Saken gjelder om vilkårene er oppfylt for at en pasient som lider av KOLS, mot sin vilje fortsatt skal motta helsehjelp, jf pasrl 4A-5.

Transkript

1 -----DOM Avsagt: Saksnr.: i Bergen tingrett, TVI-BBYR/01 Dommer: Meddommere: Tingrettsdommer Spes. i psykiatri Assistent SFO Ove Kjell Hole Dag Oulie Karen Hagebø Saken gjelder: Saken gjelder om vilkårene er oppfylt for at en pasient som lider av KOLS, mot sin vilje fortsatt skal motta helsehjelp, jf pasrl 4A-5. A Advokat Laila Kjærvik mot Helse og Omsorgsdepartementet Regjeringsadvokaten ved Advokat Marius Emberland 1

2 DOM Innledning Saken gjelder om vilkårene er oppfylt for at A mot sin vilje fortsatt skal motta helsehjelp, jf pasrl 4A-5. Siden har A vært innlagt i B sykehjem mot sin vilje. A har psykisk sykdom, men innleggelsen i sykehjem er utløst av at hun lider av KOLS i alvorlig grad. Hun får ikke tilgang til oksygenbehandling i eget hjem fordi hun røyker. Uten oksygenbehandling kan hun etter kort tid få livstruende lavt oksygeninnhold i blodet og det ender med akuttinnleggelse i sykehus. A har angivelig ikke samtykkekompetanse; evne til å forstå hva samtykke innebærer. Dette skal skyldes psykisk sykdom. Pasientrettighetsloven kapitel 4 A gjelder pasienter uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelp. Framstilling av saken A (44) lider av alvorlig KOLS i endestadium. Hennes lungefunksjon er bare 15 % i forhold til en jevnaldrende, frisk kvinne. A har også respirasjonssvikt som innebærer at lungene ikke er stand til å motta nok oksygen. Hun er derfor avhengig av oksygentilførsel; får 1 2 liter oksygen per min på nesekateter. A har dessuten paranoid schizofreni, høyt blodtrykk, angina pectoris og nevropati (mister følsomheten i føttene og får problemer med balansen) samt til tider angst. Dessuten hadde hun i 2008 hjerteinfarkt. Hun bruker ca 20 forskjellig legemidler. A får ikke oksygenbehandling i eget hjem av sikkerhetsmessige grunner. Utstyret innholder konsentrert oksygen som er meget brann- og eksplosjonsfarlig. I følge retningslinjer for bruk av denne typen utstyr, kan ikke pasienter som røyker ha dette utstyret. Det kreves at pasienten må være røykfri i 3 mnd før utlevering og i fortsettelsen i hjemmet. Dette gjelder uavhengig av mulig hjelp i hjemmet. Haukeland Universitetssykehus, Lungeavdelingen tror ikke A vil etterleve retningslinjene fordi hun er psykisk ustabil. Erfaring viser at A uten oksygenbehandling lett får åndenød, angst og forvirring med til dels psykotiske gjennombrudd slik at hun kommer i reell livsfare. I 2008 var hun innlagt 18 ganger i Haukeland Universitetssykehus, Lungeavdelingen. I løpet av 2008 forverret KOLS en seg å mye at hun en periode i 2009 var innlagt i C sykehjem, palliativ avdeling. I mai 2009 fikk hun permisjon fra C sykehjem og hjelp fra hjemmesykepleien. Imidlertid nektet hun å vende tilbake til sykehjemmet (skrev seg ut). Grunnet mistrivsel hadde hun dessuten søkt overføring til B sykehjem.

