Navalmedisinsk Bodstikke

Transkript

1 Navalmedisinsk Bodstikke Nyhetsbrev fra Saniteten i Sjøforsvaret Nr 38. Vol 19. Nr Vandrende blodbank i Det Indiske Hav I forbindelse med deployering til operasjon Ocean Shield 2013 skal KNM Fridtjof Nansen ha med seg et fullt traumeteam bestående av anestesilege, kirurg, operasjonssykepleier, ortoped og anestesilege, i tillegg til fast sanitetspersonell i besetningen og fra MJK. I verst tenkelige scenario kan en av våre egne soldater få skuddskader i buk eller bryst som rammer de sentrale karene med påfølgende store indre blødninger eller broen kan rammes av en RPG med flere skadde. mannskap ombord og sendt dit for blodtyping og virusanalyse. Erfaringer fra Afghanistan har vist historisk stor overlevelsesprosent ved skudd- og splintskader, noe som sannsynligvis ikke bare skyldes en svært effektiv evakueringskjede, men også at man har gitt blod og plasma i 1:1 ratio og ikke 1:4 som er vanlig for voksne pasienter innenlands. Dr. Strandenes har også hatt et prosjekt gående ved MJK der man har brukt fullblod til transfusjon med gode resultat. Vi har også begrensede muligheter for vasking av erytrocytter ombord og ikke med seg bioingeniør. Disse forholdene tatt i betraktning har man valgt å gå for en løsning med fullblodstransfusjon. Det har vært internasjonal interesse for prosjektet. Sanitetspersonellet lærer seg å blodtype Dersom uhellet skulle være ute, kan det bli behov for store mengder blod til transfusjon. SANSJØ har sammen med OK Strandenes derfor tatt kontakt med Blodbanken på Haukeland Universitetssykehus og startet opp prosjektet «Walking Bloodbank» i samarbeid med professor Einar Kristoffersen. En SOP er blitt utarbeidet og sanitetspersonellet ombord samt tilgjengelig mannskap fra KNM FNAN har vært på Haukeland for trening og tapping i tre dager, og vi har hatt besøk ombord for intervjurunde. Juridisk sett er «Walking bloodbank» en del av Blodbanken ved Haukeland og vi har derfor tatt blodprøver av alt Kokken Ness som tar blodprøve av servitør Edvardsen til blodtyping Når traumealarmen går stiller traumeteamet på hospitalet (aktre sanitet) og resterende sanitetspersonell stiller på forre sanitet. Ved behov etableres «Walking bloodbank» og man kaller inn personell til blodtapping. Pasienten blodtypes og personellet er blodtypet på forhånd, men man tar også en hurtig-agglutineringstest ved tapping. Disse er basert på uttørket serum med IgM mot henholdsvis humant A, B, og D antigen, og er enkle å lese av for sanitetspersonellet. Fire poser med O negativt, og/eller lavtitret O positivt blod vil til enhver tid bli lagret i en egen isoporkasse med egen temperaturkontroll på kjølen og nytt blod tappes fra givere ombord hver tredje uke. Kokkene sjekker temperaturkontrollen daglig. Etter tapping leukocyttfiltreres blodet ved Denne publikasjon finner du på

2 hjelp av et mekanisk filter for å minimere risikoen for SIRS. Dette tar ca. 40 minutter. I underkant av en time inn i kirurgien kan da pasienten få sin femte enhet med fullblod. Bioingeniør Gregusdotter viser kokkene hvordan en skal leukocyttfiltrere fullblod. A positiv giver Lt Tony Fredrik Gjessvåg tony.gjessvag@gmail.com Skipslege KNM Fridtjof Nansen Mental førebuing til sjømilitært oppdrag SNMG mai 2013 la KNM Fridtjof Nansen (KNM FNAN) frå kai ved Haakonsvern Orlogsstasjon for å delta i Standing Nato Maritime Group 1 (SNMG1), som for tida er engasjert i Operation Ocean Shield (OOS). OOS er eit oppdrag som handlar om å beskytte sivil skipsfart og sivile sjøfolk mot piratangrep og trygge den viktige handelsvegen gjennom Adenbukta. KNM FNAN skal delta i SNMG1 fram til julen To besetningar skal veksle på å bemanne fartøyet, med ein rotasjonssyklus på ca. åtte veker. Regjeringas handlingsplan «I tjeneste for Norge» slår fast at norsk militært personell som deltek i internasjonale operasjonar skal få psykososial og medisinsk oppfølging før, under og etter oppdraget. I Sjøforsvaret er det psykologane i Sjøforsvarets Støttelag har oppdraget med å klarere mannskapets psykisk helsetilstand samt å førebu besetninga mentalt på oppdraget dei skal ut på. Denne artikkelen vil gjere greie for arbeidet som blei gjort i forkant av utreise. Internasjonal teneste kan vere krevjande, både fysisk og mentalt. Det er derfor viktig for Forsvaret at alle som blir sendt ut er skikka til oppdraget. Ein ønskjer ikkje å sende ut personar i mental ubalanse då dette kan få alvorlege konsekvensar både for avdelinga, i form av redusert operativitet og redusert tillit i avdeling, og for den enkelte si psykiske helse, både på kort og lang sikt. Forsvaret har eit ansvar for at alt personell som blir sendt ut er skikka til oppdraget. Utsjekken på psykisk helse blir gjennomført skriftleg. Besetningane på KNM FNAN må fylle ut eit spørjeskjema som er spesielt samansett for denne type oppdrag. Spørjeskjemaet består av fleire validerte og velkjende verktøy som undersøker psykisk helse og søvnkvalitet i tillegg til ein del spørsmål meir direkte retta mot førebuingar til oppdraget, forventningar, familiesituasjon, eigne sjømilitære ferdigheiter og oppfatning av risiko knytt til oppdraget. Skjemaet inneheld òg ein rubrikk der ein kan be om å bli kontakta av helsepersonell for fortruleg samtale. Ved høge skårar vil helsepersonell ta initiativ til fortruleg samtale. Navalmedisinsk Bodstikke 19. Årgang. Nr 1, Side 2

3 Etter utfylling blir spørjeskjemaet blir skanna og skåra av psykolog i Sjøforsvarets Støttelag før det blir sendt vidare til skanning hos Vernepliktsverket, som legg skjema inn i helsejournal. Spørjeskjema fungerer på denne måten som dokumentasjon på helsetilstand før, under og etter deployering, og vil i seinare tid kunne nyttast i til dømes erstatningssaker. I tillegg til utsjekk på psykisk helse, gjennomfører SSL ein brief for besetning og leiinga ombord. Dette foregår detaljvis, ein ønskjer gruppestørrelsar på i underkant av 20 personar. Denne briefen tek for seg mental førebuing generelt, stress og menneskelege stressreaksjonar, teknikkar for stressmestring og spørsmål rundt det å ta liv. Vidare går briefen inn på tema meir knytt til det spesifikke oppdraget og korleis førebu seg mentalt til dette. I tilfellet OOS kan dette til dømes vere asymmetrien i styrkeforhold, overgangen frå å vere eit krigsfartøy utrusta for å ta liv på lang avstand, til å nedkjempe svakare mål på kort distanse, samt moglegheita for å komme i kontakt med flyktningar, offer for menneskesmugling eller fangar som blir tekne ombord. Vi snakkar òg om ulike truslar fartøy og mannskap kan bli utsatt for løpet av oppdraget, frå kidnapping i utehavn til angrep ved kaianløp. I siste del av briefen nyttar ein materiale frå førige deployering til Adenbukten, då KNM FNAN deltok i EU-operasjonen «Atalanta». Under denne deployeringa gjennomførte vi datainnsamling med spørreskjema, og stilte mange av dei same spørsmåla som blir stilt til besetninga som deployerer til OOS. På denne måten kan vi sjå korleis svara på spørjeskjemaet utvikla seg gjennom deployeringsperioden, som for Operasjon Atalanta var seks månader. Dette kan gje mannskaprt som reiser ut meir informasjon om kva dei kan forvente av slitasje og utvikling gjennom deployeringsperioden. Avslutninga av briefen blir gjennomført som ein samtale, der foredragshaldaren spør gruppa kva dei forventar, om dei føler seg klare, kva som har fungert/manglar i treninga og oppkøyringa til oppdraget etc. Siste arbeidsoppgåve i førebuinga er ei tilbakemelding til skipssjef. Her gir personell frå SANSJØ tilbakemelding både på resultat frå spørjeundersøkinga, og på det som dukka opp i gruppesamtalane. SANSJØ kan òg komme med anbefalingar til tiltak, dersom dette er ønskjeleg frå sjef. Det er viktig at all støtte og førebuing blir gjennomført i samarbeid med leiinga ombord, og foregår på deira premisser. Dersom screening og mental førebuing blir ei belastning for mannskap og leiing ombord, heller enn noko dei verdset og ser nytten av, vil arbeidet vere mislykka for begge partar. Neste sekvens i oppfølging vil vere midtevaluering, som blir gjennomført i operasjonsområdet når ein nærmar seg halvvegs i oppdraget. Lt Sverre Sanden, sverresanden@gmail.com Marinepsykolog, SANSJØ Svalbard rundt med KV Nordkapp Aller helst ville jeg ha avtjent førstegangstjenesten som vernepliktig akademisk befal hos Kystvakten. Og de to ukene jeg fikk hospitere som VAB-lege ved KV Nordkapp på tokt rundt Svalbard, var definitivt en uforglemmelig opplevelse som jeg setter stor pris på og ikke ville ha vært foruten. Jeg hadde innrykk på Sessvollmoen til grunnleggende befalsutdanning i august 2011, og fra november 2011 til juni 2012 var jeg utplassert på mobil hjelpeplass ved Sanitetsbataljonen på Setermoen i Indre Troms. I juni 2012 avtok øvelsesaktiviteten og med velvillig innstilling fra eget tjenestested og Sanitetsinspektøren i Sjøforsvaret, kommandør Jan Sommerfelt- Pettersen, fikk jeg tjenestegjøre på et tokt ved KV Nordkapp. Toktet hadde med seg teknikere fra Meteorologisk institutt og oppdraget var primært å utføre vedlikehold på værstasjonene plassert rundt omkring på Svalbard. Det var en spent lege som satte seg i bilen og kjørte de 22 milene fra Setermoen til Sortland for å mønstre på KV Nordkapp 6. juni Jeg ble tatt vel imot av skipssjefen og hele mannskapet. Som eneste mann fra Hæren ombord var jeg også eneste mann i grønt, så det var relativt synlig hvem Navalmedisinsk Bodstikke 19. Årgang. Nr 1, Side 3

