Samfunnsviteren Organ for Samfunnsviternes fagforening

Transkript

1 Samfunnsviteren Organ for Samfunnsviternes fagforening Samfunnsviterkonferanse i TROMSØ

2 - Kva med å lese oss gjennom tenkingas historie? Eg kjenner at eg har så store hull i så mykje grunnleggjande danningskunnskap, at det ville vere ufattelig nyttig. Det er ei venninne som foreslår dette som tema for neste venninnekveld (Venninnekveld = organisert sosial kveld der venninner møtast, må til etter at vaksnelivet og dertil tidsklemmer har innteke liva våre). Vi andre nikker litt skeptisk. Men klart, vi forstår verdien og kan godt identifisere oss med bodskapen. Det endar med at vi alle kjøper praktboka på sider og sett i gang. På side 1. Tre treff seinare avgjer vi å avslutte prosessen. Det vart Gunn Kvalsvik, redaktør for mykje informasjon. For vanskeleg å gjennomføre lesinga. Trass verdien vi kunne ha av kunnskapen vi såg låg der. Men kvifor stressar vi slik med dette kunnskaps-greiene? Eg trur og likar å tru, det sjølvsagt heng saman med ein kunnskapstørstleik. Kunnskap gjev overblikk, moglegheit til å sjå samband, gjere analyser og ja, berre det fantastiske med "å vite". Ei anna side, som for så vidt ikkje er så flatterande, er mønsteret som skapast utifrå forventninga til at vi med høgare utdanning skal vite. Vi skal kunne! Det forventar vi sjølve og det forventar andre. Det heng liksom saman. Har ein valt høgare utdanning skal ein vite eitt og anna. Ein skal faktisk vite mykje. Om det meste. Og mykje meir enn folk flest. Det ligg også i korta at ein bør engasjere seg. Lese dei rette bøkene. Ha politisk innsikt. Og sjølvsagt ha kulturell kunnskap. Det er her eg ser kunnskapshungeren av og til kjem inn på eit anna og i eit litt mindre flatterande lys. I vår eiga "høgt utdanna kulturelle sfære" er det tildels svært synleg. Helst skal ein vere i førekant. Imponere og seie slikt som: Sjølvsagt har eg lest den boka, eg las den lenge før den vart oversatt til norsk, eller eg las ein artikkel i den danske Informationen som gjorde meg i stand til å forstå EUs forsvarspolitikk mykje betre. Kjensla når ein klarer dette er god. Stemninga kring bordet (som er dekka med treretters etter årets hitkokebok ) vert prega av beundring over den kunnskapsrike personen på enden. Men det er ikkje alltid det slår din veg. For hender også og kanskje vel ofte at andre klarer det mykje betre Kanskje kjenner ein seg som den som alltid sit beundrande og høyrer på andre som sprøyter ut sin vidd. Einskilde er ubetalelege. Kostar i veg og held seg oppdatert, mens andre (les meg) knapt klarer å pløye gjennom bestseljarar i paperback og sjå terningkast fem filmane på kino. Eksempela ovanfor er sjølvsagt og heldigvis sett på spissen. Men eg er ikkje i tvil om dei aller fleste kjenner seg att. Men kva skal vi gjere med dette? Personleg har eg gjeve opp prosjekt vere i førekant og funne kjekke bøker med shortcuts til kunnskap. Som ei bildebok eg nettopp har kjøpt om førige hundreårs historie. Ja, du las rett. Ei bildebok. Den fortel om dei viktigaste hendingane i verda ved hjelp av gripande bilete og nokre linjer under kvart bilete. Max 6-7 bilete med tekstar på kvart år og sterkt avgrensa informasjon. Slike eller liknande bøker finst om det meste. Til neste venninnekveld skal eg foreslå ein slik inngang neste gong vi bestemmer oss for å slokke kunnskapstørsten vår. Samfunnsviteren er et organ for Samfunnsviternes fagforening Redaktør: Gunn Kvalsvik Redaksjonsråd: Gunn Kvalsvik, Synnøve K. Bøen, Odd Jenvin og Silje Opheim. Grafisk utforming: Gunn Kvalsvik Opplag: 5100 Ansvarlig utgiver: Samfunnsviternes fagforening. Trykk: Symbolon AS Forsidefoto: Gunn Kvalsvik Utgave - materiellfrist - distribusjon 01/ februar - mars (uke 10) 02/ april - mai (uke 20) 03/ juli - august (uke 32) 04/ september - oktober (uke 41) 05/ november - desember (uke 50) Annonseformat og priser: Format - Pris (farger/sort-hvitt) 1/1 side: (260 x 180 mm) 6000,-/4500,- 1/2 side: (130 x 180 mm) 4000,-/2500,- 1/4 side: (130 x 90 mm) 3000,-/2000,- Henvendelser om annonsering og Samfunnsviteren for øvrig rettes sekretariatet, tlf / post@samfunnsviterne.no. Samfunnsviterne på nett:. 2

3 innhold les F AGKON- FERANSE I TROMSØ side 5 Privat sektor fremstilles som den reelle verdiskaperen, og offentlige velferdsoppgaver som samfunnets pengesluk. Denne forestillingen er like absurd som den er feilaktig, og bereder grunnen for utviklingstrekk som går i retning av stadig økende privat rikdom, mens fellesoppgavene våre underfinansieres. Les Anniken Huitfeldts sitt skråblikk på samfunnet. N YTT BLIKK PÅ NORGE side 6 Tromsø omtalast ofte som Nordens Paris. Dette var vi søringane innforstått med når vi sette kursen nordover. Men landsdelens mange spanande framtidsutsikter var mindre kjende. For fyrste gong i Samfunnsviternes historie inviterte ein til fagkonferanse i eit av våre nordlege fylker. Og fokus var nettopp framtida.. side 10 Lurer du på hvordan det er å være ny i Norge? Har du lyst til å gjøre noe som kan gjøre en forskjell? Da er kanskje flyktningeguide noe for deg? s amorganisering KEISARENS NYE KLEDE? side 14 Den samfunnsvitskaplege utdanninga her i landet har ikkje si styrke i å motivere og førebu for leiarstillingar. Har du ein leiar i magen kan du kanskje finne sjølvtillit nok til å realisere draumen gjennom ein personleg coach. Eller er coaching berre nok eit fengande konsept som konsulentbransjen kan vri millionar ut av før det går av moten om nokre år? side 18 Samordning av Aetat, trygdeetat og sosialtjenesten (SATS) og hvordan framtidens forvaltning av arbeids- og velferdsordninger skal være, kan bli en av de største reformene vi noen sinne har hatt i offentlig sektor. Reformen går på tvers av både etater og sektorer. Den vil berøre oss alle, som brukere, som arbeidstakere og som samfunnsborgere. Dette er bakteppet for Akademikerkonferansen som ble arrangert i slutten av september. side 21 Den 28. oktober arrangerer Østfold fylkeslag akademisk aften med tema Akademikerne og det globale arbeidsmarkedet. Innleder Jan Erik Grindheim. 3

