Global strategi for kosthold, fysisk aktivitet og helse

Transkript

1 IS-1213 Rapport Global strategi for kosthold, fysisk aktivitet og helse Vedtatt av Verdens helseforsamling, 22. mai 2004

2 Heftets tittel: Global stratefi for kosthold, fysisk aktivitet og helse Utgitt: 10/2004 Bestillingsnummer: Utgitt av: Postadresse: Besøksadresse: IS-1213 Sosial- og helsedirektoratet Pb 7000 St Olavs plass,0130 Oslo Universitetsgt. 2, Oslo Tlf.: Faks: Heftet kan bestilles hos: Sosial - og helsedirektoratet v/trykksaksekspedisjonen e-post: trykksak@shdir.no Tlf.: Faks: Ved bestilling, oppgi bestillingsnummer: IS-1213 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Sosial- og helsedirektoratet er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med påtale.

3 Global strategi for kosthold, fysisk aktivitet og helse norske utfordringer World Health Report 2002 beskriver hvordan noen få viktige risikofaktorer forklarer mye av sykeligheten og dødeligheten i de fleste land. Viktige risikofaktorer er høyt blodtrykk, høyt kolesterolnivå i blodet, overvekt eller fedme, utilstrekkelig inntak av frukt og grønt, fysisk inaktivitet og tobakksbruk. Ernæring og fysisk aktivitet er nært knyttet til de fleste av disse risikofaktorene. Rapporten understreker at usunt kosthold og fysisk inaktivitet er blant de ledende årsakene til de viktigste ikkesmittsomme sykdommene, herunder hjerte-/karsykdommer, diabetes type 2 og visse kreftformer, og bidrar i vesentlig grad til den globale byrden av sykdom, død og funksjonsnedsettelse. Rapporten dannet et viktig bakteppe for at daværende generaldirektør Gro Harlem Brundtland anmodet Verdens helseorganisasjon om å utvikle en global strategi for ernæring, fysisk aktivitet og helse. Den globale strategien ble gitt tilslutning under den 57. helseforsamling i Genève 22. mai Anbefalingene i den globale strategien står på et solid kunnskapsgrunnlag. Den globale strategien er utformet etter en grundig og omfattende gjennomgang av internasjonal forskning på ulike områder, og innspillsrunder fra medlemslandene. Norge har hatt en sentral rolle i utformingen. Sosial- og helsedirektoratet har valgt å få oversatt den globale strategien til norsk fordi de globale utfordringene i stor grad også er norske utfordringer. Likeledes er de globale anbefalingene relevante i norsk sammenheng. Norge har vært et foregangsland i arbeidet med ernæring. Det er 30 år siden det ble utarbeidet en norsk ernæringspolitikk. Denne ble utformet for å møte utfordringene knyttet til en omfattende vekst i forekomsten av hjerte- og karsykdommer på 1970 tallet. Siden den gang har vi sett en gledelig nedgang i dødeligheten av hjerte- og karsykdommer, som blant annet skyldes at befolkningen nå spiser mindre fett, og at fettet har en gunstigere fettsyresammensetning. Lenge var fysisk inaktivitet ikke ansett som et folkehelseproblem. Dette henger delvis sammen med at hverdagen tidligere innebar flere fysiske anstrengelser enn i dag. Vi har nå fått et samfunn som i økende grad tilrettelegges for fysisk inaktivitet. Andelen i befolkningen med fysisk anstrengende arbeid har gått ned og oppgaver i hverdagen er forenklet som følge av den teknologiske utviklingen og andre samfunnsendringer. Nyere forskning har vist at vi har undervurdert fysisk inaktivitet som selvstendig risikofaktor for fortidlig død og en rekke sykdommer og tilstander. En politikk for fysisk aktivitet ble første gang utformet gjennom St. meld. Nr 16 ( ) Resept for et sunnere Norge. 3

4 En hovedutfordring i Norge i dag er at andelen overvektige øker. Myndighetene må derfor legge forholdene til rette slik at det blir enkelt for befolkningen å få til en balanse mellom energiinntak og energiforbruk. Å forebygge overvekt vil samtidig være et viktig bidrag til å forebygge helseproblemer knyttet til diabetes type 2, hjerte /karsykdommer og flere kreftformer. Det er samtidig viktig å understreke at sunt kosthold og fysisk aktivitet har en positiv effekt på en rekke helsetilstander, ikke bare de som er forbundet med fedme. Fysisk aktivitet og sunne kostvaner reduserer for eksempel blodtrykket, bedrer innholdet av HDL-kolesterol og bedrer kontrollen med blodsukker hos overvektige, selv uten betydelig vekttap. Fysisk aktivitet har dessuten en gunstig effekt på den psykiske helsen. Sosial- og helsedirektoratet vil peke på utfordringene knyttet til ernæring og fysisk aktivitet særlig handler om å Fremme et sunt kosthold ved å - øke inntaket av frukt og grønnsaker - begrense energiinntaket fra mettet fett - begrense inntaket av tilsatt sukker Øke det fysisk aktivitetsnivået blant barn, unge, voksne og eldre, for derigjennom å - styrke sirkulasjonssystemet - gi bedre styrke, balanse og bevegelighet Norge har på mange områder kommet langt i arbeidet med ernæring og fysisk aktivitet. Norge har vært og bør i fortsettelsen også være et foregangsland. Da er det viktig å sette fokus på nye virkemidler for å møte nye utfordringer. En særskilt utfordring er å utforme tiltak slik at de bidrar til å utjevne forskjeller i helse. Endring av kostholdsvaner og fysisk aktivitetsmønstre vil kreve felles innsats fra mange sektorer over mange år. Bare gjennom en samlet innsats vil en få de ønskede resultater. Sosial- og helsedirektoratet vil peke på noen viktige tiltak som bør iverksettes i Norge, som en oppfølging av de råd som Verdens helseorganisasjon gir. 1. Det bør sikres en times daglig fysisk aktivitet i skolen. 2. Det bør tilbys gratis frukt og grønt i grunnskolen. 3. Det bør sikres at forbrukerne får korrekt og nødvendig informasjon om matvarer blant annet gjennom bedret merking. 4. Skatte- og avgiftspolitikken bør benyttes mer aktivt for å dreie forbruket mot sunne matvarer; for eksempel innføring av høyere pris på sukker og lavere pris på frukt og grønt. 5. Nærmiljøer bør planlegges bedre for å legge til rette for fysisk aktivitet, herunder rekreasjonsområder, turområder og anlegg for gående og syklende. 6. Det bør utvikles tilbud om lavterskel fysisk aktivitet lokalt, i et samspill mellom det offentlige, private aktører og frivillige organisasjoner. 7. Undervisning i ernæring og praktisk matlaging i grunnskolen bør styrkes, gjennom økte ressurser til faget og ved styrking av lærerutdanningen. 4

