Hva har svensk og dansk felles? Riss over språkhistorien

Transkript

1 Oppgave 1 Nabospråk eller fremmedspråk? I denne oppgaven skal jeg først klargjøre noen begreper, deretter skal jeg gjøre rede for språklige likheter og ulikheter mellom svensk og dansk. Til sist vil jeg oppsummere og kanskje komme fram til et svar på spørsmålet; er svensk og dansk å regne for nabospråk eller fremmedspråk? Noen begreper Et dialektkontinuum er et geografisk område der de ulike talemålene forstår hverandre innbyrdes, der de er naboer, alle i dialektkontinuumet trenger ikke nødvendigvis forstå alle, men naboer skal kunne forstå hverandre. Fram til nå er vi vant til å tenke på Skandinavia som ett dialektkontinuum, og hadde den historiske og politiske utviklingen vært annerledes hadde vi kanskje snakket Skandinavisk og skrevet Skandinavisk i dag alle sammen? I dag tenker vi på Skandinavia som et geografisk område med fire (nordiske/skandinaviske) skriftspråk og tre språk.vi har også samisk som et språk i Norden, men det er ikke et nordisk språk. De skandinaviske språkene er per definisjon nabospråk, de trenger ikke tolk for å kunne kommunisere med hverandre. Det er mulig de må tilpasse seg litt, snakke litt saktere, unngå en bestemt type ord osv. Dette kaller vi konvergens. Det er situasjonen slik Arne Torp skisserer det, men situasjonen har kanksje endret seg uten at vi helt har lagt merke til det, jamfør artikkelen til Mette Olsen. Som fremmedspråk er å regne språk der ingen av språkbrukerne i en kommunikasjonssituasjon kan bruke morsmålet for å kommunisere, de må enten ty til tolk eller de må ta i bruk et felles tredje språk, et lingua franca. For finnene, som jo har vært under Sverige, har svensk fungert som lingua franca frem til i dag, selv om svensk er under sterkt press. Finnene vil, akkurat som islendingene, heller bli gode i engelsk. For dem er både engelsk og svensk et fremmedspråk. Hva har svensk og dansk felles? Riss over språkhistorien På 1000 tallet var hele Norden, Norge, Sverige, Danmark, Island og Færøyene ett dialektkontinuum, alle kunne snakke med alle (uten store problemer). Det innebar nok noe konvergens, dvs at språkbrukerne tilpasset språkbruken noe etter hvem de snakket med. Vi skiller i denne tiden mellom vestnordisk og østnordisk. I vest beholdes de opprinnelige nordiske diftongene, vi får en del assimilasjoner og omlyd og i øst får vi brytning og monoftongering. Forskjeller som er store nok til at vi begynner å snakke om ulike språk, de blir nabospråk. Nasjonene får egne konger og tenker på seg selv som kongeriker med egen identitet - og selvsagt eget språk. I løpet av middelalderen utvikler språkene seg i ulik retning, Island beholder det meste av de gamle språkstrukturene, endrer bare litt på lydene, færingene lever også sitt liv på øyene og språket endrer seg ikke all verdens. På fastlandet kommer hanseatene og bosetter seg i kystbyene, de kommer seilende med ord, mennesker, yrker og redskap og setter sine språklige og kulturelle spor. De kommer ikke til øyene og knapt nok til de aller innerste bygdene heller - slik at i indre strøk finner vi fremdeles dialekter, (- eller er det egne språk? älvdalsk, setesdalsmål, gutnisk), som har mer til felles med øyspråkene enn for eksempel dansk. På 1200 tallet og utover i middelalderen snakker vi om et nytt skille mellom øynordisk og fastlandsnordisk. Fastlandsnordisk, eller skandinavisk deler vi etterhvert inn i nordskandinavisk og sørskandinavisk. Nå begynner forskjellene mellom øyene og fastlandet å bli større. Så store at Island

