Meningens logikk. tenke mer klart og tydelig på mulige svar (del III). Jeg gir naturligvis en forenklet

Transkript

1 Meningens logikk Einar Duenger Bøhn Professor i Filosofi Universitetet i Agder Hva er meningen med livet? Spørsmålet er utvilsomt interessant; det trenger mer presisering enn motivering. I det følgende skal jeg derfor først presisere spørsmålet i tilstrekkelig grad (del I-II), før jeg gir en modell for hvordan vi kan tenke mer klart og tydelig på mulige svar (del III). Jeg gir naturligvis en forenklet modell, men leseren kan og bør stille seg spørsmålet om hva som eventuelt mangler i modellen, og om tilføyelsen av det utgjør noen forskjell for resultatet mitt. Jeg er i det følgende ikke så opptatt av det korrekte svaret på spørsmålet som jeg er av modellen for å tenke klart og tydelig omkring spørsmålet. Vi må som kjent først ha spørsmålet klart for oss før vi forsøker å svare på det. I. For det første er det viktig å ha klart for seg hva slags liv det er vi etterspør meningen til, og hvorfor. Det er naturligvis menneskelivet slik vi kjenner det på godt og ondt vi som mennesker etterspør meningen til, men det er ikke gitt i våre dager at det er det vi bør etterspørre meningen til. Hvorfor ekskludere alle andre dyrearter? Hvorfor ekskludere plantelivet? Hvorfor ekskludere alt biologisk liv utenom oss mennesker hvis vi bare er én del av et mangfold av biologisk liv? Debatten vil naturligvis se annerledes ut om vi inkluderer alt biologisk liv, ikke bare vår egen type liv. I våre darwinistiske dager, uavhengig av teologisk tenkning, har det å bare etterspørre meningen til menneskelivet en uklar motivasjon. Men i det følgende vil jeg begrense meg til tradisjonen og fokusere 1

2 utelukkende på mening i forhold til menneskelivet. Men, som sagt, leseren kan og bør stille seg spørsmålet om hva tilføyelsen av annen type liv til modellen gjør av forskjell for resultatet. For det andre er det viktig å skille begrepet om mening fra andre forskjellige begreper det er lett å blande sammen med mening, spesielt begrepene om moral og lykke. Moral omhandler først og fremst hvordan vi bør oppføre oss mot hverandre, mot andre dyr, og (kanskje) mot naturen. Lykke her mer folkelig forstått omhandler en bestemt type (ikke hvilken som helst) tilstand av glede, tilfredsstillelse og fornøydhet med tilværelsen. 1 Mening derimot omhandler poenget med å fortsette livet. 2 Spørsmålet om meningen med livet, slik jeg forstår det, er derfor: gitt at vi lever her og nå, hva er poenget med å fortsette? Poenget med å fortsette er her ment å være den mest fundamentale grunnen til å fortsette. Det er ikke gitt at poenget med å fortsette livet omhandler hvordan vi bør oppføre oss mot andre eller en slags tilstand av glede, tilfredshet og fornøydhet med tilværelsen; poenget med å fortsette kan være noe annet enn oppførsel og mentale tilstander. Begrepet om mening sammenfaller derfor verken med begrepet om moral eller begrepet om lykke. 3 At mening er noe annet enn moral og lykke finnes det utallige eksempler på, men et velkjent og godt eksempel fra fagfilosofien finner vi hos Bernard 1 Begrepet om lykke er notorisk vanskelig å definere, men jeg forsøker her å forholde meg til, uten å si for mye om det vi vanligvis mener med lykke utenfor de mer filosofisk skolerte sirkler. Denne mer folkelige lykken er ikke det som for eksempel fanges opp av det tekniske begrepet eudaimonia man finner hos Aristoteles. 2 Som Camus (1955: 3) kan vi si det er bare et filosofisk spørsmål, og det er spørsmålet om selvmord; med andre ord: Hva er poenget med å fortsette? 3 Merk at alt som er moralsk er normativt, men ikke alt som er normativt er moralsk. Hvordan vi bør resonnere er for eksempel alltid et normativt anliggende, men det er ikke alltid et moralsk anliggende. Mening er også noe normativt, men behøver ikke dermed være moral eller lykke. 2