4 som var "doc", som betegnelsen er til sjøs. Skipet var relativt fullt siden teknikerne fra Meteorologisk institutt også skulle være med, så jeg ble innkvartert på fremre sykelugar på styrbord side. Denne lå vegg i vegg med legekontoret. Etter å ha tjenestegjort på hjelpeplass i Hæren og blitt vant med nokså spartanske forhold, var legekontoret på skipet overraskende godt utstyrt. Med meg hadde jeg også to "piller", som sanitetsassistentene kalles i Sjøforsvaret. 7. juni anløp vi Svolvær der en rekke internasjonale militære dignitærer kom ombord for et dagseilas tilbake til Sortland gjennom det vakre Raftsundet. Deretter satte vi kursen nordover mot Tromsø. I nærheten av Tromsø var det en gast ombord som var litt pjusk, og kanskje litt blek også. Av en eller annen årsak ba jeg pille måle hemoglobin på gasten. Overraskelsen var stor da prøvesvaret kom tilbake med hemoglobin på 5-tallet. Her burde det jo ha ringt en bjelle. Men det passet seg slik at helikopteret likevel skulle innover til Bardufoss en tur, så gasten og jeg ble fløyet inn til Tromsø sykehus for å legge inn pasienten til observasjon. Der traff jeg også tilfeldigvis en jeg hadde vært i turnus med på Lillehammer og ikke sett siden, så i det hele tatt var det en hyggelig bytur. En kort busstur senere var jeg nede i Tromsø sentrum og steg ombord på sjøbjørnen som fraktet meg tilbake til KV Nordkapp. Vi ble liggende i nærheten til neste dag. Gasten ble utskrevet i velbefinnende med normal hemoglobin. Det viste seg nemlig at pille ikke visste forskjell på glukose- og hemoglobin-apparatet, som jeg nok hadde tatt for gitt. Etter denne oppklaringen fikk jeg meg en lærepenge og pille en instruksjon i bruk av riktig måleapparat. Lynx-helikopteret var tilbake på skipet, og turen gikk så nordover mot Svalbard. Det ble god tid til å kikke seg rundt om på skipet, både på bro, helikopterdekk og sågar treningsrommet. I rom sjø fant redningsmannen ut at doc måtte ha heisutsjekk, slik at skipet medførte lege som kunne fraktes ut til andre fartøy i nødstilfeller. Med tanke på at jeg og en annen med-vab-lege hadde stått over rappelleringen på kornsiloen i Elverum under en mestringsøvelse endel måneder i forveien, var jeg mildt sagt spent på hvordan dette ville gå. Redningsmannen tok seg god tid til å instruere i tilog frakobling fra vaieren som skulle heise meg opp og fire meg ned mellom helikopteret, som hoovret ca meter over havoverflaten og helikopterdekket. Vaieren i helikopterheisen er helt uten elastisitet, så fall i denne på over en meter kunne ifølge redningsmannen være dødelig. Det var nok en fordel å unngå slakk i vaieren. Hvis helikopteret mistet oppdrift, kunne det la seg slippe mot havoverflaten for å få økt oppdrift fra vannet. I så fall ville jeg få meg et svært ubehagelig dykk. Under heisingen var det først når jeg nærmet meg helikopterdekk at helikopteret manøvrerte seg inn over skipet. I tilfelle heisen kjørte seg fast, ville vaieren bli kuttet, og da ville jeg overlevd et fall i sjøen langt bedre enn å klaske ned i helikopterdekket. Stort sett var øvelsen relativt fail safe, så lenge jeg holdt meg unna den doble utløsningsmekanismen i selen. Man måtte både vri rundt og trykke for å bli løst ut. I så fall ville man havne i sjøen eller på dekk som kunne være fatalt. På toppen ville man også kunne klare å knuse fingrene i helikopterheisen hvis man er uforsiktig. Etter mye tørrtrening med helikopterheisen inne i hangar nærmet tiden seg for å gjennomføre heisutsjekket, og 11. juni, midt i Barentshavet på en fin dag med rolig sjø, ble utsjekken gjennomført. Jeg satte meg ombord i helikopteret på anvist plass. Først ble det gjennomført en øvelse i drivstoffylling. Så var det min tur. Redningsmannen ble først heist ned til helikopterdekk. Deretter var det min tur. Jeg har vel aldri vært så fokusert på mine nylig innlærte prosedyrer, og klamret meg så hardt fast i vaieren og guidevaieren at jeg var støl i flere dager etterpå. Først var det å koble seg til, sjekket at tilkoblingen faktisk satt godt og på riktig plass, følge vaieren ut av setet mot åpningen, gå ut med ryggen først og bena på kanten, og la seg fire ned til helikopterdekk. Utsikten er mildt sagt luftig, men jeg rakk aldri å filosofere så mye over høyden. Det eneste jeg sitter igjen med fra selve heisingen opp og ned var at jeg var fast innstilt på å overleve dette og at jeg skulle se hytta på Kvernbru i Heidal igjen, også i år. Jeg ble først heist ned, koblet fra, koblet til, heist opp igjen, og slik ble det gjennomført tre runder før jeg ble heist ned en siste gang. Det var et voldsomst adrenalinrush i ha mestret å gjennomføre heisutsjekket, og jeg var vel mildt sagt ganske så glad og fornøyd da det hele var over. 12. juni var vi innom Longyearbyen for å hente de tre teknikerne fra Meteorologisk institutt før ferden bar videre nordover langs vestkysten av Spitsbergen. Der møtte vi også søsterskipet KV Senja på vei sørover. Midnattssolen og litt skyer ga en trolsk stemning når man skuet inn over landskapet. 13. juni var vi kommet på nordsiden av Spitsbergen, nord for 80 nordlig breddegrad. Herfra var det ikke noe land mellom oss og Nordpolen. Vi seilte litt nord for 80,5 nord, og kunne skimte Rossøya i det fjerne gjennom Navalmedisinsk Bodstikke 19. Årgang. Nr 1, Side 4

5 kikkerten, den nordligste øya på Svalbard, og en del av Sjuøyane nord for Nordaustlandet. Solen strålte døgnet rundt, og det begynte å bli mer is å se i vannet, og et og annet isfjell. Ved flere anledninger fikk jeg se hvalross på nært hold, som lå og hvilte seg på isflakene. Vi benyttet også anledningen til å fiske ombord en diger isklump til bruk for kommende dåp for ishavsgastene. Litt over midnatt 14. juni var det nytt oppdrag og jeg fikk være med som isbjørnvakt. Det skulle utføres vedlikehold på den automatiske værstasjonen på Verlegenhuken, Spitsbergens nordligste punkt. Jeg ble utstyrt med en signalpistol med klar beskjed om å skyte foran eventuell isbjørn, og ikke bak den, så den fortrinnsvis ville bli skremt vekk fra oss. Værstasjonen var merket med et stort oransje stillas, slik at vi skulle se hvor man skulle gå iland for å finne masten, som stod litt lenger inn fra kysten. Like utenfor lå KV Nordkapp, som nesten forsvant bak et digert isfjell som trolig hadde grunnstøtt like ved. Det ble ikke sett noen isbjørner den natten. Samme dag ble det omsider ishavsdåp av dem som ikke hadde vært nord for 80 før, undertegnede inkludert. Stikkord er rå sild, transmak, isvann, isbading og dramatiske kostymer alt i alt en artig opplevelse. 15. juni var det omsider tid for en øvelse ombord og pille var sminket opp av undertegnede med en skade i venstre underekstremitet, som ble håndtert tilfredsstillende av sanitetslaget ombord. KV Nordkapp hadde seilt sørover igjen langs vestkysten av Svalbard og var kommet til Bellsund for å fikse værstasjonen på Akseløya. Her fikk jeg omsider glimt av en hval. Neste stopp ble Hornsund, der folkene fra Meteorologisk institutt tok seg god tid til å hilse på kollegaene ved den polske forskningsstasjonen der. Toktet fortsatte rundt sørspissen av Spitsbergen mot Kongsøya på Kong Karls Land øst for Spitsbergen juni. Kong Karls Land er en del av Nordaust-Svalbard naturreservat der det er ferdselsforbud hele året for å beskytte isbjørnbestanden. Det står en værstasjon på Kongsøya som også trengte vedlikehold og nok en gang fikk jeg være isbjørnvakt. Og fra KV Nordkapp kunne jeg omsider observere isbjørn på Kongsøya! Vi dro iland med sjøbjørnen. Jeg hadde signalpistol, og noen andre var utstyrt med AG-3. Ingen isbjørn lusket mot værstasjonen mens vi var der, men jeg fikk se noen ordentlig store fotspor etter isbjørn; ingen tvil om at den har store labber. Fra skinnende sol kom plutselig tåken drivende lavt mot Kongsøya, og dermed forsvant sikten og varmen som gjorde det hakket mer utrivelig å være der. Redningsmannen hadde fått med seg at jeg ikke var komfortabel med rappellering, så det ble en-tilen-undervisning i rappellering ned på helikopterdekket, etterfulgt av jumajering opp igjen. Med litt opplæring er det innenfor rekkevidde. Deretter fulgte såkalt velferdsskyting. Det fungerer slik at man slenger ut en rekke plastkanner bundet til tau i baugen, og så fyrer man løs med AG-3 eller annet dertil egnet våpen mot plastkannene. Jeg ble dermed introdusert for en ny våpentype, ettersom jeg sivilt er jeger og skyter med hagle og rifle, og skjøt med HK-416 og Glock P80 pistol i hæren. Men helikopterbemanningen hadde flere artige ting på lager. De var utstyrt med en Smith & Wesson Magnum kaliber 45 revolver som jeg fikk prøve etter instruksjon. Jeg måtte ikke holde tommelen over hanen, da ville tommelen brekke. Jeg måtte også unngå å ha fingre foran tønna, for der står det ut stikkflammer. Jeg måtte også holde godt om skjeftet, ettersom rekylen er kraftig. Så fikk jeg prøve tre skudd og du verden for en rekyl, men det var også noe av det morsomste jeg har skutt med! Redningsmannen benyttet anledningen til å dra en skøyerstrek overfor meg da jeg duppet av i godstolen i offiserssalongen. I salongen står nemlig skipsklokken. Og plinger man i den, skylder man en flaske brennevin. Da jeg omsider ble vekket fra duppen, ble jeg bedt om å se på noe på bordet. Jeg dro til meg stolen, og dermed kom det et høyt og klart "pling" bak ryggen min. Jeg gremmet meg over å ha gått i fellen og trodde stolen var knyttet fast til klokken med hyssing, så jeg dro til meg foten for å reise meg. "Pling" sa det igjen og jeg innså at hyssingen var bundet rundt den ene foten. I forsøket på å få av hyssingen utløste jeg ytterligere et "pling". Og det hele skjedde med Navalmedisinsk Bodstikke 19. Årgang. Nr 1, Side 5

