femti år i redningstjenesten

Transkript

1 Nr årgang Medlemsblad for Norske Redningshunder femti år i redningstjenesten

2 Innhold Redningshunden nr ISSN: Informasjonstelefon Telefaks E-post post@norske-redningshunder.no Hjemmeside Redaksjonen Redaktør Aud Ingebjørg Heldaas Tlf foto.h@online.no Hanne B. Henden Tlf hahenden@online.no Tove Dreierstad Tlf Lay-out Mick Sheard, Tlf micks@online.no Forsidebilde Thomas og Eros Foto: Aud Ingebjorg Heldaas Signerte innlegg i medlemsbladet er ikke nødvendigvis uttrykk for redaksjonens eller Norske Redningshunders syn. Utgiveren er uten ansvar for annonsene. 4 Lederen har ordet 5 Takk for hyggelig samarbeid! 6 Redaksjonelt 6 Å skrive og redigere en bok 7 Ove Syslak valgt til ny leder 8 NRH informerer 9 En joikende nykommer 12 Fra Fjell til Fjære 15 Godkjenninger 16 Internasjonalt hjørne 18 Kaares kaarner 19 Minneord om Melchior Schild 20 Pluss og minus 21 En noe pussig treningsdag 22 Minneord om Jan Frydenberg 23 Et engasjert medmenneske 24 På tur i Nes spennende skoger 26 Bikkjenekt på Bussen 28 Hovedkurs Vinter Nord Norge 30 Skred på timeplanen 31 Æresmedlemmene samlet 31 Mer hund for Kari 32 Den store festen på Finse 38 Det gikk jo bra jo Så rart 40 Lavinehundkurs i Slovenia 43 Sikkerhet ved utenlandsoppdrag 46 Utkast til strategi for GPS i NRH 48 Best i test Hvor viktig er det å drikke? 52 Flått til besvær 54 Medlemsbladet Lavinehunden på 60-tallet 56 Bevisstgjøring av læringsprosesser 58 Prednisolon-eller ei? 59 Kurs og trening 63 Søknadsskjema 65 Krav til deltakelse på Kurs 66 Adresser 70 Materialtjenesten Manusfrister: Nr. 3/ august Nr. 4/ november Nr. 1/ februar Nr. 2/ mai utgivelse oktober utgivelse før jul utgivelse slutten av mars utgivelse slutten av juni Redningshunden

3 Takk for hyggelig samarbeid! Hei alle NRH-venner. Når dette leses er Representantskapsmøtet og den offisielle markeringen av 50-års jubileet over. Og med det har et nytt Hovedstyre tatt fatt, mens jeg har gått over i pensjonistenes rekker. Jeg ønsker dere lykke til! NRH er en levende og krevende organisasjon med mange engasjerte medlemmer. Jeg håper Representantskapsmøtet har gitt dere lov til å videreutvikle organisasjonen vår på en måte som gjør at vi kan fortsette den gode trenden vi er inne i. Våre hundeførere skal også for fremtiden være godt rustet til å gjøre en betydelig jobb når vi er ute på aksjon. Våre instruktører skal være godt skolerte og med stor evne til å lære fra seg. Medlemstallet skal fortsette å vokse slik at fremtidig rekruttering sikres. Og vår økonomi skal være solid slik at videre drift garanteres i lang tid. Siden jeg skrev forrige leder har ett og annet skjedd. Som jeg nevnte sist har Tove takket for seg som organisasjonssekretær, etter 2 år. Hun har i den perioden vært NRH, og gjort en fantastisk jobb for organisasjonen. Både vi i HS og mange med oss, bekymret oss veldig for hvordan det nå skulle gå, da Tove meddelte sin avgang. Men så poppet det opp en trivelig kar fra Finnmark, Jim Olav Hansen, som nylig hadde gjort søring av seg. Han var på jobbjakt, hadde kompetanse så det holdt og voldsomt lyst til å jobbe for NRH. Jim Olav tok over etter Tove fra 1.april og har allerede kommet svært godt inn i jobben. Lykke til Jim Olav. Dette tror jeg du kommer til å fikse på en utmerket måte. Ellers har våre to vinterkurs gått av stabelen. Felles for de begge var et stort forfall tett opp til kursstart. Dette må vi forsøke å gjøre noe med da det koster NRH både penger og ressurser. Penger, da vi tar inn instruktører vi strengt talt ikke hadde hatt behov for, og ressurser, da disse instruktørene tross alt tar en uke av ferien sin for å hjelpe andre. Da er det litt surt når kursstart kommer og du vet at de to siste instruktørene du fikk fatt i, de du kanskje tryglet, de som strakk strikken relativt langt ovenfor både familie og arbeidsgiver for å kunne stille opp; de hadde strengt talt ikke behøvd komme! Sånn kan vi ikke ha det. Kanskje vi må ta vekk muligheten for tilbakebetaling av kurs og oppholdsavgift ved sykdom. Eller er kursene for billige, slik at det ikke er så nøye om en kommer eller ikke. Jeg vet ikke, men denne trenden må i alle fall snus. Det triste i en slik prosess er at det ofte rammer de uskyldige. De som har meldt seg på til kurs, trent seg opp til et anstendig nivå og gledet seg voldsomt, og så blir rammet av sykdom rett før kursstart. Jeg håper vi kan få til en ordning eller aller helst en holdningsendring, slik at trenden snus uten for store ulemper. Ellers må jeg nevne samøvelsene Leirvassbukurset hadde med RKHK sitt fagkurs skred på Sognefjellet. Dette ble kjempepositivt mottatt og jeg tror både hundeførerne og Røde Kors sine mannskaper hadde stort utbytte av dette. To dager ble ett eller to av våre lag fraktet over til Sognefjellet med bil og scooter for å delta i ringløyper og småøvelser. Siste dagen ble det opparbeidet to store øvelsesfelt, ett på Leirvassbu og ett på Krossbu. Hundeførere ble flydd fra Leirvassbu til Krossbu, og Røde Kors mannskaper ble tatt med tilbake. Tre helikoptre var i sving samtidig, så det var en ganske betydelig mannskapsforflytning. Dette forårsaket også masse radiotrafikk, slik at beskjeder en skulle gitt måtte vente lenge, stresset steg og en fikk i det hele tatt en smule reell følelse. Når den ene oppgaven i tillegg var av en slik størrelse og vanskelighetsgrad at man i løpet av øvelsen ikke fant alle figurantene, ble det nok gjort erfaringer som kan komme godt med når en er ute på alvor. I tillegg lærte mannskaper fra Røde Kors, NRH, politiet, Norsk Luftambulanse og Sea-Kingen å kjenne hverandre og forhåpentligvis å samarbeide bedre. Dette er en utvikling jeg håper vi kan videreføre. Ellers er det forberedelsene til Representantskapsmøtet og jubileumsfesten, jubileumsboken og strategiplan som har tatt mye tid siste halvår. Forberedelser som jeg håper fører eller rettere sagt har ført til ( når dette leses ), et konstruktivt Representantskapsmøte og en hyggelig 50-års markering. NRH og alle dens medlemmer er en verdig og oppegående jubilant som bare blir bedre og bedre! Kjell Askildt har gjort en flott innstats med jubileumsboken. Til de av dere som ikke allerede har kjøpt den Løp og kjøp!!! Dette er boken alle trofaste NRH-ere MÅ ha. Det samme gjelder slekt og venner. Nå har du en utmerket anledning til å la menneskene rundt deg få et innblikk i den organisasjonen og kulturen du brenner så for. Så gavetips nummer 1 er herved avlevert. Med denne oppfordring vil jeg si takk for meg. Jeg har forsøkt å styre skuta som best det har latt seg gjøre disse to årene jeg har vært leder. Mannskapet har vært bra, noe som har gjort jobben overkommelig. Mange er de oppgavene vi i perioden sikkert kunne gjort bedre og raskere, men mangt og mye føler jeg også vi har fått gjort. Til dere som skal føre skuta videre LYKKE TIL!!! Beslutningen om å slutte som organisasjonssekretær i Norske Redningshunder var enormt vanskelig. Jeg måtte til slutt innse at det ikke var bra for helsa mi å jobbe i en organisasjon som har vært min altoppslukende hobby i 20 år og hvor jeg har vært tillitsvalgt i nærmere 15 av disse. Grensene mellom jobb og privatliv ble for å si det mildt svært utydelige. Med hjemmekontor var jeg jo også så heldig at jeg kunne jobbe til alle døgnets tider En feilmedisinert stoffskifteproblematikk sist høst og vinter gjorde ikke saken bedre som å streve seg fram i ei hengemyr, som min nye lege så treffende bemerket. Jim Olav Hansen overtok kontoret i slutten av april måned. Jeg ønsker ham lykke til med arbeidet, som jeg er overbevist om at han vil ivareta på en utmerket måte. I løpet av disse to årene som organisasjonssekretær har jeg fått mange nye, hyggelige bekjentskaper i vårt langstrakte land. Dere er mange ildsjeler der ute og det har vært flott å samarbeide med dere. Jeg håper Representantskapsmøtet går inn for å etablere et sentralt kontor og øke antallet ansatte i administrasjonen. På denne måten kan administrasjonen følge med i organisasjonens vekst og bistå også lokale ledd i deres arbeide, slik at ildsjelene ikke brenner seg ut. Norske Redningshunder vil forsatt være en stor del av livet mitt. Gamle Chanty er for lengst pensjonist, men i Stockholmsområdet går det ei flott aussie-tispe med minst fire valper i magen, og jeg håper det blant dem er en hann som passer til meg. Jeg gleder meg til å starte på det møysommelige arbeidet med å trene fram valpen mot godkjenning, slik at vi kan bli en ressurs for redningstjenesten. Fortsett det gode arbeidet vi sees på kurs. Hilsen Tove 4 Redningshunden 2.06 Redningshunden

