Primitive t ider årgang

Transkript

1 13 Primitive t ider årgang

2 Primitive tider utgis av Herdis T. Hølleland (red.), Steinar Solheim, Jostein Gundersen, Magne Samdal og Elise Naumann. ISSN Postadresse: Primitive tider Postboks 7009, St. Olavs plass 0130 Oslo E-post: / Internett: Grafisk utforming: Magne Samdal Trykk: Reprosentralen ved Universitetet i Oslo Primitive tider. Ettertrykk for mangfoldiggjøring kun etter avtale med redaksjonen. Forsideillustrasjon: Kroeber, A. L.1948 Anthropology. Revidert versjon. Harcourt, Brace, New York. Skrive for Primitive tider? Primitive tider oppfordrer spesielt uetablerte forfattere til å skrive. Vi er interessert i artikler, kommentarer til tidligere artikler og anmeldelser av faglitteratur. Kanskje blir din artikkel neste nummers debattema! Send inn ditt manuskript og la det få en faglig og seriøs vurdering av redaksjonen. Husk at hele prosessen kan være tidkrevende, så planegg å være ute i god tid. Innleveringsfrister finner du på våre nettsider. Det er likevel ingen grunn til å vente til siste øyeblikk, send gjerne inn før fristen! For å lette arbeidet for deg og for oss, er det helt nødvendig at du setter deg godt inn i forfatterveiledningen og følger den. Forfatterveiledningen finner du på våre nettsider: Artikkelutkastet bør lengdemessig omtrent tilsvare den ferdige artikkelen. Det må med andre ord være noe mer enn en skisse/ løse ideer, men også vesentlig kortere enn en avhandling. Vi ser fram til å høre fra deg! Kontakt oss enten pr. mail: kontakt@primitive-tider.com eller send utkastet til postadressen over.

3 INNHOLD FORORD Åbne døre til fortidens bebyggelse...1 Anna Severine Beck Kartfesting av lokal kunnskap - en tverrfaglig tilnærming til kulturminneregistrering...17 Stine Barlindhaug Kunnskaper i grenseland? Elvemøtet i Åmot (Hedmark) som arena for råstoff- og teknologiske strategier i sen steinbrukende tid...31 Hege Damlien Råstoff og kommunikasjon i pionerfasen ved Rena elv...47 Stine Melvold Jernonna i Vest-Telemark Jern som utmarksressurs og bytemiddel for ein lokal gardsbusetnad i vikingtid og mellomalder...61 Kjetil Loftsgarden Med forfedre som beskytter Husoffer på Lista i senneolitikum og bronsealder...73 Maria Spitalen Valum Kontinuitet og endring landskapslæring og materialitet...91 Anders Hesjedal Som lys fra oven En introduksjon til flybåren laserskanning Kjetil Skare TEMA: Faglig program Hvorfor faglig program? Isa Trøim og Kristine Johansen Faglig program ved Kulturhistorisk museum, UIO Jernvinneundersøkelser Lars Stenvik Faglig program ved Kulturhistorisk museum, UIO Steinalderundersøkelser Leif Inge Åstveit Forts. neste side:

4 Primitive tider årgang Faglig program ved Kulturhistorisk museum, UIO Steinalderundersøkelser Lars Sundström Riksantikvarens faglig program for Sør-Norge Arkeologiske undersøkelser i vassdrag Lil Gustafson DEBATT Darwinistisk arkeologi Petter Snekkestad Kommentar til Petter Snekkestad, Darwinistisk arkeologi Fredrik Fahlander Felix Riede Jan Apel Svar til kommentarene Petter Snekkestad BOKANMELDING Unn Pedersen: På besøk i vikingbyen Kaupang Guro Jørgensen

5 Kjære leser! Årets utgave av Primitive tider er nummer 13 i rekken, og med dette går tidsskriftet inn i tenårene og er nok en gang inne i en periode med forandringer. De to siste veteranene har takket for seg: Gro Anita Bårdseth som har vært med siden 2001 og Lars Erik Gjerpe som har vært med siden Vi vil gjerne benytte anledningen til å takke dere begge for lang, tro og god tjeneste. Igjen sitter en reaksjon med samlet fartstid på rundt 10 år, men som slett ikke har vært redd for å gjøre endringer. I løpet av året har tidsskriftet fått en ny nettside hvor skrivelystne kan laste ned en ny og oppdatert forfatterveiledning sammen med et økende antall PDF-utgaver av tidligere numre. De fleste utgavene av Primitive tider har inneholdt en eller flere debattartikler, og årets utgave er intet unntak. Denne gangen har vi noe så sjeldent som en debatt om darwinistisk arkeologi, satt i gang av den norske arkeologen Petter Snekkestad. Debatten tar utgangspunkt i fraværet av darwinistiske perspektiver innen norsk arkeologi, og nettopp fraværet av debatt har ført til vi har måttet søke til våre naboland for å få debattanter. Selv om tidligere debatter om darwinismens rolle innen kulturforskning ofte har vært polariserte, oppfatter vi det like fult som viktig å gjøre retningen og debatten kjent innen norsk arkeologi fordi dette er en teoretisk retning innen arkeologien som er i frammarsj. Siden 2003 har tematiske artikler hatt en sentral plass i Primitive tider. Da to nye faglige programmer så dagens lys i 2009 ble faglige programmer et naturlig utgangspunkt for årets tema. De to nyeste programmene for vassdrag og jernvinne har vært ute i litt over et år, og det er foreløpig for tidlig å evaluere programmene. Derfor er bidragene til Lil Gustafson og Lars Stenvik først og fremst anmeldelser av programmene for henholdsvis vassdrag og jernvinne. Det faglige programmet for steinalder har blitt fem år, og er i større grad moden for å evalueres. Bidragene til Leif Inge Åstveit og Lars Sundström belyser på forskjellig vis utfordringer ved programmet som et grunnlagsdokument for alle forvaltningsledd og stiller til syvende og sist spørsmål ved målsetningen og nytten av disse første generasjonsprogrammene. Som vanlig inneholder også årets Primitive tider utgaven en rekke frittstående artikler som spenner vidt i tid, rom og tema. Flere av de frittstående artiklene kan med fordel sees i sammenheng med kommentarene til de faglige programmene. Nummeret avsluttes med en bokanmeldelse utenom det vanlige for et fagtidsskrift Unn Pedersens barnebok om Kaupang. Vi ønsker dere riktig god lesning, og minner om at fristen for selv å bidra til neste nummer er 1.mai 2011.

6 Primitivetider årgang

7 Åbne døre til fortidens bebyggelse Anna Severine Beck Indledning At åbne døre er en ofte anvendt metafor for at se verden i et nyt perspektiv. At døre også helt konkret kan åbne for nye perspektiver, er en anden side af sagen. Udgangspunktet for nærværende artikel er det iboende paradoks, der findes i den fremherskende bebyggelsesarkæologiske praksis og forskning, som betyder, at mennesket adskilles fra det studerede materiale. At adskille bebyggelsesmaterialet fra mennesket giver dog dårligt mening, hvis formålet er at forstå den fortidige bebyggelse, da det begrænser vores muligheder for at fortolke bebyggelsen. Et nyt perspektiv på bebyggelsesarkæologien er således nødvendigt for at udvide vores muligheder for at forstå den fortidige bebyggelse og derved bringe nyt liv til stolpehullerne. I det følgende vil der blive argumenteret for, at døre som studieobjekt kan være en konstruktiv måde at få et nyt perspektiv på og tilmed en bredere forståelse af den fortidige bebyggelse. Argumentet vil blive underbygget ved præsentationen af et studie af dørene i vikingetidens langhuse i det østlige Sydskandinavien (Sjælland og Skåne), som er taget fra mit magisterspeciale. Med studiet vil dørenes betydning for vikingetidens bebyggelse blive diskuteret og fortolket. Det bebyggelsesarkæologiske paradoks Studier af fortidens bebyggelse har dybe rødder i den danske arkæologi. Således blev bebyggelsesarkæologien allerede tidligt i arkæologiens historie udskilt som et selvstændigt forskningsfelt forskelligt fra for eksempel genstandsstudier og begravelsesarkæologi (Fabech et al. 1999:16). Overordnet set har emnet for den danske bebyggelsesarkæologi altid været at forstå udviklingen af den menneskelige bosættelse i fortiden (f.eks. Müller 1906; Hatt 1936; 1938; Mathiassen 1948, 1959; Becker 1966; 1969; 1971; Hvass 1993; Skov 1994; Ejstrud og Jensen 2000). I dansk arkæologi har bebyggelsesarkæologiske studier i høj grad haft fokus på at løse dateringsmæssige, lokaliseringsmæssige og funktionelle spørgsmål, hvorimod kulturelle og sociale tolkninger ofte er udeladt. Den bebyggelsesarkæologiske disciplin har således oftere karakter af at være en beskrivende disciplin end en fortolkende. Det betyder, at bopladser og huse gerne ses som prikker på det store udbredelseskort og sjældent som de huse, hjem og boliger, som de engang var. Årsagen til den udeladte kulturelle og sociale fortolkning forklares gerne med bopladsmaterialets dårlige bevaringstilstand, der ganske rigtigt i mange tilfælde sætter begrænsninger for, hvor meget vi kan udsige om materialet. Bevaringstilstand alene bærer dog ikke årsagen til den manglende fortolkning. Det er i høj grad også vores egen forståelse og tilgang til materialet, 1

8 Primitivetider årgang som sætter begrænsninger for fortolkningerne af den fortidige bebyggelse. Tilgangen for den meste danske bebyggelsesarkæologiske forskning er stadig præget af et positivistisk videnskabssyn. Ifølge det positivistiske videnskabssyn er data objektivt og kvantificerbart. Kriterierne for en objektiv beskrivelse forudsætter, at arkæologen, som beskriver materialet, ingen indflydelse har på beskrivelsen af den arkæologiske genstand eller det arkæologiske anlæg (Collin og Køppe 1995:33; Flor 1995:83). Det arkæologiske materiale beskrives objektivt, og først herefter tolkes det. En arkæologisk metode, der har stor indflydelse på vores forståelse af bebyggelsesmaterialet, er udgravningsplanen. Udgravningsplanen opfattes gerne som en objektiv gengivelse af udgravningens flade i en given målestok, og bruges både til registrering og til præsentation af det arkæologiske bopladsmateriale såsom huse, udhuse, hegn og affaldsgruber. Man kan sætte spørgsmålstegn ved, hvor objektiv udgravningsplanen i virkeligheden er i og med, at der sker en tolkning allerede i registreringsøjeblikket (hvad tegnes, hvad tegnes ikke). Her er det dog især det perspektiv, som udgravningsplanen repræsenterer, der skal problematiseres. Plantegningen er lavet ud fra et fugleperspektiv. Fugleperspektivet betyder, at udgravningsfladen gengives set direkte ovenfra i en bestemt afstand over jorden. Fugleperspektivet er med til at skabe et distanceret syn på materialet, hvor der er afstand mellem betragteren (arkæologen) og det betragtede (de arkæologiske levn). Samtidig har det billede af udgravningsfladen, som fugleperspektivet præsenterer, intet at gøre med den måde, som de mennesker, der oprindeligt boede på stedet, oplevede verden omkring dem (Edmonds 1999:162; Johnson 2007:90). At bebyggelsesmaterialet registreres og præsenteres i fugleperspektiv betyder, at bebyggelsen fremstår som fjernet for mennesker (både i fortid og nutid). Når bebyggelsesmaterialet siden skal tolkes er en af konsekvenserne af den skabte afstand mellem mennesker og materiale, at det arkæologiske materiale objektgøres. Objektgørelsen medfører, at bopladsmaterialet italesættes som selvstændig handlende aktør frigjort fra menneskets indblanding, hvilket kan illustreres med eksempler fra en række bebyggelsesarkæologiske tekster, der er typiske for den danske bebyggelsesarkæologi: landsbyerne blev større og mere regulerede, og de blev liggende længere tid på samme sted (Jensen 2004:289) når det i virkeligheden er menneskene, som besluttede at blive boende samme sted i længere tid. Den ejendommelige husform opstår i germansk jernalder og fortsætter frem gennem vikingetiden til middelalderen, i hvis ældre del man altså stadig kan finde eksempler på den (Christensen 1987:15) når det i virkeligheden er menneskene, som opfandt husformen og holdt fast i at bygge således. Samtidig med, at langhuset ændrer sig, sker der også ændringer i hele gårdens udformning (Hvass 1993:190) når det i virkeligheden er menneskene, som af forskellige årsager besluttede sig for at bygge på nye måder og dermed for at ændre gårdens udformning. Den positivistiske bebyggelsesarkæologis forståelse af materialet betyder, at der opstår et paradoks mellem ønsket om en bebyggelsesarkæologisk forskning med udgangspunkt i menneskets bopladser og en forståelse af materialet, der ser materialet fjernet fra mennesket. Paradokset begrænser mulighederne for at forstå og fortolke den fortidige bebyggelse som bolig for mennesket. Hvis videnskaben først gør alt for at fjerne mennesket fra et givent bopladsmateriale, for siden at forsøge at genindsætte mennesket ved fortolkningen af bebyggelsen, kommer mennesket let til at fremstå som et tilsat krydderi frem for selve grundlaget for forståelsen af materialet. Mennesket kommer ganske enkelt for sent ind i processen på denne måde (Thomas 1996:88). At fjerne mennesket fra materialet giver et fordrejet billede af den fortidige bebyggelse, for mennesket kan ikke adskilles fra materialet heller ikke gennem en såkaldt objektiv beskrivelse. Som eksempel kan vi tage huset: Så snart vi kalder strukturen et hus, refererer vi 2

9 Anna Severine Beck til en bestemt forståelsesramme, som kun giver mening for os mennesker (Ingold 2000a: ). Den objektive beskrivelse af huset ville være at beskrive de enkelte bestanddele (sten, træ, ler, fletværk eller strå), som huset er opbygget af, men sådan en beskrivelse ville ikke være meningsfuld i en arkæologisk/kulturhistorisk sammenhæng. Samtidig er det mennesket, der har tænkt og bygget huset. Det er mennesket, der bor i og bruger huset. Så mennesket er en grundlæggende præmis for forståelsen af fortidens bebyggelse, der hverken kan eller bør adskilles fra materialet. Uden refleksion over de metoder vi anvender til registrering og præsentation af materialet, sætter de rammerne for forståelsen af materialet og dermed i sidste ende, hvad vi kan få ud af det arkæologiske materiale (Burström 1995:163). Der er således brug for konstruktiv debat omkring det teoretiske grundlag for bebyggelsesarkæologien, samtidig med at en ny tilgang i bebyggelsesarkæologien bør udvikles en ny tilgang, som tager direkte udgangspunkt i mennesket og som kan medvirke til at fortolkningen af det bebyggelsesarkæologiske materiale bliver mere fremtrædende. Et perspektiv fra landskabsarkæologien Videnskabsteoretiske debatter har generelt ikke fyldt meget i den danske bebyggelsesarkæologi. Selv den overordende debat mellem den processuelle og den post-processuelle arkæologi, som har fyldt meget i andre grene af arkæologien, har kun haft bemærkelsesværdig lille indflydelse på feltet. En teoretisk debat i det bebyggelsesarkæologiske felt starter således nærmest på bar bund. Derfor kan det være nyttigt at lade sig inspirere af de teoretiske debatter, som er foretaget i andre grene af arkæologien. I den forbindelse kan især udviklingen af den postprocessuelle landskabsarkæologi være frugtbar for bebyggelsesarkæologien. Den post-processuelle landskabsarkæologi har i lang tid argumenteret for, at landskaber er mere end en neutral, fysisk baggrund for menneskets handlinger og bevægelser. I stedet Åbne døre til fortidens bebyggelse for alene at beskrive den fysiske ramme, undersøger den post-processuelle landskabsarkæologi relationen mellem det fysiske landskab og de mennesker, der færdes i det. Formålet med den post-processuelle landskabsarkæologi er således ikke kun at rekonstruere landskabet, som det så ud til en bestemt tid, men også at forstå, hvordan landskabet blev oplevet, opfattet og påvirkede mennesker set ud fra det fortidige menneskes perspektiv (Anschuetz et al. 2001: ; Thomas 2001:181). Betydninger, oplevelser og historier opfattes på denne måde som lige så integrerede dele af landskabet som for eksempel træer, sten og vandløb. Fænomenologien har spillet en central rolle i udviklingen af den post-processuelle landskabsarkæologi både som teoretisk ramme og som metodisk tilgang til undersøgelsen af landskabet (f.eks.thomas 1993; Barrett 1994; Tilley 1994; Thomas 1996; Bender et al. 1997; Bradley 2000; Edmonds 2004; Hamilton og Whitehouse 2006). Fænomenologien i landskabsarkæologisk sammenhæng tager sit udgangspunkt i at undersøge oplevelsen af det fortidige landskab, som grundlaget for en fortolkning af, hvordan verden blev forstået og tillagt betydning af mennesket i det pågældende landskab. En grundlæggende forudsætning for, at verden opleves, er bevægelse og handling (bevægelse gennem en gade, en mark, et hus eller brugen at et redskab, en genstand, en person mv.). For gennem bevægelse og handling sker mødet med verden (nye syn, nye lugte, nye smage mv.); verden opleves (Ingold 2000b:203). Da bevægelse og handling fordrer en rumlig dimension, er rum og rumlighed desuden centrale i en fænomenologisk tilgang. De fysiske strukturer, der skaber rum og styrer/påvirker bevægelse og handling er derfor af afgørende betydning for at forstå grundlaget for oplevelsen. Fænomenologiske undersøgelser kan både have en direkte form (f.eks.tilley 1994) og en mere indirekte form, hvor undersøgelserne i højere grad foregår i teorien (f.eks.thomas 1993; Bradley 2000; Edmonds 2004). Fælles er at undersøgelserne fokuserer på de oplevelser, som samspillet mellem bevægelses-/handlings- 3

10 Primitivetider mønstre og rum/rumlighed genererer og på de fysiske strukturer, som danner grundlaget herfor. Bebyggelsen er lige som landskaber mere end en neutral fysisk ramme omkring menneskets beboelse. Bebyggelse kan således siges at udgøre et menneskeskabt landskab. Bopladsmateriale har ikke de samme synlige kvaliteter som monumenter, kuperede landskaber og imponerende udsigter, men er som regel af mere undseelig karakter (i al fald i det arkæologiske materiale). Ikke desto mindre må de steder, som mennesket har valgt at bygge og bo, have haft mindst lige så stor indflydelse på oplevelsen af verden som de visuelt imponerende elementer af landskabet. Bebyggelsen har de samme egenskaber, som et naturligt landskab har: Bebyggelsen har lige så udprægede rumlige egenskaber, som det naturlige landskab, og den opleves i høj grad gennem handling og bevægelse. Bebyggelsen danner fysiske strukturer som skaber rammerne for rum/rumlighed og handling/bevægelse. Gennem de daglige bevægelser og handlinger er bebyggelsen blevet oplevet, fortolket og forstået og herved skabt mening, betydning og historier, som har dannet basis for forståelsen af verden. Hvis man accepterer, at bebyggelse og landskaber er dele af samme hele, må man også godtage, at bopladsmaterialet rummer et stort potentiale for fænomenologiske undersøgelser, selvom de oftest må foretages indirekte og i teorien (Barrett 1994; Brück 2005:62). Indtil videre har fænomenologiske undersøgelser i bebyggelsesarkæologien dog været stort set fraværende (se dog Parker-Pearson og Richards 1994; Bender et al. 1997; Hamilton og Whitehouse 2006). Den fænomenologiske tilgang tvinger os til at tænke ud over den traditionelle udgravningsplan (med fugleperspektivet) og at tænke et øjenhøjdeperspektiv ind i forhold til bebyggelsen: Udgravningsplanen kan bruges til at måle, hvor langt der er at bevæge sig fra A til B, men ikke hvordan det opleves at bevæge sig fra A til B (Ingold 2000b:191). At indtænke øjenhøjde og oplevelse betyder, at man tankemæssigt skal bevæge sig ned fra fugleperspektivet og årgang forestille sig, hvordan bebyggelsen har set ud og er blevet oplevet. Med oplevelsen menes ikke kun de synsmæssige oplevelser, men også lugtmæssige, smagsmæssige, lydmæssige oplevelser. Det kræver en vis portion fantasi og subjektiv inspiration hos fortolkeren. Så længe man er klar over begrænsningerne i denne form for arbejde, kan det bringe afgørende nyt til fortolkningen af materialet (Brück 2005:65). At inkludere fænomenologiske undersøgelser i bebyggelsesarkæologien vil således kunne give nye måder at se og forstå bebyggelsen i fortiden på, som i højere grad tager udgangspunkt i mennesket og dermed i de oprindelige præmisser for forståelsen af bebyggelsen. En fænomenologisk undersøgelse af bebyggelsen må tage udgangspunkt i de fysiske strukturer, da det er dem, der skaber rammerne for bevægelsen. Samtidig er det de fysiske rammer, som vi kan genfinde i det arkæologiske materiale. Et konstruktivt forslag til, hvordan et fænomenologisk studie af fortidens bebyggelse kan tage praktisk form, er at tage udgangspunkt i et studie af indgangsdøren til boligen. Døren som studieobjekt Indgangsdøren er skabt i huset til at muliggøre bevægelse. Den er placeret i overgangen mellem hus og omgivelser, mellem inde og ude. Døren styrer bevægelsens retning og karakter, og er således afgørende for bevægelsen ind og ud af huset. Døren kan både åbnes og holdes lukket og kan derved medvirke til, at adgangen til huset kan kontrolleres. På denne måde sætter døren rammen for relationen mellem hus og omgivelser, mellem inde og ude, mellem privat og offentligt rum og mellem bolig og omverden. Døren som studieobjekt rummer således både elementer af rum/rumlighed og handling/bevægelse. Samtidig repræsenterer døre et håndgribeligt og let tilgængeligt arkæologisk materiale. Døre kan genfindes på alle slags pladser ikke kun på særligt velbevarede eller særligt rige bopladser. Et studie af døre giver således både et stort og mangfoldigt materiale at arbejde med, og det giver mulighed for fortolkning af et bredere 4

11 Anna Severine Beck bebyggelsesarkæologisk materiale også socialt set end hvis man kun anvender særligt velbevarede eller rige bopladser til de dybere fortolkninger. Døren som studieobjekt er derfor et oplagt udgangspunkt for at integrere fænomenologiske undersøgelser i bebyggelsesarkæologien. Når døre tidligere har været studeret inden for bebyggelsesarkæologien har det gerne været, som en mindre del af et overordnet studie af huset. Således har studier af døre indgået i typologiske, konstruktionstekniske, funktionelle, sociale og kosmologiske studier af huset. Der er dog stor variation i, hvor megen vægt, der er lagt på dørene som fænomen, og der findes mange studier af fortidens bebyggelse, hvor bemærkninger om dørene slet ikke inkluderes (f.eks. Hvass 1993; Skov 1994; Ejstrud og Jensen 2000; Jensen 2004). Dørene kan på denne måde let fremstå som et mere eller mindre tilfældigt appendiks på huset. Dørenes potentiale som konkret indgang til forståelsen af det arkæologiske bebyggelsesmateriale har dermed tidligere været overset. Efter min mening bør dørene i stedet ses i sammenspil og som en forudsætning for huset. Hvor dørene tidligere har været studeret fra huset, vil jeg forslå, at man vender perspektivet 180 grader og studerer huset fra døren. Studiet af døren må nødvendigvis inddrage både dørens praktiske funktioner (som f.eks. adgangsvej, lysgiver og sikkerhedsforanstaltning) og dørens symbolske aspekter (som f.eks. signalsender, symbolsk og mental konstruktion), selvom de forskellige aspekter i sidste ende hænger sammen og forudsætter hinanden. Studiet af døren kan således indeholde et eller flere af følgende elementer: Et studie af selve døren og dørens udformning, et studie af sammenhængen mellem dør, hus og omgivelser, et studie af bevægelsesmønstre og adgangsforhold og et studie af dørens sociale og symbolske betydning. De forskellige elementer af døren som studieobjekt vil blive præsenteret i det følgende. Elementerne må dog ikke opfattes som adskilte studier. De hænger derimod sammen og forudsætter nærmest hinanden. Døren selv Åbne døre til fortidens bebyggelse Et studie af selve døren sigter mod at afklare, hvordan døren har været udformet. Dørens udformning skaber grundlaget for oplevelsen af selve døren, den bygning den sidder i og for oplevelsen af at gå ind og ud. Det gælder uanset, om der er gjort lidt eller meget ud af døren. Udformningen er bestemt af dørpartiets konstruktion. Dørens størrelse og udsmykning kan også have indflydelse. Konstruktionen af døren er bestemt af hvilke elementer (dørstolper, tærskel, portal, dørfløj, beslag mv.), der indgår i dørpartiet. Døre i nogle kontekster kan være ganske let og enkelt konstruerede, hvorimod døre i andre kontekster kan have en kompliceret og monstrøs konstruktion. Størrelsen af døren er bestemt af bredden, højden og dybden af dørpartiet. Størrelsen har betydning for karakteren af bevægelsen igennem døren og dermed for oplevelsen. Oplevelsen af at bevæge sig gennem en dør, hvor man skal kravle igennem på alle fire er for eksempel meget forskellig fra oplevelsen af bevægelsen gennem en dør, som man kan gå oprejst igennem. Udsmykning på selve dørfløjen, på dørstolper og omkring døren kan være med til at fremhæve en dør. Udsmykning kan have symbolske betydninger eller alene have en dekorativ funktion. Den samlede udformning af dørpartiet er med til at afgøre om døren skiller sig ud fra det øvrige hus eller er et integreret element i husets væg, hvilket igen har afgørende betydning for oplevelsen af at gå ind og ud. Dør, hus og omgivelser Da døren indgår som bindeled mellem hus og omgivelser er sammenhængen mellem dør og hus og dør og omgivelser vigtigt for at forstå relationen mellem hus og omgivelser. Et studie af sammenhængen sigter således mod at afklare dørens rolle i overgangen mellem hus og omgivelser. Sammenhængen mellem dør og hus er bestemt af dørens placering i huset, hvorimod dørens sammenhæng med omgivelserne er bestemt af døråbningens orientering. Placeringen 5

12 Primitivetider og orienteringen af døråbningen påvirker på denne måde menneskets sammenhæng mellem hus og omgivelser. Placeringen i forhold til huset kan være bestemt af hvilke rum, døren skal lede ind til, og om døren er placeret alene eller i relation til andre døre. Placeringen er med til at forme oplevelsen af bevægelsen gennem døren. Der er for eksempel forskel på oplevelsen, om man kan gå lige ind eller skal op ad en høj trappe for at træde indenfor. Hvilket rum man umiddelbart træder ind i har også betydning for oplevelsen af at gå ind om man skal gennem flere rum for at komme til det centrale rum i huset eller, om man bliver ledt direkte ind i det. Orienteringen af døråbningen registreres som regel i arkæologisk sammenhæng i forhold til verdenshjørnerne. Verdenshjørnerne er dog et abstrakt og moderne begreb, som ikke nødvendigvis har eksisteret på samme måde i fortiden. Orienteringen kan i stedet være sket på baggrund af det, som ligger omkring huset. Orienteringen af døråbningen kan enten være orienteret imod noget bestemt (positivt) eller være orienteret væk fra noget bestemt (negativt). Orienteringen kan også være bestemt af vindretningen, udsigten, solens lys, kosmologiske modeller mv. Hvad man ser og bevæger sig ud imod, når man bevæger sig ud af døren, er med til at forme oplevelsen af at gå ud af huset. Orienteringen og placeringen af døren er dermed med til at skabe og understrege sammenhængen mellem dør, hus og omgivelser. Bevægelsesmønstre og adgangsforhold Døren er som udgangspunkt skabt for at muliggøre bevægelse mellem rum. Bevægelsen gennem døren kan både være indadgående og udadgående, lige som at bevægelsen kan være ensrettet. Gennem bevægelsen sker oplevelsen af hus og omgivelser. Et studie af bevægelsesmønstre og adgangsforhold kan med fordel tage udgangspunkt i en adgangsanalyse (access analysis) (Hillier og Hanson 1984). Adgangsanalyse er en metode årgang egentlig udviklet til arkitekturanalyser, men som med tiden også er blevet anvendt i arkæologiske studier (f.eks. Foster 1989; Price 1995). I en adgangsanalyse laves såkaldte gammakort ud fra husets rummelige analyseenheder (som regel udgør hvert rum en analyseenhed) og adgangsvejene herimellem. For at lave et gammakort indtegnes hvert rum i forhold til hinanden og adgangsvejene tegnes herimellem. Endelig justeres gammakortet i forhold til et fælles udgangspunkt. Dette giver en skematisk men overskuelig fremstilling af adgangsveje og bevægelsesruter i en bygning. I princippet viser gammakortet dog intet som ikke også kan ses ud af en almindelig grundplan. For at kunne lave en fuldgyldig adgangsanalyse af et hus er det nødvendigt med en detaljeret viden om det aktuelle hus. Da en tilgængelige viden i det arkæologiske materiale sjældent er specielt detaljeret, bliver en adgangsanalyse af et arkæologisk materiale ofte noget grovmasket. I arkæologisk sammenhæng giver gammakortene dog mulighed for at sammenligne de overordnede principper for adgangsforhold og bevægelsesmønstre i et større materiale. Gammakortene kan vise om en bygning er lukket (få indgange) eller åben (mange indgange) og integreret (sammenhængende rum) eller uintegreret (ikke sammenhængende rum) alt efter forholdet mellem døre og rum/vægge. Ved hjælp af adgangsanalysen er det på denne måde muligt at skabe et grundlag for at tolke rammerne for bevægelsen ind og ud af huset. Dørens sociale og symbolske betydninger Udover at døren er en fysisk struktur, kan den også være en social og symbolsk struktur. Døren markerer en overgang/grænse mellem forskellige sfærer. Derfor er der i mange kulturer verden over knyttet særlige betydninger og symbolik til døren. I studiet af døren er det nødvendigt at forholde sig til de betydningsmæssige og symbolske aspekter også selvom det kan være svært ud fra det arkæologiske materiale alene. Det er dog ikke det samme som, at de ikke har 6

13 Anna Severine Beck eksisteret. Et studie af dørens betydning og symbolik er vigtig for at forstå både de fysiske og de kulturelle elementer af et bopladsmateriale. Betydningerne kan være af social eller symbolsk karakter og giver sig udtryk i adfærd, regler, overtro og ritualer omkring døren. Studiet af dørens betydning er rettet mod at forstå dørens betydning i huset og adfærden omkring den. En dør kan have mange betydninger på samme tid. Social og symbolsk betydning har døren på mange måder. Døren er ofte brugt som symbol på de personer, der bor bag den. Døren er således i mange samfund det sted, hvor status kommunikeres symbolsk til omgivelserne gennem udsmykning, størrelse, konstruktion mv. (Rapoport 1969:11). Selve det at krydse en dørtærskel har også både sociale og symbolske betydninger. Der knytter sig ofte særlig adfærd og konventioner til det at gå ind eller ud, f.eks. at banke på døren, at afvente at blive budt indenfor og at tørre fødderne af, inden man går ind etc. Dørtærsklen kan også symbolisere en juridisk grænse. Ved helt konkret at være åben eller lukket kan døren enten befordre eller forhindre adgang. Det betyder, at døren kan bruges til at kontrollere adgangen. Døren kan således være et middel til at udskille grupper af mennesker fra hinanden for eksempel beboere fra fremmede, husbonde fra træl, mænd fra kvinder og voksne fra børn. Dørens rolle kan således også give anledning til sociale tolkninger. At krydse dørens tærskel indgår desuden som element i en lang række overgangsritualer, som en fysisk manifestation af fuldbyrdelsen af overgangen. Det gælder for eksempel traditionen med at bære bruden over dørtærsklen (Van Gennep 1960; Trumbull 2000 [1896]). Krydsning af dørtærsklen kan også spille en rolle i forbindelse med ritualer ved markeringen af fødsel og død. Endelig kan døren være et sted man ønsker at beskytte. I mange kulturer er mødet mellem inde og ude et potentielt farligt sted (van Gennep 1960:20; Carlie 2004: ). Døråbningen er et sted som for eksempel kan lade onde ånder Åbne døre til fortidens bebyggelse slippe ind og forstyrre husholdet. For at sikre husholdet mod onde ånder er døre derfor ofte mål for beskyttende tegn og beskyttelsesofre, som skal sikre huset (og dermed husholdet). Et studie af døren giver på denne måde anledning til at undersøge bebyggelsen ud fra nogle andre kriterier end den traditionelle bebyggelsesarkæologi har gjort. Mennesket og de daglige bevægelser bliver udgangspunktet for at bebyggelsen kan studeres og fortolkes ud fra dens oprindelige præmisser. Døren som studieobjekt giver desuden anledning til tolkninger af både det fysiske udtryk af bebyggelsen og til tolkninger af de sociale og kulturelle forhold, som ligger bag. Vikingetidens langhuse Studiet af vikingetidens bebyggelse har til dels været ramt af de samme problemer som bebyggelsesarkæologien generelt. Der har i høj grad været fokus på typologiske, konstruktionsmæssige og lokaliseringsmæssige spørgsmål i forskningen. Inden for de sidste år er der dog inden for vikingetidsforskningen også kommet fokus på sociale tolkninger af bebyggelsesmaterialet. Det har dog været med specifikt fokus på tolkning af stormandsmiljøerne med inddragelse af et snævert (og oftest det samme) udvalg af lokaliteter så som Lejre, Tissø, Järrestad og Trelleborg (Nørlund 1948; Christensen 1991; Söderberg 2005; Jørgensen 2009). En bredere kulturel og social tolkning af vikingetidens bebyggelse mangler således stadig. Et studie af dørene i vikingetidens langhuse vil til dels kunne veje op på den mangel. Emnet var basis for mit magisterspeciale Døre i vikingetidens langhuse. Et forsøg på at indtænke mennesket i bebyggelsesarkæologien (Beck 2010), og det følgende er en kort præsentation af de centrale undersøgelser herfra. Hvis man er interesseret i en mere dybdegående præsentation af undersøgelserne, henvises man dog til specialet selv. 7

14 Primitivetider årgang Figur 1. Kort over studieområdet og de lokaliteter (85 i alt), der er indsamlet materiale fra. Det indsamlede materiale Udgangspunktet for studiet af døren i vikingetidens langhuse er et materiale indsamlet fra Sjælland (uden Lolland-Falster og Møn) og det moderne Skåne, der udgør studieområdet. Det indsamlede materiale består af alle langhuse dateret til yngre germansk jernalder eller vikingetid med bevarede (og tolkede) dørpartier. I indsamlingen er der lagt vægt på at medtage alt tilgængeligt materiale fra studieområdet, således at både publicerede og upublicerede lokaliteter indgår. Derved sikres bredden i materialet, så ikke kun én type lokaliteter er repræsenteret. Materialet er indsamlet ved besøg på de relevante arkæologiske institutioner på Sjælland og i Skåne, hvor originalmateriale og udgravningsrapporter er gennemgået. I alt er der indsamlet og registreret informationer om 270 huse med bevarede dørpartier i studieområdet. Heraf er 163 huse fundet på Sjælland og 107 huse fundet i Skåne (fig. 1). De stammer fra 85 lokaliteter (41 på Sjælland, 44 i Skåne), og der er tilsammen registreret 518 dørpartier (kun yderdøre). Døre i vikingetidens langhuse Dørpartierne i det indsamlede materiale er tolket på baggrund af tilstedeværelsen af anlæg i en bestemt struktur, samt et matchende fravær af anlæg svarende til døråbningen. De anlæg, der overvejende udgør resterne af et dørparti, er stolpehuller og grøfteanlæg, men derudover er der også eksempler på brolægninger og brugsspor (trampelag eller forhøjet fosfat) som angiver dørpartier. I det indsamlede materiale findes der eksempler på dørpartier, hvor der indgår ét enkelt anlæg (f.eks. Kävlinge 34:12 hus 5 (Lagergren-Olsson 2003) og eksempler på dørpartier med op til 12 anlæg tilknyttet (f.eks. Gårdstånga hus 1 (Söderberg 1995)). I et typisk dørparti i det indsamlede materiale indgår der dog mellem to og fire anlæg (f.eks. husene på Trelleborg (Nørlund 1948), Sletten hus 2 (Beck et al. 2005) og Vantinge 1:29 hus 1 (Schmidt Sabo 2000)). For størstedelen af materialet var der således tale om indirekte spor efter døren, hvilket gør det svært at belyse visse forhold så som størrelse og udsmykning. Forhold som dørens udformning, placering af dørene og 8

15 Anna Severine Beck adgangsforholdene lod sig dog analysere ud fra materialet. Ved gennemgang af dørpartiernes konstruktion viste der sig at være mange forskellige måder døren kunne være udformet på. Alligevel var der fællestræk i det princip som dørene var udformet efter: Mere end halvdelen (58%) af alle yderdøre var markerede, således at døren skilte sig ud fra den øvrige væg (Beck 2010:55-68). Døren kunne være markeret enten med støttestolper eller egentlige bislag/vindfang, som markerer dørpartiet (fig. 2). Alternativt kunne dørstolperne være trukket ind fra væggen, hvor væggen udgjorde en slags ydre markering. Nogle dørpartier havde i stedet ekstra stolpesætninger inden for døren. Udformningen betyder, at de markerede dørpartier danner et rum for sig selv et indgangsrum der er med til at skille dørpartiet ud fra det øvrige hus. Markeringen af døren må betyde, at oplevelsen af døren må have været fremtrædende i forhold til huset som helhed; der har ikke været tvivl om, hvor indgangene var i langhuset. I det indsamlede materiale er der langhuse med kun én dør (f.eks. Vestervang hus 1 (Thirup Kastholm 2008)) og langhuse med helt op til syv døre (f.eks. Gershøj hus 8 (Ulriksen 1998)). Dørene kan have varierende placeringer i langhusene. Det vil sige, at der kan både være placeret døre i gavle og langvægge (Beck 2010: 46-48). I langvæggene kan dørene sidde både i midten og imod enderne af langhuset. De kan sidde i par overfor hinanden eller alene. Antallet af døre varierer også. Placeringen af det samlede antal døre i et langhus kan kategoriseres alt efter om placeringen er orienteret mod midten af huset, mod enderne af huset eller en kombination af de to, og indtrykket er at placeringen hænger tæt sammen med husets indretning. I det indsamlede materiale ses der en tendens til, at langhusene gennem yngre germansk jernalder og vikingetid får et halrum. Det vil sige et rum, hvor afstanden mellem to par tagbærende stolper er markant større end mellem de øvrige par. Halrummet virker som et styrende element i forhold til om Åbne døre til fortidens bebyggelse Figur 2. Foto af indgangsdør i rekonstrueret langhus (Fyrkat). Døren er markeret med både støttestolper og vindfang og skiller sig herved ud fra væggen. Foto: A. Beck det samlede antal døre er orienteret efter midten af langhuset, enderne eller i en kombination (fig. 3). Der er en klar tendens til, at huse, som har et halrum (stort eller lille), har dørene placeret imod enderne af huset, hvorimod huse uden halrum har døre placeret i midt i huset (Beck Figur 3. Diagram over placeringen af døre i langhuse set i relation til forekomsten af et halrum eller ej i langhuset. 2010:79). Halrummet bliver på denne måde fremhævet som et centralt punkt i langhuset. Døråbningerne i vikingetidens langhuse kan være orienteret imod alle verdenshjørner, en orientering mod nord og syd er dog dominerende, 9

16 Primitivetider årgang Figur 4. Eksempler på gammakort over to langhuse med næsten ens indgangsmønster (øverst fra Sletten, nederst fra Toftgård, bemærk at husplanerne er gengivet i forskellig målestok). Gammakortene tydeliggør, at adgangen er formaliseret ved, at der er mere end ét led ind til det centrale rum halrummet. Figurforklaring: Cirkel med kryds i: udgangspunktet. Sort firkant: Dørparti. Sort prik: Indgangsparti. Sort trekant: Åben gavl. Dobbelt cirkel: Halrum. Cirkel: Rum med ukendt funktion. Streg: adgangsvej. Streg på tværs: adgang gennem skillevæg. Figur: A. Beck hvilket afspejler, at langhusene overvejende er orienterede øst-vest (Beck 2010:84-98). Der er dog ofte variation i orienteringen af husene inden for den samme boplads, hvor langhusene kan ligge med modsatrettet orientering. Spørgsmålet er, om langhusene og dørene oprindeligt har været orienterede mod verdenshjørnerne eller om det er andre forhold, der gør sig gældende. Ud fra det indsamlede materiale er indtrykket, at bygningerne i en gårdsenhed nærmere var orienteret efter og ind imod sig selv, frem for ud imod omgivelserne. At gårdene er orienteret omkring sig selv bekræftes af den rolle som hegn spiller i opbygningen af gården. Selvom det er sjældent, at hele gårdsenheder fra vikingetiden bliver fundet og udgravet, viser de fund, der er (f.eks. Vorbasse og Tissø), at gården gerne er omsluttet af et hegn, der nærmest lukker gården om sig selv. I de tilfælde hvor hegnet er fundet viser det også at langhuset er placeret centralt i indhegningen, og dermed det punkt som hele gården er orienteret omkring. Placeringen af dørene samt orienteringen af gården omkring sig selv betyder, at langhuset og i endnu højere grad halrummet kommer til at fremstå som centrum for gården og dens beboere. En adgangsanalyse af de bedst bevarede langhuse i det indsamlede materiale gav indblik i de overordnede strukturerende principper for bevægelsen ind og ud af langhuset. For 61 langhuse, hvor alle indgange med sikkerhed var kendte, blev der udformet gammakort. Formålet var at sammenligne adgangsforholdene på tværs af materialet og derigennem belyse sammenhængen mellem indgang og hus. Adgangsanalysen viste, at der var et overordnet mønster i udformningen af adgangsforholdene (Beck 2010:69-83). Adgangen til langhuset skete ofte gennem et eller flere indgangsrum, 10

17 Anna Severine Beck der besværliggjorde adgangen. En tendens, der understreges i de huse, der har markerede dørpartier, som danner separate indgangsrum. Før man fik adgang til husets centrale indre, skulle man således gennem ét eller flere led/ rum. Især i forbindelse med tilstedeværelsen af halrum, kan dette ses tydeligt. Der er aldrig direkte adgang udefra og ind til et halrum. Der ligger mindst ét indgangsrum imellem, i nogle tilfælde kunne der være flere rum, før man får adgang til halrummet (fig. 4). Oplevelsen er, at adgangen til huset og især til dets centrale dele er blevet formaliseret i og med, at man skal gennem flere rum for at komme rigtigt ind. Det indsamlede materiale viste, at der på trods af store umiddelbare forskelle i den fysiske udformning af vikingetidens døre og langhuse, fandtes en række bagvedliggende principper, som kunne genfindes i store dele af materialet. Dørene var ofte markerede og udskilt fra væggen i huset, hvilket betød, at adgangen blev formaliseret. Dørenes placering understregede halrummet, som det centrale rum i langhuset. Et træk, der også blev understreget ved gårdenes organisering, der var orienteret omkring langhuset. Dørene i vikingetidens langhuse har sandsynligvis haft betydning som en stærk symbolsk overgang/grænse mellem hus/hushold og omverden. Ved dørtærskler og i dørstolper er der flere steder fundet genstande (for eksempel knive og andre skærende redskaber, fossiler mv.), som kan tolkes som beskyttelsesofre (Carlie 2004). På samme tid har døren også udgjort en stærk juridisk grænse. I de danske og svenske tidlige middelalderlige love stadfæstes for eksempel, at hvis man går ind ad en dør og stjæler fra en persons hus straffes det langt hårdere, end hvis man stjæler fra samme persons mark (Kyhlberg 1995:188; Hoff 1997:95). Derudover har døre sandsynligvis spillet en rolle i forbindelse med begravelsesritualer, hvor de kan have tjent som symbolsk overgang til de dødes rige (Arrhenius 1970; Andrén 1989; Beck 2010: ). Samlet set har langhusets døre haft en vigtig rolle som overgang og grænse, der har haft indflydelse på adfærden omkring dørene. Dørens Åbne døre til fortidens bebyggelse symbolske betydning kan have betydning for, at dørene blev mere markerede og fremtrædende i udformningen af langhuset. Der kan dog samtidig være andre grunde til, at dørene fik den fysiske udformning i vikingetiden, som er blevet beskrevet i det foregående. Undersøgelserne af det indsamlede materiale viste, at halrummet havde en central placering og sandsynligvis også en central rolle i gårdens liv. Forekomsten af halrum skal måske forbindes med et mere socialt fænomen, nemlig hallen (Herschend 1993). Fænomenet hal har spillet en rolle i vikingetidsforskningen ved udgravningerne af flere stormandskomplekser og op gennem 1980erne og 1990erne har studiet af hallen udviklet sig til et næsten selvstændigt forskningsfelt, hvor de arkæologiske og skriftlige kilder fra vikingetid og middelalder kombineres for at belyse fænomenet (f.eks. Herschend 1993, 1997; Callmer 1997; Söderberg 2005). Både de arkæologiske og de skriftlige kilder antyder, at hallen fungerer som samlingspunkt i forbindelse med sociale og kultiske aktiviteter så som fester, bryllupper, ceremonier, kultiske handlinger og gæstebud. Hallen og halrummet kan derfor have haft en rolle som stedet, hvor sociale forbindelser vedligeholdes og afhængighedsforhold skabes. Udformningen af dørpartiet bevirker, at afstanden mellem ude og inde, mellem hus og omverden bliver fysisk større. Derved kan døren have været med til, at opdelingen mellem fremmed (dem, der er udenfor) og beboer (dem, der er indenfor) blev mere markant. Muligheden for at vælge, hvem der måtte komme ind og hvem, der ikke fik adgang, må også være blevet større. Gennem formaliseringen og tydeliggørelsen af overgangen fik det at byde indenfor og det at blive budt ind måske en større værdi og dermed blev dørens rolle øget. Som følge heraf blev dens udformning mere markeret. Den generelle formalisering af adgangen og bevægelsen ind og ud af huset kan på denne måde sættes i sammenhæng med et princip om gæstfrihed, som var fremtrædende i vikingetid (Söderberg 2005). Her menes gæstfrihed i bredeste forstand: som gæstfrihed over for 11

18 Primitivetider rejsende; som i planlagte besøg mellem venner for at vedligeholde venskaber, og som i egentlige gæstebud, hvor venner og naboer inviteredes til fester i forbindelse med årets højtider, bryllupper, begravelser mv. At gæstfriheden spillede en vigtig rolle i vikingetidens samfund, kan ses af, at den nævnes mange steder i sagalitteraturen og Eddadigtene (Bø 1960:338). Som eksempel omhandler en større del af stroferne i Hávamál råd og regler for, hvordan man skal opføre sig som gæst og ikke mindst, hvordan man skal opføre sig overfor sine gæster. Princippet om gæstfrihed fik således indflydelse på den fysiske udformning af langhuset og ikke mindst på dørene. Omvendt var den fysiske udformning sandsynligvis med til at underbygge og fastholde idealet. Gennem at sætte rammerne for gæstebud og gæstfrihed havde de fysiske rammer betydning for de sociale bånd, som var vigtige for den praktiske overlevelse og ikke mindst for den sociale sammenhæng i samfundet. Bebyggelsen var således ikke bare fysisk, men i høj grad social og forbundet til menneskerne i og omkring den. Konklusion Gennem studiet af dørene i vikingetidens langhuse er det påvist, at der var bestemte fælles idealer, som dørene var konstrueret efter i vikingetiden. Samtidig viste det indsamlede materiale, at der var en tæt sammenhæng mellem udformningen af døren, huset og de sociale forbindelser, som beboerene har indgået i. At anvende dørene som udgangspunkt for et bebyggelsesarkæologisk studie hjælper således til at sætte vikingetidens bebyggelse ind i en større kulturel og social sammenhæng. Ved at undersøge og tolke langhuset set fra døren frem for omvendt giver således mulighed for i højere grad at se fortidens bebyggelse på dens oprindelige præmisser som den blev oplevet af mennesket dengang. Det giver et bredere perspektiv, der kan veje op på det iboende paradoks i bebyggelsesarkæologien at mennesket fjernes fra bebyggelsesmaterialet i registreringen af materialet. Mennesket bør årgang være den grundlæggende præmis som materialet studeres ud fra frem for et krydderi, der tilsættes tolkningerne af materialet efterfølgende. Dørene som studieobjekt kan på denne måde i bogstaveligste forstand åbne nye måder at forstå fortidens bebyggelse på. Summary Open doors to the prehistoric settlement. There is an inherent problem within traditional settlement archaeology today: a dominating positivistic approach to the archaeological material means that the material is presented as separate from the humans that left it. This is problematic to an archaeology which should have humans and human dwelling as its starting point. In the end it limits our possibilities for interpreting and understanding the settlement material. To incorporate phenomenological investigations in settlement research is arguably a way to solve the problem. In order to make phenomenological studies possible and plausible, this article focuses on the doorway of prehistoric houses as a means to understand movements and space in the settlement. The point is illustrated with a study of the doorways in longhouses in southeastern Scandinavia during the Viking Age. The study shows that the doorways were marked in such a way that it stood out from the rest of the house, and generally, access to the house was formalised. The results are interpreted as connected to the important role banquets played in Viking Age society which proves the point that settlement is not just physical; it is also closely connected to the humans within it. Litteraturliste Andrén, A Dörrar till förgångna myter - en tolkning av de gotländska bildstenarna. I Medeltidens födelse. Symposier på Krapperups borg 1, A. Andrén (red.), s Gyllenstiernska Krapperupstiftelsen, Krapperup. Anschuetz, K., R. H. Wilshusen og C. L. Scheick 2001 An archaeology of landscapes: perspectives and directions. Journal of Archaeological Research 9(2): Arrhenius, B Tür der Toten. Sach- und Wortzeugnisse zu einer frühmittelalterlichen Gräbersitte in Schweden. Frühmittelalterliche Studien 4: Barrett, J Fragments from Antiquity. An Archaeology of Social Life in Britain BC. Blackwell, Oxford. Beck, A Døre i vikingetidens langhuse. Et forsøg på at indtænke mennesket i bebyggelsesarkæologien. Upubliceret mag.art.speciale. Afdelingen for Forhistorisk 12

19 Anna Severine Beck Åbne døre til fortidens bebyggelse Arkæologi, SAXO-instituttet, Københavns Universitet. Tilgængeligt på: Beck, A. S., T. Lauritsen og S. Å. Tornbjerg 2005 Fra skov til villavej - en forvandling gennem 6000 år. Årbog for Køge Museum ( ): Becker, C. J Ein früheisenzeitliches Dorf bei Grøntoft, Westjütland. Vorbericht über die Ausgrabungen Acta Archaeologica 36: Das zweite früheisenzeitliche Dorf bei Grøntoft, Westjütland. 2. Vorbericht: Die Ausgrabungen Acta Archaeologica 39: Früheisenzeitliche Dörfer bei Grøntoft, Westjütland. 3. Vorbericht. Acta Archaeologica 42: Bender, B., S. Hamilton og C. Tilley 1997 Leskernick: Stone Worlds; Alternative Narratives; Nested Landscapes. Proceedings of the Prehistoric Society 63: Bradley, R An Archaeology of Natural Places. Routledge, London, New York. Brück, J Experiencing the past? The development of a phenomenological archaeology in British prehistory. Archaeological Dialogues 12(1): Burström, M Gårdstankar. Kognitiva och sociala perspektiv på forntidens gårdar. I Hus og Gård i det förurbana samhället. Rapport från ett sektorsforskningsprojekt. Artikeldel. H. Göthberg, O. Kyhlberg, og A. Vinberg (red.), s Riskantikvarieämbetet Arkeologiska Undersökningar. Skrifter nr 14. Riksantikvarieämbetet, Stockholm. Bø, O Gjestvenskap. I Kulturhistorisk Leksikon for Nordisk Middelalder - fra vikingetid til reformationstid. Bind V, s Rosenkilde og Bagger, København. Callmer, J Aristokratisk präglade residens från yngre järnåldern i forskningshistorien och deras problematik. I...Gick Grendel att söka det höga huset... Arkeologiska källor til aristokratiska miljöer i Skandinavien under yngre järnålder. J. Callmer og E. Rosengren (red.), s Slöinge projektet 1. Hallands Länsmuseers Skriftserie no 9/ GOTARC C. Arkeologiska Skrifter 17. Hallands länsmuseer, Göteborg. Carlie, A Forntida bygnadskult.tradition och regionalitet i södra Skandinavien. Riksantikvarieämbetet Arkeologiska undersökningar Skrifter nr.57. Riksantikvarieämbetet, Stockholm. Christensen, T Krumvægshuset. Skalk 1: Lejre - syn og sagn. Roskilde Museums forlag, Roskilde. Collin, F. og S. Køppe 1995 Indledning. I Humanistisk Videnskabsteori, F. Collin og S. Køppe (red.), s DR Mulitimedie, København. Edmonds, M Ancenstral Geographies of the Neolithic. Landscapes, Monuments and Memory. Routledge, London, New York The Langdales. Landscape and Prehistory in a Lakeland Valley. Tempus, Stroud. Ejstrud, B. og C. K. Jensen 2000 Vendehøj - landsby og gravplads. Kronologi,organisation, struktur og udvikling i en østjysk landsby fra 2. årh. f.kr. til 2.årh. e.kr. Kulturhistorisk Museums Skrifter 1/ Jysk Arkøologisk Selskabs Skrifter 35. Jysk Arkæologisk Selskab, Højbjerg. Fabech, C., S. Hvass, U. Näsman og J. Ringtved 1999 Settlement and Landscape - a presentation of a research programme and a conference. I Settlement and Landscape. Proceedings of a conference in Århus, Denmark, May , C. Fabech & J. Ringtved (red.), s Jysk Arkæologisk Selskab, Højbjerg. Flor, J. R Positivisme. I Humanistisk Videnskabsteori, F. Collin & S. Køppe (red.), s DR Mulitimedie, København. Foster, S Analysis of spatial patterns in buildings (access analysis) as an insight into social structure: examples from the Scottish Atlantic Iron Age. Antiquity 63: Hamilton, S. og R. Whitehouse 2006 Phenomenology in Practice: Towards a methodology for a subjective approach. European Journal of Archaeology 9(1): Hatt, G Oldtidens landsby i Danmark. Fortid og Nutid 11: Jernalders bopladser i Himmerland. Årbøger for Nordisk Oldkyndighed og Historie (1938): Herschend, F The origin of the hall in Southern Scandinavia. TOR 25: Livet i hallen. Tre fallstudier i den yngre järnålderns aristokrati. Occasional Papers in Archaeology 11. Institutionen för Arkeologi och Antik Historia, Uppsala. Hillier, B. og J. Hanson 1984 The Social Logic of Space. Cambridge University Press, Cambridge. 13

20 Primitivetider Hoff, A Lov og Landskab. Landskabslovenes bidrag til forståelsen af landbrugs og landskabsudviklingen i Danmark ca Århus Universitetsforlag, Århus. Hvass, S Bebyggelsen. I Da klinger i muld års arkæologi i Danmark, S. Hvass og B. Storgaard (red.), s Århus Universitetsforlag, Århus. Ingold, T. 2000a Building, dwelling, living: How animals and people make themselves at home in the world. I The Perception of the Environment. Essays in livelihood, dwelling and skill, T.Ingoll (red.). s Routledge, London, New York. 2000b The temporality of landscape. I The Perception of the Environment. Essays in livelihood, dwelling and skill, T.Ingoll (red.). s Routledge, London, New York. Jensen, J Danmarks Oldtid. Yngre jernalder og Vikingetid 400 e.kr e.kr. Gyldendal, København. Jørgensen, L Pre-Christian cult at aristocratic residences and settlement complexes in southern Scandinavia in the 3rd-10th centuries AD. I Glaube, Kult und Herrschaft. Phänomene des Religiösen im 1. Jahrtausend n. Chr. in Mittel- und Nordeuropa. Akten des 59. Internationalen Sachsensymposions und der Grundprobleme der frühgeschichtlichen Entwicklung im Mitteldonauraum, U. von Freeden, H. Friesinger & E. Wamers (red.), s Kolloquien zur Vor- und Frühgeschichte Band 12. Dr. Rudolf Habelt GmbH, Bonn. Johnson, M Ideas of Landscape. Blackwell Publishing, Oxford. Kyhlberg, O Epilog och vision. I Hus & Gård i det förurbana samhället. Rapport från ett sektorsforskningsprojekt. Artikeldel. H. Göthberg, O. Kyhlberg, og A. Vinberg (red.), s Riskantikvarieämbetet Arkeologiska Undersökningar. Skrifter nr 14. Riksantikvarieämbetet, Stockholm. Lagergren-Olsson, A Sten- och järnålder vid Östra Gryet. UV syd rapport 2003:12 Mathiassen, Th Studier over Vestjyllands Oldtidsbebyggelse. Nationalmuseets skrifter. Arkæologisk-Historisk Række 2. Nationalmuseet, København Studier over Nordvestsjællands Oldtidsbebyggelse. Nationalmuseets skrifter. Arkæologisk-Historisk Række 7. Nationalmuseet, København årgang Müller, S Bopladsfundene. Den romerske tid. Aarbøger for Nordisk Oldkyndighed og Historie (1906): Nørlund, P Trelleborg. Nordiske Fortidsminder. IV. Bind. 1. Nordisk Forlag, København. Parker-Pearson, M. og C. Richards 1994 Architecture and order: spatial representation and archaeology. I Architecture og Order. Approaches to Social Space, M. Parker-Pearson og C. Richards (red.), s Routledge, London, New York. Price, N House and home in Viking Age Iceland: cultural expression in Scandinavian colonial architecture. I The Home: Words, Interpretations, Meanings and Environments, : D.N. Benjamin (red.), s Avebury: Aldershot. Rapoport, A House form and Culture. Foundations of Cultural Geography Series. Prentics-Hall Inc., Englewood Cliffs. Schmidt Sabo, K Vikingatida långhus och en bysmedja. Arkeologisk för- och slutundersökning. UV syd rapport 2000:101. Skov, H Hustyper i vikingetid og tidlig middelalder. Udviklingen af hustyperne i det gammeldanske område fra ca e.kr. Hikuin 21: Söderberg, B Gårdstånga. Boplats- och bebyggelselämningar från stenålder till nyare tid. Arkeologiska för-, slut och forskningsundersökningar. Rapport 1995:7. Upubl. udgravningsrapport, Malmö Museer Aristokratisk rum och gränöverskridande. Järrestad och sydöstra Skåne mellan region och rike Riksantikvarieämbetet Arkeologiska Undersökningar Skrifter 62. Riksantikvarieämbetet, Stockholm. Thirup Kastholm, O Gårde fra yngre germansk jernalder og vikingetid ved Vestervang. ROMU (2008): Thomas, J The politics of vision and the archaeologies of landscape. I Landscape: Politics and Perspectives, : B. Bender (red.), s Berg, London Time, Culture and Identity. An Interpretive Archaeology. Routledge, London, New York Archaeologies of place and landscape. I Archaeological Theory Today, I. Hodder (red.), s Policy Press, Cambridge. 14

21 Anna Severine Beck Åbne døre til fortidens bebyggelse Tilley, C A Phenomenology of Landscape. Places, Paths and Monuments. Explorations in Anthropology Series. Berg, Oxford. Trumbull, H. C [1896] The Threshold Covenant or The Beginning of Religious Rites. Impact Christian Books, Kirkwood. Ulriksen, J Anløbspladser. Besejling og bebyggelse i Danmark mellem 200 og 100 e. Kr. : en studie af søfartens pladser på baggrund af undersøgelser i Roskilde fjord. Vikingeskibsmuseet, Roskilde. Van Gennep, A The Rites of Passage. Chicago University Press, Chicago. 15

22 Primitivetider årgang 16

23 Kartfesting av lokal kunnskap - en tverrfaglig tilnærming til kulturminneregistrering Stine Barlindhaug Norsk Institutt for Kulturminneforskning Bjørg Pettersen Statsbygg Innledning I de nordligste fylkene, og særlig i Finnmark, er det et økende press på utnyttelse av naturressurser, blant annet knyttet til planer om ilandføring av olje og gass, mineralutvinning og energiproduksjon. Turistnæringen er også i sterk vekst, noe som resulterer i større turistsentra med bygging av hyttebyer og skianlegg. Økt næringsaktivitet medfører uunngåelig økt press på kulturlandskap og kulturminner. Samtidig har kulturminneforvaltningen mangelfulle grunnlagsdata for å kunne utøve en helhetlig og kunnskapsbasert arealforvaltning i store deler av Finnmark fylke. Kunnskap om kulturminner og spor etter tidligere landskapsbruk er en forutsetning for en bærekraftig arealforvaltning og næringsvirksomhet i de samiske områdene. I denne artikkelen vil vi bruke deltagende GIS for å vise at en tverrfaglig tilnærming til arkeologisk kartlegging kan gi gode resultater. Vårt mål er å bidra til en bedre metode for å dokumentere, synliggjøre og predikere kulturminner i samiske bruks- og bosettingsområder. Gjennom god dialog med lokale kunnskapsbærere og ved å visualisere deres kunnskap på kart ved bruk av geografiske informasjonssystemer (GIS), kan man effektivisere arkeologisk registreringsarbeid. Dagens situasjon Som følge av en økende interesse for nordområdene og klarlegging av samiske rettigheter, har man de senere år fått flere lovendringer og nye juridiske rammeverk som medfører et økende behov for kunnskap om samisk landskapsbruk og kulturhistorie. Dette gjelder blant annet ikrafttredelse av Om lov og rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke. Ot.prp. nr. 53 ( ) (heretter Finnmarksloven) kapittel 5 om kartlegging og anerkjennelse av eksisterende rettigheter, Sametingets retningslinjer for endret bruk av meahcci/ utmark i Finnmark fylke, statlige forpliktelser etter Konvensjonen om biologisk mangfold (heretter CBD) for dokumentasjon og sikring av tradisjonelle kunnskaper art. 8(j) og 10(c) og statlige forpliktelser etter Den europeiske landskapskonvensjonen om lokal medvirkning (Henriksen 2002; Gaukstad og Sønstebø 2003). Finnmarkslovens formål er: å legge til rette for at grunn og naturressurser i Finnmark fylke forvaltes på en balansert og økologisk bærekraftig måte til beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv. 17

24 Primitivetider I mai 2005 inngikk Regjeringen og Sametinget en avtale om prosedyrer for konsultasjoner for alle tiltak av betydning for samiske samfunn. Dette var en konkretisering av statens forpliktelse som følge av den norske ratifiseringen av ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Konsultasjonsavtalen innebærer at ingen statlige myndigheter kan fatte vedtak om større arealinngrep uten forutgående konsultasjoner med Sametinget. Endringene i lovverk og nye retningslinjer stiller strenge krav om dokumentasjon av hvilke konsekvenser utbyggingstiltak vil ha for samisk kultur og arealbruk i forbindelse med framtidig forvaltning av områdene. For å oppfylle kravene i henhold til lovverk og forskrifter vil det være nødvendig å ha et reelt beslutningsgrunnlag som partene kan forholde seg til. Med bakgrunn i den norske nasjonsbyggingen og det tilhørende fokuset på norsk forhistorie og kulturarv, ble både samiske kulturminner og samiske bosetningsområder lite interessante for arkeologiens virksomhet gjennom store deler av 1900-tallet. Først fra omkring 1980 ble forskning på samisk kultur og historie for alvor synlig i akademia (blant annet Scanche og Olsen 1983; Hesjedal 2001; Hansen og Olsen 2004). I forbindelse med de statlig finansierte kulturminneregistreringene som pågikk i perioden ble kun områder som var dekket av Økonomisk kartverk (1:5000 serien) registrert. Dette falt uheldig ut for Finnmark hvor kun 17 % av Finnmarks kvadratkilometer ble omfattet av registreringene. De registrerte områdene i Finnmark er primært tettbygde strøk langs vegnettet som i hovedsak følger kysten. I tillegg var det først etter en revidering av kulturminneloven i 1978 at fredningsgrensa på 100 år for samiske kulturminner ble innført slik at disse også ble systematisk registrert. Disse faktorene har medført at viktige samiske bruksområder ikke er blitt kartlagt og at nødvendige data dermed ikke finnes i de kulturminnedatabasene som danner beslutningsgrunnlaget for arealforvaltningen årgang I overskuelig framtid er det ikke mulig å helt rette opp dette bare gjennom økt innsats i marka. For å avhjelpe de presserende forvaltningsbehovene er det derfor viktig å rette oppmerksomheten mot alternative tilnærminger for å dokumentere kulturminner og vurdere potensial for kulturminner i et område. I de senere år har det kommet til en del forskningsarbeider hvor slike nye metoder tas i bruk for å effektivisere kartlegging av historisk landskapsbruk og kulturminner i Norge. Noen av disse er knyttet til endringer av jordbrukslandskap og har i et GIS-verktøy kombinert historiske og geologiske kart, tidligere kulturminneregistreringer, eiendomskart og andre tilgjengelige stedfestete ressursdata (Skar et al. 2002; Austad et al.2003; Brendalsmo et al. 2007; Domaas 2007). Risbøl et al. (2007) har i et pilotprosjekt testet ut flybåren laserskanning som metode for registrering og overvåking av kulturminner i skog (se også Barlindhaug et al. 2008). Bruk av satellittbilder kombinert med GIS-verktøy er testet ut som metode for prediksjon og overvåking av kulturminner både i jordbrukslandskap og i samiske områder i Troms og Finnmark (Barlindhaug og Holm-Olsen 2006; Barlindhaug et al. 2007b). Et av de nyeste arbeidene er publisert av Arne Andersson Stamnes (2010), hvor han presenterer en GIS-basert predikativ modell for lokalisering av jernaldergårder. Resultatene visualiseres på kart som angir hvor potensialet er størst for funn av jernaldergårder. Generelt er det et problem at disse metodene kun ser noen typer kulturminner, og da ofte de som framtrer tydelig i terrenget som kullgroper, gravhauger og lignende. Mange samiske kulturminner vil ikke bli funnet ved disse metodene, en teltboplass vil eksempelvis ikke fanges opp av verken satellittbilder eller laserskanning selv om den er synlig på markoverflaten. Lokal kunnskap og landskapsforståelse Et annet problematisk aspekt ved eksisterende registreringsmetodikk er at det i liten grad tas høyde for kulturelle preferanser vedrørende landskapsforståelse og landskapsbruk. Norsk 18

25 Barlindhaug og Pettersen forvaltningspraksis har hatt tradisjon for å forholde seg til landskapet som fysiske rom, med stor grad av ekspertstyrt kategorisering av landskap. Et eksempel på dette er prosjektet som registrerte de mest verdifulle kulturlandskapene i Norge, hvor Bjørg Lien Hansen (2000) eksemplifiserer hvilken makt eksperter har i planprosesser til å definere historiske og kulturelle verdier og forutsetninger. Urfolksorganisasjoner har kritisert arkeologer for at man tror at det i fortiden er en innebygd åpen adgang for alle som vil forske, og at arkeologer har rett til å utøve sitt virke på det de måtte ønske. Det har blitt påpekt at den arkeologiske og de vestlige majoritetssamfunnenes belysning og tolkninger av fortida har hatt en diskriminerende effekt på urbefolkningenes egne historier om fortida og disse har ikke hatt samme status som sannhet om fortida. Urbefolkningens materielle kultur er viktige ressurser i arbeidet med å bli hørt og få sitt samfunns sak satt på dagsorden. Materiell kultur både opprettholder og styrker identitet. Den bidrar med fysiske og synlige bånd til fortiden og er viktige symboler. Kontrollen over mening og tolkning er derfor svært viktig (Smith 2004; Smith 2006). Også fra en samisk synsvinkel har denne praksisen blitt kritisert (se blant annet Schanche 1993; Schanche 1995; Schanche 1997; Falch 2002; Falch og Skandfer 2004). Sametinget har vektlagt lokale kunnskaper og tradisjoner om kulturminner og landskapsbruk i sin kulturminneforvaltning (Sametingsplanen ). I Sametingets forvaltningspraksis benyttes også delvis lokal kunnskap i forbindelse med kulturminneregistreringer i arealplansaker. Det har ikke vært uvanlig å benytte lokale informanter for å innhente opplysninger om kulturminner i forbindelse med tidligere registreringsarbeider. I Norge er lokal deltagelse imidlertid i begrenset grad blitt brukt i arbeidet med å ivareta lokalbefolkningens forståelse av og beskrivelse av kulturminner og landskapsbruk. Ved Universitetet i Tromsø er det startet opp et forskningsprosjekt med fokus på Landskapskunnskap og ressursforvaltning i indre Troms og Finnmark 2500 f.kr e.kr., hvor lokal kunnskap om landskapet Kartfesting av lokal kunnskap inngår som en del av forskningen (Skandfer 2010, pers. med.). I vårt arbeid har vi derfor hentet metodeerfaringer fra andre relevante land. Metodikk for bedre å kunne lagre og nyttiggjøre seg av tradisjonell kunnskap etterspørres og diskuteres i land som Australia, USA og Canada land som i likhet med Norge har urbefolkninger. Spesielt relevant for Norge er praksis og diskusjoner i Canada, hvor muntlig tradisjonell kunnskap brukes som bevismateriale i høyesterett, og hvor behovet er stort for utvikling av måter å få kunnskapen gjort tilgjengelig slik at den kan anvendes på en god måte. Diskusjonen og metodeutviklingen har pågått i Canada lenge, men særlig fra slutten av 1980-tallet (se blant annet: Brody 1981; Brooke and Kemp 1995; Grenier 1998; Usher 2000; Eriksen 2002; Candler et al. 2006; Isaac 2008; Tobias 2010). Organisasjoner og myndigheter i Canada har også tilrettelagt for at metodikk og prosedyrer skal være tilgjengelig, se blant annet nettstedene; Canadian Environmental Assessment Act, Inuit knowledge centre, Aboriginal Mapping Network og I Portal. På nettstedet til Inuit knowledge centre (2010) finner man følgende formulering av formål: The goal of Inuit Qaujisarvingat is to bridge the gap between Inuit knowledge and western science to provide the tools to help Inuit access the systems of western science and aid southernbased scientists interact fully and appropriately in Inuit communities and with Inuit knowledge. Som nevnt vil det i Finnmark være svært kostbart å gjennomføre systematiske undersøkelser av de omfattende arealer man mangler kunnskap om. Det er derfor et særlig behov å utvikle effektive verktøy for å øke kulturminnekunnskapen generelt og for bedre å kunne målrette arkeologisk registreringsarbeid. Brukerne av landskapet, og særlig kunnskapsbærere i tradisjonelle næringer, har ofte stor kunnskap om lang tids bruk av områdene. Vårt mål har vært å ta i bruk denne kunnskapen og, i kombinasjon med GIS og kartvisualiseringer, bidra til en bedre metode for å dokumentere 19

26 Primitivetider årgang Figur 1. Undersøkelsesområdene. kulturminner i samiske bruks- og bosettingsområder. Prosjektet har vært ledet av Norsk Institutt for Kulturminneforskning (NIKU) og har gått over 3 år. For å kartlegge kunnskap om landskapsbruk var det avgjørende å finne relevante områder hvor vi kunne komme i kontakt med personer som er bærere av kunnskap om tradisjonelle næringer og landskapsbruk. Vi ønsket å ha representert informanter som både kjente reindriftas og fastboende samers landskapsbruk. Arbeidet har omfattet to studie-områder, Deanodat/ Vestertana, Deanu gielda/tana kommune og området mellom Rávttošnjárga/Stabbursnes og Leaibevutna/Olderfjorden, Porsáŋggu gielda/ Porsanger kommune (Fig. 1). Kontakten i Deanodat/Vestertana har gått gjennom Reinbeitedistrikt 13 samt Vestertana bygdelag som representerer brukerne av området. I Leavdnavuotna/ Porsangerfjorden samarbeidet vi med Reinbeitedistrikt 16D som benytter det aktuelle området, samt Mearrasámi diehtoguovddáš/ Sjøsamisk kompetansesenter som besitter mye innsamlet lokal kunnskap om sjøsamisk landskapsbruk. Datainnsamling og metode deltagende kartlegging Arbeidet har hatt en tverrfaglig tilnærming der fagene samfunnsgeografi og arkeologi har vært de mest sentrale. Intervjuer om bruk av landskapet med tilhørende registrering på kart Figur 2. Utsnitt av kartskisse fra intervju. har vært viktige elementer i datainnsamlingen. Denne arbeidsmåten, som kalles deltakende GIS (eng. Participatory GIS, heretter PGIS) har siden tidlig på 1990-tallet vært brukt i Canada, USA, Latin-Amerika og Asia, for å blant annet kartlegge urbefolkningenes bruk av områder og dokumentere tradisjonell kunnskap. Metoden relaterer seg ofte til aksjonsforskning og kartlegging av uartikulert eller mindre kjent kunnskap om romlige fenomener (Blackburn og Holland1998; Kwan 2004; Fox et al. 2005; Rambaldi et al. 2005; Corbett og Keller 2006; Corbett et al. 2006). PGIS er en metode hvor de som har geografisk kjennskap til et område selv markerer informasjonen på kartet (figur 2). Vi benyttet en intervjuguide, med veiledende retningslinjer og spørsmål om landskapsbruk. Informantene ble spurt om hvor det finnes spor i terrenget etter tidligere tiders bruk, og om hvilke områder som utgjorde deres ressurs- og bruksområder, både nå og før som for eksempel hvor man pleide å ha teltleir, gjerder, gammer, sennagressplasser, trekkleier, bær- og jaktområder osv. I tillegg er det utført supplerende befaringer i terrenget sammen med lokalkjente. Befaringene hadde til hensikt å bekrefte eller avkrefte hva som reelt finnes av kulturminner, og om de samme bruksområdene også viser seg å ha potensial 20

27 Barlindhaug og Pettersen Kartfesting av lokal kunnskap Figur 3. Det er en direkte kobling mellom symbolene på kartene og en database som inneholder opplysningene om hver lokalitet/område. for ytterligere arkeologiske spor etter tidligere landskapsbruk. Det ble gjennomført intervjuer av både enkeltindivider og mindre grupper på fra to til fem personer, alt etter hva folk selv ønsket. Informasjonen ble tegnet inn på papirkartet som punkter, linjer eller polygoner (områder) og det ble laget markeringer og tekst som fungerte som en tegnforklaring. Et område med en aktivitet ble avmerket med et polygon, som igjen kunne inneholde punkter som markerte gammetufter i området, og linjer som markerte stier eller trekkleier. Henvendelse og informasjon om prosjektet ble gitt gjennom bygdelag og distriktsstyrene og et lokalt samisk kompetansesenter. Det har vært en åpen prosess ut i lokalmiljøet hvor de som ønsket å bidra har fått delta. Interessen for å delta varierte noe mellom de ulike brukerne, men generelt var det større interesse fra de fastboende. I Vestertana intervjuet vi eksempelvis 7 av bygdas 17 fastboende innbyggere, mens deltagelsen fra reinbeitedistriktene var lavere med 5 fra distrikt 13 og 2 fra distrikt 16D. Årsaken til denne forskjellen kan ligge i at det er vanskelig å få samlet mange reineiere samtidig grunnet arbeid med reinflokken, og at vi burde ha organisert intervjuene på en annen måte for å nå flere. Samtidig har de fra reindrifta som har vært med på kartarbeidet og befaringer underveis i prosessen tatt kontakt med andre i distriktet som de vet sitter med kunnskap, for å spørre og diskutere kart og funn i terrenget og på denne måten innhentet ytterligere informasjon. Supplerende informasjon er samlet inn fra eksisterende registre og litteratur. Grunnlagskartet som ble brukt under intervjuene og samtalene er Statens Kartverks serie M711 i målestokk 1: ettersom det for de aktuelle områdene i hovedsak ikke foreligger mer 21

28 Primitivetider årgang Figur. 4. Kartet gir en oversikt over omfang og lokalisering av kulturminnelokaliteter basert på intervju og litteraturstudier i Deanodat/Vestertana. Til høyre; Detaljutsnitt som viser et område med gamle reingjerder, teltplasser og kulturminneområder med graver, varder skyteskjul med mer. detaljerte kart. Kulturminnebasen Askeladden og Felles Kommunal Kartbase (FKB) ble også brukt i de tilfeller der det var dekning. De omtalte kulturminnene og stedene ble overført til et elektronisk kart og kodet i en database. Kartprogrammet ArcGis fra ESRI ble sammen med databasen Access 2000 fra Microsoft benyttet som programvare for lagring, systematisering og visualisering av data. Databasen koblet med det elektroniske kartet kalles GIS, som står for geografisk informasjonssystem (McCoy 2004). (Fig. 3) Det var ikke satt noen absolutte rammer for hvilke områder man ønsket informasjon om, og informantenes tradisjonelle bruksområder ble her førende. Alle kartene ble returnert til de respektive informantene for kontroll slik at eventuelle feil og misforståelser kunne rettes opp. I områder hvor flere hadde kunnskap om de samme områdene, ble noen ganger de samme aktivitetene og lokalitetene nedtegnet av flere. Slike dubletter ble rydda opp i på et felles møte hvor vi sammen ble enige om hvilken avmerking som skulle få stå. Data fra et tidligere treårig registreringsprosjekt i Porsangermoen/ Hálkavárri skytefelt i Porsáŋggu gielda/ Porsanger kommune har blitt benyttet som supplerende referansedata (Barlindhaug et al. 2007a). Innsamlete data og resultater Ikke alle kulturminnene som er lagt inn i dette prosjektet er automatisk freda jf. Lov om Kulturminner, men siden de fleste kulturminnene er samiske og med 100 år som fredningsgrense, vil mange likevel defineres som automatisk freda. I det følgende vil vi gi en nærmere presentasjon 22

29 Barlindhaug og Pettersen Kartfesting av lokal kunnskap Figur 5. Kartet til venstre viser oversikt over innsamlete data om kulturminner og noen viktige områder for reindrifta fra begynnelsen av 1900-tallet i Porsáŋggu/Porsanger. Til høyre: Detaljutsnitt som viser registrerte kulturminner etter befaring i et område med kun ett kjent kulturminne fra Askeladden, men hvor man ut fra intervju og litteraturstudier anså potensialet for flere kulturminne som stort. av data som ble samlet inn og av resultater av undersøkelsen. Deanodat/Vestertana Under intervjuer med brukere av områdene i Deanodat/Vestertana fikk vi samlet inn opplysninger om over 300 enkeltminner hvorav kun 30 var registrert i den nasjonale kulturminnedatabasen, Askeladden (Fig. 4). Lokalbefolkningen bidro med opplysninger om kulturminner som i tid spenner fra steinalderen og fram til i dag. Det dreier seg om spor etter både bosetting, jakt, fangst, sanking og tamreindrift. I tillegg til data fra våre intervjuer, ble det også benyttet informasjon fra en tidligere intervjurapport (Pedersen 1978). Opplysninger om kulturminner i ovennevnte rapport ble gjennomgått i samarbeid med lokalbefolkningen, og omtalte kulturminner ble lokalisert på kart. Porsáŋggu/Porsanger I Porsáŋggu/Porsanger fikk vi kartfestet opplysninger om i overkant av 140 enkeltminner og lokaliteter. Mange av lokalitetene vil ha flere enkeltminner, slik at det totale antall enkeltminner er betraktelig høyere. Her hadde vi i tillegg opplysninger fra litteratur (Bull et al. 2001) om blant annet kalvingsområder fra begynnelsen av 1900-tallet. Kartet i figur 5. viser både enkeltminner og lokaliteter samt avgrensninger av viktige områder for reindriften fra begynnelsen av 1900-tallet. 23

