eit arbeidsliv som rekrutterer kompetente kvinner til eit mangfald av bransjar. Stimulere kvinner til etablering og sysselsetjing innan kompetanseintensiv forretningsmessig tenesteyting. Ansvarleg: Nærings- og miljøavdelinga. Samarbeidspartnarar: Bedriftene, SND og bedriftsrådgjevingstenesta. Iverksetjing av strategi for kvinneretta tiltaksarbeid. Ansvarleg: Nærings- og miljøavdelinga, SND og landbruksavdelinga hos Fylkesmannen. Tidsramme: Finansiering: Innan ramma, prosjektfinansiering. Tilrettelegging i arbeidslivet for utradisjonelle val. Ansvarleg: Utdanningsavdelinga/prosjekt «Bevisste utdanningsval» i samarbeid med opplæringskontor og einskildbedrifter. Tidsramme: Finansiering: Innan ramma/ prosjektfinansiering. Delmål 3: Lik fordeling av kvinner og menn i leiande stillingar. Vurdere etablering av mentorprogram for kvinnelege leiarar. Stimulere kvinner til å søkje leiarstillingar, og aktivt søkje etter kvinnelege aspirantar til leiarstillingar. Ein medviten politikk for å etablere blanda miljø på leiarnivå i alle etatar og tenesteytande einingar. Bruk av avansementstillingar for fag- leg karriere. Utvikle ein lønspolitikk for å rekruttere og behalde langtidsutdanna personale. Delmål 4: Tilrettelegging for at kvinner og menn skal kunne kombinere omsorgsarbeid og yrkesaktivitet. Vurdere lønspolitikken i omsorgsyrke i lys av den sviktande rekrutteringa. Gjere kjent dei ordningane som gjeld etter lov og avtaleverk. Utvikle fleksible arbeidstidsordningar, til dømes fleksibel turnus, og utviding av tidsramma for flexitid. Opprette ordning for heimearbeid. Ansvarleg for alle tiltaka under delmål 3 og 4: Personalavdelingane i fylkeskommunen og staten og administrasjonssjefen i kommunane. Samarbeidspartnarar: Etatar, institusjonar og fagforeiningar. KULTUR OG FRITID Innleiing For at vi skal kunne drøfte kultur og fritid i eit likestillingsperspektiv, tek vi utgangspunkt i kunnskapen om at kvinner og menn nyttar kultur- og fritidsaktivitetar på ulike måtar, og at menn og kvinner identifiserer seg, eller engasjerer seg i høve til ulike kulturformer og kulturuttrykk. Deltaking i frivillige organisasjonar handlar også om innverknad, makt, og interesseivaretaking. Eit trekk ved dei norske frivillige organisasjonane er at dei har ein eigen organisatorisk plattform - dei er i uvanleg høg grad medlemsbaserte, demokratisk oppbygde, og mange er lokalt initierte. Nyare forsking viser at organisasjonssamfunnet er i ei markert endring. Karakteristisk for det tradisjonelle organisasjonssamfunnet er organisasjonane si ideologiske forankring, og at deira engasjement går langt utover den einskilde medlem si eigeninteresse. Organisasjonssamfunnet i dag er meir prega av smale interesseorganisasjonar, ad-hoc aksjonar og ein-saksorganisasjonar. Både kvinner og menn er såleis i aukande grad på veg inn i meir apolitiske lagstypar med avgrensa målsetnad og ofte lita interesse for det som foregår utanfor organisasjonsgrensene (Selle i Raaum Kjønn og politikk ). «LIKESTILLING OG MANGFALD» 8

9 Kvinner har tradisjonelt sett sitt sterke preg på både masserørslene og dei store sosiale og humanitære organisasjonane, til dømes sanitetsforeiningar, misjonsforeiningar, bondekvinnelaga, men kvinnene er ikkje i tilsvarande grad som menn representerte i det moderne organisasjonssamfunnet. Menn dominerer i stor grad dei nye organisasjonane som vaks fram frå slutten av 60-talet - organisasjonar som i stor grad er relatert til fritid. Vi ser også at i frivillige organisasjonar og institusjonar innan kulturlivet, som har økonomisk tyngde og høg status, dominerer menn i leiinga. Kvinner held på å miste sitt eige organisasjonsamfunn, men vil dei over tid bli integrerte, og få likeverdig innverknad i det moderne organisasjonssamfunnet? Har kvinner vorte så likestilte med menn, at kjønn er ein mindre vesentleg dimensjon med omsyn til deltaking og innverknad, eller er det strukturelle tilhøve knytt til moderne organisasjonsliv som verkar ekskluderande for kvinner si reelle deltaking? Det kan også sjå ut som om dei ulike kulturuttrykka har både ein geografisk dimensjon og ein generasjonsdimensjon i seg. Tradisjonelle kvinneorganisasjonar, som til dømes sanitetsforeiningar, misjonsforeiningar og bondekvinnelag, er framleis aktive på bygdene, men består stort sett av eldre kvinner. For å skildre unge si flytting frå bygdene har det vorte noko fokusert på ungdom sin preferanse til urbane kulturuttrykk. Noko av dette er knytt til opplevingskulturen. Andre element er ungdom si deltaking i organisert aktivitet slik som til dømes i lokalradiodrift, ekstreme friluftsaktivitetar og miljøarbeid. Som småbarnsmødre ser vi at kvinner prioriterer ned eigne aktivitetar, noko som speglar seg att i låg deltaking frå kvinner i denne aldersgruppa i organisasjonsliv og politikk. Følgjande tabell syner dette. Kjønnssamansetnad og alder relaterer seg i tabellen til ulike lagstypar Dette er grunnleggjande spørsmål med omsyn til likestilling, kultur og samfunnsutvikling, som bør stimulere til vidare analyse og debatt. Deltakingskultur og opplevingskultur Mykje tyder på at kvinner og menn har ulike behov knytt til kultur- og fritidsaktivitetar. I eit forsøk på å skildre ulike typar kultur- og fritidsaktivitetar kan vi gjere eit analytisk skilje mellom deltakingskultur og opplevingskultur. Deltakingskulturen kan karakteriserast av deltaking, eller tilrettelegging for deltaking, for å utøve denne kultur- og fritidsaktiviteten. Dei breie mobiliserande fritidsaktivitetane er døme på dette; til dømes idrett, kor, skolekorps. Friluftsaktivitetar er også eksempel på slik kultur, både i organiserte og uorganiserte former. Opplevingskulturen kan karakteriserast av oppleving knytt til ulike kunst- og kulturformer, utan sjølv å delta i utøvinga. Døme på denne type kultur er teater, kino, bibliotek, kunstutstillingar og konsertar. Med ei slik framstilling veit vi at vi mister noko mellom kategoriane, til dømes at mykje av opplevingskulturen kan gje inspirasjon til eigen aktivitet og deltaking, og at vi slik sett truleg har med grader av deltaking å gjere. Skilje mellom deltakingskultur og opplevingskultur treng ikkje berre ha si forklaringskraft knytt til kjønn, men er truleg like mykje eit resultat av ei historisk utvikling i organisasjonssamfunnet ( jfr. ovanfor). Men likevel er det mykje som tyder på at kvinner og menn føler tilknyting til ulike kulturformer, også i dagens samfunn. Kvinner nyttar tilbod innan opplevingskulturen i større grad enn menn, og menn er meir direkte involverte i kultur- og fritidsaktivitetar som føreset aktiv deltaking. Vi veit til dømes at leiarskapet i idrettsorganisasjonane er svært mannsdominerte. På den andre sida er kvinner meir involverte i visse delar av støtteapparatet rundt barn og unge sine fritidsaktivitetar, til dømes kakebaking og loddsal for å sikre økonomien i lokale lag og foreiningar. Kjelde: Raaum, 1995 I denne samanhengen er det svært viktig å gje frivillige organisasjonar betre økonomiske kår, slik at kvinner si deltaking i desse organisasjonane i større grad kan bli knytt til kjerneaktiviteten i organisasjonen, og ikkje berre til økonomisk livredding. Det vil kunne styrkje rekruttering av kvinnelege leiarar i organisasjonslivet. Eit anna poeng er at den offentlege støtta som organisasjonane får, bør gå til organisasjonsaktivitetar. I dag ser vi at mange organisasjonar må betale meir i leige for kommunale anlegg, enn dei får i driftsstøtte. Når vi veit at kvinner og menn sine preferansar kan vere knytt til ulike kultur- og fritidsaktivitetar, er det viktig å få kunnskap om korleis offentlege midlar er prioriterte i høve til ymse kulturformer. Gjennom Kulturpolitisk strategiplan er det dokumentert at det eksisterer offentleg kulturfattigdom i Møre og Romsdal med omsyn til kor lite offentlege midlar som blir nytta til kulturtiltak. Samla sett er kommunane i Møre og Romsdal på jumboplass når det gjeld å bruke offentlege midlar på kulturtiltak, men vi ser også ein stor variasjon mellom kommunane, der nokre kommunar har ei vesentleg satsing på kultur. Møre og Romsdal fylkeskommune har dei siste åra auka løyvingane til kulturformål, og plasserer seg om lag på landsgjennomsnittet. Grunnen til dette er deltaking i større prosjekt med investeringstilskot, som ikkje er ein varig situasjon. På tross av dette er det frivillige organisasjonslivet her i fylket svært oppegåande. 9 FYLKESDELPLAN FOR LIKESTILLING

