Tore Vik. 25 landskamper

Transkript

1 25 landskamper Tore Vik første: 1966 mot Island siste: 1970 mot Danmark Fødselsdato/-sted 15. mai 1947 i Oslo Høyde / vekt 184 cm / 79 kg Oppvekststed/kommune Eiksmarka i Bærum Klubber Bærum 65-68, 68, 71-74, 74, NTHI Utdannelse/ yrke Siv.ark. /byplanlegger fra NTH prosjektdirektør eiendomsutvikl. Hvorfor basketball Jeg fikk en forsmak da jeg som 13-åring spilte pick-up ball på Orono High School i Maine vinteren 60/ 61 (min far hadde 1-års forskerstilling ved Univ. of Maine). Dette var nok til at jeg meldte meg på da mormonene tilbød trening for Eikeli skolelag høsten 62. Før dette var det vel ingen som hadde spilt ball i vår ende av Bærum, så mormonene må ha hele æren for at det hele begynte og at jeg ble med fra starten. Ballspillingen i USA bidro til at jeg fikk et ørlite forsprang, så den første sesongen 62/63 63 var vellykket for min del skolelaget vant flere kamper enn vi tapte, og jeg var toppscorer. Høsten 63 satset mormonene på andre skoler. Jeg tok derfor like godt ansvaret for skolelaget selv, som spillende trener. At familien vår hadde tante Helga Bræin med sesongkort i Boston Garden og som mer enn gjerne sendte Converse-sko sko og annet fancy basketball-utstyr over dammen, var også til stor inspirasjon. Andre idretter Min yngre bror Pål og jeg var så heldige å ha sportsinteresserte foreldre. De møttes faktisk på Statens Gymnastikkskole forløperen til Idrettshøyskolen. De mente sønnene burde få prøve seg i alle idretter vi hadde lyst til. Dermed ble det for min del både fotball (småguttkeeper på Fossum), skiløping, tennis og ikke minst fri-idrett i Tjalve. Her var vi mange som bygget mye styrke, spenst og hurtighet takket være Arne Nytrøs seriøse grunntrening rening gjennom to vinter- sesonger i gymsalen på Oslo Handelsgym. Som 15- og 16-åring oppnådde jeg brukbare resultater er i høyde og morsomt nok i hekkeløp, som var fars landslagsøvelse mot Danmark ark rett t efter er krigen. Jeg kan vel også takke treningen i Tjalve for at jeg flere år senere faktisk ble klubbmester i spyd i NTHI. Aktiv periode Jeg spilte ball i mormonserien onserien i tre sesonger - 62/63 63 og 63/64 64 for Eikeli skolelag og for Bærum BBK. Nasjonalt nivå kan vi vel først snakke om da Utvalget for basketball ball arrangerte e den aller første Blindernserien våren 65 hvor jeg spilte for Bærum. Derefter spilte jeg i 9 sesonger: 65/66 Bærum BBK sølv 1. div. 66/67 Bærum BBK sølv1. div., gull Cola Cup 67/68 Bærum BBK gull 1. div. og Cola Cup 68/69 NTHI sølv 1. div. 69/70 NTHI sølv 1. div., sølv NM, gull Cola Cup 70/71 NTHI sølv 1. div. 71/72 Bærum BBK gull NM (cup) 72/73 Bærum BBK gull NM (cup) 73/74 Bærum BBK gull NM (hovedserie)

