kveite en «hellig» fisk i oppdrett Norwegian Seafood Export Council Foto: Eiilif Leren/

Transkript

1 kveite en «hellig» fisk i oppdrett Foto: Eiilif Leren/ Norwegian Seafood Export Council

2 Kveite, en fisk forbundet med myter og sagn Kveite (Hippoglossus hippoglossus), eller Hellefisk/Helleflyndre som den også kalles, er en fisk med en spesiell historie som strekker seg langt tilbake i tid. Over år gamle helleristninger fra steinalderbosetninger vitner om hvordan våre forfedre hyllet kveita. Den Hellige Fisken, eller Gudefisken, ble den kalt etter den gamle vikingguden Balder. Dette ettersom kveitas egenskaper ble nært forbundet med denne vise, milde og hvite guden. En verden av myter og sagn forteller om den status og betydning kveita har hatt hos den norske kystbefolkningen opp gjennom tidene. Oppdrett av kveite startet ved Forskningsstasjonen Flødevigen/ Havforskningsinstituttet på slutten av 1970-tallet. To kveiteyngel ved navn «Hallstein» og «Viggo Jan» ble klekket i 1983, og fôret frem til et par kilo. I dag driver ca. 10 bedrifter med kveiteyngeloppdrett i Norge, selv om det ikke er så mange år siden det ble utviklet en produksjonslinje for kveite. Dette temaheftet beskriver hovedtrekkene innen kveiteproduksjon. Det gir også nyttig informasjon om vurderinger ved oppstart, kvalitet, marked, bransjeorganisasjoner og offentlig informasjon. Hvorfor temahefte om kveite? Mange ønsker å sette seg inn i hva dette dreier seg om, enten for å satse selv, eller for å vurdere andres satsing. Privatpersoner, bedrifter, forvaltning, politikere og beslutningstakere på ulike nivå bør lære seg litt om oppdrett av kveite. Også i skoleverket er det behov for informasjon, særlig for de som vurderer å ta utdanning innen havbruk. Heftet er ment å dekke noe av dette behovet uten å gå for dypt inn i de forskjellige faglige elementene. Hvem står bak? Heftet er utarbeidet og finansiert av Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening (FHL havbruk), den nasjonale bransjeforeningen for havbruksnæringen, i samarbeid med Fiskerinæringens Kompetansesenter (Finko) og Aquaflow. Aquaflow er et europeisk nettverk for spredning av Forsknings og Utviklingsinformasjon om akvakultur. Teksten er skrevet av Halldis Ringvold, Kjell Maroni og Siri Hamnvik/ EFF. Kvalitetssikring og korrekturlesing er gjort av Torstein Harboe/ HI. Kveitas biologi Kveite er en stor beinfisk med brungrå overside og hvit underside. Hunnfisken kan bli over 50 år gammel, veie over 300 kg og bli 3,5 m lang. Kveite tilhører ordenen Flatfisker, og hører hjemme i Flyndrefamilien sammen med blåkveite, gapeflyndre, lomre, sand- s 4

