1. Innledning. Vergemål Nyhetsbrev nr. 2 til fylkesmennene. Utgitt:

Transkript

1 Vergemål Nyhetsbrev nr. 2 til fylkesmennene Utgitt: Innledning Statens sivilrettsforvaltning (SRF) jobber fortløpende med besvarelse av juridiske tolkningsspørsmål og problemstillinger. I tillegg er planen fremover å ha fokus på oppdatering av eksisterende og utarbeidelse av nye retningslinjer og veiledninger på vergemålsområdet. Vi prioriterer dette arbeidet i den grad det er mulig ressursmessig. Siden forrige nyhetsbrev har vi blant annet laget et rundskriv om dekning av vergens krav på godtgjøring og nødvendige utgifter. Vi håper rundskrivet skal avhjelpe eventuell usikkerhet knyttet til vurderingen og behandlingen av saker om godtgjøring og utgiftsdekning, samt sikre økt likebehandling og forutsigbarhet for vergene. Vi mottar gjerne innspill til forbedringer, korrigeringer eller presiseringer. Nedenfor følger en del informasjon og svar knyttet til ulike spørsmål og problemstillinger som antas å være av generell interesse. Spørsmålene har fortløpende kommet inn til SRF, eller er stilt av fylkesmennene i forkant av styringsmøtet 28. januar Arbeidet med «bedre» og mer utfyllende retningslinjer og rutiner, vil som nevnt bli prioritert i tiden fremover. Her gis kun kortere svar i tilknytning til enkeltspørsmål om temaene. For øvrig, og i tilknytning til behandling av klagesakene, arbeides det med publisering av presedenssaker. Disse sakene vil forhåpentligvis også gi veiledning og avklaringer. Vi beklager også at dette nyhetsbrevet er blitt så langt og omfattende som det er blitt. Vi vil heretter etterstrebe å sende ut kvartalsvise nyhetsbrev, for raskere og mer jevnlig å kunne spre informasjon og svar på spørsmål av generell interesse. Postadresse: Postboks 8027 Dep, 0030 Oslo Kontoradresse: Grønnegata 52, Hamar. Telefon: Telefaks

2 2. Innhold 1. Innledning Generelle innspill knyttet til instrukser, retningslinjer og rutiner... 4 a. Erverv og avhendelse av fast eiendom... 4 b. Bruk av inntekt og kapital... 4 c. Anskaffelse av trygdebil og gjeldsstiftelse... 4 d. Fylkesmannens tilsynsrolle ved uskiftebo... 5 e. Utdeling av gaver og forskudd på arv... 5 f. Utlån av midler tilhørende person med verge... 6 g. Bruk av vergens fulle fødselsnummer i vedtak... 7 h. Om forståelsen av begrepet samboer i vergemålslovens forstand Godtgjøring og utgiftsdekning... 8 a. Salærsats, advokater og rettshjelpere... 8 b. Nærmere om beregning av godtgjøring til verge... 8 c. Kjøregodtgjørelse... 8 d. Godtgjøring og dekning av nødvendige utgifter for midlertidig verge... 9 e. Dekning av godtgjøring og utgifter etter vergemålsforskriften 19 siste ledd... 9 f. Godtgjøring for tiden før 1. juli g. Godtgjøring i forbindelse med dommeravhør og hovedforhandling Vergemålssaker i retten a. Umyndiggjøringssaker/fratakelse av rettslig handleevne b. Forståelsen av vergemålsloven 68 annet ledd rettens kompetanse i saker om vergemål og fratakelse av rettslig handleevne c. Fylkesmannens utøvelse av partsstilling og bruk av prosessfullmektig i vergemålssaker Saksbehandling a. Forhåndsvarsel, underretning og klagerett b. Fylkesmannens vedtak om regnskapsplikt c. Orientering til pårørende ved vedtak om midlertidig verge i straffesak d. Legeerklæring e. Registrering av midlertidig vedtak om fratakelse av rettslig handleevne f. Om elektronisk signatur Verger og representanter a. Forskjellen mellom fast og alminnelig verge b. Oppsigelsestid for vergen c. Bruk av advokater som faste verger

3 d. Vergens mandat i personlige forhold e. Regnskapsplikt for verger for mindreårige f. Regnskapsplikt for representanter for enslige mindreårige asylsøkere g. Om vergeerklæringen h. Utgifter til tolk, vergemålsforskriften i. Finansavtaleloven 25 femte ledd om finansinstitusjonens varslingsplikt j. Krav om underholdsbidrag Fremtidsfullmakter a. Oppbevaring b. Registrering c. Dekning av utgifter til registrering d. Godtgjøring til fullmektig og unntak fra avgiftsplikt e. Forsørgerplikt og fremtidsfullmakt/legalfullmakt f. Identifisering av eiendom i fremtidsfullmakt Annet til orientering a. Skattekontorets utlevering av folkeregisteropplysninger til banker b. Om vergemål fra Lignings-ABC c. Delegert kompetanse til Statens sivilrettsforvaltning d. Ny forskrift om kontantytelser fra folketrygden e. Ny uttalelse fra Sivilombudsmannen f. Informasjon til legevirksomheten g. Andre tips

4 3. Generelle innspill knyttet til instrukser, retningslinjer og rutiner a. Erverv og avhendelse av fast eiendom SRF har foretatt en avklaring med Statens Kartverk når det gjelder hvilke krav som stilles til tinglysing når fylkesmannen skal samtykke til kjøp og salg av fast eiendom. SRF mener at fylkesmannen, i tillegg til å stemple og undertegne med navn og dato på dokumentet som skal tinglyses, også må påføre hva det samtykkes til. På denne måten vil det i ettertid ikke kunne reises tvil om hva det er samtykket til. Dette er i samsvar med den praksisen Kartverket har lagt opp til. Dersom fylkesmannen har påført et slikt eksplisitt samtykke på dokumentet som skal tinglyses, er det ikke nødvendig å legge ved (det elektronisk godkjente) vedtaket fra fylkesmannen. I forbindelse med samtykkepåtegningen har enkelte embeter sett for seg et stempel som kan forenkle oppgaven noe. Vårt forslag til tekst på et slikt stempel er: «Fylkesmannen i, samtykker i, dato og underskrift.» Fylkesmannens samtykke er selvstendig og ikke på vegne av personen med verge. Vergen derimot vil underskrive på vegne av personen han eller hun er verge for, der det er aktuelt. Se for øvrig punkt 6 f under «Saksbehandling» om bruk ev elektronisk signatur. b. Bruk av inntekt og kapital SRF har merket seg et ønske fra embetene for retningslinjer i forbindelse med vurderingen av om samtykke skal gis til bruk av inntekt og kapital især på vegne av mindreårige, jf. vergemålsloven 37. Hva gjelder bruk av inntekt er det i ny lov gjort en endring fra tidligere ved at det ikke lenger oppstilles krav om at utgiftene som dekkes skal være «nødvendige». Formålet med endringen er å sikre at bruken av midler kan stå i forhold til vedkommendes inntekter og formue, eventuell tidligere livsførsel, levestandard og egne ønsker. Dersom personen med verge har økonomi til det, skal det ikke stilles strengere krav til bruken enn for andre. For mindreårige vil det ofte være spørsmål om dekning av utgifter til underhold, oppdragelse og utdanning. Barneloven 51 vil også komme inn her. I denne bestemmelsen heter det at foreldre har plikt til å forsørge barnet, dersom barnet ikke selv har midler. Foreldrenes forsørgelsesplikt er således subsidiær i forhold til barnets, men må tolkes slik at barnets inntekt ikke skal brukes fullt ut før foreldrene har plikt til å bidra. Den mindreårige har krav på å beholde noe inntekt også med tanke på sparing. Når det gjelder bruk av kapital fremgår det av forarbeidene at fylkesmannen i utgangspunktet bør samtykke til en slik søknad så sant det ikke er snakk om bruk som klart er i strid med den mindreåriges interesse. Forholdet til barneloven 51 vil imidlertid komme inn også her, og generelt skal det mer til før det brukes av den mindreåriges formue enn av avkastningen. Det må ved vurderingen bl.a. ses hen til formuens størrelse og art. Er det midler barnet selv har spart opp, er det naturlige utgangspunktet at midlene ikke skal brukes. Tilsvarende er det i utgangspunktet ikke rimelig å selge fast eiendom som den mindreårige har arvet, og som han eller hun senere kan få bruk for, for å dekke barnets oppfostringsutgifter. c. Anskaffelse av trygdebil og gjeldsstiftelse I forbindelse med samtykkesøknader ved tilståelse av trygdebil er vi av den oppfatning at denne sakstypen skal behandles som søknader om gjeldsstiftelse etter 40, men uten omfattende vurdering. Dette er også hensiktsmessig å få saken innregistrert og gjennom en prosess i ARVE (da vet man at det finnes en sak på vedkommende og får ev. lagret info til senere). Tidligere ble disse sakene ansett som kurante i overformynderiet, og ble kun stemplet og undertegnet siden NAV allerede hadde foretatt den formelle behovsvurderingen. Vi vil vurdere kontakt med NAV for avklaring av videre prosess og behandling av disse søknadene. 4