5 8. Arbeidsgiver bør ta et større ansvar for fysisk aktivitet for ansatte, og ansvaret bør forankres i Arbeidsmiljøloven. 9. Helsetjenesten bør i større grad ta i bruk fysisk aktivitet og ernæring i forebygging, behandling og rehabilitering. 10. Det bør settes av mer ressurser til evaluering, overvåkning og forskning knyttet til ernæring og fysisk aktivitet. Gjennomføringen av disse 10 tiltakene vil en god måte å følge opp Verdens helseorganisasjons Globale strategi. Regjeringen har varslet en handlingsplan for økt fysisk aktivitet, som vil bli lagt frem i løpet av Dette vil være den første viktige anledningen for å legge grunnlaget for iverksettingen av tiltakene innen fysisk aktivitet. Global strategi for ernæring, fysisk aktivitet og helse viser betydningen av internasjonalt arbeid gjennom Verdens helseorganisasjon og andre organer. Utfordringene er felles, og virkemidlene er også i stor grad de samme. Norge har sluttet seg til Global strategi, oppgaven er nå å innlemme innholdet i den Globale strategien i norsk politikkutforming. Sosial- og helsedirektoratet ønsker å spille en aktiv rolle i dette arbeidet. Sosial- og helsedirektoratet, oktober 2004 Bjørn-Inge Larsen Direktør 5

6 VERDENS HELSEORGANISASJON (WHO) FEMTISJUENDE HOVEDFORSAMLING Post 12.6 på dagsorden WHA mai 2004 Global strategi for kosthold, fysisk aktivitet og helse Verdens helseorganisasjons femtisjuende hovedforsamling, Som minner om resolusjonene WHA51.18 og WHA53.17 om forebygging og kontroll av ikke-smittsomme sykdommer, og WHA55.23 om kosthold, fysisk aktivitet og helse, Som minner om The world health report , som indikerer at dødelighet, sykelighet og funksjonsnedsettelse knyttet til de viktigste ikke-smittsomme sykdommene nå svarer for ca. 60% av alle dødsfall og 47% av verdens sykdomsbyrde, der tallene forventes å stige til henholdsvis 73% og 60% innen 2020, Som merker seg at 66% av dødsfallene knyttet til ikke-smittsomme sykdommer inntreffer i utviklingsland, der de som rammes i gjennomsnitt er yngre enn i industriland, Som er urolig over de stigende tallene som er en følge av nye demografiske trender og livsstilstrender, herunder trender knyttet til kosthold og fysisk aktivitet, Som erkjenner det eksisterende, omfattende kunnskapsgrunnlaget og folkehelsepotensialet, behovet for å redusere eksponeringsnivået for viktige risikofaktorer som skyldes usunt kosthold og fysisk inaktivitet, samt de derav følgende sykdommene som for en stor del kan forebygges, Som også er oppmerksom på at disse viktige atferds- og miljøbetingede risikofaktorene kan modifiseres ved gjennomføring av viktige felles folkehelsetiltak, slik flere medlemsland har vist, Som erkjenner at feilernæring, herunder underernæring og mangelsykdommer, fremdeles er en viktig døds- og sykdomsårsak i mange deler av verden, spesielt i utviklingsland, og at denne strategien utfyller det viktige arbeidet som Verdens helseorganiasjon og dens medlemsstater driver innen hele ernæringsfeltet, Som erkjenner det gjensidige avhengighetsforholdet som eksisterer mellom stater, samfunn og enkeltindivider, og at regjeringene må spille en sentral rolle, i samarbeid 1 The world health report Reducing risks, promoting healthy life, Geneve, Verdens helseorganisasjon

7 med andre interessenter, for å skape et miljø som myndiggjør og oppmuntrer enkeltindivider, familier og samfunn til å fatte positive, livsfremmende beslutninger om et sunt kosthold og fysisk aktivitet, Som erkjenner betydningen av en global strategi for kosthold, fysisk aktivitet og helse i arbeidet for en integrert forebygging og kontroll av ikke-smittsomme sykdommer, herunder støtte til sunne livsstiler, tilrettelegging av sunne miljøer, folkeopplysning og helsetilbud, samt et sterkt engasjement for å bedre enkeltindividers livsstil og helse, helsemiljøer og relaterte yrkesgrupper samt alle berørte interessenter og sektorer som arbeider for å redusere risikoen for ikkesmittsomme sykdommer, Som erkjenner at ved gjennomføring av denne globale strategien, bør kapasitetsoppbygging, økonomisk og teknisk støtte fremmes gjennom internasjonalt samarbeid til støtte for utviklingslandenes nasjonale satsing, Som erkjenner den sosioøkonomiske betydningen og de potensielle helsegevinstene som ligger i tradisjonell vaner knyttet til kosthold og fysisk aktivitet, herunder den som finnes hos urbefolkningsgrupper, Som igjen bekrefter at ikke noe i denne strategien skal tolkes dithen at det rettferdiggjør bruk av handelsbegrensende eller handelsvridende praksis, Som igjen bekrefter at det skal fastsettes hensiktsmessige nivåer for inntak av energi, næringsstoffer og matvarer, herunder tilsatt sukker, salt, fett, frukt, grønnsaker, belgfrukter, grove kornvarer og nøtter i samsvar med nasjonale retningslinjer for kosthold og fysisk aktivitet, basert på det best tilgjengelige vitenskapelige materialet og som et ledd i medlemsstatenes politikk og programmer, idet det tas hensyn til kulturtradisjoner og nasjonale kostholdsvaner, Som er overbevist om at det er på tide at regjeringer, sivilsamfunnet og det internasjonale samfunn, herunder den private sektor, fornyer sitt engasjement med sikte på å fremme sunne mønstre for kosthold og fysisk aktivitet, Som merker seg at resolusjon WHA56.23 oppfordret medlemsstatene til å ta i bruk Codex Alimentarius-kommisjonens standarder for å beskytte folkehelsen gjennom hele matkjeden, herunder hjelp til å foreta sunne valg vedrørende ernæring og kosthold, 1. GIR SIN TILSLUTNING TIL den globale strategi for kosthold, fysisk aktivitet og helse, som herved vedlegges, 2. OPPFORDRER medlemsstatene til: (1) å utarbeide, gjennomføre og evaluere tiltak som anbefales i strategien, i den grad det er hensiktsmessig utfra nasjonale forhold og som et ledd i deres overordnete politikk og programmer, som fremmer enkeltindividers og samfunnets helse gjennom et sunt kosthold og fysisk aktivitet, og reduserer risikoen for og forekomsten av ikke-smittsomme sykdommer, 7