2 og færøysk blir som fremmedspråk å regne i forhold til Skandinavisk. På fastlandet forsvinner kasussystemet mer eller mindre, i det hele tatt forenkles bøyningssystemet. Fonologisk er det størst endringer i sør, det vil si i dansk. Dansk endrer seg i det hele tatt mest av alle de nordiske språkene og det holder de på med enda. Det skal jeg komme tilbake til senere. Svensk er altså et østnordisk, nordskandinavisk språk, mens dansk er sørskandinavisk og delvis å regne for vestnordisk (Jylland). De to landene har felles språklige røtter og inntil nylig har de hatt så mye til felles at de har vært å regne for nabospråk, spørsmålet er om de er kommet så langt i sin språklige utvikling at de blir å regne som fremmedspråk? Akkurat som islendingen på et tidspunkt måtte si at "nei, nå forstår jeg ingenting av det nordmennene sier mere... jeg trenger en tolk... " De blir da et fremmedspråk. Det er to metaforer for språkutvikling som ble utviklet på midten av 1800-tallet; stamtremodellen og bølgemodellen. Ved hjelp av stamtremodellen kan vi fint forklare hvordan svensk og dansk stammer fra urnordisk, germansk, nordisk og etterhvert skandinavisk. Det gir god mening. Bølgemodellen på den annen side er god for å vise hvordan innovasjoner sprer seg fra ulike sentra og utover innsjøen (språket). På et eller annet tidspunkt "gror" landet mellom de ulike sentra igjen og innovasjonene kan ikke spre seg (over myrland) lenger, det er da blitt til ulike språk (innsjøer). De går fra å være nabospråk til å bli fremmedspråk. Spørsmålet er om den tiden nå er kommet til svensk og dansk? Er landet mellom dem helt gjengrodd? Hva skaper problemer i kommunikasjonen i dag Det som skaper størst problemer i kommunikasjonen mellom dansker og svensker i dag er lydsystemet. Danskene har siden tidlig middelalder ikke vært redde for å endre seg språklig, og det har de gjort. De har vært "den kule neststørste broren i søskenflokken, den som følger trendene". Sverige har vært storebror, litt mer konservativ - og i dag er han blitt veldig konservativ; talespråket i Sverige påvirkes kraftig av skriftspråket, som hadde sin siste rettskrivingsreform i I Danmark går utviklingen motsatt vei, talespråket fjerner seg stadig mer fra skriftspråket, - noe de danske skolebarna må virkelig må slite med. Språklige likheter og ulikheter i svensk og dansk Vokalene i dansk er egentlig en arkaisme, de har beholdt det europeiske vokalene. I nord ble både norsk og svensk endret som en følge av vokalskyvning, det vil si at vokalkvaliteten ble noe endret, den spisse u-en som er så karakteristisk for svensk og norsk kom aldri til Danmark. I nord beholdt imidlertid svensk og norsk fullvokaler i trykklette endestavelser, a, i og u. I dansk ble disse redusert til trykksvak e, og seinere også akopert i store deler av landet (spesielt i vest). Dette kalles for vokalreduksjon. Blant annet som følge av vokalreduksjonene forsvant mange av de morfologiske forskjellene på endelesene, "alt" ble slappe e-er. Dermed brøt kasussystemet sammen ganske tidlig i middelalderen. Etterhvert skjedde dette (tap av kasus) også i nordskandinavia. Dansk fikk også en reduksjon av g, ð og v, disse ble redusert til j. En siste reduksjon er endringen av ptk i trykklette stavelser til bdg, de såkalte bløde konsonantene. Dette har ført til at det i dansk ikke er opposisjon mellom ptk/bdg i utlyd eller innlyd, kun i framlyd. I svensk er det opposisjon i alle posisjoner. I nord beholdt svensk og dansk tonesystemet, tonem 1 og tonem 2, på svensk akut accent og grav accent. I Danmark forsvant dette systemet, i stedet kom det inn en underlig lyd, det danske stødet. Denne glottale lyden kommer inn i enstavelsesord med stødbasis (lang vokal eller vokal + stemt konsonant). Dette tilsvarer på sett og vis tonem 1. Ikke nok med at det etterhvert over nesten hele Danmark gjenlød av stød, så endret r-en seg. Det antas at den dorsale r-en, skarre-r, kom som en ny mote fra Frankrike omkring 1750 til det danske

