Spitsbergen. S v a l b a r d unntatt Sjørnøya - A rbeid erhistorie øs«sund. Kart: T.B. Arlov, km. Hornsund. jny-london pålesun A

Transkript

1 A rbeid erhistorie km S v a l b a r d unntatt Sjørnøya - N ordauetlandet jny-london pålesun A Pyramiden Spitsbergen ilongyearbyeti øs«sund Hornsund Kart: T.B. Arlov, 1996.

2 59 THOR B. ARLOV Et arktisk industrieventyr? Perspektiver på industrialiseringen av Svalbard Kaster vi et raskt blikk på globusen og slår fast Svalbards geografiske plassering, er det vanskelig å forestille seg at denne høyarktiske øygruppen kan skape livsvilkår for mennesker i det hele tatt - langt mindre gi grunnlag for industriell virksomhet. Øyene ligger mellom 74 og 81 nordlig bredde, og den gamle gruvebosetningen Ny- Ålesund på Spitsbergen, for eksempel, ligger på om lag 79. Vi finner ikke permanent bosetning lenger nord andre steder i Arktis; her befinner vi oss bokstavelig talt i ytterkanten av det mulige. Nå er riktig nok klimaet sjeldent gunstig på Svalbard, breddegraden tatt i betraktning. Den nordatlantiske havstrømmen sørger for en jevn tilførsel av temperert vann, slik at store deler av Spitsbergens vestkyst er isfri året rundt. Men fremdeles ligger denne delen av Svalbard 600 kilometer fra det europeiske fastlandet, og det er nesten fire måneders mørketid om vinteren. Selv i arktisk sammenheng er det i beste fall en utfordring å drive industriell virksomhet på Svalbard. Likevel har det vært mer eller mindre kontinuerlig bergverksdrift på øygruppen i snart hundre år - hvorfor? Hvorfor ble Svalbard industrialisert? Den viktigste årsaken ligger utvilsomt i den internasjonale industrikapitalismens behov for energi og råvarer, og viljen til å skaffe de nødvendige ressursene til veie, nær sagt uansett hvor i verden de måtte finnes. Uten en etterspørsel i markedet er det utenkelig at Svalbards mineraler ville bli utnyttet, i hvert fall av privat kapital. Omkring århundreskiftet skjedde det en rask og sterk industriell vekst i Europa, samtidig som det fantes ledig kapital å sette inn i mer eller mindre risikable foretak. Ikke minst fantes det en betydelig etterspørsel etter kull til energiformål og stålproduksjon. Dette var naturligvis viktige forutsetninger. Men, som vi skal se, industriens råvarebehov var langt fra de eneste motivene bak satsingen i denne delen av Arktis. Tvert imot kan det virke som andre drivkrefter var vel så sterke i perioder. De politiske interessene i området kom tidlig til syne, og da den første bølgen av optimisme hadde lagt seg med hensyn til muligheten for lønnsom gruvedrift, var det disse interessene som sørget for

3 60 Arbeiderhistorie 1997 at virksomheten ble ført videre. Mens utnytting av mineralressursene opprinnelig var et hovedmotiv for å ha permanent bosetting på Svalbard, ble det på et tidspunkt snarere omvendt - for å opprettholde bosettingen var det nødvendig å videreføre gruvedriften. Viktige spørsmål blir dermed når dette skiftet i målsetting fant sted, hva som foranlediget endringen og i hvilken grad dette har preget Svalbards historie i vårt århundre. Industrialiseringen av Svalbard frembyr et broket bilde av store og små aktører. I forbausende stor grad lokket Svalbard-foretakene til seg en internasjonal forsamling av entreprenører og investorer, som var villige til å satse. Evnene sto ikke alltid i stil med ambisjonene, resultatene svarte sjelden til innsatsen. Det blir umulig å forklare industrireisingen alene på bakgrunn av forretningsmessige forhold og økonomiske muligheter. De politiske interessene er allerede nevnt, og disse var også fremherskende hos mange av aktørene. I tillegg var utvilsomt et element av eventyr og romantikk til stede hos mange. I den forstand er det i hvert fall ikke urimelig å snakke om et arktisk industrieventyr. Hovedfaser i Svalbards økonomiske historie For å sette industrialiseringen i perspektiv, kan det være nyttig å trekke noen hovedlinjer gjennom Svalbards økonomiske historie. Etter det vi vet i dag, har det aldri eksistert noen urbefolkning på øygruppen, som ble oppdaget av den nederlandske sjøfareren Willem Barentsz i Tidlig på 1600-tallet startet briter hvalrossfangst på Bjørnøya, og i de følgende tiårene utviklet det seg en internasjonal storhvalfangst ved Spitsbergen. Frem til midten av århundret ble det drevet med stasjoner på land, der spekket fra hvalene ble kokt til tran - en prosess som for øvrig hadde en førindustriell karakter. Den landbaserte fangsten ble imidlertid oppgitt i andre halvdel av 1600-tallet, til fordel for fangst i isen og på det åpne havet. Denne pelagiske hvalfangsten førte til at Svalbard mistet sin tidligere betydning, selv om hvalfangerne også i den følgende perioden gjerne besøkte øygruppen i løpet av sommersesongen. Hvalfangsten foregikk hovedsakelig fra mai til august, og førte derfor ikke til noen form for permanent bosetting på Svalbard. De russiske fangstfolkene som etablerte seg på øygruppen etter ca 1650, drev imidlertid både sommerfangst og overvintringsfangst. Hvalross var hovedbyttet, men det ble også fangstet på bjørn, rein, rev, sel, kvithval og sjøfugl. I løpet av de to hundre årene disse russiske pomorene virket på Svalbard, ble det reist en rekke små og store hytter og hus langs kysten. Heller ikke dette fortjener betegnelsen bosettinger; det var fangststasjoner for overvintrere, som normalt bare tilbragte et snaut år av gangen der. Det samme er tilfellet for den norske fangsten på Svalbard, som skjøt fart etter napoleonskrigene. Pomorenes fangst opphørte helt omkring 1850, og etter dette var nordnorske fangstfolk så å si enerådende på øygruppen. Disse satset i enda mindre grad på overvintring, men drev helst i sommersesongen. Det er først i vårt eget århundre, og særlig i mellom