30 Primitivetider Hálkavárri/Porsangermoen I et treårig registreringsprosjekt på/i Porsangermoen-Hálkavárri skytefelt i Porsáŋggu gielda/porsanger kommune, ble det i regi av NIKU gjennomført arkeologiske feltregistreringer i et 80 km² stort område (Barlindhaug et al. 2007a). Her ble framgangsmåten med intervjuer av lokale kunnskapsbærere og litteratursøk benyttet. I prosjektet var det i tillegg lagt inn en ekstra kvalitetssikring ved at man under befaringene også registrerte de deler av området som vi ikke hadde litteratur- eller informantopplysninger fra. Hele området ble befart systematisk etter manngardprinsippet, også de deler informantene ikke hadde nevnt. Arbeidet strakk seg over tre feltsesonger, og til sammen 138 ukeverk gikk med til befaringsarbeidet. Prosjektet ble dermed svært omfattende og kostbart, men representerer i dag en verdifull erfaring. Prosjektet er nevnt i denne artikkelen fordi det på en god måte viser at man kan vekte muntlig overført kunnskap om hvor man kan forvente å finne kulturminner i tradisjonelle samiske resursområder i Finnmark. Gjennom samtaler med folk som kjenner landskapene godt får man også et grep om hvilke landskapstyper som er de foretrukne til ulike typer aktiviteter og høsting. Kontroll av opplysninger i felt Deler av den innsamlede informasjonen ble kontrollert i felt, og vi fant at det var svært godt sammenfall mellom informantopplysninger og hvor det finnes kulturminner. Ett av disse områdene var Ikkaldasnjárga, hvor det før befaring bare var kjent ett kulturminne i Askeladden. Ut fra intervju og skriftlige kilder hadde vi imidlertid opplysninger om at området tidligere hadde vært fast kalvingsland og at her trolig fantes en rekke spor i marka. Under befaring av området sammen med lokalkjente fra bygda ble det registrert ytterligere 35 kulturminner: teltboplasser, gammetufter, hellegroper, steingjerder, en ferskvannskilde og en eldre steinalderlokalitet (Fig. 5). Eksemplet illustrerer årgang at informasjon om tidligere arealbruk kan bidra til å målrette feltbefaringer bedre. Kontrollbefaring i Vestertana, som ble utført av en arkeolog og to representanter fra lokalbefolkningen over åtte dager, resulterte i nyregistrering av nærmere 400 kulturminner. De hittil ukjente kulturminnene ble funnet av lokalbefolkningens representanter i like stor grad som av arkeologen. Nøyaktigheten på kartavmerkinger fra intervjuer vil alltid variere noe, særlig siden man i disse områdene må benytte 1: kart. Jevnt over erfarte vi likevel at lokaliteter som ligger i kupert terreng og/eller i tilknytning til vann og vassdrag ofte avmerkes svært presist og er lette å gjenfinne i terrenget. Lokaliteter beliggende i mer ensartet terreng med færre topografiske punkt å forholde seg til er naturlig nok vanskeligere å merke av nøyaktig på et kart etter hukommelsen, men slike områder er til gjengjeld lettere å befare, og man sirkler relativt fort inn de omtalte lokaliteter. Det som gir best resultat er imidlertid å ha med lokalkjente også ut i terrenget, da vil man i større grad kunne oppsøke lokaliteter direkte uten å måtte bruke tid på å gjenfinne kartavmerkinger. Eksempelvis var et automatisk freda reingjerde (Fig. 6) under intervjuet avmerka omlag 300 m for langt sør, men siden befaringen ble gjort sammen med informanten, gikk vi likevel rett på kulturminnet og fikk dokumentert nøyaktig posisjon. I tillegg effektiviseres arbeidet gjennom lokal kunnskap om vær og lokaløkologiske forhold. Flere områder som arkeologen, i motsetning til de med lokal kunnskap, antok burde ha høyt potensial for kulturminner, ble befart. Det viste seg uten unntak at de med lokal kunnskap hadde rett, det var svært få kulturminner i disse områdene. Undersøkelsene i Porsangermoen-Hálkavárri skytefelt viste at det var godt sammenfall mellom informantopplysninger og registreringene i felt. I alle områdene som var omtalt som tidligere boplasser og aktivitetsområder ble det påvist spor etter teltplasser og gammetufter. I de områdene informantene mente det ikke fantes spor etter tidligere bruk eller eldre kulturminner, fant vi i all hovedsak heller ikke noe selv om 24

31 Barlindhaug og Pettersen Kartfesting av lokal kunnskap Figur. 6. Nils Jovnna Eira Meløy står her i melkegjerdet til sine tippoldeforeldre. Til høyre: Detalj fra melkegjerdet. disse ble undersøkt like nøyaktig som de man hadde informasjon om. Erfaringene fra registreringsprosjektet i Porsangermoen-Hálkavárri skytefelt er en nyttig kvalitetssikring for at metoden faktisk gir relevant grunnlag for kulturminnefaglige vurderinger. Fra Canada er det gjort lignende arbeider hvor man har testet den geografiske nøyaktigheten på muntlig tradisjonskunnskap om tidligere landskapsbruk. I en studie undersøkte Claudio Aporta (2009) sammenhengen mellom muntlig overlevert kunnskap om nettverk av gamle stier og vandringsruter blant inuitter i arktiske Canada, med boplasser og stedsnavn. Ved å benytte GIS-verktøy og sammenstille og visualisere muntlig overlevert kunnskap om reiseruter, stedsnavn og eldre boplasser, har han verifisert at den geografiske nøyaktigheten i folks fortellinger var stor. Aporta (2009:145) konkluderer derfor med følgende: It seems clear that the spoken word can be a reliable means of knowledge sharing, and that oral history should not be a priori dismissed as unreliable and inaccurate. The geographical knowledge of trails and ames that Inuit have transmitted without significant changes over the centuries offers evidence of the power of oral communication that may perhaps be extended to other realisms of Inuit knowledge, and even to other cultures that rely on oral traditions Feilkilder, begrensninger og utfordringer Vi har vært inne på det manglende datagrunnlaget i Askeladden og problemene dette medfører for kulturminneforvaltninga. I denne forbindelse må det nevnes at det også finnes kulturminnedata og innsamlet tradisjonskunnskap rundt om på en del lokale institusjoner og museer. Dette betyr at det for enkelte områder kan foreligge gode samlinger med data. Problemet er at denne informasjonen ikke er lett tilgjengelig, verken for forskning eller forvaltning. I vårt prosjekt har vi samarbeidet med Mearrasámi diehtoguovddáš/sjøsamisk kompetansesenter og fått anledning til å benytte materiale fra deres samlinger samt personlig kunnskap de besitter. Et økt fokus på samarbeid med lokale institusjoner vil derfor være positivt og kan bidra til verdifull kunnskap. I denne sammenhengen vil det være svært viktig å skape trygghet for at data lagres, behandles og brukes etisk forsvarlig og i forståelse med de som har bidratt med sin kunnskap. Vektleggingen av lokal deltagelse gir kvalitetsmessig god informasjon fordi vi har å gjøre med tradisjonsbærere med dyptgående kunnskap om landskapsbruk. Men det er viktig å ha i tankene at dette ofte er kunnskap, som tilhører en bygd eller et familiefelleskap, og at det følger med begrensinger i hvordan informasjonen kan brukes. Vi kan derfor eksempelvis ikke offentliggjøre detaljerte kart som viser viktige resurssområder til for eksempel jakt, fiske og bærplukking. Kulturminner som blir 25

32 Primitivetider registrert gjennom en deltagende kartleggingsprosess vil imidlertid kunne inngå i Riksantikvarens kulturminnedatabase på vanlig måte og dermed være tilgjengelig for arealforvaltningen. Man skal være oppmerksom på at ikke all lokal kunnskap vil ha allmenngyldig relevans for fortidens landskapsbruk. Som beskrevet tidligere er kunnskap om lokale variasjoner i hvor snøen legger seg, hvordan den legger seg, når og hvor den tiner først, dominerende vinder, vannkilder og fiskevann, solforhold, osv. viktige for folks valg. En lignende feilkilde finnes i forhold til historiske dynamikker og hvilke valg mennesker har gjort opp gjennom tidene. Selv om vi erfarer at informasjon om historisk landskapsbruk i mange tilfeller også kan være retningsgivende for tidligere tiders landskapsbruk, er dette ikke noe man kan støtte seg ensidig til. Hvordan fortidens mennesker har valgt å bruke sine områder, og hvilke typer spor de har etterlatt, kan ha blitt styrt av faktorer vi ikke har forutsetninger til å forestille oss i dag. Vi må derfor også fortsette å se etter nye typer spor og lete på, i våre øyne, underlige steder. Gode verktøy for areal- og kulturminneforvaltning Undersøkelsen har vist at PGIS-metodikken gir gode resultater i form av pålitelig informasjon om hvor det finnes kulturminner og hvor man kan forvente å finne kulturminner. Spor i terrenget, både fysiske og immaterielle, etter samisk bruk av områder defineres som automatisk freda etter kulturminneloven dersom de er eldre enn 100 år. Dette gjør bruk av intervjuer spesielt egna som metode i forhold til samisk landskapsbruk og kulturminner, da kunnskap knytta til areal og ressursbruk 100 år tilbake i tid fortsatt finnes blant folk. I tillegg ser vi at lokal kunnskap om arealbruk ofte er veiledende for hvor sporene etter tidligere tiders arealbruk finnes og dermed kan gi grunnlag for predikering av potensial for eldre kulturminner. Metoden kan bidra til å samle og tilgjengeliggjøre eksisterende kjent kunnskap, både kunnskap som finnes blant folk og data som er samlet inn og lagret hos årgang lokale institusjoner. På denne måten skapes et større repertoar av kunnskap om variasjonen i landskapsbruk og kulturminner. I Canada har PGIS-metodikken vært benyttet både i arealforvaltningssammenheng men også direkte som kartlegging til bruk i forbindelse med krav om rettigheter og mye erfaring kan hentes herfra (se for eksempel: Bird 1995; Brooke og Kemp 1995; Calla og Koett 1997; Whalen 2005). Erfarne saksbehandlere foretar ofte sannsynlighetsvurdering av arealinteresser ut fra det som foreligger av databaseopplysninger, tilgjengelig kildemateriale og egen landskapsforståelse. I uttalelser fra kulturminneforvaltningen i arealplansaker er det vanlig å henvise til generell kunnskap om kulturminner i andre lignende områder, følgende eksempel er en vanlig ordlyd i brev fra kulturminneforvaltninga; Ut fra generell kulturhistorisk kunnskap vet vi at man i denne typen områder ofte finner automatisk freda kulturminner. I denne sammenheng vil det særlig kunne dreie seg om graver fra jernalder og hustufter fra steinalder.... Slike erfaringsbaserte sannsynlighetsvurderinger er imidlertid krevende å formidle overbevisende overfor ulike tiltakshavere eller planmyndigheter, og med manglende grunndata blir dette ekstra vanskelig og tidkrevende. Erfaringsbasert kunnskap er bygd opp gjennom forskningsaktivitet over tid, systematiske kulturminneregistreringer og erfaringer hos de enkelte fagfolkene. Ved å øke den generelle kulturhistoriske kunnskapen om områder som tradisjonelt har dårlig arkeologisk datagrunnlag, vil man i større grad kunne benytte sannsynlighetsvurderinger med faglig tyngde også i andre lignende områder. Eksempelvis har vi etter registreringene i Deanodat/Vestertana økt antall kjente kulturminner i Deanu gielda/tana kommmune med omlag 50%. Dataen vil overleveres den regionale kulturminneforvaltningen for innlasting til Askeladden. Vår undersøkelse med bruk av PGIS har vist at man gjennom tverrfaglig tilnærming og visualiseringer på kart basert på muntlige opplysninger om arealbruk og kulturminner, og tilgjengelig skriftlig informasjon, kan øke kunnskapen om både lokaliseringsfaktorer for kulturminner og 26

33 Barlindhaug og Pettersen om kulturminnetyper i Finnmark. Metoden vil i tillegg til å ha lokal utsagnskraft, bidra til økt generell kunnskap om variasjonen av landskapstyper og om områder hvor en kan forvente å finne spor etter tidligere bruk. Dermed kan vi utvide vår erfaringshorisont på dette området. Detaljundersøkelser av enkeltområder, som beskrevet i denne artikkelen, gir også ny kunnskap om hvor stor tettheten av kulturminner er i de store arealene i Finnmark som man i dag mangler data fra. Ved å tilrettelegge denne typen lokal kunnskap i et GIS, åpner man dermed for flere muligheter. Man kan nyttiggjøre seg en databank med stedfestede data om historisk bruk og kulturminner til prediksjoner, slik at man bedre kan målrette eventuelle undersøkelser i nye områder. Ved bruk av GIS kan man sammenstille og visualisere ulike aspekter ved kulturminnene og innsamlet informasjon om landskapsbruken i det samme området. I tillegg vil bruk av PGIS på sikt kunne bidra til oppbygging av en databank som vil kunne styrke utsagnskraften for forvaltninga også for områder med mangelfullt datagrunnlag. Takk til Alle som har bidratt med informasjon og kunnskap om kulturminner og landskapsbruk fra Vestertana bygdelag, Lágesduottar Reinbeitedistrikt 13, Mearrasámi diehtoguovddáš/sjøsamisk kompetansesenter og Skáidaduottar Reinbeitedistrikt 16D. Reindriftens utviklingsfond (RUF), Anglo American og Norsk Institutt for Kulturminneforskning som har gitt økonomisk støtte til prosjektet. Summary Visualizing traditional knowledge. An interdisciplinary approach to heritage surveying. The scope of this article is to present how an interdisciplinary approach can lead to more effective archaeological surveying and consequently a more sustainable cultural heritage management. Our specific focus is on Sámi cultural sites and monuments in the county of Finnmark, Northern Norway. The background for the geographical focus is a fundamental imbalance in knowledge about cultural history and sites in Norway. Due to a systematic Norwegianisation of the Sámi during the 19th Kartfesting av lokal kunnskap and 20th century, knowledge about Sámi cultural history and archaeology is insufficient. This is a problem for Sámi cultural heritage management. We have worked together with Sámi knowledge holders in two study areas to map cultural heritage sites and monuments through interviews and literature studies. The study shows that the Participatory GIS methodology (PGIS) is a useful alternative and a supplementary tool to traditional archaeological surveying and we argue that PGIS can be helpful in the process towards a sustainable cultural heritage management. Litteratur Aboriginal mapping network 2010 AMN. Elektronisk dokument. Tilgjengelig fra [Besøkt ] Aporta C The trail as home: Inuit and their pan-arctic network of routes. Human Ecology 37(2): Austad I., S. T. Domaas, A. Norderhaug og J. A. Timberlid 2003 Historical Castadral Maps as a tool for valuation of today s landscape elements. I Landscape Interfaces Cultural Heritage in Changing Landscapes, H. Palang og G. Fry (red.), s.221. Kluwer Academic Publishers, Nederland. Barlindhaug S., I. M. Holm-Olsen, T. Risan, O. Risbøl og M-L. B. Sollund 2008 Fortiden sett fra lufta fjernmålingsmetoder til overvåking av kulturminner og kulturlandskap. Kart og Plan 2: Barlindhaug S., Thuestad A. og T. Risan 2007a Kulturhistoriske registreringer, Porsangermoen Hálkavárri skytefelt. NIKU Rapport 17. Norsk institutt for kulturminneforskning, Oslo. Barlindhaug S., I. M. Holm-Olsen og H. Tømmervik 2007b Monitoring archaeological sites in a changing landscape-using multitemporal satellite remote sensing as an early warning method for detecting regrowth processes. Archaeological Prospection 14(4): Barlindhaug S. og I.M. Holm-Olsen 2006 Bruk av satelittbilder for lokalisering, overvåking og prediksjon av kulturminner. I Kultur Minner og Miljøer. Strategiske instituttprogrammer I. M. Egenberg, B. Skar og G. Swensen, s. 317 NIKU Tema 18. Norsk institutt for kulturminneforskning, Oslo. Blackburn, J. og J. Holland 1998 Whose voice? Participatory Research and Policy Change? Intermediate Technology Publications, London. Bird B The EAGLE Project: re-mapping Canada from an indigenous perspective. Cultural Survival Quarterly 18:

34 Primitivetider Brendalsmo J., A. Nordrehaug, M-L. B. Sollund og O. E. Stabbetorp 2007 Layers of the past a theory and method for historical landscape analysis. Landscape Research 32(4): Brody H [1981] Maps and Dreams: Indians and the British Colombia Frontier. Douglas and Mclntyr, Vancouver og Toronto. Brooke L og W. Kemp 1995 Towards Information Self- Sufficiency: The Nunavik Inuit gather information on ecology and land use. Geomatics: Who Needs It? Cultural Survival Quarterly. 18 (4). Cambridge, USA. Bull K. S., N. Oskal og M. N. Sara 2001 Reindriften i Finnmark, rettshistorie Cappelen Akademisk, Oslo. Calla J. og R. Koett 1997 GIS implementation at Squamish nation. Presented at GIS 97 Natural Resouce Symposium, Vancouver. ESRI Native Conservation papers. Canadian Environmental Assessment Act 2010 CEAA. Elektronisk dokument. Tilgjengelig fra gc.ca/en/c-15.2/ [Besøkt ] Candler C., R. Olson, S. Deroy og K. Broderick 2006 PGIS as a sustained (and sustanable?) practice: First Nation experiences in Treaty 8 BC, Canada. Participatory learning and action 54: Corbett J. og P. Keller 2006 Using Community Information Systems to communicate traditional knowledge embedded in the landscape. Participatory learning and action 54:21-7. Corbett J., G. Rambaldi, P. Kyem, D. Weiner, R. Olson, J. Muchemi, M. McCall og R. Chambers 2006 Overview: Mapping for Change-the emergence of a new practice. Particioatory learning and action 54: Den europeiske landskapskonvensjonen 2010 DEL. Elektronisk dokument. Tilgjengelig fra regjeringen.no/nb/dep/md/tema/planlegging_plan-_og_ bygningsloven/landskapskonvensjonen.html?id= [Besøkt ] Domaas S. T The reconstruction of past patterns of tilled fields from historical cadastral maps using GIS. Landscape Research 32(1): Eriksen G Tilvenningen til samisk kultur og rettstenking i norsk høyesterettspraksis. Om møtet mellom en muntlig og en tekstbasert rettskultur. Kart og Plan (62): årgang Falch T. og M. Skandfer 2004 Sámi Cultural Heritage in Norway: Between Local Knowledge and the Power of the State. I Northern Ethnographic Landscapes: Perspectives from Circumpolar Nations, Krupnik I., R. Mason og T. Horton (red.), s Arctic Studies Center, National Museum of Natural History. Smithsonian Institution, Washington DC. Falch T Verdier, Vern, Forvaltning. I Samiske landskap og Agenda 21- Kultur, næring, miljøvern og demokrati, S. Andersen (red.), s Dieđut 1/2002. Sámi instituhtta, Guovdageaidnu. Fox, J., K. Suryanata, P. Hershock 2005 Mapping Communities: Ethics, Values, Practice. East-West Center, Honolulu, Hawaii. Gaukstad E. og G. Sønstebø 2003 Nordens landskap: Forprosjekt for oppfølging av den europeiske landskapskonvensjon. TemaNord 2003:550. Nordisk ministerråd, København. Grenier L Working with indigenous knowledge. A guide for researchers. International Development Research Centre (IDRC Books), the International Development Research Centre, Ottawa. Hansen, B. L Kulturlandskap og ideologi. I Menneskers rom, I. J Birkeland og B.L. Hansen (red.), s Unipub Forlag,Oslo. Hansen L. I. & B. Olsen 2004 Samenes historie fram til Cappelen Akademisk Forlag, Oslo. Hesjedal A Samisk forhistorie i norsk arkeologi Doktorgradsavhandling. Stensilserie B nr. 63, Universitetet i Tromsø, Tromsø. Henriksen, T Miljøvern og urfolks tradisjonelle kunnskap. To sider av samme sak? I Samiske landskap og Agenda 21- Kultur, næring, miljøvern og demokrati, S. Andersen (red.), s Dieđut 1/2002. Sámi instituhtta, Guovdageaidnu. ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater2010 ILO. Elektronisk dokument. Tilgjengelig fra tema/samepolitikk/midtspalte/ilokonvensjon-nr-169-omurbefolkninger-o.html?id= [Besøkt ] Inuit Knowledge Centre Elektronisk dokument. Tilgjengelig fra [Besøkt ] I Portal. Indigenous studies portal Elektronisk dokument. Tilgjengelig fra php?sid= &t=index [Besøkt ] 28

35 Barlindhaug og Pettersen Kartfesting av lokal kunnskap Isaac T Striking a balance. The rights of aboriginal peoples and the rule of law in Canada. I Moving Towards Justice. Legal Traditions and Aboriginal Justice, J. D. Whyte (red.), s University of Regina, Regina. Konvensjonen om Biologisk mangfold 2010 CBD. Elektronisk dokument. Tilgjengelig fra int/ [Besøkt ] Kwan M-P GIS Methods in Time-Geographic Research: Geocomputation and Geovisualization of Human Activity Patterns. Swedish Society for Anthropology and Geography 86(4): McCoy J ArcGis 9. Geoprosessing in ArcGIS. ESRI, Redlands. Ot.prp. nr. 53 ( ) Om lov og rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (Finnmarksloven) Finnmarksloven. Elektronisk dokument. Tilgjengelig fra no/nb/dep/jd/dok/regpubl/otprp/ /otprpnr html?id= [Besøkt ] Pedersen S Feltrapport fra intervju og feltregistrering i Vestertana. Upublisert. Samisk Etnografisk avdeling, Tromsø Museum Rambaldi K G., A.P. Kwaku Kyem, P. Mbile, M. McCall og D. Weiner 2005/2006 Participatory spatial information Management and Communication in Developing Countries. EJISDC 25(1):1-9. Risbøl O., A. K. Gjertsen, og K. Skare 2008 Flybåren laserskanning og registrering av kulturminner i skog. NIKU Rapport 22. NIKU, Oslo. Sametinget retningslinjer for vurderingen av samiske hensyn ved endret bruk av meahcci/utmark i Finnmark Elektronisk dokument. Tilgjengelig fra lovdata.no/for/sf/ad/td html [Besøkt ] I Kulturarv - en kilde til verdiskapning, Brandtsegg, M. (red.), s Rapport fra konferansen i Sandefjord 23. og 24. september Riksantikvaren, Oslo. Skandfer M. (pers. med) Prosjektstart 1. mars Landskapskunnskap og ressursforvaltning i indre Troms og Finnmark 2500 f.kr e.kr. Pågående forskningsprosjekt. Universitetet i Tromsø Skar B., G. Jerpåsen, V. Bakkestuen, G. Fry og O. Stabbetorp Fornminner i skog. Landskapsanalyse basert på geografiske informasjonssystemer (GIS). I Strategisk instituttprogram : Landskapet som kulturminne, Birgitte Skar (red.), s NIKU publikasjoner 121. NIKU, Oslo. Smith L Archaeological Theory and Politics of Cultural Heritage. Routledge, London og New York Uses of Heritage. Routledge, London og New York. Stamnes A. A Prediktive modeller og lokaliseringen av jernaldergården et eksempel fra Nord-Trøndelag. Primitive Tider 12:41-50 Tobias T. N Living Proof: The Essential Data Collection Guide for Indigenous Use and Occupancy Map Surveys. Ecotrust Canada og Union of BC Indian Chiefs, Vancouver. Usher P. J Traditional ecological knowledge in environmental assessment and management. Arctic 53(2): Whalen J Distributed GIS solutions for Aboriginal resource management: the case of the Labrador Innu. Canadian Journal of Native Studies. 25: Sametingsplanen Sametinget, Karasjok. Scanche A. og B. Olsen 1983 Var de alle nordmenn? En etno-politisk kritikk av norsk arkeologi. Kontaktstensil 22-23: Universitetet i Tromsø, Tromsø. Schanche A Kulturminner, etnisitet og identitet. Dugnad 19(4): Det symbolske landskapet landskap og identitet i samisk kultur. Ottar 207: Synspunkter på forholdet mellom bruk og vern. Kulturarv en kilde til verdiskaping. 29

36 Primitivetider årgang 30

37 Kunnskaper i grenseland? Elvemøtet i Åmot (Hedmark) som arena for råstoff- og teknologiske strategier i sen steinbrukende tid Hege Damlien Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo I perioden 2004 til 2007 undersøkte Kulturhistorisk museum 24 lokaliteter fra steinbrukende tid langs Rena elv (figur 1) i Åmot kommune, Hedmark (Stene 2010). I forbindelse med utgravningen av lokaliteten Rødstanda fremkom den største konsentrasjonen av flateretusjerte bladformete pilspisser av kvartsitt og flint som hittil er kjent fra denne delen av Hedmark. Deler av lokaliteten er tolket som en produksjonsplass for denne typen pilspisser (Damlien 2010a). Det flateretusjerte funnmaterialet av flint og kvartsitt synes å være ujevnt distribuert i Hedmark fylke. Funnmaterialet fra den nordre og østre delen domineres av kvartsitt, og er i hovedsak funnet på typiske fangstlokaliteter langs de sentrale elvene og innsjøene (Bolstad 1980; H. R. Amundsen 2006). Funnmaterialet fra den søndre delen av fylket domineres imidlertid av flint, og er hovedsakelig funnet i dagens jordbruksbygder. Flateretusjert materiale av kvartsitt dominerer også i Åmot og Trysil, men her forekommer det også flateretusjert flint på flere lokaliteter. Den uensartede funnfordelingen i Hedmark ble tidlig tillagt kulturhistorisk betydning i norsk arkeologi, og har av flere blitt satt i sammenheng med en kulturgrense som delte regionen (Bjørn 1934; Brøgger 1942; Hagen 1946). I denne artikkelen vil jeg diskutere den konstruerte kulturgrensen som er antatt å gå gjennom Hedmark i sen steinbrukende tid, det vil si bronsealder og førromersk jernalder (ca. BC ). Konstruksjonen av en kulturgrense Geografisk er Hedmark fylke grovt sett delt i to: Hedmarken, øst for Mjøsa og Østerdalen, nord for Elverum. Ved Elverum begynner det store barskogbeltet, taigaen, som strekker seg gjennom Nord-Skandinavia og Russland, og terrenget i Østerdalen skiller seg dermed fra flatbygdene på Hedmarken. Den antatte kulturgrensen er på mange måter blitt sammenfallende med den geografiske og økologiske todelingen av Hedmark. Ved å definere distribusjonen av arkeologiske gjenstandskategorier som materielle uttrykk for en slik grense, har den også blitt tilskrevet forhistorisk relevans. Tanken om kulturdualisme, det vil si en inndeling i to distinkte kulturtradisjoner på grunnlag av etnisk differensiering, er gjerne brukt som forklaringsmodell. Den regionale variasjonen i det arkeologiske materialet fra sen steinbrukende tid har på bakgrunn av dette blitt satt i sammenheng med tilstedeværelsen av en østlig fangstkultur i Østerdalen og en vestlig jordbrukskultur på Hedmarken (Hagen 1946; Mikkelsen og Nybruget 1975; Bakka 1976; H. R. Amundsen 2006). Den vestlige kulturtradisjonen har blitt tilknyttet de sørskandinaviske jordbruksgruppene, mens den østlige har blitt knyttet til fangstgrupper som inngikk i kontaktnett med likeartete grupper østover og nordover i Sverige, og videre til Finland og Russland (Bakka 1976). 31

38 Primitivetider årgang Figur 1. Hedmark fylke, med undersøkelsesområdet langs Rena elv (OVAS), Rødsmoen og Gråfjellområdet (etter Stene 2010) 32

39 Hege Damlien Hedmark har slik blitt ansett som et grenseområde mellom de nord- og sørskandinaviske kulturområdene (Hagen 1946:66; Narmo 2000; H. R. Amundsen 2006). Elvemøtet ved Åmot, hvor Glomma og Rena elv møtes, er på grunn av den komplekse sammensetningen av gjenstandstyper, teknologiske strategier og råstoffbruk hevdet å være et møtepunkt for ulike kulturgrupper (Narmo 2000; H. R. Amundsen 2006). I tillegg til at en dualistisk modell er lagt til grunn kan man også si at det empiriske grunnlaget for disse slutningene er fragmentert, da dette i stor grad har utgangspunkt i makroanalyser av distribusjonen av storredskaper og løsfunn av gjenstandstyper oppfattet som kulturspesifikke ledetyper. Stor arkeologisk utgravningsvirksomhet i løpet av de siste tiårene har bidratt til økt kildetilfang og kunnskap om regionen. Her står Åmot i en særstilling, siden det i de senere årene har vært gjennomført flere store registrerings- og utgravningsprosjekter i kommunen (Boaz 1997; Bergstøl 1997; Risbøl et al. 2002a, 2002b; T. Amundsen 2006; Stene 2010). Til tross for stor utgravningsvirksomhet og kritikk av den dualistiske modellen i forhold til forskning på eldre steinalder, har nyere arkeologiske studier omkring sen steinbrukende tid i Hedmark vært begrenset og i hovedsak bidratt til å bekrefte og opprettholde idéen om en kulturgrense som delte regionen. Forskningen har, med få unntak (Helstad 2008), tatt utgangspunkt i distribusjonen av gjenstander som er oppfattet som spesifikke for ulike etniske grupper eller kulturgrupper (f.eks. H. R. Amundsen 2005, 2006). Gjenstander vurdert som idiomatiske for etnisk identitet er, med referanse til Fredrik Barth (1969), ansett som del av interaksjonen mellom grupper (H. R. Amundsen 2005:70-73). Det ligger etter min mening en fare i at kompleks variasjon i et arkeologisk materiale blir lest inn i en mer generell kulturell sammenheng av etnisk interaksjon. Et analytisk rammeverk som tar utgangspunkt i og kun fokuserer på makroskala vil nødvendigvis være bundet til et makroskala nivå (Jones 2002:71-72). Kulturelle konstruksjoner blir slik underliggende premisser Kunnskaper i grenseland? som lett kan bli selvoppfyllende. Med utgangspunkt i et nytt kildemateriale og en alternativ tilnærming til materialitet ønsker jeg derfor å ta et kritisk blikk på den arkeologisk konstruerte kulturgrensen som er antatt å gå gjennom Hedmark. Nye funn - nye perspektiver Tanken om at kulturell praksis kan være knyttet til bestemte regioner er et tradisjonelt premiss i studier av spredningen av teknologisk kunnskap og andre former for kommunikasjon i forhistorien (Sindbæk 2010:263). Som påpekt over har arkeologiske studier omkring sen steinbrukende tid i Hedmark er regionale distribusjonsmønstre tradisjonelt diskutert i sammenheng med kulturelle identiteter og grenser. Kommunikasjon foregikk imidlertid ikke mellom abstrakte grupper i abstrakte regioner, men på de konkrete stedene mennesker bodde og besøkte. Studier av regionale mønstre bør derfor heller dreie fokuset over på den kommunikasjonen som ledet frem mot de aktuelle mønstrene, samt stedene og hendelsene hvor kommunikasjonen fant sted (jf. Ojala 2009; Sindbæk 2010). En nettverkstilnærming poengterer at vi verken bør betrakte grupper eller regioner som absolutte og statiske enheter. Regionale likheter og forskjeller i materiell kultur må heller oppfattes som resultater av dynamiske og komplekse prosesser, der interaksjonen mellom flere ulike aktører har vært sentral. Ved å anvende en slik tilnærming til etnisitet og identitet, kan man unngå å ta utgangspunkt i dualistiske og statiske enheter i diskusjonen av regionale mønstre i det arkeologiske materialet (jf. Ojala 2006, 2009:47-57). Tidligere studier av sen steinbrukende tid i Hedmark har i stor grad fokusert på tanken om møter mellom kulturtradisjoner som opphav til etniske relasjoner og etnisitet, samt på grensene, møtepunktene og på samhandling over slike grenser (Amundsen 2005:70-73, 98). En nettverkstilnærming fremhever heller at de aktuelle sosiale relasjonene kan ha inkludert gruppeidentitet og aktiviteter som har opprett- 33

40 Primitivetider holdt slike, men bare som en av mange praksiser. Substansen av ulike nettverk kan beskrives gjennom tradisjonelle studier av spredningen av utvalgte teknologier, gjenstandstyper og råstoff, og slik dokumentere relasjoner mellom mennesker i ulike områder. Samtidig bør andre relasjoner som tingene har inngått i vektlegges. Det mest sentrale ved et nettverksperspektiv er at verden er konstituert av sosiale nettverk som omfatter forbindelser og relasjoner mellom ulike aktører, både mennesker og ikke-mennesker. Disse relasjonene skaper heterogene nettverk som involverer mennesker, materiell kultur og natur (Latour 2005; Damm 2007: ; Olaja 2009:53). Identitet blir dermed ikke bare skapt i relasjonen mellom mennesker, men spiller en viktig rolle i samhandlingen mellom de ulike aktørene (Damm 2007: ; Olaja 2009:53). Det som er i fokus er selve relasjonene og det relasjonene skaper, med andre ord er det tilblivelsen eller prosessen fremfor det ferdige produktet som vektlegges. Slike relasjoner blir bekreftet for eksempel gjennom arbeidsprosesser og gjøres bestandige gjennom materiell kultur. Relasjonene kan imidlertid endres over tid og i ulike sammenhenger, og disse endringene kan bli oppfattet og uttrykt forskjellig av ulike individer. Det spesielt interessante med nettverk som en konseptuel ramme for forståelse av samfunn er at det har utgangspunkt i interaksjon som en særskilt form for praksis. Dette hjelper oss å komme frem til en klarere forståelse av de til enhver tid relevante relasjoner mellom grupper av mennesker som materiell kultur har inngått i (se f. eks. Sindbæk 2010). Hva kan et slikt perspektiv tilføre vår forståelse av et komplekst arkeologisk materiale? Den viktigste implikasjonen for den følgende analysen er at det muliggjør et alternativt utgangspunkt til tidligere teorier. Istedenfor å fokusere på antatte grenser mellom på forhånd definerte kulturelle enheter på makroskalanivå, vil fokuset være på mikroskalanivå og samvariasjonen mellom materiell kultur, steder og landskap for konstruksjonen av identitet og for kommunikasjonen av kunnskap. Om vi retter den analytiske oppmerksomheten mot et mikroskalanivå, åpner vi årgang også for å kunne si noe som potensielt medfører ny og relevant innsikt også i et makroskalaperspektiv (Jones 2002:72). For å belyse dette er det viktig å fokusere på boplasser i områder som tradisjonelt har vært ansett som kontaktsoner eller grenser for kulturgrupper (Glørstad 2006:102). Lokaliteten Rødstranda er dermed, på grunn av sin beliggenhet og komplekse funnsammensetning, et potensielt godt studieobjekt for å oppnå ny forståelse av interaksjonen mellom ulike aktører i Åmot i sen steinbrukende tid. Utgangspunktet for diskusjonen vil være de flateretusjerte pilspissene som ble funnet på lokaliteten, nettopp en gjenstandstype som tradisjonelt har blitt oppfattet som spesifikk for enkelte kulturgrupper. Det flateretusjerte kvartsittmaterialet har blitt ansett som spesifikt for den østlige kulturgruppen, mens materiale av flint har blitt sett på som spesifikt for den vestlige gruppen (H.R. Amundsen 2006). Kommunikasjon av teknologisk kunnskap For å forstå de sentrale aspektene i produksjonen av flateretusjerte pilspisser, samt de mange relasjonene de inngår i, kan chaîne opératoire (den operasjonelle kjede) være et nyttig rammeverk (Pelegrin 1990). Bakgrunnen for dette er at gjenstander kan bli tillagt et bredt spekter av mening, gjennom produksjonen og ulike stadier i deres syklus, ettersom de kommer i hendene på ulike mennesker og blir integrert i ulike sosiale strategier og nettverk (Fredriksen 2009:86-87). Jeg vil understreke at de sosiale og kulturelle påtrykkene også inkluderer relasjoner utover de mellommenneskelige. Hovedpoenget ved en slik analyse er å beskrive samspillet mellom de kognitive og de teknologiske aspektene i redskapsproduksjon. Nøkkelen til vår forståelse av det kognitive aspektet ligger i den kjensgjerning at teknisk adferd er en tillært ferdighet. I produksjonen av flateretusjerte pilspisser kan man innenfor chaîne opératoire skille mellom teoretisk og praktisk kunnskap (knowledge og know-how) (Apel 2001), som reflekterer ulike aspekter ved det å mestre en teknologi. Et aspekt er å vite teoretisk hvilke 34

41 Hege Damlien Kunnskaper i grenseland? Figur 2. Lokaliteten Rødstranda i forbindelse med utgravningen (etter Stene 2010). Foto: Kulturhistorisk museum. steg som må tas, et annet er å praktisk kunne utføre de nødvendige handlingene. Teoretisk kunnskap (knowledge) kan slik oppfattes som en viten som læres gjennom språk og observasjon, altså en kommuniserende form for kunnskap. Praktisk kunnskap (know-how) er kunnen som derimot læres gjennom praktisk og kroppslig erfaring, altså en ubevisst og intuitiv kunnskap (Apel og Darmark 2007:37). Et tredje element som må fremheves er den preferansen en person har for å gjøre tingene på en bestemt måte. Den måten kunnskap, erfaring og kunnen blir brukt til å kontrollere redskapsproduksjonen styres av bakenforliggende intensjoner, som kan være individuelt eller kulturelt betinget (Eriksen 2000:78-79). Selv om chaîne opératoire i hovedsak har vært viet detaljerte intra-site studier, kan den som påpekt av Knut Andreas Bergsvik (2010:110) også være et viktig metodisk bidrag til forståelsen av distribusjonen av arkeologisk materiale i større regioner fordi den kan avdekke komplekse regionale mønstre. Metoden gjør det mulig å stille detaljerte spørsmål om hvordan og hvor de ulike produksjonsprosessene fant sted og i hvilken tilstand gjenstandene ble spredd. I tillegg gjør den det mulig å gjennomskue falsk morfologi og dermed bidra til å justere tolkninger av gjenstander som tradisjonelt har blitt oppfattet som kulturelle eller etniske markører. Eksempelvis kan en tilsynelatende klar typologisk eller morfologisk underinndeling av flateretusjerte pilspisser være uttrykk for individuelle forskjeller mellom ulike huggere, som i utgangspunktet har hatt samme intensjoner, men hvor forskjellige teknikker, metoder, evner eller råmateriale har påvirket det tiltenkte resultatet (Eriksen 2000:85-86). Ved å analysere den operasjonelle prosessen i tilvirkningen av de flateretusjerte pilspissene, fra anskaffelse av råstoff til ferdig produkt, kan de kognitive og praktiske aspektene ved produksjonen, reproduksjonen og spredningen av teknologisk kunnskap i forhistoriske 35

42 Primitivetider samfunn fremtre klarere. Målet for den følgende analysen er derfor, med inspirasjon fra chaîne opératoire, å gå i dybden av den teknologiske produksjonsprosessen for å forsøke å supplere tidligere tolkninger av de kognitive aspektene ved produksjonen av spissene. Flateretusjerte pilsisser fra Rødstranda De flateretusjerte pilspissene som danner grunnlag for analysen er funnet på Rødstranda på østsiden av Rena elv (figur 2). Utgravningen av lokaliteten avdekket et komplekst funnmateriale med ca enkeltgjenstander, flere kokegroper, ildsteder og store avfallslag med skjørbrent stein. Artefaktmaterialet er dominert av avfallsmateriale av kvartsitt (jf. Damlien 2010a:410). Trekk ved funnmaterialet, sammen med dateringene peker mot gjentatte opphold fra senmesolitikum til merovingertid (BC 4685-AD 790). Lokaliteten omfatter dermed et blandet materiale fra flere perioder. Opprettingen av et referansesystem for råstoff som alle de littiske funnene er katalogisert under, har likevel lagt grunnlaget for å kunne utføre detaljerte spredningsanalyser av råstoff på lokaliteten, samt skille ut bestemte aktiviteter og bruksfaser (Damlien 2010b:65). Det mest spesielle med lokaliteten er den høye forekomsten av flateretusjerte pilspisser og ikke minst produksjonsavfall fra tilvirkningen av slike spisser. Pilspissene er funnet innenfor tre funnkonsentrasjoner som er tolket som aktivitetsområder, og det foreligger dateringer av ildsteder/kokegroper fra samtlige. Få av de radiologiske dateringene ga resultater innenfor tidsrommet hvor spissene er antatt å ha vært i bruk, men dateringer fra optisk stimulert luminescence (OSL) av skjørbrent stein fra samme kontekst, falt innenfor tidsrommet fra senneolitikum til overgangen yngre bronsealder/ førromersk jernalder (BC ) (jf. Damlien 2010a: ). Et kildekritisk spørsmål er hvorvidt de tre funnområdene er samtidige eller resultat av flere ulike opphold. Funn av produksjonsavfall etter flateretusjering av både kvartsitt og flint innenfor enkelte av funn årgang områdene gjør at materialet likevel egner seg til å belyse de aktuelle problemstillingene. Det flateretusjerte materialet omfatter tolv hele og fire fragmenter av flateretusjerte pilspisser (figur 3). Av pilspisser av flint ble det funnet to hele spisser og to fragmenter som begge synes å være oddpartiene av spisser. Videre foreligger det fem hele, tre som mangler basis og fire fragmenterte pilspisser av kvartsitt. De hele spissene varierer i lengde fra 2,1 cm til 3,4 cm og i bredde fra 1,4 cm til 2,2 cm (Damlien 2010a: ). Flateretusjerte pilspisser deles inn etter utforming av basis og blad, håndverksmessig dyktighet og skjeftingsforberedelser (Prescott 1986). De flateretusjerte pilspissene fra lokaliteten har stor variasjon i retusjtype, og til en viss grad også i formen på basis som kan være både konveks, konkav og rett. Flere av spissene ligger i grensesonen mellom bladformete og triangulære (Helskog et al. 1976). Spisser med slike morfologiske trekk plasseres innenfor tidsrommet fra eldre bronsealder til førromersk jernalder. OSL-dateringene fra Rødstranda kan underbygge en slik dateringsramme. Selv om det er allment godtatt at omfattende flateretusjering med kontrollerte slag og trykkretusj for alvor slår igjennom i senneolitikum og varer ut i bronsealder/førromersk jernalder (Prescott 1991:44), er det vanskelig å vurdere de flateretusjerte spissenes nøyaktige kronologiske plassering. Dette gjelder spesielt for den kronologiske plasseringen opp i tid, mot eller inn i jernalder. En inndeling av spissene på bakgrunn av morfologi kan dessuten være problematisk. Den formelle variasjonen innenfor en gjenstandskategori som flateretusjerte pilspisser behøver ikke nødvendigvis å være resultat av kulturelle påtrykk. Den kan også avspeile hvor spissen befinner seg i sin livssyklus (Apel og Darmark 2007:33). Spissene kan slik representere ulike steg i tilvirkningsprosessen, noe som synes å være tilfellet for spissene fra Rødstranda. Spesielt for funnmaterialet er at man kan spore en rekke trinn i den operasjonelle prosessen, fra tilhugging av emner ved hjelp av direkte slagteknikk til utforming av spissene ved trykkteknikk. Mange spisser av lokal kvartsitt er forkastet i produk- 36

43 Hege Damlien sjonen og aldri blitt benyttet, og flere må oppfattes som forarbeider. Disse er imidlertid relativt små og synes å være kassert i et forholdsvis sent trinn i produksjonsprosessen (Damlien 2010a). Chaîne opératoire-analysen indikerte at ingen av råstoffene som var anvendt kunne karakteriseres som primærutnyttet på lokaliteten. Det forekommer eksempelvis ikke avfallsmateriale med naturlig overflate eller primæravslag. Dette impliserer at råstoffene er brakt med til plassen i form av kjerner, emner, forarbeid eller ferdige redskap. Spissene er tilvirket av tre ulike typer kvartsitt av høy kvalitet og to typer flint. Ringsakerkvartsitt, en hvit kvartsittype som hovedvekten av spissene er produsert av, forekommer naturlig som istransporterte blokker i morenemassen langs Rena elv (Damlien 2010b: 54). Den høye konsentrasjonen av avfallsmateriale og forarbeider til spisser av denne typen kvartsitt indikerer en lokal anskaffelse av råstoffet. Den relativt steinfrie sandundergrunnen på lokaliteten har trolig ført til at råstoffet har blitt anskaffet og primærbearbeidet langs den mer steinrike terrassen over elvebredden. Det er her påvist flere lokaliteter med primærproduksjon av lokale råstoff. Ringsakerkvartsitten som forekommer i flere ulike farger og kvaliteter er geologisk utbredt i Hedmark fylke, og er vanlig på arkeologiske lokaliteter i området. Eksperimenter viser at råstofftypen har mange av de sammen egenskapene som flint, og er like teknologisk effektiv (Eigeland 2006:57-58). Råstoffet var trolig godt egnet for produksjon av flateretusjerte redskaper. Det synes som om hovedformålet med bruken av ringsakerkvartsitt på lokaliteten har vært produksjon av flateretusjerte pilspisser. Pilspissene av flint er produsert av materiale av høy kvalitet, trolig med sørskandinavisk opphav. Det forekommer ingen emner eller forarbeid av flint. Materialet består av ferdige spisser, ødelagte pilspissfragmenter samt store mengder mikroavslag etter trykkteknikk. Analysen av det flateretusjerte materialet fra Rødstranda vitner om en kvalitetsbevissthet i forhold til råstoff, der man har brukt importert råstoff av høy kvalitet samtidig som man har tatt Kunnskaper i grenseland? Figur 3. Et utvalg av de flateretusjerte pilspissene fra Rødstranda. Foto: Kulturhistorisk museum. seg tid til å finne og utnytte kvalitetene til den lokale kvartsitten. Flere forskere har fremhevet to ulike typer reduksjonsteknikker for flateretusjerte gjenstander (Apel 2001; Forsberg 2010). Den første metoden innebærer en kombinasjon av direkte teknikk og trykkteknikk. Emnet tynnes først ned ved hjelp av direkte slagteknikk og blir deretter formet med trykkteknikk. Den andre innebærer produksjon på biprodukter fra annen redskapsproduksjon der eksempelvis tynne avslag brukes som emne som så formes ved hjelp av enkel trykkteknikk. De ulike teknikkene er antatt å ha utgangspunkt i tilgangen til råstoff. En foreløpig analyse av pilspissene og avfallsmaterialet fra Rødstranda viser at begge teknikkene er representert på lokaliteten. Spissene av lokal kvartsitt er bearbeidet med en kombinasjon av direkte teknikk og trykkteknikk, mens de av flint har kun blitt bearbeidet med trykkteknikk (Damlien 2010a:419). Teknologiske strategier og råstoffvalg som kilde til det praktiske og kognitive Et viktig moment er at de to produksjonsformene for flateretusjerte pilspisser krever ulik grad av praktisk kunnskap. Flateretusjering med direkte slagteknikk er relativt avansert og krever tilgang på store mengder egnet materiale for å reprodusere teknologien. Flateretusjering ved hjelp av trykkteknikk er på sin side mindre kunnskaps- og råstoffkrevende (Apel et al. 37

44 Primitivetider 2005). Den siste metoden medfører imidlertid at pilspissene har en tendens til å bli mindre og i større grad irregulære (Forsberg 2010:129). Eksperimenter med ringsakerkvartsitt har vist at en viss kjennskap og erfaring med kvartsittypen er påkrevd for å håndtere råstoffet på best mulig måte. En erfaren flintsmed har problemer med umiddelbart å tilpasse seg råstoffet (Eigeland 2006:49-58). Valg av en teknikk som krever høyere grad av praktisk kunnskap på lokale råstoff antyder god tilgang og kjennskap til råstoffet. Samlet sett vitner valg av råstoff og teknologiske strategier på Rødstranda om en inngående kompetanse og kjennskap til ulike råstoff og hvordan disse best kan utnyttes. Paralleller til dette fenomenet er observert i østre del av Midt-Sverige, der flateretusjerte pilspisser av kvartsitt og flint også er produsert med ulike tilvirkningsteknikker. De ulike teknikkene er representert både i form av pilspisser og produksjonsavfall på enkelte boplasser (Apel et al. 2005:64). Forskjeller i tilvirkningsstrategiene av flateretusjerte pilspisser mellom skogs- og fjellområdene i Tärnaområdet i vestre del av Lappland, indikerer at man i områder med god råstofftilgang har benyttet en kombinasjon av direkte teknikk og trykkteknikk. I områder med dårligere tilgang på egnet råmateriale har man anvendt trykkteknikk på det som trolig er medbrakte emner (Forsberg 2010). I likhet med Rødstranda indikerer disse eksemplene en enklere teknikk for råstoffene som ble importert inn i området, der huggeren ikke ville begå feil. Eksemplene viser at tilgangen på råstoffet har vært avgjørende for valg av teknologisk strategi i produksjonen av flateretusjerte pilspisser. Det er de samme teknologiske strategiene som har blitt valgt med hensyn til de foretrukne råstoffenes tilgjengelighet, og valg av teknologisk strategi kan derfor trolig oppfattes som et interregionalt fenomen. Dersom ringsakerkvartsitt, som finnes lett tilgjengelig i området, er like teknologisk effektiv som flint, kan man spørre seg hvorfor man da har valgt å importere flint og i hvilken forbindelse den ble anskaffet. Ringsakerkvartsittens høye kvalitet innebærer at man i utgangspunktet har årgang kunnet bytte ut hele redskapsinventaret med dette råstoffet så snart man har tilpasset seg råstoffet (Eigeland 2006:138). Dette viser at det også ligger andre vurderinger til grunn for råstoffvalg enn tilgjengelighet. I tillegg til funksjonalitet synes råstoffets symbolske og estetiske verdi å ha vært av betydning. Inkorporering av materialer med et bestemt opprinnelsessted kan ha vært viktig for å uttrykke tilhørighet eller relasjoner til den bestemte plassen råstoffet kommer fra (Tilley 1999; Bergsvik 2010). Jan Apel (2001) forklarer importen av emner av flint ved at man har delt kulturelle verdier med Sør-Skandinavia, der flintavslagene inngikk i et nettverk med utveksling av prestisjevarer som flintdolker og bronseøkser. Det ideelle emnet for produksjon av pilspisser var tynningsavslag fra produksjonen av flintdolker, og Apel (2001:327) fremhever den symbolske verdien disse emnene må ha hatt, spesielt i områder langt fra dolkenes opprinnelige produksjonssted. Den lave forekomsten av flint kan indikere en begrenset tilstedeværelse av slike nettverksforbindelser i Åmot, eller at slike relasjoner var av symbolsk art og forbeholdt enkeltindivider eller mindre grupperinger. Jakt som kontekstuell ramme for produksjon av flateretusjerte pilspisser? Ved å studere den kontekstuelle rammen som de flateretusjerte spissene var en del av, kan vi få indikasjoner på hvor og hvordan teknologisk kunnskap blir produsert og reprodusert. Dette er viktig for å forstå de kognitive aspektene ved produksjonen av spissene. Flere har fremhevet husets og husholdets betydning for produksjonen og reproduksjon av jaktutstyr (f. eks Forsberg 2010; Glørstad 2010). Det er ikke erkjent rester etter hus eller hyttekonstruksjoner på Rødstranda, og lokaliteten er tolket som en midlertidig åpen boplass som har blitt besøkt gjentatte ganger i forbindelse med jakt og fangst. Pilspissproduksjonen her synes å ha direkte forbindelse med jakt. Flateretusjerte pilspisser settes normalt i forbindelse med storviltjakt (Gustafson 1990), og ved Rena elv var elg et sannsynlig byttedyr. 38

45 Hege Damlien Det øvrige funnmaterialet fra Rødstranda antyder sammen med kokegroper og ildsteder også andre aktiviteter som kan knyttes til jakt og fangst, som produksjon av redskaper, utskifting av brukte pilspisser og dessuten trolig bearbeiding av bytte ved slakting og konservering av kjøtt og skinn. Det er dermed sannsynlig at jegerne produserte og reparerte sine egne pilspisser, og det sannsynlige stedet for overføring av praktisk kunnskap om produksjonsprosessen av spissene var de midlertidige jaktboplassene. Eksperimenter viser at de ulike trinnene i tilvirkningen av spissene har krevd ulik grad av teoretisk og praktisk kunnskap. Anskaffelse av råstoff og tilvirking av råemner er basert på enkel teoretisk kunnskap, og en lav grad av praktisk kunnskap. Forming og tynning av spissen krever derimot en relativt høy grad av teoretisk kunnskap og mye praktisk kunnskap (Apel 2001:325). På Rødstranda er råstoffene brakt med til plassen i form av kjerner eller emner. Analysen viser at det forekommer en relativ høy andel ødelagte forarbeider. Disse synes imidlertid å ha blitt ødelagt i et relativt sent stadium av den operasjonelle prosessen i forbindelse med tynningsfasen. Dette indikerer at det er de kunnskapskrevende stegene av produksjonen som har blitt utført på lokaliteten, noe som viser en viss grad av spesialisering. Dersom individer med ulike ferdigheter og erfaring hadde deltatt i produksjonen av pilspisser skulle man forvente en høyere forekomst av ødelagte forarbeider i et tidligere stadium av den operasjonelle prosessen (Forsberg 2010:141). På grunn av den relativt krevende produksjonsprosessen er det videre sannsynlig at den praktiske kunnskapen krevde en stabil og konstant ramme for å kunne reproduseres, og derfor foregikk mellom jegere innenfor samme slektskapsgruppe eller hushold. Viljen og kunnskapen til å finne og utnytte kvalitetene til den lokale kvartsitten er videre et argument for at gruppen har hatt tilhørighet i området. Apel poengterer at de trinn i produksjonen som krever en høy grad av praktisk kunnskap ofte praktiseres i det offentlige, mens trinn som krever høy grad av teoretisk kunnskap blir utført mer i det skjulte (Apel 2001:326). Den Kunnskaper i grenseland? mest praktisk krevende delen av produksjonen av spissene fra Rødstanda synes å ha blitt praktisert i forbindelse med jaktekspedisjoner. På bakgrunn av etnografiske eksempler er det sannsynliggjort at storviltjakt i hovedsak har vært tilknyttet den mannlige sfære (Bergsvik 2010:120). Overføring av praktisk kunnskap om produksjonen av flateretusjerte pilspisser kan dermed ha tilhørt den mannlige sfære, og ha inngått som elementer i konstruksjonen av identitet. Relasjoner mellom menneske og landskap ser her ut til å være konkretisert i materiell kultur. Stedet, hendelsene og gjenstandmaterialet som var i bruk kan sammen ha bidratt til konstruksjon og manifestering av en bestemt identitet. Dette antyder videre at de midlertidige jaktboplassene kan ha vært viktige arenaer for sosial reproduksjon. Et aspekt i denne sammenheng er at utformingen av selve spissen bare er en av mange praksiser i produksjonen av pilene. Ferdigstillelse av en pil krevde en rekke produkter, trolig anskaffet fra ulike steder og personer, og som har fordret forskjellig grad av kunnskap (Apel et al. 2005; Damm 2007). Arbeidsprosessene impliserer en arbeidsdeling der de ulike praksisene kan ha utspilt seg i ulike kontekstuelle rammer hvor også resten av husholdet har vært involvert. Landskapet som identitetsskaper Hvordan kan vi knytte den foregående diskusjonen om materialitet mer direkte og konkret til nettverk og til samfunnsutviklingen i sen steinbrukende tid i Hedmark? Funnmaterialet og tettheten av boplasser langs Rena elv viser en mer eller mindre kontinuerlig bruk av dette landskapet fra mellommesolitikum. Rødstranda er med sine mange bruksfaser et viktig eksempel på den landskapsmessige forankringen til dette bestemte området. Utviklingen gjennom eldre steinalder kan oppfattes som en prosess der samfunnene går fra å være mobile og hvor gjenstandsinventaret har likhetstrekk over store områder, til større grad av bofasthet med økende forskjeller mellom regioner i både utvikling av lokale teknologiske tradisjoner og i forståelse av materialitet. Denne prosessen 39

46 Primitivetider kan ha sammenheng med en økt forankring til et spesifikt landskap, der historien til den sosiale gruppen i større grad er knyttet til mindre og mer avgrensede områder (Glørstad 2006: ). Denne tendensen er tydelig også i det arkeologiske materialet fra Rena elv. Ser man på den generelle bruken av råstoff er denne preget av variasjon og endring. Store deler av mesolitikum er kjennetegnet av en høy grad av råstoffvariasjon i produksjonen av steinredskaper (Stene et al. 2010: ). Det forekommer både en høy grad av utnyttelse av lokal kvartsitt, men også av medbrakte råstoff med østlig opprinnelse, som for eksempel jaspis, mostein og kinnekulleflint, i tillegg til strandflint. Teknologien i denne perioden, eksempelvis knyttet til produksjonen av mikroflekker på håndtakskjerner, må oppfattes som lik uavhengig av råstoff (Holm 2009:395; Glørstad 2010; Stene et al. 2010). Dette har blitt tatt til inntekt for en mobil livsstil der likhet i teknologisk strategi kan oppfattes som en del av et nettverk med markante overregionale trekk, men også med regionale og lokale variasjoner. Lotte Eigeland (2006:139) tolker bruken av flint i innlandet i eldre steinalder som en form for konservatisme og tradisjonsbundenhet knyttet til dette råstoffet som også har sosiale og symbolske årsaker. Et generelt trekk ved Rena elv er at bruken av råstoff synes å endres i overgangen mellom senmesolitikum og tidligneolitikum til en økning i bruken av flint (Stene 2010). Råstoffsammensetningen tyder imidlertid igjen på en økt utnyttelse av lokale råstoff, og spesielt ringsakerkvartsitt, trolig fra bronsealder (Damlien 2010a:454). Det er imidlertid ikke funnet gjenstander av råstoff med kjent østlig opprinnelse fra sen steinbrukende tid. Funn av artefakter av flint i høy kvalitet, viser imidlertid at også flint har hatt betydning for redskapsproduksjonen i denne perioden. Bruken av flint kan dermed oppfattes som en form for tradisjonsbundenhet knyttet til dette råstoffet, også i sen steinbrukende tid. De teknologiske strategiene er i motsetning til tidligere perioder i større grad tilpasset ulike råstoff. Variasjonene i teknologiske strategier og råstoffbruk kan dermed årgang speile forekomsten av lokale teknologiske tradisjoner. Sporene etter bosetning fra sen steinbrukende tid i Åmot er spredte og diffuse. Representativiteten i funnbildet er dermed et viktig kildekritisk spørsmål. Det er grunn til å anta de fleste boplassene fra denne perioden foreløpig i liten grad er funnet og erkjent, spesielt sammenlignet med de mesolittiske boplassene (H. R. Amundsen 2005:82-83). Den høye forekomsten av lokale råstoff på lokalitetene langs Rena elv fra denne perioden antyder, sammen med viljen og kunnskapen til å utnytte kvalitetene til lokale råstoff, en tilhørighet til området. Ut ifra det foreliggende funnmaterialet er det mye som tyder på at jakt og fangst har vært viktige erverv. De eldste sikre dateringene av fangstgropene for elg på Rødsmoen er datert nettopp til eldre bronsealder (Bergstøl 1997:59-62). Fangstgropene kan vitne om et organisert samfunn av en viss størrelse (Rønne 2003:33; Bergstøl 2008:137). Pollenanalyser indikerer dessuten samtidig tegn på beiting og sporadisk jordbruk (Høeg 1996:143). Funn av deler av en flintsigd på Rødstranda antyder indirekte relasjoner til jordbruk. Brukssporanalyse viste at sigden er brukt til å skjære korn (jf. Damlien 2010a:428). Sigden er imidlertid tolket å være brukt som emne for videre redskapsproduksjon på Rødstranda, kanskje nettopp til flateretusjerte pilspisser. I hele Østerdalsregionen er det hittil kun kjent ett funn av en flintsigd. Det foreligger flere eksemplarer fra den sørlige delen av Hedmark (Hagen 1946:29), et område hvor pollenanalysene antyder mer intensiv dyrkning (Høeg 2002). På Rødstranda er det gjort funn som viser tilknytning både til fangst og til jordbruk. Paralleller til dette fenomenet har vi fra en fangstlokalitet ved Rotbergsjøen i Finnskogen, Hedmark. I forbindelse med utgravning av deler av lokaliteten høsten 2010 ble det gjort funn av et større fragment av en flateretusjert flintsigd. Dette behøver likevel ikke å bety at ulike grupper med ulik form for erverv har oppholdt seg på plassen. Ulike ervervsformer utelukker ikke hverandre, og samme gruppe kan ha drevet med både jordbruk og fangst (jf. Bergstøl 2008:120). 40

47 Hege Damlien Kunnskaper i grenseland? Bruken av flint i produksjonen av pilspissene kan dermed ha hatt en symbolsk betydning for en lokal gruppe som kombinerte jakt, fangst og enkelt jordbruk. Både fangstgropene og de sporadiske jordbrukssporene kan indikere et nytt syn på naturomgivelsene (Svensson 1998:167), samt en økt tilhørighet til landskapet. Fangstgropene viser dessuten en ny måte å jakte på (Svensson 1998:167). Dette indikerer en sedentær bosetningsform i området. Det kan dermed sies å ha blitt dannet en ny sammenkobling mellom mennesker og landskap, en ny hybrid relasjon. En konsekvens av den økte forankringen til landskapet var større forskjeller i materialitet mellom regionene og en utvikling av lokale teknologiske tradisjoner. Denne tendensen er tydelig til stede i materialet fra Rena elv. En endring i tilhørighet til landskapet og i bosetningsmønsteret må ha medført andre muligheter og arenaer for interaksjon og kommunikasjon av teknologisk kunnskap. En mer sedentær bosetningsform kan videre ha ført til at elvesystemene har blitt utnyttet på en ny måte og at kontaktveiene har blitt endret. Fraværet av gjenstander av råstoff med en kjent østlig opprinnelse fra denne perioden kan underbygge dette. Slike endringer kan dermed ha medført et skifte i eksisterende nettverksrelasjoner, samt metoder for å opprettholde relasjonene. Etter hvert vil det ha blitt skapt rutiner, tradisjoner eller en sosial orden for hvordan relasjonene mellom grupper foregikk. For at det skal etableres stabile nettverk må relasjonene gjøres varige gjennom materiell kultur (Damm 2007:151). En mer sedentær bosetningsform og en ny måte å jakte på kan ha ført til at produksjonen og reproduksjon av teknologisk kunnskap om jaktredskap ble kommunisert på nye arenaer og at husholdet som enhet fikk en ny rolle i denne kommunikasjonen. Analysene av materialet fra Rødstranda antyder at det mest sannsynlige stedet for tilegning og overføring av praktisk kunnskap i tilvirkning av de flateretusjerte spissene var de midlertidige jaktboplassene langs elva. Som den foregående analysen på mikroskalanivå indikerer, ser det ut til at denne kommunikasjonen var forbeholdt deler av husholdet eller den lokale gruppen. Produksjonen av spissene kan ha inngått i et system av teknologisk kunnskap der praktisk kommunikasjon var et viktig element i konstruksjon og materiell manifestering av identitet. Landskapet og samfunnet medvirket slik til dannelsen av nye hybride relasjoner og til å elte sammen et nytt sosiomaterielt hele. Produksjonen av spissene, distribusjonen i landskapet og utvekslingen av ferdige spisser viser dermed at teknologien ikke bare kan bli sett som en del av en kulturtradisjon, men at den bærer med seg en mengde aspekter både ved samfunnet og naturen rundt. Der mer enn elver møtes Hva tilfører så perspektivet jeg her har argumentert for av ny forståelse for undersøkelsesområdet i den gjeldende perioden? Et grunnleggende trekk ved nettverkstilnærmingen er den kritiske vurderingen av hva som menes med begrepet sosial. Materielle aktører blir tilskrevet en mer aktiv rolle i konstitusjonen av det sosiale, på måter som er viktige for å forstå sosiale relasjoner mellom mennesker (se f.eks. Latour 2005). Et konstituerende element som har blitt lite vektlagt i tidligere tolkninger av det arkeologiske materialet fra Hedmark er vannets rolle som kommunikativt formidlende element. Rena elv og Glommavassdraget kan som kommunikasjonsårer, og som bindeledd mellom flere større vannsystemer, oppfattes som et sted med potensial for sammensmeltning mellom ulike nettverk og kunnskaper om den materielle verden. Elvas betydning er slik skapt av bestemte situasjoner med interaksjon mellom ulike aktører. En endring i relasjonene kan bidra til at kommunikasjonen blir mer eller mindre intensiv, noe som igjen vil føre til endringer i det materielle uttrykket. Betydningen av bruken av landskapet er også viktig å fremheve i denne sammenheng. Den kontinuerlige prosessen ved etableringen av nye relasjoner omfatter en mengde forskyvninger i småskala og forandring av etablert praksis. En endring i tilknytningen til et sted kan slik over tid føre til egne kulturelle uttrykk. Etter min mening er det i lys av et slikt perspektiv vi bør forstå de flateretusjerte 41

48 Primitivetider pilspissene. Ved å anvende chaîne opératoire er det mulig å fange opp samspillet mellom de teknologiske aspektene i redskapsproduksjon og dens sosiale relasjoner. Råstoffbruken indikerer sammen med de teknologiske strategiene en bevissthet på egen identitet og en økt tilhørighet til stedet. Prosessen kan også sees i forhold til det øvrige materialet fra samme periode. Fangstgropene kan reflektere en endring i forholdet mellom mennesker og dyr, og kan sammen med de sporadiske jordbrukssporene signalisere et nytt forhold til naturen og landskapet. Et slikt nytt sett av forbindelser mellom mennesker, materiell kultur og natur kan ha dannet et nytt stabilisert nettverk. Pilspissene kan slik ha opphav i hybride relasjoner, og speiler således et gjenstandskompleks som indikerer at menneskers oppfattelse av egen identitet er en prosess i konstant utvikling. Disse hybride relasjonene er manifestert i et, for oss arkeologer, sammensatt materielt uttrykk. I tidligere studier er slike komplekse materielle utrykk i stor grad ansett som idiomatiske for relasjoner mellom etniske identiteter, og dermed som et resultat av møter mellom to, på forhånd, antatte, kulturgrupper. Et nettverksperspektiv synliggjør at det er lite fruktbart å ha som utgangspunkt at Åmot var et statisk grenseområde mellom ulike etniske eller kulturelle grupper. Vi bør i stedet rette oppmerksomheten mot hvordan menneskers forhold til konkrete steder og landskapet konstant skaper og gjenskaper identitet, og studere hvordan mikro- og makroskala hele tiden gjensidig informerer hverandre. Identitet er ingen konstant, abstrakt størrelse, men tvert imot noe omskiftelig som kontinuerlig blir uttrykt gjennom konkret materiell kultur. Og når det materielle utrykket varierer eller endres bør vi rette vår oppmerksomhet mot variasjoner og endringer i menneskers forhold til sine daglige omgivelser og relasjoner uavhengig om disse relasjonene er til andre mennesker eller til ikkemenneskelige aktører. Summary årgang Knowledges in between? The river confluence of Åmot, Hedmark as an arena for choices of raw material and technological strategies in the Late Lithic Period. The regional variation in the archaeological assemblages of Hedmark from the Bronze Age and Early Iron Age has in several studies been associated with the presence of a cultural boundary dividing the region. Traditionally, archaeological research on the prehistory of Hedmark has largely contributed to confirm and perpetuate the idea of a cultural divide, perhaps in particular for the distribution of bifacial points. Due to its geographical location and the complexity of its archaeological record, the Hedmark region, and especially the river confluence at Åmot (Åmøtet) is often viewed as a borderland between southern and northern Scandinavian cultural areas. Drawing attention to an approach to materiality which is alternative to the focus on large-scale ethnic interaction, my principal aim is to critically assess the construction of such cultural boundaries in prehistory, and especially to emphasise the possible dangers involved when such constructions become underlying premises which may be self-fulfilling. By exploring a network approach for analysis of interaction between humans and material culture, in combination with the insight of the chaîne opératoire approach, I argue that we may potentially overcome the dual cultural hypothesis as a binary opposition underlying our analysis of difference. The main implication of this approach is that it enables analysis that not only attends to a macroscale level. Instead of assuming largescale ethnic and/or cultural identities from the outset, I focus attention on a combination of microscale studies and the importance of waterways for transporting knowledge, with the intention of providing alternative insights to our existing understanding of the macroscale. By studying choices of raw material, and technological strategies and cognitive aspects involved in production of bifacial retouched points from one particular site, and by placing the site in a regional framework, I hope to contribute to new understandings of the archaeological record of the Bronze Age and Early Iron Age in Hedmark. Among the possibilities for future research, I regard the influence of places, landscapes and waterways to be significant in the construction of identity. Litteratur Amundsen, H. R Fra streiftokt til vinterbolig- Hedmarks steinalder gjennom tidene. I Et hus med mange rom. Vennebok til Bjørn Myhre på 60-årsdagen, I. Fuglestvedt, T. Gansum og A. Opedal (red.), s AmS-Rapport 11A, Bind A, Stavanger Åmot i neolitikum og bronsealder i lys av store kulturtradisjoner, regionale kulturmøter og etniske relatsjoner. I Utmarkens grøde. Mellom registrering og utgraving i Gråfjellsområdet, Østerdalen, K. Stene, T. Amundsen og K. Skare (red.), s Varia 42

49 Hege Damlien Kunnskaper i grenseland? 59. Kulturhistorisk museum, Fornminneseksjonen. Universitetet i Oslo, Oslo Materiell kultur fra senneolitikum/bronsealder- av forskjellig karakter i ulike landskap? En drøftning med utgangspunkt i enkekltfunn og boplasser fra Hedmark fylke i det østnorske innlandet. I People, material culture and enviroment in the north. Proceedings of the 22 nd Nordic Archaeological Conference, University of Oulu, August 2004, V.P Herva (red.) s Studia humaniora ouluensia 1, Gummerus Kirjapaino Oy. Amundsen, T Elgfangst og bosetning i Gråfjellområdet. Gråfjellprosjektet. Bind II. Varia 64. Kulturhistorisk museum, Fornminneseksjonen. Universitetet i Oslo, Oslo. Apel, J Daggers, Knowledge and Power. Coast to coast-book 3. Coast to coast project, Uppsala. Apel, J. og K. Darmark 2007 Den flathuggna pilspetsens fylogeni. Mellansvenskt stenhandverk ur ett kulturevolusjonistisk perspektiv. I Stenålderen i Uppland: uppdragsarkeologi og eftertanke, Niklas Stenbäck (red.), s Arkeologi E4 Uppland- studier. Vol.1, Uppsala. Apel. J., K. Darmark og L. Sundström 2005 Handverkstraditioner som möts. Flatehuggna pilspetsar i Uppland. Uppland Årbok for medlemmarna i Upplands fornminnesförening och hembygdsförbund, s Bakka, E Arktisk og nordisk i bronsealderen i Nordskandinavia. Miscellania 25, Trondheim. Barth, F Ethnic groups and boundaries: the social organization of culture difference. Universitetsforlaget, Bergen. Bergstøl, J Fangstfolk og bønder i Østerdalen. Rapport fra Rødsmoprosjektets delprosjekt Marginal bosetning. Varia 42. Universitetets Oldsakssamling. Universitetet i Oslo, Oslo Gravene i fangstmarka- hvem ligger der og hvorfor? I På vandring i fortiden. Mennesker og landskap i Gråfjell gjennom år. NIKU Tema 7, H.R. Amundsen, O. Risbøl og K. Skare (red.), s Oslo Samer i Østerdalen? En studie av etnisitet i jernalderen og middelalderen i det nordøstre Hedmark. Acta Humaniora. Det humanistiske fakultet. Universitetet i Oslo, Oslo. Bergsvik, K.A Marrying the enemy: Technology and regions in Early Neolithic Norway. I The Archaeology of Regional Technologies. Case Studies from the Palaeolithic to the Age of the Vikings, R. Barndon, A. Engevik og I. Øye (red.), s The Edwin Mellen Press, New York. Bjørn, A Hedmarks steinalder. Universitetets Oldsaksamling Skrifter , Oslo. Boaz, J Steinalderundersøkelsene på Rødsmoen. Varia 41. Universitetets Oldsaksamling, Universitetet i Oslo, Oslo. Bolstad, G Femunden. Utnyttelsen av naturgrunnlaget i steinalder og eldre jernalder. Upublisert magistergradsavhandling, Universitetet i Bergen. Brøgger A.W Glåmdalen i oldtiden. Norske bygder, bind V: Glåmdal, s John Griegs forlag, Bergen. Damlien, H. 2010a. Kap Rødstranda. En lokalitet med funn og strukturer fra senmesolitikum til merovingertid. I Steinalderundersøkelser ved Rena elv. Gråfjellprosjektet bind III. K. Stene (red.), s , Varia 76, Kulturhistorisk museum, Fornminneseksjonen. Oslo, Oslo. 2010b. kap. 2.5 Referansesystem for littiske råstoff. I Steinalderundersøkelser ved Rena elv. Gråfjellprosjektet bind III. K. Stene (red.), s 50-66, Varia 76, Kulturhistorisk museum, Fornminneseksjonen. Oslo, Oslo. Damm, C Fra form og stil til situert materialitet: Arkeologenes dans med materiell kultur. Primitive tider 10: Eigeland, L Blod fra stein. En eksperimentell tilnærming til råstoffstrategier og teknologiske tradisjoner i sørøst-norsk senmesolitikum. Upublisert hovedfagsoppgave ved IAKH, Det historisk-filosofiske fakultet, Universitetet i Oslo. Eriksen, B Chaîne opératoire den operative proces og kunsten at tænke som en flinthugger. I Flintstudier. En håndbog i systematiske analyser af flintinnventarer, B. V. Eriksen (red.), s Århus Universitetsforlag, Århus. Forsberg, L A consideration of the role of the bifacial lithic technology in northern Scandinavia. I The Archaeology of Regional Technologies. Case Studies from the Palaeolithic to the Age of the Vikings, R. Barndon, A. Engevik og I. Øye (red.), s The Edwin Mellen Press, New York. Fredriksen, P. D Transformation in Clay. Material Knowledes, Thermodynamic Spaces and the Moloko Sequence of the Late Iron Age (AD ) in 43

50 Primitivetider Southern Africa. Unpublished dissertation for the degree of philosophiae doctor (PhD). University of Bergen, Norway. Glørstad, H Faglig program. Bind 1. Steinalderundersøkelser. Varia 61. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Fornminneseksjonen, Oslo Housing and hunting. Technological reproduction in the Late Mesolithic Nøstvet region of eastern Norway and western Sweden. I The Archaeology of Regional Technologies. Case Studies from the Palaeolithic to the Age of the Vikings, R. Barndon, A. Engevik og I. Øye (red.), s The Edwin Mellen Press, New York. Gustafson, L Bukkehammeren, en beverfangstplass i Innerdalen, Kvikne. Viking 53, s Hagen, A Frå innlandets steinalder. Hedmark fylke. Viking X:1-93. Helskog. K., S. Indrelid og E. Mikkelsen 1976 Morfologisk klassifisering av slåtte steinartefakter. Universitetets Oldsaksamling Årbok 1972/1974, s Oslo. Helstad, M Skaftfurekøller i Hedmark - et multiredskap. Upublisert masteroppgave i arkeologi. Institutt for arkeologi, konservering og historie. Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo. Holm, J In the middle, not in between: Svärdbäraren in its regional context. I Mesolithic horizons. Papers presented at the Seventh International Conference on the Mesolithic In Europe, Belfast 2005, Volume 1, S. McCartan, R. Schulting, G. Warren og P. Woodman (red.), s Oxbow books, Oxford. Høeg, H Pollenanalystiske undersøkelser i Østerdalsområdet med hovedvekt på Rødsmoen, Åmot I Hedmark. Varia 39. Universitetets Oldsaksamling, Oslo Pollenanalystiske undersøkelser i Hamar, Hedmark. I Bosted-urgård-enkeltgård. En anayse av premissene i den norske bosetningshistoriske forskningstradisjonen på bakgrunn av bebyggelsearkeologisk feltarbeid på Hedmarken. Avhandling for Dr.Art graden ved Universitetet i Oslo, L. Pilø (red.), s Universitetet i Oslo, Oslo. Jones, A Archaological Theory and Scientific Practice. Cambridge University Press, Cambridge. Latour, B Reassembling the Social. An Introduction to Actor-Network-Theory. Oxford University Press, Oxford. Mikkelsen, E. og P. O Nybruget 1975 Jakt og fiske i steinbrukende tid i Hedmark. Norsk Skogbruksmuseums årgang Årbok. Skogbruk, jakt og fiske 7 ( ), s Elverum. Narmo, L.E Oldtid ved Åmøtet. Østerdalens tidlige historie belyst av arkeologiske utgravinger på Rødsmoen i Åmot. Åmot historielag, Rena. Ojala, C-G Saami archaeology in Sweden and Swedish archaeology in Sápmi: boundaries and networks in archaeological research. I People, material culture and enviroment in the north. Proceedings of the 22nd Nordic Archaeological Conference, University of Oulu, August 2004, V.P Herva (red.), s Studia humaniora ouluensia 1, Gummerus Kirjapaino Oy Sámi Prehistories. The Politics of Archaeology and Identity in Nothernmost Europe. Uppsala Universitet, Uppsala. Pelegrin, J Prehistoric lithic technology. Some aspects of research. Archaeological Review from Cambridge 9: Prescott, C Chronological, typological and contextual aspects of the Late Lithic Period. A study based on sites excavated in the Nyset-Steggje Mountain Valleys, Årdal, Sogn, Norway. Upublisert hovedfagsavhandling Historisk Museum. Universitetet i Bergen Kulturhistoriske undersøkelseser i Skrivarhelleren. Arkeologiske rapporter 14. Historisk museum. Universitetet i Bergen, Bergen. Risbøl, O., T. Risan, M. Bugge Kræmer, I. Paulsen, K-E. Sønsterud, G. Swensen og T. Solem 2002a Kulturminner og kulturmiljø i Gråfjell Regionfelt Østlandet, Åmot kommune i Hedmark. Arkeologiske registreringer 2001, fase 3. NIKU publikasjoner 116, Oslo. Risbøl, O., T. Risan, R. Bjørnstad, S. Fretheim og B-H. Eketuft Rygh. 2002b Kulturminner og kulturmiljø i Gråfjell Regionfelt Østlandet, Åmot kommune i Hedmark. Arkeologiske registreringer 2002, fase 4. NIKU publikasjoner 125, Oslo. Rønne, O Jakten på jegerne- jakt, fangst og forestillinger i forhistorien. I På vandring i fortiden. Mennesker og landskap i Gråfjell gjennom år. NIKU Tema 7, H. R. Amundsen, O. Risbøl, O og K. Skare (red.), s Oslo. Sindbæk, S. M Re-assembling regions. The social occasions and technological exchange in Viking Age Scandinavia. I The Archaeology of Regional Technologies. Case Studies from the Palaeolithic to the Age of the Vikings, R. Barndon, A. Engevik og I. Øye (red.), s The Edwin Mellen Press, New York. 44

51 Hege Damlien Kunnskaper i grenseland? Stene, K, P. Persson, H. Damlien og S. Melvold Kap. 4. Steinbrukende tid ved Rena elv. I Steinalderundersøkelser ved Rena elv. Gråfjellprosjektet bind III. K. Stene (red.), s , Varia 76, Kulturhistorisk museum, Fornminneseksjonen, Oslo. Stene, K. (red.) 2010 Steinalderundersøkelser ved Rena elv. Gråfjellprosjektet bind III. Varia 76, Kulturhistorisk museum, Fornminneseksjonen, Oslo. Svensson, E Människor i utmark. Lund studies in medieval archaeology 21. Almqvist og Wiksell International, Lund. Tilley, C Metaphor and material culture. Blackwell, Oxford. 45