4 Tekst: Aud Ingebjørg Heldaas Ove Syslak valgt til ny leder Redaksjonen i Redningshunden er blitt "ny"! Som de fleste vet har Tove Dreierstad gitt jobben som organisasjonssekretær videre til Jim Olav Hansen. Heldigvis ville Tove være med videre i redaksjonen i Redningshunden, noe redaktøren er svært glad for. Derfor er det nå Tove, Hanne Henden og undertegnede som setter sammen bladet, sammen med Mick Sheard, ansvarlig for lay-out. Dette betyr imidlertid ikke at du skal slutte å sende inn stoff til bladet. Vi er helt avhengige av at medlemmene bidrar med reportasjer og bilder, småstoff og nyheter. Har du en idé til en god reportasje, men ikke vil skrive den selv, send en mail til redaksjonen. Og om du vil skrive den selv, er ingenting bedre enn det. Vi trenger stadige innspill for å få med oss det som skjer i det ganske land. Husk at vi trenger god oppløsning på bildene til bladet! I dette bladet kan du bli kjent med vår nye organisasjonssekretær. Jim Olav Hansen er valgt ut til å hoppe etter Wirkola (les: ta over jobben etter Tove Dreierstad), og Redningshunden har latt nykommeren slippe til, slik at du som medlem skal vite litt om hvem som svarer i telefonen når du ringer NRH sentralt. Vi må ha med litt vinterstoff også: Hundefører og leder i Rjukan Lag, Finn-Arild Bystrøm, ble selv tatt av skred i vinter. I denne utgaven kan du Å skrive og redigere en bok lese om hvordan det gikk. Leirvassbu er ikke glemt, Kaare Skalstad har skrevet sitt mimrebrev nummer 100 til denne utgaven, i tillegg til mye annet stoff om hund og redning. Siden siste nummer er det skjedd store forandringer i ledelsen av organisasjonen. Redningshunden holder deg oppdatert. Sommersesongen er godt i gang, med aksjoner, kurs og trening. Redningshunden ønsker alle ekvipasjer lykke til med sommerens begivenheter. Rundér! Hilsen Audi Jeg har vært så heldig å få lov til å skrive NRH s 50-årige historie. Nå er det imidlertid slik at en bok ikke blir til av seg selv. Det blir et team work, og krumtappen er redaksjonssekretæren. Denne posisjonen tas for gitt, men dere må være klar over at Tove i dette tilfellet har hatt mange sene kvelds- og nattetimer i arbeidet med boka. Dokumenter skal graves frem og sendes den skrivende redaktøren. Som takk får hun mer eller mindre ferdige manus tilbake. Disse skal korrekturleses. Tove var den som sydde dette sammen. Hun fortalte meg at nå var deadline passert, ingen skriving mer nå. Likevel kom jeg med et par avsnitt lenge etter deadline, og Tove fikk lirket dem på plass. Hun kunne nok mer om helhetligheten i boken enn meg. Og for en lay-out boken har fått. Mick har gjort en kjempejobb, og han har funnet frem til bilder jeg ikke ante at vi hadde. Jeg er Tove og Mick stor takk skyldig, de har også lagt ned utrolig mange arbeidstimer med boken. Kjell Med 22 stemmer mot Nils Steinviks 14 stemmer tok Ove Syslak over tittelen som leder for Norske Redningshunder under representantskapsmøtet på Finse. AV AUD INGEBJØRG HELDAAS Ove Syslak var bare to år gammel da Kaare Skalstad og hans kompanjonger stiftet Foreningen Norske Lavinehunder på Finsehytta i Nå, 50 år senere, tar den opprinnelige bergenseren over roret etter Kari Egge Tvedt. Tobarnsfaren, som nå er bosatt i Sørum, går til oppgaven med en god del ledererfaring i kofferten. Syslak driver eget firma, Blatt, som har flere undergrupper. Han er styremedlem i en rekke bedrifter, i tillegg til å være aktiv i Røde Kors og idrettslag. I tillegg er Ove en av dem som har jobbet med å få NORSAR til å bli virkelighet. Hvordan i all verden skal Ove Syslak ha tid nok til å være leder for Norske Redningshunder? Jeg har ikke mye tid til overs, men samtidig er jeg så heldig at jeg jobber med mennesker jeg stoler på, og som kan ta ansvar, sier Syslak. Er NRH like godt organisert, da? Tja, det er nok mye vi kan justere. Jeg håper vi kan få en administrasjon slik at hovedstyret kan styre, og ikke bare bedrive saksbehandling. Ove Syslak er også mannen bak strategiplanen som ble vedtatt under rep-møtet på Finse. Denne planen sier noe om hvilken retning NRH skal ta i årene fremover. Her ligger nok vår største utfordring, mener Ove Syslak. Jeg er glad for at møtet valgte å vedta denne planen. Nå må vi starte en prosess for å gjennomføre intensjonene, sier han. Redningshundens lesere lurer kanskje på hvem Ove Syslak egentlig er, uten strategiplaner, lederverv eller alle sine arbeidsoppgaver. Ove slet sine barnesko i Bergens bratte lier, der idrett var en stor del av hverdagen. Moren Elsa stelte hjemmet, mens faren Ole var personaldirektør i shippingfirmaet Grieg. Kanskje var det derfor Ove valgte en utdannelse på Norges Varehandelshøgskole BI? Ja, det kan nok ha noe med det å gjøre. Men minst like viktig er alle mine år som ansatt i Reidar Årvolls sportsbutikk i Bergen. Jeg begynte der som 14-åring, og sier fortsatt til folk at jeg er født i en sportsbutikk, smiler Ove Syslak. Idrett var viktig for den unge Ove, som blant annet kan skilte med å ha spilt fotball for Brann. Og så er jeg kretsmester i fem 6 Redningshunden 2.06 Redningshunden

5 grener, sier Ove, og avslører et sterkt konkurranseinstinkt: Fotball, håndball, orienteringsløp, friidrett og alpint, sier han, og teller over på fingrene. Men hvor kom ideen om å melde seg inn i NRH fra? Vi hadde en hund hjemme da jeg var liten, men frøet ble nok sådd da jeg var medlem av Bergen Turlag, forteller Ove. Laget hadde en egen ordning for redning av folk i fjellet, og jeg ble med i dette arbeidet, sier Ove. Dermed var grunnlaget så vidt lagt, og da kjærligheten førte Ove til Østlandet og kona Irene, meldte han seg både inn i Røde Kors og Norske Redningshunder. Året var 1973, og Ove Syslak var fersk i NRH med labradoren Schanga. Det var først etter at studiene var ferdig at jeg tenkte på å trene hund, forteller Ove. Schanga ble godkjent lavinehund, og fikk sin etterfølger i schäferen Chimbo. Det er klart det var stas å bli hundefører. En har jo jobbet mot et mål Fysisk test I henhold til godkjenningsprogrammet skal hundeførere i forbindelse med 2. regodkjenning og senere, samt tidligere hundeførere som godkjenner og regodkjenner med ny hund, bestå en fysisk test. Det er svært viktig at denne testen gjennomføres og rapporteres inn slik at den blir registrert i databasen, ellers vil ekvipasjen falle ut av godkjenningslisten ved sesongens slutt. Filmer til utlån Norske Redningshunder har gått til innkjøp av følgende lenge. Dette skal vi ta vare på i NRH, sier Ove. Siden ble det ingen flere redningshunder i Syslak-huset på Sørum, bare familiehunder. Ove ble etter hvert utdannet til instruktør i NRH. Folk spurte meg stadig vekk om jeg ikke skulle trene frem en ny hund. Det var opprinnelig planen, men etter hvert tok det administrative arbeidet mye tid, ikke minst NORSAR. Det å være i slike tillitsverv og samtidig være hundefører, tror jeg er vanskelig. Å være leder i både NORSAR og NRH samtidig, tror Ove derimot at kan gå bra. Jeg har ikke lagt noen plan for dette ennå. Jeg skal ta en prat med mine medarbeidere, så får vi se. Det er fullt mulig å være leder begge steder, for mye av arbeidet med NOR- SAR er allerede gjort, i og med at planverket er på plass. Er det sunt at en og samme person sitter som leder for begge instansene? Det er en annen diskusjon. Jeg har ikke tenkt så mye på dette, og jeg har et avslappet forhold til det, sier Ove Syslak. Den aktive Ove Syslak er også beredskapsansvarlig for Romerike. En av hans hundeførere har spurt ham om vervet som leder i NRH betyr at han må slutte som BA i distriktet. Det er jo den jobben som er morsomst, sier Ove. Det å komme seg ut og faktisk gjøre det vi skal gjøre. Da slapper jeg av, sier han. Og om det ikke blir noen ny redningshund under ledelse av Ove Syslak noen gang, kan det hende at datteren Marianne (13) kan bli neste hundefører fra Kneika 10. Marianne vil gjerne ha en ny hund, og jeg sier at det er greit, så lenge jeg bare kan låne den. Om jeg blir hundefører igjen noen gang? Ja, en får jo tro det, men det er klart, jeg begynner å bli gammal, smiler den nyvalgte lederen i Norske Redningshunder, som går til arbeidet litt stolt, og ganske ydmyk. DVDer for utlån til distrikter og lokale lag: DVD med filmene Tatt av skredet og Sporhunden Sami. Disse ble spilt inn av NRK på 60-tallet. Ikke just seneste årgang, men informative filmer om vårt arbeid. DVD av programmet Dyreliv som ble vist på TV- Nordland 14. mars med Bjørn Egil Hansen og hans engelsk springer spaniel Kaiser i hovedrollen. Et informativt program om bruk av lavinehund. Filmene lånes ut ved henvendelse til organisasjonssekretæren på telefon eller E-post: post@norskeredningshunder.no Tekst: Aud Ingebjørg Heldaas En joikende nykommer Redningshunden har tvunget vår nye organisasjonssekretær, Jim Olav Hansen, å skrive en presentasjon om seg selv, slik at vi medlemmene vet hvem vi treffer på når kontakter NRH sentralt. Jim Olav har tatt oppgaven på alvor, og følgende er hans egne ord om seg selv, fremtiden, fortiden og ikke minst, litt om den nye organisasjonssekretærhunden Silba: En joikende nykommer Hun var svart når hun ble født. Med microchip i nakken og vaksinasjonsattest i lomma og en god del tusen kroner fattigere, var hun min Dette var i Etter å ha vært svanger i noen år var forløsningen et faktum. Jeg hadde for første gang i mitt liv fått meg en hund. En labrador retriever. Dette var starten på mange nye flotte opplevelser. Mer om dette senere. Først av alt vil jeg takke for tilliten jeg har fått ved at jeg ble ansatt som ny organisasjonssekretær. Jeg vil alltid gjøre mitt beste for organisasjonen, pluss litt til. Det er mange som har sagt til meg at dette blir som å hoppe etter Wirkola, for Tove Dreierstad (tidligere org.sekr.) har gjort en fantastisk jobb! Ja, jeg er ydmyk i forhold til dette og i forhold til dere som er min nye arbeidsgiver. Jeg ønsker ikke å skuffe! Det er nok mange som lurer på hvordan jeg er som type. Er jeg en traust streber som ikke har sansen for humor, eller er jeg en som sprer glede og kun ser nye muligheter? Jeg skal ikke gjøre noen dypere analyse av meg, her og nå. Det jeg kan si er at som Finnmarkinger flest er jeg glad i å treffe nye mennesker, ikke redd for å arbeide og kan ved enkelte anledninger også synge litt. Det siste gjør jeg helst på vintertrening, når det er godt med kuldegrader og vinden suser med kuling styrke rundt ørene. Da er det ikke så mange som hører. Mange har nok hør at joiken har kommet!! Da er jeg i riktig element! En må jo ha det litt skøy! Du lurer nå på, hvem er så denne Jim Olav Hansen? Født og oppvokst i Porsanger, Finnmark. Utdannet i Forsvaret og ved Universitetet i Tromsø, og har tidligere vært bosatt i Oslo, Tromsø og på Setermoen. Gutten som etter endt skolegang i Tromsø, vendte hjem til sitt barndomshjem for nå sist å arbeide blant annet som næringssjef i Porsanger kommune. Jeg er gift og har to fantastiske barn. I tillegg til to hunder og stasjonsvogn! Det var for øvrig hundeinteresse som førte til at jeg og kjerringa, unnskyld kona, fant sammen. Det er det sikker mange som kjenner seg igjen i. Livet er for kort til å råtne på rot. Derfor valgte vi i fjor å bryte opp fra mitt barndomsrike og nærmere min kones rike, Nesodden. Min kone arbeider i Mattilsynet, og jeg har i ett år nå pendlet kilometer (en vei) til jobben i Porsanger kommune. Fly er en flott oppfinnelse! Reisetiden er nå betraktelig kortere. Reiseveien til arbeid som organisasjonssekretær er i dag 15 meter (kontor over garasjen), så det er litt forskjell. Arbeidsmessig vil nok ikke skifte av organisasjonssekretær være av stor betydning for alle i NRH. Jeg vil etter beste evne ta med meg videre alt det gode arbeidet som Tove har bidratt med. Det er til enhver tid hovedstyret som styrer og som legger strategier for det videre arbeidet. Det er min oppgave og plikt å følge hovedstyrets strategier. Med andre ord; det vil nok ikke skje en revolusjon som følge av at jeg har blitt ny organisasjonssekretær. Noen tanker har jeg imidlertid. Det som jeg ser er viktig er at organisasjonen hele tiden er tilpasset samfunnets utvikling. NRH er en god organisasjon som bidrar med gode ekvipasjer ved leteaksjoner. For å ha gode ekvipasjer må en også ha ett godt støtteapparat. Det har NRH, og slik må det alltid være. NRH skal ha et godt omdømme hos nasjonale, regionale og lokale myndigheter. NRH skal alltid bli bedre! Dette er noe alle i NRH bidrar til og fortsatt skal bidra til. Også organisasjonssekretæren. Jeg har til slutt lyst til å dele med dere et innlegg som jeg skrev i 2003, til Porsanger Hundeklubbs medlemsblad: 8 Redningshunden 2.06 Redningshunden

