UTREDNING UTVALG NEDSATT AV FISKERIDIREKTØREN IDENTIFISERING AV RØMT OPPDRETTSLAKS

Transkript

1 UTREDNING UTVALG NEDSATT AV FISKERIDIREKTØREN IDENTIFISERING AV RØMT OPPDRETTSLAKS JUNI 2004

2 FORORD Til Fiskeridirektøren Ved brev fra Fiskeridepartementet datert fikk Fiskeridirektoratet og HI i oppdrag å utrede spørsmål knyttet til merking av oppdrettslaks. Oppdraget ble gitt med henvisning til St.meld. nr. 12 ( ) Rent og rikt hav, og til Innstilling fra energiog miljøkomiteen, Inst. S. nr. 134 ( ), om opprettelse av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder. Fiskeridirektøren nedsatte et utvalg sammensatt av representanter fra oppdrettsnæringen, forskning og ulike deler av forvaltningen. Utvalget hadde sitt første møte og har i alt hatt ti møter. Arbeidet har vært mer omfattende enn først antatt. Utvalget fant det derfor ikke mulig å fremlegge endelig rapport innen november 2003 som forutsatt. På anmodning fra utvalget ble det derfor søkt om forlenget frist, og Fiskeridepartementet satte denne til 1. juni Under arbeidet har utvalget funnet det nødvendig å utvide begrepet merking til også å omfatte andre former for identifisering som gjør det mulig å spore fisk tilbake til sin opprinnelige lokalitet. Dette har vært nødvendig for å inkludere andre metoder som ikke omfatter påføring av fysiske merker på fisken. Utvalget har ikke sett det som sin primæroppgave å anbefale et bestemt system eller en bestemt teknologi, men snarere å vurdere hvilke metoder som kan være egnet.. Sluttrapporten fra utvalget er enstemmig. En vil takke utvalgets medlemmer som har bidratt med innspill, synspunkter og utforming av tekst til den foreliggende rapport. Utvalget vil også takke dem fra næring, forskning og forvaltning som på forskjellige måter har bidratt med sine erfaringer og kunnskap til utvalgets arbeid. En takk også til utvalgets sekretær for et godt faglig og praktisk samarbeid om utformingen av rapporten Vidar Baarøy Fiskeridirektoratet utvalgets leder 2

3 Bergen, 7. mai 2004 Vidar Baarøy Fiskeridirektoratet (leder) Bjarne Gjerde Tor G. Heggberget Pål Erik Jensen Akvaforsk NINA Mattilsynet Kjell Maroni Sveinung Sandvik Øystein Skaala FHL havbruk FHL havbruk HI Geir Lasse Taranger Brit Veie-Rosvoll Morten Haldorsen HI DN Fiskeridirektoratet (sekretær) 3

4 Innhold: 1 SAMMENDRAG KONKLUSJON BAKGRUNN OG HENSIKT NYTTEVERDI/BEGRENSNINGER UTVALGETS MANDAT, SAMMENSETNING OG ARBEID MANDAT UTVALGETS TOLKNING UTVALGETS SAMMENSETNING MØTEOVERSIKT PRESENTASJONER OG ORIENTERINGER I REGI AV UTVALGET DAGENS RØMNINGSSITUASJON GENERELT OPPDRETTSLOVENS DRIFTSBESTEMMELSER VEDRØRENDE RØMNINGSTILFELLER FISKERIMYNDIGHETENES OPPTREDEN VED RØMNING URAPPORTERT RØMNING NYE TILTAK IVERKSATT OG PÅ GANG Offentlige tiltak Næringens tiltak HVILKE BEHOV KAN EN MERKINGS-/IDENTIFISERINGSORDNING DEKKE? FORMÅL OG NYTTEVERDI ULIKE TILNÆRMINGER UTVALGETS SYN PÅ FORHOLDET MELLOM IDENTIFISERINGSSYSTEMER, OVERVÅKNING OG UNDERSØKELSER PÅ ANLEGG FORHOLD SOM IKKE FANGES OPP AV MERKE/IDENTIFIKASJONSSYSTEM FISKERIDIREKTORATETS BEHOV MILJØVERNFORVALTNINGENS BEHOV MATTILSYNETS BEHOV FORSKNINGENS BEHOV NÆRINGENS BEHOV GENERELLE LOGISTIKKUTFORDRINGER OG FEILKILDER LOGISTIKK FEILKILDER ULIKE METODER FOR MERKING/IDENTIFISERING KRAV TIL METODER SOM KAN VÆRE AKTUELLE PÅ KORT SIKT METODER SOM ANSES SOM UREALISTISKE NÅ Ytre merker (Carlin-, anker-, VI-merker) Elektroniske merker Identifisering av individ ved DNA-markører Kjemisk profil Tilsetning av markør til fôr Vaksiner... 46