52 Primitivetider årgang 46

53 Råstoff og kommunikasjon i pionerfasen ved Rena elv Stine Melvold Kulturhistorisk museum, Fornminneseksjonen Innledning Studier av bosetningsmønster og forholdet mellom kyst og innland har lange tradisjoner i steinalderforskningen i Sør-Norge. De første vassdragsundersøkelsene mot slutten av 1950-tallet førte til en erkjennelse av at fjellet og innlandet var i bruk i eldre steinalder i langt større grad enn tidligere antatt (Martens og Hagen 1961:42-48; Hagen 1963: ). I den innledende fasen av vassdragsundersøkelsene var det særlig høyfjellsområdene mellom Øst- og Vestlandet som ble undersøkt. Funn av flint knyttet aktiviteten i innlandet til kystområdene, men karakteristisk for de eldste lokalitetene var en overvekt av kvarts og kvartsitt til redskapsproduksjon (Hagen 1963:113). De første jegergruppene utnyttet fjellets eget råmateriale og de var stedegne i fjellet og arkaisk utstyrte (Hagen 1963:131). På 1970-tallet og fremover ble mobilitet og sesongmessig flytting mellom kyst og innland i mesolitikum vektlagt i forskningen (for eksempel Mikkelsen og Nybruget 1975; Indrelid 1977; Mikkelsen 1978). Til tross for at det tidlig ble kjent at andre råstoffer enn flint var brukt i innlandet, har ikke dette vært nevneverdig vektlagt i steinalderforskningen på Østlandet. Noen få undersøkelser har hatt et visst fokus mot råstoff (Sjurseike 1994; Berg 1995:29; Berg 1997:27; Boaz 1998), men datamaterialet er lite tilgjengelig og råstoff har i liten grad vært brukt som kilde til kunnskap om kronologi og kommunikasjon. De fleste steinalderundersøkelsene i Kulturhistorisk museums distrikt har dessuten foregått i kystnære strøk de senere tiår, og et grunnleggende fokus har vært å opprette kronologiske sekvenser basert på materiale av flint. På Vestlandet har det derimot vært en sterkere tradisjon for å benytte råstoff som innfallsvinkel for å belyse temaer som etniske grenser og sosiale territorier (for eksempel Alsaker og Olsen 1984; Bergsvik 2006; Solheim 2009). Innlandets steinalder er nå aktualisert på nytt av flere årsaker. For det første har det blitt gjennomført flere omfattende forvaltningsundersøkelser i det østnorske innlandet de senere årene. To slike prosjekter har funnet sted i Østerdalen ved Rena i Åmot kommune i Hedmark: Rødsmoenprosjektet på 1990-tallet (Boaz 1997) og Gråfjellprosjektet på 2000-tallet (Amundsen 2007; Stene 2010). Disse prosjektene utfyller hverandre på mange måter, ved at boplassene som ble undersøkt var av forskjelligartet karakter og datering, men beliggende innenfor det samme området. Disse store forvaltningsprosjektene øker kunnskapspotensialet om steinbrukende tid i innlandet på Østlandet ved at kildematerialet har vokst dramatisk i omfang, og ved at steinbrukende tid har fått et mer sammensatt og nyansert uttrykk. For det andre vil det bli gjennomført nye omfattende vassdragsundersøkelser i Sør-Norge i årene som kommer, i forbindelse med fornying og endring av eldre konsesjoner (se faktaboks). Det er derfor behov for økt kunnskap om innlandets steinalder, for 47

54 Primitivetider årgang Vassdragsundersøkelser i forbindelse med fornying og endring av gamle konsesjoner Bygging av demninger i forbindelse med vannkraftproduksjon startet allerede på 1890-tallet i Norge. Vassdragreguleringsloven kom i 1917 og innførte konsesjonsplikt for utbygging, men ingen undersøkelsesplikt i forbindelse med berørte kulturminner (Indrelid 2009:12-15). Mange vassdrag ble dermed regulert og utbygd før kulturminnevernet fra midten av 1950-tallet sørget for at arkeologiske undersøkelser ble gjennomført. I disse tidlig regulerte vassdragene er det derfor potensial for funn av kulturminner som fortsatt er bevart i varierende grad. Mange av de eldre konsesjonene må nå fornyes eller gis nye vilkår. For de vassdragene der det tidligere ikke er gjennomført arkeologiske registreringer og utgravninger i forbindelse med konsesjoner vil det nå stilles krav om dette. Miljøverndepartementet og Olje- og energidepartementet har bestemt at vilkårene om kulturminneundersøkelser i slike saker skal være mindre tyngende og omfattende enn det som gjelder for nye konsesjoner (Indrelid 2009:14). Olje- og energidepartementet har derfor innført en sektoravgift til kraftprodusentene, der inntektene skal brukes til finansiering av kulturminnetiltak i utbygde vassdrag der konsesjonen skal fornyes eller vilkårene revideres (St.prp. nr. 1 ( ) for Olje og Energidepartementet, s. 50). Sektoravgiften vil på ingen måte kunne dekke undersøkelser av alle kulturminner som er berørt av tidlig vassdragsregulering. Det er derfor nødvendig å foreta relativt harde faglige prioriteringer i forhold til hva som skal undersøkes og hvordan dette skal gjennomføres, noe Riksantikvaren har fulgt opp med å sette opp faglige programmer for de forskjellige landsdelene. Svein Indrelid har forfattet det første faglige programmet for vassdragsundersøkelser i Sør-Norge (2009). Faglige programmer for Midtog Nord-Norge er under arbeid. De faglige programmene for vassdrag omfatter oppdaterte oversikter over kunnskapsstatus, kunnskapshull og satsningsområder, og er retningsgivende for kommende arkeologiske undersøkelser i vassdrag (Indrelid 2009:7). Undersøkelsene skal på denne måten kunne gi ny kulturhistorisk kunnskap. å kunne meisle ut fruktbare problemstillinger tilpasset disse kulturminnenes potensial og for å kunne gjøre prioriteringer av hva som skal undersøkes på et kunnskaps- og forskningsstyrt grunnlag. I denne artikkelen skal fokuset rettes mot den tidligste bosetningsfasen ved Rena elv, og hva som kjennetegner funnmaterialet og råstoffbruken i denne fasen. Det sentrale spørsmålet jeg ønsker å diskutere er: Hvordan kan fokus på råstoff bidra til å belyse den tidligste pionerfasen ved Rena elv når det gjelder kronologiske og kommunikasjonsmessige forhold? I den sammenheng vil det være naturlig å undersøke hvilke muligheter og begrensninger naturforholdene i innlandet har gitt i relasjon til bevegelse og kommunikasjon i det post-glaciale landskapet. Dette er forhold som i liten grad har vært diskutert i østnorsk steinalderforskning, til tross for at problemstillinger knyttet til steinalderens bosetningsmønster lenge har vært sentrale i forskningen. Kunnskap på dette området er i høyeste grad også relevant for de kommende vassdragsundersøkelsene. Her vil oppfatninger om landskapstilhørighet i forskjellige perioder kunne spille en sentral rolle i overregionale diskusjoner som strekker seg ut over de forskjellige museumsdistriktene, noe som representerer kjernen av både utfordringene og mulighetene i en ny æra av vassdragsundersøkelser. Forståelse av det fortidige landskapet, og de muligheter og begrensninger landskapet har gitt, 48

55 Stine Melvold Råstoff og kommunikasjon Paleogeografisk karta Cal BP sjö och hav Figur 1. Kart over det post-glaciale landskapet på den skandinaviske halvøy ca 9000 BP. Bottenviken hadde på dette tidspunktet stor utbredelse, og bestod av ferskvann (kart ved Tore Påsse, SGU, for Gråfjellprosjektet, Stene 2010). er viktig for å forstå aspekter som mobilitet og kommunikasjon i steinalderen. For eksempel er en inndeling av Sør-Norge i forskjellige topografiske landskap utgangspunktet for Riksantikvarens faglige program for vassdragsundersøkelse i Sør-Norge (Indrelid 2009). Et viktig spørsmål en derfor bør stille ved undersøkelser av den eldste forhistorien, er hvordan de landskapsmessige premissene var annerledes enn i dag, og hvilken betydning dette kan ha hatt for steinaldermennesket. Råstoffbruk i steinalder er ikke en spesifikt vektlagt innfallsvinkel i Riksantikvarens faglige program, selv om dette er relevant i forhold til flere av de prioriterte problemområdene som skisseres (Indrelid 2009: , ). Resultatene fra Rena elv viser hvilket potensial som ligger i råstoffstudier, og kanskje spesielt i et videre fokus på et overregionalt nivå. Miljømessig bakgrunn og Glommas bifurkasjon ved Kongsvinger Etter innlandsisens nedsmelting foregikk det en kraftig landheving både ved kysten og i innlandet på den skandinaviske halvøy. Landhevingen og konsekvensene den fikk for topografien i innlandet er lite undersøkt, spesielt i det norske innlandet. Figur 1 viser et grovt kart av landskapet på den skandinaviske halvøy etter isen forsvant ca BC (9000 BP). Kartet er utarbeidet på grunnlag av svenske data om isens tilbaketrekning og landhevning. I Øst-Norge er isens tilbaketrekning nord for Minnesund ikke kartlagt, og heller ikke landhevingen i området er studert, slik at situasjonen på norsk side må betraktes som usikker. Landhevingens effekt på det mesolittiske bosetningsmønsteret i innlandet er i større grad 49

56 Primitivetider undersøkt i Sverige enn i Norge. Det er blant annet vist hvordan landheving fører til en tippeeffekt på innsjøer med en bestemt orientering i Nord-Sverige. Dette kan utnyttes for å lokalisere den eldste bosetningsfasen i enkelte områder, tilsvarende bruken av strandlinjer som lokali seringsfaktor ved kysten (Bergman et al. 2003). En slik tippeeffekt er imidlertid også kjent i Norge, for eksempel ved Osensjøen i Åmot i Hedmark. Sjøen er orientert nordvest-sørøst, og sørenden har tippet seks meter i forhold til nordenden etter at isen trakk seg tilbake. Sjøen er i tillegg i moderne tid demmet opp ca. seks meter, slik at steinalderlokalitetene i dag ligger i vannkanten i nordenden og under vann i sørenden. Eksemplet fra Osensjøen viser hvor stor effekt landhevingen kan ha hatt på topografien. Fra dette slutter jeg videre at landheving også kan ha påvirket vassdrag og kan være en medvirkende årsak til at det største vassdraget på Østlandet, Glomma, skiftet løp på et tidspunkt. Fra å renne rett mot sør ved Kongsvinger og inn i Sverige, har Glomma endret løp til i dag å renne vestover og ut i Oslofjorden (Petterson 2001:7). Ved flom, og senest under storflommene i 1967 og 1995, kan det fremdeles gå en del vann i dette gamle løpet, fra Glomma og gjennom Vingersjøen ved Kongsvinger, over det lave vannskillet til Vrangselva og videre til Vänern i Sverige (Pettersson 2001). Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) har i en årrekke gjort vannstands- og vannføringsobservasjoner i området, og samlet informasjon om den naturlige overføringen av vann ved flom fra Glomma til Sverige. Dette er senest oppsummert av Lars-Evan Pettersson (2001), og omtales som Glommas bifurkasjon ved Kongsvinger. Bifurkasjon er et begrep som brukes i geografisk sammenheng når en elv forgrener seg, og den ene grenen forlater elvas hovedløp. De geologiske forutsetningene for hvordan dette skjedde er kun kort skissert i NVEs rapporter. Den marine grense ved Kongsvinger er i dag ca. 200 moh. Da havet trakk seg tilbake oppstod en morenerygg ved Kongsvinger som sperret det gamle dalføret mot nordvest. Glomma rant da sørover mot årgang Vrangselvas dalføre (Pettersson 2001:7). På et tidspunkt har Glomma gravd seg gjennom moreneryggen ved Kongsvinger og over tid skiftet løp. Kanskje inntraff denne avbøyingen av Glomma allerede ved nedtappingen av Nedre Glåmsjø i Rendalen ca. BC 8250 (9100±100 BP) (Longva og Thoresen 1991). Det er funnet geologiske spor etter denne kjempeflommen både på Romerikssletta og langs Vrangselva og langt sørover i Sverige (Longva og Thoresen 1991; Pettersson 2001:8; Bargel 2005:54). Landhevingen i innlandet kan ha vært medvirkende for at Glomma med tiden skiftet løp til slik vi kjenner den i dag. Når og hvordan dette skjedde er usikkert, men det kan potensielt ha hatt stor betydning for bevegelsesmuligheter, kommunikasjon og kontakt mellom menneskene som tok i bruk innlandet etter den siste innlandsisens nedsmelting. De topografiske forutsetningene for den tidligste bosetningshistorien i innlandet har i liten grad blitt belyst, og det er et tema der det utvilsomt er behov for mer kunnskap. Den eldste bosetningsfasen ved Rena elv Få områder i Øst-Norge er like godt arkeologisk undersøkt som Rødsmoen/Rena elv. Rødsmoen ligger som et nes mellom Glomma og Rena elv, som møtes ved tettstedet Rena. Det er om lag 1,5 km fra de velkjente groptuftene på Rødsmoen til Rena elv. Allerede etter registreringene som ble gjennomført av Rødsmoenprosjektet ble elvebredden langs Rena elv karakterisert som en 12 km lang mer eller mindre sammenhengende boplass og så mye som 63 lokaliteter ble påvist (Narmo 2000:20). På dette tidspunktet var bare vestsiden av elva registrert. Utgravningsprosjektet kom videre til å konsentrere seg hovedsakelig om undersøkelser av groptuftene inne på Rødsmoen, mens andre typer lokaliteter og området ved elva ble nedprioritert (Boaz 1997:40). Gråfjellprosjektet undersøkte deretter i perioden til sammen 24 åpne lokaliteter fra steinbrukende tid innenfor en strekning på én kilometer på begge sider av Rena elv (Stene 2010:457). De mest omfattende lokalitetene viste seg å befinne 50

57 Stine Melvold seg på østsiden av elva. I regi av Gråfjellprosjektet ble alle de påviste lokalitetene innenfor tiltaksområdet ved Rena elv i større eller mindre grad undersøkt. Lokalitetene langs elva var varierte på mange måter, men fellestrekket var at det dreide seg om åpne boplasser uten bevarte boligkonstruksjoner, og at de alle kan dateres til steinbrukende tid. Dateringer og funnmateriale viser at senmesolittisk periode har vært perioden med mest omfattende aktivitet ved Rena elv. Det er likevel ingen tvil om at det også er spor etter eldre opphold i området. Isen trakk seg tilbake fra Rena elv-området ca BC (ca BP). Dette er fastslått gjennom datering av de eldste lagene med organisk materiale i tilknytning til Rena elv og myrene i nærheten (Stene 2010:11-14). Dette tilsvarer den eldste fasen av mellommesolitikum ( BP/ BC), og utgjør den tidligste mulige bosetningsperioden ved Rena elv. Den eldste 14 C-dateringen ved Rena elv er fra lokaliteten Rød terrasse, 7210±45 BP ( BC) (Stene 2010: kap 3.1.1). Det finnes også en OSL-datering av skjørbrent stein fra Bjørkeli som kan knyttes til opphold i tidlig mellommesolittisk periode, skjønt denne dateringsmetoden gir et stort standardavvik. OSL-dateringen fra Bjørkeli er med 95,4 % sannsynlighet innenfor BC (Stene 2010: kap ), og kan dermed knyttes til aktivitet rett etter at området ble isfritt. Det er også undersøkt kokegroper inne på Gråfjellområdet, som er 14 C-datert til så tidlig som ca BC (8600 BP) (Amundsen 2007:38-42). De tidlige dateringene av kokegropene på Gråfjell viser at pionerfasen i regionen må ha funnet sted ganske hurtig etter isens tilbaketrekning. Ved Rena elv er det først og fremst trender i gjenstandsmaterialet som kan knyttes til den eldste fasen. Det arkeologiske materialet indikerer ikke like omfattende aktivitet som i senere perioder eventuelt en form for aktivitet som ikke har etterlatt seg like mange arkeologiske spor. Flere mikrolitter og koniske kjerner kan likevel utvilsomt knyttes til en tidlig periode like etter innlandsisens nedsmelting. Sannsynligvis kan noe av flekkematerialet også sees Råstoff og kommunikasjon i sammenheng med denne perioden. I tillegg er råstoffbruken interessant i et kronologisk perspektiv. Det mesolittiske funnmaterialet; råstoff og typologi Det mellommesolittiske typologisk-kronologiske rammeverket for Øst-Norge ble i sin tid hovedsakelig basert på undersøkelsen av Tørkop-lokaliteten i Halden (Mikkelsen 1975). Det er fremdeles få undersøkte lokaliteter fra mellommesolitikum i Øst-Norge, men enkelte forvaltningsundersøkelser de senere tiår har etablert den foreslåtte faseinndelingen, med noen justeringer. Her er Vinterbrolokalitetene i Akershus (Jaksland 2001) og lokaliteten Rødbøl 54 i Vestfold sentrale (Mansrud 2008). Materialet fra Tørkop er også gjennomgått på nytt i sin helhet (Mikkelsen et al. 2001). Disse lokalitetene er alle kystlokaliteter, men det forutsettes at den grunnleggende teknologiske utviklingen gjennom perioden, som bruken av flekker/ mikroflekker og mikrolitter, kan oppfattes som overregional kanskje spesielt i den tidligste halvdelen. Dette er et trekk som også er kjent i vest- og sørnorsk materiale fra den aktuelle perioden (Ballin 1995, 1999; Waraas 2001). Ved Rena elv ble det funnet til sammen åtte mikrolitter av jaspis (1), kvartsitt (5) og flint (2). De er funnet på tre forskjellige lokaliteter: Stene terrasse (tre mikrolitter, hvorav to hele av henholdsvis jaspis og av flint og ett oddfragment av flint) (Stene 2010:290), Bjørkeli (fire av kvartsitt, hvorav en hel og tre oddfragmenter) (Stene 2010:247) og Dokset (en hel av kvartsitt) (Stene 2010:112) I tillegg er det også funnet enkelte mikrostikler på disse lokalitetene (figur 3). Mikrolittmaterialet er oppsummert i figur 4. Alle bortsett fra én av mikrolittene kan karakteriseres som skjeve trekantmikrolitter (jf. Helskog et al.1976:28). En skjev trekantmikrolitt ble også funnet under Rødsmoen-registreringene i et prøvestikk nær Dokset (ID , Risbøl et al. 2002:41, fig. 30: mikrolitt av flint). Skjeve trekantmikrolitter introduseres sannsynligvis i Norge ved overgangen fra preboreal til boreal 51

58 Primitivetider årgang Figur 2. Kannelert konisk flekkekjerne av kvartsitt fra Rød terrasse, største mål er 5,5 cm (Foto: Gråfjellprosjektet/KHM ved Kirsten Helgeland). Figur 3: Mikrolittmaterialet med mikrostikler fra Rena elv (Foto: Gråfjellprosjektet/KHM ved Kirsten Helgeland). tid, omkring 8250 BC (ca BP), men det har vist seg problematisk å gjøre en finkronologisk underinndeling av mellommesolitikum på bakgrunn av mikrolittypene (Jaksland 2001:30-31, jf. Ballin og Jensen 1995). Også i Vest-Sverige forekommer skjevtrekanter gjennom hele mellommesolitikum (Nord quist 2000:164). Lokaliteten Rødbøl 54 i Vestfold er 14 C-datert til BC (8630±45 BP) (Mansrud 2008:257), og sammenfaller dermed dateringsmessig med Tørkop (Mikkelsen et al. 2001:41). De sekundærbearbeidede gjenstandene fra Rødbøl er dominert av skjevtrekanter av flint (elleve skjevtrekanter og fire mikrolitter av usikker type) (Mansrud 2008:249). Gjenstandsfunnene herfra støtter opp under det rådende inntrykket av periodens gjenstandsinnventar, og utviklingen i Tørkopfasen som helhet (Mansrud 2008:257). Flekkeproduksjon på koniske kjerner er også et trekk som kan henføres til mellommesolittisk periode på de østnorske kystboplassene. Etter undersøkelsene av Vinterbrolokalitetene, er det foreslått at de mest regulære koniske kjernene opptrer fra rundt BC 7500 (8500 BP), og flekkene blir følgelig mer regulære og smalere gjennom perioden (Jaksland 2001:35, ). Det forekommer flere koniske kjerner på lokalitetene ved Rena elv, men særlig en kannelert konisk flekkekjerne (jf. Petersen 1999:59, fig.18) av grønn- og hvitstripet fin kvartsitt fra Rød terrasse (figur 2) kan settes i sammenheng med en mellommesolittisk bruksfase. Plattformen har en relativt rett vinkel, og er fasettert. De avspaltede flekkene har trolig vært regulære og smale. Det må imidlertid tas i betraktning at kjernen er nokså nedarbeidet. Disse teknologiske trekkene har paralleller med koniske kjerner funnet på Rødbøl 54. De koniske kjernene på denne lokaliteten har fasetterte og rette plattformer, og flekkeavspaltningene er regulære (Mansrud 2008:251, fig ). Flekkematerialet fra Rødbøl er også preget av regulære smalflekker, med generell bredde mellom 0,9 cm og 1,2 cm (Mansrud 2008:248). Flekkematerialet fra lokaliteten Bjørkeli ved Rena elv kan muligens tillegges tilsvarende tidlige trekk ut fra teknologi (Stene 2010:253). Flekkematerialet av alternative råstoffer ser ut til å hovedsakelig være produsert ved indirekte slagteknikk, mens flekkematerialet av flint er preget av trykkteknikk, noe som kan være et senere trekk. De typologisk sett tidlige trekkene i funnmaterialet fra Rena elv som er nevnt her, opptrer typisk på lokalitetene som har en høy andel av alternative råstoffer, som kvarts, kvartsitter og 52

59 Stine Melvold Figur 4. Illustrasjon av råstoffordelingen for mikrolittmaterialet ved Rena elv. jaspis. Dette inntrykket står i kontrast til de lokalitetene der både typologi og 14 C-dateringer viser til noe yngre aktivitet. Dette stemmer også med studier av vannføringen i Rena elv, som har variert mye gjennom steinbrukende tid. Lokalitetenes beliggenhet i forhold til høyde over elva har sammenheng med forskjellen i vannføring til forskjellige tider (Stene 2010:27, 460). Ut fra dette er det mulig å fastslå at lokalitetene som befant seg lavest ved dagens elvebredd ikke kan være eldre enn senmesolittisk fase 4, og inntil BC ( BP) gikk vannstanden over disse områdene (Stene 2010:fig ). På de lavereliggende lokalitetene er det gjort funn av yngre karakter, som tverrpiler, flateretusjerte spisser og skiferspisser. Flint er her dominerende. Det ser dermed ut til at flint blir det foretrukne råstoffet i løpet av seinmesolittisk fase, fra om lag BC ( BP). Råstoffbruk ved Rena elv en kilde til å forstå boplassorganisering lokalt og regionalt På grunn av stor variasjon i råstoffbruk ved Rena elv, utarbeidet Gråfjellprosjektet en referansesamling for råstoff som sikret enhetlig katalogisering og benevnelser innenfor prosjektet (Stene 2010:50-66). Dette foregikk som en Råstoff og kommunikasjon modifisert variant av et system utviklet av Knut Andreas Bergsvik i forbindelse med Bergen museums utgravninger i Skatestraumen, Nordfjord (Bergsvik 1999, 2002). Det er utfordrende å arbeide med råstoff i forhold til kontakt og kommunikasjon av flere grunner. Dels varierer råstoffbenevnelsene mye arkeologer imellom, men også i forhold til geologiske benevnelser. Dels er utgravningspublikasjoner og tilvekster fra andre utgravninger fraværende eller mangelfulle når det gjelder opplysninger om råstoffbruk, og dels er det kjent svært få brudd på Østlandet. Som vist over har det heller ikke vært særlig fokus på råstoffstudier i østnorsk steinalderforskning. Regelrett bruddvirksomhet trenger imidlertid ikke å være den primære måten å skaffe til veie råstoff på. Særlig hos mobile jeger-sankere er det vist at littisk råstoff ofte samles inn i forbindelse med andre aktiviteter, som for eksempel jakt. Råstoffet reflekterer dermed disse gruppenes bevegelser i landskapet, men forteller nødvendigvis ikke noe om råstoffets opphav ( embedded procurement pattern, Binford 1979:260). Løsningen kan ligge i å studere hvordan råstoffene har blitt brukt på de forskjellige lokalitetene, for å kunne forstå faktorer som tilgjengelighet og utnyttelse. For å danne et bilde av hvorvidt råstoff forekom lokalt eller var medbrakt til Rena elv, ble det dermed vektlagt hvordan råstoffet var brukt på lokalitetene. Det ble gjort en skjønnsmessig inndeling i eksotiske, semi-lokale og lokale råstoffer basert på andel primærbearbeidet avfall og dette avfallsmaterialets karakter. Dette ble sammenlignet med andelen sekundærbearbeidet materiale og dette materialets karakteristika (Eriksen 2000: ; Stene 2010:64). Det littiske råstoffet som er definert som lokalt 53

60 Primitivetider eller semilokalt, og forekommer i nærmiljøet, er i all hovedsak kvarts og kvartsitter. Eksotiske råstoff der opprinnelsen er kjent omfatter jaspis, strandflint og kinnekulleflint. Her er det snakk om avstander fra 5 mil eller mer mellom Rena elv og råstoffkildene. Sjeldne kvartsitter, der proveniensen ikke er kjent, men som finnes i meget små kvanta og som bærer de samme kjennetegnene i bruk som de ovenfor nevnte eksotiske innslagene, er også definert som eksotiske råstoff. En utfordring ved tolkningen av innlandslokalitetene er problemet med gjenbruk. Et fokus på råstoff ved Rena elv viste seg i enkelte tilfeller å utgjøre en ekstra dimensjon i forhold til å løse opp i kronologi og bosetningsfaser, og derigjennom ulik lokalitetsfunksjon og boplasstyper. Rena elv er i seg selv en viktig lokaliseringsfaktor for bosetning og aktivitet (Stene 2010:461), men det er få lokaliseringsfaktorer på mikronivå. De store lokalitetene som er undersøkt har mange funnkonsentrasjoner, og på de eldste lokalitetene finnes mange forskjellige råstoffer. Dette innebærer at man får innsyn i flere episoder enn det man vil få ved forekomst av bare ett råstoff. Den sparsomme funnmengden, relativt sett, gjør også utskillelsen av funnkonsentrasjoner enklere. Ved videre studier av typologi, relasjon til 14 C-daterte strukturer, redskapssammensetning og funksjonstolkning innenfor de forskjellige funnkonsentrasjonene med forskjellig råstoffsammensetning, har det latt seg gjøre å løse noe opp i forskjellige opphold. Her var særlig funnspredningskart med forskjellige råstoffgrupper viktig. Slike GIS-løsninger er relativt lite arbeidskrevende, hvis det ligger gode og gjennomtenkte funnkataloger i bunn, med enhetlige benevnelser for råstoff. Ved undersøkelse av mange lokaliteter i ett område og med muligheten til å gjennomføre mange 14 C-dateringer, er det visse trender som fremtrer som tydeligere enn andre. Det er dessuten en viss overføringsverdi mellom lokalitetene. Råstoff som opptrer i 14 C-daterte kontekster kan gi en pekepinn om råstoffbruk på dette tidspunktet, en kunnskap som kan brukes på andre lokaliteter med flere opphold og variert årgang råstoffbruk, men uten radiologiske dateringer. Resultatene fra Rena elv viser nødvendigheten av totalundersøkelser av lokaliteter med stor råstoffvariasjon, for å fange opp forskjelligartede funnkonsentrasjoner. På et overordnet nivå er det ønskelig å sammenligne råstoffbruken ved Rena elv med andre områder, særlig for de råstoffene som fremstod som eksotiske. Råstoff er en åpenbar innfallsvinkel til undersøkelse av kontaktlinjer, men om en skal få et grep om variasjoner i kontaktlinjer over tid i en landskapsregion ved hjelp av råstoffstudier, forutsetter dette enhetlige benevnelser av råstoff. Her finnes et stort uutnyttet potensial i østnorsk steinalderforskning, som det er viktig å ta med videre i vassdragsundersøkelsene. Noen av de eksotiske råstoffene som forekommer ved Rena elv gir allerede nå antydninger om mer østlige kontakter enn det som tidligere har vært skissert i studiene av forhold mellom kyst og innland. Dette gjelder særlig råstoff som jaspis og ikke minst kinnekulleflint. Hvordan kan råstoffbruken i den eldste perioden ved Rena elv forklares i relieff til senere perioder. De sentrale elvesystemene i Øst-Norge må ha representert de viktigste kommunikasjonsårene i steinbrukende tid, også for pionerene ved Rena elv. Et skifte i råstoffbruken ved Rena elv kan tenkes å vise til et skifte i kontakter og impulser, og potensielt innvandring fra nye områder. En slik endring kan selvfølgelig ha flere forklaringer, men i perioden rett etter at isen smeltet er det relevant å undersøke de store forandringene som skjer i menneskenes naturmiljø. Områdene rundt Glommas bifurkasjon ved Kongsvinger er i så måte interessante i forhold til bosetningsmønster og kommunikasjon Det er kjent flere steinalderboplasser og funn ved svenskegrensa sør og øst for Rena. Ved Vingersjøen ved Kongsvinger er det kjent en rekke steinalderboplasser, med funn av både flint, kvarts og kvartsitter. Videre mot sør og øst er 54

61 Stine Melvold Austmarka, innsjøene Møkeren og nordre og søndre Billingen områder med flere funn og boplasser fra steinalder. Ved søndre Billingen i Eidskog kommune er det for eksempel registrert en omfattende boplass i strandsonen med overveiende funn av kvarts og kvartsitter (156 av 160 funn; fire av flint) (Askeladden, ID 94286). Det er også enkelte funn ved Rena elv som kan indikere langveis kontakt mot sørøst og inn i Sverige. Et av de mest overraskende råstoffene som ble funnet ved Rena elv var den svært karakteristiske kinnekulleflinten, eller kambrisk flint (Högberg 2008). Den eneste kjente kilden er Kinnekulle ved Vänerns sørøstre strand i Sverige (Kindgren 1991; Carlsson 2007:71). På lokaliteten Melvold ved Rena elv (Stene 2010: 332) er det gjort elleve funn av denne flinttypen på en knakkeplass som ellers nærmest utelukkende består av store mengder Ringsakerkvartsitt. En kokegrop er datert til BC (6362±105 BP), tilsvarende senmesolitikum fase 3. Hans Kindgren (1991) knytter utbredelsen av Kinnekulleflint til en etnisk gruppe i Västergötland i mesolitikum, og andelen av råstoffet er på enkelte av de undersøkte lokalitetene dominerende. Utenfor dette området opptrer Kinnekulleflint i et annet mønster, med langt lavere innslag på lokalitetene. Ved vestkysten i Sverige er Kinnekulleflint nærmest fraværende på de mesolittiske lokalitetene. Dette spredningsmønsteret tyder på at råstoffet sannsynligvis har fulgt innlandets elvesystemer til Rena elv. Et alternativ er Klarälven mot Trysil. Det er beviser på kontakt mellom Trysil og Rena elv, og jaspis ved Rena elv er antatt å stamme fra bruddet i Flendalen i Trysil. Mellom Trysil og Rena elv må man imidlertid krysse fra ett dalføre til et annet, via Osen i Åmot. Kommende vassdragsundersøkelser ved Osensjøen kan kanskje gi bedre oversikt over råstoffsituasjonen i dette området mellom Østerdalen og Trysil, og også om kontaktveier og kommunikasjon mellom Rena elv og Trysil. En annen mulighet er at Kinnekulleflint viser til en tidlig forbindelse over Kongsvinger, noe som gjør de mange registrerte lokalitetene i dette området interessante. Råstoff og kommunikasjon Figur 5. Kambrisk Kinekulleflint, fra kilden i Kinnekulle, Sverige. Fargen er spettet brun og gråblå, med en karakteristisk hvitaktig glans (Foto: Joachim Åkerstrøm). En klar overvekt av kvarts, kvartsitter, jaspis og kinnekulleflint brukt til redskapsproduksjon i den tidligste bosetningsperioden ved Rena elv, tyder på en relativt sterk forankring i innlandet. Det vitner om en kunnskap om landskapet og råstoffene, og om teknologisk kunnskap knyttet til disse råstoffene. Pionerbosetningen i innlandet ved Rena elv kan dermed ha kommet fra Sverige. Denne kontaktlinjen mot sørøst kan ha vært dominerende over lengre tid, inntil flint fra Oslofjorden viser til en endring mot slutten av senmesolitikum. Landskapsbruk og råstoff i yngre faser ved Rena elv og Glomma Det er allerede nevnt hvordan råstoffsammensetningen skifter karakter mot slutten av senmesolittisk periode ved Rena elv, da flint ser ut til å ta over og dominere råstoffsammensetningen. Dette er også en periode med særlig omfattende aktivitet i området. Mønsteret ser man også i de tidligere undersøkte groptuftene i Glommavassdraget. Tuftene kan hovedsakelig knyttes til senmesolitikum og tidlig/mellomneolitikum, med den mest intensive bruken i senmesolittisk fase 4. Basert på undersøkelsene ved Dokka og på Rødsmoen utviklet Joel Boaz en modell der han mente å se to intensitetsfaser i bruken av innlandet, en i tidlig nøstvetfase og en i fase 4/ 55

62 Primitivetider tidligneolitikum (Boaz 1998:324, 1999:147). Den tidligste fasen kunne imidlertid bare påvises i materialet fra Dokkfløy. Etter undersøkelsene ved Rena elv, viser en sammenstilling av 14 C-dateringene at denne første intensive bruksfasen fortsatt ikke er påvist i området (Stene 2010:498). Den andre omfattende bruksfasen er imidlertid tydelig også ved Rena elv, og senmesolittisk fase 4 er utvilsomt en periode med mye aktivitet i området. Det er i denne fasen at flint blir det dominerende råstoffet for redskapsproduksjon, og det forekommer biter av strandknoller, for eksempel på lokaliteten Vesteng, som må ha opprinnelse i Oslofjordsområdet. Tverrspisser, som opptrer regelmessig i kystområdene i denne fasen, er funnet på lokaliteter langs Glommavassdraget og er utelukkende av flint. Tilknytningen til Oslofjordsområdet blir tydelig gjennom råstoffbruken i hele vassdraget i senmesolitikum. Tilknytning til landskap har også vært fremhevet i de senere tiårenes forskning på et mer sosialteoretisk nivå. Ved Svinesundprosjektet ble det vektlagt å forstå tilknytningen til et bestemt kystlandskap, og betydningen dette hadde for samfunnsintegreringen (Glørstad 2002:19-30, 2004:10-13). Groptuftfeltet i Askim på Sandholmen i Glomma er likeledes tolket inn i en forståelsesramme der gruppers landskapstilhørighet i fase 4 blir fremhevet. Dette har en forankring i en tradisjon som er tydeligere i vestnorsk steinalderforskning, der sosiale territorier og etniske grenser i steinalder har vært diskutert med utgangspunkt i råstoffvariasjon (Skjelstad 2003; Bergsvik 2006; Fuglestvedt 2006:55-56). Ingrid Fuglestvedt har lansert ideen om at det finnes en Glommagruppe i fase 4 som identifiserer seg innen samme sosiale fellesskap med landskapsmessig opphav langs denne vannveien (Fuglestvedt 2006:56). Videre skiller Glommagruppens innlandssegment seg fra andre innlandsgrupper (som på Dokkfløy, langs Randsfjordbekkenet), som i liten grad bruker flint. Som en følge av argumentasjonen over, kan forklaringen på dette ligge i de store endringene som skjer i landskapet etter siste istid, og den påvirkningen dette kan ha hatt på nettopp årgang Glommavassdraget. En flintbrukende Glommagruppe er et relativt sent fenomen som når et høydepunkt først i fase 4 og ved overgangen til neolitikum. Dette står i kontrast til pionerfasen slik den fremstår ved Rena elv, der det er alternative råstoffer som dominerer. Avslutning Ved å fokusere på råstoffdimensjonen ved undersøkelsene ved Rena elv, har det vært mulig å spore en tidlig fase i materialet som kan representere en pionerfase preget av utstrakt bruk av alternative råstoffer. Sammenlignet med senere perioder er den første bruken av området kjennetegnet av en teknologisk kunnskap i innlandslandskapet, og kontaktlinjene peker mot sørøst, og ikke mot Oslofjorden. Dette viser hvilket potensial som ligger i råstoffstudier generelt og innlandsmaterialet fra de senere årenes store forvaltningsprosjekter spesielt. Ved videre undersøkelser av ekstern boplassorganisering mellom regioner i innlandet bør et fokus på råstoffbruk representere et satsningsområde. Dette forutsetter mer enhetlig benevnelse av råstoff. Det er derfor ønskelig å arbeide videre med referansesamlinger for råstoff og å lokalisere flere bruddkilder på Østlandet. I forhold til en økt forståelse av spesielt pionerfasen i innlandet, er det også viktig å undersøke landhevingens forløp og effekt, og å innlede et tverrvitenskapelig samarbeid med geologer. Alle disse faktorene er sentrale forutsetninger for å kunne komme et skritt videre med diskusjoner av den mesolittiske landskapsbruken i innlandet. Dette vil kunne danne grunnlaget for å løfte diskusjonen opp til å dreie seg om tradisjonsområder, sosiale territorier eller etniske grenser basert på littisk funnmateriale ny kulturhistorisk kunnskap om innlandet, hvilket berører selve grunnlaget for de kommende vassdragsundersøkelsene. Summary Raw material and communication in the pioneer phase by the Rena River. The study of Stone Age settlement 56

63 Stine Melvold Råstoff og kommunikasjon patterns has a long research tradition in Southern Norway, and particularly the relationship between coastal and inland areas. The issue of inland Stone Age settlement is now highlighted again for several reasons. Firstly, two largescale excavation projects have been conducted in Østerdalen, Hedmark; at Rødsmoen (Boaz 1997) and by the Rena River (Stene 2010). These projects have increased the amount of data and the knowledge potential in the region. Secondly, a new era of archaeological projects are about to be initiated in the coming years in connection with hydroelectric licensing in the inland areas of Southern Norway. These investigations will necessarily include Stone Age sites which increase the need of knowledge. This article presents the pioneering phase (Middle Mesolithic) by the Rena River and more specifically the characteristics of the artifacts and the raw material usage, which to a large degree comprised of local materials such as quartz, quartzite and jasper. There is a striking difference towards the end of the Mesolithic period, when flint from the Oslo Fjord area took over as the main raw material. This change in raw material usage is suggested to have been connected to the massive changes in topography that took place in the early post-glacial landscape due to glacio-isostatic uplift, which could have affected lines of communication and movement. Glomma River is assumed to be important in this context, and it is suggested that the change in raw material usage was connected to a change in the direction of the river during the Mesolithic period. Originally, the river ran southwards by Kongsvinger to Vänern in Sweden. Today the river runs westwards to the Oslo Fjord area, but during flooding the river still has a secondary run that brings the overflow to Sweden this is referred to as the Glomma River bifurcation at Kongsvinger (Pettersson 2001). Litteratur. Alsaker, S. og A. B. Olsen Greenstone and diabase utilization in the Stone Age of Western Norway: technological and socio-cultural aspects of axe and adzeproduction and distribution. Norwegian Archaeological Review 17 (2): Amundsen, T Elgfangst og bosetning i Gråfjellområdet. Gråfjellprosjektet bind II. Varia 64. Fornminneseksjonen, Kulturhistorisk Museum, Oslo. Askeladden 2010 Riksantikvarens database for kulturminner. Elektronisk dokument. Tilgjengelig fra: ra.no/vis/enkeltminne.jsp?minneid=682830&minnetype =enkeltminne [besøkt ]. Ballin, T. B The Middle Mesolithic in Southern Norway. I J. Boaz (red.) s The Mesolithic of Central Scandinavia. Universitetets Oldsaksamlings Skrifter. Ny rekke. Nr. 22. Oslo. Ballin, T. B. og O. L. Jensen Farsundprosjektet steinalderbopladser på Lista. Varia 29. Universitetets Oldsaksamling, Oslo. Bargel, T. H Spor etter istiden i Oslo og Akershus. Gråsteinen 10. Norges Geologiske Undersøkelse, Trondheim. Berg, E Steinalderlokaliteter fra senmesolittisk tid i Vestby, Akershus. Dobbeltspor/E6-prosjektet. Varia 32. Universitetets Oldsaksamling, Oslo Mesolittiske boplasser ved Årungen i Ås og Frogn, Akershus. Dobbeltspor/E6-prosjektet. Varia 44. Universitetets Oldsaksamling, Oslo. Bergman, I., T. Påsse, A. Olofsson, O. Zackrisson, G. Hörnberg, E. Hellberg og E. Bohlin Isostatic land uplift and Mesolithic landscapes: lake-tilting, a key to the discovery of Mesolithic sites in the interior of Northern Sweden. Journal of Archaeological Science 30 (2003): Bergsvik, K. A Steinalderundersøkelsene ved Skatestraumen, Sogn og Fjordane, G. Mandt og L. H. Dommasnes (red.), s Arkeologiske skrifter fra Universitetet i Bergen 10, Universitetet i Bergen, Bergen Arkeologiske undersøkelser ved Skatestraumen. Bind I. Arkeologiske avhandlinger og rapporter fra Universitetet i Bergen, Bergen Ethnic boundaries in Neolithic Norway. BAR International Series Archaeopress, Oxford. Binford, L Organization and Formation Processes: Looking at Curated Technologies. Journal of Anthropological Reasearch 35: Boaz, J Steinalderundersøkelsene på Rødsmoen. Universitetets Oldsaksamling, Varia 41, Oslo Hunter-Gatherer Site Variability: Changing patterns of site utilization in the interior of eastern Norway, between 8000 and 2500 BP. Universitetets Oldsaksamlings skrifter Ny rekke nr 20, Oslo Pioneers in the Mesolithic: The Initial Occupation of the Interior of Eastern Norway. I J. Boaz (red.), s The Mesolithic of Central Scandinavia. Universitetets Oldsaksamlings Skrifter. Ny rekke. Nr. 22. Oslo. Carlsson, T Mesolitiska möten. Strandvägen, en senmesolitisk boplats vid Motala ström. Acta Archaeologica Lundensia series altera in 8, No 54. Riksantikvarieämbetet, Uppsala. 57

64 Primitivetider Eriksen, B.V Squeezing blood from stones flintoldsagernes vitnesbyrd om social struktur, subsistensøkonomi og mobilitet i ældre stenalder. I Flintstudier. En håndbog i systematiske analyser af flintinventare, B. V. Eriksen (red.), s Aarhus Universitetsforlag, Århus. Fuglestvedt, I Sandokomplekset nyoppdagede groplokaliteter fra mesolittisk tid på Sandholmen i Asker. I Historien i forhistorien. Festskrift til Einar Østmo på 60-års dagen, H. Glørstad, B. Skar og D. Skre (red.), s Kulturhistorisk Museum Skrifter 4. Kulturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo, Oslo. Glørstad, H. (red.) 2002 Utgravninger avsluttet i Svinesundprosjektet bind 1. Varia 54. Fornminneseksjonen, Kulturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo, Oslo Oppsummering av Svinesundprosjektet. Svinesundprosjektet bind 4. Varia 57. Fornminneseksjonen, Kulturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo, Oslo. Helskog, K., S. Indrelid og E. Mikkelsen Morfologisk klassifikasjon av slåtte steinartefakter. Universitetets Oldsaksamling Årbok : Oslo Hagen, A Mesolittiske jegergrupper i norske høyfjell. Synsmåter om Fosnakulturens innvandring til Vest-Norge. Universitetets Oldsaksamling Årbok : Oslo. Högberg, A Rapport av mindre analys av flintmaterial från Rödstranda och Melvold, Norge. Upublisert rapport ved Malmö Kulturmiljö. Topografisk arkiv/ Gråfjellprosjektet, Kulturhistorisk museum, Oslo. Indrelid, S Eldre steinalder i sørnorsk høyfjell. Boplasser, bosetningsmønstre og kulturformer. Viking XL 1976: Norsk Arkeologisk Selskap Fangstfolk og bønder i fjellet. Universitetets Oldsaksamlings Skrifter. Ny rekke, Nr. 17, Oslo Arkeologiske undersøkelser i vassdrag. Faglig program for Sør-Norge. Riksantikvaren, Oslo. Jaksland, L Vinterbrolokalitetene en kronologisk sekvens fra mellom- og senmesolitikum i Ås, Akershus. Varia 52. Universitetets Kulturhistoriske Museer, Oldsaksamlingen, Oslo. Kindgren, H Kambrisk flinta och etniska grupper i västergötalands senmesolitikum. I Västsvenska stenåldersstudier, H. Browall, P. Persson og K.G. Sjögren (red.), s : Gotarc serie C. Arkeologiska skrifter No årgang Longva, O. og M. K. Thoresen 1991 Iceberg scours, iceberg gravity craters and current erosional marks from a gigantic Preboreal flood in Southeastern Norway. Boreas 20: Mansrud, A Rødbøl 54 Boplasspor fra mellommesolitikum og kokegropfelt fra eldre jernalder. I Steinalderboplass, boplasspor, graver og dyrkningsspor. E18-prosjektet Vestfold. Bind 2, Gjerpe, L. E. (red.), s Varia 72. Kulturhistorisk Museum, Fornminneseksjonen. Universitetet i Oslo, Oslo. Martens, I. og A. Hagen Arkeologiske undersøkelser langs elv og vann. Norske Oldfunn X, Universitetets Oldsaksamling, Oslo. Mikkelsen, E.1975 Mesolithic in South-Eastern Norway. Norwegian Archaeological Review 8 (1): Seasonality and Mesolithic adaption in Norway. I New Directions in Scandinavian Archaeology. Studies in Scandinavian prehistory and early history, K. Kristiansen. og C. Paludan-Müller (red.), s Nat. Mus., København. Mikkelsen, E og P. O. Nybruget Jakt og fiske i steinbrukende tid i Hedmark. Årbok for Norsk Skogbruksmuseum, Skogbruk, jakt og fiske 7:87-112, Elverum. Mikkelsen, E., T. B. Ballin og A. K. Hufthammer Tørkop. A Boreal Settlement in South-Eastern Norway. Acta Archaeologica vol. 70, 1999: Narmo, L. E Oldtid ved Åmøtet. Østerdalens tidlige historie belyst av arkeologiske utgravninger på Rødsmoen i Åmot, Åmot historielag, Åmot. Nordqvist, B Coastal Adaptations in the Mesolithic. A study of coastal sites with organic remains from the Boreal and Atlantic periods in Western Sweden. Gotarc, Series B, No. 13. Doctoral dissertation. Göteborg University, Göteborg. Petersen, P. V Flint fra Danmarks oldtid. Høst og Søns Forlag, København. Pettersson, L.-E Glommas bifurkasjon ved Kongsvinger. NVE-rapport Risbøl, O. T. Risan, R. Bjørnstad, S. Fretheim og B. H. Eketuft Rygh Kulturminner og kulturmiljø i Gråfjell Regionfelt Østlandet, Åmot kommune i Hedmark. Arkeologiske registreringer 2002, fase 4. NIKU Publikasjoner 125, Oslo Skjelstad, G Regionalitet i vestnorsk mesolitikum. Råstoffbruk og sosiale grenser på Vestlandskysten 58

65 Stine Melvold Råstoff og kommunikasjon i mellom- og senmesolitikum. Upublisert hovedfagsoppgave. Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap. Universitetet i Bergen. Solheim, S En sosialt konstruert grense i vestnorsk tidligneolitikum. Primitive tider : Stene, K (red.). Steinalderundersøkelser ved Rena elv. Gråfjellprosjektet bind III. Varia 76. Fornminneseksjonen, Kulturhistorisk museum. Oslo, Oslo. St.prp. nr. 1 ( ) for Olje og Energidepartementet. Sjurseike, R Jaspisbruddet i Flendalen. En kilde til forståelse av sosiale relasjoner i eldre steinalder. Upublisert avhandling til Magistergraden i Nordisk arkeologi, IAKN, Universitetet i Oslo. Waraas, T. A Vestlandet i tidleg Preboreal tid: Fosna, Ahrensburg eller vestnorsk tidlegmesolitikum? Hovedoppgave i arkeologi. Universitetet i Begren. 59

66 Primitivetider årgang 60

67 Jernonna i Vest-Telemark Jern som utmarksressurs og bytemiddel for ein lokal gardsbusetnad i vikingtid og mellomalder Kjetil Loftsgarden Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo I område der klima og topografi set restriksjonar på åkerbruket har utmarksressursar alltid vore eit viktig supplement til jordbruket, det vere seg beite, fiske, fangst, jernframstilling eller anna. Ressursar frå utmark kunne inngå direkte i ein gardshushaldning, men òg bli nytta som bytevarer, anten som råvarer eller som vidareforedla varer. Ei stor mengde kulturminne som kolgroper, jernvinneanlegg og fangstgroper vitnar om ein ekstensiv bruk av utmarka, og kvart år aukar talet i takt med nye arkeologiske registreringar og utgravingar. Vest-Telemark, og særskild Vinje kommune, er område som har vore gjenstand for mykje forsking på jernframstilling, då særskild Irmelin Martens sine undersøkingar på Møsstrond (Martens 1988). Fleire jernvinneanlegg var likevel registrert og undersøkt tidlegare, blant anna nemner T. Dannevig Hauge 46 jernvinneanlegg frå Øvre telemark i si avhandling Blesterbruk og Myrjern (Hauge 1946). I dei seinare år har det vore gjennomført fleire arkeologiske registreringar og undersøkingar som har påvise eit stort tal jernvinneanlegg også på Rauland, nabobygda til Møsstrond. Dateringar frå jernframstillingslokalitetar og kolgroper på Rauland/Møsstrond viser eit tyngdepunkt i aktivitet på og 1100-talet (Martens 1988; Mjærum 2004; Bergstøl 2007; Loftsgarden 2007). Eg vil i denne artikkelen argumentere for at jern vart framstilt av ein lokal gardbusetnad, der jern og jernprodusentar i Vest-Telemark i vikingtid og mellomalder inngjekk i eit nettverk som mogleggjorde ein handel med jern. Eg vil hevde at jernvinna kunne drivast i lag med ein gardshushaldning med utgangspunkt i husdyrhald, der arbeidet med jernvinna gjekk føre seg over store delar av året kombinert med anna gardsarbeid og sjølve blestringa vart lagt til vinterhalvåret då det var mindre arbeid ellers på garden. Vidare vil eg legge fram stabilitet som ein vesentleg faktor i framveksten av jernframstilling og omfanget av denne, der stabile samfunnstrukturar var avgjerande for at handelsnettverk kunne oppretthaldast over tid. I lag med ein varig etterspurnad etter jern mogleggjorde dette jernframstilling som bierverv, og ein vareutveksling med jern og andre bytevarer. Busetnad og jernvinne I tidlegare jernvinneforsking har ein ofte delt teoriar kring høvet mellom busetnad og jernvinne inn i fjellgardteorien, seterteorien eller spesialiseringsteorien (Hougen 1947:294; Reinton 1957:260; Johansen 1979:84 85; Martens 1988:118). Grunnlaget for dei ulike teoriane ligg i jernframstillingsstaden si geografiske og topografiske utbreiing og plassering, samt teknologisk og økonomiske tilhøve. Grovt sett kan ein sette fjellgard og seterteorien mot spesialiseringsteorien. Innafor fjellgard-/seterteorien vil ein argumentere for at jernframstillinga vart driven av ein fast busetnad, medan 61

68 Primitivetider årgang Figur 1. Oversikt over registrerte jernframstillingslokaliteter i Sør-Noreg. Kartmateriale frå Statens kartverk og kulturminnedatabasen Askeladden. 62

69 Kjetil Loftsgarden innafor spesialiseringsteorien vil ein hevde spesialistar dreiv jernvinna. Di meir komplisert den tekniske prosessen blir, di meir spesialiserte må personane som skal utføre den vere. Eit springande punkt mellom dei ulike teoriane er om det var eit fåtal spesialistar som sat på kunnskapen som trongs for å framstille jern, eller om kunnskapen om jernframstilling var meir demokratisk fordelt. I samband med mitt mastergradsprosjekt og i samarbeid med Telemark fylkeskommune gjennomførte eg sommaren 2006 ein arkeologisk registrering på Rauland, med fokus på området mellom Møssvatn og Totak. I løpet av denne sommaren vart det registrert 20 jernvinnelokalitetar, 16 av desse låg på stølsvoll og det vart funne blestertuft på 16 av anlegga (Loftsgarden 2007). Jernframstillingsanlegg på, eller tett ved stølsvollar finn ein også fleire andre stader (Reinton 1957:258; Bårdseng 1998:86; Tveiten 2008). Ein kopling mellom jernframstilling og stølsdrift har difor vore framlagt (Hougen 1947:19). Likevel må ein ta høgde for problem knytt til representativiteten. Til dømes vil jernvinneanlegg trå klårare fram på ein stølsvoll med lite vegetasjon. I tillegg fell ofte naturtilhøve som er viktige ved lokalisering av stølsområde saman med kva som er fordelaktig ved jernframstilling, som blant anna tørre område med fin grunn og lite stein, samt tilgang på vatn (Narmo 1996:3; Stenvik 1996:36). Det kan difor tenkjast at stølar vart lagt til område som tidlegare vart nytta til jernframstilling. Når det er sagt, vil eg hevde at ein likevel kan argumentere for ein kopling mellom stølsdrift og jernvinne. Eller rettare sagt mellom jernvinne og ein gardsbusetnad som også dreiv stølsbruk. Fleire har tidlegare lagt fram teoriar der jernframstilling har vore knytt til ein lokal gardbusetnad. Dannevig Hauge meiner det kan tenkjast at jernvinna vart driven som sommararbeid ved sidan av stølsdrifta, men han tenkjer òg det er mogleg jernframstillinga fann stad før eller etter sjølve setersesongen (Hauge 1946:20). Lars Reinton argumenterar for ein nær samanheng mellom jernvinna og stølsbruket og forklarar jernvinna som ein sæteronn (Reinton Jernonna i Vest-Telemark 1957:260). Martens knyter òg jernvinna opp mot stølen, men meiner det kan ha vore ei endring over tid, der jernvinna i starten vart driven frå ustabile gardar, som vekslinga mellom gard og støl frå nyare tid. Medan når jernframstilinga aukar i omfang vart jernvinna driven av ein fast gardsbusetnad basera på februk og med jernvinna som ledd i gardsdrifta (Martens 1988: ). Eg vil hevde at Martens teori er plausibel og framleis har mykje for seg. Me veit at det var gardsbusetnad i Rauland på same tid med jernframstillinga, nyare arkeologiske registreringar har vise ein fast gardsbusetnad så tidleg som i romartid (Kaland 1972:171; Meyer Dolve 2008). Det er truleg at gardsbusetnaden på Rauland i vikingtid og mellomalder nytta utmarka til stølsbruk. Klima og naturtilhøve i området favoriserer februk framfor utstrakt korndyrking med kort vekstsesong, til dels lite dyrkbar innmark og store beiteområde i utmark. I historisk tid veit ein at husdyrhald og stølsdrift har vore ein fundamental del av gardsdrifta på Rauland/Møsstrond (Taksdal 1973:75). Gamalnorske lovtekstar og sagatektstar omtalar i tillegg stølsbruket og det blir ofte detaljert beskrive (Hougen 1947:13-14, 263; Reinton 1961: ; Indrelid 1988:117; Johansen 2004:17-19). Eg vil difor påstå at det i det minste er usannsynleg at ein jernframstilling kunne gå føre seg i Rauland/Møsstrond utan at den faste busetnaden var involvert. Anten som aktiv eller passiv del av ein jernframstilling driven av spesialistar, eller meir sannsynleg kunne jernvinna inngå i gardsarbeidet. Vinterblestring Vegen frå myrmalm til ferdig jern er lang og tidkrevjande, og for at ein lokal busetnad i det heile kunne bruke tid på å framstille jern måtte jernvinna kunne kombinerast med gardsdrift. Turid Taksdal har detaljert beskrive ein årssyklus ved fjellgardar på Møsstrond frå historisk tid (Taksdal 1973). Denne årssyklusen har Tom Bloch-Nakkerud jamført med alt arbeidet som omfattar jernframstilling. Tidleg på våren vart myrmalm grave og tre felt, båe låg så over 63

70 Primitivetider sommaren for å tørke. På sommaren slo ein fyrst høyet på stølen og så rundt midten av juli tok heislåtten til. På hausten etter slåttonna vart treet forkola og malmen røsta. Sjølve blestringa vart lagt til vinterhalvåret, då det var relativt roleg og mindre å gjere elles på garden (Reinton 1957:45; Bloch-Nakkerud 1987: ). Det er sparsamt med skriftlege kjelder som omhandlar jernframstilling, likevel er vinterblestring nemnt i Egilssoga. Der står det skrive at Skallagrim var ein stor smed og at han dreiv mykje med myrmalmblåsing om vinteren (Heggstad 2004:74). Uansett når på året jernframstillinga gjekk føre seg ville det ha vore gagnleg å beskytte trekol og røsta malm mot nedbør, men det i seg sjølv betyr ikkje at der var naudsynt med blesterhus. Mange stader finn ein jernframstillingsstader utan spor etter blesterhus, òg på Rauland og Møsstrond. Det er meir sannsynleg at blestehus vart bygd for å beskytte mot snø og uver på vinterhalvåret, og ikkje primært for å halde kol og malm tørt. Mykje av det arbeidskrevjande gardsarbeidet er lagt til tider på året då det er fritt for snø, så det å leggje sjølve blestringa til vinteren ville hefte minst mogleg med anna arbeid på garden (Bloch-Nakkerud 1987:149). Det kan difor tenkjast at sjølve jernframstillinga vart lagt til dei mest snørike månadane, som februar og mars. Snø vanskeleggjorde mykje arbeid, likevel vart frakt ofte gjort enklare ved å nytte slede. Kol kunne lagrast i kolgropa over lengre tid, og ved å merke kolgropa med ein staur eller liknande kunne kolet bli funnen om vinteren og enkelt fraktast på slede. På same måte kunne ein frakte andre naudsynte element til jernframstillingsstaden, som leire, belgar, heller og malm. Dei fleste blestertuftene på Rauland er av relativt liten storleik, store nok til å skaffe ly for vêr og vind, men antakeleg for små til å kunne brukast til overnatting over lengre periodar. Jern som vart framstillt på Rauland og Møsstrond oversteig i store monn det lokale behovet (Martens 1987:73). Så jern som vart framstillt måtte vere ein leveveg, ein ressurs ein kunne nytte som bytevare. Det må difor ha vore årgang naudsynt med eit nett av kontaktar og ein organisering som mogleggjorde ein handel med jern. Nettverk Arkeologiske funnmateriale frå Telemark og områda ikring vitnar om nettverk som strakk seg over store delar av Europa i vikingtid og mellomalder. Særskilt funn frå handelsstader, som Kaupang i Tjølling, der det til dømes har vore funnen arabiske, frankiske og engelske myntar (Solberg 2003:297; Skre og Stylegar 2004). Der har ein òg funne brynestein som antakeleg stammar frå Eidsborg i Vest-Telemark. Eidsborgbryne har også vore funnen på handelsstader andre stader i Skandinavia og på kontinentet, som Aggersborg, Hedeby og Wolin (Resi 1987:95). Utveksling og handel av bryne over så store avstandar føresette eit omfattande nettverk, og det er sannsynleg at jernet som vart framstilt på Rauland/Møsstrond inngjekk i dette eller liknande nettverk. For å prøve å belyse mekanismane bak slike nettverk har ein i dei seinare år freista å nytte nettverksanalyse på det historiske og arkeologiske materialet (jf. Ormerod og Roach 2004; Wells 2005). Eit teoretisk nettverk visualiserer strukturen bak komplekse relasjonar ved å vise undersøkingsobjekt som punkt og relasjonar som liner mellom desse. Undersøkingsobjekt kan vere alt frå individ og gjenstandar til nasjonar eller samfunn. Nettverksanalyse har vore nytta innan fag som økonomi, fysikk og sosiologi. Sjølv om det må understrekast at ei nettverksanalyse aldri kan framstille kompleksiteten i sosiale og økonomiske nettverk fullstendig, ligg styrken i ei slik analyse å vise komplekse nettverk og relasjonar på ein forståeleg måte. Det er likevel ein del metodiske problem knytt til å nytte nettverksanalyse og -teori på historisk og arkeologisk materiale. Relasjonar og sosiale nettverk vil i liten grad bli avspegla i det arkeologiske materialet. Dette gjer at kvantitative analyser vil vere vanskeleg å gjennomføre, òg bli unøyaktige, grunna relativt lite datagrunnlag. I tillegg vil område som i større grad er undersøkt arkeologisk bli uforholds- 64

71 Kjetil Loftsgarden Jernonna i Vest-Telemark Figur 2. Tenkt nettverksmodell med utgangspunkt i ein lokal gardbusetnad på Rauland/Møsstrond. Bakgrunnskart frå Statens kartverk. messig vektlagt i forhold til andre område. Nettverksanalyse har inga lang fartstid innafor arkeologien og nettverksanalyse på arkeologisk materiale er difor prega av forsking innafor andre fag, særskild sosiologi. Også analytiske verkty, som programvare, utvikla for andre disipliner blir, til dels ukritisk, nytta innafor arkeologisk nettverksanalyse (Brughmans 2010). Det ligg altså ein del metodiske utfordringar i å nytte nettverksanalyse på det arkeologiske materialet, likevel har nettverksteori og -analyse potensiale til å få fram ny kunnskap og belyse nye sider innafor arkeologisk forsking. Ein nettverksteori som tidlegare har vore nytta, sokalla down-the-line eller fritt omsett; punkt til punkt, gjekk ut på at til dømes ein gjenstand gjekk frå hand til hand meir eller mindre vilkårleg frå ein kjelde til ein fjern mottakar. Om ein gjenstand skulle bevege seg utelukkande frå hand til hand eller nabo til nabo i Skandinavia i vikingtid, ville gjenstanden risikere å måtte passere fleire hundre ledd for å koma seg til dømes frå Eidsborg til Hedeby. Forsøk har vist at kommunikasjon basera på så mange sosiale ledd har liten sjanse for å lukkast. Likevel viser rikeleg med funn frå vikingtid at gjenstandar kunne bevege seg over særs store avstandar (Sindbæk 2007:61 62). Ein nettverksteori som i større grad kan forklare korleis informasjon og gjenstandar kunne bevege seg over så store avstandar er sokalla scale-free network eller fritt omsett; friskalanettverk. Teorien bak eit slikt nettverk er at relativt få mellomledd og/ eller nøkkelpersonar har særs mange lenker og kontaktar, medan mange mellomledd har få lenker og kontaktar. Innafor andre fagfelt har friskalanettverk vist seg som ein god forklaringsmodell på store komplekse nettverk, og har vore nytta innafor alt frå genforsking og verdsveven til handel og sosial organisering. Namnet kjem 65

72 Primitivetider av at nettverksmodellen er dynamisk og kombinerar mellomledd av ulik skala (Albert and Barabási 1999; Sindbæk 2007:61 62). Ein tenkt nettverksmodell over Telemark Eit friskalanettverk mogleggjorde ein effektiv utveksling av utmarksressursar som jern, brynestein og fangstprodukt. Nettverket var avhengig av relativt få sentrale mellomledd med mange kontaktar som sto for kontakten mellom meir marginale ledd i nettverket. Dette gjorde det særs effektiv, men òg sårbart og utstabilt i krisetider om nøkkelpersonar eller -stader skulle falle frå (Sindbæk 2007:71). Det arkeologiske materialet kan potensielt syne dei viktige få sentrale mellomledda som var essensielle for at eit slikt friskalanettverk kunne fungere. Figur 2 viser eit teoretisk friskalanettverk i Telemark. Modellen må bli rekna som døme på korleis eit friskalanettverk med utgangspunkt i ein busetnad på Rauland/Møsstrond i vikingtid og tidleg mellomalder kan sjå ut. Modellen er utforma med utgangspunkt i konsentrasjon av graver som viser sentrale utvekslingsområde medan gardsnamn og gravminne viser gardsbruk som punkt i Rauland/Møsstrond. Rauland/Møsstrond ligg ved Hardangervidda omlag midt mellom aust og vest (sjå fig.1). I historisk tid veit me det har vore handel både mot aust og vest frå Rauland/Møsstrond. På Hardangervidda er vegfar, møteplassar og marknader datert til mellomalder og yngre jernalder (Kostveit 1994:38-39, Roland 2001). Det er påvist få jernvinneanlegg på Vestlandet (sjå fig. 1), ein må difor rekne med at det gjekk føre seg ein vareutveksling med jern mellom Vestlandet og Austlandet (Narmo 1996; Bjørnstad 2003; Tveiten 2005). Det er rimeleg å anta at noko jern frå Rauland/Møsstrond vart sendt via Hardangervidda mot Vestlandet. Likevel gjekk sannsynlegvis også mykje utmarksprodukt frå Møsstrond/Rauland aust og sørover langs Telemarksvassdraget via Bandak, Kviteseidvatnet, Flåvatn og mot Norsjø. Telemarkvassdraget må ha vore ei viktig handelsåre alt før jernframstillinga på Rauland/ årgang Møsstrond tok til. I Eidsborg ligg eit av dei største brynesteinsbrota i Noreg. Brynesteinar vart frakta via vassdrag mot Skien, og vidare ut derifrå. Eidsborgbryne har ein geologisk struktur som gjer at den kan stadfestast, og det er gjort funn av eidsborgbryne i handelsstader frå vikingtid og tidleg mellomalder rundt om heile Skandinavia, England, Island, Polen og Russland. Det er også blitt funnet forliste skip med eidsborgbryne, som Bølevraket i Skienselva og Klåstadskipet i Viksfjord ikkje langt unna Kaupang i Vestfold (Resi 1987, Nymoen 2005). Sentralt ved Telemarksvassdraget ligg Kviteseid. Ei lita bygd, men likevel blant dei rikaste på gravfunn frå vikingtid på Austlandet. Dette må tilskrivast plasseringa langs vassdraget og såleis høve til å regulere handelen som gjekk føre seg der. Det er mykje truleg at bygder i Midt-Telemark som Kviteseid og Seljord var sentrale i handelen mellom Øvre Telemark og Nedre Telemark i vikingtid (Martens 1987:78; Braathen 2006:299). Rike smedgraver frå Bygland i Morgedal i Kviteseid kommune (C a-ddddd) og Skredtveit i Mo i Tokke kommune (C a-t) kan tyde på at jern som råstoff har vore vidareforedla i dei midtre bygdene av Telemark før dei vart vidare omsett. Særskilt smedgraven frå Bygland har eit sjeldan einsidig materiale knytt til arbeid med jern. Grava er rik med eit stort utval av våpen som sverd, økser og spydspissar dekorert med innlagt sølv. Grava inneheldt òg eit komplett sett med smedutstyr, som tenger, hamre, ambolt, meislar og filer. Noko som i tillegg kan sette denne smeden i samband med jernframstilling er at det vart funnen råjern og slagg i grava (Blindheim 1963). Telemarkvassdraget renn gjennom Skien og ut mot kysten. Skien ligg såleis i ein nøkkelposisjon mellom innland og kyst (sjå fig.2). Byen er Telemarks eldste og undersøkingar utført der har vist verksemder knytt til handverk og sekundærnæringar, men så godt som inga spor etter jordbruk eller fiske. Skien var altså avhengig av råmateriale som kunne bli tilarbeidd og vidareforedla (Myrvoll 1986: ). Keramikkmaterialet frå Skien viser ein 66

73 Kjetil Loftsgarden kontakt med England, Belgia, Nederland og Sør-Skandinavia. Brynestein, fangstprodukt og moglegvis vidareforedla jern frå øvre Telemark vart skipa ut frå Skien til andre delar av Noreg, men òg Skandinavia og Europa (Myrvoll 1986:178). Ei oppretthalding av ekstensive nettverk kan ikkje sjåast berre i ein økonomisk kontekst, men må setjast i samband med samfunnet som heilskap. Ein må ikkje undervurdere behovet for sosial og kulturell tilhøyrsle til eit større samfunn. For å markere denne tilhøyrsla bytte ein til seg varer som klesdrakter og smykke. Om alt korn som vart importert ikkje var strengt naudsynt for å overleve, var mange kornprodukt, som til dømes øl, viktig i sosiale samanhengar (Martens 1990:79). I tillegg til varer kunne nyhende, tankar, sjukdommar og liknande spreie seg hurtig innafor eit friskalanettverk. Såleis kunne eit friskalanettverk skape og oppretthalde ei kulturell og sosial tilhøyrsle med resten av samfunnet, og gjorde at menneska som budde på Rauland/Møsstrond ikkje berre var passive mottakarar av kulturtrekk, men òg aktive deltakarar i samfunnet. Bondens marknad Oppfattinga om at grender og bygder utgjorde eit sjølvforsynt bondesamfunn utan større kontakt med omverda har stått sterkt i det norske samfunn. Ein norsk gard vart sett på som eit samfunn i seg sjølv og som heilt sjølvforsynande økonomiske einingar (Holmsen 1949:86). Simen Skappel skriv i 1903; Det gamle landbrug var grundet paa naturaløkonomi; man søgte mest mulig at hjælpe sig med egne frembringelser og saavidt mulig uden penges mellemkomst (Skappel 1903 i Tveiten 1959:31). Denne oppfattinga av bondesamfunnet har nok sine røter i nasjonalromantikken og har vore etterprøvd og nyansert (jf. Tveiten 1959; Narmo 1997). I historisk tid veit me at det var geografisk variasjon og spesialisering i landbruket, til dømes spesialiserte kystbygder seg på fiske medan bygder i innlandet på Austlandet spesialiserte seg på skogsdrift. Det gjorde at det gjekk føre seg ein utstrakt handel Jernonna i Vest-Telemark mellom gardar og område i historisk tid (Lunden 1972). Handel og vareutveksling mellom område med ulik ressurstilgang gjekk også føre seg i vikingtid og mellomalder. Martens har gjort eit overslag på at ca kg jern vart produsert i året i tidsromet 950 til 1150 e.kr. på Møsstrond (Martens 1987:73). Det er knytt fleire metodiske problem til slike produksjonsberekningar, likevel peikar Martens sin berekning mot ein produksjon av jern som med klar margin oversteig det lokale behovet. Jernet som vart framstillt må difor ha vore ein eksportvare som inngjekk i varebytte og handelsnettverk. Det er naturleg å tenkje seg at etterspurnaden etter ei vare vil regulere omfanget av produksjonen, men det vil ikkje nødvendigvis vere det einaste forholdet som verkar inn på omfanget og kanskje heller ikkje den viktigaste. Om det er stor etterspurnad etter ei vare, som jern, vil ein i ein marknadsøkonomi produsere meir for å dekke etterspurnaden og såleis skaffe eit overskot. Medan med ein ikkje-kapitalistisk tankegang vil ein tvert om senke produksjonen ved stor etterspurnad i staden for å auke den, då ein vil kunne skaffe seg det overskotet som trongs med ein mindre produksjon (Weber 1958:17-18). Likevel kan det tenkjast at den totale jernproduksjonen vil vere den same eller til og med auke med større etterspurnad. Dette fordi fleire gardsbruk kunne ta sjansen med å gå i gang med jernframstilling. Vikingtida var ei ustabil tid i Noreg, men òg ei ekspansiv periode. Dette førte til eit stort behov for jern til båtbygging, som naglar og anker. Det trongs i tillegg mykje jern til våpen og reiskapar (Solberg 2003:276). Med såpass stor etterspurnad etter jern, kunne ein vente at jernframstillinga gjennom vikingtid var stor for å dekke denne etterspurnaden. Undersøkingar har likevel vist at jernframstillinga i vikingtida ikkje var så stor som ein skulle vente (Larsen 1991, 2009:196; Bloch-Nakkerud og Lindblom 1994:38; Narmo 2003:61; Risbøl 2005). Dette ser også ut til å vere tilfelle for Danmark, medan i Sverige ser det ut til å gjelde i visse område, men ikkje alle (Englund 2002:300). Store gravfunn rike på jern frå vikingtid vart i tidleg arkeologisk 67

74 Primitivetider forsking nytta som grunngjeving for å hevde at det gjekk føre ein stor jernframstilling i perioden (Brøgger 1940). Men tvert om er store gravfunn rike på jern heller ein indikasjon på ein mangel på jern i samfunnet, der graver med mange og kostbare gjenstandar av jern vil ha vore eit teikn på ætta si høge status og rikdom. I vikingtid bør altså etterspurnaden etter jern ha vore betydeleg. Når likevel ikkje jernframstillinga var så stor, kan det tyde på at etterspurnad åleine ikkje var eit insentiv nok for å seta i gang med omfattande jernframstilling. Diskusjonar rundt dei økonomiske sidene ved eit førhistorisk samfunn, gjer at ein ofte ser på fortidas menneskje med eit noko unyansert syn. Anten var dei pragmatiske kapitalistar eller dei var overtruiske folk som utførte det meste på grunnlag av gamle skikkar og ritual. Det som antakeleg ligg nærast sanninga er ein mellomting, der økonomiske val vart tatt med sosiale og kulturelle omsyn, men dei var like fullt rasjonelle og logiske val sett frå deira røyndomsforståing. Såleis kunne det å satse tid og ressursar på å framstille jern på kostnad av andre ressursar, berre bli gjort om ein var viss på å få avkasting. Om verdifull tid vart brukt på å framstille jern og ein ikkje fekk bytt vekk det produserte jernet, kunne det få katastrofale verknader. Det å prioritere jernframstilling, framfor å satse på andre ervervsformer, var avhengig av eit solid og varig nettverk, der ein kunne vere viss på at jernet alltid kunne bli bytt mot andre og naudsynte varer. I tida e.kr. er det relativt få spor etter jernframstilling i Aust-Noreg, det ser òg ut til å vere ein nedgang i gravfunn generelt. Men omtrent samtidig blir det oppført store og prangande gravhaugar, som Borrehaugane og Raknehaugen. Bjørn Myhre ser desse i samanheng med danninga av små riker, ein gryande statsdanning og ustabile forhold i samfunnet (Myhre 1992; 2002:185; Narmo 1997:189). Perioden e.kr. var turbulent og konfliktfylt. Dette førte til få stabile bytepartnarar, og det gjekk føre seg relativt liten produksjon av jern. Etter 950 e.kr. gjekk det mot meir stabile tider, og ein framvekst av fleire marknadsplassar og årgang bydanningar (Narmo 1997: ; Solberg 2003: ). Måten eit friskalanettverk er konstruert på gjer det sårbart ovanfor kriser og konfliktar. Om ein aktør eller mellomledd med mange kontaktar fell bort, står heile nettverket i fare for å kollapse. Om det skjer i eit nettverk der jernprodusentar inngår, vil det resultere i ein brå nedgang i jernframstillinga. Så lenge jernprodusentar ikkje har noko stabil bytepartnar, vil etterspurnaden etter jern vere irrelevant (Narmo 1997:190). Noko større jernframstilling vil såleis ikkje ta seg opp att før det er stabile busetjingsstrukturar og bytepartnerar, og det ser ikkje ut til at det skjer før i sein vikingtid. Då kunne fleire våge å framstille jern, og omfanget av jernproduksjonen auka. På Møsstrond gjekk den mest intensive jernframstillinga føre seg i perioden e.kr. Det vart då framstillt tonn årlig, og med tanke på det låge forholdstalet Martens nytta kan dette talet doblast eller tredoblast (Martens 1988, Larsen 2009:106). Sentrale tettstader og byer i mellomalderen hadde eit behov for varer frå utmarka, og det var i samfunnsmakta si interesse å oppretthalde stabile og varige nettverk med marginale område som kunne tilføre desse varene, moglegvis via bygder som kunne kontrollere handelen. Likeins var det i ein marginal busetnad si interesse å oppretthalde ei vareutveksling med sentrale område (Martens 1988: ; Larsen 2009:192). Om enn det ikkje var eit fullstendig likeverdig samvirke var dei gjensidig avhengige av kvarandre, og så lenge dette eksisterte vil sosiale og økonomiske band mellom dei bli oppretthaldt. Oppsummering Klimaet og få gode jordbruksområde gjer det vanskeleg å halde eit levedyktig hushald på åkerdyrking og husdyrhald aleine i øvre Telemark. Men om jordbruksområda er små er utmarksressursane store, det vere seg utmarksbeite, fangst eller myrmalm. Eg har i denne artikkelen freista å argumentere for at jernframstilling var eit bierverv for ein fast gardsbusetnad i Rauland/ Møsstrond i vikingtid og tidleg mellomalder. 68

75 Kjetil Loftsgarden Arbeidet med å framstille jern er tidkrevjande og kan ikkje gjennomførast i løpet av ein kort intensiv periode. Arbeidet med jernvinna kan likevel einast med anna arbeid på garden ved å legge sjølve blestringa til vinterhalvåret. For at ein fast gardsbusetnad skal framstille jern må arbeidet bli prioritert framfor anna gardsarbeid med ein meir sikker avkastning. Difor er det sannsynleg at ein ikkje kunne risikere å setje i gang med jernframstilling om ein ikkje var viss på å få bytt vekk jernet i andre naudsynte varer. Dette fordra stabile samfunnstrukturar som gjorde at handelsnettverk kunne oppretthaldast over lengre periodar. Det er sannsynleg at jernet som vart framstilt på Rauland/Møsstrond fylgde same handelsveg som brynesteinen frå Eidsborg, altså langs Telemarksvassdraget mot Skien. I vikingtida var det truleg ein stabil etterspurnad etter jern, men det ser likevel ikkje ut til å ha gått føre seg noko stor jernproduksjon. Ein mogleg forklaring på dette kan vere ein mangel på samfunnsstrukturar stabile nok til å oppretthalde eit handelsnettverk mellom marginale område og meir sentrale område over ein lengre periode. Dermed kunne ikkje ein fast gardsbusetnad i marginale område risikere å gå i gang med ein utstrakt jernframstilling. Medan i tidleg mellomalder var meir stabile nettverk på plass og ein lokal gardsbusetnad kunne framstille jern og vere viss på at dei fekk bytt vekk jernet mot andre naudsynte varer. Summary Iron extraction in Western Telemark. In Norway and especially in the counties of Telemark, Buskerud and Oppland, an ever increasing number of iron production sites have been discovered recently, revealing a formidable level of production of iron from bog ore in the Medieval period ( AD). Using an example from Rauland/Møsstrond in Telemark, this article argues that the local farm-based population produced iron from bog ores. The trade of goods, including; raw iron, was made possible by the existence of so-called scale-free networks. Scale-free networks work by the principle that relatively few nodes or key-persons have many contacts or links, while many nodes or key-persons have few contacts or links. This makes a scale-free network very efficient, but also very unstable and fragile in situations of crisis and restless times. The production of iron by a local Jernonna i Vest-Telemark population would not be ventured into if they did not know it would pay off, as the result if it did not was potentially disastrous. Thus a large production of iron from bog ore would not be undertaken by a settled farm population before a relatively stable network was established. Litteraturliste Albert, R. & Barabási, A.-L Emergence of Scaling in Random Networks. Science Vol. 286: Bergstøl, J Rapport. Arkeologisk utgravning.3 kullgroper (id , 94736, 94737) Bitdalen 140/1,2 Vinje kommune, Telemark. Kulturhistorisk museum. Universitetet i Oslo. Bjørnstad, R Teknologi og samfunn. Jernvinna på Vestlandet i jernalder. Upublisert hovudfagsavhandling i arkeologi. Universitetet i Bergen. Blindheim, C Smedgraven fra Bygland i Morgedal. Viking (26): Bloch-Nakkerud, T Kullgropen i jernvinna øverst i Setesdal. Varia 15, Universitetets Oldsakssamling, Oslo. Bloch-Nakkerud, T. og Lindblom, I Far etter folk i Hallingdalen. På leiting etter den eldste historia. Busk- Mål AS, Gol. Braathen, H Et vikingtids og mellomaldersk maktsentrum i ei sørnorsk dalbygd. I Historien i forhistorien. Festskrift til Einar Østmo på 60-års dagen, H. Glørstad, B. Skar og D. Skre (red.), på 60-års dagen. s , Kulturhistorisk museum. Skrifter 4, Oslo. Brughmans, T Connecting the dots: Towards archaeological network analysis. Oxford journal of Archaeology, in press. Brøgger, A.W Jernet og Norges eldste økonomiske historie. Det norske videnskaps-akademi i Oslo, Oslo. Bårdseng, L Jernproduksjonen på Hedemarken. Spesialisering i jernvinna. Upublisert Hovudfagsoppgave i nordisk arkeologi. Universitetet i Oslo. Englund, L.E Blästbruk. Myrjärnhanteringens föränringar i ett långtidsperspektiv. Jernkontorets Berghistoriske skriftserie nr 40. Stockholm. Hauge, T. D Blesterbruk og myrjern : studier i den gamle jernvinna i det østenfjelske Norge. Universitetets oldsaksamlings skrifter Bind ΙΙΙ. Oslo. 69