6 Det er vinter og jeg vasser i snø til livet. Munnen min er tørr, veldig tørr. Det er nesten som om jeg har et grovt sandpapir i munnen. Tanker flyr igjennom hodet mitt. Hvor løs kan snøen egentlig være, hvorfor er det ikke et tykt fint skarelag som bærer kroppsvekten min? Hvorfor er jeg ikke utstyrt med en drikkeflaske fylt av kaldt, herlig vann? Spørsmålene er mange, men det viktigste er: Hvorfor? Hvorfor er jeg med på dette? Helt frivillig. Det koster penger, og jeg må enkelte dager ta fri fra jobben for å delta. Premien / belønningen er å stå på en beredskapsliste, hvor du helst skal kunne rykke ut på få minutter, helt gratis! Hvis du er heldig, så vil arbeidsgiver ikke trekke deg i lønn. Jeg snakker om Norske Redningshunder og vintertrening / lavine. OK! Innledningen kan skremme enkelte og det høres veldig dramatisk ut, men ingen historie blir god uten litt dramatisering. Silba har alltid likt å være ut, mye ute. Jeg eier Silba og i den anledning er det helt OK å være ute. Ja, det er selvsagt morsomt og godt å være ute, men det er liksom litt ekstra når du har barn, kone og bikkja med ut. Hvis du i tillegg får trent litt er det bra. Når det også er samfunnsnyttig trening, må det jo være bra. Altså, hvis du liker å være ute, føle at det å lære deg selv og hunden din å kjenne. Da er lavinehundtreningen helt utmerket. Selvsagt er det ekstra flott hvis solen skinner og det er vind stille, men uansett vær, så er det noe spesielt med å lykkes med alle delmål som tross alt lavinetreningen innbefatter. Hunden skal markere, først på grunn graver som er åpen og til slutt og forhåpentligvis på graver som kan være opptil 2-3 meter dype og selvsagt lukket. I tillegg skal du lære å gjøre alt taktisk riktig, du skal styre hunden på en måte som tar hensyn til de opplysninger du får. Hvor mange er savnet? Hvor ble de siste observert? Er det funnet gjenstander? Er det ytterligere skredfare? Er feltet merket? Er andre hjelpemannskaper innkalt? Utdanningen går igjennom tre utdanningsnivåer. Hvor jeg og Silba nå er på nivå to, også kalt B-godkjenning. VI SLITER! Ja, jeg som først trodde det bare var å grave noen hull i snøen, slippe bikkja og That s it! Noooooooop. Det gikk relativt fort opp for meg at jeg har mange graver å grave. Mange meter å gå og ikke minst mye trening for å få bikkja til å fungere på en tilstrekkelig måte. Når jeg mener på en tilstrekkelig måte, mener jeg styrbarhet, utdrift og det jeg plages noe voldsomt med, MARKERING! Hunden må nemlig ha høy grad av figurant interesse. Hvis den ikke er kokko i hodet fra før, så må vi få den så tent at den for alt i livet skal grave (markere) til den kommer igjennom. Silba markerer godt på grunne graver, men med en gang det blir tykkelse på en meter eller mer, kan hun finne på å grave litt, se på far for å få støtte og fortsette. Eller som verre er: Hun markerer ikke og jeg har ikke peiling på hvor figuranten er gravd ned. Mottoet mitt er: Jeg gir meg aldri! Tja, jeg har nå begynt å lure på om det lille svarte dyret mitt vil kunne mestre de oppgaver som blir pålagt og meg selv, som skal gjøre alt riktig for hunden, rett og slett snart ta en beslutning om en skal slutte mens leken er god. Det var imidlertid det mottoet da! Jeg gir meg aldri, jeg smaker på det. Egentlig et meget bra motto. Har du startet på en ting, skal du også fullføre, men så heter det jo i en eller annen fjellvett regel. Det er ingen skam å snu. Tja Uansett hvordan en snur og vender på det. Det å trene hund og en selv på en slik måte, gir stor lærdom, det er stadig nye barrierer som skal brytes og det er en utrolig deilig følelse å komme seg videre. Ja videre, selv om jeg og Silba er i en liten motbakken nå. B- prøven er rett rundt hjørnet og bikkja ikke vil, som tidligere nevnt, markere (grave) når hun også tydelig har funnet de som er nedgravd. Med andre ord manglende figurantinteresse. Dette er et must og for Silba s del slår dette ut når gravene blir dype. Vi får se hva tiden bringer! Jeg ønsker alle interesserte med på trening i NRH (Norske Redningshunder), du finner mer informasjon om NRH på nettet. Atter en gang vil jeg takke Rita Rasmussen og Nils- Gunnar Korsvik i Lakselv, for støtte og god instruksjon, Jeg vil også takke 330- skvadronen for imøtekommenhet når vi har øvd Silba på tilvenning til helikopter. Tiden vil vise om hun blir en godkjent lavinehund! Silba ble lavinehund og i vinter fikk vi regodkjenning. Det skal være gøy, det skal være lærerikt, du skal bidra og du skal alltid være beredt til å yte. Dette bidrar NRHs hundearbeid til. Dette skal jeg også ta med meg inn i jobben som organisasjonssekretær. Jeg vil takk for tilliten og vil yte mitt beste for NRH. Hun var svart når hun ble født. Med microchip i nakken og vaksinasjonsattest i lomma og en god del tusen kroner fattigere, var hun min Dette var, som tidligere nevnt, i Dette har indirekte medført at jeg i dag er ny organisasjonssekretær i Norske Redningshunder. Atter en gang: Takk for tilliten! Carpe Diem! 10 Redningshunden 2.06 Redningshunden

7 Aksjonsnr. HRS:2006-S 204 Dato: Aksjonsnr. NRH: Ansvarlig: Dio Møre og Romsdal Politidistrikt: Sunnmøre Stedsnavn: Ålesund Objekt: Søk etter savnet mann 43 år Hundeførere: Wenche Haddal Resultat: Funnet død av Kystvakta i havnebassenget. Aksjonsnr. HRS:2006-S 1141 Dato: Aksjonsnr. NRH: Ansvarlig: Dio Sogn og Fjorande Politidistrikt: Sogn og Fjordane Stedsnavn: Nordfjoreid Objekt: Søk etter savnet mann 39 år Hundeførere: Erling Jakobsen, Helene H. Sæterdal Resultat: Ikke rapportert Aksjonsnr. HRS: 2006-S 192 Dato: Aksjonsnr. NRH: Ansvarlig: Dio Sogn og Fjorande Politidistrikt: Sogn og Fjordane Stedsnavn: Sandane Objekt: Søk etter savnet dame 62 år Hundeførere: Helene H. Sæterdal, Narve Opheim, Erling Jakobsen, Gunvald Sætre, Erling Ellingseter Resultat: Funnet omkommet i sjøen av letemannskaper i båt. Aksjonsnr. HRS: 2006-S 255 Dato: Aksjonsnr. NRH: Ansvarlig: Dio Sogn og Fjorande Politidistrikt: Sogn og Fjordane Stedsnavn: Førde Objekt: Søk etter savnet jente 17 år Hundeførere: Erling Jakobsen, Helene H. Sæterdal Resultat: Funnet i god behold av politiet. Aksjonsnr. HRS: 2006-S 0 Dato: Aksjonsnr. NRH: Ansvarlig: Dio Møre og Romsdal Stedsnavn: Melsbygda, Ørsta Objekt: Søk etter savnet mann 89 år. Hundeførere: Gunvald Sætre, Harald Aarflot, Jon- Arne Melle Resultat: Savnede funnet omkommet før hf kom i søk. Aksjonsnr. HRS: 2006-S 259 Dato: Aksjonsnr. NRH: Ansvarlig: Dio Trøndelag Politidistrikt: Sør-Trøndelag Stedsnavn: Storlidale, Oppdal Objekt: Bistand til gjennomsøk av skred over vei. Hundeførere: Asbjørn Sletten Stølen, Martin Bøe, Lill Hemmingsen Bøe Resultat: Ingen funnet i raset. Aksjonsnr. HRS: 2006-S 251 Dato: Aksjonsnr. NRH: Ansvarlig: Dio Trøndelag Politidistrikt: Sør-Trøndelag Stedsnavn: Oppdal Objekt: Søk av skred i alpinanlegg. Hundeførere: Asbjørn Sletten Stølen Resultat: Skred ikke gjennomsøkt pga fare for nye ras og ingen observasjoner som gjorde det sannsynlig at det var personer i det. Aksjonsnr. HRS: 2006-S 393 Dato: Aksjonsnr. NRH: Ansvarlig: Dio Hordaland Politidistrikt: Hordaland Stedsnavn: Fana Objekt: Søk etter savnet mann 28 år. Hundeførere: Lasse Solberg, Hildur Eilertsen, Geir Duesund Resultat: Funnet av Sea-King utenfor søketeig. Aksjonsnr. HRS: 2006-S 477 Dato: Aksjonsnr. NRH: Ansvarlig: Dio Trøndelag Politidistrikt: Nord-Trøndelag Stedsnavn: Levanger Objekt: Søk etter gutt 9 år, savnet etter skitur med bestefar. Hundeførere: Olav Østborg, Frode Sandnes, Heidi Raaen Resultat: Funnet av andre i live men nedkjølt. Aksjonsnr. HRS: 2006-S 207 Dato: Aksjonsnr. NRH: Ansvarlig: Dio Telemark/Agder Politidistrikt: Telemark Stedsnavn: Skien Objekt: Søk etter 17 år gammel gutt Hundeførere: Marte Solem, Trond Reiholm, Kristin E. Larsen, Rita Hornsnes Hessen Resultat: Funnet i god behold av politihund før våre hf kom i søk. Aksjonsnr. HRS: 2006-N 1027 Dato: Aksjonsnr. NRH: Ansvarlig: Dio troms Politidistrikt: Troms Stedsnavn: Skjervøy Objekt: Søk etter savnet kvinne 28 år i snøskred Hundeførere: Kjell-Otto Hansen, Jane Johansen, Britt Mikkelsen Resultat: Savnede funnet av politihund. Aksjonsnr. HRS: 2006-S 801 Dato: Aksjonsnr. NRH: Ansvarlig: Dio Buskerud Politidistrikt: Nordre Buskerud Stedsnavn: Hemsedal, Reidarskaret Objekt: søk etter tre savnede skiløpere Hundeførere: Jonny Mathisen, Martin Edvard Johansen Resultat: Funnet i god behold før hf kom frem. Aksjonsnr. HRS: 2006-S 806 Dato: Aksjonsnr. NRH: Ansvarlig: Dio Hed/Opp Politidistrikt: Hedmark Stedsnavn: Storhøi, Folldal Objekt: Søk av snøskred. Hundeførere: Sølvi Trovåg, Martin Edvard Johansen Resultat: Skred gjennomsøkt uten funn. Ingen indikasjon på at det skulle være noen der. Aksjonsnr. HRS: 2006-S 813 Dato: Aksjonsnr. NRH: Ansvarlig: Dio Hed/Opp Politidistrikt: Gudbrandsdal Stedsnavn: Rondvassbu Objekt: Søk etter savnet mann 50 år Hundeførere: Sølvi Trovåg, Aud Ingebjørg Heldaas Resultat: Savnede funnet i live men forfrossen av andre. Aksjonsnr. HRS: 2006-S 715 Dato: Aksjonsnr. NRH: Ansvarlig: Dio Møre og Romsdal Politidistrikt: Sunnmøre Stedsnavn: Ørsta Objekt: Søk etter savnet dame 89 år Hundeførere: Gunvald Sætre, Harald Aarflot, Jon- Arne Melle Resultat: Funnet i god behold av andre før hf kom frem. Aksjonsnr. HRS: 2006-S 738 Dato: Aksjonsnr. NRH: Ansvarlig: Dio Møre og Romsdal Politidistrikt: Sunnmøre Stedsnavn: Rosethornet, Volda Objekt: Søk etter savnet mann 28 år Hundeførere: Jon- Arne Melle Resultat: Funnet omkommet av ambulansehelikopter. Aksjonsnr. HRS: 2006-S 861 Dato: Aksjonsnr. NRH: Ansvarlig: Dio Møre og Romsdal Politidistrikt: Nordmøre og Romsdal Stedsnavn: Visdalen, Nesset Objekt: Bistand til søk i snøskred. Hundeførere: Marianne Barstad, Jon- Arne Melle Resultat: En mann 42 år funnet i live nedkjølt og med flere bruddskader av Sea-King. Aksjonsnr. HRS: 2006-S 894 Dato: Aksjonsnr. NRH: Ansvarlig: Dio Sogn og Fjorande Politidistrikt: Sogn og Fjordane Stedsnavn: Stryn Objekt: Søk etter savnet gutt 19 år. Hundeførere: Erling Jakobsen, Jon- Arne Melle, Gunvald Sætre Funnet av: Jon- Arne Melle m/ Garp 12 Redningshunden 2.06 Redningshunden

