Rapport Effekter av lovreguleringer av stillingsvern og arbeidstid

Transkript

1 Rapport Effekter av lovreguleringer av stillingsvern og arbeidstid

2

3 Econ-rapport nr , Prosjekt nr. 5Z ISSN: , ISBN AUG/kki, EBO, 27. januar 2010 Offentlig Effekter av lovreguleringer av stillingsvern og arbeidstid Utarbeidet for Arbeidsdepartementet Econ Pöyry Pöyry AS, Postboks 5, 0051 Oslo. Tlf: , Faks: ,

4

5 Innhold: SAMMENDRAG OG KONKLUSJONER INNLEDNING Om prosjektet Avgrensninger Stillingsvern Arbeidstidsreguleringer Lovregulering og kollektive avtaler Gjennomføring av prosjektet HOVEDTREKK I REGULERING AV STILLINGSVERN OG ARBEIDSTID Stillingsvern i Norge og andre land Trender arbeidstid TEORETISKE BETRAKTNINGER Virkningene av stillingsvern Virkninger av arbeidstidsreguleringer FORSKNING OM EFFEKT AV STILLINGSVERN Innledning Forskning på makrodata Forskning på mikrodata Internasjonale mikrodata Delstater i USA Naturlige eksperimenter EFFEKTER AV REGULERINGER AV STILLINGSVERN Redusert gjennomstrømning i arbeidsmarkedet Sprikende funn om virkningen på samlet sysselsetting Virkningen av stillingsvern avhenger av andre institusjonelle og strukturelle forhold Stillingsvernet kan svekke sysselsettingen for utsatte grupper Produktivitet Nesten ingen studier av virkning på lønn En paradoksal følelse av usikkerhet? Midlertidige stillinger: felle eller inngangsport? Reguleringer og økonomiens evne til å tilpasse seg sjokk Hva vet vi? EFFEKTER AV REGULERINGER AV ARBEIDSTID Virkning på antall ansatte Virkning på produktivitet og lønn Virkning av regulering av hel-/deltid Oppsummering SKISSE TIL FORSKNINGSPROSJEKT I NORGE Hvor restriktivt er oppsigelsesvernet i Norge? Virkning av oppsigelsesvernet i Norden LITTERATUR VEDLEGG... 58

6

7 Sammendrag og konklusjoner Resymé Lovreguleringer av ansettelsesforhold (stillingsvern) og arbeidstid er innført for å beskytte arbeidstakernes interesser, og innebærer begrensninger i arbeidsgivernes handlefrihet. Lovgiver må avveie de gunstige effektene for arbeidstakerne mot de potensielt ugunstige effektene av at reguleringene gjør det dyrere eller mer risikofylt å ha personer ansatt i en bedrift. Denne typen lovreguleringer har vært gjenstand for en relativt betydelig forskningsinnsats i mange land. En gjennomgang av denne forskningen tyder på at sterkere stillingsvern gir mindre gjennomstrømning i arbeidsmarkedet (færre ansettelser og oppsigelser), svakere produktivitetsvekst og lavere sysselsetting blant utsatte grupper, men trolig mindre effekter på samlet sysselsetting. Bakgrunn Arbeidsmiljøloven, ferieloven og annet lovverk er med på å fastsette et rammeverk for arbeidslivet. Lovverket er ment å beskytte arbeidstakere ved blant annet å regulere arbeidstid, rettigheter og plikter i ansettelsesforhold, midlertidige ansettelser og oppsigelser. Samtidig som slike og andre lover og avtalefestede bestemmelser bidrar til å trygge den enkelte som har et arbeidsforhold, er det hevdet at et strengt lovverk kan heve terskelen for yrkesdeltakelse blant de som av ulike grunner for kortere eller lengre tid står utenfor arbeidsmarkedet. Problemstilling Spørsmålet om effektene av arbeidslivsreguleringer har lenge vært gjenstand for forskning, analyser og politisk debatt både i Norge og i andre land. Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) ønsker nå en oversikt over forskning og kunnskap om effekter av arbeidslivsreguleringer og forslag til hvordan videre forskning om emnet bør legges opp. Prosjektet er begrenset til reguleringer knyttet til stillingsvern og generelle regler om maksimal arbeidstid. Konklusjoner og tilrådinger En omfattende forskningslitteratur synes ikke å ha ledet fram til mange entydige konklusjoner om effektene av lovereguleringer av stillingsvern og arbeidstid. De metodiske utfordringene i å avdekke effekter er store, og virkningene kan dessuten variere med tid, sted og kontekst. Vår oppsummering av litteraturen er likevel at sterkere stillingsvern gir mindre gjennomstrømning i arbeidsmarkedet (færre ansettelser og oppsigelser), svakere produktivitetsvekst og lavere sysselsetting blant utsatte grupper, men trolig mindre effekter på samlet sysselsetting. Virkninger av stillingsvern I mange europeiske land har arbeidsledigheten ligget betydelig høyere de siste tiårene enn den gjorde inntil midten av 1970-tallet. I Norge og flere andre land har ledigheten ligget lavt også i lengre perioder de siste tiårene. Forskere har forsøkt å finne årsakene til at ledigheten er blitt liggende høyt i en del land. Reguleringer av arbeidsmarkedet har vært trukket fram som én mulig forklaring. Særlig siden midten av 1990-tallet er det kommet en rekke forskningsarbeider som belyser temaet. OECD har stått sentralt i dette arbeidet både gjennom å sette temaet på dagsorden, ved å etablere data som er egnet til 1

