4 Treklynga i Glåmdalen og Innlandet

Transkript

1 4 Treklynga i Glåmdalen og Innlandet 133 Morten Ørbeck, ØF Kapittel 4 i Johnstad, Tom (red.) Klynger, nettverk og verdiskaping i Innlandet. 4.1 Innledning Glåmdalsregionen har, som nevnt i kapittel 2, en sterk regional spesialisering innenfor trelast- og trevareindustri. En sterk regional spesialisering er imidlertid ikke det samme som at det i Glåmdalen finnes en velfungerende næringsklynge. For å svare på dette må flere forhold analyseres. Slike analyser av skog- og trenæringa i Glåmdalsregionen ble gjennomført vinteren 2003 i et samarbeid mellom av BI- Senter for verdiskaping og Østlandsforskning (Vikesland et al 2003). Her vurderes også konkrete tiltak som kan styrke dynamikken i næringsmiljøet. Hovedresultatene fra analysene blir presentert i dette kapittelet. Skog- og trenæringa er imidlertid ikke bare en viktig næring i Glåmdalsregionen. I alle innlandsregionene står skogbruk samt trelastog trevareindustri for større sysselsettingsandeler enn på landsbasis. I dette kapittelet vil vi derfor også se på sentrale struktur- og utviklingstrekk ved skog- og trenæringa ellers i Innlandet, selv om den intervjubaserte klyngeanalysen er begrenset til Glåmdalsregionen. Kapittelet innledes med en gjennomgang av sentrale struktur- og utviklingstrekk i skogbaserte næringers verdiskaping og sysselsetting nasjonalt og i Innlandet, herunder en omtale av viktige bedrifter og aktører. I avsnitt 4.3 presenteres hovedresultatene fra Glåmdalsanalysen (Vikesland et al 2003), mens det avslutningsvis i avsnitt 4.4 gis en drøfting av næringsmiljøets ufordringer og av mulige tiltak.

2 Sentrale struktur- og utviklingstrekk i skog- og trenæringen Skogbaserte næringers verdiskaping og sysselsetting nasjonalt Som omtalt i kapittel 2 er en nærings bruttoprodukt eller bearbeidingsverdi det vanligste mål på verdiskaping og på en nærings samfunnsmessige betydning. Hvis vi avgrenser oss til den fysiske produksjonssiden i skogsektoren, dvs. skogbruk (næring 02 i SSBs standard for næringsgruppering), trelast- og trevareindustri (næring 20) og treforedling (næring 21), var skogsektorens samlede verdiskaping i 2001 på 14,7 mrd. kroner, tilsvarende 1,5 prosent av Fastlands-Norges BNP. Til sammenligning sysselsatte næringene normalårsverk (inklusive eieres egeninnsats), tilsvarende 1,6 prosent av Fastlands- Norges sysselsetting. Dette fordelte seg slik: Bruttoprodukt Årsverk Skogbruk mill.kr Trelast- og trevareindustri mill.kr Treforedling mill.kr Sum mill.kr Det ble i 2001 eksportert trevarer for 2,8 mrd. kroner og treforedlingsprodukter for 14,0 mrd. kroner, tilsvarende hhv. 0,7 og 3,5 prosent av norske eksportinntekter når vi holder olje og gass utenom. Mens det vesentligste av produksjonen i treforedling eksporteres, er trelast- og trevareindustrien i hovedsak hjemmemarkedsbasert. Mens Norge har stor nettoeksport av treforedlingsprodukter (eksport på 14,0 mrd. kroner mot import på 7,0) har vi en betydelig, og økende, nettoimport av trevarer (eksport på 2,8 mrd. kroner mot import på 6,0). Skognæringenes andel av landets samlede verdiskaping og sysseletting har vært jevnt fallende siden Verdiskapingsandelen er redusert fra 4,1 til 1,5 prosent mens sysselsettingsandelen er redusert fra 5,1 til 1,6 prosent. En viktig årsak til at skognæringene har tapt andeler av Fastlands-Norges sysselsetting og verdiskaping er veksten i andre næringer, i hovedsak i privat og offentlig tjenesteyting. Men også skognæringenes faktiske sysselsetting, og i noen grad realverdien av verdiskapingen, har vært fallende, jf. figur 4.1 og.4.2.

3 135 Figur 4.1 Skogsektorens bruttoproduktutvikling Mill kr. (KPI) Treforedling Trevarer Skogbruk Figur 4.2 Skogsektorens sysselsettingsutvikling Normalsårsverk Treforedling Trevarer Skogbruk Kilde: ØF på grunnlag av SSBs nasjonalregnskapsstatistikk. Treforedling har hatt best verdiskapingsutvikling sett over hele perioden siden 1962 bl.a. fordi fallende realpriser langt på veg er kompensert ved økt produksjonsvolum og økt bearbeidingsgrad. Også skogbruket maktet å kompensere for fallende realpriser gjennom økt avvirkning fram mot På 1990-tallet etablerte imidlertid avvirkningen og verdiskapingen seg på en betydelig lavere nivå enn

4 på 1980-tallet. Fremveksten og tilbakegangen i fabrikkproduksjon av ferdighus bidro til at næringen trelast- og trevareindustri hadde en betydelig vekst i verdiskaping og sysselsetting frem mot midten av 1970-tallet etterfulgt av en tilsvarende tilbakegang. Utover på tallet økte igjen aktiviteten i trelast- og trevareindustri, bl.a. grunnet bedrede konjunkturer i norsk økonomi. Sysselsettingsveksten stanset imidlertid opp i 1998 og har deretter falt noe tilbake. Norsk treforedlingsindustri er etter omfattende omstrukturering i dag konsentrert i få konsern og et fåtall større bedrifter, hovedsakelig i byregioner nær kysten; Sarpsborg, Drammensområdet, Hønefoss, Halden, Kristiansand, Moss og Skien, foruten Norske Skogs anlegg i Skogn. Med sine nær bedrifter spredt over 317 av 435 kommuner i 2000 domineres derimot trelast- og trevareindustrien fortsatt av en lang rekke små og mellomstore bedrifter spredt over store deler av landet, og med betydelig aktivitet i det indre østlandsområdet. Et tilsvarende geografisk bilde har skogbruket som sammen med trelast- og trevareindustrien er blant våre mest distriktsbaserte næringer og har, spesielt i mange utkant-/innlandsstrøk på Østlandet, fortsatt stor betydning som verdi- og jobbskaper. Det har hittil ikke vært noen klare sentraliseringstrekk i disse næringene, dvs. at aktivitetsutviklingen ikke har vært noe bedre i sentrale strøk enn i distriktene (Ørbeck et al 1998, Størdal et al 2004). Det pågår imidlertid strukturendringer på både tømmer- og trelastsiden som kan gi betydelige distriktsmessige konsekvenser. Noen av disse vil bli drøftet seinere i dette kapittelet Skogbaserte næringers verdiskaping og sysselsetting i Innlandet Dalførene langs Lågen og Glomma med sideelver har en lang historie som tømmerleverandører. Frem mot slutten av 1800-tallet ble det meste av tømmeret fløtet til sagbruk, og etter hvert masse- /papirindustri, i Sarpsborg/Fredrikstad-området. Noe gikk også langs Trysilelva til Karlstad. Opphevelse av sagbruksprivilegier, introduksjonen av dampsagene og lokomobilene (mobile kraftverk ) kombinert med utbygging av jernbanen bidro imidlertid til at det fra slutten av 1800-tallet utviklet seg en tremekanisk foredlingsvirksomhet i Innlandet. Bak utviklingen sto både store skogeiere, rene industrientreprenører og kollektive entreprenører som kommuner, andelslag mv. og de skogbaserte næringene var en motor i Innlandets næringsutvikling gjennom mye av 1900-tallet.