2 Spilleregenskaper og trening Jeg hadde tidlig gleden av å bli omtalt i Asker & Bærums Budstikke som spretten og allsidig. Ved siden av å være temmelig rask og spenstig, hadde jeg sans for å yte 100 % når jeg først var på banen. Vi hadde flere spillere som var lavere enn meg, og dermed var det gunstigst for laget at innsatsen min ble lagt under kurvene. Her ble det stadig større karer å slåss mot, så efter noen sesonger gjorde jeg best nytte på shooting-guard-plass. I NTHI hadde vi betydelig suksess med 3 guarder som var gode til å skyte og løpe, samt 2 store forwards. Min aller viktigste egenskap mener jeg likevel var sansen for lagspillet: 5 mann som virkelig samarbeider på banen og en benk som ikke bare er reserver, men faktisk kan supplere synes jeg er det morsomste ved spillet vårt. Grunnlaget for det vi klarte å lære oss av teknikk, ble for min del lagt ved utendørs trening: far monterte basketballstativ på en lokal leke- plass, og Fredrik Clausen og jeg tilbragte all ledig tid på denne hardtrampede jordbanen i bortimot to år. Vanlig trening i sesongene var vel helst ca. 3 kvelder innendørs i uken. I NTHI supplerte e vi slik lagtrening med en del uten- dørs løping samt straffeskyting i ledig tid i hallen på formiddagen - mellom forelesninger! Medspillere og motstandere Det var ikke vanskelig å bli imponert over flere av våre nordiske motstandere, for de lå jo langt foran oss - lenge. Mest suveren var vel finske Jorma Pilkevaara med sin fullstendige oversikt og sine ufattelige tohåndspasninger. Og uten en millimeter arroganse i motsetning til en del av de beste svenskene. Vi heiet alltid på Finland, som heldigvis slo Sverige hver gang jeg fikk se på, iallfall. Jump- stick -hoppskuddet til Thorsteinn Hallgrimsson fra Island var også uforglemmelig. Det morsomste var nok å lykkes i kamp sammen med broderen, selv om dette te kan høres som en litt familiesjåvinistisk vurdering. Med Pål på banen var jo sjansen stor for at vi skulle vinne - i hvert fall i Norge. Det morsomme var likevel at våre bidrag også telte: Pål kunne ikke lykkes helt alene. Det var stor stas å være med Tore går opp for 2 i første hjemmelandskamp mot Danmark på Blindern i februar 1967 på et samlet lag som fungerte, men med ham som den viktigste av flere gode brikker. Sesongen var Pål toppscorer i 1. div., og storebror Tore kom på 2. plass. Svært moro - også for våre inspirerende foreldre på tribunen. Ullern-lagene lagene var alltid krevende å spille mot; med en konkurransemann som Harald Sommerfeldt på banen gav de seg aldri før kampen var helt over. Trenere/coacher Bærum-laget gjorde enorm fremgang da mormon Douglas Broadhead hadde ansvaret for oss sesongen 64/ Han hadde selv spilt collegeball, og ble et forbilde som vi holder høyt fortsatt. Vi lærte mye både individuell teknikk og ikke minst samspill av Broad, som vi kalte ham. Han var også en svært sympatisk person, og klarte å svelge sitt eneste nederlag overfor spillerne: Han foreslo at