4 styret Betydelig innsats i lokale lønnsforhandlinger Etter at Justeringsoppgjøret i staten endte i Statens lønnsutvalg, mottok vi nylig en lite tilfredsstillende kjennelse. Med unntak av at noen av våre medlemmer på gjennomgående stillinger (lønnsspenn) ble tilgodesett med ett lønnstrinn, var profil og resultater nedslående. Vi setter nå vår lit til at de lokale forhandlingene skal bidra til et bedre resultat samlet sett. De lokale lønnsforhandlingene er viktig for Samfunnsviternes medlemmer, og de gjennomføres med en betydelig innsats fra lokale tillitsvalgte. De lokale lønnsforhandlingene skjer i løpet av høsten. Kommunesektoren er først i gang og resultatene så langt er rimelig positive. Vi ser imidlertid relativt store variasjoner både med hensyn til totale resultater og innretning av tilleggene. Synnøve Bøen leder Også i helseforetakene er årets lønnsforhandlinger for våre medlemmer nå i gang etter at partene i vår ble enige om å utsette forhandlingene til september. Det er flere krevende spørsmål som skal løses sentralt før partene lokalt kan starte. Et av temaene som diskuteres i forhandlingene er hvor mye av avtalebestemmelsene som skal defineres sentralt, og hvor mye som det skal være opp til de lokale parter å bli enige om. Vi ønsker alle medlemmer og tillitsvalgte lykke til i forhandlingene! Utforming av fremtidens arbeids- og velferdsforvaltning Rattsøutvalgets innstilling om samordning av Aetats, trygdeetatens og sosialtjenestens oppgaver er nå på bred høring. Om lag 10 % av Samfunnsviternes nærmere 5000 medlemmer vil bli direkte berørt av reformen som arbeidstakere. Synnøve K. Bøen kan nåes via e-post: synnove.boen@samfunnsviterne.no eller på tlf: , mobil: Akademikerne avholdt nylig en konferanse om fremtidens arbeids- og velferdsforvaltning for berørte tillitsvalgte. Fra politisk hold kom et viktig budskap om at effektiviseringsgevinstene av reformen skal bidra til økt kvalitet og service, og ikke føre til nedbemanning. Brukerretting, rask og individuell tilpasning av virkemidler var en rød tråd i innleggene med fokus på å ivareta henholdsvis énetatsbrukere og fleretatsbrukere med mer sammensatte behov. Dessuten ble arbeidslinja tillagt stor vekt ved valg av organisasjonsløsninger. Det ble for øvrig understreket at reformen ikke vil lykkes uten at man også ser på arbeidsmetodikk, kompetanseutvikling, regelverk og virkemidler. En eller to, statlige eller kommunale etater er blant spørsmålene som høringsinstansene bes om å ta stilling til. Behov for et nasjonalt arbeidsmarked og homogene mål for virksomheten er tunge argumenter for to statlige etater. Ved en eventuell statlig organisasjonsløsning vil det fortsatt være nødvendig å jobbe med grenseflatene mellom alle de ulike aktørene på området, og spesielt i forhold til kommunene som fortsatt et tiltenkt et ansvar for det sosiale sikkerhetsnettet. Akademikerne ønsker flere kvinner i styrer og ledelse Det offentlige må gå foran med et godt eksempel med hensyn til likestilling i arbeidslivet. Akademikerne mener at det derfor ikke bør kunne gis dispensasjon fra regelen om at det skal være minst 40 prosent kvinner i styrer og utvalg. Akademikerne går i sin uttalelse til de forslåtte endringene i Likestillingsloven inn for å fjerne adgangen til dispensasjon fra kravet om kjønnsrepresentasjon i offentlige utvalg, styrer og råd. I en nylig undersøkelse i regi av Finansnæringens Hovedorganisasjon fremkommer det at hele 32 % av kvinnelige ledere i undersøkelsen kunne tenke seg å bli toppleder i framtiden. Toppledere rekrutteres ofte utenfra, men mindre enn 20 % av dem som rekrutteres utenfra er kvinner. Hodejegerfirmaene må ta mye av skylden for dette. Det er for øvrig mye som tyder på at kvinner har stor tiltro til mentorordninger. Hele 73 % av kvinnene som i dag innehar lederstillinger svarte at de mente et tilbud om mentor eller fadder var viktig. - Avslutningsvis vil jeg benytte anledningen til å takke fylkesavdelingen i Troms for god innsats i forhold til gjennomføring av årets fagkonferanse i Tromsø! 4

5 SKRÅTT BLIKK Betaler industrien for velferden vår? Det er ikke så rent sjelden jeg møter representanter fra private virksomheter som legger frem regnestykker som viser hvor mange offentlige ansatte deres virksomhet betaler for gjennom sin verdiskapning. Privat sektor fremstilles som den reelle verdiskaperen, og offentlige velferdsoppgaver som samfunnets pengesluk. Denne forestillingen er like absurd som den er feilaktig, og bereder grunnen for utviklingstrekk som går i retning av stadig økende privat rikdom, mens fellesoppgavene våre underfinansieres. AV ANNIKEN HUITFELDT Økonomiprofessor Kalle Moene tok nylig et oppgjør med forestillingen om at det er vareproduksjon som skaper verdier, mens produksjon av helsetjenester og omsorg forbruker verdier. Sykepleieren forsyner industriarbeideren med helsetjenester. Industriarbeideren forsyner sykepleieren med industrivarer. Begge produserer noe folk har bruk for og glede av. Det er ikke nødvendig å gjøre saken stort vanskeligere enn det, skriver Moene. Moene angriper også argumentet om at næringer som produserer for eksportmarkedet er mer verdifulle enn næringer som leverer til hjemmemarkedet. Alle næringer, både de som produserer for eksport og de som leverer til hjemmemarkeder, bidrar til å dekke våre behov, skriver Moene. Konsekvensen av forestillingen om at det kun er privat sektor som skaper samfunnets verdier vil være at fødsler som foregår på et offentlig sykehus representerer forbruk av fellesskapets ressurser, mens begravelser som ordnes gjennom private begravelsesbyråer bidrar til verdiskapning i vårt samfunn. Det er en like meningsløs forestilling som om vi skulle si at forskning på et offentlig forskningsinstitutt koster penger, som blant annet finansieres gjennom verdiskapning som foregår gjennom produksjon av reality-serier på de kommersielle TV-kanalene. Et godt fungerende næringsliv er avhengig av en solid offentlig sektor. Velferdsstatens motstandere har alltid sagt at den hemmer økonomisk vekst og nyskaping. Den anerkjente amerikanske kommentatoren, Robert Samuelson, viser til økonomisk og historisk forskning når han beskriver de nordiske velferdssamfunn sin suksess. En stor offentlig sektor, forholdsvis høye skatter og gode velferdsordninger, har ikke svekket den økonomiske veksten. Land som Sverige, Danmark og Finland har høyere skattenivå enn Norge, gode velferdsordninger på mange områder, men likevel har de vært blant de mest vekstkraftige økonomiene i verden. Samuelson viser til at velferdssamfunnets mål hele tiden har vært å beskytte innbyggerne mot usikkerheten og den rå kapitalismens urettferdighet. Økonomiprofessor Kalle Moene sier det samme på en litt annen måte: Folk som kjemper for å redusere skatter og avgifter, minner meg om mannen som ville ha bilforsikringspremien tilbake fordi han ikke hadde krasjet. Trygdeordninger og sosialomsorg representerer forsikringsordninger som ikke bare sikrer folks velferd, men bidrar også til at folk kan ta den økonomiske risikoen som er nødvendig for å oppnå samfunnsøkonomiske gevinster gjennom arbeidsdeling og spesialisering. Økonomiske analyser fra Statistisk sentralbyrå viser en markant forskjell i veksten mellom offentlig og privat sektor de siste årene. Mens veksten i privat og offentlig virksomhet var forholdsvis jevn frem til 2002, viser prognoser at privat sektor kan komme til å øke tre ganger mer enn offentlig sektor i år og neste år. Dette bildet kjenner vi igjen fra medias fremstilling om en stadig økende privat forbruksvekst, mens inntektsandelen til offentlige tjenester reduseres. Skritt for skritt dreier samfunnsutviklingen i retning av mindre fordeling av ressurser til fellesskapet. Dette skader selvsagt velferdssamfunnet, og skaper dermed større sosiale forskjeller. Til syvende og sist vil det også ramme verdiskapningen i privat sektor. De som hevder at skattelettelse bidrar til økt verdiskapning fører som regel en fordekt argumentasjon for et redusert velferdsnivå. Det fins verken historisk eller økonomisk belegg for å hevde at land med utbygd velferdssystem hemmer samfunnsøkonomien, snarere tvert i mot. Anniken Huitfeldt (34) arbeider som forsker ved Fafos avdeling for internasjonale studier. Hun var tidligere leder av AUF, og sitter nå i Arbeiderpartiets sentralstyre 5