10 o driftsutgifte til kulturformål etter fylke. og Alle kommuner med unntak av Oslo. e priser (1991=100). Realvekst mmuner Realvekst fylke fold ,8 ershus ,0 dmark ,0 pland ,2 skerud ,8 tfold ,2 emark ,9 st-agder ,6 t-agder ,0 galand ,4 rdaland ,5 gn og Fjordane ,2 øre og Romsdal ,8 -Trøndelag ,4 rd-trøndelag ,8 rdland ,0 ms ,3 nmark , ,7 o driftsutgifter pr. innbygger til kulturformål Alle fylkeskommuner. Faste priser (1991=100). vekst Realvekst er old ,8 shus , ,7 mark ,4 and ,6 kerud ,0 fold ,5 mark ,5 -Agder ,7 -Agder ,1 aland ,4 daland ,8 n og Fjordane ,3 e og Romsdal ,6 Trøndelag ,8 d-trøndelag ,8 dland ,7 ms ,8 mark ,8 med Oslo ,2 uten Oslo ,9 Kjelde: Norsk Kulturråd Vi kjenner lite til årsakene til at kvinner nyttar konsert-, teater- og kinotilbod i større grad enn menn, men vi veit at tilgang til varierte kulturopplevingar er eit viktig element når kvinner vel kvar dei vil busetje seg. Gjennom flyttestatistikk veit vi at fråflyttinga av unge kvinner gjennom fleire tiår har vore stor i mange kommunar i Møre og Romsdal. Når kommunar og fylkeskommunen satsar på å marknadsføre kommunen/fylket som ein attraktiv stad for tilbakeflytting, så er kultur- og fritidstilbodet ein svært viktig del å satse på. Vi veit at deltaking og engasjement i lokalsamfunnet skaper trivsel og røter, og derfor er ungdom si deltaking i lokalt organisasjonsliv viktig. Kulturadministrasjonen i kommunar og fylkeskommunen bør vere offensive tilretteleggjarar for ungdomsorganisasjonar, og både gje eit godt opplæringstilbod, og drive direkte rettleiing, slik at ungdomsorganisasjonane mellom anna kan nytte seg av ulike tilskotsordningar. Kvinner og media Media - aviser, vekeblad og fjernsyn er ein særleg viktig kanal for formidling av informasjon, haldningar og meiningsdanning. Våre nasjonale media dekkjer i hovudsak Oslo-regionen, noko som gjev eit inntrykk av at den vesentlegaste kulturformidlinga skjer der. Ei sporadisk dekning av arrangement elles i Norge gjev eit inntrykk av at mangfoldige kulturytringar er eingangshendingar i distrikta. I regionale media er det lite dekning av tradisjonell kultur i høve til spalteplassen som blir nytta på til dømes fotball. Det er også vanskeleg å sjå noko medviten likestillingstenking - eller heilskapeleg lokalsamfunnstenking - bak dekninga av kulturstoff. Kanskje regionale media burde bli like medvitne på kjønnsbalansen i sine reportasjar som dei er av fogderibalansen? Korleis kvinner kjenner seg att i mediabiletet, påverkar kvinner sine haldningar til sine nære omgjevnader. I ei tid med stor utflytting av kvinner bør media ha eit auka fokus på kva, og kven sin kvardag dei formidlar. Media er også ein kanal for markering av saker og personar i lokalpolitikken. Møreforsking Volda gjennomførte i 1997 case-studiet Demokratisk dialog gjennom lokalavisa der dei mellom anna såg på kven som var kjelde for oppslaga. Denne undersøkinga viser at kvinner langt sjeldnare enn menn er nytta som kjelde i avisoppslag. Lokalsamfunnsutvikling på kvinners vis? I drøftinga av utviklinga i lokalsamfunna våre kan likestillingsomgrepet bli opplevd som noko trongt, men likestillingsdimensjonen er å forstå slik at kvinner sine val knytt til utdanning, arbeid og deltaking i organisasjonsliv handlar om kva samfunn vi har og vil få i framtida. Kvinner og politisk deltaking For å kunne utvikle samfunnet på ein mangfaldig måte er kvinner si deltaking i mellom anna politisk verksemd i besluttande organ svært viktig. Når det gjeld andelen kvinner i kommunestyre og fylkesting, viser tala frå forrige val at den er auka i alle fylka. Ved kommunevala var 40.1 prosent av kandidatane på listene kvinner. Blant dei kumulerte var 37.6 prosent kvinner. Landsgjennomsnittet viser at kvinnedelen i kommunestyra vart på 32.7 prosent ( SSB 1995), og det er ein auke på 4.2 prosentpoeng i høve til valet i For fylkestinga er kvinnedelen på 41.2 prosent. I Møre og Romsdal er den på 38.6 prosent, det vil seie lågare enn landsgjennomsnittet. Ein ting er å vere representert, ein annan ting er å ha makt. Dersom vi ser kven som er ordførar og korleis formannskap, hovudutval og liknande er samansett, ser vi at kvinner er sterkt underrepresenterte i leiande verv. Ei landsomfattande undersøking som Kommunal Rapport gjennomførte etter forrige val, viser at berre 23 prosent av hovudutvalsleiarane er kvinner. I dag er det 4 kvinnelege ordførarar i Møre og Romsdal. Arbeidsforholda for lokalpolitikarar må leggjast betre til rette, slik at både kvinner og menn får ei arbeidsbelastning som ikkje er for stor. Arbeidsforholda til dei folkevalde bør fokuserast på både i partia, i kommuneadministrasjonen, og i dei folkevalde organa. Vi kjenner til fleire kommunar i fylket der kvinner på ulike politiske lister vart strokne i ein slik grad at kommunestyra består nesten av berre menn. Konsekvensen av velgerinnflytelsen de siste to årtier har vært å svekke resultatet av partienes nominasjonsarbeid med 5-10 prosentpoeng når det gjelder kvinneandelen i kommunestyrene. Dette skjer samtidig med at det uttrykkes et ønske om å øke kvinneandelen. (N. Raaum Kjønn og politikk 1995) Ettersom det finst mekanismar som gjer at kvinner i mindre grad enn menn blir spurde om å stille på vallistene, og deretter i mindre grad får høve til å bli representerte når dei let seg nominere, eller at arbeidsformene gjer at kvinner i større grad en menn ikkje vil la seg renominere, så kan vi kome i ein situasjon der kvinner sitt fråvær karakteriserer den kommunalpolitiske arena. «LIKESTILLING OG MANGFALD» 10

11 På same måte som i organisasjonslivet, ser vi at småbarnsmødre i liten grad er representerte i politiske organ. Blir småbarnsfamiliane sine interesser på denne måten svekka, noko som igjen påverkar kvardagen til småbarnsfamiliane til dømes gjennom situasjonen innan skole- og barnehagesektoren? Representasjon, makt og interesseivaretaking heng ofte saman. Kvinner og kommunal planlegging Det offentlege si planlegging er også ein arena for innverknad. Planlegging handlar om å setje dagsorden, prioritere innsatsområde, drive konkret utbyggingsverksemd og forbetre tenesteyting. Det er viktig i god samfunnsplanlegging at alle grupper sine interesser skal høyrast på ein likeverdig måte, og det krev at planlegginga i kommunar og fylkeskommunen må bli opnare og meir involverande i si form gjennom heile planprosessen, frå initiativstadiet, gjennom utgreiingsfasen og til iverksetjinga. Bygdelivet - noko å trakte etter? I debatten om attraktive lokalsamfunn der ein ønskjer å redusere fråflyttinga og auke tilflyttinga, særleg av kvinner og unge familiar, må vi ha eit medvite forhold til kva som trekkjer folk til by og bygd. Det er grunnleggjande å forstå kulturen som verkar anten forlokkande eller fråstøytande på unge kvinner i bygdene og i byane. Kanskje er det like viktig å stille spørsmålet om kva kultur unge kvinner vel seg bort frå når dei flyttar frå bygdene, som å undre seg over kva som trekkjer dei til byane. Det er nødvendig å rette fokus mot Ulikhetens vilkår i små lokalsamfunn... og vidsyn på landsbygda (Eli Janett Fosso, Inst. for Geografi, Universitetet i Bergen ). Undersøkingar har vist at jenter i større grad enn gutar opplever fråvær av mangfald på bygdene som eit problem, og at jenter i større grad enn gutar er utsette for sosial kontroll. I kvinnemeldinga frå 1990 er dette uttrykt slik: Den sosiale kontrollen i bygdene er sterkare enn i byane. Dette rammar særleg jentene. Det blir stilt andre forventingar til jenter enn til gutar, og dei har truleg mindre spelerom til å utfalde seg. Jentene kan dermed ha større behov for ei lausriving (flytting) frå distrikta. Få kommunar kan åleine få ein variasjon innan kultur- og fritidstilbod som stettar dei behov befolkninga har samla sett. Derfor er det viktig at kommunane samarbeider med nabokommunane om ulike kulturtilbod. I fylkesplanen er Større bu- og arbeidsmarknadsregionar lagt inn som strategi for å oppretthalde hovudtrekka i busetjingsmønsteret i fylket. Eit av hovudtrekka i denne strategien er å tenkje tenesteyting på ulike sektorar inn i ein regionsamanheng - på tvers av kommunegrenser. Det bør i kvar bu- og arbeidsmarknadsregion finnast regionale kulturbygg som stettar eit minimum av det som er etterspurd med omsyn til forsamlingshus, teater, kino, bibliotek og idrettsanlegg. Denne variasjonen innan arbeidsmarknad, offentleg og privat tenesteyting og kulturelt mangfald kan best stettast ved at ein utviklar komplementære tilbod innan ein rimeleg reiseavstand frå der ein bur. Gode kommunikasjonstilbod blir dermed ein føresetnad for at ei slik satsing skal kunne fungere. Til dømes bør buss- og