3 A ble akuttinnlagt i Haukeland universitetssykehus med brystsmerter og tungpust som er en livstruende tilstand for en KOLS-pasient. Fram til oppholdt hun seg både på Lungeavdelingen og Psykiatrisk akuttmottak. A ble utskrevet fra sykehuset og overført til B sykehjem. Derfra skrev hun seg ut ; etter to dager. Ambulansepersonell som ble tilkalt til hennes hjem , kontaktet Haukeland universitetssykehus fordi A hadde angst, men hun var smertefri etter behandling med oksygen. Sykehuset bestemt at hun skulle bli hjemme. Imidlertid ble A akuttinnlagt på Lungeavdelingen grunnet brystsmerter og tungpust. Hun ble overført fra sykehuset til B sykehjem mot sin vilje. Helsepersonell ved Lungeavdelingen traff nemlig vedtak etter pasientrettighetsloven kapitel 4 A på grunnlag av A sin uholdbare helsemessige situasjon med gjentatte sykehusinnleggelser i 2008 og Vedtaket gjaldt til Gjennom samarbeid med hjemmesykepleien og fastlegen har man forøkt å etterkomme A sitt ønske om å bo i eget hjem. Dette har vært forgjeves fordi A sa opp fastlegen, gjentatte ganger nektet hun å slippe inn hjemmesykepleien, avslo tilbud om støttesamtaler, avlyste samarbeidsmøter og avslo tilbud om omsorgsbolig. A har egen leilighet der hun har bodd i ca 10 år. Hun føler seg trygg i leiligheten, men gikk lite ut av leiligheten. Selv opplyste hun i retten at hun hadde en mann som gjorde innkjøp for seg og at hun hadde besøk av venner. Disse vennene føler hun at hun ikke kan invitere til sykehjemmet. Hennes nærmeste pårørende er hennes mor (70) og egen datter (20). Datteren bodde ikke i leiligheten med A. A er uføretrygdet. B sykehjem traff nytt vedtak med varighet til A påklaget vedtaket. Helsetilsynet i Hordaland traff følgende vedtak: 1. A gis ikke medhold i sin klage på vedtak av 27. september 2009 om tilbakeholdelse på B sykehjem. 2. A kan holdes tilbake på B sykehjem i tråd med forutsetningene i dette vedtaket, samt det opprinnelige vedtaket av 27. september Vedtaket har en varighet fra dags dato til og med 30. september Det er dette vedtaket som er gjenstand for domstolskontroll. Saksbehandlingen Advokat Laila Kjærevik har på vegne av A reist søksmål ved stevning innkomme til Bergen tingrett Hovedforhandling var berammet til , men den måtte på kort varsel utsettes fordi et viktig vitne (legen) var blitt syk. Ny hovedforhandling ble holdt Retten mottok partsforklaring fra A og vitneforklaring fra sykehjemslege D, samt at det ble foretatt bevisførsel ved dokumentasjon.

4 Saksøkerens påstandsgrunnlag Retten må vurdere om A har psykiske forstyrrelser som åpenbart medfører at hun ikke er i stand til å forstå hva samtykke innebærer. Riktig nok har hun psykisk sykdom, men det er meget viktig å respektere pasientens selvråderett, jf pasrl 4A-1 og Ot. prp. nr 64 ( ) side 85. Det er viktig at retten i denne vurderingen tar hensyn til at det er selve innleggelsen A ikke godta. A har vært innlagt siden uten at det har vært forsøkt med frivillige tiltak. A tar nå i mot behandling. Frivillighet er derfor ikke vurdert nøye nok, jf pasrl 4A-3, 1. ledd. Vilkårene i pasrl 4A-3, 2. ledd er kumulative. A er på det nærmeste sluttet å røyke, hun har innsikt og hun vil ta i mot behandling. I helhetsvurderingen etter pasrl 4A-3, 3. ledd må retten ta hensyn til at det gjelder et stort inngrep. A føler seg nærmest som en fange. Retten må vurdere om det er mulig å få til noe frivillig tiltak. Hun ønsker selv en ny utredning. Det må vektlegges at det er selv innleggelsen hun ikke godtar. Saksøkerens påstand: A utskrives fra tvungent helsevern. Saksøktes påstandsgrunnlag Saken representerer et vanskelig dilemma. Det er en inngripende beslutning som er truffet overfor A. Når det gjelder samtykkekompetanse vises det til ordlyden i pasrl 4-3, 2. ledd. Vedtaket fra Helsetilsynet i Hordaland er klart innenfor loven. A har psykisk forstyrrelse som er årsaken til at hun åpenbart ikke er i stand til å forstå hva hun skal samtykke i. Tillitskapende tiltak har forgjeves vært forsøkt. I den forbindelse skal det skje en helhetlig tenkning rundt pasienten der man kartlegger årsaken til motstanden samt gir god informasjon om den aktuelle helsehjelpen, jf Rundskriv fra Helsedirektoratet Lov om pasientrettigheter kapitel 4A side 26 og Aslak Syse: pasientrettighetsloven med kommentarer 3. utg Behandlingsapparatet har foretatt en omfattende og samvittighetsfull gjennomgang av situasjonen med A. Alle vilkårene i pasrl 4A-3, 2. og 3. ledd er oppfylt. A har en alvorlig variant av KOLS, og det kan få dramatiske følger for henne om hun ikke får behandling. Helsehjelpen er klart positiv for A og det er også rimelig samsvar mellom hennes behov for helsehjelp og tiltaket. For øvrig vises det til begrunnelsen i vedtaket. Om totalvurderingen etter 3. ledd anføres det at integritetskrenkelsen er klart relevant, men det er ikke grunn til å tro at A får tilbake sin samtykkekompetanse, samt at hun har et framtredende behov for hjelp. Vedtaket er helt klart den beste løsningen for henne.