6 KONFERANSE Tromsø omtalast ofte som Nordens Paris. Dette var vi søringane innforstått med når vi sette kursen nordover. Men landsdelens mange spanande framtidsutsikter var mindre kjende. For fyrste gong i Samfunnsviternes historie inviterte ein til fagkonferanse i eit av våre nordlege fylker. Og fokus var nettopp framtida. TEKST OG FOTO: GUNN KVALSVIK Ca. 100 av Samfunnsviternes medlemmer deltok under årets fagkonferanse i Tromsø. Konferansen vart arrangert i Polarsenteret, eit moderne og nytt senter midt i Tromsø by. Tema for årets konferanse var, akademikarar sin plass i den nordlege delen av landet vårt. Troms fylkeslag, som ar rangerte konferansa, meinte at problemstillinga er ei utfordring det er verdt å sjå nærare på. Innleiarane greip utfordringa frå forskjellige faglege ståstadar og med ulike vinklingar, men den underliggjande bodskapen: Med nytenking, kreativitet og ein porsjon flaks vil busetnadsmønsteret ikkje berre verte oppretthaldt i regionen, ein kan til og med forvente ei auke i folketalet. Og, akademikerandelen. Nøkkelen ligg blant anna i å fortelje gode historier, setje fokus på kjønn, tenkje nytt kring olje, gass og fisk, vinne kampen om å arrangere Olympiske leikar i 2014 og satse i endå større grad på positive kulturtiltak. Nedanfor kan alle de som ikkje fant vegen til Tromsø lese i korte drag innleiarane sine forslag. Å fortelje gode historier - Mykje tyder på at Nord-Noreg har eit imageproblem. Namnet nordlending kling ikkje så bra. Det assosierast med pengeoverføringar og nedleggingar. Slik starta statsvitar Turid Moldenæs frå Universitetet i Tromsø, sitt innlegg. Hennes utgangspunkt er at negative historier og stereotypiar om nordlendingar er med på å hindre nyetableringar og positive prosessar i regionen. Historiene om Nord- Noreg, både dei ein les i litteraturen, presentert i massemedia og avisene, har oftast det ein innan klassisk litteratur omtalar som tragediens form. - Kanskje ville det hjelpe å lage nye historier. Historier som ikkje fortel om alle som flytter sørover, nedleggingar eller fråflytting av småstadar, sa Moldnes reflekterande. - Kva med alle dei andre historiene? Historier som fortel om ting som går i positiv retning. Om kultur og kreativitet, om kvardagsheltane som startar opp og klarar seg. Draumen og debattane kring eit mogleg OL i Tromsø, er eksempel på ei hyggeleg historie med positivt forteikn. Her er det ei god dramahistorie i botnen og eit innebygd plott der stolte nordlendingar står saman. Sterke og flinke. 6

7 KONFERANSE Fagkonferanse i T R O M S Ø 7

8 KONFERANSE Moldenæs poeng er at historier fungerer som identifikasjonsskaparar. Frå hennar ståstad er det ikkje så rart at eindel flyttar frå regionen og at få nye kjem til. Kven vil vel vere eindel av dei dårlege historiene? Kjønn og arbeidsplassar Kvinner i nord har høgare utdanning enn menn. Dei har attpåtil høgare utdanning enn snittet på landsbasis. Tala og statistikkane er eintydige. Problemet er at det er få jobbar for høgt utdanna i landsdelen. Dette skapar negative sirklar. Får ikkje kvinnene seg jobb, flytter dei. Utan kvinner, ingen born og inga framtid. Logikken er openbar. Det handlar om biologi. Men det handlar også om det å klare å oppretthalde Olje og gass i Barenthavet Det er ikkje tvil om at det er store oljeressursar i Barentshavet. Havet som ligg lengst aut og nord i landet vårt. På årets oljemesse i Stavanger var ein av hovuddebattane utvinning av olje i akkurat dette området. Lise Nyvold, rådgivar i Barlindhaug Norfico AS presenterte flotte Power- Point-fiolar når ho snakka under den ambisiøse tittelen Nord-Norge som den nye petroliumshovedstaden i Europa. I sitt foredrag konsentrerte ho seg kring praktiske og faktiske utfordringar ved transport av olje og gass, samt det framtidige oljesamarbeidet med Russland: - I grove trekk er bodskapen at oljen er der! Og den er faktisk lett tilgjengeleg. Men det kostar pengar endra seg i fiskerinæringa dei siste åra. Marknaden har eksplodert og konkurransen er knallhard. Jan Trollvik, direktør for Eksportutvalget for Fisk, snakka om den eksplosive utviklinga i fiskenæringa dei siste 15-åra. Og om framtidsutsiktene for dei neste På 1990-talet opplevde norsk fiskenæring vekst. Då snakkar eg både om oppdrettsfisk og fangst. Ei periode kunne vi melde om rekordar månad etter månad. Heile 120 pressemeldingar med bodskap om rekord sende vi ut. I 1992 var fiskeinnteninga på 15 milliardar norske kroner, i 2000 var den 31 milliardar. Men så tok veksten slutt og ein har dei siste åra opplevd nedgong. I fylje Eksportutvalget for Fisk har Kvinner tek høg utdanning, får ikkje jobb og flyttar. Utan kvinner ingen born og ingen framtid. Britt Kramvig frå Norut Samfunn i Tromsø, var klar i si analyse av distriksutfordringane i regionen busetnadane i grisgrendte områder i nord. Det er sosialantropolog Britt Kramvig frå Norut Samfunn i Tromsø, som poengterte dette i sitt innlegg. - Det å skape arbeidsplassar for høgt utdanna er dermed ikkje berre eit luksusproblem, men ein av hovudvariablane i fråflyttingsmønsteret, hevdar Kramvig. Framtida med eventuell oljeutvinning og fiskeutvikling er sjølvsagt positivt for å kunne endre dette. Mange av dei arbeidsplassane vi kan forvente er likevel maskuline og ikkje i tråd med utdanninga og kom etansen mange kvinner sit på. Kramvig understreka at ho diverre ikkje sat på nøkkelen for å løyse denne utfordringa, men at framtida i landsdelen står i fare om ikkje også denne utfordringa vert teken med i satsinga for landsdelen. Olje og gassressursane i Barentshavet er enorme. Går det som einskilde vil, kjem oljeutvinning til å verte ei av framtidas store sysselsetjingsområder. Lise Nyvold, rådgivar i Barlinghaug Norfico AS. både å utvinne og å seinare transportere den. Sidan området ligg i Barentshavet, er eit samarbeid med Russland eindel av utfordringane. Vidare ser ein sjølvsagt utfordingane ved transport. Naturen er sårbar og ein kan sjå for seg ein massiv flåte av båtar med olje som sniglar seg kring kysten vår. Skulle det gå gale, må beredskapen vere der. Scenariane for oljeframtida i nord var ifylje Nyvold mange. Men både Hammerfest og Kirkenes er sentrale lokalitetar som framtidas petroleumshovudstad. Når ein kan starte utvinninga, er diverre ennå uvist. Fisk, fisk og atter fisk - For mange samfunn langs kysten i nord er fisk hovudnæringa. Gjennom generasjonar har dette skapt arbeidsplassar og oppretthaldt mindre og større samfunn. Men mykje har Sjølv om ein har drive fiske langs norskekysten "frå tidenes morgon" må næringa tenkje nytt og fornye seg i takt med etterspurnad og marknaden, understreka ein entusiastisk Jan Trollvik, direktør for Eksportutvalget for Fisk. dette mange grunner. Kort oppsummert handlar det om å sjå kvar norsk fisk er best, og konkurrere og fokusere på dette i framtida. - Faktum er at vi i dei siste åra har opplevd ein relativt stor nedgong i sal av foredla fisk. Konkurransen med Kina samt tollbarrierar mot EU har gjort at vår marknadsdel er marginal på mange områder. Samstundes ser vi ei auke i etterspurnaden etter fersk norsk fisk. Etterspurnad etter det ein snakkar om som kvalitetsfisk" fersk fisk på bordet. Eksportrådets råd er å fylje denne observasjonen, for det er der marknaden er størst. Iallfall nokre år fram i tid, avslutta Trollvik. OL til Tromsø i 2014 Mange har engasjert seg i drøftingane kring eit framtidig OL i Tromsø. Både fastbuande og andre. Ein av 8