5 137 På tross av at svekket rolle som verdi- og jobbskaper de siste 20 åra, spiller skogbruk og skogbasert industri fortsatt en sentral rolle for verdiskapning og sysselsetting i mange Innlandsregioner. Dette fremgår av kapittel 2 som presenterer både verdiskapingstall fra fylkesfordelt nasjonalregnskap, og sysselsettingstall som muliggjør analyser også på kommunenivå og over tid 9 : Hedmark og Oppland sto i 2000 (siste år med fylkesfordelt nasjonalregnskap) for 33 prosent av landets verdiskaping innen skogbuk og trelast- og trevareindustri. Disse næringene sto for 5,7 prosent av Innlandets verdiskaping mot 1,1 prosent på landsbasis (Fastlands-Norge). Videre sto disse næringene ved utgangen av 2002 for drøyt sysselsatte (inklusive selvstendige), tilsvarende 3,7 prosent av Innlandets sysselsetting. Med sine drøyt arbeidsplasser står Innlandet for 26 prosent av landets trelast- og trevareindustri i 4. kvartal I perioden mistet trelast- og trevareindustrien i Innlandet over arbeidsplasser tilsvarende en tilbakegang på 34 prosent. Også på landsbasis har sysselsettingen falt i denne perioden, men her begrenset til 24 prosent. Bare i perioden reduserte Innlandets treindustri sysselettingen med ca. 14 prosent, mot 6 prosent på landsbasis. Det er spesielt tilbakegangen i de tyngste treindustriregionene Hamarregionen og Glåmdalsregionen som bidrar til Innlandets svake sysselsettingsutvikling. Motsatt finner vi at det er blitt flere trelast- og trevareindustriarbeidsplasser i både Nord- Østerdal og Nord-Gudbrandsdal, samt i Gjøvikregionen, de siste 6 åra. Hamarregionen og Glåmdalsregionen har flere arbeidsplasser i trelast- og trevareindustrien enn noen annen norsk region defindert ved SSBs 89 økonomisker regioner, og det er bare i Egersundsregionen og Lyngdal/Farsundsregionen at trelast- og trevareindustrien spiller en viktigere rolle som jobbskaper enn i Glåmdalsregionen. I begge disse siste regionene hadde treindustrien, i motsetning til i Hamar- og Glåmdalsregionen, arbeidsplassvekst gjennom 1990-tallet. Innlandet og mange sentrale Innlandsregioner har relativt flere av sine trelast- og trevareindustriarbeidsplasser i trelast- 9 Vi har her valgt å se bort ifra treforedlingsindustrien (masse- og papirindustri) som er nær fraværende i Innlandet etter nedleggelsen av Rena Karton.

6 segmentet (41 prosent i Innlandet mot 31 prosent på landsbasis) og relativt færre i for eksempel produksjon av bygningsartikler (23 prosent mot 40 prosent på landsbasis). Denne strukturen kan forklare noe av Innlandets svakere sysselsettingsutvikling fordi produksjon av bygningsartikler og annen videreforedling generelt har hatt en bedre sysselsettingsutvikling på 1990-tallet enn tidlige bearbeidingsledd som trelastindustrien. SSBs industristatistikk gjennom 1990-tallet viser imidlertid også at både Hamar- og Glåmdalsregionen har hatt en svakere sysselsettingsutvikling innenfor begge undergruppene trelast og bygningsartikler, sammenliknet med landsgjennomsnittet Sentrale aktører i Innlandets trelast- og trevareindustri En oversikt over større trelast- og trevarebedrifter i Innlandet målt etter arbeidsplasser vil vise at Kärhs parkettfabrikk i Brumunddal er Innlandets største med ca. 250 ansatte. Fabrikken ble etablert i 1963 av Langmoenfamilien, men ble i 1985 kjøpt av Norske Skog og i 1999 solgt videre til Nybron AB og lagt inn under Kährs. Ellers domineres treindustrien av mange datterselskap av Moelven og mange trelastbedrifter. Eiermessig har trelastindustri vært igjennom en omfattende omstrukturering de senere åra. Først ved at Hedalms sagbruk på Hedemarken ble slått sammen med Norske skogs sagbruksvirksomhet til Forestia, og senere ved at Forestias virksomheter ble lagt inn i Moelvenkonsernet. Moelven er dermed blitt den klart dominerende sagbruksaktøren i Innlandet og Norge i tillegg til omfattende virksomheter i Sverige. 10 I det følgende vil det gis en presentasjon av de fire største aktørene (foretakene/konsernene) i Innlandets trelast- og trevareindustri med fokus på omfang av virksomhetene, produkter og markeder samt eierskap og lokal styring. Omtalen er basert på årsmeldinger, internettsider og intervjuer med bedriftsledere og eierrepresentanter Under sluttføringen av denne rapporten ble det også kjent at Bergene Holm AS og trelastvirksomheten i Løvenskiold-Vækerø AS fusjoneres med virkning fra 1. juni For Innlandets del innebærer dette at Kirkenær Bruk AS innlemmes i det nye fusjonerte selskapet. 11 Bedriftsintervjuene ble gjennomført vinteren 2003 og gjengitt informasjon refererer seg til status og tilgjengelig tallmateriale på intervjutidspunktet.

