Terje Risberg (red.) KREFT. og alternativ behandling

Transkript

1 Terje Risberg (red.) KREFT og alternativ behandling

2

3 terje risberg (red.) kreft og alternativ behandling

4 Gyldendal Norsk Forlag AS utgave ISBN: Layout: Laboremus Oslo AS Sats: Laboremus Oslo AS Brødtekst: Minion 10,5/15 pkt Alle henvendelser om boken kan rettes til Gyldendal Akademisk Postboks 6730 St. Olavs plass 0130 Oslo Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

5 Forord Hvis vi går tilbake til Norge i 1990-årene, ser vi at befolkningen har en økende bruk og interesse for alternativ og komplementær medisin. Utøvere av alternativ medisin mobiliserer politisk og får med seg sentrale politikere. Den spede begynnelse av offentlig anerkjennelse kommer gjennom opprettelse av Forskningsrådets engasjement med et program for forskning på alternativ medisin. Tromsø-miljøet engasjerer seg både nasjonalt og regionalt. Undertegnede mente og mener at universitetet og sykehuset i Tromsø må ligge foran når det gjelder å åpne opp for de viktigste signalene som befolkningen sender om hvor de skal gå med sykdom og plager. Vi har alltid ment at det for forvaltere av medisinsk kunnskap i og utenfor helsevesenet betyr at vi må ta folk på alvor og vise respekt for det vi blir fortalt. Erfaringer, synspunkter og holdninger som man selv ikke forstår, må møtes med et åpent sinn og et undersøkende blikk. Vi må ha tilstrekkelig nysgjerrighet til å ville bruke tid, penger og talent på å utforske en del av virkeligheten som den tradisjonelle medisin ikke har vært særlig opptatt av. NOU 21:1998 Alternativ medisin (Aarbakke-utvalget) ble et tidsskille. Forslagene ble omsatt til lov i Tiltakene som ble foreslått, hadde en realistisk tilnærming. Viktigst var forslagene som gikk på å øke kunnskapen om alternativ behandling. I dag, 12 år senere, ser vi at Norge ligger i forkant. Ser vi til USA, er det nå flere konsultasjoner hos alternative behandlere enn hos leger. Men myndigheter og politikerne i USA har ikke tatt tak i feltet slik vi har gjort i Norge.

6 6 forord Parallelt med en utbygging av offentlig helsevesen, øker bruken av alternative behandlere. I norsk offentlighet kommer med jevne mellomrom oppslag som i realiteten innebærer en stadig gjenoppdaging av det fenomenet at vi mennesker fortsatt er komplekse, biologiske skapninger. Bestselgeren i 2008 om Snåsamannen og i 2009 prinsesse Märtha Louises bok viser med all mulig tydelighet at det snarere er slik at jo mer offentlig helsevesen, jo mer alternativ medisin og ikke omvendt, slik mange som bekjenner seg til en selvoppnevnt rasjonalitet synes å mene. Tiden er inne til å videreutvikle samhandlingen mellom det offentlige helsevesenet og alternative behandlere, både i og utenfor sykehusene. Liksom vi bare skal akseptere den virksomme kreftbehandlingen i et helsevesen, må vi i fremtiden bare akseptere integrerende medisin som virker og som er trygg. Vårt felles mål er å gjøre det bedre for brukerne, dvs. pasienter, pårørende, helsevesenet og samfunnet. Det er en glede å bli invitert til å skrive forord til denne boken. Den tar for seg kreft som det viktigste og vanskeligste tema i skjæringsfeltet mellom alternativ medisin og skolemedisin. Boken har viktig oppdatert kunnskap og diskusjoner med bidrag fra Norges fremste innen de enkelte emner. Fordi vi ligger i front internasjonalt, vil leserne av denne boken bli oppdatert på state of the art! Vi vil gratulere redaktør Terje Risberg og alle medforfatterne med en flott og viktig bok! Tromsø, februar 2010 Jarle Aarbakke Knut E. Schrøder

7 Innhold del i definisjoner, lover og pasienttilbud kapittel 1 bokens grunntanker Terje Risberg kapittel 2 hva menes med alternativ behandling og komplementær behandling? Terje Risberg kapittel 3 loven om alternativ behandling Anne Kjersti Befring kapittel 4 kreftforeningen Anne Lise Ryel del ii skolemedisin kapittel 5 effektive naturmedisiner mot kreft er det faktisk skolemedisinerne som anvender! Olbjørn Klepp kapittel 6 det medfødte immunforsvars rolle i immunterapien Rolf Seljelid