3 lagkaptein Tore Vik skulle fremsi en bønn foran første seriekamp, men dette ble ett hakk for drøyt for oss sekulære Bærumsgutter! Albert Hazan coachet Bærum i tre sesonger, og jeg fikk være med på den siste 71/72. Hazan var en mester i å få laget til å fungere som en enhet, og bruke hver spiller optimalt i helheten. Han skal ha mye av æren for at Bæ- rum kom så godt i gang med sin seiersrekke på 70-tallet. Høydepunkter Jeg hadde gleden av å spille de første 25 landskampene før jeg meddelte forbundet at tiden nok var inne for yngre og større spillere på landslaget. Da var jeg 23 år. Dermed fikk jeg aldri gleden av å vinne en landskamp. Men vi var nære på i min nest siste da tapte vi bare for Danmark! Mitt beste enkeltminne er fra kampen mot Sverige i Nordisk i Det var bra med tilskuere, for Bærums innbyggere hadde fått sansen for gode kamper i Nadderudhallen. Dessuten slapp skolebarn inn gratis! Svenskene vant kampen uten å overanstrenge seg (126 64), men brødrene Vik tok iallfall innersvingen ingen på dem ved én anledning: Pål stjal en pasning bak til venstre i forsvaret vårt, og vi grep sjansen til en fast break. Dermed var vi to blad Vik mot én svenske, e, den hypergode og svært cocky point guard Anders Grönlund (133 landskamper til slutt). Han gjorde alt riktig efter boken. Men der står det lite om å passe ekstra på hvis motstanderen er venstrehendt. Det skjønte han først da han hadde fullført sin læreboksfinte mot ballfører Pål, og ballen likevel føk rett bak øret hans og direkte i min utstrakte høyrehånd. Raskere layup har jeg aldri utført! Den jubelen Vik-brødrene fikk for akkurat de to poengene, kan jeg fortsatt fornemme hvis jeg lener meg litt tilbake og lukker øynene. På klubblaget rager nok vårt aller første seriemesterskap i 1968 aller høyest. Vi hadde tapt høstkampen mot veteranene fra OSI 36-38, men i returkampen efter jul viste vi at vi var blitt voksne nok: vår seier medførte at det måtte spilles omkamp om mesterskapet. Aftenposten hadde stort oppslag om Beste basketball spilt i Norge, efter at vi vant en dramatisk kamp Vi kom dårlig ut, siden Pål vrikket ankelen efter få minutter. OSI så ut til å få lett match. Flere vellykkede langskudd fra undertegnede holdt oss likevel så vidt inne i kampen, inntil Pål kom tilbake i 2. omgang - i kraftig tapet stand. Mot slutten var det helt jevnt, og dermed ble Billy Herrings straffetreff i siste mi- nutt avgjørende. Stor stas for laget og for meg å lykkes så godt, i kampen som vel endelig satte Bærum på tronen for en god del år. Vik-brødrene 12 og 15 likte å spille sammen, her efter seriefinalen 1968 med OSIs Jim McElveen (12) og Hans Jørgen Ellingsen (11) Skuffelser Det var ikke moro å tape mot Sverige i Polar Cup på Island i 68 som er en slags landslagsrekord. Vi hadde et redusert lag og var altfor svake, selv om coach O Neal mente vi skulle kunne hoppe og ta i himlingen hvis vi bare ville det nok. På russekortet mitt stod det: When hopelessly behind, take your ball and go home. Det var akkurat det vi hadde lyst til lenge før kampen var ferdig. Første NM 1968 ble en kraftig nedtur. Vi var høyt oppe som ferske seriemestre uken før, men manglet nå Pål pga ankelskaden hans. Spillesystemet med tre finalekamper direkte efter hverandre mellom tre finalelag, slo urettferdig ut både for OSI og for oss. Vi måtte spille to kamper på rad. Ullern hadde flaks og var eneste lag som fikk en kamps hvilepause. Vi måtte nøye oss med bronsemedaljene.

4 Men kanskje var resultatet viselig nok: det var selvsagt ekstra hyggelig for Ullern å vinne det aller første NM, siden de var tidligst ute med å stifte en basketballklubb i Norge. Skader Det er typisk nok fingre og ankler som har fått kjørt seg mest. Fristelsen til å spille trimbasket efter aktiv karriere har ført til én alvorlig kneskade og to røkede Akilles-sener. Likevel gjenstår gode trimalternativer som sykling og skigåing. Og jeg har lovet fruen å aldri hoppe og sprette mer. Ankelskader kunne vi sikkert unngått bedre ved systematisk forebyggende trening. Nå grep vi til taping en kostbar metode, og slett ikke forebyggende. De senere skadene på knær og akilles kan antagelig i noen grad tilskrives for svak grunntrening. Samtidig vil hodet fortsatt så gjerne, men kroppen er merkelig nok ikke helt den samme som før. Basketball er antagelig en mindre egnet trimsport når alderen siger på, for det er vanskelig å spille for bare halv maskin. for de fleste her på berget å spille så god ball som mulig gjennom tenårene og i studietiden. De aller ivrigste kan oppnå ballspill kombinert med betalte studier i basketballens hjemland. Historien viser at dette burde være en tilstrekkelig ambisjon det er tross alt bare idrett!. Utbytte Hovedinntrykket er at det har vært utrolig givende å spille så mye ball. Det er kjempemoro å trene og merke at du forbedrer deg. Det morsomste er selvsagt å kunne bruke egne ferdigheter sammen med gode lagkamerater, både på trening og i kamper. De færreste av oss ville holdt mål teknisk i forhold til senere generasjoner, men jeg anser meg som privilegert som fikk anledning til å drive det så langt jeg kunne i pionertiden. Dermed ble utbyttet bortimot maksimalt for min del. Riktignok medførte studiene at jeg i 3 sesonger måtte spille mot mine gamle lagkamerater i Bærum BBK, og dermed endte med en del medaljer av sølv istf. gull. Mange av disse intense oppgjørene har likevel gitt ekstra mye å mimre om for mange av oss. Jeg vil anbefale alle med et visst balltalent å satse på lagspill og da er det jo liten tvil om at basketball burde være valget. Samtidig er det viktig å holde balansen mellom idretten og det sivile liv. Uten å virke altfor husmannsaktig, tror jeg det kan være et tilstrekkelig mål Hoppskudd over Danmark og Fleming Wich i København i desember 1969 med Leif Bråten i bakgrunnen Efter aktiv periode Jeg var i perioden bosatt godt utenfor Oslo, og da ble det minimalt med basketball. Jeg flyttet tilbake til Bærum i 81 og spilte i 10 sesonger for veteranklubben Snarøen. Det ble 6 kretsmesterskap før skader satte endelig punktum for spillingen. Da var jeg allerede godt i gang som trener for mini- og småguttlag

