Fysikerne som ble filosofer

Transkript

1 Fysikerne som ble filosofer Kvantefysikkens fremvekst på 1900-tallet

2 Dersom historien ble ansett som en samling av mer enn anekdoter og årstall, kunne den fundamentalt ha forandret det bildet av vitenskapen som nå har oss i sin makt. T. S. Kuhn, 1962.

3 Innholdsliste Forord...4 Takksigelser...4 Innledning...5 Presentasjon...5 Avgrensning...6 Problemstilling...6 Metode...6 Gangen i oppgaven...6 Bakgrunnsdelen...7 Personlige forutsetninger og forbehold...7 Overgangen fra middelalderen til renessansen...8 Menneskets syn på naturen...9 Mennesket og naturen...10 En påstand om mekanisering av menneske og natur...11 Den mekanistiske virkelighetsforståelsen...12 Isaac Newton...12 Reduksjonisme, holisme og komplementaritet...13 Reduksjonisme...13 Holisme...15 Komplementaritet...15 Paradigmeteorien...16 Normalvitenskapen...17 Før-vitenskapelig forskning...18 En ny forståelse av vitenskapshistorien...19 Forholdet mellom naturvitenskapen og filosofien...19 De vitenskapsfilosofiske forutsetningene for kvantefysikkens fremvekst...20 Fra rasjonalisme til positivisme...21 Fra det mekanistiske til det materialistiske paradigmet...23 Optimismen...23 Oppdagelsen av kvantefysikken...24 Kvantefysikk og teknologi...25 Etikk i fysikkfaget?...25 Kvantefysikk og filosofi...26 Kvantemystikk...26 Drøftingsdelen...27 Kvantefysikken...27 Hva er lys?...27 Heisenbergs usikkerhetsprinsipp...28 Albert Einstein...31 Den store debatten...32 EPR...35 Komplementariteten...37 Bells ulikhet...38 Aspect-eksperimentet...39 Avslutning og konklusjon...40 Etterord...42 Litteraturliste...44 Bok:...44 Internett:...45 Andre kilder:...45

4 Forord På forsiden er det et bilde av en skulptur, som fremstiller Albert Einstein og Niels Bohr. De var blant de viktigste fysikerne som ble filosofer, da kvantefysikken gjorde sitt inntog på begynnelsen av 1900-tallet. Jeg har med stor glede lest om blant annet disse to geniene. Men det var ikke der det hele begynte. Det som fikk meg til å skrive en oppgave om kvantefysikk og paradigmeskifter, var i grunnen en samtale mellom meg og moren min. Vi snakket løst og fast om emner som opptar oss begge, da hun plutselig sa at det hørtes ut som jeg skulle skrive fordypningsoppgave om paradigmeskifter. Jeg hadde aldri hørt det ordet før, men fattet straks interesse for temaet. Og da jeg fikk boken Bak tid og rom av Erik Dammann ble saken raskt avgjort: jeg skulle skrive oppgave om kvantefysikken, og om den hadde resultert i et paradigmeskifte. Det skulle i sin tur vise seg å være svært vanskelig å finne noe svar på, men i etterordet har jeg lagt igjen noen bemerkninger om dette spørsmålet. Jeg besluttet å gjøre oppgaven mer konkret, og hvis jeg får si det selv, hakket mer interessant, ved å endre fokuset for oppgaven. Jeg valgte i stedet å skrive om på hvilken måte kvantefysikken brøt med den foregående forståelsen av virkeligheten som fortsatt synes å være den rådende virkelighetsforståelsen i det moderne samfunnet. Takksigelser Jeg vil takke min veileder Tor Øyvind Ulstrup for tålmodig oppmuntring og berettiget motstand der det trengtes. Også vil jeg gjerne takke Arne Nicolaisen for flere interessante samtaler om kvantefysikk. Det var til stor hjelp å kunne spørre en fysiker til råds, for i større grad å kunne unngå kvantefysikkens mange små og store fallgruver. Takk til Rani Anjum for mye nyttig informasjon om Thomas Kuhns paradigmeteori og hvor den står i filosofien i dag. Og til sist vil jeg takke min familie først og fremst min mor for idéen til oppgaven og far for hjelp med de formelle sidene av den men også mine to brødre. Dere har alle sammen gitt meg verdifull støtte gjennom denne prosessen. Side 4

5 Innledning Presentasjon Gjennom hele menneskehetens historie har naturen til en viss grad opptatt mennesket. Og fra førhistorisk tid og frem til moderne tid, har menneskets forhold til naturen forandret seg betraktelig. Det gir mening å snakke om et materialistisk syn på naturen, som har blitt mer og mer utbredt de to siste århundrene, og formodentlig er like gjeldende i vår tid. Mange funderer på hvorfor miljøkrisen synes å ha avfødd like mye håpløshet som handlingskraft. Muligens er det en manglende tro på vår frie vilje, og vår makt som enkeltindivider til å gjøre en forskjell, som stopper oss. Men, samtidig er det noe som begynner å spire. Folk begynner å snakke om naturmedisin, urbefolkninger og drømmen om å leve i pakt med naturen. Og akkurat som med løvetannen som forsøker å trenge opp gjennom asfalten, oppstår det mye motstand mot det som synes å trenge seg på nå i moderne tid. Slik har det (så vidt vi vet) alltid vært. Historien forteller oss at disse forandringene i menneskenes forståelse av virkeligheten gjerne utløses av såkalte vitenskapelige revolusjoner. Vitenskapshistorikeren Thomas Kuhn kalte disse for paradigmeskifter. Han baserte synet på historiske studier av hva ytre forhold og ikke minst indre sosiale relasjoner i det forskende fellesskap har å si for vitenskapens utvikling. Særlig la han vekt på at paradigmet bestemmer de ubevisste standarder og verdier i et forskerfellesskap. All vitenskap hviler til enhver tid på et fundament av uartikulert kunnskap. Denne kunnskapen grunnlegges ved at forskeren under sitt studie sosialiseres inn i et fellesskap med et sett av verdier, metoder og eksempler til felles. Slik sett er paradigmet et dogmatisk rammeverk for all forskning, som bestemmer hvilke problemer forskerne kan undersøke. Alle forskere som til enhver tid ønsker seg en karriere må med andre ord akseptere et sett med grunnleggende sannheter. Dette har gjennom historien vist seg å bare være midlertidige sannheter. Så kan det skje at en av disse grunnleggende sannhetene faller bort, eller at det oppstår for mange problemer som det bestående paradigmet ikke kan løse. Innenfor vitenskapen vil det da i følge Kuhn gradvis skje et paradigmeskifte. Noen mener at det var det som skjedde ved fremveksten av den moderne fysikken på begynnelsen av 1900-tallet. Utviklingen gjennom vitenskapelige revolusjoner, viser seg særlig tydelig i naturvitenskapen. Frem til slutten av 1800tallet antok forskerne at de vesentlige oppdagelsene i fysikken var unnagjort, og at det bare var noen finjusteringer som skulle til. Side 5

