Tekster til bibelvandring

Transkript

1 Tekster til bibelvandring Bokmål Nedenfor er det valgt ut en bibeltekst fra hver bok i Bibelen. Tekstene kan brukes til bibelvandringene Rute 66 og Rute 27 i heftet Bibelvandring. En står selvfølgelig fritt til å velge andre bibeltekster. Tekstene er hentet fra Til hver tekst er det skrevet ei kort innledning som kan leses sammen med bibelteksten. En kan utelate denne innledningen eller skrive en annen selv. Tekstene finnes også i dokumentet Tekster til bibelvandring bokmål, der en selv kan tilpasse dem til et utskriftsformat.

2 Første Mosebok 1,1-5: Gud skaper verden Det første som står i Bibelen, er at Gud skapte verden. Det første som ble skapt, var lyset. I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet. Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag.

3 Andre Mosebok 3,1-6: Gud åpenbarer seg for Moses Da Israelsfolket var slaver i Egypt, viste Gud seg for Moses. Han førte folket ut av Egypt og ga dem budene på Sinaifjellet. Moses gjette småfeet til svigerfaren Jetro, presten i Midjan. En gang han drev feet over til den andre siden av ørkenen, kom han til Guds fjell, Horeb. Da viste Herrens engel seg for ham i en flammende ild som slo opp fra en tornebusk. Han så, og se! busken sto i flammer, men den ble ikke fortært av ilden. Og Moses sa: «Jeg vil gå bort og se dette mektige synet. Hvorfor brenner ikke tornebusken opp?» Men da Herren så at han kom bort for å se, ropte Gud til ham fra tornebusken: «Moses, Moses!» Han svarte: «Her er jeg.» Og Gud sa: «Kom ikke nærmere! Ta skoene av føttene! For stedet du står på, er hellig grunn.» Så sa han: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» Da skjulte Moses ansiktet, for han var redd for å se Gud.

4 Tredje Mosebok 16,20-22 Syndebukken Gud ba Moses bygge en helligdom i ørkenen. En gang i året, på den store soningsdagen, skulle Aron, broren til Moses, bære fram offer for folket der. Når Aron har fullført soningen for det hellige stedet, telthelligdommen og alteret, skal han føre fram den levende bukken, legge begge hendene på hodet til bukken og bekjenne over den hele israelittenes skyld, alle lovbruddene og syndene deres. Han skal legge dem på hodet til bukken. Så skal han la en mann som står ferdig, sende den ut i ørkenen. Bukken skal bære alle deres synder ut i villmarken. Bukken skal sendes ut i ørkenen.

5 Fjerde Mosebok 6,22-27 Herrens velsignelse Gud ga Aron og de andre prestene beskjed om hvordan de skulle velsigne folket sitt. Denne velsignelsen blir ennå i dag brukt over hele verden: Herren sa til Moses: Tal til Aron og sønnene hans og si: Slik skal dere velsigne israelittene. Dere skal si til dem: «Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred!» De skal sette mitt navn på israelittene, og jeg vil velsigne dem.

6 Femte Mosebok 6,4-9 Hør, Israel! «Hør, Israel!» heter trosbekjennelsen som Moses sa fram, som alle troende jøder fremdeles bruker: Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Du skal binde dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke. Du skal skrive dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine.

7 Josva 6,15-20 Israelittene inntar Jeriko Etter at Moses var død, førte Josva folket over Jordanelva. Fortellingen om hvordan de inntok Jeriko etter å ha gått rundt byen i sju dager, er velkjent: Den sjuende dagen sto de opp ved daggry og gikk på samme måten rundt byen, sju ganger. Det var bare den dagen de gikk sju ganger rundt byen. Den sjuende gangen prestene blåste i hornene, sa Josva til folket: «Rop! For Herren har gitt dere byen. Byen og alt som er i den, skal være bannlyst og tilfalle Herren. Bare den prostituerte Rahab skal få leve, hun og alle som er i huset hos henne, fordi hun skjulte mennene vi sendte ut. Pass dere for det som er bannlyst, så dere ikke fristes til å ta av det. For da blir også Israels leir bannlyst, og dere fører ulykke over den. Alt sølv og gull og alle gjenstander av kobber og jern skal gjøres hellig for Herren og bringes til Herrens skattkammer.» Folket ropte mens prestene blåste i bukkehornene. Så snart folket hørte lyden av hornene, satte de i et høyt rop. Muren styrtet sammen, og hver og en gikk rett inn i byen.

8 Dommerne 2,18-19 Gud gir Israel dommere Gang på gang gjennom Israels historie falt folket fra troen på Gud. Derfor ga Gud dem dommere som skulle redde folket fra fiendene deres. Hver gang Herren lot en dommer stå fram hos dem, var Herren med dommeren og reddet dem ut av hendene på fiendene så lenge dommeren levde. For Herren fikk medlidenhet med dem når de sukket under dem som plaget og undertrykte dem. Men så snart dommeren var død, falt de fra igjen og brakte mer ødeleggelse enn fedrene hadde gjort. De fulgte andre guder og dyrket og tilba dem. De fortsatte å være trassige og gjøre det onde.

9 Rut 1,15-18 «Dit du går, vil jeg gå» Ruts bok er en sterk fortelling om trofasthet. Da den eldre Noomi var blitt alene, ville ikke svigerdatteren Rut forlate henne. Da sa Noomi: «Se, nå vender din svigerinne tilbake til sitt folk og sin gud. Vend tilbake, du også. Følg henne!» Men Rut svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake, for: Dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud. Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Måtte Herren la det gå meg ille både nå og siden hvis noe annet enn døden skal skille meg fra deg!» Da Noomi så at hun sto fast på sitt og ville følge med henne, sa hun ikke mer til henne.