6 generell allmenn begeistring og latter fra de øvrige offiserene. Jeg trakk meg tilbake til fremre sykelugar og sov videre der. Siden jeg var førstereisgutt ombord, fikk jeg dispensasjon fra alkoholgjelden jeg hadde opparbeidet meg. Turen sørover gikk også fint og jeg ble generelt ikke sjøsyk med unntak av noen litt heftige dønninger en dag som reduserte matlysten litt. Maten var fantastisk og jeg skjønner godt hvorfor enkelte rapporterte om vektøkning når de var i tjeneste. Vel tilbake i Sortland 20. juni kunne jeg konstatere at det hadde vært et uforglemmelig tokt som jeg kommer til å huske resten av livet. Jeg ble tatt godt imot både av befal og gaster og skulle gjerne hatt hele tjenesten min ombord. En gast kom med en hyggelig kommentar da jeg mønstret av: Håper neste doc blir like kul. En strålende fornøyd og motivert lege kunne sette seg i bilen og kjøre tilbake til Setermoen, for å dimittere en drøy uke senere. Hvor mye pasientbehandling ble det så ombord? Ingen skip gikk ned, ingen fiskere brakk armer og ben, og ingen fikk omgangssyke ombord bortsett fra én med mistanke om omgangssyke som fikk knappe to døgns kjedelig karantene i en innvendig lugar uten vinduer. Men det spredte seg heldigvis aldri. Og gastene i sanitetslaget var fornøyde siden de omsider fikk trent på setting av venefloner og intramuskulære injeksjoner når de hadde helsepersonell ombord som kunne overvåke og instruere dem. Tilfeldigheten vil ha det til at det var en "rolig vakt" medisinsk sett. Slik utveksling mellom våpengrenene i Forsvaret kan absolutt anbefales når det lar seg gjøre. Det gir et bedre helhetsbilde av hva Forsvaret holder på med, og ikke minst en mer meningsfylt tjeneste for den enkelte lege. Lt. Lege Håkon Kinck Gaarder h.k.gaarder@gmail.com Hovedtillitsvalgt for VAB Rask respons i Barentshavet Dagen var kommet da jeg skulle få se KV Svalbard fra sjøsiden, ute på fiskeriinspeksjon med fiskerioffiseren. Jeg skulle være vitne under inspeksjonen på den britiske tråleren og var klar for noen rolige timer ombord med telling og oppmåling av fisk. Vi ble fraktet ut til tråleren med Sjøbjørn, den oransje båten som henger på siden av fartøyet vårt. KV Svalbard var litt av et majestetisk syn midt ute i Barentshavet. Vi kom ombord og ble ønsket velkommen av skipperen. Skuldrene var senket etter en vellykket overfart og entring av tråleren. Det skulle raskt vise seg at denne inspeksjonen skulle bli alt annet en rolig. Jeg fikk drøye fem minutter på den godt oppvarmede broen, før jeg ser Sjøbjørn, som var på vei tilbake til KV Svalbard, snu. På radio hører vi; «Doc tilbake, doc tilbake. Scramble Lynx». På vei tilbake prøver jeg å innstille meg på en ny oppgave, men denne langt mer alvorlig enn den jeg var forberedt på. «Scramble Lynx» er en operasjon der hele fartøyet er involvert for å få Lynx- helikopteret vi har ombord opp luften med redningsmann og i dette tilfellet meg, legen, ombord. Over høyttaleranlegget på KV Svalbard hører jeg; «Spansk tråler, mann hardt skadet, benbrudd og hodeskade.» Den spanske tråleren «Lodario» lå bare 12 nautiske mil fra oss på et sted som kalles Hopendjupet. Det er helt øst i Barenshavet, på grensen mot Russland, et sted der kort utrykningstid ikke forventes. Forfatteren og redningsmannen klargjør evakuering. Foto: 337 Skvadronen På med redningsdrakt, seler og hjelm. Utstyret har sanitetslaget fraktet ned til hangar, slik at jeg og redningsmannen kan ta med oss det vi mener er Navalmedisinsk Bodstikke 19. Årgang. Nr 1, Side 6

7 nødvendig. 25 minutter etter første melding om skadet person tar vi av med helikopteret. Det viser seg at den forulykkede er på en tråler kun fem minutters flytid fra vårt fartøy. Jeg blir heist ned i den spanske tråleren og redningsmannen tar seg av utstyret som skal heises ned til oss. Jeg blir guidet til pasienten av hans kollegaer. På akterdekk, mellom skrog og rekkverket ligger pasienten. Han er blitt pakket inn i ulltepper og ser på meg som kommer gående. «Godt tegn» tenker jeg. En i besetningen ombord behersker engelsk godt nok til at jeg kan skjønne at en tråldør som veier 2-3 tonn har truffet pasienten i ryggen og i benet og deretter kastet han innover akterdekket. Pasienten er tydelig smertepåvirket. Vi får han immobilisert på båre, og gitt han smertestillende intravenøst. Han blør friskt fra venstre legg, har en tydelig kul over venstre tinning og sterke smerter i ryggen. Leggen forbindes og vi anlegger spjelk for å stabilisere det jeg antar er en åpen fraktur. Ved hjelp av besetningen på tråleren får vi fraktet båren med pasienten til dekk hvor vi skal heise han opp i helikopteret. En vellykket heising, og vi returnerer til KV Svalbard for å fylle drivstoff. Den medbrakte hjertestarteren viser oss at pasienten har stabile vitale parametere. pasienten observert i en liten varmehytte ved helikopterlandingsplassen. Hopen er en liten øy øst av Spitsbergen. Øya har en meteorologisk stasjon som er bemannet av fire personer året rundt. Etter overlevering til lege fra Longyearbyen fikk vi en time på øya der skuldrene endelig kunne senkes igjen. Da hadde jeg fått sett KV Svalbard både fra sjøsiden, og fra luften, samt kvalifisert meg for den eksklusive klubben «Hopen Nakenbadeklubb». Neste dag kunne legen ved sykehuset i Longyearbyen fortelle at pasienten var stabil, og at de hadde påvist brudd i leggbenet. Pasienten ble sendt neste dag til Universitetssykehuset i Tromsø for videre undersøkelser og behandling. Mitt år i Løytnant Christoffer Strandly, strandly@gmail.com KV Svalbard /Saniteten i Sjøforsvaret Kystvakten Forfatteren heises opp til helikopteret. Foto: Håkon Kjøllmoen Ikke dårlig å få hjelp fra helsepersonell en halv time etter en ulykke midt ute der ingen land kan synes, men nå må pasienten ut av blåmyra som vi befinner oss i. Vi flyr til Hopen for å avlevere pasienten til lege som kommer med sysselmannens Superpuma fra Longyearbyen. Flytiden dit er vel halvannen time, og i «baksetet» finner du meg, redningsmann, heisoperatør og pasienten på båre. Spanjolen ser ut til å ha god effekt av de smertestillende som han fikk på tråleren, og ligger og dupper i den nå godt oppvarmede kupeen. Vel nede på Hopen, blir I løpet av mine syv måneder i tjeneste for Kystvakten har jeg seilt med KV Senja, KV Andenes, KV Nordkapp og KV Svalbard. På reisen har jeg truffet mange fantastiske mennesker som det har vært en glede å få jobbe sammen med. Når jeg tenker tilbake, var det en spent mann som stod på kaien på Sortland en snøfull vinterdag i januar. Klar for det første toktet med Kystvakten. Ikke visste jeg hva som ventet i jobben og ikke hadde jeg noe særlig erfaring med å være på sjøen heller. Det ble noen nølende steg over landgangen, før jeg traff akterdekksvakten ombord. En smilende gast som ønsket meg velkommen. Fra det øyeblikket, til dagen jeg gikk over landgangen i feil retning for siste gang, var det nettopp det min tid i Kystvakten ble: Et eneste stort smil. I kursperioden før jeg begynte å seile, fikk jeg et godt råd som jeg bar med meg inn i tjenesten. Vær interessert! Som lege jobber man stort sett alene ombord og det er lett å bli isolert i en hverdag som bare omhandler medisin/sanitet. Derfor er det desto viktigere at man er interessert i hva de andre ombord gjør i sitt daglige arbeid. Når Navalmedisinsk Bodstikke 19. Årgang. Nr 1, Side 7

