For engasjerte fredsfolk Norges Fredslag I Nr Vold og kjønn

Transkript

1 For engasjerte fredsfolk Norges Fredslag I Nr Vold og kjønn 1

2 Innhold Lederens hjørne Godt nyttår, eminente fredsborgere! Det er en glede å ønske alle fredslagsmedlemmer velkommen inn i et nytt og spennende år i fredslagets historie. I løpet av 2007 ble flere nye temagrupper etablert knyttet til fredsundervis- 6 ning, fredsskatt og sivile fredstjenester. Vold og kjønn 12 Ammo på avveie Uro i Kenya 10 Ukrainagruppen og Våpenhandelgruppen sørger for en slagkraftig tematisk Hedda har ordet Siden sist Full fres for våpenhandelsgruppen Ammo på avveie Aktuelt Estland - Når maktfordelingen endres Uro i Kenya Tema: Vold og kjønn Kvinnelig verneplikt Debatt Fight Club - Vold, kjønn og eksistensialisme Bøker Fight Club Fordypning The power of Non-violence, Part I Om å løse konflikter Vårkampanjen Ja til sivile fredsstyrker Vårseminaret Siste side Årsmøte og vårseminar side 3 side 4 side 6 side 8 side 10 side 12 side 16 side 18 side 20 side 22 side 26 side 28 side 31 side 32 Norges Fredslag er Norges eldste fredsorganisasjon, grunnlagt i 1885 av stortingsmannen Wollert Konow. Blant de første medlemmene var Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Halvdan Koht. Foreningen er politisk og livssynsmessig uavhengig, og søker å sette fredssaken inn i en større miljø og samfunnsmessig sammenheng. Foreningen spilte en sentral rolle under unionsoppløsningen i 1905 sammen med den svenske søsterorganisasjonen Svenska Freds- och Skiljedomsföreningen. I mellomkrigstiden gikk NFL i bresjen for sivile alternativer til militærtjeneste. Foreningen arbeider med fredskultur, konflikthåndtering, menneskerettigheter og folkerett, og er for tiden i sterk vekst. kontinuitet i organisasjonen. Vi har deltatt i flere spennende internasjonale prosjekter i året som har gått og ifjor høst etter avslutningen av ALPICOM og ARCA har vi inngått i et toårig læringspartnerskap med to organisasjoner fra henholdsvis Tyskland og Nederland. Det første partnerskapsmøtet for å utveksle erfaringer knyttet til arbeid med konflikthåndtering i lokalsamfunn fant sted i Gottingen,Tyskland januar. Nasjonalt har fredsundervisningsgruppen videreført arbeidet med «Den globale Fredskole» og holdt kurs på blant annet Nansenskolen og Møre folkehøgskole. Arbeidet med sivile fredstjenester i Norges fredslag er også i utvikling. Etter et oppstartsmøte før jul ifjor har vi hatt møte i UD, arrangert Fred på Blå med utenlandsgjest, Tim Wallis fra Peaceworkers U.K/International Alert og jobber for tiden aktivt med en informasjonsbrosjyre om temaet som forhåpentligvis både kan brukes som kampanjemateriell og lobbydokument. Driftsstyret: Hedda Langemyr, Knut Hjellset, Ingrid Benedicte Brudevoll og Eirin Annamo. Ellers er vinter og vår i fredslaget mye knyttet opp mot rapportering og søknader om nye prosjektmidler for året som kommer. I tillegg begynner årsmøtet å nærme seg, hvilket betyr at mye tid går med til saksforberedelser og visjonær tenkning rundt hvilke primærfokus fredslaget bør og kan ha i kommende periode.det har allerede blitt presentert mange nytenkende forslag til strukturer og aktiviteter og undertegnede ser med spenning på hvordan dette blir mottatt på årsmøtet. Ønsker dere alle god lesning av denne utgaven av Fredsviljen og vil samtidig oppmuntre til deltakelse på årsmøtet 29.mars.Håper å se så mange som mulig av dere der! Mvh Hedda Langemyr Leder, Norges Fredslag Norges Fredslag Fredsviljen utgis av Norges Fredslag, Postboks 8922 Youngstorget, 0028 Oslo, E-post: post@fredslaget.no, Telefon: , Kontonummer: Redaktør: Michael Hertzberg, Redaksjon: Ida Jacobsen, Mariann Ravnanger, Agnethe Andersen, Henning W. Ribe, Hanne Husaas Forsidebilde: Dolk, Trykket hos: Kraft Digitalprint AS, Opplag ca 400 eks. Abonnement for ikke-medlemmer: kr 120 pr. år, ISSN

3 Siden sist Siden sist Full fres for våpenhandelsgruppen Våpenhandelsgruppen har i 2007 stått for de fleste av Fredslagets oppslag i media, og de har turnert landet rundt med sine våpenhandels-foredrag. Årets høydepunkt var den internasjonale våpenhandelskonferansen ENAAT i Firenze, og de satser på videre aktivitetsvekst i Av Alexander Harang Våpenhandelsgruppen Våpenhandelgruppen ble etablert i april 2006 av Hilde Wallacher, Bjørn Såtvedt, Hanne Husaas, Mats O. Sollid og Alexander Harang. Sistnevnte er leder og kontaktperson for gruppa. Høsten 2006 ble også Tarjei Vaa og Knut Hjelleseth medlemmer av gruppa. Våpenhandelgruppen er liten i antall medlemmer, men utgjør et høykompetent miljø. I løpet av det siste halvannet år er vi blitt anerkjent som et av de viktigste kompetansemiljøene i landet på vårt felt av media og innad i NGO sektoren. Våpenhandelgruppen kontaktes jevnlig av folk som har behov for kunnskap om norsk og internasjonal våpenhandel. Vi har også oppnådd anerkjennelse som analytisk miljø, noe som gjør at vi i 2008 er invitert til å bidra på en forskningskonferanse om våpenhandel i Brussel for første gang. Våpenhandelgruppen får særlig ofte henvendelser fra media, studenter som skriver oppgaver om våpenhandel og akademikere som ønsker statistikk og vitenskaplige artikler på feltet. Det søkes om støtte til videreføring av foredragsvirksomheten og debattdeltakelsen i Norge, samt internasjonal nettverksvirksomhet innen rammen av Agenda Våpenhandel for Om vi får innvilget arrangementsstøtte vil vi også arrangere årets ENAAT kongress i Oslo til sommeren. Vi arbeider allerede med planleggingen av dette store arrangementet. Vi forbereder også i skrivende stund bidrag til COST forskningsseminar i Brussel i mars, selv om vår deltakelse også i dette tilfelle avhenger av UDs finansielle støtte. Dere skjønner dermed at vi satser offensivt, også i Deltakelse i European Network Against the Arms Trade (ENAAT) ENAAT konferansen har vært svært viktig for Våpenhandelgruppen i året som gikk. Turen til Firenze var årets store kilde til inspirasjon, og en viktig erfaring å ta med seg rent faglig. Deltakerne i dette nettverket er svært godt orientert om EU lands eksportkontrollregelverk og praksis. Denne nye kontaktflaten har blitt et viktig referansegrunnlag for Våpenhandelgruppen. Deler av Fredslagets våpenhandelpolicy og dagens politiske prioriteringer i gruppa er endret som følge av debatter i dette nettverket. På hjemmesiden vår har vi avsatt en egen side til ENAAT, hvor du blant annet kan lese landrapporten for Norge som Våpenhandelgruppen fremla på konferansen. Turen ble presentert i Fredsviljen igjennom Alexander Harangs artikkel. Sindre, Alexander, Hilde og Hanne. Foto: Videre planer for våpenhandelgruppen Det ser ut som om vår aktivitetsvekst vil fortsette i Våpenhandelgruppen vil søke nye midler for 2008 fra Opplysningsarbeid for Fred posten. Erfaringene fra 2007 tilsier at vi skal være særlig fornøyde med vår innsats igjennom Agenda Våpenhandel, vårt utredningsarbeid, gruppens mediearbeid og vårt politiske påvirkningsarbeid. Dette arbeidet vil derfor fortsatt prioriteres. Alexander Harang 4 5