5 d. Fylkesmannens tilsynsrolle ved uskiftebo For oppfølging av fylkesmannen tilsynsrolle ved uskiftebo har vi merket oss at det er ønskelig med mer informasjon knyttet til praktiske løsninger. I disse tilfellene må fylkesmannen treffe vedtak om oppnevning av setteverge med informasjon om mandat, rolle og hvilke forhold som det etter arvelovens bestemmelser særlig må følges med på. Det anbefales at man ved oppnevningen får en oversikt over den økonomiske statusen i boet, jf. vergemålsforskriften 3 annet ledd. Fylkesmannen bør foreta en oppfølging av den midlertidige vergen f.eks. hvert/annethvert år ved å be om status. Ellers plikter den midlertidige vergen å melde fra dersom det oppstår grunner til å reagere. Når det gjelder øvrige detaljer knyttet til oppfølging, valg av midlertidig verge mv., se de utarbeidede retningslinjene om tilsyn med uskiftebo der arvingene har verger. Se også Høringsnotat om forskrift til den nye vergemålsloven og endring i annen lovgivning som følge av ny vergemålslov mv., fra Justisdepartementet av februar 2011, s. 17 flg. Mer generelt bemerkes at det både i vergemålsforskriften 3 og SRFs veiledning «Tilsyn med uskiftebo der arvinger har verge» utelukkende brukes «gjenlevende ektefelle». SRF er imidlertid av den oppfatning at gjenlevende samboer her må likestilles med gjenlevende ektefelle. Se arveloven 28 f som gir reglene i arveloven kapittel III, deriblant 15, anvendelse i den utstrekning de passer. Reelle hensyn og arvingenes interesse i uskiftesaker der gjenlevende er verge, taler for å behandle samboer- og ektefelletilfellene likt. Se også punkt 4 d om godtgjøring til midlertidig verge (setteverge) og dekning av nødvendige utgifter. e. Utdeling av gaver og forskudd på arv Det er ytret ønsker om og behov for mer omfattende og detaljerte retningslinjer knyttet til det å gi samtykke til utdeling av gaver og arveforskudd, særlig med tanke på hva som er «rimelig» og innenfor «skikk og bruk». Som nevnt i innledningen til dette nyhetsbrevet, vil vi iverksette et revisjonsarbeid av retningslinjene og veiledningene på vergemålsområdet, og forhåpentligvis gjøre disse mer praktisk orienterte. For å besvare ulike henvendelser om temaet, vil vi imidlertid allerede her opplyse om følgende: Fylkesmannen må foreta en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle, bl.a. avhengig av hvor store verdier den vergetrengende har, alder, og nåværende og fremtidige behov. Vergemålsloven 41 annet ledd åpner for at vergen, med fylkesmannens samtykke, også kan gi arveforskudd til livsarving dersom det foreligger «andre holdepunkter» enn skriftlige nedtegnelser for at et slikt forskudd er i samsvar med ønsket til personen med verge. Det er stilt spørsmål om hva som ligger i «andre holdepunkter», og hvilke dokumentasjonskrav som stilles til slike. Hvorvidt et samtykke basert på andre holdepunkter enn skriftlige nedtegnelser skal gis, må bero på en konkret helhetsvurdering. For personen med verge vil et arveforskudd ikke være noen fordel, men ofte likevel i overensstemmelse med personens ønsker. Der det ikke finnes andre sikre holdepunkter, vil for eksempel uttalelser fra uavhengige tredjepersoner om ønsket til personen med verge kunne være av betydning, men det må være snakk om noe mer enn generelle antakelser. Eventuelle øvrige arvingers syn på spørsmålet kan også tenkes ha betydning, og man kan se hen til hva personen selv eventuelt ga tidligere, før han fikk verge. Det trenger imidlertid ikke være historiske holdepunkter, så lenge det er hold i den faktabeskrivelsen som legges frem. Dette kan illustreres med følgende eksempel: En faktisk situasjon/hendelse inntrer for den livsarvingen som søker om gave eller forskudd på arv. Det kan tenkes at vedkommende blir 18 år, flytter hjemmefra og skal etablere seg på egen hånd, eller at hun skal begynne å studere eller lignende. I sin tid ved tilsvarende hendelser, fikk de andre søsknene en sum penger, et fast årlig bidrag eller lignende. Ofte foreligger ikke noe skriftlig om dette på forhånd, men det ligger en forutsetning og en forventning om tilsvarende bidrag og utbetaling til søkeren. Det vil ha presumpsjonen for seg at foreldre ønsker å behandle sine barn likt. Ved den aktuelle søknad, kan for eksempel de andre søsknene da bekrefte de faktiske forhold. 5

6 Det er i SRFs veiledning til fylkesmennene om «Utdeling av gaver/stønader og forskudd på arv», punkt 3.3, skrevet at dersom «det kan dokumenteres, skriftlig eller på annet vis, at personen med verge ville ønsket å dele ut forskudd på arv, skal ikke livsarvingenes behov vurderes. Dokumentasjonen vil da i seg selv være tilstrekkelig til at fylkesmannen kan samtykke til utdeling». Muntlige uttalelser er tilstrekkelig, og andre holdepunkter kan også tenkes. Det avgjørende blir den konkrete vurderingen hvor fylkesmannen forsøker å danne seg et bilde av hva personen med verge hadde ønsket det vil si antatt vilje vurdert ut fra den økonomiske situasjonen til personen med verge. «Antatt vilje» må basere seg på hva vedkommende person med verge ville ha ment om en søknad om gave eller arveforskudd dersom personen ikke var i en slik fysisk og/eller mental tilstand som nødvendiggjør vergemål. Antatt vilje kan vurderes opp mot eventuelle tidligere sammenlignbare inntrufne situasjoner, men det må her legges en forsiktig vurdering til grunn. Ofte er det problematisk å kunne fastslå hva en person ville ha gjort eller ment. Nærmere om midlertidig verge (setteverge) ved utdeling av gaver, stønad og/eller forskudd på arv Ved søknad om gaver hvor vergen i utgangspunktet er inhabil, for eksempel fordi det søkes om utdeling av gave til vergen selv, kan det tenkes å være en grense i sum, hvor det anses som så liten habilitetskonflikt at midlertidig verge vil være unødvendig? Eller må det alltid oppnevnes midlertidig verge etter vergemålsloven 34 i slike tilfeller? Ved gaver som i sum ligger innenfor skikk og bruk, kan vergen gi gaver av midlene til personen med verge, inkludert til seg selv eller nærstående uavhengig av fylkesmannens samtykke, så lenge de ikke omfatter større beløp. Det er ikke her naturlig å kreve oppnevning av setteverge ved «små» beløp. Dette fordi det ved gaver til vergen selv, som ligger innenfor god skikk og bruk, som oftest ikke vil foreligge en egeninteresse hos vergen som representerer en faktisk interessekonflikt med personen det gjelders interesser, jf. vergemålsloven 34. Gaven vil synliggjøres ved en eventuell regnskapsgjennomgang som kan vise at gaveutdelingen har gått riktig for seg. I praksis vil det kunne være større utfordringer knyttet til det forhold at for store gaver er gitt uten fylkesmannens samtykke. Dette må i så fall påpekes i regnskapsgjennomgangen. Det kan også stilles spørsmål om det ved søknad om utdeling av gave, stønad eller forskudd på arv til vergen selv eller noen som etter vergemålsloven 34 står vergen nær, må oppnevnes setteverge i de tilfeller hvor det allerede innledningsvis i søknadsprosessen kommer klart frem at fylkesmannen ikke kan/vil samtykke. I forbindelse med sin vurdering vil fylkesmannen som hovedregel i slike tilfeller oppnevne midlertidig verge (setteverge). Dette er også forutsatt i SRFs veiledning til fylkesmennene «Utdeling av gaver/stønader og forskudd på arv», punkt 4.3. Finner fylkesmannen allerede innledningsvis, før midlertidig verge (setteverge) er oppnevnt, at samtykke til søknaden klart ikke vil gis, anser vi ikke at det er en saksbehandlingsfeil å unnlate oppnevning av midlertidig verge (setteverge). f. Utlån av midler tilhørende person med verge Det er fremmet ønske om praktisk veiledning hva gjelder oppfølging av saker hvor det er samtykket til lån av midlene til en person med verge. Dette gjelder særlig med tanke på beregning av renter, fastsettelse av avdrag, samt innkreving. Det er i SRFs retningslinje om lån av midler tilhørende person med verge, utrykt at fylkesmannen må utarbeide egne rutiner for oppfølging av låneforhold, og foreta ny vurdering av vilkårene (rentebetingelser mm) satt i låneavtaler, minimum hvert annet eller tredje år. Fra sentralt hold ønsker vi ikke å gi mer konkret veiledning per nå. Fylkesmannen må selv etablerer egnede rutiner og vurdere det enkelte tilfellet konkret hva gjelder oppfølging. Dataprosjektet vurderer sentralt innkjøp av tilleggsfunksjonalitet i Agresso som kan bidra til å holde orden på beregning og innkreving. Avklaring på om dette gjøres vil foreligge i slutten av mai måned. Inntil videre må embetene selv, utfra behov og antall saker, vurdere tiltak utover manuell oppfølging. 6

