Nr Solfrid Molland: Ta vare på drømmene dine. Alle trenger Noen.

Transkript

1 Nr Solfrid Molland: Ta vare på drømmene dine Tema: Alle trenger Noen

2 Leder Omsorg Pluss Siden 2009 har Ammerud bo- og kultursenter tilbudt sine beboere kurs i kreativ skriving. I fjor høst ble elever ved Ammerud skole invitert med i prosjektet. Skoleelevene og sykehjemsbeboerne skulle skrive tekster om de samme temaene, for deretter å møtes for samtale og refleksjon. Resultatet er boken Livslinjer tekster på tvers av generasjoner, en bok som formidler livsvisdom, tanker, opplevelser og minner. - Ungdommene og de eldre fikk god kontakt. Vi så hvordan deres livslinjer begynte å knyte seg sammen. På denne måten har vi forhåpentligvis klart å bygge ned institusjonsgrensen mellom sykehjemmet og nærmiljøet. De unge har fått økt kunnskap om hva et sykehjem er, hvilke ressurser eldre mennesker har og en åpnere holdning til dem rundt seg, sier kultur- og nærmiljøarbeider ved Ammerudhjemmet Thomas Møller, som er redaktør av boka. Prosjektet har fått midler fra Helse- og omsorgsdepartementet og Sparebankstiftelsen DnB NOR. Boka koster kr 249,- og kan bestilles ved Pårørendeskolen på tlf eller på nett: bymisjon.no/utgivelser. Foto: Torstein Ihle Informasjonsblad for Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo Tollbugata 3, 0152 Oslo Telefon E-post: firmapost@bymisjon.no Hjemmeside: I redaksjonen: Atle Thingnes Briseid (redaktør) atle.briseid@bymisjon.no Per Frogner (ansvarlig red.) per.frogner@bymisjon.no Torstein Ihle torstein.ihle@bymisjon.no Lay-out: Torstein Ihle torstein.ihle@bymisjon.no Forsidefoto: Torstein Ihle Trykk: Prinfo Unique Opplag: IK-kontrollert innsamlingskonto: Alle trenger vi noen i alle faser av livet. Alderdommen er blitt lengre med åra. Den kan nå dekke flere generasjoner. Den er mer mangfoldig. Og mer vital. Det sier seg selv at eldreomsorgen må endre seg i takt med den. «Omsorg+» er ett svar på nye utfordringer. Denne boformen er tuftet på verdier som deltakelse, selvstendighet og fellesskap. Konseptet er laget for å dekke behovet i en fase av alderdommen der det kreves litt mer tilrettelegging, men ikke full institusjonsomsorg, for at disse grunnleggende livskvalitetene fortsatt kan utfolde seg. I samarbeid med Oslo kommune åpner vi denne høsten «Kampen Omsorg+». 91 leiligheter i et splitternytt bygg i den ærverdige gamle bydelen i Oslo. Dette er framtidas eldreomsorg. Her satses på døgnbemanning, åpenhet mot nærmiljøet, aktivt kulturliv, aktivitet og trim. Og her satses det på det siste innen velferdsteknologi. Men det er ikke bare på denne måten "Kampen Omsorg+" viser glimt inn i framtida. Dette viser også en vei framover i selve samarbeidet mellom kommunen og oss i ideell sektor. Utfordringene for å utvikle velferden for kommende generasjoner, er betydelige. De handler om både kvalitet og kapasitet. Jeg er overbevist om at av samspillet mellom ideell og offentlig sektor vil være helt avgjørende i møte med disse utfordringene. Vi i Bymisjonen har lang og bred erfaring i samarbeidet med både kommune og stat. Vi utfyller og utfordrer hverandre. Vi støtter hverandre og pusher hverandre framover. Vi er både uavhengige partnere og avhengige av nært samspill, om oppgavene skal løses best mulig. Oppgavene er mangfoldige og krevende, ikke bare innen eldreomsorgens ulike felt, fra sykehjem og Omsorg+, til demensomsorg og dagtilbud. Også innen psykiatrien, rusomsorgen, i arbeidet for barn og unge og i det boligsosiale arbeidet er det mye å vinne på et tett og godt samspill mellom offentlige og ideelle aktører. Synet på hva som er beste framgangsmåte og første prioritet i arbeidet er naturligvis ikke sammenfallende hele tiden. Slik må det nødvendigvis være. Slike spenninger er fruktbare, når de håndteres konstruktivt, og bygger på felles verdier. For velsmurte systemer, tekniske løsninger og nye bygg kan aldri alene garantere god omsorg. Den avhenger dypest sett av noe annet. Omsorg handler om det gode møtet mellom oss på tvers av våre ulike roller, livsfaser og personlige historier. Og om velprøvde verdier som deltakelse, selvstendighet og fellesskap. Tema Alle trenger noen s 4 11 Psykisk helse Med livet på vent s Portrettet Solfrid Molland s Fotoreportasje Et liv på Kampen s Frivillig Fru rekvisitt s Æresord Jan Christian Kielland : Babyboom s MILJØMERKET Trykksak 709 Sturla Stålsett generalsekretær 2 3

3 Alle trenger Noen DeL ensomheten Ensomhet er noe alle kan gjenkjenne. 1 av 4 oppgir at de er plaget av det, og 6 av 10 har dårlig samvittighet for ikke å kontakte noen de vet er ensomme. Hvorfor er det så vanskelig å snakke om det? Også personer som har et sosialt nettverk, kan føle seg ensomme. Mange savner fortrolige rom, sier daglig leder av Kirkens SOS i Oslo, Per Morten Clausen. Det er noe allment å kjenne på ensomhet. Alle gjør det. Det er når denne følelsen varer over tid at det kan få konsekvenser som er destruktive, sier Per Morten Clausen, daglig leder av Kirkens SOS i Oslo. 1 av 4 henvendelser til krisetjenesten handler om ensomhet. Clausen har derfor reflektert mye over temaet. Han understreker at også personer som har et sosialt nettverk, kan føle seg ensomme. Ensomhet har ulike aspekter. Det kan handle om sosial isolasjon, altså at man ikke blir oppsøkt av andre og heller ikke kjenner noen å ta kontakt med. Men det kan også dreie seg om at kvaliteten på de sosiale relasjonene man står i ikke er gode. Man savner fortrolige rom, sier han. I en undersøkelse gjort av Ipsos MMI for Norges Røde Kors svarer 22 prosent at de ofte eller av og til er plaget av ensomhet. Samtidig svarer 6 av 10 at de har dårlig samvittighet for ikke å ta kontakt med noen som de vet har behov for det. Hvorfor er det så vanskelig å snakke om ensomhet? Det er vanskelig å få øye på. Vi vil ikke vise det frem, det er forbundet med en mislykkethetsfølelse. Men den bør ikke være der. Det er allmennmenneskelig å føle seg ensom. Det er noe vi bør dele, sier han. Clausen mener dessuten at vi er så lite vant til å snakke om ensomhet at vi mangler språk for det. Vi er engstelige for å såre, trå feil eller ta feil. Vi må våge å snakke om det, for vi tåler jo å høre om det, sier han. Flere kvinner enn menn. Kanskje noe overraskende viser spørreundersøkelsen at det er flere kvinner enn menn som er plaget av ensomhet. Kvinner svarer også oftere at de forsøker å skjule dette. Funnet blir bekreftet av Kirkens SOS, som oftere blir kontaktet av kvinner enn menn. Ensomhet handler jo om savn av gode relasjoner, og Kirkens SOS blir den relasjonen mange savner. Det er bra at folk ringer til Kirkens SOS. Å dele er forebyggende. Samtidig skulle jeg ønske at flere delte med omgivelsene sine, sier han. Han mener det foregår en utvikling i samfunnet mot at vi skal ha fullstendig frihet og samtidig ha tilhørighet. Filosof Lars Fredrik Svendsen kaller det selvtilstrekkelighet. I likhet med filosofen mener Clausen at dette er en umulighet. Å stå i en relasjon innebærer forpliktelser og forventninger. Dermed kan vi ikke samtidig ha full frihet, sier han. Må ta oss tid. Clausen mener vi ikke trenger kurs eller opplæring for å motvirke isolasjon. Det viktigste er at vi tør å åpne opp og snakke om den ensomheten vi alle kjenner på innimellom. Den beste hjelpen mot ensomhet er et medmenneske som tåler å høre, tar den andres fortelling på alvor, som lytter og anerkjenner. Og som har tid, ikke minst. Samtalen er i seg selv lindrende, sier han. 4 5