8 Aksjonsnr. HRS: 2006-S 951 Dato: Aksjonsnr. NRH: Ansvarlig: Dio Møre og Romsdal Politidistrikt: Sunnmøre Stedsnavn: Skodje Objekt: Søk etter savnet dame 30 år Hundeførere: Wenche Haddal Resultat: Funnet i live av RKHK Aksjonsnr. HRS: 2006-S 974 Dato: Aksjonsnr. NRH: Ansvarlig: Dio Romerike Politidistrikt: Romerike Stedsnavn: Råholt, Eidsvoll Objekt: Søk etter savnet dame 76 år Hundeførere: Thomas Andersen, Gina R. Lie, Susanne Bengtsson, Knut Helge Paulsen Resultat: Savnede funnet av dykkere fra OBRE i Andelva Aksjonsnr. HRS: 2006-S 963 Dato: Aksjonsnr. NRH: Ansvarlig: Dio Møre og Romsdal Politidistrikt: Sunnmøre Stedsnavn: Spjelkavik Objekt: Søk etter savnet mann 22 år. Hundeførere: Wenche Haddal Resultat: Funnet død av politiet før hf kom i søk. Aksjonsnr. HRS: 2006-S 969 Dato: Aksjonsnr. NRH: Ansvarlig: Dio Møre og Romsdal Politidistrikt: Sunnmøre Stedsnavn: Regndalstind, Ørstad Objekt: Søk etter savnet mann 43 år i skred Hundeførere: Jon- Arne Melle, Marianne Barstad Resultat: Funnet omkommet av ambulansehelikopter. Rennebu, Klasse B ettersøkning Magne Ødegård, Ålvundeid m/ golden retriever Tamar Nordseter Klasse A lavine Per Olav Gundersen m/ flat coated retriever Bobby Nordseter, Klasse B lavine Mona Herjuaune, Elverum m/ rottweiler Argh Gunnar Norvik, Lillehammer m/ golden retriever Otto Ulla Britt Östmann, Timmersdala m/ vorsteher Zeke Dovre, Re Lavine Martin Bøe, Rennebu m/ schäferhund Zorro Kurt Amundø, Sunndalsøra m/ rottweiler Børre Klasse A lavine Katharina Movik, Rendalen m/ labrador retriever Snorre Dovre, Klasse B lavine Iren Bernes, Flå m/ border collie Tico Finse, Re lavine Alf Lund, Odda m/ golden retriever Ero 2. Re lavine Carl Chr. Hagevik, Fana m/ golden retriever Herman Klasse B lavine Toril Hval, Røyse m/ schäferhund A Tira Elisabeth Ersvær, Mathopen m/ blandingshund Paco Tone Lind Grabbe m/ golden retriever Oliver Geir Chruickshank, Rådal m/ labrador retriever Elisa Killingskaret, Klasse A lavine Pål Bakken, Nore m/ border collie Tim Olav Lie, Oslo m/ chesapeak bay retriever Bella Oppdal, Re lavine Asbjørn S. Stølen, Oppdal m/ schäferhund Balder Klasse A lavine Erik Gulaker m/ riesenschnauzer Konrad Tyinosen, Re lavine Helene Sæterdal m/ samojed Aico 1. Re lavine Vidar Grøndalen, Gol m/ schäferhund Alaiza Rolf Nygård, Lavik m/ rottweiler Aron Kvamskogen, Klasse A lavine Tor Monsen, Kleppestø m/ golden retriever Aico Lom, Re lavine Randi Slålien, Bøverdalen m/ working kelpie Storm Klasse A lavine Unn Skjaak Tråstad, Skjåk m/ golden retriever Zita Stranda Re lavine Jon Arne Melle, Ørsta m/ schäferhund Garp Nordseter, Re lavine Oddbjørn Klingenberg, Fåberg m/ flatcoated retriever Casper 1. Re lavine Mick Sheard, Lismarka m/ australsk cattle dog Karma Klasse A lavine Sølvi Trovåg, Elverum m/ blandingshund Ulrik Arve Holm, Eiksmarka m/ rottweiler Sverdrup Riksgränsen Re- lavine Siv Svendsen, Harstad m / Riesenschnauzer Easy Klasse A lavine Helge Vasseng, Harstad m/ schäferhund Marrak Sussanne Tortenvik, Mo i Rana, Flatcoated retriever Raddna Rita Mathisen, Kvaløysletta, Labrador retriever Ronja Klasse B- lavine Marius Hauge, Alta, Riesenschnauzer Buster Vigdis Tamnes Mo i Rana, Rottweiler Loke Eva Lundell, Rimbo i Sverige, Beaceron Ikka Alta Re- lavine Karianne Holm-Varsi, Malinois Sprint 1.Re lavine Heid E. Pedersen, Alta, Riesenschnauzer Dee-dee Klasse B lavine Alf Waaler, Alta, Riesenschnauzer Bea Kristian Larsen, Alta, Labrador retriever Mira Leirvassbu Re lavine Frode Haraldseth, Nesbyen, Rottweiler Sarina Jim Olav Hansen, Nordre Frogn, Labrador Retriever Silba Anders Sten Nessem, Eiksmarka, Shäferhund Noja Viggo Paulsen, Oppegård, Engelsk springer spaniel Nanok Paula Slålien, Bøverdalen, Border collie Tim Klasse A- lavine Sven Magnus Auestad, Namsos, Flatcoated retriever Faxi Albert Lunde, Lom, Shäferhund Lupus Sigurd Sundsvoll, Vossestrand, Blandingshund Tussi Klasse B- lavine Johan Andersson, Trysil, Rottweiler Lita Torill Ingebretsen, Jessheim, Tervuren Felix Christian Kavli, Sofiemyr, Schäferhund Wicky Evie Kvisberglien, Skien, Engelsk springer spaniel Bono Bjørg Kaasa, Bø, Flatcoated retriever Gaia Espen Lindgren, Oslo, Schäferhund, Oscar Tyin Re lavine Knut Skår, Øvre Årdal, Hovawart Musto Jens Petter Haavik, Nordfjordeid, Flatcoated retriver Pan Monika Lysne, Lærdal, Golden retriever Faidons Max Gaustablikk Re- lavine Marit Våle, Rjukan, Berner Sennen Sascha Klasse A- lavine Susanne Bengtsson, Oslo, Border collie Sjakk Margit Gåra, Bø, Schäferhund Mikki Theresia Staaland, Rollag, Australian Shepherd Java Nordseter Re- lavine Mick Sheard, Lismark, Blandingshund, Zara 3.Re- lavine Kai Iversen, Vøyenenga, Shäferhund Quatro 2.Re- lavine Katrine Darvik, Vøyenenga, Riesenschnauzer Bragd 1.Re- lavine Thomas Andersen, Dal, Chesapeake bay retriever Frøya Klasse A lavine Hilde Andersen, Oslo, Golden retriever Prixi Inger Antonsen, Oslo, Schäferhund Max Beate Letrud, Fåvang, Schäferhund Chanto Johan Weydahl, Jessheim, Schäferhund Alma 14 Redningshunden 2.06 Redningshunden

9 Ved Ove Syslak Årets samling/øvelse er under planlegging, og vil bli en feltøvelse sammen med det svenske teamet. Vi vil øve hele gjennomføringen av en innsats, fra mobilisering til reorganisering. Det er Räddningsverket i Sverige som har invitert oss, og de vil også være teknisk arrangør av hele øvelsen. Her blir det telt, stridsrasjoner, dårlig med dusj eller sagt på en annen måte, alt skal være tilnærmet likt en reel situasjon. Øvelsen er planlagt i uke 37, så sett av uken allerede nå. Vi skal delta med en komplett styrke i henhold til vårt planverk, totalt 38 personer. En egen innkalling vil bli sendt alle medlemmene av vår internasjonale beredskap senere.. Gjennomføringen vil være avhengig av at UD bevilger nødvendige midler. Denne våren har John-Arild Bodding jobbet med INSARAG s klassifiseringssystem, og vi er nå innmeldt til FN i henhold til deres krav. Vi er klassifisert som et medium team som kan utvides/bygges opp til et heavy ved behov. Det må da tilføres flere redningsmenn og noe utstyr. Vår klassifisering betyr i korte trekk at vi har følgende komponenter med oss: Godkjente ruinsøkshunder. Lytte- og kamerautstyr. Tilstrekkelig redningsteknisk utstyr (vekt, stabilisering, sikkerhet m.v ). Medisinske ressurser til eget behov og å drive en hjelpepost. Stabs- og ledelsesfunksjoner. Materiell og utstyr for 10 dager. Når du leser dette er alt på plass og vårt team er tilnærmet komplett. Alle medlemmene av vår internasjonale beredskap skal i følge planverket gjennomføre og bestå UN Safety & Security Course (CD ROM ). Denne skal nå være sendt alle, skulle du mot formodning ikke ha mottatt denne så kontakt Bjørn Heldaas (bheldaas@online.no). Kopi av gyldig dokumentasjon på at kurset er gjennomført skal sendes hjemmegruppen ved Liv Stensby. Vi har tidligere skrevet om alt det flotte utstyret som UD har gjort oss i stand til å anskaffe. Utstyret er plassert på lageret i aluminiumskasser, ferdig pakket og merket. Når du leser dette er også alle lister og tollpapirer ferdig utfylt. De som har arbeidet med dette gjennom hele vinteren og våren er Bjørn Lind, OBRE, Roar Tvedt, Per Olav Gundersen og Rolf Bakken (tollpapirer) NRH, de har alle gjort en formidabel innsats. Norske Redningshunder fyller som alle vet 50 år i år. I jubileumsboken som utgis er det et eget kapittel om vår internasjonale beredskap samt en hilsen fra utviklingsminister Erik Solheim. Dette er selvfølgelig godt lesestoff for oss alle, men jeg vil nevne i denne spalten betydningen av en hilsen fra en statsråd. En slik hilsen gis ikke på et tilfeldig grunnlag, men er en anerkjennelse til oss for det nybrottsarbeidet vi har nedlagt. Selv om vårt internasjonale engasjement ikke har vart lenge i et historisk perspektiv, har vi tilegnet oss kunnskap og kompetanse som gjør oss i stand til å løse de internasjonale oppdrag vi blir rekvirert til. Denne kunnskap har også vært et bidrag til den positive faglige utvikling vi har hatt nasjonalt. Hva skjer så i den store verden. Når det gjelder katastrofer av et slik omfang at det er behov for våre tjenester så har det, og jeg skriver heldigvis, vært rolig. Vi overvåker via OCHA i Geneve alle hendelser, små som store, og det er tvilsomt om noe ikke blir registrert. I INSARAGfamilien har det også vært rolig. Alle har vel, som oss, vært opptatt med klassifiseringssystem og innrapportering av dette, samt trening og utstyrsfornyelse. Noe av det som står på sakslisten i den internasjonale familie er kurs, trening og øvelser på tvers av landegrensene. Det er nettopp dette vi har tatt konsekvensen av når vi søker å øve sammen med våre svenske kollegaer. Utover årets kommende øvelse øver også alle samarbeidspartnerne regelmessig. I NRH vil vi forhåpentligvis parallelt med høstens ruinkurs også arrangere et stab- og lederkurs. Dette er i skrivende stund ikke ferdig utviklet, men skal være klart i god tid før kurset. Kurset henvender seg til alle som kan tenke seg stabs- og lederfunksjoner i NORSAR. Dette blir spennende. Nå er endelig vårt planverk formelt godkjent og underskrevet hos alle samarbeidspartnere (NRH, OBRE og NLA ) i NORSAR. Dette har tatt tid, men i denne verden er tålmodighet, ydmykhet og respekt for hverandres arbeidsmetoder viktig. I følge planverket skal også departementene ha et eksemplar, dette er oversendt. Fra disse har vi mottatt meget positive tilbakemeldinger og en anerkjennelse av det arbeidet vi gjør. Et planverk blir aldri ferdig, det lever. Vi har derfor allerede igangsatt arbeidet med revisjon. Jeg antar at dette vil være tilpasning av formuleringer og INSARAG s nye guidlines og klassifiseringssystem. Har du spørsmål, tanker eller ønsker omkring vårt internasjonale arbeid så ikke vent med å ta kontakt vi er mottakelige for alle positive bidrag. 16 Redningshunden 2.06 Redningshunden