7 g. Bruk av vergens fulle fødselsnummer i vedtak Ved dokumentproduksjonen i ARVE flettes i dag vergens fulle fødselsnummer inn i alle vedtak og brev hvor vergen skal identifiseres. Det skilles ikke mellom vedtak til vergen selv, og vedtak/brev til andre enn vergen selv. Flere verger har uttrykt skepsis og misnøye til slik bruk av fullt fødselsnummer. Etter personopplysningsloven 12 kan fødselsnummer kun benyttes når det er saklig behov for sikker identifisering, og metoden er nødvendig for å oppnå slik identifisering. Av denne grunn har SRF/Dataprosjektet bedt om at flettefunksjonaliteten i ARVE endres slik at fødselsnummeret til vergen kun fremkommer i fullmaktsdokumentene (B-005 Attest til vergen i vergemålssak og B-015B Attest til fullmektig etter fremtidsfullmakt). Da dette er en større endring i funksjonaliteten rundt brevproduksjonen, vil dessverre ingen endring bli gjennomført før i ARVE versjon 2.0. Inntil endringen er implementert, ber SRF om at fylkesmannen fjerner vergens personnummer, eventuelt hele fødselsnummeret, med unntak for attest for vergeoppdrag og attest for ikrafttredelse av fremtidsfullmakt. h. Om forståelsen av begrepet samboer i vergemålslovens forstand I forbindelse med utdeling av gave eller forskudd på arv der vergen også er samboer med personen det gjelder (vergemålsloven 44), er det stilt spørsmål om begrepet samboer, og om to personer kan anses som samboere selv om den ene flytter midlertidig eller varig på institusjon. Hvorvidt man betegnes som samboere, beror på en konkret vurdering. Etter vergemålsloven 2 må det være snakk om to personer som «bor sammen» «i et ekteskapslignende forhold». Til førstnevnte kriterium er det i Ot.prp. nr. 110 ( ), i merknaden til 2, uttrykt at personene må være bosatt i samme husstand, men at det ikke er krav om at de er folkeregistrert på samme adresse. Hva gjelder «ekteskapslignende forhold» er på samme sted uttalt at «det må dreie seg om et parforhold, og at paret må ha innrettet seg ekteskapslignende». Ved fortolkningen er det etter vår mening nærliggende å legge større vekt på «ekteskapslignende forhold», enn «bor sammen». Dette fordi formålet med bestemmelsene i vergemålsloven 44 jf. 41, tar sikte på å omfatte personer som står i en relasjon til en person med verge tilsvarende en ektefelle. Når samboere og ektefeller i stor grad likestilles i vergemålslovens bestemmelser, må dette være for å gi samme rettighet eller plikt til den personen som anses kjenne personen det gjelder best slik en person i et ekteskapslignende forhold vil gjøre. Slik vi ser det, kan ikke boforhold på et bestemt tidspunkt settes opp som noe absolutt kriterium for å bli regnet som samboere i dette tilfellet. På samme måte som for ektepar kan det være flere grunner til at samboere bor fra hverandre enten midlertidig eller varig. Tenker man bort årsaken til at personen med verge må bo på sykehjem, og ser at vedkommende ellers ville bodd sammen med den andre i et ekteskapslignende forhold, ville det ikke vært tvil knyttet til samboerskapet. Selv om en av partene flytter på sykehjem vil formålet bak bestemmelsen fortsatt gjøre seg gjeldene. Definisjonen av samboer i vergemålsloven 2, gjelder kun for vergemålsloven. Den måten samboere er definert på her, er imidlertid også brukt i annen lovgivning i noen lovbestemmelser da med tilleggsvilkår (typisk at samboerskapet må ha hatt en viss varighet eller at det er felles barn). Vi finner en slik lik definisjon i lov av 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m. (arvelova). I Ot.prp nr. 73 ( ) om lov om endringer i arveloven mv. (arv og uskifte for samboere) har Justisdepartementet i relasjon til arveloven gått grundig inn på definisjonen av samboere. Av interesse for tilfellene der en person flytter varig på institusjon, er at Departementet i diskusjonen av kravet om samboerskapets varighet uttaler at når par som har levd sammen i minst to år, senere lever atskilt må dette kunne regnes som et stabilt samliv. «Departementet mener dette uten videre bør legges til grunn for eldre par som har minst fem års samboerskap før den ene flytter varig på institusjon», se side 47 i merknaden til 28 b. Denne tankegangen om samboerskapets stabilitet, må etter vår oppfatning ha overføringsverdi til vergemålslovens definisjon av samboerbegeret. Dette også fordi samboerbegrepet i vergemålsloven skal legges til grunn et omfattende samboerbegrep, jf. Ot.prp. nr. 110 ( ) om vergemål, merknad til 2 fjerde ledd. 7

8 4. Godtgjøring og utgiftsdekning a. Salærsats, advokater og rettshjelpere Som det fremgår av forskrift til vergemålsloven 16 siste ledd, annet punktum, lønnes advokater som i den egenskap er oppnevnt som verge, etter den offentlige salærsatsen. På bakgrunn av ordlyden og forarbeidene til vergemålsforskriften, er det etter Justisdepartementets oppfatning ikke grunnlag for å tolke bestemmelsen utvidende slik at «advokat» skal forstås som advokat og rettshjelper. Rettshjelpere skal derfor ha alminnelig godtgjøring etter faste satser, eventuelt timegodtgjøring, etter vergemålsforskriften, og kan ikke gis godtgjøring etter offentlig salærsats, jf. forskrift 3. desember 1997 nr om salær fra det offentlige til advokater m.v. (salærforskriften) 2. Som det fremgår av vergemålsforskriften 16 siste ledd, siste punktum, bør fylkesmannen, i de tilfellene der det skal ytes timegodtgjøring, om mulig, sette en grense for hvor mange timer som kan brukes til oppdraget. Fastsettingen av timeantall skjer i forkant av arbeidet, i forbindelse med oppnevningen. Ordlyden i bestemmelsen dekker ikke de tilfellene som gjelder i etterkant av oppdraget, hvor salæret nedsettes fordi advokaten har brukt flere timer enn hva som er rimelig og nødvendig. Der vergen har brukt flere timer enn nødvendig, og avtalen med fylkesmannen ikke sier noe om maks timeantall, dukker spørsmålet om avkortning opp, tilsvarende bestemmelsen i salærforskriften 7. Det er her viktig å merke seg at salærforskriften ikke kommer direkte til anvendelse, da det i vergemålsforskriften kun er henvist til beløpssatsen i salærforskriftens 2. Det bør utvises forsiktighet med en analogisk anvendelse av salærforskriften 7, og det er derfor av stor betydning at fylkesmannen benytter muligheten til å sette en grense for timebruken i forkant, jf. vergemålsforskriften 16. Justisdepartementet er imidlertid oppmerksomme på behovet for å kunne foreta en avkortning i etterkant. SRF vil følge opp dette i forbindelse med neste forskriftsendring. Om virkningstidspunktet/avregningstidspunktet for salærkravet (særlig aktuelt ved overgang til nytt år når satsen kan være oppjustert etter at deler av arbeidet er gjennomført): Vergemålsforskriften 16 viser til salærforskriften 2. Salærforskriften 2 sier ikke noe om virkningstidspunktet for salærsatsen. En nærmere presisering av virkningstidspunktet fremgår av salærforskriften 3. Ettersom vergemålforskriften ikke regulerer virkningstidspunktet, vil 3 i salærforskriften kunne anvendes analogisk i dette tilfellet. Avregningstidspunktet vil derfor være det tidspunkt da arbeidet ble avsluttet. b. Nærmere om beregning av godtgjøring til verge Føring av timelister Ved timebasert godtgjøring til faste verger, kan det ved oppføring og beregning i timelistene rundes opp til nærmeste 5 minutter. Dette må anses forsvarlig selv om det kun er den faktiske medgåtte tid som skal godtgjøres. Godtgjøring beregnes per dag Godtgjøring skal beregnes per dag. Dersom vergeoppdraget avsluttes og det er fastsatt godtgjøring etter fast sats, skal vergen ha godtgjøring for fast sats delt på 365 ganger antall dager som er gått med til vergeoppdraget. c. Kjøregodtgjørelse De satser som skal brukes ved bilkjøring når reiseutgifter skal dekkes, er satsene etter statens regulativ og fortrinnsvis statens satser for reiser innenlands. Gjeldende satser finnes på KMDs nettsider: 8