8 det var rolig på hospitalet, brukte jeg mye tid på å oppsøke mine kolleger, som var mer enn villig til å lære meg ting jeg ikke kunne fra før. Det være seg navigasjon, fiskeri, dyreliv, fakta om nordområdene, historie, gjennomgang av maskinen m.m. Etter hvert falt mange biter på plass og jeg klarte å se fartøyet og ikke minst organisasjonen som en helhet. Mitt siste tokt ble kronet med en tur i strålende solskinn til Nordkapp-platået. Jeg kunne ikke bedt om bedre vær, eller bedre mennesker å dele den opplevelsen med og det ble den perfekte avslutningen på et fantastisk år i Sjøforsvaret. På de forskjellige fartøyene har jeg jobbet tett sammen med flere sanitetsassistenter (piller), som har vært veldig dyktige i sitt daglige arbeid. De har stort sett driftet legekontoret, vært aktive i undervisning av mannskap samt hjulpet meg med behandling av pasienter ombord. De har en solid bakgrunn fra sanitetskurset og har lært meg mye om militær sanitetsbehandling jeg ikke var like oppgående på fra før samtidig som jeg har gitt dem en bedre medisinsk forståelse av tilstander. Det var et dynamisk arbeidsmiljø som for meg fungerte veldig godt. Det har stort sett vært overkommelige allmennmedisinske problemstillinger ombord, bortsett fra to eksterne utrykninger til russiske fiskefartøy. En pasient med hjerneblødning samt en pasient med angina/infarktsuspekte brystsmerter. Begge ble evakuert inn til sykehus for videre behandling. Disse utrykningene avdekket hvor viktig det er at fartøyene trener på denne typen situasjoner, slik at alle vet hva de skal gjøre og kjenner sin rolle godt når de oppstår. Min jobb ble betydelig mye lettere når jeg hadde gode kolleger i ryggen som alle gjorde sin bit av arbeidet. Jeg lærte utrolig mye av andre, men også mye om meg selv i disse situasjonene. Erfaringene kommer jeg til å ta med meg videre når jeg nå trer ut i det sivile igjen. Til slutt vil jeg si noen ord om opplevelser. Det at jeg seilte med flere forskjellige fartøy, gjorde at jeg fikk maksimalt ut av tiden min når det gjaldt nettopp det. Allerede på mitt første tokt fikk jeg seilt over 80 grader nord, og ble døpt på ekte kystvaktvis på helikopterdekket, i minusgrader og sterk vind. Det var et kaldt møte med virkeligheten og kaldere skulle det bli, da vi noen dager senere dro inn til Bjørnøya for et kveldsbad med -1,8 grader i vannet. I etterkant fikk vi også en full omvisning på meteorologistasjonen der, som var utrolig spennende. På toktene som fulgte fikk jeg seile mye langs norskekysten, helt fra Hammerfest i nord til Stavanger i sør, inkludert en liten tur ut i Nordsjøen også. Jeg fikk se deler av landet vårt jeg aldri hadde sett før og det kommer jeg til å være evig takknemlig for å ha opplevd. Kursrapport Med vennlig hilsen Løytnant Axel Meyer Simonsen axel_simonsen@hotmail.com Avtroppende lege KV Sanitets-inspektøren for Sjøforsvarets fagseminar 2013 Fra 9. til 11. januar ble det årlige fagseminaret i regi av Sanitetsinspektøren for Sjøforsvaret avholdt. I år var det 164 påmeldte deltakere og for fjerde gang var Justissektorens kurs- og øvingssenter ved ærverdige Fredriksvern marinebase arena for begivenhetene. Store deler av årets seminar var viet lærdommer fra konflikten i Afghanistan, men blikket ble også kastet mot fremtidige konfliktscenario som kan berøre Norge og Forsvaret. Navalmedisinsk Bodstikke 19. Årgang. Nr 1, Side 8

9 Lærdommer Forsvarets overlege i anestesi, oberst Knut Ole Sundnes innledet med historien bak blodtransfusjoner i felt og på sykehus og om hvordan bruken har variert mellom fullblod og separate blodkomponenter. Nylig pensjonerte overlege i kirurgi Johan Pillgram- Larsen holdt et meget informativt innlegg om utviklingen av traumatologisk kompetanse under parolen, traumesentre vedtas ikke, de utvikles. Han peker med dette på behovet for å bevare opparbeidet kunnskap og bringe den videre inn i fremtidige utfordringer. Videre poengterte han behovet for både militær og sivil traumatolog isk utvikling og hvordan erfaringene må dryppe over på hverandre. Orlogskaptein Sverre Hougsnæs fremla flere resultater fra Afghanistanundersøkelsen 2012 som tar for seg det psykososiale aspektet ved veteraner som har tjenestegjort i Afghanistan Mange veteraner har beskrevet potensielt traumatiserende belastninger og flere har opplevd situasjoner der de har vært redde for å miste livet. Undersøkelsen avdekket blant annet mange samlivsbrudd og psykiske lidelser omtrent på nivå med normalbefolkningen. En god del rapporterer at de opplever økt psykisk styrke etter tjenesten med økt mestring og mestringstro. Det er også en klar tendens til sammenheng mellom om man har opplevd en alvorlig hendelse og om man har psykiske plager etter tjenesten. Sjef Forsvarets sanitet generalmajor John Maxfield Steineger belyste at hver enkelt har ansvar for å bringe kunnskapen før, under og etter operasjonene i Afghanistan videre. Han tok også opp faren for at sanitet effektiviseres bort når aktiviteten til Forsvaret endres. Det er viktig at vi greier å holde kompetansen fra blant annet traumesystemet og veterinærtjenesten i Afghanistan i organisasjonen, i tråd med Pilgram- Larsens kommentar om at traumesentre må utvikles over tid. Hvordan erfaringer fra hendelsene på Utøya har ført til en ny instruks om Forsvarets bistand til politiet ble forklart av oberstløytnant i Navalmedisinsk Bodstikke 19. Årgang. Nr 1, Side 9

10 Forsvarsdepartementet Mette Birkelund O Connor. Erfaringene har ledet til at den gjensidige plikten til å etablere tidlig kontakt er poengtert i instruksen. Forsvaret kan nå starte planlegging og forberedelser vedrørende bistand til Politiet uten å vente på formell beslutning fra Forsvarets operative hovedkvarter eller forsvarsdepartementet. Videre fikk deltakerne en innføring av beredskapsplan for helse og Helsedirektoratets koordinerende rolle ved helsekriser. Hva bringer fremtiden? Alf Christian Hennum fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) beskrev fremtidige scenarioer for terror og militære konflikter i Norge og hvordan forsvarsstrukturen må se ut i et langtidsperspektiv for å imøtese utfordringene. Analyser av spekteret av mulige scenarioer frembringer kapabiliteskrav som må samholdes med de faktisk tilgjengelige kapabiliteter. Et annet poeng var at forsvarsstrukturen bør være så fleksibel at den også håndterer "trendbrudd", det vil si scenarioer som man i utgangspunktet ikke har vurdert. Som en videreføring av temaet til Hennum fortsatte Tore Nyhamar, også fra FFI, med en innføring i aktuelle internasjonale trender, og hvilke drivere dette gir for fremtidige konflikter. Av de fremtidige utfordringene som ble brakt på banen var blant annet Security Sector Reforms hvor man under og kanskje i større grad etter operasjoner søker å stabilisere sikkerhetssektoren slik at den bidrar positivt til blant annet statsbygging. Slike operasjoner vil kunne dreie seg om trening og støtte til lokale styrker noe som er mindre mannskapskrevende men meget krevende for den enkelte. Som ledd i den økende globale urbaniseringen ser man for seg såkalte Megaby-operasjoner og det ble blant annet pekt på det internasjonale samfunnets begrensede erfaring med fredsoperasjoner i urbane områder. Man kan se for seg konflikter som involverer deler av verdens storbyer, mens andre deler av byen kan fungere bedre. Grunnlaget for vurderingene vedrørende fremtidige sjømilitære behov ble også tatt opp som tema. Eventuelt fremtidige lovløse tilstander på havet vil ramme små land spesielt hardt, og i særdeleshet Norge med sin maritime avhengighet. Professor Erik Fosse, Leder av Human Factors and Medicine Panel i NATOs Research and Technology Organization, snakket om kravene til helse under dagens operasjoner som ville vært helt utopiske for få tiår. siden. Han beskrev hvordan medisinen kan bidra til å gjøre arbeidsmiljøet for den enkelte soldat optimalt slik at den enkelte yter mest mulig. Samtidig ser man i Vesten livsstilsendringer som medfører sykdom og redusert fysisk yteevne som igjen kan gjøre soldatene i dårligere stand til å gjennomføre oppdraget. Innleggene under årets seminar var meget varierte og av andre foredragsholdere og tema kan major Ronny Hovland (Strategisk luftevakuering), kommandørkaptein Johan Storm Munch (Erfaringer fra traumehospitering i Sør-Afrika), daglig leder Radio Medico Agnar Tveten (Utvikling innen telemedisin) og kommandørkaptein Vilhelm Koefoed (Støy og risikobasert miljøovervåkning) nevnes. Som ved de foregående seminarene holdt Stavernentusiast Kåre Christoffersen historisk ettermiddagsin nslag, denne gang om Stavern fort og citadell under den store nordiske krig. Navalmedisinsk Bodstikke 19. Årgang. Nr 1, Side 10