8 (2) å fremme livsstiler som inkluderer et sunt kosthold og fysisk aktivitet og fremmer energibalanse, (3) å styrke eksisterende eller etablere nye strukturer for å gjennomføre strategien i hele helsesektoren og andre berørte sektorer, overvåke og evaluere dens effekt og styre ressursinvestering og -forvaltning med sikte på å redusere forekomsten av ikke-smittsomme sykdommer og risikofaktorer relatert til usunt kosthold og fysisk inaktivitet, (4) å definere, for dette formål, i samsvar med nasjonale forhold: (a) (b) nasjonale mål og målsetninger, en realistisk tidsplan for oppfyllelse av slike mål og målsetninger, (c) nasjonale retningslinjer for kosthold og fysisk aktivitet, (d) målbare prosess- og resultatindikatorer som muliggjør nøyaktig overvåking og evaluering av iverksatte tiltak og en rask reaksjon på identifiserte behov, (e) tiltak for å ivareta og fremme tradisjonelle matvarer og fysisk aktivitet, (5) å oppmuntre til mobilisering av alle berørte sosiale og økonomiske grupper, herunder vitenskapelige, yrkesfaglige, ikke-statlige, frivillige, private, sivile og bransjerelaterte foreninger, og engasjere dem aktivt og hensiktsmessig i arbeidet med å gjennomføre strategien og oppfylle dens mål og målsetninger, (6) å oppmuntre til og fremme et positivt miljø for utøvelse av enkeltindividets ansvar for egen helse ved innføring av livsstiler som innbefatter et sunt kosthold og fysisk aktivitet, (7) å sørge for at offentlig politikk som vedtas i forbindelse med gjennomføringen av strategien er i samsvar med individuelle forpliktelser i internasjonale og multilaterale avtaler, herunder handels- og andre beslektede avtaler, slik at handelsbegrensende og handelsvridende virkninger unngås, (8) å vurdere risikoen for utiltenkte virkninger for utsatte befolkningsgrupper og spesifikke produkter ved gjennomføring av strategien, 3. OPPFORDRER andre internasjonale organisasjoner og organer til i sine respektive mandater og programmer å prioritere og invitere offentlige og private interessenter, herunder giversamfunnet, til å samarbeide med regjeringene om å fremme et sunt kosthold og fysisk aktivitet for å bedre de helsemessige resultatene, 4. ANMODER Codex Alimentarius-kommisjonen om å fortsette arbeidet, innenfor rammen av dens mandat, for å utarbeide kunnskapsbaserte tiltak som kan bedre helsestandardene for matvarer i samsvar med strategiens mål og målsetninger, 8

9 5. ANMODER generaldirektøren om: (1) å fortsette å styrke arbeidet viet underernæring og mangelsykdommer i samarbeid med medlemsstatene, og fortsette å rapportere til medlemsstatene om utviklingen på ernæringsområdet (resolusjon WHA46.7, WHA52.24, WHA54.2 og WHA55.25), (2) å gi tekniske råd og mobilisere støtte til medlemsstatene, når de anmoder om det, både på globalt og regionalt nivå til gjennomføring av strategien og til overvåking og evaluering av gjennomføringen, (3) å foreta en løpende overvåking av den internasjonale vitenskapelige utvikling og forskning knyttet til kosthold, fysisk aktivitet og helse, herunder påstander om kostholdsgevinster ved jordbruksprodukter som utgjør en betydelig eller viktig del av kostholdet i de enkelte land, slik at medlemsstatene kan tilpasse sine programmer til den nyeste kunnskap, (4) å fortsette å utarbeide og formidle teknisk informasjon, retningslinjer, undersøkelser, evalueringer, anbefalinger og opplæringsmateriell, slik at medlemsstatene får bedre kjennskap til kostnad/nyttevurderinger og bidragene fra et sunt kosthold og fysisk aktivitet i arbeidet for å takle den stadig økende globale byrden av ikke-smittsomme sykdommer, (5) å styrke det internasjonale samarbeidet med andre organisasjoner i FN- systemet og bilaterale organer for å fremme et sunt kosthold og fysisk aktivitet gjennom hele livsløpet, (6) å samarbeide med sivilsamfunnet og med allmennheten og private interessenter som er engasjert i arbeidet for å redusere risikoen for ikkesmittsomme sykdommer, om å gjennomføre strategien og fremme et sunt kosthold og fysisk aktivitet, samtidig som man sørger for å unngå interessekonflikter, (7) å samarbeide med andre spesialiserte FN-organer og mellomstatlige organer om å vurdere og overvåke de helsemessige sidene, sosioøkonomiske virkningene og likestillingsaspektene ved denne strategien og gjennomføringen av den, og å orientere Verdens helseorganisasjons femtiniende hovedforsamling om fremdriften i arbeidet, (8) å rapportere om gjennomføringen av den globale strategien på Verdens helseorganisasjons femtiniende hovedforsamling. 9

10 VEDLEGG GLOBAL STRATEGI FOR KOSTHOLD, FYSISK AKTIVITET OG HELSE (støttet av resolusjon WHA57.17) 1. Under erkjennelse av den tunge og økende byrden av ikke-smittsomme sykdommer, anmodet medlemsstatene generaldirektøren om å utvikle en global strategi for kosthold, fysisk aktivitet og helse gjennom en bred konsultasjonsprosess 1. For å etablere innholdet i forslaget til en global strategi, ble det holdt seks regionale konsultasjoner med medlemsstatene, og organisasjoner i FN-systemet, andre mellomstatlige organer, samt representanter for sivilsamfunnet og den private sektor, ble konsultert. En referansegruppe bestående av uavhengige internasjonale eksperter på kosthold og fysisk aktivitet fra Verdens helseorganisasjons seks regioner bidro også med råd. 2. Strategien tar for seg to av de viktigste risikofaktorene for ikke-smittsomme sykdommer, nemlig kosthold og fysisk aktivitet, samtidig som den utfyller det langvarige og pågående arbeidet som utføres av Verdens helseorganisasjon og nasjonalt på andre ernæringsrelaterte områder, herunder underernæring, mangelsykdommer og spedbarns- og småbarnsmat. UTFORDRINGEN 3. Det har allerede skjedd en dyptpløyende forskyvning i balansen mellom de viktigste årsakene til død og sykdom i industriland, og den samme utviklingen ses i mange utviklingsland. På verdensbasis har byrden av ikke-smittsomme sykdommer økt sterkt. I 2001 sto ikke-smittsomme sykdommer for nesten 60% av 56 millioner dødsfall på årsbasis og 47% av den globale sykdomsbyrden. I lys av disse tallene og fremtidige vekstprognoser for denne sykdomsbyrden representerer forebygging av ikke-smittsomme sykdommer en stor utfordring for den globale folkehelsen. 4. The world health report beskriver nærmere hvordan noen få viktige risikofaktorer forklarer mye av sykeligheten og dødeligheten i de fleste land. For ikke-smittsomme sykdommer inkluderte de viktigste risikofaktorene høyt blodtrykk, høyt kolesterolinnhold i blodet, utilstrekkelig inntak av frukt og grønnsaker, overvekt eller fedme, fysisk inaktivitet og tobakksbruk. Fem av disse risikofaktorene er nært knyttet til kosthold og fysisk aktivitet. 5. Usunt kosthold og fysisk inaktivitet er således blant de ledende årsakene til de viktigste ikke-smittsomme sykdommene, herunder hjerte-/karsykdommer, diabetes type 2 og visse kreftformer, og bidrar i vesentlig grad til den globale byrden av sykdom, død og funksjonsnedsettelse. Andre sykdommer knyttet til kosthold og fysisk inaktivitet, deriblant tannråte og benskjørhet, er utbredte årsaker til sykelighet. 1 Resolusjon WHA The world health report Reducing risks, promoting healthy life. Geneve, Verdens helseorganisasjon,

