INTERNASJONAL ORIENTERING HVER MÅNED UTFORDRINGENE MED Å NÅ UT TIL HVERANDRE SIDE 23 FILM NY TID. Ukontrollerbar gjeld i Norge

Transkript

1 KLIMAPROBLEMET FLYTTES FRA POLITIKKEN INN I RETTSSALENE MÅNEDSAVISEN NY TID JULI 2015 ÅRGANG 63 NR. 24 LØSSALG KR 59 1 NR. 24 JULI 2015 NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING SIDE 4 KLIMA INTERNASJONAL ORIENTERING HVER MÅNED UTØYA, CHARLE- STON OG KNAUS- GÅRDS INTELLEK- TUELLE LATSKAP SIDE 5 ONDSKAP FILMEN FOREGÅR IBLANT UTENFOR SKJERMEN SIDE FILMSKAPER UTFORDRINGENE MED Å NÅ UT TIL HVERANDRE SIDE 23 FILM PERHENTIAN- ØYENE TRUES AV UTBYGGING SIDE 11 TURISTINDUSTRI NY TID Spionasje Ukontrollerbar gjeld i Norge FLYKTNINGSPIONASJE Flyktninger og asylsøkere i Norge utsettes for spionasje fra fremmed etteretningsvirksomhet. I fjor fikk Oslopolitiet åtte anmeldelser om flyktningspionasje, alle ble henlagt. AV CARIMA TIRILLSDOTTIR HEINESEN I september i fjor ble en tidligere sudansk etterretningsoffiser dømt av norsk Høyesterett til ett år og tre måneders fengsel for å ha drevet spionasje på mennesker med sudansk opprinnelse i Norge. Mannen skal ha blitt betalt for å samle inn detaljerte opplysninger fra det sudanske eksilmiljøet, som han leverte til føringsoffiserer ved den sudanske ambassaden i Oslo. Til norske myndigheter sa mannen at han flyktet fra Sudan på grunn av forfølgelse fra myndighetene, og fikk på bakgrunn av dette innvilget asyl. Mannen er den eneste som så langt er dømt for å ha bedrevet flyktningspionasje i Norge. Politiets sikkerhetstjeneste definerer flyktningspionasje som fremmed etterretningsvirksomhet rettet mot utlendinger i Norge. Formålet med denne typen virksomhet er å undergrave, nøytralisere eller eliminere politisk opposisjon gjennom å overvåke, kontrollere, og på ulike måter true opposisjonelle i eksil i Norge. De siste årene har norske medier avslørt at flere land skal være involvert i denne typen virksomhet i Norge. Ifølge NRK mottar politiet årlig rundt 20 anmeldelser fra mennesker som på ulike måter har blitt utsatt for flyktningspionasje. Ny Tid har vært i kontakt med flere personer fra det etiopiske miljøet i Oslo som har blitt utsatt for trusler eller angrep fra mennesker de mener er støttespillere for regimet i landet. Enkelte av dem ønsker ikke å stå frem i avisen, i frykt for represalier mot dem selv eller mot familien. Etiopia er et autoritært regime, og myndighetene begår omfattende menneskerettighetsbrudd mot egen befolkning. Ifølge organisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch, bruker regimet store ressurser på å forfølge og fengsle kritikere, herunder både opposisjonspolitikere, journalister og sivile aktivister. I juni opplevde etiopiske Yeshihareg Bekele Zeleke (32) å bli angrepet under et arrangement i regi av organisasjonen Democratic Change in Ethiopia Support Organisation Norway: «Vi avholdt et arrangement på Rica hotell et sted i Oslo, og FLYKTNINGSPIONASJE... fortsetter side 3 Det er ikke for ingenting at New York er den mest mytologiserte byen i verden, og kanskje en av de mest masete. Ole Robert Sunde, se side 6 7 NEW YORK: The Freedom Tower Spencer Platt/Getty Images/AFP ØKONOMI Er det mulig å forstå gjeldsituasjonen bak krisen i Hellas? Ny Tid ser på noen enkle økonomiske sammenhenger. AV HANS E. OLAV Mandag 6. juli ble det klart at det greske folk ikke ønsket å etterfølge kuttene og reformene Det internasjonale pengefondet (IMF) og EU stiller krav om for at landet skulle få videre lånefinansiering. Det grekerne egentlig har sagt nei til, er en fortsatt ydmykelse. Lånene som har blitt gitt til Hellas, har hjulpet bankene ikke befolkningen. De siste fem årene har Hellas opplevd mer enn selvmord. Mange mennesker har også mistet livet fordi folk ikke har hatt råd til nødvendige medisiner. Hellas kan muligens komme til å konvertere til drakmer, landets gamle valuta, for å betale lønninger og pensjon. Det som da vil skje, er at drakmen vil synke i verdi, noe som igjen kan føre til at greske varer vil bli veldig konkurransedyktige. I en annen gjeldsituasjon kan dette få positive konsekvenser både for eksport og turisme i landet. Gjeld eller realia. Opp gjennom historien har gull, sølv og andre real-aktiva blitt brukt som betalingsmiddel, men gull er det realaktivum som har vært best egnet til formålet. Athen i år 600 f.kr. var den første sivilisasjonen basert på et fritt marked og en gullstandard. Athen beskrives av mange som «demokratiets vugge», og brukte det Opptrapping av kampene i Øst-Ukraina KONFLIKTEN I UKRAINA De siste ukene har det foregått en opptrapping av den militære konflikten i Øst-Ukraina. Flere eksperter frykter at krigen mellom russiskstøttede opprørere og ukrainske regjeringsstyrker kan føre til krig mellom Russland og NATO. AV ASLAK STORAKER frie markedet og gull som betalingsmiddel til å oppnå imponerende vekst og velstand gjennom flere hundre år inntil makthavernes grådighet og kriger tok knekken på dem. Myndighetenes investeringer i grandiose, fantastiske byggverk og finansiering av stadig flere kriger ble Athens endelikt. Siden den gang har historien gjentatt seg mange ganger, og den forløper alltid på følgende måte: Et samfunn som er basert på virkelige penger enten gull eller sølv eller forankret i disse materialene utvikler seg og vokser sosialt og politisk. Etter hvert som veksten øker, påtar makthaverne seg stadig flere politisk motiverte infrastrukturinvesteringer og kostbare sosiale reformer. Økonomien vokser ytterligere, og med det øker også makthavernes politiske innflytelse og de offentlige budsjettene til blant annet militæret stiger. Til slutt eksploderer kostnadene til byråkratiet og militæret. Papirpengenes inntog. Heretter eskalerer det sakte, men sikkert: For å finansiere stadig flere sosiale reformer og kriger stjeler makthaverne formuen til folket gjennom skatter og avgifter. Her inntreffer også punktet der de bytter ut gull- og sølvpenger med papirpenger som kan trykkes i ubegrensede mengder. Deretter inntreffer en ny, avgjørende fase: når tapet av papirpengenes kjøpekraft til slutt og ubønnhørlig oppdages av folket. Her mister pengesystemet all tillit. Så kommer siste ledd i prosessen: En massiv flukt fra verdiløse papirpenger fører til en økonomisk kollaps. Den samme historien har gjentatt seg mange ganger i løpet av de siste par tusen årene. Et «fiat»-system, eller papirpengesystem, har en gjennomsnittlig levetid på ØKONOMI... fortsetter side 3 Kampene i juni i Ukraina har vært de mest intense siden Minsk