10 Første Samuelsbok 3,3-10 Herren kaller Samuel Hanna var barnløs, men ba til Gud om å få en sønn, som skulle tjene Gud hele livet. Denne sønnen ble profeten Samuel, som ble vekket av Guds stemme: Guds lampe var ennå ikke sluknet, og Samuel lå i Herrens tempel, der Guds paktkiste sto. Da ropte Herren på Samuel. Han svarte: «Her er jeg», og løp inn til Eli og sa: «Her er jeg; du ropte på meg.» Men Eli sa: «Nei, jeg ropte ikke på deg. Gå og legg deg igjen!» Så gikk han og la seg. Da ropte Herren en gang til: «Samuel!» Og Samuel sto opp og gikk inn til Eli. «Her er jeg», sa han; «du ropte på meg.» Men Eli svarte: «Nei, jeg ropte ikke, min sønn. Gå tilbake og legg deg!» Samuel kjente ennå ikke Herren, for Herrens ord var ennå ikke blitt åpenbart for ham. Så ropte Herren en tredje gang på Samuel. Han sto opp og gikk inn til Eli. «Her er jeg», sa han; «du ropte på meg.» Da forsto Eli at det var Herren som ropte på gutten, og han sa til Samuel: «Gå og legg deg! Og roper han på deg igjen, skal du svare: Tal, Herre, din tjener hører!» Så gikk Samuel og la seg på plassen sin. Da kom Herren, stilte seg foran ham og ropte som før: «Samuel, Samuel!» Og Samuel svarte: «Tal, din tjener hører!»

11 Andre Samuelsbok 7,12-16 Herrens løfte til David Profeten Samuel salvet gjetergutten David fra Betlehem til konge. En annen profet, Natan, forkynte at det alltid skulle sitte en Davids-sønn på Israels trone. Når dine dager er til ende og du hviler hos dine fedre, vil jeg reise opp din etterkommer, en av ditt eget kjøtt og blod, til å etterfølge deg. Jeg vil grunnfeste kongedømmet hans. Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid. Jeg vil være far for ham, og han skal være sønn for meg. Når han gjør noe som er ondt, vil jeg straffe ham med stokk og slag fra mennesker. Men min godhet vil jeg ikke ta fra ham, slik som jeg tok den fra Saul da jeg lot ham vike for deg. Ditt hus og ditt kongedømme skal stå fast til evig tid for mitt ansikt, og din trone skal stå støtt til evig tid.

12 Første Kongebok 17,10-16 Elia og enken i Sarepta Historien om underet som skjedde da profeten Elia kom til enken i Sarepta, er en av de sterkeste fortellingene om Guds omsorg i Det gamle testamentet: Straks gikk Elia av sted til Sarepta og kom til byporten. Akkurat da var det en enke der som sanket ved. Han ropte til henne og sa: «Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke!» Da hun gikk for å hente det, ropte han etter henne: «Ta også med et stykke brød til meg!» Hun svarte: «Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke så mye som en brødleiv, bare en håndfull mel i krukken og litt olje i muggen. Nå går jeg her og sanker et par vedpinner, og så vil jeg gå hjem og lage til noe for meg og sønnen min. Når vi har spist det, kan vi legge oss til å dø.» Elia sa til henne: «Vær ikke redd! Gå hjem og gjør som du har sagt! Men bak først en liten brødleiv til meg av melet, og kom ut til meg med den! Siden kan du lage til noe for deg og sønnen din. For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i muggen til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.» Da gikk hun og gjorde som Elia hadde sagt, og både hun og han og hele hennes hus hadde mat i lang tid. Melkrukken ble ikke tom, og oljen i muggen tok ikke slutt. Det gikk som Herren hadde sagt gjennom Elia.

13 Andre Kongebok 4,1-7 Elisja og enken med oljekrukka Også Elisja, som var profet etter Elia, gjorde et under for enken etter en av disiplene hans: En kvinne som var enke etter en av profetdisiplene, ropte en gang til Elisja: «Din tjener, som var min mann, er død. Og du vet at din tjener fryktet Herren. Men nå kommer en som han skyldte penger, og vil ta begge sønnene mine til slaver.» Elisja sa til henne: «Hva kan jeg gjøre for deg? Fortell meg hva du har i huset.» Hun svarte: «Din tjenestekvinne har ikke annet i huset enn en liten krukke med olje.» Da sa han: «Gå ut til alle naboene dine og be om å få låne kar, så mange tomme kar som du kan få tak i. Så skal du gå inn og stenge døren etter deg og sønnene dine. Hell olje opp i alle disse karene, og sett dem bort når de er fulle!» Kvinnen gikk fra ham, og hun stengte døren etter seg og sønnene sine. De rakte henne karene, og hun helte i. Da karene var fulle, sa hun til en av sønnene: «Rekk meg et kar til!» «Det er ikke flere», svarte han. Da sluttet oljen å renne. Hun gikk og fortalte dette til gudsmannen. Han sa: «Gå og selg oljen, og betal gjelden din! Så kan du og sønnene dine leve av det som blir igjen.»

14 Første Krønikebok 29,10-14 Davids lovprisning Like før kong David døde, sa han fram en lovprisning til Gud for alt som folket hadde samlet inn til å bygge Guds tempel: I nærvær av hele forsamlingen velsignet David Herren og sa: Velsignet er du, Herre, vår far Israels Gud, fra evighet til evighet! Deg, Herre, tilhører storhet og makt, herlighet, ære og majestet, alt som er i himmelen og på jorden. Ditt er riket, Herre, og du er opphøyd som overhode over alt. Rikdom og ære kommer fra deg, og du rår over alle ting. I din hånd er kraft og styrke. Du har i din makt å gjøre alt stort og sterkt. Og nå, vår Gud, takker vi deg og lovsynger ditt herlige navn. For hvem er jeg, og hvem er mitt folk? Skulle vi være i stand til å gi slike frivillige gaver? Nei, alt kommer fra deg. Det vi gir, kommer fra din hånd.