7 139 Moelven Industrier ASA (11 treindustrifabrikker i Innlandet) Moelven er det klart mest dominerende aktør i Innlandets treindustri, som i landet sett under ett. Konsernet har sin bakgrunn i Moelven Brug som ble stiftet 24.juli 1899 for å produsere oljekokte hjul. I 2002 hadde Moelven Industrier ASA en samlet omsetning på 4,6 mrd. NOK og ansatte, hvorav i Sverige og i Norge, og en samlet trelastproduksjon på 1,5 mill. kbm. Moelven har vokst betydelig gjennom den strukturendring trelastindustrien har vært igjennom de siste 5-10 år og er i dag den klart dominerende sagbruksaktøren i Norge. Etter 2002 er konsernet ytterligere utvidet gjennom oppkjøp, først av Are-gruppen med betydelig virksomhet i Østfold og Värmland og deretter gjennom oppkjøp av modulprodusenten Mobilarum AB i Värmland, og ytterligere befestet sin rolle spesielt på svensk side. Foruten visse arbeidsplasser innen administrasjon, engineering- og elektrovirksomhet hadde Moelven i 2002 totalt 815 sysselsatte i ulike trelast- og trevarebedrifter i Innlandet. Disse var: Bedrift Kommune Trelastvolum Omsetning Ansatte Produksjon Moelven Mjøsbruket AS Gjøvik Sagbruk, gran Moelven Løten AS Løten Sagbruk, furu Moelven Våler AS, avd. Elverum Elverum Sagbruk, gran og furu Moelven Våler AS, avd. Våler* Våler Sagbruk, gran og furu Moelven Våler AS, avd. Våler* Våler Høvleri Moelven Kværnum Bruk AS Østre Toten Sagbruk, gran og furu Moelven Østerdalsbruket AS* Stor-Elvdal Sagbruk, gran og furu Moelven Østerdalsbruket AS* Stor-Elvdal Høvleri Moelven Langmoen AS Ringsaker Høvleri Moelven Treintriør AS Ringsaker Høvleri Moelven fireguard AS Ringsaker Branntrygge treprodukter Moelven Limtre AS Ringsaker Limtreproduksjon Moelven ByggModul AS Ringsaker Modulbaserte yrkesbygg Sum Hedmark og Oppland Virksomhetene er organisert som egne aksjeselskap som er 100% eiet av Moelven Industrier ASA. Moelven Industrier ASA er igjen eid av finske og norske skogeierorganisasjoner med Metsäliitto Förvaltningsråd og Finnforest Oyj som majoritetseier og Glommen og Mjøsen skogeierforening som minoritetseier. Moelven Industrier ASA er et selvstendig datterselskap innenfor Finnforests samlede strategi med hovedfokus på det skandinaviske marked. Med unntak av Moelven ByggModul ligger alle bedriftene nevnt over under virksomhetsområde Moelven Treindustri, hvorav skurlastproduksjonen sorterer under virksomhetsområde Moelven Timber og høvleri- og videreforedling under Moelven Wood. Moelvens salg av skurlast er til en viss grad koordinert gjennom KAM funksjoner (Key Account Manager), bl.a. ved at salgsansvarlige ved enkeltbedriftene er gitt totalansvar for utvalgte nøkkelkunder. Videre er tømmerkjøp og

8 flissalg koordinert sentralt gjennom Moelven og det er overordnede strategier. For øvrig opererer enhetene i Moelvenkonsernet som selvstendige selskaper med stor frihet og fullt resultatansvar. Bedriftene innenfor konsern av typen Moelven vil ofte innenfor sine konsern finne mange av de faktorer som kjennetegner regionale næringsklynger. Samtidig vil de ofte være sterkere knyttet til konsernet enn regionen. Fra Moelvenkonsernets side understrekes det imidlertid at datterselskapene er bedrifter både i Moelvenkonsernet og i de lokalsamfunn de ligger i, og at man ser positivt på at datterselskapene deltar og bidrar i regionale samarbeid og utviklingsprosjekter. Forestia as (bedrifter i Våler og Kvam) Forestia as omsetter årlig for ca. 500 mill. kroner og har ca. 290 ansatte fordelt på hovedkontor og fabrikk på Braskereidfoss i Våler kommune (ca. 200 ansatte) og fabrikker i Kvam i Nord Fron og Grubhei. Selskapet produserer årlig m3 sponplater (ca. 50% møbelplater og 50% bygnings- og konstruksjonsplater) og lm I-bjelker. Selskapet har en eksportandel på ca. 45% (ca. 80% på møbelplater og 30% på bygningsplater). Selskapet har ca. 50% av det norske sponplatemarkedet og er inne i alle landsdekkende kjeder (men det er også konkurrentene slik at det er sluttbruker som velger). Fabrikken på Braskereidfoss ble bygget i 1972 av Orkla skogindustrier som element i en omstrukturering av norsk sponplateproduksjon som til da var spredt på mange småanlegg. I perioden ble videreforedlingen utviklet før man i 1997 åpnet den nye fabrikken til 325 mill. kroner som ble bygget for å gjøre Forestia til en konkurransedyktig leverandør til nordisk møbelindustri. I forbindelse med nedlegging av Agnes fabrikker ble produksjonen av folierte plater i 2003 overført til Braskereidfoss. Fabrikken på Kvam ble bygget i 1967/1968 og har en årlig produksjonskapasitet på kbm. Forestia Kvam produserer et vidt spekter av plateprodukter fra standardplater til innendørs bruk, til Ekstra og Eliteplater som tåler fuktighet og høye belastninger. Eksportandelen på Kvam er ca. 30%. Forestia AS er eid av Norske Skogindustrier ASA med 90,1% og Moelven Industrier ASA med 9,9%. NSI oppnevner alle styremedlemmer, server selskapet med finanstjenster, godkjenner alle større investeringer og styrer hovedlinjene i strategien. Forestia er imidlertid selvstendige mht. produktutvikling, valg av produktspekter, markedsføring, kunderelasjoner osv. Sponplater ligger utenfor kjernevirksom-

9 141 heten til NSI og er til salgs hvis NSI finner en kjøper som kan garantere driften videreført/utviklet. Nordan as, avd. Arneberg og Otta Nordan avd. Arneberg i Åsnes kommune har 93 ansatte og en årlig omsetning på 105 mill. kroner. Bedriften produserer villavinduer (82%), terassedører (15%) og sprosser og tilbehør (3%), hovedsakelig for det norske marked (12% eksport). Årlig innkjøp på ca. 50 mill. kroner hvorav bare ca. 10% fra regionen. Nordan avd. Arneberg stammer fra 1947 da to brødre startet Nysæter trevare og har vært igjennom flere byggetrinn og en konkurs før Johs. Rasmussen overtok i Nordan avd. Otta i Sel kommune har nær 100 ansatte og produserer glidevinduer og faste vinduer. Fabrikken ble bygget i 1970 og overtatt av Johs. Rasmussen i De to vindusfabrikkene er organisert som avdelinger under Nordan AS som er eid av Johs. Rasmussen AS som igjen er eiet og ledet av 2. og 3. generasjon etter Johannes som kom fra Danmark. Nordan har hovedkontor (ca. 100 ansatte) og glass- og vindusfabrikk ( ansatte) på Moi, balkongdørfabrikk (ca. 100 ansatte) i Egersund, ytterdørfabrikk i Sverige (ca. 30 ansatte) og salgsselskaper i Storbritannia og Nederland foruten avdelingene i Åsnes og Sel. Nordan har 25% av det norske vindusmarkedet. Avdeling Arneberg og Otta fremstår som produksjonsanlegg hvor markedsføring, salg, valg av produktspekter, produktutvikling mv. som hovedregel skjer på konsernnivå ved hovedkontoret på Moi. På avdelingsnivå drives altså kun i begrenset omfang utvikling av nye produkter, vesentlig produkttilpasning (herunder justeringer på profil for å tilpasse konsernstandard ) samt noe utvikling av produksjonsprosessen. Emil Fjeld konsernet (4 anlegg i Glåmdalen) Emil Fjeld konsernet omsatte i 2001 for 287 mill. kroner og har drøyt 200 ansatte fordelt på følgende virksomheter: Hovedkontor, sagbruk og høvleri på Mangå i Sør-Odal (110 ansatte) Brandval sag i Kongsvinger kommune (45 ansatte) Eidskog Tre i Eidskog kommune (20 ansatte) Granerud list i Nord-Odal Kommune (12 ansatte) Byggvareutsalg i Kongsvinger og Galterud (14 ansatte)

