Småbrukerens flukt mot berømmelsen,

Transkript

1 1 Småbrukerens flukt mot berømmelsen, Skrevet i Latin-Amerika, påbegynt den Epoken Utenriksfart. Jeg dimitterte fra Den Norske Marine sommeren 1962, for å gå ombord i Osloskipet M/S Jessie Stove i England, nærmere bestemt Newcastle. Skipet var relativt nytt, en baklader med luker for bulklaster, korn, malm etc. Skipet hadde ikke kraner eller vinsjer. Besetningen var på 43 mann, mest norske. På flyet fra Oslo til Newcastle møtte jeg Sigurd Evandt, som skulle tiltre som 1.styrmann. Tittelen 1. styrmann ble samme året forandret til overstyrmann, mens tittelen 3. styrmann ble til 2. styrmann. De fikk lønnstilleggene via titler. Overstyrmannen med sin nye tittel fikk spise i salongen sammen med kapteinen og maskinsjefen. Det hette seg at skipperen ikke likte at maskinsjefen skulle spise i salongen, og at han derfor ville ha med seg overstyrmannen. Han refererte hele tiden til sine to sønner, som gikk på Marinens krigsskole. De skulle bli offiserer. Titlene var viktig for denne herremannen. Jeg synes å huske at han reiste i uniform. Vi ble innlosjert på sjømannshotellet i Newcastle, hvor det var flere norske som skulle ombord i M/S Jessie Stove. Ved frokosten ble det servert brune bønner, bacon og stekte egg. Hadde man forsynt seg og begynt å spise, så ble tallerkenen og spisebestikket fjernet så snart de mente man hadde fått i seg det nødvendigste, de passet altså på at man ikke måtte forsyne seg mere av frokostbordet. Vi hentet oss nå allikevel nytt bestikk og tallerken for å ta oss tid med frokosten. Ettersom skipet var i England, ble stort sett hele mannskapet skiftet. Regelen den gang var 18 måneders utenriksfart med gratis hjemreise. Kom skipet til Nord Europa kunne man Side 1 av 45

2 2 reise hjem noe tidligere. Engelske og franske skip skiftet den gangen mannskap hver 3. og 4. måned, og de hadde to mannskaper som byttet på. Andre nasjoner hadde også noe tilsvarende, Norge var på jumboplass den gangen også. Ett engelsk pund kostet kroner, en kurs som holdt seg slik i flere år. Jeg skulle inn i en forretning for å kjøpe med en pakke Camel sigaretter og fyrstikker, men måtte tenke meg litt om, på hva jeg skulle si. Engelskmennene var ekstremt høflige og hyggelige. Dette var vi ikke vant med. På pubene kom flere og ville høre hvor vi kom fra. Var vi norske, ble vi minnet om de norske som hadde seilt i konvoytjenesten og skaffet England det de trengte under krigen. I Norge ble sjøfolkene betraktet som lasaroner. Man fikk stort sett ikke arbeide i Norge om man hadde vært til sjøs. Sjøfolkene fikk heller ikke arbeidsledighetstrygd, slik som landkrabbene. Senere på 1980-tallet ble det bekreftet i Stortinget at sjøfolkene ikke hadde rett til gratis sykehus. Det måtte ordnes og betales av sjømannsforbundet som selvsagt ikke hadde penger. Nytt lovforslag ble selvsagt godkjent av Det Norske Storting. Bybussene var den røde toetasjestypen, med askebeger i ryggen på hvert sete. Det samme tilbudet eksisterte på kinoene, askebeger i ryggen på stolsetet foran. Taxiene var av den berømte typen vi hadde sett på bilder. Pubene var noe nytt for poden fra Kvennenget. Eggesmørbrødene fra Norge var glemt. Første dagen ombord var noe hektisk. Folk skulle mønstre av på hyrekontoret i Newcastle, mens de nye som kom ombord skulle tildeles sine lugarer og arbeidsoppgaver. Regnskapene var delvis avsluttet av den tidligere telegrafisten, men imot alle tidligere avtaler fra rederiet, reiste han hjem som en av de første. Han var lovet å bli med til neste havn for å vise meg regnskapene, kartotekene og de andre arbeidsoppgavene, der jeg manglet opplæring. Rederikontoret hadde altså lovet meg dette, men i årene fremover erfarte man at det rederiene lovet, det var ikke til å stole på. Man fikk livets erfaring den harde og ubekvemme veien, mest på grunn av uærlige og egoistiske mennesker. Side 2 av 45