4 Siden sist Siden sist Foto: Morguefile.com De siste dagene har man opplevd et økende mediafokus på ammunisjon til militærhåndvåpen, og hvordan Norges eksport av disse kan havne i krigsområder, gjennom at andre NATO-land selger ammunisjonen videre. Norges Fredslag har over en lengre periode gjort mye for å få satt dette fenomenet på dagsordenen. Av Mariann Ravnanger Nilsen Ammunisjon på avveie I dagsavisen fra 8.februar i år kan man lese at Norge i 2007 eksporterte våpen for over to milliarder kroner. Dette er en økning på 20% fra foregående år og plasserer Norge til topps på listen over største våpeneksportører i forhold til folketallet. En plass Norge har den tvilsomme ære av å dele med Sverige. I 2006 viste tall fra SIPRI (Stockholm International Peace Research Institute) at Norge rangerers som den 11 største våpeneksportøren på verdensbasis. Over 80% av denne våpeneksporten går til NATO-allierte. Norges våpeneksportpraksis er fremdeles styrt av stortingsvedtaket fra 1959 som sier Hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land der det er borgekrig. Det dette vedtaket ikke sier noe om er hvorvidt man kan selge våpen til land som i sin tur selger dem videre. Slik situasjonen er nå har man ingen kontroll over hvor våpnene havner og indirekte kan man da gjøre seg skyldig i å eksportere til land hvor det nettopp er krig eller krig truer. Ved å kreve en sluttbrukeerklæring, et dokument mottaker gir en garanti på at kjøper ikke selger våpen og ammunisjon videre uten selgers godkjenning, og etterfølgende kontroll av at garantien overholdes vil man i større grad forhindre at ikke norsk våpeneksport bryter med norske normer. Norge krever imidlertid ikke sluttbrukerklæring når vi eksporterer våpen til våre allierte. Som sagt går 80 % av krigsmaterielleksporten til slike land. Kjell Magne Bondevik ble i sin tid sitert på at å innføre en sluttbrukererkæring ville være det samme som å melde seg ut av Nato. Dette var etter at det ble avslørt at Norge leide ut våpen til USA som ble brukt i Irak. Et av argumentene mot en slik sluttbrukererklæring er at våpenhandelen mellom Norge og deres allierte skal baseres på tillit. Tsjekkia og Slovakia er blant de verste i følge rapporten, og Kirkens Nødhjelp frykter nå at norsk ammunisjon som selges til NATO-allierte ender nå opp i krigsområder. Rapportens hovedtema er den norske statens eierskap i den gigantiske ammunisjonsprodusenten. Staten eier 50 % av aksjene i Nammo, som er verdens tredje største produsent av militær håndvåpenammunisjon.. Nammo produserer sin militære håndvåpenammunisjon i Norge, Sverige og Finland. I tillegg driver Nammo lisensiert produksjon i USA, Sveits, Malaysia og Polen. Rapporten viser at disse landene ikke deler de norske eksportkontrollnormene, og problematiserer dette i forhold til at det altså er den norske stat som er selskapets største eier. Det at Nærings- og Handels Departementet (NHD) står som eier for ammunisjonskonsernet Nammo, mens det er utenriksdepartementet som han ansvar for eksportlovgivningen blir problematisk i denne sammenheng. Samtidig som Utenriksdepartementet arbeider for å harmonisere de nordiske landenes eksportpraksis for krigsmateriell, sitter altså NHD å forvalter eierskapet i en krigsmaterielleksportør som driver forskjellig eksportpraksis i de samme nordiske land. Næringsminister Dag Terje Andersen går hardt ut mot etikken. De siste dagers mediefokus har gjort eierskapet til en politisk sak og staten forhandler nå med NAMMO om etiske retningslinjer. I følge Alexander Harang kan man forvente større åpenhet rundt norsk våpeneksport fra regjeringen samt et mer aktivt eierskap i nammo fra statens side. Eierskapet har tidligere vært utøvd kun via generalforsamling. Kirkens Nødhjelp driver i disse dager Fasteaksjonen 2008, Ammo på som dette året fokuserer på norsk eksport av militær håndvåpen ammunisjon. Til grunn for denne aksjonenligger en rapport som tar for seg en lang rekke forhold rundt Nammo konsernets eksport av militær håndvåpenammunisjon. Denne rapporten er skrevet av Alexander Harang, tidligere leder avveie av fredslaget, og nå leder for våpenhandelgruppen i Norges Fredslag. Den 150 siders lange rapporten, som etter planen skal publiseres om kort tid, peker på det faktum at flere NATO-land eksporterer ammunisjon til en rekke konfliktrammede land som Angola, Sudan og Kenya. Land som Polen, 6 7

5 Aktuelt Aktuelt Foto: Morguefile.com Estland Når maktfordelingen endres I EU-landet Estland finnes det er rekke innbyggere som blir nektet statsborgerskap og stemmerett på bakgrunn av sin nasjonalitet som russere.selv om landet har lempet på kravene de siste årene, har det fortsatt en ikke ubetydelig andel statsløse innenfor grensene. Hva kan en lang okkupasjonsperiode bringe med seg av ettervirkninger når et land endelig oppnår en etterlengtet selvstendighet? Av Ida Jacobsen Jo verre okkupasjonstiden var, jo sterkere følelser vil være i sving på det nye maktsentrums vegne for å markere avstand til fortidens spøkelser. Dette kan føre til en skjevhet og ensretting av politikken, slik at den blir mer en motreaksjon på, enn en nøytralisering av en mørk fortid. I et land som Estland, med en stor russisk minoritet, lå forholdene til rette for at den estiske statsbyggingen kunne utnytte spenningsforholdet mellom de etniske gruppene i landet for å sikre seg legitimitet. I en tid da Sovjet var på vei mot økonomisk ruin, var Mikhail Gorbatsjovs politikk et forsøk på å bevare kommunistpartiets monopol gjennom kontrollerte endringer. Strategien slår feil og Sovjetunionens jerngrep begynner å løsne. Tilbake står en rekke nylig selvstendige land ovenfor en prosess der en ny stat skal bygges opp. Etter en lang tid under fremmed okkupasjon er det en formidabel oppgave de står ovenfor. Maktsentrene har flyttet seg fra Moskva til de enkelte landene, og bak mange av de nye statsdannelsene hviler et sterkt ønske om å klippe alle bånd til det gamle. Selv om en rekke land var blitt selvstendige hadde den fallende stormakten fremdeles interesser av å beholde sin maktinnflytelse. Estland ble eklært uavhengig i 1991, men hadde fremdeles sovjetiske styrker i landet frem til Og selv etter at Sovjets militære offisielt hadde forlatt landet, fikk pensjonerte soldater likevel lov til å bli i Estland. Denne situasjonen opplevdes av esterne som en overhengende trussel. Til tross for at dette baltiske landet var det som kom mest uskadet ut av Sovjets militære vrede, er det ikke vanskelig å forstå at tilstedeværelsen av styrker og erfaringene fra sovjetisk fremferd i nabolandene var en kilde til bekymring for for esterne. Estlands statsbyggingsprosess måtte forholde seg til konkurranse og innblanding fra et tidligere maktsentrum som det for en stor del av befolkningen er knyttet sterke negative følelser til. Maktstategiene tok derfor i stor grad utgangspunkt i en helomvending fra fortiden under Sovjetunionen. Frykten for fortsatt sovjetisk maktinnflytelse og reaksjoner på lang tid under okkupasjon kom dermed klart til uttrykk da den nye staten skulle bygges opp. Etter Estlands selvstendighet i 1991 var det kun estiske innbyggere som fikk stemmerett og statsborgerskap, til tross for at landet har en ikke ubetydelig russisk minoritet. Det var vanskelig for andre etniske grupper å søke om statsborgerskap, fordi det forutsatte å ha bestått en eksamen avlagt på estisk. Bak det nye politiske systemet ligger et utilslørt ønske om endring av maktbalansen. I stedet for å nøytralisere det tidligere skjeve maktforholdet, legges all kontroll hos den estiske delen av innbyggerne. Det er kanskje ikke så overraskende da at vinneren av valget ble Isamaa, det høyrenasjonalistiske Fedrelandspartiet. Ikke før i 1998 ble det åpnet for estisk statsborgerskap for barn uavhengig av foreldrenes status, men da kun for de som er født i landet etter Fremdeles er en stor andel av minoritetene, hovedsaklig russere, statsløse. På det økonomiske området ble det etablert en egen mynteenhet, kroon, en avgjørelse som ruinerte familier med sparepenger i russiske rubler. Man kan si at den estiske statsbyggingen utnyttet det spente forholdet mellom de etniske gruppene i landet for å skaffe seg legitimitet. Men prosessen må også ses i lys av deres mørke fortid og en frykt for vedvarende underdanighet ovenfor deres tidligere okkupasjonsmakt og maktsentrum i øst. Estiske strategier må forstås ut fra denne historiske konteksten. Statsbyggingen bar preg av et ønske om å klippe tidligere avhengighetsrelasjoner til Sovjetunionen. De ønsket å bygge opp en ny stat og et nytt maktsentrum. Forstatt sovjetisk politisk innflytelse ble fryktet, med den konsekvens at russiske minoriteter, som til tross for å være rundt 30 prosent av befolkningen, ble nektet stemmerett og statsborgerskap. Mange følelser etter okkpuasjonstiden var i sving, og det ble forventet en rettferdiggjørelse for tidligere undertrykkelse. Konflikten er i det siste blitt illustrert ved striden om flyttingen av det gamle sovjetiske krigsmonumentet. Statuen er for esterne et symbol på okkupasjonen, mens den for russerene er et minnesmerke over falne sovjetiske soldater. Grepene som ble gjort i statsdannelsesprosessen gikk i stor grad ut over den russiske delen av befolkningen. Dette viser hvilke ettervirkninger en lang okkupasjonsperiode kan føre med seg. De etniske spenningene er sterke, og minnene fra en nær fortid brenner i hukommelsen. Mange russere som bor i Estland er statsløse og har vanskeligheter med å komme seg på beina etter å ha blitt økonomisk ruinert. Fremdeles kan man se ringvirkningene til den politiske linjen man la seg på etter selvstendighet. En tendens som vi har sett et eksempel på i Estland kan være med på å fortelle det internasjonale samfunn hva man bør være på vakt for i forbindelse med nylig selvstendige land. Har det nye landet vært underlagt en fremmed overmakt, og det fremdeles bor representanter for den tidligere okkupanten kan politisk eksludering av disse i kombinasjon med den historiske arven være en eksplosiv blanding. Konflikten står spesielt i fare for å bli permanent og rigid om skillet mellom disse gruppene er etnisk. 8 9