8 8 innhold kapittel 7 kosthold og kreftsykdommer Rune Blomhoff kapittel 8 fysisk aktivitet og kreft Inger Thune kapittel 9 «alternative behandlingsformer på godt og vondt» med hovedvekt på legemiddelinteraksjoner ved urtebruk Odd Georg Nilsen og Terje Risberg kapittel 10 placebo eller den magiske kraft legekunstens beste venn? Terje Risberg og Roy Bremnes del iii komplementær og alternativ medisin (kam) kapittel 11 kreftpasienters bruk av alternativ og komplementær behandling Terje Risberg og Erik A. Wist kapittel 12 komplementær og alternativ medisin (kam) hos barn med kreft Trond Flægstad kapittel 13 ulike oppfatninger om alternativ og komplementær behandling Terje Risberg og Arne Kolstad kapittel 14 forskning på alternativ behandling Terje Risberg og Trond Flægstad kapittel 15 nafkam Vinjar Fønnebø

9 innhold 9 kapittel 16 grønne paviljonger på sykehus Stig Bruset kapittel 17 ulike behandlingstilbud i norge og i andre land Stig Bruset og Terje Risberg kapittel 18 andre medisinske paradigmer og komplementære metoder Terje Risberg kapittel 19 alternative behandlingsformer Terje Risberg appendiks i takk bidragsytere stikkord

10

11 del i Definisjoner, lover og pasienttilbud

12

13 kapittel 1 Bokens grunntanker Terje Risberg Min gamle far elsket å diskutere. Ikke alt hadde han så mye kunnskap om, og det er mulig at det var årsaken til at han startet de fleste setningene med: Det er jo klart at Etter å ha levd noen år og vært lege for et utall kreftpasienter i mer enn 25 av dem, vet jeg nå at det ikke er klart at Det som for den ene virker krystallklart, oppleves annerledes i annenmanns hode og tar en helt annen form. Jeg tror jeg har visst det lenge, men jeg vet også når dette ble helt klart for meg. Det var da jeg som nyoppnevnt medlem i Aarbakke-komiteen ble satt i gruppe med åtte alternative utøvere for å beskrive effekten av de forskjellige alternativ-medisinske behandlingsformene. Flotte mennesker var de, alle som en. Dette hadde de felles: De trodde på sine metoder, og de mente at det de gjorde var til beste for medmennesket. Det var altså ikke slik som jeg hadde sett det mange ganger; at de var ute etter penger, solgte sin sjel for hva det skulle være, og at de var klar over at det de tilbød, nødvendigvis ikke kunne ha noen som helst effekt. Det siste hadde jeg i alle fall tenkt, men jeg måtte revurdere min oppfatning. Plutselig satt jeg der sammen med folk som forsto seg på aura, hadde kunnskap om homøopatiens fingeravtrykkseffekter, kjente hemmeligheter i kinesisk medisin som var tusenvis av år gamle. Alt dette mens vi, som seg hør og bør, satt rundt et bord med nyspissede blyanter og drakk vår kaffe. På flyet hjem til Tromsø, mens jeg skottet ned på fjorder

