14 Norge i krig. «Vi vil verne vår selvstendighet. ( )» «Vi bøyer oss ikke frivillig. Kampen er alt i gang.»

Transkript

1 Norge i krig «Vi vil verne vår selvstendighet. ( )» «Vi bøyer oss ikke frivillig. Kampen er alt i gang.» Den norske utenriksministeren Halvdan Koht til den tyske utsendingen Curt Bräuer tidlig om morgenen 9. april. «Jeg tilføyer at slik situasjonen har utviklet seg, er enhver fortsatt motstand ikke bare nytteløs, men direkte ensbetydende med kriminell ødeleggelse av liv og eiendom.» Utdrag fra Vidkun Quislings radiotale 9. april 1940 der han først forklarer hvorfor han har overtatt regjeringsmakten. 9. april 1940 ble Danmark og Norge invadert av Tyskland. Danmark kapitulerte raskt, mens Norge på grunn av landets størrelse, geografi og avstand fra Tyskland hadde noe bedre forutsetninger for å gi Tyskland kamp. Den norske kongen og regjeringen valgte å motsette seg tyskernes krav overfor Norge. Derfor ble det krig. I juni var kampene over, Tyskland hadde kontrollen i landet, og kongen og regjeringen forlot Norge og dro til London. Livet måtte likevel gå videre, men hvordan? Økonomisk sett var mange nordmenn avhengige av å samarbeide med okkupasjonsmakten for å opprettholde livsgrunnlaget. Lengst i samarbeidet gikk norsk politi, som var en lojal støttespiller da over 750 norske jøder ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleirer. Hjemmefronten sto bak en holdningskamp for å motvirke tyske forsøk på ensretting av det norske samfunnet. Kapitulasjonen i Norge 8. mai 1945 var et resultat av at krigen var slutt i Europa. Drøyt norske kvinner og menn mistet livet i den andre verdenskrigen.

2 1939/40 Vinteren: Vinterkrigen 1940 Februar: Altmark-affæren april: Invasjon av Danmark og Norge. Konge og regjering flykter. Quisling begår statskupp over radio april: Terboven rikskommissær. Satser i utgangspunktet på samarbeid med nordmenn. Quisling trer tilbake juni: Norge kapitulerer. Konge og regjering til Storbritannia september: Terboven begår statskupp. Samarbeidslinjen til Terboven oppgitt. NS blir eneste lovlige parti 1941: Fangeleirer for østeuropeiske krigsfanger opprettes 1942: Økt sivil motstand mot nazifiseringen. Norske jøder blir arrestert og deportert 1944: Motstandskampen blir mer aksjonistisk mai: Tyskland kapitulerer Rettsoppgjør

3 376 Hvorfor kom Norge med i krigen? Klokka er fem på tolv og tiden renner ut! Forside fra Arbeiderpartiets blad Maidagen, Advarende trommer mot Hitler og katastrofen som nærmest seg. Norske holdninger og norsk nøytralitet Da den andre verdenskrigen brøt ut med Tysklands angrep på Polen 1. september 1939, erklærte Norge seg nøytralt. Det var en utbredt oppfatning at nøytralitetslinjen fra den første verdenskrigen skulle videreføres. Hovedhensikten med norsk forsvarspolitikk var ikke å kunne motstå et angrep utenfra, men å bevare nøytraliteten. Ledende politikere mente at Norge i verste fall kunne bli trukket inn i krigen til sjøs. Et direkte angrep på Norge trodde de ikke på. Det ble sett på som teknisk umulig. Skandinavia ville fortsette som et rolig hjørne av Europa. Dette innebar ikke at nordmenn flest var likegyldige til nazismens framvekst. Diktere, journalister og også politikere var blant dem som advarte mot tankegodset i Tyskland. Nordahl Grieg og Arnulf Øverland skrev dikt der de advarte mot nazismen, og nobelprisvinner Sigrid Undset argumenterte også sterkt mot de nazistiske tankene. Knut Hamsun, den andre norske nobelprisvinneren som fortsatt var i live, var tyskvennlig, men synspunktene hans hadde ikke stor oppslutning. Støtten i Norge til fascistisk og ekstremt nasjonalistisk tankegods ble faktisk mindre, ikke større, i årene fram mot krigsutbruddet. Nasjonal Samling (NS) hadde en viss oppslutning rett etter at partiet ble stiftet i 1933, men ved valget i 1936 fikk partiet bare 1,8 % av stemmene. Rett før krigsutbruddet spilte partiet praktisk talt ingen rolle i norsk politikk. Den spanske borgerkrigen ( ) skapte engasjement i Norge, særlig på venstresiden. Regjeringen forholdt seg nøytral, men flere hundre frivillige nordmenn deltok aktivt på den spanske regjeringens side i kampen mot Franco og hans fascistliknende styre. Selv om et angrep på Norge virket fjernt, viser dette at mange nordmenn langt fra var likegyldige til utviklingen i Europa.

4 Del 3: NORGE I KRIG - HVORFOR KOM NORGE MED I KRIGEN 377 Norden i søkelyset Sovjetunionens angrep på Finland i desember 1939 og den påfølgende vinterkrigen skapte stor sympati for finnene i vestlige land, også i Norge. Over 700 norske frivillige deltok på finsk side i krigen. Finland fikk også materiell støtte fra Norge. Blant annet ble over ryggsekker, mange av dem med mat og klær, samlet inn og gitt til de finske styrkene. Men offisielt sto nøytralitetspolitikken fast, og finske militære avdelinger som forvillet seg over til Norge, ble avvæpnet og internert. Vinterkrigen førte samtidig til at stormaktenes interesse for Norden økte. For Tyskland var den svenske jernmalmen fra gruvene i Kiruna i Nord- Sverige viktig. Jernmalmen ble fraktet med jernbane til Narvik og så over på skip derfra. Denne malmen sto for over 40 % av tyskernes samlede forbruk. På dette tidspunktet var Frankrike og Storbritannia allerede i krig med Tyskland, men ikke på eget territorium. Særlig Frankrike så nå muligheter for å slå opptil flere «fluer i en smekk»: hjelpe finnene, hindre at Tyskland fikk jernmalm via Narvik, og avlaste presset på sin egen grense mot Tyskland. Franskmennene tenkte med sine erfaringer fra den første verdenskrigen at vestmaktenes krig mot Tyskland med fordel også kunne foregå andre steder enn på fransk jord. Dette kunne skje ved at man besatte strategiske punkter langs norskekysten, også Narvik, og deretter hjalp Finland via Nord-Norge og Nord-Sverige. En forutsetning var at Finland ville be om hjelp, og at Norge og Sverige ville godta en slik framgangsmåte. Britene gikk etter hvert med på planene, selv om regjeringen med unntak av marineminister Winston Churchill i utgangspunktet var skeptisk. Men da Finland ble tvunget til kapitulasjon i mars 1940, måtte planene endres. I Storbritannias strategi var krigen på havet viktig. Blokade av alle tyske skip ble en metode for å stanse tilførsler til Tyskland. Problemet var at norskekysten var et hull i dette systemet. Et nøytralt Norge nektet for eksempel å stoppe malmtransporten fra Narvik til Tyskland. Derfor ønsket Storbritannia å minelegge deler av norskekysten. Slik kunne tyske skip tvinges ut i internasjonalt farvann og senkes der. Erfaringer fra den første verdenskrigen var medvirkende årsak til at Tyskland ønsket baser langs norskekysten. I en storkrig trengte landet flere og andre holdepunkter for krigsskipene sine enn det tyske havner kunne sørge for. De fryktet å bli innestengt i Østersjøen og la derfor planer for hvordan Norge kunne besettes. Omtrent samtidig møtte Vidkun Quisling på eget initiativ Hitler i Berlin. Her la han fram synspunktene sine på «et storgermansk forbund». Norge og Tyskland måtte stå sammen, mente han. Besøket i Berlin økte antakelig Hitlers interesse for nordområdene og for å bruke baser i Danmark og Norge som utgangspunkt for et angrep vestover.