3 flyndre, rødspette, smørflyndre og skrubbe. Da vill kveite blir noe senere kjønnsmoden enn oppdrettskveite, er stedsbunden og har en forholdsvis langsom vekst er den følsom for beskatning. Ungfisk lever ved kysten på relativt grunt vann. Den spiser blekksprut, krepsdyr og småfisk. Eldre individ trekker mot dypere vann, og er funnet fra m dyp. Foruten blekksprut og krepsdyr spiser den torsk, hyse, uer og skate. Kveite er registrert fra Biscayabukten til Island, Svalbard og Novaja Zemlja og fra Grønland til østkysten av USA (Cape Cod). I Norge er kveita vanlig langs hele kysten. Stamfisk og stryking Så langt har all stamfisk vært vill kveite, fisket med line. Nå har kveiteoppdrett pågått i såpass lang tid at enkelte benytter egen oppdrettet stamfisk. Alder ved kjønnsmodning i oppdrett er ca. to år for hanner og 4-5 år for hunner. Ulempene ved å benytte vill kveite er at den ikke er vant til å leve i fangenskap. Mistrivsel hos stamfisk kan for eksempel føre til liten matlyst etter gyting. Andre ulemper er at den kan ha parasitter og skader etter fangsten noe som kan føre til infeksjoner og død. Ved å benytte oppdrettet stamfisk vil man få en fisk som er vant til å leve i fangenskap, og ved reproduksjon har man muligheten til å håndplukke hunn- og hannfisk med de egenskaper man selv ønsker. Ved Høgskolen i Bodø er det opprettet en egen avlsstasjon. Formålet med stasjonen er å arbeide for en mer effektiv og forutsigbar kveiteyngelproduksjon ved å fokusere på stamfiskarbeid. Alle skal få ønsket mengde kveiterogn av god kvalitet uansett årstid. Dette er et tidkrevende arbeid da kveite har lang generasjonstid. Kveita er en bunnfisk. Den gyter på ca m, fra desember til april. Til sammen kan en stor hunn gyte opptil 3,5 millioner egg. Eggene lever i vannmassene (pelagisk) inntil de klekkes etter 85 døgngrader (12-13 døgn ved 7 o C). Eggene kan til en viss Grafikk: Terje van der Meeren, Havforskningsinstituttet fhl havbruk - Kveite s 5

4 Sjekk av hunnfisk. Foto: Austevoll Havbruksstasjon grad regulere sin egen vekt, avhengig av lyseksponering. Ved lyseksponering slipper eggene ut ferskvann, blir tyngre og synker. Dette er en økologisk tilpasning som er gunstig for å hindre eggene i å nå havoverflaten. Lys hemmer også klekking. Dette medfører at klekkingen skjer om natten, når larvene er mindre synlige overfor predatorer,- og sjansen for å overleve øker. De nyklekkede larvene er lite utviklet, og lever pelagisk som plommesekklarver i døgngrader før de begynner med fødeopptak. Om lag en måned etter fødeopptak bunnslår (metamorfoserer) de på forholdsvis grunt vann. Når kveita har blitt noen år gammel, søker de til havs igjen. I fangenskap kan kveita «lysstyres» til å gyte når som helst på året. Lysstyring vil si å «lure» fisken til å bli kjønnsmoden ved å forlenge eller forkorte en årssyklus. Kveite gyter på økende daglengde. Ved å endre gytetidspunkt har man mulighet til å få en jevnere tilgang på egg/ yngel året rundt. Stamfisken blir satt i kar med lystett "hette", og kunstig lys. I akklimatiseringsperioden forventer man ikke god eggkvalitet. For torsk og piggvar kan gytetidspunktet endres forholdsvis raskt, men for kveite kan det ta lang tid. Det kan for eksempel gå en periode på 2-3 år for å gytetidsforskyve kveite med 1/2 år. Det anbefales å lysmanipulere fisk som ikke er kjønnsmoden, slik at førstegangsgytere gyter etter forskjøvet periode. Kveita er porsjonsgyter, og gyter med noen dagers mellomrom over en lengre periode. Det er to måter å få tak i eggene på. Det ene er ved å «stryke» fisken (presse ut modne egg/sperm), det andre er å samle inn naturlig gytte egg i karet. Det er vanligst å stryke kveita. God eggkvalitet forutsetter kaldt vann (under 8 o C) før og under gyting. Normalt gyteintervall er ca. 18 døgngrader i et kar, dvs. om vanntemperaturen er 6 o C kan den strykes hvert 3. døgn (18=6*3). Dersom vanntemperaturen endres vil også tiden mellom hver stryking endres. Det kan være vanskelig å vite når kveita er strykemoden, og det er derfor viktig å observere hver stamfisk når gytetiden nærmer seg. Etter observasjon av første «egg-slipp» i karet, beregnes ca 70 timer til neste gyting. Har man god kjennskap til kveita kan man bestemme modningsprosessen ved å kjenne på buken. Inkubering, lagring Eggene befruktes med sperm, og transporteres til «egg-inkubatorer». En egg-inkubator benyttes fra eggene er befruktet til like før de klekkes, dvs. frem til ca døgngrader. Det benyttes kar på 250 liters størrelse, hvor røkting og en eventuell s 6

