Tráktor-Máhtte Johan Mathis K. Hætta. Dálon. Livet for en småbruker i Kautokeino på tallet Dálona eallin Guovdageainnus áiggi

Transkript

1 Tráktor-Máhtte Johan Mathis K. Hætta Dálon Livet for en småbruker i Kautokeino på tallet Dálona eallin Guovdageainnus áiggi Davvi Girji

2

3 Tráktor-Máhtte Johan Mathis K. Hætta Dálon Livet for en småbruker i Kautokeino på tallet Dálona eallin Guovdageainnus áiggi Oversatt til samisk / jorgalan sámegillii: Mikkel Magnus Utsi Korrektur og tilpasning / divodan ja heivehan: Liv Karin Klemetsen, Tráktor-Máhtte, Solveig Hætta, Mette Irene Hætta, Issát Sámmol Heatta Davvi Girji 2011

4 Forord Denne boka handler om småbrukertilværelsen i Kautokeino i mellomkrigsårene. Småbrukerfamiliens arbeid for å overleve, husmødrenes slit med fjøsstell og arbeidet deres med å stelle mat og klær for barna. Ofte kunne husfaren være bortreist i dager og uker. Her fortelles det også om forholdet mellom fastboende familier og flyttsamene, og om hvordan de sammen utnyttet ressursene til beste for begge parter. Slåttearbeidet er gitt meget stor plass fordi det er det største arbeidet for småbrukeren, og det varer fra juli til snøen kommer. Boka har kart over hele Kautokeino kommune. Kartet viser utslåtter og plasser der man sanket reinlav, navn på hver slåtteplass og navnet på brukerne av disse. Om vinteren er det mange gjøremål på småbruket. Det er rypefangst, fiske med garn under isen, transport av ved og høy, varetransport fra Alta og handel med Finland. Om våren er det andejakt, vedhogst og notfiske. I boka fortelles det også litt om jule- og påskehøytidene, om barnedåp, konfirmasjon og bryllup, og om ungdommens forhold til helg og høytid. Mange av stedsnavnene er skrevet på samisk etter gjeldende rettskrivning. En del spesielle fagbetegnelser er oversatt til norsk eller de er forklart på norsk. En ordliste over betegnelsene, samt ordforklaringer og oversettelser finnes bakerst i boka. Jeg vil takke alle som har gitt meg opplysninger om gamle dager, og alle som er navngitt i boka. Takk til Inger Seierstad som har stått for illustrasjoner. Takk også til Isak Samuel Hætta, Solveig Hætta og Mette Irene Hætta for hjelp til skrivearbeid. Takk til Samiske Kunstneres og Forfatteres Vederlagsfond. Kautokeino 2010 Tráktor-Máhtte Johan Mathis K. Hætta

5 Álgosátni Girji muitala smávvadállodoalu birra Guovdageainnus gaskal guovtti máilmmisoađi. Smávvadálolačča birgenláhki, eamida lossa barggut návehiin, ja borramuša ja biktasiid doalahit mánáide. Dávjá sáhtii dáluisit manus beivviid ja vahkuid. Girjjis muitaluvvo maiddái boazosámiid ja dáloniid gaskavuođa birra, movt sii ožžo ávkki luondduriggodagain buorrin goappašagaide. Ládjobargui lea biddjon stuora sadji dán girjjis, danne go dat lei dáluolbmuid stuorámus bargu suoidnemánus dassážii go muohttá. Girjjis leat gárttat main oaidná oba Guovdageainnu suohkana. Dain oidnojit meahcceládjobáikkit, jeagelbordinbáikkit, ládjobáikkiid namat ja geat doppe láddjejedje. Dálvet lei ollu bargu dálus. Lea gárdun ja juoŋasteapmi, geasehit suinniid ja muoraid, vuodjit bálkáráidduin Álttás, ja gávpemáŧkkiid Supmii. Giđđat lei lodden, muorračuollan ja nuohtástallan. Girjjis maiddái muitaluvvo veahá juovllaid ja beassášmeassuid birra, ristejaččaid, konfirmašuvnna ja heajaid birra, ja nuoraid dilálašvuođaid basiid ja allabasiid dáfus. Girjji báikenamat leat čállon sámegillii dálá riektačállima mielde. Muhtun fáganamahusat leat doalahuvvon dušše sámegillii de go daidda eai gávdno dárkilis sánit dárogielas. Sátnečilgehusat ja jorgalusat leat loahpas girjjis. Giittán buohkaid geat leat addán munnje dieđuid dološ eallima birra, sin buohkaid namat leat čállon girjái. Giittán Inger Seierstad sárgumiid ovddas, Issát Sámmol Heatta, Solveig Hætta ja Mette Irene Hætta čállinveahki ovddas. Giittán Sámi Dáiddáriid ja Girječálliid Buhtadusfoandda. Guovdageaidnu 2010 Tráktor-Máhtte Johan Mathis K. Hætta

