O r g a n f o r H u g u l i a v e l f o r e n i n g ÅRGANG 33 - NR Hugulia Velforenings første 10 år - se side 6

Transkript

1 Organ for Hugulia velforening ÅRGANG 33 - NR Hugulia Velforenings første 10 år - se side 6 GOD PÅSKE Kry hane holder hønene i ørene - les om påskeeggene på side 4

2 LEDER N Adresse: HUGUSTUBBEN v/lars Lie, Haukeveien 2B, 1357 Bekkestua la-lie@online.no Redaksjonsråd: Einar Solvoll, Svein Nordahl, Kristian Froyn Lie, Stein Wennevold Webansvarlig Else Lie - God påske! For mange er tiden vi nå går inn i, med lengre dager, snøfrie dager, varmere dager - og ikke minst påsken i Hugulia - den beste tiden på året. Erfaringsmessig er dette den tiden hvor flest hytter brukes samtidig, og det betyr at vi bør ta ekstra hensyn til hverandre, enten vi er ute på tur eller ferdes langs veiene. Påsken er også en tid hvor vi viderefører tradisjonene som er innført gjennom årene, både rundt på hyttene og ikke minst i velsammenheng. Også i år satser vi på Hugulia Påskefestival. Dette kan du lese mer om på side 9 eller gå inn på våre hjemmesider Det er veldig viktig at dere overholder påmeldingsfristene og møter opp i god tid og henter startnummer på påskeaften. Hvert år håper vi å oppleve drømmepåsken, med skyfri himmel og glitrende skiføre. Men uansett vær er påsken et kjærkomment avbrekk i hverdagen. Vi må huske at fjellet er lunefullt og at vi må VISE FJELLVETT. Fjellreglene er til for å overholdes. Når det er mange mennesker i løypene, er det ekstra viktig at vi tar hensyn til hverandre. Ikke minst har dere med hund et stort ansvar. Det er båndtvang, og i tillegg er det noen som er veldig lite glad i hunder. Dette må du som hundeeier forholde deg til. Det er heller ikke morsomt å tråkke i etterlatenskaper etter hunder i løypene, så ta med pose. Da blir mange glade, kanskje spesielt en del småbarnsforeldre. Snørik vinter Selv om fjoråret hadde rekordmye snø, har vi hatt en snørik vinter i år også. Dette har gitt Odd Harald mange timer med brøyting i traktoren, og i snøkavet har clutchen på traktoren gått i stykker. Da hjelper det godt å ha havariforsikring, så for velforeningen blir ikke den økonomiske belastningen så veldig stor. Løypekjøring Etter at det kom nok snø til jul, har vi hatt løypeleggeren i virksomhet hele tiden, og har gjennomgående hatt fornøyde brukere. Målet er å kjøre i helgene, i vinterferiene og i påsken. Det kommer stadig ønsker om mer løypekjøring, og det er klart det hadde vært fint hvis vi hadde hatt muligheter til det. Men vi MÅ ta hensyn til de økonomiske rammene vi har. Etter fjorårets dårlige økonomiske resultat har vi vært noe mer restriktive med kjøringen i år. Den nye Nørdsteliløypa har vært et fint nytt tilskudd til løypetilbudet vårt. Tidlig på vinteren og på dager med dårlig vær har vi prioritert denne og andre løyper i skogsterreng fremfor å kjøre inn på fjellet der løypene blåser igjen i løpet av noen minutter. Vi må ta hensyn til værmeldingene når vi prioriterer hvor vi kjører, og vi kan ikke (selv om noen tydeligvis tror det) ha nyoppkjørte løyper overalt, til enhver tid og uansett vær. Men jo bedre løypeleggerens økonomi er, dess mer er det mulig å kjøre. Så alle bidrag til løypeleggeren gir økt mulighet for mer kjøring og tas imot med takk. Nye løypeskilt og løypekart har gjort det enklere å finne fram i løypene våre. Slike prosjekter gjør seg ikke selv, og den jobben i første rekke Erik Schjelderup (hytte 616) har gjort på dette området, har virkelig gitt synlige resultater. Du har vel kjøpt det nye løypekartet hos Ulsaker og Nilsen forresten? Håper du er fornøyd med hjemmesiden vår, og at du bruker den av og til. Det er mange nyttige linker som gjør den brukervennlig. Blant annet gir linken til skisporet.no informasjon om hvor det er kjørt løyper, og faktisk også om hvor løypeleggeren er akkurat nå. Leverandøren av denne tjenesten har til tider slitt i vinter, men nå skal alt være på sporet igjen. For å få til en levende hjemmesider må vi få innspill fra brukerne så send inn bilder eller historier. Nye hyttetomter Det er i skrivende stund ikke noe nytt om denne saken. Planene er sendt inn til kommunen, så her venter vi på tilbakespill fra dem. Vårdugnad pinseaften lørdag 30. mai kl Vi ber deg alt nå merke deg at årets vårdugnad er på pinseaften, lørdag 30. mai. Vi møtes ved parkeringsplassen på 6-feltet! Noter deg også allerede nå høstdugnad og generalforsamling lørdag 12. september. Det var en gang To artikler i dette nummeret handler om de første årene i velforeningen. En av hytteeierne Ragnhild Ollendorff (hytte 604) ble inspirert til å lage et innlegg om gamle dager etter en vandring rundt på hyttefeltet i nyttårshelgen, og vår utrettelige bidragsyter Einar Solvoll har tatt en titt i arkivet og forteller fra velforeningens første år. Og enda et spontaninnlegg fra en entusiastisk hytteeier kan vi takke for denne gangen: Kristin Ingul (hytte 503) ble så overveldet av nyttårshimmelen på hytta og Hugustubben i postkassen at hun grep pennen og skrev til oss. Det håper vi andre gjør også hjemmesiden vår og Hugustubbens spalter er vidåpne for epistler og bilder fra hyttefolket. GOD LESNING - OG GOD PÅSKE! Hugustubbens tegnekonkurranse! Tema er: PÅSKEMOTIV Retningslinjer: Motivet må være påskerelatert, og tegnet i A4 format. Innleveringsfrist er 17. april 2009, så du har hele påsken på å tegne! Vinneren mottar et gavekort på Ulsaker og Nilsen av en verdi på kroner 200,-, og vinneren blir presentert i neste utgave av Hugustubben. Juryen består av Hugustubbens redaksjonskommité. Send tegningen til: Kristian Froyn Lie Tegnegkonkurranse Haukeveien 2a 1357 BEKKESTUA

3 Velkommen til ny og spennende butikk på 1100 m2 i Bergfoss-senteret $ "%% %!& $ & " #"%& & $! "!" ))) "!" Nye mu Nye m muligheter ligheter med Jøtul stålpipe Drømmer du om peis, men mangler pipe? Jøtul stålpipe kan installeres i alle hytter og hus og passer alle Jøtuls ovner og peiser. # steder på samme pipe # # & # % modeller #!! Autorisert montør! Per Håvard Kolsrud Vi har det meste til hus og hytte! Lampeavd. Gulvavd. Maleavd. Hytteavd. Utleie av: * ' (% # %! $ * " $! % %! $ * ## $!% %! $ * &$+ $ & "## &'%% "! $! $ %! $ The Power of Dreams Nordsjö SETTER FARGE PÅ NORGE