4 Hvem er hvem? Det er ikke alltid så lett å vite hvem som er en ensom mottaker, og hvem som er en aktiv frivillig, som kanskje selv trenger fellesskap. På St.Hanshaugen Frivilligsentral har de sett flere eksempler på at frivilliginnsatsen kan være en god vei ut av egen ensomhet. Det er fint det at vi ikke alltid vet hvem som er hvem av frivillig og mottaker. Sånn er jo livet, alle kan være ensomme i perioder, sier Sidsel Kvikstad og Sunniva Sved Johanson ved den allsidige sentralen. Mange ganger hver høst får de henvendelser fra folk som vil gjøre en innsats på julaften, fordi de ellers ville sittet alene hjemme. Hver torsdag er det lunsjfellesskap på sentralen. Noen frivillige har enkle oppgaver med å sørge for at den blir til. Så deltar de i fellesskap og aktivitet i stedet for å sitte alene hjemme. Alle trenger Noen Frivillighet som fellesskap De forteller om ressursterke unge som brått kan bli alene fordi den daglige vennekretsen blir spredt etter videregående skole, om eldre som flytter og mister sitt miljø, og en nypensjonert arbeider som mister hele den vante hverdagen med arbeidskamerater. Enkle frivilligoppgaver kan gi nytt liv og nettverk til en isolert hverdag, sier de to over kaffekoppene på frivilligsentralen. - Dagene mine hadde vært mer kjedelige hvis jeg ikke var frivillig. Jeg får venner, og lærer norsk. Robert Emra (21) har bodd i Norge i ti måneder, og snakker allerede et godt forståelig norsk. Han har meldt seg til tjeneste ved Frivilligsentralen på St.Hanshaugen, der oppdraget er å være kontakt for pakistansk gutt som trenger leksehjelp og aktivitetsfølge. Selv er Robert en pakistansk gutt og har bodd de siste oppvekstårene i Tyskland. Med en så variert bakgrunn har han selv stor sosial nytte av å delta i frivilligfellesskapet. Integreringen går lettere, og han rister smilende på hodet når vi spør om han kjenner seg isolert i Norge. Som frivillig både lærer og praktiserer jeg norsk. Jeg får venner. Jeg får brukt meg selv, og blir mer sikker på meg selv. Det å stille seg til disposisjon for andre gjør også dagene mer verdifulle. Jeg hadde hatt det mer kjedelig uten frivillighet, sier Robert, som også har studiekamerater som driver med frivillig arbeid. Hva tror du må til for å unngå ensomhet blant unge i din situasjon? Man må prøve å være sosial, være aktiv i samfunnet, ikke bare vente på andre. Også må du prøve å finne ut hva du vil selv, sier Robert. Tekst og foto: Per Frogner Alle kan være ensomme i perioder. Samlinger om måltid, med samtale og enkle oppgaver motvirker isolasjon, sier Sunniva Sved Johnson og Sidsel Kvikstad ved St.Hanshaugen Frivilligsentral. 6 7

5 Praten går livlig rundt bordet når leder Lars-Erik Rikheim presenterer høstens aktiviteter og utflukter i «Forum for menn». Trening er en av mange aktiviteter hos "Forum for menn". Alle trenger Noen En inkluderende herreklubb Overgangen fra arbeidslivet til pensjonshverdagen kan by på utfordringer. Herrene i «Forum for menn» fyller tomrommet med turer, trening, samtaler og faglig påfyll. Det summer som om det var første skoledag inne på St. Hanshaugen eldresenter. Om lag 15 menn i sin beste alder har tatt plass rundt bordet, og stadig flere kommer til. Karene utveksler treningstips, diskuterer den nye Kon Tiki-filmen og går gjennom sommerens hendelser. Det er oppstartsmøte etter sommeren for Forum for menn, et kultur- og samtaleforum for menn i pensjonsalder. Gutter, dette blir for trangt! Vi flytter oss ut i kafeen, sier leder Lars-Erik Rikheim. Faglig og sosialt. Hver uke møtes karene til faglige og sosiale sammenkomster, gjerne med innlegg fra deltakerne selv og ofte med utflukter til kulturinstitusjoner i byen. De mest sporty treffes på et treningssenter som gir dem rabatter. Og en gang i året reiser de sammen til utlandet. Denne høsten skal de til Madrid. Overgangen fra arbeidsliv til pensjonsalder byr på utfordringer. Man mister den daglige kontakten med kollegaer, og det oppstår et vakum, sier Rikheim. For seks år siden startet han derfor opp forumet. Han mener det hersker en misforstått oppfattelse om at eldre ikke har behov for et aktivt liv, og er overbevist om at fysisk aktivitet og aktiviteter som stimulerer hodet, forebygger isolasjon og depresjon. Kvinner har tradisjonelt vært flinkere til å ta kontakt med andre for å få luftet sine problemer, mens menn har tradisjonelt vært hovedforsørgere. For mange har alt dreid seg om jobb, sier han. Gidder ikke stirre i veggen. Einar Korslund har vært fast deltaker de siste tre årene og kan ikke få fullrost fellesskapet. I likhet med de andre er han altfor sosial til å bli sittende hjemme. Jeg fant ut at jeg måtte aktivisere meg. Jeg gidder jo ikke sitte hjemme og stirre i veggen, sier han. I løpet av de siste årene har 83-åringen opplevd at venner er gått bort. Derfor har han engasjert seg i Ensliges Landsforbund og gjenopptatt kontakten med tre kompiser fra guttedagene på Gjøvik. Den pensjonerte førstemeteorologfullmektigen mener hverdagen ville vært fattigere uten Forum for menn. Personlig er jeg veldig glad for alle aktivitetene. Vi kommer oss ut til museer og tilstelninger vi ellers ikke ville fått oppleve. Jeg hadde nok ikke hatt initiativ til å gå alene, sier han. Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid 8 BYMISJON