ferjetilbod også tilpassast kulturelle aktivitetar om kveldane, og ikkje berre skole- og arbeidsreiser. Dette er særleg viktig når det gjeld konsertar, kino og teater som oftast er lokalisert til større sentra. MÅL OG TILTAK HOVUDMÅL: Sikre eit variert og attraktivt kultur- og fritidstilbod for både unge og vaksne kvinner i fylket vårt, og bidra til ein positiv omformingsprosess i bygd og by, der mangfald og vidsyn blir prioriterte. Det må bli investert meir i utvikling av varierte offentlege kulturtilbod. Ansvarleg: Administrasjonssjefen i kommunane, staten og fylkeskommunen. Finansiering: Meir løyvingar over budsjetta. Samarbeid mellom kommunane innan større bu- og arbeidsmarknadsregionar for å få til varierte kulturtilbod og møteplassar. Felles informasjon- og marknadsføring av kulturtilboda innan ein region. Ansvarleg: Administrasjonssjefen i kommunane. Samarbeidspartnarar: Interkommunale samanslutningar à la ORKIDÉ på Nordmøre. Finansiering: Innan ramma/ prosjektfinansiering. Delmål 1: Likestillingsperspektivet skal vere framtredande ved rullering av kulturpolitisk strategiplan. Kulturpolitisk strategiplan bør ta opp følgjande: Synleggjering av tradisjonell og moderne kvinnekultur, og kvinner sine kulturpreferansar. Korleis stimulere til kulturelt mangfald og vidsyn i lokalsamfunna. Ansvarleg: Kulturavdelinga i fylkeskommunen. Samarbeidspartnarar: Organisasjonar og administrasjonssjefen i kommunane. Tidsramme: 2000 Finansiering: Utan kostnad. Delmål 2: Frivillige organisasjonar må styrkjast økonomisk for å frigjere kvinner til å vere økonomiske livreddarar (loddseljarar og kakebakarar) og styrkje deira rekruttering til leiarverv i eit mangfald av organisasjonar. Meir av den økonomiske støtta frå det offentlege må vere driftsstøtte til frivillige organisasjonar. Ansvarleg: Fylkeskommunen og administrasjonssjefen i kommunane. Samarbeidspartnarar: Organisasjonane og staten. 11 FYLKESDELPLAN FOR LIKESTILLING

12 Finansiering:Auka løyvingar via kommune- og fylkeskommunebudsjettet. Leiarseminar for kvinner i frivillige organisasjonar. Ansvarleg: Kulturavdelinga i fylkeskommunen Samarbeidspartnarar: Idrettskrinsen og songog musikkrådet. Tidsramme: 2003 Finansiering: Innan ramma/ samfinansiering med organisasjonane. Delmål 3: Auke kvinner si deltaking i lokal- og regionalpolitiske fora. Aksjon i samband med nominasjonsprosessen til kommune- og fylkestingsval. Sikre at kjønnskvoteringsreglane blir ivaretekne i konstitueringa av formannskap og hovudutval. Fleire kvinner som ordførarar og i leiande politiske verv i kommunane. Ansvarleg: Administrasjonssjefen i kommunane og Kommunes Sentralforbund, Møre og Romsdal. Samarbeidspartnarar: Fylkespartia, og dei politiske kvinneorganisasjonane. Tidsramme: 1999 Årlege seminar om kvinner og politisk arbeid. Ansvarleg: Likestillingsutvalet i fylkeskommunen. Samarbeidspartnar:Kommunes Sentralforbund, Møre og Romsdal. HELSE Kvinner og menn har eit ulikt helsebilete. Årsakene til dette kan ein truleg finne både i biologi og i samfunnsrelaterte forhold. Kvinnene si deltaking i yrkeslivet har auka vesentleg dei siste 30 åra, men det har ikkje ført til at kvinner sitt ansvar for omsorgsarbeid har vorte redusert tilsvarande. Kvinna sjølv, hennar yrkesaktivitet og omsorgsansvar for barn og eldre er aspekt som må belysast i eit kapittel om kvinner og helse. Samanhengen mellom sosiale forhold, arbeidsmiljø og sjukdomsbilete vil også bli drøfta. På alle område der vi berører helse i dette kapittelet vil vi understreke tydinga av førebyggjande helsearbeid. Godt førebyggjande helsearbeid vil redusere individet si belastning ved å bli sjuk, og det vil i vesentleg grad kunne redusere helsevesenet sine utgifter til behandling av sjukdomane folk har pådratt seg. Mykje av den førebyggjande innsatsen vil foregå på andre arenaer enn helsevesenet sine einemerker, til dømes kulturlivet og i skolen. Ei nasjonal og tverrsektoriell satsing på helsefremjande og førebyggjande arbeid må derfor prioriterast. Yrkesaktive kvinner, sjukefråvær og uføretrygding Sosialminister Hill Marta Solberg sa i sin tale på Kvinner viser veg konferansen i Trondheim i 1996: Kvinner sykemeldes hyppigere enn menn. De utgjør om lag 60 prosent av alle som mottar sykepenger fra folketrygden. Antal sykefraværsdager med utbetaling fra folketrygden er høyere pr. sysselsatt kvinne enn pr. sysselsatt mann. Menn er gjennomgående sykemeldt i noe lengre tid enn kvinner, men forskjellen har de siste årene vært liten. En mulig forklaring på at kvinner har gjennomgående høyere fravær enn menn, kan være at familiesituasjonen, spesielt at omsorgen for barn*, fører til høyere fravær hos kvinner. Kombinasjonen av jobb og familie kan påvirke helsen på flere måter. For det første medfører det en økt arbeidsbyrde - dobbeltarbeidshypotesen. En annen mulig tolkning er at kvinner som kombinerer omsorgsarbeid med yrkesaktivitet har flere roller som står i motsetning til hverandre, den såkalte rollekonflikthypotesen. Data på landsbasis, og opplysningar frå Møre og Romsdal viser samanhengar mellom sjukefråvær og type arbeid ein utfører. Høgast sjukefråvær finn vi hos kvinner som har låg utdanning og låg løn og som er i arbeid som er hardt fysisk og psykisk belastande. Det er fleire kvinner enn menn som mottek uførepensjon. I 1995 hadde 10,4 prosent av kvinner i aldersgruppen år uførepensjon. Tilsvarande tal for menn var 8,9 prosent (RTV). I den eldste gruppa (dei over 60 år) og i den aller yngste gruppa (dei under 25 år) er det flest menn, i dei andre aldersgruppene er kvinnene overrepresenterte. Muskel- og skjelettlidingar er den vanlegaste diagnosen ved uførepensjonering. Dette gjeld både for kvinner og menn. Nær 40 prosent av alle nye uførepensjonerte kvinner har lidingar i muskel og skjelett. Tilsvarande tal for menn er 27 prosent. Nervøse lidingar er også ei talmessig stor diagnosegruppe når det gjeld kvinner. Ser vi på tal fra Kommunal landspensjonskasse, som omfattar dei fleste grupper kommunalt tilsette, finn vi at assistentar ved helseinstitusjonar og reinhaldarar er særleg utsette grupper når det gjeld uføretrygding. Det er prøvd ut fleire modellar knytt til variasjon i arbeidsoppgåver, kompetansehøgding og organisasjonsutvikling for å kunne førebyggje muskel- og skjelettsjukdom og eventuelt uføretrygding, særleg innan helse- og sosialsektoren. Røynsler frå slike prosjekt har peika på at element ved organiseringa av arbeidet kan vere viktige faktorar når det gjeld å førebyggje belastningslidingar og å leggje til rette for å kome seg tilbake til arbeid etter ein periode med sjukemelding. Prosjektarbeidet vart knytt opp til internkontrollsystema i kommunane. Ettersom det offentlege i stor grad er ein kvinnesektor, der prosent av dei tilsette er kvinner, har særleg kommunane og fylkeskommunane som arbeidsgjevarar ei viktig rolle knytt til yrkesaktive kvinner si helse. Nokre innsatsområde for eit slik personalarbeid kan vere: Førebyggje sjukdom mellom tilsette i pleie- og omsorgssektoren, helsevesenet og i reinhaldsyrka mellom anna gjennom organisasjonsutviklingstiltak og fysisk tilrettelegging. Gjere det lettare for tilsette i pleie- og omsorgssektoren og i reinhald å få rehabilitering Lære helse- og reinhaldspersonell å ta betre vare på eiga helse. I Folkehelserapporten frå 1996 har Helse- og sosialdepartementet uttrykt følgjande: Selv om kvinner har en høyrere sykelighet er deres levealder gjennomsnittlig 6 år lengre. Forklaringen på dette kan være at lidelsene kvinner i stor grad har, er sykdommer man lever med, men ikke dør av. Arbeidet er viktig i vårt samfunn langt utover lønskontoen. Det gjev nettverk, ein stad å høyre til, det bidreg til å oppleve eit meiningsfullt liv. I tillegg er yrkesaktivitet i 40 år, nødvendig for å opparbeide fulle pensjonsrettar i folketrygda. Oppteningstida er kortare i andre pensjonsordningar, til dømes pensjonsordningar for offentleg tilsette. * Statistikken for fråvær p.g.a. sjukt barn er ikkje inkludert i statistikken over arbeidstakarar sitt sjukefråvær. «LIKESTILLING OG MANGFALD» 12