5 utsortering av egg blir enklere å håndtere. Optimal temperatur i inkubatoren er 6 o C. Etter døgngrader blir eggene desinfisert med for eksempel ozon eller en glutaraldehydløsning, og overført til larvetanker (silo). Siloene som benyttes er L, og har kon bunn. Her blir eggene eksponert for kontinuerlig lys, noe som blokkerer klekking samt fører til tyngre egg. Vann blir også tilført siloen nedenfra, L/ min, for å holde eggene flytende. For å fordele eggene i vannsøylen lages en tetthetsgradient, ved bruk av ferskvann, i siloen. Ved ca. 87 døgngrader slås lyset av, og eggene klekkes synkront. Eggene gis maksimum to timer til å klekke, før vanntilførselen skrus av igjen. Ved kort observering i siloen kan man se hvordan larvene har plassert seg i siloen. I noen siloer vil larvene være tunge, andre er lette. Strategien for videre silodrift for tunge larver er å sette på vanngjennomstrømningen med en gang. For de lette larvene opprettholdes det stagnerende vannet til larvene etter en stund har fordelt seg i vannkolonnen. Da settes vanngjennomstrømningen på. Det essensielle med hele prosessen er å holde egg og larver best mulig fordelt i vannsøylen. Yngelproduksjon, startfôring av larver Produksjon av kveiteyngel foregår etter to metoder: 1) intensiv produksjon og 2) semi-intensiv (ekstensiv) produksjon. Forenklet kan man si at startfôring etter metode 1) foregår innendørs, med saltkreps (Artemia) som fôr. Denne metoden er sesonguavhengig. Med tanke på en full utnyttelse av produksjonspotensialet i et anlegg, er denne metoden å foretrekke. Ved metode 2) foregår startfôring utendørs, i store poser/ tanker, med naturlig dyreplankton (Copepoder) som fôr. Denne metoden er sesongavhengig. Startfôring regnes fra døgngrader etter klekking, og fôret består av Artemia. Artemia er den mest brukte fôrorganismen, og benyttes i produksjon av over 40 ulike marine fiske- og krepsdyrarter i hele verden. Kveitelarver fra plommesekk til startforingsfasen. Foto: Austevoll Havbruksstasjon fhl havbruk - Kveite s 7

6 Kveitelarver i naturen Det er mye man ikke vet om kveitas naturlige reproduksjonssyklus, og det er funnet lite larver i naturen. Kveitelarvene er lite utviklet i forhold til annen fisk. Plommesekkfasen er lang, og foregår trolig på dypt vann. Larvenes første matinntak skjer i de øvre vannlag med zooplankton. Larvene metamorfoserer sannsynligvis på grunt vann. Ozonering Ozon har blitt populært til vannbehandling ved yngelanlegg, og virker effektivt både i salt- og ferskvann. Ozon har en god desinfiserende effekt, bl.a. overfor Nodavirus. Viruset smitter vertikalt, fra morfisk til avkom, og desinfiseringen stopper dette effektivt. Ozongass er imidlertid giftig, og kan gi kreft eller alvorlige langtidsskader på lunger. Feilpigmentert yngel. Foto: Austevoll Havbruksstasjon Artemia Foto: Austevoll Havbruksstasjon Artemia lever bl.a. i de store innsjøene i USA. De legger hvileegg (cyster), som samles inn i store mengder for salg. Fordelene med Artemia er at eggene kan klekkes når anlegget har behov for det, og Artemia kan dyrkes ved høye tettheter. Ulempene med Artemia er at prisene varierer, de har lav næringsverdi og må «anrikes» (tilføres næringsstoffer) før bruk. Dårlig ernæringsverdi på anriket Artemia fører bl.a. til feilpigmentering og ufullstendig øyevandring. I tillegg til Artemia benyttes en «grøntvannsteknikk» (tilsetning av mikroalger i karet), hvor larvene får tilført algekultur eller «algepasta» (et algekonsentrat) hver dag. Uten mikroalger vil ikke larvene ta til seg Artemia. Algene påvirker i første rekke lysmiljøet i vannet. Etter en periode på levende fôr er larvene store nok til å spise tørrfôr. Noen oppdrettere går rett over fra Artemia til tørrfôr. Andre praktiserer «tørrfôr- s 8