10 Omsetningen fordeler seg med 85% på trelast, 10% på biprodukter (flis mv.) 5% på byggevareomsetning. Selskapet produserer kbm skurlast (brutto) fordelt mellom Mangå (bare furu) og Brandval (bare gran). Selskapet leverer kbm som høvellast inkl. et bredt spekter av listverk, paneler, gulvbord osv. Også trykkimpregnert inngår i produktspekteret. Selskapet leverer stort sett ferdige varer med byggvarekjedene som hovedkunde. Eksportandel på 20%, hvorav mye fra Brandval til Japan og EU-land. Ca. 80 prosent av innkjøpene (mest tømmer) skjer i regionen. Foruten å fokusere på rasjonell drift satses det på å gjøre mer med produktene etter høvling (overflatebehandling, elementer, precut osv.). Konsernet kan føres tilbake til 1924 da Emil Fjeld etablerte trelastproduksjon i Eidskog og spedte seg senere over flere steder i Eidskog og Sør-Odal før all produksjon ble samlet på Mangå i Siden den tid har selskapet, alene og sammen med andre, vært sentrale i omstruktureringen av treindustrien i området gjennom en rekke oppkjøp, mange nedleggelser og betydelige investeringer. For tiden investeres det 50 mill. kroner i nytt høvleri og impregneringsverk på Mangå, mens Emil Fjeld satser i Eidskog gjennom bygging av den nye fabrikkhallen til Cambis nye pelletsfabrikk ved Eidskog Tre (den gamle i Vestmarka brant ned). Etter at Emil Fjeld døde i 1954 ble aksjeselskapet stiftet i 1958 av 6 av hans sønner, samtidig som hans syvende sønn og 5 døtre ble kjøpt ut. Selskapet eies i dag med 91 prosent av 27 personer fra familiene til disse 6 stifterne, mens Hans Gustav Henriksen har de resterende 9% gjennom fusjonen med hans Tannes bruk i Utvikling i tømmeromsetning og priser nasjonalt og regionalt Utviklingen i skogbrukets verdiskaping/bruttoprodukt, jf. figur 5.1 foran viste at skogbruket maktet å kompensere for fallende realpriser gjennom økt avvirkning fram mot På 1990-tallet etablerte imidlertid avvirkningen og verdiskapingen seg på en betydelig lavere nivå enn på 1980-tallet. Dette fremgår figur 4.3 som viser utviklingen i avvirket kvantum (ekskl. brenselved) og gjennomsnittlig tømmerpris. Den fallende tendensen i realprisen på tømmer gjør seg gjeldende for alle tømmersortiment og treslag. Dette fremgår av figur 4.4, som også viser at de relative prisforskjeller mellom skurtømmer og massevirke har hatt klart økende tendens over hele perioden, både for gran og furu, dvs. at massevirkeprisene har falt sterkere enn skurtømmerprisene.

11 143 Figur 4.3 Avvirkning av industrivirke og gjennomsnittlig tømmerpris Gjennomsnittlig tømmerpris i kr/kbm Realpris i 2000-kroner, venstre akse Løpende priser, venstre akse Avvirkning, høyre akse Kilde: ØF på grunnlag av SSBs avvirkningsstatistikk Figur 4.4 Realprisutvikling for utvalgte tømmersortiment i 2001-kroner Prima skurtømmer, furu Prima skurtømmer, gran Massevirke, gran Massevirke, furu Avvirkning i mill.kbm Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSBs avvirkningsstatistikk Fallet i realpris har pågått siden slutten på 1950-tallet. Også driftskostnadene i skogbruket har hatt en fallende tendens når det korrigeres for utviklingen i konsumprisindeksen, men ikke

12 tilstrekkelig til å motvirke at rotnettoen, dvs. tømmerpris fratrukket driftskostnader, har falt. Avvirkning i kbm i Kongsvinger Åsnes Ringerike Trysil Åmot Elverum Grue Eidskog Stor-Elvdal Søndre Land Gjøvik Ringsaker Sør-Odal Aurskog-Høland Våler Notodden Stange Sør-Aurdal Rendalen Gran Vedleggstabell 1 (bakerst i rapporten) viser at det i Innlandet i 2001 ble avvirket nær 3,2 mill. kbm industrivirke med en førstehåndsverdi på nær 1,1 mrd. kroner. Regionen sto for 41 prosent av landets tømmeravvirkning og hadde i 2001 landets to største skogavvirkningskommuner (Kongsvinger og Åsnes) og 17 kommuner inne blant de 20 med høyest avvirkning. Tabell 4.1 viser at Innlandet har økt sin markedsandel på tømmermarkedet, både gjennom avvirkningsveksten på 1980-tallet og tilbakegangen på 1990-tallet. Mht. utviklingen i gjennomsnittsprisen kan det se ut som om Innlandet greide seg bedre enn landet for øvrig gjennom 1980-tallet, men svakere gjennom1990-tallet. Gjennomsnittsprisen avhenger både av avvirkningens sammensetning på treslag og sortiment og av de enkelte sortimentsprisene. Glåmdalsregionen har høyest avvirkningsvolum og også høyere gjennomsnittspris til skogeier, noe som både gjenspeiler god tømmerkvalitet og korte transportavstander. Glåmdalsregionen økte sin markedsandel på tømmermarkedet, både gjennom avvirkningsveksten på 1980-tallet og tilbakegangen på 1990-tallet. Mht. utviklingen i gjennomsnittsprisen kan det se ut som om regionen greide seg bedre enn landet for øvrig gjennom 1980-tallet, men svakere gjennom 1990-tallet. Et tilsvarende bilde finner vi for flere av de andre store og sentralt beliggende regionene, mens vi i Nord- Østerdal og Nord-Gudbrandsdal finner et motsatt bilde med større reduksjon i volum på 1990-tallet enn nasjonalt, men noe bedre gjennomsnittsprisutvikling. Vi kommer tilbake til dette fenomenet.