3 3 Kapteinen Brændvik var nordlending og mest sikkert med erfaring fra utenriksfarten og konvoytjenesten under krigen. Han drakk en flaske whisky til dagen og han var ikke vant til å ta seg av byråkratiet. Den tidligere telegrafisten hadde tydeligvis gjort alt dette, så jeg hadde landet i vepsebolet. Han og den nye overstyrmann Sigurd Evandt gikk heller ikke i hop. Etter en tid ble løsningen den at kaptein Brændvik mønstret av og reiste sammen med sin engelske kone til hjemmet deres i Liverpool. Jeg husket han kalte henne alltid My Love. Mest sannsynlig var han en av dem som hadde giftet seg i Liverpool under krigen. Bigamiloven fra krigens dager tillot norske sjøfolk å gifte seg utenlands, samme om de var gift og hadde ektefelle og barn i Norge. En nokså merkelig lov fra den gangen, som så mye annet som ble vedtatt og utført av den norske regjering. Hva nå en gang Brændvik hadde gjort, det vet vi ikke for sikkert. Men han nevnte ved anledninger at han aldri skulle reise tilbake til Norge. Sigurd Evandt gjorde ting som ikke er menneskelig i dette tilfelle og ved å rapportere noe unøyaktig til rederikontoret, klarte han å gi Brændvik sparken. Brændvik fikk seg en stor avmønstring, han hadde vært ombord siden båten var ny. En kaptein den gangen hadde 4000 kr pr måned med ekstra fridager og feriepenger utbetalt ved avmønstring. En telegrafist hadde kr pr mnd. Jeg hadde altså 1700 kr pr måned mens jeg var på sjøtjeneste i marinen, så man kan jo lure på hvorfor man reiste i utenriks fart. Styrmennene og maskinistene hadde noe tilsvarende eller mindre, men de hadde mere overtid, så det ble mere penger i banken. En dekksgutt og maskingutt hadde 270 kr/måned, lettmatros og smører 500 kr pr måned, motormann og matros 650 kr måned. Det var matroser om bord med familie i Norge, kone og 6 barn. Ikke mye å leve av. Jeg husker den ene sendte kr. 650 i trekk hver måned hjem til kona, og da hadde han ikke noe igjen. Overtid eller noen andre tillegg var det lite av og skatt, og andre trekk skulle betales. Staten trakk besetningen for pensjon og syketrygd, men som vi fikk bekreftet senere så fikk ikke norske sjøfolk gratis legehjelp eller hospitalopphold betalt av staten før etter en ny love godkjent av Stortinget i på 1980-tallet. Båtsmann, tømmermann og reparatør hadde 800 kr pr måned. Maskinsjefen hadde kr 2000 pr måned. Stuerten kr 1200 pr måned inkludert fast overtid. Oppholdet og kosten var gratis. Postforsendelser, som brev og radiotelegrammer, Side 3 av 45

4 4 måtte betales av den enkelte, og beløpene ble trukket hver måned på hyreregnskapet. Diverse toalettartikler, brus osv. ble kjøpt i slappkisten. Det var en liten butikk som stuerten tok seg av. Han kjøpte inn forskjellige artikler fra skipshandlerne, som han solgte videre til besetningen med god fortjeneste. Beløpene ble trukket på hyreregnskapet. Om man ser for seg fortjenesten til dekksgutten, minus 35 % skatt 1. kl etter tabell, i tillegg pensjon, syketrygd og velferdsavgift, så ser man for seg en saldo lik null når han har handlet det nødvendigste i slappkisten. De olabuksene, kakibuksene og shortsene, skjortene, japseradioer, såpe, vaskepulver var ikke helt billige. Såpen og vaskepulveret tilhørte egentlig rederiet ifølge innkjøpslistene, men stuerten solgte selvsagt for egen pung. Disse stuertene var alltid flinke til å ta seg til rette, utenriks og senere i oljevirksomheten. Man kan kalle dem med store bokstaver for noen utmerkede kjeltringer. Skattetrekket var i kl 1, 35 % med trekk ekstra 10 % av brutto hyre til pensjon, syketrygden var noe mindre. Pensjonen for sjøfolkene ble i senere år, 40 år i ettertid, ikke betalt i flg sjømannens tidligere innbetaling. De la den senere inn under folketrygden og forkortet sjømannspensjonen litt ethvert, år for år. Det viste seg senere at den betalte syketrygden ikke betalte for sykehusopphold. Det ble ikke innført en lov for å dette av stortinget, men ikke før på 80-tallet, mere enn 20 år senere. De som havnet på norske sykehus, måtte håpe på ett tilskudd av det som var innsamlet fra sjømannsforbundet, om ikke den korrupte lederen for forbundet, Hr. Ingvald Haugen hadde brukt det til andre formål. Haugen var den som gikk på talerstolen i Stortinget etter krigen og anbefalte at sjøfolkene ikke fikk utbetalt sin rettmessige Notrashippensjon etter krigen. De engelske myndigheter hadde i tillegg overført til sjømennene via den norske stat og Notraship, 143 millioner kroner. Det er helt utrolig at disse pengene som var trukket av lønnen i 6 år, ble nektet utbetalt etter anbefaling fra sjømannsforbundslederen Ingvald Haugen og etter ordre fra Statsminister Gerhardsen. Sjømannsforbundets formann, Ingvald Haugen var allment kjent for å være korrupt. Hvorfor han ble sittende som formann for forbundet, er også en gåte. De stemmerettige sjømennene var spredd rundt på kloden uten forbindelse som lunne løse opp denne floken. Side 4 av 45