8 empirisk forskning og ved å levere mange av forskningsarbeidene. I mye av forskningen er innretningen stillingsvernet representert ved indekser som er konstruert av OECD. Indeksene indikerer hvor restriktivt stillingsvernet er i ulike land. Mye av forskningen på feltet er basert på makroøkonomiske data på landnivå, OECDs indekser for stillingsvern og ofte flere andre variabler som skal representere politikk og struktur på arbeidsmarkedet. Mange av de tidlige arbeidene basert på makroøkonomiske data er blitt sterkt kritisert. Bl.a. var de basert på svakt datagrunnlag, og konklusjonene var ofte følsomme for mindre endringer i det metodiske opplegget. Ett problem for forskere var og er at det er få av landene som har gjennomført betydelige reformer i stillingsvernet for ordinære jobber (dvs. ikke tidsbegrensede kontrakter). Dette gjør at det er vanskelig å skille virkninger av stillingsvernet fra andre strukturelle trekk ved landenes arbeidsmarkeder. OECD har over tid forbedret datagrunnlaget betydelig. I tillegg har senere forskningsarbeider lagt større vekt på å undersøke om konklusjonene i analysene er robuste eller om de er følsomme for mindre endringer i usikre forutsetninger, utvalg av land, m.v. Den mer kritiske holdningen til metodene har bidratt til færre sikre konklusjoner om virkningene av stillingsvernet, men større enighet blant forskerne om de konklusjonene som virker robuste. Ut fra studiene på makronivå kan man konkludere følgende: Sterkere stillingsvern gir mindre gjennomstrømning (færre jobbskifter) i arbeidsmarkedet Sterkere stillingsvern skaper økt langtidsledighet og økt ledighet blant unge Sterkere vern av faste stillinger svekker produktivitetsveksten Derimot kan man ikke trekke sikre konklusjoner om virkningene av stillingsvern på bl.a. samlet sysselsetting eller arbeidsledighet. Enkelte forskere mener imidlertid at det er forskningsmessig grunnlag for å konkludere at stillingsvernet ikke påvirker samlet sysselsetting og ledighet. Det finnes også mye forskning basert på mikrodata. Noen undersøkelser bruker mye av de samme metodene som studiene på makronivå, men de erstatter data for samlet produksjon, sysselsetting, m.v. med data på bransje, selskaps- eller individnivå. På samme måte som i makrostudiene forsøker man å identifisere virkninger av stillingsvernet primært gjennom at ulike land har ulikt stillingsvern. Disse undersøkelsene understøtter konklusjonene i de rene makrobaserte studiene. En tredje gruppe studier bruker mikrodata fra ett land. Mange av disse studiene utnytter de eksemplene som finnes på reformer i stillingsvernet. Studiene sammenligner situasjonen før og etter reformen. I en del land er det gjennomført reformer som bare gjelder en del av økonomien (for eksempel små versus store selskap i Italia og Spania eller reformer på delstatsnivå i USA). Selv om heller ikke disse studiene er samstemte, gir disse klart inntrykk av at sterkere stillingsvern gir redusert sysselsetting. I tillegg understøtter denne litteraturen konklusjonene fra makrobaserte studier omkring gjennomstrømning og produktivitetsvekst. Det er imidlertid minst to grunner til forsiktighet ved å bruke funnene i de mikrobaserte studiene til å trekke konklusjoner om virkninger av eventuelle reformer i Norge: De landene som har gjennomført reformer har reguleringer og andre strukturelle trekk som avviker sterkt fra det vi kjenner i Norge. Det er derfor tvilsomt om forskningsresultatene er overførbare til Norge. 2

9 Studiene av enkeltreformer omfatter relativt korte tidsperioder, og det er tvil om de virkningene man registrer er varige. Virkninger av arbeidstidsforkortelser Prosjektet omfatter bare generelle arbeidstidsforkortelser (altså ikke for særlige grupper som sjåfører, eller lignende) og ikke avgrensede forsøksordninger (for eksempel forsøk med 6-timersdag). I OECD-området har faktisk arbeidstid vist en fallende tendens de siste tiårene. Arbeidstidsforkortelser gjennom lov eller forskrift har bidratt lite til dette. I de fleste OECD-land ligger både faktisk arbeidstid og maksimal arbeidstid i de største tariffavtalene langt lavere enn lovens grense for maksimal arbeidstid. Vi har funnet kun én studie som bruker internasjonale paneldata på makronivå for å anslå betydningen av endringer i arbeidstiden. I studien brukes det faktisk arbeidstid, ikke lovens maksimumsgrense. De andre undersøkelsene ser på de få tilfellene av nedsettelse i maksimal arbeidstid som man har hatt i OECD-området de siste tiårene. De fleste av studiene omhandler virkningene for antall sysselsatte. Dette er naturlig fordi tiltakene har siktet mot å redusere ledigheten. Konklusjonene om virkning for sysselsettingen er ikke entydige. Forslag til forskning Vi har sett på grunnlag for forskningsprosjekter som kan belyse virkninger av endringer av stillingsvern eller lovbestemte grenser for arbeidstid. Vi mener at data fra de skandinaviske og muligens også andre land kan være interessante for å studere virkninger av endringer i stillingsvernet. Både Danmark og Sverige har redusert begrensningene i bruk av midlertidige stillinger kraftig. Norge har gjennomført enkelte mindre endringer i disse reguleringene. Det bør være mulig å studere konsekvensene av disse endringene for bl.a. sysselsettingen blant personer i ulike grupper (for eksempel unge og kanskje enkelte grupper med innvandrerbakgrunn). Slike analyser bør kunne belyse spørsmål om midlertidige stillinger kan representere et springbrett til permanente, mer utviklende og høyere betalte jobber for grupper som i utgangspunktet står svakt på arbeidsmarkedet, eller om økt utbredelse av slike kontrakter bare bidrar til en uønsket segmentering og videreføring av eksisterende forskjeller i levekår og inntekt. Før man ser på virkningene av disse reformene, mener vi det kan være hensiktsmessig å se om OECDs indekser for stillingsvern ser ut til å fungere godt for å beskrive forskjellene mellom disse landene samt å se på i hvilken grad tariffavtaler medfører modifikasjoner i det lovbestemte stillingsvernet. I størst mulig grad bør bestemmelsene i tariffavtalene hensyntas i studier av virkninger av stillingsvernet, men det vil ikke være mulig å kartlegge alle relevante bestemmelser i alle tariffavtaler og særlig ikke å koble tariffbestemmelsene til den enkelte person eller virksomhet som skal inngå i virkningsanalysene. Trolig kan man ta hensyn til tariffavtalene bare i mer begrensede studier hvor man velger ut enkelte bransjer som er ekstreme enten ved at (1) alle virksomhetene er omfattet av identiske tariffbestemmelser om stillingsvern eller at 2) nesten ingen er omfattet av slike bestemmelser. Man kan studere virkningene enten gjennom registrert sysselsetting og ledighet, gjennom arbeidskraftundersøkelsene (AKU) eller bedriftsregistre. Valget av kilde vil avhenge av målet med undersøkelsen. 3

