Gentrifisering på norsk urban livsstil eller praktisk organisering av hverdagslivet? Torkel Bjørnskau. Randi Hjorthol

Save this PDF as:
 WORD  PNG  TXT  JPG

Størrelse: px
Begynne med side:

Download "Gentrifisering på norsk urban livsstil eller praktisk organisering av hverdagslivet? Torkel Bjørnskau. Randi Hjorthol rh@toi.no"

Transkript

1 Gentrifisering på norsk urban livsstil eller praktisk organisering av hverdagslivet? Torkel Bjørnskau Randi Hjorthol Nøkkelord: Gentrifisering, bostedspreferanser, norske storbyer, survey Keywords: Gentrification residential preferences Norwegian cities survey Sammendrag Hvorfor har de sentrale områdene i de største norske byene blitt så populære som bosteder? Endringen i den sosiale sammensetningen i flere sentrale byområder, fra lavere til høyere sosiale lag i befolkningen, gentrifisering, ser ut til å være en internasjonal trend. Forklaringer på hvorfor gentrifiseringen foregår har i hovedsak vært knyttet til produksjon, livsstil/konsum og til feminisering av arbeidslivet. I denne artikkelen diskuterer vi også en alternativ tilnærming til fenomenet, som tar utgangspunkt i at preferansene for å bosette seg sentralt også har en praktisk forankring. I den daglige organisering av et hverdagsliv, der de fleste voksne er yrkesaktive, blir lange avstander mellom bolig og arbeid, avhengighet av et middels bra eller dårlig kollektivtilbud og tidsbruk i bilkøer svært negative faktorer. Reduksjon av avstander, frigjøring fra motoriserte transportmidler og økt tilgjengelighet til ulike typer av tilbud og aktivitetsmuligheter, letter hverdagslivets organisering. Feminiseringen av arbeidslivet er med på å øke betydningen av slike faktorer. Empirien er hentet fra en større survey gjennomført i Oslo, Bergen og Trondheim Prosjektet er finansiert av Norges forskningsråd gjennom Byutviklingsprogrammet 1

2 Byutviklingen i Norge i etterkrigstida har vært kjennetegnet av en spredning av funksjoner og utbygging av forsteder og drabantbyer. På begynnelsen av 90-tallet så det imidlertid ut til at denne utviklingen endret retning (Engebretsen 1996). I mange store og mellomstore byer har befolkningsøkningen i ytterområdene og omlandet enten avtatt eller stabilisert seg, mens befolkningen har økt i de sentrale byområdene (Engebretsen 1996; Larsen & Saglie 1995). De fleste byene har hatt netto vekst i folketall i disse områdene. Mellom 1990 og 1996 var for eksempel den årlige gjennomsnittlige befolkningsveksten i Oslo og Akershus størst i Oslo indre sone (Fosli & Lian 1999). Trenden ser med andre ord ut til å være snudd fra en suburbanisering til en begynnende reurbanisering (Engebretsen 1996; Frønes & Brusdal 2000). Dette tyder på at folk har endret preferanser når det gjelder kvaliteter ved bolig, bomiljø og bosted. Etterspørselen etter sentralt beliggende boliger har ført til at boligprisene i sentrale byområder har økt og særlig i områder som tidligere hadde lav status. 1 Denne utviklingen er felles for mange av storbyene i Vesten og går under betegnelsen gentrifisering (Glass 1964; Zukin 1987; Munt 1987; Caulfield 1992; Kasarda, Appold, Sweeney & Sieff 1997; Moss 1997). 2 Det betyr at områder i indre by som tidligere var kjennetegnet av fattigdom og slum er blitt populære som boligområder for middelklassen. I Norge er blant annet Kampen, Rodeløkka og Grünerløkka i Oslo og Møllenberg Rosenborg i Trondheim trukket fram som eksempler på gentrifisering. Flyttebevegelsene som registreres tyder på at stadig flere ønsker å bo mer sentralt i byområdene. Dette blir ofte tolket som uttrykk for en økende interesse for en urban livsstil, med lett tilgang til kultur og underholdning. Internasjonale undersøkelser viser at disse nye bybeboerne for en stor del har typiske middelklassekjennetegn: de består for en stor del av folk med god utdanning i administrative og/eller tekniske yrker (McDowell 1997; Munt 1987). Disse nye byboerne verdsetter andre goder og har ulike preferanser enn de tradisjonelle forstadsbeboerne: 2

3 To some extent, also, gentrifiers locational preferences reflect their withdrawal from a transportation and distribution infrastructure that they perceive as being archaic. Many of them prefer walking or bicycling to work instead of making a long journey to the city by car or by train. Similarly, they abandon suburban shopping centres for the smaller scale of shops and the range of goods and services available in the city (Zukin 1987:144). I Norge er det relativt lite kunnskap om folks motiver for å bosette seg sentralt i byene. I hvilken grad er de nye bybeboerne annerledes enn de som er bosatt i forstedene? Hvilke motiver for valg av bosted er det som uttrykkes i de indre og ytre bydeler? I hvilken grad har flyttemotivene eller bostedspreferansene sammenheng med livsfase eller livsstil, og er det mulig å si noe om ønsket om å bo sentralt er en trend i tiden? Og finnes det en spesifikk urban levemåte, eller er aktivitetsmønstrene knyttet til andre forhold? I denne artikkelen vil vi belyse og drøfte disse spørsmålene. På grunnlag av resultater fra en større survey-undersøkelse i Oslo, Bergen og Trondheim, vil vi se nærmere på hva som skiller befolkningsgruppene i de indre og de ytre bydelene. Svarene på disse spørsmålene gir grunnlag for å diskutere hvilke konsekvenser dette kan ha for utviklingen i de norske storbysamfunnene. Før vi legger fram de empiriske resultatene vil vi presentere og diskutere ulike teoretiske perspektiver som har vært brukt for å forklare gentrifisering. Ulike perspektiver på gentrifisering Gentrifisering innebærer at den sosiale sammensetningen av befolkningen i byområder endres ved at folk fra middelklassen flytter inn i tradisjonelle arbeiderklasseområder. I nyere studier av fenomenet er det gjerne den nye middelklassen som er gjenstand for omtale, eller den nye serviceklassen, knyttet til finans og ny teknologi (McDowell 1997). 3