3 Williams (1981: ch.2), hvor han forestiller seg en delvis fiktiv versjon av maleren Paul Gauguin. 4 Gauguin var bosatt og gift med fem barn i Danmark da han forlot dem alle til fordel for å bli maler i Paris. Vi kan forestille oss at både i forhold til moral og lykke burde Gauguin rett og slett ikke ha gjort det; vi kan forestille oss at det var umoralsk og at han aldri ble lykkeligere som kunstner i Paris enn han var som familiefar i Danmark. Allikevel er det noe som taler til fordel for Gauguins avgjørelse, nemlig meningen med livet. Kanskje var Gauguins liv mer meningsfullt som maler i Paris enn som familiefar i Danmark. Det følger selvfølgelig ikke fra dette eksemplet alene at Gauguins handling var det han burde ha gjort alt i alt, det skal vi komme tilbake til senere, men vi kan se allerede nå at Gauguins handling ikke var umiddelbart irrasjonell. Mening kan være med på å berettige handlinger som ikke er berettiget ut ifra moral eller lykke. Mening er derfor heller ikke det samme som moral eller lykke. Det kan selvfølgelig være at når alt kommer til alt så er det å handle moralsk og være lykkelig meningen med livet, men det jeg forsøkte å uttrykke ovenfor er bare at siden begrepene er forskjellige er ikke det noe vi simpelthen kan ta for gitt. Spørsmålet om hva poenget er med å fortsette er rett og slett ikke det samme som spørsmålet om hvordan vi bør oppføre oss, eller hva vi bør gjøre for å bli lykkelige. Og derfor er det heller ikke gitt at svarene sammenfaller, selv om det kan være at de gjør det. 5 4 Merk at alt vi trenger for argumentets skyld er å forestille oss en mulighet. Det spiller ingen rolle om det faktisk er tilfelle. 5 Noen vil her tenke på Aristoteles, hvor moral, lykke og mening nettopp ser ut til å samles under begrepet eudaimonia (se også Flanagan, 2009). Jeg benekter et slikt bilde, og opererer her med andre begreper om moral, lykke og mening, men det er en for stor diskusjon til å kunne tas her. 3

4 Vi må også skille begrepet om mening fra begrepet om en intensjon bak livet. Vi kan ikke ta for gitt at poenget med å fortsette livet er gitt ved en intensjon bak livet; det kan være et poeng med å fortsette livet selv om det ikke er noen intensjon bak livet. Vi må også skille begrepet om mening fra begrepet om årsaken til livet. Vi bør ikke ta for gitt at poenget med å fortsette livet har noe som helst med årsaken til at det er liv å gjøre; det kan være et poeng med å fortsette livet selv om årsaken til livet er en ren tilfeldighet (uten noen intensjon bak). Til slutt er det viktig å skille begrepet om at mening kan gi som vi har og skal se en egen type berettigelse for en handling (forskjellig fra berettigelsen vi finner i moral og lykke) fra begrepet om at mening er det som motiverer handlingen. Det kan for eksempel være at Gauguins handling får en viss berettigelse ut ifra mening uten at Gauguin selv var motivert ut ifra mening, og det kan i andre tilfeller være at man er motivert ut ifra mening uten at meningen gir noen som helst berettigelse for handlingen; det kan for eksempel være at man rett og slett tar feil angående av hva mening er. Dette siste kommer vi tilbake til senere. Men spørsmålet om meningen med livet, forstått som poenget med å fortsette livet, er fortsatt tvetydig, og det på mer enn en måte. En enkel måte å se dette på er ved å sette det opp i en 4x2 meningsmatrise, som følger: Individuelt Kollektivt Subjektiv 1 Meningen i livet mitt 2 Meningen i livet Objektiv 3 Meningen med livet mitt 4 Meningen med livet 4

5 Subjektiv + Objektiv 5 Meningen for livet mitt 6 Meningen for livet Betydning 7 Meningen av livet mitt 8 Meningen av livet Spørsmålet i boks 1 er: Hva er det som oppleves som meningsfullt i mitt liv? Svaret på dette vil ofte variere fra person til person, da vi ofte opplever ting forskjellig. Spørsmålet i boks 2 er: Hva er det som oppleves som meningsfullt i vår type liv som sådan? Svaret på dette vil ikke variere fra person til person, da det er ment som noe felles opplevd for alle som lever vår type liv. Spørsmålet i boks 3 er: Hva er den faktiske meningen med mitt liv? Svaret på dette kan variere fra person til person, da vi alle er og lever til dels forskjellig. Spørsmålet i boks 4 er: Hva er den faktiske meningen med livet som sådan? Svaret på dette vil ikke variere fra person til person, da det er ment som noe felles for alle som har og lever vår type liv. Spørsmålet i boks 5 er: Hva er det som ikke bare oppleves som meningsfullt i livet mitt, men som også, i tillegg, faktisk er verdig den opplevelsen? Svaret på dette vil ofte variere fra person til person, da vi ofte opplever ting forskjellig, og forskjellige ting kan være verdig den opplevelsen. Spørsmålet i boks 6 er: Hva er det som ikke bare oppleves som meningsfullt i livet som sådan, men som også, i tillegg, faktisk er verdig den opplevelse? Svaret på dette vil ikke variere fra person til person, da det er ment som noe felles opplevd for alle som har og lever vår type liv og som i tillegg faktisk er verdig den generelle opplevelsen. Spørsmålet i boks 7 er: Hva er betydningen av livet mitt? Det vil si, hva slags forskjell har livet mitt gjort? Svaret på dette vil variere fra person til person, da vi alle har forskjellig betydning for resten av verden. Spørsmålet i boks 8 er: Hva er betydningen av livet som sådan? Det vil si, hva slags forskjell har livet gjort? Svaret på dette vil ikke variere fra person til 5