14 14 kapittel 1 og fjell, alt det uforanderlige, tenkte jeg at dette greier jeg ikke. Jeg skulle ha sittet i gruppen som beskrev dokumentasjon, til nød havnet blant dem som arbeidet med det nye lovforslaget. Heldigvis ble jeg sittende. Hvem, hva, hvorfor? Som i de fleste lærebøker er disse ordene sentrale også i denne boken. Hvorfor skrive den, og til hvem? Grunnene til at vi opplever det viktig å beskrive feltet alternativ og komplementær behandling, er mange og sniker seg inn overalt i kapitlene fremover i boken. Holdningene til det alternative, alt det utenfor «boksen», oppleves mer positivt blant myndigheter, blant helsearbeidere og ikke minst av mange pasienter. Vi har fått et mer inkluderende lovverk loven om alternativ behandling, det satses statlige midler på forskning og undervisning, og det er tegn i tiden som viser at stadig flere pasienter benytter alternative og komplementære behandlingsformer. Entusiaster beskriver sine metoder, det er ingen mangel på slike bøker. Internett flommer over, og det er i praksis nærmest umulig for brukere å skille mellom informasjon basert på dokumentasjon, og rene drømmerier. Skillelinjene mellom det offisielle helsevesenet, den såkalte skolemedisinen, og den andre medisinen, som Vigdis Moe Christie kalte det alternative i sin bok i 1991 (1), er ikke alltid så lett å få øye på. Det gode liv, forebygging av sykdom, og en sterk, glad kropp er noe vi alle ønsker. Vi ønsker å beskrive feltet alternativ behandling sett fra skolemedisinens ståsted og gjerne sett gjennom pasientens briller. I tillegg beskriver vi noen sentrale områder som er felles for oss innenfor skolemedisinen og mange alternative utøvere. Betydningen av kostholdet vårt, av det å holde seg aktiv og i god form samt å unngå overvekt blir stadig klarere. Derfor er boken bygget opp i tre hoveddeler. Del I innledes med en definisjon av det vi i dag betegner som alternativ og komplementær behandling. I tillegg gis det en oversikt over lovverket som gjelder i forbindelse med alternativ behandling og til slutt beskrives Kreftforeningens holdning til alternativ behandling. Del II omhandler kunnskap om hva vi innenfor den vitenskapelige medisinen kan hjelpe pasientene våre med på disse områdene, og om det er slik at

15 bokens grunntanker 15 skolemedisinen er så syntetisk, mens det alternative hentes fra naturen. Er det mulig at behandlingen vår kun virker gjennom innbilning og kroppens egne krefter, og er det slik at alternative urter ikke virker og derfor ikke påvirker annen behandling heller? Hva med den vidunderlige placeboeffekten? I del III beskriver vi feltet komplementær og alternativ behandling videre. Boken avsluttes med et appendiks tatt fra NOU 21: Alternativ medisin, der et stort antall metoder beskrives kort og stikkordmessig. Boken retter seg først og fremst til oss selv, vi som behandler pasienter med alvorlig sykdom. Kreftpasienten er unik idet sykdommen krever så mange liv. Et hovedmål med boken er at studenter og andre helsearbeidere kan få et glimt inn i kreftpasientenes hverdag og søke en forståelse av hvorfor mange velger å supplere med behandlingsmetoder og tanker som kan virke underlige og fremmede. Samtidig skal dette være en kunnskapsbok som beskriver feltet på en oppdatert måte. Denne balansegangen mellom myke indre verdier og et behov for på kirurgisk vis å skille «skit fra kanel» er ikke enkel. Mange av våre kolleger smågrøsser litt når en forteller at en har valgt å bli onkolog eller kreftspesialist, som det heter i Norge. Det oser død og fortvilelse, synes nok de fleste. Kanskje det, av og til, men for det meste handler det om varme mennesker, pasienter som takker for det minste. I avdelingen lærer en fort at vi dør på samme måte som vi lever. Humor og varme forsvinner ikke i det øyeblikket vi får en så ille sykdom. Selvsagt er det vanskelig, for enkelte fryktelig vanskelig. Det å måtte se sin egen død i øynene, snakke med sine og kun være tilskuer til at det skjer. Sammen med Erik Wist og de andre kollegene i Tromsø som i slutten av 1980-årene bygget opp Nord-Norges første kreftavdeling, hadde vi mange og viktige samtaler om nettopp dette: Hvorledes er det å leve med kreft, kjenne usikkerheten ved behandling og fremtid? Hva med kropp, familie og jobb, og hva kan jeg gjøre selv? Vi hadde ikke noen oppskrift på hvorledes vi skulle respondere på pasientens spørsmål om alternativ behandling. Enkelte regler hadde vi, i likhet med andre kreftavdelinger i Norge. Vi ga ikke den type behandling, vi sa stopp om de eksempelvis dro healere inn i avdelingen, men kikket ikke i nattbordskuffene deres. Ikke visste vi så sikkert hva de brukte, hvorfor de brukte, hvor mange som brukte, og hvorfor i all verden de brukte det. Mange med oss? Jeg tror det.