3 hoff som på den tiden var svært franskvennlige. Siden den gang har r-en bredt om seg og det fortsetter den stadig med. Den stopper ikke opp før den treffer tjukk l. R-en kan virke uskyldig, men det er den ikke, i dansk har den påvirket lydene rundt seg slik at de er blitt endret. I tillegg har den en tendens i senere til til å bli vokalisert, den blir en slags halvvokal. Ord som "Hjørring" og "ørret" uttalt på dansk har etterhvert blitt vanskelig å forstå /jø:i:ng/ og /ø:e:/ (her mangler jeg lydskrifttegn - og tegn for stød men poenget er at det blir veldig vokalt... - og vanskelig å forstå). At svenskene (92%) har større problemer med å forstå dansk enn dansker for å forstå svensk (42%) har en sammenheng med de danske lydene som etterhvert er blitt temmelig fremmedartede (selv for danske barn som har større problemer enn andre skandinaviske barn med å lære seg rettskriving) Når det gjelder de fonologiske ulikhetene mellom svensk og dansk er de etterhvert blitt så store at vi nok kan snakke om et fremmespråksforhold mellom dansk og svensk. Svensk har to tonem som norsk (talespråk) og to kjønn som dansk (skriftspråk). Både svensk og dansk har nogenlunde tilsvarende bøyningsmønster når det gjelder adjektiv og substantiv. Når det gjelder verbbøyning har svensk en mer utstrakt bruk av s-passiv og det har en egen supinumform av verbet, svensk har også noe mer bruk av konjunktiv. Ingenting av dette burde skape store problemer for nabospråkforståelsen. Det som kanskje kan skape problemer er at i svensk kan man utelate småord, hjelpeverb og partisipper i større grad enn i dansk. Det kan være vanskelig for danskene å få med seg nyansene i det svenske språket når svensken tar i bruk konkjunktiv for eksempel. Så når det gjelder syntaks og morfologi er dansk og norsk mer som nabospråk å regne enn fremmedspråk tenker jeg. Når det gjelder ordforrådet er det en del likheter og ulikheter. Jeg har ikke noe tall for det, men jeg vil anta at mellom 60 og 80 prosent av ordforrådet mellom svensk og dansk er felles. Enkelte ord finnes i svensk men ikke i dansk, slik som tjei og poike, - og motsatt, dersom det blir for mange av dem blir det selvsagt problematisk. Det er ulikhetene som man lettest legger merke til, de er som humper i veien, blir det for mange velger man en annen vei, engelsk for eksempel. Ordforrådet har noen lumskheter, vi kaller dem falske vennene, det er ord som ser like ut med som betyr ulike ting. Et godt eksempel er svenske campinggjester som bekrefter at de er roliga gjester - og dermed blir avvist. Når det gjelder ordforrådet har de to språkene svært mange ord til felles, men også en del ord som er ulike. Men, når uttalen av det samme ordet er så ulikt at språkbrukerne ikke oppfatter at det er samme ordet - ja, da begynner vi å snakke om fremmedspråk. Språklige holdninger Sverige og Danmark er naboland, broderfolk. Som brødre flest har de slåst en del opp igjennom historien, det har vært mange kriger dem imellom og landområder har byttet side i det politiske spillet. Dette gjelder blant annet Bornholm, Skåne og Jamtland. Begge landene har vært opptatt av sin egenart og sin egen maktposisjon, språket blir en del av denne pakka og det har ikke vært noe mål å nærme seg hverandre eller lære hverandres språk. De har tradisjonelt vært mer opptatt av å hevde seg selv enn å samarbeide. Forholdet til Europa er også omtalt i oppgave 3. I denne oppgaven er det først og fremst talespråket som er oppe til drøfting, de ulikhetene som er i det grafiske vil jeg derfor ikke gå inn på. Men det sier kanskje litt om holdninger når to såpass like språk ikke kan bli enige om en felles måte å skrive ø på. Avslutning og konklusjon

4 I det foregående har jeg prøvd å peke på likheter og ulikeheter mellom svensk og dansk. Vi finner begge deler. Når det gjelder forholdet mellom de to språkene og hvordan de evner å forstå hverandre er det ikke helt sikkert endringene i språket i seg selv er det vesentligste. Det var store forskjeller for femti år siden også, da måtte imidlertid svenskene anstrenge seg for å forstå dansk og vice versa. I dag finnes det et annet alternativ, de unge er så og si flytende i engelsk, dermed er det lettere for dem å slå over til engelsk, slik som hele 42% av de unge svenske gymnasiastene også gjorde. Motivasjonen for å anstrenge seg er ikke så stor når det er en enkel utvei. Kanksje har vi kommet til et "point of no return" for å si det på godt europeisk (på norsk kan vi kanskje bruke ordet vannskille), de svenske ungdommene prøver knapt å avkode de danske lydrekkene, de går rett