76 Primitivetider Heggstad, M Egilssoga. Oms. av L. Heggstad ; rev. av M. Heggstad. Samlaget, Oslo Holmsen, A Norges Historie. Første bind. Fra de eldste tider til Universitetsforlaget, Oslo. Hougen, B Fra seter til gård. Studier i Norsk bosetingshistorie. Norsk arkeologisk selskap, Oslo. Indrelid, S Jernalderfunn i Flåmsfjella. Arkeologiske data og kulturhistorisk tolking. I: S. Indrelid, Kaland, S. og Solberg, B. (red.), Arkeologiske skrifter - Historisk Museum, Vol. 4, s , Universitetet i Bergen. Johansen, A. B Livbergingsmåter i fjelldalene. I: T. Løken (red.), AmS-Varia 4, s , Stavanger Hvordan begynte seterbruket? Kulturarven: medlemsblad for Venner av norsk kulturarv, Nr. 26: Kaland, S. H. H Studier i øvre Telemarks vikingtid. UOÅ 1969: Kostveit, Ø Rauland i Telemark Ei fjellbygd mot hardangerviddi. Landbruksforlaget, Oslo. Larsen, J. H Jernvinna ved Dokkfløyvatn. De arkeologiske undersøkelsene Varia 23, Oslo Jernvinneundersøkelser. Faglig program. Bind 2. Varia 78. Oslo Loftsgarden, K Jernframstilling i raudt land Jernvinna på Rauland i vikingtid og mellomalder. Upublisert hovudfagsavhandling i arkeologi. Universitetet i Bergen. Lunden, K Økonomi og Samfunn. Synspunkt på økonomisk historie. Universitetsforlaget, Oslo. Martens, I Iron extaction, Settlement and Trade in the Viking and early middle ages in South Norway. Universitetets oldsaksamlings skrifter Nr. 9: Jernvinna på Møsstrond i Telemark. En studie i teknikk, bosetning og økonomi. Norske Oldfunn Nr 13. Oslo Å bu oppunder fjell. Fjellbygder i Telemark før svartedauden. I: Telemark historie. Tidsskrift for Telemark Historielag. Nr. 11: Meyer Dolve, Å Kulturhistorisk registrering. Vinje kommune, Rauland boligfelt E. Upublisert registreringsrapport, Telemark fylkeskommune årgang Mjærum, A Rapport. Arkeologisk utgravning. Produksjonsplass. Blestertuft, tuft og kullgroper. Storhaug, Farhovd under Skeiet (151/2), Livoll av Moen (153/19 og 21) og Flotubu av Moen (153/20), Vinje, Telemark. Topografisk arkiv, kulturhistorisk museum. Universitetet i Oslo. Myhre, B Borre Et merovingertidssentrum i Øst-Norge. I: E. Mikkelsen og Larsen, J. H. (red.), Universitetets Oldsaksamlings Skrifter. Ny rekke nr 13, s , Oslo Landbruk, landskap og samfunn f.kt 800 e.kr. I: Norges landbrukshistorie Ι 4000 f.kr e.kr. Jorda blir levevei, s , Samlaget, Oslo. Myrvoll, S Skien og Telemark: naturressurser, produkter og kontakter i sen vikingtid og tidlig middelalder. Viking (49): Narmo, L.E Jernvinna i Valdres og Gausdal et fragment av middelalderens økonomi. Varia 38, Universitetets Oldsaksamling, Oslo Jernvinne, smie og kullproduksjon i Østerdalen. Varia 43, Universitetets Oldsaksamling, Oslo Jernproduksjon i sein vikingtid og middelalder. På vandring i fortiden. Red. H.R. Amundsen, O. Risbøl, K. Skare, s Norsk institutt for kulturminneforsking, Oslo, Nymoen, P Bølevraket i Skienselva i Telemark. Foran en ny undersøkelse av et gammelt skipsfunn. Norsk Sjøfartsmuseums Årbok 2005 Ormerod, P. og Roach, A.P The Medieval inquisition: scale-free networks and the suppression of heresy. Physica A 339: Reinton, L Sæterbruket i Noreg. ІІ. Sætertypar og driftsformer. Institutt for sammenlignende kulturforskning, Oslo Sæterbruket i Noreg. ІІІ. Sætertypar og driftsformer. Institutt for sammenlignende kulturforskning, Oslo. Resi, H.G Reflections on Viking Age local trade in stone products. Universitetets Oldsaksamling Skrifter Ny rekke Nr. 9: Oslo. Risbøl, O Protoindustrial iron production in Østerdalen I: I. Holm, S. Innselset og I. Øye. S (red). Utmark. The outfield as industry and ideology in the Iron Age and the Middle Ages. UBAS International 1, s , Bergen. 70

77 Kjetil Loftsgarden Jernonna i Vest-Telemark Roland, H Prosjekt Nordmannsslepene. Buskerud fylkeskommune, Drammen. Sindbæk, S. M The Small World of the Vikings: Networks in Early Medieval Communication and Exchange. Norwegian Archaeological Review, Vol. 40(1): Skre, D. og Stylegar, F.A Kaupang Vikingbyen, Kaupang-utstilling ved UKM Universitetes kulturhistoriske museer, Oslo. Solberg, B Jernalderen i Norge.Cappelen akademiske forlag, Oslo. Stenvik, L Undersøkelser i forbindelse med kraftbygging i Meråker, Nord-Trøndelag, I L. Stenvik (red.), Rapport arkeologisk serie 1996(1), Norges teknisk naturvitenskapelige universitet, vitenskapsmuseet, Trondheim. Taksdal, T Busetnads og næringsliv i ei fjellbygd. Magistergradsavhandling i folkelivsgransking. Universitet i Oslo. Tveiten, S Jord og Gjerning. Trekk av norsk landbruk i 150 år. Bøndenes forlag, Kristiansand. Tveiten, O Utkant eller egg? Jernutvinning i Møre og Romsdal i førhistorisk tid og mellomalder. Upublisert hovudfagsavhandling i arkeologi. Universitetet i Bergen Blestertufter. Primitive tider 2008: Weber, M The protestant ethic and the spirit of capitalism. Translated by Talcott Parsons. Routledge, London Wells, P.S Creating an Imperial Frontier: Archaeology of the Formation of Rome s Danube Borderland. Journal of Archaeological Research 13:

78 Primitivetider årgang 72

79 Med forfedre som beskytter Husoffer på Lista i senneolitikum og bronsealder Maria Spitalen Valum Under utgravningen av et senneolittisk husanlegg på Lista i 1999 ble det funnet en intakt vestlandsøks i et stolpehull. Øksa sto plantet med eggen ned i jorda, og utgraver skriver at øksa virket bevisst plassert i nedgravningen (Grimsrud 1999:3). Kan denne øksa representere et husoffer, og hva forteller i så fall dette om tro og forestillinger? Denne artikkelen tar for seg gjenstandsfunn i huskontekst, og det søkes en forståelse av årsakssammenhengene som ligger bak denne typen funn. Artikkelen tar sikte på å bygge ned forholdet mellom hellig og profan i forhistorien, der huset og aktiviteter på boplassen trekkes inn i en diskusjon omkring kosmologi i senneolitikum (SN) og bronsealder (BA). Det empiriske materialet som danner grunnlag for tolkningen er hentet fra en utgravning på Arctanderjordet ved Vanse sentrum på Lista i Vest-Agder. Her ble det i 1999 avdekket tre 1 langhus fra SN og BA, der det foruten den ovenfor beskrevne bergartsøksa fremkom et gjenstandsmateriale bestående av keramikk, flint og brente bein. Etter en begrepsdefinisjon og kontekstualisering av fenomenet husoffer, vil det empiriske materialet gjennomgås og fortolkes. Deretter vil en tolkning av meningsinnholdet i nedleggelser av husofringer fremsettes. 1 Se diskusjon og tolkning av husene under, og i Valum Husoffer i forskningen Husoffer er betegnelsen på gjenstander som intensjonelt er deponert i stolpehull, veggrøfter eller groper i tilknytning til et hus. Dette kan dreie seg om eksempelvis økser, meisler, pilspisser, keramikk, dyrebein og store mengder korn (se eks. Borna-Ahlkvist 2002; Westberg 2003; Carlie 2004; Bradley 2005:57; Kristensen 2010). I skandinavisk kontekst har husofferfenomenet fått større fokus de siste 20 årene, på tross av enkelte tidlige benevnelser (eks. Kjær 1928; Hatt 1938, 1957; Jensen 1975, 1984; Hvass 1985). De viktigste arbeidene omkring husoffer i SN og BA er Anne Carlies Forntida byggnadskult (2004) og Hélène Borna-Ahlkvists Hällristarnas hem (2002), foruten deler av Nils Björhem og Ulf Säfvstads Fosie IV. Byggnadstradisjon och bosättningsmönster under senneolitikum (1989) og Per Karstens Att kasta yxan i sjön (1994). I norsk sammenheng er offernedleggelser i hus problematisert i mindre grad enn i resten av Skandinavia. Enkelte har så vidt vært innom temaet (Hagen 1953; Myhre 1988; Løken 1988, 1989), men det er først med Tine Sønderby Kristensens hovedoppgave fra 2006 at vi i norsk sammenheng finner et større forskningsarbeid med husoffer som overordet tema. Kristensen (2006, 2010) har imidlertid undersøkt husoffer i norske jernalderkontekster, og det er ikke gjort 73

80 Primitivetider andre omfattende arbeider omkring offer i hus fra SN og BA enn min egen masteroppgave (Valum 2009). Offer og hus. Hellig vs. profan? årgang Husofferbegrepet indikerer en rituell handling i form av et offer. Et offer kan forklares som en handling der noe gis som en form for gave til en mottaker, med en forventning om å få noe tilbake (Sørensen 1994:33). Det er ikke uvanlig å tolke offernedleggelser som uttrykk for en gjensidig forpliktende gaveutveksling, jamfør Marcel Mauss (1995[1959]) gavebytteteori (se også Sahlins 1965; Polanyi 1968). I arkeologisk kontekst har depoter ofte blitt fortolket på denne måten (se f.eks. Larsson 1986:159; Vankilde 1996:38-39; Kaul 1998:37-38; Østigård 2000:47; Melheim 2006:127; Reitan 2009). Formålet med offernedleggelser forstås som et middel for å opprette eller opprettholde et positivt forhold mellom mennesker og guder/jorda/naturen. Et husoffer kan forstås på samme måte, selv om det opptrer i en kontekst som vanligvis ikke settes i sammenheng med rituell aktivitet, nemlig huset. Ritualer og offerhandlinger assosieres gjerne med en sfære som oppleves som atskilt fra boplassen. Vi har en tendens til å skille mellom det vi kan kalle hellige og profane aktiviteter og sfærer i forhistorien, der eksempelvis gravog depotfunn betraktes som hellige, mens boplassfunn kategoriseres som profane. Selv om forskningen i økende grad bevisstgjør oss denne problematikken (se eks. Bradley 1998, 2005; Hodder 1990; Brück 1995, 1999, 2000; Brück og Goodman 1999), opprettholdes skillet mellom det som oppfattes som religiøst og hverdagslig. Kristin Oma påpeker at the archaeological Bronze Age discourse fundamentally lacks a viable integration between cosmology and economy (Oma 2007:18). Når aspekter som bosetning og dagligliv diskuteres, er det i størst grad med et fokus på økonomi. Den delen av forskningen som befatter seg med hus og boplass i SN og BA, er i stor grad orientert mot kronologi, typologi og byggeteknikk. Huset oppfattes som en arena for dagligdagse aktiviteter som redskapstilverking, matlaging etc., og blir sjelden trukket fram som egnet materiale for tolkninger omkring kosmologi. Både Joanna Brück (1995, 1999, 2000) og Richard Bradley (1998, 2005) har i flere sammenhenger tatt tak i dette fortolkningsmessige problemet, og har trukket fram debatten omkring rasjonalitet i fortiden:...it is a product of modern Western assumptions about the past, in which ritual and belief are largely separated from the everyday (Bradley 2005:20). For dagens opplyste menneske i en moderne, kapitalistisk virkelighet, vil ulike typer ritualer som offerhandlinger kunne oppfattes som urasjonelle. Dette fører til en klassifisering av slike ritualer som religiøse, hellige og ulogiske ut fra en moderne rasjonell tankegang. Vestlige moderne samfunn er gjerne inndelt i sfærer, der religion og hverdagsliv oppfattes som atskilte og tilhørende to ulike arenaer. I andre typer samfunn både fortidige og nåtidige er dagligliv og religion to sider av samme sak, og religionen gjennomsyrer hjem og hverdag. Brück (1999) fremhever at det i andre samfunn gjerne eksisterer en helt annen oppfatning om hvordan verden henger sammen, og at ritual actions are perfectly logical (Brück 1999:321). Dette betyr likevel ikke at all handling er rituell, men impliserer at aktiviteter vi oppfatter som urasjonelle er både gjennomtenkte og logiske innenfor den forståelsesrammen de inngår i. Ut fra et slikt resonnement, vil handlinger kunne være både praktiske og symbolske på samme tid (Brück 1999:325). Det er i forlengelsen av denne debatten at det blir interessant å studere husoffer som kilde til kosmologi i forhistorien. Husoffer kan defineres som en praksis som integrerer de dikotonome begrepene hellig og profan: Hverdagslige/ praktiske gjenstander (profane) deponeres/ofres (hellig) i huskonstruksjonen (profan). Intensjonelle gjenstandsnedleggelser i hus kan således sies å overskride begreper og sfærer som i de fleste sammenhenger holdes atskilt. Dette er videre interessant i fortolkning av kosmologi i forhistorien, fordi det synliggjør at kosmologien kan ha vært en aktiv komponent også i dag- 74

81 Maria Spitalen Valum Med forfedre som beskytter Periode SN I SN II EBA I EBA II EBA III YBA IV YBA V YBA VI Tid (f.kr.) Tabell 1. Kronologi over senneolitikum og bronsealder i Skandinavia. Basert på Vankilde et al liglivet. Lene Melheim (2006:17) påpeker at religion ikke er så forskjellig fra vitenskap, da begge deler søker å definere en meningsfull orden over tilværelsen. Kosmologi vil i denne artikkelen forstås som menneskers forestillinger om hvordan verden er ordnet (jmf. Wold 2003:521; Melheim 2004:398), og et samfunns kosmologi blir dermed synonymt med dets handlingslogikk og verdensforståelse (Weiner 1992:11; Sørensen 1994:18; Brück og Goodman 1999:10). Før vi nå går videre til det konkrete empiriske materialet, skal vi kort innom husenes utforming og utbredelse i SN og BA. Huset i senneolitikum og bronsealder Innføringen av langhuset som ny boligskikk settes i sammenheng med innføringen av en jordbruksbasert økonomi (Østmo 1988:231; Nielsen 1998:11, 26; Myhre og Øye 2002; Björhem og Staaf 2006:69-70; Rønne 2008:577; Artursson 2009), og med oppkomsten av en bronsealderkultur (jmf. Prescott og Walderhaug 1995: ; Prescott 2005:129, ). Fra SN etableres langhuset som boligform i Norge og Sør-Skandinavia. Langhus defineres som stolpebygde rektangulære hus, som er minst dobbelt så lange som de er brede (Björhem og Säfvestad 1989:78). Husene kan være toskipede eller treskipede, der den konstruksjonsmessige forskjellen er knyttet til antall takbærende stolperekker; henholdsvis en og to. I mange tilfeller er nedgravningene til de takbærende stolpene de eneste sikre sporene vi finner etter langhus, da disse er bedre bevart enn veggstolper (Nielsen og Nielsen 1986:39; Rønne 2003:199). De toskipede langhusene dateres vanligvis til SN/eldre bronsealder I (EBA I), mens de treskipede langhusene kommer inn fra EBA II og er rådende fram til yngre jernalder (for unntak, se eks. Thrane og Jeppesen 1983; Nielsen 1998:11, 24; Björhem og Staaf 2006:69). Både toskipede og treskipede langhus med dateringer innenfor tidsrommet SN-YBA er funnet i Norge opp til Sør-Trøndelag, med den største konsentrasjonen i Sørvest-Norge (se f.eks., Løken et al. 1996; Rønne, O. 2003; Børsheim 2004; Diinhoff 2005; Rønne, P. 2005; Bårdseth og Sandvik 2007; Soltvedt et al. 2007; Gjerpe og Bukkemoen 2008). Videre i denne artikkelen skal vi se nærmere på langhusene som ble avdekket på Arctanderjordet på Lista, som faller innenfor tidsrommet SN I-YBA VI. Langhusene på Arctanderjordet Det arkeologiske materialet som danner grunnlaget for denne artikkelen er husstrukturer og gjenstandsfunn som kom for dagen i forbindelse med utgravning på Arctanderjordet på Lista i Vest-Agder (Grimsrud 1999). I forbindelse med utgravningen på Arctanderjordet ble det registrert 54 strukturer fra forhistoriske anlegg, hvorav 31 ble definert som stolpehull tilhørende to treskipede langhus. Silje Hauge (2007:72-74) har satt spørsmålstegn ved tolkningen av stolpehullene som tilhørende to treskipede langhus. Jeg har selv vurdert denne tolkningen på nytt gjennom en dybdeanalyse som del av mitt masterprosjekt (Valum 2009:39-50). Kritikken baserer seg hovedsakelig på de foreliggende dateringene, som ikke samsvarer med en fortolkning av to treskipede hus. Som vi ser av tabell 2, foreligger det to dateringer fra hus A. Hver av dateringene er gjort på kull fra stolpehull tilhørende hver sin rekke takbærende stolper. Dateringen fra den nordligste (N) stolperekken plasserer husets anlegging i overgangen mellom SN I/ SN II, mens dateringen fra den sørligste (S) stolperekken angir dette tidsrommet å være 75

82 Primitivetider årgang Figur 1. Plantegning fra utgravningen på Arctanderjordet. Tegnet av Ole Grimsrud. Copyright: Kulturhistorisk Museum. 76 Figur 2. Ny tolkning av husene på Arctanderjordet. Figur basert på plantegning fra utgravningen, tegnet av Ole Grimsrud. Copyright: Kulturhistorisk Museum.

83 Maria Spitalen Valum Med forfedre som beskytter Tidligere tolkning Strukturer Kontekst Ukalibrert datering Kalibrert datering Periode Hus I Hus II Hus A N. stolperekke Hus A S. stolperekke S32, S25, S39, S34, S30, S41 S / f.kr. SN I/ SN II S35, S23, S27, S42 S / f.kr. SN II/ EBA I Hus III Hus B S21, S24, S25, S28, S44 S1, S20, S8, S9, S14, S12 S / f.kr. YBA V/ YBA VI Tabell 2. Oversikt over husene fra Arctanderjordet, med dateringer og tidligere tolkning. innenfor SN II/EBA I. To problemer melder seg dermed i forhold til tolkningen av hus A som et treskipet hus; 1. dateringene fra de to ulike stolperekkene stemmer ikke overens, og 2. det er ikke kjent at treskipede hus innføres tidligere enn EBA II. Min tolkning blir på bakgrunn av dette at hus A må representere to ulike toskipede langhus, som er anlagt parallelt og følger etter hverandre i tid (se Valum 2009:39-50). Hus B tolkes som et treskipet langhus med bruksfase i YBA V/YBA VI. Husene på Arctanderjordet indikerer altså en tunkontinuitet over en periode på maksimalt 1500 år. Hus I og II følger hverandre i tid, mens hus III anlegges i YBA V/VI. Det er usikkert om det i perioden mellom SN II/EBA I og YBA V/ VI har stått flere langhus på Arctanderjordet enn de som ble definert i forbindelse med utgravningen, men det må etter min mening anses som sannsynlig. Under utgravningen ble det avdekket en rekke stolpehull som ikke inngår i de tre definerte husene, og det er ikke usannsynlig at disse representerer flere langhus. Gjenstandsfunnene fra Arctanderjordet Under utgravningen på Arctanderjordet fremkom det et gjenstandsmateriale bestående av keramikkskår, flint, brente bein og en finslipt bergartsøks av typen vestlandsøks. Gjenstandsfunnene fra Arctanderjordet kan deles inn i to kategorier; løsfunn og funn fra sluttede kontekster. Det er den siste kategorien som vil gjennomgås her. Foruten øksa ble det til sammen funnet 18 keramikkskår fordelt på åtte strukturer, og fire stk. flint; et flekkefragment, et retusjert avslag og et fragment brent flint. Det ble funnet brente bein fordelt på fire strukturer, men med en større konsentrasjon i to av stolpehullene. Beina har arkeoosteolog Helene Russ vurdert som mulige menneskebein, på bakgrunn av beinas struktur og samlede uttrykk (pers.med., ). Basert på hennes vurdering og støtte i annet arkeologisk materiale (Brück 1995; Rønne 2003:214, 222, 2004:64; Carlie 2004: ), har jeg valgt å tolke beina som menneskebein (se Valum 2009:36-37 for diskusjon). Det ble gjort gjenstandsfunn i alle de tre husene. Hus III har den største forekomsten av gjenstander, med funn i fire stolpehull og ett ildsted. I hus II fordeler flint, keramikk og brente bein seg på to stolpehull, mens det i hus I ble funnet flint og brent bein i to forskjellige stolpehull, samt vestlandsøksa som ble funnet i det sørøstligste (SØ) stolpehullet. Foruten gjenstandene som direkte kan knyttes til husene fremkom det en del keramikk også i andre stolpehull. Spesielt skiller S15 seg ut med 7 keramikkskår. Dette stolpehullet ligger mellom hus II og hus III, og kan teoretisk sett være knyttet til et av husene (for detaljer og diskusjon se Valum 2009:51-54, 60). Gjenstandsfunnene fra Arctanderjordet vil i de neste avsnittene vurderes ut fra et husofferperspektiv, der flere kriterier legges til grunn for tolkningen. 77

84 Primitivetider årgang Figur 3. Fordeling av gjenstandsmaterialet på Arctanderjordet. Figur basert på plantegning fra utgravningen, tegnet av Ole Grimsrud. Copyright: Kulturhistorisk Museum. Kriterier for identifikasjon av husofringer Gjenstandsfunn i huskontekst antas i stor grad å være tilkommet tilfeldig. Kristensen (2010:61) påpeker at funn av keramikk, brente bein og andre enkle husholdningsredskaper ofte klassifiseres som avfall, eller i beste fall tilfeldig mistede gjenstander. Dette gjelder i stor grad også funn som er gjort i nedgravninger. Generelt kan vi tenke oss at ulike typer gjenstander kan ha havnet i nedgravninger som følge av tre scenarier: A) De kan ha fulgt med fyllmassene eller falt ned i gropa ved anleggelsen av stolpehullet. B) De kan ha havnet i nedgravningen ved. utskiftning av stolpen, eller når stolpen har forvitret eller på annet vis blitt ødelagt (f.eks. brent). C) De kan være intensjonelt nedlagt. Dersom gjenstandsfunn i nedgravninger tilknyttet huset blir klassifisert som husoffer, dreier det seg oftest om hele eller spesielle gjenstander. Funn av enkle keramikkskår i stolpehull antas helst å være tilkommet som følge av scenario A eller B, og blir sjelden vurdert som en potensiell offernedleggelse. Ved store keramikkforekomster, eller i tilfeller der man finner hele kar, vil det være åpenhet i forhold til en husoffertolkning (jfr. Carlie 1992:58; Borna- Ahlkvist 2002:91). Vi er naturligvis nødt til å nedsette et sett kriterier for å kunne identifisere husoffer i det arkeologiske materialet, men det bør likevel understrekes at vi i utgangspunktet ikke har de rette forutsetningene for å vite hva mennesker i forhistorien anså som kvalifiserende for en rituell nedleggelse. Det vil si at funn av ett til to skår keramikk i et stolpehull teoretisk sett kan representere et husoffer. For å åpne for en tolkning av også mindre forekomster av keramikk, flint o.l. som mulige offernedleggelser, har jeg nedsatt følgende kriterier for identifikasjon av husoffer: 78

85 Maria Spitalen Valum 1. At gjenstanden(e) er funnet i en sluttet kontekst, herunder i et stolpehull, en grop, et ildsted eller liknende, som romlig og kronologisk kan knyttes til et hus. 2. At gjenstanden(e)s karakter skiller seg ut fra funnbildet på boplassen. Dette kan knytte seg til gjenstanden(e)s materiale, type og alder, men også til behandlingen av gjenstanden(e) (knusing, brenning e.l.) og gjenstanden(e)s symbolikk. Disse kriteriene baserer seg på Hélène Borna-Ahlkvists (2002:91) og Anne Carlies (2004:19) definisjoner, men er tilpasset og omarbeidet for å kunne legge til grunn et større spekter av arkeologisk materiale. Kriteriene jeg har satt tar hensyn til at gjenstandsmaterialet fra norske utgravninger av boplasser fra SN og BA generelt sett er mindre enn det svenske og danske materialet, som Borna-Ahlkvist (2002) og Carlie (2004) har studert. Husoffer på Arctanderjordet? For gjenstandsmaterialet fra Arctanderjordet er det først og fremst vestlandsøksa som opplagt utpeker seg som et potensielt husoffer. Jeg har likevel vurdert det samlede gjenstandsmaterialet fra utgravningen som husofringer basert på kriteriene definert ovenfor, og ved å sammenlikne med liknende arkeologiske kontekster. Alle funnene som diskuteres oppfyller kravet til kriterium 1, og det vil derfor være kriterium 2 som ligger til grunn for den videre tolkningen. Flint Siden flint i utstrakt grad er å finne i boplasskontekst gjennom hele BA, er de fleste forskere forsiktige med å foreslå at flintfunn i nedgravninger kan være intensjonelt deponert. Muligheten for at flint havner i stolpehull som følge av scenario A eller B er stor, og dersom ikke mengden flint er spesielt iøynefallende (som i Nielsen og Nielsen 1985), vil den ikke levnes Med forfedre som beskytter større oppmerksomhet. Imidlertid bør slike flintfunn vurderes som mulig husoffer, da flint opptrer i andre rituelle kontekster som graver og depoter. Vi kan heller ikke se bort fra at flint i seg selv har vært tillagt symbolsk betydning, spesielt i et miljø der flint ikke opptrer naturlig, som i Norge. Tilverking av flintredskaper er dessuten en prosess som krever kunnskap og erfaring (Pelegrin 1990; Apel 2001), hvilket kan tilføre flinten en ekstra symbolsk betydning. For de fire flintfunnene fra Arctanderjordet, vil likevel scenario A eller B fremstå som den mest sannsynlige forklaringsmodellen. Det er få flintfunn, og kvaliteten på flinten er lav. Selv den mest forseggjorte gjenstanden flekken er brukket, hvilket kan tolkes som et tegn på at den har blitt kassert. Disse faktorene taler for at flinten som ble funnet på Arctanderjordet har havnet i stolpehullene tilfeldig. Jeg vil derfor ikke tolke flinten som en offernedleggelse. Keramikk Vi vet at keramikk kan ha vært tillagt symbolske betydninger, i kraft av å være et sosialt produkt som har inngått i ulike rituelle sammenhenger (Prescott 1996:84; Prieto-Martinez 2008: , 135). Den brede konteksten keramikk opptrer i (jfr. boplass, grav, tradisjonelle offerkontekster) indikerer dens betydning som del av samfunnets materielle kultur (Rasmussen 1993:7; Lindahl 2000:163), og vi kan ikke utelukke at også små forekomster av keramikk kan representere husofringer. På bakgrunn av det sparsomme keramikkmaterialet fra boplasskontekster i SN og BA i Norge, har Christopher Prescott (1996:84) foreslått at keramikken representerer sosio-symbolske og rituelle aspekter fremfor en ny lagringsmåte, og får støtte i nyere forskning (Prieto-Martínez 2008: ; Schenck 2010). Keramikken som ble funnet på Arctanderjordet er uornert, og kan betegnes som vanlig boplasskeramikk. De fleste keramikkskårene ble funnet i hus III, men det er funnet skår i tilknytning til alle husene. Skårene er hovedsakelig funnet enkeltvis, med unntak av de syv 79

86 Primitivetider skårene som ble funnet i S15. Dette stolpehullet inngår ikke i noen av de definerte husene, men vi kan ikke utelukke at det har tilknytning til enten hus II eller hus III. Denne stolpen kan også ha inngått i en annen huskonstruksjon. Selv om ikke dette funnet direkte kan knyttes til husene, er det ikke usannsynlig at det representerer en intensjonell nedleggelse. Jeg åpner for at keramikkmaterialet fra Arctanderjordet kan være lagt ned som husoffer, sett i lys av keramikkens iboende symbolikk. Brente bein Menneskeofringer og annen rituell håndtering av menneskebein er dokumentert i både fortidige og nåtidige samfunn (Bloch og Parry 1982; Brück 1995:249; Waterson 1997:124; Carlie 2004:143). Det er kjent funn av menneskebein i andre huskontekster (Brück 1995; Rønne 2003:214, 222, 2004:64; Carlie 2004), men generelt sett er funnfrekvensen lav i forhold til antall kjente hus. Dette kan henge sammen med faktorer som varierende bevaringsforhold og manglende artsbestemmelse, men kan også ha å gjøre med en forsiktighet i forhold til å tilskrive menneskebein funnet i et profant miljø en rituell karakter. Likevel er ikke sammenhengen mellom menneskelige levninger og hus ukjent. Det finnes en rekke tilfeller der graver er anlagt både inne i og i direkte tilknytning til hus (Brück 1995; Bradley 2002:205; Carlie 2004: ), og det er flere eksempler på at gravhauger har blitt anlagt over tidligere hus (som i Johnson og Prescott 1993; Victor 2002:36-37; Bradley 2005:58-64; Anfinset et al. 2009). Denne forbindelsen er interessant også med tanke på kremasjonsgravlegginger fra bronse- og jernalder, der kun en prosentandel av beinmengden nedlegges i selve graven etter kremeringen (f.eks. Holck 2008). Det antas at de resterende beina har blitt tatt vare på og deponert et annet sted (Kaliff 1997:90-92); kanskje har en del av beina blitt deponert i forbindelse med anleggingen av et nytt hus? Terje Østigård (2000:41-42) betrakter ofring av menneskebein som en gave til gudene, med et ønske om fremtidig beskyttelse av årgang familien og slekten. Denne tolkningen er svært relevant ved funn av menneskebein i huskontekst. Brente bein ble funnet i stolpehull fra alle de tre husene på Arctanderjordet, men i hus I ble det kun funnet én splint. I hus II ble det funnet til sammen 1,2 gram brente bein, mens det i hus III ble funnet hele 9,26 gram brente bein i samme stolpehull. Funn av menneskebein i såpass store mengder som på Arctanderjordet, må etter min mening anses som intensjonelt deponert. Dette er funn som klart skiller seg fra det resterende funnbildet, og som vi har sett knytter det seg en rekke symbolske betydninger til menneskebein generelt. Vestlandsøks Som tidligere nevnt, er det vestlandsøksa på Arctanderjordet som umiddelbart utpeker seg i henhold til en husoffertolkning. Øksas plassering indikerer en intensjonell deponering; med eggen stukket ned i jorda, sannsynligvis inntil den opprinnelige stolpen (figur 4). Vestlandsøksa er direkte tilknyttet til et hus, og skiller seg markant fra det resterende funnbildet. I Sverige og Danmark er det kjent en rekke huskontekster der økser er deponert i stolpehull eller groper (se f.eks. Carlie 2004: ). Fra Jylland er det kjent flere tilfeller av nedleggelser av økser. På Myrhøj ble det i samme stolpehull fra SN funnet en økseegg, et økseemne, to flintknoller, noen flintavslag og en knakkestein (Björhem og Säfvestad 1989:107), mens det i et treskipet hus fra førromersk jernalder (FRJA) på Højgård ble funnet en øks av grønnstein fra MNB (Carlie 2004:324). Også på Limensgård på Bornholm ble det funnet en flintøks i et stolpehull tilhørende et senneolittisk hus (Nielsen og Nielsen 1985:107). I Sverige ble det i forbindelse med Fosie IV-utgravningene funnet forarbeid til to flintøkser i samme stolpehull i et hus med SN-dateringer (Björhem og Säfvestad 1989: ). I 1998 ble det i Långtibble i Sverige funnet eggdelen til en skafthulløks i takstolpehullet til et langhus fra YBA/FRJA. Øksa lå i en steinpakning tolket som skonings- 80

87 Maria Spitalen Valum Med forfedre som beskytter stein, sammen med et nesten komplett hundekranium (Qviström 1999:20). Dette funnet ble tolket som et innvielsesoffer; et offer lagt ned i forbindelse med oppføringen av huset. Av nyere svenske funn er det verdt å nevne at det i forbindelse med undersøkelser ved Almhov i Malmö ble gjort en rekke øksefunn i tilnytning til hus. I et toskipet hus ble det funnet to grovt tilverkede økseemner i en takbærende stolpe (Gidlöf et al. 2006:104). I samme hus ble det videre funnet en skiveøks i et annet takstolpehull, men denne ble av utgraver ansett å ha havnet der sekundært. I samme huskonstruksjon ble det i tillegg funnet en mindre mengde keramikk, flintavslag og en mindre mengde dyrebein (Gidlöf et al. 2006:104). Også i to andre toskipede hus i samme område ble det funnet henholdsvis forarbeidet til en øks, og den største delen av en slipt flintøks sammen med noe keramikk (Gidlöf et al. 2006:104, 137). I Norge har vi ikke på langt nær så mange kontekster med funn av økser i hus som i resten av Skandinavia. Fra SN/BA har vi to funn som jeg kjenner til (se tabell III), der spesielt funnet fra Utsola er interessant i denne sammenhengen. I forbindelse med registrering ble det her funnet en slipt, tykknakket bergartsøks, som sto plassert på tilsvarende måte som øksa på Arctanderjordet; med eggen stukket ned i jorda (Aasbø og Eilertsen 2009). En tilsvarende plassering av en tykknakket flintøks i et langhus fra yngre romertid/folkevandringstid trekkes fram av Carlie (2004: ). Praksisen med å stikke gjenstander med bruksenden ned i jorda er kjent også fra andre kontekster. Eksempelvis er jernkniver i hus i flere tilfeller funnet med spissen stukket ned i bakken (Carlie 2004: ), og ved Skrivarhelleren i Sogn ble en flintdolk type 1B funnet stående med spissen ned i bakken. Denne plasseringen ble tolket som uttrykk for et offer (Prescott 1991:118). Her er det interessant å merke seg at gjenstandene som er plassert på denne måten i de fleste tilfeller er hele, forseggjorte og tilsynelatende ubrukte gjenstander. Det er åpenbart at denne plasseringen har hatt betydning, og vært tillagt mening. Kanskje har gjenstandene blitt Figur 4. Vestlandsøksa i S32 in situ. Foto: Ole Grimsrud. Copyright: Kulturhistorisk Musem. stukket ned i jorda for å understreke at det er et offer og en gave? Flint- og bergartsøkser opptrer ofte i tradisjonelle depotkontekster, og det knyttes en rekke symbolske betydninger til økser generelt (se f.eks. Jennbert 1984; Mauss 1995[1959]:30; Tilley 1996; Amundsen 2000; Mjærum 2004; Sharp 2004). Helt fra SN og inn i tidlig middelalder finnes det eksempler på at både hele økser og økseemner er lagt ned i huskonstruksjoner (Hagen 1953; Björhem og Säfvestad 1989; Borna-Ahlkvist 2002; Carlie 2004; Gidlöf et al. 2006). Det er også kjent at flint- og bergartsøkser har blitt brukt som tordenkiler i hus på 17- og 1800-tallet. Folketroen tilsa at plassering av neolittiske flint- og bergartsøkser i huset skulle forhindre lynnedslag (Karsten 1994:146). Flere har tolket nedleggelse av økser i hus i arkeologiske kontekster som nettopp tordenkiler (Myhre 1988:313, ; Grimsrud 1999; Borna-Ahlkvist 2002:94-95; Westberg 2003:14; Carlie 2004:154). Det er vanskelig å si om dette er en folketro som har røtter helt tilbake til SN, men det er uansett sannsynlig at økser har blitt lagt ned som husoffer på bakgrunn av et ønske om å beskytte huset, gården og familien mot ulykker, sykdommer eller onde makter. Et offer i form av økser kan også tolkes som en gave til jorden, for å beskytte avlingen og sikre gårdens avkastning. 81

88 Primitivetider årgang Sted Funn Kontekst Litteratur Utsola, Rogaland Tykknakket bergartsøks Øksa ble funnet stående med eggen ned i jorda i et stolpehull i forbindelse med registrering Nordby, Larvik, Vestfold Flateretusjert pilspiss Stolpehull med mulig tilknytning til toskipet hus Aasbø & Eilertsen 2009:24-26 Gjerpe & Bukkemoen 2008:33 Kvålø, Rogaland Store mengder korn I stolpehull Soltvedt et al Klepp, Rogaland Store mengder korn I stolpehull Berge 2007 Borge vestre, Østfold Stensrød, Svinesund, Østfold Et lite kammer av små steinheller som inneholdt brente dyrebein Bladformet pilspiss I en nedgravning inntil en takbærende stolpe, i et treskipet hus (hus 7) med bruksfase fra YBA til eldre FRJA Funnet i stolpehullet til en takbærende stolpe, hus II Bårdseth & Sandvik 2007:92 Rønne 2003:216 Tabell 3. Oversikt over norske husofferkontekster fra senneolitikum og bronsealder. Vestlandsøksa som arvestykke Øksa på Arctanderjordet er av typen vestlandsøks, som vanligvis dateres til mellomneolitikum (Gjerland 1985:28; Nærøy 1987:106). De fleste funnene av vestlandsøkser faller innenfor tidsrommet BP (kalibrert ca BC). Vestlandsøksa på Arctanderjordet ble funnet i et stolpehull som er datert til BC, overgangen SN I/SN II. Det betyr at øksa kan være opptil 600 år eldre enn konteksten den opptrer i. Det er ikke uvanlig å finne gjenstander fra steinalder i jernalderkontekster (som i Hagen 1953; Myhre 1988: , 320; Kristensen 2006:22-23), og det antas at man i disse tilfellene har hatt en forståelse for gjenstandenes alder, jamfør neolittiske økser som tordenkiler. Spesielt i skriftløse fortidige samfunn vil samfunnets kollektive hukommelse opprettholdes og videreføres gjennom den materielle kulturen (Bradley 2002:12-13). Menneskene i forhistorien hadde kanskje heller ikke det samme forholdet til tid som vi har i dag (Bradley 2002:6), og det er ikke umulig at en gruppe eller et samfunns kollektive hukommelse har kunnet strekke seg så langt som 600 år tilbake i tid. De menneskene som i SN anla hus I på Arctanderjordet og deponerte vestlandsøksa i stolpehullet, var sannsynligvis bevisst øksas betydelige alder. Det kan kanskje også være at øksa har gått i arv over generasjoner. Jeg tolker vestlandsøksa som et arvestykke, som kan forstås på samme måte som inalienable possessions (Weiner 1992). Dette er betegnelsen på gjenstander som holdes innenfor familien, slekten eller gruppen gjennom generasjoner, og som holdes utenfor den vanlige sirkulasjonen av gjenstander. Man kan tenke seg at arvestykker viderefører slektens kollektive hukommelse og historie, og således er viktige aktører i identitetsskapende prosesser. Ved å besitte arvestykker kan man sikre gruppens eller slektens fremtid, ved at arvestykkene er med på å reprodusere og videreføre fortiden (Weiner 1992:6-7). Det å plassere arvestykker i hus er en praksis som er kjent fra flere samfunn i dagens Sørøst- Asia (se Waterson 1997). Her er påle- eller stolpebygde langhus boligform, og det å bygge et hus oppfattes mer som et ritual enn en teknologisk prosess. Huset sees gjerne på som en del av familien, som en levende organisme i seg selv, og det kan følge samme livssyklus som husets beboere. Et av de viktigste ritualene ved husbygging i disse samfunnene er plasseringen eller deponeringen av arvestykker i huset: Gjennom å grave arvestykker ned i gulvet eller i stolpehullene, sikres både huset og dets beboerne livsviktige krefter (Waterson 1997:129). Eksempler på slike nedleggelser er gulløv, sølvmynter, matofringer og klær (Waterson 1997:98, 126). Stolpene i huset assosieres med forfedrene, og huset oppfattes å være bebodd av forfedrenes ånder. Arvestykker legges ned 82

89 Maria Spitalen Valum i stolpehullene i den hensikt at forfedrene skal kunne komme inn i huset for å sørge for beskyttelse av hus og beboere, og stolpene antas derfor å inneha en overnaturlig kraft (Waterson 1997:224). I lys av dette kan vestlandsøksa på Arctanderjordet tolkes som et arvestykke; et husoffer som er lagt ned i stolpehullet i hus I som del av en form for forfedrekult. Husoffer og kosmologi Kosmologien i SN og BA settes i sammenheng med et indoeuropeisk mytekompleks, der ild, vann og transformasjon er gjennomgående elementer (Kaliff 1992, 1997; Prescott og Walderhaug 1995; Artelius 1996; Østmo 1997; Kristiansen og Larsson 2005; Melheim 2006). Verdensforståelsen antas å ha vært syklisk, og man tenker seg at bronsealdermennesket har hatt tanker om gjenfødelse og en tro på reinkarnasjon. Bronsealderens religion settes i sammenheng med en sol- og fruktbarhetskult (eks. Kaliff 1997; Kaul 1998; Melheim 2006: ), som igjen henger sammen med innføringen av jordbruket og behovet for beskyttelse av avlinger og husdyr. I tillegg til fruktbarhetskulten er forfedrekult brukt som forklaring på forhold som knytter seg til død og begravelser. Anders Kaliff (1997) har forklart gravfelts beliggenhet i nærhet til bosetninger med forfedrekult, og hevder at kommunikasjon mellom levende og døde var en del av dagliglivet. I hans fortolkning representerer gravplassene kraftfelter, og de døde oppfattes som en aktiv del av samfunnet. Brück (1995: ) har studert fremkomsten av menneskebein i andre kontekster enn graver i britisk YBA, og hevder at menneskelige levninger ble brukt, framvist og nedlagt på spesielle steder, blant annet på boplassen. Hun mener derfor at menneskebein har spilt en aktiv rolle i dagliglivet i BA. Kaliffs (1997) og Brücks (1995) tolkning av forfedrene som aktive aktører i samfunnet kan trekkes inn i fortolkningen av materialet fra Arctanderjordet. Spesielt er det interessant å se vestlandsøksa som arvestykke og de kremerte menneskebeina i sammenheng. Begge Med forfedre som beskytter gjenstandstypene kan representere forfedre, og kan således tolkes som uttrykk for en del av den samme tankegangen. En del av kulten knyttet til forfedre kan sees i lys av en reinkarnasjonstro, som flere forskere antar har vært en del av bronsealderens kosmologi (eks. Kristiansen og Larsson 2005; Melheim 2006). Tro på gjenfødelse og et liv etter døden kan uttrykkes gjennom plasseringen av beina i huset, der forfedrenes ånder kan ha vært oppfattet som en livgivende beskyttelse. Å plassere beina til familiens forfedre i huset eller på boplassen, kan uttrykke identitet og utestenge inntrengere (Brück 1995:259, 261). Nedleggelsen av menneskebeina kan sees som en direkte representasjon av forfedrene, mens øksa indirekte representerer forfedrene i kraft av å være et arvestykke. Når bosetningen blir mer permanent, slik den blir med innføringen av langhus fra SN, øker behovet for beskyttelse av boplassen. Dette kan forklare deponering av menneskebein i hus fra SN og BA (Brück 1995:262), som kan ha blitt brukt for å understreke plasstilhørighet (Borna-Ahlkvist 2002:78). Ved å deponere arvestykker og menneskebein i huset, har forfedrene kunnet være fysisk tilstede for å beskytte husets beboere. Keramikken som ble funnet på Arctanderjordet kan trekkes inn i den samme fortolkningen. Keramikk har som kjent blitt benyttet som beholder for bein i forbindelse med begravelsesritualer, i tillegg til at keramikk opptrer i depotkontekster. Videre kan keramikkar ha inngått i mat- og drikkeritualer i tilknytning til gravleggelser og ofringer, som beholder for væske og mat (Prescott 1996:84; Prieto- Martínez 2008: ). Kanskje har slike ritualer vært gjennomført også i forbindelse med oppføringen av et nytt hus? Fra antropologiske kilder kjenner vi til at drikkeritualer har hatt en viktig samfunnsfunksjon i forbindelse med husbygging (Waterson 1997). Fra Darfur skildrer Fredrik Barth (1967) hvordan øl ble byttet bort mot dugnadshjelp når landbyfolk skulle bygge nye hus. Øldrikkingen var her en avgjørende del av husbyggingsritualet som byttemiddel, men var dessuten viktig for identitetsbygging og den sosial organisasjonen. Bygging av langhus i SN 83

90 Primitivetider og BA må ha vært en ressurs- og tidkrevende prosess, og det er ikke usannsynlig at slikt arbeid ble utført i form av dugnader. I den forbindelse kan mat- og drikkeritualer ha inngått som en del av husbyggingen (Borna-Ahlkvist 2002:92). Nedleggelse av husofringer kan således ha vært kun en liten del av prosessen og ritualene som ble gjennomført ved en slik begivenhet. Flere forskere ser husets livssyklus som synonymt med menneskers (Waterson 1997; Bradley 1998:36; Brück 1999, 2000; Borna- Ahlkvist 2002). Livssyklusen til et hus var ikke bare knyttet til beboerne rent praktisk, men også symbolsk. Brück (1999:145) foreslår at gjenstander har blitt deponert i huset i forbindelse med kritiske begivenheter i hele bosetningens livssyklus; både menneskenes og husets. Dette kan være fødsel, familieforøkelse og død, men også andre begivenheter som tidspunkt for høsting av avlingen. Slik sett kan husofringer settes i sammenheng med overgangsritualer (Gennep 1999 [1960]), som ofte knytter seg til begivenheter som fødsel, ekteskap og død. Borna-Ahlkvist (2002) og Carlie (2004) tenker seg at ofringer har blitt nedlagt i huset i forbindelse med husets fødsel og død, altså ved byggingen og rivingen/fraflyttingen av huset. Gjenstandene som er lagt ned som husoffer på Arctanderjordet kan inngå i en slik tolkning. Spor etter ritualer i BA kan tolkes som en tilbakevendende kamp for å sannsynliggjøre kosmos og motvirke kaos (Melheim 2006:27). Ved å strukturere huset gjennom å bygge det på en bestemt måte (les: langhus) og legge ned offergaver i huskonstruksjonen, kan menneskene i SN og BA på Arctanderjordet ha forsøkt å motvirke kaos. Lene Melheim (2006) skriver i sin fortolkning av kosmologi i BA at [d]et handlet om å inkorporere døden, lidelsen og det onde i et meningsfullt bilde av tilværelsen. Huset kan ha blitt oppfattet som et bilde på universet, et mikrokosmos (Parker Pearson og Richards 1994:13; Waterson 1997:xv; Carlie 2004:9, 22, 27; Oma 2007:270). Ritualene som ble gjennomført i forbindelse med husbyggingen og andre spesielle begivenheter kan ha vært utført i den hensikt å opprettholde en kosmisk årgang orden. Gjennom å legge ned ofringer i huskonstruksjonen forsøkte menneskene å lade huset med positiv energi og beskytte både det og beboerne. Husoffer kan således forstås som et offer som ble gitt for å få beskyttelse, for å sikre avling og husdyr, og for å hindre ulykker. Praksisen med å ofre meningsfulle gjenstander i huskonstruksjonen, forteller oss at huset inngikk som aktiv komponent i bronsealderens kosmologi. Menneskene i BA hadde en forventning om å motta en gjenytelse ved å utføre ofringer, og brukte ritualer i forbindelse med husbyggingen til å skape identitet og tilhørighet, og for å sikre slekten og familien mot ulykker og sykdom. Husoffer må således sees på som et ritual som inngikk som en del av hverdagslivet i SN og BA. Å ofre forfedrenes bein og en gjenstand som kan ha gått i arv gjennom flere hundre år, må anses som betydelige offer. Vestlandsøksa kan representere et gavebytte mellom guder eller jorda og mennesker, med et ønske om å sikre fremtidig beskyttelse av familien og slekten. Samtidig kan vi tenke oss at denne offerhandlingen har skapt tilhørighet og markert eiendomsrett til huset, gården og området. Vestlandsøksa er lagt ned som husoffer i det eldste huset på Arctanderjordet. Jeg tolker dette som at øksa i kraft av å være et arvestykke har blitt ofret for å sikre beskyttelse av huset og boplassen, mens de brente menneskebeina i hus II og hus III er lagt ned som en opprettholdelse og videreførelse av det forpliktende gavebyttet. Forfedrene har på denne måten vært inkorporert i hverdagslivet, og en aktiv del av ritualer knyttet til huset og boplassen. Summary With the Protection of the Ancestors. Intentional deposits in Late Neolithic and Bronze Age houses at Lista in South-Western Norway. This article explores the practice of intentionally depositing artifacts in house contexts, also referred to as house offerings. By shedding new light on the archaeological finds from previously excavated houses at Lista in South-Western Norway, I discuss how we can understand the meaning embedded in this type of archaeological remains. During the excavation at Lista, archaeologists discovered a Middle Neolithic stone axe, burnt human bones, ceramics and simple flint tools deposited in 84

91 Maria Spitalen Valum Med forfedre som beskytter the postholes of three Late Neolithic and Bronze Age houses. In this article, the finds are argued as being representations of ancestors. It is suggested that the ancestors are actively used as part of an everyday ritual, to secure the farm, the house and its residents. The life cycles of the house and the residents are seen in a mutual relationship, and offerings are, it is suggested, deposited in the house in relation to critical phases in the lives of the house and the residents. The underlying purpose of this article is to challenge how the relationship between the sacred and the profane is described in prehistoric societies. All too often, the ritual and cosmological is considered as being opposed to activities of everyday life. By considering deposits in houses as offerings, we may explore a practice that transcends sacred and profane as dichotomies. In this article, the house and rituals performed in relation to the house are included in a discussion about Late Neolithic and Bronze Age cosmology. The house is itself is considered an active part of the cosmology and of human life. House offerings are seen as a ritual inherent in everyday life in the Late Neolithic and Bronze Age Litteratur Amundsen, Ø. M Neolitikum i Agder og Telemark. En komparativ analyse av keramikk og flintøkser. Upublisert hovedfagsoppgave i nordisk arkeologi. Universitetet i Oslo, Oslo. Anfinset, N., A. L. Melheim og C. Prescott 2009 Hunnundersøkelsen: Landskap, kosmologi, riter og metallurgi. Elektronisk dokument. Tilgjengelig fra: forskningsprosjekter/hunn/artikkel%20basymposium. hm. [besøkt ] Apel, J Daggers, Knowledge & Power. The Social Aspects of Flint-Dagger Technology in Scandinavia cal BC. Kust till kust-böcker 3. Department of Archaeology and Ancient History, University of Uppsala, Uppsala. Artelius, T Långferd och återkomst skeppet i bronsålderns gravar. Riksantikvarieämbetet Arkeologiska Undersökningar, Skrifter nr. 17. Riksantikvarieämbetet, Göteborg. Artursson, M Bebyggelse och samhällsstruktur. Södra och mellemsta Skandinavien under senneolitikum och bronsålder f. Kr. Riksantikvarieämbetet Arkeologiska Undersökningar, Skrifter 73. GOTARC Series B. Gothenburg archaeological theses 52. Riksantikvarieämbetet, Stockholm. Aasbø, M. og K. S. Eilertsen 2009 Funnrik registrering på Utsola. Frá haug ok heidni 1/2009: Barth, F Economic spheres in Darfur. Themes in economic anthropology, R. Firth (red.), s Tavistock, London. Björhem, N. og U. Säfvestad 1989 Fosie IV. Byggnadstradisjon och bosättningsmönster under senneolitikum. Malmöfynd 5. Malmö Museer, Malmö. Björhem, N. og B. M. Staaf 2006 Långhuslandskapet. En studie av bebyggelse och samhälle från stenålder till järnålder. Malmöfynd nr. 8. Malmö kulturmiljö, Malmö. Bloch, M. og J. Parry 1982 Death and the regeneration of life. Cambridge University Press, Cambridge Borna-Ahlkvist, H Hällristarnas hem. Gårdsbebyggelse och struktur i Pryssgården under bronsålder. Arkeologiska undersökningar. Skrifter 42. Riksantikvarieämbetet, Stockholm. Bradley, R The Passage of Arms. An archaeological analysis of prehistoric hoards and votiv deposits. Cambridge University Press, Cambridge The Past in Prehistoric Societies. Routledge, London og New York Ritual and Domestic Life in Prehistoric Europe. Routlegde, London og New York. Brück, J A place for the dead: the role of human remains in Late Bronze Age Britain. Proceedings of the Prehistoric Society 61: Ritual and Rationality: Some Problems of Interpretation in European Archaeology. European Journal of Archaeology 2(3): Settlement, Landscape and Social Identity: The Early - Middle Bronze Age Transition in Wessex, Sussex and the Thames Valley. Oxford Journal of Archaeology 19(3): Brück, J. og M. Goodman 1999 Introduction: themes for a critical archaeology of prehistoric settlement. I Making places in the prehistoric world: themes in settlement archaeology, J. Brück og M. Goodman (red), s UCL Press, London Børsheim, R. L Toskipede hus i neolitikum og eldste bronsealder. Primitive Tider 7: Bårdseth, G. A. og P. U. Sandvik 2007 Kapittel 8: Borge vestre. Gardsbusetjing frå yngre bronsealder og førromersk jarnalder (lokalitet 3 og 19). Hus og gard langs E6 i Råde kommune. E6-porsjektet Østfold. Band 1, G. A. Bårdseth, s Varia 65. Kulturhistorisk museum, fornminneseksjonen. Oslo. Carlie, A Forntida byggnadskult. Tradition och regionalitet i södra Skandinavien. Riksantikvarieämbetet. 85

92 Primitivetider Arkeologiska undersökningar. Skrifter 57. Riksantikvarieämbetets förlag, Stockholm. Carlie, L Brogård: ett brons- och järnålderskomplex i södra Halland: dess kronologi och struktur. Hallands Länsmuseer, Lund. Diinhoff, S Den vestnorske agrarbosætning. Fra sen stenalder til folkevandringstid. Arkeologiske resultater fra et tiår med fladeafdækninger på Vestlandet. Konstruksjonsspor og byggeskikk. Maskinell flateavdekking metodikk, tolkning og forvaltning, M. Høgestøl, L. Selsing, T. Løken, A. J. Nærøy og L. Prøsch-Danielsen, s AmS-Varia 43. Arkeologisk museum i Stavanger, Stavanger. Gennep, A. van 1999 [1960] Overgangsriter. Oversatt av Erik Ringen. Pax, Oslo. Gidlöf, K., K. H. Dehman og T. Johansson 2006 Citytunnelprosjektet. Almhov delområde 1. Rapport över arkeologisk slutundersökning. Rapport nr. 39. Malmö kulturmiljø, Malmö. Gjerland, B Bergartsøkser i Vest-Norge. Distribusjon sett i forhold til praktisk funksjon, økonomisk tilpasning og tradisjon i steinalderen. Upublisert magisteravhandling i nordisk arkeologi. Universitetet i Bergen, Bergen. Gjerpe, L. E. og G. B. Bukkemoen 2008 Kapittel 2 Nordby 1 Toskipede hus fra neolitikum-bronsealder og boplasspor fra jernalder. E18-prosjektet Vestfold. Bind 3. Hus, boplass- og dyrkningsspor, L. E.Gjerpe (red.), s Varia 73. Kulturhistorisk museum, Fornminneseksjonen. Oslo. Grimsrud, O.1999 Rapport fra utgraving av boplasspor på Arctanderjordet. Upublisert rapport, Universitetets Oldsaksamling. Oslo. Hagen, A Studier i jernalderens gårdssamfunn. Universitetets Oldsaksamlings skrifter bind IV. Universitetets Oldsaksamling, Oslo. Hatt, G Jernalderens bopladser I Himmerland. I Aarbøger for nordisk Oldkyndighet og Historie, s Selskapet, København Nørre Fjand. An early iron-age village site in West Jutland. Arkæologisk-kunsthistoriske Skrifter 2(2). Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab, København. Hauge, S Symbolsk alkymisme. Maktrelasjoner i bronsealderen i Farsund og Lyngdal. Upublisert hovedfagsoppgave i nordisk arkeologi. Universitetet i Oslo, Oslo årgang Hodder, I The Domestication of Europe - structure and contingency in Neolithic societies. Basil Blackwell, Oxford. Holck, P Cremated bones. A medical-anthropological study of an archaeological material on cremation burials. Revidert 3. utgave. Antropologiske skrifter 1c. Anatomisk institutt, Universitetet i Oslo, Oslo. Hvass, S Hodde. Et vestjysk landsbysamfund fra ældre jernalder. Arkæologiske studier 7. SAXO, Institutt for forhistorisk arkæologi, Københavns universitet. Akademisk forlag, København. Jennbert, K Den produktiva gåvan. Tradition och innovation i Sydskandinavien för omkring 5300 år sedan. Acta archaeologica Lundensia. Series 4(16). Arkeologiska Institutionen. Lunds Universitet, Lund. Jensen, K Lerkar under gulve i gamle stuehuse. I Nordslesvigske museer. Årbok for museerne i Sønderjyllands amt 2: Rådet, Tønder Lerkar og hestekranier under gulve i ældre bygninger. I Mark og montre 1984: Ribe. Johnson T., og C. Prescott 1993 Late Neolithic houses at Stokkset, Sande in Sunnmøre. Arkeologiske Skrifter 7. Historisk museum, Universitetet i Bergen. Bergen. Kaliff, A Brandgravskick och förestälningsvärld. En religionsarkeologisk diskussion. Occasional papers in archaeology 4. Societas Archaeologica psaliensis. Uppsala Grav och Kultplats. Eskatologiska föreställningar under yngre bronsålder och äldre järnålder i Östergötland. Aun 24. Archaeological studies, Department of Archaeology. Uppsala universitet, Uppsala. Karsten, P Att kasta yxan i sjön. En studie över rituell tradition och förändring utifrån skånska neolitiska offerfynd. Acta archaeologica Lundensia. Series 8 (23). Arkeologiska Institutionen. Lunds Universitet, Lund. Kaul, F Ships on Bronzes. A Study in Bronze Age Religion and Iconography. National Museum of Denmark, Copenhagen. Kjær, H Oldtidshuse ved Grinderup i Thy. I Fra Nationalmuseets Arbejdsmark, s Gyldendalske Boghandel, København. Kristensen, T. S Husoffer? En feministisk analyse av nedleggelser i huskonstruksjoner gjennom jernalderen. Upublisert hovedfagsoppgave ved Institutt for arkeologi, 86

93 Maria Spitalen Valum Med forfedre som beskytter konservering og historiske studier, Universitetet i Oslo, Oslo Husgeråd som husoffer. Primitive tider 12: Kristiansen, K. og T. B. Larsson 2005 The Rise of Bronze Age Society. Travels, Transmissions and Transformations. Cambridge University Press, Cambridge. Larsson, T. B The Bronze Age metalwork in southern Sweden. Aspects of social and spatial organization B.C. Archaeology and environment 6. University of Umeå, Department of Archaeology, Umeå. Lindahl, A The idea of a Pot Perception of Pottery. I Form, function & context. Material culture studies in Scandinavian archaeology. D. Olausson og H. Vankilde (red.), s Acta archaeologica Lundensia. Series 8(31). Arkeologiska Institutionen. Lunds Universitet, Lund. Løken, T Forsandmoen har bebyggelsen også vært organisert som landsby i eldre romertid? Frá haug ok heidni 4: Forsandutgravningene etter 10 år. Frá haug ok heidni 4: Løken, T., L. Pilø og O. Hemdorff 1996 Maskinell flateavdekking og utgravning av forhistoriske jordbruksboplasser en metodisk innføring. AmS-Varia 26. Arkeologisk museum i Stavanger, Stavanger. Mauss, M [1959] Gaven. Utvekslingens form og årsak i arkaiske samfunn. Oversatt av Thomas Hylland Eriksen. Cappelens upopulære skrifter. Ny rekke 26. Cappelen akademisk forlag, Oslo. Melheim, A. L I mørket er alle katter grå. Om overgangen til branngravskikk i bronsealderen. I Mellom himmel og jord. Foredrag fra et seminar om religionsarkeologi. Isegran 31. januar 3. februar 2002, L. Melheim, L. Hedeager og K. Oma (red.), s OAS 2. Unipub/Oslo Academic Press og Institutt for arkeologi, Kunsthistorie og konservering. Universitetet i Oslo, Oslo Gjennom ild og vann. Graver og depoter som kilde til kosmologi i bronsealderen i Øst-Norge. I Myter og religion i bronsealderen. Studier med utgangspunkt i helleristninger, graver og depoter i Sør-Norge og Bohuslän, C. Prescott (red.), s OAS 5. Unipub/Oslo Academic Press og Institutt for arkeologi, Kunsthistorie og konservering. Universitetet i Oslo, Oslo. Mjærum, A Å gi øksene liv. Et biografisk perspektiv på slipte flintøkser fra sørøstnorsk tidlig- og mellomneolitikum. Upublisert hovedfagsoppgave i arkeologi. Universitetet i Oslo, Oslo. Myhre, B Materialet som åndelig i pakt med tiden. I Festskrift til Anders Hagen, S. Indrelid, S. Kaland og B. Solberg, s Arkeologiske skrifter historisk museum nr. 4. Universitetet i Bergen, Bergen. Myhre, B. og I. Øye 2002 Norges landbrukshistorie I f. Kr e.kr. Jorda blir levevei. Det norske samlaget, Oslo. Nielsen, P. O De ældste langhuse. Fra toskipede til treskipede huse i Norden. Bebyggelseshistorisk tidskrift. Hus och tomt i Norden under förhistorisk tid 33:9-29. Nielsen, F. O. og P. O. Nielsen 1985 Middle and Late Neolithic Houses at Limensgård, Bornholm. Journal of Danish Archaeology 4: Stenalderhuse ved Limensgård på Bornholm. I: Nationalmuseets Arbejdsmark, s Nationalmuseet, København. Nærøy, A. J Redskapstradisjon i Hordaland fra 5500 til 4000 før nåtid. En lokalkronologisk studie. Upublisert hovedfagsoppgave ved Universitetet i Bergen, Bergen. Oma, K Human-animal relationships. Mutual becomings in Scandinavian and Sicilian households BC. OAS 9. Unipub/Oslo Academic Press og Institutt for arkeologi, konservering og historiske studier, Oslo. Parker Pearson, M. og C. Richards 1994 Ordering the world: Perceptions of architecture, space and time. I Architecture and order. Approaches to social space. M. Parker Pearson og C. Richards (red.), s Routledge, London. Pelegrin, J Prehistoric Lithic Technology: Some Aspects of Research. Archaeological Review from Cambridge 9(1): Polanyi, K The economy as instituted process. I Economic anthropology. Readings in theory and analysis, Edward E. Le Clair jr. og Harold K. Schneider (red.), s Holt, Rinehart and Winston, New York. Prescott, C Kulturhistoriske undersøkelser i Skrivarhelleren. Arkeologiske rapporter 14. Historisk museum, Universitetet i Bergen, Bergen Was there really a Neolithic in Norway? Antiquity 70(267): Settlement and Economy in the Late Neolitic and Bronce Age of Southern Norway: Some Points and 87

94 Primitivetider Premises. I Konstruksjonsspor og byggeskikk. Maskinell flateavdekking metodikk, tolkning og forvaltning, M. Høgestøl, L. Selsing, T. Løken, A. J. Nærøy og L. Prøsch-Danielsen (red.), s AmS-Varia 43. Arkeologisk museum i Stavanger, Stavanger. Prescott, C. og E. Walderhaug 1995 The last frontier? Processes of Indo-Europeanization in Northern Europe: The Norwegian Case. The Journal of Indo-European Studies 23 (3&4): Prieto-Martínez, M. P Bell Beaker Communities in Thy: The First Bronze Age Society in Denmark. Norwegian Archaeological Review 41(2): Qviström, L Långtibble, RAÄ 230. Bebyggelse. I Förhistoria och medeltid i Vänge. Arkeologiska undersökningar Fagerlund, D. (red.), s Upplandsmuseets skriftserie 1. Upplandsmuseet, Uppsala. Rasmussen, M Bopladskermaikk i Ældre Bronzealder. Jysk Arkæologisk Selskabs Skrifter XXIX. Jysk Arkæologisk Selskab, Århus. Reitan, G Offer det? om den sosiale funksjonen til offer og graver i neolitikum. Primitive tider 11: Russ, Helene Personlig meddelelse. Rønne, O Stensrød boplass med spor fra nøstvetfasen, senneolitikum, bronsealder og eldre jernalder. Svinesundprosjektet. Bind 2. utgravninger avsluttet i 2002, H. Glørstad (red.), s Varia 55. Universitetets kulturhistoriske museer, Fornminneseksjonen. Oslo Hus og gård i senneolitikum på Svinesund. Primitive Tider 7: Langhus, økser, gårder og grenser under senneolitikum. Facets of Archaeology. Essays in Honour of Lotte Hedeager on her 60th Birthday, K. Chilidis, J. Lund og C. Prescott, s OAS 10. Unipub/Oslo Academic Press og Institutt for arkeologi, konservering og historiske studier. Universitetet i Oslo, Oslo. Rønne, P Arkæologiske undersøgelser forud for bygningen af ny E6 gennem Melhus, Sør-Trøndelag. I: Konstruksjonsspor og byggeskikk. Maskinell flateavdekking metodikk, tolkning og forvaltning. Redigert av M. Høgestøl, L. Selsing, T. Løken, A. J. Nærøy og L. Prøsch-Danielsen (red.), s AmS- Varia 43. Arkeologisk museum i Stavanger, Stavanger. Sahlins, M On the sociology of primitive exchange. I The Relevance of models for social anthropology, årgang Michael Banton (red.), s Association of Social Anthropologists monograph 1. Tavistock, London. Schenck, Tine 2010 Why were they pots? An experimental perspective on the introduction of ceramics in Early Neolithic South Norway. Lambert Academic Publishing, Saarbrücken. Sharp, L [1952] Steel axes for stone-age Australians. I: Classic Readings in Cultural Anthropology, G. Ferraro (red.), s Wadsworth Publishing Company, Belmont. Soltvedt, E.-C., T. Løken, L. Prøsch-Danielsen, R. L. Børsheim og K. Oma 2007 Bøndene på Kvålehodlene. Boplass-, jordbruks- og landskapsutvikling gjennom 6000 år på Jæren, SV Norge. AmS-Varia 47. Arkeologisk museum i Stavanger, Stavanger. Sørensen, J. P Introduktion. I Gyldendals religionshistorie. Ritualer, mytologi, ikonografi, Tim Jensen, Mikael Rothstein og Jørgen Podemann Sørensen (red.), s Gyldendal, København. Thrane, H. og H. G. Jeppesen 1983 Gårdens udvikling fra jernalderen til nyere tid. Beretning fra symposium i Odense april Skrifter 31. Historisk Institut, Odense Universitet. Odense. Tilley, C An ethnography of the Neolithic. Early prehistoric societies in southern Scandinavia. New studies in archaeology. Cambridge University Press, Cambridge. Valum, M Hellig eller profan? Hus og husoffer som kilde til kosmologi i senneolitikum og bronsealder på Lista i Vest-Agder fylke. Upublisert masteroppgave. Universitetet i Oslo, Oslo. Vandkilde, H From stone to bronze. The metalwork of the Late Neolithic and earliest Bronze Age in Denmark. Jysk Arkæologisk Selskabs skrifter 32. Aarhus University Press, Aarhus. Vandkilde, H., U. Rahbek og K. L. Rasmussen 1996 Radiocarbon dating and the Chronology of Bronze Age Southern Scandinavia. I Absolute Chronology. Archaeological Europe BC, K. Randsborg (red.), s Acta Archaeologica Vol. 67. Supplementum Vol. 1. Munksgaard, København. Victor, H Med graven som granne. Om bronsålderns kulthus. Aun 30. Uppsala Universitet, Uppsala. Waterson, R The living house. An anthropology of architecture in South-East Asia. Thames and Hudson, London. 88

95 Maria Spitalen Valum Med forfedre som beskytter Weiner, A. B Inalienable possessions. The paradox of keeping-while-giving. University of California Press, Berkeley. Westberg, T Husoffer. En malande fråga. Huset som religiös enhet under skandinavisk järnålder. D-uppsats. Institutionen för arkeologi och antik historia, Uppsala universitet, Uppsala. Wold, M.2003 Å skrive om bronsealderreligion. I Mellan sten och jern del II, J.Goldhahn (red.), s Intellecta Docusys, Göteborg. Østigård, T Sacrifices of Raw, Cooked and Burnt humans. Norwegian Archaeological Review 33(1): Østmo, E Etableringen av jordbrukskultur i Østfold i steinalderen. Skrifter Ny Rekke 10. Universitetes Oldsaksamling, Oslo Horses, Indo-Europeans and the Importance of Ships. The Journal of Indo-European Studies 23(3&4):

96 Primitivetider årgang 90

97 Kontinuitet og endring landskapslæring og materialitet Anders Hesjedal Institutt for arkeologi og sosialantropologi, Universitetet i Tromsø Innledning Da Anders Nummedal i 1909 fant Fosna- og i 1925 Komsaboplassene ble det kronologiske rammeverket for eldre steinalder utvidet. Man kunne etter Nummedals funn knytte eldre steinalders funn i Norge til lignende funn på kontinentet, noe som var med på å forsterke inntrykket av lange tidsrom med kulturelle stabile enheter spredt over store geografiske rom. Nummedals funn og tolkningen av dem, var med på å forsterke inntrykket av steinalderen som en periode med lite endring. Spesielt gjaldt dette for norsk steinalder. I Primitive tider i Norge hevder Håkon Shetelig at steinalderen her til lands var en av de mest kulturkonservative gruppene i Europa (Shetelig 1922:3, 154; se også Gjessing 1945:320). Gutorm Gjessing (1945) fulgte opp denne tankegangen med sitt fokus på kulturkonservatismen. Norsk steinalder, hevdet han, var særlig påvirket av kulturimpulser østfra og konservatismen i disse kulturene førte til at en hel del av de impulser som nådde Norge, så å si var foreldet på forhånd (Gjessing 1945:320). Etter andre verdenskrig ble man etter hvert mer opptatt av endring. Dette skyldes at man fikk et større og rikere arkeologisk materiale å forholde seg til, men også at dette materialet ble tolket i lys av nye samfunnsteorier, som blant annet omhandlet kulturell endring. Dette til tross, de tidligste tider framstår fremdeles som perioder der endring foregår svært langsomt og trangen til stabilitet er stor. I undersøkelsene fra Ormen Lange prosjektet slås det fast at det arkeologiske materialet viser at hovedtrekkene i denne (tidligmesolittiske) levemåten besto over generasjoner (Bjerck et al. 2008:570). At kulturer endrer seg langsomt er imidlertid ikke spesielt for eldre steinalder, selv om det her kanskje er mer tydelig enn i andre perioder. Regelen for endring ser ut til å være at endringstakten normalt sett er lav. Faktisk er kulturers langsomme endring og store kulturelle stabilitet en forutsetning for at vi som arkeologer og historikere kan dele inn historien og forhistorien i lange perioder slik vi gjør, i perioder som dekker mange generasjoner. Kritiske røster har hevdet at noe av denne kontinuiteten, og dermed stabiliteten, er skapt av arkeologene/historikerne gjennom at vi kun fokuserer på kontinuitet og ikke på brudd og diskontinuitet, og at vi dermed skaper sammenhenger og kontinuitet også der det ikke finnes (Foucault 1989:8). Utgangspunktet mitt er imidlertid at den kulturelle kontinuiteten og stabiliteten, og den langsomme endringa som det arkeologiske materialet antas å representere, er utrykk for reelle forhold. Hvorfor er det slik, hva er det som gjør at samfunn stort sett kan karakteriseres som kulturkonservative? Når man tenker på alle de potensielle mulige valg som eksisterer skulle man tro at både endringstakt og variasjon var 91

98 Primitivetider mye større enn den faktisk er. Så spørsmålet er: Hva er det som gjør at kulturell endring foregår så langsomt? Menneskenes samspill med omgivelsene, som vi også er en del av, er helt klart en viktig faktor for det vi kan kalle kulturers evne, eller kanskje heller manglende evne, til å endre seg. Samspillet her er svært komplisert og består av mange ulike mentale og fysiske faktorer. Jeg skal imidlertid konsentrere meg om to samlekategorier i dette samspillet mellom menneske og miljø/omgivelser. Den første har med læring å gjøre, spesielt læring av landskap og i en pionerbosetningssammenheng nye landskap, langs det som nå er den norske kysten. Den andre er knytta til materialitet og hvordan både innlæring av landskap og tregheten i kulturendringer kan knyttes til materiell kultur. Før vi ser nærmere på kontinuitet og endring i tidligmesolittikum, skal vi imidlertid se nærmere på noen av de prosessene som utspiller seg når et samfunn tvinges til hurtig endring og man åpenbart ikke er i stand til å takle de utfordringer man stilles overfor. Grunnen til dette er at det illustrerer og får fram en del vesentlige og generelle poenger som det er lett å overse når man studerer samfunn eller kulturer med langsomme og gradvise kulturelle endringer. Pionerer i nytt landskap Den første koloniseringa av Virginia på begynnelsen av 1600-tallet er et eksempel på hvordan et samfunn tvinges til hurtig endring uten å lykkes med dette. Denne hendelsen er godt dokumentert både gjennom historiske kilder og arkeologiske undersøkelser og er gjennomstudert, blant annet fordi den er en viktig del av amerikansk historie og viktig i den nordamerikanske mytologien og selvforståelsen. I 1607 landet de første engelske kolonistene i Virginia på østkysten av Nord-Amerika der de skulle bosette seg, drive jordbruk og handel. De kom dit med sine redskaper, dyr, vaner og skikker, det er snakk om en kulturell pakke som flyttes fra en kontekst og over til en annen og ny kontekst. Imidlertid skulle det vise seg årgang at dette første framstøtet så langt fra gikk etter planen. Det som har vært et problem og som man har forsøkt å forklare på ulike måter helt siden de første kolonistene kom, er hvorfor de led og sultet slik de faktisk gjorde midt i et reelt Eden eller paradis som faktisk flommet over av mat og ressurser. I dette ressursrike området som kysten av Virginia var, var dødsratene blant kolonistene ufattelig høye de første årene og mange av dødsfallene skyldtes faktisk at folk sultet i hjel (Blanton 2003:190). I 1619 var det 700 kolonister i Virginia og fram til 1622 sendte Virginia Companiet ytterligere 3570 kolonister over Atlanteren. Av disse 4270 menneskene døde hele 3000, eller 70 %, i løpet av denne treårsperioden. Mellom 1607 og 1624 reiste det over 6000 personer til Virginia, men i 1625 bodde det kun 1200 kolonister der, resten var døde (Kupperman 1979:24). De første årene i Jamestown i Virginia er beskrevet som en dødelig kombinasjon av etnosentrisme, ignorans, og gale prioriteringer i kolonistenes møte med omgivelsene (Blanton 2003:190, min oversettelse). Beinmateriale fra arkeologiske utgravninger i Jamestown viser at man har spist tamdyr som kveg, svin og fjærkre, men også hester, rotter, katter og hunder. Av ville arter er det store innslag av små pattedyr og reptiler skadedyr som de selv kalte dem, i motsetning til indianernes foretrukne høykvalitetsmat som hjort og kalkun. Skriftlige kilder beretter om i hvert fall ett tilfelle av kannibalisme, der en drept hedning, etter at han var gravlagt, ble gravd opp igjen og spist (Blanton 2003:194). Kolonistene ble rammet av en uforklarlig døsighet, der symptomene var apati, inaktivitet og spiseforstyrrelser (anoreksi). Dette ble sannsynligvis utløst av en kombinasjon av fysiologiske og psykologiske lidelser der hovedkomponentene var feil- og underernæring, samt en følelse av isolasjon og desperasjon. Kolonistene snakket om at folk døde av latskap (Kuppermann 1979:24-25). Situasjonen var sannsynligvis den samme man finner igjen hos krigsfanger i fangeleirer på 1900-tallet. Ved å sammenligne forholdene i Jamestown med forholdene 92

99 Anders Hesjedal særlig hos tilfangetagne amerikanske soldater i japanske og koreanske leire, viser Kuppermann (1979) hvordan kombinasjonen av feil- og underernæring, isolasjon, og desperasjon påførte de tidligste kolonistene de samme traumene som krigsfangene led under og døde av. Dette kan illustrere hvordan de første kolonistene opplevde koloniseringsprosjektet (Kuppermann 1979:24-40). Det er flere årsaker til at det gikk såpass dårlig som det gjorde for kolonistene i Virginia de første årene. Engelskmennene kom fra et Europa som i stor grad var et kulturlandskap som besto av åkre og marker, landsbyer og byer som var knyttet sammen av et nettverk av mer eller mindre gode landeveier og vannveier. Kolonistene var bønder, de kom til Virginia med sine redskaper, husdyr, byggeskikk, og kunnskap om dyrking. Det kom som et sjokk da de oppdaget at Virginia ikke var et oppdyrket landskap. John Smith, en av kolonistene og en kort tid også koloniens guverør, beskriver landet som a plaine wilderness as God first made it. Det ser ut til at de har vært totalt uforberedt på hva som skulle møte dem og hvordan de skulle forholde seg til det (Blanton 2003: ). I tillegg er det også to andre faktorer som kan ha ført til at forholdene i Jamestown og Virginia var enda verre enn i andre kolonier som New England og Plymouth. For det første var det noe vanskeligere for innbyggerne i Jamestown å bevege seg rundt i landskapet fordi de møtte sterk motstand fra indianerne. Høvdingen Powhatan ledet et forbund bestående av over 30 stammer, som ga han muligheter til å utvikle og utøve en politikk som forhindret de engelske kolonistene i å etablere seg som en maktfaktor i kystsonen i Virginia. Andre steder var motstanden mindre og kolonistene kunne utnytte spliden og motsetningene mellom ulike stammer til egen fordel. For det andre var muligens lederskapet i Jamestown dårligere enn i de andre koloniene, som ble styrt med jernhard militær disiplin. Dette førte til at antallet dødsfall som skyldtes psykiske årsaker (kombinert med feil- og underernæring) var svært lite sammenlignet med Jamestown (Kupperman 1979:38). Å lære landskapet å kjenne Kontinuitet og endring Hva slags rolle spilte læring av et nytt landskap og materiell kultur i dramaet i Virginia? Før vi forsøker å svare på det, må vi imidlertid se litt nærmere på hva som ligger i begrepene landskapslæring og materialitet, og ikke minst relasjonen mellom disse. Vi kan tenke oss at det vi er, er vi ikke i kraft av oss selv, men i kraft av det nettverket av forbindelser vi inngår i. Det er våre forbindelser til andre mennesker, til dyr, ting, redskaper, teknologi, myter, historier, symbolsk materiale, landskapsformer og så videre, som skaper det handlende mennesket og som bestemmer dets rom og muligheter for handling. Våre muligheter, og dermed også begrensinger, bestemmes av hvordan vi lokaliseres i disse nettverkene av forbindelser (Johnsen 2004:42). Velger vi å se på samfunnet slik som for eksempel Bruno Latour (1996) gjør det, nemlig som et kollektiv satt sammen av mennesker og ikke-mennesker, det vil si ting, redskaper, dyr, planter et cetera, vil endringer i landskapsforståelsen eller forståelsen av omgivelsene bestå i at nye medlemmer inkorporeres i kollektivet mens kanskje gamle etter hvert fases ut. Vanligvis foregår kolonisering av nye landskap, enten de nå er folketomme eller befolket fra før av, relativt langsomt. Man får derfor tid til innlæring av nye landskapsforståelser, noe som jo er en viktig del av koloniseringa. Beveger man seg over land, eller langs en kyststripe, er ikke endringene i naturforhold nødvendigvis så store. Endringene skjer ikke i et større tempo enn at man klarer å legge til nye elementer i det allerede eksisterende nettverket av forbindelser. Den første koloniseringa Virginia er i så måte et ekstremeksempel man ikke ofte ser, der mengden nye medlemmer som skal inn i kollektivet er overveldende, blant annet på grunn av uforutsette hindringer, og man klarer ikke å etablere de nødvendige forbindelsene raskt nok, noe som fører til krise. Landskapsforståelse eller læring av omgivelsene tar tid, noe kolonistene i Virginia smertelig fikk erfare. Det tar lang tid, og er på sett og vis et livsprosjekt. En god beskrivelse fra 93