4 Nylagte påskeegg etter lyden av ekte høneklukk og hanegal Hva med et orntli påskeegg til alle på hytta i år? Kanskje først etter å ha vist barna eller barnebarna hvordan et egg blir til? Du er hjertelig velkommen inn til Karin hønemor i gamlefjøset rett over veien ved Fagerlund landhandleri. Her spaserer 80 brune og 12 hvite høner omkring, som på sitt beste legger 70 egg pr. dag. Tekst og foto: EINAR SOLVOLL Slik kjenner vi igjen skiltet på veien opp mot Hugulia. Karin Stenseth Mariboe ekte hønemor til alle sine nesten 100 fjærkledde skapninger Den største opplevelsen blir kanskje å studere på nært hold de to store hanene som spankulerer majestetisk mellom alle hønsene under låvebroen. Straks noen av hønene begynner å kakle og hakke på hverandre, går en av hanene imellom. Disiplin skal det være i hønsegården, forlanger de to med strak hanekam. Gårdsegg står det på en plakat like før krysset opp til Spåtind høyfjellshotell. Der oppe bor de fleste eggkundene til Karin, fordi de likevel må handle på Fagerlund. Men nå har også noen av Hugulias hyttefolk oppdaget at de kan få ekte gårdsegg, faktisk også litt billigere, hos Karin Stenseth Mariboe (43) på gården Nedre Klevmoen, opprinnelig en husmannsplass under Øvre Klevmoen litt lenger opp i lia. Også ponnier og kaniner? Karin er stolt av gården sin. Den fikk hun i morgengave av sin Svein på 40 års-dagen for tre år siden. Glad og lykkelig flyttet den vesle familien med barna Siv Helen og Karina inn i hovedhuset fra 1900, som hadde stått tomt en tid. Svein sa ingenting til Karin før kontrakten var skrevet og pengene betalt. Svein er langtransportsjåfør, og ute på norske riksveier hele uken. Karins store hobby er de små fjærkreene. Men hun drømmer om å få tak i to små ponnier også, og etter hvert også kaniner og noen flere husdyr på gården som barna til hyttefolket kan glede seg over å få oppleve. For på Nedre Klevmoen har det vært mange dyr før i tida, kuer, griser, sauer og både en og to hester. Selve låven er ikke eldre enn fra 1950, men den gamle driftsbygningen vi ser først på tunet er over 100 år. Karin er selv født og oppvokst på Dokka, men har mye av sin slekt her oppe i Torpa-dalen. 26 minus - full fyr i huset Da Karin var 17 år begynte hun å jobbe på leirskole for barn og unge. Men gleden over husdyr på egen gård fikk hun først da hun et par år var gårdsbestyrer på Østerbo ved Halden. Her hadde hun ansvar for 500 høns, noen kalver og en premieokse på 1100 kilo ved denne kristne institusjonen for avrusning og behandling av narkomane. Det var hjemlengsel som førte henne og Svein tilbake 4

5 til Nordre Land. Men overtagelsen av gården skjedde ikke uten dramatikk. Kan du huske brannen vinteren 2006? Ute var det minus 26 grader, og lokalradioen advarte hver dag mot pipebrann etter stormfyring. Inne hos Svein og Karin ble peisen slukket, men det var liv i glørne i pipa i 3-4 dager etter. Plutselig våknet en av døtrene av at det var full fyr i huset. Foreldrene berget seg så vidt ut i sprengkulda i bare T-skjorte og tøfler. Hønsehuset ligger i fjøset like under låvebroen fra 1950 To hvite haner passer hele tiden på at de 92 hønene oppfører seg pent mot hverandre Hvite høner hakker best Det gamle huset brant ned til grunnen. Men 19. september året etter sto nybygget ferdig. Det var etter det Karin bestemte seg for å satse på høner og gårdsegg i familiens nye omgivelser. - Hva er den store forskjellen på dine 12 hvite og 80 brune høns? - Jeg har flest brune, for de regnes med å være mye mer sindige og rolige. Det er gjerne de hvite som hakker på hverandre, og er mest grådige i matfatet. Blir det bråk er det gjerne de hvite som står bak, humrer Karin. - Og hva er forskjellen på brune og hvite egg? - Egentlig ikke noen forskjell i det hele tatt. Men mine gårdsegg er ferskere enn de du får i butikkene. Her er de gjerne to måneder gamle på grunn av en lang omsetningskjede. Mine kan du få fra dag én og nylagte egg har gulere plomme enn eldre, mye finere å bruke til f.eks. sukkerbrød og annen baking. - Gårdsegg er vel dyrere... økologisk riktig, ikke sant? - Ikke mine! I butikken koster ett egg rundt kr 2,50 2,70. Mine koster kr 2,00 pr. stk. Ett brett med 30 egg koster altså 60 kroner. Forskjell på kokt og rått egg - Selger du bare hele brett? - Nei, kundene velger selv hvor mange de vil ha; skulle bare mangle. Men jeg har noen hyttekunder som gjerne kjøper både ett og to brett når de kommer opp på hytta, og tar resten med seg hjem til byen. Tar de med brettet neste gang, får de et lite avslag i prisen, sier hun med yrkesstolthet i blikket. Da vi kom, hadde Karin akkurat vært og levert 43 brett til et aldershjem på Dokka. Altså til sammen 1290 egg. Med en produksjon på rundt 70 egg pr. dag blir dette mange ukers verping av de trofaste hønene. - Men hvor lenge kan ett egg holde seg? - Det sjekket jeg nøye før jeg begynte. Både Mattilsynet og dyrlegen er enige om at tre måneder er helt OK. Folk kan gjerne kjøpe inn for et helt kvartal av gangen. Det er jo det de litt avsidesliggende hotellene og fjellstuene gjør. Her er et godt råd for å få kvaliteten til å holde seg lengst mulig: Du skal snu eggene ofte, så de ikke bare blir liggende på en side. Et annet godt egg-råd: Vet du ikke om egget i kjøleskapet er kokt eller rått? Prøv å snurr det rundt på bordet. Svinger det rundt ganger er det kokt. Et rått egg orker ikke å dra rundt mer enn en gang, kanskje to! Garantert påskeegg? - Men stakkars hyttefolk som kanskje gleder seg til å få kjøpt noen få egg hos deg til påske, hvis du har levert ut alt i stort på forhånd? - Jeg skal love en ting: Hvis folk ringer meg på eller sender meg en mail på: karin.maribo@hotmail.com, så skal jeg legge til side det du skal ha til du kommer forbi på vei opp til påskefjellet, forsikrer Karin. 5 Fortsettelse på side 14...