11 6. Byrden av dødelighet, sykelighet og funksjonsnedsettelse som tilskrives ikkesmittsomme sykdommer er for tiden størst og vokser stadig i utviklingslandene, der de som rammes gjennomsnittlig er yngre enn i industriland, og der 66% av slike dødsfall forekommer. Raske endringer i kosthold og fysisk aktivitetsmønstre fører til en ytterligere stigning i tallene. Røyking øker også risikoen for slike sykdommer, selv om det i stor utstrekning skjer via uavhengige mekanismer. 7. I enkelte industriland der ikke-smittsomme sykdommer har dominert den nasjonale sykdomsbyrden, har tallene for aldersspesifikke dødsfall og sykdommer gått langsomt ned. Det gjøres stadig fremskritt i arbeidet for å redusere antall tilfeller av tidlig død som skyldes koronar hjertesykdom, cerebrovaskulær sykdom og enkelte tobakksrelaterte kreftformer. Men den totale byrden og antallet pasienter er fortsatt høyt, og tallet på voksne og barn som rammes av overvekt og fedme, og tilfeller nært beslektet med diabetes type 2, øker stadig i mange industriland. 8. Ikke-smittsomme sykdommer og deres risikofaktorer er i utgangspunktet hovedsakelig begrenset til høyere sosiale lag i lav- og middelinntektsland. Men nyere forskning viser at usunne atferdsmønstre og tilhørende ikke-smittsomme sykdommer konsentreres i fattige samfunn over tid og bidrar til sosiale og økonomiske forskjeller. 9. Selv om smittsomme sykdommer og underernæring dominerer dagens sykdomsbyrde, er de viktigste risikofaktorene for kroniske sykdommer i ferd med å spre seg i de fattigste landene. Overvekt og fedme blir stadig mer utbredt i utviklingsland, og også hos lavinntektsgrupper i rikere land. En integrert tilnærming til årsakene til et usunt kosthold og lav fysisk aktivitet vil kunne bidra til å redusere den fremtidige byrden av ikke-smittsomme sykdommer. 10. For alle land der man har tilgjengelige data, er de underliggende determinantene for ikke-smittsomme sykdommer for en stor del like. Faktorer som øker risikoen for ikke-smittsomme sykdommer innbefatter et høyt forbruk av energirike, næringsfattige matvarer som har et høyt innhold av fett, sukker og salt, lav fysisk aktivitet hjemme, på skolen, på arbeidsplassen samt i fritiden og transport, og tobakksbruk. Variasjoner i risikonivå og tilhørende helsegevinster i befolkningen kan delvis tilskrives variabilitet i tidspunktet for og intensiteten i økonomiske, demografiske og sosiale endringer på nasjonalt og globalt nivå. Spesielt urovekkende er usunt kosthold, utilstrekkelig fysisk aktivitet og manglende energibalanse hos barn og ungdom. 11. Morens helse og ernæring før og under svangerskapet samt tidlig spedbarnsernæring kan være viktig for å forebygge ikke-smittsomme sykdommer senere i livet. Morsmelk som eneste næring i de første seks levemånedene og egnet tilleggsernæring bidrar til optimal fysisk vekst og mental utvikling. Spedbarn som ikke vokser normalt i mors liv og etter fødselen synes å løpe større risiko for å utvikle ikke-smittsomme sykdommer i ungdommen. 12. De fleste eldre mennesker lever i industriland og den aldrende befolkningen har sterk innvirkning på sykdoms- og dødsmønstrene. Mange utviklingsland vil derfor oppleve en økt byrde av ikke-smittsomme sykdommer samtidig som byrden av smittsomme sykdommer opprettholdes. I tillegg til den menneskelig dimensjonen 11

12 vil evnen til å bevare helsen og funksjonsevnen til en stadig aldrende befolkning være en kritisk faktor for å redusere etterspørselen etter og kostnaden ved helsetjenester. 13. Kosthold og fysisk aktivitet påvirker helsen både samlet og separat. Selv om kosthold og fysisk aktivitet ofte har gjensidig innvirkning på helsen, spesielt med hensyn til fedme, er det ytterligere helsegevinster å hente fra fysisk aktivitet som er uavhengig av ernæring og kosthold, og det er vesentlige ernæringsmessige risikofaktorer som ikke er knyttet til fedme. Fysisk aktivitet er et grunnleggende virkemiddel til å bedre enkeltindividers fysiske og mentale helse. 14. Regjeringer spiller, sammen med andre interessenter, en sentral rolle i arbeidet for å skape rammer som myndiggjør og oppmuntrer til atferdsendringer hos enkeltindivider, familier og samfunn når det gjelder å fatte positive, livsfremmende beslutninger om et sunt kosthold og fysisk aktivitetsmønstre. 15. Ikke-smittsomme sykdommer pålegger allerede hardt prøvede helsesystemer en vesentlig økonomisk byrde og påfører samfunnet store kostnader. Helse er en viktig determinant for utvikling og en forutsetning for økonomisk vekst. Verdens helseorganisasjons kommisjon for makroøkonomi og helse har påvist hvilken nedbrytende effekt sykdom har på utvikling, og betydningen for den økonomiske utviklingen av å investere i helse 1. Programmer som har som mål å fremme et sunt kosthold og fysisk aktivitet for å forebygge sykdom er sentrale politiske virkemidler for å nå utviklingmål. MULIGHETEN 16. Det foreligger en unik mulighet til å utforme og gjennomføre en effektiv strategi som kan vesentlig redusere dødsfall og sykdom på verdensbasis ved å bedre kosthold og fremme fysisk aktivitet. Sammenhengen mellom slik helsefremmende atferd og senere sykdom og helseproblemer er godt dokumentert. Effektive intervensjoner for at folk skal levere lengre og sunnere liv, redusere forskjeller og fremme utvikling kan utformes og gjennomføres. Ved å mobilisere hele det potensialet som bor i sentrale interessenter kan denne visjonen realiseres for alle mennesker i alle land. MÅL OG MÅLSETNINGER 17. Det overordnete målet med den globale strategien for kosthold, fysisk aktivitet og helse er å fremme og bevare folks helse ved å styre utviklingen av et miljø som muliggjør bærekraftige tiltak på individuelt, samfunnsmessig, nasjonalt og globalt plan og som, når de iverksettes samlet, vil redusere tallene på sykdom og dødsfall som skyldes usunt kosthold og fysisk inaktivitet. Disse tiltakene støtter opp under FNs utviklingsmål for det nye årtusen (United Nations Millennium Development Goals) og byr på store muligheter for å kunne høste folkehelsegevinster på verdensbasis. 18. Den globale strategien har fire hovedmålsetninger: 1 Macroeconomics and health: investing in health for economic development, Geneve, Verdens helseorganisasjon,