II-avtalen ble inngått i februar. Mens ukrainske myndigheter sier at kampene skyldes en fornyet offensiv fra opprørerne, sier opprørerne at de bare har besvart ild fra ukrainske regjeringsstyrker. Begge sider anklager motparten for massive og kontinuerlige brudd på våpenhvileavtalen, og rapporterer om drepte og sårede soldater og sivile. Ukrainas forsvarsminister Stepan Poltorak hevder at over 100 soldater og 50 sivile har blitt drept av opprørerne etter inngåelsen av Minsk II-avtalen. Kremls talsperson Dmitry Peskov har anklaget Kiev for å provosere frem nye kamper i Øst-Ukraina for å presse EU til å forlenge de økonomiske sanksjonene mot Russland. Ukrainas president Petro Porosjenko anklager på sin side Russland UKRAINA... fortsetter side 5 Widveys Kulturdepartement gikk inn for en markedsorientert eksemplarstøtte i siste offentlige høringsutkast om støtten til nasjonale ukeaviser. Styret og ledelsen ble derfor presset til å legge om til en fyldigere månedsavis. Vi er fast bestemt på fortsatt å holde i gang den kritiske internasjonale avistradisjonen som ble påbegynt i 1953 med avisen Orientering. LEDER side 8 I AVISEN: Selv etter to store revolusjoner hvor kvinner har vært viktige deltakere, er det fortsatt kvinnene spesielt de fattige som betaler prisen for krig og for fred. NAWAL SADAWI, side 2 President Ramzan Kadyrov vil etter alt å dømme bli sittende med makten i Tsjetsjenia. På sikt er det mye som tyder på at Tsjetsjenia og Nord-Kaukasus ikke lenger vil være en del av Russland. KAUKASUS, side 2 Fører man krig, begår man krigsforbrytelser noe annet er uunngåelig. URI AVNERY om ISRAEL, side 8 Kunstnarmobilitet ser ut til å vere ein bra ting både for den som reiser, og staden han reiser til. REISEBREV, side 11 Vektere får utfolde seg på samfunnets svakeste. Forleden fikk en venninne smake vekterveldet. BJØRN HATTERUD, side 12 Abonnement og kundeservice: tlf: (også sms) e-post: abo@nytid.no Abonnementpris (månedsavis) Årlig 790 kr / e-avis 590 kr (torsdag midt i måneden) Flyktningane Norge ikkje vil hjelpe der dei er KOBANÊ Lengst nord i Syria har terrorgruppa ISIS gått på det eine nederlaget etter det andre. Kurdiske forsvarsstyrker er på offensiven mot den nye ISISfascismen. AV ERLING FOLKVORD OG SVEIN OLSEN Oktober 2014: Vi er ved den tyrkiske grensa, nokre hundre meter frå byen Kobanê, for å skaffe informasjon om den humanitære situasjonen i området. Vi ser ISIS-tanks rykke inn i dei austlege utkantane av byen. Vi ser rakettnedslaga som øydelegger og sett fyr på bygning etter bygning i sentrum. YPG og YPJ svarar med knitrande kalasjnikover. YPG er samlenamnet på dei kurdiske sjølvforsvarsstyrkane. YPJ er dei kvinnelege militæravdelingane som er særskild organisert. Det er ein ulik kamp. Meryem Kobanê, leiaren for forsvarsstyrkane, kom med denne erklæringa 2. oktober, medan vi var utafor byen: «Vi skal yte motstand overalt og gjere Kobanê til eit helvete for ISIS!» Da var det vanskeleg å tru anna enn at ISIS ville erobre byen. Slik gjekk det ikkje. 25. januar heiste forsvarsstyrkane sitt eige flagg på åsryggen utafor byen. Nokre veker seinare var ISISstyrkane anten nedkjempa eller fordrivi frå heile Kobanê kanton. Men sigeren kosta dyrt. Det meste av byen var i ruinar. I slutten av mai 2015 var vi ei veke i det frigjorte Kobanê. Før ISIS starta offensiven i september 2014, budde rundt menneske i byen litt fleire enn innbyggartalet i Trondheim. Å rusle rundt i det som ein gong var bygater, minte oss om bilete frå Finnmark og Nord-Troms etter øydeleggingane da dei tyske okkupasjonsstyrkene trekte seg tilbake. Nokre av kvartala var KOBANË... fortsetter side 4 Akkurat no har desse tre og andre ungar i Kobanê bruk for at nokon vil «hjelpe dei der dei er»: rensing av drikkevatn, skolebøker, et hus å bu i istadenfor ruinane etter det som var ein heim.

2 NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING JULI 2015 NR NR. 24 JULI 2015 NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING AKTUELT INTERNASJONALT ØKONOMI... fortsetter fra forsiden 35 år, og overlever aldri. USA, Europa og store deler av den industrialiserte verden befinner seg nå i slutten av nest siste fase i skisseringen over altså der pengesystemets tillit fordufter. Uavhengig. Den kanskje mest briljante økonomen verden har hatt, Ludwig von Mises, mente at penge- og finanspolitikken måtte styres etter en gullstandard det vil si at papirpenger må være bundet til en gitt mengde og kunne innløses i gull. Mises uttalte følgende: «Gullstandarden har en uvurderlig egenskap: Pengemengden under en gullstandard er uavhengig av statlig påvirkning og politiske partier.» Med dette mente Mises at uten en gullstandard vil politikere og offentlig byråkrati falle for fristelsen til å trykke papirpenger for å finansiere sosiale reformer og velferd, og derigjennom tilfredsstille sine forskjellige interesse- og velgergrupper. I 1971 erklærte president Nixon at USA gikk bort fra gullstandarden, og verden har siden trykket veldig mye penger for å oppnå vekst og velstand. Det vi har glemt er at papirpenger er det samme som gjeld, og at denne gjelden en gang må betales tilbake av deg og meg, våre barn og barnebarn (se «Den kommende økonomiske kollapsen», Ny Tid ). Den privateide sentralbanken FED. En kald novemberdag i 1910 snek fire av de mest innflytelsesrike personene fra noen av Wall Streets mest prestisjetunge banker seg om bord i Senator Aldridges private togvogn på Grand Central Station i New York. Lenin, Hitler og Mussolini innførte forbud mot eierskap av gull på private hender. Alle brukte falske navn. Turen gikk til Jekyll Island i staten Georgia. De kalte seg «First Name Club». Ingen av deltakerne snakket om møtet på Jekyll Island før 20 år etterpå. Arbeidet forbundet med opprettelsen av den amerikanske sentralbanken ble holdt hemmelig i over tre år. Nødvendig lovgivning for å innføre The Federal Reserve Bank (The FED) ble godkjent av den amerikanske kongressen rett før jul 1913, etter at mange av representantene allerede hadde dratt hjem for å feire jul. Siden den gang har USA og verden for øvrig gjort seg avhengig av penge- og finanspolitikken til den privateide sentralbanken The FED. Siden 1971, og spesielt etter «finanskrisen» i 2008, har The FED vært pådriver i et pengetrykkeregime verden aldri har sett maken til. Historien forteller oss at ledere for de største bankene enten i USA, Europa eller andre steder avholder hemmelige møter med sine respektive sentralbanksjefer, rett før eller etter en finanskrise. Formålet