13 145 Tabell 4.1 Avvirkningsutviklingen de siste 20 åra Indeks på landets Andel av landets avvirkning snittspris Hamarregionen 3,6 % 4,2 % 4,0 % Glåmdalsreg. 10,1 % 11,0 % 13,1 % Sør-Østerdal 6,7 % 9,0 % 9,0 % Nord-Østerdal 1,3 % 2,2 % 1,6 % Nord-Gudransdal 0,8 % 0,7 % 0,6 % Midt-Gudbransdal 0,5 % 0,7 % 0,7 % Lillehammerreg. 1,3 % 1,9 % 1,8 % Gjøvikregionen 4,1 % 4,9 % 5,6 % Hadeland 2,2 % 2,3 % 2,3 % Valdres 1,4 % 2,3 % 2,5 % Hedmark 21,7 % 26,3 % 27,7 % Oppland 10,3 % 12,8 % 13,5 % Hele landet 100,0 % 100,0 % 100,0 % Kilde: ØF på grunnlag av SSB Det har den seinere tid skjedd strukturendringer på tømmermarkedet med potensielt betydelige regionale konsekvenser. ESA-vedtaket og bortfall av leveringsplikt i skogeierforeningene. I 1997 fastslo ESA at en rekke forhold i det norske tømmermarked var i strid med artikkel 53 vedrørende forbud mot konkurransebegrensninger. Vedtaket innebar riktignok at skogeierne fortsatt fikk organisere sin tømmeromsetning gjennom skogeierforeninger (rundt ¾ av alt omsatt industrivirke selges i Norge gjennom skogeierforeninger tilsluttet Norges Skogeierforbund), men foreningene kunne ikke pålegge sine medlemmer leveringsplikt, markedsreguleringer, reduksjon eller stans i produksjon og omsetning, og heller ikke ha sentrale prisavtaler. Særlig punktet om frafall av leveringsplikten ble viet oppmerksomhet. Det ble også stilt spørsmål om en slik utvikling ville endre det eksisterende prisingssystemet 12. Dette med den eventuelle konsekvens at prisene, og derved avvirkningen, i allerede marginale skogstrøk kunne bli redusert ytterligere. Sammenslåinger innenfor salgsleddet. Angående organiseringsstrukturen har utviklingen vært i retning av større og sterkere 12 Det eksisterende prisingssystemet var lik-pris-bilveg. Det vil si at skogeierne fikk samme pris for tømmeret uansett avstand til industri og uavhengig av transportkostnader. I dette ligger med andre ord en form for solidarisering med fjerntliggende skogeiere.

14 skogeierforeninger og tømmeromsettere for øvrig. Dette er gjort gjennom sammenslåinger av skogeierforeninger hvor antallet er redusert fra 19 i 1997 til 8 foreninger i , med andre ord over en halvering på under fire år. Eksempel på andre sammenslåinger er etableringen av SB-Skog AS og dette selskapets ervervelse av Nygård Mæhlum Skogkontor AS. Innføring av transportgraderte massevirkepriser. Som nevnt hadde man tidligere sentrale prisforhandlinger for tømmer med lik utbetalingspris til skogeiere over hele landet. For sagtømmer ble dette avviklet tidlig på 1980-tallet oge rundt midten av 1990-tallet ble også de sentrale prisforhandlingene for massevirke erstattet av at de enkelte skogeierforeninger og øvrige handelsvirksomheter har forhandlet separat. Dette ga visse, men moderate, prisforskjeller foreningene imellom, og likpris-prinsippet ble forsøkt opprettholdt. I 1999 innførte daværende Norsk Skog Supply såkalte sonepriser som innebar langt større geografiske forskjeller i betalingsvilligheten for norsk massevirke. Disse forskjellene er i varierende grad overveltet i utbetalingspris til skogeierne slik at disse i økende grad varierer med industrinærhet. Størdal og Ørbeck (2001) har diskutert konsekvensen av omstruktureringen av førstehånds markedet for tømmer. Sammenslåingene av foreningene og andre tømmerselgere må ses i sammenheng med de øvrige strukturelle endringene som har funnet sted i det norske tømmermarkedet siden midten av 1990-tallet. Særlig peker betydningen av fusjoner, oppkjøp og nedleggelser i skogindustrien en stor rolle, men også forsterkede krav til omsetningsleddet i forhold til miljø- og kvalitetssertifisering og nedgangen i direkteleveranser til industri (industrien ønsker å forholde seg til få tilbydere av tømmer). Spørsmålet som kan stilles er hvorvidt den økte konsentrasjonen på tilbudssiden fører til forsterket mulighet til å utøve markedsmakt rettet mot industrien. Dette kan i teorien være tilfelle, men man må huske at 13 Fra dannet Drammensdistriktet og Vestfold-Lågen Skogeierforening Vestviken Skogeierforening. Fra ble Skogeierforeninga Nord dannet av skogeierforeningene; Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Inn-Trøndelag, Namdal, Nordland og Troms. Fra ble Viken Skogeierforening dannet av Vestviken og Nedre Glommen Skogeierforeninger. Fra Ble Skogeigarlaget Vest stiftet av Rogaland og Hordaland Skogeigarlag. Agder-Telemark Skogeierforening ble stiftet av Nidarå Tømmersalgslag, Telemark Tømmersalslag og Agder skogeigarlag., og sist ble Trysilvassdraget skogeierforening tatt opp som et eget skogeierlag under Glommen skogeierforening fra

15 147 selgersiden har begrenset mulighet til å gjøre dette fordi de ikke har mulighet til å avgrense tilbudet fra den enkelte skogeier eller kontrollere hele markedet i en region. Heri kommer også muligheten industrien har til å importere tømmer fra Sverige eller andre land. For eksempel har importen fra Russland og Baltikum økt betydelig etter at disse markedene ble tilgjengelige først på 1990-tallet. En for høy innenlands prissetting vil bare føre til at industrien øker importen og forhindre utøvelsen av markedsmakt. Glåmdals- og Østerdalsregionene ligger i Glommen skogeierforenings nedslagsfelt, Hamarregionen, Gudbrandsdalsregionene og deler av Gjøvikregionen i Mjøsens, mens resten av Gjøvikregionen foruten Hadeland og Valdres ligger under Viken. Andelen tømmer som omsettes gjennom skogeierforening er lavere enn nasjonalt i Glåmdalsregionen og Sør-Østerdalen hvor også skogeiendommene er i gjennomsnitt er større enn på landsbasis. Tradisjonelt er det de mindre gårdsskogeierne, som det er relativt flere av i andre deler av landet, som er organisert i skogeiersamvirket. At vi også finner store eiendommer og lav omsetning gjennom forening i andre regionen som Hamarregionen, Hadeland og deler av Nord-Gudbrandsdal skyldes innslaget av almenninger med egen foredling. Skogeierforeningene har gjennomgående styrket sin stilling i både sagtømmer- og massevirkemarkedet på bekostning av direkteleveranser til industrien i perioden og økningen i omsetning gjennom skogeierforening har vært sterkere her enn på landsbasis. Konkurransen fra andre skogeierforeninger i skogeiersamvirket var tilnærmet fraværende både i 1996 og 2000 i Glommens nedslagsfelt (Størdal og Ørbeck 2001) Forteller statistikken oss alt? Selv om det er åpenbart at store deler av skog- og trenæringen i Innlandet har hatt en svak utvikling og står overfor store utfordringer, kan det avslutningsvis være riktig å peke på at den statistikken som er referert foran ikke gir et fullstendig bilde av nåsituasjonen og utviklingstrekkene i denne næringens betydning som verdi- og jobbskaper: Vi har sett bort ifra produksjon av møbler og innredninger av tre fordi dette ikke lar seg statistisk separere fra annen møbelproduksjon. Totalt var det i Innlandet drøyt arbeidsplasser i møbelindustrien i 2001, hvor Norema og HovDokka var viktigste aktører.

