RAPPORT FRA FORPROSJEKT OM INNOVASJONSSTATISTIKK PÅ REGIONALT NIVÅ

Transkript

1 RAPPORT FRA FORPROSJEKT OM INNOVASJONSSTATISTIKK PÅ REGIONALT NIVÅ Tore Sandven NIFU STEP Oslo, INNHOLD RAPPORT FRA FORPROSJEKT OM INNOVASJONSSTATISTIKK PÅ REGIONALT NIVÅ... 1 ANBEFALINGER... 3 Innledning... 5 ANSVAR FOR DATAINNSAMLING SSB... 6 HYPPIGHET... 6 INNOVASJONSUNDERSØKELSENS DEFINISJON AV INNOVASJON... 7 HVILKE INDIKATORER BØR VÆRE MED?... 8 AVGRENSNING AV POPULASJONEN GEOGRAFISK LOKALISERBARHET UTVALGSSTØRRELSE - DEFINISJON AV MINSTE GEOGRAFISKE NIVÅ NÆRINGSSTRUKTUR VEDLEGG 1. EKSEMPLER PÅ FEIL-LOKALISERING: OSLO FYLKE OG VOSS- REGIONEN VEDLEGG 2. TABELLER... 37

2 2

3 3 ANBEFALINGER Vi anbefaler at den regionale innovasjonsstatistikken bør samles inn som et tillegg til innovasjonsundersøkelsen, CIS Statistisk sentralbyrå bør ha ansvaret for den regionale innovasjonsstatistikken og forestå datainnsamlingen, slik som for CIS Hyppighet blir hvert annet år, slik det nå blir for CIS Den regionale undersøkelsen bør i hovedsak bestå av kjernespørsmålene i CIS med tillegg av spørsmålene om marketing innovasjon og organisasjonsmessig innovasjon En bør i første omgang begrense populasjonen til de næringer som i dag er inkludert i CIS. Om en ønsker å ha andre næringer med, bør det utredes nærmere hvordan dette eventuelt kan gjøres og hvilke tilpasninger som da må foretas. I et regionalt perspektiv er det særlig primærnæringene som er interessante å inkludere, men det er også disse som stiller de største utfordringene for hvordan dette kan gjøres. Det kan være gode grunner til å utvide populasjonen ved å inkludere alle foretak med minst 5 sysselsatte i de næringene som er inkludert, og ikke bare foretak med minst 10 sysselsatte, slik det er i CIS i dag. Problematikken rundt lokaliserbarhet av de økonomiske enhetene og forholdet mellom foretak og bedrift som enhet bør vurderes nøye. Vi anbefaler at foretakene fremdeles blir grunnenhetene som mottar spørreskjemaene, men at foretakene bes om å gi opplysninger også om alle bedriftene de omfatter. Det må videre bestemmes hvordan enhetene skal defineres og telles i forhold til rapportering av resultater fra de forskjellige regionene. Om en skal få en pålitelig regional innovasjonsstatistikk er det helt avgjørende at disse problemene knyttet til lokaliserbarhet og definisjon av de økonomiske enhetene løses på en akseptabel måte. Avgrensingen av regionene en ønsker å operere med bør også utredes nøye. Den absolutte størrelsen på utvalget som behøves, og dermed også kostnadene, vil være nøye knyttet til antallet regioner en deler landet opp i. Dette er ikke utelukkende et spørsmål om kostnader, i det man vil fort vil møte en beskrankning i form av for få enheter i selve populasjonen når en går ned på et relativt lavt geografisk nivå. I denne sammenheng må det også vurderes om og eventuelt hvordan en skal ta hensyn til forskjeller i næringsstruktur mellom regioner i innovasjonsstatistikken, da dette vil innvirke på antallet observasjoner som behøves. Disse hensynene til kostnader og til problematikken rundt for få enheter i populasjonen må ses på som beskrankninger i forhold til de inndelinger man vurderer som hensiktsmessige ut fra teoretiske og politiske betraktninger.

4 4

5 5 Innledning KRD har gitt NIFU STEP i oppgave å utføre et forprosjekt som skal bidra til å klarlegge hva som skal til for at en kan få fram innovasjonsstatistikk som er anvendelig på regionalt nivå, altså med henblikk på å sammenligne innovasjonsaktivitet i forskjellige regioner av landet. Forprosjektet skal danne grunnlag for et hovedprosjekt som skal utarbeide et mer konkret opplegg for å skaffe fram slik statistikk. KRD har presisert at det de ønsker er å forbedre og/eller supplere den etablerte, nasjonale innovasjonsstatistikken slik at den blir mer relevant for regionale analyser. De har helt eksplisitt gjort det klart at de i denne omgang ikke er interessert i opplegg for å utvikle nye eller alternative innovasjonsindikatorer. Vi oppfatter således oppgaven slik at det i hovedsak er spørsmål om å utrede hvilke endringer som må gjøres for at etablert innovasjonsstatistikk på nasjonalt nivå blir bedre tilpasset regionale analyser. Vi oppfatter det videre slik at etablert, nasjonal innovasjonsstatistikk i det alt vesentlige vil si innovasjonsundersøkelsen, eller Community Innovation Survey, forkortet CIS. Dette er EUs innovasjonsundersøkelse, som utføres nasjonalt i EUs medlemsland, og også i Norge, som del av et EU-samarbeid. Vi ser det således slik at det som best vil svare til de behov KRD har uttrykt vil være å endre eller tillempe eller utvide CIS på en slik måte at også den regionale dimensjonen blir ivaretatt på en forsvarlig måte. Fra et regionalpolitisk ståsted er et hovedproblem med CIS i dag at det samlede utvalget ikke er stort nok til at det er forsvarlig å dele opp i regioner på særlig detaljert nivå. Dessuten inngår ikke geografisk lokalisering i selve designet av undersøkelsen. I dag er utvalget stratifisert på næring og på foretaksstørrelse, for å sikre at alle næringer og størrelsesgrupper er tilstrekkelig representert. Regional innovasjonsstatistikk vil kreve at det også stratifiseres på geografisk lokalisering, for å sikre tilstrekkelig representasjon fra alle regioner. Men viktigere er det at størrelsen på det totale utvalget må økes. Hvor mye utvalget må økes med, vil avhenge av hvilket ambisjonsnivå en ønsker å operere med når det gjelder geografisk detaljering. KRD har klart gitt uttrykk for at fylkene er for grove enheter, og har antydet bo- og arbeidsmarkedsregioner. Vi skal her være klar over at kommer vi ned på veldig detaljert geografisk nivå, vil det ikke rett og slett bare bli et spørsmål om hvor stort utvalg vi totalt sett må ha, men også om det i det hele tatt er nok enheter i populasjonen til at vi kan registrere meningsfylte eller i det hele tatt statistisk signifikante forskjeller mellom regioner. Videre vil svært få enheter i populasjonen ikke bare kunne representere et problem i forhold til statistisk signifikans, men også i forhold til konfidensialitet. Å avgjøre hvor stort utvalg som behøves og hvordan dette skal trekkes vil være en hovedoppgave når det skal lages opplegg for datainnsamling. Og her vil i sin tur definisjonen av de geografiske regionene en vil operere med være avgjørende.