6 Historien om Hugulia Velforenings første 10 år: Slik var veiene opp til Hugulia før vi kom dit En ting er skråsikkert: Det var full klondyke-stemning på Hugulia i slutten av 1960-årene. Plutselig skjøt over 100 selveierhytter opp på festet grunn. I hovedsak var det postfamilier som nå fikk oppfylt drømmen om nøkkel i døren til sitt eget fritidshus. Tekst: EINAR SOLVOLL Kjenner du deg igjen her i dag? Bildet viser den siste oppkjøringen til Hugulia, og er tatt av kaptein Barlag før krigen. Vi ser Munkhatten fra øst. Bildet tok kapteinen fra tunet på Smedokka gård, altså rett over på andre siden av veien ved Dal grendehus. Hvem bor på Smeddokka i dag? Jo, Magnar Nereng på rundt 80 år, den første vaktmesteren vi hadde i Hugulia velforening på slutten av 60-årene og innover i pionertiden på 1970-tallet. COPYRIGHT: RANDSFJORDMUSEENE Hugulia feriehjem, som siden krigen hadde vært kombinert gårdsbruk og pensjonat for postfolk, ønsket å utvikle noe av sine mål som hytteområde. I første omgang skulle det være 125 hytter til medlemmer av Det norske Postmannslag. Allerede i 1966 startet man planleggingen av hytteområdet, med første spadetak i I festekontraktene forpliktet kjøperne seg til å danne en velforening som kunne ivareta de nye hytteeiernes fellesinteresser. Advokat Trygve Bruland (hytte nr. 105) innkalte alle til et møte på Hugulia pensjonat den 30. september Det møtte frem 76 festere. Men selve fødselsdagen for Velforeningen Hugulia Hytteområde, som det het de første årene, skulle bli 14. mars Da ble et interrimsstyre avløst av et folkevalgt styre med Nils K. Dahl (hytte nr. 509) som formann og advokat Bruland som nestformann. Antall medlemmer ble straks 80 glade sjeler. Kontingent: Kr. 20 pr. år. Velforeningen var konstituert og første styre valgt etter en anleggsperiode på fire år. IKKE ENGANG EN MYNTTELEFON Allerede på første ordinære generalforsamling 22. september 1973 kom det rekordmange deltakere; 150 mot bare 76 da interimsstyret ble valgt året før. Og nå gikk det fort: 1.1 millioner kroner var budsjettet. Herav til veier og damanlegg kr, kr til pumpehus, kr til strøm og kr til forbrenningshus, for å nevne de største postene. Oppgavene sto i kø. De fleste hull til pumpehusene var boret. Nå var det om å gjøre å få inn strøm. Men her måtte hyttefolket smøre seg med tålmodighet, for alle fastboende hadde førsterett til elektrisitet. En annen fjern drøm var å få et aldri så lite myntapparat til en 1 telefon som kunne deles av alle. Men det aller største, og tyngste kravet fra nybrottsfolket var å få bedre vei helt fra Dokka og opp til hyttefeltene på Hugulia. Mange husker ennå hvordan det var før i tida med en bygdevei hvor standarden var at to hester med høylass kunne møtes og passere. 6 Senere kom oljegrus og endelig: Asfalt! Kommunen presenterte en plan om fast dekke som skulle være fullført innen utgangen av LOKKET MED TURISTHOTELL En helt annen drøm spøkte også i kommunen: Stort turisthotell (overfor dagens 6-felt), med skitrekk, slalåmbakke etc. sto på utbyggingsplanen, slik at hytteeierne ikke kunne påberope seg senere at de ikke visste hva som skulle komme. Men planene ble skrinlagt etter bare 3-4 år, nettopp med begrunnelse at veien opp til Hugulia var altfor dårlig. Svært mange hytteeiere er nok glad for det i dag, 35 år senere. Nei, da var fellesoppgavene atskillig mer overkommelige: Tømming av dobøtter, avfallsforbrenningsovn ved veibommen, traktor, snøfreser og snøscooter ikke minst for tømming av dobøtter og snømåking så folk kom seg frem til hyttene. Men hvem skulle betale utgiftene når

7 hytteveiene ble ødelagt av anleggsbiler til hyttetomtene? Postens feriehjem? Hytteeierne selv? Og hvem er det som stadig villparkerer og sperrer hytteveiene; postfolk fra gjestgiveriet? Eller familie og venner av hytteeierne? Det var nok av oppgaver å snakke om på alle styremøtene, som gjerne ble holdt på advokat Trygve Brulands kontor i Dronningens gate 15 i Oslo. Staselig og standsmessig for postfolk skulle det være, med styremøter nettopp i datidens hovedpostkontor. Hovedpostkontoret i Oslo her ble de fl este styremøter holdt KART AV GAMLE LUFTFOTOS Allerede på styremøtet sommeren 1973 ble det tatt opp at Hugulia-samfunnet var ikkeeksisterende på norske kart. Så smått begynte man å tegne inn blyantskisser av veier og hytter på sterkt foreldede flyfotos, som gikk videre til Oppland fylkesadministrasjon. Og i september 1973 gikk boktrykker Tore Wold (hytte 604) inn for at vellet burde få sin egen avis. Han lovet å betale utgiftene selv hvis man bare kunne finne noen til å skrive i bladet. Og før året var omme kom pristilbud fra Vokks: Kr kr. for å knytte 125 hytter til strømledningene forbi Hugulia. Men da måtte de siste hytteeierne som somlet med å melde seg, gjøre det nå før toget gikk. Alle eller ingen, hørtes det ut som! Den store saken i 1974 var en befaring for å få fart på bygging av P-plasser til feltene 2, 3 og 8. Nordre Land innførte dette året full byggestopp for hytter. Men på Hugulia sto 125 hytter allerede på plass. Hytteeierne klaget imidlertid støtt over villparkering som sperret veiene, og anslo behovet for plass til biler. Noen tok til orde for forbud for postfolk fra fjellstua mot å ta med bilen opp i hytteområdene. Allerede året etter bevilget styret kr. til P-plass for felt 2 en sped begynnelse. Likeså ble det bestemt å kontakte Helserådet for å få tatt vannprøver og få godkjent biokjemiske toaletter. HUGUSTUBBEN IGANG I 1975 meddelte telefon- og telegrafsjefen i Gjøvik at hvis beboerne ønsket seg et skarve myntapparat, på hytteområdet måtte de sørge for å få bygget eget rom med oppvarming og renhold, og dessuten garantere for at det ble ringt for minst kr pr. år. Av papirene ellers: Evig småkrangel om dobøtter, dotømming, strøm, brøyting til alle hytter eller bare til sentrale P-plasser? Skal vaktmesteren selv dekke utgifter til ekstrahjelp, og trenger vi egentlig vaktmester i mer enn 8 måneder i året? Folk kaster ikke-brennbare ting i forbrenningsovnen og mødrene er bekymret for om damanlegget er trygt nok for barna. Velforeningen fikk ny formann, Håkon Wattum (hytte 808). Samtidig ble kontingenten øket fra 20 til 25 kroner. 95 var tilstede på denne generalforsamlingen. Allerede i 1978 ble velforeningskontingenten fordoblet til 50 kroner. I januar 1976 var boktrykker Wolds tålmodighet slutt. Han bestemte at utgivelsen av eget hytteblad skal se dagens lys i april samme år, og noen fikk værsågod sette i gang å skrive om Torpas og Hugulias historie. For å gjøre en lang historie kort: Til St. Hans samme året meddelte Wold at første velavis er under trykking, og at den snarest skulle sendes ut fra nestformann Brulands kontor Hovedpostkontoret! Ansvarlig redaktør for første årgang ble Dag Lillethun. Her er hele bunken med referater og protokoller fra alle styremøter og generalforsamlinger på hele 1970-tallet. Tegningene av det nye garasjebygget ved veibommen symboliserer det siste som ble utrettet før 1980-årene. DOBØTTENE BLE HODEPINE Et pristilbud på forlengelse av veien fra felt 6 til 7 lød på kr Mange hytteeiere klaget over grantrær som sto i veien for dem. Styret fant en smart løsning: Alle som vil ha bort et tre, binder hvitt kreppapir rundt stammen. Innen 1. juli 1977 kommer herredsskogmesteren opp og ser seg ut alle trær som kan felles! Gleden over dobøtter sto ikke høyt i taket, bare etter 3-4 års prøvedrift. I august 1976 fikk Rolf Rollheim (603) i oppdrag å innhente anbud på diverse typer klosetter. Det ble også satt igang forsøksdrift på elektriske kompostdoer i posthyttene 404 og 503 og Oslo Tollerforenings hytte 115, pluss i privathyttene 704 og 203. Det var enklere å anskaffe nye kjettinger til traktoren før jul det året enn å bli enige om noe fremskritt på utedo-fronten. 7 I 1978 ble Håkon Wattum avløst av Torvald Valland (hytte nr. 411) som formann. Det gikk nok et sus av undring gjennom forsamlingen på 64 mennesker da den avtroppende formannen etterlyste hvem som egentlig var redaktør for Hugustubben, hyttebladet som knapt var to år gammelt. I referatet står det bare med tørre bokstaver: N.K. Dahl (509) ble valgt som redaktør for (altså foreningens aller første formann). TRUET MED NØKKEL-BESLAG Ett år senere bestemte styret å kjøpe helt ny traktor fra AS Eik og Hausken. De tok opp lån på kr for å få dette til, og hver hytteeier måtte betale inn 640 kr. Stakkars kasserer som i lang tid måtte purre på utestående kr fra medlemmer som ikke var så glad for å måtte betale sin andel. Det heter i styreprotokollen fra juni 1978: Det var enighet om at en burde gå hardt ut og true med utskiftning av nøkler om skyldig beløp ikke ble innbetalt snarest. Stor uenighet var det også i spørsmålet om Hugulitjernet skal demmes opp. Styret var delt, og mange medlemmer syntes det ble for dyrt med prislappen fra entreprenøren på kr. Andre gikk sterkt inn for å få en hyggelig dam, og renske opp rundt hele vannet og pynte opp istedet. Et knapt flertall på generalforsamlingen vendte imidlertid tommelen ned, og skrinla dermed damprosjektet for en god stund. NY GARASJE SER DAGENS LYS I januar 1979 skjer et nytt under: Vaktmesteren har fått telefon!!! Tenk, nå kan han treffes på tråden hvis man har noe på hjertet hjemmefra i Oslo, Akershus eller alle andre fylker i landet. Stort fremskritt! Og nå nærmer vi oss nytt tiårsskiftet : Igjen et formannsskifte. Arthur Bauge (hytte 410) blir ny formann. Nå trer Lars Lie (hytte 614) dagens formann inn på arenaen som ny nestformann, med Gunnar Fjærli (hytte 615) som kasserer og Egil Martinsen (hytte 804) som ny redaktør av Hugustubben. Boktrykker Tore Wold sørger fremdeles for at alle medlemmer får bladet gratis. Men nå kommer et nytt, stort løft. Nede på Hugulia gård og feriehjem for postfolk var det slett ikke plass til redskapen for over 100 hyttefolk oppe i lia, som nå hadde anskaffet både traktor, tilhenger og snøscooter (til dobøtter). Styret godkjente derfor tegningene til ny garasje rett ved bommen. Den var faktisk allerede under bygging! Jobben ble gjort av vaktmesteren med noe innleiet hjelp. Fortsetter på side 15...