med disse møtene er alltid det samme: oppnå særbehandling i form av livsnødvendige redningsaksjoner, alltid på bekostning av innskyterne og skattebetalerne. Det var det som skjedde i i USA, og det er det som skjer i dag gjennom såkalte «kvantitative lettelser» i regi av Den europeiske sentralbank (ESB se «Forsvarsskrift til det greske folk», Ny Tid ). Når The FED, ESB og Norges Bank trykker penger via banksystemet, utsteder de et gjeldsbrev på borgernes vegne. Nåværende og kommende generasjoner må betale gjelden tilbake. Offentlig statistikk viser at hver nytrykte dollar (gjeld) gir en avkastning på én til to cent det vil si tilnærmet lik 100 prosent negativ avkastning. For euroen er tallet antakelig verre, siden Europa sliter med negativ vekst. ESBs elleville pengetrykking er dermed årsaken til at du og jeg, våre barn, barnebarn og oldebarn må slite med en gjeldsbyrde vi aldri vil kunne gjøre opp. Hadde verdens sentralbanker og finansmarkeder vært bundet til en gullstandard, ville denne vanvittige forgjeldelsen aldri funnet sted. Grafen (se illustrasjon) viser hva den amerikanske sentralbanken har holdt på med siden USA forlot gullstandarden i Som vi ser eksploderte pengetrykkingen fra Da verden gikk av gullstandarden, ga det politikerne muligheten til å innføre «Fractional Reserve Lending»-systemet, hvilket innebærer uhemmet bruk av nytrykte penger for å finansiere alle mulige vilkårlige «gode formål» definert av politikerne og statsmakten. Fordi de nytrykte pengene er det samme som gjeld, ender du og jeg og våre barn opp med regningen. Det som skjer er følgende: Den totale pengemengden øker. De nytrykte pengene brukes først til å betale kostnadene forbundet med byråkratiet, dernest får bankene tak i pengene, og bruker dem til å finansiere investeringer egne og kundenes. Til slutt «drypper» det litt på deg og meg. Etablissementet får pengene først altså når de har høyest verdi. Middelklassen og fattige får pengene til slutt, når kjøpekraften er utvannet altså når pengene har lavest verdi. Dette er den fremste årsaken til at ulikheter skapes. Prisen på penger, det vil si renten, settes kunstig lavt i et manipulert rentemarked. «Billige penger» finansierer børsbobler, og eiendomsprisene går til himmels. Penger finner veien til virksomheter som i et normalt og umanipulert rentemarked ikke ville fått disse pengene. Vi blir «lurt» til å investere i ulønnsomme virksomheter, og bruke penger på ting vi ikke har råd til. Svingende forbruk. Investeringer i ulønnsomme virksomheter fører til lavere kortsiktig arbeidsledighet. Lønnsnivået stiger, og vi innbiller oss at det er naturlig. Høyere lønnsnivå fører til økt privat forbruk men det er ikke varig. Når lønninger igjen stabiliseres, faller privat forbruk tilbake til sitt tidligere nivå. Og når forbruket faller, sprekker alle de ulønnsomme virksomhetene som har fått «gratispenger» de avvikles eller går konkurs. Arbeidsledigheten og gjeldsbyrden øker betydelig, og betjeningsevnen synker tilsvarende. Børs- og boligbobler sprekker, slik de alltid gjør. En stor mengde med verdiløse penger er brukt opp for å skaffe mennesker arbeide i virksomheter som ikke har overlevelsesevne. Samtidig har vi brukt penger på formål vi strengt tatt ikke har råd til. Samfunnet har kastet bort kapital og arbeidskraft, og sitter igjen med enda flere arbeidsløse og enda større gjeld, samt lavere kjøpekraft for hver krone. La oss ta et eksempel: En tunnel skal bygges. Hvis den løser et trafikk- eller transportproblem som ellers ikke kan løses hvis tunnelen er viktigere for alle skattebetalerne (kollektivt) enn for formål de ellers ville brukt pengene på individuelt, om pengene ikke var bortbeskattet da burde tunnelen bygges. En tunnel bygget for å tilfredsstille et generelt ønske om «bedre infrastruktur» lokalt eller innenfor et bestemt geografisk område, for å sørge for arbeidsplasser det er en annen type tunnel. I stedet for å tenke på hvor tuneller «må bygges», tenker staten og private interesser på hvor tuneller «kan bygges». Det er denne tankegangen som ligger til grunn for alle politiske feilprioriteringer. Hvorfor blir ikke prosjektet stoppet? Fordi hvert enkelt prosjekt ikke er betydelig nok for den enkelte borger til å engasjere seg. Vi orker ikke å protestere når våre politikere foretar sine feilprioriteringer for å tilfredsstille særskilte velgergrupper. Med politikere som pådrivere plyndrer vi hverandre inntil kassa er tom, og vi kaller det for solidaritet og demokrati. Det er her Mises uttalelse om «gullstandardens uvurderlige betydning» kommer inn fordi gullstandarden representerer en innbygd mekanisme som begrenser statens og politikernes mulighet til å trykke og bruke penger samfunnet egentlig ikke har. Roten til problemet. Roten til feilprioriteringene er med andre ord politisk omfordeling av den produktive, skapende kapitalen ved hjelp av stadig nye lover, reguleringer og forskrifter. Dette kan bare finne sted i samfunn der den politiske eliten og det statlige byråkratiet utøver stadig mer innflytelse over menneskene og de økonomiske innsatsfaktorene. Statistikk fra OECD viser at offentlig sektor i Norge har vokst fra cirka 29 prosent i 1960 til i overkant av 50 prosent i dag, målt som andel av bruttonasjonalproduktet (BNP). Til sammenlikning er tallet for USA cirka 27 prosent i 1960 og i underkant av 40 prosent i dag. Papirpenger er det samme som gjeld. En studie av John W. Dawson og John J. Seater («Federal Regulation and Aggregate Economic Growth») konkluderer med følgende (USA): Dersom statlige reguleringer hadde forblitt på 1949-nivå, ville USAs BNP i dag vært på 54 trillioner amerikanske dollar i stedet for på 16 trillioner. Den gjennomsnittlige amerikaner ville hatt dollar mer hvert år til sparing og forbruk. Om vi spekulerer i denne studien brukt på norske forhold, ville vær eneste nordmann hatt om lag én million kroner mer «å leve for» hvert år de siste årene. Økt politiker- og byråkratimakt kan være problemet. Dersom vi hadde beholdt gullstandarden, kunne denne ulykkelige utviklingen vært unngått. Gull og frihet. I mangel av en gullstandard forsvinner også friheten vår. Uten mulighet til å innløse pengene våre i gull, er vår frihet og vår eiendomsrett inkludert over kropp og sjel avhengig av politikernes gunst. Vi mister eller avgir vår innflytelse på samfunnets pengebruk, og gir med det også avkall på vår frihet til å styre våre egne liv. Lenin, Hitler og Mussolini forsto godt forbindelsen mellom gull og individets frihet, og