15 Andre Krønikebok 6,14-21 Salomos bønn ved tempelinnvielsen Det ble Davids sønn Salomo som reiste tempelet. Ved tempelinnvielsen ba han denne bønnen: Herre, Israels Gud! Det er ingen Gud som du, verken i himmelen eller på jorden. Du holder pakten og viser troskap mot dine tjenere når de ferdes helhjertet for ditt ansikt. Du har holdt det løftet du ga din tjener David, min far. Du har oppfylt med din hånd det som du hadde lovet med din munn, slik vi ser i dag. Så hold nå, Herre, Israels Gud, det løftet du ga din tjener David, min far, da du sa: «Det skal aldri mangle en mann av din ætt til å sitte på Israels trone for mitt ansikt, så sant dine sønner akter på sin ferd og holder seg til min lov, slik som du har gjort.» La det nå stå fast, Herre, Israels Gud, det ordet du talte til din tjener David! Men bor Gud virkelig på jorden hos menneskene? Se, himmelen og himlers himmel kan ikke romme deg, langt mindre dette huset som jeg har bygd! Vend deg mot din tjeners bønn og rop om nåde, Herre, min Gud! Hør ropet fra din tjener og den bønnen han ber for ditt ansikt! La dine øyne våke over dette huset dag og natt, over stedet der du har lovet at navnet ditt skal bo. Hør de bønnene som din tjener bærer fram, vendt mot dette stedet! Ja, hør bønnen om nåde som din tjener og ditt folk Israel ber, vendt mot dette stedet! Hør dem fra himmelen der du bor, hør og tilgi!

16 Esra 3,10-13 Grunnvollen til tempelet blir lagt Flere hundre år etter Davids og Salomos tid ble tempelet ødelagt og folket bortført til Babylon. Da folket kom tilbake fra Babylon, begynte gjenoppbyggingen av tempelet: Bygningsmennene la grunnvollen til Herrens tempel. Så stilte prestene seg opp i fullt skrud med trompeter, og levittene, Asaf-sønnene, stilte seg opp med symbaler for å prise Herren, slik Israels konge David ville. De stemte i med lov og takk til Herren: «Han er god, evig varer hans miskunn mot Israel.» Og hele folket jublet høyt og lovet Herren fordi grunnvollen til Herrens hus var lagt. Men mange av prestene, levittene og familieoverhodene som var så gamle at de hadde sett det første tempelet, gråt høyt da de så det tempelet som nå ble grunnlagt. Andre jublet høyt i glede. Det var ikke mulig å skille de glade jubelropene fra folkets gråt. For folket jublet så høyt at det hørtes vidt omkring.

17 Nehemja 8,1-3 Esra leser opp loven Da folket hadde kommet tilbake fra Babylon, ble Moseloven tatt fram igjen og lest opp for folket: Da samlet folket seg, alle som en, på plassen foran Vannporten. De ba Esra, den skriftlærde, om å hente boken med Moseloven, som Herren hadde gitt Israel. Presten Esra bar loven fram for forsamlingen, både menn og kvinner, alle som kunne forstå det de hørte. Det var den første dagen i den sjuende måneden. Han leste i lovboken på plassen foran Vannporten fra morgengry til midt på dagen for mennene og kvinnene, alle som kunne forstå. Hele folket lyttet til lovboken.

18 Ester 9,24-26a.28 Purim-festen Ester er en jødisk kvinne som ble dronning av Persia. Hun ba om at folket hennes skulle bli reddet, og den jødiske Purim-festen har siden blitt feiret til minne om denne redningen. Haman, sønn av Hammedata, agagitten, alle jøders motstander, hadde planlagt å gjøre ende på jødene, og han hadde kastet «pur», det er lodd, for å knuse dem og gjøre ende på dem. Dette kom fram for kongen. Da befalte han i et brev at de onde planene som Haman hadde lagt mot jødene, skulle komme over hans eget hode. Slik ble både han og sønnene hans hengt på pålen. Derfor kalles disse dagene for «purim», etter ordet «pur». Disse dagene skulle minnes og feires gjennom alle tider og i alle slekter, i hver provins og i hver by. Purim-dagene skulle aldri falle bort blant jødene og aldri gå av minne hos etterkommerne deres.

19 Job 19,23-27 Jeg vet at min forløser lever Fortellingen om Job gir lidelsen et ansikt. Job mister alt han har og sitter alene og syk igjen. Boken inneholder sterke anklager mot Gud, men også ord som er fylt av håp og fred. Om bare mine ord ble skrevet ned, om de ble ført inn i en bokrull, formet med griffel av jern og med bly, risset i stein for alltid! Jeg vet at min gjenløser lever. Som den siste skal han stå fram i støvet. Når huden er revet av meg og kjøttet er borte, skal jeg se Gud. Mine øyne ser, det er jeg som får se ham, ikke en fremmed. Mitt indre fortæres av lengsel!

20 Salmene 23,1-6 Herren er min hyrde Salmene er den lengste boken i Bibelen. De 150 salmene inneholder både klage og sorg, glede og lovsang og har til alle tider blitt brukt til personlig og felles bønn. Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg. Du dekker bord for meg like foran mine fiender. Du salver mitt hode med olje. Mitt beger renner over. Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider.

21 Ordspråkene 3,13-18 Visdommen er et livets tre I Ordspråkene finner vi visdom og ordtak som passer i mange situasjoner i livet. I denne boken blir Visdommen omtalt ikke bare som en egenskap, men en person: Salig er den som finner Visdommen og vinner forstand! For mer er hun verdt enn sølv, hun gir bedre vinning enn gull. Hun er mer verdifull enn perler, av alle dine skatter er ingen som henne. Langt liv holder hun i sin høyre hånd, i sin venstre rikdom og ære. På veiene hennes er det herlig å vandre, alle hennes stier fører til fred. Et livets tre er hun for dem som holder fast ved henne, lykkelige er de som støtter seg til henne.