8 OM UHELLET ER UTE I PÅSKEN... vi har beredskap i Hugulia! Gjøvik Røde Kors har også i år 24 timers påskeberedskap på Spjelken i Hugulia. Beredskapen er på plass fra lørdag fra tidlig morgen, til mandag 2. påskedag (13.4). Vakttelefon Røde Kors SPJELKEN - Hugulia: Forøvrig melder Røde Kors om at beredskapen vil bestå av mellom 5 og 15 personer. De har scooterpatrulje, hjertestarter og ambulanse tilgjengelig. De vil også i år ha utsalg i teltet ved krysset (Slåtten, Hugulia, Høgkampvann, Olavkampen), og også i Høgkampvann hytta. Minner forøvrig om Røde Kors containere til panteflasker ved bommen, dette er en fin måte å støtte Røde Kors på og deres arbeid i Synnfjellet! Øvrige nødnummer: Politi 112 Ambulanse 113 Brann 110 Ulsaker og Nilsen dagligvarer AS Vi ønsker velkommen til en hyggelig handel Vi fører dagligvarer, nystekt brød, rundstykker, wienerbrød og boller. Bensin og propan i butikkens åpningstider. ÅPNINGSTIDER: Mandag - torsdag: kl Fredag: kl Lørdag: kl Søndag: kl Vi bringer varer etter avtale! Post i butikk Se åpningstider for påsken side 20. Ulsaker og Nilsen dagligvarer AS Alf Ivar og Marit Nilsen 2880 Nord-Torpa Telefon: Telefaks: E-post: joker.ulsaker@ngbutikk.net 8

9 Hugulia Påskefestival Vi møtes vel skjærtorsdag i akebakken? Friluftsutvalget med Morten Østensen i spissen legger til rette for aktiviteter i akebakken ved 4-feltet på skjærtorsdag mellom kl og Ta med ski i alle varianter, kjelker, akebrett og andre brett, slik at både små og store får en artig ettermiddag med stor stemning. Vi sørger for varme på grillene, slik at det kan bli sen lunsj i bakken for dem som ønsker det. Ta med grillmat og litt godt å drikke det gjør seg på en sosial ettermiddag i Hugulia-fellesskapet. Forhåndspåmelding er ikke nødvendig bare møt opp! Alle små og store inviteres til det tradisjonelle påskeskirennet i regi av Hugulia velforening. TID: Påskeaften, lørdag 11. april, start kl STED: Parkeringen ved 6-feltet Her kan alle delta, vi har ingen tidtaking og alle som gjennomfører får diplom, medalje og premie. Deltagerne får også servert pølse og solbærtoddy etter målpassering. Vi gjentar suksessen med naturløype etter skirennet, og oppfordrer hver hytte til å stille med ett eller flere lag (valgfritt antall deltakere). I år vil vi ikke fyre opp grill i målområde da det erfaringsmessig er få som bruker dem. Løypene følger samme trasé som tidligere, det er tre løypelengder som varierer fra ca. 200 m for de aller minste til ca. 2 km for de eldste. Det blir arrangement uavhengig av vær og føreforhold. Nummerutdeling foregår fra kl påskeaften, på parkeringsplassen ved 6-feltet. For å lette arbeidet til arrangementskomitéen, oppfordrer vi dere til å melde dere på så tidlig som mulig. I år kan dere melde dere på via mail til og med torsdag 2. april kl Mailadressen er: georg.korody@dnv.com. Alternativt kan dere legge vedlagte påmeldingsskjema i postkassen ved bommen innen skjærtorsdag kl Påskeskirennskomiteen vil i år være synlig ved at alle har på refleksvester. Vi har også i år behov for frivillige hjelpere til å gjennomføre arrangementet, og ber dere ta kontakt med Georg Kórody mob: Vel møtt! Påskeskirennskomiteen ved Georg Kórody. 9