7 tilvenning» (Weaning), dvs. de gir larvene Artemia og tørrfôr samtidig i starten, for så å gå over på kun tørrfôr. Weaning skjer i tiden dager etter startfôring. Settefisk Når yngelen er stor nok til å kjøpes for utsett til enten 1) kar på land, eller 2) i merd, kalles den settefisk. Dersom fisken skal i kar på land stilles det ingen krav til minste størrelse, men det er vanlig å sette ut fisk mellom 5 og 10 g. Dersom fisken skal settes i sjøen anbefales det å gjøre dette om våren, med settefisk over 200 g. Ved kjøp av fisk skal det foreligge en veterinærattest som dokumenterer helsetilstanden til fisken. Man må også ha tillatelse fra fylkesveterinæren for å transportere levende materiale mellom anlegg, og mellom fylker. Settefiskfasen varierer, og kan være fra 5-10 g til g. Normalt pigmentert kveiteyngel. Foto: Per Eide/ Norwegian Seafood Export Council Erfaring med installering av resirkuleringsanlegg, hvor man kan gjenbruke vann etter fjerning av partikler og avfallsstoff, viser gode resultat. Fisken vokser fort, og man kan spare mange måneder på settefiskfasen. Det er også strømbesparende, da en stor andel av vannet kan brukes om igjen ferdig oppvarmet. Matfisk Settefisk selges til matfiskoppdrettere for videre påvekst. Matfisken settes enten 1) i kar på land, eller 2) i merd. En grei størrelse på matfisk-kar er 5- meters sirkulære kar. Kveitekar må være flate slik at fisken kan hvile mellom fôringstidene. Daglig røkting av karene er viktig, og i kar med kon bunn ledes avfallsstoffer lettere til avløpet. Både tetthet og størrelse på kar påvirker veksten. Ved for eksempel å montere hyller i karet økes arealet, og tettheten per hylle reduseres. Hyllene må kunne justeres og flyttes under for eksempel røkting, sortering og slakting av fisk. Kveite liker å grave seg ned, og får ofte slitasjeskader i kar uten bunnsubstrat. Det anbefales derfor å bruke bunnsubstrat som for eksempel grus eller plastnetting. Kveite misliker sterkt lys, men noe lys er viktig av flere grunner. Det styrer bl.a. døgnrytmen, gir lys ved fôropptak og gir lys ved røkting. Man har kommet frem til at det bør være ca. 18 timer lys/døgn, og at man resten av døgnet dimmer ned lyset. Benytter man merder er det også viktig med kunstig lys, samt en fast bunn som kveita kan hvile på. For å øke arealet benytter flere og flere seg fhl havbruk - Kveite s 9

8 også her av et hyllesystem. For hvert kar/ merd er det viktig å lage en journal med opplysninger om for eksempel temperatur, fôrtype/ mengde og dødfisk. Ifølge forskriftene stilles det krav til installering av et alarmsystem som varsler om brann- strøm og pumpestans. Kvalitet, marked og omsetning Kveite omsettes både fersk og frossen i skiver, fileter eller som hel fisk. Den kan stekes, kokes eller grilles. Eksportutvalget for fisk (EFF) ønsker å markedsføre kveite som «anledningsfisken»: «Norsk Kveite en spesiell fisk for en spesiell anledning.» På engelsk: «Norwegian White Halibut». Kveite blir regnet som en eksklusiv fisk. For nordmenn er det tradisjon å servere kveite ved spesielle anledninger, som jul, bryllup og søndagsmiddager. Fisken har funnet sin naturlige plass hos respekterte kokker i både det tradisjonelle og moderne internasjonale kjøkken. Kveite har en stor beinstruktur med bein som er lette å fjerne. Fisken gir dermed en tykk beinfri filet som gir mange muligheter for kreativitet hos kokken,- i tillegg til mette og fornøyde gjester. Kveite er tilpasningsdyktig og tåler godt håndtering. I tillegg har den et naturlig slim som beskytter den mot bakterier og sykdom. I oppdrett blir kveite som regel slaktet etter 3-4 år, og da har den oppnådd en størrelse på 2-7 kg. Ved slakting utvikler den naturlige slimproduksjonen seg ytterligere, og kveita skiller ut et mørkt slim som virker beskyttende for kvaliteten under transport. Ved oppbevaring på is oppnår kveita en svært lang holdbarhet på over to uker etter slakting. I levende tilstand vil pigmentet på oversiden skifte farge, og tilpasse seg omgivelsene. Oppdrettet kveite er gjerne mørkere enn villfisk. Etter slakting er fisken helt mørk på oversiden, og har gjerne rikelig med slim. Kjøttet er kjent for sin hvite farge og tykke filet, noe som gir muligheter for innovative retter. Kveite er et anvendelig sjømatprodukt som er fast og lett å arbeide med. Fisken har en fast og god flakende struktur, samt at den er lett å rense. Rundt finnene har Foto: Alf Børjesson / Norwegian Seafood Export Council s 10

