Informasjon om arbeidet i Formidlingsutvalget II

Transkript

1 Informasjon om arbeidet i Formidlingsutvalget II (8. mai 2006) I brev av ga Utdannings- og forskningsdepartementet Universitets- og høgskolerådet i oppdrag å videreføre arbeidet med å utvikle formidlingsmodulen med tanke på implementering. Arbeidet skulle baseres på arbeidet i Formidlingsutvalget I 1, men uten at det ble uttrykt eksplisitt at departementet støttet det foreslåtte indikatorsettet. Departementet henviste imidlertid til St.prp.nr.1 ( ) som sier: Utdannings- og forskningsdepartementet vil arbeide vidare med ein eigen komponent for formidling. Det vil i denne samanhengen vere naturleg å gå vidare med nokre av dei indikatorane som er foreslått av formidlingsutvalet, samt finne formålstenelege indikatorer som òg tek opp i seg aktivitetar retta mot nyskaping og innovasjon. Utvalget har på dette grunnlaget vurdert innovasjons- og nyskapingsområdet på nytt. Hovedutfordringen for Formidlingsutvalget II er å utvikle presise definisjoner og autoritetsregistre som gjør at de utvalgte indikatorene kan dokumenteres og registreres på en enkel og tillitsvekkende måte. I forbindelse med dette arbeidet har det vært nødvendig å gå gjennom alle de foreslåtte indikatorene på nytt. Forenkling er fremdeles en viktig målsetting. Dette notatet oppsummerer Formidlingsutvalget II sine forslag til endringer i indikatorsettet så langt. Utvalget er ikke ferdig med gjennomgangen av alle indikatorene og endringer vil fortsatt kunne komme i forbindelse med utviklinga av dokumentasjonssystemene. Vi ønsker likevel å informere sektoren om hvordan arbeidet går. Utvalget er selvsagt også fortsatt åpent for innspill fra sektoren. Eventuelle innspill basert på synspunkter i dette notatet, bes sendt på epost til utvalgets sekretær Rachel Glasser (rachel.glasser@uhr.no) innen 23.mai. Den korte fristen skyldes at Formidlingsutvalget skal levere sin utredning til departementet innen 1.juli dette året. 1. Indikatorer for innovasjon i formidlingsmodulen Departementet har fra starten av arbeidet med å utvikle en resultatbasert modul for formidling i finansieringssystem påpekt spesielt at innovasjon og utviklingsarbeid i nærings- og samfunnsliv skulle inngå. Dette går fram av punkt 2 i mandatet til Formidlingsutvalget (I): Utvalget skal videre på oppdrag fra UFD foreslå indikatorer som fanger opp sentrale deler av formidlingsvirksomheten ved institusjonene, herunder bidrag til innovasjon og utviklingsarbeid i nærings- og samfunnsliv. 1.1 Innovasjon i Formidlingsutvalget I I innstillingen Sammen om kunnskap datert beskriver utvalget kort hvordan innovasjon kan klassifiseres som brukerrettet formidling der et resultat av et forsknings- og utviklingsarbeid blir videreformidlet til en bedrift eller en offentlig institusjon, eller til et TTO (Technology Transfer Office), en inkubator eller annen enhet der det arbeides for å kommersialisere resultater av FoU-arbeid, og som etter en vellykket formidlingsprosess resulterer i en nyskaping (s.22). 1 For informasjon om arbeidet til Formidlingsutvalg I, se: 1