5 5 Under krigen var han personalsjef for Notraship med reder Øyvind Lorentzen som sjef. Sjøfolkene ble tvangsutskrevet til utenriksfart, og de ble fengslet om de ikke møtte opp. De hadde 1 dags ferie pr. måned, dvs 12 dagers ferie etter ett år ombord. Kom man ikke tilbake, ble man etterlyst av politiet i de utenlandske havnene og fengslet ved pågripelse. Den dårlige behandlingen fra statens side etter krigens slutt, og også fra redernes kontorer, bekrefter Norges holdning overfor sine landsmenn. Sverige og andre land har betalt pensjonene i følge det de hadde innbetalt. Hvorfor det norske storting i stedet har bevilget, i løpet de siste 50 år, milliarder av kroner til flere korrupte kontinenter, er en tilsvarende gåte. De givende partier i regjering og storting visste om den utbredde korrupsjonen. Men etter 1998 og utover i epoken 2000, så har det kommet frem i lyset at det var de bevilgende myndigheter og deres ansatte som tok det meste av de tildelte pengene for utviklingshjelp. De som hadde kontrakter med utviklingshjelpen og dets andre organisasjoner, brukte store beløp til kjøp av eiendommer, skoger, fjell og andre lovende arealer i Afrika, til skogbruk, olje og mineraler. Kontraktene ble tildelt flere personer, dvs at flere norske navn ble skrevet på samme kontrakten, for å gjøre det vanskelig for andre parter på ett senere tidsrom. Pengene ble plassert på kodifiserte kontoer i banker. Om man sammenligner denne traden fra stortingets side, med røveriet av sjømennenes pensjoner og sykepenger, så burde i det minste redaktørene i de subsidierte norske aviser tatt affære. Men de viste om tilstanden, men ville ikke legge seg ut med de bevilgende myndigheter. Det var norske journalister i Afrika som fortalte meg om dette i årene fra 1970 til Man stiller derfor fremdeles spørsmålet ved statsminister Bondevik og statsminister Gro Harlem Brundtlands beskjeftigelse med saken. Begge ble jo tatt for underslag av offentlige pensjoner, men gikk fri pga sin stilling. Gro Harlem Brundtland flyttet senere til Italia, som er noe påfallende, grunnet at de Italienske banker ble brukt i forbindelse med de afrikanske interesser i utviklingshjelpen, og med den omtalte korrupsjonen vedrørende tildelingen av blokker og ulovlige utvinning av olje og gass i Nordsjøen. Mye av den beste oljen ble liggende igjen da Side 5 av 45

