Av Odd Iglebæk. Odd Iglebæk er journalist og arkitekt. 30 Plan 5/2014

Transkript

1 Stockholm en vacker död stad? Ola Andersson: «Vykort från Utopia Maktens Stockholm och medborgarnas stad» (Dokument Press, 2012) «Hitta hem Stockholm och bostadsbristen» (Dokument Press, 2014) Et av de forsømte områdene innenfor den kritiske samfunnsforskningen er byenes nåtidige utvikling. Ett slikt tema er i hvilken grad og på hvilken måte den modernistiske byen tilrettelegger for en markedsstyrt utvikling av byen, og videre hvordan dette eventuelt bidrar til å endre byenes utseende og maktstrukturer. Odd Iglebæk er journalist og arkitekt. Av Odd Iglebæk de store aktørene. De første århundrene er dette primært kongemakt, handelsborgerskap og delvis kirken. Med industrialisering og stor befolkningsvekst, fra siste halvdel av 1800-tallet, blir kommunale myndigheter, politiske partier og arbeiderbevegelsen nye deltakere i den stadig pågående kampen om byens framtid. Modernismen kan beskrives som idéen om den rasjonelle og effektive byen. Den skulle planlegges og utformes etter funksjoner; et område for biler, et for industri, et for boliger, et for skoler, et for institusjoner, et for grøntområder osv. Ideologien ble lansert allerede på 1930-tallet, men fikk framfor alt 30 Plan 5/2014 Heldigvis finnes det noen få unntak. Først og fremst synes det å være enkeltpersoner som nærmest på et idealistisk grunnlag, gir seg i kast med oppgaven. Én av disse er den svenske arkitekten og skribenten Ola Andersson. Han har lenge deltatt i den offentlige debatten om arkitektur og byutvikling i Sverige, og nå har han samlet og videreutviklet sine innspill i form av to bøker: «Vykort från Utopia Maktens Stockholm och medborgarnas stad» fra 2012, og «Hitta hem Stockholm och bostadsbristen» fra i vår. Begge er utgitt av Dokument Press og har skapt stor interesse i vårt naboland. Anderssons bøker fortjener omtale også i Norge. Det er mange likheter mellom for eksempel Oslo og Stockholms byutvikling, og bøkene er både velskrevne og bidrar til ny kunnskap. Et av hovedtemaene som Andersson diskuterer, er et samfunn der innbyggerne er medborgere og ikke undersåtter. Hans argument er at det må det finnes store og lett tilgjengelige offentlige plasser i byene hvor mennesker kan møtes fritt. I hvilket omfang slike «møterom» er inkorporert i byens planlegging og utvikling, kan altså si noe om samfunnets demokratiske vilkår. I den første boka gjennomgår han Stockholms planhistorie. Han gir en grundig analyse av hvorfor byen har vært bygget som den er blitt. Utgangspunktet hans er idéene til og maktkampen mellom

2 sitt gjennombrudd etter den andre verdenskrigen. Det er få steder i verden hvor modernismen er blitt gjennomført mer omfattende enn i Stockholm, ifølge Andersson. Hva har modernismen brakt til Stockholm? Jo, det har blitt «en vacker död stad» (s. 22), sier Andersson. Den ser slik ut: Midt i byen ligger sentralstasjonene for tog og tunnelbaner. Innenfor en radius på ca. 500 m fra disse stasjonene ligger landets makt- og shoppingsentrum. Og innenfor en radius på 2 km ligger hele den sammenhengende byen. Større er den ikke. Målt i areal utgjør den bare en liten brøkdel av Stockholm kommune og län, og dermed er den aller største delen Stockholm ikke del av den «verklige» byen. Snarere utgjør de ytre områdene en slags «skjärgård» bestående av baner, motorveier, grønne belter og adskilte bolig-, logistikk-, undervisnings-, helse- eller industriområder. Fire av fem innbyggere bor heller ikke i hva vi kanskje kan kalle den førmodernistiske byen. Flesteparten bor utenfor denne og i hver sine klassesegregerte områder. Her er det ikke noe press på at overklassen skal måtte menge seg med proletariatet, påpeker Andersson. Hver del av denne ytterbyen er, nettopp i tråd med den modernistiske modellen, godt adskilt fra hverandre. Skal man ta seg fra ett område til et annet, er det med bil eller et kronglete kollektivsystem. Å møtes på tvers, eller å gå eller sykle fra den ene til den andre av disse «øyene», er som oftest fysisk vanskelig eller umulig. Få, om noen, vil hevde at dette er gode løsninger med henblikk på en demokratisk byutvikling. Hvorfor har det da blitt slik? Slik jeg leser Andersson skyldtes det i stor grad konsensus om modernismens idéer blant byutviklingseliten. Det vil si nøkkelpolitikere, toppbyråkrater i rådhuset, sentrale planleggere og arkitekter, direktørene i bygge- og boligindustrien, boligkooperasjonens ledere og viktige eiendomsspekulanter (utviklere). Denne enigheten har mer eller mindre vært der i hele etterkrigstiden, ja kanskje siden 1930-tallet. Selvfølgelig er de og har vært uenig om ulike biter; for eksempel hvilke boligområder som burde bygges først, hvor mye det var rimelig å betale for tomter o.l., men i det store og det hele har de vært enige om det meste. Byens vekst skulle foregå ved utbygging av baner som stråler ut fra maktens sentrum og primært på ubebygd mark, og den skulle være oppdelt i soner etter funksjoner. Noen få prøvde å reise en offentlig debatt om at dette kan undergrave den levende og demokratiske byutviklingen. Men de tapte, mener Andersson og skriver: «När arbetarrörelsen övergav den allmänna platsen för de slutna mötesrummen fanns det intet som stod i vägen för modernismens ambitioner att bryta upp den allmänna platsen och skilja dess funktioner åt.» (s. 116). Og han fortsetter: «Stockholms arbetarklass förvisades till skogen utenför stadskärnan där de inhystes i bostadsanläggningar utan allmän plats att göra sig hörda på, for at de inte skulle kunna hota den nya ordningen.» (s.165). Hvor står vi nå? Hovedtrekkene med de fattigste ute i drabantene, i enden av t-banelinjene, og gjerne i høyhus eller store blokker, er der fortsatt. Inne i den tette byen har bydelene som tidligere var arbeiderklassens arenaer, blitt tatt over av middelklassen såkalt gentrifisering. Boliger og eiendommer med regulerte priser/leier er på vei bort. Stadig større deler av boligmassen skal tilrettelegges for profitt og spekulasjon. Bare noen små partier på venstresida vil ha reguleringer for å sikre den fattigere delen av befolkningen muligheter for å bo sentralt. Også såkalt vanlige folk, i alle fall noen av dem, kan nå tjene mer på kjøp og salg av boligene sine enn hva de kan spare av lønnsinntekter gjennom et helt arbeidsliv. Planlegging og profitt Sentrale strøk i bykjernen møter et hardt press om fortetting. Her er også store penger å tjene for utvikling i eiendom. Andersson skriver ikke så mye om dette, men han antyder at tilrettelegging for Plan 5/