5 6.3 AKTUELLE METODER Snutemerking (CWT) Beredskapstilnærming (Case-metode) En sammenligning av snutemerking og beredskapsmetoden KOST-NYTTE-VURDERING AV AKTUELLE METODER

6 1 Sammendrag 1.1 Konklusjon Etter utvalgets vurdering, vil et system for merking/identifisering av oppdrettslaks primært ha verdi i forbindelse med rømning, både når det gjelder sporing av rømt laks tilbake til rømningssted, og for å finne ut hvordan den rømte fisken vandrer. I et markedsperspektiv anses verdien av et slikt system som liten, da det allerede finnes sporingssystemer som gjør det mulig å spore et parti oppdrettslaks i markedet tilbake til produksjonsanlegg. Næringen anser tilleggsgevinsten av å kunne verifisere dette for å være ubetydelig. Den videre vurderingen er således relatert til rømningsproblematikken. Det er knyttet stor usikkerhet til hvor mye laks som faktisk rømmer fra norske oppdrettsanlegg. De rømningene som rapporteres, og dermed utgjør de offisielle rømnings-tallene, er så lave i forhold til de beregnede fangstene av rømt laks i overvåkingsfisket at det må foreligge uregistrert rømning. Det tallmaterialet som foreligger, tyder på at omfanget av den uregistrerte rømningen kan være omfattende. Lite kunnskap om overlevelse av rømt laks og liten innsats på overvåkningsfiske gjør det imidlertid ikke mulig å beregne størrelsen på den uregistrerte rømningen med rimelig grad av sikkerhet. Utvalget vil derfor foreslå at det iverksettes vitenskapelige undersøkelser for å beregne omfanget av den uregistrerte rømningen fra norske oppdrettsanlegg. Dette er viktig for å kunne vurdere nytteverdien i forhold til kostnadene ved tiltak som foreslås for å identifisere rømningskilder. Et system for merking/identifisering kan ikke si noe om en rømnings årsak, eller skille mellom anlegg med stor og liten rømning. Verdien av et slikt system må derfor ses i sammenheng med mulighetene for undersøkelser av de(t) anlegg som kan være rømningskilden. Det bør tilføres ekstra ressurser for oppfølging og undersøkelser på oppdrettsanlegg i forbindelse med urapporterte rømninger. Fordi verdien av et system for merking/identifisering må ses i sammenheng med sannsynligheten for at den rømte fisken fanges raskest mulig etter rømning, vil utvalget også foreslå en styrking av innsatsen i det nasjonale overvåkningsprogrammet for rømt laksefisk på kysten og i elvene. Innsatsen på områdene (1) merking/identifisering, (2) overvåkning, og (3) undersøkelser på anlegg som kan ha hatt rømning, må balanseres for å utnytte de samlede ressursene på en optimal måte. Utvalget har i sitt arbeid lagt til grunn at rømning i seg selv ikke er ulovlig, men at rømning kan gi en indikasjon på uforsvarlig drift. Funn av rømt laks kan derfor alene ikke føre til reaksjoner overfor oppdretter; det er nødvendig å foreta nærmere undersøkelser av aktuelle rømningskilder for å finne årsaken til rømningen. Utvalget har på denne bakgrunn vurdert hvilke metoder som kan være egnet til å fungere som varslingssystem for hvilket eller hvilke anlegg som skal undersøkes når det blir funnet eller rapportert om rømt oppdrettsfisk. Både fysiske merkemetoder og metoder for identifisering via fôrtilsetninger, avleiring av kjemiske sporstoffer og naturlige kjemiske og genetiske profiler har vært vurdert. Utvalget har etter en gjennomgang av metodene kommet til at det per i dag ikke finnes metoder som er egnet til å tas direkte inn i dagens oppdrettsvirksomhet. En rekke av metodene som er vurdert må avvises fordi de enten er for dyre, eller fordi de ennå ikke er tilstrekkelig utviklet.