9 d. Godtgjøring og dekning av nødvendige utgifter for midlertidig verge For dekning av nødvendige utgifter til midlertidige verger/setteverger som får godtgjøring etter timesats, bør man gi dekning for de faktiske påløpte utgifter og ikke med den fastsatte sjablongsats på kr Dette fordi det vil være urimelig å yte fast sats for utgiftsdekning hvor de faktiske utgiftene er uforholdsmessig lave i forhold til denne satsen. Spesielt om godtgjøring og dekning av nødvendige utgifter til midlertidig verge (setteverge), der oppdraget er lite av omfang, typisk ved uskiftebo med mindreårige arvinger: I utgangspunktet kommer de alminnelige regler for godtgjøring og utgiftsdekning til anvendelse slik disse er beskrevet i forskriften 16-19, men for denne typen saker kan det også være naturlig å fravike hovedreglene om fast sats, basert på følgende tankegang: Når det oppnevnes midlertidig verge (setteverge) etter arveloven 15 og vergemålsforskriften 3, vil det ofte være grunnlag for å avtale godtgjøring til vergen basert på timegodtgjøring, fremfor faste satser. Dette selv om oppdraget kan gå over mange år. Dette fordi oppdraget som verge i disse tilfellene sjelden vil være så arbeidskrevende at det synes nødvendig med fast sats. I tillegg er det mer rimelig at settevergen får dekning for det faktiske arbeidet og de pådratte nødvendige utgiftene. I utgangspunktet dekker den mindreårige selv utgiftene til midlertidig verge (setteverge), med mindre unntaket basert på inntekts- og formuesgrense gjør seg gjeldende. I praksis vil det likevel i mange av disse tilfellene vil være naturlig at fylkesmannen bærer kostnadene ut fra hensynet til den mindreåriges betalingsevne, jf. vergemålsforskriften 19 siste ledd. Se for øvrig nedenfor om hensynet til personen med verges betalingsevne. e. Dekning av godtgjøring og utgifter etter vergemålsforskriften 19 siste ledd Etter vergemålsforskriften 19 siste ledd, kan fylkesmannen når hensynet til personens betalingsevne tilsier det, beslutte at fylkesmannen likevel skal dekke/forskuttere hele eller deler av godtgjøringen, selv om det etter de forskriftsfastsatte grenser ikke er plikt til det. Dette beror på en konkret og skjønnsmessig helhetsvurdering, som baseres på den økonomiske situasjonen til personen med verge. Dette vil typisk være tilfelle der vergen i den første tiden av oppdraget har ryddet opp, men det fortsatt er store skjevheter og problemer i økonomien til personen det gjelder. Her må fylkesmannen se helt konkret på den enkelte situasjon, og det kan være forskjell på to tilfeller som i utgangspunktet ser like ut, men hvor betalingsevnen er forskjellig. Typiske eksempler kan være høye bokostnader (hvor det må tas høyde for regionale forskjeller), høy gjeld og stor gjeldsbelastning, f.eks. i tilknytning til bolig. Det må ses hen til hva personen faktisk har å leve for etter at alle utgifter er dekket. Det må ses hen til alle typer nødvendige utgifter, ikke bare gjeld. Det kan være lurt å gjøre en øvelse for å se hva personen har igjen per måned, uke og dag, samt hvilken mulighet vedkommende da har til å ivareta eventuelle uforutsette utgifter som måtte dukke opp. Dette kan blant annet eksemplifiseres med en klagesak behandlet av SRF, hvor det ble konkludert med at personens betalingsevne tilsa at fylkesmannen skulle dekke kostnadene til verge, selv om inntektsgrensen i forskriften var overskredet. I saken var den årlige bruttoinntekten til personen med verge rett i underkant av kroner. Nettoformuen utgjorde knappe kroner. Inntekten lå dermed høyere enn inntektsgrensen som følger av vergemålsforskriften 19 første ledd, men vurderingen gikk på om det var grunnlag for at fylkesmannen likevel skal dekke godtgjøringen, jf. vergemålsforskriften 19 fjerde ledd. På bakgrunn av vergens redegjørelse for inntekter og utgifter, satt personen med verge igjen med et overskudd på kr per måned etter at alle faste utgifter var dekket. Det ble også pekt på at personen med verge i løpet av en måned ikke ville ha økonomisk evne til å dekke vergegodtgjørelsen, uten aktivt å sette av midler til godtgjøringen. Skulle personen med verge hatt mulighet til å dekke godtgjøringskravet på kr for perioden juli til desember, måtte han ha satt av minimum 708 kr i måneden, med 643 kr igjen å leve for i måneden. Dette utgjør 160 kr i uken. I tillegg hadde personen med verge deltidsomsorg for ett barn. 9

10 f. Godtgjøring for tiden før 1. juli 2013 Det er kommet flere henvendelser angående vergers krav på godtgjøring og utgiftsdekning for tiden før 1. juli I vergemålsforskriften kapittel 9 om overgangsordninger, er det i 36 og 38 gitt regler om godtgjøring og utgiftsdekning. For øvrig vil vergemålsloven (2010) 30 komme til anvendelse. De nevnte forskriftsbestemmelser gir avklaring på kompetansen til å treffe vedtak om godtgjøring, og utbetalingen av denne. Overformynderiet tar stilling til krav på godtgjøring og utgiftsdekning for perioden før 1. juli 2013, jf. vergemålsforskriften 38, jf. 36. Med vergemålsforskriften 38 første punktum ble overformynderiet gitt anledning til å fastsette en frist for vergen til å fremme krav om godtgjøring og utgiftsdekning for perioden frem til ikrafttredelsen av ny vergemålslov. Denne fristen kunne settes til dato både før og etter ikrafttredelsen. Dersom fristen ble satt til før ikrafttredelsen, måtte overformynderiet stipulere et visst antall timer for arbeid fremover i tid, til 1. juli, samt en viss sum for dekning av utgifter basert på tidligere erfaring. Mer naturlig var det imidlertid å sette fristen til en dato etter ikrafttredelsen. Overformynderiet består inntil oppgavene etter lov av 22. april 1927 nr. 3 om vergemål for umyndige, og oppgavene etter overgangsbestemmelsene i vergemålsforskriften er sluttført eller overført fylkesmannen, jf. vergemålsforskriften 36 første ledd. Dette innebærer at der det ble fremmet krav i medhold av vergemålsloven (1927) 17 innen fristen, uavhengig av om denne var satt til før eller etter ikrafttredelsen, plikter kommunen å ta stilling til kravet og sørge for utbetaling så lenge kravet omhandlet arbeid utført før 1. juli. Der overformynderiet har vedtatt at beløpet skal dekkes av personen med verges midler, sørger vergen for utbetalingen fra vergekontoen, jf. forskriften 38 siste punktum. Tilsvarende må gjelde der overformynderiet ikke har satt noen frist for fremsettelse av krav etter forskriften 38 første punktum. Fylkesmannen har ikke kompetanse til å treffe vedtak om godtgjøring og/eller utgiftsdekning for perioden før 1. juli 2013 og kravet må følgelig reises overfor kommunen. g. Godtgjøring i forbindelse med dommeravhør og hovedforhandling Fylkesmannen oppnevner midlertidig verge (setteverge) i forbindelse med dommeravhør og hovedforhandling, jf. forskrift av 2. oktober 1998 nr. 925 om dommeravhør og observasjon 7 tredje ledd, jf. straffeprosessloven 239. Når det gjelder godtgjøring til midlertidige verge (setteverge) i forbindelse med dommeravhør og hovedforhandling, gir SRFs rundskriv om godtgjøring og utgiftsdekning på s. 29 en anvisning på at en setteverge først skal fremme sitt krav etter vitnegodtgjørelsesloven og de satsene som der gjelder. Settevergen kan sende kravet sitt direkte til tingretten når det er snakk om ivaretakelse av mindreåriges interesser ved politi- og dommeravhør og ved hovedforhandling, jf. straffeprosessloven 128 annet ledd annet punktum, og vitnegodtgjørelsesloven 2 og 5, og uttalelse fra Sivilavdelingen Ettersom det er vitnegodtgjørelseslovens satser som skal anvendes, kan fylkesmannen ikke for denne delen av vergeoppdraget inngå avtale med vergen om godtgjøring etter vergemålsforskriften 16. Det er reiseutgifter/faktiske utlegg og krav på tapt arbeidsfortjeneste som i utgangspunktet kan dekkes. I praksis vil krav på tapt arbeidsfortjeneste innvilges etter en konkret vurdering. Som oftest vil studenter, pensjonister, uføre mv. ikke ha lidt noe faktisk tap. I disse tilfeller, kan settevergen fremsette godtgjøringskrav overfor fylkesmannen etter timesats for alminnelig eller fast verge (kr. 200 el. kr. 400). Det er fremmet ønske om retningslinjer for hvordan vergene rent faktisk skal utøve denne oppgaven, hvordan mandatet skal utformes, og om settevergene må være fysisk tilstede eller om de kan følge avhøret via videolink. Settevergen skal ivareta interessene til personen det gjelder i forbindelse med 10