4 Hamnett (1991) påpeker at gentrifisering både er et fysisk, økonomisk, sosialt og kulturelt fenomen. Gentrifisering innebærer som regel en rehabilitering og fornying av boligene innenfor det aktuelle området for å tilfredsstille kravene som de nye beboerne har. En forbedring av boligstandarden fører til økte priser og ofte en endring fra leiebolig til selveierbolig. Utskifting av arbeiderklasse med middelklasse er en klar sosial endring som også betyr et kulturelt skift og som gir området en annen identitet. Drivkreftene bak gentrifiseringen har vært gjenstand for en lang og omfattende debatt i fagmiljøene. Utfordringen er å forklare hvorfor relativt velstående middelklassefolk begynner å bosette seg i tradisjonelle arbeiderklassestrøk i indre by. Det har i hovedsak vært tre ulike forklaringsmodeller som har vært lansert, med vekt på henholdsvis produksjon, konsum og livsstil og feminisering av arbeidslivet. Produksjon Neil Smith (1979; 1986; 1987; 1992; 1996) har vært hovedtalsmannen for en økonomisk eller produksjonsorientert tilnærming for å forklare fenomenet gentrifisering. Smith hevder at gentrifisering har mer med kapitalens bevegelser enn med menneskers flyttinger å gjøre, og at endringer i næringsstrukturen med avindustrialiseringen av sentrale byområder fører til et gap mellom den potensielle verdien av sentrale eiendommer og den faktiske verdien ( rent gap (Smith 1979)). Dette skaper et marked for reinvesteringer i bysentra, med utbygging av nye boligområder sentralt i byen. Aker brygge i Oslo (Akers mekaniske verksted), Nedre Elvehavn (TMV), Teglverkstomta og Ilsvikøra (Ila jern) i Trondheim er eksempler på byutviklingsprosjekter som utnytter næringsarealer (tradisjonell industri som verksted, verft og teglsteinsproduksjon) til nye formål som bolig, men også til handels- og restaurantvirksomhet. Slike eksempler er egnet til å illustrere drivkrefter bak gentrifiseringen som vektlegges av Smith og andre. De nybygde 4

5 boligene er relativt kostbare, og de som flytter inn skiller seg ut fra beboere i tilgrensende områder som tidligere hadde tilknytning til næringsvirksomheten i området. Disse eksemplene fra Oslo og Trondheim illustrerer at kapitalen går dit hvor det er penger å hente. De nedslitte næringslokalene for industrier i nedgang representerte et økonomisk potensial. Slik som de lå, utgjorde de et rent gap som ventet på å bli tettet. Når dette uutnyttede potensialet blir stort nok, vil det, ifølge Smith, skje en gentrifisering initiert av økonomiske interesser på bolig- og/eller tomtemarkedet. Kapitalen vil bli investert der avkastningen er størst. I dette perspektivet er altså gentrifiseringen kapital- og produksjonsdrevet. Mekanismen er marxistisk kapitallogikk kapitalens bevegelser er hoveddrivkraften; folks eventuelle ønsker og valg tillegges liten betydning. Konsum og livsstil En tilbudsside trenger imidlertid en etterspørselsside. Det må være en gruppe av potensielle kjøpere av slike nye prosjekter og rehabiliterte boliger i tradisjonelle arbeiderklassestrøk. David Ley (1980; 1986; 1994; 1996) er hovedrepresentanten for motpolen til produksjonsperspektivet. Leys utgangspunkt er at gentrifisering ikke kan forklares uten at man tar utgangspunkt i de enkelte aktørenes valg. I dette perspektivet er gentrifisering knyttet til den individuelle konsumentens preferanser og initiativ, og de kulturelle aspektene er knyttet til sosiale endringsprosesser. Endringen i sammensetningen av arbeidsstokken fra den manuelle arbeiderklassen til hvitsnipparbeidere og en ny middelklasse i kunnskaps- og tjenesteproduksjon med en levemåte orientert mot større grad av individualitet, status og konsum har skapt andre krav til tilbud i tilknytning til bostedet. Estetisering av hverdagslivet gjennom økt interesse for kultur og estetikk (Featherstone & Lash 1999) er en side av denne orienteringen som gjør tradisjonelle bydeler interessante for et befolkningssjikt som vektlegger det ikke-standardiserte og ikke-konforme. Disse bydelenes 5

6 identitet gir historisk/kulturelle elementer av betydning for vurderingen av dem. Zukin (1987:135) sier det slik: it is not so much a literal place as a cultural oscillation between the prosaic reality of the contemporary inner city and an imaginative reconstruction of the area s past. Ulikheter i livsstil og oppfatninger om det gode liv er også grunnlag for forskjellene i ønsker om bolig og bosted. Livsstilsbegrepet er imidlertid langt fra entydig. Innenfor sosiologien går arven tilbake til de sosiologiske klassikerne Veblen, Weber og Simmel. Veblen var, i sin bok The theory of the leisure class (1976 [1899]), en av de første som hevdet at bestemte typer av konsum var en måte å demonstrere sin makt på. Et av Veblens poenger var at livsstil gjennom forbruk har en distanseskapende effekt mellom samfunnsgrupper og en integrerende effekt innenfor grupper. Utgangspunktet for Max Webers (1971) refleksjoner om livsstil var skillet mellom klasser og statusgrupper, hvor den førstnevnte bestemmes av forholdet til produksjon, mens den sistnevnte kan knyttes til det som i vid forstand kan forstås som forbruk. Georg Simmel analyserer utviklingen av det moderne bysamfunn ved å identifisere bymenneskenes samhandlingsmønstre og væremåter i sitt essay om storbyenes åndsliv (1981 [1902]). Siden byen utsetter det enkelte menneske for utallige impulser, må det urbane mennesket beskytte seg selv. Dette skjer gjennom en form for blaserthet og distanse. På den andre siden må den enkelte anstrenge seg for å bli lagt merke til i denne upersonlige konteksten; hun eller han må overdrive sine uttrykksformer, for eksempel gjennom iøynefallende forbruk. Felles for de tre klassikerne er at de analyserer utviklingen av det moderne samfunn der bl.a. sosiale variasjoner i forbruk og levevis knyttet til forbruk fokuseres ved siden av forholdet til produksjon og dermed klassetilhørighet. 6

7 Pierre Bourdieu (1986) tar opp disse koplingene i sine teorier. Han mener at man må tilbake til den objektive samfunnsklasse som individet stammer fra for å bestemme livsstilen. Forholdet til produksjon står i fokus, men det er ikke tilstrekkelig å fokusere på den økonomiske kapital for å forstå forskjellen og maktkampen mellom klassene. Rivalisering og kamp mellom klasser utspilles også på livsstilens og forbrukets område, og her er det et spørsmål om smak. Bourdieu skiller derfor mellom ulike former for kapital: Økonomisk kapital (penger, eiendommer m.v.); kulturell kapital (sosialisering av individet i vid forstand); sosial kapital (sosiale forbindelser, nettverk, ære, prestisje etc.) og symbolsk kapital (signaler/symbolverdier som knyttes til ulike forhold, både materielle ting og smak, preferanser og typer av forbruk og aktiviteter). Livsstil kan forstås som et sett av handlinger som er basert på en smakskode, som er bestemt av individets symbolske og kulturelle kapital, og som muliggjøres gjennom tilgang på økonomisk kapital. Valg av boligområde vil dermed kunne knyttes til de ulike kapitaldimensjonene, der utdanning og inntekt vil være sentrale. Feminisering av arbeidslivet Et tredje perspektiv på gentrifiseringen er feminisering av arbeidslivet (Bondi 1991; 1999), og noen snakker også om feminisering av byen (Wilson 1991). Wilson hevder at byen er et frigjørende sted for kvinner. Det normative konvensjonelle trykket kan oppleves mindre i et uoversiktlig bysamfunn enn i bygda og småbyen. Den moderne byen har gjort det mulig for kvinner å få utdanning og arbeid og etter hvert gitt kvinner mulighet til å eksperimentere med nye roller og andre jobber som følge av den teknologiske og økonomiske utviklingen (Wilson 1991). Kvinner har økt sin deltakelse på arbeidsmarket betydelig i løpet av de siste år, og stadig flere av dem arbeider heltid (Vikan 2001). Kvinners økte yrkesdeltakelse har tre effekter som har betydning for utvikling av bysamfunnet: inntektsøkning, tidspress og flere hushold med én person/enslige forsørgere. 7