4 mm mmmmm Bfl krigstiden, at vi har hatt en noenlunde kontinuerlig overvintringsfangst på Svalbard, og mange «profesjonelle» fangstfolk har det aldri vært tale om - de langt fleste nøyde seg med et par overvintringer. Frem til 1900-tallet var det altså de biologiske ressursene som trakk m ennesker til Svalbard, og utnyttingen av dem førte ikke til - og forutsatte heller ikke - permanent bosetting. Tvert imot viste det seg økonomisk mer lønnsomt å fangste i sommersesongen enn å overvintre. Da kulldriften kom i gang tidlig i vårt århundre, ble det imidlertid helt nødvendig å ha lokal bosetting året rundt. Gruvedriften i seg selv, og ikke minst isolasjonen fra fastlandet i vintermånedene, krevde at det ble bygd opp en omfattende infrastruktur ved anleggene. Som Bjørg Evjens artikkel i dette bindet viser, var det stor utskifting av personell i bosettingene, men på overflaten fikk de etter hvert karakter av etablerte småsamfunn. Svalbard tok ved inngangen til det 20. århundre steget inn i den industrielle fasen, og dette preget øygruppen på alle måter. Utforskningen av Svalbard En avgjørende forutsetning for industriell virksomhet på Svalbard var naturligvis kjennskap til landets geografi og ressurser. Kunnskapen ble bygd gradvis opp fra de første besøkene av naturvitenskapsfolk i første del av 1800-tallet, men det var særlig fra 1860-årene at den systematiske utforskningen av landet kom i gang. Svenske naturvitenskapsfolk var blant pionerene og fikk raskt en ledende stilling. Ikke minst geologen Otto Martin Torell, kalt svensk polarforsknings «far», og mineralogen Adolf Erik Nordenskiold fikk stor betydning. Deres ekspedisjoner i og 1870-årene la langt på vei grunnlaget for den geologiske kartleg Hvalfangst ved Finneset, (Foto: Store Norskes samling)

5 gingen av Svalbard. Det var særlig vestkysten av, og fjordene på Spitsbergen som ble kartlagt; tilgjengeligheten var kanskje hovedårsaken til det. På en rekke steder langs kysten ble det etter hvert påvist lovende mineralforekomster, og selv om undersøkelsene ofte bokstavelig talt var overflatiske, var det åpenbart at Svalbard rommet rike ressurser. Kull ble påvist i stor mengder, m en også andre industrimineraler ble funnet - for eksempel jern, bly og sink. I en periode med økende industrialisering i Europa, var dette naturligvis interessant i og for seg, men det var ikke gitt at kunnskapen automatisk skulle føre til en storstilt mineralutnytting på Svalbard. Når den vitenskapelige utforskningen likevel ble en viktig impuls til bergverksdriften, skyldes det flere forhold. Naturvitenskapsfolkene var ofte dyktige publisister og sørget for å gjøre sine funn kjent for et større publikum. Vitenskapelige ekspedisjoner, ikke minst til polarområdene, var omfattet med stor allmenn interesse. Aviser og tidsskrifter økte i antall og omfang i denne perioden, og fikk en økende leserkrets. Alt dette bidro til at kunnskapen fra Svalbard-ekspedisjonene fikk større spredning enn til et begrenset fagmiljø. Men ikke minst viktig var det at polarekspedisjonene ofte var sponset av næringslivet; svensk polarforsknings store velgjører var for eksempel industrimannen Oscar Dickson fra Gøteborg. Disse støttespillerne hadde neppe bare idealistiske grunner til å støtte forskningen, selv om vi ikke skal frakjenne dem slike edle motiver. Når så i tillegg forskerne selv - eller i hvert fall noen av dem - heller ikke var fremmed for å utnytte sine kunnskaper i kommersiell sammenheng, kunne det bli en kraftfull kombinasjon. A. E. Nordenskiold var en slik vitenskapsmann. Nordenskiolds initiativ i årene På ekspedisjonen i 1864 hadde Nordenskiold kommet over en fosforittforekomst (kalsiumfosfat) på Kapp Thordsen i Isfjorden. Dette mineralet mente han kunne utnyttes i produksjon av kunstgjødsel, som på denne tiden kom i bruk i stigende grad i landbruket. Nordenskiold kontaktet næringslivsfolk i Sverige, blant dem den nevnte Dickson, og fikk dannet et interessentskap. I 1870 bekostet denne gruppen en undersøkelsesekspedisjon til Kapp Thordsen, og resultatet var så oppløftende at det ble besluttet å opprette et industriselskap med tanke på utnytting av forekomsten. 9. februar 1872 ble Svalbards første industriselskap dannet - A/B «Isfjorden». Samme sommer ble arbeidsfolk, materialer og utstyr sendt oppover og en provisorisk leir ble anlagt. Det ble med det; forekomsten viste seg å være dårligere enn antatt, havneforholdene var vanskelige og dessuten kom det rimeligere fosfat på markedet i Sverige. Selskapet ble avviklet året etter, uten at drift var kommet i gang. Nordenskiolds initiativ til bergverksdrift var umodent og urealistisk. Likevel fikk det stor betydning for utviklingen senere - på flere plan. Forsøket må for det første ha stimulert interessen for mineralleting og -utnytting på Svalbard. Bare det at industriselskap med tunge næringslivsinteres-