11 dommeravhør eller hovedforhandling. Vedkommende er ikke ment å ha en aktiv rolle, men skal sørge for at alt går riktig for seg, og ha en mulighet til å gripe inn dersom det er behov for det. Forskrift om dommeravhør og observasjon vil gi ytterligere informasjon. Etter forskriften bør midlertidig verge (setteverge) gis anledning til å følge avhøret, jf. 7. Det er imidlertid dommeren som avgjør om vedkommende får være til stede i avhørsrommet eller må følge med fra siderom. I forlengelsen av dette må det bli dommeren som avgjør om en midlertidig verge (setteverge) i tilfelle kan overvære avhøret via videolink. SRF ser behovet for å få en avklaring fra Domstolsadministrasjonen om muligheten for felles retningslinjer for domstolene på dette området. For utgifter til midlertidig verge (setteverge) i forbindelse med politiavhør vil de alminnelige reglene om utgiftsdekning i vergemålsloven og vergemålsforskriften gjelde. 11

12 5. Vergemålssaker i retten a. Umyndiggjøringssaker/fratakelse av rettslig handleevne i. Overgangsbestemmelsen om umyndiggjøring i vergemålsloven 101 nr. 3 Når det gjelder videreføring av tidligere umyndiggjørelser i kraft av vergemålsloven 101 nr. 3, fremgår i annet punktum at: «Beslutningen om umyndiggjøring regnes i denne perioden som et vergemål med full fratakelse av rettslig handleevne etter reglene i loven her». I forarbeidene, Prop. 46 L ( ) Endringer i vergemålsloven mv. punkt 4.2, foreslås en tidsbegrensning på tre år når det gjelder umyndiggjøringer. En videreføring av beslutninger om umyndiggjøring som ikke var tidsbegrenset, ville innebære at prinsippene i den nye loven ble uten betydning for dem som allerede er umyndiggjort. Vergemålsmyndigheten er imidlertid gitt noe tid slik at de kan sørge for at det treffes nye vedtak om vergemål etter reglene i den nye loven, og departementet antar at tre år er tilstrekkelig. Departementet foreslår at umyndiggjøringen ved ikrafttredelsen av den nye loven går over til å bli et vergemål med full fratakelse av den rettslige handleevnen etter den nye lovens regler. Dette vil gjelde frem til det er truffet ny beslutning om vergemålets innhold, men uansett ikke i lenger tid enn tre år. For øvrig vil det være den nye lovens regler som gjelder. Dette innebærer blant annet at vergemålet kan endres etter reglene i 63 annet ledd og 75 fjerde ledd. Lovbestemmelsene og forarbeidene må tolkes dithen at det må en ny beslutning av retten til for å videreføre et vergemål med full fratakelse av rettslig handleevne etter treårsperioden. Dersom slik dom ikke foreligger, skal umyndiggjøringen, som da regnes som et vergemål med full fratakelse av rettslig handleevne, oppheves uten videre, med mindre alminnelig vergemål er opprettet. Endring av vergemålet avgjøres ved nytt søksmål. Personen det gjelder kan selv reise søksmål, om han eller hun har evnen til å forstå hva saken gjelder. I de klare tilfellene, der fylkesmannen finner det ubetenkelig, og den eller de som brakte saken inn for domstolene ikke motsetter seg det, kan fylkesmannen bestemme at personen ikke lenger skal ha verge eller være fratatt rettslig handleevne. Det er publisert to lister i ARVE Hjelpesenter (se «Lister» i venstremenyen) som inneholder oversikt over umyndiggjorte fra tiden før reformens ikrafttredelse. Oversikten er hentet fra Datafangsten. I tillegg finnes navn på 19 personer som i Løsøreregisteret står registrert som umyndige, uten at det finnes sak i Datafangsten. ii. Registrering i Løsøreregisteret Brønnøysundregistrene melder at de mottar henvendelser fra fylkesmennene om videreføring av tidligere umyndiggjøring som vergemål med full fratakelse av rettslig handleevne, med hjemmel i vergemålsloven 101 nr. 3. Brønnøysundregistrene ved Løsøreregisteret tar imot henvendelsene fra fylkesmannen, og legger inn en registrering av typen «vergemål med full fratakelse av rettslig handleevne» i registret. Denne registreringen er midlertidig, noe som merkes i et fritekstfelt på registreringen, jf. vergemålsloven 101 nr. 3. I løpet av den treårsperioden det er henvist til i bestemmelsen, forventer derfor Løsøreregisteret å motta henvendelser på samtlige registrerte umyndiggjøringer om hvorvidt registreringen skal heves etter 1. juli 2016 eller om det skal være en registrering av typen vergemål med full fratakelse av rettslig handleevne. Slik ny registrering/tinglysing av vergemålet vil følge av den alminnelige regelen i vergemålsloven 77. b. Forståelsen av vergemålsloven 68 annet ledd rettens kompetanse i saker om vergemål og fratakelse av rettslig handleevne Hva er rettens kompetanse i saker om vergemål og fratakelse av rettslig handleevne, og må klagemuligheten være uttømt først? 12

13 Med vergemålsloven 68 annet ledd, er retten gitt tilnærmet samme kompetanse som SRF som klageorgan hva gjelder vedtak om opprettelse av vergemål etter 55 første ledd og avslag på begjæring om opphevelse av vergemål etter 63 første ledd. I den enkelte sak har retten samme kompetanse som fylkesmannen. Retten kan prøve alle sider av saken, og gi dom for både et mer eller et mindre inngripende vedtak enn det fylkesmannen har gjort. Retten er ikke bundet av partenes prosesshandlinger lenger enn dette er forenlig med de offentlige hensyn, jf. tvisteloven Avgjørelsen skal skje ut fra de faktiske forhold slik disse er når saken tas opp til doms. Dersom for eksempel den medisinske tilstanden til personen det gjelder har endret seg i tidsrommet mellom fylkesmannens vedtak og rettens behandling, treffer retten beslutningen om eventuell endring av vergemålet uten å sende saken tilbake til fylkesmannen for ny behandling. I utgangspunktet er det ikke til hinder for å reise sak etter 68 annet ledd, at klagemuligheten ikke er uttømt. Etter forvaltningsloven 27 b om vilkår for å reise sak for domstolene om vedtak, kan det forvaltningsorganet som har truffet vedtaket «bestemme at søksmål om gyldigheten av forvaltningsvedtak eller krav om erstatning som følge av vedtaket ikke skal kunne reises uten at vedkommende part har nyttet sin adgang til å klage over vedtaket, og at klagen er avgjort av den høyeste klageinstans som står åpen». For at slik beslutning skal være avgjørende for adgangen til å reise søksmål, må dette være fastsatt senest når vedtaket treffes og «vilkåret» må være varslet parten: «Er det etter 27 b i loven her eller etter særskilt lovbestemmelse et vilkår for søksmål at klageadgangen er nyttet [,] skal parten i underretningen om vedtaket også gjøres oppmerksom på dette. I motsatt fall kommer slike vilkår for søksmål ikke til anvendelse overfor parten», jf. forvaltningsloven 27 tredje ledd tredje og fjerde punktum. I brev- og vedtaksmalene utarbeidet av SRF er det ikke tatt inn som vilkår at klagemuligheten må være uttømt før søksmål reises. Dersom fylkesmannen ikke skriver inn dette selv ved produksjonen av vedtak, vil altså søksmål kunne finne sted uavhengig av klagemuligheten og om denne er benyttet. For ordens skyld nevnes også at det i alle tilfeller, selv der det er satt vilkår for søksmål, kan reises sak når det er gått 6 måneder fra klage første gang ble fremsatt, og det ikke skyldes forsømmelse fra klagerens side at klageinstansens avgjørelse ikke foreligger, jf. forvaltningsloven 27 b siste punktum. c. Fylkesmannens utøvelse av partsstilling og bruk av prosessfullmektig i vergemålssaker Det følger av vergemålsloven 69 første ledd at fylkesmannen kan reise sak om vergemål. Når fylkesmannen har begjært vergemål, har fylkesmannen også kompetanse til å anke, jf. vergemålsloven 73 annet ledd. Merk at partsstillingen kun gjelder i vergemålssaker. Hva som er en vergemålssak, fremgår av lovens 68 og utgjør spørsmålet om hel eller delvis fratakelse av rettslig handleevne, oppnevning av verge og overprøving av vedtak om vergemål etter 55, samt vedtak om avslag på begjæring om opphevelse av vergemål etter 63. I disse sakene utøver fylkesmannen partsstilling på vegne av staten. I saker for tingretten og lagmannsretten vurderer fylkesmannen selv om fylkesmannen skal prosedere saken eller om det skal benyttes ekstern prosessfullmektig. I saker for Høyesterett eller Den europeiske menneskerettighetsdomstolen skal Regjeringsadvokaten tre inn som prosessfullmektig. Regjeringsadvokaten skal videre orienteres om saker som kan være av prinsipiell betydning på et så tidlig stadium som mulig. I skiftesaker har fylkesmannen ikke partsevne. I spørsmålet om dekning av skifteomkostninger når det ikke er dekning i boet, så er gjeldende rett forsøkt presisert i Prop. 36 L ( ) om retting av feil av ulik art i 29 lover. I punkt 3.2 er det i merknaden til 86 i skifteloven anført at «det etter gjeldende rett er skifteretten (tingretten) som er nærmest til å bære skifteomkostningene i tilfeller hvor det 13