10 35 år i Hugulia - Alle ting er ikke som de var Det var en av disse late kveldene etter nok et godt måltid mat og ditto drikke i nyttårshelgen nå små diskusjoner på hytta om året som var gått og det kommende. Mine tanker gikk videre til årene som har passert - til tider så altfor fort. Jeg dro ut skuffen med hyttebøker, og valgte den aller første. Da jeg åpnet permen falt en blek-blå lapp ut. Jeg har sikkert sett den utallige ganger men ikke reflektert så mye over den. MEDLEMSKORT 1973, Velforeningen i Hugulia Hytteområde. Kontingent kr 20,-. Jeg husker det så godt. Mor og far hadde turnert de østlandske fjellområder på kryss og tvers på jakt etter hyttetomt. Omsider ble det proklamert hjemme at NÅ hadde de skaffet en, og det skulle bygges hytte på fjellet. Hugulia. Jeg var 15 år og aaante ikke hvor verken Hugulia, Synnfjell eller Torpa var. Ikke mine to eldre søsken heller. Dette lovet egentlig ikke så bra i en tid da slalåm var på full fart inn hos allmuen (les blant ungdommer). Men ok, jeg var oppvokst med langrennsski og ryggsekk med kvikklunsj, kakao og appelsin. Så en hytte oppe på fjellet, der man kunne skue utover hvite fjelltopper overalt, var kanskje heller ikke å forakte? Det var spennende å skulle være med mor og far første gangen og se på hyttetomta en gang på vårparten i Vi skulle til fjells! Vi kjørte opp i tåke kan jeg huske. Og vi kjørte oppover og oppover, så det tegnet bra. Men endelig fremme. Mor og far sto der så stolte inne i granskauen og forklarte. Jeg vet ikke om jeg klarte å skjule skuffelsen. For hvor var FJELLET? Jeg så bare SKAU!! Og et par hytter på hver side av tomta. Ganske tett innpå i mine øyne, som hadde sett for seg en enslig hytte på snaufjellet og bare fjelltopper rundt! Jeg holdt dog klokelig munn om skuffelsene. Litt etter litt forsto jeg at vi hadde skaffet oss en tomt i et område som var innhyllet i luksus. For hvem var det vel som fikk måket vei nesten helt fram til hyttedøra, som kunne legge inn strøm, som hadde et pumpehus der en kunne hente vann, og der det var svartsekker til søppel med sirlig avkuttet hyssing til å knyte igjen posene med og dobøtter som ble hentet? Hvis man bare husket å sette dem ut ved veien når vaktmester Magnar, eller senere Lillesolberg, kom og hentet dem med traktoren. Jeg må innrømme at det hendte at vi løy litt på lappene som vi la igjen i kassen ved bommen der vi skulle skrive hyttenummer, hvor lenge vi skulle være og hvor mange voksne og barn vi var. Skrekken var at disse bøttene ble for fort fulle og man måtte ut på skautur! Jeg kommer heller aldri til å glemme den første skituren jeg hadde. Jeg spente på meg skiene, krysset veien, gikk i 5 minutter og plutselig åpnet alt seg! Høgkampen og Spåtind glitret mot meg, det var endeløse områder med kritthvit snø uten spor. Jeg var overveldet og opplevde en ubeskrivelig lykke. Og dette med spor altså skispor, skulle ende opp med å bli en greie for meg de første årene. I ungdommelig overmot så jeg på det som en utfordring å være den første som kom meg ut og tråkket det første sporet hver gang det hadde kommet nysnø. Jeg hadde en hard konkurrent i familien Rollheim i hytta ved siden av. Uten at de noensinne visste at jeg bedrev en slags konkurranse. Men etter hvert hendte det faktisk at jeg lurte meg til å vente til noen hadde gått før meg, det var deilig å gå i ferdig oppgåtte spor også Og nå da, som vi har Odd Harald som kjører rundt i verdens proffeste løypemaskin, og som derved gjør at man kan suse av gårde og bare slite i motbakker ikke på slettene. Forutsatt at smøringen sitter da! Skiløypene gikk litt annerledes den gangen. Det var blant annet en løype som gikk i bakke opp mot Elgsmyra. Noen ganger i påsken gikk ikke turen lenger enn dit. Vi gravde oss ned side om side med annet hyttefolk, som vi ikke kjente, og ventet på at skiløpere kanskje skulle komme susende ned og gjøre et praktfullt tryn rett foran øynene våre, på en av skavlene som ofte endret seg fra dag til dag. Undertegnede har selv stått for en del underholdning der! Det var ofte jeg lurte på om jeg var den eneste under 100 år som befant meg her på fjellet. Det kunne jeg finne ut på ettermiddagsturene mine. Det var spennende å se på siden av skiløypene der noen kunne ha skrevet med stavene i snøen så som Berit + Jørn = sant med hjerte og pil og sånne greier. Det var gode bevis på at ikke alle ungdommer i hele Norge befant seg i en slalåmbakke. Tankene var mange 1. januar i år om kvelden da jeg la bort hytteboka, kledde på meg og begynte å tråkke rundt i områdene her, mens jeg dukket ned i hukommelsen og mimret over årene som har gått. Det var stjerneklart, månen var helt i ne og jeg trodde jeg så godt hvor jeg gikk. Jeg er jo tross alt veteran her oppe. Men den gang ei. Jeg fulgte veien en vei som gang på gang førte meg frem til en hyttedør. Et par ganger ble jeg varslet av husdyr som gjorde at folk kom ut og lurte. Der sto jeg litt forvirret og mumlet godt nytt år og jeg har visst gått feil.. Jeg har ikke helt vendt meg til at det er brede veier måket fram til hytteveggen, selv om vi også har det. I hodet mitt er veien VEIEN, og så er det måket sti fram til hytta. Som ung ble jeg stadig sendt ut av mor og far for å telle biler på parkeringsplassene på runden vi gikk fra hytta vår. De likte å vite at det var mange her. Vi likte å se at hyttene ble brukt. Jeg rapporterte hvor mange biler jeg så på parkeringsplassene, 10