6 Aktuelt Aktuelt Konflikter i verden: Uro i kenya Det østlige Afrika har vært preget av konflikter og uro i lange perioder og de ulike konfliktene har ofte resultert i borgerkrigslignende tilstander i Sudan, Somalia, Etiopia og Eritrea. I dette området har Kenya, til tross for tidvis politisk uro, stått frem som en stabil sone i en ellers urolig del av Afrika. Men nå har idyllen slått sprekker, og Kenya har blitt gjenstand for massive voldsepisoder. Av Mariann Ravnanger Nilsen I skrivende stund er det antatt at over 1000 mennesker har mistet livet og rundt er på flukt i et voldsrammet Kenya. Urolighetene oppstod i kjølvannet av presidentvalget som sto den 27.desember Kenya har de siste årene tatt det man kan kalle demokratiske sjumilssteg der høydepunktet var det frie, demokratiske valget i Men fem år etterpå er situasjonen snudd på hodet nærmest over natten. Valget gikk fredelig nok for seg, men etterpå kom beskyldningene om valgfusk. Den sittende presidenten Mwai Kibaki ble utropt til vinner med et knapt flertall, og lot seg insette i en hasteseremoni umiddelbart etter at resultatet ble kjent. Foto: Morguefile.com Ved valget i 2002 vant opposisjonspartiet National Rainbow Coalition (NARC) med president kandidat Mwai Kibaki valget foran Kenya-African National Union (KANU) og Uhuru Kenyatta, sønn av Jomo Kenyatta. Jomo Kenyatta var den første president i Kenya etter landet ble offisielt uavhengig av Storbritannia i I årene som fulgte var Kenya i praksis som en ett-parti stat å regne. KANU har sittet ved makten i samtlige år siden 1963, og da Jomo Kenyatta døde i 1978 overtok Daniel arap Moi presidentembedtet og han satt som president frem til Valget i 2002 ble anerkjent som gyldig av lokale og internasjonale observatører. Observatørene hadde fullt innsyn i valgprosessen og det var første gang at opposisjonen vant et valg i landet. En demokratisk suksesshistorie i det østlige Afrika begynte å ta form. Opposisjonleder og presidentkandidat for Orange Democratic Movement (ODM) Raila Odinga mener seg snytt for seieren da det foreligger sterke mistanker om valgfusk. USA har anerkjent valget, men EU observatører har ytret skepsis til stemmetellingen. Lederen for EUs valgobservatører, Alexander Graf, stiller seg sterkt kritisk til valget og hevder at ved flere tilfeller ble observatørerne utestengt fra tellingene. Også kenyanske valgkommisærer har ytret skepsis over hvordan valget ble gjennomført. Den 31.desember varslet ODM at de ville holde en seremoni der Odinga skulle utropes til folkets president, og oppfordret til fredelige demonstrasjoner rundt om i Kenya. Disse demonstrasjonene har siden eksplodert i en voldsbølge der politi og regjeringsstyrker benytter seg av tåregass og skarp ammunisjon i kamp mot demonstrantene. I tillegg opplever man nå at medlemer av Luo stammen, Odingas stamme, har gått til angrep på medlemmer av kikuyu stammen som er den stammen sittende president Kibaki tilhører. Voldsepisodene har vært omfatttende og spredt over ulike deler av Kenya. Slumområder i hovedstaden Nairobi er blant de hardest rammede områdene, men også i Nyanza provinsen sørvest i Kenya, Rift Valley samt i det vestlige Kenya har man opplevd brutale voldsepisoder. Dødstallene er som nevnt høye og volden er urovekkende brutal. Konflikten nådde nye høyder den 29.januar da opposisjonsmedlemet Mugabe Were ble skutt og drept utenfor sitt eget hjem i Nairobi. Også et annet opposisjons medlem er drept, men omstendighetene er her mer uklare. Odinga er blitt kritisert for å ikke gjøre mer for å forhindre at volden eskalerte i omfang. FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan har grepet inn som megler mellom partene siden 22. januar. Odinga meldte den 23.januar at han var åpen for en deling av makten i Kenya. Kibaki kan fortsette som president dersom Odinga og ODM får statsministerposten. Den 15. februar fikk man et gjennombrudd i meglingsprosessen da begge parter ble enige om at en uavhengig granskningskomite skal gjennomgå valget som fant sted den 27. desember. Kibaki og den sittende regjeringen har tidligere nektet en slik granskning av valgresultatet. Granskningskomiteen skal etter sigende være klar den 15. mars og en rapport skal foreligge innen tre til seks måneder

7 TEMA: Vold Og kjønn Tema: vold og kjønn Kvinnelig verneplikt En ny langtidsplan for forsvaret skal etter sigende være klar til påske, og forslaget om kvinnelig verneplikt er et av temaene som skal opp til diskusjon. Av Mariann Ravnanger Nilsen En undersøkelse i regi av Forsvaret ble presentert i Aftenposten og den viser at 45 prosent av Norges befolkning er for kvinnelig verneplikt. Blant kvinner er det 37 prosent som mener at man bør ha allmenn verneplikt for begge kjønn, 53 prosent av mennene er av samme oppfatning. I Aftenposten kommer det dog ikke frem hvor mange som er i mot eller stiller seg nøytral til kvinnelig verneplikt. Også på det politiske planet ser man en splittelse i spørsmålet om kvinnelig verneplikt. Både i AP og SV ser man at det finnes uenighet innad i partiet angående kvinnelig verneplikt. Et av hovedargumentene for en kjønnsnøytral verneplikt finner man i likestillingsspørsmålet, hvor man argumenterer med at det i dag ville vært utenkelig å vedta en lov som vare skulle gjelde for en halvdel av befolkningen. Norsk Kvinnesaksforening mener derimot at spørsmålet om kjønnsnøytral verneplikt ikke har med likestillingsbegrepet å gjøre. Hva vår kvinnelige forsvarsminister selv mener er ikke kjent, da hun ikke har tatt et endelig standpunkt til dette. Vi har fått intervjuet Ragnhild Mathisen, politisk rådgiver i forsvarsdepartementet, hva hun mener om dette forslaget. Først og fremst: Hvorfor skal man ha kvinnelig verneplikt, spesielt med tanke på at færre og færre avtjener førstegangstjeneste? Regjeringen har ikke konkludert med at vi skal ha kvinnelig verneplikt, men vi har iverksatt en utredning om både sesjonsplikt og verneplikt for kvinner. Det som er helt klart, er at Forsvaret trenger flere kvinner. Kvinneandelen er i dag på 7 %, og det er altfor lavt! Det er ikke i pakt med samfunnet Forsvaret er en del av. Det betyr også at Forsvaret ikke i tilstrekkelig grad nyttegjør seg kompetansen og de ressurser kvinner kan tilføre. Vi trenger flere kvinner for å få et bedre Forsvar. Forsvaret har i dag andre og mer komplekse oppgaver enn tidligere. Det stilles høyere krav til soldatene, og det er større behov for mangfold. Derfor er det viktig å rekruttere fra hele årskullet: Det er ikke slik at de beste og mest motiverte soldatene bare finnes i den mannlige halvparten av befolkningen. << Vi trenger flere kvinner for å få et bedre Forsvar >> Det har i lengre tid vært et mål å øke kvinneandelen, men de ulike tiltakene har ikke hatt den ønskede effekten. Derfor har regjeringen iverksatt en rekke tiltak, og vi utreder altså også nå spørsmålet om kvinnelig verneplikt. Dette er også et likestillingsspørsmål. I et demokratisk og likestilt samfunn er det viktig å gi alle like muligheter til å realisere seg i arbeidslivet og her skal ikke Forsvaret være noe unntak. Det er helt avgjørende at kvinner blir gjort kjent med Forsvaret innenfor rammen av førstegangstjenesten, og her ser vi allerede viktige resultater etter at vi startet å innkalle kvinner til frivillig sesjon. Hvordan antar man at flere kvinner i militæret vil forandre den eksisterende dynamikken innen forsvaret? Større mangfold i organisasjonen betyr at vi får et bredere spekter av verdier, holdninger og egenskaper i Forsvaret. Dette kommer spesielt til nytte i utenlandsoperasjoner. Vår >> Vold og kjønn Illustrasjon: Dolk