7 Utvalget har ikke sett det som sin primæroppgave å anbefale et bestemt system eller teknologi, men snarere å vurdere hvilke metoder som kan være egnet. Etter utvalgets oppfatning er det to metoder/tilnærminger som kan være egnet for bruk i norsk oppdrettsvirksomhet; Snutemerker (Coded Wire Tags) og den såkalte Beredskapstilnærmingen. Begge metodene forutsetter etter utvalgets oppfatning utprøving under kontrollerte norske forhold før en kan gi klare anbefalinger om egnethet i forhold til kostnadseffektiv og tilstrekkelig presis sporing. Utvalget understreker at det er stor forskjell på de to metodene/tilnærmingene. Beredskapstilnærmingen vil primært kunne benyttes ved større rømninger og fortrinnsvis der den rømte fisken fanges relativt raskt etter rømningstidspunktet. Den er ikke så godt egnet til å gi informasjon om mindre rømninger, rømninger som oppdages sent, samt til å gi informasjon om vandringsmønster m.v. Snutemerking kan derimot være egnet til å gi informasjon om mulige rømningskilder også ved mindre rømninger og i tilfeller der fisken fanges lang tid etter rømning. Ingen av de to metodene er imidlertid egnet til å kvantifisere rømningsomfanget eller å skille mellom store og små rømninger. Dersom fisken fanges lang tid etter rømningen, anses verdien av at man finner rømningskilden til en fisk generelt som liten med tanke på å finne årsaken til rømningen. Utvalget vil etter dette gi en betinget anbefaling av følgende tilnærminger: Utvalget vil foreslå at sporing av rømt oppdrettsfisk ved beredskapstilnærming (også kalt Case-basert metode) utredes nærmere med sikte på etablering av effektive og systematiske prosedyrer. Dette er en tilnærming hvor tilstrekkelige ressurser settes inn på å gjennomføre systematiske analyserer av den informasjon som kan utledes fra rømningstilfellet. Dette er informasjon knyttet til naturlige egenskaper i fisken (størrelse, fôrrester, genetikk, kjemiske sporstoffer m.v.) og til omstendighetene rundt rømningsepisoden (for eksempel geografiske forhold). Denne tilnærmingen innebærer i utgangspunktet at det ikke tilføres noe merke eller indikator til fisken Metoden ligner fremgangsmåten som anvendes av myndighetene i dag for å finne rømningskilder ved urapportert rømning. Forskjellen er at utvalget foreslår at det utarbeides standardiserte prosedyrer som innebærer større grad av analyse enn tilfellet er i dag. Eksempelvis foreslås DNA-analyser der en sammenligner DNA fra den rømte fisken med DNA fra laks fra oppdrettsanlegg i det aktuelle området, og analyse av fiskens kjemiske profil. En slik tilnærming vil være mer ressurskrevende enn dagens ordning, og vil også kunne utvikles videre gjennom anvendelse av nye analysemetoder. Det finnes i dag ikke noe system for innsamling av biologiske prøver av rømt fisk. I noen tilfeller har biologisk materiale ikke vært tilgjengelig, mens det i andre har vært tatt begrensete biologiske prøver. Ved beredskapstilnærmingen brukt på denne måten, vil kostnader bare utløses i rømningstilfeller. Det vil ikke være behov for spesielle tilleggsinvesteringer utover utstyr som allerede finnes. Hvordan metodens presisjon og muligheter kan økes gjennom bedre utnyttelse av utviklede kjemiske og genetiske analyser må undersøkes gjennom praktisk vitenskapelig utprøving. Det må også utvikles et system for innsamling og oppbevaring av fisk som muliggjør et vidt spekter av analyser. 7