10 4

11 1 Innledning 1.1 Om prosjektet Arbeidsmiljøloven, ferieloven og annet lovverk er med på å fastsette et rammeverk for arbeidslivet. Lovverket er ment å beskytte arbeidstakere ved blant annet å regulere arbeidstid, rettigheter og plikter i ansettelsesforhold, midlertidige ansettelser og oppsigelser. Samtidig som slike og andre lover og avtalefestede bestemmelser bidrar til å trygge den enkelte som har et arbeidsforhold, er det hevdet at et strengt lovverk kan heve terskelen for yrkesdeltakelse blant de som av ulike grunner for kortere eller lengre tid står utenfor arbeidsmarkedet. Det er videre reist spørsmål om slike utestengningseffekter er særlig sterke i nedgangskonjunkturer. Spørsmålet om effektene av arbeidslivsreguleringer har lenge vært gjenstand for forskning, analyser og politisk debatt både i Norge og i andre land. Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) ønsker nå en oversikt over forskning og kunnskap om effekter av arbeidslivsregleringer og forslag til hvordan videre forskning om emnet bør legges opp. Hovedmålet med prosjektet er å øke kunnskapen om hvilke konsekvenser spesielt stillingsvern- og arbeidstidsreglene har mht. det norske arbeidsmarkedets funksjonsmåte. I konkurransegrunnlaget stilles spørsmålene om: det er mulig å skille ut eller vurdere den effekten arbeidslivsreguleringene i seg selv innebærer det er mulig å vurdere på hvilken måte arbeidslivsreguleringene eventuelt forsterker eller forhindrer utstøting, og hvilken sammenheng det er mellom arbeidslivsreguleringene og andre sentrale faktorer som påvirker utstøting og inkludering I tråd med utlysningen er prosjektet todelt: 1. For det første er det ønskelig med en litteratur- og kunnskapsgjennomgang som redegjør for praktiske erfaringer med dette temaet, og som også redegjør for kunnskapsstatusen knyttet til evt. ulike teorier. 2. For det andre skal prosjektet munne ut i en skisse for en evt. senere norsk kartlegging/evaluering av arbeidslivsreguleringenes konsekvenser og effekter. Skissen trenger ikke være uttømmende mht. design, metoder, datamateriale etc., men må gi en oversikt over hva tilbyder mener vil være sentrale elementer i en evt. senere kartlegging. 1.2 Avgrensninger Stillingsvern Stillingsvern omfatter både bestemmelser som gir rettigheter til ansatte og bestemmelser som begrenser arbeidsgivernes utforming av arbeidskontrakter for nye arbeidsforhold. Selv om begrepet stillingsvern sikter mot å styrke rettighetene til ansatte, er de dels formulert som begrensninger i arbeidsgivernes handlingsrom. Stillingsvernet varierer sterkt mellom land, men omfatter typisk følgende forhold: 5

12 Begrensninger i arbeidsgivers rett til å avslutte arbeidskontrakten (krav til grunnlag som må være oppfylt for at kontrakten kan sies opp) Krav til varsling og andre prosedyrer knyttet til oppsigelse av arbeidskontrakt Krav til lønn ved oppsigelse Begrensninger i arbeidsgivers rett til å endre den ansattes arbeidsforhold, lønn, m.v. Begrensinger i arbeidsgivers rett til å bruke kortidskontrakter og til å leie inn arbeidskraft Arbeidstidsreguleringer Med regulering av arbeidstid mener vi bestemmelser som begrenser partenes valg av maksimal arbeidstid innenfor en periode samt minstekrav til ferie og hviletid. Videre er eventuelle bestemmelser om at arbeidstakeren har krav på individuelle løsninger (for eksempel rett til deltid eller permisjon) en del av reguleringer av arbeidstid Lovregulering og kollektive avtaler Prosjektet er primært rettet inn mot virkninger av lovregulering av stillingsvern og arbeidstid. Virkninger av lovregulering kan eventuelt gå via virkninger på innholdet i kollektive avtaler. I den grad kollektive avtaler regulerer stillingsvern og arbeidstid, kan erfaringene med slike avtaler i seg selv være relevante fordi erfaringene kan indikere hvordan tilsvarende lovreguleringer vil virke. 1.3 Gjennomføring av prosjektet For å identifisere litteratur, tok vi dels utgangspunkt i sentrale nye publikasjoner fra OECD og brukte referanselistene i disse for å identifisere litteratur. Dessuten søkte vi på Social Science Research Network ( Videre brukte vi databasen "Research Papers in Economics" på I denne databasen kan for hver publikasjon se hvilke andre publikasjoner på basen som har brukt førstnevnte publikasjon som kilde. Særlig nytte har vi dessuten hatt av litteraturoversiktene som er utgitt på området. I tilegg har vi gjennomført telefonintervjuer med Andrea Bassanini (Chief Economist, OECD), Danielle Venn (Economist, OECD) og Per Skedinger (dosent, Institutet för Näringslivsforskning i Stockholm). I intervjuene har vi diskutert kunnskapsstatus samt styrker og svakheter ved ulike metoder og datakilder. Videre har vi også drøftet ideer om forskning som kan heve kunnskapsnivået på området. Vi vil takke de tre for at de tok seg tid til å dele sine kunnskaper og synspunkter med oss. Underveis har vi hatt ett møte med oppdragsgiver. På møtet presenterte vi status for arbeidet og vi fikk nyttige innspill om kontaktpersoner samt synspunkter på de ulike spørsmålene i prosjektet. 6

13 2 Hovedtrekk i regulering av stillingsvern og arbeidstid 2.1 Stillingsvern i Norge og andre land Det er mange dimensjoner i stillingsvernet. For eksempel kan stillingsvernet innebære begrensninger på grunnlaget som kan brukes ved lovlig individuell oppsigelse og ved lovlig kollektiv oppsigelse. Videre kan det være bestemmelser om varsling av oppsigelse, om lengden på oppsigelsestiden og om etterlønn. Krav om etterlønn er vanlig i flere land i Europa 1. Ulike land har valgt ulike virkemidler. I en rekke sammenhenger kan det være ønskelig å kunne lage enkle sammenligninger av stillingsvernet i ulike land eller for utviklingen over tid. Det faktum at det er mange dimensjoner i stillingsvernet ulike land har valgt ulik virkemidler, gjør det vanskelig å lage enkle oversiktlige framstillinger av regelverket. På tross av betydelige metodiske problemer har enkelte forskere og institusjoner utviklet indikatorer som er ment å uttrykke hvor restriktivt/liberalt reelverket for stillingsvern er i ulike land. Den mest brukte indikatoren for styrken i stillingsvern er utviklet av OECD. Indikatoren er konstruert ved at man har valgt ut visse dimensjoner i stillingsvernet, registrert hvor sterkt stillingsvernet er langs disse dimensjonene og til slutt laget et vektet gjennomsnitt av styrken i stillingsvernet langs disse dimensjonene. Samleindikatoren er et vektet gjennomsnitt av tre delindikatorer: Vern mot individuell oppsigelse fra fast stilling Restriksjoner på bruk av midlertidige stillinger og innleid arbeidskraft samt oppsigelsesvern for dem som er utleid eller i midlertidig stilling Vern mot kollektiv oppsigelse Bruk av en samleindeks for styrken i stillingsvernet medfører en rekke metodiske problemer. Vi vil i det følgende omtale enkelte av disse. Ved konstruksjon av en samleindeks for stillingsvern må man bruke vekter for ulike delindekser. For eksempel må man veie sammen varslingstid og restriksjoner på grunnlag for oppsigelse. Det finnes ofte ikke noe godt grunnlag for å sammenveie ulike forhold. Videre er det ofte svært krevende å få med alle dimensjoner i det regelverket man skal lage en indeks for. Man vil derfor ved konstruksjon av indekser tilsvarende den OECD har laget for stillingsvern, ofte måtte ty til forenklinger i form av at enkelte dimensjoner i regelverket ikke representeres i indeksen samt at sammenveiningen av de andre forholdene baseres på skjønn. Hvis det er sterk korrelasjon mellom de enkelte lands delindekser, innebærer ikke sammenveiningen noen vesentlig feilkilde. Hvis det derimot er slik at landene bruker vidt forskjellige virkemidler (for eksempel økonomiske i form av etterlønn vs. juridiske i form av forbud) vil sammenveiningen kunne bli avgjørende for rangeringen av styrken i landenes stillingsvern. Selv om det er en viss tendens til at hvis et land har restriktive regler langs én dimensjon, gjelder dette også langs andre dimensjoner, er det slik at for eksempel Norge framstår som meget restriktivt når det gjelder krav til 1 I USA har man det såkalte experience rating -systemet, der bedriftenes avgifter til ledighetstrygden avhenger av i hvilken grad man har sagt opp ansatte tidligere. Systemet innebærer således en skatt på oppsigelser. Effekten kan være den samme som krav om etterlønn som er vanlig i Europa. Siden experience rating ikke regnes som noen del av indikatoren for stillingsvern, framstår stillingsvernet i USA som svakere enn det egentlig er, bare fordi experience rating ses som en skatt, mens krav om etterlønn ses som en del av stillingsvernet. 7