13 Fråvær av løna arbeid i lengre tid vil derfor gje store utslag på den einskilde sin livskvalitet. Kvinner som blir uføretrygda i ung alder er ikkje dei einaste taparane - arbeidsplassen taper kompetente medarbeidarar og kommunen taper skatteinntekter. Kvinner, svangerskap og små barn For å styrkje svangerskapsomsorga vart jordmortenesta i kommunane obligatorisk frå gjennom ei endring i kommunehelselova. Det er likevel framleis kommunar som ikkje har oppretta jordmorstilling, mange stillingar er ledige, og dei aller fleste er deltidsstillingar. Kommunenes Sentralforbund har data frå 1995 og 1996 som viser at gjennomsnittleg stillingsbrøk for jordmorstillingar i norske kommunar, er 0,54 prosent stilling. Berre kvar tiande jordmor er tilsett i ein stillingsbrøk på mellom 90 og 100 prosent. Berre i eit fåtal av kommunane er det tilrettelagt for at jordmora får regelmessig oppdatert sin kompetanse i fødselshjelp. Utviklinga går likevel i rett retning: I 1997 vart det utført 450 fleire helsesøsterårsverk og 150 fleire årsverk av jordmødre enn ti år tidlegare. Sidan ordninga med obligatorisk jordmorteneste vart innført, har talet på utførte årsverk av jordmødre i kommunehelsetenesta auka frå 160 til 236 årsverk (SSB 1998). Dersom det er for få jordmødre til å fylle krava i lova, må utdanningskapasiteten aukast. Primærhelsetenesta sin kompetanse på fødselshjelp er i følgje Sosial- og helsedepartementet låg. Primærlegen si rolle er å følgje opp den gravide under svangerskapet. Den enkelte lege har lita erfaring i fødselshjelp og det er ingen formelle krav til legane på dette området, utover det som inngår i medisinstudiet. Mange kvinner opplever at dei får betre omsorg frå jordmor under svangerskapet, enn frå primærlegen. Dette kan ha både med tid, kompetanse og identitet å gjere. Derfor er det svært viktig at alle kommunar har jordmor i heil stilling. Der det er vanskeleg å rekruttere jordmødre, bør sjukepleiarar få høve til å ta løna etterutdanning. Viktig for familiar med barn er også at ein har eit godt utbygd helsestasjonssystem, der det også er mogleg å få god oppfølging av barna gjennom heile grunnskolen. Unge kvinner og helse Dei fleste unge kvinner er friske. Likevel er det forhold som nyanserer biletet. Røyking Unge kvinner røykjer i dag i minst like stor grad som unge menn. Folkehelserapporten frå 1996 viser at 29 prosent av aldersgruppa ( både kvinner og menn) mellom 16 og 24 år røykjer dagleg. I perioden vart det registrert ein nedgang i talet unge røykjarar. Dei siste 5 åra har denne trenden snudd, og i aldersgruppa år er det registert ein auke frå 30 prosent røykjarar til 45 prosent røykjarar på desse åra. Tala inkluderer både dei som røykjer til dagleg, og dei som røykjer av og til. Kvinner har i større grad enn menn risiko for å utvikle helseskadar ved røyking, men i tillegg vil kvinner i større grad enn menn kunne påføre barna sine helseskader ved eiga røyking. Dette gjeld både under svangerskap, og ved røyking i heimen fordi dei bruker meir tid saman med ungane i småbarnsfasen. Spiseforstyrringar Folkehelserapporten 1996: «Anorexi er en livstruende lidelse som kan føre til alvorlige psykiske og fysiske forstyrrelser, og i verste fall til døden. Sykdommen er vanligst blant jenter i tenårene. Anorexi karakteriseres ved sterkt nedsatt matinntak med påfølgende vekttap. Bulimi karakteriseres ved en sterk og vanskelig kontrollerbar trang til å overspise, oppkast og angst for å bli overvektig. Også bulimi kan gi alvorlige helseproblemer. (Folkehelserapporten 1996) Ein reknar med at om lag personar i Norge har spiseforstyrringar. Ei undersøking frå Buskerud viste at mellom 15-åringar hadde 0,9 prosent av gutane og 3,5 prosent av jentene dette. Årsakene til anorexi og bulimi er komplekse og til dels ukjente. Ein av grunnane kan vere det kvinneidealet som media formidlar, der det å vere tynn heng saman med det å vere vellukka, lukkeleg, vakker og ettertrakta. Kroppsfikseringa i media og reklame er enorm, og dei kroppane dei formidlar til jentene liknar meir på gutekroppar enn jentekroppar. Det er urovekkjande at element innan einav dei fremste reiskapane for helsefremjande og førebyggjande arbeid, idretten, i dag fremjar ein prestasjonskultur som kan påføre unge spiseforstyrringar. Å alminneleggjere spiseforstyrringar i det behandlande helsevesenet, vil kunne føre til at fleire tør å søkje hjelp for lidingane sine. Seksualitet og abort Solide kunnskapar om samliv, seksualitet og prevensjon er nødvendig for å hindre uønskt svangerskap. Nasjonale styresmakter legg derfor opp til at slik undervisning skal styrkjast og gjerast obligatorisk på ungdomstrinnet i klasse og i vidaregåande skole. Eit eige valfag i samlivslære i vidaregåande opplæring, og betre kompetanse hos lærarane, er nokre tiltak som skal setjast i verk. Dei siste fem åra har talet på svangerskapsavbrot gått ned med ca. 10 prosent. Nedgangen fell saman med auka førebyggjande innsats mot uønskt svangerskap og svangerskapsavbrot. Utviklinga viser ei forskyving i aldersgruppa med flest tilfelle av abort frå gruppa under 20 år til gruppa år. I nasjonale planar er det lagt opp til at førebyggjande innsats skal intensiverast ytterlegare. Den skal spesielt rettast mot aldersgruppa år og mot kvinner som har hatt fleire svangerskapsavbrot. Kvinner og vald Unge kvinner er meir utsette for vald enn tidlegare: 14 prosent av unge kvinner i alderen år seier dei har vore utsette for vald eller trugsmål om vald det siste året. Dette er ein auke i høve til 1995, då 7 prosent oppgav det same. (Levekårsundersøkelsen, Boforhold, organisasjonsliv, fritid og vold) Tradisjonelt er kvinner meir utsette for vald i heimen enn på gata. Den blinde valden som førekjem i det offentlege rommet, skaper mykje angst og uro hos kvinner, truleg langt utover det det er grunn til. Ei slik redsle kan likevel avgrense kvinner sin rørslefridom i det offentlege rom. Ein av debattane i kjølvatnet av gatevalden er korleis kvinner kan verne seg mot slike overgrep. Strukturelle forhold som påverkar kvinner si helse og sjukdomsbehandling Sjølv om kvinner er oftare sjuke enn menn, og oftare kontaktar lege, så har menn eit høgare forbruk av sjukehustenester i alle aldersgrupper, unnateke i aldersgruppa der kvinner er i fertil alder. Ei årsak til dette kan vere at menn i større grad enn kvinner, har sjukdomar som sjukehusa 13 FYLKESDELPLAN FOR LIKESTILLING

14 kan behandle, medan kvinner oftare har diffuse plager der det ikkje ligg føre gode behandlingsmetodar (Folkehelserapporten 1996). Dette kan også vere ein peikepinn på kvifor kvinnesjukdomar har fått lite merksemd i helsevesenet, og ikkje høyrer til status-sjukdomane som får godt med både merksemd og forskingsmidlar. I 1997 vart det innført stykkprisfinansiering for sjukehusdrift. Føremålet er å få opp produktiviteten i pasientbehandlinga på sjukehusa. I følgje statsbudsjettet for 1999 skal 50 prosent av inntektene til sjukehus vere knytt til behandling av pasientar - dess fleire som blir behandla, dess meir tener sjukehuset. Det er ei vesentleg uro knytt til denne finansieringsforma, då faren for at sjukdomar som ikkje let seg lett kurere, blir nedprioriterte grunna økonomiske motiv. Slike sjukdomar kan vere kroniske lidingar, psykiske lidingar og sjukdomar relatert til det å bli gamal. I tillegg kjem dei nye sam-sjukdomane som er psykosomatiske lidingar med utspring i til dømes samliv, samhandling, samfunn. Desse lidingane er ofte knytte til diffuse symptom, og treng gjerne samansett behandling. Statistikk viser også at kvinner er meir utsette for dei samansette sjukdomane. Kan den nye sjukehusfinansieringa føre til at kvinnesjukdomar blir ytterlegare nedprioriterte i behandlingsapparatet? MÅL OG TILTAK HOVUDMÅL Kvinner si helse må prioriterast høgare i det førebyggjande og behandlande helsevesenet. Delmål 1: Det offentlege som arbeidsgjevar skal sikre eit arbeidsmiljø som førebyggjer fysiske og psykiske lidingar. Det skal setjast i verk eit organisasjonsutviklingsprosjekt som skal førebyggje muskel- og skjelettlidingar hos kvinner som er tilsette i helsesektoren, gjerne knytte til Helse-, miljø-, og tryggleiksarbeidet (HMT). Ansvarleg: Administrasjonssjefen i kommunane (sektoretatar m/personalansvar) og fylkeskommunen, interkommunalt samarbeid om prosjektet er ønskjeleg. Samarbeidspartnarar:Fagforeiningane. Tidsrom: 2001 Finansiering: Innan ramma/prosjektfinansiering. Forsøk med 6 timars arbeidsdag bør setjast i verk. Ansvarleg: Administrasjonssjefen i kommunane (personalavd.) og fylkeskommunen. Samarbeidspartnarar:Fagforeiningane. Tidsrom: 2002 Finansiering: Innan ramma/prosjektfinansiering. Innovasjon/ nyskaping i helsesektoren skal bli eit innsatsområde for næringsutvikling. Ansvarleg: SND og nærings- og miljøavdelinga. Samarbeidspartnarar: Sjukehusa, bedrifter og forskingsmiljøa. Tidsrom: Finansiering: SND/prosjektfinansiering. Samarbeidspartnarar: Utdanningsavdelinga, Fylkeslegen og sosial- og familieavdelinga hos Fylkesmannen. Tidsramma: 2000 Finansiering: Innan