6 6 Som vi skal komme videre inn på nedenfor er det imidlertid et annet minst like viktig og kanskje enda mer grunnleggende problem ved bruk av CIS i forbindelse med regionale analyser. Dette går på definisjonen av selve undersøkelsesenhetene og spørsmålet om den geografiske lokaliserbarheten av disse. Undesøkelsesenheten i CIS er foretaket. Foretaket er imidlertid ikke nødvendigvis entydig geografisk lokalisert. Foretaket er en juridisk definert enhet. Det kan eie flere lokale produksjonsenheter eller bedrifter, og det er disse sistnevnte som er entydig geografisk lokalisert. I mange tilfeller består foretaket av bare én bedrift, og da oppstår det ingen problemer med hensyn til lokaliserbarhet. Men i mange tilfeller består foretaket av mange bedrifter, og da vil ikke nødvendigvis foretaket være entydig geografisk lokalisert. Dette vil særlig gjelde store foretak. Et typisk tilfelle vil være at foretaket har hovedkontor og registrert adresse i Oslo, mens store deler av virksomheten kan ligge i andre fylker. Vi skal illustrere dette nærmere nedenfor og bl.a. prøve å gi et inntrykk av det kvantitative omfanget av problemet. Foreløpig vil vi bare understreke at det er veldig viktig å gjøre seg opp en klar mening om hvordan dette problemet med geografisk lokaliserbarhet av enhetene skal håndteres om man ønsker å etablere et stort apparat for å samle inn regional innovasjonsstatistikk. KRD har også gitt uttrykk for at innsamlingshyppighet er et problem i forhold til CIS og at dataene fort blir for gamle. Dette har å gjøre med både hyppigheten av innsamlingen, altså hvor lang tid det er mellom hver undersøkelse, og produksjonstiden for dataene, altså hvor lang tid det tar fra spørreskjema blir sendt ut til dataene foreligger. Også timingen her mellom CIS og de regionalpolitiske prinsippmeldinger som kommer hvert 4. år er selvsagt vesentlig. Er timingen god, er det akkurat kommet nye data i det man skriver meldingene, mens er den dårlig, får man akkurat ikke med seg de nye dataene når arbeidet med meldingen må sluttføres. ANSVAR FOR DATAINNSAMLING SSB Det er Statistisk sentralbyrå som har ansvar for den norske delen av CIS. Vi mener det er mest hensiktsmessig at de endringer av eller tillegg til CIS som kreves for å få etablert en regional innovasjonsstatistikk også blir SSBs ansvar, og slik at den regionale innovasjonsstatistikken ikke blir samlet inn gjennom en separat undersøkelse, men blir samkjørt med eller inkorporert i CIS. For eksempel kan man her tenke seg at hele spørreskjemaet til CIS sendes til et utvalg av omtrent samme størrelse som ved forrige undersøkelse, mens et mindre utvalg sentrale spørsmål sendes til et betydelig større utvalg foretak. HYPPIGHET Opplegget for CIS fra nå av ligger an til å bli at hele undersøkelsen skal utføres hvert 4. år, mens et mindre antall kjernespørsmål sendes ut hvert annet år. Baserer en seg for den

7 7 regionale innovasjonsstatistikken på kjernespørsmålene, får en altså en hyppighet på hvert annet år. Som vi skal komme tilbake til nedenfor, er det nettopp den typen indikatorer kjernespørsmålene representerer som KRD har vært mest interessert i. Det er neppe realistisk å ønske seg en hyppighet på oftere enn hvert annet år. INNOVASJONSUNDERSØKELSENS DEFINISJON AV INNOVASJON CIS skiller først og fremst mellom produkt-innovasjoner og prosess-innovasjoner. Produkt-innovasjoner er produkter (varer eller tjenester) som foretaket har introdusert på markedet som er nye eller vesentlig forbedrede for foretaket selv. Prosess-innovasjoner er nye eller vesentlig forbedrede prosesser som foretaket har tatt i bruk. I begge tilfeller presiseres det at produktet eller prosessen bare trenger å være ny eller vesentlig forbedret sett fra foretakets perspektiv. Det er ikke nødvendig at produktet det dreier seg om er nytt eller vesentlig forbedret for hele markedet, eller at foretaket er det første som tar i bruk prosessen det dreier seg om. Innovasjonsundersøkelsens begrep om innovasjon inkluderer altså diffusjon og imitasjon. For produkt-innovasjoner stiller undersøkelsen også spørsmål om foretaket har introdusert produkter som er nye eller vesentlig forbedret også for hele markedet. For produkt-innovasjoner kan det altså skilles mellom de som er de første til å introdusere nye eller vesentlig forbedrede produkter, og de som imiterer det andre allerede har gjort. Dette er et skille man i innovasjonsundersøkelsen ikke kan gjøre for prosessinnovasjoner, da det ikke er noe tilsvarende spørsmål om foretaket har vært det første til å introdusere en ny eller vesentlig forbedret prosess. For at foretaket skal bli regnet for å ha foretatt en produkt-innovasjon eller en prosessinnovasjon, er det videre ikke avgjørende om foretaket selv har utviklet innovasjonen, om det har gjort det i samarbeid med andre (forskningsinstitusjoner, andre foretak osv.), eller om i hovedsak andre har utviklet innovasjonen for foretaket. Det har også her vært nødvendig å bestemme seg for hvor lenge det kan være siden foretaket introduserte et nytt eller vesentlig forbedret produkt eller en ny eller vesentlig forbedret prosess for at foretaket skal regnes som innovativt. I CIS spørres det eksplisitt om foretaket har introdusert en slik innovasjon i løpet av de siste tre år. Har foretaket introdusert en innovasjon, men ikke i løpet av de siste tre årene, regnes dette ikke med. Det er klart at en slik treårsgrense på mange måter vil være vilkårlig, men ett eller annet kriterium på tid på denne måten må man uansett velge gitt denne måten å spørre etter innovasjoner på. I den nylig reviderte Oslo-manualen som ligger til grunn for CIS er det åpnet for å inkludere to supplerende former for innovasjon; Marketing innovasjon (engelsk

