REN. En kriminalroman av Jan Mehlum. publicom forlag AS

Transkript

1

2 REN SAMVITTIGHET En kriminalroman av Jan Mehlum publicom forlag AS

3 Tittel: Ren samvittighet Forfatter: Jan Mehlum Publicom forlag AS, Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering. Omslagsfoto: Bjørn Wad Omslagsdesign: Trond Kulterud / Bjørn Wad Ombrekking: Grøtting Grafisk Øyvind Grøtting Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN: (epub) ISBN: (trykk) Tidligere Mehlum-utgivelser: Gylne tider (1996) Kalde hender (1998) Det annet kinn (1999) En rettferdig dom (2000) En nødvendig død (2002) Den siste dansen (2003) Din eneste venn (2005) For Guds skyld (2007) Det ingen vet (2008) Madrugada (2009) Bake kake søte (2010)

4 Straffen (2011) En god sak (2012) Lengsel etter penger (2013)

5 1 Jeg vet ikke hvorfor jeg så tydelig hørte skrittene i gangen. Døra til kontoret var lukket, og skrittene var ikke tunge. Jeg hadde konsentrert meg om ikke å tenke på noe, en vanskelig øvelse som krever trening. Allikevel hørte jeg skritt bevege seg langsomt bortover gangen for til slutt å stoppe foran min dør. Hulda, derimot, hunden min, merket tilsynelatende ikke noe der hun lå i klientsofaen. Så ble det stille. Jeg kastet et blikk på vegguret. Det var like før klokka gjorde seg klar til å slå fem slag, hvis den virket, noe som for tiden representerte den eneste spenningen på kontoret. Det var fredag, året var 2013, og jeg var ikke blitt yngre siden sist vår, ikke engang litt klokere. Ingenting skjedde. Jeg overveide flere muligheter. Alice kunne ha forlatt sitt påtvungne sølibat etter bruddet med mannen og bestemt seg for at hun måtte treffe meg, uansett konsekvenser. Det virket imidlertid ikke særlig sannsynlig, siden drittsekken hadde satt i gang hele den juridiske kverna for å kjempe til seg full omsorgsrett til barn han knapt nok hadde sett. Wilhelm Mørk kunne ha meldt overgang fra håndsydde italienske sko med lærsåler til lette joggesko. Min datter hadde plutselig flyttet hjem fra Berlin. Eller mer sannsynlig: Revisoren min hadde funnet situasjonen så alvorlig at hun personlig ville overbringe meg de dystre utsiktene. Jeg forkastet også den muligheten. Det ville vært et overtidsoppdrag. Om hun så hadde hatt et hjerte av stein, ville hun ikke våget å belaste meg med ekstra kostnader. Kanskje skrittene var en drøm, et undertrykt ønske om en oppmuntrende melding fra Norsk Tippings

6 gevinsttjeneste, fra Jaguar-foreningens lotteri eller fra en kvinnelig beundrer som brant etter å erklære sin kjærlighet. Jeg hadde lest psykologi et helt semester før jeg ble lei av rotteforsøk. Så vidt jeg husket, ville det siste ønsket ha styrket fagets forestillinger om vårt indre liv. Bankingen på døra var lett, nesten umerkelig. Fjærlett, tenkte jeg. «Kom inn,» sa jeg og flyttet beina ned fra skrivebordet. «Det er åpent,» fortsatte jeg da ingenting skjedde. Jeg var i ferd med å bli nysgjerrig. Døra ble forsiktig åpnet. At den knirket, hadde jeg aldri før registrert. Det kunne skyldes at de som besøkte meg, hadde så dårlige manerer at de røsket døra opp uten å vente på tillatelse. Jeg bestemte meg for å smøre hengslene. Piken som lente seg fram i døråpningen, var lang og tynn. Hun kunne være en fjorten femten år, fortsatt et barn, men på god vei til å bli en ung kvinne. At ansiktet hennes var overstrødd med fregner og håret rødt, hadde nok ikke gitt henne en lett oppvekst. Personlig fant jeg det sjarmerende. Hun hadde en lang, militærfarget anorakk hengende rundt den spinkle kroppen, en fargerik strikkelue over håret og kraftige, svarte støvler på føttene. Hadde det ikke vært for klærne, kunne hun vært et av disse modellbarna som ser ut som kvinner. Det var noe foruroligende sensuelt ved henne. «Bare kom inn,» gjentok jeg, «og lukk døra etter deg, er du snill.» Hun tok et par nølende skritt mot meg. «Jeg biter ikke,» sa jeg. «Men hun der, derimot,» jeg pekte på dyret som nå hadde åpnet øynene og stirret på nykommeren, «henne kan jeg ikke garantere for.» Piken kikket bort på Hulda. «Er den farlig?» Hun hadde et pent, distinkt språk.