8 Snutemerker (Coded Wire tags). Av de fysiske merkemetodene som er vurdert er dette metoden som anses som mest realistisk å bruke. Metoden anvendes til storskala merking av fisk til havbeite internasjonalt, og er kommersielt tilgjengelig. Merket gir 100 prosent identifiserbarhet til anlegget der fisken ble merket. Ut fra biologiske hensyn må påføring av merket skje før smoltifisering, og en har lagt til grunn at dette mest hensiktsmessig kan skje ved vaksinering. Fordi merket må påføres tidlig, vil sortering og annen behandling gjøre det vanskelig å si hvilken sjølokalitet fisken til slutt skal settes ut på. Sammenholdt med mulige feilkilder ved så tidlig merking, tilsier dette at metoden må prøves ut under norske forhold. Utprøving må skje over en periode som strekker seg fra produksjon i settefiskanlegg til utsetting i sjø, og alle kostnader (også knyttet til investeringer, analyse m.v.) må dokumenteres. Det er også knyttet usikkerhet til dyreetiske spørsmål og merker i ensilasje/biprodukt. Dette må utredes nærmere før metoden tas i bruk i storskala sammenheng. Metoden er en av flere som også vil kunne brukes i mindre skala i forskningssammenheng for å dokumentere omfang av urapportert rømning, hvordan den rømte fisken fordeler seg på kysten og i elvene, for eksempel i forbindelse med evaluering av de nasjonale laksefjordene, samt til å validere case-baserte metoder. En innføring av snutemerking vil koste i størrelsesorden 1 1,30 kr per fisk (ifølge opplysninger fra produsent), uansett om oppdrettsvirksomheten har hatt rømning eller ikke. I tillegg vil det komme kostnader knyttet til nødvendige tilpasninger til norske forhold. Et anslag for årlige kostnader ved snutemerking av all oppdrettslaks er millioner kroner. Kostnadene vil være upåvirket av antall urapporterte rømninger. Ut fra en kost-nytte vurdering vil en fra på grunnlag av nåværende kunnskapsstatus ikke anbefale å innføre en obligatorisk fysisk merking av all norsk oppdrettslaks. 1.2 Bakgrunn og hensikt Fiskeridepartementets oppdrag av gikk ut på å påbegynne et arbeid med sikte på å utrede spørsmål knyttet til merking av oppdrettslaks. Dette ble gitt med henvisning til St.meld. nr.12 Rent og rikt hav, og til Inst. fra energi- og miljøkomiteen, Inst. S.nr. 134 om Opprettelse av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder. Mandatet for arbeidet er nærmere beskrevet i kap Stortingets Energi- og miljøkomité forutsatte at arbeidet skulle føre frem til konkrete forslag til system for merking av oppdrettsfisk, og at næringen måtte pålegges å gjennomføre slik merking så snart som praktisk mulig. Hensikten med merking av oppdrettslaks var både å forebygge fremtidig rømning (preventiv) og å spore allerede rømt fisk tilbake til sin opprinnelige lokalitet. Det ble også vist til at merking av oppdrettsfisk i tillegg kan ha verdi som kvalitetsstempel overfor utenlandske kjøpere. Utvalget har i sin tolkning av mandatet også inkludert metoder som ikke påfører fisken ytre eller indre fysiske merker. 8