6 person, da det er ment som en felles betydning av livet som sådan, for resten av verden. 6 Merk, for det første, at hvert av spørsmålene i boks 1-8 er forskjellige fra hverandre, og må derfor ikke blandes sammen, og for det andre, at ordene i kursiv i boks 1-8 er tekniske termer som ikke er ment å ha en naturlig betydning utover den jeg her gir dem. Boks 1-8 gir oss begrepslige skiller som vårt naturlige språk ikke har noen entydige ord for å trekke opp, noe som antakeligvis er grunnen til at disse skillene ofte overses i diskusjoner omkring meningen med livet. Det er også viktig å skille spørsmålene om mening fra spørsmålet om livet er verdt å leve. 7 Dette siste spørsmålet kan stilles angående et enkelt liv: Er mitt liv verdt det? og om livet som sådan: Er livet verdt det? Men ingen av disse to spørsmålene er det samme som et spørsmål om livets mening. Livets verdi kan avhenge av noe annet enn mening. Livet kan også ha en verdi selv om det ikke er noe poeng i å fortsette. For å oppsummere det viktigste: (i) når vi stiller oss spørsmålet Hva er meningen med livet? etterspør vi poenget med (den fundamentale grunnen til) å fortsette livet, gitt at livet av en eller annen grunn er slik det er, her og nå; (ii) det er ingen forutsetning om at dette poenget er basert på en bakenforliggende intensjon; og (iii) denne meningen som gir oss poenget med å fortsette kan 6 Fra litteraturen vil jeg for eksempel plassere Taylor (1999) i boks 1; Kierkegaard (1849) (samt mye teologisk tenkning) og Nozick (1981) i boks 4; Wolf (2010, 2015) og May (2015) i boks 5, og Metz (2013) i boks 7 og 8. Frankfurt (1998: ch.7) er vanskelig å plassere, da han kan tolkes inn i boks 1, 3 og 5, men hvis jeg måtte velge ville jeg tolket han inn i boks 3. Jeg vet ikke om noen som kan enkelt plasseres inn i boks 2 og 6, men kanskje May (2015) kan tolkes videre inn i boks 6. 7 Parfit (2011: kap.36) stiller dette spørsmålet. 6

7 forstås på en måte som passer inn i en eller flere av boksene 1-8 ovenfor, så vi må alltid ha klart for oss hvilke av 1-8 det er vi mener. La meg avslutte denne første delen med å si hvilke at boksene 1-8 jeg ikke kommer til å fokusere på, og hvorfor. Boksene 1-2 meningen i livet handler om subjektiv mening, hva som oppleves som meningsfullt. Det er etter min mening ikke så filosofisk interessant, som det er psykologisk interessant. Det finnes en retning innen moderne psykologi som fokuserer på en slik subjektiv mening noen ganger kalt eksistensiell psykoterapi. 8 Men det mer filosofiske problemet er at det er ikke bare hva vi opplever som meningsfullt vi etterspør når vi spør hva meningen med livet er, men hva som faktisk er meningen med livet. Når man som Kierkegaard (1849) eller Camus (1955) lider av eksistensiell fortvilelse hjelper det ikke å bli fortalt at man bare må finne noe som oppleves som meningsfullt for å bli frisk igjen. Man leter etter noe som faktisk er meningsfullt, ikke bare noe som oppleves som meningsfullt. Opplevelsen alene er ikke nok. Det vi opplever som meningsfullt kan også rett og slett være galt. Det kan for eksempel være at Stalin og Hitler opplevde sine respektive livsprosjekter som meningsfulle, men det var ikke av den grunn meningsfulle prosjekter. Se for deg en mulig verden hvor poenget med livet er noe negativt, kanskje gitt ved en sadistisk gud som skapte oss bare for å nyte å se oss plage hverandre til døde. Se for deg følgende to forskjellige mulige utfall i en slik verden: på den ene siden følger vi gudens plan og plager hverandre til døde, og på den andre siden gjør vi 8 To sentrale verker innen denne retningen er Frankl (1969), som kaller det logoterapi, og Yalom (1980). Denne retningen sprer seg også raskt over i såkalt positiv psykologi. 7