9 Kveite samles for å sendes til slakting. Foto: Per Eide/Norwegian Seafood Export Council kveite ettertraktet omega 3 rikt fett som er godt på smak. Fettinnholdet i kveite kan variere noe, men den vil vanligvis inneholde 2-3 gram omega-3 fettsyrer pr. 100 gram Næringsverdi (g/100g) Energi kj/ kcal Protein 20,0-26,0 Fett 6,6-13,5 Hvorav (% av totalt fettinhold) Mettede 22,3 g En-umettede 50,0 g Fler-umettede 24,6 g (Kilde: Nasjonalt Institutt for Ernæring og Sjømatforskning) fisk. Den er en god kilde til vitamin D. Kveite er en god og mettende proteinkilde, og den er rik på selen. Kveite konkurrerer mot annen eksklusiv sjømat, mer spesifikt i kategorien «eksklusiv flatfisk», med arter som piggvar, tunge og lomre. Kveite er i en unik posisjon med sin tykke filet. Konsum av Kveite har lange tradisjoner i USA og de Nord-europeiske markedene. I USA alene ble det i 2002 registrert et kveitekonsum på tonn. Markedet av oppdrettskveite styres av sesonger når vill kveite er inne, og i vinterhalvåret hvor det er lite vill kveite tilgjengelig og hvor oppdrettsprodukter kommer inn. Norge har til nå eksportert til Sverige, Storbritannia, Tyskland, Belgia og Danmark, men begynner nå å se på marked som USA, Kina og Japan. fhl havbruk - Kveite s 11

10 Økonomi En av flaskehalsene i kveiteoppdrett er mangelen på en stabil storskala yngelproduksjon. I 2002 ble det produsert ca kveiteyngel, noe som utgjør ca. 15% overlevelse fra larvestadiet. I dag oppnås det relativt høye priser for yngelen (kr 40-50,-). Prisene varierer etter bl.a. kvalitet på yngelen, og tre viktige kriterier i denne sammenheng er størrelse, feilpigmentering og øyevandring. Prisen for settefisk varierer avhengig av størrelsen (kr ,-). Det er viktig å ha en stabil og rasjonell produksjon av fôrorganismer til yngelen, slik at arbeidsinnsatsen og dermed kostnadene ikke blir for høye. Energikostnadene må også vurderes nøye, for det kan fort bli en stor utgiftspost knyttet til oppvarming av vannet. En måte å løse deler av problemet på kan være innføring av resirkuleringsanlegg. For produksjon av matfisk stilles det krav til rasjonell, stabil og kostnadseffektiv produksjon for å kunne konkurrere på markedet. Før man begynner å investere en masse penger er det veldig viktig å utføre en grundig kalkyle. Start med kalkylen, og gjør den grundig. Før produksjonen starter må det lages en produksjonskalkyle og et driftsbudsjett. Sett opp en kalkyle for hvert driftsår som inkluderer alt. Hvor fort skal utbyggingen foregå? Hvor mange år tar det til full drift oppnås? Hvor mange fisk skal det produseres? Skal du produsere på bestilling? Er det mulig å ha en helårslevering av yngel? Hvor får du yngel fra, og til hvilken pris? Hvor lang er transporten til og fra produksjonsanlegg/slakteri? Hvor store blir arbeids- og energikostnadene? Det er også viktig å ha en fornuftig og stabil finansiering av bedriften. Ikke sats alt på tilskudd og lån. En del egenkapital er nødvendig. Ikke pansett huset for å starte opp! Sjekk hvilke muligheter du har for å få offentlige midler for utvikling av din bedrift. Gjør deg kjent med andre generelle rammebetingelser som toll og avgifter, veterinærbestemmelser osv. Hvordan starte med oppdrett av kveite? For å starte med oppdrett av kveite må du ha en tillatelse (konsesjon) fra det offentlige. Det er en egen lov i Norge som regulerer oppdrettsvirksomheten, kalt Oppdrettsloven, Lov av 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av fisk, skalldyr mv. I denne loven 3 står det: «Uten tillatelse av Departementet må ingen bygge, innrede, utvide, erverve, drive eller eie anlegg for oppdrett av fisk og skalldyr. Oppdrett på annen måte enn ved anleggsdrift kan heller ingen drive uten tillatelse.» Først må du henvende deg til Fiskeridirektoratets regionale kontorer, som koordinerer behandlingen av en søknad om kveiteoppdrett, og til slutt eventuelt gir konsesjon. Søknadsskjema får du hos Fiskeridirektoratet, eller du kan laste det ned fra Internett. Adressen er: s 12