22 Forkynneren 3,1-8 Alt har sin tid Forkynneren er den mest filosofiske boken i Bibelen. Et av høydepunktene er den kjente teksten om at «det er en tid for alt». Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen: en tid for å fødes, en tid for å dø, en tid for å plante, en tid for å rykke opp, en tid for å drepe, en tid for å lege, en tid for å rive ned, en tid for å bygge, en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, en tid for å danse, en tid for å kaste stein, en tid for å samle steiner, en tid for å ta i favn, en tid for å la favntak være, en tid for å lete, en tid for å miste, en tid for å bevare, en tid for å kaste, en tid for å rive i stykker, en tid for å sy sammen, en tid for å tie, en tid for å tale, en tid for å elske, en tid for å hate, en tid for krig og en tid for fred.

23 Høysangen 8,6-7 Sett meg som et segl på ditt hjerte Høysangen er noe av det vakreste som er skrevet om kjærligheten mellom mann og kvinne. I kirkehistorien er den også blitt tolket som en kjærlighet mellom Kristus og hans elskede. Sett meg som et segl på ditt hjerte, et stempel på din arm! For kjærligheten er sterk som døden, lidenskapen er ubøyelig som dødsriket. Den brenner som flammende ild, en Herrens brann. Veldige vann slukker ikke kjærligheten, elver skyller den ikke bort. Om noen gir alt han eier for å kjøpe kjærlighet, møter han bare forakt.

24 Jesaja 9,2-7 Fredsfyrsten Jesaja inneholder noen av de sterkeste tekstene som kirken har tolket som profetier om Jesus. Teksten om Fredsfyrsten er en av dem. Det folket som vandrer i mørket, ser et stort lys. Over dem som bor i dødsskyggens land, stråler lyset fram. Du lot dem juble høyt og gjorde gleden stor. De gledet seg for ditt ansikt som en gleder seg over kornhøsten, som en jubler når krigsbytte deles. For åket som tynget, stokken over skuldrene og staven til slavedriveren har du brutt i stykker som på Midjans dag. Ja, hver støvel som trampet, og hver kappe tilsølt med blod skal brennes og bli til føde for ilden. For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste. Så skal herreveldet være stort og freden uten ende over Davids trone og hans kongerike. Han skal gjøre det fast og holde det oppe ved rett og rettferdighet fra nå og for alltid. Herren over hærskarene skal gjøre dette i sin brennende iver.

25 Jeremia 1,4-9 Herren kaller Jeremia til profet Jeremia var profet i årene like før Israelsfolket ble bortført til Babylon. Fortellingen om hvordan han ble profet, er en av de mest gripende kallsberetningene i Bibelen. Herrens ord kom til meg: «Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, før du ble født, helliget jeg deg; til profet for folkeslagene satte jeg deg.» Men jeg sa: «Å, min Herre og Gud! Se, jeg kan ikke tale, jeg er for ung!» Da sa Herren til meg: «Du skal ikke si: Jeg er ung! Overalt hvor jeg sender deg, skal du gå, og alt jeg befaler deg, skal du si. Vær ikke redd for dem, jeg er med deg og skal berge deg, sier Herren.» Herren rakte ut hånden og rørte ved munnen min. Så sa Herren til meg: «Nå legger jeg mine ord i din munn.»

26 Klagesangene 3,22-26 La oss ransake og prøve våre veier Klagesangene beskriver sorgen over at Jerusalem ble inntatt og folket bortført til Babylon. Senere har mange andre funnet ord i denne boka som skildrer deres egne opplevelser av tap. Hvem kan tale så det skjer uten at Herren har befalt det? Kommer ikke både ondt og godt fra Den høyestes munn? Hvorfor klager den som lever? Hvorfor klager en mann over sin synd? La oss ransake og prøve våre veier og vende om til Herren!

27 Esekiel 36,24-28 Et nytt hjerte Esekiel var profet under fangenskapet i Babylon. Han profeterte ikke bare om at folket skulle få komme tilbake til landet sitt, men også om at de skulle bli forandret innenfra. Jeg henter dere fra folkeslagene, samler dere fra alle landene og fører dere hjem til deres eget land. Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. Jeg renser dere for all urenhet og for alle avgudene. Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem. Da skal dere få bo i det landet jeg ga fedrene deres. Dere skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud.

28 Daniel 7,13-14 Menneskesønnen Den siste delen av Daniels bok inneholder syner av de siste tider. I disse synene finner vi en skikkelse som kalles Menneskesønnen. Dette er tittelen Jesus brukte om seg selv. Jeg så i mine nattsyner, og se! med himmelens skyer kom en som var lik en menneskesønn. Han gikk bort mot den som var gammel av dager og ble ført fram for ham. Han fikk herskermakt, ære og rike så alle folk og nasjoner og tungemål skal tjene ham. Hans herskermakt er en evig makt som ikke skal forgå. Hans rike går aldri til grunne.

29 Hosea 11,8-9 Guds kjærlighet til Israel Hosea er en av de eldste profetene som har fått sin egen bok i Bibelen. Han skildrer forholdet mellom Israel og Gud som et sterkt kjærlighetsforhold. Hvordan kan jeg oppgi deg, Efraim, overgi deg, Israel? Hvordan kan jeg oppgi deg som Adma, gjøre med deg som med Sebojim? Hjertet vender seg i meg, all min medlidenhet våkner. Jeg vil ikke følge min brennende vrede, ikke ødelegge Efraim en gang til. For jeg er Gud og ikke et menneske, hellig midt iblant dere. Jeg vil ikke komme med redsel.

