Veldig få ting av denne verden kan virke uten å virke.

Transkript

1 Veldig få ting av denne verden kan virke uten å virke. Kroppen vår er, forsiktig sagt, et svært komplisert fysisk system, hvor alt er flettet inn i hverandre, utveksler kjemikalier, interagerer og reagerer alt henger sammen - og det virker usannsynlig på meg at det skal være mulig å tilsette et stoff en medisin, et næringsmiddel til kroppen uten at et eller annet i kroppen reagerer. Videre er det utenkelig, for meg, at noe kan gjøre noe med kroppen virke på den uten samtidig å ha en eller annen form for bivirkning. Farlig eller ufarlig. For 14 dager siden kunne vi imidlertid på forskning.no fortelle om en britisk undersøkelse som konkluderte med at utøvere av alternativ medisin ikke ivaretar pasientenes sikkerhet godt nok. En undersøkelse av praksis i 95 britiske foreninger for alternative terapeuter viste at bare 9 av disse gjorde noen som helst forsøk på å kartlegge eventuelle skadelige bivirkninger. Bare én hadde gjort det det siste året. Grunnen og det er den jeg synes er mest interessant, var at foreningene sa de ikke forsto hva forskeren mente, da han stilte dem spørsmål om "skadelige bivirkninger". Det var ikke en relevant problemstilling for dem, ettersom alternativ medisin, etter deres mening ikke kan ha skadelige bivirkninger. Denslags er begrenset til den såkalte skolemedisinen. Spørsmålet er altså om noe kan virke - uten å virke. I 1998 leverte Aarbakkeutvalget sin offentlige utredning Alternativ medisin (NOU 1998: 21). Denne utredningen danner bakteppet for mye av det som skjer innenfor feltet i dag, blant annet med ny lovgivning, etablering av registerordning for utøvere, og utredning av offentlig godkjenning for forskjellige alternative behandlingsformer. Den fikk stor politisk betydning. Kapittel 5 i denne utredningen, Alternativmedisinske helse- sykdoms og forklaringsmodeller, har måttet tåle en god del kritikk av vitenskapsfolk. Her dukker det opp de luftigste forestillinger om hva alternativ medisin er, og, ikke minst, forklaringer på hvordan det virker. Her går det i kvantefysikk og avanserte partikkelfysiske modeller skrevet av folk uten den fjerneste forståelse av feltet. Forfatterne oppfinner, innfører og anvender åpenbart fysiske begreper og fenomener etter eget forgodtbefinnende i en suppe som fikk fysikere og kjemikere til enten å gapskratte eller rive seg i håret. Da jeg en gang på et NRK-intervju spurte en av de faglig ansvarlige om hvordan dette kunne gå an, svarte han at kapittelet var en fremstilling av hva utøverne av alternativ medisin selv mente de drev med og at det derfor kunne forsvares å ha et slikt kapittel i en NOU. Spørsmålet det da er naturlig å stille seg er følgende: La oss si at vi skifter ut ordene alternativ medisin med alternativ historie og kvantefysikk med statsvitenskap som jo er et felt politikere forstår bedre enn fysikk - kan vi da førestille oss hadde det vært mulig å legge fram en NOU, som altså blir liggende som faglig underlag for politikere og andre i år framover, hvor en i kapittel 5, Alternativhistoriske samfunnsmodeller kan lese at den annen verdenskrig ble startet i 1967, av Kaci Kuhlman Five?