14 offentlige (nå: staten v/ fylkesmannen) har begjært offentlig skifte på vegne av en person under vergemål og det ikke er tilstrekkelige midler i boet. Den foreslåtte endringen innebærer ingen endring i dette». Se proposisjonen her: 36-l html?id= Domstolene bør innrette seg etter denne presiseringen, ettersom spørsmålet til syvende og sist handler om hvilken budsjettpost som skal belastes innenfor staten. For ordens skyld skal presiseres at fylkesmannen også i sak om fratakelse av vergemål for vergene til en mindreårig, jf. vergemålsloven 19 kan utøve partsstilling på vegne av staten. Fylkesmannen kan også i disse tilfellene selv avgjøre om de ønsker å prosedere saken for tingretten og lagmannsretten. 14

15 6. Saksbehandling a. Forhåndsvarsel, underretning og klagerett Det er kommet ønske om en klargjøring av reglene om kravene til forhåndsvarsel, underretning og klagerett hvilke personer skal varsles, underrettes og gis klagerett ved begjæring om vergemål og i andre saker? Forhåndsvarsel Vergemålsloven 58 regulerer forhåndsvarsel, og krever at personen saken gjelder skal varsles straks saken er igangsatt. Forhåndsvarsel kan utelukkes dersom personen ikke er i stand til å forstå hva saken gjelder, allerede har fått kjennskap til at vedtak skal treffes eller det ikke er praktisk mulig å varsle vedkommende. Slikt forhåndsvarsel skal sendes uavhengig av om saken er igangsatt etter en begjæring eller melding. Utover dette gjelder forvaltningsloven 16. Innsender av begjæring trengs normalt ikke forhåndsvarsles, da vedkommende som part allerede i kraft av begjæringen/meldingen må anses å ha uttalt seg i saken, jf. forvaltningsloven 16 første ledd første punktum. I realiteten ligger det også en plikt om forhåndsvarsling i vergemålsloven 60. Etter denne bestemmelsen skal ektefelle/samboer og eventuelle barn over 18 år underrettes når begjæring kommer inn. Slik plikt til forhåndsvarsel foreligger altså ikke når melding etter 57 kommer inn og fylkesmannen starter sak av eget tiltak. I disse tilfellene må fylkesmannen vurdere om ektefelle/samboer skal anses som part i saken og deretter forhåndsvarsle etter forvaltningsloven 16. Har personen det gjelder ikke ektefelle/samboer eller voksne barn, skal vedkommendes foreldre varsles på samme måte, jf. vergemålsloven 60 siste punktum. Underretning Underretning om vedtak skal gis partene så snart som mulig etter vedtak er fattet, jf. forvaltningsloven 27 første ledd. I tillegg til denne generelle regelen, er det i vergemålsloven 60 spesifisert at ektefelle/samboer og barn over 18 år til person det er begjært vergemål for, skal underrettes om: - avgjørelse i vergemålssaken (det vil si vedtaket om vergemål) - at klage er sendt inn - avgjørelse av klagen - begjæring om endring av vergemål Personkretsen angitt i 60 skal ikke underrettes om andre løpende saker underveis i vergemålet (med mindre de anses som part, og varslingsplikten da følger av forvaltningsloven). Har personen det gjelder ikke ektefelle/samboer eller voksne barn, skal foreldrene underrettes tilsvarende. I tillegg gjøres oppmerksom på at den personkretsen som er nevnt i vergemålsloven 56 første ledd bokstav b, kan tre inn som part i saken underveis. Dersom en eller flere av disse gis partsstatus, skal vedkommende underrettes etter de alminnelige forvaltningsrettslige reglene. I og med at 56 første ledd bokstav b og 60 til dels er overlappende hva gjelder personer, vil slik varsling på grunn av ervervet partsstatus etter forvaltningslovens regler kun være aktuelt for foreldre (dersom disse ikke har begjært vergemålet og er part i saken eller har fått underretning i og med at personen det gjelder ikke har ektefelle/samboer eller voksent barn), søsken (som ikke har begjært vergemål og på den måten blitt part i saken) og livsarving (dersom denne ikke er over 18 år). Etter vergemålsloven 64 kan personen med verge, vergen, den som har begjært vergemålet og den som har kompetanse til å begjære vergemål etter 56 første ledd bokstav b (ektefelle/samboer, forelder, nærmeste livsarving eller søsken) klage på fylkesmannens vedtak om opprettelsen av 15

16 vergemålet. Spørsmålet er da om de også, i og med klageretten, skal underrettes om vedtak. Svaret på dette må bli nei, da det verken i forvaltningsloven eller vergemålsloven er noen automatikk i at personer med klagerett skal ha underretning. Det er en generell oppfatning at det i en klagesak ikke er noen direkte plikt til ellers å varsle den som uten å være part i førsteinstansvedtaket likevel har klagerett over det. Etter forholdene kan det imidlertid være naturlig å bruke bestemmelsen i forvaltningsloven 27 analogisk der en person eller personkrets må antas å ville ha en aktuell interesse i å bruke sin klagerett, jf. Jan Fridthjof Bernt, , merknad til forvaltningsloven 27, rettsdata.no. Etter forholdene kan det være grunn til å varsle også andre enn partene i saken der de har særlig interesse i eller tilknytning til saken. Spesielt vil det ofte være behov for å gi underretning til andre offentlige organer som på et eller annet vis har med saken å gjøre. Slik varslingsplikt følger i så fall ikke direkte av forvaltningslovens regler, men av prinsippet om god forvaltningsskikk, jf. Jan Fridthjof Bernt, , merknad til forvaltningsloven 27, rettsdata.no. Klagerett I det store og hele er det de alminnelige klagereglene i forvaltningsretten som kommer til anvendelse også på vergemålsområdet. I tillegg er det spesifisert i vergemålsloven 64 at opprettelsen av vergemålet kan påklages av personen det er opprettet vergemål for, dennes verge, begjærer og person med begjæringskompetanse etter 56 første ledd bokstav b det vil si ektefelle/samboer, foreldre, søsken og nærmeste livsarving til personen det gjelder. Disse personene er gitt klagerett på dette vedtaket uten at det må påvises rettslig klageinteresse. For øvrig er presisert at vergen kan påklage fylkesmannens vedtak, noe som også vil følge av forvaltningslovens regler. b. Fylkesmannens vedtak om regnskapsplikt Det er reist spørsmål om fylkesmannens vedtak om regnskapsplikt er en prosessuell avgjørelse som ikke kan påklages, og i den forbindelse er vist til SRFs instruks om internkontroll og regnskap punkt 2 på side 8. Her er det sagt at fylkesmannens vedtak om regnskapsplikt er en prosessuell avgjørelse som ikke kan påklages. Hovedregelen etter loven er at alle som utgangspunkt har regnskapsplikt. Da må det treffes et formelt vedtak hvis unntak skal gjelde. SRF er av den oppfatning at det skal treffes vedtak i forbindelse med fritak for regnskapsplikt jf. vergemålsforskriften 23. Det samme gjelder ved pålegg om utvidet regnskapsplikt etter 21. Av Høringsnotatet til vergemålsforskriften av februar 2011 fremgår på s. 37 (punkt 7.6.2) følgende: «Om det skal pålegges å levere utvidet regnskap, må avgjøres konkret, men fylkesmannen skal etter forslaget pålegge utvidet regnskapsplikt når vergemålet omfatter drift av fast eiendom eller annen ervervsvirksomhet. Drift av fast eiendom vil typisk være utleievirksomhet». I denne formuleringen må ligge at det følger av loven at vergen som hovedregel har regnskapsplikt, og at når det treffes vedtak om regnskapsplikt/eller dette tas med som en del av oppnevningsvedtaket, så er det formelt sett ikke mulig å påklage plikten man har. Dersom man derimot søker om for eksempel fritak for regnskapsplikt, må fylkesmannen treffe et vedtak hvor de samtykker eller ikke, og dette vedtaket kan påklages. c. Orientering til pårørende ved vedtak om midlertidig verge i straffesak Hvor en av foreldrene er mistenkt i en straffesak, kan ikke den andre forelderen ivareta prosessrettighetene til barnet. Slike situasjoner reguleres av habilitetsreglene i vergemålsloven 34, som slår fast at en verge ikke kan representere den mindreårige når vergens ektefelle eller samboer har en interesse som strider mot den mindreåriges interesser. Begge foreldrene vil normalt være inhabile i en situasjon som nevnt over, og setteverge må oppnevnes. 16