11 Kursrapport Sanitetsoffiserskurs Kapteinløytnant Jon Helge Vasbø, SANSJØ & Marlog Offisersutdanningen på Sessvoll bar preg av vintertemperatur og snø. Vi ble kledd i grønt den første dagen og følte oss KTS rimelig kjapt. Denne følelsen forsvant like raskt etter første oppstilling utenfor kasserna da vårt befal fra garden gjentatte ganger benevnte ordet takras som beskrivelse av vår oppstilling. Gjennom de første to månedene gjennomgikk vi blant annet disse leksjonene: våpentrening, innføring i militær etikk, soldatferdigheter, gassbua, ledelse, seleksjonsmedisin, innføring i Forsvarets dataprogram med mer. Det ble selvfølgelig god tid til fyfo med tester både ved innrykk og ved slutt. Værgudene var absolutt på vår side hele våren så i tillegg til å komme i bedre form ble VAB-tropp en seende ut som en gjeng med gyllenbrune charterturister. Det hele ble avsluttet med en fire dagers øvelse i skogen hvor våre tillærte kunnskaper ble satt på prøve og utført i praksis. Årets første VAB-kull bestod av 23 leger, tre jurister og en tannlege. Alder på VAB ene var mellom 25 og 30 år. Vi skulle gjennom en 17 ukers periode med offisersutdanning de første åtte ukene og påfølgende medisinrelaterte kurs etter dette. Turen etter tiden på Sessvoll gikk først til FMI på Blinderen for flymedisin i to uker. Vi ble innkvartert på Kolsås leir i befalsforlegninger. Innkvarteringen var troppen meget fornøyd med. Vi hadde to praktiske øvelser der vi fikk anledning til å dra i kammer og simulere 25,000 fots høyde samt prøve en simulert flytur i gyro. Etter endt eksamen gikk turen videre til Sessvollmoen for PHTLS arrangert av Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Vi fikk i løpet av tre dager opplæring i prehospital behandling hvor ivrige markører hadde skadet seg både med bil og båt. Rena leir stod for tur med Tactical Combat Casualty Care hvor den prehospitale behandlingen ble satt i en mer militær setting. Vi fikk igjen mulighet til å (be)stikke markører med kanyler og nesekantareller både i fri mark og beltevogner. Navalmedisinsk Bodstikke 19. Årgang. Nr 1, Side 11

12 Turen gikk deretter til Bergen for videre kursing. Første uken ble det holdt kurs i Maritim medisin på Legenes hus i Bergen. Der ble vi grundig opplært i lovverket som gjelder i offshore og maritimt miljø. Etter endt kurs ble vi autorisert som sjømannslege. Turen videre gikk deretter til Haakonsvern for nok en uke med sjømedisin, nærmere bestemt Dykkemedisin. Kurset bestod av en god del teori og case studies etterfulgt av realistiske øvelser og et simulert dykk ned til 60m i trykktanken storegutt på DFS. Dykkerlege-lappen var i boks! Så pendlet vi fra Bergen og ut til Blomsterdalen en ukes tid for å få opplæring i sikkerhet ombord på fartøy. Vi fikk prøve overlevelsesdrakt, velte livbåt i basseng og slukke branner vha både pulver, CO2, skum og brannslanger. Perioden nærmet seg slutten og det ble arrangert en avsluttende øvelse på Sessvollmoen der all kunnskap som var blitt tilegnet skulle testes. Denne øvelsen var meget realistisk og en særdeles nyttig erfaring for samtlige i kullet. Flinke instruktører og godt sminkede markører gjorde at øvelsen ble intensiv og krevende, noe som gjorde at man følte at øvelsen var realistisk. Dette var best tenkelig praktisk avslutning på VAB-kurset! Av de 23 leger ble ni heldige satt til å tjenestegjøre i marinen og overflyttet til SANSJØ. Vi fikk en ekstra uke med kurs i Navalmedisin. Der ble det holdt leksjoner av historisk, operativ og hygienisk art. Vi fikk innføringer i hvordan det var å tjenestegjøre i marinen. Vi fikk en omvisning på Haakonsvern samt en guidet tour på fregatten KNM Helge Ingstad. Det hele ble avsluttet med middag på båten. Tiden var inne for å avtjene militærtjeneste i blått etter 17 fantastiske uker! Kapteinløytnant Chrstoffer Selnes christoffer.selnes@gmail.com SANSJØ, MJVT Fr@ nettet I denne spalten presenterer vi interessante nettsteder. Forskriftsendring skal hindre stikkskader og infeksjoner Endringene skal blant annet hindre skader og infeksjoner ved bruk av kanyler i helsevesenet. På bakgrunn av risikovurderingen er det nå et krav at det ved håndtering av spisse eller skarpe gjenstander skal benyttes utstyr med sikkerhetsmessige beskyttelsesmekanismer. Det er nye krav til plassering av avfallsbeholdere, og plasthylsen som sitter på alle nye kanyler i Norge skal ikke settets tilbake på kanylen etter at den er brukt. I Forskrift om endring i forskrift om utførelse av arbeid er det kommet en spesifisering av arbeidsgivers plikter og retningslinjer for risikovurdering ved bruk av spisse eller skarpe gjenstander, gjenstander som kan skjære, stikke og forårsake skader og/eller infeksjoner. Mye av dette er i tråd med det vi tidligere har praktisert, men nytt er at Forskriften krever også at hette skal ikke settes tilbake på kanyle etter bruk. Navalmedisinsk Bodstikke 19. Årgang. Nr 1, Side 12

13 Historiske episoder Spalten presenterer tekster fra sanitetens historie. Militær utdannelse av sanitetsoffiserer med vekt på det maritime Ordningen med vernepliktige sanitetsoffiserer kan i år feire 121 år! Jeg vil i det følgende beskrive ordningens etablering og utvikling gjennom 121 år. Oppsummert kan man si at ordningen har vært meget vellykket gjennom disse årene. Den har gitt en rekke leger kjenneskap til de spesielle forhold som preger funksjonen som marinelege og samtidig forsynt Sjøforsvaret med nødvendig legelig kompetanse. De vernepliktige leger har i mesteparten av perioden vært ryggraden i den operative integrerte marinesaniteten. Videre har ordningen vært et fundament for utdannelsen av leger som senere har fått yrkestilsetting i Sjøforsvaret. De siste årene har ordningen (VAB) vist seg å være så vellykket at en har blitt utvidet til akademikere utenfor helsefagene. Selv efter omorganiseringen av Marinens Sanitet i 1892 forble utdannelsen av Marinens sanitetsoffisersaspiranter og sanitetsunderoffiserselever felles for Arme og Marine. Sanitetskommandørkaptein Lid motsatte seg denne sammenblanding, men Paa dette punkt var hans saklig begrunnede motstand mot samrøringen forgjæves - som Manthey uttrykker det (Manthey, 1926; 46). Sanitetsoffiserer Fra 1892 ble medisinerstudenter og leger innkalt til verneplikt og gitt nødvendig offisersutdannelse og etatsspesifikk utdannelse. Sanitetsoffiserskurset gav legene (og efterhvert andre akademikere innen sanitet) samme status som offiserer utdannet ved krigsskolene. Felles sanitetsoffiserskurs, Offiserene ble utdannet ved årlige offiserskurs av seks ukers varighet som ble arrangert i Christiania i januar og februar. Kurset ble arrangert av armeen, men årlig ble det uteksaminert to offisersaspiranter til Marinen. Ved offiserskurset ble det undervist i rekruttering, øye- og øreundersøkelser, militær hygiene, krigskirurgi, feltsanitetstjeneste, båreeksersis, kommandoføring, træntjeneste, militær rett, militær administrasjon og ridning. Forut for offiserskurset skulle rekruttskole og kompanieksersis gjennomføres sammen med armeens aspiranter. 1 Videre skulle seks uker skipstjeneste som lægens assistent gjennomføres, de første tre som menig og de siste tre som sanitetsunderoffiser. Videre skulle 1. Avdeling av medisinsk embedseksamen være gjennomført og det måtte også fremlegges tilfredsstillende attest på utført voluntørtjeneste ved minst en medisinsk og en kirurgisk avdeling ved Rikshospitalet eller tilsvarende. 2 Efter gjennemgått kurs ble aspirantene beskikket til vernepliktige sekondløytnanter i Marinens Sanitet med seks måneders tjenesteplikt (Holst, 1895; 33). Etter å ha bestått embedseksamen ble de beskikket til vernepliktige premierløytnanter (efter 1930 vpl. marineleger). Den 1. oktober 1909 ble Marinens og Arméens sanitet formelt adskilt. Dog ble sanitetsoffiserskurset på 30 dager for Marinens sanitetsoffisersaspiranter avholdt sammen med Armeens sanitetsoffiserskurs frem til Marinens sanitetsoffiserskurs, Marinen begynte egen utdannelse av sanitetsoffiserer den 13. Mai 1921 ved Marinens Hovedstasjon (Jensen, 1965; 262). 3 Kurset var på 30 dager og skulle avholdes hvert annet år på Horten efter Forsvarsdepartementets bestemmelse (Manthey, 1921; 3). 4 Aspirantene 1 Ved Kgl. Res. av ble dette endret til at sanitetsoffisersaspirantene skulle skulle gjennomgå den alminnelige rekruttskole for sykebærerne ved ett av Hærens Sanitetskompanier (Jensen, 1965; 262). 2 Kravet til offiserer var iflg Olafsen (1950; 373) For å bli vernepliktig sanitetsoffiser måtte man ha gjennomgått den for armeens sanitets utskrevne reglementerte rekrutt- og kompanieksersis. Man må ha gjort 3 ukers sanitetstjeneste som menig og 3 som underbefalingsmenn ombord på tokt. Man må ha tatt 1. Avdeling av medisinsk embetseksamen og utført endel tjeneste på sykehus. Offiserer med tilfredsstillende resultat. De må gjøre tjeneste til fylte 35 år. 3 Olafsen, 1950; 376 skriver at det første sanitetsoffisersaspirantkurset på Horten ble holdt i I 1923 ble det avholdt et sanitetsoffiserskurs med seks deltager (Manthey, 1924; 3). Intet kurs i 1927 (Manthey, 1928; 3) hadde kurset 10 elever (Manthey, 1929I; 4). Intet kurs i 1929 (Manthey, 1930; 4). Intet kurs i 1931 (Vollaug, 1932; Navalmedisinsk Bodstikke 19. Årgang. Nr 1, Side 13