5 Saksøktes påstand: Staten ved Helse- og omsorgsdepartementet frifinnes. Rettens vurdering Tingretten skal vurdere saken ut fra forholdende på domstidspunktet. Retten kan prøve alle sider ved saken, også skjønnsmessige spørsmål, jf pasrl 4A-10, jf tvisteloven 36-5 (3). Dessuten er retten ubundet av partenes påstander og anførsler, jf tvisteloven A har i mange år hatt paranoid schizofreni. Etter at hun ble uten oksygenbehandling sommeren 2009, fikk hun en psykose. Vitnet sykehjemslege D forklarte at A fikk en ny psykose etter jul i Etter vitnets vurdering er ikke A psykisk i orden. Hun er preget av vrangforestillinger, feiltolkning og mistenksomhet. Hvor sterkt hun kan medisineres for sin psykiske sykdom, må i følge vitnet vurderes opp mot at hun ikke skal bli for passiv/sløv. Under hovedforhandlingen la retten merke et snev av vrangforestilling hos A om at noen hadde tatt regninger/post fra hennes leilighet. A ble mye dårligere av KOLS-sykdommen i I følge sykehjemslege D er det vanskelig å si noe om prognosen, men As allmenntilstand er dårligere i dag enn den var for ett år siden. A innser ikke i følge legen at hun er blitt verre. Etter lege Ds vurdering trenger A sykehjemsplass for resten av livet. Hun er også for dårlig til å kunne fungere i et bofellesskap. A kom til hovedforhandlingen i rullestol hjulpet av to pleiere fra B sykehjem. Hun fikk oksygen på nesekateter og pleierne hjalp henne med å skifte oksygenkolbe under forhandlingene. Om oppholdet på B forklarte A at hun sitter for det meste i sengen om dagen og stikker, ser på TV eller hører på radio. Hun trives ikke på sykehjemmet. Det er ikke noen av pasientene på sykehjemmet hun føler hun kunne snakke med, bl. a. fordi disse er mye eldre enn henne og syke. På ett år har hun kun én gang fått hjelp til å oppsøke sin egen leielighet. Etter hennes vurdering ville det være bedre for henne å bo på E (kjenner sykehuset fra tidligere opphold) fordi der er det pasienter som hun kan snakke med og der er det svømmebasseng som hun kan mosjonere i. Sykehjemslege D bekreftet at A har et meget passivt psykisk funksjonsnivå. Hun går også lite ut av rommet. Også da hun bodde i egen leilighet hadde A i følge legen et lavt funksjonsnivå; gikk lite ut av leiligheten. A bor i en liten avdeling i B sykehjem der det er psykiatriske pasienter. Tre av pasientene er under 60 år, men A er den yngste. Sykehjemmet forsøker å la A bestemme måltider m.v. mest mulig selv. I det daglige merker hun derfor lite til tvangen. Imidlertid kan man lite stole på A (slurver med medisinering, kosthold og oksygen) og hun svinger mht hva hun ønsker. I følge legen hadde det vært ønskelig at A hadde hatt større innsikt i sin sykdom. Sykehjemslege D besøker A hver mandag.