6 ser ble dannet - rett nok på tynt grunnlag - var interessant i seg selv. Viktigere var imidlertid de politiske følgene av initiativet. Nordenskiold og hans partnere tenkte seg en koloni på Kapp Thordsen, som i tillegg til bergverksdrift kunne beskjeftige seg med jakt og fangst, og drive meteorologiske observasjoner. Med tanke på mulig konkurranse i dette herreløse området, søkte de derfor i 1870 den svenske regjeringen om kongens beskyttelse for kolonien, gjennom å «...taga oarna Spetsbergen i besittning», som de skrev. Regjeringen var positiv til planene, og i mars 1871 ble det sendt en henvendelse til en rekke land, der man spurte om det ville være motforestillinger mot å legge øygruppen under Norge. Den norske regjeringen var ikke selv overvettes begeistret for initiativet, og fryktet både utgifter og mulige konflikter med andre land. «Den norske nationalfølelse» og unionsforholdet tilsa imidlertid at man fulgte regjeringen i Stockholm, om enn motstrebende. De første reaksjonene fra utlandet var kanskje uventet positive. Med forbehold om uhindret adgang til øygruppen, kunne de fleste regjeringer akseptere en svensknorsk anneksjon. Unntaket var Russland; der hadde en opinion reist seg mot planene, og dette førte til at myndighetene i St. Petersburg fant det mest hensiktsmessig å la Svalbard forbli terra nullius - ingenmannsland. Dermed ble saken i enhver henseende lagt på is. Men Svalbard var - i en kort periode - en sak på den internasjonale dagsordenen. Noen tiår senere skulle mineralutnytting igjen bli en utløsende årsak til politiske prosesser. Pionerene ved århundreskiftet Lenge før noen geolog slo hammeren i berg på Svalbard hadde kullforekomstene vært kjent og utnyttet, om enn i meget beskjeden utstrekning. Kullene ligger bokstavelig talt i dagen mange steder. Allerede tidlig på 1600-tallet rapporterte den engelske hvalfangstskipperen Jonas Poole om slike kull på Bjørnøya og i Kongsfjorden. Vi vet at norske fangstfolk brukte steinkull til å fyre med, og at noen også bragte med seg kull hjem til fastlandet, uten at vi kjenner omfanget av dette. På slutten av 1800-tallet kjenner vi tilfeller der fangstfolk leverte bunkerskull til turistbåter. Den engelske sportsjeger og oppdager James Lamont brøt allerede i 1871 bunkerskull i Adventfjorden til sitt ekspedisjonsfartøy «Diana», og kalte skjerpet ubeskjedent «The Diana Coal Mine». Denne sporadiske virksomheten var i beste fall et forspill til den bergverksdriften som kom i gang etter århundreskiftet. Ifølge tradisjonen var det ishavsskipper Søren Zachariassen fra Tromsø som startet den kommersielle kulldriften på Svalbard. I 1899 dro han nordover med det for øye å bryte kull, som han visste fantes i rikt monn på øygruppen. Mannskapet tok ut 600 hl kull i dagen på Bohemanneset i Isfjorden og solgte noe til fyrst Albert av Monacos yacht «Princesse Alice», som lå i Adventfjorden, og resten i Tromsø ved tilbakekomsten. Som vi har sett var Zachariassen knapt den første som hadde brutt kull eller solgt det, eller for den saks skyld importert det til Norge. Likevel ble han en pioner og grunder i industrisammenheng, fordi han tok

7 64 Arbeiderhistorie 1997 Bergverksdrift på Svalbard Noen viktige lokaliteter (u n n tatt Bjørnøya). kullgruvedrift X Prøvedrift, ekjerp $ Leteboringen petroleum initiativ til dannelsen av kullkompanier i Norge og selv ble interessent i dem. I løpet av ble det dannet en liten håndfull kompanier, som sendte ekspedisjoner nordover for å prospektere og okkupere landområder på Svalbard. Det var ikke all verdens tyngde bak disse tidlige satsingene. Norge var gjennomgående kapitalfattig, og få - om noen - kunne bære de store investeringene som skulle til for å sette i gang kulldrift av noe omfang. Det er betegnende at ett av disse tidlige selskapene, Kulkompagniet Trondhj em-spitsbergen, var dannet av fire lokale slaktere og en byggmester, alle uten synderlig innsikt i gruvedrift. Det er nærliggende å tro at en kombinasjon av eventyrlyst og spekulasjon har ligget bak. Skipsreder og senere Norges statsminister Christian Michelsen, var for øvrig også investor i et foretak som sendte ekspedisjoner til Svalbard i disse årene. Det viste seg raskt at de norske interessene ble for lette i denne sammenhengen, men fordelen ved å være tidlig ute kunne utnyttes. Hypotesen om at spekulasjonsmotiver var en drivkraft, blir styrket gjennom at flere av kompaniene tidlig begynte å se seg om etter kjøpere, både i inn- og utland. Blant dem som gjorde det godt i så måte, var det nevnte Trondhj em-spitsbergen; selskapets okkupasjoner i Adventfjorden ble i 1904 solgt til amerikanske interesser for kr kontant og i betalte aksjer i det nye selskapet, som ble dannet i 1906 under navnet The Arctic Coal Company. Et kullkompani i Bergen fusjonerte med britiske interesser og dannet selskapet The Spitzbergen Coal <Sr Trading Company i Selskapet overtok bergensernes okkupasjoner ved Revneset i Adventfjorden. Disse to nye selskapene kom begge til å etablere helårsdrift på Svalbard. «Kullrush» og etablering Årene frem mot Første verdenskrig var preget av en hektisk internasjonal aktivitet på Svalbard med prospektering, landokkupasjoner og etablering av større og mindre bergverksanlegg. For de aller flestes tilfelle var det snakk om sesongvirksomhet. Ekspedisjoner ble sendt av gårde til Svalbard så snart det var isfritt i fjordene og snøbart på land. Områder ble befart og okkupert, og - dersom tiden tillot det - en gruveleir satt opp på stranden. Det hørte næ r mest til unntaket at det ble drevet ut mineraler i noe omfang. I den grad disse entreprenørene i det hele tatt hadde kompetanse på gruvedrift, visste de at