8 opprør og slutter å plage hverandre i protest, uansett hva guden måtte finne på av straff for oss. I hvilke av de to utfallene er livet mest meningsfullt? Jeg påstår det er i det siste rebelske utfallet at livet er mest meningsfullt. Som sagt, begrepet om det normative favner bredere enn begrepet om moral, eller lykke. Selv om mening ikke er moral eller lykke, så er det allikevel noe iboende positivt ladet. Stalin og Hitler tok derfor rett og slett feil angående hva som er meningsfullt. Subjektiv mening er derfor ikke det vi til syvende og sist er ute etter når vi etterspør meningen med livet. Opplevelsen av mening er ikke nok; opplevelsen av mening kan rett og slett være gal. Det er selvfølgelig ikke det samme som å si at subjektiv mening ikke er viktig i menneskers liv for det er det men det er ikke tilstrekkelig for det vi er ute etter når vi spør om meningen med livet som et mer filosofisk spørsmål. Boks 7-8 meningen av livet handler om betydningen av livet, hva slags forskjell livet utgjør. Jeg har ingen konkluderende grunn til å ikke fokusere på disse to boksene annet enn at de ikke ser ut til å være det vi først og fremst er interessert i når vi spør om meningen med livet. Spørsmålet om betydningen av et liv fanger opp én form for mening, men er for grovkornet til å fange opp kjernen av hva vi er ute etter, så vidt jeg kan se. Kanskje er poenget med livet å utgjøre en forskjell, og det er lett å tenke i de baner når vi etterspør poenget med å fortsette, men det må da sies noe om hva slags forskjell som er relevant, da alle utgjør en eller annen forskjell bare ved å være til i det hele tatt. Da er vi over i hva poenget er mer nøyaktig, og det passer bedre inn i boksene 3-6, så vidt jeg kan forstå. Betydning er også lett å forveksle med verdi som vi så ovenfor ikke er tilstrekkelig for å fange opp meningen med livet. 8

9 Det videre fokus blir derfor på boksene 3-6, ikke 1-2 eller 7-8. II. Boksene 5-6 handler om at mening er en kombinasjon av et subjektivt og et objektivt element. Meningen for mitt liv/livet oppstår i det riktig nøkkel settes i riktig nøkkelhull, så å si. For Wolf (2010, 2015) betyr dette at mening oppstår i det en person vier seg med en form for kjærlighet til et prosjekt som det er verdt å slik vie seg til. Men hva innebærer det på den subjektive siden å slik vie seg til et verdifullt prosjekt? Må man være seg meningen bevisst? Wolf (2010: ) innrømmer, etter press fra Adams (2010), at man ikke må være seg mening bevisst i form av å være motivert ut ifra å oppnå mening. Da forsvinner fort meningen. Det blir litt som å være forelsket i det å være forelsket i en person heller enn å være forelsket i den personen. Det er det siste som er ekte forelskelse. I motsetning til moral, som omhandler hvordan vi bør oppføre oss mot hverandre, andre dyr og naturen mer generelt, og slik er et upartisk og delvis sosialt fenomen, handler mening om hvordan hver enkelt av oss bør leve, og er slik et partisk og ikke-sosialt fenomen. Mening faller inn under det sokratiske spørsmålet: Hvordan bør vi leve? Det faller som sagt ikke (i hvert fall ikke nødvendigvis) inn under det moralske spørsmålet: Hvordan bør vi oppføre oss? Men mening er allikevel ikke et selvsentrert eller egoistisk fenomen. Både Frankfurt (1998: ch.7) og Wolf (2010) påpeker at det likner i slik forstand mer på kjærlighet. Når man handler ut ifra ekte kjærlighet, så handler man ut ifra det man har kjærlighet til, ikke ut ifra egeninteresse, og på liknende måte, når man handler ut ifra mening, så handler man ut ifra det man finner meningsfullt, ikke ut ifra egeninteresse. Dette kan vi klart se med vårt tidligere 9

10 eksempel, Gauguin. Vi kan lett forestille oss at Gauguin ikke nødvendigvis handlet ut ifra egeninteresse, men ut ifra malerkunsten. Vi kan også lett forestille oss at Gauguin ikke var seg særlig bevisst noen av delene. Han bare handlet ut ifra malerkunsten. Men merk at den menneskelige kognisjon er komplisert. Man kan oppleve mening uten å være seg bevisst at man opplever mening, akkurat som man kan vite at noe er tilfelle uten å være seg bevisst at man vet at det er tilfelle (cf. Williamson, 2000). Så kanskje er det subjektive elementet fortsatt en nødvendig komponent. Kanskje er idéen at mening oppstår når man opplever mening, og det man opplever som meningsfullt faktisk er verdig den opplevelsen, men man allikevel ikke er seg den bevisst i noen vesentlig grad. I Stalin og Hitler sitt tilfelle var ikke prosjektene de opplevde som meningsfullt verdig den opplevelsen. Men er selv det å oppleve mening uten å være seg den bevisst en nødvendig komponent for meningen med livet? Kan det ikke være et poeng å fortsette selv om man ikke opplever noen mening i det hele tatt, bevisst eller ikke? Det hjelper selvfølgelig for meningen i livet at man opplever mening, men trengs det egentlig for at det skal kunne være mening som sådan? Jeg ser ingen grunn til å tro at det er tilfelle. Det trengs for at det skal være mening i livet, men det er ikke et nødvendig krav for en mening med livet, så vidt jeg kan skjønne. Med andre ord, livet kan være objektivt meningsfullt uten et subjektivt element; spørsmålet om meningen med livet er ikke nødvendigvis knyttet til en kombinasjon av et subjektivt element og et objektivt element a la boks 5-6. Dette kan sees ved å forestille seg Einstein sitt liv. Det behøver ikke å ha vært et særlig moralsk liv, ei heller et særlig lykkelig liv, og vi kan lett forestille oss at han ikke en gang opplevde det som særlig meningsfullt, men det kan (og bør) allikevel 10