11 hvor mange hytter det lyste fra og så holdt jeg for meg selv at jeg også holdt regnskap over dobøttene. Noe som ble litt mindre sjarmerende da en mengde av dobøttene ble byttet ut med en gjennomsiktig variant istedenfor svarte. Nei, jeg er nok ikke så veldig kjent rundt på veiene her. Det blir liksom til at vi kjører rett opp til hytta på 6-er feltet. De øvrige turene går uten bil opp på fjellet. Forresten det å kjøre rett opp er også litt nytt på en måte. Det var en tid da vi kjørte rett opp, men ikke kom lenger enn midt i bakken, før vi måtte ut å dytte, vente på hjelp eller ringte Lillesolberg, eller Odd Harald for hjelp. Bakkene kunne til tider være rimelig kaotiske, især rundt påsketider. Det var før veiene ble utbedret og stadig flere har skaffet seg 4-hjuls trekkere. Jeg husker også et par år da påsken lå sent på året og vi fikk forbud mot å kjøre ned bakkene til butikken fordi veien rant bort i påskesola. Noen ganger fikk vi lov til å kjøre tidlig om morgenen, eller vi gikk ned til Fjellstua, lånte telefon og ringte til Ullsaker&Nilsen med bestilling, og så kom de opp med egnet kjøretøy og leverte mat på døra! Når jeg først er inne på nærbutikken, så kan det jo nevnes at det var to av dem den gangen. Det var Ulsaker&Nilsen og så var det Nørstelien. De lå side om side. Førstnevnte drev fremdeles butikken fra det gamle våningshuset, der man handlet over disk og familien løp fra loft til kjeller for å tilfredsstille alle mulige og umulige behov som hyttefolket måtte ha. Også av redskaper i nødssituasjoner. Jeg lurer på hvor mange ganger de egentlig demonterte av sitt eget eller solgte brukt av egne eiendeler for å innfri alle forespørslene. Her solgte de også øl. Det gjorde de ikke hos Nørstelien. Dvs lettøl solgte de, da det kom på markedet. Dette med øllet glemte vi å informere om til noen som lånte hytta vår en gang. Det hadde seg slik at jeg studerte i København, og foreldrene til en studiekamerat skulle få låne hytta en uke. Mor og far kjørte dem opp hit, forsynte dem med alt mulig av proviant, dro av gårde med bilen og ønsket dem en fin uke. Danskene sier jo ofte selv at de spiser ikke for å leve, de lever for å spise, og disse var intet unntak. Det de først gikk tom for var øl. Etter et par dager uten, bestemte de seg for å gå til butikken for å kjøpe mer. De var trivelige, litt eldre dansker i begynnelsen av 40 årene. Men jeg husker at de var ganske så inaktive, så det var litt av en utfordring å gå til sammen ca 14 km for å skaffe øl. De stoppet selvfølgelig ved den første butikken, Nørstelien, tok med seg så mye øl de orket å bære, og peste seg oppover bakkene til hytta igjen. Jeg vet ikke akkurat hvor trivelig stemningen var i hytta etter hvert da de dro fram snaps og øl og skulle kose seg med middag og fant ut at i Norge var det også noe som het lettøl. Historien blir stadig beskrevet rundt store danske frokostbord. Turen blir lenger og lenger for hver gang jeg hører den, og bakkene er så bratte at man nærmest må krabbe på alle fire for å komme opp. Apropos krabbe, det måtte vi også gjøre mange ganger for å komme fram til hytta. Det som sitter klarest i minne i så måte, er nok de gangene jeg kom hit som voksen med mann og små barn sent på kvelden, eller midt på natten. Man var jo så privilegert med en hytte med varme og måket vei at vi kunne tillate oss å komme til odde tider. Men vi glemte snøfonnene! Det var flott måkede veier, som etterlot seg snøfonner som til tider målte et par meter. Mer en én gang kom vi til hytta og stoppet bilen der vi trodde hytta lå sånn ca, ble sittende der og se på hverandre og bare tenke oi, ærremuli`? Vi klatret opp fonna, seilte ned på andre siden og krabbet fram til spaden, mens barna sov videre i bilen til akebrettene var funnet fram og vi fikk dratt dem til hyttetrappa. Vi lærte oss etter hvert å bruke truger. Det dreide seg bare om ca 30 meter, men noen ganger fremsto det som 30 totalt uoverkommelige meter Til tross for dette, så hadde jeg flere diskusjoner med husbonden, da han kom tilbake fra styremøter og snakket om at vi nå skulle kjøre helt fram til hytteveggen. Jeg likte ikke tanken. Alt skulle være som før. Jeg syntes ikke om å ha bilene utenfor hyttene. De skulle stå på parkeringsplassen som de alltid hadde gjort. Basta! Hvis alle hadde tenkt som meg, hadde det nok ikke vært mye framdrift her oppe. Jeg setter så umåtelig stor pris på alle de nye bekvemmelighetene, men tanken på selve forandringen er jeg nok ikke best på. Det er nok bra at det er mannen min og ikke jeg som har representert oss på Vel-møtene. Til dere som kjenner dere igjen, vil jeg si at det har vært og er - hyggelig å tilhøre samme hytteområde. For uten å kjenne dere, så er det ansikter jeg gjenkjenner fra år til år og som på en måte blir kjært når vi hilser langs veien eller i skiløypene. Bare et enkelt hei eller en kommentar om føret. Til dere som ikke har vært her fullt så lenge, så tenker jeg så flott. Jeg liker tanken på at det er tilkommet nye hytter, med mennesker som jeg kanskje heller ikke skal kjenne, men som bidrar til at vi kan opprettholde den kvaliteten som Hugulia Velforening innehar. Det var nemlig tider da vi kanskje var litt betenkte over hvordan ting skulle drives, om hvordan få inn nok midler til å kunne drive Vel`et videre på en fornuftig måte, samtidig som krav til tilgjengelighet og bekvemmelighet skulle kunne opprettholdes og utstyr til altet fornyes. Takk til alle ildsjeler. Til alle som har arbeidet for at Hugulia hytteområde er blitt slik det fremstår i dag. Alle som har gjort så mye arbeid, synlig og usynlig, og som aldri bør regnes i timer. Skulle dette regnes med og betales for, ville svært mange av oss sitte med en ganske stor, uforutsett, ubetalt regning. Med ønske om En riktig God og Glad Påske, fra familien Ollendorff, på Drambui. En takknemmelig 1., 2. og 3. generasjon på hytte

12 Seniorbonden, Bernt (62) har forpaktet bort hele sin Øistad gård til sin juniorbonde Nils Olav (31) fra 1. januar i år. Her viser de stolt frem det nye fjøset til seks millioner kroner, som er bygget med lån som skal tilbakebetales over 20 år. Optimisme og fremtidstro møter oss i Øistad-svingen Her er neste generasjon, full av pågangsmot og fremtidshåp, Nils Olav (31) til høyre, med søskenbarnet Ole Henrik (25). De to skal drive det nye fjøset på Øistad gård sammen Et flunkende nytt robotstyrt fjøs! En ikke så liten sensasjon langs veien opp til Hugulia. 60 melkekyr og 70 kalver og okser strutter nå av stolthet og selvtillit. Det ser ut som melkekyrne vil fortelle oss: - Se, vi kan bestemme selv når vi vil bli melket! Og når vi vil ha en ny runde med høy og kraftfôr... Tekst og foto: EINAR SOLVOLL Siden i fjor sommer har det skjedd en aldri så liten revolusjon øverst i svingen, der mange hyttefolk har gruet seg mest til å kjøre opp når det er blåis eller kram snø i bakken like etter Fagerlund. Helt øverst har vi ikke kunnet unngå å se at den gamle låven er revet. I stedet er det kommet opp et hypermoderne nyfjøs, 45 meter langt og 16 meter bredt, med solide betongvegger og tak av svarte stålplater. Innvendig er der det største underet er skjedd: Fjøset er datastyrt! Bonden eller bondekona kan om så er sitte i sin fineste bunadsstas i et eget datarom og følge med på at alt går riktig for seg. Akkurat når fikk den eller den kua mat sist? Er det lenge igjen til den bør melkes? Hvor mye melk ga den sist? Eller i hele forrige uke, for den saks skyld. Kua bestemmer selv når den vil ha fôr eller bli melket. Høres kanskje rart ut, men i praksis skjer det slik: Kuene går i rad, i rad... Et lite glimt innvendig i fjøset, med plass til i alt melkekyr. Si at Dagros begynner å bli sulten. Da beveger hun seg inn i et datastyrt område, hvor hun vet fra før at det finnes litt fôr å få. Hvis datamaskinen godtar at det er på tide at Dagros får seg en matbit akkurat nå, åpnes en port inn til kraftforet for hver ku ganger i døgnet. Men oppdager roboten at nå er det i stedet på høy tid at Dagros må melkes, åpnes en annen port inn til en smal sluse.. Eller skal vi like gjerne kalle det bås? Der blir kua stående mens en robotarm styres automatisk i retning av Dagros jur og vasker det, nesten som i en bilvask. Deretter styres robotstanga tilbake og sluker jurene og starter melkingen. Når den er vel overstått og registrert 12