over til engelsk. Dermed forsterker dette gjengroingen (jamfør metaforen som ble brukt innledningsvis) mellom de to språkene. Har jeg et svar på spørsmålet, er det nabospråk eller fremmedspråk? Jeg synes definitivt det ligner på fremmedspråk, men samtidig har jeg ikke lyst til å passere vannskillet. Når vi definerer de to språk som fremmedspråk i stedet for nabospråk går vi inn i en ny epoke i språkhistorien - og det er litt skummelt, litt som å flytte hjemmenfra. Men samtidig må vi ta realitetene inn over oss, når vi som språkbrukere fra to ulike land ikke forstår hverandre uten å bruke tolk eller et lingua franca, - ja da snakker vi om fremmedspråk. Selv bruker jeg danske ord når jeg er i Danmark og litt svensk i Sverige.For det er "sjovt at tale med stød..." Oppgave 3 Holder språket i hop Norden? Norden er et geografisk område nord i Europa bestående av fem nasjonalstater (Island, Danmark, Norge, Sverige og Finland) og 8 offisielle språk (grønlandsk, islandsk, norsk, dansk, svensk, færøysk, samisk, finsk). Til sammen bor det over 20 millioner mennesker i dette området. I denne oppgaven skal jeg begrense meg til å skrive om nordboere som har et nordisk språk som morsmål (heretter kaller jeg dem "nordisktalende"). Med nordiske språk mener jeg språk som stammer fra urnordisk, som igjen stammer fra germansk og indoeuropeisk, det vil si islandsk, færøysk, dansk, norsk og svensk. For 1000 år siden ville alle disse menneskene oppfatte at de snakket samme språk og de ville høyst sannsynlig kunne kommunisere med hverandre uten store vanskeligheter. I dag er situasjonen annerledes, slik vi så i oppgave én begynner selv de skandinaviske språkbrukerne å oppfatte/behandle hverandre som fremmedspråksbrukere. Det er store forskjeller i hvor godt nordisktalende forstår hverandre, best ut kommer færingene, dårligst svenskene. Jeg skal ta for meg de ulike gruppene språkbrukere, en for en, og greie ut om årsakene til at minstemann (færingen) er best til å forstå nabospråk, og størstemann (svensken) er dårligst. Mye av forklaringene til denne forskjellen er å finne i historiske, politiske og samfunnsmessige forhold.

5 Færinger Færøyene er ei lita øygruppe på 18 små og store øyer i Nordsjøen, de ble først bebodd av keltiske eremitter,som i sin tur lett ble fortrengt av norske landnåmsmenn en gang på 800-tallet. Det var et fint sted for Vestlendinger og andre vikinger som tok med seg språket sitt og sauene sine (Færøyene betyr bokstavelig talt "Saueøyene"). Lenge var øyene under norsk styre og språket var norsk, Kalmarunionen i 1397 og tiden som fulgte førte til at øyene ble danske, slik også Norge var det på den tiden. Da Norge (nesten) fant igjen sin selvstendighet i 1814 forble øyene under dansk styre. Akkurat som i Norge var det offisielle språket dansk. Dansk var det samfunnsbærende språket. På slutten av 1700-tallet og 1800-tallet da de nasjonalromantiske strømningene sildret over hele Europa var både den ene og den andre på jakt etter det nasjonale, det genuine og opprinnelige. Svabo samlet således inn færøyske folkeviser (slik Asbjørnsen og Moe gjorde det i Norge, og brødrene Grimm i Tyskland). På den måten ble det færøyske språket for første gang satt på papir - det var et språk! Talespråket til færingene var ikke lenger "uriktig" eller "udannet" bondemål, det var færøysk. Språkmannen og presten Hammershaimb tok jobben videre og utarbeidet ordbok og en grammatikk første halvdel av 1800-tallet. Denne ble riktignok først publisert i Danmark, først etter noen år fikk færingene glede av den. Hammershaimbs arbeid var høyst sannsynlig en viktig inspirasjonskilde for vår egen Ivar Aasen som gjorde samme arbeidet i Norge. Det må også tilføyes at Hammershaimbs færøysk var av den konservative sorten, han la normen så tett han kunne inntil det han oppfattet som det genuine, opprinnelig nordiske (akkurat som Aasen til dels gjorde). I færøysk opereres det for eksempel med bokstaven ð, til tross for at denne lyden allerede dengang var forsvunnet fra færøysk talemål. Dermed virket