13 (1) å redusere risikofaktorene for ikke-smittsomme sykdommer som stammer fra usunt kosthold og fysisk inaktivitet ved hjelp av nødvendige folkehelsetiltak og helsefremmende og sykdomsforebyggende virkemidler, (2) å øke den totale bevisstheten om og forståelsen av hvordan kosthold og fysisk aktivitet innvirker på helsen og den positive effekten av forebyggende intervensjoner, (3) å oppmuntre utvikling, styrking og gjennomføring av global, regional, nasjonal og samfunnspolitikk og handlingsplaner for å bedre kosthold og øke fysisk aktivitet, som er bærekraftige, omfattende og aktivt engasjerer alle sektorer, herunder sivilsamfunnet, den private sektor og media, (4) å overvåke vitenskapelige data og viktige påvirkningsfaktorer på kosthold og fysisk aktivitet, og støtte forskning innenfor et bredt spekter av relevante områder, herunder evaluering av intervensjoner, samt å styrke de menneskelige ressurser som behøves på dette feltet for å fremme og bevare folks helse. KUNNSKAPSGRUNNLAG FOR TILTAK 19. Kunnskapsgrunnlaget viser at når man tar for seg andre helsetrusler, kan folk bevare helsen helt inn i sytti-, åtti- og nittiårene gjennom ulike former for helsefremmende atferd, deriblant sunt kosthold, regelmessig og tilstrekkelig fysisk aktivitet og ved å unngå tobakksbruk. Nyere forskning har bidratt til økt forståelse av gevinstene ved et sunt kosthold, fysisk aktivitet, individuelle tiltak og folkehelserelaterte intervensjoner beregnet på hele befolkningen. Selv om det er behov for mer forskning, berettiger dagens kunnskapsnivå øyeblikkelig handling for å bedre folkehelsen. 20. Risikofaktorer for ikke-smittsomme sykdommer opptrer ofte samtidig og påvirker hverandre. Etter hvert som det generelle risikonivået øker, utsettes flere mennesker for risiko. Forebyggende strategier bør derfor ta sikte på å redusere risikoen i hele befolkningen. En slik risikoreduksjon gir, selv om den er moderat, en samlet bærekraftig gevinst som overstiger effekten av intervensjoner som begrenses til de mest utsatte enkeltindivider. Et sunt kosthold og fysisk aktivitet utgjør sammen med tobakkskontroll en effektiv strategi for å begrense den økende trusselen fra ikke-smittsomme sykdommer. 21. Rapporter fra internasjonale og nasjonale eksperter og gjennomgang av eksisterende vitenskapelige data anbefaler mål for næringsinntak og fysisk aktivitet for å forebygge viktige ikke-smittsomme sykdommer. Disse anbefalingene må vurderes ved utforming av nasjonal politikk og retningslinjer for kosthold, idet den lokale situasjonen tas i betraktning. 22. For kosthold bør anbefalingene for befolkningen og enkeltindivider inneholde følgende: oppnå energibalanse og en sunn vekt 13

14 begrense energiinntaket fra det totale fettinntak og vri fettforbruket fra mettede fettsyrer til umettede fettsyrer og sikte mot å eliminere transfettsyrer øke forbruket av frukt og grønnsaker samt belgfrukter, grove kornvarer og nøtter begrense inntaket av tilsatt sukker begrense salt-(natrium-)forbruket fra alle kilder og sikre at saltet er jodbehandlet. 23. Fysisk aktivitet er en viktig determinant for energiforbruk, og således av grunnleggende betydning for energibalanse og vektkontroll. Fysisk aktivitet reduserer risikoen for hjerte-og karsykdommer og diabetes og har en positiv effekt på mange helsetilstander, ikke bare de som er forbundet med fedme. De positive effektene av fysisk aktivitet på stoffskiftet oppnås gjennom mekanismer som går utover det å kontrollere overskytende kroppsvekt. Fysisk aktivitet reduserer for eksempel blodtrykket, øker innholdet av HDL-kolesterol, bedrer kontrollen med blodsukker hos overvektige, selv uten betydelig vekttap, og reduserer risikoen for tykktarmskreft og for brystkreft hos kvinner. 24. For fysisk aktivitet anbefales det at enkeltindivider driver tilstrekkelig aktivitet gjennom hele livet. Ulike typer og mengder fysisk aktivitet kreves for å oppnå ulike helsegevinster: minst 30 minutter med regelmessig fysisk aktivitet med moderat intensitet de fleste dager reduserer risikoen for hjerte- og karsykdom og diabetes, tykktarmskreft og brystkreft. Styrke- og balansetrening kan redusere fallulykker og øke funksjonsdyktigheten hos eldre mennesker. Økt aktivitet kan være påkrevd av hensyn til vektkontroll. 25. Arbeidet med å oversette disse anbefalingene, sammen med effektive tiltak for å forebygge og kontrollere tobakksbruk, til en global strategi som fører frem til regionale og nasjonale handlingsplaner vil kreve et vedvarende politisk engasjement og samarbeid med mange interessenter. Denne strategien vil bidra til en effektiv forebygging av ikke-smittsomme sykdommer. PRINSIPPER FOR TILTAK 26. The world health report 2002 belyser mulighetene for å bedre folkehelsen gjennom tiltak som reduserer forekomsten av risikofaktorer (spesielt kombinasjonen av usunt kosthold og fysisk inaktivitet) for ikke-smittsomme sykdommer. Prinsippene som er nevnt nedenfor var retningsgivende for utarbeidelsen av Verdens helseorganisasjons globale strategi for kosthold, fysisk aktivitet og helse og anbefales for utformingen av nasjonale og regionale strategier og handlingsplaner. 27. Strategier må være basert på de best tilgjengelige vitenskapelige forskningsdata og kunnskapsgrunnlag; være omfattende, slik at de rommer både politikk og handlingsplaner og tar opp alle viktige årsaker til ikke-smittsomme sykdommer samlet; multisektorielle, slik at de har et langsiktig perspektiv og involverer alle samfunnssektorer; samt tverrfaglige og deltakende, i tråd med prinsippene nedfelt i Ottawa-charteret om helsefremmende arbeid (Ottawa Charter for Health Promotion) 14

15 og bekreftet på etterfølgende konferanser om helsefremmende arbeid 1, og erkjenne den komplekse interaksjon som finner sted mellom personlige valg, sosiale normer og økonomiske og miljømessige faktorer. 28. Et livsløpsperspektiv er viktig for å forebygge og kontrollere ikke-smittsomme sykdommer. Denne tilnærmingsmåten begynner med gravide kvinners helse og ernæring i mors liv, utfallet av svangerskap, bare amming i seks måneder og barns og ungdoms helse; når frem til barn på skolen, voksne på arbeidsplassen og andre arenaer, og de eldre; og oppmuntrer til et sunt kosthold og regelmessig fysisk aktivitet fra ung alder og inn i alderdommen. 29. Strategier for å redusere ikke-smittsomme sykdommer bør inngå som et ledd i bredere, omfattende og koordinerte satsinger på folkehelse. Alle partnere, spesielt regjeringer, må ta for seg en rekke spørsmål samtidig. Med hensyn til kosthold inkluderer disse alle sider ved ernæring (for eksempel både overernæring og underernæring, mangelsykdommer og overforbruk av visse næringsstoffer), matvaresikkerhet (tilgang og tilgjengelighet til sunne matvarer som folk har råd til å kjøpe), matvaretrygghet og støtte til og anbefaling av seks måneder med bare amming. Når det gjelder fysisk aktivitet inkluderer spørsmålene krav til fysisk aktivitet i arbeidslivet, hjemme og på skolen, økt urbanisering og ulike sider ved byplanlegging, transport, sikkerhet og mulighet til fysisk aktivitet i fritiden. 30. Aktiviteter som har en positiv virkning på de fattigste befolkningsgruppene og samfunnene bør prioriteres. Slike aktiviteter vil generelt kreve samfunnsbaserte tiltak med sterk involvering og oppmerksomhet fra regjeringen. 31. Alle partnere må være ansvarlig for å utarbeide politikk og gjennomføre programmer som effektivt reduserer forebyggbar helserisiko. Evaluering, overvåking og kartlegging er sentrale elementer i slike tiltak. 32. Forekomsten av ikke-smittsomme sykdommer knyttet til kosthold og fysisk aktivitet kan variere stort mellom menn og kvinner. Fysisk aktivitets- og kostholdsmønstre varierer i forhold til kjønn, kultur og alder. Beslutninger om mat og ernæring fattes ofte av kvinner og er basert på kultur og tradisjonelt kosthold. Nasjonale strategier og handlingsplaner bør derfor være lydhøre overfor slike forskjeller. 33. Kostholdsvaner og fysisk aktivitetsmønstre er ofte rotfestet i lokale og regionale tradisjoner. Nasjonale strategier bør derfor være tilpasset den enkelte kultur og i stand til å utfordre kulturinnflytelse og tilpasse seg endringer over tid. ANSVAR FOR TILTAK 34. Endring av kostholdsvaner og fysisk aktivitetsmønstre vil kreve felles innsats fra mange interessenter, offentlige og private, over flere tiår. Det kreves en kombinasjon av sunne og effektive tiltak på globalt, regionalt, nasjonalt og lokalt plan, med nøye overvåking og evaluering av virkningene. Følgende avsnitt beskriver ansvaret til de involverte og inneholder anbefalinger som stammer fra konsultasjonsprosessen. 1 Se resolusjon WHA51.12 (1998). 15