6 Alle trenger Noen Gjemt, Men ikke glemt Hvorfor kom det så mange i begravelsen når så få kom på besøk på sykehjemmet? Denne tanken slo medarbeiderene på Ammerudhjemmet bo- og kultursenter. Det var starten på prosjektet «Gjemt, men ikke glemt». Sammen med de pårørende leter de nå opp rester av nettverket som en gang fantes rundt beboerne, trekker inn frivillige og inviterer til et nytt fellesskap rundt sin gamle venn - inne på sykehjemmet. Denne kvelden er det «nettverksmøte» blant pårørende, venner, frivillige og ansatte rundt en av beboerne. Det er Mali (86), moren til Jens og Kari Waagø, som er tema. Hun har utviklet demens, men kjenner godt igjen venner og familie som kommer innom. Nettverket rundt henne etter at hun ble sykehjemsbeboer er bygget på det livet hun har levd tidligere. Familiemedlemmer, gamle venner, medlemmer av husmorlaget hun var med i, en lesesirkel hun deltok i, og frivillige ved sykehjemmet kommer innom. Alternativet kunne vært isolasjon og ensomhet - også på institusjonen. Erfaringene viser at nettverket ofte forsvinner når en person flytter hjemmefra. Hvis da familien bor langt unna, kan en eldre person lett bli mye alene, også på en institusjon, sier prosjektleder Noen av de som deltar i nettverksaktiviteten rundt beboeren Mali på Ammerudhjemmet: Eivind Willoch, frivillig, Jens Waagø, sønn, Lisbeth Johansen Nordin, prosjektleder, Kari Waagø, datter og Per Wollf, mangeårig familievenn. Foto: Per Frogner Lisbeth Johansen Nordin. Denne måten å revitalisere et smuldrende kontaktnett motivirker den ensomheten. Dette har vært en viktig og hyggelig utvikling både for mor og for oss som kommer på besøk. Når man trekker seg tilbake fra verden i en institusjon, er det viktig at verden kommer til deg, sier datter Kari Waagø. Det er flott at dette organiseres fra institusjonen, men det er viktig at det blir naturlige møter, der den enkelte besøkende kan legge lista for sosialt fellesskap selv. Vi har lagt vekt på at det som skjer rundt mor fortsatt skal være som i et hjem, lystbetont og ikke en turnusliste. Hva betyr det for henne? Hun er en utadvendt og sosial person, og vi ser at hun blir mer glad og oppstemt når hun får besøk av både familie og venner. Gammelt vennskap. Per Wolff er gammel venn av familien og deltar i nettverksarbeidet rundt Mali. Han forteller gripende om et 30-årig venneliv med felles ferier, fester og samvær. Nå har mye av kretsen falt fra hverandre i høy alder, men han er glad for å kunne følge Mali inn i kontaktarbeidet ved sykehjemmet. Alt er snudd på hodet i forhold til før, men jeg kjenner at jeg har en slags eieropplevelse til mine gamle venner, også når de blir syke. Det er godt å se hvordan de kvikner til når de blir del av sitt gamle liv igjen, sier han. På nettverksmøter utveksles erfaringer, ideer om aktvitieter, og ikke minst vurdering av hva Mali både ønsker og orker. Vi hadde ikke klart å hente inn dette nettverket uten at det ble organisert fra institusjonen, sier sønnen Jens Waagø. Han mener erfaringene er så gode at lignende nettverksarbeid også kunne skjedd rundt hjemmeboende. Både han og søsteren Kari er glad for at det er blitt en stor gruppe som stiller opp rundt moren. Ved hjelp av frivillige på Ammerudhjemmet er det blitt et ganske mange som er med, som både er blitt kjent med hverandre og med mor slik hun er nå. Det er også en viktig avlastning for oss som familie, sier de to. Kjenner livshistorien. Nettverket er jo på en måte like gammelt som beboeren. Det er flott at den ressursen blir brukt. Ingen kan dele livserfaringen din som dem. Ingen ting kan erstatte det som har vært gjennom et helt liv. Derfor er det godt at de som er litt i ytterkant av et slikt nettverk blir sett og anerkjent som viktige kontakter, sier Eivind Willoch, ILLUSTRASJONFOTO frivillig og tidligere bymisjonsprest, som også deltar i prosjektet. Hvorfor fjerner folk seg når en de kjenner kommer på sykehjem? Noen er nok slitne når de endelig får en sykehjemsplass, mange oppfatter nok et sykehjem som en privat sone og at de ikke er nære nok, noen tror ikke de kan være til nytte, eller takler ikke endringen med sykdom. Men ofte er det jo slik at alle egentlig savner det sosiale, sier Eivind Willoch og Lisbeth Johansen Nordin. Mange er glade for å bli spurt. Vi har til og med sett at tidligere arbeidskolleger har stilt opp to og to i arbeidstida, for beboere som ikke har hatt familie, eller nære venner. Tekst: Per Frogner - Illustrasjonsfoto: Torstein Ihle 10 11

7 PSYKISK HELSE Med livet på vent Tenk deg at du mister kontakten med den du selv er og blir sterkt forvirret om hvem folk rundt deg er. Isolasjon, redsel og vrangforestillnger er hverdagsinnhold. Da er livet på vent - og du trenger hjelp til å komme tilbake i egen hverdag. Men det er fullt mulig! Vi besøker Bymisjonens Psykiatriske Døgnrehabilitering (BPR) i Oslo. Mens psykiatridebatten har rast i offentligheten det siste året, og diagnosebetegnelser er blitt allemannseie, har institusjonen fortsatt sitt arbeid med en stille gruppe beboere. Alle har psykosediagnoser, i hovedsak paranoid schizofreni, men de er langt unna monsterbildene man kan få inntrykk av i mediene. Halter i eget liv. - Det er unge mennesker som bor her. Folk fra år, som er blitt rammet av sykdom og har erfaringer med psykose: En brist i virkelighetsforståelsen som gjør at de kan ha stemmer i hodet, får perioder med tankekaos, ekstrem redsel for andre mennesker, sterk sosial angst, ofte preget av forfølgelsestanker. De har mistet grepet på hvem de selv er - da blir det usikkert hvem andre er - og verden blir ubegripelig, sier institusjonssjef Marianne Wold Olsen. Hvordan blir hverdagen med denne lidelsen? Helt vanlige ting blir nesten umulig. Noen stenger seg fysisk inne, det blir umulig med skolegang og arbeid, døgnrytme, matlaging og vask kan nesten stoppe opp. De halter i eget liv, til tross for at de som regel er ressursterke og frodige personer som friske. Livet står rett og slett på vent, sier hun. Trening og trygghet. Wold Olsen beskriver det møysommelige arbeidet med å bygge opp relasjoner og gode treningssituasjoner for de 33 beboerne fordelt på to bolighus i Oslo. For det er tid, trening og trygghet mye handler om. Den entusiastiske lederen hevder sterkt at det er fullt mulig for psykotiske pasienter å komme tilbake til en vanlig hverdag. En tredel blir helt friske, en tredel kan fungere veldig godt, også ved hjelp av medisiner, og noen fortsetter med sykdomsperioder og trenger mer assistanse i hverdagen. Alle beboerne i BPR har individuell terapi utenfor huset, men som beboer her skjer det helt nødvendig øving: Den første utfordring er å skape en trygghet, relasjoner som de kan stole på. Når stemmene i hodet sier at det er feil å gå på skolen, at du ikke kan stole på dem du snakker med, eller at de du møter blir dødssyke ved å treffe deg, er det et stort prosjekt bare å etablere tillit. Mange har også et bilde av seg selv som verdiløse. Vårt oppdrag er å være motvekten til dette. Skape relasjoner. Gi dem erfaring av betydning og respekt. Vise at vi faktisk kan romme det vanskelige sammen med dem, og at det er mulig mestre hverdagen, sier Wold Olsen. Hvordan øver dere? Det meste handler om hverdagsmestring. Å være sammen med andre, turer, spill, matlaging, husvask, personlig hygiene - og på å holde avtaler i forhold til skole og arbeid. Mange frykter frikvarterene mer enn timene på skolen. Da må vi sammen legge planer for det. "Klarte du å sitte sammen med noen en liten stund i dag?" Vi trener, og registrerer små og store seire. Stikkordene er både «trøste og bære og dytte og utfordre», sier Marianne. Utfordrende respekt. - Du respekterer ikke folk ved å la dem slippe utfordringer, sier BPR-lederen. Hun avviser tvang som arbeidsform, men sier at oppfølging av avtaler i behandlingsforløp er viktig. Det har med å erfare respekten å gjøre. Den erfaringen er også at de ser at vi har tid til å være der sammen med dem, og at vi er fagfolk som vet hva en psykose er. Er mennesker med psykose farlige? De er sjelden farlige for andre enn seg selv. Dessverre er det stor selvmordsfare i denne gruppa. Det skyldes både vrangforestillingene og fortvilelsen over å ikke strekke til. Vi er opptatt av å romme det uforståelige. Romme det uforståelige? I denne sammenhengen betyr det å spørre, Hva skjer tåle, dele med - gå et sammen barn med. som Vi har gått Og på noen grunn blir helt allerede friske? fra starten, må være med inn i noen av forestillingene, og har og vise opplevd at vi er opptatt omsorgssvikt, av hvordan vold eller utstøting fra sine første Ja! Men det tar tid. Det har tatt lang det måneder er for den i enkelte livet? å leve med smerten. Noen har fått «beskjed» om å stå hele døgnet. Noen har påtatt seg et indre tid å utvikle dette sykdomsbildet. Det tar lang tid å trene seg frisk. Men mange kommer tilbake i skole i arbeid og sosialt liv. Det er fantastisk å se hvor- ansvar Barnevern for store, har kjente for ulykker. noen Noen en tvilsom dan noen klang, befolker men sitt godt eget liv barnevern igjen, får er «ser» forferdelige ting inne på rommet. bolig, venner, klarer å reise og lever et Da livsviktig. må noen dele Bli opplevelsen med av en byrden, bymisjonsrunde godt liv. fra barnehjem, via ikke familiebase bare si at det til ikke selvstendig stemmer. Vi er ungt voksenliv. her - og det beste for noen akkurat da, er at vi kan bidra til å gi mot til å gå Det tar lang tid å bli frisk for en som er psykotisk. Her trengs både «trøste og bære» og «dytte og utfordre», sier institusjonsleder ved BPR Marianne Wold Olsen. videre og møte utfordringene. Det er en stor seier for mange bare å tørre dele det uforståelige, fordi dette kan være forbundet med skam, skyld og forvirring. Tekst: Per Frogner Foto: Torstein Ihle 12 13