11 oppdrett/pdf/flytende_nn.pdf hvis du skal søke om oppdrett av matfisk av kveite i flytende anlegg. For skjema til landbasert anlegg eller settefiskproduksjon, se skjema/oppdrett/pdf/landbasert_nn. pdf En veileder for utfylling av skjemaene finner du på: skjema/oppdrett/pdf/veileder.pdf Søknadene sendes samtidig til kommunen hvor anlegget skal være, og til Fiskeridirektoratets regionkontor. Før saksbehandlingen kan starte må det være innbetalt et gebyr på kr ,-. Søker skal videre, etter kommunens anvisning, legge søknaden ut til offentlig høring. Da er det opp til alle som har interesse i området å komme med uttalelser. Ofte kan det være lurt å snakke med de du tror kan ha innvendinger på forhånd (fiskere, fastboende, hyttefolk, andre oppdrettere osv.), og komme til en enighet om hvordan ting skal ordnes. Hvis lokaliteten det ønskes om kveiteoppdrett på ligger i et område av sjøen som kommunen har planlagt til akvakultur, er sjansen for å få konsesjon større enn hvis området er planlagt til noe annet. Høringsuttalelsene og kommunens vurdering sendes til Fiskeridirektoratets regionkontor, når saken er ferdigbehandlet i kommunen. Fiskeridirektoratet fordeler søknaden til andre offentlige instanser som skal uttale seg, blant annet Fylkesmannens Miljøvernavdeling, Fylkesveterinæren og Kystverket. Hele prosessen med høringer og søknadsbehandling kan ofte ta lang tid, og det er lurt å tenke minst ett år fremover når du søker. Fiskeridirektoratets regionkontor er til slutt ansvarlig for å si ja eller nei, og for å skrive ut konsesjonspapirene. Da er det ofte knyttet vilkår til konsesjonen, gjerne som følge av innspill under høringene. Utdanning og kunnskapskrav Å drive med oppdrett av kveite, spesielt yngel- og settefisksproduksjon, krever solid kompetanse, og må regnes som mer krevende enn oppdrett av laks. Det finnes et mangfold av kurstilbud/studier på ulike nivå relatert til fiskeri- og havbruksnæringen. For mer informasjon, se ww.finko.no. Ta også direkte kontakt med skole/ utdanningsinstitusjonene i ditt nærområde for å høre mer om tilbudene som finnes. For å få en egen konsesjon for oppdrett av kveite kreves det at søker kan presentere en investerings- og finansieringsplan, og sannsynliggjøre at planene kan oppfylles. Daglig leder må ha utdanning innen akvakultur, eller minst to års praksis som daglig leder ved et fiskeoppdrettsanlegg. Relevant høyere utdanning innen biologi eller akvakultur vil også være tilstrekkelig, og kanskje ønskelig, dersom man sikter inn mot yngelproduksjon spesielt. Kvalifikasjonskravene gjelder ikke for fiskere som er registrert på blad A eller B i fisker- fhl havbruk - Kveite s 13