14 varsling ved kollektive oppsigelser, mens vi ikke har krav verken til kompensasjon ved individuell oppsigelse eller til likebehandling av fast ansatte og innleid arbeidskraft ved kollektive oppsigelser. Hvilken vekt bør man tillegge de ulike særtrekkene ved det norske stillingsvernet når man lager en samleindeks? Det finnes visse faglige retningslinjer for å beregne slike vekter, men de er mangelfulle. Blant annet av den grunn har OECD valgt å bruke skjønn ved utforming av vektene. Boks 2.1 Sammenligning av to mål på arbeidsgivernes handlingsrom I nesten alle undersøkelsene basert på makroøkonomiske data som vi refererer til i denne rapporten er det OECDs indeks som brukes som indikator på styrken i stillingsvernet. Di Tella og MacCulloch (2005) bruker i stedet resultater fra en spørreundersøkelse blant næringslivsledere som indikator på fleksibilitet. Undersøkelsen ble gjennomført i 1984 og I 1990 ble respondentene bedt om å rangere landene på en skala fra 0 til 100 etter følgende kriterium: Flexibility of management to adjust employment levels during difficult periods. En tilsvarende undersøkelse gjennomføres fremdeles i forbindelse med utarbeidelsen av Global Competitiveness Report fra organisasjonen World Economic Forum. I rapporten for inngår en variabel basert på at næringslivsledere har vurdert landene ut fra om ansettelser og oppsigelser er (1 = begrenset av reguleringer, 7 = arbeidsgiver har fleksibilitet) 2. Figur 2.1 OECDs indikator for stillingsvern og indikator for arbeidsgivers fleksibilitet til ansettelser og oppsigelser Kilde: OECD og World Economic Forum/Global Competitiveness Report Note: Norge er markert med sirkel. Figur 2.1 viser at det er ganske sterkt samsvar mellom rangeringen av landenes stillingsvern ved OECDs indikator og ved indikatoren i World Competitiveness Report. Det tyder isolert sett på at OECDs indeks fanger opp viktige sider ved stillingsvernet, i hvert fall slik det framstår for arbeidsgiverne. Norge er markert ved et rundt datamerke i figuren. Begge indikatorene tyder på at stillingsvernet er sterkt i Norge. 2 På engelsk er formuleringen The hiring and firing of workers is (1 = impeded by regulations, 7 = flexibly determined by employers) 8

15 I OECD (1999), (2004) og (2009) er det beregnet en samleindikator for styrken i stillingsvernet i form av et veid gjennomsnitt av delindikatorer for vern mot individuell oppsigelse (vekt 5/12), vern mot kollektiv oppsigelse (vekt 2/12) og begrensninger i arbeidsgivernes mulighet til å bruke midlertidige stillinger (vekt 5/12). Skalaen for OECDs samleindikator går fra 0 til 6 og øker med styrken i stillingsvernet. Dagens situasjon Målt med OECDs aggregerte indikator for stillingsvern (EPL-indeksen for Employment Protection Legislation), har Norge i 2008 et stillingsvern som er noe sterkere enn gjennomsnittet for OECD-landene, jf. Figur 2.2. Rangerer man landene etter styrken i stillingsvernet, hadde Norge det åttende sterkeste stillingsvernet blant de 30 landene. Flere land i det sydlige Europa har stillingsvern som er vesentlig sterkere enn i Norge, mens særlig USA, men også andre angelsaksiske land har svakt stillingsvern. Sammenlignet med gjennomsnittet for OECD, har Norge særlig sterkt stillingsvern knyttet til midlertidige stillinger, men stillingsvernet knyttet til faste stillinger er om lag på line med gjennomsnittet for OECD-området. For den delen av stillingsvernet for faste stillinger som gjelder kollektive oppsigelser, er vernet noe svakere i Norge enn for gjennomsnittet av de andre landene. Figur 2.2 4,00 3,50 OECDs indikator for stillingsvern. Fordelt på hovedkomponentene Kollektive oppsigelser Midlertidige stillinger Faste stillinger 3,00 2,50 2,00 1,50 1,00 0,50 0,00 Norge har klart sterkere stillingsvern enn de andre landene i Skandinavia, jf. Figur 2.3. Sverige har strengest regulering av ordinære jobber (individuell oppsigelse), Danmark svakest, med Norge liggende midt mellom. Det er for midlertidige ansettelser at reguleringene varierer mest mellom de tre landene. Sverige framstår som mest liberal for midlertidige ansettelser, Norge mest restriktiv, mens Danmark her ligger midt mellom. 9

16 Figur 2.3 4,00 OECDs indeks for stillingsvern fordelt på hovedkomponenter. Norge, Sverige og Danmark Norge Sverige Danmark 3,50 3,00 2,50 2,00 1,50 1,00 0,50 0,00 Faste stillinger Midlertidige Kollektive Tabell 2.1 viser alle faktorene som inngår i beregningen av EPL-indeksen. Norge har høy score (indikerer streng regulering) på adgangen til å bruke midlertidige stillinger og bemanningsbyrå (se faktorene 10,11, 13 og 14), definisjon av lovlig individuell oppsigelse (faktor 5) og krav til varsling ved kollektiv oppsigelse (faktor 19). På den andre siden er det ikke krav til sluttvederlag ved individuell oppsigelse (faktor 4) eller andre utgifter ved kollektive oppsigelser (faktor 21) eller til likebehandling av innleid arbeidskraft og andre ansatte i forbindelse med oppsigelser (faktor 17). 10