8 65 åpning av gruver både er kostbart og tidkrevende. Mange av de tidlige etableringene under dette «kullrushet» har derfor et nokså useriøst preg. I likhet med gullrushet i Klondyke før århundreskiftet, synes det å ha hersket en slags massepsykose som drev forventningene i været. Det fantes imidlertid unntak blant aktørene; noen satset åpenbart seriøst. Spitzbergen Coal & Trading Co. (SC&T) var startet av folk med betydelig innsikt i britisk kullgruvedrift, og satset allerede fra starten på helårsanlegg. SC&T etablerte i 1905 den første egentlige gruvebyen på Svalbard - den såkalte «Advent City» på Revneset. Aksjekapitalen var på pund, og allerede overvintret 30 mann. Selskapet var imidlertid rammet av uhell og dype arbeidskonflikter, og måtte avvikle driften allerede i De amerikanske naboene på den andre siden av fjorden, Arctic Coal Co. (ACC), drev med større energi og suksess. Gruveanlegget ble bygd opp fra 1905, og helårsdrift kom i gang fra året etter. I løpet av de ti årene selskapet opererte på Svalbard, ble det investert mellom 3 og 3,5 millioner kroner. Det ble etablert et tilnærmet komplett anlegg med produksjonskapasitet på tonn kull i året, og i de mest aktive sesongene overvintret mann - og noen få kvinner. Med ACC som målestokk, ble de fleste andre aktører i denne perioden spurver i tranedans. Nå er det mye som tyder på at ACCs mektige leder John M. Longyear ikke hadde tenkt seg et permanent engasjement på Svalbard; han så heller på prosjektet som en form for eiendomsutvikling, på linje med den virksomheten han drev i USA. Allerede før Første verdenskrig sonderte selskapet mulighetene for å selge anlegget, og problemene som oppsto under krigen, satte fart i prosessen med avhending. Dette åpnet for norske interesser, som vi skal se. Den engelske gruveingeniøren Ernest Mansfield var en av pionerene i arbeidet med å finne mineralforekomster på Svalbard, dit han ledet flere ekspedisjoner, første gang sommeren Mansfield var noe av en eventyrer. Han hadde bakgrunn som gullgraver, og i første rekke var det gull han lette etter på Svalbard. Han påviste blant annet det han mente var drivverdige marmorforekomster på Blom- strandhalvøya i Kongsfjorden, og for å utnytte disse ble selskapet Northern Exploration C om pany Ltd stiftet i november Mansfield ble fjernet fra selskapet i Han døde i (Foto: NEC, udatert publikasjon)

9 Det fantes også andre betydelige aktører på Svalbard i denne fasen. To britiske selskaper var spesielt aktive når det gjaldt å okkupere landområder for gruvedrift, men vesentlig mindre foretaksomme med hensyn til å få i gang industriell drift. The Northern Exploration Company Ltd. (NEC) gjorde krav på store områder, basert på funn av forskjellige forekomster. Undersøkelsesdrift ble startet forskjellige steder på blant annet kull, marmor og jern. Ordinær produksjon kom imidlertid aldri i gang. Det kan virke som om selskapet i første rekke var ute etter å påvise Svalbards store potensial, ikke minst for å tiltrekke investorer. NEC var eksepsjonelt dyktige på markedsføringssiden, og lyktes på et tidspunkt å bringe aksjekapitalen opp i én million pund, så å si uten å ha produsert noe som helst. Om vi skal kalle dette overdreven optimisme eller regulær svindel, blir en smakssak. The Scottish Spitsbergen Syndicate (SSS) hørte også til de største kravhaverne på Svalbard, men var i motsetning til NEC bevisst innrettet mot prospektering fremfor produksjon. Drivkraften i selskapet var den kjente skotske geologen og polarforskeren William S. Bruce, som gjennom flere ekspedisjoner til Svalbard kartla mineralforekomster og okkuperte områder. Det er tvilsomt om selskapet noen gang tjente penger på sine okkupasjoner, selv da eiendommene senere ble solgt til Den norske stat. De foretakene som er nevnt her, utgjør i antall bare en liten del av aktørene som var virksomme i perioden før Første verdenskrig. De er for så vidt heller ikke representative, men poenget er snarere den store variasjonen aktørene imellom - hele spekteret fra individuelle entreprenører til kapitalsterke aksjeselskaper. Konflikter og suverenitetsstrev Det er neppe for sterkt å hevde at situasjonen var nokså kaotisk i denne etableringsfasen. Svalbard var herreløst - et ingenmannsland. Fraværet av enhver form for regulering, som utvilsomt stimulerte interessen for å okkupere land, skapte også problemer for de samme okkupantene. «Claim jumping» var utbredt; en okkupant kunne ofte oppleve at hans område var okkupert av en annen da han kom tilbake neste sommer. Konflikter om okkupasjoner var utbredt, uten at det fantes noen nasjonal eller internasjonal instans som kunne løse de juridiske flokene. Det utviklet seg en praksis der okkupantene satte opp bevitnede okkupasjonstavler, og ikke sjelden gjerdet inn feltet med ståltråd. Deretter meldte de fra til sitt eget lands utenriksdepartement. I tilfelle av konflikt var det imidlertid lite utenriksmyndighetene kunne gjøre for å ivareta sine borgeres «rettigheter», så lenge det ikke fantes noen etablert og akseptert rettsorden på Svalbard. Folkerettslig ble Svalbard betraktet som - og var i realiteten også - terra nullius. Et annet problem som flere ganger ble satt på spissen, var håndteringen av arbeidskonflikter. Både SC&T og ACC ble rammet av streiker og uro. Kombinasjonen av tøffe bo- og arbeidsforhold, store kulturforskjeller, fravær av offentlig regulering og økende arbeiderorganisering slo ofte ut i åpen konflikt. Den lokale ledelsen vek ikke til