2 Utvalget anerkjenner videre at en resultatbasert finansieringsmodell som inkluderer innovasjon og utviklingsarbeid, vil stimulere universiteter og høgskoler til aktivt å bidra til næringsutvikling og utvikling i regionene i tråd med universitets- og høgskoleloven. Tross denne positive innstillingen til innovasjon som en viktig del av formidlingsarbeidet i sektoren, fant ikke Formidlingsutvalget I å kunne foreslå noen egen indikator for virksomheten. Innovasjon er en mangesidig prosess som skjer i møtet mellom forskere, virkemiddelapparat og arbeidsliv og som foregår over et relativt langt tidsrom. Denne kompleksiteten gjør det vanskelig å peke på én eller et fåtall indikatorer på et vellykket resultat. Utvalget var også bekymret for at en lett kunne komme til å stimulere sektoren på en måte som kunne føre til feil fokus og feil ressursbruk. Når det gjaldt det næringsretta innovasjonsarbeidet, mente utvalget derfor at sektoren vil være mest tjent med at dette i hovedsak stimuleres via virkemiddelapparatet. Utvalget pekte imidlertid på at innovasjon og utviklingsarbeid i den grad det er en del av den eksternfinansierte virksomheten, vil inngå i indikator 1, omsetning av tjenester og lokale publikasjoner. Deler av innovasjonsarbeidet er også tett innvevd i FoU-virksomheten (aksjonsforskning) og i utdanningsvirksomheten (arbeid i forbindelse med veiledning og tilrettelegging av praksis) som er finansiert på annen måte. Utvalget hadde et eget underutvalg i arbeid på innovasjonsområdet. 1.2 Forslag om egen indikator knyttet til innovasjon Formidlingsutvalget (II) har etter ny vurdering funnet likevel å ville anbefale at det opprettes en egen indikator for innovasjon i formidlingsmodulen i tillegg til den økonomiske indikatoren (omsetning eksternfinansiert virksomhet). Forslaget fremmes på grunnlag av grundige vurderinger og diskusjoner med sentrale personer og institusjoner som arbeider innenfor området. Utvalget hadde blant annet et eget seminar 9. februar i Trondheim med inviterte innledere fra TTO/NTNU, Norges forskningsråd v/forny, NIFU STEP og Norges Handelshøyskole. Innovasjonsvirksomheten i sektoren er mangeartet og ulik ut fra institusjonstype, FoU- og utdanningsmiljø og geografisk plassering. Dette gjør det særlig utfordrende å velge indikatorer når en samtidig er tvunget til å utvikle et forenkla system som ikke sprenger alle grenser mht registreringsarbeid og kontrollrutiner. Underveis i arbeidet har utvalget fokusert på at en eventuell indikator bør stimulere både - utvikling av innovasjonsresultater og viktige samhandlingsprosesser mellom universiteter/høgskoler og arbeidsliv - virksomhet opp mot eksisterende bedrifter og etablering av nye bedrifter - innovasjonsvirksomhet i privat og offentlig sektor - nye produkter og nye tjenester/prosesser Ut fra en totalvurdering mener utvalget det særlig er viktig å forsterke incentivene når det gjelder innovasjoner som kan kommersialiseres. Dette er oftest resultater av FoU-arbeid som vanskelig kan belønnes gjennom forskningsmodulen i og med behovet for hemmelighold av ideen. Vitenskaplig eller annen publisering av slike resultater vil enten ikke være aktuelt eller ligge langt fram i tid. Dette er også en type FoU-basert formidling som bare på lengre sikt vil kunne føre til noen ekstern inntjening for institusjonen. I mange år vil virksomheten snarere 2

3 være en utgiftspost. Den økonomiske indikatoren vil derfor i liten grad gi noen stimulans til denne viktige virksomheten. Incentiver kan rettes inn mot ulike faser i prosessen fra idéutvikling til kommersialisering. Incentiver rettet mot initieringsfasen (idé, forretningsplan/prosjektplan) vil kunne bidra til å stimulere samspillet mellom universiteter/høgskoler og næringslivet og øke mangfoldet i innovasjonsvirksomheten. Incentiver rettet mot kommersialiseringsfasen vil i større grad fokusere på de vellykkede resultater av dette samspillet. Selv om det kan være grunner til å stimulere tidligfasene, har utvalget ikke funnet å ville foreslå dette. Begrunnelsen for ikke å gå inn allerede mot idéfasen er at det vil oppstå vanskelige avgrensningsproblemer