30 Joel 3,1-5 Løftet om Ånden I Det gamle testamentet er det bare spesielt utvalgte personer som får Guds Ånd. Men hos profeten Joel blir det sagt at Ånden en gang skal gis til alle mennesker. En gang skal det skje at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og døtre skal profetere, de gamle skal drømme drømmer og de unge skal se syn. Selv over slaver og slavekvinner vil jeg i de dager øse ut min Ånd. Jeg setter varsler på himmel og jord, blod og ild og røyksøyler. Solen forvandles til mørke og månen til blod før Herrens dag kommer, den store og skremmende. Da skal hver den som påkaller Herrens navn, bli berget. For på Sion-fjellet og i Jerusalem skal det finnes redning, som Herren har sagt. Og blant de overlevende er de som Herren kaller.

31 Amos 5,21-24 La rett velle fram Mange av profetene talte strenge ord mot folket. Amos var en av dem. Han forkynte at høytider og ofringer ikke hadde noen verdi, hvis ikke folket la vekt på rett og rettferd. Jeg forakter, ja, hater festene deres, høytidssamlingene holder jeg ikke ut. For om dere bærer fram brennoffer eller grødeoffer, vil jeg ikke ha dem. Og fredsofrene deres med gjøkalvkjøtt vil jeg ikke se. Fri meg fra de støyende sangene dine, jeg vil ikke høre på harpespill! La rett velle fram som vann og rettferd lik bekker som alltid strømmer.

32 Obadja 1,13-15 Slik du har gjort, skal det gjøres mot deg Obadja er en kort bok på bare ett kapittel. Her hører vi om Herrens dag. Da skal de gjerninger som alle har gjort, komme tilbake over dem selv. Gå ikke inn gjennom mitt folks port på deres ulykkesdag! Se ikke med glede, du også, på det onde som rammet dem på ulykkesdagen! Grip ikke etter rikdommen deres på ulykkesdagen! Still deg ikke i veikryssene for å hugge ned flyktningene! Utlever ikke de overlevende på nødens dag! For Herrens dag er nær over alle folkeslag. Slik du har gjort, skal det gjøres mot deg. Dine gjerninger kommer tilbake over ditt eget hode.

33 Jona 2,1-11 Herren berger Jona fra dypet Fortellingen om Jona er en av de best kjente i hele Bibelen. Profeten som først flykter fra det Gud kaller ham til, og som deretter blir sur fordi Gud er for god mot folket, er unik. Herren sendte en stor fisk for å sluke Jona, og Jona var i buken på fisken i tre dager og tre netter. Jona ba til Herren sin Gud fra fiskebuken. Han sa: Jeg kalte på Herren i min nød, og han svarte meg. Jeg ropte om hjelp fra dødsrikets dyp, og du hørte meg. Du kastet meg i dypet midt ute på havet, strømmen omga meg. Alle dine brenninger og bølger slo over meg. Jeg tenkte: Jeg er drevet bort fra dine øyne. Skal jeg aldri mer få løfte blikket mot ditt hellige tempel? Vannet lukket seg om strupen, dypet omringet meg, sivet viklet seg rundt hodet. Jeg sank ned til foten av fjellene. Bommene på jordens porter slo igjen bak meg for alltid. Men du, Herre, min Gud, førte meg levende opp av graven. Da livet mitt ebbet ut, husket jeg på Herren, og bønnen min nådde til deg, til ditt hellige tempel. De som holder seg til vind og tomhet, har sviktet sin kjærlighet. Men jeg vil ofre til deg med takkesang. Det jeg har lovet, vil jeg holde. Frelsen kommer fra Herren. Da talte Herren til fisken, og den spydde Jona opp på tørt land.

34 Mika 4,1-5 Fredsriket Profeten Mika forkynner om et fredsrike som skal komme noe som kunne virke som en uoppnåelig drøm i hans egen samtid, og som kanskje er det i vår egen tid også? I de siste dager skal det skje at Herrens tempelberg skal stå urokkelig som det høyeste av fjellene og rage over høydene. Dit skal folkeslag strømme. Mange folk skal dra av sted og si: «Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier og vi kan ferdes på hans stier. For lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem.» Han skal dømme mellom mange folk, skifte rett for mektige folkeslag, også for dem som er langt borte. De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig, men enhver skal sitte under sin vinstokk og sitt fikentre, ingen skal skremme dem. For Herren over hærskarene har talt. Hvert folkeslag vandrer i sin egen guds navn; men vi skal vandre i Herren vår Guds navn, evig og alltid.

35 Nahum 1,7 Herren er god Fra profeten Nahum tar vi med oss et god-ord: Herren er god, et vern på nødens dag. Han tar seg av dem som søker tilflukt hos ham.

36 Habakkuk 2,18-20 Hva hjelper et gudebilde? Hos profetene kan vi lese om forskjellen på Israels Gud og gudene til nabofolkene. Hos profeten Habakkuk finner vi en tekst som er lett å se for seg. Hva hjelper et gudebilde som en håndverker har skåret ut, et støpt bilde som gir falske svar? Men håndverkeren stoler på sitt eget arbeid og lager stumme avguder. Ve den som sier: «Våkn opp!» til en trestokk, «Stå opp!» til en målløs stein. Hva slags svar kan den gi? Visst er den kledd i gull og sølv, men det er ikke ånd i den. Herren er i sitt hellige tempel; vær stille for ham, hele jorden!

37 Sefanja 3,14-18 Bryt ut i jubel, datter Sion! Guds kjærlighet til Israelsfolket går som en rød tråd gjennom hele Det gamle testamentet. Hos profeten Sefanja kommer denne kjærligheten til uttrykk i denne vakre teksten. Bryt ut i jubel, datter Sion! Rop av fryd, Israel! Gled deg, datter Jerusalem, juble av hele ditt hjerte! Herren har fridd deg fra dommen, drevet dine fiender bort. Herren, Israels konge, er hos deg, du skal ikke lenger frykte noe ondt. Den dagen skal det sies til Jerusalem: Sion, vær ikke redd! La ikke hendene synke! Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd som på en høytidsdag. Jeg frir deg fra den dagen du måtte tåle spott.