10 67 bake for maktbruk, gjerne i form av tvungen hjemsendelse og svartelisting. SC&T appellerte ved en anledning til den britiske ambassadøren i Kristiania og til Norges ambassadør i London, Fridtjof Nansen, om å medvirke til at det ble sendt et marinefartøy til Svalbard «...for å få stilt de opprørske arbeiderne for krigsrett», som selskapet sa. Verken norske eller britiske myndigheter fant grunn til å gripe inn på en slik måte. Tvister mellom ACC og deres arbeidere verserte stadig for norsk rett, men det viste seg vanskelig å ansvarliggjøre selskapet, så lenge norsk lov ikke gjaldt på Svalbard. Fra fagbevegelsen og deres allierte i Norge vokste kravet om offentlig regulering av forholdene i gruvene på Svalbard. Denne situasjonen ga Norge et påskudd til å bringe spørsmålet om Svalbards rettslige status opp på den internasjonale dagsordenen igjen. Selv om vi ikke skal utelukke at hensynet til arbeidernes rettigheter veide tungt, og at det også fantes en ekte bekymring for at de lovløse tilstandene førte til rovdrift på Svalbards viltressurser, var nok langsiktige nasjonale interesser avgjørende i denne sammenhengen. Allerede i 1890-årene hevet det seg røster i Norge som krevde at Svalbard måtte bli norsk. I den nasjonale rusen som oppsto i årene omkring unionsoppløsningen, fikk disse ambisjonene et ekstra løft - og vant gjenklang også i politiske kretser. Ansvarlige myndigheter var imidlertid klar over at det måtte gås frem med forsiktighet, ikke minst i lys av erfaringene fra I 1907 tok derfor regjeringen et initiativ overfor de samme statene og foreslo en internasjonal konferanse for å drøfte en rettsordning for Svalbard. Responsen var positiv og i mai 1909 sendte regjeringen ut invitasjon til å møtes i Kristiania. I invitasjonen gikk imidlertid den norske regjeringen et skritt videre og signaliserte at Norge kunne være villig til å påta seg ansvaret for rettshåndhevelsen - på vegne av det internasjonale samfunnet. Dette provoserte den svenske regjeringen til å protestere mot det den oppfattet som selvtekt fra norsk side. Sverige ville sikre seg en rolle i den videre prosessen, og det samme ønsket Russland. Løsningen ble å avholde to forberedende konferanser i Kristiania i 1910 og 1912, der de tre såkalte «nordstatene» drøftet mulige administrasjonsmodeller. Noen særstilling for Norge ble det ikke tale om; de forslagene som ble lagt til grunn, bygde alle på en form for samstyre - condominium - med deltakelse fra flere land. Da den internasjonale konferansen endelig kom i stand i Kristiania sommeren 1914, ble det raskt klart at det var store innvendinger mot nordstatenes forslag, innvendinger som dels hadde utgangspunkt i sterke nasjonale motsetninger. Konferansen lyktes ikke i å komme frem til en omforent løsning, og innen delegatene var kommet vel hjem, brøt verdenskrigen ut. Krig og nye forutsetninger Krigen skapte helt nye forutsetninger, både på det praktiske og det politiske planet. De fleste av kompaniene måtte avvikle virksomheten i krigsårene; det var vanskelig - til dels også ulovlig - å sende folk og utstyr til anleggene på Svalbard. Kreditt- og omsetningssystemet var i kaos, særlig i krigens første

11 ACCs «sjefshus», Selskapet stanset driften samme år, og anlegget i Adventdalen ble senere overtatt av Store Norske Spitsbergens Kulkompani A /S. (Foto: Store Norskes samling) år. Også det mektige ACC stanset driften i 1915 og satte fart i fremstøtene for å få solgt anlegg og eiendommer. På et vis var det skapt et vakuum på Svalbard, og dette var et tomrom norske interesser sto klar til å fylle. Det var plutselig flere gode argumenter for å satse på øygruppen. Krigen illustrerte hvor sårbar Norge var gjennom sitt store importbehov; selvforsyningsargumentet ble flittig benyttet av dem som ønsket norsk kulldrift på Svalbard. Jobbetiden frembragte mye av den private kapitalen som hadde manglet til investeringer i bergverk før krigen, og nå var det mulig å overta anlegg og eiendommer for en gunstig pris. Dette skjedde da også i stor utstrekning; i ble flere norske kullselskaper etablert på Bjørnøya og Spitsbergen. Helårsdrift kom i gang flere steder. Det var nå den egentlige industrialiseringen av Svalbard startet. Selve juvelen i kronen, ACCs anlegg i Adventfjorden, ble overtatt av det nydannede Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S. Nærmest over natten ble norske økonomiske interesser dominerende på Svalbard, vel å merke med privat kapital. Hvor sto så norske politiske myndigheter i dette bildet? Offisielt sto regjeringen fremdeles på linjen fra Kristiania-konferansene, nemlig at Svalbard måtte få en form for fellesadministrasjon. Imidlertid er det lett å se at sentrale politikere aktivt tilskyndet den norske styrkeoppbyggingen på Svalbard. Statsminister Gunnar Knudsen var bare én av flere drivkrefter; han var for eksempel blant Store Norskes første aksjonærer. Da krigen åpenbart næ r met seg slutten, var Norges posisjon med hensyn til Svalbard kraftig forbedret - sett med nasjonale øyne. Det som før krigen hadde fortonet seg som politisk helt urealistisk, nemlig norsk suverenitet, fremsto nå i det minste som en fjern mulighet.