9 dei, er tidlegare Tromsø-ordførar og i dag dagleg leiar for Tromsø 2014, Erlend Rian. Tromsø 2014 er selskapet som arbeider for å få dette til og er eigd av Troms kommune. For Rian er OL slett ikkje berre ein draum, men også ei moglegheit til å "løfte" byen og landsdelen. - Sjølve ideen er halvanna år gamal og sidan har ballen rulla både i oppoverbakke og nedoverbakke. Det mest fantastiske er at eg, og mange med meg, er overtydde om at det kan verte fantastisk bra! Natur og kultur, infrastruktur og publikum. Tromsø har alt. Entusiasmen til Rian er ubestrideleg. Og i tillegg til den litle gruppa som var med frå byrjinga, har mange fleire kome til. Også mange utflytta Tromsøværingar vil vere Olympiske leiar i Tromsø vil utan tvil verte ein suksess. Fleire og fleire innser dette, seier Erlend Rian, tidlegare Tromsø-ordførar og dagleg leiar for Tromsø med, hevdar Rian, som understreker at det er ein stor jobb å skulle sende ein søknad om å få arrangere OL: - For å jobbe mot eit så stort arrangement må vi vere profesjonelle. Søknaden skal vere klar i Noko som igjen krev store ressursar. Vi må jobbe for å skape entusiasme i alle leirer. Politisk, idrettspolitisk og lokalt. For augneblunken arbeider vi med ein stortingsproposisjon som skal skape medeigarskap heilt på toppen. Kultur med ringar Riddu Riddufestivalens historie kan best forteljast som eit eventyr. Det var eingong ei gruppe menneske i Kåfjord som hadde lyst å gjere noko saman for lokalsamfunnet. Året var 1991, og ein starta opp med grilling og lokal samisk musikk. Tanken var at ein skulle ha eit årleg arrangement som setje fokus på kultur og musikk. Det synte seg snart at deltakartala vaks frå år til år, og i 1995 fekk ein bygd ei scene knytt til arrangementet. Då hadde deltakartala kome opp i 700 deltakarar. - I år kom det mellom til Riddu Riddu, fortel Ole Bjørn Fossbakk, som arbeider med arrangementet i full stilling. Vi er to som arbeider på fulltid, men mange fleire har gjort business. Mat, klede, overnattingar og så vidare, gjer at mange knyt seg mot festivalen. Fossbakk sitt argument er at arrangement som Riddu Riddu fyrst og fremst skapar aktivitet og tilhøyre i regionen og bygda. Det skapar identitet. Ei verd av moglegheiter Etter ein lang seminardag kunne dei Riddu Riddu festivalen i Kåfjord er eit godt eksempel på kultursatsing som gjev positive verkandar både sosialt, kulturelt og økonomisk. Dette var bodskapet til Ole Bjørn Fossbakk, som arbeider på fulltid med arrangementet. omlag 100 deltakarane spasere ut i Tromsøsola. Litt klokare. Vi "søringar" om potensialet som ligg i området, og dei som bur i regionen med nye tankar om framtida. Uansett, vi kryssar fingrane for at "alt" skal slå til eller verte teke hensyn til, og at akademikere og andre skal leve lukkelege alle sine dagar i våre tre nordlege fylker. I våre tre nordligaste fylker bur der 394 Samfunnsvitermedlemmer. Av disse bur der høvesvis 74 i Finnmark, 197 i Troms og 123 i Nordland. NORSK POLARINSTITUTT - EI LYKKELIG FLYTTEHISTORIE Lokalitet for årets fagkonferanse var Polarmiljøsenteret som ligger sentralt i Tromsø by. Som endel av seminaret gav Roy B.Bruun, rådgiver ved Norsk Polarinstitutt, en kort oppsummering fra instituttets flytteprosess fra Oslo til Tromsø. Polarmiljøsenteret I 1998 flyttet Norsk Polarinstitutt inn i det nybygde Polarmiljøsenteret. Bygningen huser mange forskjellige institusjoner som arbeider med forskning og rådgivning for polare områder og som også har nært samarbeid med partnere i Nordvest-Russland. Bruun understreket at flytteprosessen selvsagt har vært tøff, har kostet mye både økonomisk og mennesklig, og ikke minst har det tatt tid. Idag opplever instituttet imidlertid en oppblomstring og en oppsummerer at utflyttingen fra hovedstaden totalt sett har vært svært positiv. Arktis og Antarktis Norsk Polarinstitutt er Norges sentral-institusjon for kartlegging, miljøovervåking og forvaltningsrettet forskning i Arktis og Antarktis. Instituttet er faglig og strategisk rådgiver i miljøvernsaker i disse områdene og har forvaltningsmyndighet i norsk del av Antarktis. Klimaendringer, miljøgifter og terrestrisk og marin økologi er prioriterte områder innen forskningen. Les mer om instituttet på: www. npweb.npolar.no/ KONFERANSE Når Polarinstituttet flyttet til Tromsø, ble de tilbudt en av byens fineste tomter. Senteret er bygd med moderne materialer og i moderne arkitetktur. Foto: Gunn Kvalsvik 9

10 10 Viktige pilarer for Flyktningeguiden er gjensidighet og frivillighet. Dette er integrering på individnivå, og det handler om møter mellom medmennesker Foto: Gunn Kvalsvik

11 NY I NORGE Lurer du på hvordan det er å være ny i Norge? Har du lyst til å gjøre noe som kan gjøre en forskjell? Da er kanskje... FLYKTNINGEGUIDING NOE FOR DEG? TEKST: KARI-ANNE ULFSNES Fritidsaktiviteter er noe mange av oss knytter til aktiviteter som sport, italiensk for nybegynnere, sangkor, swingkurs hos Fasting, modellbåtbyggekurs eller kino, teater og konserter. Men det finnes også et hav av aktiviteter vi kan bedrive som går under betegnelsen frivillig arbeid. Og mens noen nedlegger hundrevis av timer i frivillig arbeid for skolekorps og fotballag, jobber andre som frivillige medmennesker, og deler ut mat gjennom Frelsesarmeen, tar telefonen på ulike krisetelefonsentre eller yter leksehjelp. I siste kategori sorterer også Flyktningeguiden. Flyktningeguiden er suksesshistorien fra Bærum som nå adopteres over hele landet, og er en ordning som organiserer kontakt mellom frivillige flyktningeguider og flyktninger. Målsettingen er å hjelpe flyktninger med å komme i kontakt med folk utenfor de offentlige etatene og å bli kjent med lokalsamfunnet de bor i. Ny integreringspolitikk Ingunn Vagstein er leder ved Flyktningeguiden i Bærum, hvor det hele startet. Hun forteller litt om bakgrunnen for Flyktningeguiden. På slutten av 90-tallet var Bærum kommune en av fem kommuner som var med i et prøveprosjekt for en ny kommunal integreringspolitikk i regi av Utlendingsdirektoratet (UDI). Dette prosjektet har resultert i en nasjonal omlegging av hvordan kommunene skal jobbe med å integrere flyktninger som har fått oppholdstillatelse. Som ledd i dette skal alle kommuner som mottar flyktninger ha en introduksjonsordning som skal gå over to år. Ordningen går ut på at mens flyktningene blir tilbudt en introduksjonsstønad over to år, skal kommunene på sin side ha et heldagskvalifiseringsopplegg som flyktningene er forpliktet til å delta på. Dette opplegget skal blant annet inneholde språkundervisning og arbeidstrening. I Bærum var de imidlertid også opptatt av hva de kunne gjøre for å hjelpe de bosatte flyktningene til å skaffe seg sosiale kontakter utover de relasjonene de fikk i det offentlige hjelpeapparatet. Erfaringer viste nemlig at det ikke var lett for flyktninger å komme i kontakt med lokalbefolkningen. Så ved siden av å introdusere nye ordninger knyttet til språklæring og arbeidstrening så de også et behov for prosjekter som kunne gjøre noe med flyktningenes sosiale integrering. - I Bærum kommune er de svært opptatt av å mobilisere ressurser og krefter utenfor det offentlige tjenesteapparatet, forteller Vagstein. - Det ble utarbeidet en ide til et opplegg som de ønsket å få en frivillig organisasjon til å drifte. Ideen ble presentert for Norges Røde Kors, og de tente straks. Mens Bærum kommune kom opp med ideen var det Røde Kors som utformet metoden. Og jeg vil gjerne få trekke frem en person i denne sammenhengen, Sefa Yürükel, som hadde ansvaret for å få det hele i gang. I 1999 åpnet Røde Kors Flyktningeguidekontoret i Bærum, og etter et par år som prøveprosjekt har opplegget nå blitt en etablert institusjon, som er i ferd med å spre seg til kommuner over hele landet. Gjensidighet og frivillighet - Hva går denne ordningen ut på? - Viktige pilarer for Flyktningeguiden er gjensidighet og frivillighet. Dette er integrering på individnivå, og det handler om møter mellom medmennesker. Å arbeide som frivillig betyr å påta seg en arbeidsoppgave uten betaling, ut fra interesse, sympati og ønske om å delta. Gjensidighet handler om at både flyktningen og guiden, på forskjellige måter, skal oppleve å gi og få i relasjonen. Samtidig er jo ikke dette en symmetrisk relasjon. 11