100 Primitivetider mer hjemlige egne som illustrerer dette poenget er Eilert Sundts opptegnelser fra da han reiste rundt i Norge på 1800-tallet for å dokumentere hvordan folk levde. Hans beskrivelser fra blant annet Haramsøyene viser at guttunger allerede fra 10-årsalderen var med sine fedre til havs på fiske for å lære, ikke bare for å finne fiskefeltene og få fisken opp, men også for å kunne finne veien hjem gjennom brottsjø og brenning i noen av de mest farlige farvann langs kysten, og dermed også kanskje i verden (Christensen 2002: ). Sundt beskriver dette som en intensiv opplæring, der innsatsen bokstavelig var et spørsmål om liv eller død. I denne sammenhengen er det viktig å skjønne at en kultur eller et samfunns oppfatning av sine omgivelser, og dermed også landskapsforståelse, er et resultat av et stort, langvarig og intenst innlæringsarbeide. Det er en stor investering, men fordi den er integrert i dagliglivet usynliggjøres investeringa og man merker ikke hvor stor den er før det begynner å gå galt i stor skala, slik som i eksemplet fra Virginia. Denne store investeringa, og en mulig konsekvens av den, kan belyses gjennom det økonomiske utrykket sunk-costeffekten. Sunk-cost er et økonomisk begrep som betegner påløpte og irreversible kostnader. På norsk kan man snakke om ugjenkallelige kostnader, men begrepet sunk-cost brukes også som et norsk begrep. Rasjonelt sett bør man se bort i fra sunk-cost dersom man vurderer om et prosjekt skal fortsette eller ikke, de pengene og/eller ressurser man allerede har dyttet inn i prosjektet er ugjenkallelig borte. Det er evalueringa av prosjektets fremtid som avgjør om det er økonomisk eller ikke, ikke de pengene man allerede har brukt. Imidlertid viser mange studier at vi lar oss påvirke av tidligere investeringer når vi skal stake ut kursen videre framover. Mesteparten av forskning omkring sunk-cost har hatt fokus på individuell beslutningstaking, og vanlige (bort)forklaringer av effekten her er selvrettferdiggjøring, man er ikke villig til å innrømme at tidligere beslutninger har vært feil (Jansen et al. 2003:722). Det ser altså ut til at jo større innsatsen eller investeringa har vært, årgang jo mer villig er man til å prøve å fortsette bare litt til på prosjekter og foretak som forlengst er dødsdømte, og det er dette som betegnes som sunk-cost-effekten. Tidligere mente man at sunk-cost-effekten først og fremst rammet individer, i grupper ville denne irrasjonelle økonomiske adferden mer eller mindre bli korrigert innad i gruppa. Imidlertid viser det seg at grupper i større grad enn enkeltindivider tenderer til å bukke under for sunk-cost-effekten. Dette er et fenomen som ikke bare er begrenset til en vestlig økonomisk sfære, men som man også finner andre steder. Spesielt i mindre grupper/samfunn kan dette slå sterkt inn. Grunnen til dette er at en typisk målsetting for politiske avgjørelser i småskalasamfunn er konsensus. Ofte bruker grupper mye tid på å bli enig om hva man som felleskap skal gjøre. Når medlemmene i samfunnet først er blitt enige er den enkleste måte å beholde konsensusen på å forbli dedikert til gruppas bestemmelse. Selv om gruppa/samfunnet gjør ting som har en negativ effekt (for eksempel utarming av ressursgrunnlaget) vil enkeltindivider i gruppa kvi seg for å gå i mot den vedtatte stø kursen fordi dette vil kunne ødelegge den eksisterende enstemmigheten (Jansen et al. 2003:722). Det som er viktig i vår sammenheng er at sunkcost-effekten er noe som er til stede i samfunn. Det ser altså ut til at den moderne oppfatningen av sunk-cost-effekten er et økonomisk spesialtilfelle av en mer allmenn måte å forholde seg til alle typer investeringer, uansett tid eller sted. Landskapslæring som investering Innlæring og forståelse av landskapsrommet man lever i kan sees på som en stor kulturell investering som tar mye tid. Denne innlæringa, og dermed landskapsforståelsen, er et kontinuerlig fenomen, en prosess som hele tiden pågår, blant annet gjennom at nye generasjoner skal læres opp slik at de etter hvert kan klare seg selv. Fordi det er en stor investering er man villig til å fortsette å gjøre det man gjør lengre enn det er fornuftig fordi man har investert så mye i prosjektet. Det er enklere å fortsette med 94

101 Anders Hesjedal noe man behersker selv om det begynner å gå galt, enn å starte på noe helt nytt som i en presset situasjon kan virke uoverkommelig for fellesskapet. På denne bakgrunnen er det ikke så rart at de engelske kolonistene i Virginia prøvde å lære landskapet å bli engelsk. De hadde investert livet sitt, kunnskapen sin, mesteparten av sin materielle kultur i det å være bønder og det tok tid å skjønne at dette prosjektet, som man hadde investert så mye i ikke lot seg gjennomføre på samme måte i den nye verden som i den gamle. Uten å gå inn i det i detalj, er det også viktig å ha i mente at det er ikke bare nye kunnskaper som skal tilegnes. Ny kunnskap, spesielt dersom det er mye nytt som skal læres, kan også føre med seg endringer i sosiale forhold og dermed være med på å utfordre og endre kjente og etablerte sosiale hierarkier og strukturer og kan også av den grunn virke truende. Dette kan også være med på å hindre, eller i hvert fall dempe, viljen til endring. Kunnskapen man tilegner seg gjennom persepsjon og læring av omgivelsene er praksisnær kunnskap. Den er knytta til spesielle landskap eller landskapstyper og har liten eller ingen overføringsverdi i forhold til nye og fremmede miljøer, noe som blir godt belyst i Virginia-eksemplet. Ting og læring At denne formen for læring er en praksisnær kunnskap bringer oss over til det andre temaet, nemlig materialitet. Materialitet blir gitt ulikt innhold og brukes forskjellig, men har likevel noen fellestrekk (Damm 2007: ). Det viktige er at det i begrepet ligger et forsøk på å overkomme subjekt-objekt skillet, der mennesket settes på den ene siden og alt det andre på den andre. I stedet settes fokus på relasjoner eller forbindelser mellom ulike elementer eller kategorier, som for eksempel mennesker, dyr og redskaper. Vi er med andre ord sammenfiltret med vår materielle kultur og våre omgivelser. For eksempel kan man tenke seg at læring av omgivelsene blant annet skjer gjennom den Kontinuitet og endring materielle kulturen man er sammenfiltret med. Kolonistene kom til østkysten av Amerika med sine ploger, økser, sigder, trekkdyr, tønner, bøtter, keramikk og fiskegarn. Dette var også med på å vanskeliggjøre forståelsen av det nye landskapet og de nye omgivelsene som møtte dem på den andre siden av havet. I dette medbrakte settet av ting og redskaper lå det forventninger om at de kom til et landskap som skulle foreslå eller invitere til de samme typer aktivitet som fordret den samme type kunnskap som de hadde møtt hjemme i England. Det nye landet foreslo eller inviterte imidlertid til andre aktiviteter enn det kolonistene forventet, og som de i den første fasen ikke kunne svare på eller håndtere. Kollektivet av mennesker og ikke-mennesker inngår i det man kan kalle hybride relasjoner (Olsen 2003:98-99). Vi er sammenfiltret med ting rundt oss og på den måten oppstår det noe nytt, det man kan kalle en kyborg (Haraway 1991). Begrepet kyborg er en sammensetning av ordet kybernetikk, læren om selvregulerende styringsmekanismer (kybernetes gresk:styrmann) og organisme, som (opprinnelig) betegner en organisme som består av biologisk vev og kunstige deler. Etter hvert er begrepet tatt i bruk for å betegne sammensmeltninga av menneske og teknologi i vårt moderne samfunn. En kyborg er slik en sammensmeltning av for eksempel menneske og dyr, eller menneske og ting, eller menneske, ting og dyr. Dette er en forståelse man også kan bruke om fortidige samfunn, man kan på samme måte argumentere for at steinalderens mennesker var så sammenfiltret med sin materielle kultur (klær, jaktutstyr eller lignende) at de opplevde den som en forlengelse av dem selv (Damm 2007:151). Vi er også sammenfiltret med naturen, det vil si omgivelsene våre. Når det gjelder denne siste sammenfiltringen hevder Charlotte Damm at steinalderfolk både var nært forbundet med omgivelsene organisatorisk gjennom totem eller klandyr, eller kosmologisk i eksempelvis opprinnelsesmyter og troen på hamskifter, og gjennom det hun kaller empatiske metamorfoser i forbindelse med jakt. Vi kan imidlertid trekke dette videre. I den grad man kan dele opp omgivelsene 95

102 Primitivetider på denne måten kan vi hevde at vi er sammenfiltret med naturen/landskapet/omgivelsene gjennom vår sammenfiltring med den materielle kulturen. Det er gjennom vår sammenfiltring med den materielle kulturen vi persiperer eller oppfatter våre omgivelser og dermed også lærer dem å kjenne. Implisitt hevder også Damm dette, hun viser for eksempel at de kvaliteter som ligger i skiferredskaper også utløser nye potensialer i selskinnet, noe som meget vel kan ha ført til en ny og endret oppfatning eller persepsjon av selen (Damm 2007:152). Det er altså kyborgen, hybriden, som betegner sammensmeltinga av menneske og teknologi eller redskap, som lærer omgivelsene å kjenne. Denne måten å tenke om omgivelser på er parallell med det som kalles økologisk persepsjonspsykologi slik den er utvikla av James Gibbson, og kommentert og brukt av for eksempel Tim Ingold (2000). Vi persiperer, det vil si oppfatter, omgivelsene gjennom de aktiviteter vi utfører. De aktivitetene vi utfører gjøres som oftest (alltid?) med ulike redskaper som båter, kniver, angler, ploger, arder, okser, hester, sverd, hunder, hus, ild, pcer, projektorer og tavler, som er uløselig knytta til aktiviteten og derfor også er med på å bestemme eller avgjøre hvordan vi oppfatter omgivelsene, og dermed også vår landskapsforståelse. Vi persiperer omgivelsene gjennom aktiviteter der materiell kultur er intimt knyttet til den pågående aktiviteten. Det å lære omgivelsene å kjenne kan slik ikke skilles fra den aktivitet man utfører med dertil gitte kulturelle redskapssett. Derfor vil jeger og samleres landskapsforståelse være ulik bondens, noe som også klart avspeiles i de ulike redskapssettene som benyttes i de to ulike formene for tilpasning. Det er sentralt her at vi oppfatter eller persiperer våre omgivelser ved å undersøke omgivelsene gjennom mobilitet. Vi lærer omgivelsene å kjenne gjennom de aktiviteter og de redskaper/instrumenter/ting vi benytter oss av i denne aktiviteten. Det betyr at vi lærer å oppfatte omgivelsene gjennom kulturspesifikke aktiviteter knytta til mer eller mindre distinkte redskapssett. Vi lærer altså ikke bare å kjenne årgang omgivelsene, men også samtidig vår kultur og vår materielle kultur. Vi lærer til en stor grad omgivelsene å kjenne gjennom teknologien den kulturen vi lever i benytter for å overleve. Begrepet affordance som kan oversettes med å foreslå eller invitere til, er nyttig i denne sammenhengen. Ideen er at omgivelsene og dermed også ting inviterer til eller foreslår mulige aktiviteter som vi mennesker kan inngå i (Ingold 2000: ). Dette er et faktum som blant annet mye av moderne industridesign er tufta på. Det er et mål å designe redskaper/ verktøy/bruksgjenstander/ ting på en slik måte at brukeren umiddelbart skal forstå hvordan og i hvilke sammenhenger gjenstanden kan brukes, du skal forstå hva gjenstanden inviterer til eller foreslår, uten å gå veien om en mer eller mindre komplisert bruksanvisning. Teknologien, og dermed tingene, kleber eller kanskje låser oss til omgivelsene og landskapet på en helt spesiell måte. Tingene minner oss på hvordan aktiviteter skal gjøres/ utføres, de er en slags størkna eller kanskje konservert aktivitet og minner oss dermed også på hvordan landskapet/omgivelsene skal forstås. Materiell kultur er dermed intimt forbundet med den landskapsforståelsen/forståelsen av omgivelsene en kultur eller et samfunn har. Steinalderpionerer i kystlandskapet Hva så med tidligmesolittikum? Er det pilspisser og skrapere som treget ned det tidligmesolittiske samfunnet? Er det kyborgen sammensatt av menneske og steinredskaper som har persipert og dermed lært å kjenne omgivelsene? Kanskje er det slik, men det som er åpenbart, og som er så godt beskrevet av Hein Bjerck i boka om Ormen Lange prosjektet, er at båten, som vi dessverre ikke finner fysiske spor etter i det arkeologiske materialet fra tidligmesolittikum, må ha spilt en sentral rolle, eller kanskje den sentrale rollen i dette samfunnet (Bjerck et al. 2008: ). Man må se på båten som noe mer enn et flyteredskap som frakter mennesker fra A til B og som noe mer enn en arbeidsplattform for næringsutøvelse på sjøen. Med utgangspunkt i symmetrisk 96

103 Anders Hesjedal arkeologi argumenterer Bjerck for at båten har bidratt til å standardisere sosiale grupperinger, at båten har bidratt til økt mobilitet, at båten har vært med på å standardisere aktiviteten på landpunkter. (Bjerck et al. 2008: ). For å utdype dette kan det være nyttig å se på en distinksjon Latour (1996: ) har gjort mellom det han kaller et redskap og det han kaller en maskin. Latour sammenligner en morter med en vindmølle, begge brukes til å male korn. Det første er et enkelt element som brukes av en person, et redskap. Vindmølla derimot er et maskineri som binder natur, (vind, korn) og mennesker (bønder, håndverkere, mekanikere) sammen med hverandre. Vindmølla er et obligatorisk punkt som både menneskene, kornet og vinden må gå igjennom. Etter hvert vil slike oppsett, der ulike ting eller medlemmer i kollektivet kommer sammen, fungere som automater, som ett element. Latour kaller dette en svart boks fordi alle de sosiale og naturlige kreftene som knyttes sammen eller danner en allianse, usynliggjøres når de blir oppfattet som en enhet. Slike maskiner er i følge Latour med på å stabilisere samfunn på ulike nivåer. I tidligmesolittikum vil båten være det nærmeste man kommer en slik maskin, der mange ulike elementer, (mennesker, treverk, vind, vann, tidevannstrømmer, skinn og så videre) kommer sammen og handler som et element. For å forstå en slik svart boks må man starte og nøste opp i hva den er, eller som Bjerck har gjort, hva den kan være. Og for å sitere så sier han at jeg tror at videre innsyn i dette samfunnet fordrer at arkeologer i større grad tør aktivisere den uendelighet av fenomener og relasjoner som ikke synes direkte i arkeologiske data (Bjerck et al. 2008:570). Det gjelder ikke bare for tidligmesolittikum, men sannsynligvis for alle perioder og samfunn vi undersøker. Spørsmålet er derfor ikke: Hva gjør menneskene med båtene sine, men hva gjør båten? Hva krever båten? Hva krever båten av innsats for at den skal fungere som en båt i dette spesielle samfunnet? Ved å stille disse og lignende spørsmål framstår båten som en sentral aktør i tidligmesolittikum, den er med på å sette premissene for alt fra innlæring av Kontinuitet og endring det marine landskapet, til sosial organisering og fordeling/distribusjon av boplasser. Båten sees på sett og vis som kulturens kjerne, den blir et obligatorisk punkt som folk, ting og natur må gå igjennom. Den gir muligheter, men den setter også grenser, og den er helt klart med på å vedlikeholde og konservere den samfunnsstrukturen den inngår i, og den kleber menneskene til en spesiell landskapstype. Båten gjør dette både gjennom å være et viktig element i mesteparten av læring som angår den maritime tilpasninga (investeringsaspektet), men også fordi den i seg selv er en komplisert og sammensatt ting som i seg selv krever en stor investering i bruk og vedlikehold. Gjennom å inngå i en hybrid sammenfiltring med båten knyttes det tidligmesolittiske steinaldermennesket til omgivelsene. Det er denne kyborgen som lærer omgivelsene å kjenne, gjennom gjentatt aktivitet, gjennom store investeringer sammenfiltres denne kyborgen med naturen på en slik måte at det blir mulig å overleve. Båten er med på å stabilisere samfunnet på et nivå i kraft av sin kompleksitet. En måte å undersøke ulike samfunnstyper på fra et arkeologisk ståsted, der materiell kultur settes i sentrum, vil være å prøve å identifisere slike obligatoriske punkter eller automater og å prøve å finne ut hvilke forbindelser, hvilke nettverk de skjuler. Denne måten å tenke på støtter også opp om en del av problematikken omkring den raske koloniseringa av den norske kysten. Tidligere er det hevdet at den raske koloniseringa må være et resultat av at man hadde et tilgjengelig redskapssett eller en kulturell pakke som passet dette området og gjorde det mulig å ta i bruk store landområder på kort tid. Det kan imidlertid ha tatt lang tid å utvikle denne kulturelle pakka, der det gradvis og langsomt er kommet nye medlemmer inn i nettverket og der nye hybride relasjoner har oppstått, slik som det beskrives for eksempel av Bjerck (2009). Et sett av slike hybride relasjoner har vært den marine livsstilen som utgjør pionerbosetninga langs kysten. Denne livsstilen har vært stabilisert på et annet nivå enn hos for eksempel landbaserte jakt og 97

104 Primitivetider fangstgrupper, gjennom den kompleksitet som båten og nettverket rundt den medførte. Skiftet fra å snakke om ulike former for tilpasning til ulike former for relasjoner som Bjerck (2009:18) argumenterer for, vil være med på å hjelpe oss til å se de muligheter og forbindelser som finnes i ulike situasjoner. Mens begrepet tilpasning kan sees på som ekskluderende, vil relasjoner være inkluderende og åpne opp for nye muligheter (Bjerck 2009:18). Ved å tenke på dette ut fra et nettverksperspektiv som er skissert ovenfor, vil man kunne fange noen av de avgjørende relasjonene som må ha vært tilstede. Landskapet, i dette tilfellet fjord- og skjærgårdslandskapet, med alle dets kompliserte sammenhenger må gjøres til del av nettverket som den marine relasjonen innebærer. Stabilitet og det gode liv? Til slutt, er det noen sammenheng mellom det gode liv og stabile samfunn? Etter Marshall Sahlins Stone Age Economics (1972) som omhandler det opprinnelige overflodsamfunnet har det vært vanlig å tenke på steinalderen som en god tid å leve i. Dette koblet med ideen om den edle ville har vært med på å transformere synet på steinalder fra å være en rå, vill og primitiv periode til å være en periode med harmoni og overskudd der man levde det gode liv. At man har hatt stabile kulturelle enheter over lange tidsrom har også vært tatt til inntekt for dette. Det kan være mye rett i dette. Samtidig kan det være grunn til å ikke ta det som en gitt forutsetning. Både etnografiske og arkeologiske eksempler viser at kulturer ikke nødvendigvis må være veltilpasset for å klare overleve. Henter vi eksempler fra vår egen kyst så ser vi at i Tromsø stift på 1800-tallet så dør, i følge Eilert Sundt, en av fire mandfolk (sic) over ti år av drukning. På Vigra på Sunnmøre er tapstallene 50% høyere enn gjennomsnittet i Tromsø. Og i Karlsøy og Helgøy i Nord Troms skjedde hvert tredje dødsfall av den mannlige befolkningen ved drukning (Fulsås 2003:9-10). Det er viktig å tenke på at dette er tall fra slutten av en årgang epoke som hadde vært stabil gjennom mange generasjoner, i alle fall siden middelalder. Jeg vet ikke om dette samfunnet kan karakteriseres gjennom utsagnet det gode liv? Det gode liv er ikke bare at man har tilgang til ressurser, men også hva denne tilgangen koster. Folk langs kysten klarte seg, men en stor andel av befolkningen besto av enker og faderløse noe som vi vet har medført stor sorg og også armod. Hvordan drukningstallene var i steinalderen vet ingen, men det er rimelig grunn til å anta at folk har drukna da også, og at tap av menneskeliv, kanskje i like stor grad som på midten av 1800-tallet førte til menneskelig lidelse og sorg. Kanskje har det likevel vært et godt liv? Eller for å være litt provokativ: anskje har også det vært slik at man har klort seg fast langs ytterkysten så lenge fordi kostnadene ved å lære seg en ny måte å leve på har vært høyere enn å fortsette på den måten man kjente til og behersket? I hvert fall er det viktig, tror jeg, å erkjenne at det i vår sammenfiltring med omgivelsene er mekanismer som er med på å skape stabilitet, men som også er med på å hindre hurtige og store endringer, også når de er nødvendige, og at materiell kultur spiller en viktig rolle i dette samspillet. Sluttnote Denne artikkelen er basert på et foredrag som ble holdt på Nummedalsseminaret i Trondheim mars 2009 i regi av NTNU, Vitenskapsmuseet. Summary Continuity and change landscape learning and materiality. After the colonisation of the Norwegian coast, the Mesolithic pioneer settlements seem to be very stable. This also seems to be the situation in other cultures of the past; the archaeological record shows that the rule tends to be stability and slow change. However, when a society face too many challenges at once, it is in danger of collapsing, which was the situation when the English colonised Virginia in the 16th century. By looking at the relationship between landscape learning and materiality it is possible to identify some of the aspects that make societies stable. Societies can be seen as collectives composed of humans and non-humans, 98

105 Anders Hesjedal Kontinuitet og endring that is things, animals etc. Humans are always entangled with things, like clothes or tools, and we explore and deal with our environment as cyborgs. The main role in coastal Mesolitic society must have been played by the boat. The Mesolitic boat may be seen as a complex hybrid consisting of humans, wood, skin, water, tidal currentsn and landing places etc. coming together and acting as one element. In this way the boat was a main actor during Mesolitic period, setting the premises for knowing the coastal sea-scape, for social organisation, and for the distribution of camp sites. The boat is the core of the culture, and thus this article argues that it is an obligatory point that people, things, and nature are connected. The boat gives both possibilities and limits, it is a complicated thing that conserves society and makes it stable. Litteratur: Bjerck H Colonizing seascapes: comparative perspectives on the development of maritime relations in the Pleistocene/Holocene transition in northwest- Europe. I Mesolithic Horizons papers presented at the Seventh International Conference on the Mesolilthic in Europe, Belfast Vol 1, S. McCartan, R. Schulting, G. Warren og P. Woodman (red.), s Oxbow books, Oxford and Oakville. Bjerck, H, L. I. Åstveit, T. Meling, J. Gundersen, G. Jørgensen og S. Normann 2008 Ormen Lange Nyhamna NTNU Vitenskapsmuseets arkeologiske undersøkelser. Tapir forlag, Trondheim. Blanton D.B The weather is fine: wish you were here, because I`m the last one alive: Learning the environment in the English New World colonies. I Colonization of Unfamiliar Landscapes. The Archaeology of Adaption, M. Rockman og J. Steele (red.), s Routledge, London and New York. Christensen, A. L Det norske landskapet. Om landskap og landskapsforståelse i kulturhistorisk perspektiv. Pax Forlag A/S, Oslo. Damm, C Fra form og stil til situert materialitet: Arkeologenes dans med den materielle kultur. Primitive tider 10: Haraway, D Simians, cyborgs, and women: the reinvention of nature. Free Associations Books, London. Ingold,T The Perception of the Environment Routledge, London. Jansen M., T.A. Kohler og M. Scheffer 2003 Sunk-Cost Effects and Vulnerability to Collapse in Ancient Societies. Current Anthropology 44(5): Johnsen, J. P Fiskeren som forsvant? Tapir akademisk forlag, Trondheim. Kupperman, K.O Apathy and Death in Early Jamestown. Journal of American History. (66): Latour, B Science in action. Harvard University Press, Cambridge, Massachusetts Vi har aldri vært moderne. Essay i symmetrisk antropologi Spartacus Forlag AS. Myklebust, R.B Vitenskapsantropologi, filosofi og vitenskapsøkologi. I B. Latour Vi har aldri vært moderne. Essay i symmetrisk antropologi, s Spartacus Forlag AS. Nordquist, B.,2009 Late Palaeolithic reindeer hunters from a coastal perspective. I Mesolithic Horizons vol I, S. McCartan, R. Schulting, G. Warren og P. Woodman (red.), s Oxbow books, Oxford and Oakville. Olsen, B Material culture after text: Re-membering things. Norwegian Archaeological Review 36 (2): Rockman, M. og J. Steele (red) 2003 Colonization of Unfamiliar Landscapes. The Archaeology of Adaption. Routledge, London and New York. Sahlins, M Stone Age Economics. Tavistock Publications Limited, London. Shetelig, H Primitive tider i Norge. John Griegs Forlag, Bergen. Foucault, M The Archaeology of Knowledge Routledge, London. Fulsås, N Havet, døden og vêret. Kulturell modernisering i Kyst-Noreg Det Norske Samlaget, Oslo. Gjessing, G Norges steinalder Norsk Arkeologisk Selskap/Tanum,Oslo. 99

106 Primitivetider årgang 100

107 Som lys fra oven En introduksjon til flybåren laserskanning Kjetil Skare Hedmark fylkeskommune Innledning Ved hjelp av flybåren laserskanning kan man lage detaljerte digitale terrengmodeller, hvor kulturminner som gravhauger, fangstgroper og hulveier vises med stor tydelighet selv i områder dekket av skog og Norge er nå i ferd med å bli skannet. Ca km 2 av Norges km 2 er allerede skannet, og nye arealer skannes hver sommer. Dette gir fantastiske nye muligheter for norsk arkeologi. Hedmark fylkeskommune har siden 2005 arbeidet med data fra flybåren laserskanning. De første årene i det NIKU-ledete prosjektet Flybåren laserskanning og registrering av kulturminner i skog, og siden vinteren 2007/2008 er slike data brukt i den løpende forvaltningen. Metoden har sine begrensninger og utfordringer, men først og fremst gir den nye muligheter. Det er grunn til å tro at bruk av data fra flybåren laserskanning på sikt vil bli relativt vanlig. Det kan derfor være nyttig å kjenne til metoden, viktige begreper, og hva som skal til for å få detaljerte terrengmodeller. Det er også viktig å kjenne metodens begrensninger og utfordringer. Begreper Metoden er i ferd med å bli et kjært barn med mange navn. Doneus og Briese (2006) kaller metoden Airborne laser scanning (ALS), som igjen er oversatt til norsk og brukt i den begrensede norske litteraturen om temaet: flybåren laserskanning (FLS) (Risbøl et al. 2007b). Noen foretrekker Laser Detection and Ranging (LADAR) (Campbell 2002:237), men den oftest benyttede betegnelsen i engelskspråklig litteratur ser ut til å være LIDAR (Light Detection and Ranging). Jeg velger å fortsette den etablerte praksisen i norsk litteratur og bruker FLS. Flybåren laserskanning er et navn som gir den enkleste forklaringen på hva metoden går ut på, selv om det i enkelte tilfeller brukes helikopter i stedet for fly. Det vil være mer presist å omtale selve instrumentet som brukes til å sende ut laserpulsene, og omsette returtiden til avstand, for et LIDAR-instrument. LIDAR-instrumenter brukes imidlertid i langt flere sammenhenger enn til innhenting av terrenginformasjon, for eksempel i fartskontroller. I litteraturen om FLS brukes det mange forkortelser. Det benyttes blant annet uttrykk som DEM (digital elevation model/digital elevasjonsmodell) som igjen kan deles inn i DSM (digital surface modell/digital overflatemodell) som viser overflaten på det som er skannet, og DTM (digital terrain model/digital terrengmodell), hvor det er terrenget, uten hus og trær, som vises. Det er først og fremst digitale terrengmodeller som er nyttige for arkeologisk bruk, ettersom det er i terrengmodellene at forstyrrende elementer som hus og vegetasjon er renset bort. 101

108 Primitivetider årgang Figur 1. Stor røys med plyndringsgrop i overkant av røysfelt. Kommerstad, Ringsaker. Figur 2. (h) Illustrasjon FLS. Innsamlingsmetode LIDAR- instrumentet består blant annet av en kraftig laser som sender ut nærinfrarødt lys, og en sensor som registrer returen til det lyset som reflekteres tilbake etter å ha truffet et objekt. Fordi lysets hastighet er en kjent faktor, kan instrumentet måle avstanden til objektet ved å ta tiden det tar fra en laserpuls sendes ut, til rester av laserpulsen reflekteres tilbake til sensoren. I den tidligste bruken av FLS, på 1960-tallet, ble laseren brukt til å måle atmosfæriske forhold til bruk i meteorologien (Campbell 2002:237). De første gangene instrumentet ble rettet mot bakken, ble målingene brukt til å skape en profil av markoverflaten i en enkel linje under flyet (Campbell 2002:237). I dag utføres terrengoppmålingene ved at LIDAR-instrumentet sender ut opp til laserpulser i sekundet, mot et oscillerende eller roterende speil. Speilet sprer pulsene ut på en linje på tvers av flyets fartsretning. Dermed dekker målingene en flate, i stedet for en linje. Selv om lyset i laserpulsen er svært samlet, vil det spre seg noe på veg ned mot bakken. Diameteren på lysstrålen som treffer bakken kalles laserens fotavtrykk. Fotavtrykkets størrelse vil variere med flyhøyden, men vil ofte ha en diameter på mellom 15 og 60 cm under vanlig bruk (Sapeta 2000:1). Fordi laserpulsen sprer seg noe på vegen ned mot bakken, vil deler av lyset i en puls kunne treffe vegetasjon, som for eksempel tretopper, mens andre deler av lyset i samme laserpuls vil kunne nå helt ned til bakken, før det reflekteres. Sensoren som registrerer det reflekterte laserlyset er i stand til å registrere flere refleksjoner fra samme laserpuls. Hver og en av de ulike returene blir angitt som et punkt med en x, y og z koordinat, og en verdi for intensiteten til returen. Terrengmodellene kan genereres ved at man kun bygger modellen på punkter som, etter en filtrering og klassifiseringsprosess, defineres som siste retur eller bakketreff. Arkeologisk bruk Arkeologisk bruk av FLS-data kan deles inn i to hovedgrupper: påvisning av kulturminner og landskapsanalyse (de Boer et al. 2008:79). For å kunne påvise kulturminner, må terrengmodellen være mest mulig detaljert, mens for å lage terrengmodeller for landskapsanalyse, holder det med langt mindre detaljeringsgrad. Nøyaktigere terrengdata og gode 3D analyseverktøy vil danne bedre grunnlag for landskaps- / romlig analyse. I et eksempel fra Nederland viser de Boer et al. (2008) at man kan oppdage terrengformasjoner, som gamle elveleier og små forhøyninger i landskapet, som vanlige kart ikke har fanget opp. Dermed kan man rekonstruere et 102

109 Kjetil Skare Som lys fra oven historisk landskap med bosetningsområder, fordi man i større grad klarer å oppdage de elementene som er vesentlige for tolkningen av landskapet. I norsk sammenheng kan man se for seg at FLS-baserte terrengmodeller kan danne et godt grunnlag for å spore potensielle steinalderlokaliteter. Programvaren man bruker til å vise terrengmodellen med har gjerne en funksjon for å heve havnivået. Dermed kan man i en detaljert terrengmodell finne områder som tidligere var viker med gode havneforhold og med flater som egnet seg til bosetning. Selv om man kan gjøre dette på bakgrunn av eksisterende kartdata, er det grunn til å tro at FLS-baserte terrengmodeller vil gi et bedre grunnlag på grunn av bedre nøyaktighet. Det er likevel muligheten til å oppdage kulturminner direkte i terrengmodellen som er det revolusjonerende nye med metoden, og da må man ha mest mulig detaljerte terrengmodeller. Dette er hovedfokus i resten av artikkelen. Detaljerte terrengmodeller Under vanlig arkeologisk registrering ser man etter både store og små former i terrenget, og slik er det også i de digitale terrengmodellene. For å fange opp relativt små formasjoner, er man avhengig av at terrengmodellene er detaljerte. For å oppnå gode, detaljerte terrengmodeller må man ha god nøyaktighet (minimum god relativ nøyaktighet) på dataene, høy tetthet av målepunkter, og vite at det faktisk er bakken som er representert i modellen og ikke lav vegetasjon, eller andre forstyrrelser. Nøyaktighet Dagens LIDAR-instrumenter brukt til FLS opererer med en relativ nøyaktighet på 2 til 4 cm horisontalt og vertikalt. For at dataene skal kunne brukes som grunnlag for produksjon av kartdata, må imidlertid dataene ha en god absolutt nøyaktighet. For å oppnå dette er det installert en GPS og en INS (inertial navigation system) sammen med LIDAR-instrumentet i flyet. INS består av en pc, avanserte gyroskoper og et Figur 3. Illustrasjon av punktsky. aksellerometer. Til forskjell fra GPS er INS et internt system som, bare det får oppgitt utgangspunktet, klarer å holde rede på hvor flyet befinner seg ved hjelp av de ulike bevegelsessensorene. Ved hjelp av korreksjonspunkter/flater i terrenget, kan man ved FLS oppnå en absolutt nøyaktighet på hvert enkelt punkt i størrelsesorden noen få cm (se eksempelvis Terratec 2005), selv om man normalt opererer med nøyaktighet på desimeter nivå. Tetthet Hvor høy oppløsning på dataene man trenger, avhenger av hva dataene skal brukes til. I Norge skannes store arealer hvert år i regi av Geovekst, med en oppløsning på ca 0,7 pkt pr m 2, også kalt DTM 20 (Digital terrengmodell med 0,5-1,0 pkt/m 2 og en middelfeil per pkt mindre enn ±0,2 meter). I enkelte områder, der en av partene i Geovekst har behov for bedre nøyaktighet enn DTM 20, bestilles det DTM 10. DTM 10 tilsvarer mellom 1 og 5 pkt pr m 2. Danmark ble skannet i 2008 med en tetthet på 0,75 punkt pr m 2 (1,5 m grid), og Sverige er i ferd med å skannes med 0,5 pkt pr m 2. Punkter pr m 2 angir antallet angitte bakketreff, etter filtreringen av data. Felles for disse skanningene er at de først og fremst er foretatt for å skaffe detaljerte og nøyaktig høydedata, ikke for å finne kulturminner. Størrelsen på kulturminnene og i hvilken grad de skiller seg ut fra omliggende terreng, er avgjørende for hvor mange punkter pr m 2 man har bruk for. Den norske standarden DTM20 kan i heldige tilfeller gi et godt grunnlag for tolkning av terrengmodellen. Eksempelvis vil en sirkel med en diameter på 14 m kunne inneholde

110 Primitivetider årgang Figur 4. Kullgrop i relieff, basert på DTM20-data. Figur 5. Sirkel på ca 14 m i diam med treff rundt samme kullgrop. målepunkter med 0,7 pkt pr m 2. En kullgrop på en flat furumo vil, under slike forhold, kunne framtre tydelig (se fig. 4 og 5). Den generelle erfaringen er likevel at DTM20 dataene gir så grove terrengmodeller at svært mange av kulturminnene som kunne ha blitt fanget opp, ikke vises. Få utsendte laserpulser fra flyet, øker sjansen for at man får større flater som må interpoleres. Det vil si områder hvor man ikke får noen bakketreff, og at programvaren som brukes til å behandle dataene må beregne en flate basert på de omliggende punktene. Groper og hauger blir dermed visket ut. Dersom man skal skanne et område med den hensikt at dataene skal brukes til å registrere kulturminner, bør derfor oppløsningen være langt høyere enn DTM20. Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), som er de som arbeider mest med FLS og arkeologi i Norge, bruker mellom 5 og 12 pkt pr m 2 (pers. med. Ole Risbøl). Med dagens LIDAR-instrumenter ligger ikke begrensningen i teknologiens kapasitet. Høyere oppløsning er imidlertid kostnadsdrivende. En oppløsning på 10 pkt pr m 2 vil normalt koste 3 til 5 ganger mer enn 1 pkt pr m 2. Dette er selvfølgelig en begrensende faktor. Det er derfor viktig å søke samarbeidspartnere som kan dele på kostnadene. I Norge er det Geovekstsamarbeidet som er arenaen for samarbeid om FLS. Det er Statens kartverk som er sekretariat for Geovekst, og Statens kartverk er organisert under Miljøverndepartementet, slik kulturminnevernet også er. Det bør derfor være gode muligheter for norsk arkeologi og kulturminnevernet generelt til å øve påtrykk for å høyne oppløsningen på den generelle skanningen. Filtrering Det hjelper ikke å skanne med høy oppløsning, om man ikke kan stole på at de punktene som blir brukt i terrengmodellen faktisk representerer bakketreff. Selv om man bare benytter seg av siste retur fra en laserpuls, kan man ikke være sikker på at den stammer fra bakken. Returen kan stamme fra et hustak, en bil, eller vegetasjon som var så tett at laserpulsen ikke greide å trenge igjennom. Punktene må klassifiseres. Prosessen med å skille bakketreff fra øvrige treff i kategorien siste retur kalles filtrering av dataene. Det er utviklet flere ulike måter å filtrere data på. I bunnen for disse algoritmene ligger det en definisjon av hvor stor vertikal avstand man tillater innenfor en gitt horisontal avstand (terskelverdi). Barstad (2002:5) beskriver en vanlig filtreringsprosess ved at man bygger en grov terrengmodell på bakgrunn av de laveste punktene innenfor et stort vandrende vindu. Alle punkter med et for stort høydeavvik til denne 104

111 Kjetil Skare Som lys fra oven Figur 6. Figur 7. Innenfor figur 6 og 7 finnes det tre jernvinneanlegg fra yngre jernalder/tidlig middelalder (røde), ei sirkulær liggemile (lys grå) og 11 kullgroper (mørk grå). Dette området ligger kun 1 km fra den tydelige kullgropa på fig. 4. I området fig. 6 vokser det noen grantrær innimellom furutrærne, mens det i området fig. 4 kun er åpen furumo. Erfaring tilsier at grantrærnes beskaffenhet, med mange greiner og de største greinene nederst mot bakken, kan være årsaken til at laserpulsen ikke har nådd helt ned til bakken, og opp igjen til sensoren. Dette har igjen ført til at kulturminnene ikke er fanget opp på figur 6. modellen blir så filtrert bort. Deretter blir en ny høydemodell etablert innenfor et mindre vindu, og prosessen gjentas. Terskelverdiene bestemmes av den som gjennomfører filtreringen, og må variere med terrengtype. Filtreringen av dataene er avgjørende for et godt resultat, og det forskes på ulike måter å gjøre det på. Mer avanserte algoritmer utfører vekting av punktene (Briese et al. 2002), tar hensyn til intensiteten til det reflekterte signalet (Yunfei et al. 2008) eller bruker utstrekningen i tid på den enkelte refleks (echo width) ved full-waveform flybåren laserskanning (Doneus et al. 2008). Ved utprøving av full-waveform FLS har man klart å filtrere bort flere av punktene som er klassifisert som siste retur, men som likevel ikke er bakketreff, enn det man kan ved bruk av konvensjonell FLS (Doneus et al. 2008). Dette har blant annet resultert i at man har klart å filtrere vekk kvisthauger på skogbunnen. Disse kvisthaugene er rester etter hugst, og kan være forstyrrende ved tolkingen av en terrengmodell. Slike kvisthauger er vanlig forekommende i dataene vi har arbeidet med i Hedmark, og de kan være en feilkilde ved tolkning av for eksempel mulige røysfelt. Figur 8 viser hvordan terrengmodellen kan bli seende ut når det er brukt hogstmaskin i et røysfelt like før det ble skannet. Full-waveform er ikke i vanlig bruk på grunn av den store datamengden dette genererer. I tilfeller med kvisthauger etter hugstmaskin kan det derfor være nyttig å sammenlikne med samtidige flyfoto, for å få en sikrere tolkning av terrengmodellen (se fig. 8 og 9). Vegetasjon som laseren trenger igjennom blir fjernet ved at man kun tar i bruk punktet fra siste retur. For øvrig vegetasjon og bygninger blir det beregnet en overflate med bakgrunn i de omliggende punktene (interpolasjon). Men filtreringen fjerner ikke nødvendigvis bare uønskede/forstyrrende elementer, man kan risikere at også kulturminner blir filtrert bort. Kulturminner som, på samme måte som lav vegetasjon, medfører relativt store høydeforskjeller innenfor korte horisontale avstander, vil normalt bli filtrert bort. Dette kan for eksempel være steinringer og bautasteiner. Dersom skanningen har vært tilstrekkelig tett, 105

112 Primitivetider årgang Full-waveform FLS Forskjellen mellom full-waveform FLS og vanlig/konvensjonell FLS ligger i at sensoren som registrerer returene fra laserpulsen er forbedret. De eldre konvensjonelle typene kan kun registrere et begrenset antall returer fra samme laserpuls, og de har problemer med å skille mellom returer som kommer for tett. Dersom en laserpuls både reflekteres fra en busk som er ca 1,5 m høy og bakkenivå ved den samme busken, vil disse returene treffe sensoren med så kort mellomrom at sensoren vil registrere det som en enkelt retur. Denne returen vil registreres som et punkt som ligger midt i mellom de to returene, altså ca 0,75 m over bakken. Sensoren i en full-waveform FLS er i stand til å skille mellom returer som ligger mye nærmere hverandre i tid. Den registrerer også utstrekningen til den enkelte returen i tid og hvordan intensiteten varierer i løpet av en enkelt retur. Den vil derfor gi et bedre grunnlag for å danne korrekte terrengmodeller (Doneus et al. 2008). vil målepunktene som representerer disse kulturminnene finnes i datasettet. I de tilfeller man vet hvor kulturminnene er og hvor de befinner seg i områder uten busker eller trær, er det ikke vanskelig å hente dem fram i en terrengmodell (se fig. 10). I tilfeller der kulturminnene er omgitt av lav vegetasjon, eller at man ikke vet om dem på forhånd, vil det være langt mer utfordrende. Det er mulig at det på sikt kan søkes løsninger med filtreringsmetoder som bruker intensiteten som en faktor. I dag leveres dataene ferdig filtrert og klassifisert av selskapet som skanner. På sikt bør det satses på å utvikle programvare for filtrering av data, som kan håndteres av arkeologene selv. Utfordringer Risbøl (2009:211) fremhever vegetasjon som den viktigste utfordringen for flybåren laserskanning. I norsk sammenheng er det vist at lave busker utgjør en stor utfordring. Dette kan både henge sammen med laserpulsens mulighet til å finne en åpning ned til bakken og opp igjen, men også LIDAR-instrumentenes evne til å skille mellom returer fra samme puls, som kommer svært nære hverandre i tid. Doenus et al. (2008:2) har påpekt at grensen for å skille mellom to ulike returer er i størrelsesorden 1,5 m. Er vegetasjonen lavere enn dette, vil ordinære LIDAR-instrumenter kunne blande flere returer, og definere et punkt midt i mellom som siste retur. I en engelsk studie (Crow et al. 2007) har man gjort en særskilt vurdering av ulike vegetasjonstypers innvirkning på FLS. I studien deler de inn et skogsområde i områder med ulik vegetasjonsporiøsitet (vegetation porosity). Studien konkluderer med at man i forkant av et prosjekt hvor man vurderer å bruke FLS, bør foreta en vegetasjonskartlegging for å vurdere hvor stor gjennomtrengningsevne man kan regne med at laseren vil ha. Denne vurderingen kan også brukes når man sitter og tolker dataene i etterkant for å vurdere i hvilken grad dataene gir et detaljert bilde av markoverflaten (Crow et al. 2007:251). Crow et al. (2007:251) ser på utviklingen av full-waveform LIDAR, som en mulighet til bedre å kunne takle utfordringen med lav vegetasjon. Full-waveform LIDAR sin styrke er at den kan skille mellom ulike returer med langt mindre avstand i tid. Den omsetter ikke bare returen til et punkt med en intensitetsverdi, men dokumenterer den enkelte returens utstrekning i tid. En annen utfordring er selve tolkningen av terrengmodellene. Selv når man er ute i felt kan det være vanskelig å bestemme om en haug i terrenget er et gravminne, eller om et søkk er en menneskeskapt grop, uten å gjøre et inngrep for å få hjelp til tolkningen. På samme måte, men 106

113 Kjetil Skare Som lys fra oven Fig. 8 Bilde av terrengmodell fra Røysfelt på Vinju, Ringsaker. Figur 9. Flyfoto tatt samtidig med laserskanningen som fig. 10 bygger på. Det framkommer tydelig hvor skogen er hugget, og dermed hvor kvisthauger kan forventes å forekomme i terrengmodellen. i langt større grad, er det en utfordring å tolke strukturer i en digital terrengmodell. De Boer et al. (2008) skiller mellom ekspertsøk og automatisk mønstergjenkjenning som metoder for påvisning av lokaliteter. Med ekspert-søk menes at en arkeolog ser over en terrengmodell på jakt etter mønstre, groper og hauger, som kan være kulturminner. Ut over de faktorer som er nevnt ovenfor (nøyaktighet, tetthet og filtrering) vil metodens vellykkethet avhenge av ekspertens kunnskap om hvordan ulike kulturminner tar seg ut i terrenget, programvarens egnethet til å framstille terrengmodeller, og ekspertens kunnskap om bruken av programvarens ulike muligheter for å fremheve de strukturene man leter etter (de Boer et al. 2008). Automatisk mønstergjenkjenning er en metode for å lete igjennom store mengder data på en kostnadseffektiv og strukturert måte (de Boer et al 2008: 80). De Boer et al. viser et eksempel der automatisk mønstergjenkjenning er utført på en 3D terrengmodell, for å påvise gravhauger. De Boer et al. opplyser at Almost all known burial mounds where trace[d] (2008: 81). Det opplyses imidlertid ikke hvor mange Figur 10. Figur 11. Figur 10 og 11 viser det samme utsnittet over tolvsteinsringen på Smedstadsletta i Ringsaker. Figur 11 viser terrengmodellen renset for vegetasjon, slik den normalt brukes av arkeologer. Figur 10 viser en overflatemodell bygget på bakketreff og punkter klassifisert som annet. Fig. 10 viser at ti av tolv steiner er godt synlige på modellen. En av steinene vises ikke fordi den er dekket av et tre (høyre), mens den steinen som står nærmest vegen til venstre sannsynligvis ikke er truffet av laserpulsene. Dette eksemplet viser at kulturminner kan bli filtrert vekk dersom de overskrider de gitte terskelverdiene. 107

114 Primitivetider feilaktige påvisninger søket ga, eller hvor stort område søket ble prøvd ut på. I prosjektet Flybåren laserskanning og registrering av kulturminner i skog ble det gjort et enkelt forsøk på mønstergjenkjenning av kullgroper på manipulerte bilder (2D) av terrengmodellene (Risbøl et al. 2008:34-40). Ved å sette en lav terskelverdi for likhet, vil svært mange av kullgropene fanges opp av den automatiske mønstergjenkjenningen, men i tillegg vil man få så mange treff på strukturer i bakken som ikke er kullgroper, at metoden blir meningsløs. Ved å justere terskelverdien høyere reduseres antallet falske påvisninger, men til gjengjeld blir det flere kullgroper som ikke blir påvist. Ved hjelp av template matching, hvor terskelverdien var slik at ikke alt for mange falske påvisninger oppsto, påviste den automatiske mønstergjenkjenningen 31 kullgroper, hvorav 27 var faktiske kullgroper. Totalt var det 67 kullgroper i testområdet. Det gir en treffprosent på ca 40. Automatisk mønstergjenkjenning har med andre ord en lang vei å gå før den kan være til nevneverdig hjelp i forkant av et ekspert-søk. Begrensninger Den viktigste begrensningen til FLS i arkeologisk bruk, er at den ikke kan brukes til å påvise kulturminner som ikke synes på markoverflaten, enten som forsenkninger eller forhøyninger. Åpne steinalderlokaliteter eller bosetningsspor i dyrket mark vil derfor under normale omstendigheter ikke kunne fanges opp av FLS. Men begrensingen ligger også i at et kulturminne, som i utgangspunktet vises i form av en forsenkning, eller haug, må skille seg ut fra naturlige forsenkninger eller hauger i samme område for at de skal kunne anerkjennes. En enkeltliggende uregelmessig formet slagghaug vil ikke være mulig å anerkjenne i et småkupert landskap med mange naturlige tuer og rotvelter. Dette er den viktigste årsaken til at FLS ikke kan erstatte registrering i felt. Erfaringer fra bruk av FLS i Hedmark årgang I Hedmark fylkeskommune har man brukt terrengmodeller bygget på data fra FLS i forvaltningen siden årsskiftet 2007/2008, da fylkeskommunen fikk tilgang til et datasett som dekket E6-traseen gjennom Hamar og Ringsaker kommuner. Erfaring med bruk av FLS var bygget opp gjennom deltagelse i det NIKUledete prosjektet Flybåren laserskanning og registrering av kulturminner i skog i perioden Basert på de erfaringer som er gjort, vil jeg dele inn bruken av FLS i følgende områder: Registrering av nye, hittil ukjente kulturminner. Korreksjon av kjente kulturminner med upresis kartfesting. Miljøovervåking Rekonstruksjon av tapte kulturminner Formidling Registrering av hittil ukjente kulturminner Selv med de begrensningene som er nevnt er det ingen tvil om at metoden åpner for fantastiske nye muligheter. Det mest iøynefallende med metoden, i tillegg til muligheten til å fjerne vegetasjonen, er muligheten til å sitte inne på kontoret og kunne saumfare/registrere store områder på kort tid. Da Hedmark fylkeskommune fikk tilgang til E6-dataene og data fra Elverum/Solørområdet, ble det med bare noen få timers søk på kontoret oppdaget svært mange uregistrerte kulturminner, herunder fire nye gravfelt, et stort antall røysfelt, svært mange kullgroper og flere nye fangstanlegg. Det ble raskt klart at mengden nye sannsynlige kulturminner var så stor at det ikke ville la seg gjøre å kvalitetssikre og legge dem inn i Askeladden innenfor rammene til den daglige saksbehandlingen. Dataene benyttes derfor fra sak til sak, sammen med andre kilder. 108

115 Kjetil Skare Som lys fra oven Hvor Hva Ant. På DTM en før felt Ant. reg. i felt Heradsbygda Kullgroper/fangstgroper 18/ 21 % 86 Vinju Grav- og rydningsrøyser 8/ 29 % (i den delen med skog) 28 Starmoen Kullgroper og jernvinne 18 (Hvorav 2 feil) (dvs 80 %) 20 Tabell 1. Erfaringstall fra hedmark fylkeskommune. Hvor mange av kulturminnene som fanges opp av FLS varierer mye. I pilotprosjektet Flybåren laserskanning og registrering av kulturminner i skog klarte man i det beste tilfellet å påvise hele 85% av kullgropene i et testområde (Risbøl et al. 2007a:12). Erfaringstall fra Hedmark fylkeskommune viser at prosentandelen av kulturminner som påvises i terrengmodellen i forkant av feltarbeidet varierer svært mye. Denne variasjonen kommer både av at kulturminnene er mer eller mindre tydelige i felt, men også vegetasjon og tettheten på laserpulsene spiller en vesentlig rolle. Noen eksempler: Mens både Heradsbygda og Starmoen er skannet med ca 0,7 pkt pr m 2 (DTM20) er Vinju dekket av E6-skanningen, og har derfor en oppløsning på rundt 4 pkt pr m 2. I Heradsbygda varierer vegetasjonen noe, men der er først og fremst furumo. På Vinju er det voksen granskog, mens det på Starmoen var åpen furumo. I Heradsbygda er mange av fangst- og kullgropene så små at de også er vanskelige å se i felt. Prosentandelen påviste kulturminner varierer veldig, og i to av de tre ovenfor nevnte tilfeller er resultatet ikke imponerende. Det viktige i en forvaltningssak er likevel ikke at metoden skal fange opp alle kulturminnene, men at den viser at det finnes uregistrerte kulturminner i området. Om man kan stole på en terrengmodell som ikke viser noen kulturminner (negative data) avhenger av oppløsningen på dataene, terrengets beskaffenhet og kulturminnene som kan forventes i området. Dersom man har en terrengmodell som bygger på FLS-data med 2 pkt pr m 2 eller bedre, i et område i Østerdalen hvor man i hovedsak kunne forvente å finne fangstgroper og kullgroper, kan man sannsynligvis tillegge modellen stor utsagnskraft. Dersom det ikke er fanget opp en eneste fangstgrop eller kullgrop, er det ganske sannsynlig at det ikke er noen i området. Dersom det vises et begrenset antall groper i området, må man derimot påregne at det er flere. Stedfesting av kjente kulturminner Figur 12 illustrerer hvordan terrengmodellen kan brukes til å korrigere stedfestingen til tidligere registrerte kulturminner. Nålene viser punktene som er angitt i Askeladden, og sirklene viser hvor kullgropene egentlig er plassert. I tillegg vises det to sikre groper oppe til venstre som ikke er registrert, noe som viser hvor stor fordel registrantene kunne ha hatt av disse dataene, om de hadde vært tilgjengelig før registreringen. I dette tilfellet er det også ei grop midt på bildet, som ligger så langt unna markøren at det kan være ei uregistrert grop, og at gropa som markøren egentlig viser til, ikke er fanget opp av skanningen. Mens dagens arkeologiske registreringer foregår med GPS, er de aller fleste eldre registreringer i Askeladden foretatt uten slike hjelpemidler. Av og til kan avvikene mellom tidligere antatt stedfesting, og faktisk stedfesting være så store at det kan være vanskelig å finne igjen kulturminnet. For fylkeskommuner som har som mål å kvalitetssikre gamle registreringer i Askeladden, kan FLS gi betydelig effektivisering om dataene er gode nok. Miljøovervåking Stortingsmelding nr. 16 ( ) Leve med kulturminner framhever miljøovervåking 109

116 Primitivetider årgang Figur 12. FLS brukt til korrigering av geometrien til tidligere registrerte kulturminner. Nål = stedfesting i Askeladden. Sirkel = faktisk plassering. som en viktig bærebjelke i en kunnskapsbasert forvaltning av kulturminner og kulturmiljøer. FLS vil egne seg godt til bruk i miljøovervåking. I og med at alle forsenkninger og hauger av en viss størrelse dokumenteres, vil man på terrengmodellene kunne påvise kjørespor i utmark, små private grustak og andre terrenginngrep som har betydning for kulturlandskapet. Fordi metoden også fanger opp skog, kan man Figur 13. Gravhaug på Seberg i Ringsaker kommune, før den ble fjernet. Ekvidistanse: 10cm. måle høyden på trærne, og på den måten måle gjengroing av kulturlandskaper. Fylkesmannen i Oppland er i ferd med å prøve ut FLS i en slik sammenheng (pers. med. Stig Horsberg). Rekonstruksjon av tapte kulturminner I Hedmark har vi også et eksempel på at FLS kunne ha blitt brukt til å rekonstruere en tapt gravhaug. I 2007 ble en gravhaug ødelagt i forbindelse med et steinbrudd. Hverken den ødelagte gravhaugen, eller de øvrige gravminnene på gravfeltet var kjent for kulturminneforvaltningen. Da det ble foretatt en gjennomgang av terrengmodellene av områdene rundt E6 gjennom Ringsaker kommune, var dette et av de ukjente gravfeltene som ble oppdaget. Skanningen av området var foretatt i 2005, mens gravminnet fortsatt var intakt. Skanningen viser at gravhaugen har hatt en diameter på ca 22 m, og har vært mellom 1,5 m og 2 m høy (fig. 13 og 14). En sirkel med en diameter på 22 m har en grunnflate på ca 380 m 2. På denne gravhaugen, inkludert sikringssonen, har vi 646 målepunkter med svært god nøyaktighet. Disse dataene hadde egnet seg 110

117 Kjetil Skare Som lys fra oven Figur 14. Profil gravhaug på Seberg i Ringsaker kommune, før den ble fjernet. godt til å rekonstruere kulturminnet, dersom det hadde blitt løsningen i denne saken. Formidling Hedmark fylkeskommune har ikke selv fått tatt i bruk de digitale terrengmodellene i formidlingssammenheng. Et godt eksempel på bruken av FLS-baserte terrengmodeller til formidling kan man imidlertid finne på Wessexarchaeology sin nettside (Goskar 2007). Her vises Stonehenge og andre kjente kulturminner i simulerte overflygninger. Dette er et eksempel til etterfølgelse, og det kunne vært spennende å gjøre det samme med for eksempel våre bygdeborger eller andre kulturminner med tydelige topografiske karakteristika. Avslutning Norge skannes fra lufta, og hver sommer samles det nye data som kan få stor nytteverdi for arkeologisk forvaltning, formidling og forskning. For å kunne utnytte dataene maksimalt er det nødvendig at arkeologer opparbeider seg en forståelse for metoden, dens begrensninger, utfordringer og muligheter. Arkeologiens bruk av FLS er fortsatt i en tidlig fase, og ytterligere forskning på området er nødvendig. Teknologien har kommet langt, og verken tilstrekkelig nøyaktighet eller tetthet begrenses av utstyret. Her er det heller økonomiske begrensninger som er utfordringen. Med hensyn til filtrering, er det mulig at det fortsatt er gode utsikter til ytterligere forbedring, ikke minst vil full-waveform FLS kunne bedre detaljgraden etter filtrering. FLS kommer til å bli et svært nyttig supplement til de øvrige kildene vi bruker i dag, og det er viktig at FLS brukes sammen med flyfoto, gamle kart, Askeladden og andre arkivopplysninger for at metoden skal implementeres i arkeologien på en god måte. Fordi FLS kan brukes til kartfesting/registrering av nye, hittil ukjente kulturminner, korreksjon av kjente kulturminner med upresis kartfesting, miljøovervåking og eventuelt rekonstruksjon av tapte kulturminner, vil metoden få stor nytteeffekt for den regionale kulturminneforvaltningen. Man vil kunne få en oversikt over terrenget i planområdet, med en indikasjon om funn eller mangel på funn. Man vil også kunne få et overblikk og en kunnskap om kulturminner på utsiden av plan- eller tiltaksområdet. FLS-genererte terrengmodeller vil kunne danne grunnlag for konsekvensutredninger, og for små tiltak man velger å ikke befare, vil det være en ekstra forsikring mot tabber. All erfaring viser likevel tydelig at, selv om terrengmodellene har en svært stor nytteverdi, må man ut i felt for å tolke og kontrollere. Selv om Norge nå skannes, gjør oppløsningen som stort sett brukes i dag, DTM20, at skanningen har begrenset verdi for arkeologisk bruk. Statens kartverk er organisert under Miljøverndepartementet, slik kulturminnevernet også er. Arkeologer i Norge bør derfor ha gode muligheter til å øve påtrykk for å høyne oppløsningen på den generelle skanningen. Summary As Light from Above. An Introduction to Airborne Laser Scanning. With data from airborne laser scanning (ALS) it is possible to create digital terrain models with such detail and accuracy that several types of cultural remains 111

118 Primitivetider are possible to identify, even in areas covered with forest. ALS has thus great potential for archaeological use. The use of ALS is rapidly increasing and it is therefore useful for archaeologists to know the method; how it functions, its advantages as well as its weaknesses and limitations. As a means to improve the method, this article discusses the need for better filtering of the data and the use of full-waveform ALS. Based on experience from the use of data from ALS the following categories of use are discussed: Survey and registration of previously unknown cultural remains. New georeferensing of previously registered cultural remains with inaccurate coordinates. Monitoring of cultural heritage sites. Reconstruction of lost monuments Litteratur Barstad, B Høgdekartlegging med laserskanning frå fly. Elektrosnisk dokument. Tilgjengelig fra: folk.uio.no/treiken/geo4530/kartdagar2002pr_ikf.pdf [Besøkt ] Briese, Ch., N. Pfeifer og P. Dorninger 2002 Applications of the robust interpolation for dtm determination. I Photogrammetric Computervision, R. Kalliany, F. Leberl, og F. Fraundorfer (red). s International Archives of Photogrammetry and Remote Sensing, Vol. XXXIV, 3A. Beijing. Campbell, J. B Introduction to Remote Sensing, Third Edition. The Guilford Press, New York Crow, P., S. Benham, B.J. Devereux og G.S. Amable 2007 Woodland vegetation and its implications for archaeological survey using LIDAR. Forestry 80(3): årgang Doneus, M., C. Briese, M. Fera og M. Janner Archaeological prospection of forested areas using full-waveform airborne laser scanning. Journal of Archaeological Science 35(4): Goskar, T The Stonehenge Landscape in3d. Tilgjengelig fra: computing/2007/11/15/stonehenge-landscape-3d [besøkt ] Risbøl,O Fugleperspektiv på kulturminner. Bruk av flybåren laserskanning i arkeologien. Viking 2009: Risbøl, O., A.K. Gjertsen og K. Skare 2006 Flybåren laserskanning og kulturminner i skog. Et pilotprosjekt. NIKU Rapport Miljøovervåking a Flybåren laserskanning og registrering av kulturminner i skog. Fase 2. NIKU Rapport b Flybåren laserskanning og kulturminner i skog. Ny teknologi i arkeologiens tjeneste. Kart og Plan 67: Flybåren laserskanning og registrering av kulturminner i skog. Fase 3. NIKU Rapport 22. Sapeta, K Have you seen the light? LIDAR Technology is Creating Belivers. Elektronisk dokument. Tilgjengelig fra: Have_You_Seen_Medres.pdf [Besøkt ] Terratec 2005 Rapport fra laserskanning av E6. Rapport LACGHE52/DTM Hedmark Yunfei, B., L. Guopingb, C. Chunxiang, L. Xiaowen, Z. Haoa, H. Qishenga, B. Linyana og C. Chaoyia Classification of lidar point cloud and generation of dtm from lidar height and intensity data in forested area. The International Archives of the Photogrammetry, Remote Sensing and Spatial Information Sciences. Vol. XXXVII. Del B3b, s Beijing. de Boer, A. G., W. N. H. Laan, W. Waldus og W. K. van Zijverden 2008 LIDAR-based surface height measurements: Applications in archaeology. I Beyond Illustration: 2D and 3D Digital Technologies as Tools for Discovery in Archaeology, B. Frischer og A. Dakouri- Hild (red.), s BAR International Series, vol. 1805, Archaeopress, Oxford. Doneus, M., og C. Briese 2006 Digital terrain modelling for archaeological interpretation within forested areas using full-waveform laserscanning. The 7th International Symposium on Virtual Reality, Archaeology and Cultural Heritage, M. Ioannides, D. Arnold, F. Niccolucci og K. Mania (red.), s VAST, Aire-La-Vill. 112

119 Tema: Faglig program Hvorfor faglig program? Isa Trøim og Kristine Johansen Riksantikvaren Bakgrunnen for faglig program Da Riksantikvaren 1. januar 2001 overtok dispensasjonsmyndigheten for automatisk fredete, arkeologiske kulturminner (Miljøverndepartementet 2000), var det et mål for direktoratet at håndteringen av dispensasjonsspørsmål skulle være kunnskapsstyrt og basert på tilgjengelig og oppdatert kunnskap om kulturminner. Ved årtusenskiftet fantes det ikke systematiske oversikter over gjennomførte utgravninger, verken hos Riksantikvaren eller ved de arkeologiske forvaltningsmuseene. Heller ikke oppdaterte og tilgjengelige data over kunnskapsstatus for ulike typer kulturminner eller geografiske regioner eksisterte. Dette ble sett som et nødvendig utgangspunkt for at kommende arkeologiske undersøkelser skulle være mer målrettet mot ny og utfyllende kunnskap om tidligere tider. Det var etter Riksantikvarens vurdering utvilsomt et behov for vitenskapelige program hvor hovedmålsettinger og prioriteringer for den arkeologiske virksomheten kom tydelig fram. Riksantikvaren ba derfor forvaltningsmuseene i 2001 om å utarbeide et faglig grunnlag (heretter kalt program) knyttet til utgravningsvirksomheten (Riksantikvaren 2001). Deler av de midlene direktoratet årlig kjøpte tjenester fra museene for, skulle brukes til dette. På møte i Samarbeidsutvalget for arkeologi (SAK) i april samme år ble faglige program diskutert under overskriften Faglig grunnlag for målretting av dispensasjonspolitikken (program). Med utgangspunkt i eksisterende kunnskapsstatus i ulike geografiske ansvarsområder, skulle museene i programmene vurdere og prioritere sine satsingsområder for de kommende tre årene. Programmene skulle bygge på data og kunnskap fremkommet gjennom arkeologiske utgravninger fra og med ikrafttreden av kulturminneloven i 1979 og frem til overføringen av myndighet til Riksantikvaren i Utarbeidelsen av de første faglige programmene Utarbeidelse av faglige program krevde økte ressurser utover de midler som var tilgjengelige over posten for kjøp av tjenester. I perioden bevilget derfor Riksantikvaren ekstra midler til de arkeologiske museene til dette arbeidet. Riksantikvarens midler skulle ikke fullfinansiere programmene, men være et tilskudd eller bidrag til museene og stimulere dem til å komme i gang. Ved utgangen av 2010 har Riksantikvaren bidratt med rundt 2 millioner kroner til faglige program ved museene. Museene har i tillegg brukt egne midler og ressurser i en ikke ubetydelig grad. I tillegg har Riksantikvaren finansiert egne faglige program, et for middelalder og to for undersøkelser i vassdrag, 113

120 Primitivetider hvorav de siste med betydelig egeninnsats fra forfatterne. Per i dag er seks faglige program ferdigstilt og publisert/offentlig tilgjengelige (NTNU Vitenskapsmuseet 2005; Aarrestad 2006; Glørstad 2006; Indrelid 2009; Larsen 2009; Tromsø museum u.å.). Fem program er under arbeid og forventes ferdigstilt i løpet av De ferdige programmene er svært ulike da museene har valgt forskjellig utforming og innhold i dem. Riksantikvaren har heller ikke ønsket å styre dette i detalj da museenes programmer er deres egne og ikke direktoratets. Likevel har det vært klart at Riksantikvarens økonomiske tilskudd ikke var ment til å utarbeide databaser over utførte utgravninger, men snarere til vurderinger og prioriteringer av problemstillinger basert på bl.a. en statusoversikt. Det bør imidlertid påpekes at noen av de eksisterende programmene likevel har mer karakter av en database/katalog over utførte undersøkelser innen ulike geografiske områder enn et faglig program der problemstillinger for fremtidige undersøkelser er det sentrale. Det er forventet at disse programmene ved en revisjon får et tydeligere fokus på hvilke problemstillinger museene ønsker å satse på fremover. Brukserfaring fra førstegenerasjonsprogrammene Arbeidet med faglig program var i første rekke museenes ansvarsområde og rettet inn mot utgravninger, men de skulle også ha relevans for fylkeskommunenes og Sametingets prioriteringer mht. registreringer og råd ved spørsmål om dispensasjon. Fylkeskommunene og Sametinget har i liten grad bidratt til museenes program, og så langt Riksantikvaren har erfart, refererer disse institusjonene sjelden til programmene i sine tilrådinger i dispensasjonssaker. I hvilken utstrekning de brukes i forbindelse med fylkeskommunens/sametingets øvrige arbeid, kjenner direktoratet ikke til. 1 Et ved Arkeologisk museum i Stavanger, et ved Bergen Museum, et ved Norsk Maritimt Museum samt to program hos Riksantikvaren, et for middelalder og et for arkeologiske undersøkelser i vassdrag i Midt- og Nord-Norge årgang Riksantikvarens intensjon var at de faglige programmene skulle revideres med jevne mellomrom, i utgangspunktet tenkt hvert tredje år. De skal ikke være statiske dokumenter, men endres i tråd med nye resultater og endrete faglige og samfunnsmessige prioriteringer. En revisjon av et program hvert tredje år er nok ikke realistisk, men hvor lang tid det bør være mellom hver revisjon, er noe man må komme tilbake til etter hvert som erfaring fra programmene samles opp. De faglige programmene skal fungere som bakgrunn for de råd og anbefalinger museene og fylkeskommunen/sametinget gir til Riksantikvaren ved søknader om dispensasjon. Riksantikvaren har siden 2001 fattet vedtak om dispensasjon for en rekke tiltak med vilkår om arkeologiske utgravninger. Tallene for de siste fem årene viser at det er fattet vedtak om dispensasjon i ca saker. I den samme perioden er det stilt vilkår knyttet til større eller mindre arkeologiske utgravninger i noe under 44% av sakene. I de saker der rådene er forankret i et faglig program tillegges dette betydelig vekt i avgjørelsen. Til nå har imidlertid programmenes ulike innhold og til dels manglende prioriteringer medført at det foreløpig ikke er utviklet gode nok rutiner for bruken av dem i saksbehandlingen. Faglige programmer framover Kulturminneforvaltningen må hele tiden ha fokus på kunnskapsstatus og kunnskapsbehov når det gjelder prioriteringer og avgjørelser, både på regionalt og nasjonalt nivå. Flere og bedre faglige program vil bidra til at en samlet kulturminneforvaltning står bedre rustet i dette arbeidet. Med faglige program vil også kulturminneforvaltningen bli mer forutsigbar i forhold til hvilke avgjørelser som vil bli fattet, ja eller nei til tiltak, og hvilke vilkår som i så fall vil bli stilt ved en dispensasjon. Avgjørelsene vil derved også bli bedre begrunnet, forstått og akseptert. Dette vil også være i tråd med Riksantikvarens Strategisk plan for forvaltning av arkeologiske kulturminner og kulturmiljøer , som har som mål å identifisere og videreutvikle 114

121 Trøim og Johansen Faglig program særlige satsingsområder innenfor fagområdet (Riksantikvaren 2011 in prep.). De faglige programmene skal bidra til en kunnskapsstyrt, tydelig og god forvaltning som igjen vil føre til en større interesse for arkeologi hos allmennheten. Dette vil komme både utgravnings-, forsknings- og formidlingsaktiviteten til gode. Litteratur Aarrestad, I Steinalderlokaliteter under vann i Norsk Sjøfartsmuseums forvaltningsområde. En behovsanalyse i forbindelse med utvikling av museets faglige program. Norsk Sjøfartsmuseum, Oslo. Glørstad, H Steinalderundersøkelser. Faglig program bind 1. Varia 61. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Oslo. Indrelid, S Arkeologiske undersøkelser i vassdrag. Faglig program for Sør-Norge. Riksantikvaren, Oslo. Larsen, J.H Jernvinneundersøkelser. Faglig program bind 2. Varia 78. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Oslo. Miljøverndepartementet 2000 Forskrift om endring av forskrift om faglig ansvarsfordeling innen kulturminnevernet m.v. herunder overføring av myndighet fra landsdels- og sjøfartsmuseene til Riksantikvaren vedtatt av Miljøverndepartementet 29. mai NTNU Vitenskapsmuseet 2005 Forskningsfokus. Faglig program for forvaltningsvirksomheten ved Vitenskapsmuseet NTNU Vitenskapsmuseet, Trondheim. Riksantikvaren 2001 Statsbudsjettet 2001, kapittel 1429, Post 21. Kjøp av tjenester ved forvaltningsmuseene foreløpig tildeling. Saksdok. nr. 2000/352 ED Riksantikvaren 2011 in prep. Strategisk plan for forvaltning av arkeologiske kulturminner og kulturmiljøer (Publiseres på Riksantikvarens nettsider) Tromsø Museum u.å. Faglig program for Tromsø Museum Universitetsmuseet Tromsø museum, Tromsø. 115

122 Primitivetider årgang 116

123 Tema: Faglig program Faglig program ved Kulturhistorisk museum, UIO Jernvinneundersøkelser Lars Stenvik NTNU, Vitenskapsmuseet, Trondheim Innledning Kulturhistorisk museum har i likhet med de andre arkeologiske museer i Norge, startet et arbeid med utarbeiding av faglige program for forvaltningsvirksomheten. Arbeidet med faglige program sammenfaller med Riksantikvarens ønske om en sterkere faglig plattform ved behandling av dispensasjonssøknader i utbyggingssaker. Riksantikvaren ønsker at faglige program skal legges til grunn ved utarbeidelse av prosjektplaner for lovpålagte undersøkelser. Dette er et ledd i målretting av virksomheten i erkjennelse av at datafangsten fra den omfattende forvaltningsvirksomheten til dels er uoversiktlig og på den annen side er svært viktig for den arkeologiske forskningen i Norge. Nesten all arkeologisk utgravningsaktivitet i landet er resultat av samfunnsutbygging der det ikke nødvendigvis er arkeologiens forskningsbehov som har lagt premissene. Material er blitt samlet inn og dokumentert som resultat av mange små og store utgravningsprosjekt. Dette materialet danner en mosaikk av kunnskap der hver brikke utfyller et større bilde. Noen brikker er større enn andre i dette spillet. Dette er brikker som har blitt til i noen av de største forvaltningsprosjektene man har hatt i norsk arkeologi. Disse store brikkene er viktige fordi de kan gi en større sammenhengende forståelse av et problemkompleks. Kulturhistorisk museum har i de siste par tiår gjennomført svært store forvaltningsundersøkelser som har satt institusjonen i stand til å utfordre dette materialets forskningspotensiale og ikke minst foreslå ytterligere forskningsbehov. Målretting av faglig satsningsområde Kulturhistorisk museum har valgt følgende satsningsområder for sitt faglige program: Steinalderen i Østlandsområdet, bebyggelse, gårdsutvikling og jordbrukshistorie i forhistorisk tid og middelalder, jernutvinning og fangst i jernalder og middelalder, samt bergkunst. Jernutvinning er altså en del av ett av de fire satsningsområdene, og Kulturhistorisk museum har latt Jan Henning Larsen skrive det faglige programmet for satsningen på dette feltet. Det er et naturlig valg: Larsen har vært en sentral person i svært mange store jernvinneprosjekt siden 1980-årene. Nå foreligger altså dette programmet i publikasjonen Jernvinneundersøkelser. Faglig program Bind 2. Varia 78, Den er på hele 249 sider og er et imponerende arbeid med fyldig dokumentasjon av kunnskapstatus innenfor museets distrikt samtidig som denne kunnskapen settes i relasjon til nasjonale og internasjonale forskningsarbeid. Kulturhistorisk museum kunne ha lagt et bredere perspektiv på utforskning av utmarksbruk, men har valgt å avgrense satsningen til å gjelde jernframstilling og kullproduksjon. Det henger sammen med at det er nettopp dette som har stått sentralt i de store forvaltningsprosjektene Kulturhistorisk museum har gjennomført: 117

124 Primitivetider Dokkautbyggingen (Larssen 1991), Rødsmoen (Narmo 1997) og Gråfjell (Rundberget 2007). I tillegg til disse store prosjektene har det vært flere andre prosjekter som har resultert i omfattende innsamling av dokumentasjon av jernframstilling innenfor museets distrikt, for eksempel i Telemark (Martens og Rosenqvist 1988), Valdres og Gausdal (Narmo 1996), Setesdal (Rolfsen 1992) og Hallingdalen (Bloch-Nakkerud og Lindblom 1994). Det faglige program har flere målsettinger: Det skal initiere forskning på bakgrunn av forskningshistorie, oppsummere kunnskapsstatus og faglige problemstillinger, men også gi grunnlag for en bedre styring og prioritering innenfor forvaltningsvirksomheten. Denne spissingen vil også kunne komme formidlingen til gode. Ikke minst vil programmet være en informasjonskilde for andre arkeologer. Boken er bygget opp av 6 hovedkapitler. I første kapittel gjøres det rede for hva jernframstilling etter blestermetoden er. Kildene til kunnskapen presenteres i form av skriftlige kilder, stedsnavn, slagg, ovnsrester i graver, barrer og emnesjern, smedgraver og eksperimentell arkeologi. Jernframstillingens kjemi og fysikk blir omtalt. Et underkapittel om trekullframstilling er også med. I kapittel 2 presenteres forskningshistorien mens kapittel 3 oppsummerer kunnskapsstatus for en del sentrale forhold omkring jernframstillingen i Sørøst-Norge. Kapittel 4 gir en omfattende fylkesvis kunnskapstatus for jernframstilling i museets ansvarsområde. Kapittel 4 drøfter behovene for fornyet forskning på området og fremmer forslag til forskningsoppgaver på museet. Siste kapittel er et haleheng med anbefalinger for praktisk feltarbeid og for forvaltningsrutiner. Jernvinneforskning årgang Det er ikke første gangen jernframstilling defineres som satsningsområde innenfor norsk eller internasjonal forskning. Allerede i mellomkrigsårene ble dette området gitt særlig oppmerksomhet av et samlet norsk arkeologimiljø (Stenvik 2003). Ved de ulike universitetsmiljøene har nettopp jernframstilling sporadisk vært viktige tema siden den gang. Man kan kanskje til og med snakke om at det har vært en nasjonal deling mellom universitetene med tanke på ulike fokus. Universitetet i Trondheim har i alle fall siden begynnelsen på 1980-tallet tatt et mer teknologisk ansvar mens Universitetet i Bergen har satset på etnoarkeologisk tilnærming. Universitet i Oslo har den lengste sammenhengende konsentrasjon om jernvinneforskning i landet og har etter tusenårsskiftet hatt en helt dominerende rolle på dette feltet. Ved siden av den museale forskningen av jernframstilling har også undervisningsinstitusjonene fattet interesse for feltet. Siden 1990-tallet er det avlagt flere hoved- og mastergradseksamener i arkeologi med jernframstilling som tema både i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Det er avlagt en Dr.philos eksamen i Tromsø (Jørgensen 2010) og det pågår et doktorgradsarbeid i Oslo (Bernt Rundberget). Interessen for jernframstilling har vært minst like stor i vårt naboland, Sverige, siden begynnelsen av 1900-tallet. Her er det i de senere år kommet en rekke avhandlinger med regionalt tilsnitt som har hatt stor innflytelse på norsk forskning (Serning 1979; Magnusson 1986; Hjärthner Holdar 1993; Englund 2002). Også dansk forskning har inspirert den norske jernframstillingsforskningen gjennom arbeid av Vagn Buchwald (1991), Olfert Voss (1991), Lars Nørbach (1998) og Henriette Lyngstrønm (2008). I et europeisk perspektiv er det fremfor alt Ronald Tylecote (1987) og Radomir Pleiner (2000) som har satt standard for forskning på jernframstilling. I langt mindre grad har norsk forskning om jernframstilling søkt inspirasjon fra finsk, baltisk og russisk område. Det skyldes nok delvis språkbarrierer men også mangel på forskningsinnsats i disse landene. Det er for eksempel forbausende lite som er undersøkt i finsk område (Jørgensen 2010:8). Når forskning om jernframstilling får en slik framtredende rolle i norsk arkeologi, så er det naturlig av flere årsaker. Vi har en særdeles 118