kanskje denne normen noe konserverende på det færøyske språket, slik at det i dag er nærmere islandsk enn det kanksje ville vært med en annen og mer "moderne" norm. Det kan også tenkes at den sterke folkevisetradisjonen på øyene har virket konserverende på språket, slik klassisk islandsk litteratur har virket på islandsk. Verken Hammershaimb eller Svabo hadde vel egentlig tro på at det færøyske språket skulle overleve, de trodde muligens det ville lide samme skjebne som "orknsk" (nordisk/norsk språk på Orknøyene som døde ut i løpet av 1700tallet). De nasjonalromantiske strømningene i kombinasjon med et solid språklig arbeid virket imidlertid som en språklig hjertestarter for færingene og språket ble tatt i bruk med glede og stolthet. I dag er færøysk offisielt spåk på øyene, dansk er også offisielt språk og alle færinger lærer dansk i skolen. Færøysk har de siste hundre år styrket sin stilling som samfunnsbærende språk på øyene - men, det er klart, det bor nærmere 50 tusen innbyggere på de 18 øyene som utgjør (det er som en middels stor dansk by), og de er nødt til å forholde seg til utenomverdenen på en helt annen måte enn et større språksamfunn. Da kan de ikke bruke færøysk, enn så lenge bruker de dansk, de har tross alt en dansk dronning selv om de riktignok fikk hjemmestyre i Færingene er altså minst, men av de nordiske språk er det det som ligner mest på islandsk, de deler mange av de samme språklige trekkene innen bøyningsmønster, fonologi og morfologi. Dermed forstår de til en viss grad islandsk tale- og skriftspråk. I tillegg er dansk offisielt språk, det er obligatorisk i skolen og færingene møter det daglig. Med et slikt grunnlag er det ikke vanskelig å forstå at færingene er gode til å forstå andre nordiske språk. Nordmenn Da Norge kom ut av forholdet med Danmark, gikk vi rett inn i et nytt forhold; vi kom i union med Sverige og ble helt klart påvirket av det selv om svensk aldri ble noe offisielt språk i Norge. Norske byer var, ulikt Færøyene og Island, en del av Hansaforbundet i middelalderen - med alt det førte med seg av intens språklig påvirkning fra tysk. Dermed utviklet norsk seg i en annen retning, og sannsynligvis på en raskere måte, enn færøysk. Norsk er "språket i midten", det har en del trekk fra vestnordisk; det har beholdt de opprinnelige diftongene, trekjønnssystemet, og enkelte syntaktiske strukturer. I Aasens landsmaal var likhetene

6 med øyspråkene enda mer tydelig enn det er i dag. Enkelte vestnorske dialekter kan nesten ha like mange fellestrekk med færøysk enn med for eksempel Sjællandsk. De er nærmere øyspråkene geografisk og språklig og kanksje også i levemåte (?). I Norge, likt med på Færøyene, ble norsk språk i den nasjonalromantiske perioden og utover en identitetsmarkør. Og da snakker vi om talemålet, ikke skriftmålet. Dansk var en "fremmed" makts språk, et maktspråk. Og norsk talemål det var dialektene, vi hadde ikke noen norsk talespråknorm. Dialektene i Norge har dermed fått en helt annen status enn i for eksempel Danmark og Sverige der det fantes en talespråknorm som ble og blir oppfattet som noe noe godt og riktig. På Island og Færøyene kan vi knapt snakke om dialekter. Nordmenn har heller ikke riktig fått til dette med et felles skriftspråk med høy status som kan fungere som felles språklig rettesnor. Vi har to offisielle skriftspråk som begge har en rikholdig underskog av valgfrie former. Det er heller ikke noen enighet om felles riksnorm når det gjelder talespråket. Enhver nordmann snakker sin dialekt, og vi er stort sett glade og stolte dialektbrukere enten vi er hjemme hos "Besta" eller på TV. Dette medfører at nordmenn har et trent øre i å forstå dialekter, vi er godt trent i språklig mangfold og har både evne og vilje til å forstå folk som snakker litt annerledes enn oss. En annen ting som også fremmer norsk språkforståelse er vårt forhold til svensk kultur, vi ser gjerne på svensk TV og vi lytter mer enn gjerne til svenske danseband. Vi kan kanskje snakke om en felles nordskandinavisk kultur? Noe som