mht hva som skal telles. Det vil være vanskelig både å etablere og følge opp en entydig definisjon av en idé. Samtidig kan en stå i fare for å stimulere feil atferd, for eksempel produksjon av store mengder idéer og patenter som ikke kan realiseres enten ut fra ideens kvalitet eller ut fra tilgjengelige ressurser. Når en kommer inn i forretningsplan/prosjektplanfasen, er det gjort en kvalitetsvurdering av ideens potensial. Heller ikke på dette nivået vil det være lett å etablere en entydig definisjon og en vil få utfordringer som gjør at en vil måtte støtte seg på vurderinger av en tredjepart. Utvalget har vurdert om signerte avtaler knyttet til prosjektplaner/forretningsplaner med TTO-ene ved universitetene kunne være et alternativ. Vi vil imidlertid ikke anbefale dette ut fra at et TTO som en del av et universitet ikke er en uhildet part. Systemet med TTO-er er dessuten nokså ungt, og det er ikke alle høgskoler som så langt har noen avtale med et TTO. Utvalget foreslår i stedet å knytte incentivene til kommersialiseringsfasen, fasen der en løfter et lovende prosjekt ut i markedet i samarbeid med eksterne partnere. Konkret foreslår utvalget å registrere og telle - bedrifter (selskapsetableringer) - lisensavtaler Registrering kan skje gjennom forskningsdokumentasjonssystemene (FRIDA og FORSKDOK) og rapporteres til DBH. Som dokumentasjon vil kunne kreves en signert lisensavtale og/eller stiftelsesdokumenter. Slik dokumentasjon kan kreves oppbevart i institusjonene og gjøres til gjenstand for stikkprøvekontroll av Riksrevisjonen. Selskapsetableringer er også registrert i Brønnøysundsregistrene. Heller ikke selskapsetableringer eller lisensavtaler gir noen garanti for et vellykket innovasjonsresultat. Utvalget mener imidlertid at indikatorer knyttet til verdiskaping som for eksempel omsetning i etablert bedrift, aksjekapital eller ekstern kapital inn i bedrift, ligger for langt fram i tid til at de vil kunne fungere som incitament. Ved å legge incitamentet inn mot kommersialiseringsfasen mener utvalget at vi oppnår: - tilstrekkelig treffsikkerhet mht seriøse innovasjoner - fokus på innovasjoner som det legges ressurser i både i sektoren og fra eksterne samarbeidsparter - god dokumentasjon som kan registreres og kvalitetssikres gjennom eksisterende systemer - incentiver både inn mot virksomhet i eksisterende bedrifter og etablering av nye bedrifter - incentiver som vil kunne stimulere utvikling både av nye produkter og nye tjenester/prosesser 3

4 Innovasjoner skjer også i møtet mellom utdannings- og forskningsmiljøene og offentlig sektor. Selv om det ikke er det vanligste, vil også slik kontakt kunne føre til utvikling av nye produkter som kan kommersialiseres. Utvalget mener at det øvrige innovasjonsarbeidet opp mot offentlig sektor bør kunne stimuleres gjennom andre deler av indikatorsettet. Det gjelder for eksempel utviklingsarbeid som skjer i møtet mellom profesjonsutdanningene og offentlig sektor. Her bør både indikator 1, omsetning, og indikator 3, publisering, gi slik stimulans. Resultater av slikt utviklingsarbeid kan med fordel i større grad enn i dag dokumenteres og publiseres (brukerrettet formidling). 