6 Utnyttelse av utmarksslåtter i Kautokeino fram til 1944 Høystillas. Man har også hengt reinskinn og dorker til tørk under wstilaset. Stáhkká, masa leat duljiid ja dorkkaid hengen goikat. Gårdsarbeid om sommeren Utmarksslåtter og gressmyrer ble utnyttet til husdyrfôr. Også reinlav ble brukt som husdyrfôr. Alle som hadde husdyr hadde dyrket mark ved hjemplassen, men dette var for lite. Derfor måtte man hente dyrefor utenfor gården, enten på en utmarksslått eller på en myrslått. Som regel varte slåtta fra juli til langt utover høsten. Utmarksslåtta fins på elvebredder og på mark med selje og småbjørk som i sin tid ble kvistet. Kvistene ble brent opp på plassen, og asken etter oppbrenninga ble spredt utover marken og virket som gjødsel. Disse gresslettene var ikke pløyd som vanlig mark på hjemplassen. Gressmyrer var ikke ryddet for noe. Men der myrgress vokste vilt, valgte man de beste områdene og slo gresset, samlet det i små såter og lot det tørke på stedet fra 3 4 dager til en uke. Når gresset var tørt, samlet man det sammen og la det i såter eller oppå et høystillas. I utmarksslåtta brukte man hesjer, men også såter. Høy i hesjer tar ikke skade av regnvær, mens høy i såter blir gjennombløte ved første regnskyll. Utmarksslåtta hadde større fôrverdi enn myrgress, så derfor ble hesjer benyttet. Her ble det alltid benyttet høystillas for å bevare fôrverdien i høyet. Når slåtta begynte, var det enga ved hjemplassen som ble slått først. Etter at høyet var kommet på hesjer, kom turen for utmarksslåtta og deretter for myrslåtta. Når dette arbeidet var unnagjort, kom sanking av reinlav. Men man var ikke ferdig med slåtta ennå. Mange bønder slo myrgress på isen før snøen kom. Det gresset var grønt og ferskt og ble benyttet før ordinær vinterforing begynte for alvor. Soknepresten var ikke lønnet på denne tida. Han bodde i presteboligen, og eiendommen eide utmarksslåtter på øvresiden av Kautokeino, ved munningen av Čabardasjohka og i Siebe. Etter at presten begynte i preste stillingen, leide staten ut utmarksslåtta. Prestegårdens utmarksslåtter tilhører i dag departementet. Forberedelsene til slåttonna begynte som regel fra omkring 1. juli. Da skulle blant annet ljåer slipes, høyriver repareres, og hesjestolper spisses. Man begynte med hjemmeslåtta, deretter slåtta på engene i nærheten av gården. Dette arbeidet måtte aldri begynne på en mandag. Hadde man ikke begynt før helga, måtte man vente til tirsdag. Hvis man likevel begynte på en mandag, ville noe komme til å gå galt. Det kunne være slåtteværet, dårlig høytørke eller andre ting. Hele familien var med på hjemmeslåtta. Mor og de største barna var med på å henge gresset på hesjer. De minste lekte i gresset og hadde mye moro. Husdyra var ute på beite hele dagen, men vendte hjem om kvelden. Det hendte at det fantes kyr som kunne stikke av og ikke komme hjem om kvelden. Det fortelles om ei slik ku som var blitt kjøpt i ei grend og flyttet til Kautokeino. Denne kua stakk til stadighet av og dro tilbake til den gamle grenda si, hvilket jo etter hvert ble problematisk for eieren. Men enkelte personer har kraft i seg til å gjøre husdyr stedbundne. Det fortelles videre at den nye eieren brukte en hel 6