8 TEMA: Vold Og kjønn Tema: vold og kjønn samlede evne til kulturforståelse og kommunikasjon er nøkkelen for å møte fremmede kulturer ute. I mange av de områdene der Forsvaret er engasjert internasjonalt har det vist seg å være nesten umulig for våre mannlige soldater å få kontakt med kvinner og barn, altså over halvparten av befolkningen. Kulturelt sett er en slik kontakt ofte ikke akseptert. Som FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet uttrykker, skal det legges vekt på at kvinners stemmer blir hørt og at de blir en del av både konfliktløsing og samfunnsbygging. For å få til dette, er det nødvendig at våre militære styrkebidrag også har kvinnelig personell som blant annet kan holde kontakt med lokalbaserte kvinnegrupper og støtte formelle og uformelle møter for kvinner og deres nettverk i konfliktområder. Kvinnelige befal og soldater har lettere for å komme i kontakt med den kvinnelige delen av lokalbefolkningen enn sine mannlige kollegaer. Likeledes tror jeg at beslutninger fattes på et bedre grunnlag når man har et større mangfold i organisasjonen. Men det er klart at vi trenger en viss andel kvinner før selve dynamikken innen Forsvaret blir forandret. I stortingsmeldingen regjeringen la frem om økt rekruttering av kvinner til Forsvaret, skrev vi at et realistisk mål for kvinneandelen i Forsvaret er at det er minimum 20 prosent kvinner blant befal og vervede innen Vil forsvaret gjøre noe for å tilrettelegge miljøet for det antall kvinner som nå muligens vil avtjene førstegangstjeneste, og i så fall på hvilken måte? Vi er opptatt av å legge til rette for å ta imot flere kvinner i Forsvaret. Dette innebærer blant annet behov for nye og tidsmessige forlegninger med høyere standard, tilpasset at begge kjønn er representert. Dette arbeider vi med. Vi er også opptatt av at kvinnene skal ha tilpasset uniformer og personlig utstyr. Likeledes er det viktig å ha tilstrekkelig med uniformer og utstyr til de kvinnene som vil komme. Den nylig << Kvinnelige befal og soldater har lettere for å komme i kontakt med den kvinnelige delen av lokalbefolkningen enn sine mannlige kollegaer >> fremlagte stortingsmeldingen om økt rekruttering av kvinner til Forsvaret, presenterer en rekke tiltak for å øke kvinneandelen i Forsvaret. Tiltak som forskning på kultur og holdninger i Forsvaret skal avdekke en eventuell uønsket kultur, og hvilke holdninger som er rådende. Vi har et sterkt ønske om å beholde kvinnene som er i Forsvaret, og da er det en forutsetning at kvinnene trives og at kulturen er preget av verdier som inkludering, respekt og likeverd. Hvordan mottok forsvaret forslaget om kvinnelig verneplikt? Nå har vi ikke lagt frem noe forslag om dette, men vi har sagt at vi ønsker en debatt, og det er det mitt inntrykk at folk i Forsvaret ønsker velkommen. Blant soldatene som er inne til førstegangstjenesten er engasjementet stort når det gjelder spørsmålet om verneplikt for kvinner. Allerede på landskonferansen for Tillitsmannsordningen i Forsvaret i juni 2006, vedtok soldatene å jobbe for en lovbestemt kjønnsnøytral verneplikt. På den samme landskonferansen signaliserte også alle generalinspektørene i Forsvaret at de også var for en kjønnsnøytral vernepliktslov. Den kommende soldataksjonen for 2008 skal handle om kvinner i Forsvaret, noe som viser at soldatene er engasjerte i å få flere kvinner til Forsvaret, og ønsker at de skal trives under førstegangstjenesten. Jeg har forstått det slik at vurderingen av forslaget skal foreligge rundt påske; hvor langt har denne diskusjonen kommet i skrivende stund, og foreligger det konkrete tiltak allerede? Som sagt, har vi allerede lagt frem for Stortinget, og fått tilslutning for, en rekke konkrete tiltak for å rekruttere og beholde flere kvinner i Forsvaret. Flere av disse tiltakene er allerede satt ut i live, eller i ferd med å bli det. Når det gjelder utredningen om kvinnelig verneplikt, vil vi komme tilbake til dette spørsmålet når vi legger frem Langtidsplanen rundt påsketider. hvordan den enkelte skal opptre under en utenlandsoperasjon. Jeg vil også vise til den nylige utgitte Handlingsplan for forsvarssektoren Holdninger, etikk og ledelse. Handlingsplanen presiserer viktigheten av etikk og holdninger i Forsvaret generelt. Norske soldater eller befal i utenlandsoperasjoner som har kjøpt seksuelle tjenester og blir avslørt, vil bli hjemsendt. Kjøp av seksuelle tjenester vil også få konsekvenser for militært personell på tjenestereise i inn- og utland. Jeg tror også at flere kvinner vil ha en positiv effekt på hvordan den militære styrken opptrer mot lokalbefolkningen i utenlandsoperasjoner. Dette er i tråd med FN sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om Kvinner, fred og sikkerhet << Men det er vel liten tvil om at man ikke i dag ville ha introdusert en ordning som skulle gjelde bare for en halvdel av befolkningen >> Hva synes du selv om kvinnelig verneplikt? Det viktige for meg er å få til en jevnere fordeling mellom kjønnene i Forsvaret, og derfor må vi vurdere om verneplikt er et nødvendig og riktig tiltak for å oppnå dette. Men det er vel liten tvil om at man ikke i dag ville ha introdusert en ordning som skulle gjelde bare for en halvdel av befolkningen. For en tid tilbake kom det frem via media at FN styrker, deriblant norske, sto bak ulike overgrep, blant dem seksuelle, mot befolkningen i vertsland. Det er også kjent at tilstedeværelse av militære styrker skaper en næringsvirksomhet i form av prostitusjon etc. Vil flere kvinner i militæret ha en effekt på disse fenomen, har man i så fall tanker om hvilke effekt det eventuelt vil ha? Norske kvinner tjenestegjør i Afghanistan. Det norske Forsvaret har et totalforbud i forhold til kjøp av seksuelle tjenester under utenlandsoperasjoner. Dette reflekteres i Forsvarets Code of conduct, som gir retningslinjer for 14 15

9 TEMA: Vold Og kjønn Tema: vold og kjønn Debatt: Norges Fredslag bør være imot kvinnelig verneplikt Fredslaget bør etter mitt syn være imot kvinnelig verneplikt. Verneplikt for kvinner vil i prinsippet fordoble samfunnets voldskompetanse. Siden Norges Fredslag jobber for alternativer til voldskompetanse i vår konfliktløsning må vi forstå dette som uønsket. Siden kvinnelig verneplikt vil innebære en ytterligere militarisering av samfunnet vårt er det for meg entydig at vi som fredsorganisasjon bør gå imot innføringen av kjønnsnøytral verneplikt. Siden i fjor har det vært frivillig sesjon for jenter i Norge. Dette betyr at vi allerede har åpnet det militære for de kvinner som ønsker å bli soldater. Saken om kjønnsnøytral verneplikt er derfor noe annet enn en ren likestillingssak, slik den ofte presenteres som. Kvinner som altså selv vil bli krigere nektes ikke adgang slik det er i dag. En innføring av kjønnsnøytral verneplikt vil dermed kun medføre at de kvinner som ikke ønsker det presses til å utføre militærtjeneste. Spørsmålet om kvinnelig verneplikt er derfor et spørsmål om militarisme heller enn likestilling. Det er en illusjon at kvinner vil endre det militære igjennom kjønnsnøytral verneplikt. Vi må forstå dette i et større bilde, hvor kvinner i over hundre år har vi slåss for å gi kvinner en rettmessig plass i politikk og næringsliv, kultur og forvaltning, rettsvesen, media og forskning. Dette er en kamp vi ennå ikke har lyktes i. Det blir svært naivt å skulle tro at kvinnenes kamp innad i militærvesenet vil være enklere enn i samfunnet forøvrig. Det er derfor ingen automatikk i at militæret vil feminiseres ved at man får flere militære kvinner. Tvert imot vil militariseringen av kvinner bidra til at færre kvinner vil fremme likestilling - ikke fler. Kjønnsnøytral verneplikt vil først og fremst militarisere kvinnene som velger å bli soldater. De vil komme inn nederst i det militære system, de vil være i mindretall og representere en nedvurdert gruppe. Radikale kvinneaktivister ønsker ikke bare å oppnå en formell likestilling for enkeltindivider på mannssamfunnets premisser. De ønsker å endre samfunnet i en kvinnevennlig retning å kjempe for at kvinner også skal få være med å definere samfunnet i en dypere forstand. Denne kampen bør også Norges Fredslag støtte. Kvinner må være med å forme samfunnet på linje med menn, og de verdiene kvinnene har vært de fremste bærerne av, som har blant annet har med omsorg og vern av liv å gjøre, må få prege samfunnet i større grad enn i dag. Dette skal påvirke både kvinners og menns liv. Dermed må ikke flere kvinner, som bærer disse verdiene i større grad enn vi menn gjør, bli krigere. Tvert imot må det være en målsetning at flere menn skal ta del i freds og omsorgsarbeid, slik at vi i større grad kan bli bærere av såkalt myke verdier. Kravet om kvinnelig verneplikt kommer fra forsvaret, ikke kvinnebevegelsen. Mens Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet og Norsk Kvinnesaksforening ikke ønsker noen kjønnsnøytral verneplikt, ser vi at Forsvarsministeren og andre militære som ivrer etter å gjøre det militære mer akseptabelt for folk flest presser på for å få med seg jentene i sin organisasjon. Kvinnefrigjøring har imidlertid aldri handlet om å lære jenter å drepe. Å pålegge kvinner verneplikt er ikke feministisk og fremmer verken likestilling eller fred. Stortinget bør derfor avvise forslaget om kjønnsnøytral verneplikt når dette kommer opp i forhold til Forsvarets langtidsplan denne våren. Av Alexander Harang, tidligere leder i NFL Verneplikt for alle - med valgmulighet Vår Forsvarsminister ønsker tvungen verneplikt også for kvinner. Mange er enig med henne at kvinner skal inn i vernepliktsystemet som et likestillingaspekt. Jeg er også for verneplikt for alle, men da skal både kvinner og menn ha relle valg - innenfor sivilt og militært forsvar. Forsvarsministeren snakker kun om den militære verneplikten. Forsvar er mer enn militært forsvar. Her syndes det stort innen forsvarskretser hvor begrepet Forsvar er ensbetydende med militær tankegang og våpensystemer. I dag har vi også andre forsvarsformer som Johan Jørgen Holst betegnet som alternativ sikkerhet. Alternativ sikkerhet dreier seg om bl.a. å løse konflikter uten vold, om opplæring i demokratiprosesser, megling, tillitsskapende arbeid/kommunikasjon og sivile tiltak som kan skape fred og forsoning i konfliktområder. Militær beredskap handler om å bekjempe fienden med våpen; sivil fredstjeneste handler om å skape tillit og fredlige forhold. Det er mao. en svært forskjellig tenkemåte på hvordan en løser konflikter, og idag ser vi at den militære måten feiler og feiler stort i de fleste konfliktområdene. Vårt Forsvar er nødt til å tenke nytt og i andre baner - også mht. NATO s out of area strategi.. Mer krig og våpen tåler ikke verden og klodens bærekraft Så hvorfor da kvinner inn i et militært system - hvor kun 1/3 av menn i dag får plass? Er Forsvarsministeren så naiv at hun tror kvinner skal endre den militære tankegang - for å gjøre militæret mer soft? Hva innebærer det? Hva ønsker hun? Med verneplikt for alle hvor sivil og militær verneplikt likestilles, sidestilles og har lik verd, kan vår ungdom fà opplæring i alminnelig folkeskikk, samarbeid, menneskerettigheter, kulturelle forskjeller og respekt for hverandre og andre som en grunnholdning. Deretter foreta et reellt valg mellom militær opplæring og sivil fredstjeneste hvor tid, status, lønn, og videreutdannelse likestilles og sidestilles. Også budsjett og økonomi. Vi har et Bistandsdepartement og et Forsvarsdepart ement. Hvorfor ikke et Fredsdepartement eller Fredsdirektorat? Reell likestilling innebærer også en demokratisk rett og plikt til å velge. Mht verneplikt i Forsvaret gjelder det hvordan den enkelte vil utføre x-antall måneder med verneplikt innen sivilt/ militært beredskap og sivile/militære styrker - ekspl Nonviolent peaceforce. Sivil FREDstjeneste er en anerkjent og mye brukt beredskap i andre europeiske land, ikke minst i Tyskland, og fredlig konflikthåndtering er et skoleringstilbud i mange land på alle kontinenter. Hvorfor ikke bruke all denne erfaringen i et likeverdig forsvar- og sikkerhetssystem for norsk ungdom? Kvinner flest vil ha valgfrihet, og kanskje det er betimlig å spørre hvorfor ikke flere kvinner velger en militær karriere? De har allerede alle rettigheter og muligheter, men kun 7 % velger militær tjeneste. Kanskje forsvarsministeren skulle se på årsakene til at kvinner i liten grad ønsker seg inn i hennes militære system før hun bruker tvang? Av Trine Eklund Oslo. Kvinne- og fredsaktivist. t-eklun@online.no 16 17