11 sies å ha vært et meningsfullt liv. Det kan derfor være objektiv mening uten noen form for subjektiv mening (selv om det beste for personen selvfølgelig er om begge deler er til stede). Og som sagt ovenfor, den subjektive komponenten ser ikke ut til å være det vi er opptatt av når vi etterspør mening i mer filosofisk forstand enn psykologisk forstand. Som filosof lurer jeg ikke på om livet kan oppleves som meningsfullt; jeg lurer på om livet er meningsfullt. Men vi er da over i boks 3-4, akkurat der det ultimate filosofiske spørsmålet om hva meningen med livet er hører hjemme. Som Camus (1955:3) sa, det er bare ett filosofisk spørsmål, og det er spørsmålet om selvmord, altså, slik jeg tolker det, hva poenget er med å fortsette. I neste og siste del presenterer jeg en modell for hvordan vi kan tenke mer klart og tydelig på mulige svar på dette spørsmålet. III. La oss fokusere på boks 3 først, for så å finne noe generelt som gjør at vi kan bevege oss over i boks 4 etterhvert. Mennesket har til enhver tid visse dominerende ønsker og behov, og visse oppfatninger om hvordan vi kan best oppfylle de ønskene og behovene. Å handle rasjonelt innebærer å gjøre det som dine oppfatninger sier er best for å oppfylle det du har et dominerende ønske eller behov for, men det krever også at det du har et dominerende ønske eller behov for ikke er tilnærmet verdiløst, i seg selv eller i forhold til alternativer. Så hvis du for eksempel har et dominerende ønske eller behov for å lese om igjen beskrivelsen av hesten som kollapser under hesteveddeløpet i Tolstojs Anna Karenina, og dine oppfatninger sier at den beste 11

12 måten å oppfylle det ønsket eller behovet på er å ta boken ned fra bokhyllen foran deg og bla opp på den og den bestemte siden, så kan det være rasjonelt å følge de oppfatningene. Men hvis du for eksempel har et dominerende ønske eller behov for å håndskrive veitrafikkloven, og dine oppfatninger sier at den beste måten å oppfylle det ønsket eller behovet på er å ta kulepennen opp fra pulten foran deg og begynne å skrive på arkene som ligger foran deg, så er det ikke sikkert det er like rasjonelt å følge de oppfatningene. 9 Hvorfor? Fordi vi kan forestille oss at i det første tilfelle er det noe du får en estetisk nytelse av, og slik sett har en viss verdi, mens i det andre tilfelle er det noe verdiløst, noe du ikke har noen god grunn til å gjøre. 10 Vi kan kanskje også si det slik: i det første tilfelle er det et poeng med handlingen, mens i det andre tilfelle er det ikke noe poeng med handlingen. Det første er derfor en relativt meningsfull handling, mens det siste er en relativt meningsløs handling. Hvis vi forestiller oss at Gauguin har et dominerende ønske eller behov for å dra til Paris for å male, og vi forestiller oss at det som ønsket eller behovet er rettet mot har en viss verdi, da er Gauguins handling i hvert fall til dels en rasjonell og meningsfull handling, i form av at den har et poeng av verdi. (Det spiller ingen rolle om Gauguin opplever det som meningsfullt, bevisst eller ikke.) Men kan vi si at det er meningen med livet til Gauguin? Det er ikke slik at hvilke som helst av Gauguins dominerende ønsker og behov for noe av en viss verdi kan gi meningen med livet hans. Det han har et 9 Wolf (2010) bruker det å gjentatte ganger håndskrive Tolstojs Krig og Fred som et eksempel på et meningsløst prosjekt. Se Parfit (2011: Ch.1 & 5) om det å være rasjonell. 10 Man kan selvfølgelig forestille seg at disse eksemplene går i andre retninger, som for eksempel at noen får en estetisk nytelse av å skrive av veitrafikkloven, men det er greit; jeg trenger bare ett fiktivt eksempel på det motsatte. 12