16 En rekke andre trebaserte virksomheter faller utenfor statistikken for trelast- og trevareindustrien, så som mange småsagbruk, laftebedrifter, mindre snekkerverksteder og lignende, enten fordi de ikke er registrert over hodet eller fordi virksomheten registreres under andre næringer (bygg og anlegg, jordbruk mv.). Slike virksomheter har i mange lokalsamfunn vel så stor betydning som ordinær treindustri, samtidig som det er indikasjoner på en mer positiv utvikling innen slike virksomheter de senere år. Skog- og trenæringens bidrag til lokalsamfunnene kan ikke bare måles ut ifra verdiskaping og arbeidsplasser i egen næring. I tillegg skaper skog- og trenæringen økonomiske ringvirkninger i form av aktivitet og verdiskaping i andre næringer gjennom: Virkninger på aktivitet, sysselsetting og verdiskaping hos underleverandører Virkninger av skapt kjøpekraft (hos ansatte og eiere) og skatteinntekter - på aktivitet, sysselsetting og verdiskaping i (lokal) varehandel, privat og offentlig tjenesteyting mv. 4.3 Klyngeanalyse av skog- og trebedriftene i Glåmdalen Innledning Vikesland et al (2003) gir en inngående analyse av skog- og trenæringen i Glåmdalen 14. Analysen er skrevet i forbindelse med SNDs Arena-program, men er delvis samkjørt med arbeidet innenfor forskningsprosjektet VS2010-Innlandet. Analysen bygger på et omfattende og verdifullt datamateriale for beslutningstakere i og rundt næringen. Prosjektet er gjennomført i samarbeid mellom Senter for Verdiskaping og Østlandsforskning. Vikesland et al (2003) gir innledningsvis en generell beskrivelse av Glåmdalsregionen før skog- og trenæringens betydning mhp. sysselsetting, verdiskaping, investeringer og kapitalavkastning. Deretter presenteres en analyse av næringsmiljøet basert på teori om næringsklynger med særlig fokus på oppgraderingsmekanismer i 14 Glåmdalsregionen er i denne rapporten avgrenset iht. Hedmark fylkeskommunes planregioner og omfatter de 7 kommunene Kongsvinger, Nord-Odal, Sør-Odal, Eidskog, Grue, Åsnes og Våler. I Hedmark avviker planregionene fra SSBs økonomiske regioner bare mht. Vålers tilknytning.

17 149 næringsklynger. Kartlegging av innovasjonspress, kunnskapskoblinger og faktorgrunnlag er derfor områder som er vektlagt. Næringsklynger er her brukt som betegnelse på næringsmiljøer som trekker på samme ressursgrunnlag og som består av aktører med koblinger seg imellom. Sterke næringsklynger er blant annet kjennetegnet ved tette koblinger mellom bedriftene og andre aktører, og fører til at næringens ressursgrunnlag kontinuerlig oppgraderes. Analysen drøfter hvorvidt aktørene, prosessene og strukturene i skog- og trenæringen i Glåmdalen har karakteristika som kjennetegner sterke næringsmiljøer, eller i motsatt tilfelle hvordan bedrifter, organisasjoner og myndigheter kan handle for å styrke miljøet. I det følgende refereres hovedresultatene i Vikesland et al (2003), sin beskrivelse og analyse Generelt om Glåmdalsregionen Regionen har ca innbyggere og ca arbeidsplasser. Over Glåmdøler eller hver femte sysselsatte innbygger pendler til Oslo-området. Regionen har et bra utbygd veinett, i tillegg til jernbane til Sverige over Kongsvinger og Solørbanen (kun til gods). Alle kommunene ligger innenfor reiseavstand til Oslo på tre timer. Likevel har store deler av området flere utkant-kjennetegn som spredtbebygdhet, synkende folketall, aldrende befolkning, lavt utdanningsnivå og lavt inntektsnivå og det er bare Odalskommunene som ligger utenfor det distriktspolitiske virkeområdet. Kongsvinger og Eidskog ble fra 1998 tatt med i virkeområde C og har dermed lik status med Grue, Åsnes og Våler. Videre fikk Glåmdalsregionen status som omstillingsregion i 1997 (Gla i Glåmdal). Spesielt Sør- Odal, men også Kongsvinger, Eidskog og Nord-Odal har hatt en mer positiv befolkningsutvikling etter 1997 da hovedflyplassen på Gardermoen åpnet, og nye arbeidsplasser og forbedringer i transportnettet ga økte pendlingsmuligheter. Glåmdalsregionen har hatt en langt svakere næringsutvikling enn landet for øvrig gjennom 1990-tallet målt ved utviklingen i antall arbeidsplasser og det er bare regionsenterkommunen Kongsvinger som har flere arbeidsplasser i 2001 enn i Siden 1995 har Glåmdalsregionen samlet sett hatt en viss arbeidsplassvekst. Glåmdalsregionen har en regional spesialisering innen skogbruk og trelast- og trevareindustri og også en langt større kommunal sektor enn på landsbasis. Jordbruk og næringsmiddelindustri spiller også en viktigere rolle i Glåmdalsregionen enn på landsbasis, men er mindre viktig enn i Hedmark for øvrig. Motsvarende har Glåmdalen en

18 mindre andel av arbeidsplassene i privat tjenestesektor enn på landsbasis. At Glåmdalsregionen er overrepresentert innenfor primærnæringer og industri og underrepresentert innen private tjenestesektorer forklarer mye av den svake totalsysselsettingsutviklingen. Fra 1990 til 2001 mistet regionen snaut arbeidsplasser innenfor jordbruk/skogbruk og drøyt innenfor industrien. Dette var en prosentvis sterkere tilbakegang enn de samme næringene hadde på landsbasis samtidig som altså tilbakegangen slår sterkere ut Glåmdalsregionen fordi disse næringene er viktigere her. Den statlige politikken på og 70- tallet bidro til å utvikle industrien i deler av regionen og denne industriavhengigheten har på mange måter medført store omstillingsproblemer de seinere åra. Det som på et vis berger arbeidsplassituasjonen i Glåmdalsregionen er omfanget av, og veksten i, offentlig tjenesteproduksjon hvor det ved utgangen av 2001 var flere arbeidsplasser enn i Offentlig sektor, spesielt kommunal sektor, er både overrepresentert i Glåmdalsregionen i forhold til ellers i landet og har samtidig hatt en sterkere prosentvis sysselsettingsvekst her enn på landsbasis siden Skog- og trenæringens betydning og utvikling i Glåmdalsregionen Skog og trenæringen i Glåmdalen er av stor betydning for regionen som helhet og for de fleste enkeltkommunene: Skogbaserte næringer står for 7,4% av arbeidsplassene i regionen mot 1,4% på landsbasis. Glåmdalsregionen avvirket i 2001 over 1 mill. kbm industrivirke med en førstehåndsverdi på 370 mill. kroner. Regionen sto for 14 prosent av landets tømmeravvirkning og hadde i 2001 landets to største skogavvirkningskommuner (Kongsvinger og Åsnes) og alle sine 7 kommuner inne blant de 21 kommunene med høyest avvirkning. Med sine nær arbeidsplasser står regionen for 7 prosent av landets tremekaniske industri. Disse arbeidsplassene står for 30 prosent av alle industriarbeidsplassene i regionen - i Våler for 93 prosent og i Grue for 47 prosent. Siden 1990 har tremekanisk industri i Glåmdalen redusert sysselsettingen med over 650 personer tilsvarende en tilbake-