5 378 Altmark-affæren og minelegging Altmark-affæren synliggjorde problemet med den norske nøytralitetspolitikken. «Altmark» var et tysk skip med 300 britiske krigsfanger som søkte nødhavn i Jøssingfjorden mellom Egersund og Flekkefjord. På ordre fra Churchill gikk britiske krigsskip inn i fjorden, bordet «Altmark» og slapp krigsfangene fri. Sju tyske soldater ble drept i kampene. Norge protesterte, til ingen nytte, på den krenkelsen av norsk territorium som den britiske operasjonen innebar. Altmark-affæren gjorde Hitler rasende. Samtidig ble det klart for ham at norsk nøytralitet ikke var mye verdt. Tyske planer for å ta kontroll over Norge ble nå intensivert. I begynnelsen av april 1940 visste både britiske og norske myndigheter at en samling av tyske krigsskip var på vei ut fra havner i Nord-Tyskland. Men noen stor mobilisering førte dette ikke til. 8. april minela britiske fartøyer Vestfjorden utenfor Narvik for å stoppe malmtransporten til Tyskland. Britene var i likhet med tyskerne lei av at motparten utnyttet fordelene ved den norske nøytraliteten. Samme dag, dagen før det tyske angrepet, fordømte den norske utenriksministeren, Halvdan Koht ( ) den britiske krenkelsen av norsk sjøterritorium. Altmark i Jøssingfjorden med hakekorsflagget på halv stang. Repetisjonsspørsmål 1 På hvilken måte var nordmenn involvert i den spanske borgerkrigen? Hva var den norske regjeringens posisjon? 2 Hvorfor kom Norge og Norden i stormaktenes søkelys vinteren 1939/40? 3 Hvilke motiver hadde Frankrike, Storbritannia og Tyskland for å interessere seg for Norge? 4 Hvilke konsekvenser fikk Altmark-affæren? Fordypning «I krigsforberedelser er det ikke uvanlig å forberede seg til forrige krig.» Drøft denne påstanden i lys av temaet «Norge i stormaktsspillet».

6 Del 3: NORGE I KRIG - INVASJONEN AV NORGE 379 Invasjonen av Norge Tyske krigsskip på vei nordover 8. april ble tyske krigsskip observert i Skagerrak. Om formiddagen senket en polsk ubåt skipet «Rio de Janeiro» som var på vei nordover med soldater, hester og utstyr. Mange døde, men de overlevende som ble brakt inn til Lillesand om ettermiddagen, forklarte at de var på vei til Bergen. Sent på kvelden samme dag oppdaget den norske vaktbåten «Pol III» fremmede inntrengere med slokte lanterner på vei inn Ytre Oslofjord. «Pol III» kjørte med baugen inn i et av skipene. På tysk kom ordren fra det fremmede skipet om å overgi seg. Da svaret var nei, ble «Pol III» beskutt. Kaptein, Leif Welding Olsen ( ), ble såret og druknet da han skulle gå i livbåten. Slik ble Welding Olsen det første norske offeret i angrepet på Norge. Samme kveld kom det telegram fra London med opplysninger om at flere tyske skip var på vei mot norske havner, blant annet Narvik. I vissheten om dette ble regjeringen innkalt til møte kl natten til 9. april. Alle regjeringsmedlemmene hevdet i ettertid at de vedtok full mobilisering. Dette står i kontrast til det generalstaben senere hevdet om at den bare fikk ordre om delvis mobilisering. Hvis dette siste er riktig, ble ikke alle tilgjengelige stridskrefter satt inn. Sannheten om dette forblir uklar, blant annet fordi det aldri ble skrevet noe referat fra møtet. Leif Welding Olsen ble det første norske offeret i angrepet på Norge Invasjonsmorgenen 9. april Tidlig om morgenen 9. april møtte utenriksminister Koht den tyske sendemannen Curt Bräuer. Bräuer la fram 13 krav overfor Norge. Særlig to av dem var viktige. Det måtte ikke forekomme norsk militær motstand. Dessuten krevde tyskerne full kontroll med alle norske kommunikasjonsmidler, enten det var buss, tog, fly, båt, telefon, telegraf eller radio. Som motytelse kunne konge og regjering bli sittende. Dette ville i så fall bli samme løsning som danskene gikk med på. Det fantes ikke tyske planer om å sette inn noen ny regjering med nordmenn som sympatiserte med Tyskland. Koht la fram de tyske kravene for regjeringen, som var i samme bygg i Utenriksdepartementets lokaler i Victoria Terrasse, og vendte tilbake til Bräuer med følgende beskjed: «Vi vil verne vår selvstendighet.» «Da blir det kamp,» svarte Bräuer, og «ingen ting kan redde dere». Da skal Koht ha svart: «Vi bøyer oss ikke frivillig. Kampen er alt i gang.» Omtrent samtidig var det drama både på havna i Narvik og i Drøbaksundet. I Narvik lå kystpanserskipene «Eidsvold» og «Norge». Begge ble torpedert av tyske jagere (torpedobåter). Til sammen 284 norske marinesoldater mistet livet. Bare få kom seg opp av det kalde vannet i tide og overlevde. Inn Drøbaksundet i Oslofjorden var den tyske krysseren «Blücher» på vei med flere skip etter seg. På initiativ fra kommandanten på Oscarsborg, oberst Birger Eriksen, fyrte mannskaper ved festningen av flere torpedoer. «Blücher» seg innover fjorden, begynte å krenge og sank. Om lag 1000 tyske soldater mistet livet.