13 dominerende ønske eller behov for må derimot være noe som gir et poeng med å fortsette livet. Hvis han har et dominerende ønske eller behov for å lese om igjen for ørtende gang beskrivelsen av hesten som kollapser under hesteveddeløpet i Anna Karenina, så gir ikke det alene et poeng med å fortsette livet (han har jo lest den ørten ganger før!), så selv om det en slik handling er rettet mot kan være noe meningsfullt, kan det ikke være meningen med livet hans. Det gir ikke retningen som trengs for at det skal være et poeng med å fortsette. Med andre ord, ikke hvilken som helst x av en viss verdi kan være meningen med livet ditt. Det er også et annet generelt problem her, nemlig et regressproblem (se for eksempel Nozick, 1981:ch.6). Anta at et eller annet x er av en verdi slik at hvis du har et dominerende ønske eller behov for å oppnå x, og du handler etter dine beste oppfatninger deretter, så har du funnet meningen med livet ditt. Problemet er at da reiser spørsmålet seg: Hva er meningen med x? For et hvilket som helst svar, for eksempel at meningen med x er y, reiser bare det samme spørsmålet seg på nytt: Hva er meningen med y? Vi står slik ovenfor et regressproblem. Det å være poenget med livet ser ut til å være noe transitivt: hvis x er poenget med livet, og y er poenget med x, så er y poenget med livet. Så hvis det ikke er en eller annen z som er slik at z er poenget med livet og poenget med z er z, så er det til syvende og sist intet poeng med livet. Så med mindre poenget med poenget med livet ditt er noe selvforklarende som er sitt eget poeng 11, er det lite sannsynlig at det kan være meningen med livet ditt. En eller annen form for gud i henhold til en monoteisme er kanskje det mest kjente forslaget for en slik x som gir meningen med livet og som er sin egen 11 Nozick (1981:Ch.6) flørter med en slik teori. En del teologiske teorier er også av denne art. 13

14 mening, sitt eget poeng. Men hva poenget er med en slik gud ser aldri ut til å være et lukket spørsmål, og dermed ser guden ikke ut til å være i stand til å være sin egen mening, så vidt jeg kan skjønne. Jeg ønsker derfor å heller avslutte med å foreslå et annet relativt godt kjent alternativ, nemlig at meningen med livet ditt ligger i selve søken mot et verdig mål, heller enn i målet i seg selv (cf. Frankfurt, 1999:Ch.7). Det vil si, meningen med ditt liv i form av poenget med å fortsette er å søke mot et verdig mål, meningen er ikke målet i seg selv. Målet gir den nødvendige retningen, men hvis man oppnår det målet bør man finne seg et nytt mål, ellers blir livet fort meningsløst igjen. Det er noe i klisjeen om at meningen oppstår langs veien, ikke i målet. Slik unngår man regressproblemet ovenfor, men reiser det ikke bare en ny form for regress, ved å reise spørsmålet om poenget med å slik søke etter et verdig mål? Nei, for en slik regress stoppes ved at søken etter poenget med å søke etter verdige mål er selv en slik søken som gir mening. Sirkelen er sluttet. Flere ting med et slikt bilde er verdt å merke seg. Søken etter et verdig mål, en søken som gir en mening med livet, har et temporalt aspekt: målet kan ikke være for nært i tid. Hvis det er for nært i tid kan det ikke gi en tilstrekkelig retning. Det er derfor Gauguins (forestilte) dominerende ønske eller behov for å lese om igjen for ørtende gang beskrivelsen av hesten som kollapser under hesteveddeløpet i Anna Karenina ikke alene er tilstrekkelig for å gi en mening med livet hans; målet er ikke bare for enkelt, men også for nært i tid. Målet om å lykkes som maler i Paris er derimot ikke bare vanskelig, men også endeløst, og kan slik gi en tilstrekkelig verdig retning med livet hans. Hvis ønsket om å lese om igjen den bestemte scenen fra Anna Karenina derimot bare er et av mange midler for å oppnå et annet verdig mål som er lenger frem i tid, å for eksempel 14

15 lykkes som maler i Paris, og slik gir en retning med livet på lengre sikt, da kan selv den enkle handling være med på å bidra til en mening med livet. Men, som sagt, ikke hvilket som helst verdig mål gjør nytten, samme hvor langt frem i tid det ligger. Det hjelper ikke å ønske å lese om igjen for ørtende gang den samme scenen fra Anna Karenina en gang langt frem i tid. Det er fortsatt alene ikke tilstrekkelig for en mening med livet. Søken etter et verdig mål må også ha et generelt aspekt (vagt sagt, målet må være tilnærmet en type ): målet kan ikke være for partikulær (vagt sagt, målet kan ikke være tilnærmet en token ). Det å lese en og samme scene fra Anna Karenina om og om igjen kan ikke være meningen med livet, men hvis det er for eksempel en del av et mer generelt studie av estetiske kvaliteter ser ting litt annerledes ut. Da kan det være med på å bidra til en mening med livet. Det ser ut til å være vesentlig for meningen med livet til Gauguin at han viet seg til malerkunsten som sådan, og ikke til for eksempel det å kopiere ett og samme bilde mange ganger. 12 Her ser det derfor også ut til at mening skiller seg fra kjærlighet, kontra Frankfurt (1998:ch.7) og Wolf (2010) sine teorier nevnt tidligere. Når jeg for eksempel handler med ekte kjærlighet til et menneske handler jeg ut ifra det bestemte menneskets ve og vel, ikke ut ifra menneskeheten som sådan, men når Gauguin handler med mening ut ifra malerkunsten handler han ut ifra malerkunsten som sådan, ikke ut ifra et bestemt maleri, eller noe annet liknende partikulært. Men tenk på Wright-brødrene, som konstruerte det første vellykkede flyet. De hadde et veldig partikulært mål som de jobbet mot, nemlig å lage en flyvemaskin, og det kan med all rimelighet sies at det var en mening med livet 12 Men hvis kopieringen av ett og samme bilde mange ganger bare var en del av et mer generelt prosjekt om å perfeksjonere malerteknikker ser ting igjen litt annerledes ut. 15