16 VERDENS HELSEORGANISASJON - WHO 35. Verdens helseorganisasjon vil i samarbeid med andre organisasjoner i FNsystemet sørge for lederskap, kunnskapsbaserte anbefalinger og støtte til internasjonale tiltak som skal bedre kostholdspraksis og øke fysisk aktivitet i henhold til de føringer og spesifikke anbefalinger som er nedfelt i denne strategien. 36. Organisasjonen vil innlede drøftinger med den tverrnasjonale matvareindustrien og andre deler av den private sektor til støtte for målene i denne globale strategien og gjennomføringen av anbefalingene i de enkelte land. 37. Verdens helseorganisasjon vil støtte gjennomføringen av programmene etter anmodning fra medlemsstatene og vil rette søkelyset mot følgende brede, beslektede områder: lette utforming, styrking og oppdatering av regional og nasjonal politikk for kosthold og fysisk aktivitet i en felles satsing for å forebygge ikke-smittsomme sykdommer lette utarbeidelse, oppdatering og gjennomføring av nasjonale, matvarebaserte retningslinjer for kosthold og fysisk aktivitet i samarbeid med nasjonale organer, idet man bygger på global kunnskap og erfaring sørge for veiledning til medlemsstater om utarbeidelse av retningslinjer, normer, standarder og andre policy-relaterte tiltak som er i samsvar med målsetningene i den globale strategien identifisere og formidle informasjon om kunnskapsbaserte intervensjoner, politikk og strukturer som er effektive i arbeidet for å fremme et sunt kosthold og optimalisere det fysiske aktivitetsnivået i land og samfunn gi nødvendig teknisk støtte til oppbygging av nasjonal kapasitet for å planlegge og gjennomføre en nasjonal strategi og tilpasse den til lokale forhold sørge for modeller og metoder, slik at intervensjoner vedrørende kosthold og fysisk aktivitet utgjør en integrert bestanddel i helseomsorgen fremme og støtte opplæring av helsefaglig personell om et sunt kosthold og aktivt liv, enten innenfor eksisterende programmer eller på spesielle seminarer, som et viktig ledd i deres læreplaner gi råd og støtte til medlemsstatene ved hjelp av standardiserte kartleggingsmetoder og raske evalueringsverktøy (slik som Verdens helseorganisasjons STEP-tilnærming for å kartlegge risikofaktorer for ikkesmittsomme sykdommer) for å måle endringer i risikofordelingen - herunder mønstre i kosthold, ernæring og fysisk aktivitet - og evaluere den nåværende situasjonen, utviklingstrender og virkningene av intervensjoner. Verdens helseorganisasjon vil i samarbeid med FAO gi støtte til medlemsstatene for å etablere nasjonale systemer for kartlegging av ernæring, knyttet til data om innholdet i matvarer 16

17 gi råd til medlemsstatene om hvordan man på en konstruktiv måte kan samarbeide med nødvendige bransjer. 38. Verdens helseorganisasjon vil i nært samarbeid med organisasjoner i FNsystemet og andre mellomstatlige organer (FAO, UNESCO, UNICEF, FNuniversitetet og andre), forskningsinstitutter og andre partnere fremme og støtte forskning innen prioriterte områder for å lette gjennomføring og evaluering av programmene. Dette kan innbefatte å bestille vitenskapelige rapporter, foreta analyser og holde tekniske møter om praktiske forskningstemaer som er viktige for at landene skal kunne iverksette effektive tiltak. Beslutningsprosessen bør være informert gjennom bedre bruk av kunnskapsgrunnlag, herunder helsemessige konsekvensvurderinger, kostnad-nytte-analyser, nasjonale studier av sykdomsbyrden, kunnskapsbaserte intervensjonsmodeller, vitenskapelige råd og formidling av god praksis. 39. Organisasjonen vil samarbeide med FAO og andre organisasjoner i FNsystemet, Verdensbanken og forskningsinstitutter om deres evaluering av virkningene av strategien for andre sektorer. 40. Organisasjonen vil fortsette å samarbeide med Verdens helseorganisasjons samarbeidssentre for å etablere nettverk for oppbygging av kapasitet innen forskning og opplæring, idet man mobiliserer bidrag fra frivillige organisasjoner og sivilsamfunnet og legger til rette for slik samordnet og samarbeidende forskning som går på utviklingslandenes behov for å gjennomføre denne strategien. Medlemsstater 41. Den globale strategien bør fremme utarbeidelse av og støtte til nasjonal politikk, nasjonale strategier og handlingsplaner for å bedre kostholdet og oppmuntre til fysisk aktivitet. Nasjonale forhold vil bestemme prioriteringene ved utvikling av slike instrumenter. På grunn av store variasjoner i og mellom ulike land bør regionale organer samarbeide om å utarbeide regionale strategier, som kan gi betydelig støtte til land som skal gjennomføre egne nasjonale planer. For å oppnå maksimal effekt bør landene vedta så omfattende handlingsplaner som mulig. 42. Regjeringene spiller en avgjørende rolle i arbeidet for å oppnå en varig endring i folkehelsen. Regjeringene har en primær styrings- og lederrolle i arbeidet for å initiere og utvikle strategien, samt sikre at den gjennomføres og at dens langsiktige virkninger overvåkes. 43. Regjeringene oppmuntres til å bygge videre på eksisterende strukturer og prosesser som allerede tar for seg ulike sider ved kosthold, ernæring og fysisk aktivitet. I mange land kan eksisterende nasjonale strategier og handlingsplaner brukes til å gjennomføre denne strategien, mens de i andre land kan danne grunnlaget for å fremme kontroll med ikke-smittsomme sykdommer. Regjeringene oppmuntres til å etablere en nasjonal koordineringsmekanisme som ser på kosthold og fysisk aktivitet innenfor rammen av en omfattende plan for forebygging av ikke-smittsomme sykdommer og helsefremmende tiltak. Lokale myndigheter bør være sterkt engasjert. Det bør også opprettes rådgivende 17