7 «Bare hvis du ikke oppfører deg pent.» Jeg smilte for å dempe skadene. Å skremme barn er en av mine yndlingsinteresser. Dessuten pleier de å like det. «Du bare tuller,» sa hun strengt. «Er du advokat Svend Foyn?» «Så du ikke skiltet på døra?» «Tror du ikke jeg kan lese?» Stemmen hennes hadde et strøk av aggressivitet. «Jo da.» Jeg vinket avvergende med hånden. «Hvor er Herr Nilsson?» Det fikk henne et øyeblikk ut av balanse, før hun tok seg elegant inn. «Han finnes bare i bøkene. Men du leser kanskje barnebøker?» Jentungen var kjapp. «Du har rett,» sa jeg. «Jeg er nok litt barnslig. Hva kan jeg hjelpe deg med?» Hun hadde satt seg i klientstolen. Nå så hun opp på meg. Øynene hennes var knall grønne. «Hva slags advokat er du? En som hjelper folk?» Spørsmålet kom brått på meg. «Det kommer an på,» sa jeg. «Hva heter du?» «Elvira.» «Altså ikke Pippi?» «Elvira Widerberg.» Hun så sint på meg. «Det er ikke pent å erte.» «Pippi Langstrømpe var en av mine helter,» sa jeg. «Men du har rett, det er ikke pent å erte.» Selv hadde jeg hatt foreldre som kalte meg Svend, selv om de måtte vite at kombinasjonen Svend og Foyn måtte medføre plager for et barn som skulle vokse opp i Vestfold. Jeg tenkte meg om mens jeg betraktet jentungen med ny interesse. Elvira Widerberg? Navnet var ren poesi. I 1967 regisserte Bo Widerberg filmen om Elvira Madigan, basert på dramaet om en umulig kjærlighet mellom den unge linedanseren Elvira Madigan og den eldre, gifte løytnanten Sixten Sparre. Det måtte gå riktig dårlig. «Er du svensk?» spurte jeg.

8 «Foreldrene dine er kanskje svenske?» «Jeg er like norsk som deg. Farfar var svensk.» «Ja vel.» Jeg rettet meg opp i sjefsstolen og stirret ned på henne. «Hvis du reiser deg og snurrer stolen rundt, så kommer du mer på høyde med meg.» Den forrige klienten min hadde en oppfatning av eget ego som definitivt ikke sto i stil med de faktiske forhold, derfor hadde jeg moret meg med å senke stolen før han kom. Hun gjorde som jeg sa mens hun så på meg med et merkelig blikk. Akkurat da fikk jeg det for meg at jeg hadde sett henne før. Men jeg husket ikke hvor eller når. «Altså,» fortsatte jeg, «du vet at jeg er advokat, og du er ikke svensk. Er det noe jeg kan hjelpe deg med?» «Jeg har lest om deg,» sa hun brått. «I avisa. Jeg har sett bilder av deg.» «Mener du Tønsbergs Blad?» Det lokale orakelet visste ikke å verdsette mine utradisjonelle metoder innen jussen, men jeg hadde også vært omtalt i riksmediene. «I Aftenposten. Da du helte et glass vann på dommeren.» «Han var ikke dommer,» sa jeg. «Han var aktor. Det er noe helt annet. Dessuten er det lenge siden. Og det er en ting til du bør vite.» «Hva er det da?» «Det var ikke et helt glass, bare en liten skvett. Dessuten var det et uhell.» Det var sant at den arrogante drittsekken fikk vann på slipset, et slips som var usedvanlig smakløst. Men det var ikke bevisst fra min side. Jeg løftet bare glasset litt for raskt. Jeg hadde representert en ung gutt i en barnevernssak som vi tapte. Å ha rett er ikke det samme som å få rett. Visdomsordene kom verken fra dommer eller aktor i den saken. «Jeg vil du skal hjelpe Johanna.» Nå var hun alvorlig. «Og hvem er hun?» Jentungen virket med ett merkelig voksen.