38 Haggai 2,4-5 Vær sterk! Profeten Haggai ser fram mot den dagen da tempelet skal bygges opp igjen etter fangenskapet i Babylon. «Gå i gang med arbeidet» sier Gud gjennom profeten. Men nå, Serubabel: Vær sterk! sier Herren. Josva, Jehosadaks sønn, du øversteprest: Vær sterk! Hele folket i landet: Vær sterke! sier Herren. Gå i gang med arbeidet! For jeg er med dere, sier Herren over hærskarene. Dette løftet ga jeg dere da dere dro ut av Egypt. Min Ånd er blant dere. Vær ikke redde!

39 Sakarja 9,9-10 Fredskongen på Sion Ved overgangen fra Det gamle til Det nye testamentet ser vi et stadig klarere bilde av Jesus. I en av profetiene hos profeten Sakarja hører vi om en konge som skal komme ridende på en eselfole. Bryt ut i jubel, datter Sion! Rop av glede, datter Jerusalem! Se, din konge kommer til deg, rettferdig og rik på seier, fattig er han og rir på et esel, på en eselfole. Jeg skal gjøre ende på vognene i Efraim og hestene i Jerusalem, krigsbuen skal brytes i stykker. Han skal forkynne fred for folkeslagene, hans velde skal nå fra hav til hav, fra Storelven til jordens ender.

40 Malaki 3,1 Se, jeg sender min budbærer Malaki er den siste boken i Det gamle testamentet. Her finner vi ordene om en budbærer som rydder vei for han som skal komme. Se, jeg sender min budbærer, han skal rydde vei for meg. Brått kommer han til sitt tempel, Herren som dere søker, og paktens budbærer, han som dere lengter etter, se, han kommer, sier Herren over hærskarene.

41 Matteus 6,25-34 Vær ikke bekymret Da Jesus sto fram, underviste han ofte tilhengerne sine utendørs. Han pekte på det folk kunne se omkring seg, for eksempel fugler og blomster, og talte ut fra det. Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne? Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verdt enn de? Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. Når Gud kler gresset på marken så fint, det som gror i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere dere lite troende! Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: Hva skal vi spise? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.

42 Markus 4,35-41 Jesus stiller stormen I de fire evangeliene blir det fortalt om mange under som Jesus gjorde. Et av de mest kjente skjedde da han stilte stormen på Gennesaretsjøen. Samme dag, da det ble kveld, sa han til dem: «La oss sette over til den andre siden av sjøen.» De lot folkemengden bli igjen og tok ham med seg i båten der han satt. Også andre båter fulgte med. Da kom det en voldsom virvelstorm, og bølgene slo inn i båten så den holdt på å fylles. Jesus lå og sov på en pute bak i båten. De vekket ham og sa til ham: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!» Vinden la seg, og det ble blikk stille. Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?» Og de ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem er han? Både vind og sjø adlyder ham!»

43 Lukas 24,1-10 Jesus står opp Alle de fire evangeliene slutter med fortellingen om at Jesus sto opp fra de døde. I alle evangeliene er det en gruppe kvinner som er de første øyenvitnene. Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. Da så de at steinen var rullet fra graven. Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.» Da husket de hans ord. Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre. Det var Maria Magdalena, Johanna og Maria, Jakobs mor, som sammen med de andre kvinnene fortalte dette til apostlene.

44 Johannes 3,1-17 Den lille bibel I Evangeliet etter Johannes finner vi det verset som blir kalt for «Den lille bibel», fordi det sies å inneholde hele Bibelens budskap i ett eneste vers. For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

45 Apostlenes Gjerninger 2,1-8 Ånden blir gitt på pinsedag Det som begynte som en bevegelse i Galilea, spredte seg snart til hele Middelhavsområdet. Apostlenes Gjerninger forteller om dette. Og det begynner med et språkunder. Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne. I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål?»

46 Romerbrevet 1,1-7 Paulus, Kristi Jesu tjener Det ble den tidligere skriftlærde Saulus, som tok navnet Paulus, som spredte den kristne troen til landene nord for Middelhavet. Han kommuniserte med menighetene sine gjennom brev. Paulus, Kristi Jesu tjener, hilser dere, jeg som er kalt til apostel og utvalgt til å forkynne Guds evangelium, det som Gud på forhånd har gitt løfte om gjennom sine profeter i hellige skrifter. Det er evangeliet om hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, kommet som menneske av Davids ætt, ved hellighets Ånd stadfestet som Guds mektige Sønn ved oppstandelsen fra de døde. Ved ham har jeg fått nåde og aposteloppdrag for at jeg skal føre mennesker av alle folkeslag til lydighet i tro, til ære for hans navn. Blant dem er også dere som er kalt til å høre Jesus Kristus til. Jeg hilser alle dere i Roma, dere Guds elskede som er kalt til å være hellige: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!

47 Første Korinterbrev 12,27 13,10 Kjærlighetens vei Paulus skrev mye om de åndelige gavene som Den hellige ånd gir til dem som tror på Jesus. Men disse gavene må brukes i kjærlighet, minner han om i et av sine mest kjente kapitler. Dere er Kristi kropp, og hver av dere et lem på ham. I kirken har Gud for det første satt noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter mektige gjerninger, deretter nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å lede og til ulike slag tungetale. Er vel alle apostler? Er alle profeter? Er alle lærere? Gjør vel alle under? Har alle nådegaver til å helbrede? Taler alle i tunger? Kan alle tyde tungetale? Men vær ivrige etter å få de største nådegavene! Og jeg vil vise dere en enda bedre vei: Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet. Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt. Profetgavene skal bli borte, tungene skal tie og kunnskapen forgå. For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis. Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt.