10 TEMA: Vold Og kjønn Tema: vold og kjønn Vold, kjønn og eksistensialisme Fight Club Da Fight Club kom ut på kino i 1999 ble filmen raskt kontroversiell, og de mest ekstreme anmeldelsene av den sammenlignet den med SS-propaganda. I årene som har gått har filmen, og boken som den bygger på (av Chuck Palahniuk), blitt utsatt for iherdig oppmerksomhet i akademiske kretser, og herigjennom fått utallige tolkninger. Gjennom sin ervervede klassikerstatus er det nå på tide at boken endelig foreligger på norsk. Av Michael Hertzberg << Reklamepresset fratar mennesket friheten til å selv meisle ut hvem en vil være >> Historien følger en ung navnløs mann, som oftest kalt Jack, en vellykket karrierejeger som har en anstendig jobb i bilbransjen. Han har alt man kan ønske seg; bra leilighet, designmøbler, stereoanlegg og merkeklær. Likevel finner han seg ikke skikkelig til rette han får nemlig ikke sove om nettene. Legen er ikke villig til å gi ham medisin for plagene, og råder ham heller til å stikke innom de lokale selvhjelpsterapigruppene for å se hva virkelig smerte innebærer. Gjennom terapigruppene møter han Bob, en gammel vektløfter som har mistet testiklene sine til kreft, og utviklet store hengebryster på grunn av hormonbehandlingen. I møte med alle de lidende menneskene finner Jack igjen nattesøvnen, og han blir avhengig av å følge terapigruppene. Etter en jobbreise finner Jack plutselig leiligheten sin sprengt i filler, og i mangel på en plass å bo ringer han Tyler Durden, en såpeselger han møtte på det siste flyet. Tyler Durden er en karismatisk og kontoversiell type som bergtar Jack, og innprenter ham med ideer om hvordan forbrukersamfunnet har tatt kontroll over mannen, og presser det inn i estetiserte idealer om hvordan en ekte mann skal være. Reklamepresset fratar mennesket friheten til å selv meisle ut hvem en vil være, og hvordan man prøver heller å leve opp til idealer som andre har bestemt. Senere på kvelden ender de i slåsskamp. Sammen starter de Fight Club, eller slåssklubben. Etterhvert som slåssklubben vokser, og som det startes flere grupper, melder behovet seg for en fastere struktur på tingene. Tyler Durden forvandler slåssklubben inn til sitt eget dommedagsprosjekt, hvor han skal sprenge alle kredittselskaper for å bringe historien tilbake til nullpunktet. Slåssklubben blir til Prosjekt Mayhem, som er en koordinert milits som utfører sabotasjeaksjoner mot samfunnets besteborgerlige instanser. Aksjonene er ofte i sine helhet symbolske for å skape distanse mot den borgerlige offentligheten, men får en ny dybde da de presser politimesteren til å unngå videre etterforskning av dem; vi lager maten din, reparerer bilen din, syr klærne dine, og vokter deg mens du sover. Altså; prosjekt mayhem består av helt vanlige folk som meg og deg. << Volden er ren, rå og frigjørende. Det finnes ikke noe skille mellom gjerningsmann og offer >> Selv om det ikke kan betviles at Prosjekt Mayhem tilhører samfunnets skyggeside når det kommer til kriminalitet, kan det likevel være på sin plass å se hvordan dette opprøret manifesterer seg i møtet med samfunnet. Under Prosjekt Mayhems siste aksjon, sprengningen av de åtte største skyskraperne, hvis alle de største kredittkort-selskapene holder til, er det viktig at ingen mennesker omkommer. I hele filmen omkommer bare en mann, som blir skutt av politiet. Prosjekt Mayhem prøver ikke å destruere mennesker, men systemet. Systemet som vi alle er en del av og bidrar til. Det handler ikke om usurpasjon, om å bytte en dårlig statsleder med en annen, men heller det å angripe premissene for vår eksistens som er opprørets egentlige målsetting. Fight Club Slåssklubben er en klubb hvor menn møtes en gang i uken for å delje løs på hverandre, uten skjorte og uten sko. Volden har ingen mening, bortsett fra at den er et utløp for all frustrasjonen de opplever i sitt vanlige liv. Volden er hensiktsløs. I motsetning til i andre voldsfilmer finnes det ingen legitimering for hvorfor man bruker vold, ingen skurk skal fanges eller verden reddes. Volden er ren, rå og frigjørende. Det finnes ikke noe skille mellom gjerningsmann og offer. Den er frivillig og ønsket. Slik skiller Fight Club seg ut fra mange andre filmer, nettopp ved at voldelig verken er forståelig eller mulig å forsvares fra et større perspektiv. Den er utelukkende destruktiv. >> 18 19

11 BØKER BØKER << Chuck Palahniuk Fight Club Damm 2007, 206 sider Av Michael Hertzberg Mannedyret Knut Kolnar, en norsk kjønnsforsker, har i boken Mannedyret analysert hvordan Fight Club tematiserer den nye mannsrollen, og hvordan det mannlige kjønn takler de nye postmoderne utfordringene. Jack blir her fremstilt som en hvitsnipp arbeider uten distinkte mandige trekk ingen muskler er å spore, lite hardt arbeid, og opptatt av design og trender. Mannen har blitt gjennom-estetisert, men føler seg likevel ikke fullverdig mann. Volden i slåssklubben blir et uttrykk for å virkeliggjøre seg selv som mann uten skjorte og sko skal man skape seg selv i møte med den andre. << Mannen har blitt gjennomestetisert, men føler seg likevel ikke fullverdig mann >> Volden i Fight Club blir da grunnleggende eksistensiell, og stiller flere spørsmål: Er vold en del av det mandige? Må det mandige ty til vold for å være fullkommen? Relasjonen mellom mann og vold blir fremtredende, og slik volden i slåssklubben portretteres viser det seg at den gir mening for dens medlemmer. Bob, den gamle vektløfteren finner en fornyet selvfølelse gjennom slåssingen han finner tilbake til sin egen manndom selv uten sine høyt elskede baller. Volden i slåssklubben viser hvordan det mandige gjør opprør mot det estetiserte idealbilde av hvordan den (post)moderne mannen skal opptre volden frigjør mannen fra sine reklamefylte omgivelser, og viser veien til å skape seg selv. Personlig finner jeg Kolnars analyse interessant, men likevel mangelfull. I sentrale deler av filmen er kjønnstematikken fraværende, og Kolnar selv innrømmer at filmen stort sett består av hvite angelsaksiske heterofile unge menn, uten de aller største utfordringene knyttet til sitt eget kjønn. I overgangen fra hvor unge menn slåss i kjelleren på et gammelt utested, til hvordan organisasjonsstrukturen fremkommer i sabotasjegruppen Prosjekt Mayhem er også spennende. De frigjorte kroppene i slåssklubben blir plutselig til hjernevaskede aper i prosjekt Mayhem, og spiller gjerne på hvordan gruppedynamikk innad i sekter foregår (Chuck Palahniuks første bok på norsk, Nedtelling, handler spesielt om religiøse sekter). Makroverden og mikroverden Et klimaks i historien er når hovedpersonen innser at han (Jack) og Tyler Durden er samme person, et schizofrent supermenneske som har jobbet både dag og natt i årevis. Et problem er at Jack/Tyler både prøver å sprenge skyskrapere, men også redde dem på samme tidspunkt. De prøver begge å få kontroll over kroppen, og styre den på sin måte. Sympatiske Jack vs. stormannsgale Tyler. Dette gir historien en ny dimensjon, da alle episoder vedrørende Jack/Tyler må revurderes. Den første slåssklubben ble startet av Jack alene, som da slåss mot seg selv. Makroverden blir til mikroverden, og vi må spørre oss selv hva det betyr å slåss mot seg selv? For å dra en mulig parallell slutning, gjorde Gandhi noe lignende i sin tolkning av Bhagavadgita, et episk hinduistisk diktverk, hvor to store hærer møtes på en slette for å utkjempe et stort slag. Fremfor å legitimere dette som en historisk begivenhet, eller ledesnor for militær taktikk, mente Gandhi at dette slaget stod i vårt indre, som en evig dannelsesreise i vår egen moral. De ytre omstendighetene ble gjort til indre anliggender, makroverden til mikroverden. Slåsskampen mellom Jack og Tyler blir da en indre slåsskamp, en dannelsesprosess, og filmen kan således sees på som en oppfordring til å hele tiden utfordre seg selv. << Enhver teori og analyse har en tendens til å prelle av Fight Club, og heller virvle opp nye spørsmål >> En slik analyse er også muligens usannsynlig. Enhver teori og analyse har en tendens til å prelle av Fight Club, og heller virvle opp nye spørsmål. Den er ikke enhetlig, og den passer ikke inn i et gitt system. Hver gang man finner nye momenter ved historien, oppdager man kun rundt neste sving at det ikke var som man hadde tenkt. Filmen har mange metaforer om kollisjoner og konfrontasjoner; og disse blir viktige i filmens mange vendinger, samtidig som de kanskje også peker på hvordan filmen selv kolliderer med mange av våre forutinntatte antagelser om hva den prøver å si. Nå som boken kommer i norsk oversettelse, av Halvor Kristiansen, kan det være på sin plass å se på noen av forskjellene mellom filmen og boken. I sin helhet ligger de svært tett opptil hverandre, både i stemning, men også i direkte ordbruk. Palahniuk bruker reklamebransjens slagordpregede uttrykk til å skape en suggererende steming i boken som drar leseren inn i sitt eget univers, men til tider kan vårt norske språk være noe omstendelig i forhold til engelsk. Bokens styrke i forhold til filmen er at den tar tiden til hjelp. Man kan stoppe å dvele ved uttrykk og setninger, og la refleksjonen synke mens man leser. Filmen krever et annet tempo, slik at man hele tiden må holde tritt, noe som gjør at det er en film man gjerne ser flere ganger for å få med seg alt. Boken har flere skarpsindige betraktninger, og Palahniuks varemerke er kanskje at han klarer å gjøre det uventede av det kjente. Det er ikke uten grunn at boken har blitt en klassiker i statene