17 Tabell 2.1 Komponentene i OECDs indikator for stillingsvern. Score for Norge, Sverige, Danmark og OECD i 2008 Beskrivelse Norge Sverige Danmark OECD 1 Krav til varsling ved oppsigelser ,0 2 Krav til tid før varsling ,2 3 Gjennomsnittlig lengde på varslingstiden 2,3 3,7 4,0 2,5 4 Gjennomsnittlig sluttvederlag 0,0 0,0 0,3 1,2 5 Definisjon av hva som kreves for at en oppsigelse skal være lovlig ,7 6 Lengde på prøvetid ,1 7 Kompensasjon ved urettmessig oppsigelse ,1 8 Mulighet til å få tilbake jobben ved urettmessig oppsigelse ,8 9 Maksimal tid før krav om urettmessig oppsigelse kan framsettes ,3 10 Når er bruk av midlertidige kontrakter tillatt ,8 11 Maksimalt antall påfølgende perioder med tidsbegrenset kontrakt ,2 12 Maksimal sammenhengende varighet av etterfølgende korttidskontrakter ,3 13 Hvilke typer arbeid der det er tillatt med bemanningsbyrå ,4 14 Begrensninger på antall fornyelser av kontrakter med bemanningsbyrå ,9 15 Maksimal samlet varighet for etterfølgende kontrakter med ,6 bemanningsbyrå 16 Krav til autorisasjon og rapportering for bemanningsbyråer ,3 17 Krav til arbeidsgivers likebehandling av ordinære ansatte og ansatte i ,3 bemanningsbyråer 18 Definisjon av kollektive oppsigelser 4,5 6 4,5 4,4 19 Spesielle varslingsprosedyrer ved kollektive oppsigelser ,7 20 Ytterligere krav til utsettelser før varsling om kollektive oppsigelser kan ,9 gjøres 21 Andre spesielle kostnader for arbeidsgiver ved kollektive oppsigelser ,8 Kilde: OECD, 11

18 Endringer i reguleringene De siste årene har reguleringene av ansettelsesforhold blitt mer liberale i mange OECDland, jf Figur 2.4 Figuren er basert på de land som har rapportert data i alle årene og gjennomsnittet er derfor ikke påvirket av at OECD har tatt opp nye medlemmer i perioden. Figuren viser at det har vært en tendens til deregulering av regelverk knyttet til alle hovedkomponentene (faste stillinger, midlertidige stillinger og kollektive oppsigelser), men det er først og fremt regelverket for midlertidige stillinger som er blitt mindre restriktivt. Figur 2.4 OECDs indikator for stillingsvern utviklingen for hovedkomponentene ,50 3,00 2,50 2,00 1,50 Faste stillinger 1,00 0,50 Midlertidige stillinger Kollektive oppsigelser 0,00 Både Norge og andre nordiske land har liberalisert reguleringene av ansettelsesforhold over tid, men i ulik grad, på ulike måter og på ulike tidspunkter. I likhet med hva som er tilfellet for OECD i gjennomsnitt, har reguleringene av ordinære ansettelsesforhold i Skandinavia ligget fast over tid. Danmark og Sverige liberaliserte bruken av tidsbegrensede kontrakter på 1990-tallet, og Sverige har siden liberalisert ytterligere. De liberaliseringene som Norge har gjort knyttet til bruken av tidsbegrensede kontakter de siste årene, framstår i internasjonal sammenheng som relativt beskjedne. 12

19 Figur 2.5 4,5 OECDs indeks for stillingsvern for ordinære jobber. Høyere tall indikerer sterkere regulering OECD Norge Danmark Sverige 4,0 3,5 3,0 2,5 2,0 1,5 1,0 0,5 0,0 Figur 2.6 OECDs indeks for stillingsvern for midlertidige jobber. Høyere tall indikerer sterkere regulering 4,5 OECD Norge 4,0 3,5 3,0 2,5 2,0 1,5 1,0 0,5 0,0 Sverige Danmark 13

20 Figur 2.7 OECDs indeks for stillingsvern for kollektive oppsigelser. Høyere tall indikerer sterkere regulering. NB: Merk kortere tidsperiode i denne figuren 4,5 4,0 3,5 3,0 2,5 2,0 1,5 1,0 OECD Norge Danmark Sverige 0,5 0, Oppsummerende merknader Indikatorene viser at for faste stillinger har det over tid skjedd få endringer i reguleringene. Det vil si at land som i utgangspunktet har hatt sterkt stillingsvern for ordinære jobber i hovedsak har fortsatt å ha det, og at land med svakt stillingsvern har fortsatt med det. De endringene som er gjennomført, har i overveiende grad vært knyttet til reglene for hvor og når det skal være tillatt å benytte korttidskontrakter og bemanningsbyråer. Fra midten av 1990-tallet falt indikatoren for denne typen reguleringer fra 2,5 til omtrent 1,6. Sterk liberalisering i flere land, også nordiske, ligger bak dette. Politikkanbefalingene fra OECD og EU-kommisjonen har i overveiende grad vært å anbefale mindre sterkt stillingsvern for ordinære kontrakter, men dette har som oftest vist seg umulig på grunn av motstand fra arbeidstakerorganisasjonene. Den liberaliseringen det har vært mulig å få flertall for, har vært å redusere begrensningene for bruk av tidsbegrensede kontrakter, noe vi altså ser har skjedd i flere land. 2.2 Trender arbeidstid Innledning Med arbeidstidsreguleringer mener vi alle bestemmelser om maksimal arbeidstid innenfor en periode. Man kan også utforme reglene som krav til hviletid mellom arbeidsperioder. Arbeidstidsbestemmelser kan være generelle for alle typer betalt arbeid, men det er også vanlig med særlige bestemmelser for visse typer arbeid, gjerne knyttet til arbeid som er relatert til risiko for liv og helse. Vi regner også regler om rett til særlig arbeidstid (f.eks. deltid) som arbeidstidsreguleringer. De fleste OECD-land har bestemmelser om maksimal arbeidstid per dag, uke og/eller måned. I tillegg finnes det ofte særlige bestemmelser om nattarbeid og om arbeidstid for arbeid som medfører særlig risiko (flyvere, sjåfører, m.fl.). 14

21 Tariffavtaler inneholder ofte bestemmelser om arbeidstid. Både tariffavtaler og individuelle ansettelseskontrakter kan gjøre at lovbestemmelser om maksimal arbeidstid ikke medfører en effektiv begrensning på arbeidstiden i store deler av økonomien. Kapteyn et. al. (2000) refererer derimot til flere studier som tyder på at faktisk arbeidstid i Tyskland og Storbritannia i all hovedsak har fulgt lovens maksimalgrense, men OECDs statistikk for maksimal og faktisk arbeidstid tyder på at i de fleste land er faktisk gjennomsnittlig arbeidstid for heltidsansatte vesentlige lavere enn lovens maksimalgrense. Figur 2.8 viser at det er en rekke europeiske land hvor lovens grense for ukentlig normalarbeidstid er langt høyere enn det som er vanlig i tariffavtaler i de samme landene. 18 av landene har en grense på 48 timer i loven, men ikke i noen av landene er det vanlig at normalarbeidstiden overgår 40 timer. Alle landene utenom Belgia har enten 48 eller 40 timer som maksimum i loven. Norge er blant landene som har 40 timer. Arbeidsmiljøloven definerer 40 timer som normalarbeidstid per uke for heltidsstillinger. Loven åpner imidlertid for avtaler om inntil 48 timer per uke for arbeid som helt eller i det vesentlige er av passiv karakter (Arbeidsmiljøloven 10-4). Vi har imidlertid valgt å framstille OECDs avgrensning av landenes arbeidstidsbestemmelser. I Norge og tre andre land er ukentlig arbeidstid satt til 37,5 timer i de vanligste tariffavtalene. Det er bare tre land som har kortere arbeidstid enn dette. Frankrike skiller seg ut ved å ha kort tariffestet arbeidstid (35 timer). Figur 2.8 Maksimal ukentlig arbeidstid i utvalgte OECD-land. Lovens grense samt mest brukte grense i tariffavtaler ,0 Lovens maksimum Tarif f bestemt 50,0 40,0 30,0 20,0 10,0 0,0 Kilde: European Foundation for the Improvement of Living and Working Conditions 2009 Det er nesten ingen (6 prosent) korrelasjon mellom lovens maksimale arbeidstid og den som er vanlig i tariffavtaler. I mange av landene kan man senke lovens maksimum mye før de vanligste tariffavtalene må endres. Det er bare tre land (Bulgaria, Estland og 15