6 Men den gang ei. Snart skulle den største revolusjonen i fysikkens historie begynne. Kvantefysikken og Albert Einsteins generelle og spesielle relativitetsteori representerer de viktigste nyvinningene innenfor den moderne fysikken, og begge har sitt utspring i oppdagelser gjort på begynnelsen av 1900-tallet. Teoriene som blant annet skulle endre vår oppfatning om hva henholdsvis materie, og tid og rom er. Avgrensning Store deler av oppgaven omhandler europeisk historie, og følgelig er det europeerne det siktes til, når det står menneskene, vi, eller lignende. Med unntak av kapitlene Overgangen fra middelalderen til renessansen og Mennesket og naturen, omhandler bakgrunnsdelen et utvalg av filosofihistorien og utviklingen av vitenskapsfilosofien, mellom renessansen og slutten av 1800-tallet. Videre står den moderne fysikken i sentrum, og der har jeg også måttet gjøre et valg. Den generelle og den spesielle relativitetsteorien til Einstein markerte trolig et paradigmeskifte innenfor den klassiske fysikken, i den forstand at forestillingen om det absolutte tid og rom ble oppløst. Einsteins teorier er blant annet derfor svært relevante i forhold til oppgaven, og skulle fått mye mer omtale om plassen tillot det. Allikevel har kvantefysikken muligens langt flere (og kanskje like grunnleggende) implikasjoner for vårt syn på virkeligheten. Derfor er kvantefysikken det mest sentrale tema som skal undersøkes i denne oppgaven. Problemstilling På hvilken måte brøt kvantefysikken med det mekanistiske paradigmet? Metode Når det kommer til valg av historisk metode, vil jeg hente inspirasjon fra Kuhns paradigmeteori, som er kontroversiell på noen punkter innenfor vitenskapsfilosofien. Et slikt utgangspunkt er problematisk, men samtidig nødvendig ettersom paradigmeteorien oppsto på grunnlag av hva Kuhn anså som en krise i vitenskapshistoriefaget. I 1983 sammenlignet den kanadiske filosofen Ian Hacking ham med gutten i eventyret som peker på keiseren, og sier at han ikke har noen klær på seg (underforstått da at vitenskapsfilosofien er keiseren.) (Kuhn, 2007, Innledende essay, s. 35). Derfor skal jeg også gå paradigmeteorien etter i sømmene, i bakgrunnsdelen. Gangen i oppgaven Jeg vil i begynnelsen trekke noen linjer fra urtiden og frem til i dag, hva gjelder menneskets forhold til naturen. Etter dette vil fokuset ligge på det mekanistiske paradigme og vitenskapsfilosofien fra 1600-tallet og frem til oppdagelsen av kvantefysikken. Hvordan fungerer samspillet mellom Side 6

7 naturvitenskap og filosofi? Så vil leseren få anledning til å sette seg inn i Thomas Kuhn sin paradigmeteori. Jeg vil søke å gi en forklaring eller definisjon av blant annet følgende begreper: paradigme, paradigmeskifte, reduksjonisme, holisme, komplementaritet, rasjonalisme og positivisme. I drøftingen vil jeg gå inn på noen milepæler i den vitenskapshistoriske utviklingen av kvantefysikken, med fokus på de områdene som bryter med det foregående, mekanistiske paradigmet. Hovedfokus vil være på den store debatten mellom Albert Einstein og Niels Bohr, som først ble avgjort to tiår etter at de begge hadde gått bort. Til slutt vil jeg oppsummere og se på hvilken måte kvantefysikken brøt med det mekanistiske paradigmet. Dette skulle kunne gi en viss pekepinn i hvilken retning et eventuelt paradigmeskifte har tatt, eller vil komme til å ta. Bakgrunnsdelen Personlige forutsetninger og forbehold Det er åpenbart at selve det å velge et tema og en problemstilling for en fordypningsoppgave forutsetter en type forforståelse. Jeg vil minne om at mine egne vurderinger, tolkninger og ikke minst forsøksvise konklusjoner, står i fare for å bli påvirket av en slik forforståelse. Blant annet derfor ser jeg det som nødvendig å nevne to problemer, som gjør at jeg må ta noen forbehold. Det første henger sammen med min motivasjon for å se til grunnlaget for menneskets forhold til naturen. Den har sitt utspring i det jeg oppfatter som en miljøkrise i vår tid. Selvsagt går det an å være uenig i et slikt syn. En del ville for eksempel si at miljøkrisen ikke har noe med menneskets forhold til naturen eller mennesket i det hele tatt å gjøre. Eller så kan man være enig i grunnproblematikken, men uenig i fremstillingen av denne. Jeg tar forbehold om dette, og vil samtidig gjøre oppmerksom på at bruddet med den mekanistiske virkelighetsforståelsen kan sees fra andre og noen ville kanskje si mer grunnleggende perspektiver. Det andre problemet handler om mine personlige forutsetninger, så det kommer vi ikke unna: det kan være vanskelig å trekke adekvate filosofiske slutninger av kvantefysikken, uten å være i besittelse av noen innsikt i matematikk eller fysikk på universitetsnivå. Jeg vil derfor ta forbehold om at de forenklingene jeg er nødt til å gjøre, kan være upresise sett fra en fysikers synspunkt. Men der jeg direkte siterer eller anvender fysikere og filosofer for å underbygge eller nyansere mitt syn, er disse anerkjente pionerer innenfor fysikkfaget. Blant dem har de fleste vunnet Nobelprisen i fysikk for sitt arbeide med utviklingen av kvantefysikken. Side 7