5 hvor begge mine sønner spilte. Det ble 10 givende trenersesonger i EB-85 og i Sandvika. Jeg ble autorisert som en av de aller første B- dommerne høsten 1965, og dømte aktivt ved siden av egen spilling i flere sesonger. På administrativ side har jeg vært formann i både Bærum BBK, Snarøen og EB-85. Jeg satt flere sesonger i styret i basketballkretsen, og ledet fondsstyrett til godt forbi tusenårsskiftet. Aftenpostens tegner Einar Strand mente Tore var et egnet motiv både i Blindernhallen og Nadderudhallen Utenfor banen Utdannelsen fra NTH har gitt mulighet for spennende jobber både i det offentlige (bygnings- og reguleringssjef på Fagernes og i Asker) og i det private (Selvaagbygg, Block Watne og Brudevold-gruppen). Siden 97 har jeg hatt gleden av å styre mange større utviklingsprosjekter i et bredt eiendomsmiljø i Gjelsten-selskapet Profier i Asker. Helt i bunnen ligger forholdet til familie og gode venner, som jeg anser det grunnleggende å ta aktivt vare på. Kvalitetssamvær får særlig positiv klang når man lykkes med det! Krydder i denne sammenheng er friluftsliv og musikk, i tillegg til samlinger rundt god mat og drikke. Her er det på sin plass å nevne Bærum BBK Bob Dylan Nucleus Group, som nærmer seg 40 års unikt og oppbyggelig samvær basert på de 3 B ene - ball, Bob & beer. Neste generasjon Jeg er så heldig å ha mine tre barn med Ragnhild Rognerud (Norgesmester for Bærum BBK 4 ganger, 17 landskamper) så det var ganske naturlig for alle tre å begynne med basketball: Torbjørn (f.75) vant KM med Sandvika og BVIF, og junior-nm med Bærum Basket i 94. Har vært forbundsdommer og dømt i BLNO. Helge (f.78) vant Hansa-cup 2 ggr, KM med EB- 85 og KM og junior-nm med Bjørnegård. Spilte også på kretslaget og guttelandslaget. Kristin (f.86) vant KM og seriemesterskap med Asker, og nådde kretslaget før hun valgte å fortsette med andre sportsøvelser. Norsk basketball før og nå Jeg har sett noen få toppkamper de siste sesongene. Jeg så også en damelandskamp i Rykkinnhallen for et par sesonger siden, og ble kraftig imponert av de norske jentene. Det er bare å bøye seg spillerne i dag er mye bedre teknisk og i spilleforståelse enn jeg hadde trodd. Her er det virkelig skjedd gledelig mye siden vi startet med vår ballkasting for noen tiår siden. Bare synd at de 10 landslagsjentene antagelig er toppen av et altfor lite isfjell lenger ned i norsk damebasket i dag. På herresiden ser det ikke så mange hakk bedre ut, så vidt jeg skjønner. Jeg mener det må finnes andre modeller enn å kjøpe inn utlendinger. Sporten er fortsatt langt fra stor nok til å late som vi har råd til slike innkjøp for penger som varer noen få sesonger, før klubb efter klubb oppdager at de har forstrukket seg. Det finnes mer enn nok talentfull ungdom som er født her på berget, men utfordringen er selvsagt den samme gamle å friste dem til akkurat vår idrett gjennom gode treningstilbud og et godt miljø. Men jeg innser at dette slett ikke er blitt lettere enn i gamle dager. Det morsomste er å kunne bruke egne ferdigheter sammen med gode lagkamerater

6 This document was created with Win2PDF available at The unregistered version of Win2PDF is for evaluation or non-commercial use only.