ramma/ prosjektfinansiering. Helsesøsterverksemda i grunnskolen og vidaregåande skole skal styrkjast gjennom oppretting av fleire stillingar. Ansvarleg: Administrasjonssjefen i kommunane. Samarbeidspartnar: Fylkeslegen. Tidsramma: Finansiering:Auka løyvingar over budsjett. Delmål 3: Ein må hindre at strukturelle endringar i offentleg helsevesen har uønskte konsekvensar for behandlinga av kvinner si helse. Det skal årleg leggjast fram analyse frå sjukehusa i fylket om korleis DRG-systemet/stykkprisfinansieringa verkar på kva tenester sjukehusa yter. Ansvarleg : Helse- og sosialavdelinga i fylkeskommunen. Samarbeidspartnarar: Sjukehusa i fylket. Meir av Fylkesstatistikken skal innehalde kjønnsdimensjonen. Ansvarleg: Fylkesplansekretariatet. Samarbeidspartnarar: Avdelingane i fylkeskommunen og statsetatane. Med i denne debatten høyrer også ei aukande marknadstenking innan sjukehusdrift, der sjukehusa i større grad skal vere autonome einingar. Dette kan over tid svekkje den politiske styringa av helsevesenet. Dersom dei bedriftsøkonomiske vurderingane blir for framtredande i helsevesenet, kan det bli med å skape ulikskap i levekår mellom ulike grupper, som vi som samfunn ikkje er tent med. Delmål 2: Førebyggjande helsearbeid skal styrkjast overfor unge kvinner i aldersgruppa år. Informasjonskampanje i Møre og Romsdal knytt til unge kvinner og livsstil. Ansvarleg: Helse- og sosialavdelinga i fylkeskommunen. «LIKESTILLING OG MANGFALD» 14

15 L I K E S T I L L I N G M E L L O M E T N I S K E M I N O R I T E T A R O G M A J O R I T E T E N INNLEIING Norge er eit fleirkulturelt samfunn. Kulturelt og etnisk mangfald er ein styrke for det norske samfunnet. Alle menneske busett i Norge skal ha like sjansar, rettar og plikter til å delta aktivt i samfunnslivet, og få brukt sine ressursar. Alle, uansett bakgrunn, har rett til å bli vurderte som enkeltindivid, og ikkje berre som ein del av ei gruppe, ein kultur eller ei trusretning. For å nå målet om like sjansar må vi på ein aktiv måte kjempe mot diskriminering og rasisme. Dette må skje både i heimen, arbeidslivet, skoleverket, nabolaget, organisasjonane og i det offentlege styre og stell. Måten vi møter kvarandre på som menneske, påverkar både enkeltindivid og samfunn. Eit syn på innvandrarane som offer, fører til ei internasjonalisering av den rolla omgjevnadene tilskriv innvandrarane; dei lever opp til forventningane som blir gjevne, og dermed gjev dei gjennom sine handlingar næring til eit offerperspektiv. Ved å fokusere på innvandrarane som liketydig med problem og vanskar, ser vi ikkje innvandrarane sitt potensiale. Ein ser dei ikkje som ein ressurs for samfunnet, men som individ som treng omsorg. Dette har ein passiviserande og nedvurderande effekt som får negative konsekvensar både for innvandraren og for samfunnet. Resultatet av dette kan bli ein sjølvoppfyllande profeti. Som utgangspunkt for arbeidet med likestilling mellom etniske minoritetar og majoriteten, tek vi derfor utgangspunkt i innvandrarane som aktivt handlande, ikkje passivt reagerande. Ved å endre perspektivet frå passivitet til aktivitet, vil vi automatisk fjerne oss frå mykje av den negative tankegangen. Det vil igjen kome både innvandrarane og samfunnet vårt til gode. Vi har alle, som enkeltmenneske og institusjonar, eit klart ansvar for å vere opne og ha vilje til dialog og samhandling for å skape eit samfunn med reell likestilling mellom etniske minoritetar og majoriteten. ORD OG UTTRYKK Integrering: Slik vi nyttar omgrepet her, er det avgrensa til innvandring og det fleirkulturelle samfunnet. Omgrepet er uttrykk for målet om likestilling gjennom like sjansar, rettar og plikter til deltaking for alle. Integrering blir nytta også om ulike samfunnsprosessar i retning av målet. Slike prosessar er samansette, førekjem kontinuerleg, er sjeldan heilt konfliktfri og rører alle deler av befolkninga. Integrering blir ofte nytta som ein motsats til omgrepet assimilering og signaliserer at innvandrarar innan visse rammer kan føre vidare kulturelt eller religiøst opphav. Rasisme: Grunngjeving og rettferdiggjering av forskjellsbehandling av enkeltpersonar eller grupper med utgangspunkt i deira rase, hudfarge, religion, avstamming, nasjonale eller etniske bakgrunn. Diskriminering: Bruken av omgrepet i denne meldinga refererer til definisjonen i FN sin rasediskrimineringskonvensjon. For at noko skal bli kalla diskriminering, må det skje ei forskjellsbehandling, utelukking, innskrenking eller favorisering som er basert på rase, hudfarge, avstamming, nasjonalt eller etnisk opphav. Vidare må handlinga eller unnlatinga få konsekvensar for enkeltindivida eller gruppene sine sjansar til å delta i samfunnslivet/det offentlege liv. Innvandrar: Ein person som er født i utlandet, er fast busett i Norge og som har utanlandsfødte foreldre. Årsaka til innvandringa kan variere; i første rekkje arbeid, familietilknyting eller flukt. Barn av innvandrarar, som er født og har vakse opp i Norge, blir etter denne definisjonen ikkje rekna som innvandrar. Dei er likevel med i den vide, meir upresise kategorien personar med innvandrarbakgrunn. Med første- generasjons innvandrar meiner vi ein person som ikkje er født i Norge, medan ein andre- generasjonsinnvandrar blir definert som person født i Norge av utanlandskfødte foreldre. Flyktning: Blir brukt om personar som har fått asyl-/flyktningstatus, individuelt opphald på humanitært grunnlag eller mellombels kollektivt vern, anten dei har kome som asylsøkjarar, overføringsflyktningar eller gjennom familiegjenforeining. I denne planen blir flyktning som hovudregel nytta berre i dei tilfelle der ein refererer til tilhøve eller ordningar som spesielt gjeld personar med flyktningbakgrunn. For øvrig er innvandrar felles nemning. I høve der ein har samanlikna innvandrarar med resten av befolkninga busett i Norge, har ein valt å bruke nemninga innvandrarar og etniske nordmenn. Dette gjer det mogleg å ha eit relevant samanlikningsgrunnlag, samstundes som vi unngår å havne i juridiske definisjonar knytt til om ein innvandrar er norsk i første eller andre generasjonen, eller ved norsk statsborgarskap osv. Ei slik framstilling styrkjer også likestillingsperspektivet i drøftinga. Minoritet: I denne planen er det snakk om etniske minoritetar, som omfattar både etniske, religiøse og språklege mindretal som skil seg ut frå majoriteten. Etnisk minoritet er likevel ikkje brukt som eit juridisk omgrep. Innvandring har vi frå heile verda, også frå Vest- Europa og USA. Mest fokus vil likevel bli lagt på innvandrarar frå ikkje-vestlege land, det vil seie innvandrarar som er født anten i Asia, Afrika, det tidlegare Aust-Europa eller Sør- og Mellom Amerika; fordi det er desse som merkar diskrimineringa hardast. UTDANNING OG ARBEID UTDANNING Det første møtet mellom innvandrarar og utdanningssystemet er som oftast knytt til norskundervisning, nærare bestemt kommunane sine kurstilbod om grunnleggjande norskopplæring med samfunnskunnskap. Det er kommunane som har heile ansvaret for tilrettelegging og organisering, og dei skal gje tilbod om slik undervisning til nye innvandrarar innan 3 månader etter at dei har kome til kommunen. Norskopplæringa for innvandrarar vart endra 1. januar Undervisninga har no vorte nivåbasert, men innanfor ei viss timeramme. Maksimumsramma er på 3000 timar for dei som har lite eller ingen skolegang frå heimlandet sitt. Det er sett 850 timar for dei som har tilnærma norsk grunnskolenivå. Kommunane skal setje i verk ei kartlegging av den enkelte innvandrar sitt kompetansenivå, samt ei oppfølging/oppjustering av nivået til den enkelte undervegs. Retningslinjer og informasjon om norsk med samfunnskunnskap for vaksne innvandrarar er gitt i heftet F-4085 frå Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet (KUF). 15 FYLKESDELPLAN FOR LIKESTILLING