18 ekspertgrupper bestående av multisektorielle og tverrfaglige eksperter. Ekspertgruppene bør innbefatte tekniske eksperter og representanter for statlige organer, og ha en uavhengig formann for å sikre at vitenskapelige data tolkes uten interessekonflikter. 44. Helsedepartementene har et viktig ansvar for å koordinere og tilrettelegge bidragene fra andre departementer og statlige organer. Organer som bør yte bidrag innbefatter departementer og statlige institusjoner med ansvar for politikk vedrørende matvarer, landbruk, ungdom, fritid, idrett, utdanning, næringsliv og industri, finans, transport, media og kommunikasjon, sosiale spørsmål og byplanlegging. 45. Nasjonale strategier, politikk og handlingsplaner behøver bred støtte. Støtten bør gis gjennom et effektivt lovverk, hensiktsmessig infrastruktur, gjennomføringsprogrammer, tilstrekkelig finansiering, overvåking og evaluering samt videre forskning. (1) Nasjonale strategier for kosthold og fysisk aktivitet. Nasjonale strategier beskriver de tiltakene for å fremme et sunt kosthold og fysisk aktivitet som er nødvendige for å forebygge sykdom og fremme god helse, herunder slike som omhandler alle sider ved et ubalansert kosthold, herunder underernæring og overernæring. Nasjonale strategier bør innbefatte spesifikke mål, målsetninger og tiltak, tilsvarende dem som er beskrevet i den globale strategien. Spesielt viktige er de elementene som må til for å gjennomføre handlingsplanen, herunder identifisering av nødvendige ressurser og nasjonale knutepunkter (sentrale nasjonale institutter), samarbeid mellom helsesektoren og andre viktige sektorer som landbruk, utdanning, byplanlegging, transport og kommunikasjon, samt overvåking og oppfølging. (2) Nasjonale retningslinjer for kosthold. Regjeringene oppmuntres til å utarbeide nasjonale retningslinjer for kosthold, idet man tar hensyn til kunnskapsgrunnlaget fra nasjonale og internasjonale kilder. Slike retningslinjer er rådgivende for nasjonal ernæringspolitikk, studietilbudet i ernæringsfag, andre folkehelseintervensjoner og multisektorielt samarbeid. De kan oppdateres periodisk på bakgrunn av endringer i kostholds- og sykdomsmønstre og nye vitenskapelige data. (3) Nasjonale retningslinjer for fysisk aktivitet. Det bør utarbeides nasjonale retningslinjer for helsefremmende fysisk aktivitet i samsvar med mål og målsetninger i den globale strategien og ekspertenes anbefalinger. 46. Regjeringene bør gi nøyaktig og balansert informasjon. Regjeringene må vurdere tiltak som resulterer i at det gis balansert informasjon til forbrukerne for at de lettere skal kunne foreta sunne valg, og for å sikre tilgang til egnede helseopplysnings- og utdanningsprogrammer. Forbrukerinformasjon bør være spesielt lydhør overfor kunnskapsnivå, kommunikasjonsbarrierer og lokal kultur, og kunne forstås av alle befolkningslag. I enkelte land er det utformet helsefremmende programmer som en funksjon av slike betraktninger, og disse bør brukes til å formidle informasjon om kosthold og fysisk aktivitet. Noen regjeringer har allerede en lovbestemt plikt til å sikre at forbrukerne har tilgang til saklig informasjon for at de 18

19 skal kunne foreta informerte valg i saker som kan innvirke på helsen. I andre tilfeller kan tiltak være spesifikt tilpasset regjeringenes politikk. Regjeringene bør velge ut den optimale kombinasjon av tiltak i samsvar med nasjonal kapasitet og epidemologisk profil, som varierer mellom landene. (1) Utdanning, kommunikasjon og folkeopinion. Det foreligger et solid handlingsgrunnlag gjennom offentlig kunnskap og forståelse av forholdet mellom kosthold, fysisk aktivitet og helse, av energiinntak og -produksjon, samt et sunt utvalg av matvarer. Konsekvente, logiske, enkle og tydelige budskap bør utarbeides og formidles av regjeringseksperter, frivillige organisasjoner og organisasjoner på grasrotnivå samt nødvendige bransjer. Budskapene bør kommuniseres gjennom ulike kanaler og i former som er tilpasset lokal kultur, alder og kjønn. Atferd kan spesielt påvirkes i skolen, på arbeidsplassen, i utdannings- og religiøse institusjoner, av frivillige organisasjoner, samfunnsledere og massemedia. Medlemsstatene bør danne allianser med sikte på en bred formidling av egnede og effektive budskap om et sunt kosthold og fysisk aktivitet. Det er viktig med opplæring i ernæring og fysisk aktivitet og tilegnelse av mediakunnskap, som bør begynne på barneskolen, for å fremme et sunnere kosthold og motvirke motemat og misvisende kostholdsråd. Det bør også gis støtte til tiltak som bedrer kunnskapsnivået om helse, idet det tas hensyn til lokale kulturelle og sosioøkonomiske forhold. Kommunikasjonskampanjer bør evalueres regelmessig. (2) Kunnskaps- og utdanningsprogrammer for voksne. Helsekunnskaper bør innlemmes i voksenopplæringsprogrammer. Slike programmer gjør det mulig for helsefaglig personell og tjenesteytere å fremme kunnskap om kosthold, fysisk aktivitet og forebygging av ikke-smittsomme sykdommer og nå ut til marginaliserte befolkningsgrupper. (3) Markedsføring, reklame, sponsorstøtte og salgsfremstøt. Matreklame påvirker folks valg av matvarer og innvirker på kostholdsvaner. Reklame for matog drikkevarer bør ikke utnytte barns uerfarenhet eller godtroenhet. Budskap som oppmuntrer til usunne kostholdsvaner eller fysisk inaktivitet bør motvirkes, og positive, sunne budskap oppmuntres. Regjeringene bør samarbeide med forbrukergrupper og den private sektor (herunder reklamebransjen) for å utvikle hensiktsmessige multisektorielle tilnærmingsmåter for å håndtere markedsføring av matvarer til barn, og ta opp slike spørsmål som sponsorstøtte, salgsfremstøt og reklame. (4) Merking. Forbrukere krever nøyaktig, standardisert og forståelig informasjon om innholdet i matvarer for å kunne foreta sunne valg. Regjeringene kan kreve at det opplyses om viktige ernæringsmessige aspekter, slik det er foreslått i Codexkommisjonens Retningslinjer for merking av næringsstoffer 1. (5) Helsekrav. Etter hvert som forbrukernes interesse for helsespørsmål øker og søkelyset i økende grad rettes mot de helsemessige sidene ved matprodukter, øker produsentenes bruk av helserelaterte budskap. Slike budskap må ikke villede allmennheten om ernæringsmessige gevinster eller risikofaktorer. 47. Nasjonal politikk for matvarer og landbruk bør være i samsvar med vern 1 Codex Alimentarius-kommisjonen, dokument CAC/GL , Rev