7 Movt Guovdageainnu olbmot ožžo ávkki meahccelájuin 1944 rádjái Meahccelájut ja suoidnejeakkit ledje ávkin oami biebmun. Maiddái jeahkáliid borahe omiide. Buohkain geain ledje oamit, ledje giettit dálu lahka, muhto dainna ii birgen. Danne ferteje buohkat viežžat suoinni meahcis, niittuin ja jekkiin. Dábálaččat biste lájut suoidnemánu rájes ja čavčča miehtá. Dat ládjobáikkit maid gohčodit niitun ledje eatnogáttiin ja dakkár báikkiin gos sieđgarođuid ja látnjávuvddiid njáske ja bolde. Gunat mat báhce, adnojedje duktan. Niittuid eai velten nu go dálugittiid. Suoidnejekkiid, maid gohčodedje ládjojeaggin, eai njáskan. Sii válde daid buoremus suoidnejekkiid ja láddjejedje, sohtteje ja goikadedje suinniid 3 4 beaivvi, dehe gitta vahkku. Go suoinnit ledje goikan, čohkkejedje sii daid ja bidje suovvái dehe háŋgo stáhkkái. Niittuin atne áziid, muhto maiddái soahtuid. Áziin suoinnit eai njuoskka arvedálkin nu go suovvesuoinnit mat čáhcot čađa dakkaviđe go arvá. Niitosuoinnit leat álbmábut go jeaggesuoinnit, danne sii atne áziid doppe. Niituin atne stáhkáid vai suoinnit eai álmmehuva. Lájuid álge álo dálugiettis, dan láddjejedje ovddemus. Go suinniid ledje ožžon áziide, de ledje ges niitolájut, ja dasto jeaggelájut. Go lájuiguin ledje geargan, de álggii ges jeagelbordin. Ii lájuiguin lean goitge vel geargan. Olluhat láddjejedje jekkiid maŋŋel go dat ledje jikŋon ja ovdal go muhtii. Jeaggesuoidni lei ruonas ja varas biebmun omiide ovdalgo biebmagohte dálvvi suinniiguin. Suohkanbáhpas ii lean bálká dan áigge. Son orui báhpagárdimis. Báhpadállui gulle niitut, ládjobáikkit, Guovdageainnu badjelis, Čábardasjoganjálmmis ja Siebes. Maŋŋel go ásahuvvui báhpa ámmát láigohii stáhta niittuid earáide ládjobáikin. Báhpagárdina niittut, ládjobáikkit, gullet dál departementii. Báhpagárdin Guovdageainnus, boldojuvvon Kautokeino prestegård, brent 1944 Geassebarggut dállodoalus Lájuide álge ráhkkanit suoidnemánu vuosttaš beaivvi rájes. Dalle galge liššát šliipejuvvot, riiffut divoduvvot, áhcestoalpput čohkkojuvvot, ja vel ollu eará barggut. Lájut álge dálugittiin; ja dain lagamus gittiin. Lájuiguin eai galgan goassege álgit mánnodaga. Jus ii lean álgán ovdal bassebeaivvi, de fertii vuordit disdahkii. Jus goitge álggii mánnodaga, de gal áiggui geavvat boastut. Soittii šaddat heajos ládjodálki, suoinnit goike hejot, dehe juoga eará. Olles joavku barggai dálulájuiguin. Eadni oktan stuorimus mánáiguin maiddái luogustedje ja áhco. Unnimusat stohke suinniid siste ja suohtastalle hirbmadit. Oamit guhto meahcis beaivvi miehtá, dat máhcce fas eahkes dállui. Muhtun gussa sáhtii leat dakkár mii gárgidii iige máhccan šat ruoktot eahkedii. Muitaluvvo dakkár gusa birra man ledje oastán nuppi gilis ja buktán Guovdageainnu márkanbáikái. Dat gussa manai dávjá boares ruoktosis, ja šaddagođii jur bártin eaiggádii. Muhtun olbmuin lea fápmu bissehit gusa dan báikái gos dat galgá orrut. Muitaluvvo ahte gusa ođđa eaiggát váccii beaivvi miehtá okto áideguora dan botta go gusat ledje guohtume meahcis. Dan beaivvi rájes ii gárgidan gussa šat dađi eanet. Go gusat máhcce ruoktot eahkes, manai eadni luoitit daid návehii vai beassá bohčit daid. Áhčči oktan stuorámus mánáiguin barge lájuiguin. Nu barge sii dassážii go gerge dálulájuiguin, mat biste vahkku dehe guokte vahkku. 7