12 NY I NORGE Ordningen er jo først og fremst etablert med tanke på behovet flyktninger har for å praktisere språk, for å komme i kontakt med folk på det stedet de bor, for å bli kjent med lokalsamfunnet de bor i, for å orientere seg om det norske samfunnet og for å etablere sosiale nettverk og kontakter som kan øke mulighetene for å få jobb. For guidene er dette imidlertid en fin mulighet til å få nyansert sitt bilde av hvem flyktningene er og til å få ny kunnskap om andre land og kulturer. Metodikken - Metodikken vår er egentlig veldig enkel. Det flyktningeguidekontoret gjør er å sette frivillige flyktningeguider og flyktninger i kontakt med hverandre. Først intervjuer vi både de som ønsker å bli guider og flyktninger som ønsker å benytte seg av dette tilbudet for å kartlegge hva slags bakgrunn de har, utdanning, arbeidserfaring, interesser, familiesituasjon, motivasjoner og så videre. Når vi skal sette sammen guider og flyktninger gjør vi det med tanke på at de skal matche hverandre på ulike måter. Vi tar også hensyn til forskjellige ønsker folk måtte ha. Guidene forplikter seg til å ha kontakt med flyktningen i et år, og i utgangspunktet skal de treffes en gang i uka, et par timer hver gang. Første møtet skjer hos oss. Da er ofte begge parter litt nervøse, så vi prøver å hjelpe de å løse opp litt! Når partene først har møtt hverandre, fortsetter de relasjonen på egen hånd. De bestemmer sammen hva de skal gjøre, hvor de skal treffes og når de skal treffes. I tillegg til at vi tilrettelegger for koblingen mellom guiden og flyktningen, gir vi også veiledning og råd underveis, om det skulle oppstå behov for det. Flyktningeguiden skal være profesjonell og kunnskapsbasert. Vi arrangerer også kurs og temakvelder for guidene og ikke minst arrangerer vi fellessamlinger en gang i måneden hvor alle guider og flyktninger som er tilknyttet oss kan delta. Dette er veldig populære arrangementer, med stort oppmøte, i form av kulturkafe, filosofikafe, skidag, badedag, sopptur og så videre. - Hva gjør guiden og flyktningen sammen? - Samværet skal være fritidsorientert. De skal være sammen, snakke sammen, gjøre fritidsaktiviteter sammen. Hva de gjør avhenger av hvert enkelt par. Noen treffes bare ute, andre besøker også hverandre, og involverer hverandre på mer private arenaer. Noen blir venner, og fortsetter å møtes etter at det obligatoriske året har gått, mens andre da velger å ikke fortsette å møtes. Ulike forventninger til vennskap - Har guidene og flyktningene ulike forventninger når det gjelder hvordan de er sammen og nærheten i relasjonen? - Ja, og det er kanskje den største utfordringen. Alle blir nøye informert på forhånd om hva som formelt ligger i en slik relasjon. Ingen av partene kan forvente at de skal ende opp med å bli venner. Men når det er sagt har nok likevel flyktningene større forventninger enn guidene om at denne relasjonen også handler om vennskap. Den profesjonelle måten å ha en vennskapelig relasjon på som Flyktningeguiden bygger på kan være vanskelig å forstå. Vi gjør mye for å forberede folk på dette og forklare det. Til flyktningene sier vi at det de får i flyktningeguiden ikke er en venn, men en person de kan gjøre ting sammen med og snakke med. Men samtidig forsøker vi jo å matche folk med tanke på at de skal ha ting til felles. Og stort sett er både flyktningene og guidene personer med mye ressurser. Og gjennom et år opplever de jo mye sammen. Sånn sett ligger mye til rette for at de potensielt skal kunne utvikle et vennskap, og mange gjør som sagt det. Max Bjørkløf, en antropolog som har skrevet hovedfagsoppgave om Flyktningeguiden, sier om relasjonene mellom guide og flyktning at dette er asymmetriske relasjoner, men at vi alle later som de er symmetriske! - Er det andre utfordringer som er vanlige? - Mange guider opplever det vanskelig å vite hva de kan spørre om og ikke. Flyktningene på sin side opplever at guidene kanskje spør litt lite! På den andre siden kan Flyktningenguiden En ordning som har som formål å bygge nettverk for flyktninger som har fått opphold i Norge. Flyktningeguidekontorer etablerer kontakt mellom frivillige flyktningeguider og flyktninger. Gjennom samvær og fritidsaktiviteter skal flyktningen introduseres for tilbud og muligheter i lokalmiljøet og det norske samfunnet. Det legges opp til at relasjonen skal vare over et år, med ukentlige treff på et par timer. Noen avslutter relasjonen etter dette, mens andre fortsetter å møtes som venner. Flyktningeguiden ble startet i Bærum kommune i 1999, som et samarbeid mellom kommunen og Norges Røde Kors. Ordningen er nå etablert 23 steder over hele landet. I Bærum kommune er det over 100 flyktningeguider. På landsbasis er det nå omtrent Omtrent 80% av bosatte flyktninger ønsker flyktningeguide. Lyst til å vite mer om Flyktningeguiden? Da kan du ta kontakt med Røde Kors sitt distriktskontor i ditt fylke eller gå inn på for nærmere informasjon. Kilde: Ingunn Vagstein/Flyktningeguiden, Bærum. 12

13 guidene som får vite mye om flyktningens bakgrunn bli overveldet over det de blir fortalt. Flyktningene har jo gjerne voldsomme historier bak seg. Ellers kan både guider og flyktninger oppleve kultursjokk! Vagstein forteller videre at både guider og flyktninger kan ha store forventninger til opplegget, og hun tror dette kanskje kan ha noe med måten Flyktningeguiden presenteres på. - Det handler jo om noe positivt, og det kan jo være at vi i noen sammenhenger fokuserer vel mye på de gode historiene og eksemplene! - Hvor viktig er dette opplegget for de enkelte flyktningene? - Det er vanskelig å måle effekten av en slik deltakelse på sikt. Men for mange er dette viktig for å begynne å etablere et nettverk, det gir et mer nyansert syn på nordmenn, det gir trivsel og selvtillit, og de opplever at noen bryr seg. - En annen utfordring som ikke handler primært om relasjonen mellom flyktning og guide er de som oppstår når slike prosjekter vokser seg større. Vi opplever nå en økt tilstrømning av folk som gjerne vil bli guider, men samtidig øker ikke de finanielle rammevilkårene i samme tempo. Så langt har vi i Bærum løst dette ved å i større grad følge opp guider og flyktninger i grupper heller enn på individnivå. Men samtidig har dette en grense i forhold til den kvaliteten vi ønsker å levere. Frivillige i tidsklemma! - Hvordan er rekrutteringen og hvem er det som ønsker å bli Flyktningeguider? - Rekrutteringen går overraskende lett, og det er svært mange som fortsetter etter det første året. Men vi har fremdeles et større behov enn vi kan dekke. Når det gjelder bakgrunn er variasjonen stor. Men her i Bærum er det mange med høy utdanning og travle hverdager. De er frivillige i tidsklemma! Kanskje har vi særlig blitt overrasket av det store innslaget av økonomer og jurister. De oppgir gjerne som motivasjon at de ønsker å få brukt et sosialt engasjement de ikke får brukt i jobben sin. Inn i bedriftene Den siste nyvinningen innen Flyktningeguiden er å etablere avtaler med bedrifter som ønsker å bruke et slikt engasjement som ledd i bedriftens såkalte CSR (Corporate Social Responsibility). Dette betyr at en bedrift på ulike måter kan støtte og jobbe for at ansatte blir flyktningeguider. De kan finansiere tid til internrekrutering og de kan finansiere sosiale aktiviteter. - Fra bedriftenes side er jo dette et spørsmål om å legge til rette for meningsfulle aktiviteter som kan skape lojale og motiverte ansatte som yter sitt beste for bedriften. Men for oss betyr dette at vi får god drahjelp i rekruteringsarbeidet. Det betyr også at vi får etablert guide- og flyktningegrupper som møtes sammen en del, og slik får flyktningene muligheter til å bli kjent med flere. Og på denne måten får vi også rekrutert flere menn! NY I NORGE Dette fortsetter jeg med! Linda Ausdal (25) er student på SVfakultetet ved Universitetet i Oslo, og har vært flyktningeguide i over fire år. Hun hørte en radioannonse for Flyktningeguiden og syntes dette hørtes veldig spennende ut. AV KARI-ANNE ULFSNES Hva var det som tente interessen? Jeg hadde nettopp flyttet til Oslo, og hadde stor interesse for flyktningers situasjon og et ønske om å bli bedre kjent med internasjonale miljøer. Da jeg tok kontakt, ble jeg raskt guide for en gutt fra Sri Lanka som da var 17 år. Dette er noen år siden nå. Har dere fremdeles kontakt? Ja, vi har blitt venner og treffes fremdeles. Linda forteller at de gjør det venner gjør. Går på kino, besøker hverandre og prater sammen. Han har også truffet venner av henne. Dessuten har de en felles interesse for salsadansing. I tillegg treffes de på Flyktningeguidens fellesarrangementer hvor de begge er flittige deltakere. For et halvt år siden ble Linda guide for en ny flyktning, en kurdisk kvinne på 26. Hva prater dere om? Prater dere mye om bakgrunnen deres for eksempel? I det første forholdet har vi ikke gjort det. Ikke alle ønsker å gjøre det, og her har jeg følt at det har vært riktigst å være litt tilbakeholden med slike spørsmål. Vi har fokusert mer på nåtid og fremtid. Ellers snakker vi selvfølgelig en del om den norske væremåten og om forskjeller mellom Norge og andre steder i verden. Jeg har lært veldig mye om andre kulturer gjennom å være flyktningeguide. Har det å være flyktningeguide svart til forventningene? -Ja, mer enn det! Og derfor har jeg også fortsatt. Jeg synes det er et veldig godt tiltak. Det at opplegget har blitt adoptert andre steder, viser jo at det fungerer bra. Hva slags utfordringer har du opplevd som flyktningeguide? Jeg synes ikke det har vært noen særlig problemer. Litt språkproblemer er det jo, men det kan man jo gjøre mye positivt ut av også. Jeg har lært meg litt tamilsk. Ved å engasjere seg i det andre språket blir språk mer en interessant utfordring enn et problem. Ellers så tenker en del jenter på at det kanskje kan være problematisk å være guide for en gutt. Men min erfaring er at det går helt fint. 13