alle tre innførte forbud mot eierskap av gull på private hender. Lenin uttalte at den sikreste veien til å snu opp ned på sosiale forhold i et samfunn og innføre kommunisme, er å erstatte gullstandarden med papirpenger. Det er vanskelig å se på det som foregår i Europa nå: massiv pengetrykking, uholdbare gjeldsnivåer, massearbeidsløshet og krav om enda mer sentralstyring fra Brussel, som noe annet enn en bekreftelse på Lenins utsagn. I dagens samfunn er det akseptert at vi ikke har flere rettigheter enn de staten gir oss. Analyserer vi enhver form for statlig innblanding i livene våre, ser vi at denne innblandingen muliggjøres gjennom statens inntekter altså gjeld, skatter og avgifter. En statsmakts innflytelse er således proporsjonal med statens inntekter. Det er umulig å beskytte enkeltmenneskets frihet og verdiskapningen i samfunnet uten å begrense statens muligheter til å forgjelde og skattlegge oss. Hva er forskjellen på hvordan dagens politikere behandler oss og fascisten Mussolinis uttalelse for 75 år siden om at «vi forsto at jo mer komplisert samhandlingen blir for sivilisasjonen, desto mer må vi begrense individets frihet»? Uttalelsen står i kontrast til president Eisenhowers uttalelse om at hvis alt vi ønsker oss er total sikkerhet, kan vi like gjerne sette oss selv i fengsel. Der får vi tak over hodet, maten vi trenger og trygghet. I en verden uten en gullstandard som målestokk og korreks for politikernes og sentralmaktens pengetrykking og oppbygging av ukontrollerte gjeldsnivåer, kan det pussig nok se ut som om både Mussolini og Eisenhower får rett: et gjennomregulert og ufritt samfunn detaljstyrt av maktsyke politikere og byråkrater, hvor frykten for individets frihet og politikernes beskyttelsesbehov setter standarden for mellommenneskelig samhandling. Olav er økonomisk journalist i Ny Tid. KAUKASUS President Ramzan Kadyrov vil etter alt å dømme bli sittende med makten i Tsjetsjenia. På sikt er det mye som tyder på at Tsjetsjenia og Nord- Kaukasus ikke lenger vil være en del av Russland. AV PAUL TORVIK NILSEN Blottet for tvil og usikkerhet. Det fremholder Charles King, professor i internasjonale forhold ved Georgetown-universitetet i Washington DC, på besøk i Oslo hos Norsk utenrikspolitisk institutt. «I 20 år har standardfortellingen om Kaukasus vært at regionen er turbulent, ustabil, preget av muslimske opprør og representerer et grunnleggende sikkerhetsproblem for Russland. Men det er en annen situasjon nå enn det var,» hevder King. Kadyrov fortsetter. Nest etter president Vladimir Putin er Ramzan Kadyrov nå trolig den mektigste og mest innflytelsesrike personen i den russiske føderasjon, hevder King, som ikke tror det finnes noe organisert gryende opprør mot hans autoritære og brutale regime. Og hvis Kadyrov hadde kjent seg svak, ville han gjort mer for å forbedre forholdet til Putin og Russland, mener King. «Jeg er optimistisk med tanke på Kadyrovs muligheter til å holde seg ved makten,» sier han, og fortsetter: «Det er kanskje ikke helt korrekt ordvalg når det dreier seg om et dypt autoritært regime, men dere skjønner hva jeg mener.» Den unge, selvutnevnte president Ramzan Kadyrov har denne våren vist det stikk motsatte av svakhet. «Han er viktigere for Putin enn han var for bare to tre år siden for å sikre ro i Nord-Kaukasus,» sier King. «Han styrer delrepublikken som en lokal tsar, og overtok presidentrollen etter sin far, som ble drept. Han har vært Putins garantist for at opptøyer, uroligheter og terror i Tsjetsjenia og mot Russland skulle ta slutt etter de to Tsjetsjenia-krigene på 1990-tallet,» sier professoren. Han forteller at Kadyrov har «levert varene» under sterk og vedvarende kritikk fra bade russiske og utenlandske menneskerettighetsorganisasjoner ved hjelp av en kombinasjon av å utslette sine argeste motstandere i Nord-Kaukasus, skremsels- taktikk, trusler og propaganda som har brakt motstandere til taushet. Ikke minst har han også brukt titalls milliarder kroner på å gjenoppbygge den sønderbombede hovedstaden i Tsjetsjenia, Groznij. Byen fremstår i dag som en moderne hovedstad med et sentrum preget av skyskrapere. Misnøye. Kadyrov har etter at det som antas å være tsjetsjenske terrororister tok livet av den russiske opposisjonspolitikeren Boris Nemtsov i Moskva i mars gitt ordre om «å skyte for å drepe» hvis russiske politifolk eller sikkerhetsstyrker krysser grensen til Tsjetsjenia. «Om noen strener inn på vårt terrirorium uten at vi har kjennskap til det, har det ingen betydning om de kommer fra Moskva eller andre steder Russland,» skal Kadyrov ha uttalt etter at sørrussisk politi jaktet på en mistenkt forbryter inne i Tsjetsjenia, som er én av 83 føderale enheter, og 21 republikker og delrepublikker i Russland. Observatører og eksperter ser nå ut til å finne klare tegn på at Russland er i ferd med å miste jerngrepet de har hatt om delrepublikken i «kruttønna Kaukasus». Opprør og opptøyer er nå det store problemet i de andre nordkaukasiske republikkene (se kart), og har de senere årene vært mest omfattende og verst i den østligste republikken Dagestan. Kaukasusforsker ved NUPI, Julie Wilhelmsen, spurte i møte med professor King i Oslo forrige uke om han så signaler på et større oppgjør med regimet i Tsjetsjenia. Hun viste til at tsjetsjenere bosatt i Norge den senere tiden har gitt ut- trykk for at det har skjedd endringer i folks mentalitet i Nord-Kaukasus på en måte som kan tyde på at de ikke lenger er tilfredse med Kadyrovs harde styresett. Båndene til Kreml. «Kanskje er det ikke et militant islamsk opprør, men en reaksjon på at det tsjetsjenske samfunnet nå er organisert som et pyramideformet makthierarki, med én eneste mann på toppen nemlig Kadyrov,» sa Wilhelmsen. «Det er en maktstruktur som er fjern fra den tradisjonelle organiseringen av det tsjetsjenske samfunnet.» NUPI-forskeren arbeider for tiden med en bok om det nære slektskapet og båndene mellom regimet i Kreml/ Moskva og Kadyrov. King ser på sin side ingen slike tegn, og mener at voldsepisodene og oppstanden i republikken i desember i fjor ikke kan tolkes som økende motstand mot regimet. «Tvert imot voldsbruken, terroren og opptøyene i Nord-Kaukasus, og spesielt i Tsjetsjenia, er sterkt redusert de siste fem årene,» påpeker han. King viser til at av 341 drepte i konfliktområdene i 2014 er 249 eller 73 prosent militante opprørere som ble tatt av dage av russiske sikkerhetsstyrker. Samlet er 5816 mennesker rapportert drept i perioden Dette er dødstall som tilsvarer om