7 380 Krigen i Norge 1940 Tysk angrep april 1940 Vestmaktenes framrykning og tilbaketrekning april/mai 1940 Lofoten Narvik Tromsø Kirkenes Bodø Salla Tornio Luleå Oulu Namsos Færøyene NORGE Åndalsnes Dombås Lillehammer Bergen Oslo Trondheim SVERIGE B o t t e n v i k e n FINLAND Krig med Sovjet Helsinki Aberdeen Edinburgh Newcastle Birmingham London Haag Dunkerque N O R NEDER- LAND 1940 Amsterdam STOR- BRITANNIA D S J Ø E N Stavanger Egersund Kristiansand Skagerrak Ålborg DANMARK Kiel Rostock Hamburg TYSKLAND Hannover Göteborg København Berlin Stettin Stockholm Ø s t e r s j ø e n Danzig Poznan Memel Libau Tallinn ESTLAND Ösel Riga LATVIA LITAUEN Vilnius Königsberg ØST- PREUSSEN POLEN Warszawa 19_Krig_Norge Senkingen av «Blücher» kunne ikke hindre den tyske invasjonen. Men tyskerne ble forsinket ved Oslo slik at storting, regjering og konge fikk tid til å flykte nordover med toget til Hamar. Om morgenen ble Arendal, Kristiansand, Egersund, Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik okkupert. Til Fornebu ved Oslo og til Sola ved Stavanger kom flybårne tyske styrker i tillegg. Med unntak av senkningen av «Blücher» var det første døgnet av invasjonen en militær suksess for Tyskland. Kvelden 9. april Elverumsfullmakten og Quislings kupp Etter initiativ fra stortingspresident Carl Joachim Hambro ( ) ble konge, regjering og storting samlet på Elverum om kvelden 9. april. Her ga Stortinget regjeringen fullmakt til å handle på vegne av Stortinget inntil Stortinget igjen kunne samles. Formelt sett var fullmakten kanskje unødvendig. Like fullt virket den samlende. Den ga legitimitet til regjeringen som kunne tale og handle med større tyngde og troverdighet. Dette ble viktig da regjeringen senere kom til London.

8 Del 3: NORGE I KRIG - INVASJONEN AV NORGE 381 Blücher ble beskutt både fra Oscarsborg og fra stillinger på land. Skipet synker til slutt ved Håøya tidlig om morgenen 9. april Nesten samtidig med møtet på Elverum holdt Vidkun Quisling en tale i radio der han utpekte seg selv som leder av en ny nasjonal regjering. Dette var nødvendig fordi regjeringen Nygaardsvold hadde flyktet, men samtidig gitt ordre om mobilisering. Quisling sa at motstand mot den tyske invasjonen var ensbetydende med kriminell atferd. En ny regjering med ham selv som leder var nødvendig for å verne om det norske folks nasjonale interesser. Statskuppet kom overraskende, også på tyskerne. De hadde ingen planer for Quisling. Like fullt ga Hitler ordre om at tyskerne skulle akseptere Quisling som ny statsminister. Den tyske anerkjennelsen ble imidlertid trukket tilbake kort tid senere fordi tyskerne skjønte at Quisling ikke hadde folkets tillit. Konge og regjering I løpet av de første invasjonsdagene prøvde Tyskland, igjen ved utsendingen Bräuer, flere ganger å overtale kong Haakon til å godkjenne Quisling. Kongen svarte nei. Han gjorde det også klart at han kom til å abdisere hvis regjeringen Nygaardsvold Kong Håkon og kronprins Olav i ferd med å søke dekning for det tyske flyangrepet mot Nybergsund, Trysil, 11. april 1940.

9 382 mot formodning skulle komme til å godkjenne Quisling som ny statsminister. Da dette ble klart for Tyskland, prøvde tyske bombefly å sette kongen og kronprinsen ut av spill, om nødvendig drepe dem, ved å bombe tilholdsstedet deres i Nybergsund i Trysil. Etter knappe to strabasiøse uker kom kongen og kronprinsen til Molde hvor et skip brakte dem nordover. Det siste statsrådet på norsk grunn ble holdt i Tromsø 7. juni. Samme dag forlot kongen, kronprinsen og regjeringen Norge med kurs for Storbritannia. Det skulle ta nøyaktig fem år før de vendte tilbake til Norge. I mai 1940 var det harde kamper mellom tyske og allierte styrker i Bjerkvik ved Narvik. Tre firedeler av bebyggelsen ble ødelagt. Kampene i Norge I Sør-Norge var det kamper mange steder, men det norske forsvaret hadde i realiteten ingen sjanse til å stå imot invasjonsmakten. Hovedstrategien ble å holde på fjellovergangene slik at alliert hjelp kunne komme fra vest og stoppe den tyske framrykningen i østlandsdalene. Dette er årsaken til at noen av de største slagene sto i Valdres og i Gudbrandsdalen. Ved Bagn i Valdres forsinket norske tropper den tyske framrykningen. I Gudbrandsdalen var britene aktive i kamp etter at de hadde kommet over fjellet fra Åndalsnes. I begynnelsen av mai var det i praksis slutt på felttoget. Steinkjer, Namsos, Molde, Kristiansund og mange andre norske byer og tettsteder var bombet og langt på vei ødelagt. I Narvik klarte britiske, franske og polske styrker etter harde kamper å gjenerobre byen. Imidlertid kostet det for mye i forhold til gevinsten å holde på byen. Styrkene trengtes bedre på kontinentet. Derfor forlot de allierte styrkene Narvik etter en snau uke. 8. juni gjeninntok tyskerne byen, og 10. juni kapitulerte Norge. Det tyske felttoget i Norge var over. Weserübung lett spill for Tyskland For Tyskland var krigen i Norge et ledd i en større offensiv vestover. Kysten og særlig Narvik var de viktigste målene. Angrepet på Norge var både dristig og massivt. Tyskland satte inn nesten hele sin marine i tillegg til hærstyrker og flystyrker. Disse enhetene opererte parallelt. Det var på mange måter en militær nyskapning. Under