3 Stockholm med motorveisystemet sett fra luften. EssingeIeden i vestre del av bildet. Den tette byen ligger i stor grad utenfor bildet til høyre, men en del av Kungsholmen kan ses i øverste høyre hjørne. (Foto: Per Kristiansen)

4

5 Den tette by i Gamla Stan med Köpmangatan, byens eldste, midt i bildet. (Foto: Per Kristiansen) 34 Plan 5/2014 denne typen byutvikling får stadig større innflytelse i den offentlige planleggingen. Generalplanenes prinsipper oppgis for den indre by, «men de vårdades pietetsfullt i ytterstaden», skriver han (s. 148). Vi ber ham om å utdype: De områdene som har den mest gjennomgripende modernistiske byplanleggingen, viser seg oftest å være de minst attraktive. De som har mulighet til det, flytter ofte derifra. Derfor er inntektene også lavere her enn i de fleste andre bydeler. Den indre byen er sammen med de eksklusive villaområdene i ytre by de mest attraktive. Dette har gitt store prisøkninger nettopp her, siden tilbudet er lite og etterspørselen er stor. Men når Stockholms planleggingsregime er strengere i de fattigere områdene ute i drabantbyene enn inne i den indre by er det fordi det kan holde arbeiderklassen under kontroll, eller fordi det er så lite penger å tjene på eiendomsspekulasjon her at det ikke er bryet verdt å endre planleggingsmodellene? Det er heller det siste. Boligsprisene er lave på grunn av den lave etterspørselen og det er vanskelig å motivere til noen større investeringer. I din andre bok «Hitta hem» hevder du at boligmangelen forsvant på 1970-tallet; det ble nærmest overproduksjon, mens i dag er det en enorm mangel. De siste 20 årene har Stockholms befolkning økt med nesten en halv million mennesker, men det har bare blitt bygd boliger tilsvarende halvparten. Betyr dette en økende trangbohet, eller hva, og i så fall hvilke deler av Stockholm gjelder det for? Det finnes ingen aktuelle undersøkninger av

6 hvordan stockholmere faktisk bor, men én følge av boligmangelen er at boligstandard målt som areal per person, minker. Flere barn deler rom, eller så har foreldrene ikke lenger eget soverom. De yngre bor lengre hjemme osv. Ingen vet heller hvor mange EU-borgere som bor i Stockholm fordi det ikke registreres, men mange av dem har sannsynligvis en lav boligstandard. Det finnes en del uformelle boliger, som myndigheter bekjemper med riving. I tillegg kommer papirløse innvandrere hvis boligsituasjon det selvsagt er vanskelig å kartlegge. Tidsskriftet ETC. har regnet ut at kombinasjonen rente- og rotavdrag (rot= oppussing uten mva) svarer til kr. per måned for innbyggerne i Danderyd, Stockholm läns rikeste kommune. Du beskriver dette som en subsidiering av de rike, så de kan slippe unna fortetting i egne villastrøk. Kan du si noe om hvor stor bostøtten (hyresbidrag etc.) er for den fattigere del av befolkningen? Jeg har ikke studert dette, men antagelig kan man finne en del informasjon på Statistiska centralbyråns hjemmeside. Det er ellers uenighet innad i alle de politiske partiene mellom dem som vil tilgodese behovet for nye boliger og dem som i stedet vil fokusere på å beskytte de som allerede har bolig, fra nye naboer. Jeg mener dette gjelder for hele den politiske skalaen, fra Moderaterna till Vänsterpartiet. Et eksempel på det åpne roms betydning for den demokratiske byen. Her demonstrasjon mot Israels angrep på Gaza 10. januar 2008 ved den israelske ambassade på Torstensonssgatan på Östermalm. Den samlet flere tusen deltakere, mange av dem kom fra drabantbyene. (Foto: Ola Andersson) Plan 5/