14 TRENDAR I ARBEIDLIVET Den samfunnsvitskaplege utdanninga her i landet har ikkje si styrke i å motivere og førebu for leiarstillingar. Har du ein leiar i magen kan du kanskje finne sjølvtillit nok til å realisere draumen gjennom ein personleg coach. Eller er coaching berre nok eit fengande konsept som konsulentbransjen kan vri millionar ut av før det går av moten om nokre år? AV INGUNN TYSSE NAKKIM Coaching Etter seglturar, fjellklatring og annan leirskuleaktivitet, er trenden snudd. No handlar det om individuell oppfølging. Skaff deg din eigen coach. Med din heilt personlege veileder kan du losast oppover karrierestigen, bli ein betre leiar og få eit rikare liv. Forskar Morten E. Berg ved BI har arbeidd lenge med leiarutvikling og har tru på coaching som verktøy. -Tradisjonell leiarutvikling hadde svara i form av teori. Innhaldet blir formidla gjennom førelesingar, eksemplar og testar. Leiarane forstå teoriane, men greier ikkje gjere bruk av dei i sin kvardag. Kanskje er teoriane for enkle og rånda for kompleks. I coaching er det den som blir coacha altså coachi som har svara sjølv. Berg forklarer coaching som ei samtale mellom to der coachen gjennom aktiv lytting skal kunne hjelpe deg til å lukkast. Coachen skal stille spørsmål for å få innsikt i din tenkemåte og så legge fram fleire handlingsval med bakgrunn i teori og erfaringar. Eg vil spørje deg om kva som er bra med det livet du lever no, kva du ønskjer deg i livet og kva du trur skal til for å få det slik. Eit typisk dilemma som leiarar fortel om under samtalar eg har hatt er ønskje om å bli likt av alle og følgjeleg vanskar med å seie nei og ta upopulære avgjerder. Då er ein dømt til å mislukkast som leiar. Eit anna typisk dilemma er at leiaren synest ho arbeider for mykje og det går utover familien og venskap. Det er ikkje slik vedkommande vil at livet skal vere. Samtidig er leiaren detaljorientert, har vanskar med å delegere. Åtferda kan vere rasjonell, som frykt for å overføre makt til andre og slik framfostre konkurrentar til posisjonar ein sjølv ønskjer seg. Når eg får gjort deg bevisst på slike dilemma er det du som skal velje og handle. Eg som coach vil oppmuntre deg til handling, gje deg tilbakemeldingar og hjelpe til med å utvikle sjølvtillit. Slik skal du * bli flinkare til å nå bedrifta el. organisasjonen sine mål * bli flinkare til å nå personlege mål * komme inn i ein kontinuerleg læringsprosess - Dei endringane som må til kan virke opplagte når vi får dei fram i lyset. Men mange av dei leiarane eg har snakka med tar seg ikkje tid til å reflektere. Då kan det vere nyttig å setje av tid til slik refleksjon saman med ein coach. Fenomenet coaching har vakse fram dei siste fire fem åra i Noreg, og industrien veks. Hovudsakleg utanlandske organisasjonar driv kursing og sertifisering av coacharar, i tillegg til Handelshøgskulen BI. Det er truleg fleire hundre som tilbyr tenester som coach her i landet. Der finn du psykologar, teologar, "cand.magar" av ulike samansetningar, siviløkonomar, tidlegare konsulentar og folk med erfaringar frå næringslivet. Når ein coach tek kr eller meir per time skal ein ikkje undrast over at yrket er attraktivt. Godt då at det oftast er arbeidsgjevar som betalar for at medarbeidarar og leiarar skal få slik coaching. Forskar Morten E. Berg ved BI mener at det er viktig at coachar er klare på det etiske. Målet er å hjelpe friske og flinke menneskjer til å bli endå flinkare. Teori og etikk Berg er positiv til coaching, men også kritisk. For at dette skal bli seriøst er teori og etikk avgjerande. Ein del som driver coaching har sin bakgrunn innan konsulentverksemd og sal. Dei har funne ut at coaching sel. Dei bygger ikkje på forskingsbasert teori, men presenterer ein quick fix og held eit godt show. Det er sikkert artig å delta, men gir neppe varige resultat når deltakarane kjem tilbake på jobb. - Ein coach må også vere klar på det etiske. Coaching er å hjelpe flinke og friske menneskjer til å bli endå flinkare. Folk med problem bør få anna hjelp. Får ein inntrykk av at den ein coacher har større problem må denne visast vidare til psykolog eller psykiater. Brukt seriøst trur Berg at coaching har meir føre seg enn tradisjonell leiarutvikling. - Målet med coaching er 14

15 TRENDAR I ARBEIDSLIVET Coaching - ein ny veg til suksess eller keisarens nye klede? Ein del coaching bygger ikkje på forskningsbasert teori, men presenterer ein quick fix og held eit godt show, hevdar Berg. 15