10 Redningshundenes Veteranklubb mimrebrev nr. 100 Enkeltmedlemmets idealisme I dette mimrebrev har jeg lyst til å henvende meg til medlemmets daglige tanker om livskvalitet og holdninger. Jeg tror vel at vi driver vårt redningsarbeid med hund for menneskets skyld. Denne holdning er med på å berike våre livskvaliteter. Verdien av god livskvalitet kan vi ikke undervurdere! Derfor vil jeg i dette nummer av mimrebrev nummer 100 stanse litt opp ved denne tankebanen. Livskvalitet henger nok sammen med naturopplevelser, kameratskap, hundehold og arbeidsglede. Nykommerne føler til å begynne med en fremmed atmosfære når de kommer på laget de første dagene, men plutselig er de som en av oss andre. En av årsakene til dette er kanskje den gode kameratslige atmosfæren i treningslaget? Naturopplevelser vår og sommer, høst og vinter sammen med hund under trening gir sterke og varige gledesminner som beriker våre hverdagsstunder! Gleden over hunden er ubetalelig og når de helt store høyder hver gang hunden gjør et funn! Ofte sammen med vår innsats for mennesker i nødsituasjoner hvor vi ved hjelp av våre hunder kan yte en verdifull innsats. Våre jenter og gutter, som på disse premisser driver med redningshund, får en bedre livskvalitet. Ja, nettopp dette ved å være sammen med andre og lære seg nødvendigheten av samhold i viktig læring - det gir god livskvalitet! Dette har vært tema i mange av de 100 mimrebrevene jeg har skrevet, og noen tenker sikkert "nå igjen". Men det kommer stadig nye medlemmer, og jeg tenker alltid på dem. Nå som vi er inne i jubileumsåret, og jeg faktisk er 86 år og uten skarpsyn, da er det en spesiell følelse å være i stand til å skrive disse mimrebrevene. Kanskje blir det et nytt til høsten - nummer 101. Snart går vi over til kommende år hvor vi går videre med våre grunnholdninger og mulig fornyelse. La oss alltid vise hva vi står for og hva vi kan. Lykke til, og hjertelig hilsen fra vennen Kaare. Minneord om Melchior Schild Fotoet viser Melchior Schild som bringer takk for gaven Kjell Askildt hadde med til ham under besøket i Sveits og Østerrike i april 2005, i forbindelse med opplysninger til jubileumsboken. Det var denne mannen som forærte oss pokalen til "Årets beste hund", og han døde i januar 2006, og dette fikk Hovedstyret vite i april. Jeg skulle være så heldig å få være med på ett av hans tidøgnskurs ved mitt besøk i Heidi var også med, og hun fikk en fin eksamen av ham, og den demonstrasjonen han viste med henne fikk jeg nytte av da Norske Lavinehunder ble startet 26.februar Melchior Schild var lærer av yrke, og hans erfaring også med dette kom godt med - da han takket ja til å besøke oss på flere kurs. Han hadde opplegget om videre utbygging klart, og underviste ved hjelp av tavle. Han utpekte hundeførere til instruktører og bedømte hundenes ferdigheter. Denne dyktige mannen ble ansatt ved Snøforskningsinstituttet i Davos hvor han arbeidet resten av sitt liv. Han ble høyt respektert og forstått av alle på våre kurs, selv om språket var tysk. I stor takknemlighet minnes vi denne dyktige mannen - som var hos oss med sine kunnskaper - i våre første år som Norske Lavinehunder. Hamar, april 2006, Kaare Skalstad For å uttrykke sitt vennskap til Melchior Schild har Kaare Skalstad bedt om at følgende hilsen, som Skalstad sendte Schild i forbindelse med at Kjell Aksildt besøkte ham i hans hjemland i april 2005, kommer med. Hilsenen ble oversatt til tysk, og ledsaget en gave til Schild, som han viser på bildet. Hamar 18.april 2005 Kjære Melchior Schild! Årene går og det er snart 50 år siden vi traff hverandre første gang Etter den gangen har du gjort mye for å hjelpe meg og du har også hjulpet til med starten av Norske Redningshunder. Jeg er veldig takknemlig for all denne hjelpen og kunnskapen gjennom mange, mange år! Takket være hjelpen fra deg har vi kunnet gjennomføre slike kurs og treningsvirksomheter som du lærte oss den gangen. Som person har du også gitt meg mye glede og oppmuntring opp gjennom årene. Tusen takk min kjære, trofaste venn! De beste hilsener fra den gamle vennen Kaare! 18 Redningshunden 2.06 Redningshunden

11 Tekst: Sonni Schulstad En noe pussig treningsdag Sommergleder og sommersorger Ny sesong for barmarkssøk har begynt og jeg gir meg ikke med masingen. Det har allerede begynt å rase inn rapporter og regninger etter leteaksjoner. Jeg minner derfor om at dere fyller ut begge eksemplarer så nøyaktig som mulig. Husk at klokkeslettet for når aksjonen startet og sluttet også skal inn på reiseregningen ikke bare på rapporten. Stå på og gjør mange lykkelige funn! Men husk fristen: 1 uke!! Regnskapsåret 2005 Regnskapet for 2005 er for lengst ferdig ført, revidert og publisert i innkallingen til Rep-møtet 10. juni. Årsresultatet lyder på kr i overskudd. Siste lille underskudd vi hadde var i 2001, så etter dette har vi klart å spare oss opp en pen liten kapital som vi nå kan bruke til å investere i fremtiden - hvis vi vil. Jeg tenker da på forslaget som nå blir fremmet på Rep-møtet om å opprette et sentralt hovedkontor med egen daglig leder og kanskje også etter hvert markedsansvarlig, i tillegg til de ansatte vi har fra før. Det blir spennende å se hva Rep-møtet går for. Videre er det også foreslått for Rep-møtet at vi skaffer oss ekstern revisor i stedet for de valgte vi har i dag. Vi mottar såpass mye midler som er underlagt offentlig rapportering (eks. automater, justis og UD), at det er viktig å vise at vi har en god og uavhengig kvalitetskontroll. Dette koster naturlig nok litt penger, men siden vi ikke er pålagt lovfestet revisjon, kan vi nøye oss med en rimeligere revisor som likevel har den formelle kompetansen i orden. Innsendelsesfrist på regnskap Husk fristen! 2005-regnskapene fra lokallag og dioer må sendes inn til organisasjonssekretæren innen 30. juni Automatinntektene må være spesifisert og synlig i regnskapet. Ved for sen innlevering mister dioet retten til dio-støtte og kontingentrefusjon for Denne faller også bort hvis automatinntektene til både lokallagene og dioet samlet overstiger summen av den beregnede diostøtten og kontingentrefusjonen. Tallene kan fås hos meg. Automater Kampen for å forebygge spilleavhengighet fortsetter, og det er bra. Det er nå vedtatt at det fra 1. juli 2006 blir forbud mot bruk av sedler på gevinstautomater. Her forventes naturlig nok en reduksjon i omsetningen. Våren 2007 bestemmer EFTA-domstolen om Norge kan gjennomføre automatmonopol, slik at Norsk Tipping kan ta over alle spilletjenester. Trond Giske sier at hvis svaret blir nei til monopol, er det aktuelt for Staten å forby pengespillautomater her i landet. Før dette blir aktuelt, må det gjennom en høring først, noe som antas å ta et halvt år. Staten må i tilfelle påvise at forbudet er nødvendig for å beskytte forbrukerne mot spilleavhengighet. Ny organisasjonssekretær Jeg ønsker Jim Olav Hansen velkommen som min nye kollega. Han har for tiden mye nytt å sette seg inn i, men jeg tror det vil gå glimrende. Måtte vi jobbe bra sammen! Husk å bestille NRHs egen jubileumsbok - kan forhåndsbestilles hos Jim og koster kr 300,-. Sølvi Setting: Hjemmekontor, meget lite å gjøre: Besluttsom og ivrig som jeg er: Jeg tar en treningstur med dyret! Utstyrt med pølser, gps, kart - klar for det meste. Parkerer på parkeringsplassen ved skytebanen på Losby, skal legge et felt i skogen, men det er for mye snø, så jeg legger det på parkplassen. Tar ut hunden, på med bringkobbel, trekant og vest til meg selv, gps'en hengende foran på genseren i ca solarplexushøyde, går over veien til en liten vei, og så "RUNDèr". Vel vel - dyret skjønner jo at det ikke er spesielt mange der ute, jeg burde jo også se at det ikke er noen på den åpne sletten, og dessuten er det jo mye snø utenfor den meget gjørmete veien. Mor litt irritert etter hvert som bikkja heller vil leke... MEN så er det jo et slag - etter lang tid - som så vidt kan godkjennes - mor litt ivrig - skal ta siste enkle slag på andre siden før kongen tas opp av lomma og dyret er verdens beste! Mor ivrig fra den ene snøfonna - ser seg selv i fullt driv over den gjørmete veien og hunden gjør et perfekt siste slag og TJO HOPP... - og der TRYNER mor i snøfonna, snubler ut i den gjørmete veien - langflat! Gps'en slår lufta ut av ho, hendene skrubbet opp, gjørme fra tå til topp, solbrillene dekket av grøt - hva skjedde? Et minutt i grøftekanten, bikkja finner ut at hun der er jo ikke noe å leke med - så hun finner en pinne... OG så klarer mor å få den verste gjørma ut av øynene, gnukker hendene i snøen og kommer seg på beina, nå er det bare å gi seg. Tusler slukøret tilbake til bilen, lurer på hvor mye jeg må kle av meg før jeg får sitte på hjemover. Men positiv tankegang er jo viktig - så jeg klarer å manne meg opp til at feltet må jeg da ta, så hunden får litt ros etter jobb. Tilbake på parkeringsplassen ser jeg at en bil har parkert midt i feltet, men tenker skitt au - vi prøver... Inntil jeg registrerer at rutene i bilen er da veeeldig doggete,...og en mann beveger seg litt merkelig i baksetet... Og så noen bevegelser jeg kjenner igjen fra de voksnes verden... Nei, Klara, vi skiter i feltet også... Vrenger av meg så mye klær at jeg får komme inn i bilen, hjem, på med vaskemaskin, inn i dusjen selv og skal sette meg og rense sårene med hendene i grønnsåpe... Så hva har jeg oppnådd? Jo, en hund som ikke skjønner bæret av "rundèr", en hund som er møkkete under HELE buken, sand på vaskerommet og etter hvert ren jakke, bukser, vest, fleecegenser, rene solbriller og nydusjet midt på dagen - kan jo ikke gå med gjørme i håret. Noen burde ha strikking som hobby! Blir Klara og jeg godkjent ekvipasje noen gang er det i hvert fall ikke min skyld! 20 Redningshunden 2.06 Redningshunden