22 Latvia) hvor tariffavtalene ikke har satt arbeidstiden lavere enn det som følger av lovverket. Figur 2.9 viser maksimal ukentlig arbeidstid i henhold til tariffavtalene og faktisk gjennomsnittlig arbeidstid per uke for heltidsansatte. Det er nesten ingen (5 prosent) korrelasjon mellom tariffbestemt arbeidstid og faktisk arbeidstid. Våre tall tyder derfor på at arbeidstiden for fulltidsansatte i hovedsak er bestemt av andre forhold enn lovregler og tariffavtaler. Figur 2.9 Maksimal ukentlig arbeidstid i henhold til tariffavtalene og gjennomsnittlig faktisk arbeidstid for heltidsansatte i utvalgte OECDland ,0 I henhold til tariffavtale Gjennomsnittlig faktisk 50,0 40,0 30,0 20,0 10,0 0,0 Kilde: European Foundation for the Improvement of Living and Working Conditions

23 Trender i samlet arbeidstid Gjennomsnittlig arbeidstid har falt i høyinntektsland siden begynnelsen av 1970-tallet (European Commission 2007; Leiner-Killinger et al., 2005). Figur 2.10 Gjennomsnittlig arbeidstid per uke for heltidsansatte. Utvalgte OECD-land Danmark Frankrike Tyskland Norge Sverige Storbritannia Kilde: OECD Figur 2.10 viser utviklingen i gjennomsnittlig arbeidstid per uke for heltidsansatte i utvalgte europeiske land. I alle landene har arbeidstiden falt i den perioden data dekker (Norge og Sverige fra 1995, de andre landene fra 1985). Utviklingen i de ulike landene går ikke i takt. I Storbritannia økte arbeidstiden i perioden , men har siden falt. I Tyskland og Danmark falt arbeidstiden fram til midten av 1990-tallet, men har så flatet ut. I Frankrike ser man klart virkningen av reduksjonen i normalarbeidstiden, men for perioden er det bare Storbritannia som har mindre reduksjon i arbeidstiden enn Frankrike. USA rapporterer ikke tall som skiller mellom hel- og deltidsansatte. Faktisk arbeidstid for alle ansatte i privat sektor i USA er framstilt i Figur 2.11 Data dekker alle ansatte (også deltidsansatte). Man ser klart utslaget av konjunkturbevegelser i arbeidstiden og første halvår 2007 markerte begge slutten på høykonjunkturer i USA. På disse tidspunktene nådde arbeidstiden lokale toppunkt. Figuren viser også at i denne perioden sett under ett har vært en klart fallende trend i arbeidstiden. 17

24 Figur 2.11 Gjennomsnittlig arbeidstid per uke i privat sektor i USA. Alle ansatte Kilde: Reuters Ecowin, U.S. Bureau of Labor Statistics 18

25 3 Teoretiske betraktninger Vi drøfter her kort mulige virkninger av regulering av oppsigelser (stillingsvern) og arbeidstid. 3.1 Virkningene av stillingsvern Omtalen nedenfor forutsetter at stillingsvernet innebærer en effektiv begrensing på kontraktene som inngås. I mange tilfeller vil arbeidsgiver og arbeidstaker inngå kontrakter som gir arbeidstakeren et sterkere stillingsvern enn det loven krever. Med stillingsvern for faste stillinger mener vi begrensninger i grunnlaget for prosedyrene knyttet til eller kompensasjon ved oppsigelser av ansatte. Oppsigelsesvernet for midlertidige stillinger medfører begrensninger i bruken av midlertidige stillinger og innleid arbeidskraft (bemanningsbyråer). I tillegg omfatter denne delen av stillingsvernet bestemmelser om oppsigelsesvern for midlertidig ansatte. Fravær av stillingsvern omtales som employment at will 3. Dette innebærer full kontraktsfrihet mellom arbeidsgiver og de ansatte. Stillingsvernet medfører at arbeidsgiveren ikke kan si opp hvilken som helst av de ansatte når som helst. Målet med stillingsvernet er å gi de ansatte en trygghet for sin stilling. I tillegg kan enkelte legge vekt på at stillingsvernet også gir de ansatte et vern mot utnyttelse fordi trusselen om oppsigelse på usaklig grunnlag svekkes. Oppsigelser gir dem som sies opp en negativ opplevelse og en risiko for varig utstøting, noe som innebærer en samfunnsmessig kostnad. Deler av denne kostnaden vil normalt ikke hensyntas av partene (den ansatte/arbeidssøkeren og arbeidsgiveren). Dette skyldes at fellesskapet sikrer individet en minimumsinntekt til livsopphold hvis vedkommende ikke har annen inntekt. Samfunnsøkonomiske kostnader utover de som bedriften og den ansatte opplever (ikkeinternaliserte samfunnsøkonomiske kostnader ved oppsigelser), er dels utgifter til arbeidsledighetstrygd og andre stønader som ledige får, samt eventuelle helsemessige og sosiale problemer som måtte være en konsekvens av at personen er blitt arbeidsledig. Stillingsvern som innebærer at arbeidsgiveren påføres en utgift ved oppsigelser kan føre til arbeidsgiver også stilles overfor hele eller deler av den samfunnsmessige kostnaden ved å si opp ansatte. Målet om å gi de yrkesaktive trygghet for at de vil kunne finne arbeid, kan fremmes på flere måter. Noe av frykten for å miste jobben vil være knyttet til frykten for tap av inntekt. Forsikring mot inntektstap kan gis gjennom ledighetstrygd og andre støtteordninger rettet mot dem som mister arbeidet eller har lav inntekt. Videre kan reglene pålegge prosedyrer som dels medfører kostnader og dels utsetter gjennomføringen og dermed den økonomiske virkningen av oppsigelsen. Dessuten er det i mange land krav om kompensasjon tilsvarende en form for etterlønn ved oppsigelser. Stillingsvernet gjør at arbeidsgivers tap ved en eventuell feilansettelse øker. 3 Betegnelsen brukes ofte om (mangelen på) reguleringer av ansettelsesforhold som har vært (og langt på vei fortsatt er) vanlig i USA. 19