16 TRENDAR I ARBEIDLIVET å endre tenke-, være-, og læremåte. Mine funn så langt syner at dei som deltek i coaching sjølv opplever at det skjer. Dette har vi også støtte for gjennom dokumentert forsking. Ei utfordring ligg i den endelege effekten dette vil få i bedrifta/organisasjonen. Her er ikkje funna så overtydande. Då blir neste utfordring å finne fram til kva hindringar som ligg i bedrifta/organisasjonen og ta fatt i desse, seier Berg. Berg ser at den akademiske utdanninga ikkje motiverer for leiarposisjonar, og trur mange akademikarar kunne ha godt av å få meir innsikt i leiing og få fram sine kvalitetar gjennom coaching. Mange samfunnsvitarar eg møter er problem- og årsaksorientert. Då står den framtids- og løysningsorienterte coachinga i kontrast. Her er vi på jakt etter det som er positivt, som kan utviklast og bidra til eit betre liv. Vi må hugse at coaching går ut på å hjelpe menneskjer som har det godt til å få det enda betre. Innan utdanningssystemet vil nok fleire og fleire lærarar oppdage at de bør bruke coachingteknikkar i læringsprosessen. VITE MER? Dei største som tilbyr kursing og sertifi sering av coacher i Noreg: - Bedriftsøkonomisk institutt, BI - HumanKapitalGruppen (Egil Sandvik) - eye4it, knytt til International Coach Federation, ICF, som har ei nordisk avdeling med base i København (Jan Georg Kristiansen) - HR Norge, (Jan Wiese) - Start Now Coaching (Ann Elin Schussel) HISTORIKK Omgrepet coach oppsto i byen Kocs i Ungarn i 1499 og vart brukt om hestevognene dei produserte der. Vognene vart kjente over heile Europa som svært behagelige til frakt av menneskjer frå eit punkt til eit anna. Slik får coaching ei symbolsk tyding som det å frakte eit menneske til ein ønska situasjon og eit godt liv. Frå 1850 vart coach brukt om personlege lærarar på universitet. Først om lag 20 år seinare vart coach brukt i sport, først om trenaren i følgjebåten ved roregattaer. I næringslivet dukkar omgrepet opp i slutten av 1950-åra og då som ein spesifi kk leiarstil. Enkelte føretak brukte coaching som namn på internopplæring på 1930-talet. Kilde: Morten E. Berg. Gammel vin på nye flasker Coaching har blitt ein industri. Kvaliteten på den coachinga som blir tilbydt varierer og mange er skeptiske. AV INGUNN TYSSE NAKKIM Stipendiat på Institutt for psykologi ved Universitetet i Oslo, Henning Bang, har jobba med leiarutvikling i 20 år og stiller spørsmål ved kva coachingen kan bidra med. Eg er skeptisk til coaching. Det er naivt å tru at ein gjennom eitt- og toårige kurs skal kunne lære å veilede andre til eit lukkelegare liv. Han meiner det blir lagt for mykje vekt på teknikkar i desse kursa. - Som psykolog har eg erfart at ein må møte menneskjer med eit langt breiare register og djupare forståing enn det den teknikkfikserte coachinga gjer. Innan coaching er ein også særleg opptatt av å ta fatt i det positive og få folk til å gjenta og overføre sine suksessar. Det er vel og bra, men ein kjem ikkje unna det å ta tak i problema når ein skal drive leiarutvikling og utvikling av menneskjer. Eg har heller ikkje blitt særleg imponert av dei coacharane eg har møtt. Dei har demonstrert eit alt for snevert arsenal å spele på i samhandlinga med andre, og då blir det banalt. Alminnelege sjølvsagtheiter Tom Colbjørnsen ved Institutt for strategi og ledelsesutvikling ved NHH ser klart behovet folk har for veiledning, men er i tvil om kva ekstern coaching har å tilby. - Som følgje av individualiseringa i samfunnet må folk ta stadig fleire val sjølv. Då er det klart at mange ønskjer seg veiledning for å ta riktige val. Men eg er svært usikker på kva den eksterne profesjonelle coachinga kan tilby der. Det dreier seg om karriereveiledning og veiledning mot eit betre liv, men eg synest coaching blir mykje alminnelige sjølvsagtheiter. Bang har imidlertid tru på personleg veiledning over tid. Denne forma for samtale har både leiarar og medarbeidarar nytte av. - Men å dyrke fram eit nytt omgrep som coaching er som å fylle gammal vin på nye flasker. No vil alle ha coaching og alle vil drive med det mange på sviktande grunnlag. Colbjørnsen understrekar også at han ser heilt annleis på den interne coachinga som skjer i føretak, der leiarar coachar eigne medarbeidarar gjennom å klargjere mål og gje tilbakemeldingar på medarbeidarane sin innsats. Dette er noko anna og heilt naudsynt for å få effektive føretak. 16

17 Hjelp til refleksjon TRENDAR I ARBEIDLIVET Siri fekk drømmejobben og personleg coach. Det enda med at ho sa opp jobben. Og det var nok ein heilt riktig konklusjon, som min coach hjelpte meg fram til. AV INGUNN TYSSE NAKKIM Siri Rognstad er statsautorisert revisor. Etter seks år i arbeidslivet fekk ho det alle såg som drømmejobben i eit anerkjent finansieringsselskap. Det er ein tøff bransje med lite tid til personleg oppfølging. Siris sjef hadde sjølv positiv erfaring frå ekstern personleg coaching og tilbydde Siri å prøve. - Eg visste lite om coaching, men stilte med eit opent sinn og fekk ei veldig positiv oppleving. Coachinga pågjekk i om lag to månader. Samtalane dreidde seg om kva val eg hadde tatt i livet, utdanninga mi, korleis eg hadde det og kva eg likar, kva som motiverer meg og gir meg energi. Slik fekk vi definert klarare mål for meg. Prosessen fekk meg til å innsjå at eg hadde valt feil jobb. Eg trivast betre i eit større fagleg miljø, med andre oppgåver og ein annan leiarstil. Min coach gav meg konkret i oppgåve å rangere arbeidsoppgåvene mine etter kva eg trivast best med. Det kan virke banalt, men det gav meg ny innsikt. Du kan seie at ho hjelpte meg til ein refleksjon som eg ikkje tok meg tid til i kvardagar med arbeidstimar. Så sa Siri opp jobben. Den konklusjonen kunne eg kanskje ha nådd sjølv, men det ville tatt lenger tid. Eg var så fornøgd med coachinga at eg heldt fram for eiga rekning etter at eg hadde fått ny jobb. Ein seier at coaching skal endre tenke-, vere-, og læremåte, og det er nok riktig. Eg hadde flink pike syndromet, hadde vanskeleg for å seie nei og setje grenser, og tok på meg for mykje. Det vart eg veldig klar over gjennom prosessen. Når eg søkte ny jobb merka eg at eg tenkte og handla annleis. Eg fekk på nytt tilbod om ein prestisjetung drømmejobb, men brukte den innsikta i meg sjølv som eg hadde fått og takka nei. Eg enda med ein jobb som eg trivast godt i. - Eg trur ikkje mi oppleving kan generaliserast. Først og fremst trur eg dette er personavhengig. Eg møtte ei dyktig dame som inngav tillit. Ho hadde leiarerfaring frå privat næringsliv, bakgrunn i finans og litt psykologi, i tillegg til sertifisering som coach. Her ligg to føresetnader, trur eg. Det eine er personleg eignaheit, som min coach hadde. Det andre er innsikt i min bransje som ho også hadde. Det er Siri Rognestad meinar coachinga hjalp ho til refleksjon og gav ho ny innsikt. Foto: Ingunn Tysse Nakkim. nok lurt å sjekke bakgrunnen til den coachen ein vel på førehand. Eg er jo også litt skeptisk til at kven som helst kan kalle seg coach, sidan det ikkje er ein beskytta tittel. - Generelt trur eg ein skal vere litt varsom med å ta store avgjerder i ein coachingprosess, og dobbeltsjekke med seg sjølv. Ofte er jo coachen betalt av arbeidsgjevar, og det kan sikkert oppstå interessekonflikter mellom kva som er best for meg og kva resultat arbeidsgjevar ønskjer. SAMFUNNSVITEREN RETTER... SSB opplyser at noen av opplysningene i artikkelen Statistisk Sentralbyrås uavhengige rolle I Samfunnsviter nr ikkje stemmer. Nedenfor kommer korrigeringer..midlene skrev seg for det meste (66 prosent) fra departementer og andre statlige kunder, men også fra Norges forskningsråd (11 prosent) og forskningsinstitutter og universiteter (6 prosent), og anvendes som nevnt til offisiell statistikkproduksjon, utvikling av ny statistikk og til forskning og analyse. 17

18 SATS TEKST OG BILDER: GUNN KVALSVIK Det er mye morsommere å være en del av løsningen enn en del av problemet! Samordning av Aetat, trygdeetat og sosialtjenesten (SATS) og hvordan framtidens forvaltning av arbeids- og velferdsordninger skal være, kan bli en av de største reformene vi noen sinne har hatt i offentlig sektor. Reformen går på tvers av både etater og sektorer. Den vil berøre oss alle, som brukere, som arbeidstakere og som samfunnsborgere. Dette er bakteppet for Akademikerkonferansen som ble arrangert i slutten av september. Leder Akademikerne, Christl Kvam - Utfordringene knyttet til organiseringen av den offentlige arbeids- og velferdsforvaltning er èn grunn til at reformen engasjerer oss som arbeidstakerorganisasjon. En annen grunn er at reformen henger direkte sammen med utfordringene i avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv hvor partene i arbeidslivet har en viktig rolle. Ordene kommer fra Christl Kvams åpningsinnlegg under Akademikerns konferanse om SATS. Akademikerlederen startet konferansen med å understreke viktigheten av reformen og å si at organisasjonen støtter en reformering av enhetene med sammenslåing som et endelig mål. I salen satt omlag 200 tillitsvalgte fra hele landet og fra de berørte etatene. I tillegg satt statssekretær fra Sosialdepartementet Kristin Ravnanger, Trygdedirektør Arild Sundberg, Arbeidsdirektør Inger Johanne Stokke, Professor Jørn Rattsø, omstillingsansvarlig i Akademikerne Odd Jenvin, akademikertillitsvalgt Ågot Li fra Mattilsynet og rådgiver Petter Hoff klare for å holde sine innlegg. Akademikerne, politikere, arbeidsdirektør og trygdedirektør har et klart felles utgangspunkt og det er at tiden er inne for en reform i forvaltningen som arbeider mot den ikke arbeidende delen av arbeidsstyrken. 18