6 Om røykingen forklarte A at hun nå bare tar seg en røyk dan og van. Retten forsto henne slik at hun ikke makter å slutte å røyke. Sykehjemslege D bekreftet at A nå røyker lite; kanskje to sigaretter per døgn. Etter legens vurdering har nok dette sammenheng med at A er så passiv. Røykeplaster står på listen over legemidler som hun får hver dag. Det første spørsmålet i saken er om As samtykkekompetanse kan være bortfalt helt eller delvis grunnet psykiske forstyrrelser slik at hun åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket gjelder, jf pasrl 4-3, 2. ledd. Tingretten legger til grunn den rettsoppfatning at bl. a. psykisk sykdom hos pasienten må være årsaken til at pasienten åpenbart ikke er i stand til å forstå begrunnelsen for helsehjelpen, hva slags art/type helsehjelp det samtykkes i og hva slik helsehjelp vil medføre for pasienten, jf Ot. prp. nr 12 ( ) side 133 og Ot.prp. nr 64 ( ) side Det skal en god del til før samtykkekompetansen anses bortfalt. Samtidig er lovens utgangspunkt at pasienter skal i størst mulig grad få den helsehjelpen som de presumptivt ville ha takket ja til dersom de evnet å samtykke i hjelpen, jf Ot.prp. nr 64 ( ) side 33. A har i mange år hatt en alvorlig psykisk sykdom schizofreni som kjennetegnes ved omfattende forstyrrelser av opplevelse, følelsesliv, tenkning og persepsjon. Vrangforestillinger og hallusinasjoner er sentrale symptomer. I tillegg har personer med schizofrenidiagnose ofte problemer med passivitet, tilbaketrekning, initiativløshet og mangel på utholdenhet. Omfanget av de sist nevnte symptomene varierer fra person til person. Det er en stor og vanskelig avgjørelse A skal treffe. I ung alder (44) skal hun forstå/erkjenne at hun er så svekket av KOLS at det er nødvendig med stabil pleie og omsorg, og at dette medfører at hun må flytte fra eget hjem og bo i sykehjem. Retten sitter igjen med et klart inntrykk av As ikke forstår at hun er så syk av KOLS at hun trenger stabil pleie og omsorg resten av livet. Hun evner ikke trekke lærdom av at i var hun nærmest svingdørspasient på Lungeavdelingen fordi hun ikke hadde stabil pleie og omsorg, samt at det endte med nye akuttinnleggelser etter at hun i mai 2009 skrev seg ut fra C sykehjem og i juni 2009 skrev seg ut fra B sykehjem. Riktig nok motsetter ikke A seg oksygenbehandling, men etter rettens vurdering evner ikke hun å vurdere (ta inn over seg) hvor vanskelig hennes livssituasjon er: Hun makter ikke å slutte å røyke, hun får ikke tilgang til oksygenbehandling i hjemmet fordi hun røyker og hun er så sterk svekket fysisk og psykisk at hun ikke makter å ta vare på seg selv. E er ikke noe alternativ for henne slik hun selv foreslo i retten. Det er sikkert riktig at det for henne vil være lettere å snakk med pasientene der enn på B sykehjem, men det er ingen realisme i at hun skal være i stand til å bruke svømmebassenget med oksygenkoble. Heller ikke trenger hun noe sykehusopphold for sin psykiske sykdom. Etter rettens vurdering illustrerer dette hennes manglede evne til å forstå hva samtykket innebærer.