8 Bekymret for ny reform Marianne Wold Olsen har på vegne av BPR og Kirkens Bymisjon sendt bekymringsmelding til Fylkeslegen i forbindelse med endringene som den nye Samhandlingsreformen fører med seg. Som vi skrev i forrige nummer har Oslo Universitetssykehus sagt opp avtalen med Bymisjonens Psykiatriske døgnrehabiliterin (BPR) i forbindelse med reformen. 1. juli neste år må dørene eventuelt stenges. Pasientene blir da skrevet ut fra Oslo Universitetssykehus og raskere overført til kommunalt nivå. Reformens ambisjon om oppfølging nærmere bostedet for pasienten har lagt mer av ansvaret over på Oslo kommune. Men Oslo kommune har foreløpig ikke vært villig til å overta avtalen med BPR som spesialistvirksomhet for denne typen oppfølging. Pasienter kan forkomme. - Vi er sterkt bekymret for at bydelene i hovedstaden ikke kan stille med den typen oppfølging vi tilbyr her. Da blir de i tilfelle utskrevet til ingenting, eller noe som blir alt for dårlig. Resultatet kan være dramatisk. Vi er redd pasientgruppa forkommer i isolasjon, med økt selvmordsfare, reinnleggelser og forverret prognose. Da blir de stigmatisert inn i varig sosialhjelpsrolle, sier Wold Olsen. Verdispørsmål. - Tid er et begrep med sterk verdiladning i denne sammenhengen, sier BPR-lederen. - I en utvikling der det meste skal være lønnsomt på kortest mulig tid, må vi fastholde at dette er ødeleggende for mennesker som trenger lang tid til å bygge seg opp igjen på en øvingsarena for tillit, innsikt, hverdagsrutiner og relasjoner sammen med et stabilt og kompetent personale. Vi må få tid sammen med den enkelte, så de får se hva de er, mer enn sin lidelse. Et viktig spørsmål å stille seg i en tid hvor alt måles, er hvilken verdi vi gir det som ikke er målbart, bare merkbart? BPR har invitert politikere og byråkrater fra Oslo kommune til samtale om tilbudet til gruppa med psykoselidelser. PSYKISK HELSE Da ingenting var lett Ingenting er lett når du er psykisk syk. Harald opplevde å bli mobbet av sine indre stemmer. Nå er han på vei til å bli frisk. Hvordan er det å leve med en paranoid schizofren lidelse? Harald (29) forteller: Det var en forferdelig opplevelse. Jeg hørte stemmer i hodet mitt. De sa bare negative ting om meg. Det var mobbende, ertende stemmer som jeg ble veldig deprimert av. Jeg følte meg forfulgt i lang tid. Samtidig økte behovet for rus, og det hele ble en vond sirkel. Etter hvert holdt jeg meg mer og mer inne. Der det var mange mennesker, hørte jeg enda flere stemmer i hodet, og jeg sluttet å gå ut. Jeg fikk ikke handlet mat og gjort andre nødvendige ting. Jeg var ensom, trist og isolert. Ingenting var lett da jeg var syk. Jeg fikk til og med selvmordstanker, sier Harald. Harald har fått hjelp. Først ved et offentlig tilbud for folk med «dobbeldiagnoser» - samtidige rus og psykiatri-lidelser. Nå har han bodd et år ved Bymisjonens Psykiatriske døgnrehabilitering (BPR), samtidig som han har behandling utenfor huset. Her får jeg god hjelp. Sammen med en egen rådgiver kan jeg snakke om det jeg fortsatt sliter med. Vi setter noen mål sammen, og så øver jeg meg. Jeg jobber litt, er sammen med andre, prøver å bli selvstendig og bli et vanlig menneske igjen! Her øver vi også på matlaging, vasking, handling og å være sammen. Hvordan går det? Veldig bra. Jeg er snart helt «stemmefri» og håper at jeg kan være helt frisk om et års tid. Men det tar lang tid. Det tok et helt år med behandling før det ble bedre for meg. Et tilbud som det vi får her, kunne godt vært lenger enn to år. Hva hadde skjedd hvis du ikke hadde bodd her? Da hadde jeg vel sittet redd og isolert på en hybel et sted og vært ganske syk. Det er en tragedie for mange hvis BPR og lignende steder må legges ned. Det er jo økende behov for psykise tjenester. Da er det uansvarlig å legge ned. Harald vil gjerne være åpen om sin egen sykdom og mener det er viktig at folk rundt han vet og forstår hva det er å ha en sinnslidelse. Jeg ringte venner og familie da jeg fikk diagnosen schizofren, for å forklare hva det var og hva som var skjedd. Jeg tror det å være åpen om sykdommen, er noe av det viktigste i behandlingen. Folk synes det er rart og merkelig, og det er det jo. Det er til å bli gal av! Men det hjelper å være åpen. Det er viktig å ikke bli isolert. Harald er gjerne åpen om sin schizofreni-lidelse. Her har jeg fått god hjelp, sier han om botrening og veiledning ved Bymisjonens Psykiatriske døgnrehabilitering Tekst og foto: Per Frogner 14 15

9 Brinken. Trygve ser opp sin nye leilighet i 4. etasje. Her har han utsikt over hele byen. Fornøyd INNFLYTTER. Trygve Sverre Davidsen var en av de første søkerne til Kampen Omsorg+. INNREDNING. Sammen med sønnen Lasse, på vei inn til den nye leiligheten for planlegge innredningen. TERRASSEUTSIKT: Utsikten til gamle tomter fra terrassen i Trygves nye leilighet. Fotoreportasjen Et LIV på kampen Trygve Sverre Davidsen er født på Kampen, døpt på Kampen og konfirmert på Kampen. Vi ble med da han mottok nøklene til sin nye leilighet i Kirkens Bymisjons splitter nye omsorgssenter, Kampen Omsorg+. Kampen kirke. Her har Trygve både blitt døpt, konfirmert, og giftet seg. Nå flytter han tilbake. 17