16 deres (i form av at det var et poeng med å fortsette). Går ikke det imot at meningen med livet må være noe generelt, ikke noe partikulært? Nei. Målet deres var også noe generelt, nemlig å lage en flyvemaskin som sådan. Det vil si, målet var ikke å lage en bestemt, partikulær flyvemaskin, men å lage en type flyvemaskin som fungerte. Og i den grad de til enhver tid forsøkte å lage en bestemt partikulær maskin, var det ikke det som ga meningen med livet deres, men snarere at de laget en flyvemaskin som sådan, og at de utviste stor og banebrytende ingeniørkunst. Den konkrete partikulære flyvemaskinen de konstruerte kunne i prinsippet vært byttet ut med en annen flyvemaskin som gjorde samme nytten, uten at livet deres mistet mening av den grunn. Wrightbrødrene viet seg til ingeniørkunsten akkurat som Gauguin viet seg til malerkunsten. Det er slik sett også noe i klisjeen om at meningen med livet er å vie seg til noe utover og større enn seg selv. Mening, som alle andre verdier, kommer i grader, ikke i form av et enteneller. Søken etter verdige mål kan gi mer eller mindre mening; ikke all slik søken er like meningsfull. Meningen med livet ditt kan også være gitt ved streben etter flere verdige mål, ikke bare ett slikt mål; men det bør ikke være for mange i fare for å bli for fragmentert på en måte som går utover selve søken. Ut ifra hva jeg har sagt så langt kan vi nå også se at moralen kan være meningen med livet. Vi kan forestille oss at en person, en slags ugudelig Mor Teresa, søker moralen som et mål i livet. Selve søken etter den ypperste moralske atferd kan da være med på å gi meningen med livet til denne personen. Men merk at mening og moral er allikevel to forskjellige ting her i form av at 16

17 begrepene er forskjellige og i den grad deres ekstensjon sammenfaller så er det en tilfeldighet, ikke en nødvendighet. 13 Med en slik teori om at meningen med livet er gitt ved veien mot et generelt, men verdig mål relativt langt fremme kan vi også svare på noen andre mulige problemer. Williams (1981:ch.2) spør om et prosjekt som skal gi meningen med livet må lykkes for å være berettiget, og Adams (2010) spør om et prosjekt som skal gi meningen med livet må lykkes for å være meningsfullt. La oss se på det siste problemet først. Må for eksempel Gauguin lykkes som maler i Paris for at livet hans til syvende og sist skal være meningsfullt? 14 Hvis meningen finnes på veien som foreslått ovenfor ser svaret ut til å være et ganske klart nei. Det er i den målrettede søken etter midlene for å oppnå det verdige målet at meningen ligger, ikke i målet i seg selv, så om målet nås eller ikke spiller ikke så stor rolle. Det verdige målet er også som vi så ovenfor som regel noe generelt, ikke noe partikulært; om man lykkes eller ikke med det partikulære målet bør derfor ikke ha noe å si for meningen med livet. Hva med det første problemet? Må Gauguin lykkes som maler i Paris for at livsvalget hans skal være berettiget? Williams (1981: ch.2) argumenterte for at svaret på det er ja, men hvis det vi har kommet frem til ovenfor er riktig, så ser heller svaret ut til å være nei. Det er i den målrettede søken etter midlene for å 13 Kan lykken på liknende måte være med på å gi meningen med livet til en person? Jeg tviler på det, da lykken, i hvert slik vi har forstått dette begrepet her, er i for stor grad en selv-sentrert søken. Mening er i sitt vesen ikke slik selvsentrert. 14 Hva det vil si å lykkes, og i hvilken grad, er selvfølgelig vanskelig å definere, men vi tillater oss å ignorere det her. 17