1.3 Samhandling mellom UH-institusjoner og arbeidslivet Utvalget mener det er grunn til å stimulere til økt samhandling mellom universitetene og høgskolene og offentlig og privat arbeidsliv. Slik samhandling og brukerrettet formidling er helt vesentlig for at institusjonene skal kunne bidra til regional utvikling og innovasjon i bred forstand. Indikatorsettet slik det er foreslått i Sammen om kunnskap og med tillegg for innovasjon som beskrevet over, vil kunne treffe vesentlige deler av den brukerrettede formidlinga. Vi vil nå ha indikatorer som fanger opp - formidling av innovasjoner i form av kommersialisering - formidling knyttet til kompetanseutvikling og oppdragsforskning - skriftlig formidling - muntlig formidling gjennom formelle møtepunkt - andre formidlingsuttrykk Utvalget har imidlertid drøftet om indikatorsettet kunne styrkes mht fokus på brukerrettet formidling gjennom personlig kontakt mellom tilsatte i sektoren og arbeidslivet. I denne sammenhengen har utvalget vurdert om det vil være positivt å stimulere til økt mobilitet gjennom - hospitering i arbeidslivet, utveksling/jobbytte, II-stillinger - deltakelse i styreverv, råd, offentlige utvalg o.l. - studentprosjekt med oppgaver fra arbeidslivet, utplasserte studenter (kombinert med veiledning) Utvalget mener det er særlig grunn til å peke på den store innovative ressursen som sektoren legger inn i de veiledede studentprosjektene på ulike nivå. De teknologiske utdanningene har for eksempel en lang og god tradisjon for næringslivsinitierte hovedprosjekter i 3. studieår som gir et vesentlig bidrag til utvikling i næringslivet. Det er vesentlig at den nye resultatbaserte finansieringsmodellen ikke stimulerer til at det vitenskaplige personalet nedprioriterer denne virksomheten, men snarere at slik kontakt videreutvikles innenfor flere utdanningsmiljø. Formidlingsutvalget foreslår derfor at indikator 4, brukerrettede konferanser omgjøres til brukerrettet samhandling med brukerrettede konferanser og veiledede studentprosjekt ute i bedrift/offentlig arbeidsplass som delkomponenter. Det må da etableres en definisjon av hva som menes med studentprosjekt og som avgrenser virksomheten i forhold til rammeplanpålagt praksis. Utvalget foreslår at det settes krav om at studentprosjekter på bachelornivå minst må ha et omfang på 15 studiepoeng. Både bacheloroppgaver og masteroppgaver må være initiert av bedriften/arbeidsplassen og ha veileder både i UH-institusjonen og i bedriften/på arbeidsplassen. Prosjektet må også være vurdert med egen karakter. 4

5 Som dokumentasjon må en kunne kreve underskrevet avtale med bedrift/offentlig arbeidsplass som oppbevares i institusjonen, registreres i forskningsdokumentasjonssystemene og rapporteres til DBH. Riksrevisjonen kan dermed kontrollere via stikkprøvekontroll. Utvalget ønsker ikke å foreslå annen form for mobilitet som indikator. Dette skyldes dels at mange typer samhandling mellom UH-institusjonene og arbeidslivet vil være en naturlig konsekvens av økt fokus på formidling og innovasjon og derfor skulle være unødvendig å stimulere spesielt, dels behovet for å forenkle systemet og begrense antallet indikatorer. 2. Gjennomgang av de foreslåtte indikatorene I Sammen om kunnskap foreslo Formidlingsutvalget I følgende fem indikatorer for formidling: 1. Omsetning: Salg av tjenester og lokale publikasjoner 2. Formidling på nett 3. Publikasjoner bøker, læremidler og faglige ressurser artikler i fagtidsskrift aviskronikker 4. Foredrag på brukerrettede fagkonferanser 5. Medier og direkte formidling 2.1 Omsetning Når det gjelder omsetning innenfor statsregnskapet, er indikatoren greit avgrensbar og lett å kvalitetssikre via riksrevisjonen. Utvalget har i denne omgang brukt en del tid på å avklare om det er mulig å følge opp forslaget fra Formidlingsutvalget I om å inkludere omsetning i randsoneselskap. Randsoneselskapene er i mange tilfeller etablert nettopp for å styrke sektorens evne til formidling av FoU-basert kunnskap ut til samfunnet. Det kan derfor argumenteres for at virksomhet