14 bar under kurset jakkedress uten distinksjoner og eget luemerke. Rekrutt- og kompanieksersisen ble sløyfet, og offisersaspirantene fikk 6 ukers tjeneste ombord, hvorav de i 3 uker skulle delta i gymnastikk og gjennomgåelse av «blåboken». De bar i denne tid uniform som 1. Kl. Konstabler, med hvite distingsjoner (Jensen, 1965; 262). Fra 1921 ble også tannlæger utdannet til sanitetsoffiserer i Marinen (Jensen, 1965; 491). De gjennomgikk seks ukers tjeneste ombord, på samme måte som de medisinske studerende. Etter 30 dagers offiserskurs og bestått tannlegeeksamen ble de beskikket til vpl. Sekondløytnanter (fenriker), men kunne ikke avansere høyere (Jensen, 1965; 262). Denne organisering av sanitetsoffisersutdannelsen i Marinen vedvarte til utbruddet av den annen verdenskrig (Mortensen, 1972; 235). Sanitetsoffiserskurs, Sjøkrigsskolen, som tok sikte på å gi elevene almen militær befalsopplæring og de to siste ukene ble benyttet til spesialkurs for henholdsvis medisinere, odontologer, teologer og psykologer. I felleskursene ble der undervist i reglement og organisasjon, personalforvaltning, sjøforsvarslære, sikkerhetstjeneste, instruksjonsteknikk, ABCDkrigføring. I alt medgikk 234 timer Sanitetsoffiserskurs i Sjøforsvaret I spesialkursene for medisinere ble der gitt undervisning i lægetjenesten ombord og iland, syketransport, blødninger, sjokk, brannskader, krigskirurgi, helseberedskap, drukningsulykker, dykkerteori, dykkermedisin og dykkeøvelser. Til hvert spesialkurs medgikk ca. 80 timer Medrek i Sjøforsvaret Efter krigen ble sanitetsoffiserskurset endret. Medisiner og tannlegestudentene ble innkalt tre ganger i løpet av studietiden; første gang til 3-4 ukers sjøtjeneste; andre gang til to måneders sjøtjeneste som utskrevne menige og tredje gang til to måneders kurs på Sjøkrigsskolen som offisersaspiranter. Senere ble denne ordningen modifisert til 4-5 ukers rekruttskole og 7-8 ukers offiserskurs ved Sjøkrigsskolen (sistnevnte etter avsluttet studium). Fra og med 1953 overtok Sjøkrigsskolen kursene. I midten av 1960-årene hadde kursene åtte ukers varighet, hvorav seks uker var fellesundervisning 3) hadde kurset 11 elever (Vollaug, 1934; 5). I 1935 hadde kurset 14 elever (Vollaug, 1936; 4). Elevene måtte ha gjennemgått rekruttskole samt hatt ca. to måneders sjøtjeneste før offiserskurset (Kvam, 1967; ). Utdannelsen av de utskrevne læger foregikk frem til 1977 i sin helhet i Sjøforsvaret. Felles sanitetsoffiserskurs, Utdannelse av vernepliktige sanitetsoffiserer (læger, tannlæger, farmasøyter og psykologer) fra alle forsvargrener ble integrert i 1977 og overtatt av Forsvarets Sanitet. Kurset bestod av to deler, en rekruttskole av 6-8 ukers varighet og et offiserskurs av tilsvarende varighet. Rekruttskolen ble arrangert i studentenes sommerferie (første eller andre året i studiet) og offiserskurset like etter avsluttet turnustjeneste. Offisersutdannelsen skulle organiseres i regi av Sanitetsinspektøren for Hæren og Hærens Sanitets Skole- og Øvelsesavdeling (HSSØ) på vegne av FSAN. Supplerende utdannelse for å dekke de spesielle forsvarsgrenvise behov skulle foregå i regi av HSSØ, Vestlandet Sjøforsvarsdistrikt, Sanitetsavdelingen (VSD/SAN), Forsvarets Mikrobiologiske Navalmedisinsk Bodstikke 19. Årgang. Nr 1, Side 14

15 Laboratorium (FMI) og Sanitetsmagasinet. Utdannelsen av læger ble samordnet og Sjøforsvaret mistet muligheten til å utdanne sine skips- og stasjonslæger efter marinens krav. Tilbake ble kun 14 dager som ble benyttet til dykkermedisin og havarikurs ved Havariskolen. Rekruttskole, Medisinerrekruttskole ble arrangert på Gimlemoen fra 1977/78 og sanitetsoffiserskurs på Lahaugmoen. Medisinerrekruttskolen ble i 1981 flyttet til Bømoen på Voss. Senere ble den flyttet til Lahaugmoen. Medisinerrekruttskolen ble senere flyttet til Lahaugmoen og så nedlagt og erstattet med et informasjonskurs av noen dagers varighet for medisinerstudenter. Havarikurs Havarikurset ved Havariskolen var et fortettet kurs med tilsvarende elementer som andre skipsoffiserer lærte. Kurset inneholdt, brannteori og brannøvelse ute, merkesystemet for farlige stoffer, røkdykkerteori- og øvelse, søk og evakuering av skadede ombord, organisering av katastrofe-, sanitets- og havariøvelser, redningsmateriell og overlevelse i sjø med flåteøvelse i havnebassenget samt ABCverneutstyr og praktisk øvelse. Kurset ble avsluttet med en katastrofeøvelse hvor alle elementer ble forsøkt integrert. Kurs i dykkermedisin, Efterhvert ble det startet opp med kurs i dykkermedisin for alle vernepliktige læger i Sjøforsvaret, første gang i (Krange, 1994; 84). På 50-tallet ble det i Oslo gjennomført undervisning i dykkermedisin på kurset for vernepliktige marinleger. På 1962 ble det etablert et ett ukers kurs i regi av UVB-Dykkerlegen på Sjøforsvarets Dykker- og Froskemannsskole. Kurset gav grunnlag for å søke godkjennelse som offentlig godkjent dykkerlege (helsesjekk av arbeidsdykkere og offshoredykkere). Disse kursene ble efterhvert åpnet for leger som ikke var inne til tjeneste og var og har vært det dominerende grunnkurs i dykkemedisin for leger. Kurset ble justert i 2006 og tilpasset europeiske retningslinjer (DMAC/EDTC). Kurs i sjøfartsmedisin og navalmedisin, I 1999 ble antall uker ved Haakonsvern utvidet fra to til fire. Kursene i havari og dykkermedisin ble videreført. I tillegg ble de vernepliktige legene gitt kurs i navalmedisin av to ukers varighet. I utgangspunktet hadde kurset to deler, en fagdel og en bransjedel. Kurset ble godkjent til legers videreutdannelse i Grunnkurs nr 1 (1999) Efterhvert ble navalmedisinkurset delt i to deler. Fra 2003 fikk elevene ett ukes kurs i sjøfartsmedisin (senere kalt maritim medisin) med hovedvekt på sivil maritim medisin og seleksjon av personell til sjøfarten. Kurset i sjøfartsmedisin ble laget som et grunnkurs og også åpnet for sivile som det første grunnkurs i maritim medisin i Norge. Kurset gir kompetanse for å søke om offentlig autorisasjon som sjømannslege fra Sjøfartsdirektoratet. I 2008 ble kurset i sjøfartsmedisin 5 overført til Norsk Senter for Maritim Medisin på Haukeland Universitetssykehus. Samtidig ble bransjekurset videreutviklet og la hovedvekten på den sjømilitære utdannelse som legene trengte for å fungere som skipsleger i Sjøforsvaret. Dette kurset ble kalt navalmedisinkurs og var internt for Sjøforsvaret. Det ble videre bestemt at alle sanitetsoffiserer i Sjøforsvaret skulle gjennomføre hele kurspakken, dykkermedisin, 6 navalmedisin og maritim medisin. I tillegg fikk elevene sikkerhetskurs (IMO 60) og helikopterkurs (dunkerkurs) på NUTEC. Utvidelse av felles sanitetsoffiserskurs, Tilgangen på vernepliktige leger var i mange år synkende og mellom 80 og 90 % av de potensielle 5 Kalt Maritim Medisin. 6 I 2009 etablert et tre dagers kurs for sykepleiere i dykkermedisin da det var kapasitetsproblemer på ett ukers legekurset. Navalmedisinsk Bodstikke 19. Årgang. Nr 1, Side 15