12 Fordypning fordypning Illustrasjon: Dolk This series of three articles will explore the theory and practice of non-violent resistance and analyse its applicability to the Israeli-Palestinian conflict as a tool to achieve an end to the occupation of Palestine. The articles draw heavily on the work of Gene Sharp, in particular the book Waging Nonviolent Struggle: 20th Century Practice and 21st Century Potential. Part 1: The Theory of Non-violent Resistance The Power of Non-violence By Trond Botnen There are many misconceptions about non-violent resistance, and I will therefore start this article by demythologising it by saying what it is not. First and foremost, non-violent resistance has nothing to do with passivity, submissiveness and cowardice; quite on the contrary, these values are incompatible with non-violent resistance which is active, non-submissive and requires considerably bravery. Secondly, non-violent resistance does not require people to be pacifists or believe in non-violence as an all-encompassing philosophy; ordinary people resist non-violently because they believe it is the best way to achieve their goals. Thirdly, non-violent resistance does not rest on an assumption that people are inherently good or that it cannot work against highly repressive regimes; the technique can be effective also when met with violence and cruelty. Fourthly, non-violent resistance does not depend on converting the other side to your cause; it is a matching of forces and power which more often will coerce the other side to give in against their will. Severing access to power Israel is by far the dominant military power in the Middle-East. Trying to match military forces with Israel is therefore doomed to fail, and to do so at unbearably high costs to human life, human suffering and economic hardship. Non-violent resistance offers an alternative to using violence against a military superior opponent. It does so in an indirect way by trying to undermine his sources of power. << Power does not only derive from the capacity to wield violence >> Power does not only derive from the capacity to wield violence. Gene Sharp points to six sources of political power: (1) authority, or legitimacy, which makes people without the threat of punishment; (2) human resources, the number of people assisting the rulers and how they are organised; (3) skills and knowledge of such assisting people and institutions; (4) intangible factors, such as psychological and ideological factors; (5) material resources, of all kinds; and (6) sanctions, the ability of rulers to enforce obedience. Every regime in the world is dependent upon the active co-operation of numerous people and institution and at least the passive submission of others. Obedience is therefore the heart of political power. Gene Sharp Obedience is caused by the consent of every person choosing to obey, whether it is of one s own free will or of fear from the consequence of disobeying. Non-violent resistance seeks to sever the opponent regime s access to power by withdrawing consent to obey and co-operate. Such withdrawal of consent and co-operation can only be achieved through empowerment of the oppressed population. Mahatma Gandhi argued that three kinds of change of will and attitude were prerequisites for this: (1) a psychological change from passive submission to self-respect and courage; (2) recognition by the subjects that it is their assistance which makes the existing regime possible; and (3) building of a determination to withdraw co-operation and obedience. When this willingness to withdraw consent has been built, the next step is to transform this will into non-violent action which succeeds in severing the regime s access to power. Methods of non-violent resistance Non-violent resistance may involve acts of omission as well as acts of commission, or a combination of the two. Gene Sharp also divides non-violent resistance into three differ- Foto: Courtesy Albert Einstein Institution >> 22 23

13 Fordypning fordypning Foto: Morguefile.com << ent classes of action: (1) non-violent protest and persuasion, which are mainly ways of expressing opinions by symbolic actions; (2) non-cooperation, within the social, economic or political spheres, and are generally more disruptive of the existing political system; and (3) non-violent intervention, where psychological, physical, social, economic or political direct interference aim to actively disrupt the system. Gene Sharp has made a list of 198 methods of non-violent action within these three classes. Each type of action may lead to change in the power relationship between the rulers and the oppressed, or in the case of Israel/Palestine: of the occupant and the occupied. There are four mechanisms of change through which non-violent resistance may achieve its goal, wholly or partially: conversion, accommodation, non-violent coercion and disintegration. Conversion occurs when the opponent regime, or a sufficient number of their supports, change their opinions and start to accept the claims of the resisters. Accommodation means that both sides compromise on issues that are not seen as violating their fundamental principles. Non-violent coercion takes place when the opponent has lost his access to his sources of power to such an extent that they have lost control of the situation and are forced to give in. The most extreme version of this occurs when the opponent regime simply falls apart and disintegrates. The dynamics of non-violent resistance Non-violent resistance is war without weapons, and as any military campaign it needs to be well-planned and wellinformed. One must analyse the strength and weaknesses of oneself and one s opponents, and try to pitch one s strong sides against the opponent s weak sides. One must mobilise human and other resources, make plans for one of more campaigns, deal with training, fund-raising and logistics and be prepared for how to maximise the effects of victories and minimise the effects of defeats. << Non-violent resistance is war without weapons >> The greatest enemy of non-violent resistance is fear. Casting off fear is therefore a prerequisite for successful nonviolent action. The fearful seek to avoid conflict and run from dangers, while the non-violent resister faces the conflict and its accompanying danger by being confident in the power of non-violence to create changes and being willing to accept suffering in the process. Launching of non-violent resistance will invariably sharpen the conflict and increase repression. There will be an initial polarisation of view, with the public and outside third parties will gravitate towards the either the non-violent group or the regime opposing it. Being challenged by non-violent resistance, the regime will have to respond to it. Being used to meeting violent challenges with repression through the police, the prison system and military forces, this will often by the chosen reaction to non-violence as well. Such repression is not a sign that the non-violent resisters are weak or losing, but an acknowledgement of the seriousness of the challenge posed by their resistance. The only viable response to repression is to persist in non-violent action and refuse to submit or to resort to violence. If the resisters show that the repression weakens the resistance they signal to the regime that if they increase the repression they will succeed in producing submission. Using violence will give the regime the excuse they need to increase the severity of the repression without significant negative political consequences. Gene Sharp lists four ways of maintaining persistence and discipline in a non-violent resistance movement: (1) maintaining rapport and solidarity; (2) generating incentives to carry on the struggle; (3) reducing grounds for capitulation; and (4) restraints or sanctions. If the resisters succeed in facing repression with persistence, courage and discipline, this will have several positive effects. The most important is perhaps the psychological effect it will have on the regime and their supporters, outside third parties, and potential non-violent resisters. This effect can be summarised as gaining the moral high ground. If this happens, the violent repression of the regime becomes a boomerang which misses it goals and come back to damage the political credibility and power of its sender. This may cause dissent and opposition among the regime s usual supporters: many may start questioning both the repression and its root causes, some may defect or mutiny, and splits may occur in the regime itself. Third party such as international actors opinion may swing towards the non-violent resisters and supportive action result. Increase support and participation in non-violent resistance may also occur in the oppressed population. Summary and applicability Non-violent resistance is a way to challenge oppressive regimes by indirectly undermining their power base rather than directly challenge their superior military power. It a way to reject passivity and submission and to wage struggle against oppression and occupation, but to do so without violence and the human and material costs associated with violent conflict. Just like violent conflict, waging non-violent struggle gives no guarantee of success, but it is more likely to succeed, and at a considerably lower cost, when the struggle is waged against a militarily superior opponent. Important success factors are courage, strategic planning, discipline and solidarity, while resorting to violence or giving in to fear and submission is likely to result in defeat. While the situation is never black and white, it seems that many Palestinians believe they must either submit and be passive or use violence against the oppression. Neither option has done them any good. The militarily superior Israeli occupation force can only be seriously challenged through a well-planned, courageous and disciplined Palestinian nonviolent mass movement. This is the third way. How to get there this will be the topic of my two next articles. In the next two issues: Part II: Strategic Planning for Non-violent Resistance and some success stories Part III: Ending the occupation of Palestine through Non-violent Resistance 24 25