i randsoneselskapene bør telle med når det gjelder formidling, selv om randsoneselskapenes virksomhet ikke teller med innenfor undervisnings- og FoU-modulene. Det er imidlertid flere forhold som gjør det komplisert å inkludere randsoneselskapenes virksomhet på en rimelig måte, blant annet: - randsoneselskapene omfatter et mangfold av aktiviteter, og det kan være vanskelig å skille ut hvilke selskaper og hvor stor del av virksomheten som har med universitetenes og høgskolenes kjerneoppgaver å gjøre - komplisert eierstruktur, for eksempel stiftelse, som gjør det vanskelig å definere UHinstitusjonens andel - eierstruktur som gjør at staten ikke kan gjennomføre kvalitetskontroll på vanlig måte via Riksrevisjonen Det er overordnet sett tre sentrale problemstillinger som må besvares: Hvordan avgrenser man begrepet randsone? 5

6 Riksrevisjonen har nylig påvist at det ikke finnes en entydig tolkning av begrepet randsone i sektoren. Begrepet er tidligere forsøkt definert, blant annet i forbindelse med utarbeidelsen av reglement for eksternt finansiert virksomhet, men har vist seg tilnærmet umulig å presisere på grunn av vanskeligheten med å finne en klar avgrensing som vil favne alle. En gjennomgang av institusjonenes budsjettdokumenter viser at noen kun inkluderer egne aksje- og eierinteresser, mens andre går langt videre og inkluderer alle mulige samarbeid med andre virksomheter. Samtidig er det vanskelig å avgrense randsonebegrepet siden virksomheten er så ulikt organisert. Den enkle løsningen ville være å kun inkludere institusjonenes aksje- og eierinteresser, men en vil da utelukke de som har organisert den eksterne virksomheten på annen måte. Blant annet er en stor andel av NTNUs oppdragsforskning nært knyttet til stiftelsen SINTEF som i så fall ville falle utenfor. Hvordan måler man aktiviteten i randsonen? Uavhengig av hvordan man avgrenser randsonevirksomheten vil det finnes en rekke gråsoner når det kommer til målbarhet tilknyttet virksomheten. Eksempelvis vil det ofte finnes delte stillinger mellom institusjon og randsone, noe som vil kunne gjøre det vanskelig å stadfeste hvor aktivitet og resultater skal rapporteres. Likeledes er det vanskelig å finne en klar målbar indikator som favner alle når randsonen er organisert så vidt forskjellig. Riksrevisjonens oppfølgning av finansieringssystemet tilsier at indikatorene må baseres på kvantifiserbare og etterprøvbare data. Målbarheten av institusjonenes randsonevirksomhet vil vanskelig kunne baseres på annet enn en form for individuell vurdering ved den enkelte institusjon. Dette gjør det vanskelig å sikre en entydig vurdering av randsonen, og vil uansett kunne være vanskelig å kontrollere. Kvalitetssikringsproblematikken Med såpass mange uklare grenseflater vil det kunne vise seg vanskelig å sikre kvaliteten i datagrunnlaget til finansieringssystemet. En annen problemstilling er at finansieringen vil måtte bygge på rapportering fra selvstendige rettsubjekter som ligger utenfor departementets myndighetsområde, og dermed ikke omfattes av de lover og regler som er gjort gjeldende for UH-institusjonene. Dette vil kunne være problematisk blant annet på grunn av manglende sanksjonsmuligheter i de tilfeller hvor det skulle oppstå problemer. Utover dette vil man også kunne tenke seg problemstillinger tilknyttet mulige konkurransevridende effekter ved at underliggende virksomheter får fordeler fremfor andre konkurrerende selskaper. Gjeldende retningslinjer og instrukser for økonomiforvaltningen i sektoren forhindrer i utgangspunktet kryssubsidiering, men det vil kunne oppstå uklare grenseflater. Utvalget