6 6 selskaper fikk tillatelse til å ta ut gassen, uten å nyttiggjøre seg de store mengdene av olje. Det er oljen som trenger gasstrykket for å utvinnes. Med at hun bor i nærheten og samme land som bankene, trenger hun ikke bekymre seg for flytting av penger over landegrenser. Italia var det landet som var berømt som det enkleste landet når det skulle gjemmes unna skitne penger. Man kan stille spørsmålet om bevis for mine skriverier, men det skal man ikke bekymre seg om. Det var ikke uten grunn at Eva Joly ble kalt tilbake til Norge til ett liv i sus og dus. Både Bondevik og Gro har i sine karrierer bedyret at Norge er best i alt, og det gjelder ikke minst i mengden av justismord, om man tar folketallet i mente. Det er pr i dag det eneste landet som dømmer sine landsmenn og andre til lange fengselsstraffer uten bevis, kun på indisier. Det er også det eneste landet som dømmer folk til bøter og fengselsstraffer der Norge har gjort sine egne feil i skatteberegninger og utbetaling av trygder. Du blir altså straffet for det som staten gjør feil. Kun disse to nevnte statsministrene slapp unna tiltale. Arbeidstiden ombord i m/s Jessie Stove, var som på de andre norske skipene i utenriksfarten den gangen. Vaktene på dekk og i maskin var delt opp i 4 timer. Første vakten var fra kl 0800 om morgenen med 2.styrmannen og 3.maskinisten. Fra kl 1200 gikk 1. styrmannen og 2.maskinisten. Fra kl 1600 kom overstyrmannen og 1.maskinisten på vakt. Fra kl 20 var det på igjen for 2.styrmannen og 3.maskinisten. På denne måten hadde overstyrmannen og 1.maskinisten anledning til å jobbe 4 timer overtid frem til middag kl Kveldsmaten ble servert kl 1800 og frokost fra kl Overstyrmannen og 1.maskinisten hadde planlegging av arbeider på dekk og i maskin. På den tiden var det ikke noe organisert samarbeid mellom dekk og maskin. De likte heller ikke hverandre. Maskinsjefen utførte ikke produktivt arbeid. Han måtte heller ikke blande seg bort i 1.maskinistens arbeider. Maskinsjefen inspiserte maskinrommet hver lørdag. Det var sjelden at kapteinen ville se maskinrommet. Maskinsjefen hadde kontor på lugaren, og fikk besøk av 1.maskinisten hver morgen kl.0900 med Side 6 av 45

7 7 kladden eller den blyantskrevne journalen fra siste døgns hendelser i maskinen. Senere utover dagen satt maskinsjefen og skrev det som sto i kladden over i en tilsvarende journal, men med fyllepenn, om han var edru nok. 1.maskinisten var fra Vågsbygd på Sørlandet. Han var kristen og utseende som en albino med noen tjafser gult hår på hodet. Øynene satt langt inne og de var også hvite. Høyden var 2,04 cm, og sengen eller køyen var derfor forlenget. Han var edruelig, avholdsmann, og drakk bare melk som var laget av jernkuen, med melkepulver, vann og margarin som ingredienser. Han brydde seg heller ikke om å skifte til rene klær ved ankomst til måltidene i offisersmessen. Overtidsboken hans inneholdt mere overtidstimer inn det fantes timer i døgnet. Maskinsjefen hadde ikke problemer med å kvittere for hans sovende overtid. Jeg spurte om hvorfor han ikke tok seg en øl eller dram. Svaret var ganske enkelt, Det skal du være glad for! Stuertens oppgave i sjøen var å holde seg såpass edru at han ikke ble en plage for andre. 1.kokken, 2.kokken og byssegutten tok seg av matlagingen, 3 ggr pr dag. Om natten måtte de vaktgående finne seg mat selv. Provianten ble kjøpt fra skipshandlerne i de havnene man besøkte. Grunnet mye korrupsjon med stuert og skipshandlere, ble etter hvert provianten sent i konteinere fra Norge, men det ble først mange år senere. Kostøre var i underkant av kr. 1,70 pr dag. Andre rederier og stuerter kunne ha ett kostøre på kr. 4 pr dag. Det ble servert speilegg en gang i uken, hver søndag til frokost, men kun ett egg pr mann. Ellers var frokosten stekt hermetisk blodpudding, stekt hermetisk fiskepudding, stekt hermetisk rogn, brune bønner i forskjellige utgaver og til lørdag, nei det husker jeg ikke i farten, mulig det var en eller annen slags graut, nei det var nok hermetiske fiskeboller. Man trengte ikke kalender, menyen var den samme hver dag. Kostreglementet var enkelt, du hadde egentlig rett på alt i flg en tabell, men bare hvis der gives. Kapteinen hadde en unntakelse, han kunne forlange det han hadde lyst på, uten dette unntaket, eks vis grapefrukt og andre citrusfrukter, om ikke whiskyen klarte å holde sykdommer og skjørbuk på avstand. Side 7 av 45