125 Lars Stenvik interessant samling av ulike framstillingsanlegg fra høyst ulike perioder og med klare regionale forskjeller. Like viktig er det at sporene etter denne virksomheten er så godt bevart i sammenligning med det som er vanlig ellers i Europa. I Norge og til en viss grad i Sverige, ligger jernframstillingsanleggene i skog og utmark som ikke har vært utsatt for dyrking eller annen virksomhet som har ødelagt sporene. Moderne skogsdrift er imidlertid en trussel som kan endre på denne tilstanden (Stenvik 1992). Her som ellers på mange områder er Sverige kommet lenger enn Norge. Kunnskapstatus Faglig program - jernvinne Jan Henning Larsen lar leserne ta del i omfattende resultat av arkeologiske undersøkelser i Kulturhistorisk museums ansvarsområde som altså er alle fylkene på Østlandet og Sørlandet. For lesere som er interessert i dette temaet, er det utrolig mye informasjon å hente. Her er alle kjente forekomster kartfestet, ovnstyper er dokumentert og layout på ulike anleggstyper vises. Det er utarbeidet fylkesvise kart som viser utbredelsen av kjente jernframstillingsanlegg og kullgroper, og det er laget kumulative dateringsdiagram som viser de store linjer i produksjonsintensitet. Det står stor respekt av dette arbeidet som krever en imponerende oversikt. Larsen har tidligere presentert foreløpige oversikter over jernframstillingen i eldre og yngre jernalder på Østlandet (Larsen 2003, 2004), men i det foreliggende faglige program blir fundamentet langt sikrere. Om man skal trekke fram noen av de framskrittene som er gjort innen jernvinneforskningen på Østlandet, så må undersøkelsene i forbindelse med etableringen av skytefeltet på Gråfjell nevnes. Aldri tidligere har man hatt muligheten til å foreta så omfattende undersøkelser av jernframstillingsplasser og kullgroper. Anlegg er blitt totalgravd og mange ulike hjelpevitenskaper er trukket inn (Rundberget 2007). Den store oversikten over jernvinneaktiviteten på Østlandet og Sørlandet viser noen tendenser som vekker oppsikt. I annen arkeologisk kontekst framstår vikingtiden som en periode som har brukt jern i stor skala både til våpen og redskap. Dette forbruket savner ekko på produksjonsplassene. Tvert imot framstår vikingtiden som en periode med relativt liten produksjon sammenlignet med middelalderen. Både merovingertiden og romertiden ser ut til å ha vært perioder med større aktivitet enn vikingtiden. Kulturhistorisk museum har etter hvert undersøkt så mange anlegg at man har oversikt over variasjon av ovnsteknologi over tid og mellom regioner. Dette gir grunnlag for refleksjoner over teknologiens samspill med ulike samfunnsforhold. I perioder må man ha produsert jern i et så stort omfang at det har krevd en betydelig organisering av så vel arbeidsoperasjonene som selve distribusjonen av jern. Det ville også være nødvendig med logistikk av nødvendige forsyninger til de som holdt på med arbeidet. Selv om det innsamlete materialet etter hvert er blitt stort, kan det enda stilles spørsmål ved om det er representativt. Innledningsvis i programmet er det pekt på at det aller meste av arkeologiske undersøkelser er styrt av utbyggingsplaner og at arkeologer for det meste løper foran gravemaskiner og redder informasjon. Det aller meste av norsk jord blir imidlertid aldri berørt av utbyggingsplaner. Det er derfor mulig at man ikke har truffet på viktige spor etter jernframstilling ganske enkelt fordi disse arealer har fått ligge i fred. I utredningen peker Larsen på noen slike muligheter. Østfold, Oslo og Akershus har svært få registreringer av jernframstillingsanlegg, og det kan skyldes at det ikke er lett systematisk etter slike spor eller at det ikke har vært utbyggingspress på aktuelle steder. På den annen side kan man hevde at alle disse fylkene er tett befolkede områder og noen burde ha funnet slike anlegg om det var mange av dem her. Det kan være en indikasjon på at funntomheten er reell. I tynt befolkede områder har det blitt oppdaget mange anlegg ved hjelp av spesielt interesserte personer. Et slikt område er Snertingdalen i Oppland der lokalhistoriegruppen har utført betydelige registreringer 119

126 Primitivetider (Larsen 2003, 2007). Mange clustre av registrerte jernframstillingsanlegg kan fortelle mye om registreringsinteresse blant lokalbefolkningen, men det betyr ikke nødvendigvis at området er enestående. Det fins mange slike eksempler på dette i Trøndelag. Kunnskapshullene Gjennom de arkeologiske undersøkelsene og registreringene har Kulturhistorisk museum etter hvert fått kunnskap om fysiske egenskaper ved jernframstillingsanleggene, men det er fremdeles uavklarte forhold ved prosessen. I utredningen pekes det på en rekke problemstillinger man bør fokusere på. Mange teknologiske spørsmål står ubesvarte. Hvilke ovnstyper finnes i de ulike regioner til ulik tid? Hvordan var driftskonseptet i de forskjellige ovnene? Dette er forhold man ikke uten videre kan finne gjennom en utgravning. Ole Evenstad har gitt en beskrivelse av en ovn og hvordan jernet skulle produseres i den på slutten av 1700-tallet (Evenstad 1999 [1790]). Vi vet ikke om dette driftskonseptet kan interpoleres til ovner av andre typer og på en annen tid. Organisatorisk er det et spørsmål om produksjonen var ment for eget bruk eller om det var ment for et videre marked. Larsen har på en enkel måte samlet alle spørsmål som kan stilles til jernvinna på denne måten. Når, hvordan, av hvem og for hvem. I tillegg kunne han også ha spurt hvor. Etter hvert foreligger det flere hundre 14C-dateringer fra jernframstillingsanlegg på Østlandet og Sørlandet. Det hefter en del metodiske problemer med slike dateringer. For det første har det trevirket man daterer en egenalder som kan være eldre enn den aktiviteten man ønsker å tidfeste. Det er brukt mye furu i produksjonen og furu kan oppnå høy alder før den blir hugget og brent til trekull. Dette er noe man er klar over og forsøker å ta høyde for, men man har ikke studert dette godt nok til å dra sikre slutninger. Noen analyser har vist at det ikke er forskjell på alderen til ulike treslag som bjørk og gran som finnes i samme kullgrop. Man vil ellers anta at man ikke har brukt grovt tømmer årgang i kullproduksjonen etter som det vil være svært arbeidskrevende å hogge dette tømmeret til passende dimensjoner, særlig hvis man ville bruke veden direkte i ovnen, slik man gjorde i den eldste ovnstypen. Bruk av akselleratordateringer på mindre fragment av ytterveden eller av kvister i trekullprøver vil kunne gi svar på slike spørsmål. Det er et problem når dateringer fra en og samme ovn spriker med flere hundre år. Bruken av gammel tørr ved kan representere en betydelig feilkilde. Her må man etterstrebe å datere prøver som ikke kan gi slike resultat. Bjørk vil i så fall være velegnet i motsetning til furu som kan stå som tørrfuru i mange tiår før den råtner på grunn av den naturlige impregneringen. Det er imidlertid et problem at man ser ut til å ha foretrukket furu i produksjonen mange steder. Man vet ikke sikkert hvor lenge et anlegg har vært i bruk ut fra de dateringene som er utført. Til det er dateringene for grove. Det er derfor vanskelig å si noe om hvor mye jern som er produsert hvert år eller om det har vært lange perioder med opphold i driften. En større oppmerksomhet på prøvenes kvalitet kombinert med akselleratordateringer kan gi bedre svar på slike spørsmål. Jernproduksjonen i Norge kan deles inn i ulike kronologiske og teknologiske epoker. Man har en teknologi i eldre jernalder som skiller seg klart fra teknologien som kommer i yngre jernalder og middelalder. Det samme skjer på slutten av middelalderen der en ny teknologi kommer inn. Det er av stor interesse å tidfeste disse overgangene mer nøyaktig slik at de kan kombineres med andre hendelser i historien. Det ser for eksempel ut til at produksjonen avtar og teknologien forsvinner tidligere enn svartedauen i middelalderen noen steder. Nedgangen må dermed forklares på en annen måte enn at det er en demografisk katastrofe som er årsaken. Det ser ut til at jernframstillingsanleggene kan inndeles regionsvis på Østlandet og Sørlandet: Hedmarktradisjonen, JKS-tradisjonen, Møsvatntradisjonen og en ikke navngitt tradisjon i Oppland/Telemark. Hvorvidt denne inndelingen kan opprettholdes, er uklart og det trengs mer 120

127 Lars Stenvik empiri for å slå fast om det er en slik regioninndeling. Hvis det er slik, så vil det kunne være interessant å finne årsakene til det. Svært mange anlegg som er undersøkt mangler spor etter ordentlige husvære. Hvor bodde de som drev produksjonen? Hvor mange var de og hvor fikk de forsyningene fra? Var de alle menn? Dette er helt grunnleggende spørsmål til den lokale organisasjon på plassen samtidig som det involverer en større radius. Det er for eksempel interessant å finne ut om jernframstillingsaktiviteten ble kombinert med andre gjøremål som setring og jakt, eller om det var en rein jernproduksjon. I arbeidet med disse spørsmålene er det nødvendig å samarbeide med andre fagområder som vegetasjonshistorie. I løpet av de 1500 årene man produserte jern basert på myrmalm, har samfunnsforholdene endret seg mye. Undersøkelsene på Gråfjell har ført til fokus på samspillet mellom produksjon og rådende samfunnsforhold. Resultatene fra dette prosjektet fører nye moment inn i diskusjonen om middelaldersamfunnet. I tradisjonell forskning der historiefaget har vært dominerende, har jordbruksproduksjonen vært helt sentral i forklaring på økonomi og politikk. Med jernproduksjonen er dette endret, og nye forklaringer er nødvendig. Et spørsmål i forlengelsen av dette er om sentralmaktene på et tidspunkt har ønsket å gripe inn i produksjonen for å få kontroll på denne viktige økonomiske faktoren. Har man for eksempel ønsket kontroll over omsetningen gjennom monopol eller andre restriksjoner? For å si noe om produksjonens betydning i samfunnet kommer man ikke utenom beregninger av produsert volum. Dette må baseres på spesialkompetanse i metallurgi, kjemi og fysikk. Det er noe arkeologer ikke har, men som vi må stole på er riktig. Man har med ulike metoder forsøkt å beregne forholdet mellom slagg og produsert jern på en framstillingsplass. I beregningen av utbyttet må man ta utgangspunkt i slagg. Jernet er fraktet bort, men metallurger har sett på forholdet mellom produsert jern og slaggmengde som dannes. Her har man kommet fram til noe forskjellig resultat, alt fra 1:3 mellom jern og slagg (1kg jern tilsvarer 3kg slagg) til 1:1. Det Faglig program - jernvinne er klart at dette betyr ganske store forskjeller om man skal si noe om konsum av jern og diskusjoner om selvforsyning eller eksport. Man kan på grunnlag av volumberegninger slutte at jern må ha blitt sendt ut av regionen, men hvor havnet det? Her kan det åpne seg muligheter til proveniensbestemmelser gjennom analyser av sporelementer i jernet. Det er slik at visse sporstoff i malmen følger med inn i det ferdige jernet. I heldige fall kan disse sporelementene følges tilbake til et område der disse elementene opptrer i malmen. Her er det åpenbare muligheter til videre forskning. Noen andre problemstillinger innen jernvinneforskningen Selv om den foreliggende utredningen skisserer mange viktige og spennende oppgaver framover, kan det pekes på andre muligheter innen jernvinneforskningen. En innvending mot den foreliggende strategiplanen er at den er nokså prosessuell i sin grunnholdning. Fokus er rettet inn mot dokumentasjon, klassifikasjon, kvantifikasjon og distribusjon. Dette er selvsagt viktige ting vi bør og skal vite mer om. Jernproduksjon er en rekke av handlinger fra lokalisering av malm, framgravning av malm, tørking av malm, røsting av malm, hugging av ved, framstilling av trekull, bygging av ovn, kjøring av smeltekampanje, uttak av blåsterjern, hamring av blåsterjern, omsmiing til emnesjern og så videre. Til studiet av slike handlingsrekker har man et teoretisk apparat; châine operatoire, som i liten grad er brukt i jernframstillingsforskning. Det kunne være et redskap til å diskutere smedens rolle i framstillingen. Er det slik at vi skal regne med at smeden er en og samme person fra leiting av myrmalm til mønstersmiing av sverd? Det er gode grunner til å tro at det er mange ulike håndverkere involvert i produksjonsprosessen. Spredningen av graver med smedverktøy i yngre jernalder kan tyde på at de som ble gravlagt med dette, ikke var de som produserte jernet. Trolig har det vært et nettverk som stod for den totale produksjon og omsetning. Igjen finnes 121

128 Primitivetider det en teoretisk overbygning, nettverksteori, som kan hjelpe til i forståelsen av det man observerer. Jernframstilling har ikke bare dreid seg om optimalisering av en prosess for å få ut et metall som kunne brukes i ulike sammenhenger. Uten kunnskap om metallurgi i moderne forstand, måtte det fortone seg som en magisk omdannelse av en substans til noe annet (Burström 1990). Denne overgangen kan sammenlignes med andre overganger som fra liv til død og omvendt. I etnografiske studier ser man at produksjon av jern sammenlignes med en fødsel. Slike forestillinger må vi også tro har vært en del av prosessen her til lands. Det er for eksempel interessant at jernframstillingsovner så seint som på 1700-tallet omtalles som kjerringer i Dalarne i Sverige (Petterson 1982). En kombinasjon av et etnografisk bakteppe med en årvåkenhet for ikkefunksjonelle detaljer i utgravningssituasjonen, kan kanskje avsløre slike sider av prosessen. Et eksempel på dette kan finnes i Bernt Rundbergets hovedfagsoppgave i arkeologi der forseglingen av en slaggrop antyder at det var en del av et rituale (Rundberget 2002). Fokus på jernvinna i Norge har i stor grad dreid seg om produksjonsplassene. Her er ovner, slaggroper, hustufter og kullgroper undersøkt. Til en viss grad er smier også funnet, selv om disse oftest mangler på produksjonsplassene. I en kjede av operasjoner fra råstoff til produkt er smiene av stor interesse. Noen er påtruffet i utmark mens andre smier eller esser finnes på boplasser. Vi vet ikke sikkert om det har vært andre mellomstadier der jernet har gjennomgått ytterligere bearbeiding og der det har vært andre håndverkere involvert. I Trøndelag er det nylig funnet en stor omsmiingsplass for jern ved Forsetmoen i Midtre Gauldal. Her er jern fra de mange produksjonsplassene i området blitt omsmidd og viderebearbeidet i romertid og folkevandringstid (Muntl. medd. Preben Rønne). Dette anlegget forteller om en organisering av distribusjonen i et større område. Finnes det slike omsmiingsplasser på Østlandet? Hvor skal man i så fall lete etter dem? Til tider har produksjonen på de enkelte anleggene vært svært stor. Forbruket av råstoff årgang må derfor ha vært betydelig og det har gått hardt ut over skogen. På noen plasser har det gått med flere tusen kubikkmeter tømmer. Hvordan har dette innvirket på naturen? Har det til tider medført avskoging? Har det åpnet landskapet slik at gressveksten har fått et oppsving slik at beiteforhold for husdyr har blitt langt bedre? Har det vært et insitament for innføring av setring? Har uttak av visse treslag som furu forrykket balansen mellom ulike treslag slik at for eksempel grana kunne vandre inn i nye områder lettere? Har avskoging ført til økt myrvekst? For å få svar på slike spørsmål vil det være nødvendig med samarbeid med vegetasjonshistorikere. De første framstillingsovnene både på Østlandet og i Trøndelag opptrer i førromersk jernalder. Det er vanskelig å finne forbildene til disse ovnene, og det er høyst uklart hvordan teknologien har oppstått. Initialfasen er vanskelig å få et grep på. Er det en lokal utvikling eller er det prototyper som har kommet utenfra? Eller har det kommet spesialister til landet med en ferdig teknologi? Vi savner spor etter den første famlende produksjonen av jern. I Sverige har man funnet adskillige spor etter jernframstilling i bronsealderen (Hjärthner-Holdar 1994). Hvorfor har ikke vi de samme sporene? Nå skal det i sannhet sies at noen slike svært tidlige produksjonsplasser med ukjent teknologi har dukket opp i den aller siste tid både i Nord-Norge (Jørgensen 2010) og på Mørekysten (Muntl. Medd. Heidi M. Breivik). Det må være et mål i framtiden å kaste lys over den første produksjon av jern i landet. På 500-tallet forsvinner den første jernframstillingsteknologien både i Trøndelag og på Østlandet. En tilsvarende hendelse kan dokumenteres på 1300-tallet (Espelund 2005). I det siste tilfelle kan Svartedauen trekkes inn som en forklaring, men ting tyder på at det ikke forteller hele sannheten. Nedgangen i produksjonen starter tidligere. Så hvilke faktorer har påvirket disse omfattende bruddene i teknologien? Her vil det være nødvendig å trekke inn andre vitenskapsgrener for å nærme seg spørsmålene. Studier av jernframstilling vil også måtte forholde seg til rettigheter til ressurser. Vi i Norge tenker automatisk at dette er en allemannsrett all 122

129 Lars Stenvik den stund det foregår i utmark. Slik kan det ha vært i forhistorisk tid og kanskje også i middelalderen. I ulike landskapslover gjentas allemannsretten i forhold til dyregravsfangst og setring. En kongelig retterbot gir bønder i Østerdalen rett til å framstille jern på 1300-tallet (DN VI 238). Det siste er interessant. Når kongen stadfester en slik rett tyder det på at kongemakten har en slik myndighet. På ett eller annet tidspunkt må kongen ha fått en overhøyhet til utmarka. Det bør bli et interessant forskningstema å undersøke om den omfattende jernproduksjonen på tallet på Østlandet har vakt såpass stor interesse at kongemakten har gjort retten til utmarka til et regalie. Seinere i middelalderen hevder kongemakten en tilsvarende rett til bergverksdrift. Et mål for forskningen av jernframstillingen i Norge kunne være å framskaffe argument for en verneplan av jernframstillingsanlegg. Norge har kanskje Europas viktigste spor etter jernframstilling uten at vi har klare tanker om hvordan vi skulle forvalte dem. Sporene er sterkt utsatt for ødeleggelser i forbindelse med moderne skogsdrift: vegbygging, hogstmaskiner, grøfting og maskinell planting (Stenvik 1992). Det arbeides med å få noen av våre fangstanlegg for rein inn på UNESCO s verdensarvliste, men skulle man kanskje også tenke på sporene etter jernvinna i en slik sammenheng? Muligheter og utfordringer Kulturhistorisk museum har noen åpenbare fortrinn for å satse på jernvinneforskning. For det første har de samlet det betydeligste dokumentasjonsmaterialet i Skandinavia gjennom de store forvaltningsprosjektene. I tillegg har de forskere i sin stab som kan føre dette arbeidet fremover: Jan Henning Larsen som har ledet store utgravningsprosjekter, Bernt Rundberget som ledet jernvinneundersøkelsene i Gråfjellet og Jan Bill som blant annet er sentral i proveniensstudier av jern. Universitetsmuseene i Norge har fått tilført midler fra Forskningsrådet for å satse på forskning av materiale i museale samlinger. Universitetsmuseene har valgt utmarks- Faglig program - jernvinne kulturminner som ett av tre hovedfokus i dette prosjektet. Her er jernvinna svært sentral. Det kan tilføre jernframstillingsforskningen ved Kulturhistorisk museum ressurser i form av stipendiater og ikke minst et nettverkssamarbeid som vil kunne gjøre institusjonen i stand til å løse oppgaver det ellers ville være vanskelig å finne. Arkeologer kan ikke alene løse alle spørsmål knyttet til framstilling av jern. Vi er særlig avhengig av naturvitere, kjemikere, geologer, metallurger osv. Til dels har man måttet gå til utlandet for å få hjelp. Det har vist seg vanskelig å finne erstattere etter norske fagfolk på disse områdene. Metallurgen Arne Espelund har vært sentral i jernvinneforskningen i alle landsdeler, og vi har alle kunnet støtte oss på hans beregninger. Han er for lengst gått over i pensjonistenes rekker uten at det har kommet en ny metallurg som har tatt opp tråden. Det føles som et savn ettersom Espelund har kastet fram mange teorier, blant annet om en totrinnsprosess i framstillingen som noen burde arbeidet videre med. Utforskning av jernvinna i Norge har i overveiende grad vært styrt av utbyggingsprosjekter. Det har ikke vært mulig å finansiere større undersøkelser styrt av forskningsinteresser. Jernvinneforskning stiller ikke i noen annen klasse enn andre i dette. Men det må allikevel være lov å ønske seg prosjektmidler der forskerne på Kulturhistorisk museum selv kunne velge problemstillinger, kulturminner og geografisk område. Den foreliggende strategiplan viser at de fortjener det. Summary Review of the Museum of Cultural History, University of Oslo s research strategy. The Museum of Cultural History, University of Oslo, has initiated a research strategy for rescue archaeology. One of the topics dealt with is prehistoric and medieval iron production. During the last decades the Museum has been involved in large scale surveys and excavations of iron production sites which have thrown new light on iron production in Norway. There is, however, potential for this material to pose new questions, regarding for example unsolved technical problems and the organisation of production, as the author Jan Henning 123

130 Primitivetider Larsen points out. There are established regional differences in bloomery iron production but it is still uncertain if this theory can be maintained as there is a need for more research. Most of the excavations have focused on furnaces and charcoal production. Less attention has been placed on houses and necessary dwelling functions adjacent to the production site. These are important factors when studying social implications. The size of the production, especially in medieval times, was very impressive in eastern valleys in South Norway and represents a new factor in explaining settlement patterns, in which agricultural production has so far played a dominant role. The Museum has a well qualified staff to work with the strategy. The university museums in Norway are planning a national research program where the study of iron production sites is one of the priorities. This will enable the Museum to establish networks, both national and international, which can give new impulses and perhaps also gain access to other expertise. There is for example a lack of metallurgical competence in Norway which archaeologists depend on in interpreting the remains and calculating the production output. The research strategy plan is an excellent document both for scientific purposes and as an insight into the struggle for research funding. Litteratur Bloch- Nakkerud, T. og Lindblom, I Far etter folk i Hallingdal. På leiting etter den eldste historia,. Buskmål, Gol. Buchwald, V Jernframstilling i Danmark i Middelalderen lidt om bondeovne og kloder. I Aarbøger for Nordisk Oldkyndighed og Historie, Det Kongelige Nordiske Oldskriftselskab, København. Burström, M Järnframställning och gravritual. En strukturalistisk tolkning av järnslagg i vikingatida gravar i Gästrikland. Fornvännen 85: DN Diplomatarium Norwegicum Christiania/Oslo Englund, L. E Blästbruk. Myrjärnhandteringens förändringar i ett långtidsperspektiv. Jernkontorets Bergshistoriska Skriftserie nr 40, Stockholm. Espelund, A Bondejern i Norge. Ny utgave. Arketype, Trondheim. Evenstad, O [1790] Afhandling om Jern=Malm som findes i Myrer og Moradser i Norge og Omgangsmaaden med at forvandle den til Jern og Staal. I Bondejern i Norge, A. Espelund, Arketype, Trondheim årgang Hjärthner-Holdar, E Järnets och järnmetallurgins introduction i Sverige. Societas Archaeologica Upsalensis. AUN 16, Uppsala. Jørgensen, R Production or trade? The supply of Iron to North Norway during the Iron Age. Dr.philavhandling, Universitetet i Tromsø, Tromsø. Larsen, J. H Jernvinna ved Dokkfløyvatn. De arkeologiske undersøkelser Varia 23. Universitetets Oldaksamling, Oslo Lokalt initiativ og jernvinneforskningen i Snertingdal, Gjøvik kommune, Oppland. Et bidrag til forståelsen av jernutvinningen i eldre jernalder på Østlandet. Viking 66: Jernvinna på Østlandet i yngre jernalder og middelalder noen kronologiske problemer. Viking 67: Jernvinneundersøkelser i Snertingdal. I Arkeologiske undersøkelser , I. Ystgaard og T. Heibreen (red.). Varia 62. Universitetets Oldaksamling, Oslo Jervinneundersøkelser. Faglig program bind 2. Varia 78. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Oslo. Lyngstrøm, H Dansk Jern. En kulturhistorisk analyse af fremstilling, fordeling og forbrug. Nordiske Fortidsminder. Serie C. Bind 5. Det Kongelige Nordiske Oldskriftselskab, København. Magnusson, G Lågteknisk järnhandtering i Jämtlands län. Jernkontorets Bergshistoriska Skriftserie nr 22, Stockholm. Martens, I. og A. M. Rosenqvist 1988 Jernvinna på Møsstrond i Telemark. En studie i teknikk, bosetning og økonomi. Norske Oldfunn XIII. Universitetets Oldaksamling, Oslo. Narmo, L. E Jernvinna i Valdres og Gausdal et fragment av middelalderens økonomi. Varia 38. Universitetets Oldaksamling, Oslo Jernvinne, smie og kullproduksjon i Østerdalen. Arkeologiske undersøkelser på Rødsmoen i Åmot Varia 43.Universitetets Oldaksamling, Oslo. Nørbach, L Ironworking in Denmark. From Late Bronze Age to Early Roman Iron Age. Acta Archaeologica 69: Petterson, T. J-E Lima och Transtrand. Ur två socknars historia. Bind 1 Myrjärn och smid. Kommunen, Malung. 124

131 Lars Stenvik Faglig program - jernvinne Pleiner, R Iron in Archaeology. The European Bloomery Smelters. Archeologický ústav AVČR, Praha. Rundberget, B. H Teknologi og jernvinne. En teoretisk og metodisk tilnærming tiljernvinna som kilde for menneskelig kunnskap og handling. Upublisert hovedfagsoppgave i arkeologi. NTNU, Trondheim. Rundberget, B. H. (red.) 2007 Jernvinna i Gråfjellområdet. Gråfjellprosjektet. Bind 1. Varia 63. Universitetets Oldaksamling, Oslo. Rolfsen, P Iron Production in the upper part of the valley of Setesdal, Norway. I Bloomery Ironmaking during 2000 years. Volume II Iron in the west Nordic region during the Middle Ages, A. Espelund (red.), s Budalseminaret, Trondheim. Serning, I Prehistoric Iron Production. I Iron and Man in Prehistoric Sweden, H. Clarke og Karin Calissendorff (red.), s Jernkontoret, Stockholm. Stenvik, L. F Skogsdrift og kulturminner. FOK-programmets skriftserie nr 4. Norges allmennvitenskapelige forskningsråd, Oslo Iron Production in Scandinavian Archaeology. Norwegian Archaeological Review 36(2): Tylecote, R The Early History of Metallurgy in Europe, Longman, London. Voss, O Jernproduktionen i Danmark i perioden e.kr. I Samfundsorganisation og Regional Variation. Norden i romersk jernalder og folkevandringstid, C. Fabech og J. Ringtved (red.), s Jysk Arkeologisk Selskaps Skrifter XXVII. Aarhus. 125

132 Primitivetider årgang 126

133 Tema: Faglig program Faglig program ved Kulturhistorisk museum, UIO Steinalderundersøkelser Leif Inge Åstveit Bergen museum, Universitetet i Bergen Universitetsmuseenes faglige program for særskilt granskning av automatisk fredete arkeologiske kulturminner og skipsfunn er ment som rådgivende hjelpemiddel for en mer forutsigbar og effektiv forvaltningspraksis i alle ledd i kulturminneforvaltningen. Programmene er bestilt av Riksantikvaren (RA) og er viktige utgangspunkt når de nylig vedtatte retningslinjene for budsjettering og regnskap skal tas i bruk ved arkeologiske forvaltningsundersøkelser i Norge. I de nye retningslinjene er det presisert at Prosjektplanen skal i størst mulig grad knyttes opp mot utgravingsinstitusjonenes faglige program (Miljøverndepartementet 2010: 1). I høringsutkastet til Strategisk plan for forvaltningen av arkeologiske kulturminner og kulturmiljøer (Riksantikvaren 2010), er det faglige programmet plassert under punktet kunnskap og kompetanse (KK3). Målsetningen er å sikre at kulturminneforvaltningen i vid forstand får et tilstrekkelig solid og faktabasert faglig fundament (Riksantikvaren 2010: 15-16). Faglig program, bind 1, steinalderundersøkelser fra Kulturhistorisk museum (KHM) så dagens lys allerede i 2006 (Glørstad 2006) og har rukket å bli fire år, det er altså ikke ferskvare som skal vurderes i denne sammenhengen. Denne anmeldelsen må derfor nødvendigvis ha en noe annen form og vektlegging enn de andre programmene som blir vurdert i dette nummeret av Primitive tider. Samtidig åpner dette opp for en mer inngående vurdering av relevansen til dette programmet. Nå har vi fire års erfaring med ett faglig program, og det er således på sin plass å spørre om dette har (hatt) den funksjonen som faglig og forvaltningsmessig verktøy det i utgangspunktet var tiltenkt. Det er også relevant å stille mer overordnede spørsmål ved fenomenet faglig program og måten disse er utformet på. Hvem er disse programmene produsert for, og er de noe mer enn legitimeringsdokumenter overfor tiltakshaver og riksantikvar for at forvaltningsarkeologer ved museene skal kunne holde på med sin praksis, (les:rettferdiggjøre sine budsjetter)? Kort sagt, trenger vi de faglige programmene som det blir brukt betydelige ressurser på å utarbeide? Mitt korte og høyst personlige svar på dette er ja, likevel er et faglig program som styringsdokument langt fra uproblematisk. For å utdype disse spørsmålene videre har jeg blant annet intervjuet aktuelle aktører som mer eller mindre daglig burde benytte seg av programmet. Dette gjelder et utvalg saksbehandlere ved KHM, og saksbehandlere ansatt i fylkeskommunene (og Byantikvaren) som ligger under KHM sitt museumsdistrikt. Dette er ikke en vitenskapelig spørreundersøkelse, og den kommer ikke til å munne ut i et stolpediagram som skal felle en endelig dom over steinalderprogrammets relevans. Svarene er egnet til å vise visse tendenser, og de anskueliggjør forhold som jeg mener er av mer generell karakter og av prinsipiell betydning. Svarene og tolkningen av disse skal jeg komme tilbake til mot slutten 127

134 Primitivetider av artikkelen, la oss først ta en nærmere kikk på selve produktet. Faglig program. Steinalderundersøkelser. Programmet inngår i Kulturhistorisk museums VARIA-serie (nr. 61 i rekken). Denne serien blir i dag stort sett benyttet til å publisere resultatene fra arkeologiske utgravningsprosjekt. Allerede her får vi en indikasjon på at programmet er nært knyttet til arkeologisk praksis. Den er utgitt på Fornminneseksjonen, avdelingen som utfører kroppsarbeidet ved KHM, den er altså ment å være et verktøy mer enn en monografi eller lignende. Dette må vel også sies å være i tråd med de retningslinjene RA satte som bestiller: Med utgangspunkt i eksisterende kunnskapsstatus og kompetanse i de ulike geografiske ansvarsområdene skal programmene beskrive prioriterte satsingsområder for museene i de nærmeste år. Programmet skal fungere som et hjelpemiddel ved vurderingen av tillatelse til inngrep i kulturminner og skal legges til grunn ved museets utarbeidelse av prosjektplaner knyttet til de enkelte dispensasjonssøknadene (Kallhovd 2006:1). Disse retningslinjene er selvsagt åpne for ulike tolkninger, hva menes f.eks. med de nærmeste år? Det er også en del vage formuleringer et hjelpemiddel ved vurderingen av tillatelse til inngrep. Men uansett, det er praksis som blir vektlagt i bestillingen, programmet er først og fremst et redskap. Hvordan gjenspeiles så dette i det foreliggende programmet? Programmet er på 134 sider inkludert appendix. Foruten et kort forord ved Egil Mikkelsen og en introduksjon ved Karl Kallhovd, består programmet av tre hovedbolker: Del 1: Faghistorisk skisse av steinalderforskningen i Østlandsregionen. Del 2: Delområder av Østlandsregionen. Del 3: Et program for videre steinalderundersøkelser årgang Kallhovds innledning er kort og konsis og skisserer bakgrunn og rammer for det faglige programmet. Hans framstilling går helt tilbake til opprettelsen av Miljøverndepartementet i 1972, opprettelsen av RA som direktorat i 1989 og bestillingen av faglig program i Et stikkord for Kallhovd er kunnskapsstyrt forvaltningspolitikk, og som han skriver: Faglig program gir i en slik sammenheng de beste forutsetninger for å kunne styre kunnskapsproduksjonen mot ny viten på en systematisk måte (2006:5). At dette må være den viktigste grunntanken for utarbeidelsen av de faglige programmene er det vanskelig å være uenig i. En annen sak er om dette programmet er egnet til å styre kunnskapsproduksjonen mot ny viten på en systematisk måte. Helhetsinntrykket en sitter igjen med er at det har gått fort i svingene da dette programmet ble produsert. Innledningsvis vil jeg også hevde at redaksjonen nok hadde vært tjent med å sende programmet ut på en noe mer omfattende høringsrunde enn til RA, regionalforvaltningen og internt på KHM. Til tross for at dette er et lokalt fundert program bør en ikke underslå at det faktisk sitter en del relevant kunnskap også utenfor KHM sitt nedslagsfelt. I forhold til samarbeid på tvers av museumsgrensene er det heller ikke uvesentlig hva som vektlegges i et faglig program som dekker % av Sør-Norge. Billedbruken virker til tider noe vilkårlig og av varierende kvalitet, jeg er f.eks. usikker på om et nærbilde av en dypt filosoferende Erik Hinsch i bar overkropp har noe her å gjøre (s.40), andre vil sikkert være uenig i dette. Som leser utenfra savner jeg kart knyttet til presentasjonen av de ulike områdene i del 2, og jeg tror flere enn meg hadde satt pris på en visualisering av de tendensene som kommer fram i oversiktstabellene her. Når dette er sagt virker programmets oppbygging i tre ulike deler både logisk og fornuftig. På papiret framstår del 1 og del 2 som bakteppe for del 3. Det er i siste delen en forventer at det praktiske kommer inn, og det er her en venter å finne selve redskapet som realiserer bestillingen fra RA. Det som forundrer meg 128

135 Leif Inge Åstveit som leser er derfor vektingen mellom de ulike delene, denne er nærmest diametralt motsatt av hva en kunne forvente seg: Del 1 er på hele 69 sider, del 2 er på 13 sider mens del 3 er på 25 sider. Nær 2/3 av programmet blir således benyttet til en faghistorisk gjenomgang. Denne inndelingen har trolig flere årsaker, for det første viser dette forfatterens vektlegging av den faghistoriske konteksten vi alle er en del av, for det andre uttaler Glørstad selv at programmet:...er skrevet som en konkretisering eller praktisk anvendelse av resultatene fra doktorgradsarbeidet Neolittisk renessanse (Glørstad 2003a), der det sosiale og historiske rammeverket for en spesiell type vitenskapelig praksis i Sør-Norge, steinalderarkeologien, undersøkes i kraft av de redskaper og den analysemåte som sosiologen Pierre Bourdieu har utviklet (f.eks. Bourdieu og Wacquant 1993, Bourdieu 1990, 1999). Arbeidet er også inspirert av sosiologen Rune Slagstads oppsummering av norsk statshistorie (Slagstad 1998) og hans felttog mot neoliberaliseringen i forlengelsen av dette (Slagstad 2000) (Glørstad 2006:11). Det er mulig at jeg ikke yter forfatteren full rettferdighet ved å løsrive sitatet over, og for all del, den historiske gjennomgangen er godt skrevet og bærer preg av å være et materiale forfatteren kjenner til fingerspissene gjennom sitt doktorgradsarbeide. Men like fullt: Jeg er langt fra overbevist om at dette er den mest formålstjenlige inngangen til det verktøyet et faglig program skal være. Jeg vil også driste meg til den påstanden at de færreste som bruker dette programmet verken har, eller kommer til å fordype seg i Del 1. I så måte er det et legitimt å spørre om del 2 og 3 kan leses isolert. Kan en gå rett inn i disse delene og finne nyttige opplysninger for å f.eks. skrive en tilrådning i en dispensasjonssak? Svaret på dette er utvilsomt ja, og dette er gledelig. Undertegnede har selv vært ansatt ved KHM og benyttet programmet i forhold til rapportskriving, også i en slik sammenheng fungerte dette etter min mening som det skulle. Spørsmålet som da i neste omgang tvinger seg på er: Hvorfor har Del 1 Faglig program - steinalder den formen, og ikke minst omfanget, som den faktisk har? For folk som sitter i ulike deler av forvaltningen oppleves dette som et unødvendig og fremmedgjørende element, kanskje til og med litt belærende, et slags personlig forsøk på å sette egen teori ut i praksis. Del 1 er ikke meningsløst vomfyll, langt i fra, det er godt skrevet og noen og enhver kunne sikkert ha nytte av å lese Glørstads faghistoriske fremstillinger og analyser det er konteksten som blir feil. Del 1 skaper en unødvendig distanse mellom selve produktet og bruker. Jeg skal la dette ligge og se litt mer på innholdet i Del 2 og Del 3 som etter min mening er de viktigste i programmet. Del 2 er en oversiktlig og grei framstilling over utgravinger og funn i de ulike fylkene etter Forfatteren har valgt dette årstallet som grense fordi forvaltningsarkeologi da ble vanlig i Oldsakssamlingens distrikt, og fordi steinalderarkeologien etter 1970 i det meste minner om arkeologien i vår egen tid... (s.71). Dette kan det selvsagt være delte meninger om, men personlig synes jeg grensen ved 1970 virker fornuftig. I del 2 kan en f.eks. enkelt finne ut at det er funnet 26 flintdolker i Aust-Agder eller at det er foretatt 14 steinalderutgravninger i Sandefjord. Gjenstandsmaterialet er delt opp i mer eller mindre tradisjonelle funnkategorier som pilspiss, flekke, spyd og avslag. Gjenstandskategorien stein får meg imidlertid til å stusse I Oslo og Akershus er det f.eks. funnet 13 stein, mens det bare er funnet fire stein i Hedmark... En presentasjon av de ulike typene, kanskje også katalogiseringsnøkkelen, hadde utvilsomt vært på sin plass. Men del 2 fungerer likevel bra, og selv om tabeller ikke er så leseverdig som mye annet, er delen hvor alle fylkene blir presentert sammen kanskje noe av det mest anvendbare og matnyttige i dette programmet (men som sagt hadde en kartvisualisering vært på sin plass). Glørstads analyser under den fylkesvise oppsummeringen bør være interessant lesning uansett i hvilket ledd av forvaltningsapparatet en arbeider. At han også trekker inn publiseringsaktiviteten knyttet til disse forvaltningsundersøkelsene er en klar styrke. Det er også tankevekkende å lese hvordan utviklingen 129

136 Primitivetider har vært etter at fylkeskommunen tok over som førsteledd i ca (s.81-82). I Del 3 skisserer forfatteren opp syv problemområder som: kan danne rammene for framtidens forvaltningsinitierte steinalderarkeologi (Glørstad 2006:85). Glørstad bruker for øvrig begrepene ramme eller rammeverk svært hyppig for å vektlegge den fleksibiliteten som er knyttet til de syv problemområdene: 1. Kronologiske studier 2. Intern boplassorganisering 3. Ekstern boplassorganisering 4. Kontakt og regionalitet 5. Økonomisk utvikling 6. Historisitet i landskapet 7. Fortiden som det fremmede Under hvert punkt blir forholdene utdypet på en oversiktlig måte med rikholdige henvisninger til aktuell litteratur. I denne sammenhengen kan ikke hvert punkt diskuteres, men la meg stille et enkelt spørsmål spesielt rettet mot de av leserne som har deltatt, eventuelt ledet, en del steinalderundersøkelser: Hva savner du i listen over? Hva er det som ikke er representert her? Svaret er ingenting Alt jeg forbinder med en steinalderundersøkelse kan på en eller annen måte ligge implisitt i disse punktene. Om noe mot formodning skulle slippe igjennom punkt 1-6 blir dette garantert fanget opp av punkt 7 som omhandler alt annet, for eksempel funn fra våtmark og sjø, nye overraskende funnkontekster og ukjente kildekategorier. Her er en ved kjernen av problemet ved denne typen dokumenter; skal en framheve noe som viktig må en jo nødvendigvis sjalte ut noe som mindre viktig. Et dokument som sier at alt skal prioriteres, eller er like viktig, blir tomt for faktisk innhold og kan ikke være det ekskluderende verktøyet som et faglig program tross alt må være. Dette dilemmaet har sikkert også ridd forfatteren: Disse problemfeltene skal danne rammer for en stor del av Kulturhistorisk museums faglige virksomhet innen steinalderarkeologi. Disse rammene bør derfor ikke være for personlige årgang eller for utviklet i detalj, men i stedet skissere generelle problemfelt som kan skape meningsfulle kontekster for svært ulike prosjekter og ambisjoner hos dem som skal stå for utgravningene. Det er kun gjennom å skape et slikt forholdsvis løselig integrert problemstruktur man kan åpne for en faglig utfoldelse som vil være meningsfull. Kun i relasjon til de faktiske empiriske situasjonene vil problemfeltene få en praktisk verdi (Glørstad 2006: 85). Jo da, personlig er jeg helt enig med Glørstad om dette, og min egen faglige erfaring tilsier det samme. Selv er jeg ansatt ved et museum som ennå ikke har utarbeidet et faglig program, men sitatet over er likevel en ganske bra beskrivelse av min hverdag. Så er ikke Glørstads utsagn nærmest å betrakte som et selvskudd for hele prosjektet? Står det ikke i klartekst at hvis den empiriske situasjonen tilsier det, kan hva som helst innenfor de syv punktene, som altså i utgangspunktet favner alt, kunne prioriteres? Det evige problemet blir selvsagt hva vi ikke skal prioritere, og i forhold til sitatet over; hva er en god/viktig empirisk situasjon? Vi kjenner jo alle til engasjerte fagpersoner som blir HENRYKT over å finne en halv nøstvedtøks i en åker, mens andre knapt vil rynke på nesen over et slikt funn (og det selv om den er funnet utenfor nøstvedtøksens kjerneområde ). Mitt poeng er; er vi ikke tilbake til start når empiriske kontekstvurderinger hos enkeltindivider ( ambisjoner hos dem som skal stå for utgravningene ) skal bli avgjørende? I mer konkrete situasjoner er det for lite støtte å hente i dette dokumentet. Om vi grovt sett vurderer frigivningsundersøkelser ved museene som en tretrinnsprosess med prosjektbeskrivelse, utgravning og etterarbeid, får vi en anelse om at programmet primært har relevans i den første delen av prosessen. I denne delen skal prosjektet aksepteres (rettferdiggjøres) fra museet til riksantikvar og fra riksantikvar til tiltakshaver. Hva vi faktisk gjør under selve utgravningen blir jo ofte en helt annen sak, det vet jo alle som har vært på en utgravning. Etter to dager i felt kan de opprinnelige problemstillingene være bortimot meningsløse, mens helt andre forhold seiler opp 130

137 Leif Inge Åstveit som svært relevante. Det er derfor legitimt å spørre hvordan RA skal forholde seg til dette, og om det finnes en beredskap som skal etterse at forpliktelsene i prosjektplanen, og dermed faglig program har blitt oppfylt. Dette forholdet er relativt løst formulert blant annet under pkt. 3.9 i retningslinjer for budsjettering og regnskap som landsdelsmuseene har fått tilsendt fra miljøverndepartementet (Miljøverndepartementet 2010), her heter det at: Riksantikvaren har et overordnet ansvar for at utgravninger gjennomføres i tråd med vedtakene. Riksantikvaren skal gjennomgå rapport og regnskap og kan, om nødvendig, gi pålegg om endringer før oversendelse til tiltakshaver. I hvilken grad overarbeidete saksbehandlere hos RA har kapasitet til å følge dette opp vil være et åpent spørsmål. Det vil også være en subjektiv vurdering som ligger til grunn for hvorvidt prosjektplanen og faglig program har blitt fulgt eller ikke av den utgravende myndighet. Forholdet mellom museum og fylkeskommune Det er lite undertegnede er direkte uenig med i programmet. Utsagn av typen arkeologiske data og kilder konstrueres systematisk gjennom den arkeologiske bearbeidingsprosessen (s. 69) er selvsagt et utsagn som kan egge til debatt, men dette vil jeg la ligge her. Et mer relevant forhold i denne sammenhengen er relasjonen mellom museum og fylkeskommune slik det legges fram i programmet (s ). Her skisserer forfatteren en tilnærmet ideell situasjon på bakgrunn av egne erfaringer blant annet fra Svinesundprosjektet. [Ved Svinesund-prosjektet] inngikk fylkeskommunene og Kulturhistorisk museum avtaler om at museet skulle foreta registreringene i forkant av prosjektene. Dette la et godt grunnlag for å etablere et utgravningsprosjekt der grunnlagsdata fra registreringene var skreddersydd museets faglige strategi. Samarbeidet medførte også metodeutvikling og påvisning av nye funnkategorier. Dette samarbeidet kan stå som eksempel på situasjoner innenfor den forvaltningsinitierte arkeologien der Faglig program - steinalder samarbeid innen kulturminnevernet har bidratt til utvikling av ny kunnskap som har fått betydning for kildetilfanget innen steinalderarkeologien. Men eksempelet kan også være en oppfordring til å videreutvikle denne typen relasjoner med sikte på generell kompetanseutvikling. Effekten av denne videreutviklingen vil uten tvil bli størst om rammene institusjonaliseres (Glørstad 2006: 87). For det første er jeg ikke sikker på at en situasjon hvor museet styrer registrering og utgravning kan defineres som samarbeid, for det andre kan jeg heller ikke se at dette vil medføre en generell kompetanseutvikling hos fylkeskommunene. Hvis relasjonen mellom fylkeskommune og museum i tillegg skal institusjonaliseres, skulle dette bety at fylkeskommunene nærmest automatisk skal si fra seg denne typen (større) jobber. Jeg har ingen problemer med å forstå om det blir en del misnøye hos ansatte ved fylkeskommunene på dette, at disse skal ta seg av den daglige driften med (satt på spissen) utpløyde steinalderboplasser i dyrket mark, mens museene nærmest automatisk skal overta ved større tiltak må jo føles urimelig. Gjennomføres dette er vi vel også på mange måter tilbake til bukken og havresekken slik kulturminnevernet ble organisert før år 2000, og selv om dette nok er en våt drøm for mang en museumsansatt, var det vel ikke dette som var hensikten med utviklingen av faglige program, snarere tvert i mot? Dette står vel også i en viss motsetning til Glørstads innledning hvor han presiserer at: Et faglig program som skal styrke det vitenskapelige grunnlaget for (steinalder) undersøkelsene ved Kulturhistorisk museum samt den vilje til å reprodusere fagmiljøet på en vitenskapelig måte som ligger til grunn, er ment som tiltak for å motvirke de institusjonelt isolasjonistiske tendensene som kan påvises i faghistorien (Glørstad 2006:11). Som en kontrast til Svinesund-prosjektet har jeg lyst å nevne min egen erfaring med et annet stort prosjekt. Registreringene i forkant av Ormen Lange-prosjektet hadde et budsjett på ca. 8 mill. og ble foretatt på fire ulike steder på kysten av Møre og Romsdal (Waraas 2005, Åstveit 2005, 131

138 Primitivetider Åstveit et.al. 2005). Det var aldri tvil om at kulturavdelinga ved Møre og Romsdal fylkeskommune selv skulle realisere dette prosjektet som ble gjennomført innenfor knappe tidsrammer, av et godt kvalifisert feltmannskap, innenfor to ulike museumsdistrikt (Bergen museum og Vitenskapsmuseet). Norsk Hydro som tiltakshaver var svært fornøyd med gjennomføringen, og det ble påvist en rekke lokalitetstyper ingen ante eksisterte i disse områdene. Med fare for å få både trøndere og bergensere på nakken er det min påstand at dette prosjektet aldri kunne vært gjennomført på samme måte om det hadde havnet ved museene allerede på registreringsnivå. I de fleste tilfellene er kompetansen hos fylkeskommunene langt større både når det gjelder saksbehandling på dette nivået, og når det gjelder lokalkunnskap og faglig gjennomføring. Det skal også presiseres at fylkeskommunen i Møre og Romsdal i utstrakt grad i dag benytter den metode og dokumentasjon som ble utviklet under Ormen Lange-registreringene, som blant annet har medført en markant økning i påvisning av steinalderboplasser. Et minst like viktig poeng er at personell med relevant erfaring og kjennskap til fylkets karakteristika og funnmateriale kan brukes i kjølvannet av slike store prosjekt som gjerne har ansatte (pers. kom. Ragnar Orten Lie). En kan altså bygge opp et nettverk av kompetent feltpersonell som kan benyttes ved senere anledning, noe som i aller høyeste grad også kommer museene til gode. Mitt poeng er: Selvsagt bør fylkeskommune og museum samarbeide inngående under registreringsdelen, og det er klart at museene som skal årgang overta ved en eventuell utgravning må kunne legge fram visse ønsker/føringer om hva som skal prioriteres allerede i en registreringsfase. Som oftest vil det ikke være noen motsetning mellom de ulike institusjonenes målsetninger, og som en hovedregel tror jeg vi alle er best tjent med at spisskompetansen på registreringsnivå sitter hos fylkeskommunene. En annen sak er selvsagt at fylkeskommunene av ulike grunner selv velger å gi slike oppdrag til museene. Det er også en kjensgjerning at det nå jobber langt flere arkeologer på fast basis i fylkeskommunene enn ved utgravningsenhetene ved museene, en må derfor kunne forvente at kompetansen her er sterkt oppadgående. Beklageligvis henger ikke museene på noen måte med i denne utviklingen, blant annet på grunn av manglende overføringer fra sentralt hold. Praktiske erfaringer med faglig program Når det gjelder min lille spørreundersøkelse tok denne utgangspunkt i at en saksbehandler fra hver fylkeskommune, samt Byantikvaren i Oslo, skulle svare på noen enkle spørsmål. I tillegg ble tre saksbehandlere ved KHM stilt de samme spørsmålene. Spørsmålene ble stilt pr telefon og hadde form av revolverintervju. Intervjuobjektene fikk altså ikke mulighet til å forberede seg, noe som for så vidt var bevisst fra min side for å unngå politisk korrekte svar. Det burde heller ikke være nødvendig med betenkningstid i forhold til de relativt ukompliserte spørsmålene som ble stilt: I hvor stor grad kjenner du til faglig program for steinalder og de ulike satsingsområder som blir skissert her? Fylkeskommune Kulturhistorisk museum Inngående 2 3 Middels 5 Ikke kjennskap 3 132

139 Leif Inge Åstveit Faglig program - steinalder Siterer du eller bruker deler av programmet ev satsingsområdene herfra når du driver saksbehandling? Fylkeskommune Kulturhistorisk museum Alltid 0 3 Som oftest 1 I noen tilfeller 2 Aldri 7 Har det relevans for ditt daglige arbeid at det foreligger et slikt program? Fylkeskommune Kulturhistorisk museum Ja 5 3 Nei 5 Følgende spørsmål ble kun stilt til saksbehandlere i fylkeskommunen: Mener du at de lokalt forankrede interessene i fylket blir ivaretatt gjennom KHM sitt faglige program for steinalder? Ja 1 I stor grad 1 Kunne vært bedre 3 Nei 1 Ingen formening 4 Fylkeskommune Avslutningsvis ble det formulert ett spørsmål som krevde litt mer kvalitativ utlegning: Ved en større revisjon av programmet, hva mener du burde vektlegges? Siden få i fylkeskommunene hadde inngående kunnskap om programmet, var det heller ikke mange som hadde innspill på dette, dette er også et vanskelig spørsmål å svare på uten betenkningstid. Et gjennomgående trekk var imidlertid at kunnskapshullene ikke er godt nok presisert og at programmet er for omfattende i forhold til satsingsområdene. Forholdet mellom de ulike forvaltningsleddene burde vektlegges og det burde foreligge en presisering av kanaler for informasjonsflyt mellom de ulike institusjonene. For fylkeskommunene ble det sett på som vesentlig at frigivningsundersøkelsenes resultater burde aktiviseres så raskt som mulig etter utgravning da disse ofte danner utgangspunkt for nye registreringer. Flere ansatte i fylkeskommunene spurte retorisk: Hvorfor skal vi egentlig følge dette programmet? Vi har lite igjen for det, og vår oppgave er først og fremst å påvise alle former for konflikt mellom tiltak og fornminne, avgrense og kartfeste lokaliteten. Flere mente at for lite av resultatene fra museets forvaltningsundersøkelser kom tilbake til fylket i form av ny kunnskap som kunne endre deres hverdag. Hvordan skal resultatene fra den lille spørreundersøkelsen tolkes? Målt ut fra statistiske kriterier har den neppe kvalitativ eller kvantitativ gyldighet. Men arkeologer er jo som kjent glad i å slutte ut fra et tynt statistisk materiale, og jeg tror nok svarene over er representative for en 133

140 Primitivetider større gruppe enn de 13 som deltok. Sammen med saksbehandlere hos RA representerer disse selve primærbrukerne av programmet, det de har å si bør absolutt tas til etterretning. Selv om tendensene over kanskje ikke er overraskende, viser de at det er rom for forbedringer. I et (arkeologisk) fagmiljø vil det alltid være divergerende interesser innad på institusjoner og mellom ulike institusjoner. Uten å røpe personopplysninger, vil det neppe overraske noen at de som svarte mest positivt på undersøkelsen over, er identisk med dem som er opptatt av steinalder som periode. Disse hadde også mest ros og ris å komme med om programmet, og de var svært engasjert. Men ved nærmere ettertanke er det vel ikke de ivrigste fagpersonene et slikt program først og fremst skulle henvende seg til? Det er vel like mye alle de andre som ikke har steinalderen som sin periode som har behov for informasjonen som finnes her? Det å fange opp disse personenes interesse og forståelse for at dette er matnyttig informasjon setter utvilsomt store krav til forfatter. Det er også stor forskjell mellom de ulike fylkene i KHMs enorme museumsdistrikt, noen har tradisjonelt hatt mange steinalderundersøkelser, mens dette nærmest har vært fraværende i andre. Etter diverse store undersøkelsene de siste årene er dette forholdet i ferd med å endre seg. Det er ingen stor overraskelse at de museumsansatte får full score over hele linjen. Ved KHM ligger også henvisning til programmet inne i malen som saksbehandlerne benytter seg av. Det er likevel bra å få en bekreftelse på at programmet helt klart fyller en viktig og tiltenkt rolle ved museet. Noe mer overraskende (men gledelig) er det at over halvparten av alle de fylkesansatte mener de har middels eller inngående kjennskap til innholdet, og at halvparten mener det har relevans for deres arbeid at det foreligger et slikt program. Dette står jo selvsagt i et visst motsetningsforhold til måten dette blir brukt på, og at hele 7 av 10 aldri siterer eller bruker programmet direkte i sin saksbehandling. I forhold til programmets ivaretakelse av den lokale forankringen er meningene ganske spredt. Hvis det er en målsetning at flere årgang i lokalforvaltningen skal få et aktivt forhold til programmet, tror jeg det er et par relativt enkle grep som må tas. Faglig program som enmannsforetak? I RA sine retningslinjer for faglig program presiseres det at innholdet skal diskuteres med Byantikvar og fylkeskommunene jf. samarbeidsplikten i ansvarsforeskriften kap.1, 3. Felles for programmene som er kommet til nå (Glørstad 2006, Indrelid 2009, Larsen 2009) er at det er enkeltpersoner som på bakgrunn av sin erfaring og faglige pondus taler institusjonens og/eller fagfeltets sak. Er dette den beste måten å organisere disse programmene på? Det er selvsagt lett å se de praktiske fordelene med at enkeltpersoner fører dette i pennen. Det har vært organisert faggrupper ved de ulike institusjonene, og utkast har vært sendt ut på høring. Men jeg synes likevel dette er alt for vagt og lite forpliktende i forhold til et så viktig dokument. På høringsstadiet i prosessen er ofte de grunnleggende premissene og problemstillingene for programmet lagt, og forfatteren står fritt til å overse høringsuttalelser. Faggruppers uttalelser kan en også sile og benytte som en vil. Jeg er rimelig sikker på at disse programmene både ville fått en annen utforming, og større oppslutning om det hadde stått flere navn på forfatterlinjen, gjerne fra flere institusjoner. Forfatteren ville dermed ha fungert mer som en redaktør enn en eneveldig tekstprodusent. Etter min mening starter en kunnskapog forskningsorientert utgravning allerede når saken får sin første vurdering på fylkeskommunalt nivå, slikt sett er det urovekkende når 5 av 10 fra denne sektoren ikke mener det har relevans for deres arbeid at det foreligger at slikt program, og at 7 av 10 aldri refererer til programmet. Det må jo være et poeng at flere personer og institusjoner får et eiendomsforhold til programmet gjennom å være medforfattere, i så måte vil det også være selvpåført justis å sørge for at dette blir etterlevd i praksis. Om ikke fylkeskommunene er mer delaktige i utarbeidelsen av disse programmene er jeg f.eks. rimelig sikker 134

141 Leif Inge Åstveit på at museene vil ha langt mindre mulighet til å kunne styre kunnskapsproduksjonen mot ny viten på en systematisk måte (jfr Kallhovds sitat over). Når dette er sagt vil helt sikkert en del ansatte ved museene reagere på at deres eget faglige program delvis skal dikteres av ansatte ved en annen institusjon. En mulig løsning vil være å gi programmene et regionalt nedslagsfelt og tilhørighet, mer enn en ren institusjonell tilhørighet. Oppsummering - fra problemområde til problemstilling. Det kan kanskje synes frustrerende for de utpregede forvaltningsinstitusjonene at et program ikke klarere skiller klinten fra hveten hva som skal prioriteres og hva som kan velges bort. Gjennomgangen av forskningshistorien og det tilgjengelige materialet har imidlertid tydelig vist at kunnskapen om perioden er fragmentarisk. Det ville på nåværende tidspunkt i steinalderforskningen synes rart å skulle si at man vet nok om et emne (Glørstad 2006:110). En ytterligere oppsummering er strengt tatt ikke påkrevet, og jeg er selvsagt helt enig med Glørstad i dette. Men i forhold til det empiriske tilfanget og den metodiske og teoretiske utviklingen som til enhver tid finner sted innenfor vår disiplin, vil vi noensinne komme dit hvor vi vet nok om et emne? Tja, selv om svar på enkelte problemstillinger ofte har en lei tendens til å avstedkomme nye og mer intrikate spørsmål, er vi kanskje på rett (?) vei i det minste. Etter min mening er dette faglige programmet i første rekke en manifestasjon på at fagområdet steinalder på Østlandet ikke var modent for å bli underlagt noe faglig program i perioden fram til Forfatterens runde og altomfattende formuleringer var på mange måter helt på sin plass. I dag er situasjonen en annen, og i kjølvannet av de tallrike utgravningsprosjektene og ikke minst KHM sin egen satsing Struktur og historie og det kommende pionerbosetningsprosjektet, vil et revidert steinalderprogram sannsynligvis få en annen utforming. I sin bestilling av faglig program for steinalder til Bergen Museum datert Faglig program - steinalder presiserer RA at de programmene det blir gitt tilskudd for å utvikle nå er førstegenerasjonsprogrammer som skal endres over tid i takt med kunnskapsøkning og faglige og forvaltningsmessige prioriteringer. Jeg går ut i fra at dette også gjaldt bestillingen som i sin tid gikk til KHM. I tråd med dette er mitt råd at det foreliggende programmet fra KHM revideres så snart dette lar seg praktisk gjennomføre. Programmet er gått ut på dato, det må strammes opp og kunnskapshullene og satsingsområdene må komme tydeligere fram det er på tide å bevege seg fra problemområde til problemstilling. Flere personer, gjerne fra ulikt hold i forvaltningen, bør trekkes inn som forfattere. Skal disse programmene ha en praktisk funksjon utover å være en oversikt over hva som finnes og hva som har vært gjort, og skal de stake ut en kurs for forvaltningsinitierte undersøkelser? Ja i så fall må det være mer kill your darlings her. For steinalderen på Østlandet begynner tiden å bli moden for dette, ikke minst pga den store egeninnsatsen forfatteren av dette programmet har lagt ned ved KHM de siste 5-6 årene. Kommende program/revisjon bør være on-line og kunne endres relativt hyppig. I kjølvannet av dette kommer nok et dilemma til syne: Dette er jo et program, og i dette begrepet ligger det at produktet må ha en viss grad av permanens som skaper forutsigbarhet for fagpersoner om hvilke satsingsområder som blir oppfattet som viktig ved institusjonen. Slikt sett kan en hevde at det hviler noe nærmest schizofrent over det å skulle lage et faglig program for et fag hvor så mye av kunnskapsbasen er prisgitt empiriske og kontekstuelle forhold, forhold som stadig gir oss fantastiske og frustrerende overraskelser. To ferske steinalderprosjekt ved KHM kan illustrere dette; funn av de preboreale lokalitetene ved Pauler i Vestfold (Jaksland in prep) og det nylig påviste anlegget fra traktbegerkultur (et mulig Sarup-anlegg) ved Hamresanden i Vest-Agder. Disse prosjektene alene har potensial til å skape store endringer i satsingsområdene for Østnorsk steinalder, og de er bare to av flere

142 Primitivetider Summary An evaluation of the Reasearch Framework for Stone Age investigations at the Museum of Cultural History, University of Oslo. The research frameworks or programs for archaeological investigation are developed at the university museums for the purpose of creating a more consistent management policy. The programs are meant for use at all levels of administration; the County Council, the University Museums and the Directorate for Cultural Heritage. The program considering Stone Age investigations in Eastern Norway (Faglig program, bind 1, steinalderundersøkelser) was released in To evaluate the relevance of this program, a small questionnaire survey was conducted in Autumn It revealed that the counties seldom use the program. The respondents mostly claim that the program had little relevance in their daily work. The main critique was that it is too general with regard to research topics, and that the knowledge gaps are poorly specified. There is little doubt that after four years the program should be subject to a serious revision, and members of the county should be included in the process of developing/ revising such programs. The development of more specific regional programs, as opposed to purely institutional programs, should also be considered årgang universitetsmuseeene, sjøfartsmuseene og NIKU, 5. august Riksantikvaren 2010 Strategisk plan for forvaltning av arkeologiske kulturminner og kulturmiljøer Høringsutkast. Waraas, T. A Arkeologisk registrering på Baraldsneset, Haram kommune, Møre og Romsdal. Ormen Lange prosjektet. Kulturhistoriske skrifter og rapporter 1. Molde. Møre og Romsdal Fylke, Kulturavdelinga Åstveit, L Arkeologisk registrering i Nyhamna, Aukra kommune., Møre og Romsdal. Ormen Lange prosjektet. Kulturhistoriske skrifter og rapporter 3. Molde. Møre og Romsdal Fylke, Kulturavdelinga. Åstveit, L., T. B. Olsen, B. Bjørkli, J. Aakvik og B. Vik 2005 Arkeologisk registrering på Stavneset, Averøy kommune, Møre og Romsdal. Ormen Lange prosjektet. Kulturhistoriske skrifter og rapporter 2. Molde. Møre og Romsdal Fylke, Kulturavdelinga. Litteraturliste Glørstad, H Faglig program. Bind 1. Steinalderundersøkelser. Varia 61, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. Fornminneseksjonen. Oslo. Indrelid, S Arkeologiske undersøkelser i vassdrag. Faglig program for Sør-Norge. Riksantikvaren. Jaksland, L. in prep E 18 Brunlanesprosjektet. Arkeologiske undersøkelser i Vestfold og Telemark. Kallhovd, K Innledning. I: Glørstad, H. 2006: Faglig program. Bind 1. Steinalderundersøkelser. Varia 61. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. Fornminneseksjonen., s Oslo Larsen, J. H Jervinneundersøkelser. Faglig program bind 2. Varia 78. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Oslo. Mikkelsen, E Forord. I: Glørstad, H Faglig program. Bind 1. Steinalderundersøkelser. Varia 61. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. Fornminneseksjonen. Oslo Miljøverndepartementet 2010 Utgifter til særskilt gransking av automatisk fredete arkeologiske kulturminner og skipsfunn. Jf. kulturminneloven (kml) 8 og 14, jf 10. Retningslinjer for budsjettering og regnskap. Retningslinjer sendt ut fra Miljøverndepartementet til 136

143 Tema: Faglig program Faglig program ved Kulturhistorisk museum, UIO Steinalderundersøkelser. Lars Sundström Inledning För mig som utbildats utanför Norge har läsningen av det vetenskapliga programmet, som Kulturhistorisk museum genom Håkon Glørstad har tagit fram, varit en optimal inkörsport till södra Norges stenåldersarkeologi. I skriften presenteras inledningsvis den forskningshistoriska processen med fokus på de sociala och institutionella förhållandena. Denna del 1 är mycket välskriven och kompakt men utgör lika fullt 63% (70/110 sidor) av hela programmet. Del 2 utgörs av kommenterade tabeller över antalet fynd och antalet undersökningar i de? behandlade fylkena? i museets region och hela avsnittet avslutas med en summering av fylkesgenomgången. Del 2 utgör 13 % av texten. Skriften avslutas med del 3 som är den text som utgör det egentliga programmet för den nära framtidens arkeologi i Sydostnorge och den utgör 23% av textmassan. Vad det gäller den historiska och empiriska bakgrunden till programmet har jag av naturliga skäl inga andra synpunkter än att texterna är kärnfulla och välskrivna. Istället har jag valt att koncentrera mig på problemet kring vad som borde göras framöver. Mellan antikvarianism och vetenskap eller registrering och utgrävning Inledningsvis i del 3 tar Glørstad upp problemen kring det faktum att registrering och slutgiltig utgrävning utförs av två olika institutioner med olika verksamhetsmål (Glørstad 2006:85-87). Fylkeskommunen utför registreringen och drivs av antikvariska mål. Själva borttagandet av fornlämningen utförs av universitetsmuseet med dubbla motiv, dels att antikvariskt dokumentera fornlämningen, dels att vetenskapligt undersöka den. En enkel definition på skillnaden mellan antikvarisk och vetenskaplig verksamhet är att den antikvariska förhåller sig till det redan kända medan den vetenskapliga riktar sig mot det okända. Detta är en viktig och nödvändig distinktion. Problemet som uppkommer med denna uppdelning är på vilket sätt registreringen, som är den absolut viktigaste delen i den arkeologiska utgrävningsprocessen, skall kunna utvecklas. För att en kartläggning skall gå att jämföra med andra liknande krävs en stringens i undersökningsmetodik. Om man vill karakterisera lokalen som speciell i förhållande till andra, med avseende på storlek och innehåll, så krävs det att de jämförda fornlämningarna undersökts med jämförbar intensitet och metodik. På samma sätt är det helt nödvändigt att borttagandet av en fornlämning, som till exempel en stenålderslokal, innehåller?? vetenskapliga motiv. En vetenskapligt motiverad undersökning kan nämligen välja att fokusera på ett urval frågeställningar och inte minst välja bort information. Ett helt antikvariskt motiverat borttagande av en fornlämning skulle bli en mycket kostsam affär och dessutom en mycket rättsosäker situation för exploatören. Jag tror att 137

144 Primitivetider uppdelningen och inriktningen i norsk uppdragsarkeologi är den bästa möjliga. Men naturligtvis finns det problem med att dela upp en uppgift mellan två så pass olika institutioner. Detta är ett problem som också Glørstad tar upp och han ser ett ökat samarbete och informationsutbyte mellan de båda institutionerna som nödvändigt. Skulle man vilja vara mer radikal så skulle jag även vilja ifrågasätta den gällande(?) värderingen av de två olika sektorerna i det uppdragsarkeologiska systemet. Som jag varit inne på tidigare är det viktigaste momentet registreringen. Av olika skäl bör denna verksamhet premieras och värderas betydligt högre än i dag. Ett krav på de människor som utför registrering borde vara att de har en stor erfarenhet av vetenskapligt arkeologiskt fältarbete i ledande position. Det är inte svårt att utifrån arkeologins bästa hävda att detta borde vara fallet. Däremot kan det vara svårare att förändra rekryteringsvägar, värderingar (kultur) och inte minst resursfördelningen. Denna situation skulle troligtvis lösa problemen med den bristande kommunikationen då de ledande arkeologerna ( framtidens fylkesarkeologer) bör vara inkluderade i den vetenskapliga behandlingen i en eller annan form. Datainsamling sammanhang mellan empiri och metod Nästa problemområde som Glørstad tar upp rör kronologi och samhällsförändringar över tid och rum (Glørstad 2006:87-93). Förutsättningar för att studera detta är goda arkeologiska kontexter och det är framförallt hela boplatskontexter som avses. Vad det gäller exploateringsarkeologin (förvaltningarkeologi) så har den inte möjlighet att välja sina undersökningsobjekt utan andra, utanförliggande intressen styr vad som skall undersökas. Detta avsnitt är på så sätt inte anpassat till de speciella omständigheter, nämligen att vi själva inte kan välja undersökningsobjekt, som exploateringsarkeologin verkar inom. Glørstad föreslår dock åtgärder som är operationella, såsom manuell totalutgrävning i rutor och lager (mekaniska/kulturella) och resurser för C14-dateringar, för att möta dessa årgang frågeställningar. Detta resonemang vill jag dock återkomma till senare, när jag utvecklar mina tankar kring hur ett vetenskapligt program för stenåldersundersökningar inom exploateringsarkeologiska ramar kan se ut. Avsnittet därefter rör den interna boplatsorganisationen (Glørstad 2006:93-97) och här tas återigen behovet av att hitta speciella fyndplatser upp, t.ex. lokaler där anläggningar, strukturer och varierat fyndmaterial (inte minst osteologiskt) finns bevarat. Glørstad diskuterar här ganska ingående problematiken att vi som arkeologer vanligtvis har ett mycket begränsat empiriskt underlag för att diskutera förhistoriska samhällen och vårt fokus på de bevarade lämningarna som till stora delar utgörs av bearbetad sten. I detta sammanhang påpekas mycket riktigt att utgrävningsmetoden är avgörande för undersökningsresultatet. För att råda bot på den enahanda empiriska situationen bestående av koncentrationer av bearbetad sten föreslås istället att mycket större ytor än de som normalt undersöks manuellt idag, blir avbanade med grävmaskin och därtill en större användning av markkemiska undersökningar. Under avsnittet Ekstern boplassorganisering behandlas den självklara, men ändå centrala, frågan om den enskilda lokalens relation till omgivningen, både synkront och diakront (Glørstad 2006:97-99). En intressant fråga som uppkommer i och med detta är hur jämförelsen med andra lokaler skall gå till. Hur skall vi kunna jämföra två lokaler med varandra med avseende på till exempel frekvenser av data, när datainsamlingen gjorts på helt olika sätt på de olika lokalerna? Om den tidigare rådande undersökningsmetodiken med manuell utgrävning av hela sammanhang överges och en ny radikalt annorlunda metodik tar vid, där betydligt större ytor undersöks maskinellt och ett urval blir undersökt manuellt, skapas då inte två ojämförbara enheter? Glørstad ser naturligtvis delvis detta problem och föreslår att detta tillvägagångssätt framförallt lämpar sig för dåligt bevarade lokaler som till exempel lokaler i åkermark. 138

145 Lars Sundström Avsnittet Kontakt og regionalitet innehåller inga direkta överraskningar och rör i stort sett endast frågan kring hur vi skall tolka materialet. I och för sig pekas kulturella gränsområden ut som prioriterade undersökningsobjekt, som sedan är inkorporerade i stenåldersforskningen vid Kulturhistorisk museum genom projektet Struktur og historie. Det sista avsnittet som jag valt att kort kommentera är avsnittet Økonomisk utvikling (Glørstad 2006: ). Här fokuseras av naturliga skäl på att undersöka neolitiseringsprocessen men återigen blir det frågan om att hitta de välbevarade lokalerna där osteologisk, makrofossil- och pollenanalys kan sättas in. De två avsnitten, Historisitet i landskapet och Fortiden som det fremmede (Glørstad 2006: ), som avslutar Del 3, är förhållandevis korta och i dem framkommer inget nytt, enligt vad jag kan bedöma, som har relevans för upplägget av en uppdragsarkeologisk undersökning. Värdet av ett vetenskapligt program Avslutningsvis skriver Glørstad något som jag skulle vilja utveckla vidare som min egen avslutning. Han skriver: Det ville på nåværende tidspunkt i steinalderforskningen synes rart å skulle si at man vet nok om et emne. Snarere består vel utfordringen i å etablere undersøkelsesmetoder og -strategier som gir relevant informasjon i forhold til investerte midler. Det er i grunnen kun på dette området man per i dag kan rasjonalisere forvaltningen av steinalderen. Dette krever høy kvalitet på det materialet Kulturhistorisk museum i framtiden skal gjøre sine vurderinger i kraft av, i hovedsak registreringsrapportene fra fylkeskommunen (Glørstad 2006:110). Som jag läser detta så är det vad det vetenskapliga programmet borde ha handlat om, hur vi skapar relevant och bra information för de frågeställningar vi är intresserade av. Tyvärr upplever jag inte att denna diskussion får något speciellt utrymme i programmet utan istället Faglig program - steinalder koncentreras det i alltför stor utsträckning på välbevarade lokaler, hur dessa skall hittas och hur de skall undersökas. Det finns flera problem med detta. Om det inte sker en omfördelning av resurser mellan de båda arkeologiska aktörerna (fylkeskommunen [kommunerna??] och universitetsmuseerna), både vad gäller det kompetensmässiga och det ekonomiska, är risken överhängande att dessa tillfällen går arkeologin förbi vid? de få tillfällen dessa berörs. Risken är överhängande att de helt förbises då de förmodligen inte är belägna i mark där majoriteten av de arkeologiska lämningarna påträffas, dvs.? djupt begravda, i våtmark osv. Och om de ändå hittas vid registreringen är risken stor att de missförstås då det ligger i sakens natur att de är unika, deras komplexitet och storlek kommer först efter större arkeologiska insatser att uppenbara sig. För att lösa detta problem behövs mer än denna önskan, det behövs ett nytt helhetsgrepp där strukturen kan behållas (fylkeskommunen sköter kartläggningen, universitetsmuseerna undersökningen) men för att kunna få dynamik i systemet och radikalt förändra den empiriska grunden krävs att mer resurser sätts in i de arkeologiska projekten från början och att en betydligt större forskningsvana inkluderas i detta skede. Så paradoxalt nog? hävdar jag att de initiala antikvariska momenten kräver en större överblick och en större kompetens än de avslutande momenten. Det vetenskapliga programmet som Kulturhistorisk museum har tagit fram för stenåldersundersökningar är kanske det mest välskrivna program som jag stött på men innehållet och upplägget är mycket likt de andra (som t.ex. de internetpublicerade vetenskapliga programmen från Kulturmiljö i Mälardalen, Sörmlands museum och Stockholms stadsmuseum). Man går igenom vad som tidigare är känt och spekulerar i vad som återstår att hitta. Fokus ligger så att säga på själva letandet. Istället skulle jag vilja att dessa program, som Glørstad ändå avslutar med, istället handlade om att definiera och framförallt utvärdera undersökningsmetoder och strategier. Om det vore på detta sätt skulle ett vetenskapligt program för uppdragsarkeologin 139

146 Primitivetider kunna användas vid var och en av de kommande undersökningarna. På detta sätt skulle det också gå att kringgå frampressade värderingar av varje enskild fyndplats och istället betona den enskilda lokalens betydelse som en del i ett större sammanhang, till exempel inom Ett Vetenskapligt Program. I Norge finns i och med den uppdragsarkeologiska organisationens uppbyggnad stora möjligheter att ta fram ett sådant vetenskapligt program som till viss del skulle styra utformningen av de arkeologiska undersökningarna. Varför har man då inte valt att ta fram ett sådant program? Utan att veta säkert hur diskussionen gått hos Riksantikvarien så får jag intrycket att denna beställning skett relativt oreflekterat. Ungefär samtidigt som detta sker, kräver den svenska riksantikvarien att de olika länsstyrelserna skall ta fram vetenskapliga program, som i sina upplägg liknar det program som Kulturhistorisk museum tagit fram. Det framstår mer som ett mode Verksamheten behöver vetenskaplig förankring!. Verksamheten får skriva ett vetenskapligt program. I arbetet med denna kommentar ringde jag upp Glørstad och frågade honom vilka reaktionerna var hos beställaren på det framtagna programmet. Lätt road av min naiva fråga svarade han att inga reaktioner nått fram till Kulturhistorisk museum (Glørstad pers. medd. oktober 2010). Detta tolkar jag som att programmets viktigaste funktion inte var att förändra praxis utan att ge verksamheten ett vetenskapligt alibi. Avslutning Jag menar dock att verksamheten behöver ett vetenskapligt program som förändrar och styr den och som är inriktat på fältarkeologiska metoder och analyser och som blir tillämpbart på i stort sätt alla lokaler. Som fältarkeolog med 20 års erfarenhet av stenåldersundersökningar är jag många gånger frustrerad över hur litet vi vet och över att vi på något sätt alltid börjar om från början vid varje ny undersökning. Varför har vi ännu inga bra utvärderingar av fosfatanalyser, rutstorleksval, skärvstenens potential, årgang anläggningars informationsvärde osv? Med ett bra vetenskapligt program skulle dessa frågor kunna utforskas inom en snar framtid. Tänk att få in likartade data (t.ex. fosfater) från en uppsjö av olika kontexter och göra en sammanhållen analys av dessa. Det som dock krävs är en vilja att i någon mån förändra organisation och resursfördelning. Detta vetenskapliga program skulle också behöva revideras med jämna mellanrum. Det hypotetiska exemplet ovan rörande fosfatanalys så borde en utvärdering kunna ske inom ett par år (eller 100 lokaler?) som naturligtvis skulle resultera i en liten fältmässigt utformad handbok och inte minst en ny strategi i ett reviderat program. De vetenskapliga program av den typ som Steinalderundersøkelser representerar skulle däremot vara viktiga underlag för att vägleda arbetet med registreringar då de till stora delar handlar om behov av att hitta välbevarade och saknade?? lokaler. Det är där de hör hemma och behovet av att stärka denna del i den arkeologiska processen, både vad det gäller resurser och kompetens, kan inte nog understrykas. Ett vetenskapligt program för universitetsmuseernas verksamhet (borttagandet av redan hittade fornlämningar) bör dock utformas, enligt min mening, som ovan skisserats. En sådan utformning kräver dock [emellertid] en kontinuerlig uppföljning och styrning och är i grunden någonting helt annat än det som under de senaste åren tagits fram i både Norge och Sverige. Summary Comments and thoughts regarding the research framework for Stone Age investigations at the Museum of Cultural History, University of Oslo. This article discusses the research framework or program for archaeological investigations of Stone Age sites developed by the Museum of Cultural History, University of Oslo. The creation of strategic research frameworks and programs are a central trend in both Norwegian and Swedish archaeology, and the current article debates both this trend as well as the value and relevance of the specific program. It is argued that a weakness with the current program is that it, to a large extent, presents what is already known, rather than addressing and exemplifying how to organise archaeological investigations and better obtain relevant information for specific research questions. This issue should be central in research 140

147 Lars Sundström Faglig program - steinalder frameworks or programs of this sort; however, at the present time, few programs take it into extensive consideration. Thus there is a need to debate the content and meaning of these types of strategic programs more generally. Litteratur Glørstad, H Steinaldersundersøkelser. Faglig program Bind 1. Kulturhistorisk museum, Fornminneseksjonen. Varia 61. Universitetet i Oslo, Oslo. 141