16 16 kapittel 1 Som helsearbeidere med ansvar må vi interessere oss, for vi har lært at det er mange brukere; dette er viktig for dem, og de er viktige for oss. I løpet av de ti siste årene har vi flyttet oss inn i autonomiens tidsalder. Det er slutt med «de gode gamle dager» der pasientene var mest til for oss. Nå er det vi som skal være på tilbudssiden. Det er pasienten som eier sine sykdommer. Vår jobb er å gi best mulig medisinsk behandling samt å være der når pasientene trenger oss. Pasientene skal tas med på råd i behandlingen. De skal tilbys valg og bestemmelse. Dette er ikke alltid lett. Det er klart at som helsepersonell har vi ofte mye fagkunnskap som pasienten ikke deler. Vi kommer således lett i en skjevhet der valgsituasjonen blir utopisk. Dette må vi likevel huske: Om vi kan være spesialister på sykdommen, vil alltid pasienten være eksperten på eget liv. Respekt og anerkjennelse må prege forholdet mellom helsearbeider og pasient. Som regel går det bra, men ikke alltid. Denne boken skal handle om et av de temaene som kan skape vansker mellom helsearbeidere, oftest leger, og pasienter bruken av alternativ behandling. Temaet er stort og opptar mange. Ikke bare helsepersonell og pasienter, men også myndighetene. Hvorfor det mon tro? En teori kan være at politikere også er mennesker, de har «vondter og venner» som tror på det alternative. De har familie og slekt som rapporterer tilbake at det hjelper både her og der. De kan lese tall som viser at det er billig å la seg behandle alternativt i forhold til det offisielle helsetrollet som har vokst seg stort, og som er ustyrtelig dyrt i kosten. Først og fremst tolker de nok det at så mange er brukere på samme måte som oss innenfor helsevesenet: om noe er så mye snakket, skrevet om og brukt, da er det viktig for «folket» og for oss. I boken Innføring i alternativ medisin (2) beskriver Øivind Larsen i kapittel 4 den alternative medisinens historie. Han påpeker at alternativene innenfor medisinen opp gjennom tidene har vært skolemedisinske. Det eksisterte flere oppfatninger, «skoler», der synspunkter på sykdom og behandling var forskjellige. Helt frem til opplysningstiden på slutten av 1700-tallet konkurrerte ulike medisinske systemer om oppmerksomhet og om å dominere. Noen holdt på den ene retningen, andre valgte å følge andre læremestere. Larsen hevder at en innenfor medisinen hele tiden hadde alternativer, men at en ikke snakket om dette som alternativ medisin, blant annet fordi alternativene, valget av synsmåter, ikke var pasientens. Det typiske med dagens vitenskapelige

17 bokens grunntanker 17 medisin er at den er i rask endring. I løpet av få år kan den beste behandlingen være utdatert og forlatt for nye prinsipper. Det betyr ikke nødvendigvis at det en forlater er virkningsløst. Deler av gårsdagens skolemedisin kan derfor betraktes som del av dagens alternative medisin om den praktiseres i dag. I kapittel 5 beskriver professor Olbjørn Klepp myter, forskjeller og sannheter i de ulike behandlingstradisjonene. Legeforeningen gir også uttrykk for at temaet alternativ medisin er viktig. I desember 1994 nedsatte de et utvalg, Alternativ medisin-utvalget, som avga sin rapport til foreningen i Rapporten ble ferdigbehandlet og retningslinjene vedtatt av sentralstyret i september 1997 (3). Sentralstyrets vedtak blir sammenfattet i syv punkter i starten av rapporten. Kort oppsummert ble det enighet om å benytte begrepet alternativ behandling. Man mener at det må stilles særlig strenge krav til leger som utfører alternativ behandling, og at slike behandlere har forpliktelser til å bidra til at behandlingen blir gjenstand for utprøvning basert på forskningsprotokoller som tilfredsstiller akseptert standard til klinisk forskning. Legeforeningen stiller seg positiv til dialog mellom alternative utøvere og leger, og oppfordrer sine medlemmer til å søke slik kontakt når det er viktig for pasientene. De poengterer at pasientens autonomi må respekteres fullt ut, og at legen må opptre fordomsfritt overfor pasientens valg samt gjøre sitt til at pasienten åpent tør å fortelle om hvilke kontakter han eller hun har. Det oppfordres til at legene bør søke kunnskap om alternativ behandling. En fastslår at legers kunnskap på dette feltet er mangelfull, og foreningen slutter seg derfor til konklusjonene beskrevet i Aasland og medarbeideres artikkel (4): «Ufullstendig kunnskap og begrenset erfaring gir norske leger et dårlig utgangspunkt for kritiske og reflekterte standpunkter omkring alternative behandlingsformer.» Som eneste spesialitet krever onkologiutdannelsen (kreftspesialist) et obligatorisk kurs i etikk og kommunikasjon. Mange av temaene som det undervises i, er relatert til legeforeningens holdning. Bak forkortelsen PEARLS skjuler det seg viktige kjøreregler for helsearbeideres oppførsel overfor egne pasienter: Partnerskap, Empati, Aksept, Respekt, Legitimering, Støtte (5). Ifølge Carl Erik Mabeck svarte Halfdan Mahler, generalsekretær i Verdens helseorganisasjon (WHO) i perioden , til manges forbauselse følgende på et spørsmål om hva som hadde vært det viktigste medisinske frem-