8 8 marketing innovation, av SSB oversatt til norsk med markedsinnovasjon ), og organisasjonsmessig innovasjon. Begge disse typene ble inkludert i undersøkelsen for 2004 også i Norge, men med et begrenset sett av spørsmål hvor bl.a. kostnader, samarbeidsrelasjoner og hindringer er utelatt. Man må regne med at disse formene for innovasjon vil inngå også i framtidige undersøkelser. De to formene er i den norske undersøkelsen definert slik: En markedsinnovasjon er gjennomføring av ny eller vesentlig endret design eller salgsmetoder for å gjøre foretakets varer eller tjenester mer attraktive eller for å åpne nye markeder. En organisasjonsmessig innovasjon er gjennomføring av nye eller vesentlige endringer i strukturen i foretaket eller metoder for ledelse for å øke foretakets bruk av kunnskap, kvaliteten i varer og tjenester eller effektiviteten i arbeidsprosesser. HVILKE INDIKATORER BØR VÆRE MED? CIS skal fra nå av utføres hvert annet år. Hvert foretas hele undersøkelsen, med alle spørsmålene. Midt mellom disse fulle undersøkelsene foretas det en mindre undersøkelse, bestående av et mindre antall kjernespørsmål fra den fulle undersøkelsen. Vi vil tro at det er disse kjernespørsmålene som er mest aktuelle å bruke i den regionale innovasjonsstatistikken, og dermed å stille til det tilleggsutvalget som den regionale undersøkelsen medfører. Blant de viktigste av disse kjernespørsmålene er følgende: 1) Har foretaket i løpet av de siste tre år introdusert produkter på markedet som er nye eller vesentlig forbedrede for foretaket? I tilfelle ja på dette spørsmålet, bes en også svare på følgende spørsmål: 2) Hvem utviklet disse produktene, med svaralternativer a) i hovedsak eget foretak eller konsern, b) eget foretak i samarbeid med andre (foretak/institutt/u&h), c) i hovedsak andre (foretak/institutt/u&h). 3) Hvor stor andel av omsetningen sist år representeres av nye eller vesentlig forbedrede produkter introdusert i løpet av de siste tre år? 4) Har foretaket i løpet av de siste tre år introdusert produkter på markedet som er nye eller vesentlig forbedrede ikke bare for foretaket, men også for foretakets marked? I tilfelle ja også på dette, stilles spørsmålet

9 9 5) Hvor stor andel av omsetningen sist år stammer fra disse produktene som var nye eller vesentlig forbedrede også for markedet? Så stilles spørsmål til alle foretak: 6) Har foretaket tatt i bruk nye eller vesentlig forbedrede prosesser i løpet av de siste tre år? Hvis ja på dette spørsmålet stilles følgende spørsmål: 7) Hvem utviklet disse prosessene, med svaralternativer 1) i hovedsak eget foretak eller konsern, b) eget foretak i samarbeid med andre (foretak/institutt/u&h), c) i hovedsak andre (foretak/institutt/u&h). Videre stilles samtlige foretak følgende spørsmål: 8) Hadde foretaket ved utgangen av siste år pågående aktivitet for å utvikle eller introdusere nye eller vesentlig endrede produkter eller prosesser som ennå ikke var ferdigstilt, inkludert FoU-aktivitet? 9) Har foretaket i løpet av de siste tre år hatt pågående aktivitet for å utvikle eller introdusere nye eller vesentlig endrede produkter eller prosesser som er blitt avbrutt, inkludert FoU-aktivitet? Har en svart ja på minst ett av spørsmålene 1, 6, 8 eller 9, bes en svare på følgende spørsmål: 10) Hva var de totale innovasjonskostnader, inkl. FoU, for foretaket siste år? 11) Mottok foretaket noen form for offentlig eller annen finansiell støtte av noen av følgende typer for FoU- og innnovasjonsvirksomheten i løpet av de siste tre år, hvor alternativene er: Regionale myndigheter (fylke, kommune); sentrale myndigheter (departement, direktorat); Norges forskningsråd; skattefradrag (SkatteFUNN); Innovasjon Norge; EUs rammeprogram for forskning; annen finansiering av den europeiske union (EU-institusjoner); annen finansiering fra utlandet; venture capital. Sier en ja, bes en dessuten oppgi beløp for siste år, og videre om en mottok støtte til FoU eller til andre innovasjonsaktiviteter. 12) Hadde foretaket innovasjonssamarbeid, inkl. FoU, med andre foretak eller institusjoner i løpet av de siste tre år? Ved ja her bes en videre oppgi hva slags typer partnere en har samarbeidet med og hvor disse er geografisk lokalisert (Norge, Norden, EU utenom Norden, USA, andre).

10 10 Den fullstendige undersøkelsen har i tillegg til disse spørsmålene en rekke spørsmål vedrørende typer effekter av innovasjon, informasjonskilder for innovasjonsvirksomhet, måter å beskytte innovasjoner (patentering, varemerke, osv), faktorer som hindrer innovasjon, anslag for beløp på forskjellige typer innovasjonskostnader (FoU, nye maskiner i forbindelse med innovasjon, designkostnader, osv), hvor viktig innovasjonssamarbeidet har vært, organisatoriske endringer, osv. Disse foreslås holdt utenfor i denne sammenheng. Vi vil imidlertid anbefale at man inkluderer ja/nei-spørsmål om foretakene har introdusert marketing innovasjoner eller organisasjonsmessige innovasjoner. AVGRENSNING AV POPULASJONEN I CIS er populasjonen avgrenset både etter næring og foretaksstørrelse. La oss først se på avgrensning etter næring. Avgrensning av populasjonen etter næring I CIS er undersøkelsesenhetene foretak innenfor forretningsmessig virksomhet. Men selv der det dreier seg forretningsmessig virksomhet, er det ikke alle næringer som er inkludert. Næringene som er inkludert er hovedtyngden av næringene i NACEklassifiseringen. Næringene som er inkludert er i grove trekk (med tosifret NACE-kode i parentes): Industri (15-37) Bergverk, inkl. oljeutvinning (10-14) Elektrisitets- og vannforsyning (40-41) Bygg og anlegg (45) Store deler av tjenestesektoren (mesteparten av 50-74) Fiskeoppdrett (05.02) Figuren nedenfor viser i litt større detalj næringene som er inkludert. Figuren viser også andelen av foretakene i hver næring som er innovative etter CIS-definisjonen, basert på den norske CIS fra 2001.