8 8 Stuerten hadde egentlig en god utdannelse. 2.kokk, 1.kokk og stuertskolen. Andre av samme arten hadde hotellfagskolen i tillegg, så det manglet ikke på teori og praksis. På lange sjøreiser hadde ikke kapteinen noe å gjøre, om ikke annet enn å plage andre. Han måtte selvsagt kjenne til sin posisjon på havet til en hver tid, og holde seg orientert om hvor han skulle. Sigurd Evandt seilte alltid rett på lavtrykkene, og fikk den sterkeste stormen både før og etter han passerte lavtrykksenteret. Normale kapteiner brukte væremeldinger til å holde seg unna lavtrykkene, både for å spare tid og skip med besetning og last for unødvendige belastninger. Overstyrmann, maskinsjef osv. likte ikke at han eller noen andre blandet seg inn i deres arbeid. Det var en derfor en fordel om kapteinen hadde noen å drikke sammen med. Alkohol var forbudt ombord, det var bare tilgjengelig for de utvalgte. Sykdom ved landligge eller på kortere sjøturer, fikk alltid diagnosen fyllesyke. Ingen utgifter til lege. Sykdommer som kunne kureres med antibiotika, ble tildelt av overstyrmannen med hjelp av injeksjoner. Penicillin i pulverform ble blandet med vann og injisert i rumpeballen. Elektrikerne hadde en selvstendig jobb i og med at de var de eneste ombord som var sertifiserte for å arbeide med skipets elektriske anlegg og med motorer og generatorer. Dette skipet manglet vinsjer og kraner, og det var derfor ikke arbeid nok for elektrikeren til at han kunne få skrive noen overtid av betydning. Han hadde fått tildelt muntlig ett fast beløp fra rederikontoret, men maskinsjefen nektet å utbetale beløpet eller signere overtidsboken for utbetaling. Vi hadde derfor 3 forskjellige elektrikere i den tiden jeg var ombord. De betalte selv sin hjemreise og billetten til han som skulle komme ombord for å avløse. Elektrikeren spiste i offisersmessen. Telegrafisten var den eneste personen som skipet ikke fikk seile uten. Overstyrmannen kunne oppgraderes til kaptein om nødvendig. Det var historier fra de fjerne og populære havner, hvor mannskapet kidnappet telegrafisten og beholdt han, til de hadde fått unnagjort det meste. Telegrafisten hadde ansvaret for skipets radiostasjon, nødsender/mottaker, livbåtsender, vedlikehold, generatorer, batterier, Side 8 av 45

9 9 antenner osv. Besetningen skulle ha radiopresse hver dag. Hyreregnskap hver måned og ved avmønstring. Kartotek, papirer og dokumenter før ankomst til land for myndigheter, tollere måtte være klargjort, signert og i tilstrekkelig antall kopier. Man hadde bare utslitt blåpapir til kopiering i disse tider. Besetningsmedlemmer som skulle til tannlege, og enkelte ganger til lege, måtte følges i land. Telegrafisten var opptatt med besøk til de forretningsmessige- og konsulære kontorer i havnebyene. Agentkontorene utbetalte de nødvendige kontanter til skipets kasse i den valuta og mengde som var bestilt før ankomst. Det kom litt an på antall avmønstringer over tidsrommet. I tillegg var det telegrafistens jobb å ta seg av de problemer som den enkelte kunne opp i hjemme som ute. Det hendte at det kom en del ubehagelige telegrammer, og ubehagelige telegrammer skulle sendes. Den som var utenriks var isolert, om leie og personlige viktige ting kom på. Døde sjømannen, så ble han sydd in i seilduk og gravlagt i sjøen med en kort seremoni med noen få ord fra skriften. Seremonien ble bevitnet i skipets loggbok. Liket var for komplisert å ta vare på. Om han skulle i frysa, så var det ikke plass, og kostnaden fra en utenriksstasjon hjem som opptint lik, var kostbart, og ingen hadde plikt til å betale for dette. Det eneste måtte i så tilfelle være familien. Det var også komplisert eller umulig å ankomme fremmede havner med ett lik ombord. Da måtte man heise gult flagg, og tillatelse måtte bli gitt etter at skipet var klarert for uønskede sykdommer. De båtene som gikk på vestkysten av Sør Amerika og USA, hadde gjerne linjer til Østkysten av USA og over Atlanteren til Europa og Skandinavia. Denne ruten gikk vanligvis via Panama-kanalen, Balboa og Cristobal. Ett av de norske skipene, som hadde rute via Cristobal til Europa, fikk i Cristobal ombord en stor eiketønne, en spesialforsendelse fra en eller annen ambassade. Tømmermannen og båtsmannen så en liten lekkasje fra tønnen, og de bekreftet med det samme at det var sprit. Etter godkjent smaksprøve monterte tømmermannen, og på en bortgjemt side og i bunnen av tønnen, en ventil for avtapping. Eiketønnen var to meter lang med en stor diameter, så det var selvsagt tilstrekkelig med sprit for hele turen til Rotterdam, og for måneder fremover. Senere tappet de spriten over i dunker. Det ble for masete å tappe fra tønnen for hver gang behovet var der. Ved ankomst Rotterdam, ble eiketønnen lastet i land til Side 9 av 45