har hatt et eget seminar med representanter fra sektoren og fra departementet for å belyse problemstillinger knyttet til eierskapsstruktur og dokumentasjonsproblematikk. Utvalget har også vært i tett dialog med departementet. Utvalget har så langt konkludert med at det ønsker å holde fast ved sitt prinsipielle standpunkt og at en dermed prøver å inkludere den delen av randsonevirksomheten som er målbar og kan kvalitetssikres på et rimelig nivå. Konkret foreslår utvalget at en inkluderer virksomheten i aksjeselskaper der UH-institusjonen har en eierandel på over 50 %. Selskapet må på forhånd være vurdert til å drive relevant virksomhet (undervisning, FoU, formidling), og det gis uttelling relativt til eierandel. Riksrevisjonen vil kunne kvalitetssikre virksomheten i og med kravet om innlevering av konsernregnskap. 6

7 2.2 Formidling på nett Et flertall i formidlingsutvalget I ønsket å stimulere FoU-basert formidling på nett ekstra gjennom en egen indikator. Argumentene for at formidling på nett bør styrkes er åpenbare: - Store fordeler mht fleksibilitet, hurtighet og tilgjengelighet. Åpent for alle 24 timer i døgnet, 7 dager per uke. Raskt voksende kanal: 60 % av norske familier er på nett (SSB), Norge blant topp fem land i verden på kombinasjonen av nett og mobil. - Åpner for nye læringsformer gjennom kombinasjoner av tekst, bilder, grafikk, video, lyd, pdf, fulltekst, spill osv. - Mulighet for å systematisere og katalogisere. - Mulighet for dyplenking til annen formidling, til forskningspublikasjoner, til arkiver og data, til forskerne og til andre fagmiljø verden over. - Interaktive muligheter reell kommunikasjon - Alternativ publiseringskanal for de som ikke når opp eller ikke har midler til å publisere i tradisjonelle kanaler. - Åpner for demokratisk innsyn, sammenligning og kritikk. Forskerne synes å ha en forkjærlighet for tradisjonelle medier. Fordi det erfaringsmessig er krevende å motivere forskere til både å legge ut stoff og å tilrettelegge stoff spesielt for formidling til allmennheten på nett, kunne det være ønskelig med nye incentiver. Utvalgets medlemmer er også oppmerksomme på at det kan ha vridningseffekter ikke å foreslå incentiver for nettpublisering dersom de tradisjonelle mediene stimuleres ekstra gjennom forslagene. Til tross for denne argumentasjonen ønsker et flertall av Formidlingsutvalget II å gå bort fra forslaget om en egen nettindikator. Begrunnelsen er i første rekke at en ikke har klart å finne fram til noe godt system for å registrere, dokumentere og kvalitetssikre slik formidling innenfor rammene av en formidlingsmodul i finansieringssystemet. Utvalget har drøftet kvalitetssikring via norge.no 2 som alternativ til det opprinnelige forslaget med egenrapportering. En kan se for seg at systemet som nå brukes av norge.no som ledd i prosjektet enorge, kan videreutvikles med kriterier knyttet til forskningsformidling. Utviklinga av et slikt kvalitetssikringssystem kan imidlertid bli nokså kostbart dersom det skal få den kvaliteten som sektoren vil akseptere. Vurdering av hjemmesidene til institusjonene ut fra generelle krav til tilgjengelighet, innhold og utforming må i tilfelle følges av en utvidet vurdering av kvalitet ut fra virksomhetens formål. Formidling er en av tre hovedoppgaver i sektoren. Et organ som skal evaluere kvaliteten i formidlingsarbeidet på en måte som også kan gi økonomiske konsekvenser, vil bli møtt med store krav til kriterier, prosedyrer og dokumentasjon. Dersom en klarte å etablere et kvalitetssikringssystem, ville en dessuten fortsatt stå igjen med spørsmålet om hva som skal telles. I tillegg kan det opprinnelige forslaget om å registrere formidling via institusjonens egne hjemmesider, virke negativt inn på andre forsøk på å stimulere til å løfte formidlingen av forskningsbasert kunnskap opp på et nasjonalt nivå. Med den økende informasjonsflommen er det en reell fare for at hjemmesider kan vise seg å bli gjemmebortsider. 