16 kandidater forsvant. 7 Ett tiltak for å gjøre sanitetsoffiserskurset mer attraktivt faglig var at alle vernepliktige leger (Hær, Sjø, Luft og FSAN) som en prøveordning skulle gjennomføre hele kurspakken. Ved å inkludere kurs i Flymedisin, efterhvert kurs i Hæren på Rena og fem uker på i Sjøforsvaret på Haakonsvern ble sanitetsoffiserskurset på ca tre måneder. Det ble også lagt inn en modul med lederskapsundervisning på noen uker i regi av personell fra Forsvarets Høgskole. VAB-kurs, I 2012 ble ordningen med VAB 8 utvidet til å gjelde akademikere utover helsefag, bl.a. jurister, ingeniører og økonomer. Endringen medførte at Hæren fikk i oppdrag å forestå grunnperioden over fem uker. Derefter skulle de helsefaglige VAB er få sin videre fellesutdannelse i regi av FSAN. Fellesmodulen inkluderte deler av fellespakken fra prøveordningen for VAB 2008 til I fellespakken var det kun ett kurs spesielt for Sjøforsvaret som ble videreført - kurs i maritim medisin. Kurs i navalmedisin, dykkermedisin, og sikkerhetskurs (IMO60) fikk kun VAB som skulle til Sjøforsvaret etter avsluttet felleskurs. Oppsummering De vernepliktige leger og noen få andre helseakademikere har i 120 år vært et meget viktig bidrag til å sikre helse i Sjøforsvaret og derigjennom vår operativitet. Det har vært mange diskusjoner og endring med hensyn til hvem som skal være ansvarlig for utdannelsen og hvorledes legene skal disponeres. Dette er et uttrykk for en langvarig diskusjon mellom integrert sanitet i forsvarsgrenene på den ene siden og forskjellige initiativ for å etablere fellessanitet. Denne diskusjonen vil nok fortsette 1 Sanitetsinspektør Jan Knudtzon Sommerfelt-Pettersen jan@sommerfelt-pettersen.no 7 Delvis pga at mange tok verneplikten som menige, delvis fordi mange tok siviltjeneste (økonomisk mindreverdig med, delvis fordi mange ble kjent udyktige til tjeneste og delvis fordi kvinneandelen bland nyutdannede leger økte radikalt. 8 VAB, dvs. Vernepliktig Akademisk Befal. 1 Referanser er tilgjengelig fra forfatteren. Siden sist Spaltene presenterer siste nytt fra SANSJØ. Det har vært et begivenhetsrikt halvår i Saniteten i Sjøforsvaret. Vi skal gjengi noen av de store linjene her. Operasjon Algerie Sjøforsvaret ble anmodet av FOH om å stille Sjøforsvarets Fremskutte Traumeteam (SFTT) i forbindelse med gisselsituasjonen ved Statoils gassanlegg i In Amenas. Anmodningen kom muntlig kl 1600 den 15. Januar, og kl 1230 den 16. januar satt teamet klar på fly til Gardermoen. Der ble teamet satt sammen med Aeromedical Evacuation teamet til FSAN, som var oppsatt på en Boeing 737 fra SAS. Materiellet ble lastet ombord i 737, og flyet tok av samme kveld. Etter mengder med diplomatiske utfordringer landet teamet i In Amenas på lørdag morgen. Her ble ca 15 frigitte gisler sjekket og før videre transport. Teamet returnerte til Norge tirsdag kveld. Dette oppdraget viste Sjøforsvarets sin evne til å respondere på kort varsel og levere relevante kapasiteter på de mest utenkelige steder! SANSJØ ønsker å rette en stor takk til alle involverte. BZ. Operasjon Ocean Shield (OOS) Fregatten KNM Fridtjof Nansen deltar i Operasjon Ocean Shield i Adenbukten, som en del av Standing Naval Maritime Group 1 (SNMG1). Oppdraget består i å sikre seilingsledene for internasjonal skipsfart samt å forebygge piratvirksomhet i området. Sjøforsvarets Fremskutte traumeteam med kirurgisk kapasitet er embarkert for hele oppdraget. Dette for å kunne ivareta de nødvendige tidskrav i evakueringslinjen. Det er to team som rullerer under oppdragets varighet. Fregattvåpenest team startet, og ble avløst i juli av Marlog sitt team. Begge teamene vil stå ute i to perioder av 2 måneder. Helse Bergen har støtten med etablering av blodbankkonsept og opplæring av personellet. Sjøforsvarets støttelag følger opp personellet i OOS, og Bjørn Helge og Sverre har gjennomført oppfølging før og under deployering. Dette arbeidet er blitt svært omfattende i følge med Navalmedisinsk Bodstikke 19. Årgang. Nr 1, Side 16

17 Regjeringens handlingsplan for ivaretakelse av veteraner. Sykestuen på Haakonsvern har støttet under oppsetning og klargjøring. Shipmed Shipmed er applikasjonen for registrering av sanitetsmateriell og medikamenter ombord. Applikasjonen skal brukes til å føre kontroll med sanitetsmateriell. Det er viktig at alt sanitetspersonell får opplæring. Avdelingene bes ta kontakt med Marinefarmasøyten for opplæring. SANSJØ jobber med å få leverandøren til å stå for opplæring i fremtiden. Legionella overvåkning/sanering Det er krav til Sjøforsvaret i forhold å kontrollere legionella ombord. Sjøforsvaret har inngått kontrakt med Sintef for å sanere og å overvåke, fartøyenes ferskvannssystemer, samt inngått kontrakt med firma som skal levere filtreringanlegg for fartøyene. Når sanering og montering er ferdig, vil Sjøforsvarets fartøy være godt rustet mot vannbårne smittekilder. Støyprosjektet Støyprosjektet skrider frem, og første runde av hørselsundersøkelsene er ferdig. Runde to starter i løpet av høsten. Støymålingene ombord på fartøyene er nesten ferdig. Det gjenstår seks fartøy. Det er videre bevilget ekstra midler for å se på støyutfordringene på Korvettene. Sanitetsmateriell Det er igjen bevegelse i materiellprosjektverdenen. P 9346 har fått mer midler, og det ser nå ut som om prosjektet er i ferd med å realiseres. Prosjektet skal erstatte prehospitalt sanitetsmateriell i Forsvaret. Det vi si alle satser fra enkeltmann og frem til mottaket på sykehus. Dette er ett svært omfattende arbeid og det er mange forskjellige behov som skal dekkes. Logistikkfartøy P2513 Kontrakten ble signert 26. Juni. Fartøyet skal produseres i Sør Korea. Det er Daewo som er valgt som leverandør. Fartøyet skal ha fast Maritim Role 1 ombord med mulighet for å utvide til Maritim Role 2. Det skal leveres i 2016! I følge med prosjektet har SANSJØ, MARLOG sanitet og FLO Sanitet lagt ned ett omfattende og grundig arbeid. Deltakelse i NATO, MEDNEP SAN SJØ har hatt formannskapet i MEDNEP (Medical Naval Expert Panel) Sanitetsinspektøren er formann, og Agnar Tveten er sekretær. Panelet arbeider med maritimt relaterte sanitetsutfordringer i NATO. Panelet møtes halvårlig. Vårens møte var slått sammen med NATOs maritime sanitetskonferanse. Den ble gjennomført i Rhode Island i USA. Erfaringsgruppe oppfølging av personell SANSJØ har støttet Veteraninspektøren, sammen med MJV, i en erfaringsgruppe som har sett på oppfølgingen av personell som har vært utsatt for hendelser i Intops. SANSJØ støttet med to personer. Arbeidet var svært omfattende og varte fra påske til begynnelsen av juni. Ny psykolog Over flere år har det vært umulig å få fylt behovet for vernepliktige psykologer. Kl Sverre Sanden, er nå ansatt på kontrakt hos SAN SJØ for å fylle dette behovet. Orlogskaptein(m) Sykepleier Roar Størksen roar.storksen@gmail.com SSO1, SAN SJØ Personellnytt Spalten gjennomgår personellendringer i Marinens sanitet. Nekrolog Bergem-Ohr, Erik. ( ) 1978 Fenrik Løytnant Midlertidig kapteinløytnant Avskjed Instruktør, Undervisningskontoret, Sanitetsavdelingen, Vestlandet Sjøforsvarsdistrikt Avdelingssykepleier mottagelse/utrykning, NORMEDCOY, UNIFIL, Navalmedisinsk Bodstikke 19. Årgang. Nr 1, Side 17