10 Del 3: NORGE I KRIG - INVASJONEN AV NORGE 383 ledelse av general Nicolaus von Falkenhorst ( ) hadde Weserübung, som angrepet på Norge ble kalt, vært nøye planlagt siden januar. Norge var ikke forberedt på å møte en slik invasjon, verken militært eller mentalt. Stilt overfor en overlegen fiende var utfallet gitt. At ordrene var uklare, at det var rot i forsvarsledelsen, at utstyret var dårlig, og at den militære opplæringen var mangelfull, forklarer bare hvorfor kampene i Norge raskt tok slutt, ikke at Norge tapte krigen. Dette var ikke noe særnorsk fenomen. Ingen var i første omgang i stand til å møte den tyske angrepskrigen. Det norske forsvaret hadde lenge vært lavt prioritert. Det var først etter krigsutbruddet i september 1939 at forsvarsutgiftene økte dramatisk. På ett år ble de tredoblet. Bevilgningene til militære formål og sivilforsvar la faktisk beslag på en tredel av statens samlede utgifter i Den grunnleggende forklaringen på spørsmålet ligger i at var det en allmenn oppfatning, både blant politikere og i folket, at landet ikke kom til å bli angrepet. Skulle det likevel skje, ville vi ikke ha noe annet valg enn å håpe at britene ville komme til unnsetning. Nygaardsvolds regjering var valgt for å løse de sosiale problemene, ikke de forsvars- og utenrikspolitiske. Repetisjonsspørsmål 1 Hvilke krav la den tyske sendemannen fram for den norske regjeringen om morgenen 9. april? Hva skulle gjenytelsen være? 2 Hvordan reagerte regjeringen, og senere kongen, på de tyske kravene? 3 Hvilke konsekvenser fikk senkningen av «Blücher»? 4 Hvordan reagerte Tyskland på Quislings statskupp over radioen? 5 Hva var Elverumsfullmakten, og hvilken funksjon hadde den? 6 Hva ble norsk og alliert hovedstrategi i kampen mot invasjonen? Kildeoppgave Hva slags kilde er dette? Hvilken fullmakt fikk Stortinget av regjeringen i Elverumsfullmakten? I ettertid har det stått en viss strid om den. Bruk andre kilder, for eksempel verket Norge i krig, og forklar hvorfor. Elverumsfullmakten Stortinget bemyndiger Regjeringen til, inntil det tidspunkt kommer da Regjeringen og Stortingets presidentskap etter konferanse innkaller Stortinget til neste ordinære møte, å vareta rikets interesser og treffe de avgjørelser og beføyelser på Stortingets og Regjeringens vegne, som må anses for påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og fremtid. Enn videre uttalte Stortingets president følgende, som ikke møtte motsigelse fra noe hold i Stortinget: hvis det skulle vise seg at det er umulig for denne regjering, som er landets lovlige regjering, å komme i den kontakt hvori den skulle komme med makthaverne i øyeblikket, har den åpen den adgang å bevare regjeringen og derigjennom det internasjonale symbol på Norges uavhengighet og selvstendighet, den eneste regjering som har internasjonal bemyndigelse og fullmakt til å opptre, selv om den sitter i et fremmed land.

11 384 Styringen av landet Krig eller samarbeid? Skulle krigen i Norge betraktes som avsluttet etter kapitulasjonen 10. juni 1940, eller gikk den bare over i en ny fase? Svaret på dette fikk konsekvenser for hva nordmenn tenkte om styringen av landet og ikke minst for det enda mer omfattende spørsmålet: «Hvordan forholde seg til en okkupasjonsmakt?» Spørsmålet om hva man skulle gå inn for, konfrontasjon og krig eller samarbeid, var aktuelt både på norsk og tysk side våren og sommeren Den norske kongen og regjeringen sto konsekvent på standpunktet om at krigen ikke var over, men at den etter 10. juni fortsatte i en ny fase, ledet fra Storbritannia. I mai var det riktignok på tale å forhandle med tyskerne om å beholde et selvstendig Nord-Norge fritt for utenlandske tropper. En slik løsning ville innebære at kongen og regjeringen kunne forbli i landet. Men etter at allierte styrker trakk seg ut av Narvikområdet, var dette aldri et reelt alternativ. Tyskerne ville ikke ha gått med på noe slikt. Kongen og regjeringen kombinerte realitetene med den krigslinjen de hadde valgt. Det var årsaken til at de forlot landet. Mange mente at nordmenn nå måtte ta konsekvensene av at krigen var tapt. Nå gjaldt det å innrette seg som best man kunne, og bringe livet mest mulig tilbake til det normale. Da var det nødvendig å samarbeide også med tyskerne. Noen av nordmennene som etter hvert sluttet seg til NS, hevdet slike synspunkter. Men også personer og grupperinger som var lojale overfor kongen og regjeringen, hevdet at en samarbeidslinje var påkrevd, blant annet for å avverge en total tysk kontroll. Etter invasjonen hadde paradoksalt nok «gode nordmenn» og tyskere felles interesse i å bli kvitt Quisling-regjeringen. Administrasjonsrådet ble opprettet. Administrasjonsrådet Etter Kongens og regjeringens flukt var Høyesterett det viktigste norske organet av dem som fortsatt fungerte. Høyesterett gikk i bresjen for å opprette et råd som skulle lede den sivile administrasjonen av Norge. Administrasjonsrådet, som dette organet ble kalt, fungerte i perioden 15. april 25. september I Berlin støttet de opprettelsen av et slikt råd i den tro at den kunne fungere som en regjering kongen etter hvert ville godta. Å bli kvitt Quisling var en positiv bieffekt av støtten til Administrasjonsrådet. Men tyskerne forregnet seg. Administrasjonsrådet sto ikke i opposisjon til regjeringens krigslinje, det la seg ikke opp i utenriks- og forsvarsspørsmål. Rådet skulle kun lette hverdagen for sivile nordmenn under krigen. Ved at hverdagen ble enklere og den sivile motstanden mindre, bidro Administrasjonsrådet indirekte til å lette den tyske krigføringen, selv om dette ikke var hensikten. Krigen var ved fronten, tenkte en. I Norge var krigen slutt. En undersøkelseskommisjon etter frigjøringen i 1945 fant ut at rådet ikke hadde brutt den offisielle krigslinjen, men ivaretatt norske sivile interesser på en grunnlovsmessig tilfredsstillende måte.

12 Del 3: NORGE I KRIG - STYRINGEN AV LANDET 385 Rikskommissariatet og riksrådsforhandlingene Hitler skal ha blitt oppbrakt over at Administrasjonsrådet ikke kom til å fungere som en alternativ og fullverdig norsk regjering. Derfor utnevnte han allerede 19. april en tysk rikskommissær, Josef Terboven ( ), til å lede den øverste sivile myndighet i Norge, Rikskommissariatet. Kong Håkon og Kronprins Olav ved «Kongebjørka» i Molde i Terboven ønsket i utgangspunktet å få nordmenn med på laget, helst å arbeide innenfor eksisterende organer. Sommeren 1940 fikk Terboven en reell forhandlingsmotpart på norsk side. Stortingets presidentskap forhandlet med tyskerne om å opprette et riksråd, en ny norsk regjering. Tyskerne var villige til å oppheve rikskommissærstillingen mot at Stortingets presidentskap godtok at Nygaardsvoldregjeringen fikk avskjed. I tillegg måtte de anmode kong Haakon om å abdisere. Dette siste var det vanskeligste å godta. Likevel skrev presidentskapet et brev til kongen 27. juni som konkluderte slik: «Som det vil forstås er det en forutsetning for denne ordning at Kongen gir avkall for sig og sitt hus på sine forfatningsmessige funksjoner. Og av hensyn til folkets velferd og landets fremtid, retter vi, så smertelig det enn føles i norske sinn, en inntrengende bønn til Deres majestet om å etterkomme vår henstilling herom.» Josef Terboven taler i norsk radio oktober Kongens nei i en radiotale fra London 8. juli var klart og tydelig: «Det er ikke mulig å innse at jeg ville handle i fedrelandets interesse ved å bøye meg for den henstilling som Presidentskapet har rettet til meg, hvorved jeg ville godta en ordning som strider mot Norges grunnlov og som med makt søkes påtvunget det norske folk.» På tross av kongens nei fortsatte forhandlingene om å opprette et riksråd utover sommeren. Minst to forhold var avgjørende for at forhandlingene ikke førte fram.