19 151 gang på 38 prosent. Også på landsbasis har sysselsettingen falt i perioden, men her begrenset til 24 prosent. Bare de siste 5 åra har regionens treindustri redusert sysselsettingen med 18 prosent, mot 6 prosent på landsbasis. Næringen har hatt verdiskaping- og omsetningsvekst gjennom tallet på henholdsvis 28 og 42 prosent. Dette er betydelig svakere enn resten av næringslivet i Glåmdalen, den norske skog og trenæringen og norsk næringsliv totalt. Selv om det finnes mange aktører innenfor skog- og trenæringen i Glåmdalen domineres bildet av noe få store bedrifter. De fem største bedriftene står for 73,2 prosent av omsetningen. Skog og trenæringen binder opp store deler av regionens ressurser i form av arbeidskraft og kapital, men avkastningen på ressursene er lav. Samlet sett har bedriftene levert negativt resultat i åtte av tolv år fra Avkastning på egenkapital har vært tilsvarende svak på aggregert nivå, men bildet er ikke like mørkt i analyser av enkeltbedriftene. Medianbedriften i regionens skog og trenæring har gjennom hele 1990 tallet hatt høyere avkastning på egenkapitalen enn næringen på aggregert nivå. Dette indikerer at de små skog og trebedriftene er mer lønnsomme enn større bedrifter, men fortsatt mindre lønnsomme enn gjennomsnittet av næringslivet i Glåmdalen. På midten av 1990 tallet har næringen foretatt relativt store investeringer i anleggsmidler. Dette har ført til at egenkapitalandelen (soliditeten) har gått ned og at likviditeten i en periode har vært svært dårlig. Likviditeten er imidlertid forbedret i siste halvdel av tallet, selv om en relativt stor andel av næringens bedrifter befinner seg i en anstrengt likviditetssituasjon I avsnitt foran har vi gitt en generell omtale av de fire største aktørene i Glåmdalsregionens treindustri: Moelven, Forestia, Nordan og Emil Fjeld. Av andre større aktører i regionen kan nevnes 15 : H-Profil AS: Har ca. 80 ansatte fordelt på anleggene i Kirkenær og Grinder i Grue kommune, en årlig omsetning på 110 mill. kroner og et årlig trelastforbruk på kbm. Produserer laminerte emner til dør- og vindusprodusenter (85% av omsetningen). Resterende 15 Som omtalt under avsnitt 5.3 refererer gjengitt bedriftsinformasjon seg til status og tilgjengelig tallmateriale vinteren 2003.

20 omsetning er salg av tilbehør til dører og vinduer (15%). 4 % på eksport. H-Profil eies i dag av 7 produsenter av H-vinduet, med H-Tre AS i Fana som hovedaksjonær med 75% av aksjene. Kirkenær Bruk AS: Et rent sagbruk som produserer m3, omsetter for 140 mill. kroner og har ca. 60 ansatte. Kirkenær Bruk utgjør sammen med Fossum Bruk Løvenskiold Trelast 16 som har en samlet omsetning på 330 mill. kroner, en brutto skurlastproduksjon på m3 og en høvellastproduksjon på m3. Eksportandelen er på 35%. Eidskog Stangeskovene AS: Omsetter årlig for 130 mill. kroner og har 57 ansatte fordelt på hovedkontor, sagbruk og høvleri på Skotterud i Eidskog kommune med 34 ansatte, et tømmerforbruk på kbm gran og høvling av ca kbm skurlast samt Sagbruket Vikodden Bruk i Akershus med 23 ansatte hvor det sages kbm tømmer, hvorav 70% gran. Selskapet eies 50/50 av det kommunalt heleide selskapet Eidskog kommuneskoger og det privateide selskapet Stangeskovene AS (eid av familien etter Nils Anker Stang samt Christian Sveaas). Stangeskovene eier også skog i Hedmark, Akershus og Østfold og bl.a. Bjørnstad bruk i Tistedal med høvleri og byggvareutsalg, pluss 3 andre byggevareutsalg. Solør Treimpregnering AS: 27 ansatte på Kirkenær i Grue kommune med en omsetning på ca. 50 mill. kroner. I tillegg 55% av aksjonene i Nordic Wood (impregneringsbedrift i Bangladesh basert på norsk råstoff men lokalt el-telestolpemarked) og 50% i Latpool (impregneringsbedrift i Latvia som produserer gjelde- og elstolper for Mellom-Europa) samt et salgskontor i Tyskland. Produserer tele- og elstolper (40%), hvorav mesteparten på eksport, gjerdestolper til landbruk mv. (40%) direkte og gjennom Felleskjøpet og Gausdal Landhandleri samt utemiljøprodukter (20%) via kjeder og netthandel. Eies i dag av Beem Industri og Eiendom med 82% (Bent og Erik Lynne) som også er majoritetseier i Gruespon A/S (Shell Renewables brikettfabrikk og fjernvarmeanlegg i Kirkenær) Sandermoen AS: Selskapet har 25 ansatte i Grue hvorav 12 i fabrikken på Namnå, 5 i butikk/adm og 8 malere. Driver industriell overflatebehandling av trevirke (lakkering, maling, brannimpreg- 16 Som omtalt under avsnitt 5.3 skal trelastvirksomheten i Løvenskiold- Vækerø AS fusjoneres med Bergene Holm AS med virkning fra 1. juni Det fusjonerte selskapet som vil hete Bergene Holm AS, blir Norges største norskeide trelastkonsern med 360 ansatte, et årlig virkesforbruk på ca kbm og en årlig omsetning på 800 mill. kroner.