8 Overgangen fra middelalderen til renessansen For å forstå hvorfor den mekanistiske virkelighetsforståelsen vokste frem under og etter renessansen, må vi ha en anelse om hva den skilte seg fra. Man ønsket å undersøke naturen uten å være hemmet av den religiøse moral; alt fra vitenskapelig kosmologi til disseksjon av mennesker hadde vært problematisk under middelalderen. Det vi i dag kaller "naturvitenskapen", hadde nemlig vært tett knyttet til filosofi og teologi under antikken og middelalderen. I stedet for den teleologiske (aristoteliske) oppfatning av naturfenomenene, ble vitenskapsmennene under renessansen gradvis mer opptatt av de antatt kausale virkningene i naturen. De ville ikke lenger godta den teleologiske forklaringen på hvorfor eplet faller til bakken, når det er modent: fordi det ligger i eplets natur å gjøre nettopp det. De ønsket å finne den kausale årsaken til at det skjer; altså begynte de letingen etter en lov som kunne forklare tyngdekraften. Vitenskapens grunnleggere fattet rett og slett liten eller ingen interesse for eplets iboende krefter det være seg fysiske eller guddommelige men fokuserte heller på enkle, mekaniske lover som de håpet kunne forklare kreftene som virker på eplet utenfra. Det var ennå ikke snakk om en materialistisk forståelse av virkeligheten kanskje fordi kristen religion fortsatt hadde stor innflytelse i Europa men jevnt over en økt interesse for årsak og virkning. Renessansefilosofene kom naturvitenskapen til unnsetning. Her står den franske filosofen og matematikeren René Descartes frem som den viktigste, som talsmann for rasjonalismen og grunnleggeren av den kartesianske dualismen. Descartes inngikk en "avtale" med kirken om å skille vitenskapen fra religionen, og ut fra dette bygde han sitt dualistiske syn på virkeligheten. Det var med renessansefilosofene at materie og ånd for alvor ble adskilt. I fysikkens verden fulgte det, at man forholdt seg til naturen som en maskin, og mennesket som en litt mer komplisert robot. Hvilke følger det fikk for menneskenes forhold til naturen de neste århundrene, behandles senere i dette kapittelet. I naturvitenskapen ledet dette til en vitenskapelig revolusjon der empirisk (erfaringsbasert) forskning etter hvert fikk sin forrang, i stedet for Descartes' rasjonalisme. På den måten kunne materien undersøkes uten innflytelse fra det religiøse liv: Gud ble fortsatt oppfattet som den som hadde startet hele maskineriet, men han var ikke lenger delaktig i det. En illustrasjon av dette synet kan være at Gud trekker opp en klokke, for så å gå sin vei og la den tikke ferdig. Forholdene tatt i betraktning, kan vi si at dette var en nødvendig historisk prosess. Under Side 8

9 middelalderen hadde den kristne dogmatiske åpenbaringstro et jerngrep rundt vitenskapen og mange måtte lide for sine oppdagelser, ettersom de ikke stemte med bibelens ord slik de ble tolket av kirkens menn på den tiden. Det kan virke som at det var denne prosessen som avfødte den mekanistiske virkelighetsforståelsen, som fortsatt har stor innflytelse i dag. Men det ville være uvitenskapelig og historisk uriktig å uten videre se forbi verdien av renessansens vitenskapelige oppgjør med det middelalderske tenkesettet. Spesielt skjedde dette gjennom den kopernikanske revolusjon, da Nikolaus Kopernikus begynte å utfordre kirkens kosmologi ved å hevde at solen var sentrum av universet, og ikke jorden. Den senere italienske astronomen, fysikeren, og filosofen Galileo Galilei forsvarte teorien, men fikk ikke riktig gjennomslag før etter hans død. Den katolske inkvisisjonen dømte ham til å trekke tilbake sitt arbeid, og sitte i husarrest hele resten av sitt liv: "Galileo was found "vehemently suspect of heresy", namely of having held the opinions that the Sun lies motionless at the centre of the universe, that the Earth is not at its centre and moves, and that one may hold and defend an opinion as probable after it has been declared contrary to Holy Scripture. He was required to "abjure, curse and detest" those opinions." (Wikipedia, 2011.) Om inkvisisjonen i dette tilfellet truet med tortur eller ikke, er et omstridt tema innenfor historiefaget. Noe gjorde i alle fall at han underkastet seg dommen, og lot den moderne vitenskapens tilblivelse vente noen år til. Thomas Kuhn har skrevet om den kopernikanske revolusjon i en bok ved samme navn, der han omtaler overgangen fra det geosentriske verdensbildet (med jorden i sentrum) til det heliosentriske (med solen i sentrum) som et paradigmeskifte. For å forstå hvilke grunnleggende konsekvenser dette fikk for menneskenes syn på naturen, vil jeg kort antyde noen vesentlige trekk ved menneskenes forhold til naturen, fra urtiden og frem mot det moderne europeiske samfunn. Menneskets syn på naturen Hvis vi fokuserer på europeisk historie, kan det første trekket i denne utviklingen sies å være fra enhet med naturen under urtiden, til et mer distansert syn på men tilbedelse av naturen under antikken. Videre fikk trolig menneskenes religiøse oppfatninger (eller fravær av sådanne) avgjørende konsekvenser for synet på naturen. Det dualistiske synet på naturen som skaperverket og Gud som skaperen gjorde seg gjeldende under middelalderen, og var muligens delaktig i en mer grundig adskillelse av natur og ånd etter den vitenskapelige revolusjon og renessansen, hovedsakelig på og 1600-tallet. (Hegge, 1993.) I det følgende vil jeg, med bakgrunn i dette, Side 9

10 forsøke å vise kontinuiteten i historien frem til det Hegge kaller den utbredte mekanistiske naturoppfatningen, i nyere tid. Mennesket og naturen I studiet av menneskenes forhold til naturen gjennom tidene, er det påfallende hvor tilsynelatende klart man kan skille mellom forskjellige epoker. Filosofen og antroposofen Hjalmar Hegge gjør dette i sin fremstilling av menneskets forhold til naturen gjennom tidene, i boken Mennesket og naturen (1993). Han går helt fra mytiske forestillinger knyttet til naturfenomener under den mytiske tiden, til naturvitenskapelige forestillinger om deler av virkeligheten i dag; fra enhet mellom menneske og natur til en adskilthet, som er både medvirkende til og produktet av den moderne tids utvikling. Hvordan kan man generalisere epoker på denne måten? Det er klart at forhold til naturen varierer mellom ulike tidspunkter, fra sted til sted og fra menneske til menneske. Allikevel kan man, med forbehold om fravær av eventuelle nyanser, si noe essensielt om hovedepokene i menneskehetens historie ved å studere sentrale filosofer, samfunnsformer og levemåter. Den essensielle forskjellen mellom førhistorisk tid og nåtiden kan man finne nettopp i forholdet til naturen. En nøkkel til å forstå forskjellen finner Hegge i at menneskene i såkalte urtidsbefolkninger slett ikke hadde noe "forhold til naturen". Vi kan vite ganske sikkert at de oppfattet seg selv som en del av naturen, og naturen var på samme måte en del av dem. Men det later faktisk til at "urmenneskene" ikke hadde noen merkelapper for den og dem i det hele tatt. Dette kan vi tolke oss til ettersom de blant annet ikke hadde noen abstrakte begreper noe som forutsetter at man har en viss distanse til det man beskriver som for eksempel naturen. Dette vil si at de ikke skilte mellom subjektet som observerer og objektetet som blir observert. (Hegge, 1993, ss ) Følgelig levde de også i et gjensidig avhengighetsforhold med naturen, som hemmet eventuelle ønsker om å ødelegge den. Det betyr ikke nødvendigvis at menneskene i den førhistoriske tid hadde resonnert seg frem til at dette var fornuftig. Heller burde dette forstås ut ifra at de essensielt sett ikke hadde utviklet en abstrakt bevissthet, men forholdt seg til sin spontane og intuitive erfaring av naturen. (Hegge, 1993, ss ) Videre gjennom antikken skjedde en dramatisk forandring i synet på naturen. Naturen ble tilbedt som et forbilde og ideal. Den mest essensielle forskjellen fra før-historisk tid ligger i det at man distanserte seg fra naturen og dannet begreper om den. (Hegge, 1993, ss ) Side 10