10 Moderne omsorgsbygg: Kampen Omsorg+ er Kirkens Bymisjons største satsing på eiendomssiden. Bygget er nå leid ut til Oslo Kommune som er oppdragsgiver for det nyskapende tilbudet på eldresektoren. "Hjemme best" Vi er opptatt av Kampen Omsorg+ skal være et trygt, opplevelserikt og trivelig hjem. Vi ønsker at stedet skal gi gode rammer rundt alderdommem, forteller daglig Marit Müller- Nilssen, her i samtale med Trygve Sverre Davidsen, som var en av de første søkerne til Omsorg+. MÅtte arbeide. Etter skoletid kjørte Trygve med ponny og kjerre for klesbutikken Edvin Thorsson, der tjente han 15 kroner uka. Nøkkelutlevering: Kjersti Frøshaug ønsker velkommen og leverer ut nøkkelen til Steinars nye leilighet. Storsatsing Kampen Omsorg+ er et stort og moderne botilbud innenfor eldreomsorgen. Bygget rommer 91 leiligheter med egne balkonger samt store servicearealer, forteller eiendomssjef Kjell Karlsen. Han er her i ferd med å med å undertegne protokollen sammen med Eva Hurtig, fagsjef i Oslo kommune. Ved signeringen ble det nye bygget leiet ut til Oslo kommune, som er oppdragsgiver for det nyskapende tilbudet på eldresektoren. Vet du, jeg er skikkelig bymisjonsfrelst, ler Trygve Sverre Davidsen og setter seg ned i nye kafeen på Kampen Omsorg+. Trygve har akkurat fått nøkkelen til sin nye leilighet i 4. etasje med flott utsikt over byen. Det var gjennom prosjektet Grønn omsorg i Maridalen at Trygve første gang fikk høre om de nye omsorgsboligene på Kampen. Da var han med kona, som hadde fått Alzheimers sykdom. Trygve var blant de første som søkte om å få bolig her. Selv om han bare bor et steinkast unna, på Keyserløkka, har han overbevist bydel Grünerløkka om at det var her han hørte hjemme. Jeg er født like nede gata her, i Brinken 65, er døpt i Kampen kirke, konfirmert og gift i samme kirke. Jeg er en ekte Kampen-gutt, smiler Trygve. Sammen sønnen Lasse har han vært i den nye leiligheten, målt opp rommene og begynt planleggingen for sin nye tilværelse. Møblene i den gamle leiligheten passer ikke helt, så innnredningen har han overlatt til samboeren til Lasse. Det er i trygge hender, de er så mye flinkere med det praktiske. Og de har jo en mer moderne smak, sier han. Det har vært mange treffpunkter med Bymisjonen i Trygves liv. Kona har nå fått plass på Vålerengen bo- og servicesenter, og sammen har de vært deltagere på prosjektet Grønn Omsorg og nå som nyinnflyttet på storsatsingen Kampen Omsorg+, det største boligprosjektet i Kirkens Bymisjons historie. For meg var det helt perfekt å få bo her, det øker min livskvalitet med flere hakk, forteller han. Å bli med Trygve de 500 meterne ned til Brinken 65, der barndomshjemmet en gang stod, er som å være med på en liten tidsreise. For hver meter dukker det opp historier og minner. Jeg husker barndommen min som om den var i går, forteller han. Vi får høre om oppvekst med to søsken i fattigslige omgivelser og om hans mamma som måtte flytte fra en voldelig mann med alkoholproblemer. Trygve måtte tidlig hjelpe til for å få pengene til å strekke til. Vi passerer stedet der han gjemte rottehalene sine som de fikk 25 øre stykket for, et prosjekt helserådet hadde satt i gang for å bekjempe rotteplagen under krigen. Vi ser under portene på Kampen Verksted, der den store metalklipperen stod. Med en pinne fiska de ut overskuddsmetall som de solgte for 10 øre kiloen. Det ble nok til kinobilletter på søndagen. Den lille gatestubben Brinkenveien hadde ikke mindre enn 14 butikker og virksomheter. Her fant man lompebakeri, skraphandel, kolonial, blikkenslagerverksted, skofabrikk - for å nevne noe. Like etter konfirmasjonen måtte Trygve arbeide etter skoletid. Da var han budgutt på en fruktbutikk på Majorstua og gikk kjøkkenveien for å levere frukt til byens bedrestilte. Senere ble det budkjøring med ponny og kjerre for klesbutikken Edvin Thorsson, der han tjente 15 kroner uka. I desember var jobben å kjøre rundt i julenissedrakt og reklamere for butikken, ler mannen som ingen skulle tro snart fyller 87 år. Etter en kort rundreise i barndommens rike er vi tilbake på Kampen Omsorg+. Vi tar vi heisen opp på takterassen og ser på utsikten over byen. Jeg er bare så fornøyd med å være tilbake på Kampen, smiler Trygve fornøyd. Tekst og foto: Torstein Ihle VELFERDSteknologi Kampen Omsorg+ er en av de første til å bruke moderne velferdsteknologi i eldreomsorgen. Kampen OMSORG+ 91 leiligheter. For personer over 67 år med behov for egnet bolig. Åpnet September Det største boligprosjektet I Kirkens Bymisjons historie. Egen kantine, trimlokaler, bibliotek og kulturtilbud

11 Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid PORTRETTET Svikt ikke drømmene dine Gjennom et omflakkende musikerliv fra gate til konsertsal har Solfrid Molland lært noe viktig av romfolket og andre som har lite: Vær til stede nå. Bruk øyeblikket og fellesskapet. Men svikt ikke drømmene dine! Solfrid Solfrid Molland er klassisk pianist og komponist. Men sist så du henne kanskje med sitt lille røde trekkspill midt i rom-flokken ved teltleiren på Årvoll i sommer, side om side med biskop Kvarme. Mange trodde nok at den syngende kvinnen med vind i langt mørkt hår selv er sigøyner og tilhørte leiren. Men hun var bare på besøk. Denne gangen også. Solfrid kjenner romfolket godt. Hun har bodd hos dem og reist med deres musikere. Hun har høstet verdifull livsvisdom og som kunstner blitt preget for livet av det hun kaller «Europas blues» - sigøynermusikkens musikalske åre. Ikke rart det ble smil og dans da hun gjestet leiren i sommer. Den sorgmuntre klangen fikk hun inn som barn, ved platespilleren hjemme i Tysvær ved Haugesund. Moren hadde en plate med store, inderlige russiske klanger, et kor med sigøynermusikkens tonespråk. - Den ble spilt når noe ikke var bra, mamma sørget til den musikken, og jeg fortsatte i samme spor, sier hun. Trekkspillet har hun i blodet etter sin far, kirkemusikeren. Han kom fra en vestlandsslekt der alle mannfolk spilte trekkspill. Sitt eget første trekkspill fikk hun som 30-åring av en ungarer av romfolket. - Det luktet røyk og whisky og hadde lang historie, smiler Solfrid. Gatesanger. Solfrid har også prøvd seg som gatemusiker. Med trekkspill og gitar. Fra by til by i Europa gjennom flere somre. En sommer slo hun følge med en venninne ut i Europa, på økonomisk lavbluss - men med stor eventyrlyst. Det var i Sør-Europa, Frankrike, Italia. Der lever musikken i gatene 20 21