10 10 limousinen fra begravelsesbyrået. Om ettersmaken, fortsettelsen og begravelsen, forefinnes det ingen opplysninger. De som ikke skjønte innholdet av denne historien, behøver ikke å lese den på nytt. Mannskapet fra dekk og maskin spiste i egen messe, kalt mannskapsmessa. Tømmermannen, båtsmannen og reparatøren spiste i underoffisersmessa. Offisersmessen hadde to spisebord og noen møbler. Oppholdsrommet ved siden hadde ett par bord med tilhørende stoler og møbler. Der var plass nok til å kjøre de filmene som kom ombord fra Velferdskontoret. Skøyteløperen Hjalmar Andersen ble sjef for velferden. Filmene kom ombord i ett antall av 4 store esker og de ble byttet mellom skipene i de havnene der det var mulig. Offisersmessens to spisebord hadde plass til telegrafisten, stuerten og de to styrmennene ved det ene bordet. Bordet ved siden av hadde tre maskinister og elektrikeren. Styrmennene gikk alltid i hvit uniform, og de nektet plent å ta mat fra det samme serveringsfatet som hadde vært brukt ved maskinistbordet. Maskinistene måtte eller skulle egentlig skifte til riktig antrekk for å komme inn i offisersmessen. Det var messepiken som gikk rundt og holdt serveringsfatene mens offiserene forsynte seg. Underoffisersmessen og mannskapsmessen hadde en og to messegutter. Kokkene, messepiken og byssegutten hadde eget spiserom ved siden av byssa. Kapteinen, maskinsjefen og overstyrmannen spiste i salongen med egen salongpike. De fikk gjerne en annen meny, mere sitrusfrukter og hermetisk fruktjuice. Når det ble vist film, måtte kapteinen se denne i offisersmessen. Men ikke uten videre, han måtte sitte med ene siden mot skottet, og jeg på den andre. Han ville ikke ha noen andre ved siden av seg. Besetningsmedlemmer og offiserer, som tilhørte maskin og på dekk, fikk ikke adgang til kapteinens domener, som egentlig besto av stor lugar, stort soverom og stort bad, kontor, en større salong med spisemuligheter for 20 personer. Skottene var i de edleste tresorter, det samme var møblene. Maskinsjefen, Arthur Andersen fra Tønsberg, bodde nede på dekksnivå i Side 10 av 45

11 11 tilsvarende fasiliteter, om noe mindre. Mannskapet den gangen bodde på små dobbeltlugarer. Offiserene, dekk og maskin hadde tilsvarende små lugarer, noen uten dusj og toalett. Telegrafisten hadde blitt tildelt lugar ved siden av radioen, inne i skorsteinen. På de varme breddegrader ble det ikke mulig å bo der. Dette var også før man fikk aircondition. Det var mulig å kjøpe i land, men det elektriske anlegget ombord var 220 volt likestrøm, så man fikk ikke kjøpt slikt utstyr i land der hvor alle hadde tatt i bruk vekselstrøm. Viftene ombord brukte likestrøm, og på grunn av manglende reservedeler, var det bare kapteinen, maskinsjefen og elektrikeren som hadde vifter på lugaren. Jeg fikk da flytte til en av styrmannslugarene som var ledig. Autoalarmen fra radiostasjonen var koblet til broen, så vakthavende kunne purre meg om det ble mottatt nødsignaler fra andre skip. Det var altså ett skikkelig klasseskille ombord. Mulig at det var nødvendig for å holde styr på det hele. I ettertid tror jeg det var feil, nye systemer senere, bekreftet at det var feil måte å behandle besetningen på. Men slik hadde jo kolonimaktene holdt på i flere hundre år, husmennene hadde fått oppleve noe tilsvarende. Så det ble ikke oppfattet som noe uvanlig. Alle fikk sin rettmessige status og hadde noe å jobbe i mot. Maskinsjef Arthur Andersen prøvde å holde en god tone ombord. Han arrangerte kvelder i offisersmessens dagligrom, med dartsspill, en flaske Gordon Gin på deling osv. Gordon Gin kostet kr. 6,-/flaske, og det var bare maskinsjefen av de tilstedeværende som hadde adgang til slik luksus. Stuerten hadde selvsagt ett stort lager, men han delte ikke ut noe til andre. Han hadde heller ikke tillatelse til å selge noe til besetningen. Fra Newcastle og England ble det en tur over til USA, og bl a Philadelphia. Vi fikk mye dårlig vær. Jeg ble kastet gjennom mosquitodøren til radiorommet og ut på dekk mot rekka, hvor jeg knuste armbåndsuret og venstre øre. Jeg hadde venstre arm i bind i to uker etterpå. Kapteinen ble kastet overende i salongen og smadret en skrivemaskin. I følge radiopressen fikk vi vite at hurtigruten St. Svithun gikk ned i samme stormen når den nådde norskekysten. Etter USA ble det en tur til London med tid til besøk i land. De viktigste besøksplassene for førstereisende ble Side 11 av 45