9 Rømt oppdrettslaks omfatter både rapporterte rømninger hvor rømningskilden er kjent, og rømning som ikke er meldt inn til Fiskeridirektoratet. En har gitt en kort beskrivelse av dagens rømningssituasjon med oversikter over omfang og prosedyrer knyttet til den rapporterte rømningen. Det er også beskrevet hvilke bestemmelser og tiltak som er iverksatt av fiskerimyndighetene for å forebygge rømning. Melding om rømning fra ukjent kilde er også beskrevet og det er forklart hva som blir gjort for å ta rede på hvilke lokalitet fisken rømte fra. Mens en har relativt god oversikt over den rømte laksen som blir rapportert inn til fiskerimyndighetene mht. omfang, rømningsårsaker, rømningskildenes geografiske fordeling, m.v., har en ingen tilsvarende kjennskap for den urapporterte rømningen. Merking av oppdrettslaks kan være et virkemiddel for å gi bedre innblikk i hvor omfattende den urapporterte rømning er og hvor denne fisken kommer fra. Innblandingen av oppdrettslaks i villfiskbestandene blir årlig overvåket av NINA, på oppdrag fra DN gjennom undersøkelser i sjø og ferskvann over hele landet. Dette er et arbeid som har pågått siden 1989, og følgelig har denne innsatsen gitt dataserier over tid. Overvåkningsarbeidet står imidlertid i fare for å bli nedlagt som følge av reduksjoner i bevilgningene. 1.3 Nytteverdi/begrensninger Det viktigste for utvalget har vært å vurdere nytten av merke-/identifiseringssystemer som et verktøy for å kartlegge rømningskilder med tanke på redusert rømning på sikt. Utvalget påpeker imidlertid at det å kunne spore et rømt individ tilbake til lokalitet har liten verdi om det ikke legges inn en innsats for å oppdage den rømte fisken så raskt som mulig (for eksempel gjennom overvåkingsprogram). Det vil videre ha begrenset verdi å kunne knytte et rømt individ til et bestemt område, om en ikke klarer å fastslå den nøyaktige lokaliteten den rømte fra. Først når lokaliteten er identifisert, vil en eventuelt kunne stoppe fortsatt pågående rømning, vurdere reaksjoner overfor oppdretter og benytte erfaring til å forebygge senere rømninger. Et identifiseringssystem kan i seg selv ikke gi svar på årsaker til hendelsen eller omfanget av rømningstilfellet. Det vil derfor fortsatt være nødvendig å foreta undersøkelser på anlegget. Metodens pålitelighet er imidlertid bestemmende for hvor stor sikkerhet en har for at den aktuelle fisken kommer fra den lokaliteten identifiseringen tilsier, og dette er viktig for at metoden skal kunne bli et effektiv verktøy for rask reaksjon. Utvalget vil følgelig understreke betydningen av å se elementene 1) omfang og kvalitet av overvåkingsprogram, 2) presisjon i identifiseringen, og 3) påfølgende etterforskning, i sammenheng. Ut fra et kost-nytte perspektiv må balansen mellom dem også bli ivaretatt. Fiskeridirektoratet har behov for å få raskt kjennskap til at det har skjedd en rømning, hvor den har funnet sted, og anslag for omfang. Det vil også være viktig å vite noe om helsestatus for fisken. Oppdrettsnæringen er derfor pålagt straks å melde fra ved rømning. Tidsfaktoren er viktig også ved urapportert rømning, og tidsforbruket for analysering er derfor en vesentlig egenskap ved metodene. Metoden bør gi høy presisjon slik at den rømte fisken ideelt sett bare kan knyttes opp til én lokalitet, da dette vil være rasjonelt mht. forvaltningens ressursbruk. Miljøvernforvaltningens behov er i stor grad sammenfallende med fiskerimyndighetene og miljøforvaltningen anser et presist identifiseringssystem som godt egnet i forhold til å forebygge eller begrense rømning. Ved tidlig kjennskap til rømningskilden, kan det dessuten treffes målrettede tiltak mht. for eksempel gjenfangstfiske i avgrensede områder. Slike tiltak har 9

10 imidlertid hittil vist seg å ha begrenset effekt. Det er viktig at oppdrettsfisk som rømmer tidlig i livssyklus kan underlegges sikker identifikasjon for å kunne fastslå dette problemets reelle omfang. Videre har Regjeringen etablert Nasjonale laksefjorder som en del av et tiltak for å beskytte villaksen. I en evaluering av sonenes effekt vil det være viktig å få kunnskap om rømningslokalitetens geografiske posisjon i forhold til den nasjonale laksefjordens avgrensning. Fordi anlegg innenfor sonene skal ha et strengere restriksjonsregime enn anlegg utenfor, vil presis identifikasjon også være viktig for å kunne evaluere restriksjonsregimets effekt. Mattilsynet kan ikke se at innføring av et identifiseringssystem for oppdrettsfisk vil få noen direkte effekt på den generelle fiskehelsen eller fiskevelferden. Det vil imidlertid være positivt for den generelle helsesituasjonen dersom antallet rømt oppdrettsfisk blir mindre. Således samsvarer deres behov med de andre etatenes. Det kan også ha en viss verdi i forhold til å verifisere dagens sporbarhetssystemer i forbindelse med undersøkelse av smitteveier og epidemiologi. Forskningsinstitusjonenes behov blir i denne sammenheng knyttet til den rollen de har som kunnskapsleverandør til forvaltningen. I en slik tilknytning anser forskningsinstitusjonene sitt behov for å være korresponderende med forvaltningens behov. Oppdrettsnæringen anser det som lite rasjonelt å måtte merke all laks i anleggene når så lite av den faktisk rømmer. Allerede eksisterende databaserte systemer for sporing tilfredsstiller i all vesentlig grad næringens behov. Næringen vurderer derfor nytteverdien av et identifiseringssystem som liten sett i et markedsperspektiv. 10