7 I forhold til å vurdere tilbud om helsehjelp i institusjon har A vist seg ustabil. Da hun var på C sykehjem, søkte hun overføring til B sykehjem fordi hun vantrivdes og det skulle være bedre på B sykehjem. Etter to dager på B sykehjem skrev hun seg ut derfra. Hun vantrives på B sykehjem og ser nå på E som et mulig alternativ. Etter tingrettens vurdering legger hun for dagen en mangel på utholdenhet som med stor sannsynlighet kan tilbakeføres til hennes psykiske sykdom. I retten uttrykte hun også et sterkt ønske om nye grundige undersøkelser med bl. a. nye blodprøver. Det er lite sannsynlig at slik undersøkelser vil gi grunnlag for ny eller annerledes medisinsk behandling. Aller mest illustrerer hennes ønske at til tross for har hennes KOLS-sykdom har vært meget alvorlig i et par år, evner hun ikke å forstå/erkjenne dette. Retten er derfor kommet til at A mangler samtykkekompetanse. Hun synes ikke å ha noen rasjonelle grunner for sitt standpunkt om ikke å motta helsehjelp i form av opphold på sykehjem. Før det ytes helsehjelp som A motsetter seg, må tillitskapende tiltak være forsøkt, med mindre det er åpenbart formålsløst å prøve dette, jf pasrl 4A-3, 1. ledd. Slikt tiltak har vært forsøkt gjennom samarbeid med hjemmesykepleien, fastlege osv (jf side 3, tredje avsnitt), men dette førte ikke til noe resultat. I retten forklarte A at hun sa opp fastlegen fordi hun ikke likte vedkommende. Hjemmesykepleien nektet hun ved noen anledning å få komme inn fordi hun likte ikke deres arbeidsmåte/ besøk. I retten formidlet A kun sine standpunkter om fastlegen og hjemmesykepleien uten noen utdypende begrunnelse eller forklaring på hva hun ville sette i stede. Etter tingrettens vurdering har det ikke noe for seg med ytterligere tillitskapende tiltak. Helsehjelp mot A sin vilje kan gjennomføres dersom a) en unnlatelse av å gi helsehjelp kan føre til vesentlig helseskade for pasienten og b) helsehjelpen anes nødvendig og c) tiltaket står i forhold til behovet for helsehjelpen, jf pasrl 4A-3, 2. ledd. Med helsehjelp menes bl. a. å sikre at pasienter uten samtykkekompetanse får helsehjelp i form av pleie og omsorg, Ot. prp. nr 64 ( ) side 38. Unnlatelse av pleie og omsorg må i så fall føre til store smerter og alvorlig helseskader. De mange akuttinnleggelsene på grunn av brystsmerter og livstruende lavt oksygeninnhold i blodet, viser at unnlatelse av å bo i sykehjem kan føre til vesentlig helseskade. A har behov for regelmessig oksygenbehandling som hun ikke kan få i sitt eget hjem. Hun røyker fortsatt. Dessuten er det grunn til å stille spørsmål ved om A vil maktet å regulere oksygenbehandlingen selv. B sykehjem har måttet flytte oksygenapparatet til et annet rom slik at personalet stiller inn riktig oksygennivå for henne. Da A hadde tilgang til oksygenapparatet, økte hun selv oksygennivået fra 1 2 liter til 5 liter per min, noe som kan være farlig (CO 2 narkose). Hennes situasjon kompliseres ytterligere ved at hun har dårlig psykisk helse og av at det kan oppstå psykotiske gjennombrudd når hun ikke får regelmessig oksygentilførsel. Etter tingrettens vurdering er det stor fare for at A igjen vil bli en svingdørspasient på

8 Haukeland Universitetssykehus, eller i verste fall forkomme i sitt eget hjem om hun overlates til å ta vare på seg selv. Hva som er nødvendig skal vurderes ut fra pasientens helsemessige behov, men slik at helsehjelpen er nødvendig for å hindre vesentlig skade, jf Ot. prp. nr 64 ( ) side 40. Det gjelder alvorlig skade akutt eller på sikt. Sykehjemplass er nødvendig for at helsehjelpen skal virke på den tilstanden A trenger behandling for. I B sykehjem får A optimal livsforlengende KOLS-behandling med oksygen, samt behandling fra personalet i forhold til sin schizofreni og døgnkontinuerlig pleie og omsorg. Tilsyn fra fastlege og hjelp fra hjemmesykepleien har vist seg ikke å fungere, samt at A i dag ikke vil kunne bo i en omsorgsbolig. A sin helsesituasjon er så sammensatt og vanskelig at det er nødvendig med opphold i sykehjem for å oppnå tilstrekkelig omsorgsnivå. Lovens krav om at tiltaket står i forhold til behovet for helsehjelp, skal forstås slik at tiltaket må virke klart mer positivt enn de negative sidene ved å bruke tvang for at kravet om rimelig samsvar skal være oppfylt, jf Ot. prp. nr 64 ( ) side 40. Den tvungne plasseringen i sykehjem står i forhold til behovet for helsehjelp fordi A får stabil behandling og bedre livskvalitet. Riktig nok ønsker ikke A å bo i B sykehjem, og hun opplever det som belastende å bo med pasienter som er langt eldre enn henne. På den annen side har A profitert på regelmessig oksygenbehandling slik at hun har unngått nye akuttinnleggelser i sykehus. For øvrig får hun medisinering og bor på eget rom i en avdeling for personer med mental svikt. Fordelen for henne ved å bo på sykehjem er etter rettens skjønn klart større enn den ufriheten og mistrivselen som hun opplever. Helsehjelp kan bare gis der dette etter en helhetsvurdering framtrer som den klart beste løsningen, jf pasrl 4A-3, 3. ledd, 1. setning. I følge 2. setning i bestemmelsen skal det blant annet legges vekt på graden av motstand samt om det i nær framtid kan forventes at pasienten vil kunne gjenvinne sin samtykkekompetanse. A sin motstand består i verbale utsagn om generell mistrivsel. Hun har to alvorlige sykdommer KOLS og schizofreni og det er lite sannsynlig at hun vil gjenvinne sin samtykkekompetanse. Når hun tidligere har kommet akuttsituasjoner etter å ha vært uten oksygenbehandling en tid, har hun i de aller fleste tilfellene selv søkt akutthjelp (ringt 113). Kanskje har hun et ønske om helsehjelp og god omsorg. Det vil etter tingrettens vurdering være grov omsorgssvikt fra samfunnet å overlate en så psykisk og fysisk syk person til seg selv. Retten er derfor komme til at vilkårene i pasrl 4A-3 er oppfylt og helsehjelpen kan gjennomføres ved at A fortsatt er innlagt i B sykehjem, jf pasrl 4A-4. Dommen er enstemmig. Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Grunnen er at det har vært påske og utkast til dom har vært utsendt til uttales til meddommerne.