26 Dessuten kan tilpasning av arbeidsstokken ved endringer i virksomhetens økonomi bli forsinket eller dyrere enn det ellers ville vært. I sum innebærer dette at stillingsvernet gir økte kostnader for virksomheter som får behov for å si opp ansatte og økt risiko knyttet til feilansettelser og redusert bemanningsbehov for alle virksomheter. Et sterkt vern for faste stillinger gir arbeidsgiverne incitamenter til å bruke midlertidige kontrakter og/eller innleid arbeidskraft. Både for å hindre at stillingsvernet for faste stillinger undermineres gjennom økt bruk av midlertidige stillinger og dels for å skape en viss trygghet for dem som har midlertidige stillinger, er det innført stillingsvern også knyttet til midlertidige stillinger og innleid arbeidskraft. Stillingsvernet øker kostnadene ved å si opp ansatte. Dette leder til færre oppsigelser. Arbeidsgiverne forutser helt eller delvis denne kostnaden. Dermed bidrar stillingsvernet også til å redusere antall nyansettelser. Blant de få entydige teoretiske resultatene i forskningen om virkningene av stillingsvern er at sterkt stillingsvern reduserer gjennomstrømningen av arbeidskraft ( turnover ). Hvis stillingsvernet er innrettet slik at bedriftseierne kan redusere kostnadene ved oppsigelser gjennom å slå selskapet konkurs, kan stillingsvernet øke antall stillinger som forsvinner gjennom konkurser, men redusere oppsigelser utenom konkurser. Nettoeffekten vil uansett bli færre oppsigelser. Sterkt stillingsvern gir dermed også økt lengde på det gjennomsnittlige ansettelsesforhold. Ettersom et sterkt stillingsvern reduserer både antall ansettelser og antall oppsigelser, kan man på teoretisk grunnlag ikke konkludere om virkningen på antall sysselsatte eller arbeidsledige er positiv eller negativ. Virkningen på produktivitetsutviklingen er heller ikke entydig. På teoretisk grunnlag kan det utledes tre effekter av sterkt stillingsvern på produktivitetsutviklingen; én positiv, én negativ og en som kan slå begge veier: (a) når det blir dyrere å si opp ansatte og gjennomstrømningen av ansatte reduseres, øker den forventede avkastningen på investeringer i kompetansen hos eksisterende ansatte. Dette vil øke slike investeringer og dermed arbeidsproduktiviteten (produksjon per arbeidet time). Også total faktorproduktivitet (TFP) 4, som måler produksjon i forhold både til hvor mye arbeidskraft og hvor mye kapital som medgår i produksjonen, vil øke som følge av økte investeringer i kompetanse. (b) På den andre siden vil redusert gjennomstrømning som følge av strengere reguleringer av oppsigelser føre til at arbeidskraften i samfunnet i mindre grad blir flyttet fra mindre produktive til mer produktive anvendelser. Et sterkt stillingsvern vil føre til at virksomheter som møter økt etterspørsel, kan ekspandere mindre enn hva de ellers ville gjort, mens virksomheter som møter redusert etterspørsel ikke reduserer bemanningen i takt med produksjonsfallet. Det vil kunne redusere samlet produktivitet. (c) Når det blir dyrere å tilpasse arbeidsstokken til behovet for arbeidskraft, får arbeidsgiveren incentiver til å erstatte arbeidskraft med kapital, noe som øker arbeidsproduktiviteten. Stillingsvernet innebærer imidlertid også at investorenes risiko øker fordi tilpasning av arbeidsstokken til virksomhetens behov forsinkes 4 Total faktorproduktivitet (TFP) defineres som økonomisk vekst som ikke kan forklares med endringer i bruken av arbeidskraft, kapital og innsatsvarer. TFP beregnes som en residual; Først identifiseres produksjonsvekst som kan tilskrives endret bruk av arbeidskraft, kapital og innsatsvarer. Vekst utover dette defineres som endringer i TFP. Overflytting av ressurser, for eksempel arbeidskraft fra mindre effektive til mer effektive bedrifter, antas å være en viktig kilde til vekst i TFP. 20

27 og/eller fordyres. Dette svekker investeringsviljen generelt. Virkningen på kapitalmengden bak hver ansatt og dermed også arbeidsproduktiviteten er usikker. Styrking av stillingsvernet overfører deler av den totale risikoen i en virksomhet fra de ansatte til eierne. Når investorenes risiko øker, reduseres investeringsnivået. For oppstart av nye selskaper eller utvidelse av kapasiteten i eksisterende selskaper, er effekten av sterkere stillingsvern klart negativ. Som nevnt tidligere, kan imidlertid stillingsvernet gi økte arbeidsbesparende investeringer. Stillingsvernet vil begrense bedriftenes tilpasning av arbeidsstokken mer i bedrifter med store underliggende svingninger i sysselsettingen, enn i bedrifter i mer stabile omgivelser. Eksempelvis er bygg og anlegg og store deler av norsk eksportindustri sterkt konjunkturutsatt og har større behov for å justere arbeidsstokken enn bedrifter i mer stabile omgivelser. Stillingsvern vil således representere en større ulempe for bedriftene med store svingninger enn for andre bedrifter. Stillingsvernet er en kostnadsulempe som også kan påvirke sysselsettingen gjennom effekter på etablering av bedrifter og konkurser. Særlig nyetableringer vil kunne hemmes av stillingsvern, siden slike bedrifter er mindre i stand til å tåle risiko enn allerede etablerte og større bedrifter. Merkostnader ved stillingsvern vil også kunne påvirke bedrifters overlevelse. Styrken i stillingsvernet vil påvirke hvem som er arbeidsledige. Stillingsvernet reduserer risikoen for at de som har jobb, blir ledige. Samtidig gjør stillingsvernet at det blir vanskeligere for dem som er arbeidsledige å få jobb. Sterkt stillingsvern vil dermed gjøre at blant de arbeidsledige, vil andelen langtidsledige øke. Videre vil personer som i visse faser av livet står utenfor arbeidsmarkedet oppleve at sterkt stillingsvern øker risikoen for at de ikke kommer i arbeid. Unge som kommer fra utdanning vil kunne utgjøre en slik gruppe. I mange land er det også vanlig at kvinner er hjemmeværende i forbindelse med at de får barn uten å ha en avtale om å vende tilbake til en tidligere stilling. Også i slike tilfeller vil et sterkt stillingsvern kunne øke barrieren for å komme i arbeid. I de fleste OECD-land er det sterke begrensninger på bruken av tidsbegrensede arbeidskontrakter (korttidskontrakter). Liberalisering av stillingsvernet kan skje både ved å lempe på restriksjonene på oppsigelser av ordinært ansatte, eller ved å lempe på begrensningene ved å inngå tidsbegrensede kontrakter. Større muligheter til bruk av tidsbegrensede kontrakter vil kunne gi økt fleksibilitet for bedriften ved at arbeidsstokken kan tilpasses svingninger (sesongmessige og andre svingninger) i behovet for arbeidskraft. Dette kan representere en kostnadsfordel og således tenkes å øke sysselsettingen. På den andre siden vil kortsiktigheten i slike kontrakter gjøre både ansatte og bedrift mindre interessert i å gjøre investeringer i kompetanse. Store muligheter til å bruke tidsbegrensede kontrakter kan derfor ha negative effekter på produktivitetsutviklingen. For de som ansettes på korttidskontrakter kan slike former for ansettelse tenkes å representere et springbrett inn i arbeidslivet. En annen mulighet er at siden tidsbegrensede kontrakter i liten grad gir insentiver til generell kompetanseutvikling, vil personer som ansettes på slike kontrakter kunne havne i en ond sirkel med korte ansettelsesforhold uten særlige utsikter til kompetanseheving, opprykk, høyere lønn og stabile ansettelsesforhold over tid. Man kan også tenke seg at den usikkerhet som ansatte på midlertidige kontrakter kan føle, kan bidra til at de yter ekstra, har lavere sykefravær enn dem på faste stillinger, m.v. Dette kan i teorien gi positive utslag i lønn. Motsatt, kan økt usikkerhet og hyppigere ledighetsperioder som midlertidig ansatt, medføre økte helseproblemer og økt sykefravær. 21