11 11 Figur 1. Andelen innovative foretak etter næring, prosent, den norske innovasjonsuindersøkelsen Fiskeoppdrett Bergverksdrift Utvinning av råolje og naturgass Næringsmidler Tekstil/bekledning/trevarer Papirmasse/papir Forlag/grafisk Kjemiske produkter Gummi-/plast-/mineral-produkter Metaller Metallvarer Maskiner/utstyr Kontormaskiner, telekomm.utst., etc. Elektriske maskiner Produksjon av transportmidler Møbler, annen industri Vann- og kraftforsyning Bygg og anlegg Handel Transporttjenester Finansiell tjenesteyting Annen forretningsmessig tjenesteyting De viktigste næringene som er utelatt er dermed: Primærnæringene (01-05), bortsett fra fiskeoppdrett Utdanning (80) Helsevesen (85) Offentlig forvaltning (75) Noen tjenestesektorer innenfor NACE : Detaljhandel (52), hotell og restaurant (55), bilforretninger, etc. (50), eiendomsforvaltning (70), utleievirksomhet (71) Alle næringer fra NACE 90 og opp til 99: Disse omfatter kulturelle tjenester, personlige og sosiale tjenester, etc., organisasjonsvirksomhet, etc. Det kan være grunn til å spørre om det er noen av næringene som er utelatt her som det ut fra en regionalpolitisk interesse ville være viktig å inkludere. Det er vel særlig her primærnæringene det vil være et spørsmål om, ettersom disse er spesielt viktige i mange mindre sentrale områder i landet (distriktene). KRD har da også vært opptatt nettopp av at primærnæringene er utelatt. Det kan imidlertid være gode grunner til ikke å forsøke å inkludere primærnæringene i denne omgang. CIS ble i utgangspunktet utformet for analyse av innovasjon i industrien, og er etter hvert blitt utvidet til å omfatte andre næringer, bl.a. store deler av tjenestesektorene. Hvor godt spørsmålene i CIS vil være tilpasset forholdene i primærnæringene kan være vanskelig å svare på på forhånd, og må vel i så fall testes ut. Det vil bl.a. i mange tilfeller i primærnæringene være uklart hva som skulle være

12 12 undersøkelsesenhetene. I CIS er det foretakene, mens i primærnæringene har man i stor grad andre organisasjonsformer. Alt i alt vil en utvidelse til primærnæringene sannsynligvis ikke bare være en enkel inkludering av enheter som mer eller mindre vilkårlig har vært utelatt, men vil kreve en god del mer gjennomtenking og utprøving. Også hotell- og restaurantnæringen er spesielt viktig i mange utkantområder, og inkludering av denne sektoren vil formodentlig være enklere enn inkludering av primærnæringene. Men kvantitativt betyr den vel likevel ikke så mye, og det kan være spørsmål om det man vinner ved å inkludere den veier opp ulempene ved å avvike fra det almene opplegget for CIS her. Avgrensning av populasjonen etter foretaksstørrelse I tillegg til avgrensning av populasjonen etter næring er populasjonen i CIS også avgrenset etter foretaksstørrelse, i det kun foretak med minst 10 sysselsatte er med. Foretak med færre enn 10 sysselsatte er altså utelatt. I det følgende bruker vi tall fra de kombinerte arbeidsgiver- og arbeidstakerregistrene (de såkalte AA-dataene) til å illustrere hvor mange foretak, bedrifter og sysselsatte som utelates når vi kun inkluderer foretak med minst 10 sysselsatte, og sammenlignet med når vi også inkluderer foretak med minst 5 sysselsatte. Vi har her valgt å begrense oss til de næringer som i dag er inkludert i CIS. Tallene er for Tabell 1. Antall foretak etter foretaksstørrelse innen næringene inkludert i CIS, Absolutte tall. under minst 10 alle foretak bedrifter sysselsatte

13 13 Tabell 2. Antall foretak etter foretaksstørrelse innen næringene inkludert i CIS, Prosentvis fordeling. under minst 10 alle foretak bedrifter sysselsatte I CIS-næringene er det altså til sammen foretak, og disse omfatter bedrifter med i alt sysselsatte. De aller fleste foretakene er svært små. Således utgjør foretak med minst 10 sysselsatte kun 13 prosent av alle foretak i disse næringene og 19,3 prosent av alle bedriftene, men står for hele 78,6 av alle sysselsatte. Tar vi også med foretak med minst 5 sysselsatte, fordobler vi nesten antall foretak, i det 11,4 prosent av foretakene har mellom 5 og 9 sysselsatte. Med foretak med minst 5 sysselsatte kommer vi opp i 24,3 prosent av foretakene og 30 prosent av bedriftene, og hele 87 prosent av de sysselsatte. Det er neppe aktuelt å inkludere foretak med mindre enn 5 sysselsatte. Nedenfor viser vi fordelingen av registrerte foretak i hvert fylke på disse størrelsesgruppene.

14 14 Tabell 3. Antall foretak registrert i hvert fylke innen næringene inkludert i CIS, etter foretaksstørrelse, Absolutte tall. Under minst 10 alle 1 Østfold Akershus Oslo Hedmark Oppland Buskerud Vestfold Telemark Aust-Agder Vest-Agder Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Sør-Trøndelag Nord-Trøndelag Nordland Troms Finnmark Generelt vil i alle fylker populasjonen av registrerte foretak øke betraktelig om også foretak mellom 5 og 9 sysselsatte inkluderes. Dette vil være spesielt interessant for fylker hvor det er relativt få foretak registrert. Denne problematikken blir imidlertid enda mer relevant når vi ser på geografiske enheter på lavere nivå enn fylkesnivå, som vi skal se nedenfor. Tabell 4 nedenfor viser hvordan andelen av sysselsettingen i hvert enkelt fylke er fordelt etter antall sysselsatte i foretaket.