16 Ny modulstrukturert opplæringsplan for nivåbasert opplæring vart sendt kommunane ved skolestart hausten -98. Planen er delt i 2 løp. Løp A: Plan for deltakarar med god skolebakgrunn fører fram til språkprøva, både munnleg og skriftleg del. Løp B: Plan for deltakarar med liten skolebakgrunn, inneheld ein felles innføringsmodul og deretter 2 variantar med anten 3 modular i praktisk norsk eller 2 modular i skoleretta norsk. Praktisk norsk legg opp til samarbeid med arbeidsmarknadsetaten, medan deltakarane på skoleretta norsk kan, om dei ønskjer det, gå vidare med opplæring på grunnskolen sitt område, som også er kommunen sitt ansvar. Tilskot til slik opplæring ligg inne i rammetilskotet til kommunane. Det er utarbeidd eigen læreplan for grunnskoleopplæring av framandspråklege vaksne. Planen er tilpassa det nye læreplanverket for grunnskolen (L`97). I dag er nivået på språkferdigheter som ein reknar som nødvendig for arbeid og vidare utdanning, sett til 220 poeng på denne Språkprøva som er meint å vere avslutninga på den statsfinansierte norskopplæringa. I Møre og Romsdal gjekk 16 kandidatar opp til Språkprøva i desember -97 med ein gjennomsnittleg poengsum på 261, 29 kandidatar i mars -98 med eit gjennomsnitt på 182 poeng og 36 kandidatar i juni -98 med eit gjennomsnitt på 204 poeng. Kvinner får gjennomsnittleg betre resultat på Språkprøva enn menn. Det same gjeld dei som har minst norsktimar (under 500). Desse har som regel høg utdanning frå heimlandet, har gode engelskkunnskapar og har eit morsmål og ein kultur som ligg nær opp til den norske. Dei som ser Språkprøva som ledd i eit utdanningseller kvalifiseringsløp gjer det også betre enn dei som ikkje har bestemte planar for framtida si i Norge. Grad av tilpassing til det norske samfunnet er også avgjerande for eit godt resultat på Språkprøva. Dei som er i gang med arbeid eller studie, er gift/sambuar med norsk kvinne/mann og deltek i det norske samfunnet, gjer det betre på Språkprøva enn dei som er språkleg/kulturelt isolerte og ikkje snakkar norsk utanfor klasserommet. For dei svakaste kursdeltakarane er ein kombinasjon av norskopplæring og arbeidspraksis avgjerande for eit godt resultat på Språkprøva. Det vil bli ein klar styrke om norskkursa kan knytast til deltaking i arbeidslivet. På den måten blir det tydeleg at norskkunnskapar ikkje berre er knytt til det å snakke rett, men også til forståing av sosiale kodar. Det kan innvandrarane berre lære gjennom fellesskap med etniske nordmenn. Undersøkingar viser at mange arbeidsgjevarar ikkje vil tilsetje innvandrarar fordi dei er redde for at dei ikkje forstår dei norske sosiale kodane og vil ha vanskar med å tilpasse seg fordi dei til dømes har ein annan religion. Desse oppfatningane vil berre bli endra om innvandrarane får sjanse til å prøve seg ute i arbeidslivet, i tillegg til å lære tilstrekkeleg norsk på kursa. Som ledd i oppfølginga av St.meld.nr. 17 ( ): Om innvandring og det fleirkulturelle Norge, har Kommunal- og regionaldepartementet lagt fram ein handlingsplan mot rasisme og diskriminering gjeldande for Arbeidet mot rasisme og diskriminering krev ein kontinuerleg og langsiktig innsats. Handlingsplanen inneheld derfor tiltak der Regjeringa ser at det er særleg nødvendig å gjere ein innsats i åra framover, mellom anna i grunnskolen og i skolar for vidaregåande opplæring. Ved godkjenning av lærebøker skal det vere eit krav at tekst, illustrasjonar og eksempel gjenspeglar det fleirkulturelle Norge. Elevråd, elevorganisasjonar, foreldreutval og andre instansar knytt til skolen må få auka kunnskap om rasisme og diskriminering, slik at dei betre kan bli i stand til å identifisere, førebyggje og kjempe mot slike problem. I skolen sitt arbeid for eit godt lærings- og oppvekstmiljø bør ein trekkje inn elevar med innvandrarbakgrunn som ein ressurs i dette arbeidet. Til dømes gjeld dette i departementet si satsing mot mobbing, der ressurspersonar innan grunnskole, vidaregåande opplæring og PPT dei siste åra har vorte skolerte for å halde kurs/konferansar for lærarar og elevar. Barnehagar For at innvandrarbarn skal ha dei same føresetnadene som andre barn før skolegang, er det veldig viktig at innvandrarbarn også går i barnehage. Gjennom leik og samspel med andre barn lærer dei seg norsk språk og veremåte, og dette kan vere med på å unngå at dei blir hengande etter i undervisninga på skolen. Etter søknad frå kommunane gjev fylkesmannen tilskot til tospråkleg assistanse i barnehagar som har minoritetsspråklege barn, jfr. rundskriv Q-2/98. Intensjonen med tilskotsordninga er å leggje tilhøva til rette, slik at kommunar og private barnehage-eigarar kan gje barn frå språklege og kulturelle minoritetar eit godt og utviklande barnehagetilbod. Ei av dei viktigaste oppgåvene for ein tospråkleg assistent er å hjelpe til med at alle barna blir integrert i eit fellesskap. Dette inneber mellom anna å medverke til at barna kan forstå og gjere seg forstått i barnehagen og bidra til brubygging og kulturformidling mellom minoritetsspråklege og norskspråklege barn. Den tospråklege assistenten har også ei viktig oppgåve når det gjeld å bidra til god kontakt mellom barnehagen og foreldra. Barnehagen kan medverke til at barn med minoritetsspråkleg bakgrunn får utvikle tospråksbruk, dels gjennom å styrkje morsmålet og dels gjennom å arbeide aktivt med norsk som andrespråk. I følgje Fylkesmannen sin årsrapport for barnehageåret 1997/98 har 153 språklege minoritetsbarn eit barnehagetilbod (1,6 prosent av alle barnehagebarn i Møre og Romsdal), og av desse har 106 barn (69,3 prosent) tospråkleg assistent. Aktuelle kommunar/private barnehageeigarar kan også søkje fylkesmannen om tilskot til å etablere eit barnehagetilbod den første tida barnet/barna er i eit nytt land. Barn av nykomne flyktningar er vurdert å vere nykomne i den første busetjingskommunen etter mottaksperioden. Barnehagetilbodet kan til dømes kombinerast med at foreldra får norskopplæring i kommunen sin regi, noko som vil lette tilgangen til organisert norskopplæring, spesielt for innvandrarkvinner med små barn. Grunnskole Etter innføring av den nye grunnskolereforma (R 97) har framandspråklege elevar i grunnskolen, likt med norskfødde elevar, både rett og plikt til 10-årig grunnskole. Dei har også rett til tilpassa opplæring og spesialundervisning etter sakkunnig vurdering. Som del av den tilpassa opplæringa for denne målgruppa, har kommunane sidan 1987 kunne søkt Statens utdanningskontor om ekstra tilskot til særskilt opplæring gjennom heile grunnskoletida til undervisning både i og på morsmål og til faget norsk som andrespråk. Skoleåret 1997/98 var det pr tilskot til særskilt norskundervisning til 873 framand- «LIKESTILLING OG MANGFALD» 16

17 språklege elevar frå 65 ulike nasjonar fordelt på 34 av fylket sine 38 kommunar. Av desse fekk 588 elevar (67prosent) morsmålsundervisning på 39 ulike morsmål. Ved bruk av utviklingsmidlar frå Statens utdanningskontor gjennomførte Høgskolen i Volda skoleåret 1995/96 eit desentralisert kurs over 40 timar for om lag 30 morsmålslærarar og tospråklege assistentar her i fylket. Den forutgåande kartlegginga viste at kommunane i Møre og Romsdal ikkje berre hadde problem med å skaffe nok kvalifiserte morsmålslærarar i skole/barnehage, men at dei også hadde problem med å skaffe andre aktuelle minoritetsspråklege vaksne til undervisning i/på dei ulike morsmåla. Dette problemet eksisterer framleis, om enn ikkje i like stor grad. Stortinget har behandla St.meld.nr 25 ( ) Morsmålsundervisning i grunnskolen, jf. Innst. S. nr. 110 ( ) og slutta seg til dei tiltaka som stortingsmeldinga omhandlar. Målsettinga med morsmålsopplæringa er ikkje lenger funskjonell tospråklighet som i Mønsterplanen av 1987, men bruk av morsmålet som ei overgangsordning til å lære norsk. Elevar frå språklege minoritetar skal få sin første lese- og skriveopplæring på morsmålet dersom dei ikkje kan norsk når dei byrjar i skolen. Elevar som kjem til skole i Norge i løpet av skolepliktig alder, skal få fagopplæring på morsmålet samstundes med at han/ho lærar seg norsk. På ungdsomssteget vil elevar som ønskjer det, kunne velje morsmål som tilvalsfag. Eigen læreplan i norsk som andrespråk er alt gjort gjeldande frå skoleåret 1998/99. Læreplan for morsmålsundervisninga på barnesteget og for språkleg fordjuping i morsmål som tilvalsfag på ungdomssteget vil liggje føre til skolestart hausten KUF tar også sikte på å etablere ei ny tilskottsordning frå skoleåret 2000/2001, som vil bli meir rammestyrt ut frå kommunale planar for denne undervisninga. Inneverande skoleår blir derfor eit overgangsår, der ikkje alle ordningane er på plass enno. I denne opplæringslova, som er iverksett frå , heiter det ellers i 2-8 at departementet gir forskriter om plikt for kommunane til å gi særskilt opplæring for språklege minoritetar. I St.meld.nr. 14 ( ) Om foreldremedverknad i grunnskolen er samhandling mellom foreldre frå minoritetar og skolen tatt opp som eige tema. Då foreldre frå språklege minoritetar kan vere ein positiv ressurs for skolen og oppvekstmiljøet, er det viktig å styrkje kontakten mellom skolen og foreldra. Ved store språkbarrierar som kan hindre eit godt samarbeid, er det viktig at skolen har tilgang til bruken av tolketeneste. Dette