12 12 Madame Tusauds vokskabinett, dyreparken, St. Pauls Katedralen og Buckingham Palace. Etterpå ble det som vanlig Sjømannskirken. I London mønstret det på en ny vaskeri/messejente fra Hasvik i Finmark. Hun ble senere fast inventar hos 2. maskinisten og de ble senere gift og bosatt på Østlandet. Etter London ble det New Orléans, hvor vi ankom 23/11/1962. Lastet korn for København og Aarhus. På elven utenfor New Orléans lå det 15 andre norske båter og ventet på tur. En liten flaske øl kostet 30 cents. Juleutstillingene var i full blomst. Danmarks-turen førte til at vi mistet Utenforskandinaviatillegget på kr. 300,- måned. Kapteinen skulle stenge av vannet kl 1800 da det var for dyrt å bunkre vann i land. Man kunne ikke bruke destillasjonsutstyret i maskinen når man lå på en forurenset elv, slik som Mississippi. Når man husker tilbake i året 2011, i skrivende stund, så er det klart at overstyrmannen (eller tømmermannen) og 1. maskinisten ikke har fulgt med i timen. Alle ferskvannstanker skulle ha vært fulle før ankomst kysten av New Orléans. Det er som tidligere nevnt ikke mulig å destillere forurenset vann til drikkevann. All denne oppsplittingen av ansvarsforholdene mellom de forskjellige departementene ombord var ikke bra, sett i ettertid. Egentlig var det kapteinens ansvar at det ikke var tilstrekkelig med drikkevann ved ankomst. Havnene har jo bunkringsmuligheter for ferskvann, men det er selvsagt dårligere enn det du selv lager ombord når skipet er ute i rom sjø. Som etterpåklok i året 2011 kan jeg tilføye at de som ikke ville samarbeide med kapteinen, egentlig var noen drittsekker. De var offiserer med ansvar for sine avdelinger, og burde vist mere offentlig respekt for kapteinen. I stedet gjorde de han til narr overfor sine underordnende, noe som ikke blir akseptert i dag. Det ville vært grunn til avskjedigelse. Vi hadde også styggevær på denne turen over Atlanteren. Den greske båten M/V Captain George gikk ned på så å si samme plassen som vi befant oss. Vi passerte der han hadde oppgitt posisjonen samme dagen. De 18 mann som lå i sjøen med livbelter forsvant. Kapteinen nektet å følge nødmeldingen, og etter mye mas fra meg satte han en utkikk på hver broving i 4 timer, og ga senere blanke. Det var alt for mye grekere, om man tolket han riktig. Side 12 av 45