13 inne på datarommet, åpner en ny port seg og slipper Dagros frem på grønt lys. Bak Dagros venter en ny, utålmodig ku som har fått beskjed: Vær så god neste! Hvis Dagros vil bli børstet, er det bare å rusle bort til en annen datastyrt arm med stive børster som fjerner støvet eller klør kupelsen litt der Dagros selv vil ha litt skjønnhetspleie... Snakk om fremtidsfjøs i vår avsidesliggende Torpa-dal, midt i hjertet av Oppland! Dette er ikke hverdagskost i så mange fjellbygder i Norge ennå. Men det kommer det kommer med ungdommen som alltid har tatt utålmodig over, der foreldrene slapp opp for krefter og krav om stadig nye forandringer... rasjonalisering, effektivisering, mekanisering.... Traktorhjelp til hyttefolk Du har kanskje møtt selveste bonden Bernt Øistad (62), eller hans hustru Sigrid i døråpningen i det hvite våningshuset på gårdstunet på Øistad? Kanskje var det en sen vinterkveld på vei opp til Hugulia med så dårlig føre og veigrep at bilen nektet å gå en meter til opp bakkene. Mang en gang har Bernt Øistad vært nødt til å kjøre ut traktoren og dra hyttefolks biler opp de siste 100 eller 200 metrene til bildekkene igjen fikk fast grep på veien videre opp selv. I dag kan Bernt og Sigrid ta seg en litt lengre pust i bakken. For fra 1. januar i år har deres sønn, Nils Olav (31) forpaktet den staselige gården på 3200 mål, herav 240 mål dyrket mark, og alle dyrene. Han har lenge hatt sine fremtidsdrømmer klare. Nils Olav er utdannet sivilingeniør. Inspirasjon til sitt nye, topp moderne fjøs fikk han i de årene han jobbet for Felleskjøpet på Hamar og i Sogndal og for første gang fikk demonstrert datastyrte roboter til fjøs i landbruket, som i norsk sammenheng så dagens lys i Trøgstad for 10 år siden. Alliert med sin beste kamerat - Min drøm har alltid vært å kunne bli min egen herre og skape min egen, trivelige arbeidsplass og drive tradisjonene med gården vår videre, sier Nils Olav. Han har alliert seg med sitt søskenbarn, Ole Henrik Klevmoen Ryttersveen (25) som har sin egen gård med husdyr litt nærmere Fagerlund. Ole Henrik er bonde og snekker. Mye av sin arbeidstid bruker han i jobb for firmaer både i Dokka, Torpa og Valdres. Å ha to jobber er nærmest en selvskreven tradisjon for ungdom som vil satse på en lønnsom fremtid i landbruket. De er enige om en smart arbeidsdeling: SAMDRIFT! Ole Henriks gård skal drive med kjøttproduksjon for både hans og Nils Olavs storfe. Men melkekvoten på til sammen 400 tonn melk i året skal samles på Øistad og det nye hypermoderne fjøset. Effektivt? Rasjonelt? Ja, så absolutt! Samdriften er organiset slik mellom til sammen fire gårder som ligger nær hverandre: Bjørn Bjørkebakken produser kjøtt, Ole Henrik produser kjøtt, Øistad gård produser melk og naboen, Kristian Koll leier bort sin melkekvote til samdriften. Og alle disse fire gårdene har ansvar for å produsere fôringa selv, som så selges til samdriften. Snart ut i vårsolen Selvsagt skal mor og far til Nils Olav også ta i et tak på gården, som de har gjort siden de var unge. Men hovedansvaret er overtatt av sønnen. På slike gårdsbruk er det alltid et stort spørsmål hvem som kan tenkes å ville ta over. Slekt skal følge slekters gang. Slik har det vært i århundreder. Også på Øistad gård. Ifølge boken om Land kom den første bosettingen til Øistad allerede i 1350-årene, året etter Svartedauen. Men bebyggelsen vi ser i dag, særlig det flotte hvite våningshuset, er fra Og stabburet er fra 1700-tallet. Låven som ble revet i sommer, var fra Det gamle fjøset som går ut i vinkel fra nyfjøset, ble ombygget først i 1977 og sist i Her i gamlefjøset går Øistadgårdens kalver, ungdyr og okser i dag mens melkekyrne regjerer i det nye. Så snart solvarmen får skikkelig tak i lia, vil hele besetningen komme ut i lyset til det frodige gresset ned mot de to elvene Synna og Livasselva som vi kan skimte fra bilveien som to sølvårer som renner fritt nede i dalen. En robotarm spyler først jurene, stimulerer dem litt før melkingen og alt er uberørt av menneskehånd. Utålmodig venter neste ku på tur inn i slusen med melkeroboten, som er i ferd med å avslutte jobben med den som var først i køen. To melkekyr tar et lite overblikk til ære for et uventet fotografbesøk. 13

14 En hyggelig hilsen En liten hilsen til Hugustubbens medarbeidere. Den gleder også meg når den dukker opp i postkassa! Her følger en liten stemningsrapport til Hugustubben. Det er nyttårsaften, og som tidlig i dag morges, er også nattehimmelen overstrødd med stjerner. Et vakrere, lysende himmelteppe finnes vel knapt? Jeg blir ydmyk i slike omgivelser! Tenk å få være så heldig og være hytteeier i Hugulia! Hilsen Kristin Ingul hytte 503 Tippeinnsatsen din kan bli mere løypekjøring gjennom grasrotandelen! Velforeningen er i gang med å registrere seg i Frivillighetsregistret. Det er en litt omfattende prosess, men når dette leses er dette nok i orden. Grasrotandelen er en ordning hvor de som tipper gir inntil 5 % av innsatsen til den organisasjonen en ønsker å støtte. Vi håper du gir din støtte til Hugulia velforening Løypelegger Org.nr fortsettelse fra side 5: Nylagte påskeegg etter lyden av ekte høneklukk og hanegal - Får barna oppleve å se kyllinger til påske? - Ikke i år! Men jeg planlegger å lage noen rugekasser. Er vi heldige, kommer kyllingene ut i den store verden til neste påske. Hanen jager dem fra bilene - Men skal hønene fortsette å gå inne hele året, når det forventes at gårdsegg kommer fra frittgående utehøner? - Vi venter på en beslutning fra Mattilsynet om at faren for fugleinfluensa er over. Da skal hønene våre straks få komme ut og gå fritt. - Må vi passe oss for ikke å kjøre over hønene dine på bilveien? - Hønsene har 10 grønne mål å boltre seg på utenfor hønsehuset i fjøset. Men skulle noen prøve seg med et ulovlig vingesprang utenfor gjerdet ut på veien, er en av hanene straks på plass og jager dem tilbake inn i hønseflokken, humrer Karin Stenseth Mariboe. Bordet med påskeegg er dekket til alle påskegjestene som enten skal til hyttene på Spåtind, Slåtten eller Hugulia. 14