13 386 Tyskerne stilte stadig sterkere krav om NS-folk i ledende stillinger i rådet. Dette ble opplevd som ekstra provoserende fra presidentskapets side. Fra tysk side var sannsynligvis krigen i Europa årsaken til at samtalene ble avsluttet. At Frankrike ble slått sommeren 1940, og forberedelsene til invasjonen av Sovjetunionen gjorde at tyskerne verken trengte eller ønsket samarbeid med eksisterende norske organer. De trengte en stram organisering av Norge. Terboven oppga derfor den samarbeidslinjen han opprinnelig sto for, og gjennomførte 25. september en revolusjon, en nyordning, av statsstyret i Norge. Kongen og regjeringen ble avsatt, Administrasjonsrådet opphørte, og alle politiske partier bortsett fra NS ble forbudt. En regjering ble opprettet der nesten alle var NS-medlemmer. I teorien sto regjeringen ved siden av Rikskommissariatet, i praksis sto den under. Rikskommissariatet under Terboven hadde tiltatt seg diktatorisk makt. Vurderinger i samtid og ettertid I ettertid har riksrådsforhandlerne fått mye kritikk for at de gikk så langt i å samarbeide med tyskerne. I motsetning til Administrasjonsrådet hadde de «gått over streken» når de foreslo at Kongen skulle trekke seg. Overvurderte de mulighetene på et tidspunkt de burde ha visst at de ville få minimalt igjen? Forhandlerne fikk i hvert fall kritikk for dette i Undersøkelseskommisjonen av Likevel sto samarbeidslinjen sterkt i Norge fram til september Det var en akseptabel, nasjonal linje som mange vurderte som det minste av to onder. Nordmennene ville i det minste få litt å si, og Quisling kunne lettere holdes på avstand. Dessuten tenkte mange: Hva skal vi med en konge og regjering som har flyktet, oppholder seg i London, og som har bundet seg til Storbritannia, et land som var i ferd med å tape krigen? Sikkert er det at den nasjonale samarbeidslinjen fra og med innføringen av nyordningen i september 1940 ble uaktuell. Frontene ble klarere. Grunnen var lagt for større oppslutning om kongen og eksilregjeringen i London. Forutsetningene for hjemlig motstand mot okkupasjonsstyret ble tydeligere. Okkupasjonsstyret Etter 25. september 1940 endret ikke okkupasjonsstyret i Norge seg nevneverdig. Regimet hvilte på to hovedpilarer og en støttepilar. Hovedpilarene var de tyske militære styrkene under ledelse av von Falkenhorst og den tyske sivile siden representert ved Rikskommissariatet og Terboven. Støttepilaren var nordmenn i Nasjonal Samling som samarbeidet med tyskerne. Til å være en okkupasjonshær oppførte den tyske hæren i Norge seg nærmest eksemplarisk etter at felttoget var over. Den var verken spesielt brutal, terroriserende eller udisiplinert. Først og fremst trengte den plass, og dette fikk det sivile samfunnet i Norge merke. Hæren rekvirerte tomter og offentlige og private bygninger som de trengte til et stadig økende antall soldater. På det meste var det over tyskere i Norge. Utover dette var forholdet mellom vanlige nordmenn og tyske soldater i

14 Del 3: NORGE I KRIG - STYRINGEN AV LANDET 387 hovedsak preget av gjensidig distanse. Dette gjaldt imidlertid ikke de om lag 9000 norske kvinnene som fikk barn med tyske soldater. Den øverste sivile myndigheten, rikskommissariatet og Terboven, sto direkte under Hitler. Under seg hadde Terboven både Gestapo, det hemmelige politiet, og SS. Gestapos oppgave i Norge var hovedsakelig å bekjempe motstandsbevegelsen. SS arbeidet med politisk, ideologisk og militær skolering, men utførte også politioppgaver i samarbeid med Gestapo. Terboven var ikke bare en organisator som hadde hele undertrykkelsessystemet under seg. Han var selv en glødende nazist som ville omforme det norske samfunnet etter nasjonalsosialistisk mønster. Terboven var derfor ansvarlig for alt okkupasjonen medførte av sensur og ensretting og også for den voldsbruken som Gestapo og SS sto for. Samtidig hadde Terboven et tydelig og langvarig motsetningsforhold til Quisling, som på sin side hadde støttespillere i den tyske marinen. Tyskerne hadde ikke et ensartet syn på Quisling. Ulike instanser kjempet om Hitlers gunst. At Quisling ble utnevnt som ministerpresident 1. februar 1942 i den såkalte «statsakten» på Akershus festning, kan ha vært uttrykk for et ørlite skifte i tysk politikk. Tyskland så på NS som hjelpere i nazifiseringen av Norge, og da hadde Quisling en funksjon. Men dette endret ikke de reelle maktforholdene med Terboven som den sterke mann. NS så på sin side utnevnelsen som et skritt i retning av målet, et selvstendig NS-ledet Norge innenfor rammen av et tyskledet, storgermansk forbund i hele Europa. Repetisjonsspørsmål 1 Hvem sto bak opprettelsen av Administrasjonsrådet, og hvilken funksjon skulle dette rådet ha? 2 Hvorfor fikk de som sto bak riksrådsforhandlingene, kritikk etter krigen? 3 Hva var kongens svar på anmodningen om å gå av? 4 Hva innebar Terbovens nyordning av 25. september 1940? 5 Hvilke tre pilarer hvilte det tyske okkupasjonsstyret på? 6 Gjør kort greie for ulike tyske syn på Quisling. 7 Hvilket mål hadde NS? Fra «statsakten» på Akershus festning 1. februar Terboven med hevet arm. Quisling, nylig innsatt som ministerpresident, til venstre på bildet. Fordypning 1 Sammenlikn Danmark og Norge under okkupasjonen. 2 Hvorfor tror du «Kongebjørka» i Molde (se bilde side 385) har en viktig symbolsk betydning?

15 388 Det okkuperte Norge Næringsliv og dagligliv Sko laget av fiskeskinn. Tyskland hadde store planer for hvilken funksjon det norske næringslivet skulle ha i forhold til Tyskland. Norge skulle satse på det som var naturlig som eksport av fisk og utbygging av fossekraften til storindustri. I tettstedet Øvre Årdal i Sogn og Fjordane ønsket for eksempel tyskerne å utvikle aluminiumsindustrien fordi stedet hadde tilgang på mye og billig elektrisk kraft, den viktigste forutsetningen for slik industri. Norge var avhengig av en mengde importvarer. Da handelen med Storbritannia og land utenfor Europa stoppet opp, ble det raskt varemangel. Den økende handelen med Tyskland demmet ikke opp for dette. Streng rasjonering ble derfor innført allerede i Knapphet på varer førte til svartebørshandel, men også til stor Bil med motor som gikk på knott. Fra Oslo 1940.