20 og fremme av folkehelsen. Regjeringene bør, der det er nødvendig, vurdere politikk som letter innføring av et sunt kosthold. Matvare- og ernæringspolitikken bør også omfatte matvaretrygghet og bærekraftig matvaresikkerhet. Regjeringene bør også oppmuntres til å undersøke matvare- og landbrukspolitikken for eventuelt å oppnå helsefremmende effekter i matvareforsyningen. (1) Promotering av matprodukter i samsvar med et sunt kosthold. Som følge av forbrukernes stigende interesse for helse og regjeringenes bevissthet om gevinstene ved sunn ernæring, har noen regjeringer truffet tiltak, herunder markedsincentiver, for å fremme utvikling, produksjon og markedsføring av matprodukter som bidrar til et sunt kosthold og er i samsvar med nasjonale og internasjonale kostholdsanbefalinger. Regjeringene kan vurdere ytterligere tiltak for å fremme en reduksjon av saltinnholdet i foredlede matvarer, bruk av hydrogenerte oljer og sukkerinnholdet i drikkevarer og snacks. (2) Skatte- og avgiftspolitikk. Priser påvirker forbruksvalg. Offentlig politikk kan påvirke prisene gjennom beskatning, subsidier eller direkte prissetting på en slik måte at det oppmuntrer til sunne matvaner og livslang fysisk aktivitet. Flere land tar i bruk finanspolitiske virkemidler, herunder skatt, for å påvirke tilgjengeligheten av, tilgangen til og forbruket av ulike matvarer, og enkelte land bruker offentlige midler og subsidier for å fremme fattige samfunnsgruppers adgang til fritids- og idrettsanlegg. En evaluering av slike tiltak bør innbefatte risikoen for utilsiktede virkninger for utsatte befolkningsgrupper. (3) Matvareprogrammer. Mange land har programmer som skal gi mat til befolkningsgrupper med spesialbehov eller kontantstøtte til familier, slik at de kan bedre matvareinnkjøpene. Slike programmer vedrører ofte barn, barnefamilier, fattige, og folk med HIV/AIDS og andre sykdommer. Det bør rettes søkelys mot matvarekvaliteten og ernæringsopplæringen som et viktig element i disse programmene, slik at maten som distribueres til eller kjøpes av familiene ikke bare gir energi, men også bidrar til et sunt kosthold. Programmer for fordeling av matvarer og kontantstøtte bør vektlegge myndiggjøring og utvikling, lokal produksjon og bærekraft. (4) Landbrukspolitikk. Landbrukspolitikk og produksjon har ofte stor innvirkning på det nasjonale kostholdet. Regjeringene kan påvirke landbruksproduksjonen gjennom en rekke politiske tiltak. Etter hvert som fokus på helse øker og forbruksmønstre endres, må medlemsstatene ta hensyn til et sunt kosthold i landbrukspolitikken. 48. Multisektoriell politikk må til for å fremme fysisk aktivitet. Det bør utformes nasjonal politikk for å fremme fysisk aktivitet, idet man tar sikte på å oppnå endring innen en rekke ulike sektorer. Regjeringene bør gjennomgå eksisterende politikk for å sikre at de er i samsvar med beste praksis i tilnærminger som skal øke den fysiske aktiviteten i hele befolkningen. (1) Utforming og gjennomgang av offentlig politikk. Nasjonale og kommunale myndigheter bør utforme politikk og gi incentiver for å sikre at turgåing, sykling og andre former for fysisk aktivitet er tilgjengelig og trygt, at transportpolitikken inneholder ikke-motoriserte transportformer, at sysselsettings- og 20

21 arbeidplasspolitikken oppmuntrer til fysisk aktivitet, at idretts- og fritidsanlegg omfavner konseptet om at idretten er for alle. Offentlig politikk og lovgivning påvirker mulighetene til å drive fysisk aktivitet, slik som politikk vedrørende transport, byplanlegging, utdanning, sysselsetting, sosial inkludering og finansiering av helseomsorg relatert til fysisk aktivitet. (2) Samfunnsengasjement og tilretteleggende miljøer. Strategier bør ta sikte på å endre sosiale normer og bedre samfunnets forståelse og aksept av behovet for å integrere fysisk aktivitet i dagliglivet. Miljøer som legger til rette for fysisk aktivitet bør fremmes, og det bør etableres støttende infrastruktur for å øke tilgangen til og bruken av egnede anlegg. (3) Partnerskap. Helsedepartementene bør ta føringen i arbeidet for å danne partnerskap med sentrale organer og offentlige og private interessenter for sammen å utarbeide en felles dagsorden og arbeidsplan med sikte på å fremme fysisk aktivitet. (4) Klare offentlige budskap. Enkle, direkte budskap må kommuniseres om hvilken mengde og kvalitet på fysisk aktivitet som må til for å oppnå vesentlige helsegevinster. 49. Skolepolitikk og -programmer bør støtte innføringen av et sunt kosthold og fysisk aktivitet. Skolene påvirker livet til de fleste barn i alle land. De bør ta vare på elevenes helse ved å informere om helse, bedre kunnskapene om helse og fremme et sunt kosthold, fysisk aktivitet og annen sunn atferd. Skolene oppmuntres til å sørge for at elevene får daglig kroppsøving og skolene bør være utstyrt med egnede anlegg og egnet utstyr. Regjeringene oppmuntres til å vedta politikk som støtter opp om et sunt kosthold på skolen og begrenser tilgjengeligheten av produkter med høyt salt-, sukker- og fettinnhold. Skolen bør sammen med foreldre og ansvarlige myndigheter vurdere å dele ut kontrakter på skolemåltider til lokale matvareprodusenter for å sikre et lokalt marked for sunne matvarer. 50. Regjeringene oppmuntres til å konsultere andre interessenter om politikken. En bred offentlig debatt og et bredt offentlig engasjement om utforming av politikk kan lette aksepten og bedre effekten av den. Medlemsstatene bør etablere mekanismer for å fremme deltakelse i frivillige organisasjoner, sivilsamfunnet, lokalsamfunn, den private sektor og media når det gjelder aktiviteter relatert til kosthold, fysisk aktivitet og helse. Helsedepartementene bør i samarbeid med andre tilhørende departementer og organer ha ansvaret for å etablere slike mekanismer, som bør ha som mål å styrke det multisektorielle samarbeidet på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. De bør oppmuntre til deltakelse i samfunnslivet og delta i planleggingsprosesser på lokalplan. 51. Forebygging er et viktig element i helsetjenesten. Rutinemessig kontakt med helsepersonell bør innbefatte praktiske råd til pasienter og familier om fordelene ved et sunt kosthold og et økt fysisk aktivitetsnivå, kombinert med støtte for å hjelpe pasienter med å legge om til og opprettholde et sunt atferdsmønster. Regjeringene bør vurdere incentiver for å oppmuntre til slike forebyggende tjenester og identifisere muligheter for forebygging innenfor eksisterende kliniske tjenester, herunder en 21