8 Flere yrkesaktive kvinner betyr høyere husholdsinntekt og dermed også større kjøpekraft på boligmarkedet. Likhet i parforhold mht. utdanning og yrkesstatus vil imidlertid kunne øke forskjellen mellom hushold. Middelklassehushold vil komme økonomisk bedre ut av det enn arbeiderklassehushold når situasjonen endres fra én til to yrkesaktive. Resultatet blir økte klasseforskjeller, også på boligmarkedet. Drabantbyen eller suburbia knyttes ofte til en patriarkalsk samfunnsorden, med mannen som hovedforsørger og kvinnen som bakkemannskap i hjemmet (Saegert 1980; Thompson 1993). Utformingen av drabantbyområdene med separering av bolig og arbeid, forutsatte nærmest hjemmehusmoren. 3 Når de aller fleste kvinner med barn etter hvert også har yrkesarbeid, blir lange avstander mellom bolig og arbeidsplass en tidsmessig ulempe. Forskning viser at kvinner har kortere arbeidsreiser enn menn, også når man kontrollerer for ulikheter i yrkesstatus (Hjorthol 2000). En sentralt lokalisert bolig eller bolig nær arbeidsplassen sparer tid, og betyr også at bil blir mindre nødvendig for å komme seg på arbeid. Kvinners økte yrkesaktivitet har gjort dem mer økonomisk uavhengige og er en av grunnene til at det har blitt flere hushold som består av én person eller enslige forsørgere med barn. Sentrale byområder vil antakelig være mer attraktive enn ytterområder for enslige yrkesaktive med et mer utadrettet sosialt liv enn barnefamilier. Dette er et poeng som bl.a. Liz Bondi (1999) tar opp i en studie av gentrifisering i Edinburgh. Kort drøfting av perspektivene Det er lett å se problemer knyttet til de to første perspektivene på gentrifisering. Et hovedproblem for produksjonsperspektivet er at det blir vanskelig å forklare at det nettopp er boliger i indre bydeler man investerer i. Hvorfor ikke kontorbygg, kafeer og forretninger? Ideen om rent gap forutsetter en potensiell tomteverdi av sentrale byområder som ennå ikke er realisert når investeringene ifølge teorien skjer. Det er lett å tenke seg at sentrale byområder har verdi, men i perioder hvor indre by er forslummet, er det vanskelig å se for seg at 8

9 investorer tar sjansen på å bygge boliger der. Poenget er at investorer først vil investere i boliger i indre by når man er sikker på at det finnes etterspørsel etter å bo i indre by (jfr. Ley, sitert i Hamnett 1991:181). Flere empiriske studier har da også konkludert med at rent gap ikke er noen tilstrekkelig betingelse for gentrifisering (Beauregard 1986; Clark 1988; Badcock 1989), men det finnes også nyere empiriske studier som mener å finne belegg for rent gap - hypotesen (Smith & DeFilippis 1999). Utfordringen for etterspørselsperspektivet er å forklare hvorfor den nye middelklassen får endrete preferanser mht. bosted. Som nevnt har mange forsøkt å forklare dette med framveksten av nye servicenæringer (jfr. McDowell 1997; Hamnett 1991), men det at man har moderne tjenesteytende næringer lokalisert i sentrum kan jo ikke forklare hvorfor de ansatte ønsker å bo i sentrum. Bank og forsikring og diverse servicenæringer har alltid vært lokalisert i bysentra, og flere har påpekt at svært mange eller de fleste av de ansatte i slike yrker fremdeles foretrekker å bo i forstedene (Beauregard 1986; McDowell 1997). Også Neil Smith har anført tilsvarende innvendinger: But the conundrum of gentrification does not turn on explaining where middle class demand comes from. Rather, it turns on explaining the essentially geographical question of why central and inner areas of cities, which for decades could not satisfy the demands of the middle class, now appear to do so handsomely (Smith 1987: ). Et lite overbevisende forsøk på en forklaring er presentert av Lyons (1996), som forsøker å forklare gentrifisering med at grensene mellom arbeid og fritid er mindre skarpe enn før. 4 Dette kan imidlertid like gjerne være et argument mot gentrifisering, i og med at det innebærer at det er lettere å jobbe hjemme og/eller utenom normalarbeidsdagen og dermed at man får færre og mindre belastende arbeidsreiser. Det er også vesentlige problemer knyttet til å benytte Bourdieus habitus-begrep for å forklare gentrifisering. I den grad dette har vært gjort empirisk, har det vært brukt på allerede etablerte 9

10 gentrifiserte områder, for eksempel kunstnermiljøet på Manhattan (Bridge 2001). Problemet er at Bourdieus teori om habitus er en funksjonalistisk teori om hvordan klasseidentitet bevares gjennom forbruksatferd, og den lider dermed av det samme problemet som alle funksjonalistiske forklaringer; den kan ikke forklare endring. Og det er nettopp det gentrifisering er: noen begynner å bosette seg i indre by, og det er i strid med middelklassens tradisjonelle preferanser (Bridge 2001). 5 Bourdieus begreper kan derimot brukes for å beskrive kjennetegn ved befolkningen i ulike deler av byene. Det tredje perspektivet, med vektlegging av kvinners inntog på arbeidsmarkedet, er en annen type forklaringsmodell som tar utgangspunkt i et historisk faktum og som dermed også lettere kan forklare endring. Dette fenomenet kan ses som et viktig grunnlag for økningen i antall skilsmisser og i antall eneforsørgere på sytti- og åttitallet. Eneforsørgere er ofte er blant de økonomisk dårligst stilte, og mange av dem har vært mer eller mindre nødt til å bosette seg sentralt og billig i indre bydeler. Men for enslige er samtidig indre by et område som kan tilby korte avstander så vel til arbeid som til barnehager og til underholdningstilbud. Så det å bo sentralt i by har sannsynligvis vært ønsket fra mange enslige forsørgere og enslige uten barn. Men en del av dem var i utgangspunktet nødt til å bosette seg i sentrale områder som ikke var særlig populære, men som kanskje ble populære etter hvert. Selv om dette kvinneperspektivet på gentrifisering antakelig er viktig nok, så spørs det om det er tilstrekkelig som forklaringsfaktor. Samtidig med og dels som en forutsetning for kvinnenes inntog på arbeidsmarkedet skjedde det en kolossal økning i andelen av befolkningen med høyskole- og universitetsutdanning. 6 Ut over sytti- og åttitallet ble studenttallet mangedoblet i storbyene. Studentene ble flere, og studiene ble lengre. Parallelt med økningen i studenttallet økte radikaliseringen av ungdomskulturen på syttitallet. Denne politiske ungdomskulturen var ikke bare kjennetegnet av demonstrasjoner mot amerikansk imperialisme og Vietnamkrig, den var også kjennetegnet av demonstrasjoner for å bevare gamle trehusbebyggelser, motstand mot sanering, husokkupasjoner og kollektive boformer. 10