17 Det er stilt spørsmål om man i disse tilfellene har hjemmel til å unnlate varsling av fødte verger. I og med at midlertidig verge/setteverge oppnevnes i stedet for født verge, overtar setteverge/midlertidig verge partsrettighetene i den aktuelle saken. Dette kan utledes av straffeprosessloven 83 som omhandler tilfeller hvor siktede er under 18 år og av samme lovs 93 g for tilfeller hvor fornærmede er under 18 år. Med bakgrunn i nevnte bestemmelser kan det hevdes at fødte verger ikke har krav på å bli informert siden det er den oppnevnte verge som må anses å være part. Hensikten med å underrette er at vergen skal kunne få utøvd sine partsrettigheter, eller barnets rettigheter, på barnets vegne. Dette vil det være midlertidig verge som gjør i saker om dommeravhør og politiavhør. De straffeprosessuelle rettighetene er etter loven tillagt vergen og ikke foreldrene. Normalt er det en og samme person(er), men der en midlertidig verge oppnevnes, er det denne som ivaretar de straffeprosessuelle rettighetene for den mindreårige. d. Legeerklæring Forskrift til vergemålsloven 13, gitt med hjemmel i vergemålsloven 59 tredje ledd, bestemmer at: «Fylkesmannen kan kreve fremlagt dokumentasjon som nevnt i vergemålsloven 59 første ledd bokstav a [«erklæring fra lege eller annen sakkyndig om hvorvidt personen på grunn av forhold som nevnt i 20 ikke er i stand til å ivareta sine interesser, og om personen forstår hva et samtykke til vergemål innebærer»], eller c. Fylkesmannen kan sette en frist for fremleggelsen av slik dokumentasjon». Det heter videre i bestemmelsen at erklæringen skal gis på egen blankett innen tre uker om ikke annet er avtalt, og at fylkesmannen avgjør om erklæringen er tilfredsstillende fullstendig utfylt. Kostnaden ved utarbeidelse av erklæringen dekkes etter satser fastsatt av departementet. Denne satsen har fra 1. juli 2013 vært en stykkprissats pålydende 0,5 ganger den offentlige salærsatsen per erklæring. Den offentlige salærsatsen fastsettes årlig gjennom statsbudsjettet, og er for 2014 kroner 965 per time (eks. mva.). Med mindre legen eller den sakkyndige er ansatt i det offentlige, skal kostnaden ved utarbeidelse av erklæringen dekkes av fylkesmannen. Er det retten som har bedt om erklæringen, dekker retten kostnaden. Kostnaden dekkes kun dersom blanketten er fullstendig utfylt. Fordi formålet med erklæringen som kreves fremlagt er å gi et tilstrekkelig grunnlag for saksbehandlingen, skal den kun honoreres hvis den inneholder tilfredsstillende opplysninger til fylkesmannens bruk. Når det gjelder betalingsansvar for utarbeidelse av erklæring fra lege eller annen sakkyndig, er det pr. i dag lagt opp til en todeling. Det er den som bestiller legeerklæringen/krever den fremlagt som betaler. - I de tilfeller hvor fylkesmannen tar initiativ til å innhente erklæring i medhold av 59, er det fylkesmannen som blir adressat for fakturaen fra legen. Kostnaden dekkes over driftsbudsjettet. - I andre tilfeller, for eksempel der legeerklæringen kommer inn sammen med begjæringen om opprettelse av vergemål, betaler personen med verge selv, og vedkommende betaler både for utferdigelsen av legeerklæringen og en eventuell egenandel ved konsultasjon hos legen. Honorar gis kun der legen eller den sakkyndige ikke er ansatt i det offentlige. I avgjørelsen av når en lege er ansatt i det offentlige, er utgangspunktet at dette er uavhengig av ulik stillingsprosent (der hvor legen jobber litt privat og litt kommunalt, osv.). Det avgjørende er i hvilken egenskap legen/den sakkyndige avgir erklæringen, og hvilken rolle legen/den sakkyndige har på det tidspunktet erklæringen blir utarbeidet. Utarbeides erklæringen for eksempel i kraft av å være tilsynslege på sykehjem, vil vedkommende her anses som offentlig ansatt ved utferdigelsen. Tilsvarende vil fastleger i stor grad være privatpraktiserende når de opptrer som en persons fastlege. Eventuelt offentlig tilskudd eller ikke, er ikke relevant i denne sammenheng. 17

18 e. Registrering av midlertidig vedtak om fratakelse av rettslig handleevne Statens sivilrettsforvaltning har fått en henvendelse fra Løsøreregisteret angående tinglysing av midlertidig vedtak om opprettelse av vergemål med hel eller delvis fratakelse av rettslig handleevne etter vergemålsloven 61 første og tredje ledd. Som tinglysingsmyndighet krever Løsøreregisteret originalt dokument, jf. tinglysingsloven 6 første ledd. Når det ikke opereres med elektronisk signatur mellom vergemålsmyndigheten og Brønnøysundregistrene, innebærer dette at slike vedtak må stemples og signeres av fylkesmannen før avlevering til Løsøreregisteret. f. Om elektronisk signatur Slik Kartverket ser det, er en papirutskrift av et elektronisk godkjent dokument, formelt sett ikke elektronisk signert. Elektronisk signatur forutsetter elektronisk innsendelse og at mottakeren kan kontrollere signaturen opp mot en tredjeparts nøkkel. Kartverket er usikre på om man faktisk kan bruke betegnelsen «elektronisk signert» om slike dokumenter i det hele tatt, selv om mange gjør det. Se mer om dette på: Statens Kartverk har skissert at de aktuelle dokumentene kommer inn i tre forskjellige «situasjoner»: 1. Dersom dokumentet som skal tinglyses er elektronisk godkjent/låst på nevnte måte, og innholdet er av en slik art at det ikke kan tinglyses uten at det foreligger en formell signatur (jf. tinglysingsloven 13, 32 m.m.), må fylkesmannen stemple og signere på det elektronisk godkjente dokumentet slik at dokumentet får en original underskrift. 2. Kan fylkesmannens dokument tinglyses med hjemmel i lov (for eksempel hva gjelder stadfestelse av fremtidsfullmakter, iht. vergemålsloven 84 jf. 77), vil Kartverket imidlertid legge til grunn at et slikt dokument tilfredsstiller fylkesmannens krav, og tinglyse dokumentet. 3. Er fylkesmannens vedtak kun et hjelpedokument, aksepterer Kartverket vedtaket uten ytterligere signatur, typisk der fylkesmannen gir samtykkepåtegning på selve dokumentet. Et eksempel er påtegning på et skjøte sammen med fylkesmannens vedtak, som da kun er et hjelpedokument. I brevmalene som produseres i ARVE står det at dokumentet er godkjent med elektronisk signatur. Dette er ikke tilfelle, og det er meldt inn til leverandøren at teksten i dokumentmalene skal endres til «Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ingen signatur». Inntil denne endringen er gjennomført må saksbehandler selv erstatte/endre denne teksten (slik mange allerede gjør). 18