11 2 Utvalgets mandat, sammensetning og arbeid Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet fikk ved brev fra Fiskeridepartementet datert i oppdrag å påbegynne arbeidet med å utrede spørsmål knyttet til merking av oppdrettslaks. Oppdraget ble gitt med henvisning til St.meld. nr. 12 ( ) Rent og rikt hav, og til Innstilling fra energi- og miljøkomiteen, Inst. S. nr. 134 ( ), om opprettelse av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder. 2.1 Mandat Fiskeridepartementets formuleringer med henvisninger danner grunnlaget for utvalgets mandat. Det fremgår at utredningsarbeidet skal danne basis for et beslutningsgrunnlag om innføring av merking av oppdrettslaks i Norge. I innstillingen fra energi- og miljøkomiteen ble det vist til utredning om merking på følgende måte: Flertallet viser til prosjekt i Fiskeridepartementet for å finne frem til en egnet, rasjonell merking av oppdrettsfisk, og forutsetter at prosjektet fører frem til konkrete forslag til et slikt system, og at næringen så snart som det er praktisk mulig pålegges å gjennomføre slik merking. Merkingen må foregå på en effektiv og dyreetisk forsvarlig måte. Merking skal både ha en generell preventiv effekt, og gjøre det mulig å lokalisere anlegg der fisk har rømt fra. Flertallet peker på muligheten for å nytte slik merking som et kvalitetsstempel overfor utenlandske kjøpere. På denne bakgrunn formulerte Fiskeridirektoratet et forslag til mandat som etter mindre justeringer i arbeidsgruppen fikk følgende ordlyd: a) Utvalget skal klarlegge hvilke formål/hensikt innføring av et system for merking/sporing av oppdrettsfisk kan ha. b) Utvalget skal presentere konkrete alternative merke-/sporingssystemer og beskrive i hvilken grad de er egnet til å oppfylle ulike formål. (jf. punkt. 1). Med utgangspunkt i klarlagte mål med tiltaket skal utvalget også beskrive nødvendig omfang av merke-/sporingsordningen. Det skal gjøres rede for nødvendig logistikk og behov for opprettelse av egne dataregistre for å holde rede på fiskens identitet i anleggene. c) Utvalget skal beskrive juridiske og forvaltningsmessige implikasjoner som sporing av rømt oppdrettsfisk kan medføre overfor den som er ansvarlig for fisken i anlegget. Juridiske problemstillinger knyttet til sikkerhet og bevisførsel må beskrives. d) I tillegg til en samfunnsmessig kost/nytte vurdering ved innføring av krav om merking/ sporing av oppdrettsfisk, skal omkostninger knyttet til de ulike systemene også beskrives. Fiskeridepartementet ble ved brev datert informert om mandatet utvalget har arbeidet etter. 2.2 Utvalgets tolkning Utvalget legger til grunn at formålet med en eventuell merkingsordning må være å redusere antall urapporterte rømninger, samt å knytte rømt laks fra urapporterte rømninger til rømningskildene. Som det fremgår nedenfor i kapittel 3, er det vanskelig å anslå hvor stort dette problemet er. Utvalget ser det imidlertid ikke som sin oppgave å utrede dette spørsmålet nærmere. Videre vil en merkingsordning gi viktig informasjon om rømt laks. 11