gjeld både munnleg og skriftleg kommunikasjon. Det er elles viktig at innvandrarforeldra får eit godt innsyn i korleis det norske skolesystemet fungerer. Skolane bør oppmodast til å bruke den ressursen foreldra representerer på ein meir aktiv måte. Det bør vere eit stort potensiale i den kunnskapen, erfaringsbakgrunnen og kulturelle bakgrunnen som dei ulike innvandrarforeldra representerer. Det er også viktig at den kulturen innvandrarane har med seg blir brukt som ein ressurs. Den «kulturnista» skolane blir tilbydd, bør derfor også innehalde kulturuttrykk formidla av innvandrarar. KUF oppmodar kommunane til å setje i gang med ulike utviklingsprosjekt for å få til eit betre samarbeid mellom skolen og innvandrarforeldra. I Møre og Romsdal er eit slikt prosjekt avslutta i Ulstein kommune med stort hell. Når det gjeld skolefritidsordningar, har kommunen eit spesielt ansvar for å leggje desse til rette for barn som treng særskilt hjelp etter sakkunnig vurdering. Dette kan også gjelde barn av språklege minoritetar. Men først og fremst har desse barna eit behov for ein stad å vere uformelt saman også med norskfødte barn, slik at deira norskkunnskapar - i tillegg til skolen si undervisning - kan utvikle seg i naturleg leik og sosialt samvær med andre barn. Hausten 1998 er 804 av elevar i fylket, frå klasse (5,3 prosent), barn av språklege minoritetar. Av desse har 133 innvandrarbarn (16,5 prosent) eit skolefritidstilbod. Av alle barna i SFO hausten 1998 (5.711) utgjer innvandrarbarna 2,3 prosent. (Kjelde: Kommunane sine søknader om statstilskot hausten -98). Eit avslutta prosjekt i Oslo viser også at organisert leksehjelp for denne målgruppa har hatt mykje å seie for elevane sin framgang i dei teoretiske faga i skolen. Mange av innvandrarforeldra kan for dårleg norsk og/eller dei har for dårleg skolebakgrunn frå heimlandet og/eller for liten kjennskap til det norske skolesystemet/skolefaga til å kunne følgje opp barna sine lekser heime. Slik leksehjelp kan derfor med fordel bli gjeve i skolefritidsordninga eller i tilknyting til denne og gjelde også eldre minoritetselevar med behov for ekstra støtte i leksearbeidet. Frå vart det gjeve øyremerka statstilskot til grunnskoleopplæring for framandspråkleg ungdom mellom 16 og 20 år som har liten eller mangelfull grunnskoleopplæring frå heimlandet sitt. Målet med ordninga er å gi dei unge innvandrarane rett til inntak i vidaregåande opplæring etter fullført grunnskoleopplæring over 1-3 år. Der det er få elevar frå kvar kommune dette dreier seg om, oppmodar ein til interkommunalt samarbeid på dette området. Innvandrarar over 20 år som har behov for grunnskoleopplæring, bør også oppmodast til å delta på dei oppretta gruppene dersom det er plass, men kommunen får ikkje deltakartilskot for desse. Grunnskole er viktig for å skaffe seg ein viss basiskunnskap om mellom anna norsk samfunnsliv og tileigne seg tilstrekkelege norskkunnskapar. Skoleplassen er også ein sosialiseringsarena der ein kan få høve til å bli kjent med etniske nordmenn. Vidaregåande opplæring Det blir ikkje lenger krevd norskkunnskapar før inntak av framandspråklege elevar i vidaregåande opplæring. Det er fylkeskommunen sitt ansvar å leggje opplæringa slik til rette at den enkelte innvandrarelev kan ha utbytte av den. Fylkeskommunen kan tilby komprimerte kurs eller kurs med utvida tid. Innvandrareleven kan følgje ordinære eller spesielle undervisningstilbod, som heil- eller delkurselev eller som hospitant. Søkjarar som har opplæringsrett etter lov om vidaregåande opplæring (lvgo) 8, og som etter sakkunnig vurdering har særleg behov for tilrettelagt opplæring, kan få opplæring ut over 3 år etter behov, likevel ikkje meir enn 5 år. Også i vidaregåande opplæring kan elevar frå språklege minoritetar få ekstra tilskot til særskilt opplæring etter behov, men med strengare kriterium for tilskot enn i grunnskolen. Mellom anna er det ein del innvandrarungdom som ikkje blir omfatta av denne tilskotsordninga. Derfor 17 FYLKESDELPLAN FOR LIKESTILLING

18 er mellom anna elevar som har hatt grunnskoleopplæring med særtilskot i 3 år eller meir, elevar som er fødde i Norge og elevar som har budd i landet i 10 år eller meir etter fylte 16 år. Tilskotet, som blir utbetalt fylkeskommunen, kan brukast til støtteundervisning i/på norsk, i/på morsmål og/eller i engelsk. Hausten 1998 fekk 57 framandspråklege elevar frå 22 vidaregåande skolar i Møre og Romsdal nyte godt av dette tilskotet. Dei fleste fekk støtteundervisning i norsk. To elevar fekk støtte i morsmålet og 4 i engelsk. Ingen av elevane vart oppgjevne å ha tolærarsystem eller opplæring i eigne grupper ved skolane, men 14 av elevane (25 prosent) gjekk i eigen innføringsklasse ved Ålesund vidaregåande skole. Normalfordelingskurva for utdanningsnivået blant innvandrarar skil seg frå normalfordelingskurva blant etniske nordmenn på følgjande måte: Tilnærma utdanningsnivå fordelt på innvandrarar og nordmenn Ein viktig del av prosessen for full integrering av innvandrarbefolkninga, som ofte blir oversett, er ungdom med innvandrarbakgrunn. Det er særleg viktig at dei blir sosialiserte og mobiliserte inn i det norske samfunn og blir kjent med samfunnet sine sosiale normer og reglar. For at dette skal kunne skje, er det viktig at dei får ta den utdanninga som i dag er obligatorisk, om dei ikkje har noko tilsvarande frå heimlandet sitt. Ein viktig grunn til at dei bør ta utdanning, er at dei skal kunne stille med dei same faglege kvalifikasjonane som etniske nordmenn når dei skal søkje på jobbar. Det er derfor viktig at dei får brei oppfølging frå rådgjevingstenesta på skolen, slik at dei blir motiverte til å ta vidaregåande utdanning. Tal frå ei doktorgradsavhandling gjort i 1993/1994 viser at motivasjonsfaktoren blant ungdom med innvandrarbakgrunn er høg. 81 prosent av dei spurde jentene ønskjer å ta høgare utdanning, medan talet for dei spurde gutane er 77 prosent. Ungdomane oppgjev ønske om sosial mobilitet som årsak til planane om høgare utdanning. Dei ønskjer ikkje å leve som deira foreldre med lågstatusyrke og tilhøyrande dårleg løn. (Romsdals Budstikke, ) Gjennom skolegangen skjer det ei gjensidig tilpassing. Innvandrarungdom lærer om norske forhold medan etniske nordmenn lærer å utøve toleranse og respekt. Dette til saman fører til ei fornying av samfunnet sitt kulturelle mønster. Mange innvandrarar kjem til Norge utan papir på sin kompetanse og si arbeidserfaring. Dette fører mange problem med seg. Offentlege instansar aksepterer ikkje at dei har ein viss kompetanse utan at denne er dokumentert. Utdanningssystemet har vanskar med å tilby eigna utdanningsløp. Det er fylkeskommunen som har ansvaret for godkjenning av grunnutdanning frå utlandet når det gjeld inntak til vidaregåande opplæring. Det er også fylkeskommunen ved yrkesopplæringsnemnda som har ansvaret for å gjere ei fagleg vurdering og eventuelt hente inn uttalar frå opplæringsråd i samband med godkjenning av full fagutdanning; Statens utdanningskontor føretek sjølve godkjenninga. For å forenkle arbeidet med godkjenning av utanlandsk fagutdanning for framandspråklege busett i Norge, og som ikkje har bra nok dokumentasjon av si utdanning, har Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet eit ønske om å opprette ei yrkesprøveordning. Her er det Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet som set retningslinjene, medan det er fylkeskommunane som skal ha det praktiske ansvaret for ei slik yrkesprøving. Møre og Romsdal fylkeskommune bør søkje å få iverksetje slike ordningar, slik at det blir lettare for innvandrarane å få jobb som samsvarar med deira kompetanse. For dei innvandrarane som har med seg sine papir er det vanskeleg og svært tidkrevjande å få godkjent høgare utdanning frå land utanom EØS-området. Godkjenningsinstituttet ved universitetet i Oslo har vorte noko betre, men det er framleis ikkje effektivt nok. Eit av godkjenningsproblema er at det blir oppfatta som vanskeleg å vite kva ein Master of Economics frå universitetet i Colombo omfattar/inneheld i høve til ein mastergrad frå Norges Handelshøgskole. Den vanskelege godkjenninga fører til at mange med høg akademisk utdanning frå sine heimland står i fare for å måtte ta heile universitetsstudiet om igjen i Norge. ( Kjelde: Kirsten Lauritsen) Det inneber at gruppa med låg eller inga utdanning, og gruppa med høgare utdanning er overrepresenterte i innvandrarbefolkninga i høve til den norske befolkninga. Tal frå SSB viser at 22 prosent av innvandrarane i Norge har høgare utdanning. «LIKESTILLING OG MANGFALD» 18