2 Dette er jo riv ruskende feil!, ville politikerne si. Det er slik jeg føler at det er, kunne forfatteren replisere. Alternativmedisinen har altså en del å hente. Når det gjelder medisinske rutiner og medisinsk forståelse og når det gjelder medisinens vitenskapelige grunnlag. Og ikke minst, kanskje, om hvordan vi mennesker genererer viten. Nettopp derfor kunne man ha reagert med et snev av lettelse, da Nasjonalt forskingssenter innen komplementær og alternativ medisin, NAFKAM, ble opprettet for noen år siden. Det er nemlig ikke slik i hvert fall ikke i mitt hode - at det går et skarpt skille mellom alternativ medisin på den ene siden, og skolemedisin på den andre. Det er ikke slik at alt på den ene siden er tøv, og alt på den andre er bra. Skillet går et helt annet sted. Det går, mener jeg, et skarpt skille mellom uvitenskapelig medisin og vitenskapelig medisin. Så er det opp til den det måtte angå, å plassere alternativmedisinen i den båsen en finner best egnet og behandle den deretter. For eksempel behandle homøopati som en vitenskap. Eller ikke. Og mitt håp var, om enn litt urealistisk, kanskje, at NAFKAM kunne bli forskningssenteret som ville sette skapene på plass. Ett eller annet sted der ute i den alternative jungel finnes det nemlig det er jeg overbevist om en diamant. Poenget for vitenskapen er å finne den. (Det pussige er at så mange synes å mene at denne diamanten er homøopatien selv tror jeg ikke det.) Jeg skal forklare hva jeg mener, med et eksempel fra en annen jungel den i Borneo dro et team fra det amerikanske National Cancer Institute (NCI), ledet av botanikeren John Burley, inn i regnskogen i Sarawak, Borneo. De plukket med seg prøver av alle trærne de fant, for å se om de kunne finne plantemedisiner mot kreft. Dette er en nokså vanlig prosedyre innen vitenskapelig medisin bioprospektering. Vel hjemme på laboratoriet testet de alle prøvene for eventuelle medisinske virkninger. Prøvene fra en av plantene, et lite, ukjent tre som ble kodet Burley-and-Lee 351 hadde ingen effekt mot kreft, men hadde derimot en sterk hemmende virkning på utviklingen av AIDS hos hiv-smittede. Burley fant ut at treet var av slekten Callophyllum. Han sendte samlere ut i jungelen for å finne flere eksemplarer, men da de kom dit, var skogen hugget ned. I flere år trodde fortvilede forskere at treet var utryddet, men til slutt fant de noen få gjenlevende eksemplarer i en botanisk hage i Singapore.

3 I dag jobber de videre med planten, har isolert det aktive stoffet (+)-calanolide A, og kan med litt flaks en dag komme opp med en medisin mot AIDS. Det Vi kan lære av denne historien er følgende: Vi vet ikke om dette stoffet virker eller ikke. Men vi har en mistanke. Da finnes det to mulige strategier: 1. Du kan tro at den virker sende den ut til all verdens helsekostbutikker, som et planteekstrakt og tjene deg skamrik på kort tid. 2. Du kan tro at den virker og undersøke om den virkelig gjør det. Bruke ti år og en milliard dollar på å Observere en plante virker Formulere en hypotese denne planten virker dedusere en følge vi kan få en medisin teste (dobbelt blindt etc) og utvikle medisinen Og så kan du tjene deg skamrik og hente nobelpris. La oss si at Burley hadde valgt alternativ 1. La oss si at du er HIV-infisert, hører ryktet om plantesaften drikker den, og føle deg bedre. Kan du da VITE at det var den som gjorde deg frisk? Og ikke for eksempel bønnene du ber hver kveld? Eller bønnene du eter hver kveld? Eller urteteen? Eller fotturen over Hardangervidda? Planten kan altså virke men jeg kan ikke Vite det, og verden kan ikke Vite det. Så egentlig VET vi ikke så mye som vi ellers kunne ha gjort. Har vi rett til det? Med tanke på andre HIV-smittede? (Jeg har snakket med mange alternative behandlere som hevder å kunne helbrede kreft har de i så fall rett til å holde denne kunnskapen for seg selv?) Altså: Hvis det virkelig finnes remedier eller metoder som legevitenskapen ikke kjenner til eller verdsetter, men som likevel er dagens vitenskapelige medisin overlegen, bør de straks og med en gang taes inn i varmen, undersøkes og kartlegges. Det var et slikt institutt jeg hadde håpet NAFKAM skulle ære. Jeg har blitt noe skuffet og jeg tror det skyldes uenighet om hva denne saken egentlig dreier seg om. (Men dette er vel omtrent som bokanmelderen som ikke liker boka, fordi han helst ville ha lest en annen ) Alternativ medisin har de siste årene kilet seg mer og mer inn i det gode akademiske selskap.