19 Målet er at flest mulig skal komme seg ut i arbeidslivet og at elementer som virker utstøtende må og skal bort. Nedenfor kommer en kortversjon av noen av innleggene under konferansen. Akademikerne: Viktig med medbestemmelse Christl Kvam pekte på tre forhold som Akademikerne mener er grunnleggende for at en bør følge prosessen tett og ha medinflytelse: - Som arbeidstakerorganisasjon har vi et særlig ansvar for å sikre at arbeidstakerne ivaretas i omstillingsprosessen. - Som akademikerorganisasjon er vi særlig opptatt av at eksisterende fagmiljøer ivaretas. Fagmiljøene må kunne få positive utviklingsmuligheter gjennom de prosesser og strukturer man velger. - Som hovedorganisasjon og samfunnsaktør er det også viktig for oss å ha fokus på brukerinteresser hva gir de beste brukerløsningene, hvordan sikrer vi best rettssikkerhet, en enkel og rask saksbehandling og en fleksibilitet for den enkelte bruker? Kvam mente at fellesnevneren for å oppnå gode resultater er å sikre kvalitet i alle ledd i omstillingsprosessen gjennom involvering av de faglige krefter man har i egne organisasjoner via fagmiljøene og tillitsmannsapparatet. - Mitt beste råd i forhold til dette, er å involvere de ansatte i den omstillingsprosessen man står overfor i arbeids- og velferdsforvaltningen. Ikke for å skaffe seg alibi eller gisler, men fordi det lønner seg for alle parter, understreket Kvam, som også poengterte at Akademikerne ønsket en løpende dialog med statsråden i prosessen. Dette fordi det er viktig at man i tillegg til det som skjer i de enkelte etater og på den enkelte arbeidsplass har en dialog på et overordnet nasjonalt nivå. Christl Kvam avsluttet sitt innlegg med ordene: - Det er mye morsommere å være en del av løsningen enn en del av problemet! Politikerne: Effektivitet, kvalitet og service Statssekretær Kristin Ravnanger informerte kort om status for samorganiseringsprosjektet og understreket at det ligger betydelig politisk vilje bak. De politiske grunnene bak en samorganisering er mange, men de viktigste er: 1. å sikre nyrekruttering 2. få flest mulig ut i arbeidslivet 3. en aldrende befolkning SATS Ravnanger vektla behovet for at fremtidens tilbud i størst mulig grad skulle ha et brukerfokus. - Mange opplever å bli kasteballer i systemer og må legge frem sakene sine gang på gang. Dette er sløsing i mange ledd. Utfordringen er å få til en ordning som skaper et bedre system for både de bak skrankene og de framfor. Essensen i statssekretærens innlegg var målsettingen om effektivisering, men uten at det skal gå på bekostning av kvalitet og service. Trygdeetaten: En sammensatt utfordring Trygdedirektør Arild Sundberg startet sitt innlegg med å snakke om den kompleksiteten brukerne av etatens tjenster utgjør: - Kompleksiteten blant våre brukere gjør at vi ved siden av å skulle definere gruppen under ett som "ikke arbeidende", kan plassere de i mange underkategorier med høyst forskjellig karakter. I tillegg er det oftest slik at en bruker tilhører flere underkategorier. Det er da det begynner å bli komplekst. Det er svært viktig at forståelsen for denne kompleksiteten kommer med i utformingen av en samordningsmodell. For trygdedirektøren skaper kompleksiteten behov både i utforming av førstelinjen (der brukere møter velferdstilbudet) og i kompetansen de ansatte må inneha. - Målet om å få flere ut i arbeid og ikke minst få de fort tilbake til arbeidslivet krever at vi tenker nytt og kreativt, og det krever stor kompetanse av de som sitter i førstelinjen slik at de blir sluset i riktig retning. Trygdedirektør Arild Sundberg Statssekretær Kristin Ravnanger Sundberg mener at en modernisering og effektivisering må til, men at det er en svært kompleks ufordring. Han poengterte at det ikke er tvil om at det krever en ny arbeidsmetodikk (rolle og oppgaveforståelse), kompetanseutvikling blant de ansatte i etatene og av systemet rundt etatene. I tillegg kreves det en grundig gjennomgang av det regelverket og de virkemidlene etatene skal jobbe innenfor. 19

20 Arbeidsdirektør Inger Johanne Stokke SATS Aetat: Flikking over tid har ikke ført frem - det er nødvendig med en organisatorisk reform For Arbeidsdirektør Inger Johanne Stokke var utgangspunktet klart og tydelig: - Reformen kommer til å koste mye både i arbeidskrefter og i kroner, vi må derfor ikke på noe punkt i prosessen glemme hvorfor vi gjør det og hvilke mål vi har for å gjøre det. For Aetat er arbeidslinja fokuset og begrunnelsen for ønsket om en reform. Med arbeidslinjen refererer en til den politiske målsettingen om at flere skal i arbeid og færre på trygd. Ledighetstallene forteller at etaten slik den fungerer idag, ikke fungerer optimalt for å møte dette poltiske målet. Arbeidsdirektøren argumenterte for samorganisering med trygdeetaten og sosialtjenesten fordi hun tror dette, i den rette formen, vil skape bedre dynamikk og gi et bedre tilbud for brukerne. Rattsøutvalget: Fire mulige samordningsmodeller Professor Jørn Rattsø, som leder regjeringsutvalget som har utredet ulike organisasjonsmodeller for samordningen av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten, startet med å skissere de tre hovedmålene for reformen: arbeidslinja ( å få flere i arbeid), brukerretting (bedre tilbud for brukerne) og effektivisering. Utfordringer, i følge Rattsø ligger i at de tre velferd- stilbudene (Aetat, trygdetaten og sosialtjenesten) har vokst sammen med til dels overlappende tilbud. Dette medfører blant annet at mange ikke får hjelp raskt nok og blir kasteballer i systemet. Utvalget peker på to viktige avklaringer som en først må ta stilling til. Det er : 1) om de samlede oppgavene fordelt på en eller to organisasjoner(en etat for arbeid og inntekt og en etat for pensjon, familieytelser og helserefusjoner) og 2) skal det være statlige eller kommunale virksomheter? Utvalget har utarbeidet fire hovedmodeller for en fremtidig samorganisering, disse er presentert i NOU 2004:13. Kort oppsummert er rammene rundt modellene som følger: -Den første modellen er en statlig arbeidslinje, en for inntekt og en for pensjoner. - Det andre forslaget er å legge arbeidslinjen kommunalt og gi kommunene ansvaret. - Et tredje forslag er en ren statlig modell. - Og et siste forslag er en ren kommunal modell. Rattsø understreker at der selvsagt er fordeler og ulemper med alle modellene, og at dette også er presentert i meldingen. Involvering og ivaretakelse Odd Jenvin, Akademikernes hovedtillitsvalgt for omstilling i statssektoren, avsluttet konferansen med å snakke om Akademikerne sine oppgaver vedrørende en samordning. Jenvin snakket om elementer som involvering og ivaretakelse, kompetanse på omstilling, påvirkningsarbeid og informasjon med tanke på den videre prosessen. NOU 2004:13 - En ny arbeids- og velferdsforvaltning er nå ute på høring. Akademikernes primærforeninger, herunder Samfunnsviterne, har 5. oktober som frist for å komme med innspill til Akademikernes høringsuttalelse som oversendes Sosialdepartementet innen 1. november. STATUS PÅ ARBEIDSSTYRKEN I DAG - Halvparten av befolkningen er til enhver tid brukere av en eller flere av de tre etatene dvs. arbeid, trygd og sosiale tjenester. - Om lag personer i yrkesaktiv alder er til enhver tid enten fast eller varig borte fra arbeidslivet og mottar en eller annen form for inntektsstønad fra det offentlige. - Vi snakker om mange mennesker og store økonomiske tall. - Reformen som er foreslått berører over ansatte vi anslår at et sted mellom 2000 og 3000 av disse er akademikere. De fleste av disse er jurister, økonomer, psykologer og samfunnsvitere. Professor Jørn Rattsø - Akademikere som utviklere og produsenter av tjenester spiller en avgjørende rolle i alle de tre etatene. Kilde: tall og informasjon er hentet fra foredragene under akademiker-konferansen 20