11 At baby-boomen etter 2. verdenskrig og radikaliseringen av ungdomskulturen på slutten av 60-tallet kan ha vært vesentlige faktorer bak gentrifiseringsprosessene i mange storbyer utover på syttitallet, er ifølge Wessel (1988) anført som forklaringsfaktorer i en del tidlige bidrag i gentrifiseringslitteraturen og særlig i nordamerikanske bidrag. Med unntak av for eksempel Allen (1980) er slike faktorer imidlertid i liten grad trukket fram i den tradisjonelle gentrifiseringsdiskusjonen, som i stor grad har vært preget av konflikten mellom aktør- og strukturforklaringene. Men både Caulfield (1994) og Ley (1996) trekker fram nettopp slike politisk-kulturelle faktorer i et forsøk på å forklare grunnlaget for den nye middelklassens preferanser for kultur og urbanitet. Vår oppfatning er at den radikale ungdoms- og studentbevegelsen på begynnelsen av 70-tallet høyst sannsynlig har hatt stor betydning for gentrifiseringen av norske storbyer, i hvert fall om man skal forsøke å forklare hvordan gentrifiseringen har startet. Disse opprinnelige gentrifisererne var dels politisk motiverte, men antakelig var mange av dem også av økonomiske grunner tvunget til å bosette seg i upopulære og uhippe områder (jfr. Butler 1997:111). En slik pioner -beskrivelse er også gjort av Mats Franzén (2002) i hans analyse av gentrifisering av Södermalm i Stockholm og Ottensen i Hamburg. Wessel (1988), Hamnett (1991) og Lees (2000) har gitt gode oversikter og oppsummeringer av de klassiske posisjonene i gentrifiseringsdebatten. Hamnetts (1991) bidrag kan forstås som et forsøk på å bygge bro over den tradisjonelle motsetningen mellom aktør- og strukturforklaringene. Ifølge Hamnett (1991:186) er det tre betingelser som må være oppfylt for at gentrifisering skal kunne finne sted: A) det må finnes et tilbud av potensielle gentrifiserbare områder i indre by; B) det må finnes en gruppe potensielle gentrifiserere; C) det må finnes et segment av den nye serviceklassen med en kulturell preferanse for å bo i sentrale byområder. Hvor dette segmentet kommer fra eller oppstår er noe uklart både hos Hamnett (1991) og hos andre. Hamnett nøyer seg med å anta at dette er en ny middelklasse med andre preferanser 11

12 enn den tradisjonelle middelklassen. Han nevner i en bisetning at preferansene for å bo sentralt også kan ha å gjøre med at boligene i forstedene er for dyre, men det synes å være en underliggende premiss både hos Hamnett og andre at det ikke er mangel på ressurser som fører til at folk bosetter seg sentralt, snarere tvert om. I tillegg antas det at preferansene for å bo sentralt i byene er knyttet til interesse for urban livsstil, kunst og kultur. Vi har i likhet med Caulfield (1994), Ley (1996) og andre antatt at gentrifiseringen av storbyene i stor grad har startet ved at unge og radikale studenter og andre begynte å bosette seg i indre by. Disse opprinnelige gentrifisererne hadde antakelig politiske og praktiske grunner for å bosette seg sentralt i byen. Det kan godt være at de også var smaksavantgardister, men deres bostedsvalg hadde ikke først og fremst med estetisering og urban smak å gjøre. Hovedgrunnen til at de bosatte seg i uhippe sentrale byområder var antakelig dårlig økonomi og god tilgjengelighet. 7 Det synes som om det etter hvert er relativt stor enighet i faglitteraturen om at gentrifisering skjer ved at en ny middelklasse med preferanser for kultur og estetikk og urban livsstil bosetter seg i indre by. I hvilken grad de første gentrifisererne også antas å bli værende og endre verdier (fra hippies til yuppies), varierer i litteraturen. Men uansett synes det å være en generell antakelse om at de første gentrifisererne etterfølges av andre og muligens mer pengesterke grupper. Hvilke mekanismer er det så som fører til at også andre ønsker å bosette seg i sentrale byområder, og som dermed bidrar til å forsterke en begynnende gentrifisering? Her synes faglitteraturen å være mer samstemt i å legge avgjørende vekt på kulturelle verdier og urban livsstil knyttet til byens tilbud av kafé- og kulturliv. Det er i hovedsak bare innenfor kvinneperspektivene på gentrifisering at andre og mer praktiske begrunnelser har noen sentral plass. McDowell (1997) trekker for eksempel fram betydningen av korte avstander mellom arbeid, skole, barnehage og bolig for å få hverdagens timeplan til å gå opp. 12

13 Det kan synes som om mye av de tradisjonelle motsetningene mellom aktør- og strukturforklaringer ikke er like sterke lenger. Den klassiske diskusjonen har for en stor del vært en diskusjon om hvordan gentrifiseringen starter; mao. hva som kom først av investeringer og etterspørsel. Etter hvert som gentrifisering og reurbanisering har fått fornyet kraft med høykonjunkturene mot slutten av 1990-tallet, er det åpenbart at det er et stort marked for å bygge boliger i indre by, og at det skjer en tilstrømning av både kapital og mennesker til indre by. Et alternativt perspektiv på gentrifisering Som nevnt er det ikke så mange bidrag i litteraturen om gentrifisering som legger vekt på de mer prosaiske og praktiske sidene ved å bo i by versus i forstedene. Men det spørs om ikke nettopp forholdet mellom kvalitetene ved å bo i by og i forstad er en vesentlig faktor for å forklare tilstrømningen til byene. Vi tror en hovedmekanisme i den pågående gentrifiseringen av storbyene er at forstedenes relative fortrinn som boområde er redusert både fordi bomiljøet i de indre bydelene er forbedret på flere måter, og fordi bomiljøet i ytre byområder og forsteder kan ses som forverret. I tillegg kan framveksten av privatskoler ha hatt betydning for at barnefamilier ser indre bydeler som attraktive bomiljøer. Blant eldre er det tendenser til salg av boliger med hage i ytterområdene av byene til fordel for leiligheter i sentrale bydeler. Bedre bomiljø i indre by Flere har trukket fram at de opprinnelige gentrifisererne gjerne var studenter og andre som var midlertidig fattige på kapital, men ressurssterke i mange andre henseender. Leieboerforeningene som ble etablert på 70-tallet, og som kjempet for byfornyelse på beboernes premisser, hadde sitt utspring i disse gruppene (Engelstad, Hjorthol & Skogseid 13