15 15 Tabell 4. Andelen av sysselsettingen i bedriftene i hvert fylke fordelt på antall sysselsatte i foretaket bedriftene hører inn under, prosent, for næringene inkludert i CIS, under minst 10 alle 1 Østfold Akershus Oslo Hedmark Oppland Buskerud Vestfold Telemark Aust-Agder Vest-Agder Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Sør-Trøndelag Nord-Trøndelag Nordland Troms Finnmark Hele landet Fylkestilhørigheten til de sysselsatte er her definert ved bedriftene som faktisk ligger i fylket, ikke hvor foretaket er registrert. Dette skillet blir nærmere behandlet nedenfor. Vi ser at sentrale områder av landet til en viss grad blir overrepresentert når vi kun inkluderer foretak med minst 10 sysselsatte. For Oslo, Rogaland og Hordaland får vi med oss over 80 prosent av sysselsettingen i de aktuelle næringene når vi kun inkluderer foretak med minst 10 sysselsatte, og Sør-Trøndelag har også en andel som ligger over andelen for hele landet, som er 78,6 prosent. I de øvrige fylkene ligger andelen under den for hele landet. Velger en å utvide populasjonen slik at alle foretak med minst 5 sysselsatte tas med, skal en være klar over at andelen innovative foretak i populasjonen etter all sannsynlighet vil gå ned. Det er nemlig slik at sannsynligheten for å være innovativ øker klart med foretaksstørrelse, som vis t i figur 2 under.

16 16 Figur 2. Andel innovative foretak, etter foretaksstørrelse, prosent, den norske innovasjonsundersøkelsen antall sysselsatte i foretaket Det er å forvente at foretaksgruppen med fra 5 til 9 sysselsatte vil ha enda lavere andel innovative foretak enn gruppen sysselsatte. Ettersom gruppen 5-9 vil være omtrent like stor i antall som gruppen med minst 10 sysselsatte, vil andelen innovative foretak i hele populasjonen gå klart ned om denne gruppen også inkluderes. Dette skal en være klar over om en vil sammenligne med resultater hvor bare de med minst 10 sysselsatte er med, f.eks. i sammenligninger med andre land. I slike sammenligninger bør man ta ut igjen gruppen med 5-9 sysselsatte, og kun bruke foretakene med minst 10 sysselsatte. GEOGRAFISK LOKALISERBARHET Definisjon av undersøkelsesenhetene Foretak og bedrift Definisjon av undersøkelsesenhetene er et kjernepunkt når det gjelder etablering av regional innovasjonsstatistikk. Undersøkelsesenheten i CIS er foretaket, som er en juridisk definert størrelse. Foretaket eier bedrifter eller lokale produksjonsenheter. Disse sistnevnte er entydig geografisk lokalisert. I de fleste tilfeller består foretaket av kun én bedrift, og da vil også selve foretaket være entydig geografisk lokalisert. I mange tilfeller vil imidlertid foretaket bestå av flere bedrifter, og disse vil kunne ligge spredt rundt i

17 17 forskjellige deler av landet. Dette vil særlig kunne gjelde store foretak. Foretaket selv vil ha en adresse som referer til hvor hovedkontoret er lokalisert. Store deler av virksomheten i foretaket vil imidlertid kunne ligge helt andre steder i landet. Hvis opplysninger om innovasjoner og innovasjonsvirksomhet i foretaket automatisk bare tilordnes regionen hvor hovedkontoret ligger, vil dette således kunne bli svært misvisende. For en troverdig regional innovasjonsstatistikk er det helt avgjørende at opplysninger om innovasjon tilordnes geografisk lokalitet på en rimelig og holdbar måte. Vi skal i det følgende gi noen indikasjoner på det kvantitative omfanget av problemet. Vi bruker registerdata fra 2003, og holder oss til den avgrensning av populasjonen som det opereres med i CIS: foretak med minst 10 sysselsatte som tilhører de næringer vi har gjort rede for ovenfor. Innen denne populasjonen har vi i Norge til sammen foretak i 2003-datatene. Disse omfatter bedrifter med i alt sysselsatte. Tabell 5. Fordeling av foretak etter antall bedrifter foretakene eier. Andel av foretakene, prosent, og andel av sysselsettingen, prosent. Foretak med minst 10 sysselsatte innen næringene inkludert i CIS, Antall bedrifter Antall foretak Andel foretak, prosent Andel sysselsetting, prosent over Vi ser av tabell 5 at 86,4 prosent av foretakene bare består av én bedrift. Disse énbedriftforetakene omfatter imidlertid under halvparten av de sysselsatte. De 13,6 prosent av foretakene som omfatter mer enn én bedrift har hele 53 prosent av den totale sysselsettingen. I de tilfellene hvor foretaket kun har én bedrift, er det ikke noe spørsmål om feillokalisering. Der hvor foretaket omfatter mer enn én bedrift, vil vi imidlertid kunne få feillokalisering hvis vi tilordner alle opplysninger om foretaket til det sted hvor foretaket (hovedkontoret) er registrert.