148 Primitivetider årgang 142

149 Tema: Faglig program Riksantikvarens faglig program for Sør-Norge Arkeologiske undersøkelser i vassdrag Lil Gustafson Kulturhistorisk museum, fornminneseksjonen Innledning Energi er den mest etterspurte ressurs i vår verden og kilde til maktkamp. Vårt land har vært velsignet med en overflod av energi - først vasskraft, så oljen - som vi forbruker i stort monn med den største selvfølgelighet. Vasskraftutbyggingen var et industrielt eventyr, avansert teknologi og ingeniørkunst frembrakte en energikilde som var ren i utgangspunktet. Krigens dysterhet ble avløst av lyspærer i hvert hjem. Det var naturens gave, den dramatiske vestlandsnaturen med buldrende fosser, mye vann rant i havet til ingen nytte Det ble et eventyr et fjelleventyr. De enorme naturinngrepene førte til kamp. Naturvernerne tapte gang etter gang, men uten de intense protestene ville mer vært tapt. Verneplanarbeidet kom i gang. De første vassdragene som ble vernet var et utvalg som knapt hadde noe kraftpotensial. Det kostet lite å verne dem (jfr. Høigård Hofseth 1981, 1984). Først i forarbeidet til Verneplan III ble det foretatt kulturhistoriske registreringer og vurderinger av verneverdier, ofte omtalt som 10 års verna vassdrag (NOU 1983:43). Dette var mitt første arbeid etter avlagt eksamen i nordisk arkeologi. Og det morsomste! Endelig skulle jeg få bruke kunnskapen min i vernearbeidet. Det var et engasjerende arbeid, med mange diskusjoner om problemrettede registreringer og om vernekriterier. Min oppgave var vestlandsvassdragene. Vandringer med sekken full av sovepose, telt, stormkjøkken, havregryn og tørrmelk samt nødproviant. Ikke et lommetørkle for mye. Fra fjord til fjell. Uten mobiltelefon. Uten bil, men med utdrag av Rutebok for Norge. Det regnet mye den sommeren, men det var en av de beste i mitt liv som arkeolog. Det neste oppdraget var av en annen karakter, og nærmest et sorgens kapitel: Å foreta arkeologiske undersøkelser i Innerdalen i Kvikne, før den skulle demmes ned. Innerdalen druknet i Alta. Den store oppmerksomheten som ble utbyggingsplanene for Altavassdraget til del, gjorde at verneaksjonene for Innerdalen ble oversett, selv om aksjonistene gjorde det som var mulig for å vise hvilken uhyrlighet som var i ferd med å skje. Men Stortinget hadde bestemt. For oss som arbeidet i denne seterdalen i to somre var det umulig å forstå at våre folkevalgte hadde rett til å avgjøre et så dramatisk naturinngrep - at dalen skulle druknes. Fem setergrender, et yrende dyreliv og frodig planteliv - alt skulle bort. Ingen kan glemme saueflokken med sin trofaste gjeter på vei til gode beiter, eller enkeltbekkasinens vårlige stup og merkelige mekring i stille kvelder. Nå er dalen en stor innsjø. Vi klarte å fravriste noen av hemmelighetene, og fant spor etter nærmere års historie. Hva vi ikke fant vil vi aldri få vite (Gustafson 1987a). Seinere har jeg arbeidet i mange sammenhenger med vassdragsrelaterte oppdrag, Samlet plan for vassdrag (St.meld.nr.63 ( ) og Verneplan IV (NOU 1991:12B). Så har det vært rolig i lang tid. Andre kraftkilder er fremtiden. Etter denne personlige innledningen, over til det artikkelen skal dreie seg om, en bok om Arkeo- 143

150 Primitivetider logiske undersøkelser i vassdrag (Indrelid 2009). Men er ikke den tid forbi? Nei, nå skal det rettes opp noen av de feil som ble gjort ved de store tidlige utbyggingene, da kulturminner knapt var et ord på papiret. Store arealer ble demmet ned uten forutgående undersøkelser, kulturhistorien ble druknet i begeistringen over ingeniørkunsten. Nå er det muligheter for etterundersøkelser i tidligere regulerte vassdrag, i forbindelse med konsesjonsfornyelser og revisjon av konsesjonsvilkår, finansiert av utbygger. Boka er et faglig program bestilt av Riksantikvaren, omtalt som et førstegenerasjonsprogram - det skal altså fornyes ved nye generasjoners kunnskap. Programmet omhandler vassdrag i Sør-Norge, dvs. forvaltningsområdene for museene i Oslo, Stavanger og Bergen. Arbeidet med egne faglige program for Midt- og Nord-Norge er også i gang. Siden fornyelser og revisjoner av vassdragskonsesjoner ikke omfatter nye inngrep, har Olje og energidepartementet og Miljøverndepartementet bestemt at kostnadene skal være mindre tyngende og undersøkelsene mindre omfattende enn om det hadde vært et nytt inngrep (Indrelid 2009:14). Hvordan dette skal defineres, hvordan arbeidet skal organiseres og hvilke midler som vil være tilgjengelige er ikke temaet her. Det utredes av Riksantikvaren. Det som nå er viktig er å samle trådene, mye er gjort i vassdragssammenheng, både i verneplanarbeidet og i forbindelse med utbygginger. For det videre arbeidet er det nødvendig med en oppdatert kunnskapsstatus og problemstillinger som kan gi grunnlag for prioriteringer. Når vi vet at nærmere 140 vassdragskonsesjoner skal fornyes eller revideres i de kommende år (side 14), sier det seg selv at vi må prioritere. Vi får ikke undersøkt alt, vi må velge. På side 129 finner vi en tabell over 26 sørnorske vassdrag hvor det er gitt fornyet konsesjon med vilkår om kulturminneundersøkelser (13) og vassdrag som er til behandling (13). Her er også et kart som viser vassdragenes beliggenhet innen landskapsregioner. Forberedende arbeid er igangsatt ved museene, men kvernen maler langsomt. I det følgende vil jeg gjennomgå og kommentere innholdet i det faglige programmet, årgang hovedsakelig med utgangspunkt i kapittelstrukturen til Indrelid. For en kort oversikt over bokas kapitler, se egen tekstboks. Vassdragsregulering og arkeologi - forskningshistorie Bokas kapittel 2, Historisk del, gir innledningsvis en nyttig oversikt over utredninger i vassdragssammenheng. Det er viktig å være klar over forskjellen mellom de ulike verneplanene og Samlet plan for vassdrag. Det kan være verdt å lese om vernekriterier i NOU 1983:43 Kulturminner og vassdragsvern, selv om den er mer enn 25 år gammel. Før vi i det faglige programmet presenteres for de arkeologiske undersøkelsene i forbindelse med vassdragsreguleringer, er et interessant forskningshistorisk stoff under den byråkratiske tittel Tidlig vassdragsrelatert kulturminnekunnskap. Dette dreier seg om høyfjellets forhistorie, fra 1800-tallet hvor etnisitet ble diskutert med den største selvfølgelighet og tidlig 1900-tall da museene samlet seg om et nasjonalt forskningsprogram for felles satsningsområder. Ikke minst dreier det seg om Hardangerviddas historie og den klassiske lokalitet Sumtangen, Indrelids yndlingstema og pågående forskningsprosjekt, som i høy grad fortjener sin plass. Kunnskap om høyfjellet er selvsagt relevant i forhold til vassdragsundersøkelser, fordi de fleste av de største inngrepene er foretatt i dette landskapet. Det var Anders Hagen som fikk igangsatt de første egentlige vassdragsundersøkelsene i forbindelse med utbyggingsplaner i Først i Songavassdraget i Telemark, hvor mange små vann skulle bli ett stort magasin. Han satset sin faglige ære på at det skulle finnes spor etter steinalderfolk her, han måtte overtale Departement og utbygger, han måtte bruke sine diplomatiske evner og overbevise om sin tolkning av lovverket: Utbygger skulle ikke bare bekoste undersøkelse av fornminner, men også leting etter disse. Det var den gang ingen selvfølge. Etter første feltsesong var det funnet 22 steinalderboplasser. En av de første C14-dateringer av steinalderboplasser i Norge 144

151 Lil Gustafson Faglig program - vassdrag Arkeologiske undersøkelser i vassdrag. Faglig program for Sør-Norge Kapitteloversikt Kapittel 1 Innledning gir en sammenfatning av kapitlene i programmet. Kapittel 2 Historisk del er en historisk oversikt over arkeologiske undersøkelser i vassdrag, fra slutten av 1958 til Her er en nærmere omtale av noen av de større undersøkelsene, men også noen større prosjekter som ikke er direkte relatert til vassdragsutbygging, men har faglig relevans. Kapittel 3 Kunnskapsstatus for vassdrag 2008 omhandler vesentlig trekk ved kunnskapsstatus om menneskenes bruk av naturressurser og om kulturforhold fra de eldste tider til slutten av middelalderen. Stoffet er organisert innenfor sju landskapsregioner og i tre kronologiske sjikt (se tabell I). Kapittel 4 Kulturminner i vassdrag etter regulering omtaler skadeårsaker og skadevirkninger på kulturminner i forbindelse med vassdragsutbygging. Erfaringer fra etterundersøkelser viser betydelig forskjeller i skadevirkninger, mye er ødelagt, men det kan i noen tilfeller gi spesielt gode muligheter for funn fordi områdene allerede er avtorvet. Kapittel 5 Kunnskapshullene skal påvise kunnskapshull, temaer hvor vesentlig kunnskap mangler. Kunnskap samlet inn ved undersøkelsene i de tidlige år, årene betraktes i programmet som delvis foreldet. Kapittel 6 Metoder gir oversikt over metoder for arkeologiske registrering og utgravning, samt metoder fra tilgrensende fagområder. Felterfaring fra større etterundersøkelsesprosjekter presenteres. Forslag til organisering av undersøkelser i fire faser. Kapittel 7 Satsningsområder oppsummerer aktuelle satsingsområder i forhold til kunnskapshullene basert på de arkeologiske forskningsinstitusjoners prioriterte forskningsoppgaver påpekt i kapittel. 5. Det foreslås et nasjonalt forskningsprogram på tvers av museumsgrensene. viste at det var folk her allerede i eldre steinalder, heller ikke det var noen selvfølge. Det var et banebrytende pionérarbeid Andres Hagen og Irmelin Martens foretok, og resultatene ble publisert umiddelbart, i artikler og i monografien Norske Oldfunn X (Martens og Hagen 1961). I forbindelse med disse undersøkelsene ble det produsert en film: klassikeren Et fjelleventyr med Irmelin Martens som hovedperson, som formidler den store spenningen knyttet til disse første undersøkelsene. Ved Indrelids gjennomgang av de etterfølgende vassdragsundersøkelser er det påfallende hvordan steinalderen dominerer. Ikke merkelig, hver eneste undersøkelse ga ny kunnskap, funnene yrte bokstavelig talt opp av bakken, fjellet har vært viktig i steinaldermenneskenes liv og historien måtte i høyeste grad skrives om. Tidlig på 1970-tallet var tiden for å gå et skritt videre, igjen var det Anders Hagen som var den fremsynte. Med ukuelig optimisme igangsatte han sammen med Irmelin Martens og Arne B. Johansen Hardangerviddaprosjektet for tverrvitenskaplig kulturforskning. Hele vidda var forskningsobjekt, det var viktig å granske helheten, ikke bare strandsonen, slik det hittil hadde vært, siden det bare var direkte berørte områder som skulle undersøkes. Prosjektet 145

152 Primitivetider årgang Landskapsregion landsdel Kronologisk inndeling: Høyfjell Hele Sør-Norge 1. Eldre og yngre steinalder. Fjellskog og øvre dalbygder Østlandet 2. Sein steinbrukende tid (senneolitikum, bronsealder, Skogsområder Indre Østlandet begynnelsen av jernalder, ca f.kr.-kr.f.). Skogs- og heiområder S- og SV-landet 3. jernalder og middelalder (Kr.f. 1537). Ytre områder Vestlandet Midtre områder Vestlandet Indre områder Vestlandet Tabell 1. Gjennomgang av kunnskapsstatus. skulle ikke være multivitenskapelig, men tverrvitenskapelig, i den forstand at forskningen skulle foregå i grenseland mellom de ulike vitenskaper og fremskaffe ny viten som de enkelte disipliner ikke kunne produsere isolert. Det ga resultater, selv om disse ikke svarte helt til de ideelle forventningene (Indrelid 2009: 37-39, for en kritisk vurdering se Johansen 1988, 1993). Nå er tverrvitenskap en selvfølge i større prosjekter, selv om de andre vitenskaper oftest er hjelpevitenskaper for arkeologien. Steinalderen dominerer i de tidlige vassdragsundersøkelsene, tufter og hellere og ikke minst dyregraver er nevnt i registreringsrapportene, men disse ble sjelden undersøkt. Ullshelleren i Valldalen, Røldal, en klassisk lokalitet, er et unntak. Her viste pollenanalysen korndyrking i bronsealderen, en metode som er blitt en uunnværlig vitenskap i utforskningen av menneskenes bruk av landskapet, ikke minst i det nevnte Hardangerviddaprosjektet. Ny kunnskap om beitebruk og setringens historie kom på 1980-tallet med to store vassdragsundersøkelser på Vestlandet: Nyset-Steggje og Breheimen (Indrelid 2009: 43-45, 47-49). Tilsvarende undersøkelser på Østlandet er knapt foretatt, og denne del av historien har vært lite utforsket i seinere tid, etter Bjørn Hougens Fra seter til gård, fra 1947 (Indrelid 2009: 21-22). Derimot har store prosjekter på Østlandet i de seinere år resultert i mye ny kunnskap om jernvinna, og om en nærmest industriell jernproduksjon i høymiddelalderen i Østerdalen (Gråfjellprosjektet, Indrelid 2009: 57-60, Rundberget 2007). Det var to amatører og fjellkjennere, Øistein Mølmen og Frederik Barth, som åpnet arkeologenes øyne for dyregravenes kulturhistoriske potensial, de blir omtalt i neste kapittel om kunnskapsstatus (side 68). Kunnskapsstatus for vassdrag 2008 Kapittel 3 om kunnskapsstatus bygger på forskningshistorien, og en del overlapping mellom disse to leseverdige kapitler er ikke til å unngå. Ved å lese dem i sammenheng får vi en god innsikt i undersøkelser foretatt i utmark og fjell. Kapitlene må videre sees i sammenheng med kunnskapshullene omtalt i kapittel 5. Et vassdrag består ikke bare av en elv, et vassdrag har et nedbørfelt med et utall av sideelver. Tegner man inn grensene for nedbørfeltet for alle vassdrag er det meste av Norge dekket. Kunnskapsstatus gjelder m.a.o. hele Sør-Norge, men nødvendigvis ikke en total historie. Den må bli kortfattet og tidvis preget av oppramsing, og noen vil savne sine yndlinger. Det merkes en viss skjevhet i stoffet ved at tyngdepunktet ligger på Vestlandet og steinalderen, som nok har sammenheng med forfatterens faglige interesser. Gjennomgangen av kunnskapsstatus er organisert etter en grovinndeling av landskapstyper i Sør-Norge og etter en like grov kronologi. Dette puslespillet lar seg best illustrere i en tabell (se tabell 1). Betegnelsen sein steinbrukende tid er interessant. Bruken av stein som råstoff inn i jernalder er en gammel diskusjon. Gjennombruddet for sikker dokumentasjon av dette forhold kom først ved undersøkelsen av lokaliteten Urutlekråi i Nyset-Steggje-prosjektet på 1980-tallet (Indrelid 2009: 49). Den øvre 146

153 Lil Gustafson kronologiske avgrensing må nødvendigvis være flytende, steinbruk kan nok fortsette inn i romertid i visse områder. Man kan undre seg over ytre områder på Vestlandet, iflg. kartet på side 89 en smal brem som stort sett er skjærgård og øyer, hva har dette landskapet med vassdragsutbygging å gjøre? Svært lite. Det er forståelig at for en vestlending kan ikke denne delen utelates, de lange fjordsystemene må sees i sammenheng, fra ytterkyst til høyfjell. Da har vel Østlandet også har et tilsvarende ytre område? Jo, det inkorporeres i landskapet skogområder på det indre Østlandet, som iflg. kartet på side 78 dekker lavlandet fra kysten langt innover dalene. Innholdet i kapitlet dreier seg allikevel stort sett om de indre skogsområdene, kysten omtales kort i steinalderkapitlet, mens jernalderbosetningen innenfor kysten i dagens jordbruksområder som er avdekket under åkerjord knapt er nevnt. Den litt kompliserte inndelingen i landskap og tidsperioder er et interessant forsøk, og jeg synes det fungerer. Norge har en stor variasjon av landskapstyper skapt av topografi, klima og vegetasjon, som har påvirket menneskenes ressursutnytting så vel som mentalitet og ideologi. De samme menneskene har vandret fra kyst til fjell på tvers av landskapsregionene og utnyttet den store variasjon av ressurser på forskjellig vis til ulike tider. Alt henger i hop. Derfor blir det ikke bare overlapping med det historiske kapitlet, men også internt mellom landskapsregionene. Flere undersøkelser finnes igjen i ulike kapitler, som for eksempel de store prosjektene: Dokkaprosjektet, Rødsmoprosjektet og Gråfjellprosjektet, men oftest er det sidehenvisninger. Det betyr at alt må leses, og det har ingen vondt av. At Indrelid har hatt sorteringsproblemer kan illustreres ved en litt uheldig mangel på konsekvens når det gjelder fangstmarksgraver som nå er den vanligste fellesbetegnelsen for graver i utmark langt fra fast bosetning. Disse kalles fjellgraver i kapittel 3.3: Fjellskog og øvre dalbygder (side 77) og skogsgraver i kapittel 3.4: Skogsområdene på det indre Østlandet (side 83). Disse gravene inngår i diskusjonen om samisk Faglig program - vassdrag tilstedeværelse i Sør-Norge, som er gitt spredte kommentarer i boka, men for eksempel ikke i omtalen av fjellgraver. Også for andre tema gjelder at man må lete og plukke fra forskjellige kapitler, som kommentert nedenfor. Kulturminner i regulerte vassdrag - potensial At det skjer store ødeleggelser ved vassdragsutbygging sier seg selv. Det ligger allikevel et stort kunnskapspotensial under vann, og et utvalg eksempler er beskrevet. Denne erfaringen er viktig å bygge på ved vurdering av fremtidige etterundersøkelser. At torven er vasket vekk gir unike forhold for funn, og lokal topografi kan ha stor betydning for bevaringsforholdene. Selv har jeg erfart at et par avslag på overflaten i utvasket strandsone representerte en funnrik boplass som var oversandet. Et interessant materiale fra eldre steinalder framkom ved solding av massene, og her var også kull som kunne dateres. De gode bevaringsforhold kan ha sammenheng ved beskyttelse av et svaberg (Gustafson 1987c). Som Indrelid påpeker på side er det særlig gode muligheter for steinalderfunn, men også tufter, og jernvinneplasser hvor slagghaug og ovn kan være pent renset fram. Et unikt funn som omtales er en oversandet fangstgrop i utvaskingssonen som ble undersøkt i Aursjøenprosjektet, hvor den indre trekassen var bevart, slik det sannsynligvis har vært i mange fangstgroper (Indrelid 2009:113, Bergstøl 2007). I dette prosjektet ble også rekkeildsteder av samisk type oppdaget og datert (vikingtid), de til da sørligste funn av samisk bruk (Indrelid 2009:69-70, Bergstøl og Reitan 2008). Slike ildsteder av flate stein vil være vanskelig, for ikke å si umulig, å oppdage hvis de blir overvokst og skjult i kratt. En tankevekker. Hva har vi ikke funnet Historien må skrives om Det er helt vesentlig for de fremtidige undersøkelsene å kartlegge kunnskapshullene. Hvilke problemstillinger skal det satses på? Det vil få betydning for valg av vassdrag for videre under- 147

154 Primitivetider søkelser, for registreringsmetode og valg av undersøkelsesobjekter. Indrelid påpeker gang på gang at vassdragsundersøkelsene som ble foretatt for år siden er foreldet. Det er behov for nye undersøkelser med nye problemstillinger. Pionerenes innstats er høyt verdsatt, men materialet kan ikke brukes for å belyse nye ideer. De gir mangelfull og lite representativ kunnskap om den lokale kulturutviklingen (side 120). Han argumenterer energisk for nødvendigheten av ytterligere undersøkelser også innenfor felt hvor man har satset stort på datainnsamling og har omfattende kunnskap, som for eksempel steinalderen i høyfjellet. Sant nok påpeker Indrelid at de tidlige undersøkelser er preget av 1960-årenes rester av den tradisjonelle kulturhistoriske arkeologien og 1970-årenes motvekt med krav om eksakthet og objektivitet i datainnsamlingen, utstrakt bruk av naturvitenskapelige metoder og tro på økologisk-økonomiske, funksjonalistiske modeller (side 118). Jeg er selvfølgelig enig i nødvendigheten av å tenke nytt, å formulere nye problemstillinger og at det er nødvendig å gå opp nye spor, men jeg synes Indrelid overdriver sin skepsis til det eldre materialet. Jeg har i den seinere tid arbeidet med et gravmateriale som ble gravet ut for nær 150 år siden, hvor både tegninger, kart og beinmateriale savnes. Likevel finns det her et interessant forskningspotensial, nitidige beskrivelser og tankefulle refleksjoner, notater i margen i håndskrevne kataloger. Det er mange skatter å finne ved ny-utgravninger i magasinet. Dette er vel de færreste uenige i. Jeg har også opplevd å oppsøke et landskap med nye briller, å se det på nytt (Hallingskeid), (Gustafson 2005 s ). Og jeg har opplevd å lete på feil sted og omsider knekke koden og oppdage hvor boplassene ligger, ikke ved elva, men opp i dalsiden på knausete platåer (Innerdalen), (Gustafson 1987a). Vi finner det vi leter etter, men det hender også at vi snubler over uventede funn. De første kokegropene i fjellet var ukjente, men da de først var oppdaget ble de funnet på setervoller ved bevisst leting. De fyller et tomrom i historien om bruken av fjellet, og har etter min mening betydning for forståelsen av årgang beitebruk i tidlig jernalder (Gustafson 2005: ). Det er nødvendig med nye letestrategier, vi har lenge gått i våre egne fotspor, selv om mange har gjort oss oppmerksom på det (jfr. Bjørgo 1988, Berg-Hansen 2009). Kunnskapshull og satsingsområder I kapittel 5 presenterer Indrelid temaer han mener vi trenger mer kunnskap om og i kapittel 7 undersøker han om museenes satsingsområder kan fylle noen av disse kunnskapshullene. Siden han finner en stor grad av sammenfall, blir det mye gjentagelser når han konkluderer med forslag til prioriterte problemfelt for fremtidige vassdragsundersøkelser i kapittel 7.4. Flere av satsingsområdene inviterer til samarbeid på tvers av forvaltnings- og institusjonsgrenser, og innbyr til å etablere overregionale forskningsnettverk og -prosjekter. Indrelid etterlyser et nytt nasjonalt forskningsprogram i tråd med A.W. Brøggers initiativ i 1927 (side 150). Dette bør være en ambisjon i nær fremtid. Jeg vil her kommente et utvalg av de kunnskapshull Indrelid har påpekt, som jeg anser for viktige. Indrelid argumenterer på side 120 for at den tilsynelatende gjennomstuderte høyfjells-steinalderen trenger nye undersøkelser og ny kunnskap, spesielt for forståelsen av forholdet mellom folk i høyfjellet, skogsdaler, lavland og kyst. Områder i kanten av Hardangervidda kan representere et bindeledd mellom dal og høyfjell, nøkkelområder til forståelsen av den tidligste jordbrukskulturen i Norge og utnyttelsen av ressurser i ulike landskapstyper. Her hvor man kan vente å finne basisboplasser er de større vann regulert. Det vil det være muligheter for funn av konstruksjoner, tufter og teltringer som er lett å overse vil være synlig i en utvasket strandsone. Som aktuelle eksempler kan nevnes øvre del av Numedalslågen/Pålsbufjorden i Buskerud (side ) og øvre del av Telemarksvassdraget/ Mårvatn, jfr. kart på side 81 som viser funn av økser som knyttes til jordbrukskulturer og følger vassdragene mot høyfjellet. Koksteinslokaliteter er vanlige kulturminner antatt å være fra sein 148

155 Lil Gustafson steinbrukende tid, men er ofte blitt oversett på grunn av mangel på daterende funn, og funksjonen er heller ikke helt klar. Det er gjort forsøk på å datere brente steiner fra kokegroper i Gråfjellprosjektet, med varierende resultat. Det trengs videre arbeid for å få mer kunnskap om denne kategorien, og muligheten for å datere brent stein (Stene, K pers.med.). I visse deler av Østlandsområdet er det foretatt omfattende undersøkelser av jernvinna, men det er gjort lite på Vestlandet. Det fremkommer tydelige regionale mønstre i tid og rom når det gjelder produksjonsomfang, men det er også store forskjeller mht undersøkelsesintensitet. Indrelid påpeker på side 122 at dette er et forskningsområde som er godt egnet som samarbeidsprosjekt på tvers av regioner og museumsgrenser for å få sammenliknbare data som kan belyse variasjonene, og for å samordne metallurgiske analyser. Det er kjent mange typer fangstanlegg (side 124), men det er et problem å finne materiale som kan datere anleggene, som regel er det sluttfasen som dateres. Når det gjelder fangstgroper viser undersøkelsen ved Aursjøen at det finnes et potensial for bevart materiale. Vassdrag kan kanalisere reinstrekk, vann kan være en fangstfelle. Derfor vil det være mulighet for funn av sperregjerder eller ledegjerder i form av stokkerester i stolpehull og varder som fører reinen til vann, hvor de ble avlivet. Flere store massefangstanlegg er kjent i høyfjellet i Rondane- Dovre-området, hvor lange ruseformete rekker med stolpehull viser hvordan reinen blir jaget inn i en innhegning hvor dyra ble slaktet. Det er funnet stokkerester som er datert og som viser at disse store anleggene hovedsakelig var i bruk i tidlig- og høymiddelalderen, perioden med omfattende jernproduksjon i Østerdalen. Det er antydet markedsproduksjon organisert av konge og kirke. Det brå opphør av aktivitetene ved slutten av 1200-tallet er satt i sammenheng med økonomiske forhold (i tillegg overbeskatning av reinsbestanden) (Mikkelsen 1994). Dette er et tema som bør belyses nærmere, og mulighetene kan være til stede i visse vassdrag. Faglig program - vassdrag For temaet tidlig beitebruk er sein steinbrukende tid, særlig senneolitikum, spesielt interessant (side 122). Mange steder i teksten finner vi referanse til perioden senneolitikum hvor det ser ut til å skje vesentlige endringer i mange områder. Jordbruket blir endelig etablert i lavereliggende strøk, og pollenanalyser viser ekstensivt beitebruk i utmark og fjell. Perioden karakteriseres ved en ny teknikk, flatehugging, og i høyfjellet bruk av hellere, særlig i kanten av Hardangervidda. Hvem var disse folkene? Hellere har gjerne bevart osteologisk materiale, funn av husdyrbein gir et direkte bevis for tidlig husdyrhold og kan teste holdbarheten av beiteindikatorer i pollendiagram. Beitebruk og setring er tema som gjentas i flere regioner i programmet. Kunnskapen om disse aktivitetene er best undersøkt på Vestlandet, mens det på Østlandet stort sett mangler undersøkelser (Indrelid 2009: 77, 83). Pollenanalyser er naturligvis essensielt i forhold til problemstillingene, og det foreligger mange diagrammer fra østlandsområdet som antyder tidlig beitebruk (f.eks. Høeg 1996). Det er de store vassdragsundersøkelsene på Vestlandet som har kunnet kombinere arkeologisk materiale i form av boplasser med pollenanalyser. Dette er problemstillinger som egner seg særlig godt som et tverrfaglig prosjekt på tvers av institusjonsgrensene. Etnisitet dreier seg ikke bare om samer og germaner/nordmenn. Hvor ble det av fangstfolkene i yngre steinalder? Kanskje går det an å finne mange kulturgrupper, uten at vi gir dem navn? (jfr. side 92, etniske grenser basert på råstoffbruk på Vestlandet, og side 83, Glomma som kulturgrense). Kunnskapsstatus for samisk tilstedeværelse i det sørlige Norge finnes gjemt forskjellige steder i teksten: ildstedene ved Aursjøen, de runde tuftene i Hallingdalsfjella, Jostein Bergstøls (2008) tolkning av forholdene mellom fangstfolk og bønder i Østerdalen. Også i Innerdalen i Kvikne er det stilt spørsmål om samisk bruk av området i seinmiddelalderen. En mulig avfolkning av fjellbygder i forbindelse med Svartedauden kan ha gitt åpning for bruk av utmarka for andre grupper, f.eks. samer (Gustafson 1987b). Etnisitet, og samisk 149

156 Primitivetider årgang Figur 1. Innerdalen i Kvikne, Hedmark Foto Aage Paus. bosetning, har knapt vært problemstillinger ved tidligere undersøkelser, og innenfor dette feltet er det stor sannsynlighet for ny kunnskap. Vassdrag som ferdselsveger er ofte kommentert i litteraturen, fordi det synes å være et mønster at der de store vassdragene møter sjøen oppstår viktige sentra, noe som antas å ha sammenheng med betydningen av ressurser fra innlandet og nødvendigheten av kontroll over varetransport (for eksempel Myhre 1992:167). Dette innebærer at det bør være mulig å finne spor etter denne transporten langs vassdragene, ved vann og ved elver, særlig ved omlastingssteder. Her kan det være havneanlegg som båtstøer og båtopptrekk, kanskje naust. Det kan gjøres funn under vann av båter som har forlist og last som har gått tapt, og av last og utstyr som har gått gjennom isen ved bruk av vassdraget som vinterveg. Temaet har knapt vært en problemstilling ved tidligere vassdragsundersøkelser, men har et stort kunnskapspotensial, noe Norsk Sjøfarts- museums undersøkelser i Telemarksvassdraget er et godt eksempel på (Indrelid 2009: 137). De nevnte tema sammenfaller med mange av museenes satsningsområder slik det fremgår i kapittel 7.4, etter Indrelids gjennomgang av institusjonenes prioriteringer. Det må ikke innebære at andre problemstillinger ikke kan prioriteres, det er for eksempel områder som er lite kjent, som de indre lavlandsstrøk på Østlandet, og ny kunnskap og nye metoder kan påvirke prioriteringer. Dessuten må temaene sees i sammenheng, hvordan var forholdet mellom fangst og beitebruk? Samenes fangst og bøndenes fangst? Jernvinna, beite og fangst? Siden undersøkelsene ofte vil foregå i utmark, er en overordnet problemstilling nettopp utmarksressursenes betydning. Disse er ofte brukt som forklaring på rikdom i form av import i visse perioder, som for eksempel bronsealder og romertid. Undersøkelser i utmark vil kunne bidra til å forstå forhold i lavlandsområder, 150

157 Lil Gustafson Faglig program - vassdrag Figur 2.Innerdalsmagasinet i Kvikne, Hedmark Foto Aage Paus. bl.a. områder med opphopning av rikdom (for eksempel Gustafson 2007). Metoder og gjennomføring Hvordan skal undersøkelsene gjennomføres? Dette omhandles i kapittel 6, men kapitlet burde vært delt i to, ett om metoder og ett om gjennomføring. Først gjennomgås en rekke metoder, fra de vanlige arkeologiske letemetoder til avanserte geofysiske og geokjemiske metoder. Noen av de sistnevnte vil antagelig representere fremskritt når det gjelder registreringer i terrenget, og flere er tatt i bruk med hell. Jeg tror imidlertid det er tvilsomt om dette er gunstige letemetoder i utvaskede strandsoner. Det vil nødvendigvis måtte arbeides under sterkt tidspress og da er ikke slike undersøkelser stedet for eksperimentering. Min skepsis kan jo bunne i uvitenhet. For eksempel kan jeg ikke tro at fosfatkartering er en interessant metode i en utvasket strandsone i forhold til overflateleting i manngard og systematisk prøvestikking. Forslag til arbeidsopplegg Gjennomføringen byr på store utfordringer hvordan utføre undersøkelser mens vannet stiger? Arbeidet må foregå i den korte perioden da vannstanden er lavest mulig, nærmest normalvannstand, samtidig som snø og is stort sett er smeltet vekk. Dessuten må området være tilgjengelig, teleløsningen kan være et hinder. Denne situasjonene varer vanligvis meget kort, kanskje bare en uke. En stadig stigende vannstand krever grundige forberedelser og en stab som står klar til utrykking på kort varsel. Det blir ikke aktuelt å holde vannet tilbake, det er for kostbart. De praktiske erfaringer fra tre større etterundersøkelsesprosjekter (Tyin, Numedalslågen, Aursjøen) som også er omtalt i kapittel 4, illustrerer problemene ved denne type undersøkelser, særlig tidsaspektet. 151

158 Primitivetider Indrelid foreslår et firefasers arbeidsopplegg (side ): 1. Beredskap: Innsamling av relevante data for alle aktuelle vassdrag forut for søknader. 2. Planlegging: Når vassdragsutbygger har aktuelle planer foretas detaljplanleggingen. Samarbeidsforhold og avtaler avklares. 3. Feltarbeid: For å få maksimale muligheter for å arbeide i strandsonen før den oversvømmes kreves tett kontakt med damvokter. Siden tiden er knapp og det er lange lyse dager, foreslås skiftarbeid. 4. Etterarbeid: Alle prinsipper for dokumentasjon, rapportering, katalogisering med mer må være klarlagt før feltarbeidet tar til. (Etter min mening bør det være en selvfølge at dokumentasjon og katalogisering følger museenes normer.) Dette er et følsomt tema, og det mest kortfattede. Helt grunnleggene spørsmål må avklares, hvem gjør hva? Hvis vassdraget krysser forvaltningsgrensene? Hva med Fylkeskommunene? Sametinget? Sjøfartsmuseene? Dette arbeidet kan ikke organiseres etter vanlig forvaltningspraksis: Fylkeskommunen registrerer og Museet graver. Til det er tiden for knapp. Mange kokker gjør arbeidet ineffektivt. Dobbeltarbeid må unngås. Det må være klare ansvarsforhold og regler. Alle formaliteter må være avklart i god tid på forhånd. Det betyr ikke at det ikke skal samarbeides, her er muligheter for å arbeide på tvers av mange grenser, men ansvaret må ikke pulveriseres. Dette er forhold som avgjøres på et høyere nivå. Det er derfor naturlig at Indrelids tekst om dette tema er temmelig ullen. Det er en rekke arbeidsoppgaver som må gjennomføres før prioritering, og dette arbeid gjøres ved museene. Alle data om vassdragene samles inn. Blant disse må det velges ut vassdrag med utgangspunkt i prioriterte problemstillinger, og det må utarbeides prosjektplaner. Disse vil fungere som søknad til Riksantikvaren, som årgang sammen med NVE forvalter midlene som kan anvendes til slike undersøkelser. Feltplanene må være klare, en ukes forsinkelse kan bli fatal. Det viktigste er en godt gjennomarbeidet plan, kontinuerlig kontakt med damvokter og en feltstab som står klar til aksjon. Ut fra erfaring med smeltende snø og stigende vannstand antar jeg at feltarbeidet i de aller fleste tilfeller må foregå over flere sesonger, hvor hver sesong kanskje bare består av et par uker. Miljøovervåkning er et viktig hjelpemiddel for å frembringe kunnskap om skadevirkninger og prøve ut avbøtende tiltak. Her mangler vi imidlertid erfaring. Indrelid nevner på side 142 to prosjekter; ved Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger (Store Myrvatnet) og ved Norsk Sjøfartsmuseum (Vest-Telemarksvassdraget). Dette er et omfattende og langsiktig arbeid, og det er uklart hvem som skal utføre arbeidet og hvordan det skal finansieres. Anvendbarhet avsluttende kommentarer Boka er velskrevet og inneholder et vell med informasjon som er nyttig ved planlegging av arbeid i vassdragssaker, men også i andre sammenhenger. Som nevnt er det en del overlapping i kapitlene, så den fungerer ikke helt som oppslagsverk. Det rikholdige innholdet er kortfattet, derfor er det viktig at Indrelid har sørget for en fyldig litteraturliste. Primærlitteraturen må anvendes. Også for forskning kan boka være en inspirasjonskilde til aktuelle oppgaver. Vassdragsundersøkelser, som andre arkeologiske prosjekter, er et ledd i en forskningsprosess, og bør knyttes til forskningsprosjekter eller føre til slike. Mange spørsmål kan belyses ved begrensede inngrep uavhengig av vassdragsplaner. Rene forskningsgravinger er sjelden kost i disse tider, men ikke umulig. Siden alle tema er sortert under landskapsregion og tidsperiode krever det leting for å få oversikt over forskningsstatus for et tema eller en periode. Jeg savner kart i boka, det er bare medtatt et lite utvalg kart fra enkelte prosjekter for å vise eksempler på kulturminner i relasjon til 152

159 Lil Gustafson vassdrag, men ikke hvor i landet disse er. Selv om de fleste omtalte prosjekter er velkjente for mange, er ikke den geografiske plassering en selvfølge. Et oversiktskart med markering av de omtalte prosjektene hadde avgjort vært en fordel. Et stedsnavnregister ville lettet bruken av boka, særlig fordi steder og prosjekter omtales i ulike sammenhenger. Illustrasjonene ellers er glimrende, særlig er det verdifullt med foto fra de tidlige undersøkelsene, og foto av landskap slik det var og slik det ble. Noen av fotografiene er klassikere fra den eminente fotograf Ragnar Utne som var knyttet til de tidlige arkeologiske utgravninger. For å utvide registreringserfaring og kunnskap om vassdrag ville et interessant prosjekt være å etter-registrere et område som ble undersøkt før regulering, som en form for kontroll. Hva ble ikke funnet? Er det mulig å nærme seg en fasit? Selv om mye kan være ødelagt og vasket bort, kunne man velge et vann som ikke var altfor stort, hvor topografien tilsa begrenset berøring av kulturminnene som var oversvømmet, for eksempel Falningsjøen i Kvikne som ble undersøkt i Orkla-prosjektet (Olstad 1982, Gustafson og Lindblom 1990). Her ble det funnet og undersøkt steinalderboplasser, kokegroper og fangstgroper. Dette var foreslått av Hedmark fylkeskommune, men mye is hindret arbeidet i Et slikt prosjekt ville ikke bli finansiert av tiltakshaver, siden det allerede er foretatt undersøkelser, men kunne være et metodeutviklende forskningsprosjekt. Det vil kreve begrensede ressurser og innby til samarbeid, en manngard over utvasket strandsone ville snart gi resultater. Til slutt en kommentar til vår tids tendens til kategorisering. Hva er vassdragsrelaterte kulturminner? Hvilke kulturminner er ikke vassdragsrelaterte? De fleste kjente kulturminnekategorier er omtalt i boka. Folk bosetter seg vanligvis nær vann, om ikke nødvendigvis i vannkanten. Kulturminner som kan falle inn under begrepet er havner, båtstøer og lignende, samt fiskeinnretninger og båter. Disse finns nødvendigvis ikke andre steder enn ved/i elver og vann. Hva er så vassdragsarkeologi? Vassdragsrelatert forskning? Her er mange forskningsoppgaver Faglig program - vassdrag som er helt uavhengige av vassdragsutbygging. Uansett, det dreier seg om mennesker i fortiden. Summary Archaeological investigations in watercourses. The hydroelectric power development of the last century has brought about vast damage to landscapes as well as cultural heritage. The first archaeological investigations in connection with the planning of such development took place in the 1950s and resulted in sensational finds and new knowledge, especially about Stone Age settlement in the high mountains. Before this time no work was done to rescue the cultural historical remains that were threatened. The basis for the book is the possibility to accomplish archaeological excavations in hydropower reservoirs which were not investigated before impounding. Such work can only be carried out within the short time after the ice and snow has melted when the water level is as close to the natural level as possible, and before the water level rises too much. This demands thorough planning and an experienced staff ready on short notice. In spite of the damage, there are still possibilities to find more or less intact cultural remains. Since the turf has been removed, it is an interesting opportunity to find traces that are otherwise difficult to discover. Some examples of such findings are presented. The main theme of the book is a view of the archaeological research connected to investigations in watercourses before they were regulated and developed, and projects in landscapes relevant for such investigations in South and East Norway. The results of the most comprehensive archaeological projects are described. Based on this knowledge the author tries to map the most important themes for further research and suggests priorities. The book gives an interesting account of archaeological research especially in the highlands. Litteratur Berg-Hansen, I.M Steinalderregistrering. Metodologi og forskningshistorie i Norge med en feltstudie fra Lista, Vest-Agder. Varia 75. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Oslo. Bergstøl, J Aursjøenprosjektet. Fangstgroper. Rapport. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Oslo Samer i Østerdalen? En studie av etnisitet i jernalderen og middelalderen i det nordøstre Hedmark. Acta Humaniora nr Avhandling dr.art. Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo. Unipub, Oslo. Bergstøl, J. og G. Reitan 2008 Samer på Dovrefjell i vikingtiden. Historisk tidsskrift 87:

160 Primitivetider Bjørgo, T Registrering som styrende faktor i arkeologisk forskning. I Festskrift til Anders Hagen, S. Indrelid, S. Kaland, B. Solberg (red.), s Arkeologiske skrifter Historisk museum nr. 4. Historisk museum, Universitetet i Bergen, Bergen. Gustafson, L. 1987a Innerdalen gjennom 8000 år. I Kulturhistoriske undersøkelser i Innerdalen, Kvikne, Hedmark, Aa. Paus, O.E. Jevne og L. Gustafson (red.), s Rapport. Arkeologisk serie Trondheim. 1987b Hvem drev elgfangst i Innerdalen i seinmiddelalderen? Nordkalotten i en skiftande värld. Kulturer utan gränser och stater över gränser tredje nordiska symposiet om Nordskandinaviens historis och kultur, K. Julku (red.), s Studia Historica Septentrionalia nr. 14. Pohjois-suomen historiallinen yhdistys, Rovaniemi. 1987c De første fangstfolk i Mostadmarka. Spor 1: Trondheim Kokegroper i utmark. I De gåtefulle kokegroper, L. Gustafson, T. Heibreen og J. Martens (red.), s Varia 58. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Oslo Et elgfangstsystem i Snertingdal undersøkelse av sperregjerde. I Arkeologiske undersøkelser , I. Ystgaard og T. Heibreen (red.), s Varia 62. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Oslo årgang Martens, I. og A. Hagen 1961 Arkeologiske undersøkelser langs elv og vann. Norske Oldfunn X. Universitetets Oldsaksamling, Oslo. Mikkelsen, E.1994 Fangstprodukter i vikingtidens og middelalderens økonomi. Organisering av massefangst av villrein i Dovre. Universitetets Oldsaksamling Skrifter. Ny rekke. Nr. 18, Oslo. Myhre, B.1992 Borre et merovingertidssenter i Øst-Norge. I Økonomiske og politiske sentra i Norden ca e.kr., E. Mikkelsen og J.H. Larsen (red.) s Universitetets Oldsaksamling. Skrifter. Ny rekke. Nr. 13. Oslo. NOU 1983:43 Kulturminner og vassdragsvern. Universitetsforlaget, Oslo. NOU 1991:12B Verneplan for vassdrag IV. Statens forvaltningstjeneste, Seksjon Statens trykning, Oslo Olstad, O Orkla-prosjektet. Utgravninger ved Falningsjøen. Innberetning. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Oslo. Rundberget, B. (red.) 2007 Jernvinna i Gråfjellområdet. Gråfjellprosjektet Bind I. Varia 63. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Oslo. St.meld.nr. 63 ( ) Om Samlet Plan for vassdrag. Miljøverndepartementet. Oslo. Gustafson, L. og L. Lindblom 1990 Etterundersøkelser i utbygde vassdrag. Kulturminner/arkeologi (utrykt notat). Høeg, H.I Pollenanalytiske undersøkelser i Østerdalsområdet med hovedvekt på Rødsmoen, Åmot i Hedmark. Varia 39. Universitetets Oldsaksamling, Oslo. Høigård Hofseth, E.1981 Den som sover synder. Nicolay nr. 35: Oslo Bukken og havresekken. Materialisten 12 (1/2): Oslo. Indrelid, S Arkeologiske undersøkelser i vassdrag. Faglig program for Sør-Norge. Riksantikvaren. Johansen, A. B Tverrvitenskap. I Festskrift til Anders Hagen, S. Indrelid, S. Kaland, B. Solberg (red.), s Arkeologiske skrifter Historisk museum nr. 4. Historisk museum, Universitetet i Bergen, Bergen Hardangerviddaprosjektet. Hensikt og resultater. Heimen. Bind XXX:

161 DEBATT Darwinistisk arkeologi Petter Snekkestad Innledning Bør arkeologien låne et øre til Darwin? Selv om de aller fleste forskere betrakter evolusjonsteorien som en elegant forklaring på biologisk mangfold, vil få gå med på at de samme mekanismene er gyldige for hvordan kulturelle fenomener oppstår og brer om seg. Like fullt har kulturinteresserte biologer og enkelte humanister de siste 40 årene formulert et rikt teoretisk begrepsverk som trekker varsomme analogier fra biologiens overføring av informasjon gjennom genene, til hvordan kultur blir formidlet i innviklede, men delvis forutsigbare sosiale former. Med et klart fokus på kulturell endring over både korte og lange tidsspenn, gjennom eksempelvis fylogeniske metoder, hevder disse at evolusjonsarkeologi kan tilføre faget en etterlengtet historisitet (Lyman og O Brien 1998; Marwick 2006, Mesoudi og O Brien 2009). Slike tildragelser har så langt hovedsakelig vært til stede i amerikansk arkeologi, og i mindre grad fanget europeiske forskeres interesse. Her hjemme må darwinistiske perspektiver sies å være nærmest ikke-eksisterende, mens det i Skandinavia for øvrig kan spores noen unntak (Apel og Darmark 2007, 2009; Jessen 2010; Persson 1999; Riede 2005, 2006, 2008, 2009, 2010). Felles for disse, og brorparten av darwinistiske arkeologiske arbeider generelt, er deres interesse for kulturevolusjon (la oss for ordens skyld kalle det darwinistisk kulturevolusjon, heretter DKE), som danner en tankebygning med vekt på hvordan kulturelle fenomener overføres mellom mennesker (Boyd og Richerson 1985; Cavalli- Sforza og Feldman 1981). Denne retningen vil da også være artikkelens hovedanliggende. Jeg vil forsøke å vise at darwinistiske innfallsvinkler kan gi nyttige bidrag til den arkeologiske analysen. Det krever at vi forlater synet på evolusjonsteori som ensidig reduksjonistisk, og snarere omfavner dens vitenskapelige potensial i studiet av kulturelle endringer. Paraplybetegnelsen darwinistisk arkeologi omfatter ifølge Shennan (2008) to hovedretninger, DKE og atferdsøkologi, som begge ble utformet på og 1980-tallet. DKE, som i arkeologisk forstand først ble formulert av Dunnell (1978, 1980), legger vekt på å forstå hvordan kulturelle tradisjoner utvikler seg. Materiell kultur kan leses nærmest som fossiler: Gjenstandens attributter er underlagt naturlig seleksjon, der de som ikke tjener en gitt tilpasningsbestemt funksjon forsvinner, eller blir videreført gjennom tilfeldige krefter. Disse kreftene blir sammenlignet med biologiens gendrift. Det er således arkeologens oppgave å gjøre rede for hvordan slike prosesser setter sitt avtrykk på materialet over tid, altså hvorvidt drift eller seleksjon forekom. Disse ideene har imidlertid senere blitt revidert, hovedsakelig i form av Boyd og Richersons (1985) teori om tvearvelighet ( dual 155

162 Primitivetider inheritance theory ). Den andre retningen, atferdsøkologien, sprang sammen med evolusjonspsykologien ut av 1970-tallets omstridte sosiobiologi. Atferdsøkologi søker å forklare menneskelig atferd, inkludert de atferdstrekk vi ser i dag, gjennom tilpasningsstrategiene som i løpet av vår arts utviklingshistorie sikret overlevelse og reproduksjon. Miljømessige forhold og fysiske omgivelser er i en slik forståelse den viktigste drivkraften bak stabilitet og forandring, mens kulturelle tradisjoner har liten eller ingen betydning utover å tilby en forbedret tilpasningsstrategi. Dette perspektivet er ikke ulikt den prosessuelle arkeologiens kulturøkologi, da begge tester et situasjonsbestemt arkeologisk materiale ut fra hvorvidt menneskene var tilpasningsdyktige og handlet optimalt i tråd med sine omgivelser (Shennan 2008:78). Disse to retningene samsvarer med hvordan menneskelige atferdsstudier i biologien tradisjonelt har vært delt mellom DKE og atferdsøkolologi, men der evolusjonspsykologi representerer en robust tredje retning (Smith 2000), som har vært lite anvendt i arkeologiske arbeider. Når vi da snakker om darwinistisk kulturevolusjon eller evolusjonsarkeologi, vises det til en teoretisk retning som først og fremst forklarer kulturell endring med analogier til utviklingslæren. Evolusjonismen det her refereres til skiller seg fra den teleologiske evolusjonismen på 1800-tallet, samt kulturevolusjonismen fra midten av 1900-tallet (Johnson 2004: ; Olsen 1997:32; Trigger 1989). Til forskjell fra DKE, som søker å forklare spesifikke kulturelle fenomener og deres utvikling, ønsker disse å forklare utviklingen av kulturer i seg selv, nærmest som en udelelig helhet (O Brien og Lyman 2000:2). I den darwinistiske forståelsen av kulturevolusjon søker en heller å forstå de prosessene som bidrar til å øke eller redusere kulturell variasjon (Riede 2010:187). Darwins evolusjon er uten iboende retning eller mening, og går ikke i en linje fra enkel til kompleks. Tvert om kan DKE belyse hvordan teknologisk mangfold utarmes som følge av endrede, befolkningsbestemte læringssituasjoner (Henrich 2004) årgang Fordi utviklingslæren ikke forventer en type biologisk eller kulturell progresjon, kan den heller ikke være teleologisk. DKE og teorien om tvearvelighet DKE er vanskelig å gripe an. Begrepsverket er under stadig utvikling, nettopp fordi kulturell informasjonsoverføring følger komplekse mønstre som naturligvis ikke lar seg beskrive like lett som den genetiske (Mesoudi et al. 2006). Blant annet er seksuell seleksjon, psykologi, økologi og deres rolle i kulturelle overføringer vanskelig å definere. Teorien om tvearvelighet, hovedsakelig formulert av Boyd og Richerson (1985), er en samlende, vidt sitert teori som danner grunnlaget for DKE. I sin enkleste drakt hevder den at menneskelig atferd utvikles gjennom et samspill mellom kulturell og genetisk overført informasjon. Menneskets tilbøyelighet for læring og imitasjon har i følge forfatterne gjort kultur til et arvbart tilpasningssystem med evne til å respondere mer effektivt enn genene på hurtige endringer i omgivelsene. Hvis den kulturelle informasjonen som blir overført mellom generasjonene gir adaptive fordeler, vil både læring og naturlig seleksjon virke sammen for å akkumulere tilpasning. Over tid påvirker med andre ord den kulturelle komponenten genene og omvendt. Menneskelig aktivitet kan i så måte styre betingelsene for naturlig seleksjon (Boyd og Richerson 1985; Richerson og Boyd 2005). Begrepene tvearvelighetsteori og DKE brukes om hverandre. DKE tar imidlertid ikke nødvendigvis hensyn til samspillet mellom genetisk og kulturell evolusjon, men undersøker fremst hvordan kulturendringer tar form. Å forklare kultur gjennom kost/nytte-perspektiver og genetisk reproduksjon er da ikke avgjørende i en arkeologisk anvendelse av DKE. Det springende punktet er hvordan kulturell endring kan forstås med en analogi til darwinistisk evolusjon. Naturlig seleksjon i biologisk forstand fordrer at arv, genetisk varians og tilfeldige krefter (drift) forekommer blant organismene i en gitt populasjon. Darwin betegnet 156

163 Petter Snekkestad Darwinistisk arkeologi DARWINISTISK KULTUREVOLUSJON (DKE) forstår kulturell endring med en analogi til genetisk evolusjon. TVEARVELIGHETSTEORIEN (samevolusjonsteorien) hevder at vekselspillet mellom genetisk og kulturell evolusjon sammen former menneskelig atferd. FYLOGENI er en rekonstruksjon av evolusjonære mønstre og sammenhenger. NISJEKONSTRUKSJON viser til organismers evne til å forandre sine omgivelser og selv styre betingelsene for egen og andre arters naturlige seleksjon. evolusjon lakonisk som arv med modifikasjon, og uttrykte med det utviklingslærens kjerne. Modifikasjonen oppstår ved at organismer fra tid til annen er gjenstand for tilfeldige mutasjoner og med dét skaper genetiske, selekterbare variasjoner i populasjonen. Hvis denne mutasjonen fremmer overlevelse og videre reproduksjon, vil bæreren overføre sin genetiske informasjon videre gjennom arv og øke genenes hyppighet i en gitt populasjon. En naturlig seleksjon finner sted, der organismer med biologiske attributter tilpasset omgivelsene over tid kan utkonkurrere organismer som mangler disse attributtene. I andre tilfeller kan mutasjoner føres videre gjennom drift, altså gjennom rene tilfeldigheter. DKE hevder at den biologiske mutasjonen kan sammenlignes med hvordan kulturell variasjon oppstår. Gjennom bevisste eller ubevisste innovasjoner, i teknologi, tenkemåte, tro eller væremåte, skapes en kulturell mutasjon (i ren metaforisk forstand), som blir lært bort og kopiert av andre. Informasjonen overføres ikke via genene, men gjennom et komplisert system av sosial læring. Overføringen kan foregå vertikalt mellom familiemedlemmer fra gammel til ung, eller horisonalt mellom ikke-familiære forbindelser. Den kan også overføres fra en enkelt person til mange eller omvendt. Individer kan velge blant kulturelle varianter eller ganske enkelt finne på noe nytt (Cavalli-Sforza og Feldman 1981). Det er også pekt på at kulturelle variasjoner oppstår som intensjonell prøving-og-feiling, like mye som de kan komme av misforståelser eller kopieringsfeil i læringprosesser; altså rene tilfeldigheter (Boyd og Richerson 1985:9; Richerson og Boyd 2005:289). Begrepets relasjon til biologisk evolusjon beskriver Shennan (2008:76) slik:... just as biological evolution is characterized by changing frequencies of genes in populations through time as a result of such processes as natural selection, so cultural evolution refers to the changing distributions of cultural attributes in populations, likewise affected by processes such as natural selection, but also by others that have no analog in genetic evolution. I korte trekk skisserer DKE en kulturell analogi til den biologiske utviklingslærens arv, varians og drift, som forvandles til henholdsvis kulturell overføring, innovasjon og tilfeldig kopiering. I arkeologisk sammenheng inviterer slike perspektiver til et fokus på overføring av kultur gjennom sosial læring; eksempelvis undersøkelser av hvordan opprettholdelsen av håndverkstradisjoner krever pedagogiske evner (Tehrani og Riede 2008). Læring før tæring rundt Great Basin Vi må her nøye oss med å trekke ut to begreper for å illustrere hvordan DKE kan få arkeologisk relevans. Boyd og Richerson (1985:243) skriver 157

164 Primitivetider at individer kan ha såkalte indirekte preferanser ( indirect bias ), der spesielle kvaliteter ved en kulturell variant, eller hos rollemodellen som representerer varianten, styrer preferansen for hva som blir imitert. Slik kan eksempelvis steinøksen til et vellykket individ bli imitert uten at denne varianten trenger å være den best egnede. Det er med andre ord individets status i gruppen som er grunnen til at øksa imiteres. Med en slik preferanse kopieres utvalgte modeller og sparer den enkelte for tidkrevende overveielser eller eksperimentering. Veiledet variasjon ( guided variation ) viser derimot til en kulturell overføringsprosess der varianter ikke kun blir imitert, men modifisert gjennom prøving og feiling. På denne måten kan individer gjennom rasjonelle valg og innovasjon tilpasse eldre tradisjoner til nye omgivelser (Boyd og Richerson 1985:9). Disse begrepene er blitt anvendt i en studie av steinteknologi rundt Great Basin i USA mellom e.kr. (Bettinger og Eerkens 1999). Ved å analysere etablerte typologier av pilspisser funnet i østlige California og sentrale Nevada, ble det observert markerte forskjeller i korrelasjonen mellom vekt, bredde og lengde. Pilspisser fra østlige California viste lite samsvar mellom basevidde og vekt innenfor rammen av én bestemt type. Dette ble tolket som et tegn på veiledet variasjon, der hver enkelt ble til som følge av individuell prøving og feiling. Derimot viste spissene fra samme periode i sentrale Nevada uniformt samsvar mellom attributtene. Dette tyder i følge Bettinger og Eerkens (1999: ) på at spredningen av spissene i denne regionen tok form som indirekte preferanser, der individuell kopiering fulgte én enkelt vellykket modell. Studien illustrerer hvordan beskjedne variasjoner som går under den typologiske radaren kan åpne opp for en videre forståelse av steinteknologien i to ulike grupper. Det er verdt å merke seg at studien på dette nivået ikke berører spørsmålet om naturlig seleksjon. Et springende punkt for Boyd og Richerson (1985) var at kultur over tid kan endre betingelsene for naturlig seleksjon. For arkeologer er dette punktet mindre viktig, og fokuset på arvelighet gjennom kulturell årgang overføring og variasjoner innenfor typene, som skissert ovenfor, fremstår som et mer sentralt anliggende. Mesoudi og O Brien (2008:4) har pekt på at studien av arvelighet er det eneste kriteriet som kreves for en darwinistisk studie av materiell kultur. Analysen tappes altså ikke for kraft ved å utelate de øvrige elementene forbundet med biologisk arv. Likevel har Mesoudi og O Brien (2008:22-25) foretatt videre analyser for å utvide forklaringsrammene til Bettinger og Eerkens (1999). De spør seg om indirekte preferanser i den kulturelle overføringen av pilspissene observert i sentrale Nevada, kan vise til begrensede økologiske ressurser eller tøffere klimatiske omgivelser i denne regionen sammenlignet med østlige California. Bakgrunnen for en slik antakelse er at ugunstige omgivelser kan fordre et behov eller press for å lære bort teknologiske prosesser kollektivt. Følger gruppen én mal, reduseres kostbar tid og energi forbundet med individuelle avgjørelser eller prøving og feiling. Slik kan kapasiteten for å formidle kunnskap effektivt gjennom sosial læring være fordelaktige trekk i den naturlige seleksjonen, der bærerne av disse kulturelle variantene står bedre rustet til å overføre både sin genetiske og kulturelle informasjon videre til neste generasjon (Boyd og Richerson 1985: ). Mesoudi og O Brien (2008:4) påpeker entusiastisk at Great Basin-studien viser hvordan begreper knyttet til tvearvelighetsteorien kan belyse individuelle prosesser på mikronivå, som får store utslag for hvordan kulturelle tradisjoner endres i populasjonen som helhet. På dette nivået av analysen forlates imidlertid den rene analogien fra genetisk til kulturell informasjonsoverføring, og blir supplert med betraktninger om hvordan kulturelle varianter eller evne til sosial læring kan spille inn på gruppeseleksjon. En arkeologisk anvendelse av DKE forholder seg slik også til en darwinisme der kulturelle fenomener og, i ytterste instans, dens bærere er gjenstand for naturlig seleksjon. 158

165 Petter Snekkestad Darwinistisk arkeologi En anvendelig teori? Spørsmålet om evolusjonsarkeologien kan anvendes parallelt med andre teoretiske perspektiver er avgjørende for dens relevans. Kristian Kristiansens (2004) prisverdige diskusjon omkring to tilsynelatende inkompatible teoretiske retninger, aktørteori og DKE, kan i så måte tjene som utgangspunkt. I en kritikk av samtidens arkeologi, savner Kristiansen det arkeologiske blikket for langvarige historiske prosesser uten å forenkle sosiale mekanismer; den postprosessuelle, tolkningstunge leiren henfaller til kun å forklare spesifikke fortidige (ofte symbolske) fenomener, mens den evolusjonære leiren forlater intensjonalitet og kontekstuelle forklaringer som avgjørende bestanddeler i historiske forskyvninger. Filosofiske, så vel som evolusjonsteoretiske, vinklinger må i så måte kjenne sin plass som supplerende, ikke holistiske forklaringsmodeller (Kristiansen 2004). Selv om det ikke er vanskelig å være enig i Kristiansens hovedpoeng om den samtidige arkeologiens manglende historisitet (se også Apel og Darmark 2009:10; Kristiansen og Rowlands 1998:1-3), felles det imidlertid en unødvendig streng dom over DKE. Gjennom Kristiansens briller kan det synes som om darwinistiske tilnærminger utelukker andre mulige forklaringer, og således gjør krav på en type sannhet gjennom naturvitenskapelig autoritet. Evolusjonsarkeologer påstår imidlertid ikke at deres studier innehar en eksklusiv forklarende kraft. Tvert om kan og bør de berikes av aktørteori eller lignende tilnærminger med vekt på fortolkning og symbolikk (Riede 2005:47). Riktignok baserer en evolusjonær undersøkelse av materiell kultur seg på å identifisere prosesser som styrer og regulerer overføringen av kulturelle fenomener gjennom modeller (Eerkens og Lipo 2005:316), men det utelukker ikke at alternative perspektiver kan inngå i analysen. Det er fordi DKE formulerer en rekke forventninger til spesifikke, kontekstuelle studier, uten å umyndiggjøre andre teoretiske innfallsvinkler som kan bidra til denne kontekstualiseringen (Shennan 2004:111). Kanskje er det slik at evolusjonsarkeologi Figur 1. Treet til venstre illustrerer biologisk evolusjon med sine tydelig definerte forgreininger. Treet til høyre illustrerer kulturevolusjon og måten kulturelle fenomener flettes inn i hverandre. Kroeber nettopp kjenner sin plass gjennom å tilby noen rammer for hvordan formidling av kultur følger noen gitte mønstre, for så å la øvrige tolkninger supplere eller korrigere dette. Kristiansen (2004:80) kritiserer videre evolusjonsarkeologiens manglende evne til å ta inn over seg innovasjon og kreativitet. Men hans avsluttende bønn om at fremtidige arbeider må utforske den dynamiske artikulasjonen mellom historie på mikro- og makroplan og mellom historie på generasjonsnivå og i det langtrukne (Kristiansen 2004:97, min utheving), kan tyde på at tilnærmingen han delvis fornekter vil være til nytte for en slik hybrid teoriutvikling. Den kulturelle analogien til biologisk mutasjon, nemlig innovasjon, står helt sentralt i tvearvelighetsteorien. Og mekanismene knyttet til dens tilblivelse og spredning er noe av det som angår evolusjonsarkeologien sterkest. Med andre ord ønsker DKE å rette nålen mot det punktet der kulturell forandring forekommer. Nettopp gjennom en temporal, sirlig studie av varianter innenfor og på tvers av typene som i biologisk inspirerte fylogeniske studier bestrebes det å spore innovasjon på mikronivå eller forstå de lange, forgreinende utviklingslinjene i materiell kultur (se Mace et al. 2005). Slik slektskapsforholdet mellom arter kan illustreres i et stamtre, søker fylogenien i arkeologisk forstand å systematisk ordne en samling gjenstander etter graden av likheter og ulikheter. Desto flere fellestrekk en gjenstand deler med en annen, desto nærmere 159

166 Primitivetider er deres forgreiningspunkter i et stamtre. De deler således et felles opphav, som i noen tilfeller kan identifiseres, der arv med modifikasjon har sørget for en kulturell variasjon som fylogenisk kan spores innenfor typologiske kategorier (O Brien og Lyman 2000: ). For at slike undersøkelser skal være fruktbare, må en blant annet kunne skille mellom homologe og analoge utviklede trekk (Mesoudi et al. 2006:334), samt gjøre rede for eventuelle impulser utenfra som farger en utelukkende vertikal kulturoverføring i populasjonen (Tehrani og Collard 2009). Ikke overraskende kompliserer dette den fylogeniske øvelsen og begrenser i noen grad hva slags arkeologisk materiale som kan undersøkes. Riede (2008:188) hevder at fylogenien er mest relevant for å lese endringer i gjenstander knyttet til personlig bruk og med kort levetid, og mindre relevant i møte med utpregede sosialt fremstilte gjenstander som overlever generasjoner. I tråd med dette har metoden vist seg å være nyttig for å belyse kulturell kontakt og isolasjon mellom ulike mesolittiske kulturer i Danmark (Riede 2008). Av arbeider i samme leiet, har blant annet Buchanan og Collard (2008) på en overbevisende måte revidert tidligere antakelser om den relative kronologien mellom de tre paleoindianske gjenstandskompleksene Denali, Clovis og Nenana i nordlige Amerika. Retter vi blikket mot Norge, kan Skandfers (2003) doktorgradsavhandling Tidlig, nordlig kamkeramikk. Typologi. Kronologi. Kultur. illustrere hvordan en bevegelse bort fra typeinndeling samsvarer med grunntankene i DKE. Skandfer hevder at kamkeramikkens typologi overser åpenbar variasjon i funnene. Som en følge plasseres den i ikke-temporale bolker som fortrenger indre kronologiske antakelser. Blant annet er begrepet karakteristiske trekk trukket frem som usystematisk og flytende; Ingen av de tekstene jeg har hatt tilgang til som omhandler den tidligste kamkeramikken i nordre Fennoskandia angir hvor vanlig eller uvanlig et gitt motiv eller mønster er i materialet som presenteres. Ingen av tekstene angir om ( ) visse motiv er mer vanlige i noen geografiske regioner enn i andre, eller om dette er vurdert (Skandfer årgang 2003:99). Ved å avvise typologiene og belyse kamkeramikkens teknologiske stil, chaîne opératoire, viser hun at lokale, hittil uoppdagede variasjoner i materialet i Øst-Finnmark uttrykker sosio-kulturelle relasjoner i nordre Fennoskandia. Skandfers metode overlapper med DKE. I en darwinistisk kulturforståelse snus den typologiske logikken på hodet; Variasjon er ikke typologisk støy, men utgangspunktet for å si noe om den tidsmessige utviklingen. Små variasjoner i eksempelvis motiv, mønster eller morfologi, deres hyppighet og utbredelse, kan da antyde hvor og når nye trekk ble introdusert og hvordan de utviklet seg i tid og rom. Det som skiller DKE fra Skandfers tilnærming, er at stilutviklingen forklares innenfor en temporal forståelsesramme av arv med modifikasjon, eller det O Brien og Lyman (2000:273) kaller arvbar kontinuitet. Hvert trekk, og hver kombinasjon av trekk, har et opphav (innovasjon) og en utviklingshistorie (kulturell overføring, arvbarhet) som der materialet tillater det (se O Brien og Lyman 2000: ,294) kan nøstes opp. Et ufravikelig fokus på kontinuitet gjennom læring og gradvise modifikasjoner setter altså tidsdimensjonen i høysetet. Nisjekonstruksjoner og evolusjonspsykologi Jeg har så langt skissert hvordan evolusjonsarkeologi kan forstås som en ren analogi til utviklingslæren, men også hvordan eksempelvis læringsstrategier kan spille inn på gruppeseleksjon. Derimot har hverken atferdsøkologi eller evolusjonspsykologi vært berørt, selv om de også faller inn under en darwinistisk undersøkelse av menneskelig kultur (Smith 2000). For å belyse disse retningene bør en utvidelse av tvearvelighetsteorien nevnes, nemlig teorien om nisjekonstruksjon (Odling-Smee et al. 2003). Den avviser at kulturendringer ensidig følger seleksjonspress diktert av omgivelsene, slik atferdsøkologien gjør, men snarere integrerer økologien som en tredje variabel i tvearveligheten. Der evolusjonsteori tradisjonelt har lagt vekt på hvordan organismer tilpasser seg omgivelsene, 160

167 Petter Snekkestad Darwinistisk arkeologi Figur 2. Skjematisk representasjon av menneskelig nisjekonstruksjon. Rute 1 viser hvordan kulturell modifisering av omgivelsene kan fordre seleksjonspress og videre en kulturell respons. Nisjokonstruksjon påvirker biologisk evolusjon i liten grad. Rute 2 illustrerer hvordan mangelen på en kulturell respons kan spille inn på den genetiske sammensetningen i populasjonen, som i noen tilfeller (stiplet strek) påvirker evnen til fremtidig nisjekonstruksjon. Odling-Smee et al. 2003:338. påpekes det at mennesker kulturelt modifiserer sine omgivelser; de konstruerer nisjer. Nisjene forutsetter en vekselvirkning mellom menneskeskapt økologisk endring og eventuelle kulturelle tiltak som følge av endringen. Slik definerer vi betingelsene for vår egen og andre arters seleksjonspress, som videre kan spille inn på kulturelle prosesser og genetiske sammensetninger i komplekse årsakssammenhenger (Odling-Smee et al. 2003: ). En arkeologisk anvendelse av ideene knyttet til nisjekonstruksjon er fortsatt i støpeskjeen (Laland og O Brien 2011), men Riede (2005) har eksempelvis benyttet begrepene for å belyse bosetningsmønstre i senpaleolitikum i sørlige Skandinavia, og Jessen (2010) har undersøkt katolsk misjonærvirksomhet i nordisk førmiddelalder gjennom en materiell og rituell forståelse av nisjekonstruksjon. Nisjekonstruksjon tilbyr et biologisk formulert teoretisk rammeverk innenfor DKE som fjerner seg fra determinismen og nyanserer atferdsøkologien. Den peker på at mennesker i stor grad kan styre sin egen evolusjon, ofte i et overraskende raskt tempo. Den kan i så måte korrigere enkelte evolusjonspsykologers antakelser om tilpasningsforsinkelser, der moderne menneskers kognitive mekanismer blott er formet av seleksjonspress i en statisk steinalder;...the view that our minds are predominantly suited to an ancestral habitat portrays humans as products of past natural selection rather than active constructors of their niches. (Laland og Brown 2006:103). Likeledes hevder Odling-Smee et al. (2003:240,380) at evolusjonspsykologien tidvis har forenklet betydningen av kultur, og slik gitt humaniora gode grunner til å betvile darwinismens kulturforståelse. Det betyr imidlertid ikke at evolusjonspsykologi er uinteressant for arkeologien. Til tross for uenigheter omkring hva denne retningen kan eller bør forklare, er det hevet over tvil at vår kognitive arkitektur, lik kroppens organer, i betydelig grad er formet av dyptloddende evolusjonære prosesser (se Hagen 2005 for en lengre diskusjon). I studiet av materiell kultur er evolusjonspsykologiens bruksområde i det store avgrenset til eldre steinalder (se for eksempel Mithen 2005; Renfrew og Scarre et al. 1998; Stout og 161

168 Primitivetider Chaminade 2007; Wadley 2010). Men hvorfor ikke anvende den også på epoker nærmere vår egen tid? Antropologene Liénard og Boyer (Liénard og Boyer 2006; Boyer og Liénard 2006) forstår de kollektive ritualenes oppmerksomhetskrevende elementer, slik de ble formulert av Rappaport (1979: ), som en rekke konsepter og handlinger med evne til å eksitere hjernens evolusjonært utviklede fareforebyggingssystem ( hazard-precaution system ). Dette systemet fanger opp ørsmå tegn på farer og fremkaller forebyggende øvelser. Slik er blant annet repeterende bevegelser og overdreven hensyntagen (overvåking av omgivelsene) eller avgrensing av aktivitetsområder (unngåelse av smitte) opprinnelig formålstjenelige handlinger som i ritualene blir forvrengt til oppmerksomhetskrevende triks overfor deltakerne. Etter mitt syn kan slike perspektiver her grovt skissert ikke bare nærme seg en forklaring på hvorfor visse rituelle fenomen har oppstått og bredt om seg gjennom kulturell seleksjon. De kan også danne grobunn for grunnleggende antakelser om fortidig rituell atferd, som uavhengig av epoke kan være lesbare i det arkeologiske materialet. Eksempelvis kan de smale korbuenes tydelige avgrensing mellom kor og skip i romanske steinkirker tolkes som ett av flere kognitive triks i katolske ritualer. Lignende avgrensinger i andre arkeologiske kontekster bør under visse omstendigheter kunne peke mot rituell aktivitet. Liénard og Boyers (2006) studie illustrerer også et analytisk skille mellom evolusjonspsykologi og DKE. Sistnevnte retning interesserer seg riktignok for genetisk utviklede kognitive prosesser som muliggjør sosial læring (Henrich og McElreath 2003:124). Den tar imidlertid ikke høyde for at visse kulturelle fenomener eksiterer iboende kognitive mekanismer er intuitivt besnærende (Liénard og Boyer 2006:814) og således har et selektivt fortrinn overfor andre mindre besnærende fenomener og deres mulighet til å overføres kulturelt fra én generasjon til den neste. Det er likevel ingen hindring for at disse to retningene i fremtiden kan overlappe og berike hverandre (Laland og Brown 2006: ). Avslutning. farlig reduksjonisme? årgang Med bred pensel har jeg ovenfor presentert noen begreper og metoder inspirert av utviklingslæren som kan være relevante i den arkeologiske analysen. Jeg har da forhåpentligvis gjort det klart at darwinistisk kulturevolusjon (DKE) omfatter overlappende tankeredskap som tvearvelighetsteorien (Boyd og Richerson 1985), teorien om nisjekonstruksjon (Odling-Smee et al. 2003) og fylogeni (O Brien et al. 2005; O Brien og Lyman 2000; Mace et al. 2005). I tillegg kan evolusjonspsykologien, som strengt tatt ikke faller inn under DKE-begrepet, bidra til å forklare hvorfor visse kulturelle fenomener er (eller var!) særlig utbredte (se for eksempel Liénard og Boyer 2006). Jeg mener at disse innfallsvinklene kan berike arkeologien. Hvorfor har ikke DKE slått an i hjemlig arkeologisk teori? En mulig årsak kan være at begrepene ikke synes å være relevante for de aktuelle forskningsområdene. Kanskje virker det også fjernt og unødvendig slitsomt å sette seg inn i biologisk terminologi. Men hovedårsaken ligger trolig i det teoretiske klimaet og anseelsen til en rekke sammentvinnede filosofisk-teoretiske retninger som knyttes til postmodernismen. Her betraktes naturvitenskapelige forklaringer som hverken relevante eller epistemologisk redelige for å forstå menneskelig atferd (Perry og Mace 2010). I norsk arkeologi har disse strømningene satt dype spor i form av postprosessualismen (Olsen 1997:70), som delvis har posisjonert seg gjennom en ideologisk motivert kritikk av evolusjonsteoretisk tankegods (se Shanks og Tilley 1992:55-56). Et uttrykk for denne kritikken finner vi blant annet i Hegardts (2009) nedsabling av evolusjonsarkeologien. I følge Hegardt har DKE et fundamentalistisk og kjernesøkende syn på kultur, der mennesker mangler fri vilje og i et evolusjonært tidsperspektiv er styrt av eksterne krefter. DKE representerer således en farlig forskningsøvelse som leker Gud, som åpenbart vil misbrukes av konservative for å rettferdiggjøre sosiale skjevheter (sic), og videre burde granskes av en internasjonal vitenskapskomité som kan avklare dens politiske følger 162

169 Petter Snekkestad (Hegardt 2009). Etter mitt syn røper Hegardts sleivspark en bevisst feillesning av darwinismen, som skader både postprosessualismen og den dialogen som burde vært opprettet mellom de to teoretiske sfærene. En slik dialog har for øvrig også blitt avslått av Thomas (2009), som blott konstaterer at Bourdieus strukturalisme er en mer velegnet tilnærming for å studere fortidig kultur, og av Robb (2004), som tilsynelatende ikke anser DKE verdig en diskusjon i det hele tatt. Grunntonen i den ovennevnte postprosessuelle kritikken består i at den darwinistiske tilnærmingen er reduksjonistisk. Innvendingen bør lyttes til, men ordet kan ikke stå som et rødt trekantskilt på samtlige områder der kultur studeres med darwinistiske briller. Eksempelvis må fylogenien forstås som en empirisk rigorøs dekonstruksjon av typologiske kategorier, noe som burde resonere med en kritisk, spørrende arkeologi (se Nyland 2003:56). Fordi den moderne arkeologiske anvendelsen av darwinisme så tydelig beveger seg vekk fra deterministiske forenklinger, fortjener den konstruktive innspill i stedet for karikeringer (Riede 2005:47-50). Ja, mennesker inngår i meningsfulle og komplekse interaksjoner med sine omgivelser noe DKE er med på å bekrefte men vi kan også opptre noenlunde forutsigbart og kulturendringer kan følge noen gjenkjennelige mønstre (se Bentley 2006; Bentley et al. 2007:157). Kanskje uttrykker Hegardts (2009) ståsted da, for å snu argumentet, et fundamentalistisk kultursyn, når det tas for gitt at mennesket til enhver tid er uutgrunnelig og sprenger seg ut av alle oppstilte skjemaer? Det er verdt å høre på religionsforskeren Slingerland (2008) når han hevder at de humanistiske vitenskapene må holde fast ved at menneskelig erfaring innebærer en subjektiv virkelighet for den erfarende som ikke til fulle kan beskrives av en objektiv tredjepart (se også Skjervheim 2002 [1964]:93-102; Taylor 1989:3-25). Men det gir i følge Slingerland ikke uten videre filosofisk ryggdekning for å forkaste et objektiverende standpunkt. Hvis vi ikke våger å redusere med andre ord å gripe an menneskets naturalistiske realitet gjemmer vi oss unna Darwinistisk arkeologi forklaringen, som burde være en sentral del av dét humanister driver med (Slingerland 2008). Trekkes arkeologien for langt den andre veien, altså mot relativismen, risikerer vi å ikke si noe betydningsfullt om fortiden. I den posisjonen unndrar man seg på snodig vis kritikk, fordi en ikke trenger å ta stilling. Tvert om holder det ofte å lene seg på mangetydighet og filosofiske betraktninger. I forlengelsen oppstår det Svestad (2003: ) kaller eklekto-retorikk, som betegner en kritisk, men usammenhengende teoriproduksjon med liten eller ingen relevans for arkeologisk tolkning. Herfra er det svært lett å åpne ild mot darwinismen som totalistisk og reduserende. Jeg håper derfor at en fremtidig diskusjon om darwinisme i arkeologien ikke tar form som messende positivismekritikk. En slik kritikk blir ofte først interessant når de teoretiske poengene forlates, og en personlig, etisk ladet innvending kommer til syne. Nemlig at man vegrer seg mot å blottstille verden og alle dens hemmeligheter gjennom kalde årsakssammenhenger. For hva er den uten magi, forundring og ikke minst stadig nye spørsmål? Slik blir forklaringen ubehagelig og den mangetydige forståelsen et vern mot de uunngåelige (og deprimerende?) realitetene i darwinismen. Dette ståstedet er på et vis tilforlatelig, men da bør man for å si det litt flåsete spille med åpne kort og ikke dytte franske filosofer foran seg. Man må også ta høyde for at forskningen i noen grad står i fare for å bli estetiske og deskriptive øvelser. Summary Darwinian Archaeology. Can Darwinian concepts invigorate archaeology? This piece argues that biological analogies to human cultural change might serve our discipline well. Through numerous intertwined theoretical branches, like dual inheritance theory, niche construction theory and the application of phylogenetic methods, material culture is put in an explicitly historical relationship. In an evolutionary sense, this relationship is one that underlines how artifacts, ideas, or any number of cultural phenomena go through a process of what Darwin described as descent with modification. For archaeologists this approach represents a healthy revision of typology, in that it seeks to understand when innovations (modifications) occurred 163

170 Primitivetider and how these new traits were transmitted (descended) between generations. Hence, variation is not typological noise, but rather an avenue for further temporal and spatial enquiry. In addition to these ideas, filed under the loosely defined umbrella of cultural evolution (which I have termed darwinistisk kulturevolusjon, or just DKE ), evolutionary psychology is here seen as a fruitful approach to answering why some widely observed cultural phenomena appear more easily transmitted than others. Evolutionary archaeology does not claim to offer an exclusive explanation to cultural change. On the contrary, other theoretical approaches like agency theory or chaîne opératoire, to name a few can complement or correct the specific expectations outlined by DKE. This is because the analogy from biological evolution to human cultural change is just that; an analogy. It cannot adopt the straightforward causality of genetic inheritance and mutation. However, the scientific rigour of Darwinism still translates keenly to the study of cultural evolution. The social sciences harbour a deep suspicion towards Darwinism. The many twisted misuses of evolutionary theory in previous centuries have turned it into a dirty word. The article argues that the impact of post-processual thought on Scandinavian archaeology, which in part positioned itself through an ideological critique of Darwinism, still hinders the application of evolutionary ideas. In particular, the notion of reductionism has made archaeologists wary of studying human behaviour in light of naturalism or generality. Yet, cautiously applied reductionism is useful in explaining certain historical dynamics. Litteraturliste Apel, J. og K. Darmark 2007 Den flathugna pilspetsens fylogeni. Mallansvenskt stenhantverk ur ett kulturevolutionistisk perspektiv. Stenålder i Uppland. Uppdragsarkeologi och eftertanke, Stenbäck, N. (red.). Arkeologi E4, Uppsala Evolution and material culture. Current Swedish Archaeology 17: Bentley, R. A Acacemic copying, archaeology and the English language. Antiquity 80: Bentley, R. A., C. P. Lipo, H.A. Herzog og M.W. Hahn 2007 Regular rates of popular culture change reflect random copying. Evolution and Human Behavior 28(3): Bettinger, R. L. og J. Eerkens 1999 Typologies, cultural transmission, and the spread of bow-and-arrow technology in the Prehistoric Great Basin. American Antiquity 64: Boyd, R. og P. J. Richerson 1985 Culture and the Evolutionary Process. University of Chicago Press, Chicago årgang Boyer, P. og P. Liénard 2006 Why ritualized behavior? Precaution Systems and action parsing in developmental, pathological and cultural rituals. Behavioral and Brain Sciences 29:1-56. Buchanan, B. og M. Collard 2008 Phenetics, cladistics, and the search for the Alaskan ancestors of the Paleoindians: a reassessment of relationships among the Clovis, Nenana, and Denali archaeological complexes. Journal of Archaeological Science 35(6): Cavalli-Sforza, L. L. og M. W. Feldman 1981 Cultural Transmission and Evolution: A Quantitative Approach. Monographs of population biology 16. Princeton University Press, Princeton. Collard, M., S. J. Shennan, og J. J. Tehrani 2006 Branching, blending, and the evolution of cultural similarities and differences among human populations. Evolution and Human Behaviour 27: Dobres, M.-A Technology and social agency: outlining a practice framework for archaeology. Blackwell, Oxford. Dunnell, R. C Style and Function: A Fundamental Dichotomy. American Antiquity, Vol. 43(2): Evolutionary theory and archaeology. Advances in Archaeological Method and Theory 3: Eerkens, J. og C. Lipo 2005 Cultural transmission, copying errors, and the generation of variation in material culture and the archaeological record. Journal of Anthropological Archaeology 24: Hagen, E. H Controversial Issues in Evolutionary Psychology. The Handbook of Evolutionary Psychology, D. M. Buss (red.), John Wiley & Sons, Hoboken, New Jersey. Hegardt, J Response to Apel and Darmark: Evolution and Material Culture. Current Swedish Archaeology 17: Henrich, J Demography and Cultural Evolution. How Adaptive Cultural Processes can Produce Maladaptive Losses: The Tasmanian Case. American Antiquity 69(2): Henrich, J og R. McElreath 2003 The Evolution of Cultural Evolution. Evolutionary Anthropology 12: Jessen, M. D Altars and the Sacred Space - An Investigation into the Missionary Use of Portable Altars. 164