12 Norsk overtakelse av Svalbard Her er ikke plass til en omfattende redegjørelse for det spillet som førte frem til Svalbardtraktaten i 1920 og norsk suverenitet, men hovedtrekkene må vi ha med for å forstå utviklingen som fulgte. Både før og under krigen var det sterke krefter som arbeidet for et norsk Svalbard, og da Tyskland kapitulerte og det var klart at fredsoppgjøret nærmet seg, skrev flere norske aviser at regjeringen måtte kreve suverenitet over øygruppen som kompensasjon for de ofre Norge hadde gjort under krigen. Regjeringen fikk det samme rådet fra deler av næringslivet da spørsmålet om Norges krav på fredskonferansen ble drøftet. Både utenrikskomiteen og Stortinget fulgte opp vinteren , og i mars 1919 informerte regjeringen statene om at Norge ville fremme et slikt krav. Regjeringen behøvde neppe lang tids overtalelse for å komme frem til et slikt standpunkt; i realiteten hadde dette vært en målsetting lenge, men nå var altså tiden moden. To viktige rivaler, Russland og Tyskland, var satt ut av spill, og seiersmaktene hadde stor velvilje overfor Norge - den «nøytrale allierte». I Paris hadde allerede minister Wedel Jarlsberg gjort et grundig diplomatisk fotarbeid, og fredskonferansen besluttet å la en egen kommisjon behandle Svalbard-spørsmålet. Sommeren 1919 ba kommisjonen Norge presentere et utkast til traktat, noe regjeringen knapt var forberedt på. Imidlertid eksisterte det et privat traktatforslag fra en mer eller mindre selvbestaltet komite, som var dominert av folk med nær tilknytning til Store Norske. På grunnlag av dette ble et norsk utkast utformet og overlevert kommisjonen. Den endelige traktaten som ble undertegnet 9. februar 1920, avvek bare ubetydelig fra det norske forslaget. Norge ble tilkjent «den fulle og uinnskrenkede suverenitet» over Svalbard, men borgere av andre land ble samtidig sikret betydelige rettigheter til å drive ressursutnytting. Nettopp dette siste forholdet skapte stor skepsis til traktaten i Norge, ikke bare i opinionen, men også på Stortinget. Mange så begrensningene på norsk suverenitet som så store, at traktaten ikke burde ratifiseres. I perioden frem til 1925, da Norge overtok suvereniteten over Svalbard, gjorde imidlertid myndighetene en betydelig innsats for å dempe skadevirkningene av traktatbegrensningene. Dette arbeidet besto dels i å sikre tysk og sovjetrussisk anerkjennelse av norsk suverenitet - de to landene var ikke invitert til å signere traktaten i Men kanskje enda viktigere var arbeidet med å sikre de norske gruveinteressene og løse eiendomsspørsmålet på en fordelaktig måte. Traktaten forutsatte at eiendomskravene på Svalbard skulle behandles av en egen kommisjon og ifølge en bestemt prosedyre. Fortrinnsvis skulle motstridende krav ordnes gjennom forhandlinger, men om nødvendig kunne voldgift brukes. Oppgaven var langt fra enkel; over 120 krav ble meldt inn til den danske kommissæren, mange av dem overlappende. De utenlandske okkupasjonene oversteg de norske i areal, og dekket dessuten områder med stort økonomisk potensi

13 70 Arbeiderhistorie 1997 al. For den norske regjeringen ble det maktpåliggende å hindre at utenlandske borgere ble tilkjent utstrakt eiendomsrett, og samtidig måtte de norske kravene gjøres så uangripelige som mulig. «Problemet» var at det ikke var nasjoner som fremmet krav, men private borgere. Derfor måtte norske m yndigheter opptre med diskresjon. Tiden etter Første verdenskrig slo inn med krise etter en kortvarig høykonjunktur. Bunnen falt ut av kullmarkedet og prisene falt dramatisk. Det viste seg raskt at kullselskapene på Svalbard ikke kunne overleve under de nye betingelsene, med mindre staten tro til med støtte. Det eneste noenlunde sunne foretaket, Store Norske, ble rammet av en eksplosjon i produksjonsgruven ved nyttår Ikke bare ble et tyvetalls arbeidere drept, men økonomien i selskapet fikk en varig knekk. I denne situasjonen, hvor altså Norge skulle legge grunnlaget for den fremtidige suvereniteten, gikk staten tungt inn med økonomisk støtte til de private selskapene. Ja, for flere av selskapenes del var det i realiteten snakk om statlig administrasjon. I 1925 var den samlede gjelden til staten på omkring 20 millioner kroner. Støtten ble dels gitt som direkte driftstilskudd, dels som lån og gjeldsavskrivning, dels forskuddsbetaling for kulleveranser som kanskje ikke en gang kom. På overflaten var det fremdeles private selskaper som opererte på Svalbard, men realiteten var en ganske annen. I 1925 satt Norge igjen med de største og viktigste kullfeltene. De private selskapene var blitt holdt i live lenge nok til at eiendomskravene var godkjent av svalbardkommissæren. Utenlandske interesser var blitt kjøpt ut i stor utstrekning. Gjennom forhandlinger hadde landene kommet frem til en Bergverksordning som var relativt gunstig for Norge - først og fremst ved at eiendomsrett til et område ikke utelukket andre fra å starte gruvedrift på de samme feltene. Dette favoriserte særlig dem som hadde kommet sent til bordet, og de fleste norske selskapene hørte til denne kategorien. Alt i alt var betingelsene for norsk suverenitet kraftig forbedret gjennom den fem år lange prosessen, og regjeringen hadde ikke vesentlige problemer med å lose Svalbardloven gjennom Stortinget sommeren 1925, den loven som gjorde Svalbard til «en del av Kongeriket Norge». 14. august ble det norske flagget heist på Skjæringa i Longyearbyen. Privat industri og samfunnsbygging Hvor politisk motivert den statlige støtten til de private kullselskapene var, vises ved at de ble overlatt til seg selv etter I de vanskelige 1920-årene fantes det ingen rimelighet i å forlenge selskapene ved kunstig åndedrett, noe myndighetene tok konsekvensen av. Driften ble stanset eller redusert til et absolutt minimum. Unntaket var Store Norske - naturligvis. Anlegget i Longyearbyen sto i en særstilling som den største og best utrustede norske bosettingen. Det var rasjonelt å konsentrere innsatsen her, nå som utstrakt statlig og privat eiendomsrett på Svalbard var sikret. Store Norske forble et privat sel