12 og blant folk, men jeg husker likevel hvor skummelt det var de første gangene - og hvor ydmykende det var den ene gangen vi gitt rundt med hatten blant kafegjester som hørte på. Ellers spilte vi helst for de fastboende etter at turistene hadde gått hjem. Du har en fantastisk frihet som musiker på gata. Den friheten prøver jeg å ta med meg inn i den klassiske notebaserte musikken. Alle musikere burde egentlig hatt en sommer på gata! sier Solfrid. Men hun kjenner også på alvoret med at det de to venninnene kunne gjøre som spenning og trivsel, er alvor og levebrød for rom-folk. Hun har stor respekt for de som arbeider på gata for å livnære seg og familien. For meg er musikken en katedral for både ettertanke og nye drømmer, sier Solfrid Molland. Drømmer og katedraler. Det var under det omflakkende gatemusikantlivet hun også stiftet bekjentskap med katedralene. - De dukket opp på min vei. Jeg gikk inn i de store stille rommene, tente lys og var der. Etterhvert kjente jeg at her fikk jeg ro, og dette var gode steder å legge fra meg sorger og uoppfylte drømmer i. Katedralene ble som milepæler. For å legge fra oss noe som er vanskelig, tror jeg vi må tørre å kjenne på det, gå inn i det og etterhvert gå videre - slik vi kan gå inn i en katedral, stoppe opp og gå videre, med nye drømmer. For meg er musikken en slik katedral, sier hun. Den siste plata fra Solfrid het da også «Katedral for tapte drømmer» der hun selv har skrevet musikk inspirert av flere av katedralene hun har besøkt. Et særlig smilehull på plata er hyllesten til kirken i den lille franske byen St. Blaise, der de overnattet i klosteret og nærmest ble beordret til synge på musikkfestivalen etterpå. Kirken var nesten tom, men fyltes mens de to spilte trekkspill og gitar. Honoraret var mat og vin. Sent på kvelden gikk hun tilbake til kirken og så månen gjennom glassmaleriet i stillheten. Katedral for tapte drømmer.. Bymisjonskirken. Nå er Solfrid vikar for kirkemusikeren i Tøyenkirken i Bymisjonssenteret i Oslo. Det er også en katedral. Det er som å oppleve om igjen det jeg så på reise i Europa. Det er plass til hele meg i kirken, det er en spesiell åpenhet her. Jeg tror egentlig at alle religioner søker samme gud. Jeg synes det er godt når et kirkerom kan romme alle som søker Gud, uansett bakgrunn - eller hva de kaller den de søker. Jeg opplever den åpenheten her. Her er det et stort spekter av ulike mennesker. Det er inspirerende, også for det musikalske arbeidet. Denne kvelden skal hun spille et preludium som starter i alvorets dyp med en folketone, og dreie den over i en vals. Slik livet er mellom alvor og dans. Sigøynermusikken - hun kaller den det - kommer hun stadig tilbake til. I sommer har hun sammen med bymisjonskolleger arrangert messe i Tøyenkirken og deltatt under gategudstjeneste med vekt på romfolkets kultur og situasjon. Der deltok den kjente rumenske sangeren Ionut Guluna som hun har besøkt i Romania og turnert med i Norge. I Paris ble hun i sin tid kjent med den russisk-franske sigøyneren Pascal de Loutchek, gitarist og sanger. Hun har turnert med musikere fra Taraf de Haidouks, et verdenskjent rumensk ensemble. Hun har stor respekt for å kunne delta i det gjeve musikalske fellesskapet: Dette er europas musikalske røtter! Rom betyr «menneske». Den europeiske kulturarven hadde sett annerledes ut uten. Komponister som Brahms, Litzt og Bach lånte og ble inspirert av sigøynermusikken, og romfolkets brakte på sin side med seg kjente klassiske temaer over landegrensene på sine reise rundt i Europa. Det var en gjensidig utveksling. Hvordan oppfatter du nå romfolket som gruppe? Det er som andre grupper ikke en ensartet flokk. Faktisk er 90 % av rom bofaste i Europa, men mange lever i dyp fattigdom. Rumensk rom ønsker å jobbe. Tiggerne vi ser på gata her trenger virkelig penger til hus, skolegang og medisiner. Hvordan har du selv møtt dem? Som folk med en utrolig menneskelig varme. Der jeg reiste i Romania ble jeg hjertelig mottatt. Jeg har aldri følt meg så trygg noe sted. Jeg har lagt merke til at de gjør nesten alt i fellesskap. Til og med en telefonsamtale kan bestå av en gruppe som kommer med innspill, selv om det egentlig bare er to som snakker sammen! De synes det er rart at vi gjør så mye alene og kaller det selvstendighet. De forstår ikke helt at vi prioriterer arbeid og karriere foran for eksempel omsorg for syke slektninger. Solfrid i aksjon på Josefine Viseklubb med sine faste medmusikanter Jo Skaansar, (bass) og Hayden Powell. Også er det entusiasmen og gleden, og en fantastisk evne til å gripe øyeblikket. Mange av dem har nesten ingen ting. Men de gleder seg over det de kan, her og nå! Suppe og vennskap Hvordan bør grupper av romfolk møtes her? Først og fremst bør de som trenger det få et sted å sove og mulighet til å vaske seg. Så må vi anerkjenne at det faktisk er en OK jobb å tjene penger på gata, ihvertfall for de fleste. Men det kan også finnes andre muligheter for inntekt og bistand. Har du ideer? Ja. Jeg vet at mange av kvinnene langer verdens beste supper! Kanskje man kunne lage et rumensk suppekjøkken i hver by. Take away sigøynermat! Jeg har en drøm om at hver by i Norge kunne ha en vennskapsby i Romania, der noe av støtten kunne være hjelp til utdanning. Sangeren Ionut Guluna har jobbet for romfolkets rettigheter i mange år og han mener at utdanning er noe av det viktigste for å bekjempe fattigdom. Han sier det kanskje vil ta flere generasjoner før alle rombarn lærer å lese og skrive. Vi må starte nå. Organisasjoner i Norge. Hun utfordrer også humanitære og kirkelige organisasjoner. Flere organisasjoner har gode kontakter og kunnskap om romfolk. Frelsesarmeen, Bymisjonen, Røde Kors og flere. - Tenk om de kunne gå sammen om en kunnskapsbank, og vise hva det er som virker og ikke virker av ulike tiltak, og forme en utvikling. Men det store fattigdomsproblemet for romfolk løser vi ikke her, mener Solfrid. Det må skje på høyt europeisk nivå. Det er et europeisk problem - vi kan dele på løsningen også! Hvorfor tror du romfolk blir møtt med så mye aggresjon? Noe dreier seg om at mediene får los og skaper sterkt overdrevne historier. Så følges det opp av en nettdebatt som jeg er blitt redd av, ordbruken på nettet er forferdelig. Jeg tror det er vårt eget grums som trenger seg fram. I mange familier er det et «sort får» som får rollen å bære det som resten av familien vil holde skjult. Jeg tror Romfolket har havnet i en slik rolle nå. De blir bærere av stresset og det uharmoniske i vår egen kultur. Den vi kan peke på som noe galt, fritar oss fra å se oss selv, sier hun. Solfrid fikk støtte fra bla. Kirkens Bymisjon for å lage platen «Katedral for tapte drømmer» med sigøynermusikk. Snart vil hun ut i Europa igjen og gjøre opptak i katedraler. Møtet mellom det norske og det rumenske er temaet, og denne gangen handler det mer om håp enn om tapte drømmer. - Og etter det- langt der framme, må jeg komme hjem på en måte. Da blir det nok bare meg og et flygel. Tekst: Per Frogner - Foto: Torstein Ihle 22 BYMISJON

13 Hanne Groth bruker flere måneder på å skaffe små og store rekvisitter til adventkonsertene i Gamle Logen. - Jeg bruker mye tid og tankevirksomhet på dette, men jeg får mye mer igjen, sier hun. Frivillig Fru Rekvisitt Når bladene blir gule og frosten nærmer seg, starter Hanne Groth sin jakt gjennom kostymelagre, loft og kjellere etter rekvisitter og kostymer til adventkonsertene i Gamle Logen. Jeg begynner å tenke på det i september, og så blir det mer og mer hektisk frem mot konsertene i begynnelsen av desember, sier hun. Ingen arrangementer samler inn mer penger til Kirkens Bymisjon i løpet av et år enn adventskonsertene i Gamle Logen. De seks siste årene har Hanne Groth hatt ansvaret for at solister, korister og statister har alt de trenger for å stråle på scenen. Det er en stor jobb, og hun gjør den uten noen form for godtgjørelse. Jeg bruker mye tid og tankevirksomhet på dette, men jeg får mye mer igjen. Det føles som et privilegium. Dessuten er det veldig spennende å se hva jeg kan finne frem, sier hun. Det første året fikk hun stor hjelp med kostymer fra Agder og Rosegården teater. Og etter flere år i gamet har hun også skaffet seg velvillige kontakter i ulike andre kostyme- og rekvisittlagre. Dessuten har hun gode hjelpere i koret Musikkensemblet Scenario som både stiller med egne kostymer og gjerne trår til med nål og tråd når det kniper. Og når Hanne ber om det, åpner både venner og familie opp dørene til klesskap, kjellere og loft. Er det ennå noe som mangler, vrir hun hjernen en ekstra gang. Da vi et år trengte vekteruniformer og vekterstaver, ringte jeg til Gjensidige. Og da vi trengte masse solsikker, fikk jeg tak i dette gjennom SOS Barnebyer, sier hun og holder frem et par glitrende snabelsko. Disse skoene fikk jeg av sønnen min, som hadde vært i Pakistan, sier hun og ler. Vanskeligstilte barn. Fjorårets forestilling, La Bohème, krevde enormt med arbeid. I høst er det operaen «Amahl og de hellige tre konger» av Gian Carlo Menotti som kommer til å oppta Hannes oppmerksomhet. Det er historien om en fattig og handikappet gutt som blir med de tre vise menn til Betlehem for å gi den nyfødte Jesus sin mest dyrebare eiendel, nemlig krykken. 24 Forestillingen er ikke tilfeldig valgt: inntektene fra konsertene går nemlig til Kirkens Bymisjons arbeid for vanskeligstilte barn. Hanne Groths mål er å skaffe alle kostymer og rekvisitter uten å måtte betale for annet enn frakt. Jeg tigger og ber slik at det skal bli mest mulig penger i kassa til Bymisjonen. Hvis jeg må kjøpe inn noe, tenker jeg på det som mitt eget lille bidrag, sier hun. Ble berørt. I mange år var Hanne vanlig publikummer under adventskonsertene sammen med sin mann. Ett år ble hun så grepet av forestillingen at hun kontaktet initiativtaker Finn Røgenæs og ba om å få lov til å bidra. Slik fikk hun oppdraget. Nå går hun bare under navnet «Rekvisitten». Det fineste ved dette, er at det går til en god sak. Jeg synes Kirkens Bymisjon gjør en strålende innsats, sier hun. Selv om hun ikke er særlig bevandret i operaens verden, synes hun det er noe spesielt ved konsertene i Gamle Logen. Hun skryter av både initiativtaker Røgenæs, kunstnerisk ansvarlig Liv Ragnhild Sømme Torneberg og alle de andre som legger ned enormt med arbeid for å gi publikum en førjulskonsert av høy kunstnerisk klasse. Alle solistene er fremragende operasangere. Det samme kan sies om musikerne, korene og den kunstneriske ledelsen. Totalt er over 50 personer involvert i konserten. Adventskonsertene er en fantastisk opptakt til julen. Særlig synes jeg det er vakkert når barna i «Tryllefløytene» kommer gjennom midtgangen med tente lys. Jeg får frysninger hver gang. Man blir så oppstemt etter en slik forestilling, sier hun. Adventskonsertene er en fantastisk opptakt til julen. Særlig synes jeg det er vakkert når barna i «Tryllefløytene» kommer gjennom midtgangen med tente lys. Jeg får frysninger hver gang. Man blir så oppstemt etter en slik forestilling, sier hun. Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid Adventkonsertene Dato: søndag 2. og 9. desember kl. 14. Inntektene går til Kirkens Bymisjons arbeid blant vanskeligstilte barn og unge. Årets forestilling: «Amahl og de hellige tre konger». Med profesjonelle operasolister og musikere, samt korene «Tryllefløytene» og «Scenario». Billettpriser: kr. 350,- / kr. 320,- og kr. 210,- (plassavh.) Honnør: kr. 300,- / kr. 270,- og kr. 180,- Billetter bestilles/kjøpes i Gamle Logen tlf , på Billettservice AS tlf: eller på Posten. 25