12 Utvalget har tatt utgangspunkt i at merking/identifisering skal være basert på grupper av fisk og ikke på individuell merking av enkeltfisk. Dette betyr at fisk som merkes/identifiseres individuelt med en felles identifikasjon knyttes opp til en større eller mindre gruppe av individer med samme opphav og som er bestemt for samme bestemmelsessted. Under arbeidet har utvalget funnet det nødvendig å utvide begrepet merking til også å omfatte andre former for identifisering som gjør det mulig å spore laks tilbake til sitt opphav. Dette har vært nødvendig for å inkludere andre metoder som ikke omfatter påføring av fysiske merker på fisken. 2.3 Utvalgets sammensetning I henhold til oppdraget fra Fiskeridepartementet fikk Fiskeridirektoratet og HI ansvar for å starte arbeidet med utredningen under ledelse av Fiskeridirektoratet. Arbeidet skulle utføres i samarbeid med havbruksmyndighetene og andre berørte myndigheter i dialog med berørte næringer. Av hensyn til arbeidet i gruppen fant en det hensiktsmessig å begrense antallet representanter til et så lavt nivå som mulig. En ville likevel ha en dialog med næringene og invitere til konstruktive innspill til prosessen underveis i arbeidet. Utvalget har hatt følgende sammensetning (antall møter den enkelte har deltatt på i parentes) : Fiskeridirektoratet Vidar Baarøy, seksjonssjef (leder) (10) Morten Haldorsen, rådgiver (sekretær) (10) HI Øystein Skaala, forsker (8) Geir Lasse Taranger, forsker (6) NINA Tor G. Heggberget, forskningsdirektør (9) AKVAFORSK Bjarne Gjerde, forsker (9) FHL-havbruk Kjell Maroni, forskningskoordinator (9) Sveinung Sandvik, oppdretter (9) DN Brit Veie-Rosvoll, seksjonssjef (6) (Vararep: Arne Sivertsen (4) ) SDT/Mattilsynet Pål Erik Jensen, rådgiver (9) 2.4 Møteoversikt Utvalget har hatt ti møter hvorav ett har vært telefonmøte. 12

13 2.5 Presentasjoner og orienteringer i regi av utvalget Utvalget har hatt faglige presentasjoner både fra utvalget internt og med bidrag fra ressurspersoner utenfor utvalget. Eksterne presentasjoner har en fått fra Rita Brokstad fra Marine Harvest vedrørende datasystemer for sporing av fiskeprodukter fra produsent til marked ( ), og fra Marit Aursand fra SINTEF fiskeri- og havbruk om ulike teknikker for autentisering av merkevarer ved hjelp av analyser av informasjon i ulike fettesyre-, isotop- og spormetallprofiler ( ). I tillegg har utvalget invitert produsenter av aktuell teknologi til å gi beskrivelser av sine metoder. Utvalget har mottatt svar fra følgende: VESO Senso-Tek GenoMar VivID AS Jojo automasjon AS Northwest Marine Technology, Inc. Fiskeriforskning/GMt/Fine Technologies AS Datamars SA Fiskeridirektoratets regionkontor er også blitt invitert til å komme med innspill blant annet vedrørende praksis for håndtering av rømning. 13