lag antallet døde i en amerkansk storby som Chicago i løpet av ett år, og antall ofre for voldshandlinger har sunket dramatisk, understreker professor King. Han sier at det heller ikke lenger gjennomføres store terroraksjoner andre steder på russisk jord eller utenlands aksjoner som bomben på Domodedovo-flyplassen (2012), metroen i Moskva (2010), skolen i Beslan (2004), Nordost-teateret i Moskva (2002), sykehuset i Budjonovsk (2001) og bomben på ekspresstoget mellom St.Petersburg og Moskva (2009). Orientert mot sør. «Russland har alle verktøy for å gjennomføre valg i Tsjetsjenia og de andre nordkaukasiske republikkene, men gjør det ikke. Det ville heller ikke fungere som en ventil som bidrar til å dempe misnøye i den rådende situasjonen,» sier King. «Heller ikke de lokale lederne ønsker å gjennomføre valg for det eneste kortet de har å spille på ved et eventuelt valg, er nasjonalismen. Å gjennomføre valg øker derfor ikke sikkerheten i regionen,» sier han. Trenden i Nord-Kaukasus er at befolkningen i økende grad kjenner seg frakoblet Russland. Han fremhever også et annet viktig trekk i utviklingen i Nord-Kaukasus: «Den yngre delen av befolkningen er mindre og mindre knyttet til Russland, både som følge av Russlands politikk og som følge av arbeidet for å etablere Det kaukasiske emirat, som er preget og inspirert av muslimer og militant islamisme, gjerne med ISIS som forbilde,» sier King. Ungdommen i Nord-Kaukasus ser derfor heller mot og føler seg mer trukket mot blant annet Tyrkia og andre stater sør for Kaukasus som vektlegger mer radikal islamisme. På den annen side er det et faktum at all terroren som er knyttet til krig og konflikt med utspring i Nord-Kaukasus og Tsjetsjenia spesielt, har ført til at russere har lett for å stemple alle som kommer fra denne regionen som potensielle terrorister, kriminelle og uønskede i Russland. «Det har ført til stigmatisering av hele folkegrupper, og gjort at mange, særlig de unge, søker seg andre steder med tanke på utdanning og jobbmuligheter,» forteller King. «Russiske myndigheter betrakter folk fra Nord-Kaukasus som potensielle sikkerhetstrusler og fiender av den russiske staten.» Trenden i Nord-Kaukasus er at befolkningen i økende grad kjenner seg frakoblet Russland, hevder King. «Utviklingen tilsier at det er lite sannsynlig at Tsjetsjenia og flere delrepublikker i Nord-Kaukasus vil forbli en del av og tilhøre den russiske føderasjonen i fremtiden,» sier professoren. Torvik Nilsen er frilansjournalist. paul.t.nilsen@gmail.com. «Kadyrov nest mektigst etter Putin» Professor Charles Kings forskning er konsentrert rundt nasjonalisme, etnisk politikk, endringer og overganger i autoritære regimer samt forholdet mellom historie og samfunnsvitenskap. Han har skrevet flere bøker, inkludert The Ghost of Freedom: A History of the Caucasus (Oxford University Press, 2008). King gjestet Oslo og Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) nylig som invitert til ett av fire årlige seminarer titulert «Den nye russiske nasjonalismen». Russisk nasjonalisme og patriotisme er en del av forskningsprosjektet «Nasjonsbygging, nasjonalisme og de nye andre i dagens Russland» et samarbeidsprosjekt mellom NUPI og Universitetet i Oslo (UiO), finansiert av Norges forskningsråd under det såkalte Norruss-programmet, og som er ledet av professor Pål Kolstø ved UiO. Norsk-russisk forskningsprogram Russlands president Vladimir Putin snakker med Tsjetsjenias president Razman Kadyrov under et møte i Moskva i august AFP PHOTO / RIA NOVOSTI - ALEXEY NIKOLSKY Selv etter to store revolusjoner hvor kvinner har vært viktige deltakere, er det fortsatt kvinnene spesielt de fattige som betaler prisen for krig og for fred. Fra 8. til 11. juni 2015 deltok jeg på en konferanse om kvinner og krig på det amerikansk-libanesiske Universitetet i Beirut. Innlegget mitt fikk tittelen «Kvinner, krig og revolusjonen». Krig fører til at både interne og eksterne endringsprosesser undertrykkes. Folkelige revolusjoner kjemper ofte for frigjøring av kvinner og fattige. Dette har det blitt forsket på ved flere universiteter siden midten av 1900-tallet. Etableringen av kvinneforskningsinstitutter skapte en ny tilnærming i forskningen, basert på samspillet mellom forskerne og mellom naturvitenskap og humaniora. Det er ikke mulig å forstå kvinnesak uten å se forbindelsene mellom historie, filosofi, medisin, litteratur, økonomi, religion, kjønn og politikk, og krig. Vi kan heller ikke forstå årsakene til krig eller noen andre problemer uten å forstå disse forbindelsene. Kvinnesaken har et særskilt behov for å bli sett i lys av en tverrfaglig tilnærmingsmåte som knytter sammen det private, det offentlige og det personlige, det politiske, det seksuelle, det filosofiske og det moralske. Dette har det blitt forsket på i enkelte kvinnestudier som har undersøkt dybden i den patriarkalske utnyttelsen og undertrykkelsen av kvinner og fattige gjennom historien. Forbindelser. På medisinstudiet måtte vi dissekere lik, både menn og kvinner, uten at vi fikk lære noe om de reelle problemene disse kroppene opplever. Vi pugget anatomi og besto eksamen, og forsto mindre enn da vi startet. Mennesket er ikke lenger en enhet som er integrert i et levende samfunn, men separerte individer i et dødt system. Medisinen har studert noen av de mishandlede kvinnelige kroppsdelene med metoder vi har lært fra et britisk kolonistyre basert på puritanske religiøse verdier. Jeg har kritisert denne typen medisin i mine artikler i et halvt århundre allerede. Jeg kan ikke akseptere denne dualiteten, denne motsigelsen skillene mellom sinn, kropp, ånd og samfunn. Jeg har også kritisert inngrepene som utføres på sunne gutte- og jentekropper og kalles for renselse, eller omskjæring. Forbindelsen mellom krig og kvinnefrigjøring minner meg om min egen barndom. Ingenting oppmuntrer mer til fri tenkning enn aktivering av minner, slik at fortiden kan kobles til nåtiden og fremtiden. Som barn opplevde jeg andre verdenskrig, og levde i en britisk koloni hvor både allierte og fiendtlige tropper braket sammen. I likhet med flere kolonier ble Egypt offer for andre lands krig og interesser. Fiender ble allierte og venner ble fiender, men koloniene fortsatte likevel å være slaver. Nykolonialismen oppsto av den gamle kolonialismen, og folket måtte betale prisen for krigen. Spesielt kvinner og fattige. Offer. Den utenlandske herskerklassen stakk av med krigsbyttet sitt og lot bare smuler ligge igjen. Dermed fikk den lokale overklassen