14 71 skap, til tross for at staten etter hvert ble den største kreditoren og også på andre måter subsidierte kulldriften. De fleste andre norske selskapene ble derimot overtatt av staten. Et viktig motiv var utvilsomt å sikre at ikke disse eiendommene ble solgt til utenlandske interesser. Når staten ikke gjorde det samme overfor Store Norske, har det nok sammenheng med den tette koblingen mellom selskap og myndigheter. Så lenge kulldriften var godt i gang, var salg ikke aktuelt, og staten sørget for at driften fikk fortsette. Da Store Norske fikk akutte økonomiske problemer på slutten av årene, sørget staten for refinansiering og fikk også styrerepresentasjon. Samtidig ble garantier mot salg til utlendinger bakt inn i avtalen. Dermed hadde staten tilstrekkelig kontroll og overtakelse var ikke nødvendig - enn så lenge. Dette forholdet hadde trolig innvirkning på samfunnsbyggingen i Longyearbyen - i den grad vi i det hele tatt kan snakke om et samfunn her i mellomkrigstiden. Som flere historikere har vist, var det kullselskapets behov som dikterte utviklingen. Dette var på alle måter en «company town», og med isolasjonen fra fastlandet og den allmenne samfunnsutviklingen i Norge, sto Store Norske på mange måter friere enn tilsvarende bedrifter på andre ensidige industristeder. Det gjenstår mye forskning for å klarlegge samvirket mellom staten og Store Norske, men mye tyder på at myndighetene i svært liten grad la seg opp i hvordan selskapet innrettet lokalsamfunnet. Myndighetene, som i dette tilfellet vil si Handelsdepartementet (senere Industridepartementet), overlot til selskapet å finne tjenlige ordninger ut fra bedriftens behov. Hvis det ble lagt bestemte føringer, ble i hvert fall ikke disse formalisert etter det vi kan se i dag. Dette utelukker imidlertid ikke at det kan ha eksistert mer diskrete styringsmekanismer. Hva var så bedriftens behov? Økonomiske hensyn i vid forstand veide naturligvis tyngst, og her var det fullt samsvar med myndighetenes ønsker - staten hadde allerede hatt store kostnader ved norsk kulldrift, og ønsket å redusere utgiftene. Som Bjørg Evjen har vist, betalte Store Norske gode lønningen Det var nødvendig både for å rekruttere arbeidskraft og for å holde på den. Høy lønn kompenserte for en mangelfull infrastruktur i samfunnet og for de savn arbeiderne måtte tåle. Det ble ikke lagt til rette for et familiesamfunn, og hovedårsaken var nok først og fremst de direkte og indirekte kostnadene dette ville føre med seg for bedriften. Når selskapet likevel lot noen ansatte ha familie i Longyearbyen, var det for å sikre seg nøkkelpersonell - for enkelte grupper var ikke lønn tilstrekkelig som virkemiddel. Vi finner nokså parallelle forhold i de øvrige bosettingene på Svalbard - de sovjetiske gruvene Barentsburg, Grumant og Pyramiden, og svenske Sveagruva. Det samme mønsteret går igjen også i Ny-Ålesund, der det statseide Kings Bay Kull Comp. A/S drev i perioder. Selv om det var forskjeller bosettingene imellom, er det ikke grunnlag for å hevde at Store Norske generelt sett var bedre eller verre som «samfunnseier».

15 Det industrialiserte Svalbard I det lange perspektivet er det lett å se at Svalbard ble industrialisert på sviktende grunnlag. De forventningene som ble skapt før Første verdenskrig, var urealistiske. Ikke bare var ressursene mindre og vanskeligere tilgjengelig enn antatt, men kostnadene ved å utnytte dem ble helt klart undervurdert. Prisen for å drive industri i Arktis er alltid høy, og når ressursen det er snakk om finnes i store mengder nærmere markedene og til lavere pris, er det vanskelig å skape lønnsomhet. Under Første verdenskrig var kullprisene ualminnelig høye; det var i denne situasjonen mange selskaper satset på Svalbard. Da prisene falt i mellomkrigstiden, måtte de fleste kaste kortene. Unntaket var de selskapene som hadde myndighetene i ryggen; det gjaldt så vel Store Norske som det sovjetiske Trust Arktikugol. Allerede i 1920, kort tid etter at Svalbardtraktaten var et faktum, ble norske myndigheter klar over at kulldriften ikke ville bli lønnsom og at staten måtte regne med store utgifter. Likevel ble økonomiske argumenter flittig brukt når norsk suverenitetsovertakelse skulle forsvares. Under stortingsdebatten om Svalbardloven i 1925 var det imidlertid flere som innså at Norge ikke kunne regne med å tjene på næringsvirksomheten. Dette var da heller ikke lenger hovedpoenget for regjeringen og stortingsflertallet - dette var en nasjonal sak, et spørsmål om Norges selvhevdelse og prestisje. Det er også i dette lyset vi må se den industrielle utviklingen på Svalbard etter Staten forsøkte å redusere kostnadene ved å konsentrere virksomheten og samvirke med private interesser. Samtidig sikret myndighetene seg tilstrekkelig kontroll og handlefrihet til å gripe inn, dersom utviklingen skulle gå i uønsket retning. Det kom til å gå lang tid før staten benyttet seg av denne muligheten. Gjennom hele mellomkrigstiden var ikke bare Store Norske et kullselskap med suveren innflytelse over lokalsamfunnet Longyearbyen, men på mange måter en «operatør» for norsk suverenitetsutøvelse. Bare Sovjetunionen viste vilje og evne til å opprettholde en tilsvarende tilstedeværelse på Svalbard, etter at Trust Arktikugol ble etablert i Det norske regimet ble ikke alvorlig utfordret som følge av dette, men russernes nærvær var åpenbart et hovedargument for norsk næringsvirksomhet og bosetting i 1930-årene. Vi mangler mye innsikt i de sovjetiske motivene for å drive kullindustri på øygruppen, men kan uten videre anta at de ikke bare var av økonomisk natur. På den annen side viser nyere forskning at militærstrategiske motiver var av underordnet betydning før Andre verdenskrig, og kanskje mindre viktige i etterkrigstiden enn vi normalt har antatt i Norge. For Norge var imidlertid etterkrigstidens blokkdannelse og Den kalde krigen en dimensjonerende faktor for industripolitikken, som altså helt siden 1920-årene hadde vært et virkemiddel i suverenitetshevdelsen. Ikke bare ble Longyearbyen raskt gjenoppbygd etter krigens ødeleggelser, men det ble også satset på ny kulldrift i Ny-Ålesund. Da de norske kullselskapene opplevde økonomisk krise i 1950-årene, reiste