19 Naturlegvis er det mange som ikkje har råd og krefter til dette, og anten tek ei kortare norsk utdanning eller tek dei jobbane som byr seg. Nasjonale styresmakter må arbeide seriøst med å utvikle eit system for å vise kva diverse eksamenar frå utlandet tilsvarer i det norske undervisningssystemet. Nasjonalt og regionalt bør ein vurdere å byggje opp etterutdanningstilbod som gjer det mogleg for innvandrarar å ta påbyggingsår på sin akademiske grad for å bli kompatibel sameina med det norske utdanningssystemet. MÅL OG TILTAK HOVUDMÅL Innvandrarar bør ha høve til å ta utdanning som er tilpassa deira behov, slik at dei kan kvalifisere seg til eit mangfald av jobbar i norsk arbeidsliv og til deltaking i samfunnet. Delmål 1: Innvandrarbarn bør få ei brei oppfølging i barnehage og grunnskole, samt ved behov få tilrettelagt undervisning i skolen. Spreiing av informasjon, til dømes gjennom helsetenesta, PPT og flyktningkonsulentar, til småbarnsforeldre om kor viktig det er at barna har førehandskunnskap om norsk språk og kultur før skolealder, og at barna deira må gå i barnehage før skolegang for å oppnå dette. Hovudansvarleg for gjennomføringa: Administrasjonssjefen i kommunane. Samarbeidspartnar: Møre og Romsdal Innvandrerråd. Finansiering: Innan ramma/prosjektfinansiering. Kommunane bør rekruttere barnehagepersonale med innvandrarbakgrunn. Hovudansvarleg for gjennomføringa: Tilsetjingsansvarleg i fylkeskommunen og administrasjonssjefen i kommunane (helse- og sosialavdelinga i fylkeskommunen og utdannings- eller helseavdelinga i kommunane). Samarbeidspartnarar: Sosial- og familieavdelinga hos fylkesmannen. Finansiering: Utan kostnad. Elevar med minoritetsspråkleg bakgrunn bør bli brukt som ressurspersonar i ulike samanhengar i skolen, som til dømes elevrådsrepresentantar. Ansvarleg for gjennomføringa: Den enkelte skole. Samarbeidspartnarar: Administrasjonssjefen i kommunane (skolekontoret). Finansiering: Utan kostnad. Innvandrarforeldre bør trekkjast inn som positive ressursar i skolen, og der det er eit problem med kommunikasjon bør det nyttast tolk. Ansvarleg for gjennomføringa: Den enkelte skole. Samarbeidspartnarar: Administrasjonssjefen i kommunane (skolekontoret). Delmål 2: Språkopplæring må så langt råd er koplast til deltaking i arbeidslivet. Kommunane bør i samarbeid med arbeidsmarknadsetaten, Statens utdanningskontor og det private næringsliv vurdere å opprette eit koordinert opplegg der innvandrarar får norskopplæring i arbeidstida. Ansvarleg for gjennomføringa: Kommunenes Sentralforbund/administrasjonssjefen i kommunane. Samarbeidspartnarar: Statens utdanningskontor, arbeidsmarknadsetaten, NHO og flyktningkonsulentane i kommunane. Tidsramme: Finansiering: Innan ramma/prosjektfinansiering. Tilbod om norskopplæring til foreldre må ved behov koordinerast med tilbod om barnehageplass. Ansvarleg for gjennomføringa: Administrasjonssjefen i kommunane. Samarbeidspartnar: Statens utdanningskontor. Tidsramme: Delmål 3: Det bør bli mogleg for vaksne innvandrarar som ikkje har grunnskole frå før, å få grunnskoleopplæring i sin kommune/region. Interkommunalt samarbeid om grunnskoleopplæring bør etablerast der det er få innvandrarar i kvar enkelt kommune. Ansvarleg for gjennomføringa: Administrasjonssjefen i kommunane. Samarbeidspartnar: Statens utdanningskontor. Tidsramme: Finansiering: Innan ramma/prosjektfinansiering. Delmål 4: All innvandrarungdom bør oppmodast til å starte på, og fullføre, vidaregåande opplæring. Halde kurs for lærarar, rådgjevarar, PPT og andre som arbeider med ungdom, slik at dei kan gje god rettleiing til innvandrarungdom. Ansvarleg for gjennomføringa: Statens utdanningskontor. Samarbeidspartnarar: Administrasjonssjefen i kommunane og utdanningsavdelinga i fylkeskommunen. Tidsramme: Finansiering: Innan ramma/prosjektfinansiering. Statlege etatar, fylkeskommunen, kommunane og det private næringsliv bør ta inn lærlingar med innvandrarbakgrunn. Ansvarleg for gjennomføringa: Fagopplæringskontoret. Samarbeidspartnarar: NHO, fylkesmannen og fylkeskommunen v/personalansvarleg og administrasjonssjefen i kommunane. Delmål 5: Møre og Romsdal fylkeskommune bør opprette ei yrkesprøveordning for godkjenning av den kompetanse innvandrarane har med seg frå sine heimland. Starte eit pilotprosjekt som omhandlar yrkesprøving. Hovudansvarleg for gjennomføringa: Fagopplæringskontoret i fylkeskommunen. Samarbeidspartnarar: Statens utdanningskontor, fylkesplansekretariatet. Tidsramme: 2000 Finansiering: Prosjektmidlar. 19 FYLKESDELPLAN FOR LIKESTILLING

20 ARBEID Retten til løna arbeid er viktig for oss alle. Løna arbeid gjev økonomisk sjølvstende, høve til å gjere eigne val, sosialt fellesskap, sjølvrespekt og identitet. I tillegg vil ein vere modellar for sine barn og sitt nærmiljø. Kjelde: Statistisk Sentralbyrå, Ukens statistikk nr 39/98. Arbeidsløysa for innvandrarar på landsbasis er framleis ca. 3 gonger større enn landsgjennomsnittet. Sjølv om arbeidsløysa har gått ned, er den framleis høg for innvandrarar. Arbeidsløysa varierer noko mellom folk frå ulike verdsdelar, til dømes er situasjonen verst for innvandrarar frå Afrika med ei arbeidsløyse på om lag 15 prosent (SSB mars 1998). For Møre og Romsdal sitt vedkomande ligg vi bra an i forhold til andre fylke. Tal for arbeidsløyse blant 1. generasjonsinnvandrarar i 2. kvartal i 1998 viser at arbeidsløysa for ikkje-vestlege innvandrarar ligg på 7,0 prosent, medan den er 1,9 prosent for vestlege innvandrarar. Sistnemnde tal samsvarar med prosenten arbeidslause blant heile befolkninga i fylket. (Ukens statistikk nr. 39/98, SSB). Sjølv om situasjonen har klare positive trekk når ein ser isolert på arbeidsløysa for ikkje-vestlege innvandrarar, veit vi ikkje om dei sysselsette innvandrarane har ein fast jobb og heller ikkje om jobben er i samsvar med deira utdanningsnivå. Erfaringar viser at det i enkelte kommunar har vore eit koordineringsproblem knytt til kommunane sine norskopplæringskurs og arbeidsmarknadsetaten sine AMO-kurs i norsk. Innvandrarane har i enkelte tilfelle gått over til AMOkurs med norskopplæring i staden for å nytte den retten dei har til norskopplæring med samfunnskunnskap i regi av kommunane. Dette har dei i hovudsak gjort fordi dei har fått økonomiske midlar ved å delta på AMO-kursa. Retningslinjene seier at det er kommunane som har ansvaret for norskopplæringa, medan arbeidsmarknadsetaten skal kome inn når det gjeld formidling av jobbar og eventuelle tilrettelagde tiltak. Dersom det er innvandrarar som ikkje har gode nok norskkunnskapar til å få jobb eller starte på ordinære tiltak, skal tilrettelagde tiltak vurderast. Dette kan mellom anna vere førebuande arbeidsmarknadsopplæring (AMO) eller innføringskurs for framandspråklege (IFF). Arbeidsmarknadsetaten har eit tett samarbeid med NHO, HSH (Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon) og LO om fadderordningar for innvandrarar i næringslivet. Også her er det mogleg å kombinere norskopplæring med praksisplass. I følgje ein avtale inngått i 1978 mellom LO og NAF (no NHO), heiter det at arbeidsgjevarar forpliktar seg til å gje framandspråklege arbeidarar permisjon med løn i 2 timar pr. veke, dersom arbeidstakarane ønskjer å delta på norskkurs. Sysselsetjinga blant innvandrarar ser ut til å bli meir påverka av konjunktursvingingane i økonomien enn sysselsetjinga blant etniske nordmenn blir. Dette kjem til uttrykk ved at deira yrkesdeltaking aukar sterkare enn i befolkninga generelt ved eit oppsving i økonomien, og at yrkesdeltakinga går meir ned blant innvandrarar enn generelt i befolkninga i nedgangstider. Årsakene til dette kan mellom anna vere at innvandrarane er overrepresenterte i arbeidsintensive næringar som sysselset mange ufaglærte, (Sivertsen 1995) og at dei er å finne innanfor jobbar som er kjenneteikna ved at dei er dårleg betalte og ustabile (B.Berg m.fl. 1992). Vi ser til dømes at ikkje-vestlege innvandrarar (Asia, Afrika, Aust-Europa eller Sør- og Mellom Amerika) er overrepresenterte innan industri, reingjering, hotell- og restaurantdrift, medan dei er sterkt underrepresenterte som sjølvstendige næringsdrivande. Det er sjeldan samsvar mellom innvandrarane sin kompetanse og deira jobbar. Innvandrarar med høgare utdanning (ca. 22 prosent) har i stor grad jobbar som dei er overkvalifiserte for. Det inneber også at nærings- og arbeidsliv ikkje får brukt dei ressursane som kompetente innvandrarar representerer. Erfaringar frå verksemder som rekrutterer innvandrarar er interessante. «LIKESTILLING OG MANGFALD» 20