18 18 Omfanget av feillokaliseringen vil være større desto lenger ned i geografisk nivå vi definerer de geografiske enhetene vi vil operere med. La oss tenke oss at vi har et foretak som har hovedkontor og adresse i Bergen. Det består av fire bedrifter, to i Bergen kommune, en i Voss kommune og en i Samnanger kommune. Tilordner vi alle bedriftene til Bergen, vil vi på kommunenivå feillokalisere 50 prosent av bedriftene. Opererer vi på fylkesnivå vil vi imidlertid ikke feillokalisere noen av bedriftene, ettersom både Bergen, Voss og Samnanger ligger i Hordaland. I tabellen nedenfor viser vi hvor stor andel av bedriftene og av de sysselsatte som blir feillokalisert på henholdsvis fylkesnivå, økonomisk region-nivå og kommune-nivå gitt at vi lokaliserer all virksomhet til foretakets adresse. Tabell 6. Feillokalisering av bedrifter og sysselsatte, prosent, på henholdsvis fylkes-, økonomisk region- og kommune-nivå, når hele foretaket lokaliseres i henhold til foretakets hovedadresse. Foretak med minst 10 sysselsatte innen næringene inkludert i CIS, Fylke Økonomisk region Kommune bedrifter sysselsatte Vi ser at på fylkesnivå blir 28,5 prosent av bedriftene og 23,8 prosent av de sysselsatte tilordnet feil fylke om vi bruker foretakets adresse som tilordningskriterium. Feilprosenten øker når vi går videre til økonomisk region og deretter til kommune-nivå. 32,4 prosent av bedriftene og 25,8 prosent av de sysselsatte blir tilordnet feil økonomisk region, og 36,2 prosent av bedriftene og 28,5 prosent av de sysselsatte blir tilordnet feil fylke. Økonomisk region er en geografisk enhet som Statistisk sentralbyrå har konstruert for bruk i regionale økonomiske analyser og som ligger mellom fylkesnivå og kommunenivå. Det er 89 slike økonomiske regioner i landet, hvilket vil si at det typisk er 4-6 økonomiske regioner i hvert fylke. De økonomiske regionene kunne være kandidater til de geografiske grunnenhetene for regional innovasjonsstatistikk. Vi skal imidlertid se nedenfor at mange av disse økonomiske regionene sannsynligvis er for små (har for få økonomiske enheter), slik at det må gjøres tillempinger eller modifikasjoner av disse enhetene eller konstrueres helt nye enheter. Vi skal nå gå litt videre med å se mer konkret på feillokalisering med utgangspunkt i et eksempel, nemlig Sogn og Fjordane fylke. I Vedlegg 1 etter hovedteksten viser vi samme type eksempel for Oslo fylke og dessuten for én økonomisk region, Voss-regionen i Hordaland.

19 19 Sogn og Fjordane Sogn og Fjordane er et typisk distrikts-fylke. Vi vil nå først se på foretakene som er registert i fylket, dernest på bedriftene som faktisk ligger i fylket. Foretak registrert i Sogn og Fjordane Antall foretak med adresse Sogn og Fjordane er 281. Disse foretakene omfatter i alt 384 bedrifter med tilsammen sysselsatte. Vi vil nå se på i hvilke fylker disse 384 bedriftene faktisk ligger i. Dette er vist i følgende tabell: Tabell 7. Fylkesvis fordeling av bedrifter som tilhører foretak med adresse Sogn og Fjordane. Foretak med minst 10 sysselsatte innen næringene inkludert i CIS, Oslo Hedmark Buskerud Vestfold Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Nordland Svalbard Sum Vi ser at 95 prosent av bedriftene som tilhører foretakene som er registrert i Sogn og Fjordane faktisk også ligger i Sogn og Fjordane. Vi får tilsvarende bilde hvis vi ser på fordelingen av sysselsettingen i disse bedriftene.

20 20 Tabell 8. Fylkesvis fordeling av de sysselsatte i foretak med adresse Sogn og Fjordane. Foretak med minst 10 sysselsatte innen næringene inkludert i CIS, Oslo Hedmark Buskerud Vestfold Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Nordland Svalbard Sum Over 98 prosent av de sysselsatte i foretakene som er registrert i Sogn og Fjordane arbeider altså i bedrifter som ligger i Sogn og Fjordane. Dette betyr at når det gjelder foretak som er registrert i Sogn og Fjordane, vil vi i bare liten grad feillokalisere om vi tilordner virksomheten til Sogn og Fjordane. 95 prosent av bedriftene i disse foretakene med 98 prosent av sysselsettingen ligger faktisk i Sogn og Fjordane. Vi får imidlertid et ganske annet bilde om vi i stedet for å ta utgangspunkt i foretakene som er registrert på fylket, tar utganspunkt i bedriftene som faktisk ligger i fylket. Bedrifter lokalisert i Sogn og Fjordane I Sogn og Fjordane er det 567 bedrifter med til sammen sysselsatte (dvs. i foretak med minst 10 sysselsatte i de angjeldende næringene). Dette er betraktelig mer enn de 384 bedriftene med sysselsatte vi finner i foretakene som er registrert i fylket. Mens det vi fant 281 foretak registrert i fylket, er det i de 567 bedriftene som faktisk ligger i fylket involvert 385 foretak, dvs. 104 flere enn de som også er registrert i fylket. Tabellen nedenfor viser fordelingen av bedriftene som ligger i Sogn og Fjordane etter hvilket fylke foretaket de hører under er registrert.

21 21 Tabell 9. Bedriftene som er lokalisert i Sogn og Fjordane etter fylket hvor foretaket de tilhører er registrert. Foretak med minst 10 sysselsatte innen næringene inkludert i CIS, Østfold Akershus Oslo Oppland Buskerud Aust-Agder Vest-Agder Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Sør-Trøndelag Nordland Finnmark Sum Vi ser at under 65 prosent av bedriftene i Sogn og Fjordane tilhører foretak som er registrert på fylket. Hele 35 prosent av bedriftene er altså registrert på andre fylker. Her er det særlig Oslo/Akershus som skiller seg ut med over 20 prosent, og dessuten Hordaland med 7,4 prosent. En oversikt over den fylkesvise fordelingen av de sysselsatte etter hvor foretaket de arbeider i er registrert gir et tilsvarende mønster.

22 22 Tabell 10. De sysselsatte i Sogn og Fjordane etter fylket hvor foretaket de arbeider i er registrert. Foretak med minst 10 sysselsatte innen næringene inkludert i CIS, Østfold Akershus Oslo Oppland Buskerud Aust-Agder Vest-Agder Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Sør-Trøndelag Nordland Finnmark Sum Vi ser at bare to tredjedeler av de sysselsatte i Sogn og Fjordane arbeider i foretak som er registrert i fylket. En tredjedel arbeider altså i foretak som er registrert i andre fylker, da særlig Oslo/Akershus med over 21 prosent og Hordaland med 6 prosent. Hvis vi tenker oss at andelen av sysselsettingen er en omtrentlig indikator for andelen av virksomheten, betyr det at en tredjedel av virksomheten i Sogn og Fjordane finner vi ingen opplysninger om hvis vi kun ser på tall for foretakene som er registrert i fylket. Opplysninger om denne tredjedelen ligger skjult i tallene for andre fylker, og da særlig i tallene for Oslo. Tilsvarende oversikt for Oslo finnes i Vedlegg 1 nedenfor, hvor også tallene for Vossregionen er vist. Konsekvenser for datainnsamling Ovenstående, samt eksemplene i Vedlegg 1 nedenfor, antyder at geografisk tilordning av informasjon om virksomheten i foretakene basert på foretakets hovedadresse til dels kan føre nokså galt av sted. Det er helt avgjørende å finne fram til en akseptabel løsning på dette problemet. Man kunne tenke seg at problemet kunne løses ganske enkelt ved å endre undersøkelsesenheten fra foretak til bedrift. Men dette er ikke å anbefale. Utgangspunktet for praksisen i CIS er at en tenker seg at det er foretaket som er den strategisk handlende enheten, slik at innovasjonen foregår i hele foretaket og ikke kan lokaliseres til én enkelt av enhetene