16 Del 3: NORGE I KRIG - DET OKKUPERTE NORGE 389 oppfinnsomhet når det gjaldt å lage erstatningsprodukter. Når lær var vanskelig å få tak i, ble fiskeskinn eller papir brukt i sko- og klesproduksjon. Når bensin ikke var å oppdrive, ble bilmotorer ombygd slik at de kunne gå på knott, små vedbiter. Folk hadde såpe under krigen, såkalt B-såpe, men den var ru og tørket ut huden. Difteritallene steg dramatisk, en rekke barn var underernærte, og boligbyggingen stanset opp. Kombinert med lavere lønn og høyere levekostnader gjorde slike forhold livskvaliteten til folk flest dårligere. Folk spiste rett nok mindre, men maten var til gjengjeld sunn. Lite søtsaker gjorde at tannhelsen var god under krigen. Også på noen få andre punkter er det riktig å hevde at forholdene ble bedre. Arbeidsløsheten forsvant i løpet av Bønder og fiskere som var rammet av massearbeidsløshet i mellomkrigstiden, fikk jobb og betydelig større inntekter enn tidligere. En bieffekt av dette var at de sosiale forskjellene mellom by og land, mellom industriarbeider og bonde, ble mindre. I 1942 jobbet nordmenn på tyske bygg- og anleggsplasser, og norske entreprenørselskaper gjorde gode penger på kontrakter med okkupanten. Dette var en tosidig sak. Norske arbeidere opprettholdt livet, og enkelte firmaer og næringslivsledere tjente gode penger. Spørsmålet om hvem som betalte for okkupasjonen, er sammensatt. Først og fremst levde okkupasjonshæren av det landet de besatte, ikke av det landet de kom fra. Likevel var ikke okkupasjonen av Norge «god butikk» for Tyskland. Totalt sett skjedde det en viss verdioverføring fra Tyskland til Norge som i hovedsak tyskerne selv nøt godt av. Etter krigen fantes det anlegg som tyskerne etterlot seg, og som kom det norske samfunnet til gode. Øvre Årdal er et slikt eksempel. Tyskerne bygde også kortbaneflyplasser og jernbaner, for eksempel Flåmsbana, og la opp telefonledninger Radioapparater beslaglegges. Gymsalen på Møllergata skole i Oslo fungerte som innleveringssted.

17 390 som kom Etterkrigs-Norge til gode. Men tyske ubåtbaser, fort og festningsanlegg hadde naturlig nok ikke samme nytte for Norge da krigen var over. Tyskland bestemte seg for å la den norske seddelpressen gå. Ingen vet hvor mye okkupasjonsmakten i hemmelighet tok ut av Norges Bank. Sikkert er det imidlertid at krigsøkonomien var gjennomstyrt ovenfra. Vi kan kalle dette en kommandoøkonomi. Priser ble fastsatt av staten, men også spørsmål som hva bøndene skulle dyrke, kunne bli diktatorisk bestemt. NS-plakaten fra 1945 er en oppfordring om å gi penger til Frontkjemperkontoret. Antisemittisk propagandaplakat som forklarer forbudet mot å høre på radionyhetene fra London. Friheten som forsvant Okkupasjonsmakten startet raskt ensrettingen av kulturlivet. Massemediene ble i særlig grad rammet hadde Norge 250 dagsaviser. Omtrent halvparten av disse ble stanset fordi de ikke innordnet seg den nazistiske propagandaen. De 105 avisene som fortsatte, bøyde enten av for tyskerne eller fikk redaksjonen sin overtatt av nazistisk ledelse. Ved krigsutbruddet hadde radioen nylig opparbeidet seg en helt sentral plass i formidlingen av kultur og informasjon. Kampen om radioen ble nå viktig. Sendingene i Norge ble raskt sensurert og et talerør for nazismen. Men BBC begynte sendinger fra London høsten 1940, og disse fungerte som selve livlinjen mellom kongen og regjeringen i utlandet og det norske folket. Særlig kong Haakons mange taler i radioen holdt moralen og motstandsviljen i befolkningen oppe. Tyskerne forsto dette og beordret i august 1941 alle som ikke var medlemmer av NS, til å levere inn radioapparatene. Nesten radioer ble beslaglagt, men mange klarte å beholde et apparat for å kunne fortsette å smuglytte på sendingene fra London. Å lytte på radio ble forbudt. I få andre tyskokkuperte land satte tyskerne like mye inn på å hindre befolkningen i å lytte på radio som i Norge. Tyskerne innførte restriksjoner på reiser. Folk måtte ha spesialtillatelse til å reise over lengre strekninger og i grenseområdene mot Sverige. For å lette kontrollen med grensen og hindre folk i å flykte ble befolkningen nær Sverige utstyrt med egne «grenseboerbevis». Hvorfor samarbeid? Nordmenn samarbeidet med tyskerne på nær sagt alle måter, økonomisk, politisk, militært og kulturelt. I rettsoppgjøret etter krigen ble økonomisk samarbeid vurdert mildere enn andre former for samarbeid. Å jobbe for tyskerne for å opprettholde livet var en ting, aktivt politisk samarbeid noe annet. Omtrent mennesker registrerte seg som medlemmer av Nasjonal Samling (NS) i løpet av krigen. Størst tilslutning fikk partiet i de indre delene av Østlandet og Sørlandet. Andelen av befolkningen som støttet NS i kyststrøkene og på Vestlandet og i Nord-Norge, var liten. Etter 1942 måtte en være NS-medlem for å inneha visse stillinger innenfor kulturliv, presse, politi og kommune- og statsforvaltning. Bare