48 Andre Korinterbrev 1,3-7 Takk til Gud som trøster Paulus skriver til nye kristne som møter mye motstand og vanskeligheter. Til den unge menigheten i Korint skriver han om trøst. Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. For om vi har rikelig del i Kristi lidelser, får vi ved Kristus også rikelig trøst. Lider vi nød, er det for at dere skal få trøst og frelse. Blir vi trøstet, er det for at dere skal få den trøst som gjør at dere holder ut de samme lidelser som vi må tåle. Vårt håp for dere står fast. For vi vet at slik dere har del i lidelsen, har dere også del i trøsten.

49 Galaterbrevet 4,4-7 Ikke lenger slave Paulus skriver mye om frihet. Et av hovedpoengene hans er at de som tror på Jesus, ikke lenger skal ha et slavisk forhold til Loven som Gud ga Moses. I tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven. Han skulle kjøpe fri dem som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn. Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: «Abba, Far!» Derfor er du ikke lenger slave, men sønn. Og er du sønn, er du også arving, innsatt av Gud.

50 Efeserbrevet 3,14-21 Bønn om styrke og innsikt Brevene fra Paulus inneholder både bønner og hymner. Bønnen i brevet til efeserne er en av de aller vakreste. Derfor bøyer jeg mine knær for Far, han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord. Må han som er så rik på herlighet, gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd. Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap. Må dere bli fylt av hele Guds fylde! Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, ham være ære i kirken og i Kristus Jesus gjennom alle slekter og evigheter! Amen.

51 Filipperbrevet 4,4-7 Gled dere alltid i Herren! Det står også mye om glede i brevene i Det nye testamentet. I brevet til filipperne blir gleden knyttet til det å tilhøre Jesus. Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær. Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.

52 Kolosserbrevet 3,12-17 Dere er Guds utvalgte Paulus skriver mye om hvordan de som tror på Jesus, skal leve. I brevet til kolosserne legger han vekt på tilgivelse og ydmykhet. Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. Og over alt dette: Kle dere i kjærlighet, som er båndet som binder sammen og gjør fullkommen. La Kristi fred råde i hjertet, for til det ble dere kalt da dere ble én kropp. Og vær takknemlige! La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte. Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham.

53 Første Tessalonikerbrev 4,13-18 Når Herren kommer Det første brevet til menigheten i Tessalonika er trolig det første brevet Paulus skrev og det eldste skriftet i Det nye testamentet. Omkring år 50 lever de kristne i forventning om Jesu gjenkomst. Vi vil at dere skal vite, søsken, hva som skjer med dem som er sovnet inn. Dere skal jo ikke sørge som de andre, de som er uten håp. For om Jesus døde og sto opp, og det tror vi, så skal Gud også ved Jesus føre dem som er sovnet inn, sammen med ham. Dette sier vi dere med et ord fra Herren: Vi som fremdeles lever og blir igjen her helt til Herren kommer, skal slett ikke komme før dem som er sovnet inn. For når befalingen lyder, når erkeengelen roper og Guds basun høres, da skal Herren selv stige ned fra himmelen, og de døde i Kristus skal stå opp først. Deretter skal vi som er igjen og ennå lever, bli rykket bort sammen med dem i skyene for å møte Herren i luften. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid. Trøst og sett mot i hverandre med disse ordene!

54 Andre Tessalonikerbrev 2,13-17 Hold fast på det dere har lært De første som levde i troen på Jesus, var et lite mindretall i det store Romerriket. I mange av brevene sine oppfordrer Paulus dem til å holde fast på troen. Men vi må alltid takke Gud for dere, søsken, dere som Herren elsker. For Gud utvalgte dere til å bli frelst, som sin førstegrøde, og dere ble helliget ved Ånden og trodde sannheten. Dette kalte han dere til gjennom det evangeliet vi forkynner, slik at dere skal få del i vår Herre Jesu Kristi herlighet. Stå derfor fast, søsken, og ta vare på de overleveringene vi har undervist dere i, enten muntlig eller i brev. Vår Herre Jesus Kristus selv og Gud, vår Far, som har elsket oss og i sin nåde gitt oss en evig trøst og et rikt håp, må han gi deres hjerte mot og styrke til alt godt, i ord og gjerning!

55 Første brevet til Timoteus 6,13-16 Troskap mot oppdraget Noen av brevene i Det nye testamentet er skrevet til enkeltpersoner. Et av dem er Paulus første brev til den unge medarbeideren Timoteus. For Guds ansikt, han som gir alle ting liv, og for Kristus Jesus, han som vitnet og bar fram den gode bekjennelsen for Pontius Pilatus, pålegger jeg deg: Ta vare på oppdraget og hold det rent, så du ikke kan anklages for noe, helt til vår Herre Jesus Kristus kommer. Det skal han la oss oppleve når tiden er inne, han, den salige og eneste hersker, kongenes konge og herrenes herre, den eneste som er udødelig, som bor i et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett og ingen kan se. Ham tilhører ære og evig makt! Amen.

56 Andre brevet til Timoteus 3,14-17 Hold fast på det du har lært I det andre brevet til Timoteus blir mottakeren formant til å holde fast på barnelærdommen. Denne lærdommen finnes i de hellige skriftene. Men du skal holde fast på det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av. Helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skriftene, de som kan gi deg visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus. Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning.

57 Brevet til Titus 3,4-7 Gjenfødelse og fornyelse Brevet til Titus omtaler den kristne dåp med et uttrykk vi ikke finner i noen annen bok i Bibelen: «badet som gjenføder og fornyer ved Den hellige ånd». Men det ble åpenbart hvor god vår Gud og frelser er, og at han elsker menneskene: Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig. Han frelste oss ved badet som gjenføder og fornyer ved Den hellige ånd, som han så rikelig har øst ut over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, så vi skulle bli rettferdige ved hans nåde og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp.