14 1977; Franzén 2002). Interesse for restaurering og bevaring av gamle hus kombinert med økende tilgang på kapital (etter hvert som studentene kom i jobb), har ført til at mange eldre byområder er blitt pusset opp og rehabilitert. I tillegg til den private innsatsen for å forbedre områdene, har mange av de nye beboerne også engasjert seg politisk for å redusere trafikkbelastninger, rehabilitere områder, ruste opp bakgårder osv. Denne innsatsen har i sin tur bidratt til at slike områder er blitt mer attraktive, og trukket til seg nye grupper. Som nevnt av Lees (2000) er dessuten reurbaniseringen i mange land ønsket av de politiske myndigheter. I Oslo indre øst er det for eksempel investert betydelige offentlige midler både for å forbedre bomiljøet i indre by (forhindre segregasjon) og for å tilfredsstille moderne miljøhensyn. Den kompakte by anses som miljømessig overlegen den spredte by, først og fremst fordi det antas at den kompakte by genererer mindre transport (Newman & Kenworthy 1989; Næss 1993; jfr. også diskusjonen om høyhus i Oslo). Færre fordeler i forstedene Bakgrunnen for utflyttingen til forstedene har tradisjonelt vært at disse både har kunnet tilby større boliger, et bedre fysisk oppvekstmiljø for barn med natur- og miljøkvaliteter og tryggere sosiale omgivelser. På alle disse områdene har imidlertid forstedenes relative fortrinn blitt gradvis redusert de senere år. Boligene i de sentrale byområdene er tradisjonelt ofte små, men med utbygging av loft, sammenslåing av leiligheter og nybygde barnevennlige boområder er ikke dette like typisk som før. 8 Når det gjelder natur- og miljøkvaliteter, har det skjedd svært mye i storbyene i løpet av de siste år, dels som en følge av de første gentrifiserernes politiske nærmiljøaksjoner og trafikkaksjoner på 70-tallet. Det er etablert bilfrie områder, gatetun, miljøgater og lekeparker samt at det har foregått en storstilt oppussing og rehabilitering av bygårder og bakgårder. En rekke sentrale byområder er etter hvert skjermet for trafikk. Det kanskje beste eksemplet på dette i Norge er omvandlingen av store deler av indre Oslo øst fra et trafikkhelvete til et trafikkskjermet boområde i dag. 14

15 Samtidig har trafikkbelastningen på innfartsveiene til byene økt. Det betyr både at trafikkens ulemper i større grad enn før havner utenfor bykjernen, og at arbeidsreisene (til og fra jobb) tar lengre tid. I Osloområdet har det vært gjennomført framkommelighetsmålinger gjennom hele 1990-tallet, og de viser at det tar lengre tid å komme på jobb med bil i dag enn det gjorde for ti år siden på de viktigste innfartsveiene (Prosam 2001). Og endelig er forestillingen om storbyen som farlig kanskje i ferd med å blekne. Denne forestillingen har lange tradisjoner i Norge. Ifølge Myhre (1990) kan den spores i hvert fall tilbake til midten av 1800-tallet. Enkelte forskere trekker nå fram storbyen som et positivt oppvekstmiljø (Lidén 1999). Sturla Falck hevder for eksempel at voldskriminalitet ikke er et typisk storbyfenomen og at slik kriminalitet ikke er økende i Oslo (Falck 1999). En undersøkelse av problematferd blant ungdom i Oslo viste at denne var redusert fra 1992 til 1996 (Bakken 1998). Det er også dokumentert at selvmordsratene ikke lenger er høyere i byområder enn ellers i landet (Mehlum 2000), og Bjørgo og Haaland (2001) dokumenterer at det er minst like mye vold, konflikt og gjenger blant ungdom i Skedsmo som i fire store norske byer. Privatskoler som alternativ til geografisk segregasjon I tillegg til de nevnte faktorene knyttet til natur og miljø, trafikk og sosiale forhold, er framveksten av private skoler i byene også et moment som kan gjøre det mer akseptabelt for mange barnefamilier å bo i tradisjonelt ressursfattige områder. Det har vært en klar økning både av antall private grunnskoler og av antall elever som går i private skoler de senere årene, selv om andelen av grunnskoleelevene som går på private skoler fremdeles er lav. Andelen er imidlertid høyere i byene, og særlig i Oslo. Her går rundt fem prosent av grunnskoleelevene i private skoler (Statistisk sentralbyrå 2001). Andelen er størst i de vestlige bydelene, både indre og ytre, men også i indre østlige bydeler som Grünerløkka/Sofienberg er andelen høyere enn bygjennomsnittet. Selv om hovedbegrunnelsen for å sende barna til private skoler antakelig er at man oppfatter de private skolene som bedre 15

16 enn de offentlige skolene, kan det også være en strategi for å unngå at barna omgås ressursfattige barn eller fremmedspråklige barn. I så fall er det rimelig å anta at mange norske barn i innvandrertette bymiljøer blir sendt til private skoler. 9 Linda McDowell (1997) peker nettopp på at middelklassemødre som er bosatt sentralt i London vektlegger muligheten til å sende barna til private skoler. Robson og Butler (2001) hever at utdanningsmarkedet etter hvert er blitt like viktig for bostedsvalg i storbyområdene som arbeidsmarkedet og boligmarkedet. Hypoteser og datagrunnlag Hypoteser Ut fra de teoriene vi har diskutert og vårt perspektiv med vektleggingen av de praktiske sidene ved å bo i hhv. by og forstad, har vi formulert tre hovedgrupper av hypoteser om gentrifisering i Oslo, Bergen og Trondheim: 1. Ulikheter i befolkningssammensetning i indre og ytre bydeler er knyttet til både utdanning, kjønn og politiske standpunkter. I og med at vi har identifisert studenter som de opprinnelige gentrifiserere, forventer vi å finne relativt flere med høy utdanning i indre by enn i ytre by. Videre vil vi også forvente at det er politiske forskjeller mellom befolkningen i indre og ytre by. Vi har argumentert for at gentrifisering er en videreføring av den radikaliserte ungdomskulturen på syttitallet, og vi forventer følgelig flere med venstrepolitiske standpunkter i indre by enn i ytre by. 2. Bostedsmotiver er minst like mye knyttet til praktiske forhold som til kulturelle aspekter. Blant de faktorene vi har beskrevet over, er det lagt vekt på at balansen mellom fordelene ved å bo i indre kontra ytre bydeler er endret i de indre bydelenes favør. Vi forventer derfor at forhold som letter hverdagslivets organisering gjennom tilgjengelighet vil bli tillagt vekt. Feminiseringsperspektivet betyr at kvinner antakelig vil legge større vekt på slike faktorer enn menn. 16