18 Del 3: NORGE I KRIG - DET OKKUPERTE NORGE 391 Arbeiderpartiet hadde før krigen hatt flere medlemmer. Var det bare for å få jobb eller for å beholde den at så mange gikk inn i NS? Grunnene kunne være mange. Noen hadde ideologiske motiver, og av disse var enkelte antisemitter, blant annet Quisling selv. I norsk sammenheng er dette likevel en marginal forklaring. Flere var skuffet over kongen og regjeringen som hadde flyktet. Noen av disse trakk den konklusjonen at NS i deres fravær var den beste forsvareren av nasjonale verdier. Mange ble tiltrukket av det militante preget i nazismen med enkle svar på kompliserte spørsmål. NS kunne også fungere som en kanal for folk med personlige motiver som hevntanker og bitterhet. Frykten for kommunismen og Sovjetunionen var kanskje den viktigste årsaken til at mange nordmenn ble nazister. Denne frykten økte etter det tyske angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 og ble ytterligere forsterket da krigslykken begynte å snu seg for tyskerne. Kampen mot det fremmede, mot industrialisering og urbanisering, ja, mot hele den nyordningen av verden som Sovjetunionen, arbeiderklassen, industrialiseringen og kommunismen på et vis var eksponent for, harmonerte med nasjonalsosialismens tilbakeskuende tro på at den forsvarte det rotnorske. Omtrent slik tenkte også de om lag 5000 unge norske mennene som valgte å gå aktivt inn i tysk krigstjeneste på østfronten. Frontkjempere ble de kalt. Etter krigen har mange av disse hevdet at de ikke kjempet for Tyskland, de kjempet mot Sovjetunionen og for Norge. Nesten 1000 norske menn falt på østfronten i tysk tjeneste. Enkelte norske nazister ble ekstra ivrige. Noen bygde opp grupper som i samarbeid med Gestapo, det tyske sikkerhetspolitiet, skulle infiltrere motstandsmiljøer og angi motstandsfolk. Henry Rinnan ( ) og hans gruppe i Trondheimsområdet, ofte kalt Rinnan-banden, er et eksempel på dette. De anga over 1000 personer, flere hundre ble torturert og over 80 drept som følge av denne infiltrasjonsvirksomheten. Propagandaplakat, laget av Nasjonal Samling. De norske jødenes skjebne Kort tid etter den tyske innmarsjen i Norge begynte presset mot de rundt 2000 norske jødene. Sommeren 1940 måtte de jødiske menighetene utarbeide og overlevere lister over medlemmer. Samtidig ble radioapparatene deres inndratt. Året etter forlangte myndighetene opplysninger om alle eiendommer som var eid av jøder. Jødiske forretninger ble stadig oftere vandalisert og overmalt med antijødiske slagord. I januar 1942 bestemte politiminister Jonas Lie ( ) at jødene måtte ha stempelet «J» i legitimasjonsbevisene sine. Høsten samme år kom massearrestasjonene. Nazistyret, godt hjulpet av et for det meste lojalt norsk politi, arresterte jødiske menn som ikke flyktet til sikkerhet i Sverige. De arresterte mennene satt en måneds tid i leiren Berg ved Tønsberg. Kvinnene ble arrestert en måned senere, 25. og 26. november Til sammen ble omtrent 770 norske jøder deretter deportert til Auschwitz og andre leirer, av dem 532 i en enkelttransport med fangeskipet «Donau» 26. november Da de kom fram til det tyskokkuperte Polen, ble de satt på jernbanevogner og ført til Auschwitz der kvinner, barn, syke og eldre ble sendt rett i døden. Bare

19 392 unge, arbeidsføre, voksne menn ble spart i første omgang. De skulle arbeide før de bukket under. 34 norske jøder overlevde dette. Eiendommer som hadde tilhørt norske jøder, ble administrert av det såkalte «Likvidasjonsstyret» og derfra spredt for alle vinder. Norske nazister, blant annet soldater som hadde vendt tilbake fra østfronten, var blant dem som dro nytte av slike eiendommer. Vidkun Quisling ( ) var prestesønn og født i Fyresdal i Telemark. Han utdannet seg til offiser og var deretter militærattaché, først i Petrograd (St. Petersburg) i 1918, så i Helsinki Senere i 1920-årene var han aktiv i humanitært arbeid i Sovjetunionen. Under den store hungersnøden var han sekretær for Fridtjof Nansen som på den tiden ledet hjelpearbeid i regi av Folkeforbundet. Årene i Sovjetunionen fikk stor innvirkning på Quisling. Han traff Maria som han var gift med fra 1923 til sin død. Men Quisling ble også ekspert på sovjetiske forhold, særlig på tvangskollektiviseringen av jordbruket og de konsekvensene dette førte med seg. Hjemme i Norge ble han forsvarsminister for Bondepartiet i perioden Her markerte han seg med hatske utfall mot Arbeiderpartiet som han mente var den russiske revolusjonens forlengede arm i Norge. Inspirert av at Hitler kom til makten i Tyskland i januar 1933, stiftet Quisling partiet Nasjonal Samling (NS) i mai Forholdet til den tyske rikskommissær Terboven var aldri godt. Han ble likevel brukt som forsøk på alibi når okkupasjonsmakten hevdet at den forsvarte norske interesser. Det provoserende i dette kan ha bidratt til å øke den norske motstandsviljen og til å forsterke forræderstempelet som senere har fulgt Quisling-navnet. Kort tid etter den tyske kapitulasjonen overga Quisling seg til politiet. Han ble stilt for retten og dømt til døden for landsforræderi. 24. oktober 1945 ble han skutt på Akershus festning. Quisling er ofte omtalt som en gåte. På den ene siden var han kunnskapsrik, og han hadde gode analytiske evner. På den andre siden var han verken en stor taler eller en god organisator. Ofte virket han hjelpeløs. Han var ikke flink til å samarbeide, noe tyskernes behandling av ham viser. Det merkeligste ved ham er kanskje hans syn på seg selv. Flere ganger, senest i sitt Fra rettssaken mot Quisling i Oslo forhørsrett. forsvar under rettssaken, kom det fram at han mente høyere makter hadde utpekt ham til å være en slags frelser, en messias for sitt land og folk. Dette holdt han fast ved, og derfor angret han heller ikke på det han hadde gjort.

20 Del 3: NORGE I KRIG - DET OKKUPERTE NORGE 393 Østeuropeiske krigsfanger Krigen på østfronten førte til at tyskerne tok krigsfanger. Nær sovjetiske og flere tusen jugoslaviske krigsfanger ble sendt til fangeleirer i Norge. Hovedoppgaven var å bygge veier, jernbaner, flyplasser og festningsanlegg for tyskerne, særlig langs kysten og i Nord-Norge. I mai 1945 var det om lag 280 leirer i Norge, 121 bare i Nord-Norge. Krigsfangene ble umenneskelig behandlet, og ca sovjetiske fanger møtte døden i Norge som resultat av de grusomme forholdene. Særlig i Nord-Norge finnes det i dag mange kirkegårder for østeuropeiske krigsfanger. Repetisjonsspørsmål 1 Hvilke planer hadde Tyskland for norsk næringsliv? 2 Rasjonering og varemangel preget dagliglivet. Gi eksempler på erstatningsprodukter som ble introdusert. 3 Gi eksempler på noe tyskerne etterlot seg og som har kommet til nytte etter krigen. 4 Hvorfor inndro tyskerne radioapparatene? 5 Nevn noen årsaker til at folk meldte seg inn i NS. 6 Hva var en frontkjemper? Hvor mange nordmenn mistet livet som frontkjemper? Hvilke grunner hadde de til å melde seg til slik tjeneste? 7 Fortell om skjebnen til de norske jødene. Hvor mange norske jøder fantes det før krigen? Hvor mange ble deportert til konsentrasjonsleirer, og hvor mange overlevde dette? 8 Hvilken rolle hadde norsk politi overfor de norske jødene? 9 Hva gjorde østeuropeiske krigsfanger i Norge, og hvordan ble de behandlet? 10 Hva innebærer uttrykket «Gåten Quisling»? Russiske krigsfanger i Norge sensommeren Fordypning 1 Les boka «Kathe, alltid vært i Norge» av Espen Søbye. Hvordan vil du forklare tittelen på boka? Hvordan gikk det med Kathe? Hvordan forklarer forfatteren at aksjonen mot de norske jødene var så effektiv? 2 Hvordan var krigshistorien på hjemstedet ditt? Hva gjorde tyskerne? Hvor stor innflytelse hadde NS? Ble det organisert motstandsarbeid? 3 Lag et intervju med noen som overlevde krigen. Spør om dagligliv. Prøv også å finne ut hvordan opplevelser fra krigen har påvirket dem i ettertid. Kildeoppgaver 1 Analyser NS-plakaten på de forrige sidene. Les «Bilder som historiske kilder», side Se innslaget om frontkjempere på Hva slags kilde er dette? Hvilke nye opplysninger kommer fram?