28 Hvis man strammer inn på bruken av korttidskontrakter, vil dette dels øke andelen som får fast stilling og dels ha de samme virkningene som en generell innstramning i stillingsvernet slik dette er beskrevet over. Tilsvarende gjelder at hvis man styrker beskyttelsen av fast ansatte, vil dette øke bruken av midlertidige stillinger. Isolert sett innebærer stillingsvernet et gode for arbeidstakerne ved at de opplever sitt ansettelsesforhold som mer forutsigbart. Dette bør alt annet likt øke tilbudet av arbeidskraft, og over tid også sysselsetting og verdiskaping. Indirekte virkninger og likevekt Figur 3.1 er en skjematisk illustrasjon av hva som kan skje hvis man legger restriksjoner på bruken av arbeidskraft gjennom stillingsvernet. Restriksjonen kan sidestilles med at arbeidskraften blir mindre attraktiv (for eksempel fordi risikoen knyttet til bruk av arbeidskraft øker), eller sidestilles med en skatt på bruk av arbeidskraft. I figuren er mengden arbeidskraft (X) målt langs X-aksen og lønnsnivået (W) målt langs Y-aksen. I utgangspunktet (før en styrking av stillingsvernet) kan tilbudet av arbeidskraft beskrives ved linjen T (tilbudet av arbeidskraft stiger med stigende lønn). Etterspørselen etter arbeidskraft kan beskrives ved linjen E1. Etterspørselen etter arbeidskraft synker med stigende lønnsnivå. Lønnsnivået er i utgangspunktet lik W1, dvs. der hvor linje T og E1 krysser hverandre, noe som innebærer at tilbud av arbeidskraft er lik etterspørselen, og det er dermed ingen arbeidsledighet. Styrking av stillingsvernet innebærer økte kostnader for bedriftene ved å ha ansatte, slik at for gitt lønnsnivå ønsker bedriftene nå færre ansatte. Det innebærer i figuren at etterspørselen etter arbeidskraft reduseres (etterspørselskurven flytter seg fra E1 til den stiplede linjen E2). Vi forutsetter at tilbudet av arbeidskraft ikke påvirkes av endringen stillingsvernet. Hvis lønnsdannelsen er slik at arbeidsmarkedet klareres 5, vil lønnsnivået falle fra W1 til W2 mens bruken av arbeidskraft reduseres fra X1 til X2. I dette tilfellet vil innføringen av stillingsvern ha ført til redusert sysselsetting og redusert lønnsnivå, men ikke til arbeidsledighet. Hvis lønnsdannelsen isteden er slik at de som er i jobb klarer å forhandle seg til uendret lønn, vil ikke arbeidsmarkedet klareres. Lønnen er fortsatt lik W1, men bruken av arbeidskraft faller til X3. Tilbudet av arbeidskraft til denne lønnen er upåvirket og fortsatt lik X1. Det oppstår dermed en arbeidsledighet tilsvarende fallet i sysselsettingen (X1 minus X3). 5 Med klarering menes at lønnsnivået endres slik at mengden arbeidskraft som tilbys blir lik mengden som etterspørres. Dette skjer der tilbudskurven T og etterspørselskurven E2 krysser hverandre. 22

29 Figur 3.1 Illustrasjon av virkning av restriksjoner på bruk av arbeidskraft Lønn E1 T W1 W2 E2 X3 X2 X1 Antall arbeidstimer Hvis arbeidstilbudet er lite følsomt for endringer i lønnsnivået (dvs. at T er bratt) og lønnsdannelsen er slik at arbeidsmarkedet klareres, vil utslaget i sysselsetting ved å styrke stillingsvernet bli lite, mens utslaget i lønnsnivå bli stort. Andre tiltak, for eksempel mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk, kan selvsagt settes i verk for å motvirke lavere sysselsetting, og således sikte mot å opprettholde samlet sysselsetting. Slike tiltak vil ha både fordeler og ulemper. Mye av forskningen omkring virkningen av arbeidsmarkedsreguleringer analyserer om reguleringene kan bidra til å forklare utviklingen i sysselsettingen og arbeidsledigheten i ulike land. Ut fra drøftingen over er det grunn til å vente følgende resultater: Hvis lønnsdannelsen er fleksibel overfor økonomiske forhold, slik at arbeidsmarkedet klareres på sikt, er det ikke grunn til å forvente at reguleringer skal gi økt ledighet, men sysselsettingen vil kunne falle. Hvis arbeidstilbudet i tillegg er lite følsomt for endringer i lønnsnivå (kurven T er bratt), er det heller ikke grunn til å forvente at strengere reguleringer skal gi sterke utslag i sysselsettingen. Hvis lønnsdannelsen gir markedsklarering (eller i hvert fall ikke er sterkt preget av reallønnsrigiditet 6 ), er det imidlertid grunn til å forvente at strengere reguleringer skal gi redusert lønnsnivå. Hvis lønnsnivået reagerer lite på endringer i etterspørselen etter arbeidskraft, vil styrking av stillingsvernet kunne gi arbeidsledighet, men lønnsnivået blir lite påvirket. 6 Reallønnsrigiditet innebærer at reallønnen ikke påvirkes av ubalanser i arbeidsmarkedet (ledigheten). Ved sterk reallønnsrigiditet bidrar reallønningene i liten grad til å skape balanse i arbeidsmarkedet slik at tilbud blir lik etterspørsel etter arbeidskraft. Man får isteden arbeidsledighet eller mangel på arbeidskraft. 23