18 18 kapittel 1 skrittet i hans ti år som leder av WHO: Det viktigste er erkjennelsen av at vi ikke skal gjøre noe for pasienten, vi skal gjøre noe sammen med pasienten. Etter hans vurdering var altså jevnbyrdigheten, partnerskapet, mellom pasient og behandler det viktigste. Med empati mener vi evnen til å forstå pasienten innenfra. Vi skal ikke være i pasientens sko, vi skal forstå dem som om vi var der. Vi skal altså forsøke å forstå pasientene innenfra, men forbli utenfor. Aksept, dette betyr ikke at vi alltid må være enige med pasienten, men vi skal godta pasienten uansett forskjeller i verdier og synspunkter. Vi skal respektere pasienten som et eget selvstendig, tenkende vesen som treffer egne avgjørelser. Legitimering pasientens følelser er ikke feil, de er en konsekvens av hvorledes pasienten tolker situasjonen. Vi kan kun endre pasientenes handlinger og følelser om vi kan endre deres oppfattelse av situasjonen. Pasientene skal oppleve at vi støtter dem, at vi er på deres parti. Aarbakke-komiteen leverte sin NOU om alternativ behandling den 15. desember Jarle Aarbakke, som innleder boken vår sammen med sykehusdirektør Knut E. Schrøder, er rektor ved Universitetet i Tromsø og ledet arbeidet på en fortreffelig måte. Der foreslo en å bytte ut kvakksalverloven fra 1936, som inntil da hadde regulert behandling av syke i kongeriket Norge, med et nytt lovverk. Loven om alternativ behandling trådte i kraft 1. januar De fleste av kvakksalverlovens bestemmelser beholdes. Det er fremdeles kun leger som kan behandle alvorlige infeksjoner, barn i nød, kjønnssykdommer samt mange andre alvorlige sykdommer. Så også med kreft, men bare der en har kurative muligheter. Pasienter med langtkommen sykdom, der vi kun kan tilby medikamentell lindrende behandling, kan fritt velge alternativ behandling. Alle andre kreftpasienter har i og for seg samme mulighet, men da må behandlingen være startet i samarbeid eller i samforståelse med lege. Samtidig er det bevilget penger til forskning og opprettet en avdeling, Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM), der dette skal foregå. Det er startet en infobank, Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling (NIFAB), som skal kunne svare på folks spørsmål om temaet, og det er nedfelt et samarbeidsutvalg mellom myndigheter og de alternative organisasjonene, sammenslutningen av alternative behandlerorganisasjoner (SABORG). Professor Vinjar Fønnebø har ledet NAFKAM siden starten i Han har i løpet av disse få årene maktet å gjøre avdelingen kjent og respektert både