21 394 Motstandskamp Motstandens ansikter Motstanden mot den tyske okkupasjonen hadde mange ansikter. Den kunne være militær, sivil eller ganske enkelt symbolsk. Motstanden fantes i Norge, ofte kalt hjemmefronten, eller ute, hovedsakelig i Storbritannia. Det er skrevet utallige bøker og laget svært mange filmer om modige hjemmefrontsmenn og kvinner som med fare for sitt og andres liv drev sivilt og militært motstandsarbeid i Norge. Dette er ofte spennende historier som i stor grad har vært med på å forme vårt bilde av krigen i Norge. Hjemmefronten er ikke uvesentlig. Den kunne ha hatt enda større betydning hvis slutten på krigen hadde vært annerledes. Men krigens avgjørende slag sto ikke i Norge. Historikerne er i dag samstemte om at det viktigste norske bidraget til utfallet av den andre verdenskrigen var skipene i handelsflåten, administrert fra London. Prins Harald i samtale med flyger Johan Garben i Little Norway, Canada. Det norske handelsskipet «Columbus» er torpedert. Mannskapet er i livbåtene. Utefronten Kongen og eksilregjeringen i London var ansiktene utad i det vi kan kalle utefronten. Regjeringen sto i de første krigsårene svakt i befolkningen hjemme. Men Kongen sto sterkt, og han solidariserte seg med regjeringen. Dette styrket regjeringen overfor hjemmefronten, særlig når både krigslykken og krigsmotstanden etter hvert endret karakter. Regjeringens viktigste oppgave ble å administrere den norske handelsflåten. 9. april 1940 var det 806 norske skip, av dem 241 tankskip som ikke var i norsk farvann. Disse ble senere på året innmeldt i det midlertidige statsrederiet Nortraship. Særlig britene hadde god bruk for den fraktkapasiteten skipene representerte. Nortraship styrket den norske regjeringens posisjon i Storbritannia. Samtidig tjente regjeringen gode penger norske sjøfolk arbeidet for Nortraship. Rundt 3000, nær en tredel av alle nordmenn som falt i krigen, mistet sitt liv på havet. Motstanden ute kunne også være av militær art. Utenfor Toronto i Canada ble det etablert en treningsleir for norske flygere kalt Little Norway. Også på andre måter var nordmenn involvert i alliert krigføring. Norske gutter som prøvde å ta seg over til Sverige under krigen, hadde ofte militær opplæring, særlig i Storbritannia, som mål. Noen nådde fram, andre ble tatt av tyskerne ved grensen. Første stopp kunne i så fall være fangeleiren Grini i Bærum, neste kanskje Sachsenhausen konsentrasjonsleir i Tyskland. Hjemmefronten sivil og militær Motstanden mot okkupasjonen av Norge besto etter kapitulasjonen og fram til hovedsakelig av reaksjoner på å omforme samfunnet i nazistisk retning.

22 Del 3: NORGE I KRIG - MOTSTANDSKAMP 395 Idretten sto for en av de første reaksjonene. Idretten nektet å la seg dirigere av regimet og satte i gang en streik som varte krigen ut. Å rive ned naziplakater, å bue mot NS-møter eller det rent symbolske som å gå med binders i jakkeslaget, blomst i knapphullet eller ha på seg rød topplue ble vanlige uttrykk for motstand mot regimet. LO og andre yrkesorganisasjoner nektet også å la seg nazifisere. I september innførte Terboven unntakstilstand i Osloområdet, og flere yrkesorganisasjoner kom under NS-kontroll. To framtredende fagforeningsledere, Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, ble arrestert, dømt til døden og henrettet. Da Quisling ble ministerpresident i 1942, ble motstandsreaksjonene særlig kraftige. Å bli dirigert av tyskerne var en ting. Enda verre var det å bli kommandert og utsatt for ideologisk ensretting av landsmenn som ble oppfattet som forrædere. Med fare for å miste jobben nektet lærerne å bli medlemmer i den NS-ledede yrkesorganisasjonen Lærersambandet. Over 1000 lærere ble arrestert og flere hundre sendt til Kirkenes på tvangsarbeid. Liknende reaksjoner var det innenfor kirken. Biskopene En montasje av bilder som viser noe av bredden i motstanden mot Quisling og NS. Sverige under krigen Det tyske angrepet på Norge tvang nordmennene til å velge side. I Sverige slapp de det. Sverige beholdt sin nøytralitet under den andre verdenskrigen av den enkle grunn at landet ikke ble invadert. Men hva slags nøytralitet var dette? I de første årene av krigen tillot Sverige at Tyskland transporterte krigsmateriell og tropper gjennom landet. Tyske soldater i permisjon på vei fra Norge og hjem til Tyskland fikk fritt leide gjennom Sverige. Et enda tydeligere brudd på nøytralitetspolitikken skjedde sommeren 1941, rett etter at Tyskland hadde invadert Sovjetunionen. Da tillot Sverige at fullt utrustede tyske kamptropper ble transportert fra Norge gjennom Sverige til Finland for å settes inn i kampene på østfronten. Svensk presse arbeidet ikke helt fritt under krigen. Blant annet stoppet den svenske regjeringen aviser i å trykke artikler om tortur i norske fengsler. Det var ikke nødvendig å provosere tyskerne på denne måten. I februar 1942 var situasjonen på østfronten slik at Tyskland kunne ha nytte av Sverige. I redsel for tysk invasjon arrangerte Sverige en gigantisk militærøvelse i Jämtland. Den kan ha avskrekket Tyskland for videre planer med Sverige. Norske jøder og norske motstandsfolk som søkte tilflukt i Sverige, risikerte i de første årene av krigen å bli tvangssendt tilbake til Norge. Slikt skjedde ved flere anledninger. Denne politikken endret seg da krigslykken snudde for Tyskland. Etter slagene ved Stalingrad og El Alamein ble nøytralitetspolitikken lagt om i mer alliert favør. Fra og med 1943 var det slutt på transittransport av tyske tropper. Jøder var det knapt igjen i Norge, men motstandsfolk og flyktninger fikk i regelen god forpleining i Sverige. Landet tillot at danske og norske polititropper fikk utdanning på svensk territorium. Mot slutten av krigen var det om lag nordmenn i polititropper og norske flyktninger i Sverige. Norske flyktninger på vei til Sverige.