17 3. Urbane livsstiler eller levemåter er like mye et uttrykk for tilgjengelighet som kjennetegn ved personene, f.eks. i form av utdanning eller kulturell kapital. Data Det empiriske materialet vi baserer oss på, stammer fra en komparativ undersøkelse av bostedsvalg og bymiljø i Oslo, Bergen og Trondheim som ble gjennomført i april/mai Utvalget er et representativt personutvalg i tre like kohorter (30 35 år, år og år), som også er fordelt likt mellom kjønn. Utvalgene i de tre byene er delt likt mellom bosatte i indre og ytre bydeler. Skillet er i hovedsak gjort i overensstemmelse med de inndelinger kommunene selv bruker, og som også oppfattes som meningsfullt for beboerne. 10 I Oslo følger grensen mellom indre og ytre bydeler i hovedsak Kirkeveiringen. I Trondheim omfatter indre by sentrumsområdet (Midtbyen), Øya, Singsaker, Rosenborg og Lademoen, og i Bergen Bergenhus bydel. De andre delene av byene tilhører da ytre bydeler. Denne inndeling er grov og skiller ikke mellom de ulike bydelene innenfor de indre og ytre sonene. Våre analyser må vurderes ut fra dette grunnlaget og betraktes som oversiktsanalyser. Undersøkelsen er gjennomført postalt, der respondentene selv fylte ut et spørreskjema. 11 Bruttoutvalget var ca personer i hver by. Svarprosenten ble 37 prosent, varierende fra 39 prosent i Trondheim til 35 prosent i Oslo. Nettoutvalget er ca personer. Svarprosenten var høyest i den midtre kohorten i Trondheim, med 43 prosent blant både kvinner og menn. Den var lavest blant menn i de yngste kohortene i Oslo og Bergen. Svarprosenten er relativt lav, men omtrent på det nivå man kan forvente ved postale spørreundersøkelser i dag. Det er imidlertid klart at en så pass lav svarprosent kan innebære problemer knyttet til datas representativitet. Problemene knyttet til lav svarprosent er imidlertid størst dersom man ønsker å benytte data til å vise hvor utbredt bestemte fenomener er. For eksempel kan en lav svarprosent innebære at det er problematisk å anta at utbredelsen av høy utdanning i utvalget er korrekt for hele populasjonen. Det kan for eksempel tenkes at 17

18 det i større grad er folk med høy utdanning som har svart. Disse problemene knyttet til representativitet har vi imidlertid dels tatt hensyn til ved å benytte stratifiserte utvalg. Vi ønsker å sammenligne indre og ytre by, og når vi har trukket delutvalg fra indre og ytre by, er problemene knyttet til representativitet redusert. Det er lite sannsynlig at det skulle være systematiske forskjeller i tilbøyeligheten til å svare mellom folk med høy utdanning i indre by og i ytre by. Det innebærer at det er mulig at data ikke er representative for andelen med høy vs. lav utdanning i utvalget totalt, men sannsynligvis er data representative når det gjelder forskjellen i andelene med høy utdanning i indre og ytre by. I tillegg er formålet med dataanalysene i stor grad å studere sammenhenger mellom bosted, inntekt, utdanning osv. og ulike avhengige variabler. Det kan argumenteres for at problemene knyttet til lav svarprosent er atskillig mindre når det er sammenhenger mellom variabler man ønsker å studere enn dersom man ønsker å få oversikt over utbredelsen av bestemte fenomener. Dersom en lav svarprosent skulle bidra til at de sammenhengene man finner i utvalget ikke er representative for populasjonen, måtte det være en systematisk forskjell i disse sammenhengene mellom de som har svart og de som ikke har svart. Et eksempel kunne være at de med høy utdanning i indre by i utvalget skulle være systematisk annerledes når det gjaldt etterspørselen etter kultur enn de med høy utdanning i indre by i populasjonen. Det virker usannsynlig at utvalget skulle være skjevt på slike måter. Det kan tenkes at høyt utdannete er overrepresenterte i utvalget, men det er usannsynlig at frafallet av respondenter er systematisk skjevt knyttet til sammenhengene mellom de uavhengige og avhengige variablene som vi er interessert i å studere. Spørsmålene i undersøkelsen er knyttet til fire hovedtema: bostedsvalg og flyttemotiver i dagens situasjon og bakover i tid; arbeid og arbeidsreiser, inkludert en arbeidsreisehistorie, aktiviteter og reiser; oppfatninger om boligområder og holdninger til miljø. I tillegg kommer bakgrunnsvariabler som utdanning, sivilstatus, partipreferanser, inntekt og opplysninger om husholdningen. I det følgende behandler vi resultatene fra de tre byene samlet. 18

19 Høyere utdanning i indre by Tabell 1 viser at det er svært små forskjeller i inntektsfordelingen mellom befolkningsgruppene etter bosted. Tabell 1 inn omtrent her Vi finner en liten overvekt av de høyere inntektsgrupper i de indre bydelene i forhold til i de ytre, men forskjellen gir ikke noe grunnlag for å si at det er spesielle inntektsgrupper som foretrekker indre bydeler mer enn de ytre eller omvendt. Ser vi på utdanningsnivået, uttrykket for den kulturelle kapitalen, finner vi derimot betydelige forskjeller, jfr. tabell 2. Tabell 2 inn omtrent her Utdanningsnivået er betydelig høyere i de indre bydelene enn i de ytre bydelene, i tråd med våre hypoteser og med hva litteraturen om gentrifisering forteller. Og det er spesielt for gruppene med høy utdanning at forskjellen er størst. Mens det er 43 prosent av de som bor i indre bydeler som har høyere universitets- eller høyskoleutdanning, er det 30 prosent i de ytre bydeler. Dette er sammenfallende med resultatene fra internasjonale studier (McDowell 1997; Munt 1887; Zukin 1987). Den nye og velutdannete middelklassen er sterkere representert enn andre utdanningsgrupper i de sentrale byområdene, der både jobbtilbudet og det kulturelle tilbudet er mest omfattende. Det er god tilgjengelighet til det man kan kalle urbane kvaliteter. Feminiseringsperspektivet peker på byen som en gunstig arena for kvinners utfoldelse. Vi har også poengtert at særlig for enslige kvinner er de sentrale bydelene med god tilgjengelighet av verdi. Og dette bekreftes i våre data: Av bosatte kvinner med universitets- og 19