12 Minneord om Jan Frydenberg Et engasjert medmenneske Det var en uvirkelig melding vi fikk 9. april 2006 Jan er død! Det kan ikke være mulig Jan som vi alle regnet som en selvfølge skulle bli gammel sammen med oss andre. Som vi regnet med ville bistå oss i trening og kurs i ennå mange år, som vi skulle ha det moro sammen med, tøyse og le sammen med og ikke minst diskutere hundefaglige spørsmål med. Men når det første sjokket har lagt seg, må en akseptere at det faktisk er slik Jan er død. I 24 år har Jan vært medlem, først i Foreningen Norske Lavinehunder, og siden Norske Redningshunder. Han var aktiv både i Rjukan Lag, som leder en periode, og som nestleder i DIO 04. Jan startet sin karriere med riesenschnauseren Othello, som ble godkjent lavinehund i Deretter Pan som var godkjent i 9 år. Han var uheldig å miste sin neste hund Othello 2 under tragiske omstendigheter på en vintertrening. Den var da godkjenningsklar. Han fikk en ny hund Duke som han begynte utdanningen med, men fullførte ikke av ulike årsaker. Han tok instruktørutdanning i 1996/97, og har vært aktiv som vinterinstruktør både i eget DIO, på hovedkurs og i andre DIO. Jan har søkt i en rekke snøskred. Han har vært med å finne folk omkommet og i live. En følte trygghet når en rykket ut sammen med Jan. Han visste hva han drev med, og var en god støtte for oss andre i redningsgruppen. Han var svært interessert i fagområdet snø og snøskred, og hans forelesninger om emnet var alltid spennende å høre på. Han var for øvrig en meget god foredragsholder og instruktør i felt, som viste stort engasjement for emnet han foreleste om. Han hadde særdeles gode pedagogiske evner, og mange er nok de kursdeltagere som husker Jans gode måte å instruere på. Rjukan Lag har i 15 år hatt samarbeid med svenske redningshundfolk. Jan var med på å etablere dette samarbeidet som etter hvert har blitt så verdifullt for lagets medlemmer. Vi samles stort sett to ganger i året, i Norge på vintersamling og i Sverige på ruinsøkssamling. Noe av det positive med disse samlingene har vært å utveksle kunnskap og erfaringer og dra nytte av disse på hver vår måte. Svenskene har kunnet tilby oss å trene sammen med dyktige instruktører, som attpåtil har vært verdensmestere i ruinsøk. Vi har kunnet tilby vintertrening med erfarne instruktører, og HF som har vært i reelle aksjoner. Gjennom dette samarbeidet har vi tilført hverandre mye hundefaglig kunnskap, og her har Jan kunnet bidra med så mye at hans påvirkning har ført til en omlegging av den svenske Korningstesten. Det er en rar tanke at vi ikke lenger kan spørre Jan når vi har hundefaglige spørsmål vi gjerne skulle ha diskutert. I en tid som denne, som for oss er en bearbeidingsfase etter Jans bortgang, kretser tankene omkring alt vi har hatt sammen. Det kan skrives mange sider om episoder som huskes godt. Men det vil føre for langt å beskrive disse her. Jan var en humørspreder, og vi er mange som i dag kan minnes all den latter og glede som fulgte med når Jan var til stede. Stemningen var reddet på samlingen eller møtet når Jan var med. Selv om han var glemsom, upresis og distré, var det umulig å bli sint på ham. Han hadde en utrolig avvæpnende og sjarmerende måte å møte gryende irritasjon på. Og det var lett å si ja hvis han ba deg å gjøre en jobb i forbindelse med kurs eller samling. Over 450 personer, som fylte hele Rjukan kirke i Jans begravelse, forteller noe om hvor mange i og utenfor lokalsamfunnet som satte pris på Jan. Det forteller også de varme talene og alle blomsterhilsningene noe om. Jan var begynt på et nytt kapittel i livet, da han giftet seg med Hedda for 4 år siden. De fikk 2 barn Hans 3 år og Ada 1 1/2år. Fra før hadde Jan Lars som nå er 19 år. For dem betydde Jan alt. Det tomrommet han etterlater seg er ubeskrivelig. Vi i Rjukan lag var sammen i påsken i tillegg til begravelsen, for å minnes Jan. Når vi føler savnet så sårt og ufattelig, kan vi bare forestille oss hvordan Jans familie har det. Rjukan lag har fått et hull vi verken kan eller vil fylle, men i Jans ånd skal vi drive laget videre, og fortsette å utdanne hundeekvipasjer til den frivillige redningstjenesten i Norge. Vi lyser fred over Jan Frydenbergs minne. På vegne av Rjukan lag Astri Hauge Den 9. april 2006 døde Jan Frydenberg ikke langt fra hytta si på fjellet, han ble 48 år gammel. Han hadde sin familie hos seg når han døde, men omstendighetene var svært dramatiske. Typisk nok, og i hans ånd, er sågar disse i ettertid snudd til noe positivt. Jan var trolig et av de beste menneskene jeg noensinne har kjent. Han hadde feil som alle andre, men han hadde alltid et inderlig ønske om å bli bedre for andre. Han var et menneske som klarte å praktisere Kardemommeloven du skal ikke plage andre du skal være grei og snill, men for øvrig kan du gjøre hva du vil. Mange sier det, han gjorde det. Jan startet sin karriere innen Foreningen Norske Lavinehunder sent på 70-tallet, og jeg hadde gleden ved å bli kjent med ham på Hukebu i 1979, deretter på et utall vinterkurs, samlinger og senere ved private anledninger. Den hunden han hadde da jeg ble kjent med ham og fører var ikke rent ulike av utseendet (frisyre) og heller ikke rent ulike av lynne. De var begge alltid over alt, særdeles aktive, stappfulle av godt humør, arbeidsomme og fremfor alt ærlige. Jan var gavmild med sitt vennskap og de som fikk tilbud om dette tok det begjærlig. Så ble da også venneflokken stor etter hvert og talte langt utenfor Tinn og Telemark. Hans engasjement i Rjukan kretset hele tiden rundt det å skape, gi liv og pleie aktivitet. Aktiviteten i Rjukan lag var en naturlig del av dette, og som et mangeårig medlem av den harde kjerne i laget har han en stor del av æren for det dette er i dag. For en tid tilbake kom Hedda inn i hans liv, og med henne Hans og Ada. Det skulle bare mangle at dette ikke medførte nye prioriteringer. Slik er det er for de fleste når de får familie, men Jan hadde allikevel god plass til sine venner. Jeg var en av de som fikk gleden av å bli med videre inn i hans nye liv og se hvordan han koste seg med familien, la planer, engstet seg og moret seg. Han sa flere ganger at nå hadde han kommet dit han ville, han hadde bare så inderlig fortjent å få være der så mye lenger. Jans bisettelse i Rjukan kirke ble en flott opplevelse og det store antall sørgende ga et godt bilde av hvem han hadde vært, og for mange hvem han fortsatt er. Vi mennesker har lett for å ta som en selvfølge det vi har rundt oss til daglig - det er når man mister noe kjært og verdifullt at man oppdager dets virkelige verdi og det enorme savnet. Da føles det så bittert ugjenkallelig. Jeg vil fortsette å leve på den tiden jeg hadde sammen med Jan, og jeg skal fortsette å være evig takknemmelig for å ha kjent ham og vært hans venn jeg er sammen med mange om det. Vi lyser fred over Jans minne. Jan Kristiansen 22 Redningshunden 2.06 Redningshunden

13 Tekst: Frode Haraldseth På tur i Nes spennende skoger Invitasjonen lød Velkommen til Nes spennende skoger og orienteringsprøve for Romerike distrikt. Ti stykker møtte opp en varm torsdag ettermiddag i begynnelsen av mai til prøven som Anneth Winger hadde lagt opp til oss i området rundt Funnerfossen, nesten på grensen til Hedemark. Åtte mildt sagt småstressa kvinner og en mann, som selv vet best om han var like småstressa. På grunn av varmen var sekken fylt opp med vann og annen drikke langt utover det kravet til 5 kg i sekken tilsa. Det kunne jo være så tørt i terrenget at bikkja ikke fant nok vann underveis. Her skulle jeg være trygg. Ved bilen ble valget mellom støvler og joggesko nøye vurdert. Valget falt på støvlene det kunne jo være vått i terrenget. Om noen ser en åpenbar logisk brist mellom alt vannet i sekken og valget av støvler har de helt rett som sagt småstressa. Mindre stressa ble vi ikke når Anneth viste oss vei mot den første punktorienteringsposten, på en vei som ikke var tegnet inn på kartet. Stresset vokste til panikk da den første posten viser seg å ligge på denne veien i et terreng som ser fullstendig flatt ut og tilsynelatende uten andre kjennetegn. Etter altfor mange paniske minutter og beroligende ord til oss alle fra Anneth, begynner hjernen å koble inn. Det som så ut som dreneringsgrøfter som derfor sikkert ikke var tegnet inn på kartet, er kanskje ikke det likevel? Etter det tar det ikke lang tid å kjenne igjen bekkekrysset på kartet. PUH. De to neste punktorienteringspostene er greie og jeg roer meg ganske fort. Det tar imidlertid tid før vi kommer oss ut på de tre orienteringspostene og de12-13 kilometerne som gjenstår i skogene i Nes. Dette kommer til å bli en sen kveld. De mulige veivalgene er flere, her kan vi enten ta risken og bushe gjennom skogen. Dette er den korteste veien utvilsomt, så sant jeg ikke bommer, men strekkene på kompasskurs blir lange uten veldig sikre holdepunkter. Konklusjonen blir fort at det lønner seg å velge stier, skogsbilveier og kjerreveier i en bue fram til posten. Så legger vi av gårde med frisk mot. Bikkja som hittil har trodd at orienteringsprøven er en form for dekk-og-gå-tur-i-skogen-medmange-andre-hunder -øvelse, skjønner endelig at orienteringsprøv, betyr tur, eller Stiene er heldigvis tydelige og det byr ikke på problemer å følge dem. Første posten blir funnet. Ingen andre er å se. Anneth har vel vært så lur at hun har sendt oss ut med forskjellig rekkefølge på postene. Veivalget til andre posten er enkelt. Vi legger i vei etter å ha drukket litt av alt det vannet vi har sekken. Bikkja har ikke behov for noe. Hun har selvfølgelig funnet mer en nok vann i alle bekkene som er passert. Hun har også tydelig konkludert med at orienteringsprøve ikke betyr vanlig tur likevel, men å bli totalt oversett mens moderen er dypt konsentrert om den store papirlappen av et kart som hun tviholder på og snur rundt i alle retninger. Andre posten går greit. Synes selv at farten er ganske god, men klokka går og det er et stykke til siste posten samt ytterligere et par kilometer tilbake til bilene. To alternativer til siste posten enten på ulike stier og noen kortere kompasskurser eller vei rundt hele. Det siste er helt trygt, men veldig langt. Noen kilometer på asfaltvei i støvler som begynner å bli rimelig varme, frister ikke og vi tar sjansen på sti og kompasskurs. Kroppen begynner å merke at vi har gått noen kilometer og konsentrasjonen begynner også å glippe. Midtveis til posten mister vi avtaket til stien vi nesten skal følge helt inn til posten. Her er det om å gjøre å skjerpe seg skikkelig. En kort kompasskurs gjør at vi igjen er på riktig vei, og kompasskursen opp til toppen der siste post ligger skjer i dyp konsentrasjon. Klokka er imidlertid passert og lyset begynner å forsvinne. De siste par kilometerne går i terreng vi passerte på punktorienteringen og det kan tas noen sjanser. Småjogg forsøkes. Bikkja skotter opp på meg og ser alt annet enn imponert ut over det tempo som presteres og hva hun syns om stilen vel hun vender bare hodet bort og traver rolig, mykt og elegant foran. Jeg derimot har begynt å få anelser om at det kan kanskje bli litt vondt å gå de nærmeste dagene. Sekken med fortsatt masse vann i, detter i bakken ved bilen med et dunk litt etter klokken 22. Syv stykker av oss klarer orienteringsprøven denne kvelden, selv om det blir rimelig mørkt før de siste kommer til bilene. Vi takker Anneth for en fin prøve og en fin tur i skogene i Nes. Om du lurer på hvordan formen var dagen etter? Det var alt annet enn godt å tre beina inn i pensko og jeg var alt annet enn elegant da jeg vagget inn som en seilskute i storm på møte på jobben neste dag. 24 Redningshunden 2.06 Redningshunden