4 Jeg har nettopp drevet argumentasjon langs én av to tråder i debatten om hvilken godkjenning alternativ medisin skal få. Det kan finnes verdifulle ting der ute og vi trenger å få vite det. Den andre tråden man argumenterer etter er Alternativmedisinen er her, og folk bruker den i stor grad altså må vi kvalitetssikre den. En kvalitetssikring ville muligens luke ut skadelige medisiner og terapier. Men det betyr også at uskadelige, og forsåvidt uvirksomme, får et stempel av godkjenning på seg. Har vitenskapen moralsk rett til å føre folk bak lyset på denne måten? Det er nå vi må holde tunga rett i munnen. I bunnen av begge argumentene ligger tilsynelatende en forståelse av at det er nødvendig å finne ut om disse alternative behandlingene virker, eller ikke. Merk bruken av ordet tilsynelatende. Det er nemlig en ting vi har litt vanskelig for å forstå: Hvis det er slik at for eksempel homøopati virker, i betydningen de homøopatiske medisinene har helbredende virkning på menneskekroppen, da burde det vel etter 200 år vært mulig å vise dette? Ukjent for de fleste nordmenn, helseminister og bevilgende myndigheter inkludert får vi tro, har noen faktisk for lengst undersøkt dette og funnet at homøopati IKKE virker. De best utførte vitenskapelige undersøkelser av eventuelle homøopatiske effekter, konkluderer med at det ikke kan påvises noen som helst effekt utover det man kan forvente ved vanlig placebo. Noen ganger er effekten til og med mindre enn placebo Hvorfor skal vi så bevilge penger for å finne ut dette enda en gang til? Når er nok nok? Når kan man lene seg tilbake, og si "Ja vel, der tok vi feil?" Viktig! Darwin og huxley. Ett av svarene på dette ligger i at noen ikke riktig så godt utførte studier åpner døra på gløtt for at det muligens kan finnes et ørlite snev av noe som likner på en virkning i homøopatisk behandling. En virkning så liten at den knapt kan måles, en virkning som alltid forsvinner når man ser nærmere etter. Er det dette vi skal bruke forskere, forskningstid og millioner av kroner på? En medisin som, hvis den virkelig virker, ikke på langt nær har en kraft som kan sammenliknes med det man kunne fått om pengene hadde vært investert i ekte medisinsk forskning? I så fall: Hvorfor? Så vidt jeg kan forstå, er det fordi alternativ medisin i virkeligheten ikke er vitenskap det er tro, et livssyn, en livsstil. Og fordi utøvelsen av denne såkalte medisin først og fremst har karakter av å være ritualer. (Ville vi akseptert langvarig forsking på flyvende reinsdyr? Neppe) I forlengelsen av dette, følger at forskning på alternativ medisin ikke hører inn under naturvitenskapene:

5 Det er ikke interessant å vite om medisinene virkelig virker - den alternative medisinen er først og fremst interessant som samfunnsfenomen. Dette reflekteres av Vinjar Fønnebø, leder av NAFKAM, når han redegjør for sitt syn på hvordan forskning på alternativ medisin bør legges opp: - For det første bør vi se på hva som skjer på feltet. Deretter bør vi se på om dette er farlig, og hva som kan gå galt. Deretter må vi forske på systemnivå altså forske på det å gå til homøopat. Først når vi har gjort det mener jeg vi bør forske på det homøopatiske preparat. Det forskeren altså er minst interessert i, er om preparatet faktisk virker. Vi er nå tilbake i det andre argumentet jeg nevnte i stad det at den alternative medisinen er her allerede. Det Fønnebø og andre forskere på alternativ medisin ønsker å gjøre, er å forske på hvordan denne medisinen fungerer i samfunnet. Ære være dem for det! Jeg har ingen problemer med å se at den alternative medisinen har en misjon, og kan ha en positiv helseeffekt. Jeg var for et par år siden hos en lege med restene av det jeg trodde var et bitt av flått. Han brukte cirka ¾ sekund på diagnosen, på en avstand av drøyt tre meter. Jeg har ikke noe problem med å se at en omsorgsfull terapeut av en eller annen avskygning, som til og med hevder å besitte evner eller innsikt som vanlige leger ikke innehar, og som i tillegg hadde giddet å bruke et par minutter på meg, og ikke på dataskjermen, kunne fått meg til å føle meg bedre enn det jeg følte da jeg gikk ut av legekontoret. Omtrent på samme vis som et besøk i kirken eller en samtale med en prest virker positivt på mennesker i visse situasjoner, uansett om Gud finnes eller ikke. Men så var det det med å holde tungen rett i munnen: Denne effekten må vi vel i anstendighets navn kunne skille fra spørsmålet om hvorvidt medikamentene virker? Alternativ medisin som fenomen kan ha en misjon. Kanskje trenger vi en parallell til kirken; en institusjon for magisk medisin, rett og slett for å ta seg av alle de diffuse plagene vi går rundt med? Følelsen av å ikke strekke til, den litt ugne smerten i magen, søvnløsheten, kløen alle de tingene legene ikke riktig klarer å hjelpe oss med. Men: Er det et universitets oppgave å forlede folk til å tro at medikamentene bak denne magiske medisin virkelig virker i vitenskapelig forstand? Er det ikke en forskers intellektuelle plikt å finne ut av dette, og ikke gjemme det bort nederst i en liste av sosiologisk interessante forskningsprosjekter? Har vi ikke da krav på en gang for alle å få vite om dette virker eller ikke? Eller forstår forskere på alternativ medisin at slik forskning ville ødelegge alternativmedisinens magiske appell, og at ingen til slutt ville bevilge midler til slike prosjekter?

6 Er det derfor vi stadig blir spurt om man kan bruke samme forskningsmetoder innenfor de ulike medisinske retningene, eller som Vinjar Fønnebø formulerer det i et intervju om alternativ medisin i Forskningsetikk 3/2003: "Det blir en annen måte å tenke på og forske på." Vi får sjelden vite hvilken annen vitenskapsforståelse (intervju med Thore Aalberg, leder for Norsk homøopatisk pasientforening, i Forskningsetikk 3/2003) det her er snakk om. Dette er ren tåkelegging. Selvsagt kan man bruke samme metoder for studier av homøopati som all annen medisin. Er påstanden at medisinene virker, så er det mulig å finne ut av det, enten vi snakker om globoid eller fortynnet sukker. Hvis noen påstår noe annet, er det et forsøk på å villede. Hvorfor ønsker noen å gjøre det? Med mindre alternativmedisinen er en ideologi. Avslutning: Mitt råd til de som måtte være i den posisjon at de kan ha innflytelse over hvordan helsevesenet skal forholde seg til alternativ medisin, er at man bør være forsiktige. Skeptiske. Det er ikke nok å si at Det er dette folk vil ha. For, er vi sikre på at det er dette de vil ha? Folk vil bli friske! De aller fleste bryr seg mindre om hvilken ideologi eller tro som ligger bak helbredelsen. Vi lever i en verden og i en tid der vi kan alt og følgelig nekter man å være syk uhelbredelig, sådan. Alternativ medisinen hevder seg og her støttes de av all verdens godkjenningsordninger og fraværende forskning - å besitte kunnskap og evner vanlig medisin ikke har og folk søker den. Men muligheten for å finne ekte løsninger på de store medisinske problemer er overveldende mye større, dersom man støtter seg til vitenskapelig, framfor uvitenskapelig medisin ( og gjør man det, kan man selvsagt undersøke homøopatien vitenskapelig og bli ferdig med den saken).