2 Norge.no arbeider for å bedre kvaliteten på de offentlige tjenestene på Internett, tar initiativ for å øke tilgjengeligheten for personer med nedsatt funksjonsevne og arbeider for god samordning av de offentlige tjenestene på Internett. Norge.no har ansvaret for utarbeiding av kvalitetskriterier for offentlige nettsider. Norge.no er en egen virksomhet underlagt Fornynings- og administrasjonsdepartementet. ( 7

8 Alternativt til en egen nettindikator har utvalget drøftet muligheten for å gi en høyere vekting til publikasjoner innenfor indikator 3, (bøker, læremidler, artikler i fagtidsskrift) som også legges ut i åpne arkiver (open access 3 ). De åpne arkivene er i dag lagt til rette for publisering av forskning og må i så tilfelle videreutvikles til også å omfatte formidlingsbidrag. En økt vekting vil ikke stimulere til økt tilgjengeliggjøring i form av populærvitenskapelige framstillinger, prosjektinformasjon og forskningsprofiler, men vil kunne ivareta den delen av det opprinnelige forslaget som dreier seg om å publisere i et åpent medium. Publisering i åpne arkiver i tillegg til tradisjonell publisering vil kreve ressurser. Et økonomisk incitament vil derfor kunne virke positivt for utviklingen. 2.3 Publikasjoner Formidlingsutvalget II har nedsatt et teknisk utvalg. Teknisk utvalg er sammensatt av representanter fra Bibsys, NSD og FRIDA og bibliotekene i sektoren, det vil si parter som i dag er helt sentrale i forskningsdokumentasjonssystemet. Utvalget ledes av Greta Lingjærde som også sitter i Formidlingsutvalget II. Utvalget er godt i gang med å definere kravspesifikasjoner til et dokumentasjons- og kvalitetssikringssystem for formidlingsindikatorene (utenom omsetning). ITAR som ble utviklet i forbindelse med vitenskapelig publisering, vil bli tatt i bruk også for formidlingsmodulen. Når det gjelder indikator 3, publikasjoner, må det i tilegg utvikles autoritetsregistre for forlag, tidsskrifter og aviser. Dette arbeidet er nylig igangsatt men anses ikke å være så omfattende som for forskningsmodulen siden det ikke er snakk om mer enn ett nivå. I tillegg tar en i første omgang mål av seg til å lage et autoritetsregister for norske og til dels nordiske forlag og fagtidsskrift. Autoritetsregisteret vil dernest bli utvidet med de relevante internasjonale tidsskriftene ut fra tilbakemelding fra sektoren. Utvalget vil benytte UHR-systemet til dialog med fagmiljøene i sektoren (nasjonale råd, fakultetsmøter, fagråd, profesjonsråd). Det er aktuelt å vurdere vektinga mellom de ulike publikasjonene på nytt. Utvalget har blant annet fått tilbakemelding på at det synes å være vel høy vekting på kronikker. I tråd med drøftinga ovenfor vil utvalget også se nærmere på eventuell ekstra vekting for bidrag som også publiseres i åpne arkiv. Når det gjelder publikasjoner, vil en for øvrig bruke mye samme tenkning som for forskning når det gjelder 1. og 2. utgaver etc. Det må også foretas noen grenseoppganger vedrørende hvordan en skal registrere lærebøker med tilhørende oppgavebøker, fasit osv. 2.4 Foredrag på brukerrettede fagkonferanser Indikatoren kan i tråd med drøftingen ovenfor (under innovasjon, samhandling) bli utvidet med en komponent for studentprosjekt i arbeidslivet og samlet bli omdøpt til Brukerrettet