8 Kvessing av ljå. Liššá heidneme. dag på å gå rundt for seg selv langs innhengningen til kyrne mens disse var ute på beite. Etter denne dagen stakk kua aldri av mer. Da kyrne kom hjem fra beite om kveldene, gikk mor for å ta dem inn til melking, mens far og de største barna jobbet med høyet på jordet. Slik kunne de fortsette til de var ferdige med slåtta hjemme, et arbeid som kunne vare i en til to uker. På utmarksslåtta Når så alt gresset hang til tørk, ble det gjort klart til utmarksslåtta. De fleste som bodde i Kautokeino hadde utmarksslåtter oppover elva mot Gálaniitu. Slåtteredskaper som var blitt benyttet i hjemmeslåtta måtte nå kvesses og gjøres klare. Båten ble lastet med ljåer, river, slipestein, lávvu og annet utstyr som hørte til i slåttearbeid. Proviant for minst en uke og fiskegarn ble også tatt med. Enkelte hadde påhengsmotor. Seil ble ofte brukt, men da var man avhengig av vind. Mange brukte dobbeltsett med årer på lengre turer. Hadde man barn med seg, rodde den eldste foran i båten og de yngste med de bakerste årene. Vel fremme ved utmarksslåtta måtte båten losses for utstyr, lávvu settes opp, proviant bæres inn sammen med sengeklær, og melkeflasker og spann måtte ned i kildevann fortest mulig for ikke å surne. Tid er arbeid Mor ble igjen hjemme med de minste. Hun stelte kyrne, melket og laget smør til vinterbruk. Hun hadde også alt ansvaret for tøy og klær til hele familien. I ledige stunder vevde hun vadmel og grener. Klær for myrslåtta måtte også være klare til far kom hjem. Til myrslåtta måtte man ha vanntette komager og skinnbukse, men på utmarksslåtta var det ikke behov for vanntette benklær. På utmarksslåtta lå mange i lávvu. Noen ble der i over en uke fordi de da hadde tid til å besøke andre, også de nærliggende gårdene. Der kunne man få fersk kaffemelk. Søndagen var hvile- og helligdag og da måtte det ikke gjøres noe som helst. Når så utmarksslåtta var ferdig og gresset hengt på hesjer, gikk turen hjem igjen. Ljåer og river måtte tas med, for nå var det tid for myrslåtta. Ryggsekken ble pakket med mat for tre-fire dager og kanskje for opptil en uke. Også sengeklær måtte tas med. Ljå, river og annet utstyr måtte bæres på ryggen til slåttemyra. Alle hadde gamme ved den myrslåtta som lå såpass langt borte at man måtte overnatte, men de fleste slåtteplassene var ikke langt fra hjemmet. Det ble mye gange, opp til myra om morgenen og hjem om kvelden. Man lot sjelden slåtteredskapene ligge igjen til neste dag. I Máze (Masi) og på avsidesliggende gårder foregikk akkurat det samme og til samme tid. Máze hadde også utmarksslåtter både nedover og oppover Kautokeino-elva. Sennagress Under myrslåtta var det på tide å tenke på sennagress til vinteren. Mange tok gress med seg hjem fra myrslåtta, men ellers ble gresset skåret langs elvebredden og i bukter og viker der det var bra forekomst. Sennagresset fraktet man hjem i båten som ble brukt i forbindelse med slåtta. De største barna hjalp mor med beredning av gresset for vinterbruk. På slåtteturene brukte man ikke beredt sennagress. Der brukte man myrgress som var slått, gnidd mellom hendene og tørket i sola eller over ildstedet i gamme eller lávvu. Hvis man slapp opp for sennagress utpå våren, hentet man uberedt gress fra høystakken som de voksne kunne bruke. Ungene måtte ha det beste og mykeste sennagresset. Sennagress var 8