18 oppnå det verdige målet at meningen ligger, ikke først og fremst i om målet oppnås eller ikke, og berettigelsen må derfor også først og fremst ligge i veien mot målet, ikke i om målet oppnås eller ikke. Det verdige målet er også som vi så ovenfor som regel noe generelt, ikke noe partikulært; om man lykkes eller ikke med det partikulære målet bør derfor ikke ha noe å si for berettigelsen for å strebe etter det generelle målet. Man kan også her tenke seg et alternativt argument som er mer spekulativt og som jeg ikke kan eller vil forsvare her for at Gauguin ikke trenger å lykkes for å være berettiget i sitt valg. I mange tilfeller ligger det en slags nødvendigheten i både det å ville gjøre og det å ville det å ville gjøre det vi gjør; vi klarer rett og slett ikke å ville gjøre eller ville det å ville gjøre annerledes (cf. Frankfurt, 1998:ch.7; Watson, 2004:ch.4). Men hvis Gauguin på en slik måte rett og slett ikke kunne ha handlet annerledes, så er han heller ikke moralsk forpliktet til å handle annerledes, og så lenge valget hans er rettet mot et gode heller enn et onde, ser han dermed ut til å være berettiget i sitt valg. Han gjorde det han kunne gjøre for å oppnå et gode, og kunne ikke ha handlet annerledes, og er dermed berettiget i sitt valg. 15 Vi kan i et slikt argument med fordel sammenlikne Gauguin med Luther, som i følge fortellingen sa: jeg står her og kan ikke gjøre annet. Hvis det Luther strebet mot var et gode, så var Luther berettiget i sin handling; om Luther lykkes eller ikke er irrelevant. På samme måte er det med vår Gauguin: jeg drar til Paris og kan ikke gjøre annet. Om Gauguin lykkes eller ikke er irrelevant for om det er et meningsfullt og berettiget valg. 15 Et slikt argument hviler på et prinsipp om at bør impliserer kan, hvor kan er forstått som at viljen vår ikke gjør det viljesmessig umulig for oss å gjøre det. Dette er et mer kontroversielt prinsipp enn bare at bør impliserer kan, hvor kan er forstått som nomologisk mulig. 18

19 Det er kanskje verdt å minne om at det ikke er snakk om en moralsk berettigelse her, men genuin berettigelse allikevel. Gauguin, som alle andre, står ovenfor mange typer berettigelse. En type er moralsk, en annen type er rasjonell, og enda en annen type er meningsfullhet, for å nevne noen. Noen ganger står disse ulike berettigelsene i konflikt med hverandre, som da Gauguin må ta et valg om å forbli med sin familie i Danmark som er moralsk berettiget eller vie seg til malerkunsten i Paris som heller er meningsfullt berettiget. Det er også verdt å merke seg at vi har sett ovenfor at Gauguin ikke nødvendigvis trenger å lykkes som maler i Paris for å være meningsberettiget i sitt valg, men vi har ikke sett om han er alt i alt berettiget i sitt valg (uavhengig av om han lykkes eller ikke). Det kommer an på hva som veier tyngst i det gitte tilfellet: mening eller moral? Vi har så langt sett på en modell for hvordan vi kan tenke litt klarere og tydeligere omkring spørsmålet om hva meningen med livet ditt er, altså spørsmålet i boks 3 i meningsmatrisen vi så tidligere. Men kan vi nå også si noe mer generelt om spørsmålet i boks 4: Hva er meningen med livet som sådan? Svaret faller ganske naturlig ut av modellen vi har gitt så langt: Meningen med livet som sådan i form av poenget med å fortsette er å søke etter generelle verdige mål. Meningen finnes i selve søken etter slike mål, ikke i målene som sådan. Den videre debatten bør derfor dreie seg om hva slags mål som er verdig en slik søken. Det i seg selv er i hvert fall et av målene som er verdig en slik søken Takk til Paul Leer-Salvesen, Håvard Løkke og alle deltakerne på UiAs etikkworkshop på Fevik i Februar

20 Bibliografi - Adams, R. M. (2010). Comments. I Wolf (2010). - Camus, A. (1955). The Myth of Sisyphus and other essays. Vintage International, Flanagan, O. (2009). The Really Hard Problem. MIT Press. - Frankfurt, H. (1999). Necessity, Volition, and Love. Cambridge University Press (1998). The Importance of What We Care About. Cambridge University Press. - Frankl, V. (1969). The Will to Meaning. Plume Books, Kierkegaard, S. (1849) The Sickness unto Death. Penguin Classics. - May, T. (2015). A Significant Life. The University of Chicago Press. - Metz, T. (2013). The Meaning in Life. Oxford University Press. - Nozick, R. (1981). Philosophical Explanations. Harvard University Press. - Parfit, D. (2011). On What Matters, Vol. 1-2, Oxford University Press. - Taylor, R. (1999). Good and Evil. Prometheus Books. - Tolstoy, L. (1882). A Confession. Penguin Books Great Ideas. - Watson, G. (2004). Agency and Answerability. Oxford University Press. - Williams, B. (1981). Moral Luck. Cambridge University Press. - Williamson, T. (2000). Knowledge and Its Limits. Oxford University Press. - Wolf, S. (2015). The Variety of Values. Oxford University Press (2010). Meaning in Life and Why It Matters. Princeton University Press. - Yalom, I. (1980). Existential Psychotherapy. Basic Books. 20