14 Jan Christian Kielland jan Christian KIELLAND er gateprest for ungdom i oslo. stillingen er knyttet til oslo Domkirke, og som gateprest er jan Christian blant annet på gata, på internett og på store arrangementer for å være tilgjengelig for ungdom som ønsker å snakke med en prest. i gjestespalten «Æresord» møter du en fast gruppe skribenter som gir oss tanker og innspill fra egen erfaring og bakgrunn. gjestekvartetten som veksler mellom å ta ordet er jan Christian Kielland, arne Bergrren, ingeborg Gjærum og asta Busingye Lydersen. Æresord Babyboom For tiden funderer jeg ganske mye på dette med barn. Jeg giftet meg i sommer, og har fått ei prestefrue. Samtidig har jeg rundet 32. Hver morgen forteller speilet meg at vikene har bestemt retning mot bakhodet, og kroppen er slett ikke like sprek som da jeg var 29. Burde man få barn før det er for sent? Med jevne mellomrom spøker prestefrua og jeg med alt vi kunne gjøre uten disse minimenneskene. Vi er glade i byens tilbud av konserter, filmer, turer og vennebesøk. Og vi frykter at dette blir fjerne minner straks det skulle dukke opp en smårolling. Men vi har også sett «Sex and the City 2»-filmen (ja, jeg ga etter), og det gjorde dypt inntrykk på oss (ja, også på meg) hvordan Carrie og mister Big plutselig oppdaget at livet i New York hadde blitt en tredemølle av moteshow og luncher uten framdrift og drømmer, mens vennene stolt viste fram nye frukter på slektstreet. Så prestefrua og jeg har forsonet oss med at det tross rykter om grusomme fødsler og år med våkenetter, forhåpentligvis på sikt går i retning av barn. Problemet mitt er at jeg allerede har en baby. Når jeg setter meg på balkongen for å nyte utsikten mot byen, tar det cirka 30 sekunder før den skal ha min oppmerksomhet. Om jeg går på konsert eller teater, kjenner jeg stadig etter om den sover trygt og rolig ved brystet mitt. I det øyeblikket jeg har satt meg ned på t-bane, buss eller trikk, roper babyen etter meg. Se på meg! Lek med meg! Jeg har til og med opplevd å våkne i grålysningen - ør, forvirra og skråsikker på at babyen har gitt fra seg en lyd. Den trenger meg! Ja, for babyer skal man jo lytte til. De går foran tid til søvn, tid til å nyte utsikten og tid til å tenke dype og kloke tanker om livet. Og nei, dette er ikke en juicy avsløring fra en uforsiktig prest. Det jeg har endt opp med å eie, er en elektronisk baby. Og da snakker jeg ikke om den typen skrikedukker som blir delt ut til tenåringer for å skremme dem fra å gå til sengs uten prevensjon. Jeg er heller ikke hektet på tamagotchien jeg fikk til jul i 1997, selv om forskjellen i og for seg er liten. Min baby består stort sett av en pekeskjerm. Den er blank og svart, og på baksiden har den et lekkert epleemblem. Jeg har det tunge ansvaret for den 24 timer i døgnet, og det krever sitt. Det finnes kun to fristeder: Enten der det ikke er dekning (ja, for jeg har slettet Angry birds). Eller der min økonomiske snusfornuft hindrer nettsurfing til tusenvis av kroner (ja, bryllupsreisen gikk til Afrika). Så lenge jeg har dekning og billige signaler, er jeg uregjerlig. Familiemiddager, ferier og fester det er alltid et fotballresultat å sjekke eller en nettavis å oppdatere seg på. Men én god ting har denne masete pekebabyen ført med seg: Den har fått meg til å innse at tiden jeg bruker på mobilen kan byttes ut med tid til et levende vesen. Ja, det finnes sikkert mange argumenter mot barn. De er kostbare. De fører gjerne til at man kjøper seg sånne ting som stasjonsvogn og rekkehus. Huslånet vokser, og imaget som trendy kaffesmaker får seg en knekk når man legger gulpekluten over skulderen. Småbarnsforeldre må legge vekk Morgenbladet for å lese bøker om bleieskift og utviklingspsykologi, og alle de tilsynelatende nyttige ekspertrådene trykker dem bare lenger ned. Etter hvert må man møte opp på de ufordragelige konferansetimene, leve hvert sekund med tanke på at man er et forbilde for den oppvoksende slekt, og heie på barn som framfører korps og dans. Man blir jevnlig skuffa og sinna, og får til slutt høre at man er de verste foreldrene i verden. Men all denne tiden, som vi nyetablerte tror at barna vil ta fra oss, den er det ingen fare med. Løsningen på tidsklemma er å resirkulere Iphonen og gå tilbake til Nokia Tekst: Jan Christian Kielland Illustrasjon: Anne Kari Ødegård 26