20 høyskoleutdanning på høyeste nivå i indre by er 40 prosent ugift, separert eller skilt. I de ytre bydelene er andelen 28 prosent. Blant menn er andelene henholdsvis 30 og 12 prosent. Vår antakelse om at vi ville finne en større andel personer med venstrepolitiske standpunkter i indre enn i ytre bydeler viser seg også å holde stikk. Blant de som bor i indre bydeler sier 43 prosent at de ville stemme Ap, SV eller RV dersom det var stortingsvalg i morgen. Tilsvarende andel i ytre bydeler er 35 prosent. Går vi nærmere inn på ulike udanningsgrupper og kohorter, finner vi også en markert tendens til at de som var unge/studenter på 70-tallet og som flyttet til indre by da de var år, i større grad enn andre sympatiserer med venstrepolitiske partier, og dette gjelder særlig de som har høyere universitetsutdanning. I denne gruppen er det hele 67 prosent som sier de ville stemme på Ap, SV eller RV; 33 prosent vil stemme SV og 23 prosent vil stemme RV. Dette er som forventet. Det er denne gruppen som kommer nærmest den gruppen vi tidligere har identifisert som de første gentrifisererne. Den klare oppslutningen om venstrepolitiske partier kan indikere at de første gentrifisererne nettopp var politisk bevisste ungdommer/studenter som flyttet til indre by av politiske, men også av praktiske grunner. Blant de med høyere universitetsutdanning er det svært markerte politiske skiller etter bosted i denne aldersgruppen. Oppslutningen om partiene på venstresiden er gjennomgående høy, bortsett fra blant de med høyere universitetsutdannelse som konsekvent har bodd i ytre by siden studietida (20 29 år). Det kan med andre ord se ut til at studentene på 70-tallet i stor grad bosatte seg i indre eller ytre by avhengig av politiske oppfatninger. Her må vi imidlertid ta et lite forbehold. Vi har målt politiske preferanser i dag, og ikke spurt om politiske preferanser i ungdommen. Vi har ingen garanti for at preferansene har vært stabile. Det er mulig at folk som har bodd i indre by har blitt mer radikale etter hvert, og at folk som har bodd i ytre by er blitt mer konservative med årene. Vi antar likevel at preferansene er forholdsvis stabile, og i hvert fall at de som stemmer på venstrepartier i dag var minst like radikale på syttitallet. 20

Eli Støa og Bendik Manum Friluftsliv og bærekraft: en del av problemet, eller en del av løsningen? Dokumentasjonsrapport case 2: Fritidsboliger

Eli Støa og Bendik Manum Friluftsliv og bærekraft: en del av problemet, eller en del av løsningen? Dokumentasjonsrapport case 2: Fritidsboliger Rapport Eli Støa og Bendik Manum Friluftsliv og bærekraft: en del av problemet, eller en del av løsningen? Dokumentasjonsrapport case 2: Fritidsboliger Trondheim, mars 2013 NTNU Norges teknisk-naturvitenskapelige

Detaljer

2. Befolkningens oppfatninger om det gode liv og det gode samfunn

2. Befolkningens oppfatninger om det gode liv og det gode samfunn 2. Befolkningens oppfatninger om det gode liv og det gode samfunn 2.1. Innledning Dette kapitlet beskriver verdioppfatninger i den norske befolkningen. Det forteller dermed noe om hva folk flest forstår

Detaljer

Du kommer ikke ut uten at det blir brukt vold

Du kommer ikke ut uten at det blir brukt vold Kriminologiska institutionen Du kommer ikke ut uten at det blir brukt vold En kvalitativ studie om menns forståelse rundt vold i den utsatte drabantbyen Groruddalen Examensarbete 15 hp Kriminologi Kriminologi,

Detaljer

Den samfunnsmessige avkastning av utdanning Erling Barth, ISF

Den samfunnsmessige avkastning av utdanning Erling Barth, ISF Den samfunnsmessige avkastning av utdanning Erling Barth, ISF Innledning Det er bred politisk enighet om å prioritere utdanning. Vi bruker mer på utdanning enn de fleste andre land i verden. Utgiftene

Detaljer

Oppvekst i to multietniske boligområder

Oppvekst i to multietniske boligområder Susanne Søholt Oppvekst i to multietniske boligområder i Oslo Utviklingsprogrammet for flerkulturelle bomil- 313 Prosjektrapport 2001 BYGGFORSK Norges byggforskningsinstitutt Susanne Søholt Oppvekst i

Detaljer

Når troen tar Nye veier

Når troen tar Nye veier Pål Ketil Botvar og Ann Kristin Gresaker Når troen tar Nye veier En studie av pendling mellom kristne og nyåndelige miljøer KIFO Rapport 2013: 1 Pål Ketil Botvar og Ann Kristin Gresaker NÅR TROEN TAR NYE

Detaljer

Jo Saglie og Signe Bock Segaard Grenseløs frivillig foreldreinnsats? En dokumentasjonsrapport

Jo Saglie og Signe Bock Segaard Grenseløs frivillig foreldreinnsats? En dokumentasjonsrapport Jo Saglie og Signe Bock Segaard Grenseløs frivillig foreldreinnsats? En dokumentasjonsrapport Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor Bergen/Oslo 2013 Senter for forskning på sivilsamfunn

Detaljer

Hva gjør terroren med oss som sivilsamfunn? Dag Wollebæk, Bernard Enjolras, Kari Steen-Johnsen og Guro Ødegård

Hva gjør terroren med oss som sivilsamfunn? Dag Wollebæk, Bernard Enjolras, Kari Steen-Johnsen og Guro Ødegård Hva gjør terroren med oss som sivilsamfunn? Dag Wollebæk, Bernard Enjolras, Kari Steen-Johnsen og Guro Ødegård Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor Oslo/Bergen 2011 Senter for forskning

Detaljer

Ett år og klar for barnehagen? Foreldres forståelser av små barns omsorgsbehov 1

Ett år og klar for barnehagen? Foreldres forståelser av små barns omsorgsbehov 1 Barn nr. 2 2007:29 47, ISSN 0800 1669 2007 Norsk senter for barneforskning Ett år og klar for barnehagen? Foreldres forståelser av små barns omsorgsbehov 1 Sammendrag Spørsmålet i artikkelen er om et fokus

Detaljer

Egen bolig - også når helsa svikter? SBF51 / A 06017 ISBN 82-14-03441-8. Evaluering av nye omsorgsboliger for hjelpetrengende eldre. www.sintef.

Egen bolig - også når helsa svikter? SBF51 / A 06017 ISBN 82-14-03441-8. Evaluering av nye omsorgsboliger for hjelpetrengende eldre. www.sintef. SBF51 / A 06017 ISBN 82-14-03441-8 Egen bolig - også når helsa svikter? Evaluering av nye omsorgsboliger for hjelpetrengende eldre HANNE BOGEN TORUNN KVINGE KARIN HØYLAND BJØRG ØSTNOR www.sintef.no Desember

Detaljer

Frivillig deltid kun et spørsmål om tid?

Frivillig deltid kun et spørsmål om tid? AFI-rapport 4/2014 Cathrine Egeland og Ida Drange Frivillig deltid kun et spørsmål om tid? Arbeidsforskningsinstituttet, r2014:4 i ARBEIDSFORSKNINGSINSTITUTTETS RAPPORTSERIE THE WORK RESEARCH INSTITUTE'S

Detaljer

Skal jeg bli eller skal jeg gå?