21 153 nering) foruten vanlig malerforretning og malervirksomhet. Eies av Vidar Sandermoen (75%), hans far (10%) og 2 ansatte Aktører I forbindelse med undersøkelsen ble det intervjuet 71 ledere i skog- og trebedrifter i Glåmdalen. Bedriftene som er inkludert i spørreundersøkelsen representerer tilnærmet all økonomisk aktivitet som foregår i registrerte bedrifter innen næringen i regionen. Næringsmiljøet er kjennetegnet av en rekke små aktører og noen få større foretak. 75 prosent av bedriftene omsetter for under 10 millioner kroner. Medianbedriften omsetter for ca 3 millioner kroner, mens gjennomsnittlig omsetning er 26 millioner kroner. De største bedriftene i regionen (målt i omsetning) er Forestia, Moelven Våler, Emil Fjeld AS, Kirkenær Bruk og H-Profil. Alle disse har omsetning over 100 millioner kroner og tilførte i prosent av den totale omsetningen. Skogeierne i regionen er representert gjennom Glommen Skogeierforening. Denne foreningen er et organ som ivaretar skogeiernes økonomiske og næringspolitiske interesser og er representert med eierandeler i bedrifter i ulike deler av verdikjeden for skog og tre. Skogeierforeningen opptrer i tillegg som en kommersiell aktør innen kjøp og salg av tømmer. Utenom bedriftene og skogeierforeningen finnes også enkelte rådgivnings- og konsulentselskaper som er rettet inn mot næringen. Disse er relativt små, men har en nyttig funksjon som kunnskapsspreder da samtlige bedrifter er potensielle kunder. Skog og trenæringen i Glåmdalen mangler enkelte deler av komponentene i det komplette verdisystemet for skog og tre. I første rekke dreier det seg om aktører innenfor treforedling (masse, papp, papir) og produsenter av maskiner- og utstyr. På Kongsvinger finnes fire maskin- og utstyrbedrifter, men disse er utsalgssteder for utenlandske bedrifter og har liten industriell betydning. Analysen konkluderte med at: Aktørene er små, noen få større bidrar med det meste av omsetningen. De små bedriftene opererer stort sett bare i sine lokalmarkeder og i Østlandsregionen. Dette gjelder både for marked, konkurranse og relasjoner. Svært få av bedriftene har ambisjoner om å konkurrere internasjonalt og få bedrifter ønsker å vokse ved hjelp av integrasjon i verdikjeden. Fokus er rettet mot høy kvalitet, godt renommé og gode kunderelasjoner.

22 Aktørene er lite innovasjonsfokusert, få bedrifter kjøper tjenester fra FoU miljøer, selv om større bedrifter gjør det i større grad enn små. En vektet beregning viser at 1,7 prosent av omsetningen i Glåmdalen brukes til FoU (35,5 millioner). Glåmdalsbedriftene benytter i liten grad kompetansehevingsmekanismer, spesielt bekymringsverdig er lite fokus på rekruttering av nyutdannende og utenlandsk arbeidskraft, samtidig som bedriftene benytter beskjedne midler på videreutvikling av eksisterende kompetanse i bedriftene. Mobiliteten blant ansatte og ledere er lav, samtidig som bedriftene har lite innslag av ledererfaring fra andre næringer. Dette begrenser overføring av erfaringer og kompetanse Incentivordninger benyttes i svært liten grad, spesielt gjelder det finansielle ordinger som individuell- og gruppebonus, men få selskaper benytter også tilrettelegging av karriereveier og støtte til etterutdanning som incentiv Strukturer Tidligere studier har avdekket at regionale næringer som har god tilgang på innsatsfaktorer av høy kvalitet er mer innovative og vokser raskere enn andre. Skog- og trenæringen er i stor grad avhengig av god tilgang på råvarer av høy kvalitet. Nærhet til vann både som energikilde og transportveg var tradisjonelt en avgjørende lokaliseringsfaktor for sagbruk. I dag er dette lite viktig, men tilgang til effektiv infrastruktur er fortsatt sentralt siden store deler av trelastog trevareindustrien er meget transportintensiv. Mht. tilgang, kvalitet og viktighet av innsatsfaktorer som arbeidskraft, utstyr- og tjenesteleverandører, hard og myk infrastruktur og kapital konkluderte undersøkelsen med at: Bedriftene uttrykker at egenkapital, vare- og tjenesteleverandører og faglært arbeidskraft er viktigste innsatsfaktorer. Egenkapital er viktigst for små bedrifter, leverandører av varer og tjenester er viktigst for de store. Høyt fokus på egenkapital skyldes høyst sannsynlig svak likviditet blant mange av de mindre bedriftene. Tilgang til faglært arbeidskraft og egenkapital oppgis som relativt dårlig. Sammenlignet med reiselivsbedrifter i Trysil opplever bedriftene i Glåmdalen dårligere tilgang til de fleste viktige innsatsfaktorer. Spesielt gjelder dette høyt utdannet arbeidskraft og egenkapital.

23 155 Sammenlignet med skog- og trenæringen ellers i landet opplever klart flere av bedriftene i Glåmdalsregionen at kvaliteten på infrastruktur er god. Dette er et viktig fortrinn i en meget transportintensiv næring, og kan være et argument for å tiltrekke investeringer Prosesser Foran har vi beskrevet aktørene egenskaper ved bedriftene og strukturer faktorforholdene de står overfor. Hvis næringsmiljøet er komplett, tilgangen og kvaliteten på viktige innsatsfaktorer er god, bedriftene utfyller hverandre, og har klare utviklingsstrategier, kan vi forvente at næringen vil ha en positiv dynamikk. Mer konkret kan vi forvente at konkurransen er reell i alle markeder, kundene gir innovasjonsimpulser til sine leverandører, at det er betydelig grad av samarbeid og andre koblinger mellom bedriftene. Mht. slike forhold viste undersøkelsen at: Det er generelt svake koblinger mellom aktørgruppene i Glåmdalen. Det ser ut til at mange av koblingene som eksiterer er vendt bakover i verdikjeden, selv om koblinger mot handelsbedriftene også er relativt god i forhold til hva vi finner på nasjonalt plan. Skogeiere og sagbruk utgjør den relasjonsmessige kjernen i næringen Ca 25 prosent av bedriftene har tette koblinger til Solør Treimpregnering, Gommen Skogeierforening, Emil Fjeld konsernet og Eidskog Stangeskovene. Disse er med andre ord de mest sentrale enkeltaktørene i næringsmiljøet. Bedriftene samarbeider i størst grad om produksjon/drift i sine lokalområder. Svært lite samarbeid om markedsføring og FoU. En høy andel av bedriftene i Glåmdalen samarbeider ikke med forskningsinstitusjoner og konkurrenter. Kun 6 prosent av bedriftene har nær kontakt med FoU institusjoner, 29 prosent har sporadisk kontakt. Dette er langt mindre andeler enn hva som er tilfelle i andre norske næringer og i skog- og trenæringen ellers i Norge, Finland og Sverige. Bedriftene i Glåmdalen opplever lavest konkurranse og minst krevende kunder i sine lokalmarkeder. Konkurranseintensitet og grad av krevende kunder er høyest i det norske markedet, men over 40 prosent av bedriftene uttrykker at dette ikke er relevant for dem. Dette fører til at innovasjonspresset for bedriftene i Glåmdalen er lavt sammenlignet med andre næringer.