23 23 foretaket består av. I den grad dette er tilfelle må opplysningene om innovasjoner og innovasjonsvirksomhet tilordnes alle de geografiske enheter hvor foretaket er representert. I den grad det er snakk om en fordeling av kvantitative størrelser kunne man tenke seg denne fordelingen ut fra en eller annen nøkkel som representerte andelen av foretaket representert i forskjellige regioner, f.eks. andelen av den samlede sysselsettingen. Mer generelt kommer vi her inn i vanskelige problemer knyttet til hva som er de reelt fungerende økonomiske enhetene, hvor det ofte vil være snakk om enheter i forskjelllige henseender på forskjellige nivåer. For forholdet mellom foretak og bedrift får vi spørsmålet om i hvilken grad foretaket er en fungerende økonomisk enhet og i hvilken grad bedriftene er selvstendige økonomiske enheter. Når det spesielt gjelder innovasjon, kan man tenke seg mange typer relasjoner mellom foretaket sentralt og mer perifert beliggende bedrifter i foretaket. En kan f.eks. tenke seg at i foretaket sentralt drives det med innovativ høykompetanse-virksomhet, mens det i de mer perifere bedriftene i foretaket drives med helt annen, mer rutinepreget og lite innovativ virksomhet. Eller en kan tenke seg at det sentralt finnes en FoU-bedrift som utvikler produkter og prosesser som så anvendes i de perifere bedriftene. Eller en kan tenke seg et mer interaktivt, likeverdig forhold senter og periferi, hvor innovasjoner utvikles i dialog mellom forskjellige bedrifter i foretaket. Eller en kan helt omvendt tenke seg at det er i periferi-bedriftene at innovasjonen foregår, mens de sentrale delene bare har mer ordinære administrative funksjoner. Man kan tenke seg mange andre muligheter her også. Hvordan dette er i hvert enkelt tilfelle vil grunnleggende sett være et empirisk spørsmål. Vi anser det for mest rimelig å holde fast ved at det er foretakene som er den grunnleggende undersøkelsesenheten og som dermed er den enheten som besvarer spørreskjema. Samtidig er det helt vesentlig å få opplysninger om hvordan innovasjonsaktiviteten er fordelt på bedriftene innenfor foretaket. Dette bør skje ved at foretakene i spørreskjemaet blir bedt om å gi opplysninger også om de enkelte bedriftene i foretaket. I FoU-undersøkelsen har man nå allerede begynt å stille spørsmål når det gjelder hvordan foretakets samlede FoU-utgifter er fordelt på de enkelte bedriftene i foretaket. Det må her vurderes for hvor mange av spørsmålene foretaket med rimelighet kan bli bedt om å gi opplysninger også om hver enkelt bedrift i foretaket. Dette har å gjøre med oppgavebyrden for respondentene. Muligens kan en gjøre dette for alle spørsmålene som er inkludert. Muligens kan en bruke svarene på de spørsmålene en finner å kunne gjøre dette for som nøkkel for å fordele foretakets total på de enkelte bedriftene for de øvrige spørsmålene. Det er også andre problemstillinger her utover det å få opplysninger om innovasjonsaktiviteten til de enkelte bedriftene innen et foretak. Det er også f.eks. spørsmål om hvordan vi skal telle foretak i hver enkelt region når mange foretak er splittet opp på forskjellige geografiske regioner slik at ett og samme foretak kan være til

24 24 stede i flere regioner. Dette er åpenbart et problem som må løses hvis en vil sammenligne regioner med hensyn på hvor stor andel av foretakene i hver enkelt region som er innovative, noe som er en typisk indikator i den nasjonale innovasjonsstatistikken (en sammenligner f.eks. næringer eller nasjoner eller størrelsesgrupper med hensyn til andelen innovative foretak). Spørsmålet her er uansett selvsagt grunnleggende: hvordan definerer vi populasjonen i hver enkelt region? Det kan ikke understrekes sterkt nok hvor viktig det er å finne fornuftige løsninger på disse lokaliseringsproblemene om en vil etablere en meningsfylt regional innovasjonsstatistikk. UTVALGSSTØRRELSE - DEFINISJON AV MINSTE GEOGRAFISKE NIVÅ Definisjonen av de geografiske regionene en ønsker å operere med er et annet kjernespørsmål når en vil etablere en regional innovasjonsstatistikk. Definisjon av regionene må for det første reflektere teoretiske forestillinger om hvordan regionaløkonomiske prosesser foregår og politiske forestilinger om hva det er mulig og ønskelig å oppnå. Dernest vil definisjonen av de geografiske regionene være avgjørende for hvor stort utvalg en totalt sett vil trenge. Jo mindre regionene en ønsker å operere med er desto større vil det totale utvalget en må ha være. Her vil en for det første måtte veie ønsket om en mer detaljert geografisk inndeling mot de økte kostnadene som et større utvalg innebærer. Men videre vil på et visst nivå ønsket om en detaljert geografisk inndeling møte på en skranke i form av et for lite antall enheter i selve populasjonen. Innenfor en relativt snevert avgrenset geografisk region kan det rett og slett være for få enheter i selve populasjonen til at kvantitative sammenligninger med andre regioner er forsvarlig, selv om en skulle ta med hele populasjonen i utvalget. I tillegg til problematikken rundt muligheten for statistisk signifikante forskjeller mellom regioner, vil regioner med få enheter i selve populasjonen lett medføre problemer med konfidensialitet ved rapportering av resultater fra undersøkelsene. En kandidat til inndeling av regioner for bruk i den regionale innovasjonsstatistikken kan være Statistisk sentralbyrås økonomiske regioner, som er en inndeling som SSB har konstruert for bruk i regionale økonomiske analyser. Landet er delt opp i 89 slike økonomiske regioner. De følger administrative inndelinger, og ligger da mellom fylkesnivået og kommune-nivået, dvs. de er satt sammen av kommuner og på en slik måte at ingen økonomiske regioner krysser noen fylkesgrense.