19 bokens grunntanker 19 nasjonalt og internasjonalt. Fønnebø beskriver NAFKAMs virke og videre visjoner i kapittel 15. I Brønnøysund er det ikke lenger bare registre over mer eller mindre seriøse aksjeselskaper og register, der en kan reservere seg mot telefonsalg, men også register for alternative behandlere. Studentene får mer undervisning, sykehusdirektører skriver om åpenhet og det beste for pasienter, og i utlandet ser vi til og med at sykehuseierne oppretter avdelinger der de mest «stuerene» metodene kan tilbys alvorlig syke som lindring og for å bedre deres livskvalitet. De kaller det complementary therapy og avdelingene kalles Integrative medical departments. To globoid og musikkterapi, takk. Ikke utopi. Det siste har kanskje best virkning. Hva er det da med disse alternative behandlingene som hisser oss opp, og som har så mange ansikter? Om en tenker på det siste først, så finnes det et stort antall terapier og benevnelser på dem. I Sverige rapporterte en om ca. 200 behandlingsformer i SOU 1989 (6). I vår tilsvarende rapport fra 1998 beskrives rundt 100 former (7). Metodene spenner fra milde åtgjerder som for en ukyndig nærmest ser ut til å være del av en vanlig livsførsel, til dramatiske terapiformer som kunne vært hentet ut fra den beste grøsser. Psykokirurgien kan være et eksempel på det siste. Den utøves blant annet i Indonesia. Ikke rart en føler seg bedre om en overlever, og det gjør vel de fleste der og da, etter at jungelmørket har senket seg og bålene og trommene stemmer i. Liggende naken (mulig med et lendeklede) blir en behandlet av en «kirurg» som uten kniv stikker hele hånden inn i kroppen ens. I en symfoni av lys, lyd, skrik, stillhet og blod hentes svulsten ut. Svulstvevet kastes i bøtta mens kirurgen stryker over kroppen og gjør den hel igjen. Ikke et arr! Ikke rart det er dyrt og ikke rart pasientene er overbevist om at det virker, i alle fall noen dager. Uten å røpe for mye: Det som kastes i bøtta, er oftest innvoller fra dyr, og blodet kommer heller ikke fra homo sapiens. Eksemplet over kan muligens være et stikkord til hva som hisser oss opp. Pasienter som lar seg lokke til kostbare, noen ganger farlige og smertefulle behandlinger. Pasienter som velger feil og ender opp med å forsinke eller å utelukke virksom behandling. Pasienter som ikke benytter sine siste dager til å leve med seg selv og sine nærmeste, som ikke avslutter livet på en god måte. Alt dette gjør oss sinte og fortvilede. Eksemplene er så mange og vil også

20 20 kapittel 1 måtte komme senere i boken. Alternativ behandling angår jo heller ikke bare pasienten. Det angår oss helsearbeidere også, gjør noe med vår faglige integritet. Basis for at vi kan være sykepleiere, leger, alle typer helsearbeidere, er jo forankringen i faget vårt. Vi må være overbeviste om at vi gjør det beste for pasienten. Hvorledes kunne vi ellers gjøre det vi gjør mot nesten? Vi har lært at vi skal grovreponere et brudd om ungen ødelegger seg i hoppbakken. Daglig gjør vi inngrep som kan likne på torturistens virke, og det er derfor viktig for oss at målet er krystallklart. Så hva gjør det med oss at også dette andre kalles behandling og omtales i samme setning som vårt virke? En som ikke har latt seg pasifisere av tankene over, er Knut Schrøder, direktør ved Universitetssykehuset Nord-Norge i en mannsalder. Han hevder at pasientene skal i fokus, og at alt som er viktig for dem, er viktig for oss. Hans rop om forskning og samarbeid, også med de alternative, har vært mange. Alternativt, komplementært, holistisk, ikke undersøkt, den annen medisin. I Norge har en blitt så smått enige om å kalle barnet Alternativ behandling. Unntaket er den internasjonale kreftmedisinen, noe vi ønsker å videreføre i denne boken. Det kan være nyttig å dele begrepene. Det betyr ikke at alt innen det alternative er ubrukelig, eller at alt innen det komplementære er nyttig. Meningen blir å beskrive mer i detalj metoder som er benyttet ved de forskjellige «integrative avdelingene» som det blir stadig flere av i land som USA, England og andre steder i Europa. Målsettingen bak metoder som musikk- og kunstterapi, massasje og spirituelle metoder som yoga er ikke å påvirke selve kreftsykdommen, men å lindre plager og bedre livskvaliteten. Metoder kan likevel brukes på flere måter. Akupunktur vil de fleste helsearbeidere anse som komplementær når den brukes ved smertetilstander eller for å motvirke kvalme. Enkelte terapeuter tror imidlertid på at akupunktur ved hjelp av endringer i energitilstander kan kurere kreft; da er metoden alternativ. I kapittel 17 omtales det internasjonale lovverket og hvorledes komplementær behandling administreres i Europa og i en del andre land i verden. Hvorledes slik behandling kan tenkes oppstartet i Norge i en såkalt «grønn avdeling», beskrives av lege og forfatter av flere bøker om alternativ behandling, Stig Bruset, i kapittel 16. Massasje er en flott behandlingstradisjon mye brukt av eksempelvis sykepleiere og fysioterapeuter innen det vanlige helsevesenet. Metoden