11 Videre kunne det være fruktbart å trekke inn filosofene Heraklit, Platon og Aristoteles. Men natursynet i antikken kunne en skrive oppgave om i seg selv, så vi får bare nevne det vesentligste. Heraklit forfektet et helhetssyn der naturen opprinnelig var i harmonisk likevekt. I det at han så på alt som en sammenhengende helhet der likevekten lett kan forstyrres, kan likheten sies å være slående i forhold til den økologiske bevegelsen som har vokst frem i vår tid, mener Hegge. (Hegge, 1993, s. 30.) Om Platon og Aristoteles kunne en si så mangt, men deres syn på ånden i forhold til naturen var viktigst for ettertidens syn på naturen. Platon så ånden som transcendent (utenfor naturen og mennesket), mens Aristoteles så ånden som immanent (i naturen og mennesket). Ingen av disse tre filosofene kan sees som representative for sin samtid: snarere var Aristoteles en middelalderens mann, Platons idélære en viktig del av renessansens oppgjør med middelalderen og Heraklit kanskje forbilledlig for deler av den økologiske bevegelsen i vår tid. Distinksjonen mellom mennesket og naturen under antikken la grunnlaget for synet på naturen i middelalderen, som var motsetningsfylt, men likevel preget av at naturen og de naturlige tilstander ble sett på som det lavere, skriver Hjalmar Hegge (Hegge, 1993, ss ). I moderne tid, fra renessansen og fremover, forandret europeernes syn på naturen seg betraktelig. Renessansefilosofene grunnla et paradigme der kun den sansbare virkelighet skulle gjøres gjeldende innenfor naturvitenskapen. Det gir mening å si at Gud var adskilt fra sitt skaperverk, som da ble lagt i menneskenes hender for omforming og utbytting. Dette synet holdt seg i flere hundre år, fremover mot 1900-tallet. I stadig økende grad var europeernes mål og ære å legge naturen under seg; den organiske natur så vel som de mange urbefolkninger og deres naturressurser, kloden over. Gjennom blant annet den industrielle revolusjon skulle menneskene også sette synet på naturen ut i praksis. Hegge beskriver tre hovedtendenser i utviklingen av menneskets forhold til naturen i moderne tid: "den utadrettede underleggelses- og utnyttelsesholdningen, den mekanistiske naturoppfatningen og den naturvitenskapelig utviklede teknikken." (Hegge, 1993, s. 144). En påstand om mekanisering av menneske og natur Utviklingen etter revolusjonen i vitenskapen under renessansen, gikk mot en vitenskap fullstendig regulert av de mekaniske lovene. Følgelig fikk man et samfunn der naturen, dernest også dyrene og menneskene, ble for kompliserte mekaniske organismer å regne. Hegge sin påstand er at den mekanistiske virkelighetsforståelsen i ytterste instans forårsaket en reell, biologisk mekanisering av mennesket. (Hegge, 1993, s. 152). Han bygger argumentet på en tilsynelatende velbegrunnet kjensgjerning. Det ytre storbymiljøet som i nyere tid og især i vår tid er sentralt i mange Side 11

12 menneskers liv, er av en helt spesiell karakter: "For den nyere tids vedkommende er nå denne karakter i særlig grad bestemt direkte av menneskets forhold til naturen (og er for eksempel ikke et uttrykk for dets forhold til det guddommelige). Dette forholdet er som vi har fremholdt, igjen bestemt av den mest effektive, det vil si teknologisk funderte utnyttelse av den." Denne teknologien har på sin side hovedsakelig vært rettet mot en snever del av virkeligheten, som vi har betegnet som det mekanistiske. "Det vil altså si, at det ensidig teknologisk omformede miljøet i det moderne industrisamfunnet, er et konkret uttrykk for en mekanistisk naturoppfatning!" (Hegge, 1993, s. 152.) På ett plan er det han sier helt elementært: Hegge bruker trafikkmiljøet som et særlig illustrerende eksempel, fordi det der kun er én sanseegenskap som fungerer som virkelig. Det er bevegelse i form av fart. Trafikkmiljøets monotoni kan på den måten gradvis ha hemmet menneskets evne til å fatte nyanser i omgivelsene: i bilde, lyd, lukt og berøring og så videre. Følgelig fikk vitenskapens mekanistiske hegemoni stor betydning for menneskenes omforming og utbytting av naturen, og således også for evolusjonen av menneskenes grunnleggende sanseegenskaper. Vår evne til opplevelse av naturen sløves i takt med den teknologiske og industrielle utviklingen. Ikke bare fordi den mekanistiske naturoppfatningen indikerer at disse sansene ikke svarer til noen reell virkelighet, men hovedsakelig fordi vi i denne tro har omformet virkeligheten rundt oss, slik at den ikke lenger svarer til dem. (Hegge, 1993, ss ) Dette er en påstand som får stå for Hegges regning. Ettersom boken Mennesket og naturen er skrevet fra et antroposofisk perspektiv med særlig henblikk på vår tids miljøkrise, vil bruken av denne som kilde unektelig møte motstand fra mange. Et forsvar for bruken av Hegges innfallsvinkel til historien, er imidlertid at den egner seg godt til å sette problemstillingen i et større perspektiv. Den mekanistiske virkelighetsforståelsen Vi utvider den mekanistiske naturoppfatningen, og ser på forståelsen av virkeligheten som sådan i vitenskapen. En person hadde større betydning enn noen andre for utviklingen av denne forståelsen: den engelske matematikeren og fysikeren Isaac Newton. Isaac Newton Han ble født under dårlige kår i Woolsthorpe, i Hele landet var herjet av en blodig borgerkrig, som endte med at kong Karl den første ble halshugd og at puritanerne under Oliver Cromwell tok over i Faren til Newton hadde vært analfabet og livnært seg som bonde, før han døde tre Side 12