16 73 Kongebesøk på Svalbard, (Foto: Store staten Norsk Koksverk for å sikre en solid innenlands avtaker for kullene. Etter Kings Bay-ulykken i 1962 og stengingen av gruvene i Ny-Ålesund året etter, gikk staten tungt inn med investeringslån og driftsstøtte til Store Norske for å sikre virksomheten videre. Parallelt med dette fikk Norge en ny utfordring gjennom oljeleting på Svalbard, der internasjonale selskaper utvidet næringsvirksomheten til helt nye områder på øygruppen - praktisk talt uten at norske myndigheter kunne føre kontroll. I den nye situasjonen ble det um u lig å la et privat selskap bære hovedansvaret for utviklingen lokalt, slik situasjonen hadde vært frem til da årene ble det store vendepunktet, da staten begynte en systematisk opprustning av det offentlige nærværet og i langt større grad instruerte Store Norske med hensyn til både gruvedriften og utviklingen av lokalsamfunnet. I den sentrale Stortingsmelding nr. 39 ( ) om Svalbard var «normali Norskes samling) sering» av lokalsamfunnet gjennomgangstonen. I 1976 tok staten konsekvensen av situasjonen og kjøpte ut de private aksjonærene i Store Norske. M ot et post-industrielt Svalbard? Kulldriften har vært, og er ennå, en bærebjelke for både norsk og russisk bosetting på Svalbard. Petroleumsvirksomheten ble et blaff - eller flere blaff, for å være presis. Det er først fra slutten av 1980-årene at alternativ virksomhet har dukket opp, først og fremst i form av reiseliv, tjenestenæringer, forskning og undervisning. Også den ikke-økonomiske virksomheten har vokst, det vil si offentlig sektor. Kulldriften går imidlertid med store underskudd, og har gjort det lenge. Fra 1990-årene har virksomheten vært trappet ned, både i de norske og russiske gruvene. Parallelt med dette er miljøvern blitt et stadig viktigere element i norsk svalbardpolitikk. Mens strategiske og utenrikspoli

17 tiske hensyn tidligere satte rammevilkårene for den norske industripolitikken på Svalbard, er det nå tydelig at miljø og økonomi teller mest. Det kan virke som Svalbard befinner seg midt i overgangen til en postindustriell fase. Hvor raskt den kom mer, avhenger av en rekke forhold - omfanget av andre lands virksomhet på øygruppen, mulighetene for alternativ sysselsetting, den politiske og økonomiske utviklingen i Norge, og så videre. Om ikke annet vil kulldriften ta slutt når dagens tilgjengelige ressurser er brukt opp; det virker i dag helt usannsynlig at nye gruver vil bli åpnet eller at andre mineralforekomster skal gi grunnlag for industri. I historisk perspektiv vil det industrialiserte Svalbard fremstå som en episode. I den grad noen tror på lovmessighet i historien, er dette én av dem: Ressursutnytting har vært hovedbegrunnelsen for menneskelig nærvær på Svalbard gjennom tidene. De fornybare ressursene ble det stort sett drevet rovdrift på, og når det ikke var mer å hente, forlot fangstfolkene øygruppen. Utnyttingen av de ikke-fomybare ressursene har også sin tid. Det er i første rekke et politisk spørsmål hvor lenge virksomheten skal tøyes; en dag er det uvegerlig slutt også på dette arktiske industrieventyret. Nathaniel H. Dole: America in Spitsbergen. The Romance o f an Arctic Coal Mine. Vol. I II. Boston Bjørg Evjen: Longyearbyen Fra arktisk arbeidsplass til etablert industrisamfunn? Doktoravhandling. Tromsø Adolf Hoel: Svalbard. Svalbards historie Bd. I-III. Oslo Sven G. Holtsmark: A Soviet Grab for the High North? USSR, Svalbard and Northern Norway Forsvarsstudier nr. 7/1993. Oslo Leif Johnny Johannessen: «Den nasjonale selvhevdelses vei.» Svalbardsaken SMU Rapport nr. 3/96. Trondheim Gosta H. Liljequist: High Latitudes. A History o f Swedish Polar Travels and Research. Stockholm Ivar Lund-Mathiesen: Grubesamfunnene på Spitsbergen Hovedoppgave. Oslo Hanne Mikalsen: Business eller ishavsimperialisme? The Scottish Spitsbergen Syndicate og The Northern Exploration Companys kamp for et britisk Svalbard på Svalbard Hovedoppgave. Oslo R. Sørheim & L.J. Johannesen (red.): Svalbard fra ingenmannsland til del av Norge. SMU rapport nr. 3/95. Trondheim Rolf Tamnes: Svalbard og stormaktene. Fra ingenmannsland til Kald Krig Forsvarsstudier nr. 7/1991. Oslo Ole Vatten: Longyearbyen Et norsk samfunns oppbygging og utvikling. Hovedoppgave. Trondheim, Urban Wråkberg: Vetenskapens vikingatåg. Perspektiv på svensk polarforskning Institutionen for idé och lardomshistoria, skrifter nr. 12. Uppsala Litteratur: Thor B. Arlov (red.): Store Norske 75 år. Longyearbyen Thor B. Arlov: Svalbards historie Oslo Roald Berg: Norge på egen hånd Norsk utenrikspolitikks historie, bd. 2. Universitetsforlaget 1995.