12 manntallet, og ikke for tilvirker som oppbevarer villfanget fisk som ledd i oppdrettsvirksomhet av midlertidig eller sporadisk karakter. Disse kan ikke få tillatelse større enn 1000 m 3. Det finnes to ulike kveitenettverk i Norge: Kveitenett Nord for oppdrettere i Nord-Trøndelag og Nord-Norge, og Kveitenettverk Sør for Sør-Trøndelag og sørover. Medlemmene i nettverket er aktive kveiteprodusenter, og dersom du har planer om å starte med kveiteoppdrett kan det være en god ide å ta kontakt med et av disse nettverkene først. Foto: Alf Børjesson / Norwegian Seafood Export Council Det er også laget en omfattende, internettbasert produksjonsmanual for kveite, Kveitemanualen. Her finner du lesestoff om hele produksjonsprosessen, fra egg og klekkeridrift til settefisk- og matfisk. Det står også en hel del om helse og sykdom samt forvaltning. Adressen til manualen er: Organisasjoner Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening (FHL) Tlf.: FHL er inndelt i fire avdelinger: FHL havbruk - (tidligere Norske Fiskeoppdretteres Forening, NFF) s 14

13 FHL industri og eksport (tidligere Fiskerinæringens Landsforening, FNL) FHL sildemel (tidligere Sildemelfabrikkenes Landsforening, SL) FHL fiskefôr (tidligere Fiskefôr Produsentenes Forening, FPF) FHL havbruk Tlf.: FHL havbruk er en faglig, landsomfattende og politisk uavhengig organisasjon for norske oppdrettere av fisk og andre organismer i sjøvann og ferskvann. FHL havbruk har hovedkontor i Trondheim, og regionale kontorer i Tromsø, Bodø, Trondheim og Bergen. FHL havbruk har som formål å samle landets oppdrettere i en organisasjon for derigjennom å fremme oppdretternes økonomiske, faglige, sosiale og kulturelle interesser. Dette søkes nådd gjennom: 1. Å fremme samarbeid og organisasjon blant oppdretterne. 2. Å fremme faglig og økonomisk veiledning/ informasjon overfor oppdretterne. 3. Å arbeide for gjennomføring av oppdretternes ønsker og krav overfor de offentlige myndigheter. Å skaffe oppdretterne medbestemmelsesrett ved avgjørelser i spørsmål av faglig og økonomisk betydning for næringen. Fiskerinæringens Kompetansesenter (Finko) Tlf.: Finko har kompetanseheving, rekruttering og entreprenørskap som sine viktigste arbeidsområder. Organisasjonen fungerer som et bindeledd mellom forvaltning, næringen, næringens organisasjoner, utdanningsinstitusjoner og virkemiddelapparatet. Faglige nettverk Kveitenett Nord Leder: Nils Jenssen Tlf.: Foreningen Kveitenett Nord har som formål å arbeide for faglig og økonomisk utvikling av kveitenæringen i den nordlige landsdelen fra Nord-Trøndelag til Finnmark. Bedrifter som driver kommersielt kveiteoppdrett kan være medlem. FHL havbruk har sekretariatsfunksjon for nettverket (i Bodø tlf ). Kveitenettverk Sør Leder: Grethe Adoff Tlf.: Nettverket har flest medlemmer fra Vestlandet og sørover, og driftes av Bergen Aqua. fhl havbruk - Kveite s 15