13 måneder for tidlig til å oppleve at den lille sønnen kom til verden. Newton ble født for tidlig og var derfor liten og svak: legene ga ham ikke mange år å leve. Allikevel skulle han bli en svært rik og feiret mann før han døde 84 år gammel i (Aastorp, 2003a) Hensikten med å nevne noen biografiske trekk er å forsøksvis få et inntrykk av hva for en person Newton var. Det må jo ikke havne i glemmeboken at vi snakker om spennende og gjerne ganske eksentriske historiske personligheter, og ikke bare deres vitenskapelige teorier (som om de var upåvirket av opphavsmennene). Newton har blitt beskrevet som en usedvanlig intelligent og ærgjerrig, men samtidig oppfarende og følsom mann. Han var bitter, trolig fordi moren giftet seg med en annen mann og overlot Newton til hans bestemor (Aastorp, 2003a). Og samtidig var han dypt religiøs. Han skrev blant annet mer enn 4500 sider med beregninger og annet for å finne ut når dommedag ville inntreffe. Kuriøst nok kom han frem til at det ville skje i (Aastorp, 2003c). Det gir ikke øyeblikkelig mening at han skulle ha sett på naturen som en maskin. Men han mente, etter å ha studert den nye heliosentriske kosmologien, at Gud måtte ha skapt hele verden etter mekaniske lover som uten unntak kunne beskrives matematisk. Dette synet kommer til uttrykk i hans viktigste verk, Philosophiae Naturalis Principia Mathematica (mest kjent som Principia). Det er inndelt i tre "bøker", der den første tar for seg mekanikk i tomt rom, og den andre mekanikk i omgivelser som byr på motstand (som luft og vann). I den tredje anvender Newton de to foregående til å vise hvordan solsystemet fungerer og er strukturert. Han innførte gravitasjonsloven og gjorde revolusjonerende oppdagelser på mange områder. (Aastorp, 2003b). Verket Principia samlet alle oppfatningene i tiden inn i en massiv syntese, som ofte blir oppfattet som den menneskelige fornufts største triumf gjennom alle tider. (Aastorp, 2003c) Dette la grunnlaget for den mekanistiske virkelighetsforståelsen. Reduksjonisme, holisme og komplementaritet Reduksjonisme For å forstå vitenskapsmennenes mekanistiske virkelighetsforståelse etter renessansen, må vi gå inn på filosofien som lå til grunn for dette. Den mekanistiske virkelighetsforståelsen virket inn på hele samfunnet og definerte således et verdensbilde. Den viste seg å være svært suksessfull som grunnlag for den teknologiske og vitenskapelige utviklingen. Med Thomas Kuhn kan vi kalle denne virkelighetsforståelsen et paradigme eller resultatet av et paradigme. Senere kommer vi inn på den Side 13

14 mer nøyaktige definisjonen av begrepet men foreløpig kan vi forholde oss til den kopernikanske revolusjon som et eksempel på et skifte mellom to paradigmer. Altså var den geosentriske forståelsen et paradigme, og den heliosentriske et annet. Det viktige her er at det mekanistiske paradigmet egnet seg for en uhemmet teknologisk og industriell utvikling. Naturvitenskapen var underlagt det mekanistiske paradigme og opererte i all hovedsak reduksjonistisk, det vil si, etter prinsippet om at egenskapene til ting eller organismer kan forklares ut fra egenskapene ved byggestenene alene. Men her er det, som over alt ellers, rom for nyanser. Det skilles mellom ontologisk og metodisk reduksjonisme, og sistnevnte er mest utbredt i dag. René Descartes la en stein i grunnmuren til det mekanistiske paradigme da han tok til orde for ontologisk reduksjonisme allerede i Synet baserte seg på at verden er som en maskin, som kan studeres ved at man tar delene fra hverandre (analytisk strategi) og analyserer dem, og sette delene sammen igjen (syntetisk strategi) for å analysere helheten. Disse to strategiene er hverandres motstykker og blir også brukt i den metodiske reduksjonismen. Det kontroversielle ved den ontologiske reduksjonismen ligger i begrepet: den søker å forklare alle verdens helhetlige fenomener, inkludert menneskene, ut fra egenskapene til bestanddelene alene. Den ontologiske reduksjonismens popularitet kan forklares nettopp av den metodiske reduksjonismens suksess. Der mener man at man kan få større kunnskap om helheten ved å se på delene; et slikt syn ville de aller færreste sette seg imot i dag. Det er spesielt den ontologiske reduksjonismen som blant annet blir kritisert for å fornedre fenomenene. Filosofen Arne Næss var opptatt av nettopp dette, som han så på som produkt av en utbredt misforståelse av selve vitenskapens rolle. Hva tingene egentlig er for noe, forveksles med hva vitenskapen har å si om dem. På spørsmål fra Henrik B. Tschudi om hva han mente om den reduksjonistiske tendensen, lød svaret: Biokjemien reduserer livet til kjemiske forbindelser. Psykologien sies å redusere kjærligheten til drift. Religionsvitenskapen sies å "bortforklare mysteriene". Bevissthet forklares ved ubevisste, mekaniske prosesser. Reduksjonisme får man når man overser at for eksempel temperatur er noe mer enn molekylbevegelser, akkurat som sult er noe mer enn kontraksjon av magesekken. (Næss, 2010, s. 59). Arne Næss er ikke den eneste som har kritisert den påstått livsfragmenterende reduksjonismen. I sin Side 14

15 bok Bak tid og rom gjør Erik Dammann det samme. (Dammann, 1987). I begge tilfeller ser vi hvor viktig det er å skille mellom metodisk og ontologisk reduksjonisme. Det er trolig sistnevnte Næss stiller seg kritisk til, i sitatet ovenfor. Holisme Innenfor vitenskapsfilosofien er reduksjonismens motsetning det som kalles holisme. Aristoteles oppsummerte holismen med at helheten er mer enn summen av delene. Synet kan også være en virkelighetsforståelse i vid forstand, men i prinsippet baserer det seg på det samme. En holistisk innstilt vitenskapsmann ville gjerne også påstå at alt henger sammen og at det grunnleggende sett er helheten som teller, og ikke dens forskjellige deler. Delene eksisterer i helheten på samme måte som helheten eksisterer i delene. De helgjørende aspekter er evolusjonære, organiske og kreative. Holismen i sin opprinnelige betydning hviler på idéer hos Spinoza, Goethe og Dewey i tillegg til allerede nevnte Aristoteles. Men ordet "holisme" leder ofte tanken til andre bevegelser som har brukt og bruker ordet, og her nevnes i hvert fall en av disse. I den såkalte New Age-bevegelsen er bruken av ordet en ganske annen. Her kunne man ha sagt så mangt, og i særdeleshet er opphøyelsen av pseudovitenskapelige hypoteser til "vitenskapelig beviste sannheter" kritikkverdig. Men vi er først og fremst ute etter bruken av "holisme"-begrepet. Essensen ligger vel i begrepet selv: det omfatter alt, og i New Age-kretser (hvor kritisk begrepsavklaring kanskje ikke står helt sentralt) blir virkeligheten gjerne oppfattet som et udelelig hele. Konsekvensen blir lett at skillet mellom naturvitenskap og religion opphører: energien og helheten får noe religiøst ved seg. (Sommersel.) Den ukritiske bruken av begrepet holisme oppstår ofte i forbindelse med kvantefysikken. Det er spesielt Aspect-eksperimentet hvilket vi skal komme inn på helt i slutten av drøftingen som ligger til grunn for et slikt misbruk. (Eftestøl, 2000). Det må derfor poengteres at holisme brukes i den vitenskapsfilosofiske betydningen av ordet og utvidelsen av denne. Komplementaritet Vi har sett på reduksjonisme og holisme som grunnleggende filosofiske motsetninger. Det finnes imidlertid en tredje retning innenfor filosofien, som ikke ser disse som motsetninger. Tanken er at disse er like viktige, komplementære tilnærminger til en virkelighet som er i seg selv er komplementær. Kort sagt kan det bety at virkeligheten eksisterer i to lag, som utelukker hverandre de kan ikke eksistere samtidig men er allikevel avhengige av hverandre. Denne Side 15