14 Om å løse konflikter det som regel ut alternative situasjoner eller systemer, og vi - borgere av verden - har idag relle valg til å finne andre løsninger enn de bestående. Mot retninger vi foretrekker og ønsker gjennom moderne teknologi og demokratier. Riane Eisler skisserer 3 mulige alternativ: 1) Vende tilbake til de relgiøse oppfatningene og deres maktkamp. Jfr. Reiulf Steen 2) Flykte fra det hele via følelsesmessig avstumping og håpløshet som igjen fyrer opp under desillusjonert raseri, bedøver bevisstheten med overdoser av narko, alkohol, mekanisk sex, vold eller overdreven materialisme og grådighet. En adferd som dreper all medlidenhet og empati. Jfr. Bjørn Vassnes. 3) Prøve å vri politikere og menneskeheten over til samfunnsystemer som baserer seg på partnerskapmodellen og ivaretagende verdier, vekk fra makt- og herskeprinsippene som altfor mye består av en ødeleggelsekultur som krig, militarisme, vold og undertrykking/usynliggjøring. Hverken naturen eller menneskeheten tåler mer av disse negative aktivitene. Foto: Reiulf Steen skriver om religionskrigene som ser ut til å vende tilbake, mens Bjørn Vassmo kritiserer vår vestlige kultur for vår ufølsomhet overfor andres lidelser og verdens fattigdom. Begge lanserer en viktig debatt om hvor vi går, hvilke metoder vi bruker for å skape fiendebilder og hvordan løse konflikter. Personlig baserer jeg mitt innspill basert på Riane Eislers bok Begeret og Sverdet som hun skrev i 1987 (på norsk Pax 1994) - og hennes syn på hvorfor vi idag er inne i en voldsom omformings- og kaos periode. Av Trine Eklund I mer enn 5000 år har verden vært styrt av hiearkiske maktsystemer, hvor mannskulturen har vært enerådende såvel gjennom religiøse maktkonstelasjoner som andre typer diktaturer - oftest via den sterke mann. Siden vel 3000 år før Kristus fødsel, tok menn styringen over familier og samfunn og gjorde kvinnen til objekt istedenfor samarbeidspartner som tidligere samfunn var basert på og som ofte hadde en Gudinne som symbol. Denne likestilling- og partnerskap kulturen var mye basert på feminine verdier som omsorg for hverandre og bevaring av natur og reproduksjon. De maskuline verdiene som samfunnene etterhvert måtte forholde seg til, baserte seg på undertrykkelse av andre og ødeleggelse av det bestående gjennom krig og voldutøvelse. Denne makt- og herskestrukturen har bestått så godt som uavhengig siden Kreta - som siste partnerskap samfunn - måtte gi tapt rundt f.kr. Selvom Jesus kom inn som frelser i år 0 (Vestens tidfastsettelse) og forsøkte å spre kjærlighetsbudskapet så vel som likestilling og likeverd kjønn og mennesker imellom, vet vi hvordan mektige maktmennesker ble skremt av hans budskap og derfor torturerte og drepte ham. Riane Eisler beskriver denne utviklingen fram til idag gjennom stor kunnskap og viser til de mange arkeologiske funn, historiske fakta og ikke minst til bibelen - som i de siste 150 år er blitt revurdert av kvinnlige historikere, prester og forskere - som ser skriften i et annet perspektiv enn de menn som tidliger skrev og formidlet sine budskap. Fra kaos, kommer Vi har mao. valg, selvom det kan se ut som om verden er delt i to - de som tror pà mer makt og militære intervensjoner og de som mener andre løsninger er mulig. Gjennom ikkevoldlige metoder som konfliktløsning uten vold, fredlige demonstrasjoner, bred fagkunnskap, faktaforskning og omfattende opinionstøtte via moderne teknologi, så når protestene fram. De mange bevegelsene som er på gang - fra miljø - ungdom-, fred- og kvinnebevegelsene som de største og sterkeste, gjør mye viktig arbeid på grasrotplan, selvom det ikke syns så mye i media og i politikermiljøer. Dog, makt- og herskerkulturen står fremdeles sterkt. Fundamentalister av alle slag har politiske og økonomiske krefter i ryggen og slitesterke nettverk rundt seg. Kampen er ofte en Goliat mot David kamp, men enda mer vold, tortur, krig og økonomisk utnyttelse vil unektlig føre til katastrofe, vere seg enda mer fattigdom med enorme folkeforflyttinger som konsekvens, atomkrig eller miljøkatastrofer èn masse. Valget består mye i om verdens politikere fortsatt velger makt- og hiearkimodellen eller partnerskapmodellen hvor samarbeid, og omsorg for hverandre og naturen, er sentrale verdier

15 Vårkampanjen vårkampanjen Fredslagets vårkampanje: Ja til sivile fredsstyrker! Fredslagets vårkampanje 2008 har som mål å få Regjeringen og de politiske partiene til å gå inn for å opprette sivile fredsstyrker som en sentral del av Norges arbeid for fredsbygging. Av Trond K. Botnen Et eksempel på en sivil fredsstyrke: Tyskland er det europeiske landet som har kommet lengst når det gjelder sivile fredsstyrker. De har nå over 150 freds- og konfliktkonsulenter utplassert hos myndigheter, akademiske institusjoner og frivillige organisasjoner i flere titalls land. Det årlige budsjettet er på ca. 20 mill. EURO og er økende. Et konsortium av åtte tyske bistands- og fredsorganisasjoner er ansvarlige for programmet sammen med sine partnere i sør. arbeid for fredsbygging. Konseptet sivil fredsstyrke fokuserer nettopp på denne typen oppgaver. Arbeidet med forebygging av voldelig konflikt involverer mange ulike aktører. I Norges arbeid for fredsbygging har Forsvaret, Politiet, utviklingsorganisasjoner og humanitære organisasjoner sentrale og viktige operative roller. Men disse har bare i begrenset grad spesialkompetanse og kapasitet til å jobbe med konflikttransformasjon, forsoning og rettferdighet. En sivil fredsstyrke kan utvikle kompetanse hos eksisterende utviklings- og nødhjelpsorganisasjoner, utnytte eksisterende kompetanse hos fredsorganisasjoner og etablere partnerskap mellom forskjellige organisasjoner. Dette er kampanjens to hovedkrav over Regjeringen: 1. at Regjeringen får utført en mulighetsstudie om innføring av en sivil fredsstyrke i et samarbeid mellom Staten og det norske sivilsamfunnet, basert på modeller fra Tyskland og andre europeiske land. 2. at Regjeringen utvikler siviltjenesten til å bli en fredsrelevant tjeneste og et første skritt på veien mot en yrkeskarriere som fredsarbeider, slik den militære førstegangstjenesten kan være starten på en yrkesmilitær karriere. NFL har startet en underskriftskampanje for sivile fredsstyrker og en fredsrelevant siviltjeneste. Skriv under du også! For å skrive under på kravet følger du følgende lenke: Så velger du Signér denne underskriftskampanjen og følger instruksjonen. Takk for hjelpen og lykke til! Hva er sivile fredsstyrker? Sivile fredstjenester er de sivile aktiviteter som er rettet spesielt mot å fremme menneskerettigheter, en langsiktig kultur for fred og ikkevoldelige løsninger på konflikter. Begrepet omfatter ikke slike utviklingsprosjekter som utbygging av infrastruktur, helse og utdanning, selv om disse i seg selv kan være fredsfremmende. Statsdrevne aktører, som f.eks de som omfattes av styrkebrønnen (politi, rettsutøvere osv.) er heller ikke omfattet av begrepet. Eksempler på sivile fredstjenester kan være ledsaging, overvåking av menneskerettigheter, bevitne aktiviteter, trening i ikkevold, dialog og konflikthåndtering, mekling på grasrotplan, interposisjonering mm. Sivile fredsstyrker er en velprøvd måte å organisere utføring av sivile fredstjenester på. I likhet med militære styrker, politi, bistandsarbeidere og menneskerettighetsarbeidere må også fredsarbeidere gjennomgå grundig opplæring for å kunne bidra positivt i et konfliktområde og unngå å gjøre skade. Opprettelse av en sivil fredsstyrke vil derfor omfatte både rekruttering, opplæring og utsending av høyt kvalifisert og spesialisert personell. Norge har et svært godt utgangspunkt for dette fordi vi lokalt og nasjonalt har utviklet egen kapasitet på ikkevoldelig konflikthåndtering. Eksempler på dette er Konfliktrådene, Skolemekling og Natteravnene. Et annet eksempel er at det årlig utdannes ca 80 Bachelor- og Masterstudenter i fred- og konfliktstudier på norske universiteter og høyskoler. På statlig nivå har landet også en unik tradisjon for involvering av sivilsamfunn og forskjellige myndighetsetater I internasjonale fredbyggingsoppdrag. Hvorfor er det et behov for sivile fredsstyrker? Den norske verktøykassen for fredsbygging og utvikling er innholdsrik og bygger på et strategisk rammeverk fra Rammeverket peker på tre dimensjoner i fredsbygging: Sikkerhet Politisk utvikling Sosial og økonomisk utvikling Avvæpning, demobilisering og reintegrering Humanitære minetiltak Kontroll med håndvåpen Godt styresett, demokrati og menneskerettigheter Sivilt samfunn, inklusive media Sikkerhetssystemreform Støtte til politiske og administrative myndigheter og strukturer Forsoning Rettsoppgjør og sannhetskommisjoner Repatriering og reintegrering av flyktninger og internt fordrevne Gjenoppbygging av infrastruktur og viktige, offentlige funksjoner Sosial utvikling, utdanning og helse Økonomisk utvikling, næringsvirksomhet, sysselsetting, handel og investeringer Dette bygger på en studie utført av PRIO på oppdrag for UD innen Utsteinsamarbeidet. Denne inneholdt en fjerde dimensjon, som har forsvunnet i UDs rammeverk, nemlig forsoning og rettferdighet. Viktige fredsbyggingsaktiviteter som dialog, brobygging, psykososial støtte, megling, ledsaging og fredsundervisning har derfor fått en alt for svak rolle i Norges Norges fokus er i dag i stor grad på å legge forholdene til rette for, og støtte opp under, fredsskapende prosesser i land hvor (voldelig) konflikt pågår, og å bygge opp samfunn i en postkonfliktsituasjon slik at vold ikke gjenopptas. Sivile fredsstyrker fokuserer i store grad på å forebygge voldelig konflikt hvor det er fare for dette, men kan også redusere voldsnivået mens voldelig konflikt pågår og bidra til forsoning i en postkonfliktsituasjon. En kan også se på de ulike samfunnsnivåene der konfliktforebyggende og fredsbyggende tiltak kan settes inn. Her skilles det ofte mellom toppnivå, mellomnivå og grasrotnivå. Norske myndigheters direkte engasjement har ofte vært på toppnivå, som tilrettelegger for forhandlinger mellom politiske ledere. I tillegg har norske myndigheter gitt bred støtte til frivillige organisasjoners engasjement på grasrotnivå, gjennom utviklingsarbeid og nødhjelp som støtter opp under fredsprosesser. Tiltak på mellomnivå er mindre utviklet, og det er ofte her sivile fredsstyrker kan spille en rolle. Med mellomnivå menes for eksempel akademikere, ledere for NGOer, religiøse ledere, lokale politikere og politiske rådgivere nøkkelpersoner som bade kan ha innflytelse over toppledere og over grasrota. OFTE STILTE SPØRSMÅL Hva skal vi med et nytt opplegg for sivile fredsstyrker når vi har Fredskorpset? Fredskorpset er, på tross av navnet, ikke et instrument for fredsarbeid. Det er et utviklingspolitisk virkemiddel for nordsør utveksling og kapasitetsbygging. Enkelte prosjekter kan ha en fredsbyggingseffekt, men det er ikke en hovedprioritetfor Fredskorpset og flertallet av dets prosjekter. >> 28 29