9 SLUTNING Staten ved Helse- og omsorgsdepartementet frifinnes. Ove Kjell Hole Dag Oulie Karen Olaug Hagebø Rettledning om ankeadgangen i sivile saker vedlegges.

10 Rettledning om ankeadgangen i sivile saker Reglene i tvisteloven kapitler 29 og 30 om anke til lagmannsretten og Høyesterett regulerer den adgangen partene har til å få avgjørelser overprøvd av høyere domstol. Tvisteloven har noe ulike regler for anke over dommer, anke over kjennelser og anke over beslutninger. Ankefristen er én måned fra den dagen avgjørelsen ble forkynt eller meddelt, hvis ikke noe annet er uttrykkelig bestemt av retten. Den som anker må betale behandlingsgebyr. Den domstolen som har avsagt avgjørelsen kan gi nærmere opplysning om størrelsen på gebyret og hvordan det skal betales. Anke til lagmannsretten over dom i tingretten Lagmannsretten er ankeinstans for tingrettens avgjørelser. En dom fra tingretten kan ankes på grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen, eller den saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen. Tvisteloven oppstiller visse begrensninger i ankeadgangen. Anke over dom i sak om formuesverdi tas ikke under behandling uten samtykke fra lagmannsretten hvis verdien av ankegjenstanden er under kroner. Ved vurderingen av om samtykke skal gis skal det blant annet tas hensyn til sakens karakter, partenes behov for overprøving, og om det synes å være svakheter ved den avgjørelsen som er anket eller ved behandlingen av saken. I tillegg kan anke uavhengig av verdien av ankegjenstanden nektes fremmet når lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre fram. Slik nekting kan begrenses til enkelte krav eller enkelte ankegrunner. Anke framsettes ved skriftlig ankeerklæring til den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Selvprosederende parter kan inngi anke muntlig ved personlig oppmøte i tingretten. Retten kan tillate at også prosessfullmektiger som ikke er advokater inngir muntlig anke. I ankeerklæringen skal det særlig påpekes hva som bestrides i den avgjørelsen som ankes, og hva som i tilfelle er ny faktisk eller rettslig begrunnelse eller nye bevis. Ankeerklæringen skal angi: - ankedomstolen - navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger - hvilken avgjørelse som ankes - om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare deler av den - det krav ankesaken gjelder, og en påstand som angir det resultatet den ankende parten krever - de feilene som gjøres gjeldende ved den avgjørelsen som ankes - den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil - de bevisene som vil bli ført - grunnlaget for at retten kan behandle anken dersom det har vært tvil om det - den ankende parts syn på den videre behandlingen av anken Anke over dom avgjøres normalt ved dom etter muntlig forhandling i lagmannsretten. Ankebehandlingen skal konsentreres om de delene av tingrettens avgjørelse som er omtvistet og tvilsomme når saken står for lagmannsretten.