14 Tekst: Tove Diesen, Aftenposten Bikkjenekt på bussen Artikkelen er velvillig lånt ut av Aftenposten ved journalist Tove Diesen. Innholdet i artikkelen er kortet ned av redaksjonen i Redningshunden. Bikkjenekt på bussen Ikke lett å være hund på tur når busselskapet praktiserer hundeforbud og toget ikke går. Da må matmor bli hjemme også. - NOR-WAY Bussekspress stenger ute en stor gruppe fra å bevege seg fritt i vårt langstrakte land, sier student Kathrine Løken Kragøe i Ås i et protestbrev som er gått til både NOR-WAY, Norges Astma- og Allergiforbund, Stortinget, Norsk Kennelklubb, Forbrukerombudet og Aftenposten. Kathrine og venninnen Tone Hansen skulle til fjells i påsken, og Kathrine og Gaia, som er en blanding av husky og dobermann, dro av gårde i bilen. Men der var det ikke plass til Tone og huskytispen Nala, så de skulle komme etter med Valdresekspressen til NOR-WAY. Men den gang ei. Tone kom aldri på påskeferie. NOR-WAY Bussekspress sa nei til bikkja. At førerhunder og politihunder alltid er velkomne, har Kathrine stor forståelse for, men de er neppe mindre plagsomme for folk med allergi enn andre hunder, legger hun til. Tidligere praktiserte NOR-WAY et liberalt system, så sant dyret ikke var til sjenanse for noen. Men i november kom forbudet. - Det kom på allergikere underveis, med den følge at hund og hundeeier måtte gå av. Det er lite hyggelig for alle parter og i tillegg en stor ulempe for hundeeieren. Vi måtte velge, sier adm. direktør Bjørn Østbye i NOR- WAY til Aftenposten. Han begrunner forbudet med et rundskriv fra Samferdselsdepartementet som presiserer hvordan transportselskaper skal følge opp arbeidet med å gjøre sitt rutenett tilgjengelige for funksjonshemmede, herunder astmatikere og allergikere - gjeldende fra 1. april i år. - Så nå kan allergikere kreve hundefri transport med loven i hånd, presiserer Østbye. - Hva med å opprette ruter der hunder er tillatt? - Det har vi ingen mulighet til verken driftsmessig eller økonomisk, sier direktøren. NOR-WAY har fått mange klager fra hundeeiere siden november, både direkte og via Norsk Kennelklubb. - Man stiller seg spørrende til hvor reelt problemet er. Hvor mange er så plaget at de blir slått ut av en liten hund i en veske på fanget til en eldre dame med hele busslengden i mellom? Denne damen kan i hvert fall ikke lenger besøke sine, og det er lett å forstå at hun og andre hundeeiere finner forbudet urimelig. Jeg bare undres. Hvis man er så allergisk, vil man reagere også på hundeeieren som alltid vil bære med seg fnugg fra hunden, presiserer organisasjonssjef Øystein Eikeseth i Kennelklubben. Av hensyn til medpassasjerer med astma og allergi tar ekspressbusser i rute ikke med levende dyr. Førerhund for blinde, polititjenestehund med politi i uniform og redningshunder i tjeneste/opplæring med tjenestesele aksepteres og befordres fritt. NOR- WAY-bussene går på kryss og tvers i hele landet - og til utlandet. Hund og katt kan overhodet ikke reise med Säfflebussen. Det står i reisevilkårene. Unntak gjelder for førerhund, eller som det står: "Endast ledarhund för synskadade får medföras." Säfflebussen kjører fra Oslo til Göteborg/København og Stockholm. Hos NSB må du selv ta med hunden inn og ut av toget og sørge for at den forblir i kupeen/avdelingen under reisen. Større hunder skal plasseres på gulvet, under eller ved siden av plassen din. Sørg for at den er forsvarlig bundet under togreisen. Personalet vil henvise til egnet plass i toget. Hunder og andre dyr kan ikke tas med i sovevogn, bistrovogn, rullestol/handicap- eller barnekupé. Ved forhåndsreservering må du gi beskjed om hund eller annet kjæledyr ved billettbestilling slik at du får plass i en avdeling hvor det er tillatt å ta med dyr. Førerhund som reiser sammen med blinde, reiser alltid gratis med NSB. Ellers gjelder barnebillett for hunder. Hos Lavprisekspressen er hunder velkomne, men hundeeierne må jenke seg litt etter forholdene på den aktuelle turen. Hvis en annen passasjer sier fra om allergi, ber man om at hund og allergiker blir plassert i hver sin ende av bussen. Hvis en allergiker påpeker at hundens tilstedeværelse fremdeles er en trussel, må hunden forlate bussen. Hunder som trenger egen plass (gulvplass foran eget sete), må betale laveste priskategori (barnebillett). Hund som får plass ved føttene til eieren eller på fanget, reiser gratis. Lavprisekspressen går mellom Oslo og Bergen og Oslo og Trondheim. Fra 19. mai også til Kristiansand. SAS Braathens minner om å reservere plass for kjæledyret når du bestiller billett (tlf ). Bestiller du billett på Internett, og skal ha med deg kjæledyr, må du umiddelbart etter bestilling ringe billettkontoret for å få bestilt plass til dyret. For å kunne legge inn bestillingen trenger du korrekte mål på bur og totalvekt for bur + dyr. Bare hunder og katter aksepteres i kabinen, andre dyr skal plasseres i lasterommet. Maksimum tillatte mål på bur som er tillatt i kabinen på SAS Braathens er 40x25x23cm. Totalvekt for dyr + bur er maksimum 8 kilo. 26 Redningshunden 2.06 Redningshunden

15 Kursrapport Hovedkurs Vinter Nord Norge 2006 Kursstab: Kursleder: Gunn Anita Fossli Kurssekretær: Tove Dreierstad FTU-representant og instruktør: Arne Andreassen Instruktører: Helge Vasseng Lena Iversen Lisbeth Sørensen Kurssekretær Tove var oppe fra fredag til søndag og hjalp undertegnede med oppstarten på kurset. Ettersom kurset var lite var det helt greit at kursstaben resten av kurset kun bestod av en person. FTU representanten fungerte også som instruktør og hadde god anledning til å følge opp begge lagene i løpet av kurset. En instruktørelev var med på dømming av prøver på lørdag. Lagsammensetning: Kurset ble organisert i to lag. Ett A/Re/B/Tren-lag og ett B/Rekruttlag. Deltakere: Kurset hadde 13 betalende deltakere. Alle instruktørene trente egne hunder i sine respektive lag, og kursleder trente i rekruttlaget fra søndag til onsdag. Siste avmeldingen fikk vi lørdag morgen, noe som gjorde lagsammensetningen utfordrende. Det er et problem at deltakere melder seg av med så kort varsel som vi opplevde i år. Tid: Hovedkurs Nord-Norge ble avviklet i uke 13/2006. Det ble avviklet søksprøver før kursstart lørdag 25. mars. Deltakere som ikke skulle opp til prøve møtte i løpet av lørdag og kursåpning ble gjennomført kl Arbeidet i feltene ble gjennomført med første dag 26. mars og siste dag 31. mars. Kursavslutning ble gjennomført om kvelden den 31. mars. A-prøver ble gjennomført lørdag 1. april. Utsjekk og avreise var også lørdag 1.april. Sted: Kurset ble gjennomført på Riksgränsen. Treningsfeltene er meget bra til våre formål, både til treningsog prøvefelt samt utmarsj og øvelse. Rett over jul hadde vi bekymringer om at det ikke ville bli nok snø til å gjennomføre kurset, men dette viste seg å være grunnløst, det ble nok snø til alle aktiviteter for kurset. Foruten noen problemer med ekspedisjonen på Riksgränsen og det faktum at boutgiftene er forholdsvis store anser vi stedet for å være godt egnet for formålet. Godkjenninger: Finnes under godkjenninger annet sted i bladet. A/ Re/ Treningslaget: Utmarsj, overnatting i nødbivuakk og nattøvelse ble gjennomført tirsdag og natt til onsdag. FTU- representant Arne laget også til forskjellige øvelser og oppgaver til laget gjennom hele uken, noe som var meget godt mottatt. Det ble ikke tur med fjellheisen for ekvipasjene i år. Kursavslutning med mening: Lørdag 1. april gikk det snøskred på Bjørkliden (ikke langt fra Riksgränsen). Tre ekvipasjer var i løpet av kort tid klare på hotellets helikopterlandeplass for å flys ut, men den savnede ble funnet ved hjelp av kameratredning og behovet for lavinehund bortfalt derfor. Alarmen gikk midt i avviklingen av de siste A-prøvene, og en av ekvipasjene som ble kalt ut var godkjent bare 5 minutter før alarmen gikk! Senere samme dag ble tre ekvipasjer utkalt til nytt skred, denne gangen på Bjørnfjell, rett ved tollstasjonen. Heller ikke her kom ekvipasjene i søk da det etter hvert ble fastslått at skredet var tomt. Også tirsdag samme uken fikk vi beskjed av politiet om å være i beredskap for mulig gjennomsøkning av et skred i Narvik. Også her ble det fastslått at skredet var tomt. Konklusjon: Etter avviklingen av kurset er det klart at på et så lite kurs er det fullt mulig å kombinere kursleder og kurssekretærrollen. Kurset var vellykket og kurssted, terreng og forlegning er kurant for våre formål. Det er ikke bestilt plass til neste års kurs, når dette gjøres oppfordres det til at en tar hensyn til øvelsesaktivitet for Forsvaret. Mange av våre instruktører og mulige kursdeltakere har Forsvaret som sin arbeidsplass og er, for å kunne delta, avhengig av at kurset legges utenom tiden for store øvelser. Gunn Anita Fossli, Kursleder Tove Dreierstad, Kurssekretær 28 Redningshunden 2.06 Redningshunden

16 Tekst: DIO 3 Tekst og foto: Aud Ingebjørg Heldaas Skred på timeplanen Æresmedlemmene samlet Under møtet på Finse fikk NRH et nytt æresmedlem i Terje Johansen (Skoppum). Utmerkelsen fikk en rørt Terje under festmiddagen lørdag, av den nye lederen Ove Syslak. Aage Sørensen (Narvik) ble også tildelt æresmedlemskap, men var ikke tilstede på Finse. Bildet viser æresmedlemmene som deltok på Finse. Bak fra venstre: Ole A. Moen, Ingvård Thoresen, Arve Aasheim, Odd Kulø, Terje Johansen. Foran fra venstre: Beret Rambech og Kjell Askildt. Foto: Aud Ingebjørg Heldaas Lørdag 28.januar inviterte Numedal og midtre Hallingdal lag av Norske Redningshunder alle medlemmer av dio Buskerud, samt Politiet, til en aktivitetsdag. Dagen ble holdt ved Ranten Hotell i Nesbyen. Vi var så heldige at Rolf Bergstrøm kom for å dele sin kunnskap innen snø og snøskredlære med oss. Rolf har vært student ved Norges Høyfjellsskole i Hemsedal, og har arbeidet på friluftslinjen som veileder der i 24 år, hovedsakelig vinter. Han har også vært godkjent hundefører i NRH de siste seks årene med to hunder. Dette ble en dag hvor vi så nærmere på hva hundeførere vil kunne komme ut for, og hva som er viktig å ha kjennskap til når det gjelder snø og snøskredlære. Dette er generelt noe som vi har for lite av i NRH. Det ble noe teoriundervisning innendørs, men størsteparten foregikk utendørs. Det ble blant annet innføring i: Egen sikkerhet Søk med søkestang S/M søk Litt om utgraving av skredtatt og viktige punkter rundt dette. Samt generelt hva som kan vente oss som hundeførere, fysisk som psykisk i et skred. En stor takk rettes til Rolf Bergstrøm som stilte opp for oss på en utmerket måte! Mer hund for Kari Nå som ledervervet er overlatt til Ove Syslak, skal tidligere leder i NRH Kari Egge Tvedt bruke mer tid på å trene hund. Kari har en liten schäfertispe hjemme, som nå kommer til å få mye mer oppmerksomhet. Ledervervet er en krevende jobb som tar mye tid, og nå kan denne tiden brukes til andre ting, for eksempel hundetrening. Hun kan knapt "sitt", så dette blir spennende, smiler Kari, som er fornøyd med utfallet av valget på ny leder. Strategiplanen er spennende, og det blir interessant å se hva dette kan innebære for NRH i fremtiden. 30 Redningshunden 2.06 Redningshunden