13 13 En annen person fra Bjørlia, Einar Gundersen, var til sjøs i samme tidsrommet. Jeg tror han seilte på de store tankbåter. Han hadde en helt spesiell karriere, ett år som dekksgutt, ett år som maskingutt og ett år som byssegutt, til sammen tre år. Jeg kjenner ingen andre med samme praksis. Det forteller jo mest om sjømannen og også om hans senere liv som landkrabbe. Einar Gundersen var også oppvokst hos Torveig og Arne Klingen på hovedgården Bjørlien 80/1,2. Ekteparet hadde ingen barn, derfor hadde de tatt til seg Einar og Tove. M/S Jessie Stove kom til Baltimore den 6/1-63 og ble liggende på reia for å vente på lasteplass. Grunnet den omfattende streiken blant havnearbeiderne på østkysten av USA, lå det den 10/1-63 mere enn 60 båter og ventet på last. Meningen var å laste korn for Liverpool. Turen over fra Danmark hadde tatt 16 døgn, da vi lå noen døgn i lavtrykk med sterk storm, hvor vi ikke kom av flekken. Stuerten og 2 messepiker mønstret av i Danmark, og den danske båtsmannen hadde sagt seg opp for avmønstring i Liverpool. Han hadde vært lenge ombord, helt siden båten var ny. I Danmark hadde vi besøk av mange tollere, og bøtene var relativt høye. Byssegutten fikk bl a 350 kroner i bot for smugling av 3 kartonger sigaretter. Den 24/1-63 ligger vi fremdeles oppe i elven og venter på det skal bli slutt på streiken. Det har blitt kalt, nede i minus 12 gr C. Det har vært is på elven. To mann fra båten drev av i natt da de skulle ombord etter besøk i land. De ble heldigvis tatt ombord i en tysk båt lenger nede. Det hadde nok vært ganske mye sjørokk, de var helt nediset da de kom tilbake. Man kan kalle det ett mirakel at de ikke frøs i hjel. Julen hadde blitt feiret i sjøen. Maskinsjefen hadde med seg kona og dattera ombord fra siste havn i Europa. Julehøytiden ble feiret med god mat og det som hører til. Juleaften og nyttårsaften ble det bespisning for offiserene i salongen. Elektrikeren som var ombord i denne hellige stund, var fra Finnland, og oppførte seg som finner flest. En trivelig person, flink til å arbeide. Under middagen på juleaften ble han noe full, og kaptein Evandt satte på han handjern og låste han med det samme utstyret fast til ett gelender i gangen utenfor salongen. Dessverre ble de andre mere fulle en finnen, slik at han ble avglemt og han ble ikke frifunnet og sluppet løs Side 13 av 45

14 14 fra sitt fangenskap før 1. juledag. Jeg anbefalte han å benytte anledningen til å be kapteinen om en flaske whisky i julens anledning, og det fikk han da uten noe om og men. Finnens julefeiring med handjern til gelenderet utenfor salongen var ikke noe samtaleemne. Dattera til maskinsjefen ble innelåst på maskinsjefens lugar, hun var 18 år, og hun ble hentet fra min lugar før julemiddagen. Maskinsjef Arthur Andersen ga beskjed om at han ikke ville ha noen telegrafist i familien. Der var det bare plass til maskinister. Dattera var riktig pen, mora bekreftet sine gener fra Finnmark og det hyggelige folkeslaget som befinner seg der. Både mora og faren kunne vært tatt ut fra historieboken med bilder, fra urbefolkningen i Finnmark. Jeg kan ikke huske at maskinsjefen og hans familie var i dårlig humør eller var til problem for noen andre. Derimot var kona til kapteinen noe annerledes, hun hadde ikke noe til overs for meg, da hun fikk greie på at jeg var en husmannsønn fra Kvennenget. Det fikk jeg høre mye om, når hun var halvveis nede i whiskyflasken. Det ble imidlertid slutt på hennes væremåte, da jeg bekreftet overfor henne at begge sønnene hennes hadde fått sparken på Krigsskolen på grunn av udugelighet, eller for dårlige karakterer. Jeg benyttet anledningen til å fortelle henne at jeg forlot Den Norske Marine som bestemann i klassen og ett godt tjenestebevis med tilbud om fast ansettelse i flyvåpenet, med videre gratis utdannelse. Hun reiste etter hvert hjem, og kapteinen gikk opp 30 kg i vekt. Han måtte få seg spesialsydde klær og nye uniformer. Slik kan syken virke på folk. Finnmarkingene holdt seg slanke, men var mektig hjulbeinte, noe som var en fordel under slingring. De siste messejentene fra Østlandet som hadde kommet ombord, var kalvbeinte, og de hadde problemer med å holde seg på beina. Den 10/3-63 hadde vi kommet oss til Houston, Texas. Skiftet stuert to ganger på den korte tiden. De hadde ikke lyst til å være ombord med kapteinen, de hadde andre vaner. I Houston var det allerede 30 gr C og pent vær. Maskinsjefen og 2. maskinisten lånte seg to nye Forder, 63- modeller. Leieprisen var USD 5,-/døgn, pluss USD 0,05 for hver mile (1852m) Vi har fått beskjed om å seile til Karachi, Pakistan via Ceuta (Gibraltar) for bunkring. Beregnet turen til 30 dager i varmt og stille vær. Side 14 av 45