16 komplementariteten illustreres tydelig i det kinesiske yin og yang-symbolet. For øvrig kommer vi tilbake til betydningen av dette i kapittelet Komplementariteten i drøftingsdelen. Når vi kommer til kvantefysikken vil vi se at både holistiske og komplementære tolkninger av fenomenene som ble observert, kunne oppstå i tider med forvirring, kreativitet og forfriskende nytenkning. Paradigmeteorien I 1962 publiserte den amerikanske fysikeren og vitenskapshistorikeren Thomas Kuhn ( ) essayet Vitenskapelige revolusjoners struktur. Der kritiserte han samtidens syn på vitenskapelig utvikling, og etablerte et alternativ: paradigmeteorien. Den vakte stor oppsikt Kuhn var den første av betydning som rettet et kritisk blikk mot samtidens vitenskapsfilosofi og han tok utgangspunkt i vitenskapshistorien. Et av de viktigste eksemplene han bygger på, er det allerede omtalte paradigmeskiftet mellom middelalderens geosentrisme og renessansens heliosentrisme. Essayet var opprinnelig utelukkende ment som et bind i Encyclopedia of Unified Science, men det fikk raskt stor innflytelse langt utover det publikum det opprinnelig var ment for og ble derfor utgitt i bokform. Som antakelig en av de mest siterte bøker i den vestlige vitenskapens historie regnes den i dag av mange som en klassiker. Kuhn mente essensielt sett at den tradisjonelle vitenskapsfilosofien skjulte diskontinuiteter, og undergravde paradigmenes betydning i vitenskapshistorien. Han har blitt stående som en kultfigur for de som kritiserte det overoptimistiske bildet av vitenskapen som rådet på hans tid. Det var av den grunn han innledet essayet med de berømte ordene: "Dersom historien ble ansett som en samling av mer enn anekdoter og årstall, kunne den fundamentalt ha forandret det bildet av vitenskapen som nå har oss i sin makt." (Kuhn, 2007, s. 13.) Før vi kan gå videre på temaet paradigmer, må vi ha et tydelig bilde av hva begrepet innebærer. Og hva hevder egentlig paradigmeteorien? Filosofen Rani Anjum forklarer paradigmeteorien ut fra et moderne filosofisk perspektiv, og legger vekt på at forskerne innenfor et paradigme forsvarer det mot innvendinger som gjerne kommer utenfra: Et paradigme er et vitenskapelig fellesskap som man sosialiseres inn i, og som bestemmer hva som er problemer som trenger å løses, hvilke spørsmål man stiller seg, hvilke metoder man bruker for å komme fram til resultater, og hva som teller som resultater. Det bestemmer også hva som teller som data når man driver med datainnsamling. I normalvitenskapen vil man ikke stille spørsmålstegn ved denne rammen, men vil konsentrere seg om å løse de problemene som er bestemt av paradigmet. Det Side 16

17 er gjerne en hovedteori som alle forholder seg til, for eksempel klassisk Newtonsk fysikk. Denne blir det ikke stilt spørsmålstegn ved, og man vil tvert imot forsøke å forsvare denne teorien mot alle tilsynelatende anomalier (avvik) ved hjelp av såkalte ad hoc-hypoteser. (Anjum, 2011.) Altså er begrepet paradigme definert tett opp mot det han sier om normalvitenskap, som vi skal komme inn på i dette kapittelet. Men først må de nye begrepene som Anjum serverer oss, få en forklaring. Samtidig får leseren muligheten til å sette seg inn i paradigmeteorien i sin helhet som bygger på disse begrepene. Anomalier er oppdagelser som ikke stemmer overens med en bestående teori (som for eksempel at sola er sentrum i universet). Kuhn omtaler disse som en vesentlig del av den vitenskapelige utviklingen, ettersom de leder til kriser, som ofte ledsages av en vitenskapelig revolusjon. (Kuhn, 2007, ss ). Men slike revolusjoner kan heller ikke skje for ofte. Derfor vil man forsøke å forsvare den etablerte teorien mot anomalier, ved hjelp av ad hoc-hypoteser. Det er kanskje åpenbart, men ad hoc-hypoteser er altså tilføyelser til en teori eller endringer som blir gjort for at man skal slippe å omformulere eller forkaste hele teorien. Denne oppfinnelsen skulle vi være glade for, ettersom den har erstattet middelalderens ad hoc-løsning: å torturere og/eller brenne opphavsmennene til nye anomalier. Normalvitenskapen Normalvitenskap er den vitenskapen som gjelder i den kumulative delen av den paradigmatiske utviklingen. Det vil si, den perioden hvor forskerne i et fellesskap er enige om noen grunnleggende ting, som problemer som skal løses, metoder for å løse dem, hvilke løsninger som er reelle og så videre. Kumulativ forskning kjennetegnes av at forskerne kan bygge på hverandres arbeid, utvikle et felles språk og således drive effektiv normalvitenskap. (Kuhn, 2007, ss ) Kuhn sammenligner denne perioden med løsning av puslespill. Denne kontroversielle metaforen sier mye, men aller viktigst sier den at man i normalvitenskapen forutsetter at det alltid finnes et svar; akkurat som i puslespillet står det kun på forskernes evner, kløkt og metoder å komme frem til det ferdige bildet. På den måten blir normalvitenskapen et prosjekt der hver enkelt forsker må passe på å holde seg til det gjeldende paradigme og legge det samme puslespillet som de andre, om han vil ha en vitenskapelig karriere. (Kuhn, 2007, ss ) Side 17