15 NyBøle møter oppsigelse med tilbud Rusbehandlingsinstitusjonen NyBøle i Spydeberg er fortsatt i dialog med politikere og myndigheter etter oppsigelse av avtalen med Helse Sør-Øst. Nå tilbyr Kirkens Bymisjon å bruke stedet til et «venteliste-prosjekt» for ruspasienter i kø. Den nyoppussede og moderne behandlingsinstitusjonen NyBøle fikk ikke forlenget sin avtale med Helse Sør-Øst etter siste runde med konkurranseutsetting med på feltet. Virksomheten med 21 behandlingsplasser går mot avvikling. Pasientgruppa er personer med rusavhengighet og samtidig psykisk lidelse. I denne spesielle gruppa er det lang ventetid på behandling, for tiden opp til 60 uker. Fra Helse Sør-Øst er det samtidig meldt at det ikke vil være ledige plasser før i 2014 slik kapasiteten er nå. Ventlelisteprosjekt. NyBøle tilbyr derfor å bruke sine ressurser før nedlegging på å ta unna deler av behandlingskøen. Institusjonen tilbyr et ventelisteprosjekt over to år, etter nærmere avtale om rammer og format. Kirkens Bymisjon peker på at behandlingskapasiteten må utvides permanent for denne mest utsatte gruppa blant rusavhengige, og at ventelistene kan reduseres gjennom en slik tidsavgrenset satsing. Humanitet på prøve Humanitet på prøve» var overskriften da Kirkens Bymisjon sammen med flere andre inviterte til seminar. Fokus på seminardagen om humanitet var toleranse og brukermedvirkning i sosiale tiltak. Gjennom dagen var det blant annet innlegg om det pågående «Sentrumsprosjektet» i Oslo sentrum, der myndigheter og organisasjoner samarbeider. Flere av talerne la vekt på at toleranse og brukermedvirkning må ha et reelt og praktisk innhold, der brukeren kan oppleve at det er tilpassede oppgaver og rammer for medvirkning, og der forskjeller i ulike roller i et samarbeid blir tatt hensyn til. Jeg har opplevd dette ved Natthjemmet. De ansatte var villige til bli sårbare ved å gi fra seg noe av kontrollen, sa Marianne Arntsen, som er både bruker og ansatt ved Natthjemmet i Oslo. Bymisjonsledere på feltet er fortsatt kritiske til avgjørelser som ble tatt ved fordeling av nye kontrakter på rusfeltet, og har hatt omfattende politisk kontakt om saken de siste månedene. - Politikere kan fortsatt handle og påvirke for å øke behandlingskapasiteten, dersom de vil. Men det må skje nå! Her kan vi fortsette på dagen, sier institusjonsleder ved NyBøle, Mona Spakmo. Arrangørene bak «Humanitet på prøve»: Arild Knutsen, Foreningen for Human Narkotikapolitikk, Gudmund Johnsen Wisløff, Kirkens Bymisjon, Jenny Sandaker, Fransiskushjelpen og Tore Sørensen fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Toleranse er mer enn et begrep. Toleranse er å faktisk inkludere den 60 ukers venting på behandling er for lenge! NyBøle kan brukes til å korte ventelister, sier Mona Spakmo, institusjonssjef, Lars Bentsborg, fagsjef og Oddrun Remvik, avdelingsdirektør Kirkens Bymisjon. andre, sa Natthjemmet-leder Gudmund J. Wisløff på seminaret. Nytt skolebygg på Larkollen Larkollen ungdomspsykiatriske behandlingsinstitusjon har fått nytt skolebygg. Rørvik skole drives av Østfold Fylkeskommune, men skolen er i praksis tett integrert i tilbudet de unge får ved Bymisjonens institusjon. Det er Kirkens Bymisjon som har sørget for bygget, som er en satsing på 17,5 millioner kroner. Det er 14 elever ved skolen, i alderen år. Vi tror det blir mer ro over undervisning i så trivelige lokaler, og økt trivsel fører til bedre læring. Her har vi fått helt andre arbeidsforhold for både elever og lærere, sier rektor Torunn Orm. Hun fortalte ved åpningen om veien fra en tilsynsrapport med merknader i 2009 til den veltilpassede bygningen som nå står ferdig. Det er blitt et bygg som viser i praksis den pedagogiske og psykologiske ideen ved skolen, sier institusjonssjef Kristina Bilicz. Det er tilrettelagt for grupper og små enheter, som med hver sine innganger kan jobbe uforstyrret fra hverandre. Blir lettere til sinns Elevene var også til stede ved åpningen. De er stolte av det nye huset. I det nye bygget er det bedre luft og lys og større plass. Det gjør at man blir lettere til sinns, sier Viktoria og Hanne i 10. klasse. Ved åpningen var det også hilsener fra Fylkeskommunen som oppdragsgiver og leietaker. Takk for et fantastisk skolebygg. Det forplikter. Det må fylles med kvalitet. Det er vi trygge på skjer her, for Rørvik og Larkollen har vist at de kan kvalitet, sa Erik Lind fra Østfold Fylkeskommunale Grunnskole. Fra Kirkens Bymisjon hilste avdelingsdirektør Oddrun Remviik og overrakte det nye bymisjonsbildet «Se om igjen». Jeg vet dere praktiserer det her ved skolen, sa Remvik. Lys i Mørket Årets Lys i Mørket-kampanje starter 31. oktober. Budskapet er «Gled en som gruer seg til jul». Se opp for oransje skjerf! Tusener leser bloggen Bymisjonsbloggen Bystemmer.no har fått mange lesere etter at den ble etablert for noen måneder siden. På bloggen skriver bymisjonsansatte, brukere og gjesteskribenter sine innlegg med erfaringer, fortellinger og utfordringer om hverdagsliv og sosialt arbeid. Hver uke har bloggen nytt tema i fokus, og leserne oppfordres til å være med å diskutere innleggene. Nylig fikk et innlegg om invitasjoner til barnebursdager over lesere. Både blogg og andre sosiale medier er blitt en god måte å følge med i bymisjonslivet på. Følg f.eks. med på Facebook, der blogginnlegg og nettsaker jevnlig blir presentert og del med andre! Se bystemmer.no, bymisjon og selvsagt Foto: Aftenposten Gratis klær og fri design Tirsdag 13. november inviterer Frivilligsentralen på St.Hanshaugen ulike grupper av Bymisjonens gjester og deltakere til inspirasjonsdag. Vi kaller det inspirasjonsdag og tilbyr gratis, brukte klær, hjelp til et smart utvalg, fest og hårklipp, forteller leder for sentralen, Jorid Tharaldsen. Da er pent brukt voksentøy samlet og sortert og blir tilbudt gjestene. 20 studenter fra Oslo frisør- og hudpleieskole sørger for gratis hårklipp. En profesjonell «stylist» står også til tjeneste for folk som trenger gode råd til en personlig stil og klær som passer sammen. Sentralen oppfordrer folk til å komme med pent brukte voksenklær både til herrer og damer. Brukte klær til inspirasjonsdagen kan leveres direkte til frivilligsentralen i Ullevålsveien 39, tlf

16 Krisetjenesten: Samtaler som redder liv! - Det å begå selvmord er ikke en handling man bør gjøre uten å ha tenkt nøye gjennom det. Derfor tenkte jeg at ett år må jo være nok til å klare å planlegge og tenke Så nå nærmer det seg. Silje (21) satte seg en dato for å ta sitt eget liv. Tre måneder etter, lever hun fremdeles. Til nå har livet vært det sterkeste. Silje er en av mange som har vært i kontakt med oss på vår krisetelefon. Ensomhet handler om savn av gode relasjoner. For mange av dem vi er i samtale med, blir vi den medmenneskelige kontakten mange savner. Det at noen tåler å høre, tar den andres fortelling på alvor, lytter og anerkjenner. Og har tid, ikke minst. Det er i seg selv lindrende. 120 aktive frivillige har valgt den krevende jobben å være tilstede for andre når livet er som mørkest. Hver dag, hele døgnet, hele året har de samtaler som kan redde liv. Gi en gave slik at noen kan svare når telefonen ringer og et medmenneske trenger en livsviktig samtale. Det vil redde liv! Kirkens Bymisjon driver krisetjenesten Kirkens SOS i Oslo. Bruk DEN vedlagte giroen eller benytt kontonummer

17 Grillfest i børsparken Det var god stemning, mat og musikk da rekordmange gjester møtte til sommerfest foran Oslo Børs. Årets grillfest samlet ca 400 gjester fra gatemiljøene i sentrum. Det er ny rekord fire år etter at det smilende festsamarbeidet startet mellom Bymisjonen, næringslivet og Oslo Børs. Formen på den spesielle hagefesten er velprøvet: Gjestene ved Bymisjonens og andre sosiale tiltak i sentrum blir invitert til middag og musikk i Børsparken. Ved kjempegrillene står folk fra kantinefirmaet Sodexo og tilbyr fyldige porsjoner. De ansatte er servitører ved bordene sammen med ansatte ved Oslo Børs. Næringsliv i strøket bidrar med praktiske og økonomiske løsninger. Riggingen er gjort av arbeidsgjengen i Bymisjonens Lønn som Fortjent. Arbeidsmarkedsgjengen Unikum fraktet møbler.og gjennom hele kvelden er det god live-musikk fra børstrappa. Hørt ved bordene: Kjempehyggelig arrangement. Dette er ikke sånn mat man får hver dag akkurat. Dette er sinnsykt bra. Maten var klimaks. Jeg så for meg pølse og hamburger, også fikk vi dette! Det er viktig å spise sammen med noen. Jeg har savnet det etter at jeg flyttet hjemmefra. Fint med denne festen her! Dette er viktig. De som er her får opplevelse av å være noe verdt ihvertfall i kveld. Jeg er glad for dette. Hvis jeg lever til neste år, kommer jeg tilbake. Samtaler som redder liv - støtt krisetjenesten. Bruk vedlagte giro eller benytt kontonummer