kanksje også blir styrket i disse tider med mange svenske fremmedarbeidere (det var forøvrig heller ikke noe ukjent fenomen i forbindlse med jernbanebyggingen på 1800-tallet. Oppsummert når det gjelder andreplassen i språkforståelse kan vi si at norsk språk har mye til felles med øyspråkene rent språklig (vi skilte lag en gang på 1200-tallet), vi har et tett og nært forhold til både Sverige og Danmark historisk og kulturelt, vi deler ordforråd og skriftspråksystem med danskene og vi deler uttalen med svenskene. Sånt blir det god forståelse av. Også geografisk befinner vi oss i midten. Svensker og dansker Når det gjelder svenskene og danskene er de stort sett jevngode til å forstå norsk, jamfør ovenstående. Hvordan de forstår hverandre har jeg gjort utførlig greie for i oppgave 1. Noe skal likevel nevnes her. Sverige er størstemann i klassen, de hadde Volvoen og det er snart 10 millioner av dem. De synes selv de har et klingende vakkert språk og de er stolt av kulturen sin og av skrift- og talespråket sitt. Så stolte er de av språket sitt at de legger talen stadig nærmere skriftspråket, med det resultat at svensk er et temmelig ortofont språk. Svensker og dansker har mang en gang vært i krig hverandre og det er kanskje ikke unaturlig at de også gjennom språket har hatt tradisjon for å markere avstand snarere enn likhet. Den som er størst er nok mest vant til at de som er mindre hører etter, og det gjør også gjerne de som er mindre. Dermed har ikke svenskene tradisjon for å anstrenge seg i like stor grad. Dette gjelder også Danmark som i mange hundre år var mor for resten av Norden. De nordiske landene, Island, Norge, Færøyene og Grønland, som er og var under Danmark har selvsagt lange tradisjoner for å forholde seg til dansk språk. Da har danskene heller ikke trengt å anstrenge seg videre for å bli forstått. Danskene synes ikke at de snakker noe særlig vakkert språk, personlig synes jeg det er nydelig, med alle sine underlige halslyder og ulike vokalkvaliteter,diftonger, triftonger og halvvokaler. I dansk har språket gått motsatt vei av svenske, det har i lang tid endret seg, - bort fra skriftspråket, og det i hurtig tempo. Arne Torp uttalte en gang at dansk kom til å ende opp "som en summelyd".

7 Islendinger Islendingene stiller på mange måter i særklasse, de kan fremdeles lese klassiske tekster fra tallet uten nevneverdige problemer. Det er det språket som har endret seg minst siden den norrøne perioden, den gangen nordmenn, færinger og islendinger delte både språk, kultur og levemåte. På Island kan vi knapt snakke om dialekter, gjennom alle år har det blandt islendinger vært ivrige språkmennesker som har vedlikeholdt og passet på det islandske språket og den islandske kulturen. Island fikk sin første grammatikk allerede på 1100-tallet! Den kan fortsatt til en viss grad brukes. Det som har endret seg i islandsk er lydsystemet, det gamle vokalsystemet er endret og det er i dag langt flere diftonger enn tidligere. Ordforrådet er selvsagt også endret, i forhold til importord har islendingene gjort det til en egen kunst å lage nye islandske ord. De første ingeniørene på island var raskt ute og dannet en egen forening som lagde egne islandske ord som kunne erstatte utenlandske importord. Hvis et utenlandsk importord kommer inn får det umiddelbart islandsk ortografi. Registrerte endringer i talemålet blir iherdig motarbeidet på Island, det islandske språket, både talenorm og skriftnorm har svært høy status. På 1940-tallet var det såkalte flámålet utbredt blandt en del unge islendinger. Ved felles innsats fra myndigheter, skoleverk og medier ble denne varianten av talemålet, dette såkalte "slappe" eller "skeive" språket nedkjempet. Islendinger kan nok bruke mange utenlandske importord til daglig, men de slår over til et "renere" islandsk med islandske ord i offisielle sammenhenger. De sier kanskje "milksjeik" på butikken, men er de på radio er det "mjólkurhristur". Når islendingene forstår norsk og svensk omtrent like godt som dansk, til tross for at de har fått