19 7. Verger og representanter a. Forskjellen mellom fast og alminnelig verge Vergemålsloven 2010 opererer kun med betegnelsene verge, fast verge og midlertidig verge (setteverge). Betegnelsen alminnelig verge vil likevel kunne brukes som en samlebetegnelse på de som ikke er familie, nærstående eller fast verge. Alminnelige verger er frivillige som ikke utøver vervet som næring. De kan ha et eller flere oppdrag knyttet til seg og påtar seg oppdrag fortrinnsvis utfra ønsket om å gjøre en uegennyttig innsats. (Personer som er familie eller nærstående vil pr. definisjon også falle inn under betegnelsen alminnelig verge, men er av hensiktsmessighetsgrunner skilt ut). Faste verger er personer som påtar seg oppdrag som verge og utfører det som næring, de engasjeres av fylkesmannen og inngår således en avtale om å være fast verge. Det er imidlertid ikke noe krav om at en fast verge må registrere seg i Brønnøysundregistrene og få organisasjonsnummer, men i motsetning til det som ble opplyst i forrige nyhetsbrev er det faktisk slik at alle kan registrere seg som enkeltmannsforetak og selvstendig næringsdrivende. Det foreligger ingen begrensning i forhold til krav om inntekt over pr. år. For øvrig vises til SRFs rundskriv om godtgjøring og utgiftsdekning. b. Oppsigelsestid for vergen Det følger av vergemålsloven 29 første ledd at en verge kan be seg fritatt for oppdraget «med rimelig varsel». Forarbeidene til bestemmelsen viser at departementet ikke ønsket å oppstille noe krav om at den avtroppende vergen skulle ha plikt til å stå i oppdraget inntil ny verge var oppnevnt. Dette fordi oppgaven som verge er frivillig. Det er likevel grunn til at vergen må påregne f.eks. inntil en måneds varsel slik at fylkesmannen blir i stand til å finne og oppnevne en ny person som kan ivareta interessene til den det gjelder. c. Bruk av advokater som faste verger Det er ingenting i veien for å benytte advokater som faste verger. I rollen som fast verge skal imidlertid advokater honoreres etter satsene for faste verger, jf. reglene om godtgjøring i vergemålsforskriften 16. Kun der det er behov for advokathjelp ytes godtgjøring etter den offentlige salærsatsen, jf. vergemålsforskriften 16 fjerde ledd annet punktum. d. Vergens mandat i personlige forhold Hva som er vergens oppgaver i personlige forhold, avhenger av mandatet og hvilke personlige interesser det er snakk om å ivareta. Dersom en verges oppgaver følger av særlovgivningen, må hjemmelen klart fremgå i mandatet. I Ot.prp. nr. 110 ( ) side 179, i merknaden til 21 er det uttalt at: «Med «personlige forhold» menes alle former for representasjon og ivaretakelse av rettigheter utover økonomiske forhold. Dette vil for eksempel kunne omfatte rettslig representasjon for å oppnå trygdeog sosialstønader fra det offentlige, klage på vedtak fra offentlige forvaltningsorganer og representasjon i forbindelse med en rettssak mv. Videre kan enkelte beslutninger innen helse- og sosiallovgivningen i utgangspunktet sies å ligge innenfor begrepet «personlige forhold». Det samme gjelder beslutninger etter arve- og skiftelovgivningen og familie- og adopsjonslovgivningen, selv om de direkte eller indirekte vil ha økonomiske konsekvenser. For «særlig personlige forhold» gjelder det likevel særskilte begrensninger i vergens kompetanse, se 21 fjerde ledd. Spørsmålet om grensedragningen mellom økonomiske og personlige forhold vil komme opp i situasjoner hvor det er aktuelt å begrense vergemålet til ivaretakelse av bare det ene området. Skal vergen ivareta den vergetrengendes interesser i sin alminnelighet, vil det ikke være nødvendig å trekke opp noe skille. Bistand i «personlige forhold» vil måtte avgrenses mot andre former for hjelpe- og støttetiltak, som for eksempel det som tilligger en hjemmehjelp eller støttekontakt etter sosialtjenesteloven 4-2 bokstav a og c. Grovt sett vil skillet her gå på at en verge skal representere og ivareta rettigheter, mens de nevnte støtte- og hjelpetiltak etter sosialtjenesteloven mer er knyttet til praktisk bistand i dagligdagse gjøremål og til å ivareta behovet for sosial kontakt og støtte.» 19

20 e. Regnskapsplikt for verger for mindreårige Etter ordlyd og forarbeider er hovedregelen at kun oppnevnte verger har regnskapsplikt, jf. vergemålsforskriften 20 første ledd. For mindreårige er det derfor kun aktuelt med regnskapsplikt der det oppnevnes midlertidig verge, eller der det oppnevnes verge for eksempel fordi den mindreårige ikke lenger har fødte verger (myndige personer med foreldreansvar etter reglene i barneloven), jf. vergemålsloven 16. For slike oppnevnte verger kan fylkesmannen også pålegge utvidet regnskapsplikt etter vergemålsforskriften 21, og skal pålegge utvidet regnskapsplikt der vergemålet omfatter drift av fast eiendom. Adgangen til å frita for regnskapsplikt etter vergemålsforskriften 23 gjelder også overfor oppnevnte verger for mindreårige. Når det gjelder regnskapsplikt for fødte verger, så må dette i mangel av lov- og forskriftshjemmel ha sitt grunnlag i pålegg fra fylkesmannen, for eksempel som vilkår for å gi samtykke til kjøp av fast eiendom med utleievirksomhet for øyet. Regnskapsplikten omfatter de midlene vergen forvalter på vegne av den mindreårige, jf. vergemålsloven 20 første ledd. Utenfor dette faller den delen av eventuell formue som forvaltes av fylkesmannen etter 48 og 49, og midler som den mindreårige selv råder over etter vergemålsloven f. Regnskapsplikt for representanter for enslige mindreårige asylsøkere Vergemålslovens bestemmelser, og bestemmer i vergemålsforskriften, kommer til anvendelse så langt de passer, jf. utlendingsloven 98 a tredje ledd. I kraft av dette må fylkesmannen kunne pålegge representanten regnskapsplikt dersom det inngår i representantens oppdrag å forvalte midler på vegne av den enslige mindreårige asylsøkeren. For øvrig vises til det som er skrevet over i punkt 5 e. g. Om vergeerklæringen SRF vil foreta en vurdering av nødvendigheten og utformingen av vergeerklæringen, samt forholdet mellom vergeerklæringen og avtalen som inngås med faste verger. SRF vil også vurdere behovet for en sentralt utformet vergeavtale. h. Utgifter til tolk, vergemålsforskriften 18 Det er stilt spørsmål om dekning av utgifter til bruk av tolk i forholdet mellom vergen og PMV, og om disse kan anses som nødvendige utgifter etter vergemålsforskriften 18. I de tilfeller hvor vergen har dekket kravet til tolken, så kan vergen etter å ha konferert med fylkesmannen, få dekket disse konkrete utgiftene som nødvendige. Utfordringen er imidlertid at der den vergetrengende ikke har midler, så må fylkesmannen dekke utgiftene via driftsbudsjettet. Tilbakemeldingen fra departementet er at: Når det gjelder dette om vergens behov for tolk i sin kommunikasjon med den vergetrengende kan anses som «nødvendig utlegg» etter vergemålsforskriften 18 om dekning av vergens utgifter, er det er naturlig (jf. rådføringsplikten i loven) at vergen forhører seg med fylkesmannen før slike kostnader pådras. Dersom vergen ikke forhører seg med fylkesmannen (og eventuelt får et tak for slike utgifter på forhånd), er det ikke opplagt at vergen uten videre har myndighet til å pådra staten slike kostnader, og vergen pådrar seg dermed en risiko ved at fylkesmannen kan nekte å godkjenne utgifter utover den årlige standardsatsen. i. Finansavtaleloven 25 femte ledd om finansinstitusjonens varslingsplikt Det er stilt spørsmål om hvordan finansavtaleloven 25 femte ledd skal forstås. Det er påpekt at bankenes varslingsplikt etter finansavtaleloven om renteendring i praksis blir illusorisk fordi de som bør varsles, nemlig vergene (på vegne av kunden), ikke blir det. Varslingsplikten kan neppe anses oppfylt ved at fylkesmennene varsles, og heller ikke ved at det kan leses av vergene på vergemal.no. Det meldes også fra verger at de ikke får tilsendt årsoppgaver for kapitalkonto tilhørende personen med verge. Finansavtaleloven 25 femte ledd lyder: «Opplysninger som institusjonen etter loven her skal meddele kontohaveren, skal gis verge med mindre 20