9 Meahccelájut Go buot suoinnit ledje goikame, de ráhkkanišgohte meahccelájuide ges. Eanas Guovdageainnu márkanbáikki olbmuin ledje niitolájut eatnogáttis, Gálaniittu guvlui. Daid bargoneavvuid maid atne dálulájuin galge de sadjit ja stellet mielde. Fatnasii borde liššáid, riiffuid, šliippá, lávu ja eará biergasiid mat gulle ládjobargguide. Válde mielde niestti vahkku árvvu goit, ja firpmiid maiddái. Muhtun olbmuin lei fanasmohtora. Sii borjjastedje dávjá, dasa dárbbašii biekka. Olluhat suhke guvttiiguin áirruiguin go galge guhkás. Jos mánát ledje mielde ládjoveahkkin, de sugai boarraseamos ovddageahčen ja nuorabut maŋŋeáirruiguin. Go olleje niitui, fertejedje gurret fatnasis eret gálvvuid ja nisttiid, dahkat lávu, guottašit lávvui nisttiid ja oađđadagaid, ja mielkebohttalat ja spánnja galggai biddjot ádjagii jođáneamos lági mielde vai mielki ii suvrro. Áigi lea bargu Eadni bázii ruoktot unnimus mánáiguin. Son divššui ja biepmai omiid, božii ja girtnui vuoja dálvái. Su bargun dat lei doalahit gávnniid ja biktasiid olles bearrašii. Son gođii gággása ja ránuid go oaččui dili dasa. Jeaggelájuide galge suojit gárvásat dassážii go áhčči máhcai fas ruoktot. Jeaggelájuin adnojedje jeahkkis čázehat ja sisttehat, niitolájuide ii dárbbaš jeahkki juolgesujiid. Olluhat orro lávus nuppi vahkkui. Dalle gal lei áigi oahpaladdat earáid, maiddái daid lagamus dáluin finadit. Doppe sáhtii oažžut varas gáfemielki. Sotnabeaivi lei vuoiŋŋastan- ja bassebeaivi, dalle ii galgan bargat maidege. Go niitolájuiguin ledje geargan ja suoinnit visot ázis, de vulge ruoktot. Liššáid ja riiffuid ferteje váldit mielde, go dál álge jeaggelájut ges. Niesteseahka ráhkadedje 3 4 beaivái, dehe soittii olles vahkkui. Oađđadagaid fertii váldit mielde. Liššáid, riiffuid ja eará biergasiid fertii guoddit ládjojeaggái. Buohkain lei darfegoahti dan ládjobáikkis gos fertejedje idjadit go lei nu guhkkin, muhto eanas ládjobáikkit gal ledje lagabus ruovttu. Lei ollu vázzámuš, iđđes dohko jeaggái ja eahkes ruoktot. Hárve lávejedje guođđit ládjobiergasiid dohko nuppi beaivái. Mázes ja eará báikkiin ledje maiddái dat barggut juste dan áigái. Máze olbmuin ledje ládjoniitut sihke badjineanu ja vuollineanu. Čázehiid ferte duokŋat. Kommager må også repareres. Gámasuoinnit Meahcelájuid áigge fertii maiddái jurddašišgoahtit ahte dálvái galggaše gámasuoinnit. Olluhat bukte gámasuinniid jeaggeládjobáikkis, muđui gal čuhppe gámasuinniid eatnogáttiin; vuhpiin ja mohkiin gos dat šadde valljit. Gámasuinniid suvde ruoktot fatnasiin man atne lájuide. Stuorámus mánát veahkehedje eatniset vai šadde gámasuoinnit dálvái. Ládjomátkkis gal eai atnán šluvgon gámasuinniid. Doppe atne gámasuoidnin luvttaid maid ruvvejedje, dehe goikadedje beaivvádagas dehe dollagáttis goađis dehe lávus. Jos giđđat nohkkohalai gámasuinniin, de viežžalii suinniid stáhkás, daiguin sáhtte ollesolbmot dállastit. Mánáide fertejedje buoremus ja litnáseamos gámasuoinnit. Gámasuoidni lei gávpegálvu nai. Sihke boazosápmelaččat ja earát oste gámasuinniid, daid vuvde Álttá márkaniin. Dat lei lassidienasin vuorasolbmuide geain eai lean eará ruhtadietnasat. 9