14 3 Dagens rømningssituasjon 3.1 Generelt Ved produksjon av matfisk blir det, som ved enhver annen produksjon, et visst svinn som følgelig representerer et økonomisk tap for oppdrettsbedriften. I sjøfasen er det mange årsaker til dette, og litt dødelighet er normalt i alle anlegg. Svinnet kan deles i to hovedgrupper en hvor enkeltfisk fortløpende blir talt opp og destruert, og en hvor dette av naturlige årsaker ikke lar seg gjøre. Den først gruppen omfatter laks som på grunn av mangelfull sjøvannstilvenning (smoltifisering) dør ved overføring fra ferskvanns- til sjøvannsfasen. Sykdom er fortsatt en årsak til dødelighet, og feilutvikling og skader som medfører at fisken dør eller blir uegnet som salgsvare inngår i denne gruppen. Fisk utsatt for dødelige alger, maneter eller andre forhold i miljøet kan også medføre skader og dødelighet. Når fisken nærmer seg slaktestørrelse, kan en få innslag av kjønnsmodning og slik laks må sorteres ut. Defekter og andre lyter fører også til nedklassing og destruksjon av oppdrettsfisk på slaktelinjen. I tillegg kommer det svinnet som ikke blir tallfestet ut fra tellinger av enkeltfisk. Til denne gruppen hører fisk som av eller annen årsak blir borte. Dette kan skyldes at den blir spist av annen fisk, fugl eller pattedyr (predasjon), at det blir utsatt for tyveri, eller ved at den rømmer. De negative miljømessige konsekvensene av rømning er etter hvert godt dokumentert, og det er på det rene at rømning kan ha negative effekter både genetisk, økologisk og smittemessig. Det er derfor et uttalt mål både fra forvaltning og næring at rømningstallene skal ned. Omfanget og betydningen av de ulike miljøvirkninger kan variere mellom områder og mellom vassdrag. Generelt vil det være slik at enkeltstående episoder med oppvandring og gyting vil ha mindre effekt enn gjentatte og kroniske påvirkninger med kontinuerlig oppvandring slik man har observert i en rekke norske vassdrag over lang tid. (HIs Fisken og havet, nr ). Generelt er det også slik at innslaget av rømt oppdrettsfisk i naturen er størst i områder med mye oppdrettsvirksomhet. Vi har indikasjoner på at 40% - 60% av rømmingene skjer som kontinuerlige og kroniske små drypp på smolt-/postsmoltstadiet (Nina-oppdragsmelding nr ) og disse vil ikke kunne fanges opp i rapporterte rømminger. Omfang og årsak til rapportert rømning Tallmaterialet som utvalget har innhentet i denne sammenheng er Fiskeridirektoratets to statistikker over innrapporterte rømninger fra oppdrettsbedriftene. Den ene er basert på rapportert rømning fra oppdretter til Fiskeridirektoratets regionkontorer i forbindelse med rømningsepisoder. Den andre bygger på Fiskeridirektoratets årlige statistikkundersøkelser. Dette er undersøkelser som blir foretatt av direktoratet i samarbeid med Statistisk sentralbyrå, og som inngår i SSBs statistikker. I følge sistnevnte rapport var svinnet i 2002 om lag 30 millioner individer, eller rundt regnet 15 % av antall laks som sto i merdene ved årets begynnelse. I fireårsperioden har den totale svinnprosenten variert mellom 10 og 15 %. 14

15 Figur 1: Årsaker til rapportert svinn fra matfiskanlegg for laks i 2002(Kilde: Fiskeridirektoratets SSB-statistikk for 2002.) Andel av svinnet i prosent % 40,0 35,0 30,0 25,0 20,0 15,0 10,0 5,0 0,0 Rovdyr/fugl/tyveri Årsaker til rapportert svinn fra matfiskanlegg for laks i ,2 1,6 Alger og maneter 9,3 12,2 22,4 Smoltifiseringsproblemer 1,1 Sykdom 33,5 9,4 svinn i sjøfasen svinn på slakteri 1,2 2,0 3,1 Den viktigste årsaken til det rapporterte svinnet er sykdom, og dette utgjør nesten 35 % av svinnet. Til sammenlikning representerer rømning mindre enn 1,6 % ( stk.). De senere årene har den totale rapporterte rømningen av laks vært i underkant av en halv million individer. I forhold til det totale antallet fisk som står i anleggene til enhver tid, utgjør dette 1 2 º/ o o Selv om rømningsomfanget isolert sett er lite for produsentene, er det tilstrekkelig til å gi store strategiske utfordringer med hensyn til næringens videre utviklingsmuligheter. Oppdrettsbedriftene er avhengige av et godt omdømme for å få tilgang på gode og egnede lokaliteter til driften av anleggene. Etablering av sikringssoner, Nasjonale laksefjorder, verneplaner m.v. er uttrykk for den skepsis og de motkrefter som styrkes ved høye rømningstall. De direkte økonomiske tapene for oppdretter som følge av rømning er relativt beskjedne. Likevel må antallet laks som rømmer antas å være betydelig større enn det årlige innsiget av villaks Laks ( ) ( ) Rb.ørret (95 000) ( ) Totalt ( ) ( ) Tabell 1: antall rapporterte rømte laks og ørret i perioden (Kilde: Fiskeridirektoratet rømning rapportert til regionkontorer i forbindelse med rømningsepisoder. Tall fra Fiskeridirektoratets SSB-statistikk er oppgitt i parentes; disse foreligger foreløpig ikke for 2003.) 15