18 Libanon Oversykepleier, Sanitetsavdelingen, Sørlandet Sjøforsvarsdistrikt Tjenestegjørende befal, Sanitetsavdelingen, KNM Harald Haarfagre Sykepleier, Sanitetsavdelingen, Narvik Sjøforsvarsavsnitt Personelloffiser, Forsvarets Sanitet. Sykepleier Statens Sykepleierskole Sykepleier Offshore Bestyrer, Valldal Sjuke- og Trygdeheim Østfold Distriktshøyskole - Helse og sosialadministrasjon Enebakk Syke- og Aldershjem Pleie- og omsorgssjef, Enebakk Kommune Landskoordinator, Roche Norge A/S Salgssjef, Norsk Labex A/S. Ordener: UNIFIL medalje Nobels fredsprismedalje tildelt FNs fredsbevarende styrker med tjeneste før 10. desember Tilgang LT Aanerud, Christian, VAB lege SST/SANSJØ tjeneste KV LT Akram, Suleman, VAB lege FSAN tjeneste sykestuen HOS LT Alm-Paulsen, Pål Sandøe, VAB lege SST/SANSJØ tjeneste MARLOG LT Ellingsen, Robin breivik, VAB lege SST/SANSJØ tjeneste KV LT Ghomi Arash, Khandashpour, VAB lege SST/SANSJØ tjeneste MARLOG LT Gjein, Gaute Eriksen, VAB lege SST/SANSJØ tjeneste KV LT Johannesen, Tor-Christian Aase, VAB lege SST/SANSJØ tjeneste MJK LT Kobbevik, Robin, VAB lege SST/SANSJØ tjeneste FFV LT Lassen, Benjamin, VAB lege SST/SANSJØ tjeneste KJK LT Strandly, Christoffer, VAB lege SST/SANSJØ tjeneste KV OK Eid, Torhild Frøydis, fra permisjon til BUS. Avgang/permisjoner KL Auglend, Morten, leder MARLOG Sanitet til sivil. KL Bøe, Tommy, Med. planner NORTG til permisjon. LT Lege Ahmad, Toqir, SAN SJØ VAB, med tjenestested Kystvakt til dimisjon. LT Lege Simonsen, Axel Meyer, SAN SJØ VAB, med tjenestested Kystvakt til dimisjon. LT Lege Fosse, Theodor Kaurin, engasjert MJK til sivil. LT Lege Gjessvåg, Tony, SAN SJØ VAB, med tjenestested Fregatt til dimisjon. LT Lege Haga, Jon Magnus, engasjert KV til sivil. LT Lege Hansen, Andreas Unneberg, SAN SJØ VAB, med tjenestested MLV til dimisjon. LT Lege Kjølsøy, Andreas Akervoll, SAN SJØ VAB, med tjenestested KJK til dimisjon. LT Lege Røvik, Lasse, SAN SJØ VAB, med tjenestested Fregatt til dimisjon. LT Lege Skadsem, Arnbjørn Gil, med tjenestested Kystvakt til dimisjon. LT Lege Skjær, Kari Bolstad, med tjenestested Kystvakt til dimisjon. Ny stilling FEN Brendefur, Marte Kristin Fausa, fra SHV til KNM Helge Ingstad. FEN Flatland, Siri, Instruktør MARLOG KL Halvorsen, Bjørn Eyvind, fra KNM Fritjof Nansen til Avdelingsleder Sanitet Fregatt treningssenter KL LIS lege Nordahl, Magnus, midlertidig avd.lege Fregatt treningssenter. KL LIS lege Selnes, Christoffer, fra Sanitetsoffiserskurs til MJV. KL Søyland, Siri Anne, fra permisjon til Leder Sanitet MARLOG. KL Ytreland, Endre, fra BSS instruktør til SSK rekruttering. LT Dybwik, Aleksander, fra Sykepleierskole til MDK. LT Følling, Thomas fra Sykepleierskole til Marlog Prosjektstilling. LT Grosbøl, Claes, fra MARLOG til stilling ved BSS LT Valland, Ole Soo, fra MARLOG til Kystvakt. LT(M) Flatland, Siri, Avdelingsbefal MARLOG. Navalmedisinsk Bodstikke 19. Årgang. Nr 1, Side 18

19 Kurs Offiserskurs for Vernepliktig akademisk befal høsten 2013 Grunnutdanning uke Flymedisinsk kurs uke IMO 60 uke 45 Sjøfartsmedisinkurs uke 46 Dykkermedisinkurs uke 47 Navalmedisinkurs uke TBD Til eftertanke Spalten presenterer sitater til eftertanke. In harms way I wish no connection with any ship that does not sail fast, for I intend to go in harm s way. Jones, John Paul ( ), amerikansk marinehelt fra Uavhengighetskrigen. The Grog Vol 7 No 4; 12 Frihet Vi har de friheter vi kjemper for, og mister dem vi ikke forsvarer. Rushdie, Salman, i brev til John le Carre i Morgenbladet ; 4 Efterlysning Er det noe du synes skal omtales i Navalmedisinsk Bodstikke? Ta kontakt med redaktøren. Kommer du i ditt arbeid over bøker, artikler eller annet som kan være av sanitetshistorisk interesse må du ikke kaste dette. Send det til SAN SJØ eller ta en telefon. Oppfordring SJ SAN SJØ har etablert en epost liste over sanitetsoffiserer i Marinen. De som er på listen får tilsendt dette nummeret på epost. Dersom du ikke har fått denne utgaven av Navalmedisinsk Bodstikke elektronisk ber jeg om at du sender meg en epost med din adresse. Skriftserie Følgende er utgitt i SAN SJØs skriftserie og kan lastes ned (pdf) på eller bestilles gratis i papir-utgave ved henvendelse til SAN SJØ. Solberg, K Fra min tjeneste i Sjøforsvaret Sanitet. Ongre, A Medisinerrekrutt 1954 og den senere militærtjeneste. Ongre, A; Sommerfelt- Pettersen, J og Storm Munch, J Korvetten «Nordstjernen»s tokt til Suezkanalens åpning - navalmedisin anno Sommerfelt-Pettersen, J; Ongre, A Enda en folkefiende om Harald Engelsen og blyforgiftningssaken i Horten. Jørstad, ØK Skipslegens dagbok - På tokt med KNM Statsraad Lehmkuhl. Ongre A. Et al Tuberkulose blant sjøfolk - fra yrkesrisiko til fravær men fortsatt navalmedisinsk utfordring. Eilertsen, HH Doc til bro, Doc til bro. Koefoed, VF Prosjekt HMS SJØ. Om Bodstikken Navnets historie: Budstikken var navnet på Regjeringskommisjonens offisielle organ I var Budstikken navnet på et historisk-økonomisk ukeblad, fra 1830 til 1834 fortsatte det, vesentlig som landbrukstidsskrift, utgitt av Selskabet for Norges Vel. Den neste som benyttet seg av navnet var P. Chr. Asbjørnsen som redaktør av et annet landbruksorgan i årene Også Høyre har brukt navnet Budstikken, på en politisk avis som kom tre ganger i uken og ble utgitt av det som het Novemberforeningen. Så det var et velbrukt og tradisjonsrikt navn som ble valgt. Navalmedisinsk Bodstikke 19. Årgang. Nr 1, Side 19

20 Formalia Navalmedisinsk Bodstikke utgies av Sanitetsinspektøren for Sjøforsvaret. Opplag er 175. Redaktør: Kommandør Jan Knudtzon Sommerfelt- Pettersen. E post: jan@sommerfelt-pettersen.no Adresse: SAN SJØ, K-16 Haakonsvern, 5886 Bergen. Telefon: ISSN (trykket utg.) ISSN X (online) Inspektørens bakside Sanitetsinspektøren fokuserer på en del sentrale utfordringer og utviklingstrekk i perioden som har gått. Det skjer mye i Sjøforsvaret og mye i saniteten. In Amenas I januar var vi vidne til terrorangrepet mot norsk oljevirksomhet i Algeri. Alle nødvendige ressurser ble mobilisert for å håndtere situasjonen fra norsk side. Blant annet ble et av Forsvarets ambulansefly sendt til In Amenas. I tillegg til det vanlige medisinske mannskapet ombord fra Forsvarets Sanitet stilte Sjøforsvaret med et Fremskutt Traume Team. Vi var klar i løpet av en dag og leverte en fremskutt traumatologisk og kirurgisk kapasitet. Hendelsen viser at Sjøforsvaret har satset fornuftig med etableringen av Fremskutte Traume Team og at teamene er tilstrekkelig fleksible og tilpasningsdyktige. Det viktigste er dog personellet som stilte opp på usedvanlig kort varsel og gjorde en meget solid jobb. Dette er også siviltmilitært samarbeide av ypperste klasse. Operation Ocean Shield I disse dager seiler KNM Fridtjof Nansen i Det Indiske Hav som ledelsesfartøy i Standing NATO Maritime Group 1. FKOM Henning Amundsen er styrkesjef og dette er en historisk første gang. Ombord er det også et Fremskutt Traume Team fra Sjøforsvaret. Teamet skal sikre tilfredsstillende sanitet og gir et betydelig løft av sanitetskapasiteten ombord. Det er også en vandrende blodbank ombord. Traumeteamene kommer fra Fregattvåpenet og Logistikkvåpenet, men vi har også fått god hjelp fra Forsvarets Sanitet og ikke minst fra Haukeland Sykehus. Legionella Legionella er en dødelig sykdom som smitter fra vanndamp. Legionella er en relativt ny sykdom som først ble kjent etter et utbrudd i USA i Sjøforsvaret har vært en pioner for å etablere og sikre kvalitet på vann ombord. Sammen med det fremragende fagmiljøet hos SINTEF i Trondhjem har Sjøforsvaret i en årrekke arbeidet for å skape kunnskap, etablere gode rutiner og systemer, og ikke minst sikre godt og sikkert drikkevann ombord. I siste nummer av Tidsskrift for den norske Legeforening har vi fått publisert en artikkel basert på denne innsatsen. 2 Saken vakte tidsskriftets interesse og ble omtalt både på lederplass 3 og på forsiden. Det er en fornøyelse å arbeide i et Sjøforsvar og en sanitet som sikrere god helse og sikrer faglig erfaringslæring samtidig. Sanitetsinspektør Jan Knudtzon Sommerfelt-Pettersen jan@sommerfelt-pettersen.no 2 Ahlén, C. Aas, M. Nor, A. Wetteland, PI. Johansen, H. Sørbø, T. Sommerfelt-Pettersen, JK. Iversen. O-J Legionella pneumophila på Sjøforsvarets fartøyer. Tidsskr Nor Legeforen. 133; Aaberge IS Legionellabakterier i vanninstallasjoner. Tidsskr Nor Legeforen. 133; 1426 Navalmedisinsk Bodstikke 19. Årgang. Nr 1, Side 20