14 FAGMILJØ OG FORSKNING Akvaforsk Tlf.: Akvaplan Niva as Tlf: Fiskeriforskning Tlf.: Havforskningsinstituttet/ Austevoll havbruksstasjon Tlf.: Høgskolen i Bodø Tlf.: KPMG Consulting Tlf.: Møreforsking Tlf.: Nasjonalt Institutt for Ernærings- og Sjømatforskning (Nifes) Tlf.: Norconserv Tlf.: Nordlandsforskning Tlf.: Norges Fiskerihøgskole Tlf.: Norges Veterinærhøyskole Tlf.: Norsk Sjømatsenter Tlf.: NTNU Brattøra forskningsstasjon Tlf.: Trondhjem Biologiske stasjon Tlf.: Rogalandsforskning Tlf.: Sintef fiskeri og havbruk Tlf.: Universitetet i Bergen Tlf.: De ulike fôrfirmaene gjør også et betydelig forskningsarbeid på kveite. Offentlig informasjon Fiskeridirektoratet Hovedkontor, Tlf.: Har hovedansvar for havbruksnæringen, og dermed oppdrett av kveite i Norge. Regionale kontor i Vadsø, Tromsø, Bodø, Trondheim, Ålesund, Måløy, Bergen, Stavanger og Kristiansand. Eksportutvalget for fisk (EFF) Kontakt: Siri Hamnvik Tlf.: EFF ble opprettet av Stortinget 1. juli 1991, og virksomheten er hjemlet i fiskeeksportloven. Virksomheten er finansiert av næringen gjennom en lovpålagt avgift. Godkjenning av eksportører, informasjon til næringen og fellesmarkedsføring av norsk sjømat i inn- og utland er oppgaver som EFF er pålagt gjennom lovverket. Som markedsorgan skal EFF gjennom aktiv påvirkning, og ved å sette agenda, bidra til å sikre omdømmet til Norsk Sjømat ute og hjemme. EFF skal i tillegg være kontaktledd mellom utdanning, forskning og næring når det gjelder markedsføring av sjømat. Annen relevant informasjon Aquaflow Norsk koordinator: Helge Reinertsen Tlf.: Aquaflow er et europeisk nettverk for s 16

15 spredning av FoU-informasjon om akvakultur. Målsetningen er å bidra til og informere akvakulturnæringen og industrien om de siste forskningsresultatene fra nasjonale og EU-finansierte program. Forskningsprosjektene oppsummeres på ensides faktaark, som enten kan lastes ned fra hjemmesiden på Internett, den norske koordinatoren eller ved henvendelse til FHL havbruk. Havbruksnett Felles nettverksportal for artene kveite, skjell, steinbit, kråkeboller og torsk på havbruksnett Her finner du nyttig informasjon om de ulike artene. Kveitemanualen Nettbasert produksjonsmanual for kveiteoppdrett som på en enkel, men utfyllende måte, beskriver produksjonsprosessen fra egg og yngel til settefisk- og matfiskfasen. Manualen finner du på: Intrafish Intrafish er et nettbasert informasjonsforum, og har daglig oppdaterte nyheter om hele fiskeri- og havbruksnæringen. Norsk Fiskeoppdrett Kontakt adm./ red., Tlf.: Norsk Fiskeoppdrett er det eldste fagbladet for havbruksnæringen i Norge, og har også mange artikler om oppdrett av kveite. Norges forskningsråd Tlf.: Forskningsrådet er med på finansiering av en rekke av de ulike aktivitetene som er i gang i Norge knyttet til kveiteoppdrett. De har egne hjemmesider med informasjon om ulike prosjekt, bl.a. Havbruksprogrammet. Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) Tlf.: Som statens viktigste pådriver i nærings- og distriktspolitikken har SND ansvar for å hjelpe dem som har en forretningsidé, går med planer om utvikling av en ny eller etablert bedrift, eller som trenger nye kontakter for å komme videre i forretningsutviklingen. SND prioriterer bedrifter eller tiltak som innebærer nyskaping, kompetanseutvikling, miljø og internasjonalisering. Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag (LU) Tlf.: LU er et regionalpolitisk organ for de fire nordligste fylkeskommunene. Sekretariatet for LU ligger i Bodø. LU driver regionalpolitikk og regionalt basert næringsutvikling, og innenfor næringsutvikling har LU valgt ut tre programområder for satsingen, bl.a. innen fiskeri- og næringsmiddelproduksjon. fhl havbruk - kveite s 17

16 Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening FHL havbruk Boks 1214 Pirsenteret Trondheim Tlf Faks: Foto: Per Eide/ Norwegian Seafood Export Council