10 Barna følger nøye med når bestefaren eller oldefaren bereder sennagress. Mánát gehččet bures go áddjá dehe máttaráddjá šluvgá gámasuinniid. Mikkel Bongo / Migon Mihkkal, Ellen Susanne Klemetsdatter Hætta / Iskon Leammu Susánná, Berit Anne Klemetsdatter Hætta / Iskon Leammu Biret Ánne, Sara H. Hætta / Iskon Leammu Sárá (Jortamor-Sárá), Johan Mathis Klemetsen Hætta / Iskon Leammu Máhtte (Traktor-Máhtte). også handelsvare. Både flyttsamer og andre kjøpte sennagress, og det ble solgt på marked i Alta. Det ga litt penger i potten til de eldre som ikke hadde andre inntekter. Høyet tørkes Når myrgresset var slått ble det lagt i små såter. Såtene måtte ikke være for store. Sol og vind tørket myr gresset. Man snudde såtene ofte slik at gresset som lå underst også ble liggende i sol og vind. Hvis man hadde høystakkene nær vinterveien, kunne det hende at noen stokker ble borte. Det forekom at noen stoppet der og tok med seg tørrved til fyring i lávvu. Da måtte man til skogs igjen for å hogge nye stokker. Når arbeidet med såtene var unnagjort, gikk turen hjem igjen. Høyet som var tørket på hesjene på jordene ved hjemplassen, måtte nå lagres for vinteren oppe på høystillas. Høystillaset hadde ben og man la høyet opp på stillaset. Hadde man hest, lastet man høyet på sleden og kjørte til stillasplassen. Hadde man ikke hest, måtte det bæres. Da måtte det to personer til. De hadde to lange, lette staur mellom seg. Oppå dem lastet de høyet og bar det til høystillaset. En av slåttekarene måtte stå på stillaset og plassere høyet på riktig måte. Når halve stillaset var fylt, måtte han opp å stampe sammen høyet så det ble bedre plass. Han måtte også lage toppen som skulle være vannavstøtende og ikke minst holdbar mot vind. Fjøslåvene var små og derfor ble høystillas brukt også hjemme på gården. Høy som ble høstet fra dyrket mark ved hjemmet var som hvetebrød for kyr og sauer som nettopp hadde kalvet. Hesten fikk alltid den beste kosten, og i tillegg hestegrøt. Men så var jo hesten også trekkdyr hele året. I tillegg til høy ble dyrene også foret med moska; et oppkok av høy, reinlav, mel, kraftfôr og salt, som de kokte daglig. Lagring av høyet Når arbeidet hjemme var unnagjort, gikk turen oppover elva til utmarksslåtta, og samme prosess med høyet ble utført der. Under den mest hektiske slåttonna kunne noen bli der i over en uke. Etter at høyet var kommet på stillaser og hesjestaurene samlet inn der vårflommen gikk over marka, gikk turen hjem. Vel hjemme var det bare å pakke proviant og sengetøy for avslutning av myrslåtta, der høyet hadde vært til tørke i såter. Samme arbeid ventet der også; bære myrgresset og lagre det på høystillaset. Enkelte plasser måtte man sette opp gjerde rundt høystillasene så reinen ikke kunne komme til. Dette var særlig tilfelle på nordsiden av Kautokeino-elva. Pløying av marka Før marka frøs til om høsten måtte jordet hjemme pløyes ferdig til såing om våren. Hesten ble brukt til å trekke plogen. Landbruksmyndighetene hadde kjøpt inn ploger og harver til utlån. Det var satt opp skur for plogene der kommunehuset står i dag. Plogskuret var ei tømmerhytte med dør for inn- og uttak av redskapene. Der kunne man låne plog og harv uten vederlag. Men det var også de som hadde egne redskaper. Det var slik at de som hadde hester slo seg i lag og pløyde jordene i fellesskap. De kunne også pløye for andre bønder mot betaling eller for byttearbeid. Møkk fra kyrne ble måket 10