motivasjonen de trengte til å forråde folkets interesser. Det viktigste ble selvfølgelig å dele ut ærespriser til konger og presidenter, og skåle med intellektuelle, forfattere og forskere som holdt munn om all urettferdigheten og korrupsjonen, og støttet landets styre med taler og artikler. Dikterne oppfordret folk til å ofre seg for Gud og fedreland, og ingen ble mer svindlet enn kvinnene. Offer, i kvinnelighetens navn du skulle ofre deg som mor, og underkaste deg din far og din mann og din Herre. Kvinnene, spesielt de fattige, betaler prisen for krig og for fred. Fordi de alltid er isolert i hjemmene sine, under mennenes absolutte kontroll. Kvinner har en potensiell kollektiv politisk makt til å endre en hvilken som helst lov til sin fordel hvis de hadde stilt som en organisert kraft i de politiske partiene som er dominert av menn. Likevel ser vi i parlamentsvalgene i dag hvor enkelt det er for partiene å marginalisere sine kvinnelige medlemmer. Selv etter to store revolusjoner hvor kvinner har vært viktige deltakere, og har rett til å være med og forme de politiske partiene i Egypt og selv om kvinnene utgjør over halvparten av befolkningen får et lite mindretall kalt «salafister» drive overgrep mot den nye grunnloven og forbereder seg på å danne et politisk parti. Det er ikke mulig å forstå kvinnesak uten å se forbindelsene mellom historie, filosofi, medisin, litteratur, økonomi, religion og krig. Desinformasjon. Under det nye parlamentet har kvinner etter loven kun tillatelse til å danne foreninger som driver sosiale aktiviteter. Denne politiske ekskluderingen av kvinner er en del av det gamle slaverisystemet. Organisering av kollektiv politisk påvirkningskraft er den eneste måten kvinner kan endre noe på. Er kanskje ikke kvinnene en maktfaktor som kunne oppnådd rettferdighet i familien og staten? I dag ser det ut til at kvinnene ikke har andre ambisjoner enn staten og de dominerende partiene. Tenk om en kvinne ble president uten å fortie realitetene rundt kvinneundertrykkelse og fattigdom. Vi har jo allerede sett at en farget mann kunne bli president i USA. Det demonstreres mot vår regjering av de samme grunnene som det demonstreres mot forfølgelsen av fargede og fattige i USA. Det er en sterk historisk sammenheng mellom økonomisk og kjønnsbasert undertrykkelse, som har ført til at det har blitt startet krig mot dagens folkelige revolusjoner. De angripes med våpen og desinformasjon. Den tradisjonelle retningen i akademia ser det som en konflikt mellom det maskuline og det feminine som om biologiske prosesser i kroppen er relatert til krig. Som om et undertrykkende, bevæpnet regime som villeder både media, kultur og utdanningssystem ikke har noe med saken å gjøre. Oversatt fra arabisk av Vibeke Koehler. Saadawi er en egyptisk feminist, forfatter, lege og psykiater, og har skrevet en rekke bøker om kvinner i islam. Hun er fast korrespondent i Ny Tid. Æren er mennenes eiendom, prisen betales av kvinnene KVINNESAK NAWAL SAADAWI, KAIRO FLYKTNINGSPIONASJE... fortsetter fra forsiden mange mennesker fra det etiopiske opposisjonsmiljøet i Oslo var samlet,» forteller Zeleke, som sammen med Yonas Tameru fra samme organisasjon møter Ny Tid i Oslo sentrum. «I en av pausene gikk jeg for å hente kaffe. I den ene hånden holdt jeg telefonen min. Plutselig var det noen som prøvde å ta fra meg telefonen. Med den andre hånden holdt han nakken min fast, så jeg ikke skulle se hvem han var,» sier hun. Trusler. Tamaru og Zeleke har mottatt trusler både personlig og over telefon. Under en demonstrasjon til støtte for britisk-etiopiske Andargachew Tsige, som sitter fengslet i Etiopia for sine politiske synspunkter, mottok flere av deltakerne en sms fra et svensk telefonnummer. Avsenderen av sms-en skal ha hevdet å vite hvem deltakerne var, og kommet med trusler mot familien deres i Etiopia. Mannen som angrep Zeleke i juni, skal også ha hevdet at han visste hvem både hun og familien hennes var: «Jeg ble vettskremt,» sier Zeleke. «Jeg skrek, og prøvde å løpe mot resepsjonen. Resepsjonisten prøvde å roe ned situasjonen, og etter hvert kom også politiet.» Zeleke sier hun har anmeldt hendelsen til politiet, men at hun fikk beskjed om at de ikke hadde kapasitet til å følge opp saken. Zeleke er leder for kvinnesekretariatet i organisasjonen Democratic Change in Ethiopia Support Organisation Norway, og er også aktiv i Forening for etiopiske asylsøkere i Norge. Hun forteller at hun flere ganger har vært vitne til at mennesker med tilknytning til den etiopiske regjeringen har dukket opp under arrangementer, og at disse både har filmet arrangementene eller forsøkt å stoppe dem. «Politiet kan ikke ha fått med seg hva som skjedde, eller hvor omfattende dette problemet faktisk er. Jeg er redd, både for meg selv og for familien min i Etiopia. Jeg har flyktet fra et land der demokrati er et fremmedord, men får ikke engang beskyttelse i et land som sies å være demokratisk,» sier Zeleke. Arrestert. Den tidligere etiopiske diplomaten Yohannes Alemu er i dag leder for organisasjonen Democratic Change in Ethiopia Support Organisation Norway og aktiv i et av Etiopias opposisjonspartier. Han forteller Ny Tid at hans politiske aktivitet har fått konsekvenser for familien hans i Etiopia. «For fire måneder siden ble svigerinnen min, som jobber i Saudi-Arabia, pågrepet av politiet da hun var på ferie i Etiopia. Hun avhørt og holdt fengslet flere dager,» forteller Alemu til Ny Tid. «En av tingene de spurte henne ut om, var kontakten hennes med meg.» Dette er ikke første gang Alemu eller hans familie utsettes for grove trusler. For tre år siden ble Yohanens Alemus kone og parets to barn pågrepet av etiopisk sikkerhetstjeneste under et besøk hos familien i Addis Abeba. Hun og barna ble fratatt de norske passene sine og holdt i husarrest i 20 dager, mens sikkerhetstjenesten prøvde å få Alemu til å gi opplysninger om sine kollegaer i opposisjonen. Han nektet, og kona fikk returnere til Norge. «Jeg har flyktet fra et land der demokrati er et fremmedord, men får ikke beskyttelse i et land som sies å være demokratisk.» «Jeg ble veldig redd da de tok familien min til fange, og de er fremdeles preget av hendelsen. Dette var verken første eller siste gang de truer meg og min familie,» sier han. Etter episoden skal han ha tatt kontakt med flere instanser i Norge, i håp om å få hjelp og beskyttelse for familien. Alemu, som er norsk statsborger, mener myndighetene ikke gjør nok for å motvirke flyktningspionasje i Norge:«Jeg føler ikke at