undervisning i dansk henger dette trolig sammen med at dansk er det nordiske språket som språklig sett ligger lengst unna islandsk. Dansk er det mest moderne språket av de nordiske språkene og island er det mest arkaiske. Dermed er det kanksje ikke så vanskelig å forstå at norsk og svensk ikke faller vanskeligere enn dansk for islendingene. I 1944 ble Island republikk, de ble uavhengige av Danmark og dansk som offisielt språk var borte vekk. Fremdeles undervises det i dansk ved islandske skoler men det er ikke helt til å undres over at motivasjonen for å lære seg dansk ikke er så stor blandt islandsk ungdom. Det er ikke noe populært fag i skolen. Engelsk er mer populært og det er mer "brukanes". Når islendinger kommer til Skandinavia er det jevnt over lettere for dem å bruke engelsk som lingua franca enn dansk. Islendinger møter engelsk språk og kultur i mye større grad enn det de møter dansk språk og kultur. Holder språket i hop Norden? - eller splitter det Norden? Vi som bor i Norden og snakker nordiske språk har helt klart en følelse av å tilhøre noe felles, vi har en felles nordisk identitet. Dersom vi møter en svenske i Roma har vi noe felles, møter vi ham på Bali er følelsene enda sterkere. En del av oss kan hvile i morsmålet vårt og kommunisere med andre nordisktalende. Det gjelder ikke alle, flere og flere av oss føler det enklere å bruke engelsk når vi skal kommunisere. Den politiske utviklingen i Norden har gått litt fram og tilbake, temmelig samlet under Kalmarunionen, strid og bytting av land senere i middelalderen og nå knytter noen nasjoner seg til Europa snarere enn til Norden. På 1800-tallet fantes det en del ivrige nordister, en del av dem møttes i Stockholm i 1869, på det store nordiske språkmøtet. Fra Norge kom blant annet Henrik Ibsen og Knud Knudsen (Ivar Aasen burde kanskje også vært der..?) De møttes for å koordinere ortografien og få en mest mulig felles rettskriving. De kom med en del forslag, blant annet å bytte ut aa med å. Det var et privat initiativ og myndighetene i de ulike landene var bare sånn passe interessert. I dag har alle de nordiske språkene hvert sitt alfabet, med sine særegenheter. Samtidig med at det fantes nordister var det også mange purister i de ulike landene, noen er nevnt ovenfor. Disse var mer ivrige etter å bruke språket for å markere egen identitet, og markere avstand fra tidligere maktsentra. Det var viktig å finne det genuint norske, det genuint svenske osv. I denne iveren etter å bli seg selv ble landene mer ulike. Så sånn sett går det an å konkludere med at språket tvert imot har splittet Norden. Den politiske situasjonen der noen av de nordiske landene orienterer

8 seg mot Europa, men andre helst ikke vil være del av noe europeisk fellesskap er heller ikke med på å styrke det nordiske fellesskapet. Vi har ikke klart å samle Norden, som jo faktisk i europeisk sammenheng ville representere en maktfaktor, økonomisk og kanskje kulturelt - og hvem vet hva som ville skjedd dersom vi hadde kommet frem til et felles skandinavisk språk? På den kulturelle siden deler vi ut Nordisk råds litteraturpris, det er støtte å hente til nordiske fellesprosjekter og vi gir stadig hverandre poeng under Melodi Grand Prix. Men er det nok til å bygge felles identitet? Klarer vi å stå imot det angloamerikanske presset? Myndighetene i Norden prøver å bygge felles nordisk identitet gjennom språklig samarbeid, i 2006 ble for eksempel den nordiske språkdeklarasjonen vedtatt. Der er de nordiske landene enige om at nabospråkkompetansen må styrkes, blant annet gjennom styrket nabospråkundervisning i skolen og nasjonalspråkene må beskyttes mot domenetap og de skal fungere som samfunnsbærende språk. De anerkjenner imidlertid rollen til engelsk og går inn for prallellspråklighet. Det er kanskje ikke fordi vi forstår nabospråkene så mye dårligere enn før at vi slår over på engelsk, det kan også tenkes av vi forstår engelsk mye bedre enn før. Jeg har til og med hørt unge nordmenn snakke engelsk med hverandre, i alle fall i deler av samtalen.