17 Tekst og foto: Aud Ingebjørg Heldaas Den store festen på Finse Med blå himmel og snø i fjellet ble Norske Redningshunders 50-års jubileum feiret i flott stil under Finses stekende sol. Nesten 90 gjester fant veien til Finse og 50-årsjubileumsfesten helgen juni. Representantskapsmøtet valgte ny leder, delte ut æresmedlemskap og vedtok ny strategiplan for organisasjonen, for å nevne noe. Fra Island kom gjester fra deres redningshundorganisasjon BHFI, som NRH var med og hjalp på beina for 25 år siden. Under festmiddagen fikk NRH overrakt et stort flott bilde fra islenderne, som viste litt av historien de siste 25 år. Også en representant fra Ice-sar gratulerte NRH. Røde Kors gjestet også festmiddagen, og representanten holdt en flott tale om viktigheten av Norske Redningshunder, om Kaare Skalstad og hans arbeid, og om båndet som fortsatt binder våre to organisasjoner sammen. Fra Justisdepartementet kom hilsen og gratulasjoner, via Arve Aasheim. Talene var mange og flotte, og kveldens toastmaster, Knut Fredheim, hadde en stor jobb med å få plass til alle talene mellom middagens fire retter. Kaare Skalstad (86) kom til Finse sammen med sin Marit. Det var så vidt turen ble noe av for Kaare og Marit, på grunn av helseplager. Men de to klarte brasene, og allerede torsdag var de på plass på perrongen på Finse. Det var mange som var imponerte over Kaares utholdenhet og engasjement. 50 år etter at han startet organisasjonen som skulle bli til NRH var han altså tilbake der det hele fant sted, godt hjulpet av sin gode ledsager Marit. Også to av de 32 Redningshunden 2.06 Redningshunden

18 andre som var med og grunnla FNL på Finse var med under jubileet. Arne Bye og Einar Ynnesdal hadde mange historier å fortelle fra gamle dager til lydhøre ører hos ferskere NRH ere. Mick Sheard og Carl Christian Hagevik hadde laget en flott monter med bilder fra FNL og NRHs barndom. Et stort fotografi av Kaare og Heidi er bakgrunnen i monteren, som også har Heidis halsbånd og tekst som informerer om NRH. Monteren ble avduket før festmiddagen lørdag, og skal henge på Finse slik at de som kommer dit kan se at det var her det hele startet. Kaare Skalstad var selvsagt hedersgjest under jubileet, og holdt en inspirerende tale til gjestene under middagen. Han ba oss om å huske alle de unge, nye og ferske i organisasjonen, de som nettopp er kommet til, og de som kanskje aldri tok det hele frem til en a-godkjenning. Alle er verdifulle for NRH, mener Kaare. Han kunne også innføre en ny tradisjon i organisasjonen, nemlig vandrepokalen "Årets hund". Hovedstyret skal hvert år bestemme hvilket at innkomne forslag som skal vinne tittelen og pokalen "Årets hund". Tittelen skal tilfalle en redningshund som har utmerket seg i foregående år. Navnet på hunden og føreren blir gravert inn på en liten medaljong som festes på pokalen. Her er det plass til minst 50 hunder, sa Kjell Askildt, som hjalp Kaare med å lese opp statuttene for utmerkelsen. Lørdag, mens representantene fra distriktene og hovedstyret hadde sitt møte, hadde de øvrige gjestene fri til å oppleve litt av Finse. I et strålende vær kunne tre ekvipasjer fra NRH vise frem de tre søksdisiplinene, både lavinesøk, ettersøkning på barmark og ruinsøk. Senere ble det omvisning i Rallarmuseet, og servering av spekemat, spandert av DIO Hordaland. Kjell Askildt har jobbet med den nye flotte jubileumsboken til NRH, og lørdag presenterte han denne for de fremmøtte på Finse. Boken er blitt et viktig historisk dokument for organisasjonen, i tillegg til å være en flott bok i seg selv, med mange gode bilder og historier. Boken kan for øvrig bestilles fra Materielltjenesten, og koster 300 kroner. 34 Redningshunden 2.06 Redningshunden

19 36 Redningshunden 2.06 Redningshunden

20 Tekst og foto: Finn-Arild Bystrøm Det gikk jo bra jo Så rart Overskriften er muligens noe barnslig i den forstand at den er hentet fra Theodor i Barne-tv, men den er ganske beskrivende for episoden jeg skal fortelle om. Søndag19. mars 2006 skjedde det som ikke skal skje. To medlemmer av Norske Redningshunder, jeg var den ene, ble tatt av et snøskred på ca 200 x150 m, rundt 200 m ovenfor hytta på Langefonn ved foten av Gaustatoppen. Først litt om meg selv, jeg er 32 år og jobber som politimann på Rjukan og har vært der siden jeg gikk ut av skolen i -99. Jeg er leder i Rjukan lag av Norske Redningshunder og er spesielt interessert i hundearbeid om vinteren. Jo da, jeg skulle ønske jeg var hundefører i politiet, men man kan ikke bestandig få alt man vil, så det er en av grunnene til at jeg holder på i det sivile miljøet. Snø og snøskred har etter hvert blitt en stor interesse hos meg, og i den sammenheng prøver jeg å få dokumentert de skredene som går i området rundt Tinn slik at jeg kan forstå temaet bedre. Jeg forsøker å få med meg noe av litteraturen rundt snøskred og etter hvert har jeg følt at forståelsen, i hvert fall på det grunnleggende, så har noe kunnskap kommet til meg. I utdanningen som hundefører i det sivile har man blitt prentet inn at man må vurdere skredfaren før man går inn i et område, og gjøre det samme mens man er i søksområdet. Vel og bra det. Men hva er det å vurdere skredfaren? Er det skredfare i et heng etter at det har gått et skred? Er det mindre skredfare når det er lite snø i et heng kontra mye snø i et heng? Mange spørsmål kan stilles, men som en tommelfingerregel har man lært at i heng som man kan se vegetasjon som kvister eller steiner så er det relativt trygt å gå inn. Da er det enten for lite snø til at det kan komme noe, eller hvis man ser at det har gått skred, så har det tatt med seg den snøen som ligger i henget. Med det siste som utgangspunkt er vi midt inne i historien min. Vi var i området ved foten av Gaustatoppen og gjennomførte en lavinetrening, når vi blir oppmerksomme på et flakskred som hadde blitt utløst i et leheng ca 200 m ovenfor Langefonnhytta. Skredet hadde mest sannsynlig blitt utløst av en snowboardkjører. Klassiske snowboardspor i snøen gikk inn på toppen av skredet og ut i bunn. Det så ut som om skredet hadde dratt med seg mesteparten av snøen som var i området. Man kunne tydelig se vegetasjonen i området. Skredet var ca 75 m bredt og 40 m langt. For at et snøskred skal kunne utløses må det som hovedregel være 30 grader eller brattere i det terrenget hvor skredet ble utløst. I denne hellingen er det opp i mot 36 grader, så man var godt innenfor denne tommelfingerregelen. Jeg vurderte det dit hen at skredet som hadde gått i fjellsiden hadde tatt med seg det som var av snø, siden jeg så vegetasjonen, og på bakgrunn av det var det derfor ingen snøskred- fare i området. Jeg og Bjørn Tverberg, en annen hundefører som er under utdannelse, bestemte oss for å ta skredet i nærmere øyesyn. Vi kjørte snøskuteren til Rjukan lag et stykke opp fjellsiden. Dette var uproblematisk. Vi kjørte på hardt dekke det meste av veien og på "rygg". Når vi kom langt nok opp stanset vi skuteren og gikk det siste stykket inn til skredet. Fortsatt var følelsen at dette var trygt. Vi fikk tatt noen bilder av skredtungen i bunnen av skredet, men jeg ønsket også å ta noen bilder lengre opp. Vi beveget oss delvis på bare flekker oppover. Det var hardt og fint å gå helt til jeg skulle gå fra en bar flekk til en annen. Mellom de bare flekkene var det et lite stykke med snø. Første steg gikk greit. Skoen gikk igjennom skaren og snøen rakk meg opp til leggen. Ved neste steg og nesten fremme på neste bare flekk tråkket jeg også igjennom, men nå gikk snøen opp over kneet. Med det samme følte jeg at alt bevegde seg rundt meg. Jeg kikket opp og så at "hele" fjellsiden oven for meg løsnet og skled nedover. Ingen drønn i forkant, ingen støy, bare massiv bevegelse. Jeg tenkte at jeg kanskje klarte å "klatre" opp over skredet, siden skredet på tidspunktet var en stor flate og jeg følte at jeg ikke var langt unna bruddkanten. Dette viste seg å være umulig, skredet dro meg nedover og flaket ble raskt fragmentert rundt meg. Jeg fikk vridd meg rundt, og da så jeg Bjørn som forsøkte å løpe ut av skredet. Dette var nytteløst, og i det han la seg oppå skredet med ryggen på samme måte som jeg lå hørte jeg han sa" Er det mulig?" De samme tankene hadde jeg på vei nedover, er det mulig? Vi vurderte jo skredfaren til å være minimal. Beinene ble noe dratt ned i skredet, men jeg klarte å få de opp og lagt meg i x-formasjon de ca 60 m vi ble med nedover. Om x-formasjonen bevisst hjalp vet jeg ikke, det var mer som en naturlig reaksjon på hendelsen at jeg gjorde det. Jeg vet ikke om det var kroppen som selekterte sanseinntrykkene mine og stengte vekk hørselen på grunn av den ekstreme situasjonen vi var inne i, men jeg kan ikke huske å ha hørt en lyd fra selve skredet. Det var bare en lydløs snøbølge som førte oss nedover. Jeg holdt øye med kameraten min, og så at han også holdt seg oppe på overflaten. Når skredet stoppet nærmest spratt jeg opp og ut av skredet, det samme gjorde Bjørn, og vi børstet begge snø av jakkene våre, nærmest som om vi sa; Å, har du snø på deg også? Hvordan fikk du det?. Jeg snudde meg rundt og så at det som hadde vært en trygg fjellside etter skred nr. 1 hadde blitt en fjellside hvor 200 m av fjellsiden med snø hadde løsnet og kommet rundt 100 m nedover. Det var et monumentalt syn. Skred nr. 1 var borte, fullstendig oppslukt av skred nr. 2. Nå kom reaksjonen, en voldsom hjertebank som varte ganske lenge, og et innprentet minne som vil vare livet ut. Resten av gjengen som var og trente lavine var på det tidspunktet inne på Langefonn for å spise mat, men de var alt i full vei ut for å søke etter oss. Det de så fra kjøkkenvinduet på Langefonn var at Bjørn og jeg forsvant i skredet. Det kom av synsvinkelen de hadde opp til skredet. Vi fikk varslet dem og gitt beskjed om at vi var ute av skredet og uskadde. Det var ikke bare vi som var lettet på det tidspunktet. Beregninger gjort i ettertid viser at skredet må ha inneholdt et sted mellom 11 og m3 med snø. Et lastebillass er på 9 m3. Det vil si at man måtte hatt over lastebiler for å fjerne all snø som kom ned med skredet. Det er helt udiskutabelt at jeg begikk en stor feil i min vurdering av henget, en stor feil, som vi betalte en liten pris for. Poenget mitt her er at jeg som reiser rundt og ser på og dokumenterer skred, hellingsvinkler, snøtyper og leser litteratur om temaet, følte at jeg var kommet litt på vei med å forstå hva som var farlig og ikke. Jeg skal ikke påstå at jeg er bedre enn andre, men jeg tror jeg studerer skred litt over hva en gjennomsnittlig hundefører gjør. Og ut fra min feiltolkning, er mitt håp at man i utdanning av lavineekvipasjer legger større vekt på dette med lendevurdering og skredfarevurdering, slik at ikke andre opplever det å bli tatt av snøskred. Jobben vi skal gjøre er ikke bare å søke etter skredtatt for å redde liv, vi skal holde liv i oss selv også. Ønsker du å lære mer om snøskred og se flere bilder av diverse snøskred inkludert det jeg har skrevet om her, kan du gå inn på HYPERLINK " Jeg ønsker å avslutte med et ordtak fra forfatter av boka Snøskred, Markus Landrø: Skredfaren blir ikke mindre av at du vurderer den. Finn-Arild Bystrøm Eks. skredekspert, nå skredtattekspert 38 Redningshunden 1.06 Redningshunden