jeg får tilstrekkelig hjelp fra norske myndigheter, så jeg har sett meg nødt til å hyre en advokat.» Overvåking. Ifølge en rapport organisasjonen Human Rights Watch lanserte i fjor, dreier det seg også om avansert teknologisk overvåkning, blant annet av telefonsamtaler og datatrafikk. Yohannes Alemu forteller at han fikk en epost infisert med spionvare som gjorde det mulig for etiopiske myndigheter å se innholdet på datamaskinen hans og følge med på hvem han kommuniserte med. Human Rights Watch skriver i rapporten at de har observert flere tilfeller av liknende personvernkrenkelser mot andre aktivister. «Jeg måtte kaste datamaskinen min og kjøpe en ny,» sier Alemu. Han forteller at også den delen av familien hans som fremdeles bor i Etiopia, jevnlig utsettes for trusler og press fra sikkerhetstjenesten i landet. «Myndighetspersoner i Etiopia presser meg gjennom å true familien min i Etiopia. De er redde,» sier Alemu. Senest i vår opplevde han å bli tilnærmet av mennesker han mener har tilknytning til den etiopiske regjeringen: Representanter fra den etiopiske opposisjonen hadde lånt Antirasistisk senters lokaler i forbindelse med en støttemarkering for en etiopisk opposisjonsleder som sitter fengslet i Etiopia. «Like før arrangementet fikk jeg en epost fra ledelsen i Antirasistisk senter som fortalte at jeg ikke måtte komme dit, men heller ringe politiet. Mennesker som støtter regimet i Etiopia hadde kontaktet senteret og spurt dem ut om hvorfor de ønsket å låne ut lokaler til markeringen,» sier Alemu. Navngitte personer. Leder for Antirasistisk Senter, Rune Berglund Steen, bekrefter overfor Ny Tid at tilhengere av regimet tok kontakt med senteret i forbindelse med at de lånte ut lokalene. «Jeg opplevde selv å bli oppringt av regimetilhengere som ville vite hvorfor vi lånte ut lokalene våre til en markering for en etiopisk opposisjonsleder som er fengslet i Etiopia. Regimevennlige etiopiere har ringt norske støttespillere i årevis for å forsøke å få dem til å avstå fra å bistå opposisjonelle,» sier Berglund Steen. Han har fulgt med på etiopisk flyktningspionasje i Norge siden Han forteller at han kjenner navnet på flere av de som står bak spionasje på etiopiske flyktninger i Norge. «Vi har navnet på en del ulike personer som har kommet med trusler og tatt bilder av demonstranter,» forteller Berglund Steen. «Denne typen overvåking strekker seg fra å foregå på gateplan, til avansert teknologisk overvåkning. Det er både kostbart og vanskelig å gjennomføre, og vanskelig å oppdage. Ut fra hva jeg vet, er det liten tvil om at etiopiske myndigheter står bak denne virksomheten og trekker i trådene,» sier han. Han mener det er flere grunner til at den etiopiske regjeringen ønsker å kontrollere etiopisk diaspora i Norge. «Etiopia er et land som i stor grad livnærer seg av nødhjelp noe som gjør det viktig for landet å holde orden på hvordan landet oppfattes utad. Samtidig har Norge en ganske sterk etiopisk diaspora, noe som i sin tur bidrar til å støtte opposisjonen i landet. Det ønsker den etiopiske regjeringen å motvirke,» sier Berglund Steen. Han påpeker at flyktningspionasje i Norge er et veldig omfattende problem som rammer mange. Han mener politiet nå må legge mer ressurser ned i arbeidet for å motvirke flyktningspionasje i Norge. «Dette er en lang historie med mange hendelser, men anmeldelsene blir ikke prioritert av det ordinære politiet. Dette er jo noe politiet eller PST bør gripe fatt i,» sier han. Han påpeker at politiets innstilling gjør det enkelt for disse spionene å fortsette. «Per i dag er det ingen fra det etiopiske miljøet som er blitt straffet for å forfølge norske statsborgere på norsk jord på vegne av et fremmed regime, dertil et diktatur. Dette bidrar igjen til at det blir ufarlig for dem å fortsette. Det norske politiet gjør ikke nok for å få dette til livs. Om ikke annet kunne det hjelpe å ta noen bekymringssamtaler med dem som mistenkes for spionasje, for å understreke alvorligheten av dette,» sier Berglund Steen. Starter på mottak. Filmskaper Solveig Syversen har fulgt flyktningspionasje i Norge tett gjennom flere år: «Jeg har snakket med flere asylsøkere fra Etiopia som har opplevd å bli oppsøkt av mennesker med tilknytning til den etiopiske regjeringen allerede på asylmottaket,» sier Syversen til Ny Tid. «De registrerer aktivitet på mottaket, og rapporterer dette tilbake til etiopiske myndigheter.» Hun kan fortelle om flere voldsepisoder der regimetilhengere har angrepet tilhengere av den etiopiske opposisjonen. «Denne typen flyktningspionasje er vanskelig å oppdage for norske utlendingsmyndigheter. Noen kommer til Norge på direkte oppdrag fra etiopiske myndigheter, med det formål å spionere på opposisjonstilhengere i Norge. De utgir seg gjerne for å komme fra et annet land, for eksempel Eritrea, og reiser tilbake til Etiopia når oppdraget deres i Norge er ferdig,» forteller Syversen. Hun påpeker at det i dag ikke finnes noen direkte linje mellom PST og norsk utlendingsforvaltning, og at veien om anmeldelse til politiet for mange oppleves som en belastning. Seniorrådgiver i UDIs kommunikasjonsavdeling, Therese Bergwitz Larsen, sier til Ny Tid at UDI samarbeider med politiet og PST for å kartlegge spionasje på flyktninger. «UDI er kjent med at flyktningspionasje foregår, og vi har et løpende samarbeid med politiet og PST om konkrete saker som kan knyttes til sikkerhetsspørsmål,» sier hun. «Vi er bevisste på denne problematikken når vi behandler saker, og mottakene skal melde fra til UDI og politiet når de opplever noe mistenkelig. UDI melder alt vi har av informasjon i slike saker til PST, og det er de som sitter med det overordnede ansvaret når det gjelder flyktningspionasje, sier Bergwitz Larsen. Hun påpeker at mye av informasjonen rundt dette er gradert av sikkerhetshensyn, og at det derfor er PST som bør gi ytterligere kommentarer til omfang, tilfeller og hvordan man jobber for å forhindre dette. Alle saker henlagt. Ifølge Oslo politi distrikt har det siden januar 2014 kommet inn i alt åtte anmeldelser av flyktningspionasje bare i Oslo. To av sakene skal ha blitt henlagt fordi gjerningspersonen var ukjent, mens de andre ble henlagt av kapasitetshensyn. «Det er liten tvil om at etiopiske myndigheter står bak denne virksomheten og trekker i trådene.» «Politiet kjenner ikke til omfanget av flyktningspionasje på landsbasis, men tar selvsagt disse sakene like alvorlig som alle andre saker,» sier Jørgen Brodal ved Oslo politidistrikt. «Det vil imidlertid kreve