Skal jeg bli eller skal jeg gå? Skal jeg bli eller skal jeg gå? Hva motiverer arbeidstakere til å ville slutte i jobben sin, og hva baserer de den endelige avgjørelsen på? En studie av kjerneområdene i StatoilHydros forretningsområde

Detaljer

Hindringer for deltakelse i multietniske

Hindringer for deltakelse i multietniske Marit Ekne Ruud Hindringer for deltakelse i multietniske boligområder Utviklingsprogrammet for flerkulturelle bomil- 299 Prosjektrapport 2001 BYGGFORSK Norges byggforskningsinstitutt Marit Ekne Ruud Hindringer

Detaljer

En kortrapport fra prosjektet Konfliktlinjer i utmarka OLVE KRANGE KETIL SKOGEN

En kortrapport fra prosjektet Konfliktlinjer i utmarka OLVE KRANGE KETIL SKOGEN Naturen i Stor-Elvdal, ulven og det sosiale landskapet En kortrapport fra prosjektet Konfliktlinjer i utmarka OLVE KRANGE KETIL SKOGEN Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring NOVA

Detaljer

Den nye studiehverdagen

Den nye studiehverdagen Evaluering av Kvalitetsreformen DELRAPPORT 6 Den nye studiehverdagen Per Olaf Aamodt, Elisabeth Hovdhaugen og Vibeke Opheim Evaluering av Kvalitetsreformen Delrapport 6 Den nye studiehverdagen Per Olaf

Detaljer

MAL FOR PROGRAM - og AKTIVITETSPLAN

MAL FOR PROGRAM - og AKTIVITETSPLAN Boligsosialt handlingsprogram Program og aktivitetsplan 2012-2015 MAL FOR PROGRAM - og AKTIVITETSPLAN Innhold 1 Sammendrag... 3 2 Innledning... 3 2.1 Formål med programmet... 3 2.2 Bakgrunn... 4 2.2.1

Detaljer

Rapporter. Tor Morten Normann. Forsvars- og politipersonell som har deltatt i internasjonale operasjoner. Reports 38/2013. Veteraners levekår

Rapporter. Tor Morten Normann. Forsvars- og politipersonell som har deltatt i internasjonale operasjoner. Reports 38/2013. Veteraners levekår Rapporter Reports 38/2013 Tor Morten Normann Veteraners levekår Forsvars- og politipersonell som har deltatt i internasjonale operasjoner Rapporter 38/2013 Tor Morten Normann Veteraners levekår Forsvars-

Detaljer

Thorbjørn Hansen. Boligsamvirkets rolle i den sosiale boligpolitikken

Thorbjørn Hansen. Boligsamvirkets rolle i den sosiale boligpolitikken Thorbjørn Hansen Boligsamvirkets rolle i den sosiale boligpolitikken 319 Prosjektrapport 2002 BYGGFORSK Norges byggforskningsinstitutt Thorbjørn Hansen Boligsamvirkets rolle i den sosiale boligpolitikken

Detaljer

HVA FORMER NEDRE GLOMMA I FREMTIDEN? Utarbeidet for Regionrådet for Nedre Glomma R-2010-043

HVA FORMER NEDRE GLOMMA I FREMTIDEN? Utarbeidet for Regionrådet for Nedre Glomma R-2010-043 ? Utarbeidet for Regionrådet for Nedre Glomma R-2010-043 R-2010-043 HVA FORMER NEDRE GLOMMA I FREMTIDEN Dokumentdetaljer Econ-rapport nr. Prosjektnr. R-2010-043 5z090166 ISBN 978-82-8232-131-0 ISSN 0803-5113

Detaljer

Flere tette bysentra gir mer effektive norske byregioner

Flere tette bysentra gir mer effektive norske byregioner Flere tette bysentra gir mer effektive norske byregioner 2 FLERE TETTE BYSENTRA GIR MER EFFEKTIVE NORSKE BYREGIONER DAMVAD.COM For information on obtaining additional copies, permission to reprint or translate

Detaljer

Den kommersielle ungdomstiden

Den kommersielle ungdomstiden Fagrapport nr. 6-2004 Ragnhild Brusdal Den kommersielle ungdomstiden En studie av forbruket til elever i ungdomsskolen og videregående Fagrapport nr. 6-2004 Tittel Den kommersielle ungdomstiden. En studie

Detaljer

Det sømløse transportsystem

Det sømløse transportsystem Inge Brechan Randi Hjorthol Frode Longva Liva Vågane TØI rapport 1154/2011 Det sømløse transportsystem Et forprosjekt om bedre utnytting av transportsystemet i Oslo og Akershus TØI rapport 1154/2011 Det

Detaljer

Integrert, men diskriminert

Integrert, men diskriminert IMDi-rapport 9-2008 Integrert, men diskriminert en undersøkelse blant innvandrere fra Afrika, Asia, Øst-Europa og Sør- og Mellom-Amerika Visjon Like muligheter og like levekår i et flerkulturelt samfunn

Detaljer

Levekår for personer med nedsatt funksjonsevne:

Levekår for personer med nedsatt funksjonsevne: Anna Kittelsaa Sigrid Elise Wik Jan Tøssebro Levekår for personer med nedsatt funksjonsevne: Fellestrekk og variasjon Anna Kittelsaa, Sigrid Elise Wik og Jan Tøssebro Levekår for personer med nedsatt

Detaljer

Jon Horgen Friberg. Ungdom, fritid og deltakelse i det flerkulturelle Oslo

Jon Horgen Friberg. Ungdom, fritid og deltakelse i det flerkulturelle Oslo Jon Horgen Friberg Ungdom, fritid og deltakelse i det flerkulturelle Oslo Jon Horgen Friberg Ungdom, fritid og deltakelse i det flerkulturelle Oslo Fafo-notat 2005:16 1 Fafo ISSN 0804-5135 2 Innhold Forord...

Detaljer

Betydningen av arbeid for funksjonshemmedes. med deres dagligliv i forhold til andre livskvalitetsområder

Betydningen av arbeid for funksjonshemmedes. med deres dagligliv i forhold til andre livskvalitetsområder Førsteamanuensis Gunnar Vold Hansen Høgskolen i Østfold Avd. helse-og sosialfag 1757 Halden gunnar.v.hansen@hiof.no Betydningen av arbeid for funksjonshemmedes tilfredshet med deres dagligliv i forhold

Detaljer

Ett år med arbeidslivsfaget

Ett år med arbeidslivsfaget Ett år med arbeidslivsfaget Læreres og elevers erfaringer med arbeidslivsfaget på 8. trinn Anders Bakken, Marianne Dæhlen, Hedda Haakestad, Mira Aaboen Sletten & Ingrid Smette Rapport nr 1/12 NOva Norsk

Detaljer

Trygve Gulbrandsen og Guro Ødegård Frivillige organisasjoner i en ny tid. Utfordringer og endringsprosesser

Trygve Gulbrandsen og Guro Ødegård Frivillige organisasjoner i en ny tid. Utfordringer og endringsprosesser Trygve Gulbrandsen og Guro Ødegård Frivillige organisasjoner i en ny tid Utfordringer og endringsprosesser Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor Oslo/Bergen 2011 Senter for forskning

Detaljer

Evaluering av MOT i ungdomsskolen

Evaluering av MOT i ungdomsskolen R Evaluering av MOT i ungdomsskolen Rapport 2010-05 Proba-rapport nr. 2010-05, Prosjekt nr. 916 ISSN: 1891-8093 HB, LEB, 9. september 2010 Offentlig Rapport 2010-05 Evaluering av MOT i ungdomsskolen Utarbeidet

Detaljer