171 Petter Snekkestad Darwinistisk arkeologi Ritual 2008 Conference Proceeding, Heidelberg University. I prent. Johnson, M.1999 Archaeological theory: an introduction. Blackwell, Oxford. Kristiansen, K Genes versus agents. A discussion on the widening theoretical gap in archaeology. Archaeological Dialogues 11: Kristiansen, K. og M. Rowlands 1998 Social transformations in archaeology: global and local perspectives. Routledge, London. Kroeber, A. L.1948 Anthropology. Revidert versjon. Harcourt, Brace, New York. Laland K. N. og G. R. Brown 2006 Niche construction, human behavior, and the adaptive-lag hypothesis. Evolutionary Anthropology 15(3): Laland, K. N. og M. J. O Brien 2011 Niche construction theory and archaeology. Journal of Archaeological Method and Theory. I press. Liénard, P. og P. Boyer 2006 Whence Collective Rituals? A Cultural Selection Model of Ritualized Behavior. American Anthropologist 108(4): Lumsden, C. J. og E. O. Wilson 1981 Genes, mind, and culture: the coevolutionary process. Harvard University Press, Cambridge. Lyman, R. L. og O Brien, M. J.1998 The goals of evolutionary archaeology. History and explanation. Current Anthropology 39: Mace, R., C. J. Holden og S. J. Shennan 2005 The Evolution of Cultural Diversity. A Phylogenetic Approach. UCL Press, London. Marwick, B What can archaeology do with Boyd and Richerson s cultural evolutionary pogram? The Review of Archaeology 26: Mesoudi, A. og M. J. O Brien 2008 The Cultural Transmission of Great Basin Projectile-Point Technology: An Experimental Simulation. American Antiquity 73(1): Placing archaeology within a unified science of cultural evolution. Pattern and Process in Cultural Evolution, S. J. Shennan, (red.), University of California Press, Berkeley. Mesoudi, A., A. Whiten og K. N. Laland 2006 Towards a unified science of cultural evolution. Behavioural and Brain Sciences 29: Mithen, S. J The singing Neanderthals: the origins of music, language, mind and body. Weidenfeld & Nicolson, London. Nyland, A Å gjenfortelle en historie med kjente kategorier. Primitive Tider 6: Odling-Smee, F. J., K. N. Laland og M. W. Feldman 2003 Niche construction: the neglected process in evolution. Princeton University Press, Princeton. O Brien, M. J. og R. L. Lyman 2000 Applying Evolutionary Archaeology: a systematic approach. Kluwer Academic/ Plenum, New York. O Brien, M., R. L. Lyman, D. S. Glover og J. Darwent 2005 Cladistics and archaeology. University of Utah Press. Olsen, B Fra ting til tekst: teoretiske perspektiv i arkeologisk forskning. Universitetsforlaget, Oslo. Perry, G og R. Mace 2010 The lack of acceptance of evolutionary approaches to human behaviour. Journal of Evolutionary Psychology 8(2): Akadémiai Kiadó. Persson, P Arkeologi och evolutionism. Glyfer och arkeologiska rum en vänbok til Jarl Nordbladh, A. Gustafsson og H. Karlsson (red.), Göteborg Universitet. Rappaport, R. A.1979 Ecology, meaning and religion. North Atlantic Books, Richmond, California. Renfrew, C. og C. Scarre (red.) 1998 Cognition and material culture - the archaeology of symbolic storage. McDonald Institute for Archaeological Research, Cambridge. Richerson, P. J. og R. Boyd 2005 Not by Genes alone: How Culture Transformed Human Evolution. University of Chicago Press, Chicago. Riede, F Darwin vs. Bourdieu. Celebrity deathmatch or postprocessual myth? Prolegomenon for the reconciliation of agentive-interpretative and ecologicalevolutionary archaeology. Investigating Prehistoric Hunter-Gatherer Identities: Case Studies from Palaeolithic and Mesolithic Europe, H. Cobb, S. Price, F. Coward og L. Grimshaw (red.), Oxbow, Oxford. 165

172 Primitivetider 2006 Chaîne Opèratoire - Chaîne Evolutionaire. Putting technological sequences in evolutionary context. Archaeological Review from Cambridge 21: Maglemosian memes: technological ontogeny, craft traditions, and the evolution of Northern European barbed points. Cultural Transmission and Archaeology: Issues and Case Studies, M.J. O Brien (red.), Society for American Archaeology Tangled trees: modeling material culture evolution as host-associate co-speciation. Pattern and Process in Cultural Evolution. Origins of Human Behavior, Shennan, S.J. (red.), University of California Press, Berkeley Steps towards operationalizing an evolutionary archaeological definition of culture. What is an archaeological culture? Approaching cultural transmission and variation, B.W. Roberts og M. Vander Linden (red.). Springer Verlag, Berlin/Heidelberg. Robb, J Agency. A personal view. Kommentar til Kristiansen, K.: Genes versus agents. A discussion on the widening theoretical gap in archaeology. Archaeological Dialogues 11: Shanks, M. og C. Tilley 1992 Re-constructing archaeology: theory and practice. Routledge, London. Shennan, S. J Culture, society and evolutionary theory. Kommentar til Kristiansen, K.: Genes versus agents. A discussion on the widening theoretical gap in archaeology. Archaeological Dialogues 11: årgang Svestad, A Finn din egen filosof: konfrontasjoner og kontradiksjoner i den arkeologiske teoridebatten. Doktorgradsavhandling ved Institutt for arkeologi, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø. Taylor, C Sources of the self. The making of the modern identity. Cambridge University Press, Cambridge. Tehrani, J. J. og M. Collard 2009 On the relationship between interindividual cultural transmission and population-level cultural diversity: a case study of weaving in Iranian tribal populations. Evolution and Human Behavior 30(4): Tehrani, J. J. and F. Riede 2008 Towards an archaeology of pedagogy: learning, teaching and the generation of material culture traditions. World Archaeology 40(3): Thomas, J Response to Apel and Darmark: Evolution and Material Culture. Current Swedish Archaeology, 17: Trigger, B. G A history of archaeological thought. Cambridge University Press, Cambridge. Wadley, L Compound-Adhesive Manufacture as a Behavioral Proxy for Complex Cognition in the Middle Stone Age. Current Anthropology 51(1): Evolution in archaeology. Annual Review of Anthropology 37: Skjervheim, H [1964] Psykologien og mennesket si sjølvforklaring. Mennesket, J. Hellesnes og G. Skirbekk (red.), Universitetsforlaget, Oslo. Slingerland, E Who s Afraid of Reductionism? The Study of Religion in the Age of Cognitive Science. Journal of the American Academy of Religion 4:1-37. Smith, E. A Three styles in the evolutionary analysis of human behaviour. Adaptation and Human Behaviour, L. Cronk, N. Chagnon og W. Irons (red.), Aldine de Gruyter, New York. Stout, D. og T. Chaminade 2007 The evolutionary neuroscience of tool making. Neuropsychologia 45:

173 DEBATT Kommentar til: Petter Snekkestad, Darwinistisk arkeologi Fredrik Fahlander Stockholms universitet Evolution eller intentionell design? Snekkestad föreslår i sitt inlägg att vi lånar ett öra till Darwin och att arkeologin återigen tar evolutionära perspektiv på allvar. Efter att ha utvecklats i framförallt amerikansk processuell kontext under de senaste två decennierna är det en smula egendomligt att just evolutionär arkeologi har fått en renässans på 2000-talet. Snekkestads diskussion är därför ett välkommet bidrag till den annars så stillatigande teoretiska diskussionen i arkeologin. Efter den intensiva debatten under och 90-talen mellan tolkande, post-processuella arkeologer och förespråkare av en mer naturvetenskapligt inspirerad processuell arkeologi har polemiken stagnerat och de olika synsätten har mer eller mindre konsoliderats. Den förr så utmanande och provocerande post-processuella arkeologin är numera normalvetenskap (åtminstone i Europa) och förmår knappast längre att uppröra. De flesta arkeologer är ense om att varken sanning eller fullständig kunskap går att nå om det förflutna och det ofta finns flera - om än inte ett obegränsat antal - likvärdiga synsätt på samma händelse både i det förflutna och i samtiden. Det är därför svårt att engagera sig i en diskussion mellan olika varianter av mjuk processualism som exempelvis kognitiv arkeologi och tolkande post-processuella arkeologier eftersom skillnaderna mellan dem är ganska små. Detta tillstånd är inte unikt för arkeologin utan verkar även gälla humaniora och samhällsvetenskaperna i stort. Terry Eagleton (2003:1) har exempelvis noterat att de en gång så provocerande och inspirerade frontfigurerna i den franska poststrukturalismen idag inte alls anses speciellt radikala. Det har heller inte framträtt några nya tänkare som fått lika stort genomslag de flesta samtida teoretiker är snarast att betrakta som lärjungar till 1960-talets föregångare; Slavoj Zizek och Alain Badiou bygger exempelvis på Jacques Lacan, medan Judith Butler, Gayatri Spivak och Homi Bhabha har hämtat mycket inspiration från Jacques Derrida och Michel Foucault och så vidare. Eagleton och andra menar att detta teoretiska vakuum, i kombination med bland annat händelserna den 11e september, har lett till en allmän mättnad på komplicerade teoretiska ramverk och ett ökat intresse för mer handfasta och empiriska teorier och perspektiv (Eagleton 2003:219; Faludi 2008). I skandinavisk arkeologi kan vi skönja liknande tendenser till att vilja återgå till gamla beprövade koncept. Asgeir Svestad (2003) vill exempelvis återvända till Thomsen och en enklare artefaktbetonad arkeologi och man kan även spåra ett nyväckt intresse för arkeologi som kulturhistoria. I en sådan tillbakablickande trend framstår intresset för evolutionär arkeologi kanske mer logiskt (speciellt med tanke på Montelius tidiga bruk av den). Att den dessutom 167

174 Primitivetider gör anspråk på att vara empirisk och tillföra en efterlängtad historicitet gör den sannolikt än mer lockande för många. Tyvärr är dock svårt att finna något konkret nytt i återvändandet till Darwin. De generella problemen med evolutionära perspektiv är relativt väl avhandlande i ett flertal texter (ex: Bamforth 2002, Kristiansen 2004) och nu senast i Current Swedish Archaeology vol. 17 (2009). Debatten följer gamla välkända mönster mellan dem som föredrar ett generellt förankrat resonemang och dem som föredrar ett människocentrerat aktörsperspektiv. Det är frapperande hur många av de nya evolutionisterna som känner sig bekväma med att diskutera i termer av att förklara (explain) förhistoriska förlopp (O Brien och Lyman 2002:181, Runciman 2009:7). Jag har viss förståelse för neo-darwinisternas klagan över att de alltid tvingas bemöta kritik som kanske inte längre är helt och hållet berättigad. Det är trots allt en skillnad på Spenceriansk socialdarwinism, neo-evolutionism och den Darwinistisk kulturevolution som Sneckestad diskuterar. Likafullt är det tråkigt att förespråkarnas retorik mest går ut på att försöka falsifiera motståndarnas argument; de egna evolutionära postulaten framställs snarare som självklara (O Brien och Lyman 2002). Mycket fokus ligger på detaljerade definitioner av terminologi och begrepp, men det förs alltför lite diskussion om evolutionsteorins relevans för studieobjektet. På dessa punkter är emellertid Sneckestads text välbalanserad och fri från de tendenser till evangelism som annars är vanligt förekommande hos de nya Darwinisterna. Trots att de flesta i debatten verkar vara fast förankrade i sina motsatta positioner är några ändå öppna för kompromisser. Kristiansen (2004) har exempelvis argumenterat för att evolutionärt synsätt kan bidra med perspektiv på de stora förloppen och Snekkestad själv menar att evolutionsteori i sin tur kan berikas av olika aktörsperspektiv. Frågan är dock om sådana mellanvägar är speciellt produktiva eller ens möjliga? Snarare skulle jag vilja argumentera för att synsätten i grunden är inkompatibla årgang Även om Darwinistisk evolution säkert går att utveckla som verktyg på ett metodologiskt plan har jag dock svårt att se någon fördel med kulturevolution som allmänt ramverk. Detta inte på grund av att jag motsätter mig att evolutionsliknande tendenser kan ha betydelse i vissa situationer och att det kan finnas en generell giltighet över de riktigt långa tidsperioderna. Jag tror helt enkelt inte att det naturliga urvalet är speciellt lämpat att applicera på arkeologiskt material utom i några få speciella fall. I naturen är tidsrymderna väldiga och även om undantagen och anomalierna är många är de försumbara i det långa loppet. Arkeologi och människor verkar i grunden på en helt annan skala. Det arkeologiska materialet är heller inte representativt konstituerat; ibland är det de unika misstagen som bevaras medan det normala inte längre finns kvar i representativ omfattning. I många fall återfinner vi snarare stabilitet än variation i materialet över mänskligt sett långa tidsrymder som Darwinistiska modeller har svårt att behandla (Bamforth 2002:445-6). Att praktik, teknik och form förändras regionalt och över tid har oräkneliga orsaker och istället för att generalisera kring sådana processer är exempelvis insikter från postkolonial teori mer intressanta att utveckla (Fahlander 2007). Det kulturevolutionära perspektivet lider även av sina uttalade ambitioner som en stor förklaringsmodell. Som sådan har det svårt att nå det sociala innehållet i en artefakttyp eller en praktik. Även om en kulturevolutionär Darwinism, vilket Snekkestad påpekar, inte nödvändigtvis är reduktionistisk har den dock (hittills) ändå inte förmått att säga något speciellt intressant om det förflutna. Det är ett inbyggt problem som de flesta generaliserande förklaringsmodeller dras med. De är normalt begränsade till en viss typ av frågor och kan följaktligen bara nå en viss typ av svar. En förklarande, övergripande historiesyn är heller inte mer sann eller vetenskaplig; snarare innebär det grova generaliseringar över tid och rum samt imaginära grupperingar som sannolikt inte skulle ha någon som helst relevans för de berörda individerna. Att vilja förenkla och generalisera komplicerade förlopp är inte bara 168

175 Fredrik Fahlander trivialt, det passar dessutom det arkeologiska materialet illa. Jag vill mena att arkeologins historier ofta är ganska små och specifika. Vi är i grunden sociala varelser och tenderar att efterlikna varandra, men parametrarna är många och ibland spelar små omständigheter och specifika individer stor roll för händelseutvecklingen. Ibland är det relativt lätt att länka lokala praktiker med större, regionala strukturer, men i många fall saknas länkar och sammanhang vilket gör det svårt att knyta samman enskilda händelser till större historier. Med tanke på hur det arkeologiska materialet är konstituerat, ibland kumulativt över lång tid, ibland som resultat av en enskild händelse, kan det knappast bara finnas ett sätt att möta den. Det är det specifika materialet som i slutändan avgör vilka frågor som är rimliga att ställa till det. Även om man inom de post-processuella arkeologierna ofta brukar betona det lokala och specifika har detta perspektiv ännu inte utforskats till sin fulla potential. Trots att man i allmänna termer förespråkar en förskjutning i skala mot det specifika och det lokala, fokuserar de allra flesta arkeologiska texter fortfarande på allmänna strukturer och mönster för en viss tidsperiod eller en kultur (Thomas 2004:53). De specifika och individuella som ibland tas upp verkar främst utgöra narrativa fönster för att ge det förflutna en känsla av intimitet och detaljrikedom (Hodder 2003:91). Renodlade försök att ta det specifika som utgångspunkt är hittills ganska få i arkeologin, men det finns exempel i form av singularized histories (Magnússon 2003) eller mikroarkeologi där det specifika och lokala är utgångspunkten för större historier (Cornell och Fahlander 2002, Fahlander 2008). Det är sannolikt så att det sociala och människans materiella kultur både handlar om utomkroppslig, miljömässig och social strukturell påverkan, såväl som individuell kroppslighet, materiell omgivning och mer eller mindre medvetna intentioner. Det går dock knappast att stipulera några allmängiltiga postulat för vad som betyder mest; gener, memer, miljö, agency, ideologi eller materialitet. Även om jag i allmänhet ställer mig positiv till en diskussion kring mer Kommentar til Petter Snekkestad empiriska perspektiv som motvikt till de senaste tjugo årens ganska ensidigt framhärdande av individuell intentionalitet och agency tror jag dock inte att en nyväckt evolutionsteori är en speciellt fruktbar väg. Istället menar jag att förmågan med att fortsätta att vara en engagerande och intressant disciplin snarare står att finna i utveckling av nya perspektiv, nya metoder och konstruktiva kombinationer av nytt och gammalt. Att söka sig tillbaka och plocka upp tidigare avfärdade perspektiv och metoder är snarare ett tecken på en disciplin i kris. Snekkestads diskussion om den nya Darwinismen är på det planet viktig eftersom den så tydligt illustrerar de olika tendenserna i modern arkeologi och tvingar oss att tänka till och diskutera disciplinens mål och möjligheter. Jag är dock rädd för att om vi lånar ett öra till Darwin kommer vi endast att höra en snäckas brus som överskyler historiens reella komplexitet och stora variationer över tid och rum. De olika strukturer och effekter vi kan identifiera i det arkeologiska materialet må i många fall likna vad som uppträder över lång sikt i en biologiskt naturlig selektion, men det behöver inte betyda att det är samma sak och att det följer samma schema. Det finns inga genvägar till förhistorien, vare sig via antropologiska analogier, skriftliga källor eller hänvisning till generella lagmässigheter. Referenser Apel, J. og K. Darmark 2009 Evolution and material culture. Current Swedish Archaeology 17: Bamforth, D. B Evidence and Metaphor in Evolutionar Archaeology. American Antiquity 67: Cornell, P. og F. Fahlander Microarchaeology, Materiality and Social Practice. Current Swedish Archaeology 10: Eagleton, T After Theory. Basic Books, New York. Fahlander, F Third space encounters. Hybridity, mimicry and interstitial practice. I Encounters- Materialities-Confrontations. Archaeologies of social 169

176 Primitivetider årgang space and interaction, P. Cornell og F. Fahlander (red), s Cambridge Scholars Publishing, Cambridge Differences that matter: Materialities, material culture and social practice. I Six essays on the materiality of society and culture, H. Glørstad og L. Hedeager (red), s Bricoleur Press, Gothenburg. Faludi, S Den amerikanska mardrömmen: bakhållet mot kvinnorna. Leopard, Stockholm. Hodder, I Archaeology beyond dialogue. University of Utah Press, Salt Lake City. Kristiansen, K Genes versus agents. A discussion on the widening theoretical gap in archaeology. Archaeological Dialogues 11: O Brien, M. J. og R.L. Lyman 2002 Applying Evolutionary Archaeology A Systematic Approach. Kluwer, New York. Magnússon, S. G The singularization of History: social history and microhistory within the postmodern state of knowledge. Journal of Social History 36 (3): Runciman, W. G The Theory of Cultural and Social Selection. Cambridge University Press, Cambridge. Svestad, A Finn din egen filosof: konfrontasjoner og kontradiksjoner i den arkeologiske teoridebatten. Institutt for arkeologi, Tromsø Thomas, J Archaeology and modernity. Routledge, London. 170

177 DEBATT Comment on: Petter Snekkestad, Darwinistisk arkeologi Felix Riede Afdeling for Forhistorisk Arkæologi Institut for Antropologi, Arkæologi og Lingvistik Aarhus Universitet, Moesgård Over the last 40 years, evolutionary approaches to human behaviour and culture have been gathering pace (Laland and Brown 2002), and it is with excitement that I see these ideas being taken up, albeit slowly, by Scandinavian archaeologists. Persson s (1999) article summarises many features of cultural evolutionary models in Swedish, whilst Danish readers could previously find more discussion of Darwinian models of cultural evolution in the anthropological literature despite the almost complete absence of biological anthropology in the subject s curriculum: Schroll-Fischer (1983), for instance, offers a very balanced and insightful treatment of the nascent evolutionary models for culture, while Sørensen s (2007) recent call for a reductionist cultural evolutionary approach resonates with the issues raised by Petter Snekkestad in his review article of Darwinian cultural evolution (DKE). Snekkestad s article is a very useful addition to similar discussion pieces that have appeared in various international journals (e.g. Lyman and O Brien 1998; Kristiansen 2004; Runciman 2005; Mesoudi et al. 2006) as well as, recently in Current Swedish Archaeology (Apel and Darmark 2009). All these articles are published with peer commentary and aptly reflect the intense debate hostility even and misunderstandings that characterise discussions of Darwinian evolutionary models for human culture. I have argued myself that DKE with all its facets constitutes a conceptually roomy, workable framework for prehistoric archaeology that is appropriate to the bulk of archaeological data, and practical in terms of operationalizing its tenets. In addition, I believe it is compatible with many of the discipline s other theoretical and methodological accomplishments (Riede 2005; Riede 2006). This concerns, in particular technological and chronological studies, ecology and agency theory, all of which can be considered hallmarks of Scandinavian archaeology. I therefore thank the editors of Primitive Tider for inviting me to comment on Petter Snekkestad s paper and would like to take this opportunity to build on his contribution by further highlighting two aspects, where I can see DKE making concrete contributions to Scandinavian archaeology: Learning theory and phylogenetic methods, and niche construction theory. Learning Theory and phylogenetic methods Scandinavian archaeologists have been able to, through meticulous field documentation and refitting, provide remarkably detailed and concrete insights into episodes of prehistoric teaching and learning (e.g. Fischer 1989; Fischer 1990; Högberg 1999). Such instances of past pedagogy have attracted some method-building (Högberg 2008; Sternke and Sørensen 2006), but they remain largely divorced from systematic 171

178 Primitivetider considerations of how such pedagogical scaffolding unfolds over the long time periods archaeologists routinely handle. This may be due to an almost exclusive foregrounding of perspectives on learning that focus on cognition and the individual learning experience. These studies draw on the efforts of French workers (e.g. Karlin and Julien 1994), but ignore other perspectives on teaching and learning that may have much to offer to archaeologists (Tehrani and Riede 2008). Such an undue focus on cognitive aspects of technology leads to a dead-end (see Bar-Yosef and Van Peer 2009). On occasion, instances of remarkable preservation might facilitate genuine insights in past people s minds, but as archaeologists we are rather better equipped to assess the long-term (social and material) dynamics that channel individual learning into those established, tried-and-tested pathways of production that lend archaeological visibility to the stable constellations of knowledge and know-how we call types and traditions. Once transmitted skill and knowledge is seen as quantifiable a stance that necessitates a degree of reductionism and archaeological cultures can be defined, again quantitatively, as consistently overlapping communities of practice with a shared history (O Brien et al. 2008; Riede in press). What this farewell to essentialism and typology (see Riede 2010) means in concrete terms is that we can use those attributes we find recurring in tools across chronological sequences as input data, because they reflect stable constellations of knowledge repeatedly negotiated and renegotiated within successive generations of practitioners (i.e. agents). Such data exists in large quantities in the archaeological record, but requires the kind of reductionism Snekkestad discusses and that some critics of DKE are weary of. But can we realistically hope to grasp the significance and role of each attribute without recourse to statistical methods? Correspondence analysis has long been the method of choice amongst Scandinavian archaeologists interested in creating time-series of material culture change (Madsen 1988). Notably, the seriations produced through correspondence analysis can be said to constitute årgang special cases of collapsed phylogenies; any robust seriation can be expected to produce an equally robust phylogeny (Lyman and O Brien 2000; Lyman 2009). In contrast to seriations, however, phylogenies offer a range of additional analytical features that facilitate analyses of material culture trait evolution and co-evolution (Riede 2009), colonisation processes (Buchanan and Collard 2007; Buchanan and Collard 2008) and social contexts (Jordan and Mace 2008; Jordan and Shennan 2009). Two important points are worth highlighting here: First, the idiosyncratic and sometimes innovative elements individuals integrate into their own tool-making repertoires are not necessarily those they pass on to their own children or apprentices (Tehrani and Collard 2009). The implication of this caveat is that we cannot draw on only individual tools, assemblages or even refitting series when investigating teaching and learning at the level of the practice community. Such an investigation must necessarily be comparative, diachronic and probably statistical so that, as argued above, constellations of knowledge and know-how stable across generations can be identified. Second, thinking about historical relationships through tree-diagrams is a powerful way of conceptualising such data (see O Hara 1997), but it is not exclusive to the biological sciences. Similar methods became established also in historical linguistics and stemmatology at around the same time or indeed even earlier than in the biological sciences (Platnick and Cameron 1977; Atkinson and Gray 2005). What stands behind this curious methodological convergence? All these subjects, historical linguistics, stemmatology, evolutionary biology and for that matter archaeology deal with data that are abundant yet fragmentary and ordered in time. What DKE offers is a theoretically robust explanatory framework that allows teaching, learning and the cultural transmission of information to be placed in a workable analytical whole (Eerkens and Lipo 2005; Eerkens and Lipo 2007). 172

179 Felix Riede Niche construction theory Niche construction theory (NCT) is perhaps the newest addition to the corpus of evolutionary approaches concerned with human behaviour and culture. It is gathering momentum and warrants particular attention because one of its aims is specifically to make evolutionary approaches more relevant to the humanities (Odling-Smee et al. 2003) by recognising how misunderstanding or poor practice have created barriers to cross-disciplinary communication and integration (see Riede 2005; Laland and O Brien 2010). NCT is an extension of dual-inheritance approaches that, as Snekkestad ably summarises, puts emphasis on the often far-reaching positive as well as negative consequences of environmental modifications by humans. Environmental archaeology is, as O Connor (2001) has pointed out, concerned precisely with the human modifications of the environment and its consequences. The investigation of such changes in broad ecological framework again has a long tradition in Scandinavian archaeology (see Kristiansen 2002), and can be identified from the earliest instances of human presence in Scandinavia (e.g. Bergman and Zackrisson 2007) to the landscape modifications wrought by Neolithic farmers (see Iversen 1941 for a classic study), to episodes of Medieval niche construction and their, in the case of the Greenland Norse negative, consequences (e.g. Vésteinsson et al. 2002). In addition to manipulation of the physical environment, human niche construction also includes the social environment with important implications for how relations within such an environment are structured (see Sterelny 2007). That such changes in the external (social and physical) environment in other words, materiality also affect our internal (cognitive) modus operandi has been shown experimentally in primates (Iriki and Sakura 2008) with important implications for theories of human cognitive evolution. As Johannsen (2010) has recently stressed, history matters when it comes to human (and for that matter hominid) cognition precisely because we live in a modified environment (see Comment on: Petter Snekkestad also Malafouris 2010; Wheeler and Clark 2008). Archaeology alone has access to the long-term prehistorical perspective to investigate human niche construction empirically, and framing archaeological hypotheses and interpretation in the terminology of NCT would be one way of bridging discourse barriers between, for example, developmental studies (Kareiva et al. 2007) or conservation ecology (Laland and Boogert 2010). Interaction with such disciplines might not only yield new insights into the past, it might also provide steep gains in social currency for archaeology as a subject. Concluding remarks In my opinion, Darwinian cultural evolution (DKE) is a relevant theoretical stance and I greatly welcome Petter Snekkestad s contribution. Whilst elegant in its basis, evolutionary theory is also complicated in its application. Archaeologists, with their roots usually firmly within the humanities, rarely make acquaintance with notions of evolution and their application until they are quite far along their professional career paths. I have tried to argue that much archaeological practice may in fact be compatible with and benefit from evolutionary models, once barriers of discourse are dismantled. The misunderstandings that have plagued discussions of DKE (e.g. Henrich et al. 2008) can only be resolved in open debate. My hope is that Snekkestad s contribution may mark the beginning of such a debate in Norway as well as the beginning of a Scandinavian research programme making use of the many workable methods offered by DKE. Cited literature Apel, J. and K. Darmark 2009 Evolution and material culture. Current Swedish Archaeology 17: Atkinson, Q. D. and R. D. Gray 2005 Curious Parallels and Curious Connections - Phylogenetic Thinking in Biology and Historical Linguistics. Systematic Biology 54(4):

180 Primitivetider Bar-Yosef, O. and P. Van Peer 2009 The Chaine Operatoire Approach in Middle Paleolithic Archaeology. Current Anthropology 50(1): Bergman, I. and O. Zackrisson 2007 Early Mesolithic Hunter-Gatherers and Landscape Acquisition by the Arctic Circle. Journal of Northern Studies 1-2: Buchanan, B. and M. Collard 2007 Investigating the peopling of North America through cladistic analyses of Early Paleoindian projectile points. Journal of Anthropological Archaeology 26(3): Phenetics, cladistics, and the search for the Alaskan ancestors of the Paleoindians: a reassessment of relationships among the Clovis, Nenana, and Denali archaeological complexes. Journal of Archaeological Science 35(6): Eerkens, J. and C. P. Lipo 2005 Cultural transmission, copying errors, and the generation of variation in material culture and the archaeological record. Journal of Anthropological Archaeology 24(4): Cultural Transmission Theory and the Archaeological Record: Providing Context to Understanding Variation and Temporal Changes in Material Culture. Journal of Archaeological Research 15(3): Fischer, A A Late Palaeolithic School of Flint- Knapping at Trollesgave, Denmark. Results from Refitting. Acta Archaeologica 60: On Being a Pupil of a Flintknapper of 11,000 Years Ago. A preliminary analysis of settlement organization and flint technology based on conjoined flint artefacts from the Trollesgave site. In The Big Puzzle: International Symposium on Refitting Stone Artefacts, Monrepos, 1987, Cziesla, E., S. Eickhoff, N. Arts og D. Winter (eds.), pp Holos, Bonn. Henrich, J., R. Boyd and P. Richerson 2008 Five Misunderstandings About Cultural Evolution. Human Nature 19(2): Högberg, A Child and Adult at a Knapping Area. A technological Flake Analysis of the Manufacture of a Neolithic Square Sectioned Axe and a Child s Flintknapping Activities on an Assemblage excavated as Part of the Öresund Fixed Link Project. Acta Archaeologica 70: Högberg, A Playing with Flint: Tracing a Child s Imitation of Adult Work in a Lithic Assemblage. Journal of Archaeological Method and Theory 15(1): Iriki, A. and O. Sakura 2008 The neuroscience of primate intellectual evolution: natural selection and passive and intentional niche construction. Philosophical årgang Transactions of the Royal Society B: Biological Sciences 363(1500): Iversen, J Landnam i Danmarks Stenalder. En pollenanalytisk Undersøgelse over det første Landbrugs Indvirkning paa Vegetationsudviklingen. Danmarks Geologiske Undersøgelse 66(II. række):1-68. Johannsen, N Technological Conceptualization: Cognition on the Shoulders of History. In The Cognitive Life of Things, Malafouris, L. and C. Renfrew (eds.), pp McDonald Institute for Archaeological Research, Cambridge. Jordan, P. and T. Mace 2008 Gendered Technology, Kinship, and Cultural Transmission among Salish- Speaking Communities on the Pacific Northwest Coast: A Preliminary Investigation. In Cultural Transmission and Material Culture, Stark, M. T., B. J. Bowser and L. Horne (eds.), pp The University of Tucson Press, Tucson, AZ. Jordan, P. and S. J. Shennan 2009 Diversity in huntergatherer technological traditions: Mapping trajectories of cultural descent with modification in northeast California. Journal of Anthropological Archaeology 28(3): Kareiva, P., S. Watts, R. McDonald and T. Boucher 2007 Domesticated Nature: Shaping Landscapes and Ecosystems for Human Welfare. Science 316: Karlin, C. and M. Julien 1994 Prehistoric technology: a cognitive science? In The ancient mind. Elements of cognitive archaeology, Renfrew, C. and E. B. W. Zubrow (eds.), pp Cambridge University Press, Cambridge. Kristiansen, K The Birth of Ecological Archaeology in Denmark. In The Neolithisation of Denmark. 150 years of debate, Fischer, A. og K. Kristiansen (red.), pp J.R. Collins, Sheffield Genes versus agents. A discussion of the widening theoretical gap in archaeology. Archaeological Dialogues 11(2): Laland, K. N. og M. J. O Brien 2010 Niche Construction Theory and Archaeology. Journal of Archaeological Method and Theory 17(4): Laland, K. N. and N. J. Boogert 2010 Niche construction, co-evolution and biodiversity. Ecological Economics 69(4): Laland, K. N. and G. R. Brown 2002 Sense & Nonsense. Evolutionary Perspectives on Human Behaviour. Oxford University Press,Oxford. 174

181 Felix Riede Comment on: Petter Snekkestad Lyman, R. L Graphing evolutionary pattern and process: a history of techniques in archaeology and paleobiology. Journal of Human Evolution 56(2): Lyman, R. L. and M. J. O Brien 1998 The Goals of Evolutionary Archaeology. History and Explanation. Current Anthropology 39(5): Measuring and Explaining Change in Artifact Variation with Clade-Diversity Diagrams. Journal of Anthropological Archaeology 19(1): Madsen, T. (ed.) 1988 Multivariate archaeology: numerical approaches in Scandinavian archaeology. Jutland Archaeological Society, Højbjerg. Malafouris, L The brain-artefact interface (BAI): a challenge for archaeology and cultural neuroscience. Social Cognitive and Affective Neuroscience 5(2-3): Mesoudi, A., A. Whiten and K. N. Laland 2006 Towards a unified science of cultural evolution. Behavioural and Brain Sciences 29: O Brien, M. J., R. L. Lyman, M. Collard, C. J. Holden, R. D. Gray and S. J. Shennan 2008 Transmission, Phylogenetics, and the Evolution of Cultural Diversity. In Cultural Transmission and Archaeology: Issues and Case Studies, O Brien, M. J. (eds.), pp Society for American Archaeology Press, Washington, DC. O Connor, T. P Economic Prehistory or Environmental Archaeology? On Gaining a Sense of Identitiy. In Environmental Archaeology: Meaning and Purpose, Albarella, U. (ed.), pp Kluwer Academic Publishers, London. O Hara, R. J.1997 Population thinking and tree thinking in systematics. Zoologica Scripta 26(4): Odling-Smee, F. J., K. N. Laland and M. W. Feldman 2003 Niche Construction. The Neglected Process in Evolution. Princeton University Press,Princeton, N.J. Persson, P Arkeologi och evolutionism. In Glyfer och arkeologiska rum - en vänbok til Jarl Nordbladh, Gustafsson, A. and H. Karlsson (eds.), pp Gothenburg University, Gothenburg. Platnick, N. I. and H. D. Cameron 1977 Cladistic Methods in Textual, Linguistic, and Phylogenetic Analysis. Systematic Biology 26: Riede, F Darwin vs. Bourdieu. Celebrity Deathmatch or Postprocessual Myth? Prolegomenon for the Reconciliation of Agentive-Interpretative and Ecological-Evolutionary Archaeology. In Investigating Prehistoric Hunter-Gatherer Identities: Case Studies from Palaeolithic and Mesolithic Europe, Cobb, H., S. Price, F. Coward and L. Grimshaw (eds.), pp Oxbow, Oxford Chaîne Opèratoire - Chaîne Evolutionaire. Putting Technological Sequences in Evolutionary Context. Archaeological Review from Cambridge 21(1): Tangled Trees. Modeling Material Culture Change as Host-Associate Co-Speciation. In Pattern and Process in Cultural Evolution, Shennan, S. J. (ed.), pp University of California Press, Berkeley, CA Why isn t archaeology (more) Darwinian? A historical perspective. Journal of Evolutionary Psychology 8(2): in press. Steps towards operationalizing an evolutionary archaeological definition of culture. In What is an archaeological culture? Approaching cultural transmission and variation, Roberts, B. and M. Vanderlinden (eds.). Springer, Berlin. Runciman, W. G Culture does evolve. History and Theory 44(1):1-13. Schroll-Fischer, E Evolutionære modeller i kulturvidenskaberne. In Evolution, kultur og samfund. Udviklingsteoretiske problemer i human- og samfundsvidenskaberne, Schroll-Fischer, E. (ed.), pp Forlaget systime, Herning. Sørensen, M Børn og lærlinge i stenalderen. I Fra Vandkunsten til Vestpynten af Amager, Lyngstrøm, H. (red.), s Saxo-Instituttet, Copenhagen. Sørensen, J Ideernes epidemiologi og kulturens immunologi: Et forsvar for et kulturhistorisk forklaringsniveau. Tidsskriftet Antropologi 53( ):5-16. Sterelny, K Social intelligence, human intelligence and niche construction. Philosophical Transactions of the Royal Society B: Biological Sciences 362(1480): Sternke, F. and M. Sørensen 2009 The identification of children s flintknapping products in Mesolithic Scandinavia. In Mesolithic Horizons. Papers presented at the Seventh International Conference on the Mesolithic in Europe, Belfast 2005, McCartan, S., P. C. Woodman, R. J. Schulting and G. Warren (eds.), pp Oxbow, Oxford. Tehrani, J. J. and M. Collard 2009 On the relationship between interindividual cultural transmission and population-level cultural diversity: a case study of 175

182 Primitivetider årgang weaving in Iranian tribal populations. Evolution and Human Behavior 30(4): Tehrani, J. J. and F. Riede 2008 Towards an archaeology of pedagogy: learning, teaching and the generation of material culture traditions. World Archaeology 40(3): Vésteinsson, O., T. H. McGovern and C. M. Keller 2002 Enduring Impacts: Social and Environmental Aspects of Viking Age Settlement in Iceland and Greenland. Archaeologia Islandica 2: Wheeler, M. og A. Clark 2008 Culture, embodiment and genes: unravelling the triple helix. Philosophical Transactions of the Royal Society B: Biological Sciences 363(1509):

183 DEBATT Kommentar til: Petter Snekkestad, Darwinistisk arkeologi Jan Apel Högskolan på Gotland Jag delar Petter Snekkestads positiva syn på de möjligheter som ett mer explicit användande av evolutionsteoretiska begrepp skulle kunna ge arkeologin. Evolutionsteorin utgjorde ett av fundamenten för den moderna arkeologins födelse men som Snekkestad visar har den kommit i skymundan i de senaste 20 årens teoridebatt. Mina kommentarer berör några detaljer som jag försökt förtydliga och teman som jag tror bör diskuteras i en debatt om darwinistisk arkeologi. Snekkestad visar genom exempel, framförallt från nordamerikansk arkeologi, att evolutionistisk teori som hämtats från biologi dels kan användas metaforiskt när man förklarar förändring i materiell kultur över tid men att den i vissa fall även innebär ökad biologisk fitness för dess användare. Personligen tycker jag att biologiska förändringsmodeller är intressanta för arkeologin även om de inte medför en ökad biologisk fitness för sina användare, och detta beror på att biologisk evolution bara utgör en gren av mer generella principer för förändring över tid inom populationer som diskuterades mycket i slutet av 1800-talet. Enligt en sådan generell definition är evolution en process genom vilken frekvenser av olika varianter i en population förändras över tid (Bentley et al. 2004:1443). En sådan definition täcker in både biologisk och kulturell förändring över tid. Frekvenser av genetiska såväl som kulturella varianter i en population förändras över tid i huvudsak som ett resultat av selektion eller drift. Varianter blir vanliga eller mindre vanliga över tid för att de medför (adaptiva?) fördelar eller nackdelar eller så lever de vidare på grund av slumpen. Accepterar man logiken bakom typologiska serier med kronologisk signifikans, något som de flesta arkeologer gör, borde det inte vara några problem att acceptera att sådan definition av evolution även berör arkeologin (Apel och Darmark 2007). En diskussion kring kulturell evolution är central i Snekkestads artikel. En grundläggande fråga i en sådan diskussion är hur kulturell överföring sker mellan människor och vad det egentligen är som överförs. Lyckligtvis behöver vi som arkeologer inte ge oss in i diskussionen kring memetik för att på ett praktiskt sätt kunna dra nytta utav evolutionistiska idéer och perspektiv. Inom memetiken har ju debatten förts mellan å ena sidan dem som betraktar memer som en kulturell motsvarighet till gener som sprids från individ till individ (Dawkins 1976; Blackmore 1999) och å andra sidan dem som menar att kulturella varianter egentligen utgörs av idéer som tolkas och rekonstrueras i mottagarens hjärna (Sperber 2000). Det faktum att ingen lyckats visa hur en mem ser ut och var den i så fall lagras i den mänskliga organismen har gjort att den senare tolkningen i dag känns mer angelägen. Vi arkeologer har det lättare eftersom vi faktiskt kan nöja oss med att definiera ett kulturellt element som en empiriskt iakttagbar 177

184 Primitivetider årgang detalj i de arkeologiska materialen. Snekkestad definierar inga sådana detaljer i sin text även om han nämner att forskjeller i korrelasjonen mellom vekt, bredde og lengd använts för att särskilja olika pilspetstyper i de amerikanska studier som han nämner så jag tycker att det kan vara på sin plats att diskutera detta närmare. Även om kultur i stort kan betraktas som ett holistiskt system förändras olika typer av kulturella fenomen enligt olika principer; de skilda kulturella varianterna har olika typer av beståndsdelar. Julian Steward (1977:50) påpekade t ex att medan teknologier tenderar att utvecklas kumulativt och bli mer komplexa över tid bildas t ex nya språk och dialekter genom en långsamt divergerande process som inte medför en ökad komplexitet. När det gäller konstnärligt utformade objekt, som inte direkt kan knytas till praktiska funktioner, kan de behålla sin form genom sociala förändringsprocesser även om deras symboliska betydelsen förändras (Apel 2009). Om vi ska ha en möjlighet att använda oss av intressanta idéer och metoder hämtade från biologisk, lingvistisk och ekonomisk forskning är det viktigt att först bilda sig en uppfattning om de principer enligt vilka olika typer av kulturella varianter förändras (se Apel och Darmark 2007:53). Vad är då en kulturell variant? Biologiska varianter utgörs av kombinationer av baspar av dna (gen) som tillsammans kodar för en egenskap. Dessa nedärvs genom generationerna från föräldrar till barn. De mekanismer som styr överföringen av kulturell information är mer komplexa (Cavalli-Sforza 1986). Kulturell information överförs vertikalt mellan generationerna från föräldrar till barn, horisontellt mellan obesläktade individer, från en person till flera genom olika typer av undervisning och från flera personer till en genom grupptryck. En viktig distinktion mellan biologisk och kulturell evolution är att människor aktivt kan välja mellan olika kulturella varianter (Boyd och Richerson 1986). En utgångspunkt för det naturliga urvalet är ju att varianter uppkommer genom mutationer och därmed är oberoende av deras selektion. Det faktum att kulturell innovation och reproduktion innehåller ett mått av intention gör att det kan verka som om kulturell reproduktion är väsenskild från biologisk evolution. Detta problem behandlar Snekkestad i samband med t ex Kristiansens kritik av Darwinistisk arkeologi. Ett av de problem som Kristiansen tar upp är att evolutionsläran inte tar hänsyn till intentionalitet och kontextuella förklaringar. Just intentionalitet var ju också utgångspunkten för filosofen och historikern Collingwoods och den kontextuella arkeologins skarpa gränsdragning mellan historia och naturvetenskap. Eftersom arkeologiska data utgjorde intentionella produkter som avsiktligt svarade upp till behov var de väsensskilda från naturen och den naturliga urvalsprocessen och måste följaktligen studeras på ett annat sätt än växter, stenar och fossiler (Olsen 2003:68). Som ett svar på den kritiken har det påpekats att även om den mänskliga hjärnan kan simulera framtida händelser så ska detta inte förväxlas med en förmåga att förutsäga framtiden (Apel och Darmark 2009:20; Mesoudi 2008). Mesoudi menar att vi människor tenderar att överskatta vår egen förmåga till framsynthet och att många, inte minst vetenskapliga framsteg berott på slumpen. Utifrån ett sådant perspektiv är den mänskliga förmågan till teknologiska innovationer bara ännu ett sätt att skapa varianter utifrån vilka evolutionära krafter som selektion och drift kan verka. Inom den darwinistiskt inriktade arkeologin råder det konsensus om att det är kulturella varianter som är under selektion. Det har dock diskuterats hur en kulturell variant ska definieras. Lyman (2006) menar att man kan likna en kulturell variant vid ett recept som i sin tur kan indelas i ingredienser, regler för att anskaffa, preparera, mäta, blanda och koka dessa. Dessa kulturella element kan sedan överföras individuellt eller som ett paket och receptet kan förändras så att nya varianter uppkommer. När det gäller flinthantverk har det föreslagits (Apel 2008) att gester, i kombination med olika råmaterial och verktyg, avsätter igenkännbara stigmata på flintredskap och avfall från redskapstillverkning. Frekvenser av dessa i olika avslagspopulationer kan sedan användas för att beskriva en evolu- 178

185 Jan Apel Kommentar til Petter Snekkestad tionär förändringsprocess. Poängen här är att den kulturella varianten består av en mer eller mindre sammanhängande ensemble av element som gradvis förändras över tid. På så sätt skiljer sig en evolutionär process från en revolutionär förändring då samtliga element byts ut. Till sist vill jag anknyta till den intressanta diskussion som Snekkestad för om Boyd och Richersons olika varianter av indirect bias som jag tror kan få stor betydelse inom arkeologin. Här finns ju t ex utrymme för att en form av kulturell gruppselektion skett i vissa förhistoriska sammanhang. Boyd och Richersons modell för frequency dependent bias (1986:9), det faktum att människor i en grupp över tid tenderar att anpassa sig och sitt beteende utifrån majoritetens beteende, borde vara intressant för arkeologer eftersom den möjliggör att kulturell gruppselektion präglat den mänskliga utvecklingen. Att just konformism spelat en stor roll i människans utveckling kan vi ana när vi i dag ställs inför situationer där vi tvingas välja mellan vår egen individuella bedömning och majoritetens beteende. Personligen tänker jag ofta på de tillfällen i skolan och värnplikten då vi orienterade. Även när man tagit ut kompassriktningen och kände sig riktigt säker på att man läst kartan rätt var det inte ovanligt att man blev betänksam när en grupp medtävlare sprang åt ett annat håll. Sådana situationer kanske indikerar att kulturell konformism varit ett viktigt beteende för oss människor. Tänker vi oss en situation där en population jägare-samlare-fiskare är utspridda i mindre grupper som har liten eller ingen kontakt sinsemellan kan kulturell konformism leda till att vissa grupper utvecklar beteenden som ger dem fördelar. Boyd och Richerson menar att selektion på kulturella egenskaper under sådana förhållanden kan leda till att kulturella varianter som är gynnsamma för hela gruppen selekteras fram. Detta gör att man kan diskutera om uppkomsten av vissa grundläggande mänskliga beteendemönster inte nödvändigtvis behöver förklaras i rent biologiska termer utan som resultatet av kulturell selektion på gruppnivå. För att bara ta ett exempel: alla historiskt kända mobila jägar-samlar-grupper praktiserar en arbetsdelning som baserar sig på köns- och åldersgrupptillhörighet. Är detta ett resultat av människans natur eller kan det vara så att en sådan arbetsdelning selekteras fram, tillsammans med t ex sharingprincipen, under förhållanden med låg befolkningstäthet och en jägar-samlarekonomi? Rör det sig om kulturell selektion är det inte svårt att förstå varför andra kulturella lösningar blir vanligare under andra omständigheter. Sammanfattningsvis tycker jag att Snekkestads artikel är ett lovvärt försök att visa de fördelar som en användning av darwinistisk teori skulle kunna tillföra arkeologin. Jag tror också att Snekkestads föredömligt nyanserade argumentation kan leda till att darwinistiska idéer även kan få genomslag hos icke redan troende. Referenser Apel, J Knowledge, Know-how and Raw Material. Journal of Archaeological Method and Theory 15(1): Historiska och transhistoriska studier av förhistoriska hantverk. Håndverk og produksjon. Ett Möte mellom ulike perspektiver, Lund, J. & Melheim, L. (red.), s OAS Vol 12. Oslo. Apel, J. och Darmark, K Den flathuggna pilspetsens fylogeni. Mellansvenskt stenhantverk ur ett kulturevolutionistiskt perspektiv. Stenåldern i Uppland. Uppdragsarkeologi och eftertanke, Stenbäck, N. (red.) s Arkeologi E4 Uppland Studier. Uppsala Evolution and Material Culture. Current Swedish Archaeology 17: Bentley, R.A., M.W. Hahn och S.J. Shennan 2004 Random drift and culture change. Proceedings of the Royal Society Biology 271: Boyd, P. och Richerson, P. J Culture and Evolutionary Process. The University of Chicago Press. Chicago. Blackmore, S The Meme Machine. Oxford University Press. Oxford. Cavalli-Sforza, L. L Cultural Evolution. American Zoologist 26(3): Dawkins, R The Selfish gene. Oxford University Press. Oxford. 179

186 Primitivetider årgang Lyman, R.L Cultural traits and cultural integration. Commentary to Mesoudi, Whiten & Laland: Towards a unified science of cultural evolution. Behavioral and Brain Sciences 29: Mesoudi, A Foresight in cultural evolution. Biology and Philosophy 23: Olsen, B Från ting till text. Teoretiska perspektiv i arkeologisk forskning. Studentlitteratur. Lund. Steward, J. H Evolution and Ecology. Essays on Social Transformation. University of Illinois Press. Urbana, Chicago, London. 180

187 DEBATT Darwinistisk arkeologi Svar til kommentarene fra Felix Riede, Jan Apel og Fredrik Fahlander Petter Snekkestad Jeg vil takke Felix Riede, Jan Apel og Fredrik Fahlander for opplysende kommentarer til min artikkel. Fordi DKE på langt nær er en del av hovedstrømningen i arkeologisk teori, er det berikende når dens begreper blir utdypet, nyansert og kritisert på denne måten. Riede og Apel deler mitt syn på darwinisme som en teoretisk farbar vei, mens Fahlander hevder at den hverken bidrar med noe nytt eller interessant. Nedenfor vil de to første innleggene kort kommenteres, før jeg benytter anledningen til å spisse mine egne synspunkter mot Fahlanders kritikk. Felix Riede skriver innsiktsfullt om at en systematisk tilnærming til læringsprosesser og økologiske inngrep (nisjekonstruksjon) kan forstås som en forlengelse av en etablert forskningstradisjon i skandinavisk arkeologi. DKE bør med andre ord ikke forstås som et teoretisk brudd med hva arkeologer allerede sysler med, men er et overgripende rammeverk som setter eksempelvis samsvarsanalyser og statistiske metoder inn i en temporal helhet. Han utbroderer også hvorfor fylogeni har et stort arkeologisk potensial, og minner om at det er få gode grunner til at en slik tretenkning skal begrenses til biologi eller lingvistikk. Riedes appell om å bygge ned murene mellom darwinisme og arkeologi finner gjenklang i mitt eget sukk over at disse fortsatt blir opprettholdt av ideologiske beveggrunner. Jeg vil legge til at den ideologiske uviljen mot darwinisme i arkeologien fremstår som en besynderlig arv etter oppgjøret med prosessualismen for 30 år siden. Verdifulle erkjennelser fra postprosessualismen, blant annet en reflektert holdning til egen forskerposisjon som historisk og politisk betinget, bør da være krutt for å analysere hvorfor nettopp darwinismen er blitt holdt utenfor arkeologifaget. Hvis man er villig til å la en slik refleksivitet også ramme det teoretiske pardigmet man stadig opererer innenfor som etter mitt syn i for stor grad lener seg mot sosial determinisme og diskursivt koketteri vil det trolig belyse at også arkeologer henfaller til konformitet, eller conformist bias, slik Jan Apel skriver om i sin kommentar (se også Bentley 2006). Apel (Apel og Darmark 2007; 2009a) har tidligere løftet frem verdien av å veve utviklingslæren inn i arkeologisk tenkning. Ja, den kan være uunnværlig hvis vi vil være skikket til å fullt ut forstå utviklingen av kulturelle varianter; hos han pedagogisk forklart som ingredienser i skiftende stilistiske oppskrifter. I sin kommentar gir han et svært nyttig supplement til artikkelen ved å nærme seg hva disse kulturelle variantene består i. Som Riede poengterer preges debattene om DKE av misforståelser og til dels fiendtlighet. Det er da gledelig at Fredrik Fahlander i noen grad kommer darwinismen i møte. Fahlander skriver om noen hovedtendeser innenfor 181

188 Primitivetider humanistisk teori som kan forklare hvorfor DKE tiltrekker seg interesse. Den tilhører på et vis tidsånden og er del av en større utvikling vekk fra komplisert filosofi og til en empirisk, gjenstandsbetont arkeologi. Fahlander har et godt poeng i at tekstene knyttet til DKE ofte preges av detaljerte begrepsdefinisjoner, og sjeldnere tydeliggjør hvilken relevans den har for arkeologisk forskning. Onde tunger vil da også kunne hevde at det finnes flere teoretiske arbeider om DKE, enn faktiske faglige arbeider der DKE er benyttet som analyseverktøy. Skjønt, om ikke DKEs relevans beskrives i klare ordelag, er det kanskje fordi den synes åpenbar for de som tenker innenfor en kulturevolusjonær ramme. De sosiale mekanismene bak gjenstandene blir riktignok her ikke uten videre forstått (selv om den nevnte Great Basin-studien (Bettinger og Eerkens 1999; Mesoudi og O Brien 2008) og Riedes anmerkninger antyder at DKE, og særlig fylogeni, nettopp kan belyse slike perspektiver), men DKE bringer kulturhistoriske årsakssammenhenger frem i lyset, noe som etter mitt syn er interessant i seg selv. I andre omgang kan den gi filosofisk-teoretiske funderinger en historisk plattform. På dette avgjørende punktet er Fahlander uenig. I de få tilfellene DKE kan anvendes, forteller den neppe noe interessant om fortiden, hevder han. Det er i følge Fahlander fordi generaliserende forklaringsmodeller kun besvarer én type spørsmål, fortier historiens kompleksitet, skaper imaginære grupperinger og feilaktig påberoper seg en type sannhetsgestalt. Innvendingen fortjener et lengre svar; først om darwinismens vesen og gyldighet utover biologien, så om dette med generalitet. Fahlander hevder at darwinistiske utviklingslinjer sjelden er lesbare i et ofte fragmentert og komplekst gjenstandsmateriale. Det er ikke en urimelig påstand i seg selv, men den avslører et underliggende problem i argumentasjonen. Hvis Fahlander vedgår (noe han jo gjør) at materiell kultur kan utvikle seg med en arvbar kontinuitet der noen kulturelle varianter bringes videre mens andre forgår i en darwinistisk utvelgelsesprosess, skjer ikke denne prosessen her og årgang der eller kun over lange tidsspenn i noenlunde samme hastighet som biologisk evolusjon. Den virker snarere overalt og hele tiden der kulturelle varianter overføres mellom mennesker. Riktignok har denne prosessen mindre darwinistisk relevans hvis de samme kulturelle trekkene og kombinasjonene av disse overføres regelbundet uten noen form for innovasjon. Her har Fahlander rett. Men DKE undersøker først og fremst kulturelle forandringer gradvise sådan og spor etter gradvis endret praksis over tid er det nok av i det arkeologiske materialet. Om utviklingen av eksempelvis skandinavisk skipsbygging fra romertid til vikingtid ikke kan beskrives evolusjonært på grunn av det fragmentariske materialet, skisserer DKE i det minste en overgripende ramme for hvordan deler av denne utviklingen kan forstås. Den forventer blant annet at Osebergskipet har utallige og mangeartede forfedre, der enkelte innovasjoner ble selektert og overført kulturelt oftere enn andre utfra økt sjødyktighet eller stilistiske preferanser. Osebergskipets ulike attributter er da kulminasjonen av seleksjon og drift. Gitt at skipets kulturevolusjon ble beskrevet, har man muligens kun besvart én type spørsmål, noe Fahlander ser som en svakhet ved DKE. Men det spørsmålet er vel ikke uinteressant. Det springende punktet er at den darwinistiske metaforen gir et helhetlig grep om hvordan vi tenker om kulturell forandring i dette tilfellet om vikingskipenes utviklingshistorie. Selv om de sammenraste fylogeniene, som Riede kaller dem, ikke er synlige i materialet, gir det forskeren en retning for analysen. Det DKE-skeptikere trolig savner, er en avklaring av det ontologiske innholdet i den darwinistiske metaforen eller analogien. De to ordene brukes ofte uten nærmere forklaring og ligger som en filosofisk snubletråd. Låner DKE ganske enkelt noen løse tanker fra utviklingslæren, eller er darwinismens mekanismer også gyldige på andre felt enn biologi? På den ene siden kan man hevde at det å forklare kulturelle prosesser med Darwins ideér er en ren filosofisk øvelse, eller i verste fall et grovt eksempel på scientisme; en naiv tro på at naturvitenskap kan 182

189 Petter Snekkestad forklare alle aspekter ved vår tilværelse. På den annen side bør det fremholdes at darwinismens kausalitet åpenbart virker på andre områder enn den biologiske. Vi bruker da en metafor eller analogi til utviklingslæren fordi det er i biologien at denne kausaliteten uttrykkes tydeligst, ikke fordi darwinismen mangler ontologisk gyldighet i ulik form på andre felt. Tankegangen er i tråd med hva Dawkins (1982) har kalt universell darwinisme. Argumentene for at darwinistisk seleksjon er et gjennomgripende fenomen, finner vi i vidt forskjellige disipliner som blant annet økonomi (Nelson og Winter 1982, Hodgson 2002), epistemologisk filosofi (Popper 1972) eller fysikk (Smolin 1997). (Sistnevnte arbeid åpner for den svimlende tanken at selv naturlover kan være gjenstand for seleksjon, der alternative universer uten fysisk konstant og derfor ulikt vårt eget tenkes å ha forsvunnet i en darwinistisk utvelgelsesprosess). Videre har Runciman (2009) nylig presentert et mulig fremtidig sosiologisk standardverk, der han konseptualiserer hvordan sosiale og kulturelle fenomen selekteres. Arbeidene antyder etter mitt skjønn at DKE er mer enn en spekulativ, filosofisk lek, men at darwinismen favner vidt og er til stede i kulturelle prosesser, og derfor også i det arkeologiske materialet. Med tanke på økonomifaget, ble det her formulert en omfattende darwinistisk tilnærming til disiplinen på 1980-tallet (Nelson og Winter 1982), slik tilfellet også var innenfor antropologien (Boyd og Richerson 1985). Tross i at markante tenkere innen faget i over hundre år har tatt til ordet for at økonomisk teori har mye å vinne på en darwinistisk tilnærming (Veblen 1898, Schumpeter 1983 (1911), Ferguson 2008), forblir disse ideene i periferien. Misforståelsene forbundet med darwinismens anvendelse på både kultur- og økonomihistorie er de samme; det påstås at utviklingslæren tror at den kan forklare alle årsakssammenhenger, og i dragsuget overser man menneskelig intensjonalitet (Hodgson 2002). Både min artikkel og Apels kommentar har antydet at dette er en feiltolkning. Skjønt, selv om darwinismen ovenfor forstås nær sagt som en universell mekanisme, er ikke det i seg selv et argument for dens uovertruffenhet som Darwinistisk arkeologi analytisk verktøy. Slik blir Fahlanders skepsis en nyttig korreks til eventuelle blinde omfavnelser av DKE. Insisteringen på at darwinismen er totalistisk ( [det] kan knappast bara finnas ett sätt att möta [det arkeologiska materialet]) er imidlertid misvisende. Og påstanden om at generelle problem ved DKE er relativt väl avhandlade, er etter mitt syn for sterkt. De tre tekstene Fahlander refererer til består enten av innvendinger mot noen helt spesifikke aspekter ved DKE (Bamforth 2002), tilbakeviste påstander om DKE s manglende hensyn til intensjonalitet (Kristiansen 2004, se Shennans svar 2004, eller Runciman 2005) og en irrelevant problematisering av den loslitte hjerne/kropp-distinksjonen (Thomas 2009). Til slutt vil jeg kort kommentere Fahlanders utblåsning mot generaliserende forklaringsmodeller. Fahlander synes det er frapperende at evolusjonister føler seg bekvemme med å forklare fortidige forløp. Hans bekymring uttrykker muligens en pussighethet ved vår faglige oppdragelse. Er det ikke like bekymringsverdig at man føler seg bekvem med å ikke forklare fortidige forløp? Med andre ord å kaste ut friske forklaringsforsøk og så la de kvernes mot vektige innvendinger; slik eller slik har det trolig hengt sammen? Skal fortiden kun forstås? Darwinismen befinner seg i en eiendommelig skvis fordi den både er en generell forklaringsmodell, og således med hard hånd kan avfeies som unyansert, samtidig som den akter å undersøke kulturevolusjon over lengre tidsspenn. Antipatien mot kulturevolusjon har sitt opphav i Franz Boas oppgjør med ideen om historisk direksjonalitet på begynnelsen av 1900-tallet. Boas betimelige kritikk av Morgan, Marx og Spencers teleologi (historien beveger seg mot et gitt mål), skapte også en omseggripende vegring i antropologien mot å gradere eller sammeligne samfunns- eller kulturstadier. Etter annen verdenskrig, med to totalitære despoter som mente å ha historien på sin side, ble slike kulturevolusjonære betraktninger ikke bare ansett som uredelige, men også farlige (Wright 2000:13-17). Det er dobbelt urettferdig at darwinismen i humaniora har blitt sauset sammen med 183

190 Primitivetider farlig teleologi (Darwin tok tross alt teleologien ut av evolusjonstanken), samtidig som den feilaktig knyttes til politisk konservativisme og et grumsete menneskesyn. Jeg tror ikke det naturvitenskapelige snittet i darwinismen alene definerer Fahlanders skepsis til generalitet, men også den boasianske arven nedfelt i en arkeologisk tenkemåte som skyr de større, komparative utviklingslinjene. At forskere vegrer seg mot å omfavne generelle forklaringsmodeller som DKE er uheldig, for arkeologien har godt av både de bredt anlagte forsøkene på overgripende forklaringer og de perspektivene som minner oss om at verden er mer kompleks enn det vi later til å tro. Slik kan det partikulære og relative brytes mot det generelle og lovmessige. For å ta et kjent eksempel (se også Apel og Darmark 2009b); kunne Diamonds (1997) svært relevante verdenshistorie, Guns, Germs and Steel, vært skrevet av en arkeolog? Naturligvis kunne den det, men det er illustrerende at Diamond er biolog, og med det ikke har fått den humanvitenskapelige vegringen mot generaliseringer inn med morsmelken. Resultatet er en stor fortelling om geografiske og naturgitte betingelser for kulturevolusjon, som en rekke mindre, kontekstuelle fortellinger kan jobbe opp mot. Fahlander avfeier verdien av et slikt spenningsfelt. Det vil si, hans egen mikroarkeologi (Fahlander 2008) er opptatt av nettopp å formulere forholdet mellom det partikulære og generelle. De større mønstrene skal imidlertid her leses ut av sammenligninger mellom minutiøse småskalaanalyser fra forskjellige lokaliteter. Altså et nedenfra-og-opp perspektiv, til fordel for darwinismens ovenfra-og-ned holisme. De to tilnærmingene går like fullt inn for å analysere interne, oversette variasjoner i det arkeologiske materialet for å si noe om generelle fenomener. DKE ligger således ikke milevis unna mikroarkeologien; til tross for en darwinistisk overbygning som forventer at visse prosesser har funnet sted, har undersøkelsen av individuelle kulturelle varianter et ikke-essensialistisk nedenfra-og-opp blikk på det studerte. Da er det lov å håpe at disse to fruktbare tilnærmingene vil være gjenstand for interesse i fremtiden. Litteratur årgang Apel, J. og K. Darmark 2007 Den flathugna pilspetsens fylogeni. Mallansvenskt stenhantverk ur ett kulturevolutionistisk perspektiv. Stenålder i Uppland. Uppdragsarkeologi och eftertanke, Stenbäck, N. (red.). Arkeologi E4, Uppsala. 2009a Evolution and material culture. Current Swedish Archaeology 17: b Evolution and material culture: A reply. Current Swedish Archaeology 17: Bamforth, D. B Evidence and Metaphor in Evolutionary Archaeology. American Antiquity 67(3): Bentley, R. A Acacemic copying, archaeology and the English language. Antiquity 80: Bettinger, R. L. og J. Eerkens 1999 Typologies, cultural transmission, and the spread of bow-and-arrow technology in the Prehistoric Great Basin. American Antiquity 64: Boyd, R. og P. J. Richerson 1985 Culture and the Evolutionary Process. University of Chicago Press, Chicago. Dawkins, R The extended phenotype. The gene as the unit of selection. W.H. Freeman, Oxford. Diamond, J 1999 Guns, germs and steel. The fates of human societies. Norton, New York. Fahlander, F Differences that matter. Materialities, material culture and social practice. Six Essays on the Materiality of Society and Culture, redigert av Håkon Glørstad og Lotte Hedeager, Bricoleur Press, Blindome. Ferguson, N The Ascent of Money. A Financial History of The World. The Penguin Press, New York. Hodgson, G. M Darwinism in economics: from analogy to ontology. Journal of Evolutionary Economics 12: Mesoudi, A. og M. J. O Brien 2008 The Cultural Transmission of Great Basin Projectile-Point Technology: An Experimental Simulation. American Antiquity 73(1):3-24. Nelson, R. R. og S. G. Winter 1982 An evolutionary theory of economic change. Bellknap, Cambridge, Massachussets. 184

191 Petter Snekkestad Darwinistisk arkeologi Popper, K. R Objective knowledge. An evolutionary approach. Clarendon Press, Oxford. Runciman, W. G Culture Does Evolve. History and Theory 44: The Theory of Cultural and Social Selection. Cambridge University Press, New York. Schumpeter, J (1911) The Theory of Economic Development. An inquiry into profits, capital, credit, interest and the business cycle. Oversatt av Redvers Opie. Transaction Books, New Brunswick. Shennan, S. J Culture, society and evolutionary theory. Kommentar til Kristiansen, K.: Genes versus agents. A discussion on the widening theoretical gap in archaeology. Archaeological Dialogues 11: Smolin, L The life of the cosmos. Oxford University Press, New York. Thomas, J Response to Apel and Darmark: Evolution and Material Culture. Current Swedish Archaeology 17: Veblen, T Why is Economics not an Evolutionary Science? The Quarterly Journal of Economics 12(4): Wright, R Nonzero. The logic of human destiny. Pantheon Books, New York. 185

192 Primitivetider årgang 186

193 BOKANMELDELSE Unn Pedersen: På besøk i vikingbyen Kaupang Unn Pedersen: På besøk i vikingbyen Kaupang Gyldendal Norsk Forlag 2009 Guro Jørgensen Seksjon for formidling, NTNU Vitenskapsmuseet På besøk i vikingbyen Kaupang er skrevet av arkeologen Unn Pedersen og ble utgitt av Gyldendal Norsk Forlag i Den presenterer resultatene fra Kaupangundersøkelsen 1 gjennom levende fiksjon og oversiktelige fakta, og markedsføres som tilpasset barn i alderen 6-12 år. Boka er illustrert med fargerike tegninger av Trond Bredesen og dokumentariske foto fra det arkeologiske arbeidet og av funnene. Alt i alt synes jeg dette var hyggelig og velskrevet lesning fulgt opp av fine tegninger og en balansert blanding av foto fra feltarbeid og av gjenstander. Men jeg tilhører slett ikke målgruppen. Før jeg sier litt mer om boka sett fra mitt perspektiv, vil jeg derfor kort referere til førsteinntrykket den gjorde hos forskerspirer som deltok på aktiviteter ved NTNU Vitenskapsmuseet i sommer. Kun jentene ønsket å si noe om den, de var alle i aldersgruppen 9-12 år. Ingen fikk tid til å lese grundig, men de satt i små grupper og bladde. Meningene var tilsynelatende ganske enstemmige: At den så spennende ut og hadde fine tegninger, at de godt kunne tenke seg å lese den og at den minnet dem ganske mye om en skolebok. 2 Sjanger Kort fortalt er dette en bok der annet hvert kapittel er henholdsvis en fiksjonstekst om gutten Ravns første besøk i kaupangen i vikingtida, og en 1 Kaupangundersøkelsen foregikk i årene 2000 til 2003 i regi av Institutt for arkeologi, konservering og historiske studier ved Universitetet i Oslo. 2 Hvorvidt de her var ærlige og ikke tilpasset sine svar til det de trodde jeg gjerne ville høre, vet vi ikke. Men jeg presiserte på forhånd at både negative og positive innspill var like velkomne. faktatekst om de arkeologiske undersøkelsene. Boka åpner med et innledende kapittel kalt Fakta, forskning og fantasi, der forfatteren gir seg til kjenne som en av arkeologene som var med på utgravingene i Kaupang og som deltok i forskningen etterpå. Det gir troverdighet til resten av innholdet. Kapittelet gir en saklig introduksjon til bokas mål som er å presentere siste nytt om vikingbyen Kaupang. Et indirekte mål som nok kan føyes til, er at boka skal bidra til barns historiebevissthet. Dette er først og fremst en fagbok, eller en faglig fundert bok. Det understrekes ved at den inneholder blant annet kildeliste, linker til nettsteder, stikkordregister og oversiktskart. Oppdelingen mellom fakta og fiksjon er hele veien oversiktlig og klart adskilt. På besøk i vikingbyen Kaupang legger seg dermed pyntelig inn i en lang tradisjon av fagbøker for barn og unge der sakprosa og fiksjon går hånd i hånd. Fagbøker for barn skal formidle kunnskap på en levende og engasjerende måte, ikke bare ramse opp tørre fakta. Derfor møter en gjerne ulike litterære strategier i denne sjangeren, både humor, skjønnlitterære innslag og bilder. Illustrerte bøker er en viktig sammensatt (multimodal) tekstform for barn. Den kommuniserer gjennom både visuelle og verbale semiotiske tegnsystemer, som sammen bidrar til meningsproduksjon. Erfaring med hvordan tekst og bilder fungerer sammen er viktig for utviklingen av den tekstkompetansen som barn trenger for å være aktive deltakere i moderne skrift- og mediekultur (Mjør et al. 2006: ). Den pedagogiske metoden er narrasjonen, som vever ord, bilder, følelser og erfaringer sammen til helhetlige fortellinger om verdens 187

194 Primitivetider beskaffenhet. Slik formidles den strukturen som skiller den forståtte verden fra en kaotisk virkelighet. Fortellingene har en rekkefølge og en oppbygning som virker logisk. Inn i denne strukturen plasseres sakprosaelementer som utgreiing, argumentasjon, spørsmål, forklaringer og oppsummerende sammendrag (Mjør et al. 2006:175). Pedersens bok har tydelige fiksjonsog faktamarkører i vekslingen mellom tekstelementene, både i form av tekstens layout og bildenes uttrykk. Inndelingen er repeterende og fyller konsekvent to motstående boksider. Først en fortelling om Ravn, der en stor fargetegning dekker opptil en hel side, og deretter to sider med utdypende faktaopplysninger og dokumentariske arkeologiske foto. Slik bidrar den lille historien om Ravns første besøk i Kaupang til forståelse for den store historien om norsk vikingtid og arkeologi. Innholdet i tekst og bilder Den fiktive rammefortellingen i På besøk i vikingbyen Kaupang handler om elleveåringen Ravn på sin første bytur. Han er fra en gård utenfor byen og kommer i robåt sammen med moren, faren, søsteren og en uregjerlig sau. I tolv små kapitler får vi høre om møtet med den stinkende byen med de trange gatene og om søskenbarnet Tora. Tora er like gammel som Ravn og ei vilter jente, full av påfunn. Hun blir fort fortellingens drivende kraft når hun viser Ravn rundt i byen sin. Hun kjenner alle og tar ham med til perlemakeren, gravplassen, smykkestøperen og til brygga der et frankisk skip legger til. Og som ikke det var nok, sniker hun Ravn inn på kjøkkenet under høvdingens fest i Skiringssal. Fortellingene om Ravn skjer i presens fra en personal synsvinkel. Vi får vite hva Ravn tenker og føler, mens de andre personene framtrer i form av det de sier og gjør og har en overflatisk karakter. Miljøet i Kaupang er skildret på en troverdig måte, og Pedersens skrivestil er lett og muntlig med humoristiske innslag, replikker og korte samtaler. Humoren understrekes av Bredesens tegninger. Miljøet i kaupangen, som hus, ting og klær, er realistisk gjengitt, mens årgang menneskenes ansikter er tegnet gjennom en naiv, tegneserieaktig strek. Illustrasjonene er viet like stor plass som teksten og står i symmetrisk samsvar det er lite i bildene som ikke forklares gjennom den fortellingen som hører til. Bredesens tegninger formidler en folksom kaupang med blide mennesker og en aktiv hverdag. Kjønnene er ganske likt representert, men de driver med ulike gjøremål. Hvis man vil henge seg opp i detaljer i tegningene, kommer det fram en skjev fordeling i forhold til hvor mange ulike roller kjønnene får opptre i. Mennene har langt flere rollevariasjoner. Også i teksten er det flere spennende elementer rundt de mannlige personene enn de kvinnelige. Det er mennene som viser fram håndverket sitt, flørter med storesøster Sigrid, forteller om grunnleggelsen av byen og om det store utlandet. Tanten er byens flinkeste veverske, men hun slipper ikke til med sin fortelling. Selv om Tora, både i tekst og bilder, framstår som ei veldig aktiv og litt framfus guttejente, veier det ikke helt opp for en skjev rollefordeling blant de mange statistene. Hver av de tolv fortellingene om Ravn følges opp av en sakprosatekst med tilhørende foto. Temaene henter opp referanser fra fortellingen om Ravn på sidene foran. Situasjonen der faren til Ravn blir irritert over sølete gater og utbryter: Kan det være så vanskelig å hive på litt sand? (Pedersen 2009:12), blir for eksempel forklart i faktateksten med at arkeologene fant et sandlag som skulle gjøre gata mindre sølete, og at det under sanda var fotspor (Pedersen 2009:14). Tema som blir berørt er Norges første by, hvem vikingene var, hvordan arkeologene graver, den stinkende byen, mat og drikke, glassperler, gravskikk, levekår, hvordan husene så ut, hvordan byen ble grunnlagt, handel, håndverkere, utenlandsbesøk i kaupangen og funnet av storgården på Huseby (Skiringssal). Sakprosaen er også lett og muntlig skrevet, med korte forklaringer og redegjørelser. Her er det forfatteren som forteller om vikingtida og faget sitt, og hvordan arkeologene har gått til verks i Kaupang. Et par steder henvender hun seg også til leseren i du-form, som gir nærhet og tilstedeværelse. 188

195 BOKANMELDELSE I motsetning til Bredesens tegninger, har fotoene som illustrerer faktatekstene et dokumentarisk preg som understreker forfatterens saklige misjon. Men de er nok ikke like gjennomført fargerike og engasjerende som tegningene. Særlig utgravingsbildene bærer lite preg av å være tatt for å skulle illustrere en barnebok. De passer nok bedre i utgravingsrapporter. Men ved hjelp av bildetekstene får leseren hjelp til å forstå hva det er han/hun ser mellom jord og stein. Det dårligste eksempelet er nok det store oversiktsfotoet av hustomta på Huseby (Pedersen 2009:51). For et ikke-arkeologisk øye ser dette ut som en avdekt flate med brun jord og mye stein. Vi må tro på de flinke arkeologene som skjønte at dette var et sted for en høvdinggård, men bildet gir ingen åpenbar tilleggsforståelse om at det som kom fram under gresset selvfølgelig var en festsal fra vikingtiden. De arkeologiske gjenstandsfotoene er helt OK. Jeg syns de fargerike makrobildene av funn under utgravingen fungerer best, mens de mer tradisjonelle museumsbildene med mørk, nøytral bakgrunn innehar mindre energi og formidlingsglede. Men selve gjenstanden kommer godt frem på begge. De fleste gjenstandsbildene har fått en bildetekst, men ikke alle er like forklarende, tatt i betraktning at de viser bruddstykker av større ting. Hvis man ser etter vil flere av gjenstandene imidlertid være i bruk på Bredesens tegninger. Unn Pedersen: På besøk i vikingbyen Kaupang Litteratur Mjør, I., T. Birkeland og G. Risa 2006 Barnelitteratur sjangrar og teksttypar. Cappelen Akademisk Forlag, Oslo. Pedersen, U På besøk i vikingbyen Kaupang. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo. Til inspirasjon! Jeg hadde en hyggestund med Pedersens bok, som tilsynelatende framstår som et vellykket forsøk på å nå et ungt publikum med resultater fra et stort arkeologisk prosjekt. Så vil etter hvert kommentarer fra den tiltenkte målgruppen (og salgstall) tjene som bevis på om På besøk i vikingbyen Kaupang faller i god jord, eller mellom steinene. For øvrig tror jeg det er plass til mange flere barnebøker skrevet av norske arkeologer. Kanskje er vi også klare for den rene fiksjonsfortellingen uten belærende sakprosa? 189

196 Primitivetider årgang 190

197 Klipp ut eller kopier Primitive t ider spesial nr. 1:2002 Ja, jeg vil gjerne bestille eksemplar(er) av Primitive tider spesial nr. 1:2002. Jeg er abonnent og betaler derfor kr. 75,- pr. eksemplar. Jeg er ikke abonnent og betaler derfor kr. 100,- pr. eksemplar. Jeg ønsker å bli abonnent og betaler derfor kr. 75,- pr. eksemplar + kr. 175,- for en årgang av tidsskriftet. Porto kommer i tillegg. Innbetalingsgiro er vedlagt i forsendelsen. Navn:... Adresse:... Postnummer:... Poststed:... Skriv tydelig bruk helst blokkbokstaver! Sendes til: halv pris! Primitive tider Postboks 7009, St. Olavs plass 0130 Oslo 191

198 Primitive tider årgang in Situ Archaeologica är en arkeologisk vetenskaplig tidskrift som publicerar artiklar, debattinlägg och mindre meddelanden på skandinaviska språk samt engelska. För att hålla en hög vetenskaplig nivå bedöms alla artiklar i ett peer review -system med externa referenter. in Situ Archaeologica jobbar för hög kvalitet och bredd inom sitt ämnes område och tar upp det mesta från stenålder till samtidsarkeologi och teoretiska såväl som empiriska studier. in Situ Archaeologica publicerar gärna temasektioner från mindre semi narier och workshops, sammanfattningar från masteroch magisteruppsatser och liknande. in Situ Archaeologica uppmuntrar särskilt den skandinaviska fältarkeologin, som sker på uppdragsbasis, att publicera tematiska fördjupande studier i tidskriften. Mer information finns på vår hemsida: 192