15 HYTTENAVN MED schwun Piterstulen, Drambui og Frøysholm hotell. Fantasien får virkelig vinger når Hugulia-folket skal sette navn på hyttene sine. Hva heter deres lille fjellparadis, mon tro? Og hvorfor? Midt blant alle de tradisjonelle hyttenavnene som også finnes i Hugulia, finner vi navn som vekker helt spesielle assosiasjoner eller har en egen historie som må fortelles for at man skal forstå sammenhengen. I enkelte numre av Hugustubben har vi møtt hytteeiere som har lagt litt ekstra sjel og originalitet i navnevalget til glede også for oss andre. Nå etterlyser vi flere gode historier og stolte hytteeiere. Vår utrettelige journalist Einar (Solvoll) er klar til å lage en liten hjemme-hos-reportasje hos dere som vil dele navnehistorien deres med resten av Hugulias befolkning. Kontakt Einar Solvoll på mail einar.solvoll@bas .no eller telefon )....fortsettelse fra side 7: Slik var veiene opp til Hugulia før vi kom dit De aller første hyttefolkene som kom til Hugulia i mellomkrigstiden opplevde denne veistandarden: Bred nok til at to hester med høylass kunne passere hverandre. Bygdeveien ble noe bedre ut i og 70-årene da hyttebyggingen skjøt fart for alvor. Krav om fast dekke helt fra Dokka til Hugulia ble ikke innfridd før nærmere Bildet er tatt ved Brenna gård i vestlig retning mot Hugulia, med Munkhatten i bakgrunnen. Brenna gård er nabo til dagens vaktmester, Odd Harald Bergli. På Brenna bor Randi Brenna Bjørnerud og Hans Kristian Bjørnerud som har vikariert mang en gang som vaktmester for oss på Hugulia. COPYRIGHT: RANDSFJORDMUSEENE DEMNINGEN MÅTTE REPARERES Ved inngangen til 80-årene gjorde kontingenten gjorde et stort sprang oppover, i takt med jappetiden og mange nye fellesoppgaver som hyttefolk måtte påta seg, og ikke bare belaste Postens feriehjem med. På generalforsamlingen i 1980 spratt kontingenten opp fra 750 til 850 kroner. Bauge/Lie-styret fikk fullmakt til å reparere dammen for kroner og inngå avtale om bygging av hyttevei videre fra 6- og 7-feltet forbi Hugulitjernet til ny P-plass på 8-feltet tallet ble Nybyggernes tiår på Hugulia. Hva bragte 1980-årene? Historien fortsetter med et nytt tiår i neste nummer. Har du historiske bilder fra livet på Hugulia på 80-tallet? Send dem inn, og bli med oss å fortelle også om din egen historie. 15

16 D Y RESPOR Bjørn Ekorn Elg Gaupe Hare Hjort Mår Rev Rådyr Skogmus 16

17 DIN LOKALE ELEKTRIKER Alle typer elektrisk installasjon. Vi kommer på befaring og gir en god pris på jobben. Vi er fl eksible og gir deg topp kvalitet og service. Vi jobber også i Oslo og Bærum - ring oss på tlf

18 Mmmm...mat! Entrecôte av elg fra Nordre Land Elg har ofte vært kjøtt for dem som kjenner noen som jakter eller er jegere selv. En av de ikke fullt så edle delene, nemlig ryggen eller entrecôten, er et godt stykke med mye smak. 4 personer 1 kg entrecôte av elg salt og kvernet pepper 1 dl olivenolje 100 g smør 100 g skogsopp 30 g spinat 1 sellerirot 1 dl fløte 2 gråpærer 3 dl rødvin 50 g sukker Bind opp entrecôten med hyssing så den holder formen. Gni den inn med salt og nykvernet pepper. Brun den så i en panne og legg den i en ildfast form. Sett den i ovnen på 140 grader. La den stå her i ca. 1 time. Sett så opp temperaturen til 180 grader i ca. 20 minutter. Bruk gjerne et steketermometer, det vi ønsker er en kjernetemperatur på 70 grader. Når den er ferdig, la den hvile før du skjærer stykker av den. Kutt pærene i seks, skjær ut steinene og skrell dem. Ha dem i en kjele med rødvin og sukker og la dem koke til de er møre. Skrell og kutt selleriroten i grove terninger og kok dem møre i saltet vann. Hell av vannet når de er møre, ha dem i en hurtigmikser og kjør glatt med fløte. Varm sausen så i en kjele og smak til med salt og nykvernet pepper. Rens og kutt opp soppen som stekes i en panne sammen med spinaten som has i til slutt. Smak til med salt og pepper og en klatt med smør. 18

19 Eplekake med is Vinterepler er av den harde typen og egner seg godt til retter som skal varmebehandles. 4 personer 4 vinterepler 1 sitron 50 g usaltet smør 2 plater butterdeig 100 g sukker Iskrem (kjøpt eller hjemmelaget) ca sn S som Skrell eplene og stikk ut kjernehuset, legg dem så i kaldt vann blandet med saften av en sitron. Finn fram runde ildfaste former med en diameter på ca. 15 cm. Smør de ildfaste formene. Kutt tynne skiver av eplene som legges tett i en sirkel så de dekker hele formen. Dryss godt med sukker på eplene. Kjevle så ut butterdeigen og stikk ut en sirkel som passer over eplene. Bruk en gaffel til å lage mange små hull i butterdeigen for å hindre den fra å heve. Legg så butterdeigen over eplene og dryss sukker på den også. Stek formene i ovnen på 180 grader i ca minutter, til butterdeigen er fint gyllen og eplene er gjennomstekt. Avkjøl formene på benken og snu dem forsiktig på et stekebrett. Varm kakene i ovnen før servering. Server med en god fløteis og eventuelt litt eplepuré. Pynt gjerne med noen tynne strimler av appelsin som er kokt i sukker. Se vårt tilbudstorg BESØK VÅR BUTIKK PÅ DOKKA Storgata 53, Dokka Tlf.: Breskebakken 32, Hov. Tlf.:

20 Åpningstider hos Ulsaker og Nilsen dagligvarer AS i påsken: Fredag 3. april kl Lørdag 4. april kl Palmesøndag kl Mandag 6. april kl Tirsdag 7. april kl Onsdag 8. april kl Skjærtorsdag kl Langfredag kl Påskeaften kl påskedag kl påskedag Stengt Stor flott utsiktstomt (S/V mot Etnedalsfjellene) i Hugulia Velforenings hytteområde på felt 13 ledig! Er du interessert? Ta kontakt med Helge Nordtömme på mobil for visning eller nærmere opplysninger. Vi har ledig kapasitet i 2009!