en god del ressurser å etterforske disse sakene, og vi har måttet foreta en prioritering. De sakene jeg refererer til dreier seg om trusler, ikke vold. Per i dag tilbyr ikke politiet noen beskyttelse, men hvis det skulle eskalere, er saken selvsagt en annen,» sier Brodal. Spionasje på politiske flyktninger i Norge har i flere år blitt omtalt i PSTs trusselvurdering. I trusselvurderingen for 2015 heter det følgende: «Flere stater bruker etterretningsvirksomhet til å kartlegge egne dissidenter når disse har bosatt seg i utlandet og utøver politisk aktivitet der. Slik virksomhet foregår også i Norge,» og videre: «Vi forventer at denne aktiviteten vil fortsette, og at politiske flyktninger kan bli utsatt for kartlegging, press og i enkelte tilfeller også trusler. Disse etterretningstjenestene forsøker tidvis også å påvirke norske myndigheter til å begrense dissidenters ytringsfrihet i Norge.» Kommunikasjonsdirektør i PST, Trond Haugbakken, sier at det er PSTs ansvar å forebygge denne typen ulovlig etterretningsvirksomhet, og at de også har en rolle når det gjelder kartlegging av virksomheten. «De gangene det avdekkes, kan det håndteres på flere måter. Når det gjelder anmeldelser og eventuell beskyttelse, er det de lokale politidistriktene som har et ansvar,» sier Haugbakken. Han forteller at PST jobber kontinuerlig med å avdekke former for flyktningspionasje i Norge, men at mange ulike faktorer gjør det vanskelig å få kunnskap om hvor omfattende flyktningspionasje i Norge er. «Flyktningspionasje er vanskelig å avdekke av flere grunner. Mange av dem som kommer til Norge som flyktninger, har dårlig erfaring med politi og myndighetspersoner. Disse kan kanskje ha en høy terskel for å anmelde saken,» tror Haugbakken. «En annen grunn kan også være at de er redde for represalier mot familie som er igjen i opprinnelseslandet. I enkelte tilfeller kan det også være uklart hva som er agendaen til den som anmelder eksempelvis for mennesker som har fått avslag på søknad om asyl i Norge,» sier han. Han understreker også at PST jobber for å bedre tilliten til politiet. «PST er bevisste på dette, og vi håper at mennesker som er i kontakt med oss, opplever at vi er en profesjonell politiorganisasjon som er et åpent demokrati verdig,» avslutter Haugbakken. Ny Tid har vært i kontakt med Politidirektoratet, som opplyste om at de per i dag ikke har noen oversikt over antall anmeldelser som gjelder flyktningspionasje, dette på tross av at NRK tidligere har oppgitt at det årlig kommer inn 20 anmeldelser på landsbasis. carima@nytid.no Både Yonas Tameru og Yeshihareg Bekele Zeleke har opplevd trusler fra det de mener er etiopiske regimetilhengere i Norge. Yohannes Alemu. (FOTO: Privat) Formålet med flyktningspionasje er å undergrave, nøytralisere eller eliminere politisk opposisjon gjennom å overvåke, kontrollere eller true regimekritikere i eksil. Mellom fem og ti land skal være involvert i slik virksomhet i Norge. Blant de som de siste årene har stått frem og fortalt om forholdene i norske medier, er personer fra Etiopia, Eritrea og Irak. Om lag 20 tilfeller av flyktningspionasje blir anmeldt årlig, og omfanget er økende. Det eksisterer trolig store mørketall, og flyktningspionasje er vanskelig å bevise. Kun én person er hittil dømt for flyktningspionasje i Norge. Flyktningspionasje rammes av straffelovens paragraf 91a, og kan straffes med to år i fengsel. Kilde: PST og NRK. INNKAST Medansvar i alle ledd Vi lever i en voldelig verden. Noen av verstingene heter IS, Boko Haram, Taliban, Syria, Israel og USA. Sistnevnte er et såkalt opplyst demokrati med grunnlovfestet rett til å bære våpen, med dødsstraff, dronebombing, napalm og atombomber. Og Norge logrer med halen. Regjeringen vil ikke slutte seg til 108 andre land som ønsker å forby atomvåpen ved lov. Selv om vi vet at i dagens situasjon kan noen få tastetrykk utslette alt liv på jorda. Det er ellers nok dreping med mildere våpen. Hvor får IS, Boko Haram, Taliban og de andre sine våpen fra? Kan vi spore alle salgsledd tilbake til produsentene og så gjøre alle ledd i drepingen medansvarlige? Selv om vi skulle ende på Kongsberg, der robotdroner uten menneskelig føring ble lansert i fjor byen som i forrige uke var vertskap for en fredelig jazzfestival... Alle våpenfabrikanter og våpenselgere bør ta sitt medansvar for verdens vold. Inkluder gjerne produsenter av krigsspill og voldsfilmer. Med våpenstopp i alle ledd, kan kriger kanskje opphøre. Det er så enkelt, er det ikke? Fredelig sommer fra Ursus Val Lapis Det moderne Kaukasus-problemet Det startet med Sovjetunionens fall. Da erklærte den tidligere offiseren i det sovjetiske luftforsvaret, Dzhokhar Dudayev, Tsjetsjenia uavhengig fra Russland. Det ble starten på et blodig opprør som kalles den første Tsjetsjenia-krigen. Få år senere kom del to: den andre Tsjetsjeniakrigen. Tsjetsjenia er en delrepublikk i Den russiske føderasjonen. Den ligger i Nord- Kaukasus og omfatter et areal på kvadratkilometer (omtrent på størrelse med en tredjedel av Danmark). I sør deler landet en kort grense med Georgia. For øvrig deler Tsjetsjenia grense med de russiske delrepublikkene Dagestan, Stavropol, Nord- Ossetia og Ingusjetia. Det tsjetsjenske landskapet omfatter de kaukasiske fjellene i sør og fruktbare landområder mot nord. Landet er rikt på naturressurser, deriblant olje. Spredt. Det bor cirka 1,2 millioner innbyggere i Tsjetsjenia. I tillegg bor det en del titusener tsjetsjenere i Vest-Europa som flyktet hovedsakelig i forbindelse med den andre tsjetsjenske krigen ( ). I Kasakhstan, Tyrkia, Jordan, Syria og Egypt bor det også tsjetsjenere. Tsjetsjenerne i Midtøsten kom på 1800-tallet, og er integ- rerte og har statsborgerskap i de respektive landene. I 1989 utgjorde tsjetsjenere om lag 60 prosent og ingusjere cirka 13 prosent av befolkningen i den sovjetiske autonome republikken Tsjetsjeno-Ingusjetia. Omtrent 23 prosent av befolkningen var etniske russere. En utvandring av de etniske russerne tok til allerede i 1980-årene, og det var de høyt utdannede som reiste først. I forbindelse med utbruddet av den første krigen i 1994 forlot de fleste gjenværende etniske russere republikken. Tsjetsjenia er i dag nærmest en monoetnisk republikk bestående av etniske tsjetsjenere. Det tsjetsjenske samfunnet er oppdelt i ni hovedklaner (tukhums), som har sine egenartede språklige dialektformer og geografiske områder. Hovedklanene har vært bundet sammen gjennom økonomiske og militære interesser, og er ikke basert på slektskap.