samhandling. Det må etableres en definisjon av studentprosjekt (se over). Registreringssystemene Forskdok og FRIDA må videreutvikles slik at de har en egen kategori for brukerrettede konferanser. Etter utvalgets mening bør den veiledende definisjon gitt av Formidlingsutvalget I kunne fungere. Oppbevaring av konferanseprogrammet ved institusjonen bør være nok i forhold til verifisering i etterkant. I tillegg til dag, tittel, konferanse, sted og tidspunkt bør URL (nettadresse) til konferansen registreres i 3 Open Access innebærer at vitenskapelige publikasjoner gjøres fritt tilgjengelig på web. Forfatter eller opphavsmann beholder opphavsretten til publikasjonen, men gir brukere tillatelse til å lese, laste ned, kopiere, distribuere, skrive ut, søke i eller lenke til fullteksten uten å forlange vederlag. 8

9 dokumentasjonssystemet der det er mulig. Dette gjør kvalitetssikringsarbeidet i etterkant enklere. Felt for journalnummer bør innføres i dokumentasjonssystemene hvis dette ikke allerede eksisterer. I forbindelse med registrering foreslås følgende rutiner: - Forskeren registrerer foredraget i forsknings- dokumentasjonssystemet. Forskeren angir dag, tittel, konferanse, sted og tidspunkt samt URL. - Forskeren tar kopi av konferanseprogrammet og påfører det entydige id-nummeret som foredraget har fått i dokumentasjonssystemet og leverer til arkivansvarlig. - Arkivansvarlig journalfører og registrerer deretter journalnummer i forskningsdokumentasjonssystemet Denne løsningen gjør det mulig for forskeren å registrere foredraget umiddelbart og forhindrer at forskeren må vente på et journalnummer fra arkivet. Studentprosjekter, ut fra gitt definisjon (se kap.1), vil kunne registreres av institusjonen selv i FS/MSTAS og rapporteres til DBH. Registreringen vil kunne kvalitetssikres av Riksrevisjonen. 2.5 Direkte formidling til allmennheten Denne indikatoren skal det arbeides videre med for å få fram en tydeligere avgrensning av hva som skal registreres i Forskdok og FRIDA. Utvalget vil også vurdere på nytt om det vil kunne kreves at institusjonen kan oppbevare en viss type dokumentasjon som kan forevises ved stikkprøvekontroll fra Riksrevisjonen etter mønster av hva som foreslås for brukerrettede konferanser. 3. Oppsummering Formidlingsutvalget II arbeider nå med følgende indikatorsett: 1. Omsetning: Salg av tjenester og publikasjoner 2. Innovasjon bedrifter (selskapsetableringer) lisenser 3. Publikasjoner bøker, læremidler og faglige ressurser artikler i fagtidsskrift aviskronikker 4. Brukerrettet samhandling foredrag på brukerrettede fagkonferanser studentprosjekter 5. Medier og direkte formidling Utvalget mener at indikatorsettet gir et rimelig uttrykk for vesentlige deler av formidlingsvirksomheten, at datakvaliteten knyttet til indikatorene vil ha en akseptabel kvalitet og at denne kvaliteten kan kontrolleres. Utvalget mener også at det ikke vil påføre institusjonene eller enkeltansatte en unødvendig stor belastning å skulle registrere og dokumentere virksomhet tilknyttet de foreslåtte indikatorene for formidling. Det har vært et mål at de faglig tilsatte kun skal måtte forholde seg til ett registreringssystem, Forskdok eller 9

10 FRIDA. Institusjonen vil for øvrig registrere virksomhet i FS/MSTAS og i regnskapssystemet og rapportere dette til DBH. Riksrevisjonen vil få noen nye kontrolloppgaver, og en vil for øvrig benytte de registrerings- og kvalitetssikringsrutinene som er utviklet i forbindelse med dokumentasjon av vitenskapelig publisering. Kostnadene knyttet til kvalitetssikring av systemet skulle dermed ikke bli urimelig høye. 10