9 «Storesøsteren min.» «Jaså,» sa jeg og betraktet henne ettertenksomt. Jeg var ikke i stand til å peke på noe konkret, men det var et eller annet ved piken som bekymret meg. «Hun er sytten, snart atten.» «Hvorfor kommer ikke søsteren din selv?» «Fordi hun ikke vil, vel.» Piken så oppgitt på meg. Hun hadde en voksen kvinnes blikk. «Og hvorfor vil hun ikke det?» «Hun vet ikke at jeg er her,» sa hun raskt. «Da ville hun blitt forbanna på meg.» «Hva med foreldrene dine, da?» Hun så ned mens hun vred hendene sine. Neglene var bitt ned. «Jeg kan ikke si noe til dem, det skjønner du vel.» Da ermet på genseren gled litt opp, så jeg arrene. Røde, hissige striper på tvers. Hun trakk ermet raskt ned. Stillheten på kontoret ble bare forstyrret av Huldas pesing. Det var tid for tur. «Og hvorfor kan du ikke det?» spurte jeg omsider. Et tåpelig spørsmål som bare voksne kan finne på å stille. Jeg innså det for sent. Hun så ned på hendene sine. «De snakker ikke om sånt.» Jeg kunne ikke la være å studere hendene hennes. De skalv lett. «Hva er sånt?» Hun svarte ikke, stirret bare på meg. «Hør her,» fortsatte jeg, så hensynsfullt jeg greide, «uansett hva slags problemer søsteren din har, så må foreldrene deres trekkes inn siden hun er så ung.» «Hun er jo nesten voksen.»

10 Hun hadde rett, selvfølgelig. Mange på den alderen oppfører seg som de er voksne. Altfor voksne, spør du meg. «Hva er i veien?» Elvira åpnet skuldervesken sin og tok fram en mobil som hun ga seg til å fingre med, før hun la den på skrivebordet og skjøv den over mot meg. «Se her.» Hadde det ikke vært for fregnene, ville jeg trodd hun rødmet. Nå var det vanskelig å avgjøre. Jeg grep mobilen, en smarttelefon med stor skjerm. Bildet som kom opp, var ikke pent. Jeg hadde alltid hatt problemer med å forstå folk som tar bilde av kjønnsorganene sine og distribuerer herlighetene til andre. Den røde, glinsende tissefanten som fylte skjermen, var skremmende stor. Et bilde kan selvfølgelig lyve om dimensjoner, men den virket enorm. Rene fyrtårnet. «Jøss,» sa jeg. «Hva i all v v verden er dette?» «En ståpikk, vel,» sa hun med en selvfølgelighet som forundret meg. «Ser du ikke det?» Jeg likte ikke måten hun betraktet meg på. Med ett følte jeg meg utgammel. I min barndom omga ikke småjenter seg med bilder som dette. «De som stammer, lyver.» «Hvor har du hørt det?» «Kalle sier det. Men han er en dust.» «Helt enig,» sa jeg. «Noen stammer fordi det de skal si, er viktig.» «Det tror jeg ikke på,» sa hun. «Du har ikke sagt noe viktig.» Piken var smart, ingen tvil om det. «Hvor har du fått dette bildet fra?» «Jeg tok det fra mobilen hennes. Noen hadde sendt henne det.» «Din søsters?» «Ja, hun vet ikke om det, altså, da hadde hun banka meg opp.» «Så du gikk inn på din søsters mobil?» «Jeg fant den i jakka hennes og videresendte bildet til min.» Ordene