18 Med Galileo Galilei har det opp gjennom historien levd mange forskere som har måttet lide i større eller mindre grad, fordi de så en mangel ved samtidens puslespill-løsning og valgte å gå mot strømmen. I ettertid kan man se at det var nettopp de som trådte opp nye veier for vitenskapen som bidro i størst grad til den vitenskapelige utviklingen. Derfor er det også nesten utelukkende og med god grunn disse kreative menneskene som omtales i vitenskapshistorien. Under normalvitenskapen har forskerfellesskapet samlet seg om noen grunnleggende verdier, sannheter og metoder. Det elementære her er at forskerne kan bygge sitt arbeid på grunnforskning gjort av andre. Normalvitenskapen avløses gjennom en vitenskapelig revolusjon av den før-vitenskapelige forskningen, som ofte foregår i to eller flere motstridende skoler. Det leder til oppløsningen av et paradigme, hvilket som regel skjer når det bestående paradigmet ikke kan forklare anomalier på en måte som forskere i et annet paradigme får til. Men hva er det som utløser en slik vitenskapelig revolusjon, slik at nye idéer blir forsket på? Kuhn mener at en krise i det aktuelle fagområdet som regel har hatt denne effekten. Men også noen ganger skjer en vitenskapelig revolusjon når tilhengerne av et paradigme pensjonerer seg, og en ny generasjon som er vant med et annet paradigme tar over. Ofte begynner en førvitenskapelig prosess med en gang et paradigme får kontroll over normalvitenskapen innenfor et felt. Det kan være på grunn av en filosofisk utilfredshet, allerede oppdagede anomalier, eller lignende. Noen slike prosesser ender opp i ingenting, mens andre som får tilstrekkelig oppslutning blir normalvitenskapelige. Før-vitenskapelig forskning Denne forskningen foregår gjerne i perioder med kaos, og det er ofte flere prosesser som går samtidig (i motsetning til normalvitenskapen, der en viktig forutsetning er at det kun bygger på ett paradigme). Før-vitenskapelig forskning kjennetegnes ved at hver enkelt forsker må bygge hypotesene sine fra bunnen av, fordi de ikke kan støtte seg til verk skrevet innenfor samme paradigme. De må som regel danne nye begreper, metoder og viktigst av alt overbevise andre forskere om at nettopp deres teori er det mest effektive utgangspunktet for ny problemløsning. Målet for en før-vitenskapelig prosess er altså å vinne frem og bli normalvitenskapelig, slik at dens paradigme kan ligge til grunn for mer effektiv forskning. Det betyr at en forsker som får en ny idé må være nytteorientert: det holder ikke at du har muligheten til å løse store filosofiske problemer, hvis miljøet du er kommet inn i etterlyser noe annet. (Kuhn, 2007, ss ) Side 18

19 En ny forståelse av vitenskapshistorien Kuhn ble talsmann for en gruppe forskere som anså vitenskapshistorien for å være sentral i vitenskapsfilosofien, og således for hele forståelsen av vitenskapen. I all hovedsak var dette fordi teorien åpnet for et radikalt nyskapende syn, både på hvilken rolle hvert forskende individ spiller for vitenskapen og omvendt hvilken innflytelse vitenskapen har på de som driver den fremover. Frem til da hadde vitenskapshistorien blitt fremstilt som en lineær, kumulativ prosess frem til samtidens kunnskaper, skriver Kuhn. Derfor hadde også vitenskapshistorikerne omskrevet lærebøkene etter hver eneste revolusjon i vitenskapen. Dette er for øvrig på ingen måte særegent for vitenskapen, skal vi tro ham: "Vitenskapsmenn er naturligvis ikke den eneste gruppen som tenderer mot å betrakte sin disiplins fortid som en lineær utvikling frem mot dagens fordelaktige utsiktspunkt. Fristelsen til å skrive historien baklengs foreligger overalt og til alle tider." (Kuhn, 2007, s. 164). Det ville være en overdrivelse å si at Kuhn streber mot å skrive vitenskapshistorien "forlengs". Det følger av hans teori at dette er en umulig, om ikke meningsløs ambisjon. Det ligger i paradigmenes natur at de vanskelig kan avdekkes uten "dagens fordelaktige utsiktspunkt". Kuhn tar tydelig avstand til den lineære historieforståelsen, som rådet i vitenskapshistoriefaget da han kom inn i det. Vitenskapens utvikling ble fremstilt som rasjonell, selv som den slett ikke er det alene, i følge Kuhn. Kreativitet, intuisjon og tilfeldigheter har trolig spilt en like stor rolle gjennom vitenskapens historie som rasjonell tanke og erfaring. Forholdet mellom naturvitenskapen og filosofien Hva, eller hvem, er det som bestemmer hva som er relevant å forske på? I de kaosfylte, førvitenskapelige periodene opp gjennom den europeiske historien kom mye av påvirkningen fra staten, adelen og militæret. Det kommer i tillegg til den mer åpenbare påvirkningen, fra andre forskerfellesskap, motstridende skoleretninger og individuelle forskere. For historikere kan slike sammenhenger være vanskelige å spore opp, delvis fordi det foregikk i private brev skjult for allmennheten. Men et sted må man begynne, og både i tilfellet med det materialistiske paradigme og fremveksten av kvantefysikken, står forholdet mellom naturvitenskapen og filosofien sentralt. Filosofen Arne Næss var opptatt av dette forholdet og mente at all vitenskap forutsetter filosofi, idet alle suksessivt dypere kjeder av begrunnelse leder fra vitenskap til filosofi. (Hegge, 1993, s. 220). Dette kommer til uttrykk i svaret han ga Henrik B. Tschudi på følgende spørsmål: Side 19

20 Tschudi: Det er noen som hevder at den tidligere fysikkens mekanistiske verdensbilde førte til neglisjering av naturen, mens den moderne fysikk kan anspore til ny fascinasjon overfor naturen. Hva med vitenskapens struktur når det gjelder våre handlinger i forhold til naturen? Næss: Her kommer sosiale og politiske forhold inn, så som en begynnende kapitalisme på 1400-tallet, renessansen og hendelsene på 1600-tallet. Gjennom dette fikk man sans for mekaniske saker for deres egen skyld. På Newtons tid var en klokke en inspirerende ting! For ham var det dypt inspirerende at Gud var som en slags klokke eller urmaker, for en klokke var det fineste som fantes på den tiden. Men den sosiale utvikling fører så til en forflatning av dette opprinnelig inspirerende bildet, en klokke blir en hverdagslig ting. Så blir Newtons bilde forflatet, og etter hvert understøtter Newtons fysikk det verste i samfunnet. Dette er vitenskapssosiologi hvordan vitenskapen kan utnyttes til å understøtte en livsfiendtlig og naturfiendtlig filosofi. (Tschudi, 2010, s ) Klokkemetaforen til Arne Næss illustrerer i korte trekk den forståelsen av vitenskapens utvikling som også kommer til uttrykk hos Kuhn. Den sosiale utviklingen forandrer vitenskapens grunnlag og berettigelse. Denne utviklingen kommer også gjerne til uttrykk gjennom filosofien. I den siste setningen signaliserer Næss at den livsfiendtlige og naturfiendtlige filosofien var utgangspunktet i etableringen av det mekanistiske paradigmet. Han får medhold fra psykologen Jack Falao. Han har studert betydningen av forholdet Newton hadde til filosofien i sin samtid, og formulerer forholdet til den kartesianske filosofi på en svært treffende måte: "Newton kjente grundig til Descartes' arbeider, og tegnet hele det nye verdensbildet sitt innenfor hans rammer; så å si på hans tankelerret." (Falao, 1997, s. 36). Mye tyder på at et slikt sirkulært forhold mellom naturvitenskapen og filosofien er reelt og sikkert også gunstig i utviklingen av vitenskapen. På den måten unngår man både at naturvitenskapsmennene ignorerer det store bildet, og at filosofene mister bakkekontakten. Denne holdningen er imidlertid altfor idealistisk. Arne Næss har kanskje rett i at vitenskap forutsetter filosofi, men i virkeligheten kan dette forholdet bli svekket i betydelig grad og resultere i en forskningssituasjon der forskeren fremmedgjøres fra helheten i sitt arbeid. Dette vil vi for øvrig få se når vi går inn på det som skjedde da fysikerne skulle forsøke å enes om en filosofisk tolkning av kvantefysikken. De vitenskapsfilosofiske forutsetningene for kvantefysikkens fremvekst Side 20