16 Vårkampanjen De store frivillige organisasjonene gjør allerede mye fredsrelevant arbeid, kan vi ikke bare fortsette å støtte dem? Det er riktig at disse også gjør mye arbeid som bidrar til fredsbygging, og at det er økt vektlegging av dette blant dem. En sivil fredsstyrke vil ikke bli en konkurrent til disse organisasjonene, men en ordning de kan benytte for å styrke sitt fredsrelevante arbeid. I dag er midler til fredsarbeid spredd på flere steder i UD og det er kun mulig å søke på ettårsbasis. Dette gir ingen forutsigbarhet i finansieringen, slik det er på utviklingsområdet der det er mulig med flerårige rammeavtaler. Freds- og forsoningsarbeid må forstås like langsiktig som utviklingsarbeid. Det er behov for å samle ansvaret for dette og gi forutsigbare og tilstrekkelige økonomiske rammer for det sivile samfunn som gjennomførere av fredsbyggingsarbeid. Hva slags opplæring trengs for å bli en sivil fredsarbeider? Dette vil variere avhengig av hvor man skal arbeide og hvilke oppgaver man skal utføre, men akkurat som for militært personell er det en del grunnleggende ferdigheter som alltid vil trengs. Mange områder dekkes i dag av f.eks. Bistandstorget, NORDEM m.fl., og Norges Fredslag er i ferd med å starte opp FORSETE Akademi for Fredsbygging for å dekke de mer spesialiserte områdene innen f.eks. konflikttransformasjon. Se figuren for en grafisk framstilling av egenskaper, ferdigheter og kunnskaper som er relevante for sivile fredsstyrker. Har sivile fredsstyrker noe med siviltjenesten å gjøre? Siviltjenesten er i dag et alternativ til militær førstegangstjeneste, og i svært liten grad fredsrelevant. Det er derfor ingen nødvendig kobling. Det burde imidlertid være slik at siviltjenesten kan være starten på en yrkeskarriere som fredsarbeider på samme måten som førstegangstjenesten er inngangsbillett til en yrkeskarriere i Forsvaret. De Sivile Vernepliktiges Tjenestemannsutvalg (SVTU) arbeider nå med å reformere siviltjenesten til en sivil fredstjeneste, noe som vil kunne gjøre tjenesten til en relevant rekrutterings og treningsstruktur for en sivil fredsstyrke. Hva vil en sivil fredsstyrke koste? Det er mulig å få en fullgod sivil fredstjeneste for 1 promille av forsvarsbudsjettet, altså ca. 30 millioner kroner. Dette er en langsiktig visjon. I første omgang må det settes av begrensete midler til en mulighetsstudie, deretter til en forsøksordning i langt mindre skala. Først når denne er evaluert vil det være forsvarlig å gradvis øke bevilgningene. Sivil konfliktforebygging er generelt langt billigere enn militær innats. Hvordan kan jeg lære mer om sivile fredstjenester, og se konkrete prosjekteksempler? Gå ett nivå opp på denne siden og trykk på eksempler, eller sjekk bl.a. disse nettsidene: Vårseminaret: Militarisering av bistand Den mest markante og minst debatterte trend i dagens utviklingspolitikk. Tid: Fredag 28. mars kl Sted: Blå, Brennerivn. 9, Oslo Hovedinnleder: Alexander Harang Reisedekning gis! I økende grad ser vi at bistandsmidler benyttes til militære formål, at militær bistand fordekkes som sosial og økonomisk utvikling og at sivile utviklingsorganisasjoner trekkes inn i militære operasjoner. Dette har sammenheng med at verdens militærmakt i økende grad utøves igjennom integrerte operasjoner hvor sivile bidrag inngår som del av den overordnede politiske strategi. Militarisering av bistand finner også sted når utviklingsagenter på eget initiativ velger å ta side i en krig på en måte som styrker en parts militære evne og krigslyst. I krigen mot terror blir skillene mellom militære og sivile bidrag i konflikter mindre og mindre tydelig. Bistand brukes som våpen i dagens Afghanistan og Irak. I denne situasjon er det viktig med et kritisk syn på tingenes tilstand. En forståelse for at medmenneskelighet ikke bare er et redskap for fred, men at denne kvaliteten også kan misbrukes i krig og konflikt er avgjørende. Gjør deg klar for et kritisk, og tankevekkende seminar. Alexander Harang vil innlede om problemstillingene knyttet til at bistand blir en del av krigen. Det vil særlig fokuseres på den norske bistandens rolle i dagens krigføring i Afghanistan. Vi jobber også med å få en eller to ressurspersoner til å kommentere innledningen og bidra med egne perspektiver. Følg med på Utenbys medlemmer av NFL som også skal delta på årsmøtet dagen etter får dekket reise og overnatting! Da er det påmeldingsfrist 14. mars. For de som ikke trenger å få kostnader dekket er det bare å møte opp! For påmelding og informasjon ta kontakt med Trond K. Botnen på telefon eller e-post til post@fredslaget.no, << Vi må være villige til å ofre like mye for fredens sak som vi motstandsløst har ofret for krigens sak. Det finnes ikke noe som er viktigere for meg og ligger meg mer på hjertet >> Albert Einstein << 30 31

17 INNKALLING TIL NORGES FREDSLAGS ÅRSMØTE 2008 Vi har med dette gleden av å invitere deg til Norges Fredslags årsmøte Alle medlemmer har tale- og forslagsrett. Ethvert betalende medlem som har vært medlem i minst fire uker før møtet har stemmerett. Styret håper flest mulig vil delta, og kan tilby reisedekning og overnatting. Sakspapirer er lagt ut på VÅRSEMINAR Fredag 28. mars Fredslaget vil som vanlig avholde vårseminar kvelden før årsmøtet. Det gis full reisedekning for deltakere utenfra Oslo, og det dekkes overnatting for de som deltar på både vårseminar og årsmøte. Tema: Militarisering av bistand Tid: Kl Sted: Blå, Brennerivn. 9, Oslo Påmelding: Til post@ eller tlf: trond hvis du vil ha reisedekning/overnatting ÅRSMØTE Lørdag 29. mars Tid: Kl Sted: Kantina i Norges Handicapforbund, schweigaardsgt etasje (Galleri Oslo) Påmelding: Til Trond K. Botnen på tlf: eller e-post til post@fredslaget.no. Deltakeravgift: Kr 75 for studenter/ trygdede, og kr 150 for yrkesaktive. (Dette er til dekning av bespisning og bes betalt ved ankomst til møtet). Reisedekning: Styret vil dekke reisekostnader fullt ut for alle utenbys deltakere. Overnatting: NFL dekker overnatting fra fredag til lørdag for medlemmer bosatt utenfor oslo og som også deltar på vårseminaret fredag ettermiddag. De som kan, oppfordres imidlertid til å ordne privat overnatting. Informasjon: Trond K. Botnen på tlf: eller e-post til post@fredslaget.no. Velkommen! Norges Fredslag 32