58 Brevet til Filemon 1,15-16 Ikke lenger som slave Onesimus er en rømt slave som har begynt å tro på Jesus etter å ha møtt Paulus i fengselet. Når Onesimus vender tilbake til Filemon, herren sin, sender Paulus med ham et brev. Kanskje ble han tatt fra deg en stund for at du skal få beholde ham for evig, ikke lenger som slave, men som noe mye mer som en elsket bror. Det er han sannelig for meg. Hvor mye mer må han ikke da være det for deg, både som menneske og i Herren.

59 Hebreerbrevet 7,24-27 Jesus har et prestedømme som ikke tar slutt Hebreerbrevet er en lang tale hvor Jesus og hans ofring av seg selv blir sammenliknet med ofringene i Det gamle testamentet. Men Jesus har et prestedømme som ikke tar slutt, fordi han er og blir til evig tid. Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem. Ja, en slik øversteprest måtte vi ha: hellig, uten ondskap, ren, atskilt fra syndere og opphøyd over himlene. Han trenger ikke, som andre øversteprester, å bære fram offer hver dag, først for sine egne synder og så for folkets. For offeret har han båret fram én gang for alle da han ofret seg selv.

60 Jakobs brev 2,1-9 Rike og fattige I Jakobs brev blir det understreket at troen på Jesus må vise seg et rett liv. De som tror på ham, kan ikke gjøre forskjell på folk. Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk. Sett at det kommer to menn inn i forsamlingen deres, den ene i staselige klær og med gullring på fingeren, den andre fattig og i skitne klær. Så legger dere merke til ham med de staselige klærne og sier: «Vær så god, her er en god plass», men til den fattige: «Du kan stå der!» eller: «Sett deg her ved føttene mine!» Har dere ikke da skapt et skille blant dere? Er dere ikke blitt dommere med onde tanker? Hør, mine kjære søsken: Har ikke Gud utvalgt de fattige i verden til å være rike i troen og til å arve det riket han har lovet dem som elsker ham? Men dere har foraktet den fattige! Er det ikke de rike som undertrykker dere og drar dere fram for retten? Og er det ikke de som spotter det gode navnet som er nevnt over dere? Dersom dere oppfyller den kongelige lov i Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. Men gjør dere forskjell på folk, da synder dere, og loven anklager dere som lovbrytere.

61 Peters første brev 2,4-6 Kom til ham, den levende steinen I Peters første brev blir de som tror på Jesus, kalt for et fellesskap av levende steiner et åndelig hus. Dette viser samhørigheten og kjærligheten som skal være mellom de kristne. Kom til ham, den levende steinen, som ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud, og bli selv levende steiner som bygges opp til et åndelig hus! Bli et hellig presteskap og bær fram åndelige offer, som Gud tar imot med glede ved Jesus Kristus. For det heter i Skriften: Se, på Sion legger jeg en hjørnestein, utvalgt og dyrebar; den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.

62 Peters andre brev 1,16-19 Vi var øyenvitner Peters andre brev forteller at de som står bak Det nye testamentet, var øyenvitner. Det var de som hadde sett og hørt Jesus og fulgt ham, som først fortalte det de hadde opplevd. Vi fulgte jo ikke klokt uttenkte myter da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet. For han fikk ære og herlighet av Gud, sin Far, den gang røsten lød over ham fra den høyeste herlighet: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.» Vi hørte selv denne røsten fra himmelen da vi var sammen med ham på det hellige fjellet. Derfor står også profetordet så mye fastere for oss. Dette ordet gjør dere rett i å holde fast på. Det er en lampe som lyser på et mørkt sted til dagen gryr og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter.

63 Johannes første brev 3,18-24 La oss elske Johannes blir ofte kalt for «kjærlighetens apostel». Johannes første brev inneholder noen av de sterkeste ordene i Bibelen om kjærlighet. Mine barn, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet. Slik skal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal la vårt hjerte falle til ro for hans ansikt. For selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt. Mine kjære, dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, kan vi være frimodige overfor Gud. Og det vi ber om, får vi av ham. For vi holder hans bud og gjør det som er godt i hans øyne. Og dette er hans bud: Vi skal tro på hans Sønn Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik som han bød oss. Den som holder hans bud, blir værende i Gud og Gud i ham. Og at han er i oss, det vet vi fordi han har gitt oss sin Ånd.

64 Johannes andre brev 1,4-6 Dette er kjærligheten I Johannes andre brev fortelles det at kjærligheten ikke er noe nytt, men noe som menigheten som her kalles «frue» - har hatt helt fra begynnelsen. Jeg ble svært glad over å møte noen av dine barn og se at de lever i sannheten, slik som Far har befalt oss. Og det jeg skriver og ber deg om nå, frue, er ikke et nytt bud, men det vi har hatt fra begynnelsen, at vi skal elske hverandre. Og dette er kjærligheten: at vi lever etter hans bud. Dette budet har dere hørt fra begynnelsen, og det skal dere følge.

65 Johannes tredje brev 1,11 Ta ikke det onde til forbilde Også Johannes tredje brev handler om å gjøre det gode. Min kjære, ta ikke det onde til forbilde, men det gode! Den som gjør det gode, er av Gud. Den som gjør det onde, har ikke sett Gud.

66 Judas brev 1,20-21 Bli værende i Guds kjærlighet Jodas brev er den nest siste boken i Det nye testamentet. Denne Judas er ikke disippelen som forrådte Jesus; han forteller at han er en av Jesu egne brødre. Men dere, mine kjære, må bygge dere selv opp ved deres høyhellige tro under stadig bønn i Den hellige ånd. Bli værende i Guds kjærlighet mens dere venter på at vår Herre Jesu Kristi barmhjertighet skal føre dere til evig liv.