21 Faktisk synes det å være slik at vitenskapsfilosofien som lå til grunn for oppdagelsen av kvantefysikken, ikke stemte overens med den, på samme måte som Rene Descartes' filosofi stemte overens med mekanikken. Faktisk kan det virke som at det forholdt seg ganske motsatt: at naturvitenskapen kom før filosofien. Mellom Newtons mekanistiske revolusjon på slutten av 1600-tallet og Einsteins relativistiske revolusjon på begynnelsen av 1900-tallet var det den mekanistiske og den materialistiske virkelighetsforståelsen som lå til grunn for samtlige grener av vitenskapen i Europa. Med Newtons mekanikk som mønstergyldig eksempel la forskerne brikke for brikke et stadig mer komplettert puslespill. Mot slutten av det 19. århundre var det bare noen få brikker som gjensto. En toneangivende andel vitenskapsmenn hadde gjennom de siste århundrene valgt å sette sin lit til absolutt determinisme. Det var troen på at hvis man bare kjente til alle naturlovene, skulle man kunne beskrive alle fortidige og fremtidige systemer i naturvitenskapen. (Vi vil få se at Albert Einstein var en av de som ikke kunne gi slipp på idéen om determinisme, da Niels Bohr problematiserte selve begrepet som gjeldende for naturens subatomære dimensjon.) Determinismen sto fortsatt like sterkt på 1800-tallet, men da skiftet hovedvekten fra rasjonalismen i det kartesianske paradigmet til en mer erfaringsbasert retning i filosofien. Vitenskapen og da spesielt naturvitenskapen hadde en såpass opphøyet stilling i samfunnet på den tiden at få stilte spørsmålstegn ved dens autoritet. Dette utgjør forsøksvis et bakteppe for å forstå fremveksten av positivismen i vitenskapsfilosofien på 1800-tallet. Fra rasjonalisme til positivisme Positivismen var en vitenskapsfilosofisk retning som på 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet fikk større og større betydning, der man kun bygget (og bygger) på kjensgjerninger gjort gjennom erfaring. Store Norske Leksikon skriver om positivismen at: "Vitenskapelig virksomhet forstås som en objektiv, verdinøytral og interessefri aktivitet uavhengig av subjektiv fortolking og samfunnsmessige forhold. Samtidig avvises spørsmål om førsteprinsipper, vesen, den innerste natur, væren og virkelighetens egentlige årsaker og finale mål (metafysisk spekulasjon). I henhold til et positivistisk syn på vitenskapen lar forskningsobjektet seg avdekke gjennom sanseerfaring." (Sletnes, SNL). Her får sanseegenskapene hos mennesket sin betydning tilbake og vitenskapen renses for all metafysikk. Vitenskapen ble underlagt det materialistiske paradigmet. Positivismen brøt med rasjonalismen, som la tenkning til grunn for forskingen. Således brøt Side 21

22 den også med de kartesianske dualismen: der René Descartes delte ånd og materie fra hverandre, tvilte på alt og kom med den berømte læresetningen: "jeg tenker, altså er jeg" fikk kun den sansbare virkeligheten noen betydning i positivismen. Ånd blir et spekulativt konsept som får sin plass i metafysikken, en ikke-empirisk vitenskap uten noen betydning for positivisten. Descartes og Newton tenkte seg en Gud som i det minste hadde satt hele maskineriet i gang; positivistene så ingen grunn til å stole på en slik antagelse, så lenge det ikke kunne påvises empirisk (altså ved erfaring gjennom eksperiment, og ikke for eksempel i et filosofisk resonnement). Den fullstendig sekulære positivismen har sine røtter i renessansen, hos Englands mest betydelige renessansefilosof, Francis Bacon. Han mente at den absolutt beste form for bevis er erfaringsbasert vitenskap og utelukket på den måten betydningen av alt annet enn den sansbare virkelighet. Her må vi for øvrig igjen skille mellom metodisk og ontologisk reduksjonisme. Selv om avvisningen av all metafysikk i positivismen kan minne om ontologisk reduksjonisme, er det metodisk reduksjonisme som helt fundamentalt ligger til grunn for positivismen. Hva hadde positivismen å si for fremveksten av kvantefysikken? To aspekter kan vektlegges: for det første ville oppdagelsen av kvantefysikken trolig skjedd mye senere, om i det hele tatt, uten positivismen. Den krevde at alt som skal være vitenskapelig bevist må kunne beskrives matematisk (noe som skulle vise seg å være gunstig i kvantefysikken). I tillegg var den positivistiske troen på vitenskapen en viktig drivkraft mot slutten av den reduksjonistiske reisen til materiens indre. Store tenkere på 1800-tallet (spesielt Auguste Comte og John Stuart Mill) tok til orde for det som nå kalles klassisk positivisme under det mekanistiske paradigmets storhetstid og fremskyndet på den måten oppdagelsen av kvantefysikken. For det andre tok kvantefysikkens pionerer (deriblant Niels Bohr) avstand til positivismen etter å ha blitt kjent med de filosofiske konsekvensene av sine eksperimenter: empirisk undersøkelse av en objektiv virkelighet upåvirket av forskeren selv, viste seg å være et meningsløst konsept i det nye laget av virkeligheten. Den empiriske forskningen som lot vitenskapsmennene trenge stadig dypere inn i materien i sitt materialistiske tokt etter det innerste laget og den beste teknologien, etterhvert resulterte i oppdagelser som skaket positivismen og i ytterste konsekvens det materialistiske paradigmet i sine grunnvoller. For å oppsummere: det kartesianske paradigmet la rasjonalisme til grunn for vitenskapen og delte verden i to (materie og ånd). Der tenkningen hos Descartes var den beste metoden for forskning, var det empirisk erfaring som skulle stå i sentrum fra litt utpå 1800-tallet og fremover. Side 22