25 25 Tabell V9 i Vedlegg 2, nedenfor, er ment å gi et inntrykk av hvor store disse økonomiske regionene er. Tabellen viser antall foretak registrert i hver region, innen de næringene som er inkludert i CIS. Både antall foretak med minst 10 sysselsatte og antall foretak med minst 5 sysselsatte er vist. Vi ser av denne tabellen at for ganske mange av de økonomiske regionene er det relativt få økonomiske enheter i populasjonen i det hele tatt. Vi skal her ha klart for oss at disse tallene gjelder foretak registrert i hver enkelt region, altså med hovedadresse i regionen. Det er typisk for utkantregionene at en betydelig andel av den økonomiske virksomheten i regionen ikke blir telt med om vi kun holder oss til foretakene som er registrert i regionen: en stor andel av bedriftene og sysselsettingen i regionen foregår i foretak som er registrert i sentrale deler av landet, og den motsatte tendensen (at foretak registrert i utkantene eier bedrifter i sentrale strøk) er ubetydelig. Dette har vi fått illustrert i eksemplene med Sogn og Fjordane fylke og den økonomiske regionen Voss ovenfor. Det er også slik at de små regionene er i veldig stor grad er utkantregioner. En definisjon av populasjonen av økonomiske enheter i de forskjellige regionene som på en rimelig måte reflekterer omfanget av den økonomiske aktiviteten i de forskjellige regionene vil således måtte medføre at antallet enheter i populasjonen i de små regionene vil øke. Det er også slik at om en velger å utvide populasjonen ved å ta med alle foretak med mer enn fem sysselsatte, øker antallet enheter i populasjonen betraktelig i alle regioner. Man vil også øke populasjonen om man velger å inkludere flere næringer. Uansett synes en del av de økonomiske regionene å måtte bli ganske små. Dette er et inntrykk som forsterkes betraktelig om vi ønsker å ta hensyn til forskjeller i næringsstruktur mellom regioner. Dette skal vi se nærmere på nå. NÆRINGSSTRUKTUR Som figuren tidligere i rapporten viser, er det betydelige forskjeller mellom næringer når det gjelder andel foretak som er innovative. Dette gjelder også for andre indikatorer på innovasjon og innovasjonsvirksomhet: FoU-intensitet, andelen av omsetningen som nye produkter representerer, patentering, osv. Samtidig kan det være store forskjeller i næringsstruktur mellom forskjellige geografiske områder. Dette gjelder både mellom land og mellom forskjellige typer regioner innen ett og samme land. Sammenligninger av innovasjon i forskjellige geografiske områder som ikke tar hensyn til at disse områdene kan ha svært forskjellig næringsstruktur kan således lett bli misvisende. Det som ser ut som en forskjell i innovasjonskapasitet mellom to regioner kan rett og slett uttrykke en forskjell i næringsstruktur: den ene regionen kan ha en større del av sin totale virksomhet innen næringer som typisk scorer høyere på diverse innovasjons-indikatorer, mens det innen de enkelte næringer ikke er noen tendens til at den ene regionen scorer høyere enn den andre. Mot dette kunne en hevde at næringsstrukturen nettopp reflekterer innovativ kapasitet: en region med høy innovativ kapasitet vil nettopp ha en relativt stor del av sin virksomhet i visse progressive, kompetanseintensive næringer. Dette kan ha noe for seg,

26 26 men bare til en viss grad. Det er ikke noe mål at mest mulig virksomhet skal kanaliseres til næringer som typisk scorer høyt på innovasjonsindikatorer. Også de høyt avanserte økonomiene trenger et bredt spekter av næringer, og for å vurdere innovasjonskapasiteten i en region må scorene som regionen oppnår på forskjellige innovasjonsmål ses i forhold til næringsstrukturen: Om en region scorer høyt, er den da spesielt innovativ i de næringene den engasjerer seg i, eller er denne scoren ikke noe høyere enn det man i gjennomsnitt kunne forventet gitt næringsstrukturen? Den enkleste måten å ta hensyn til forskjeller i næringsstruktur mellom regioner på er å sammenligne regionenes verdier på innovasjonsindikatorer innen de enkelte næringer eller grupper av næringer. Skal man gjøre det, forsterkes selvsagt problemene knyttet til få enheter på lavt geografisk nivå nevneverdig, både med hensyn til statistisk signifikans og konfidensialitet. Dette er illustrert i Tabell V10 i Vedlegg 2, nedenfor, hvor vi ser på antallet foretak med henholdsvis minst 10 og minst 5 sysselsatte registrert i hver av de økonomiske regionene innen industri. Igjen har vi rangert i stigende rekkefølge etter antall foretak med minst 10 sysselsatte. Tabellen viser at selv med en så grov næringsinndeling som en hvor industrien som helhet utgjør en av næringsgruppene, vil vi få svært mange økonomiske regioner med svært få observasjoner. Og selv om en mer hensiktsmessig definisjon av de økonomiske enhetene enn rett og slett registrerte foretak i hver region vil føre til flere økonomiske enheter i de små regionene vil fremdeles mange regioner helt klart få for få enheter innen industri. Det går også an å ta hensyn til forskjeller i næringsstruktur på en mer generell måte, ved å bruke forskjellige typer regresjonsanalytiske metoder. Idéen her er grovt skissert at en regner ut hvor høy verdi en region ville hatt på en gitt indikator hvis den i hver enkelt næring hadde hatt gjennomsnittlig verdi for næringen på indikatoren, gitt den næringsstrukturen regionen faktisk har. Denne forventede verdien trekkes så fra den verdien regionen faktisk har oppnådd, slik at resultatet blir så og så mye over eller så og så mye under forventet verdi gitt næringsstrukturen. Denne metoden trenger ikke så mange flere observasjoner enn når man ikke tar næringsstruktur med i bildet, i det det ikke brukes flere frihetsgrader enn det antallet næringer man klassifiserer enhetene i. Men det er en klar ulempe at det kan være mange som ikke er fortrolige med denne typen metoder og at det således kan være vanskelig å formidle hva dette går ut på. Problematikken rundt forskjeller i næringsstruktur medfører altså vanskelige valg. Å ikke ta hensyn til næringsstruktur i det hele tatt utelukker vesentlig informasjon og kan være rett og slett misvisende. Å sammenligne innen næringer krever et betraktelig større totalt utvalg gitt samme antall regioner, eller et betraktelig mindre antall regioner gitt samme størrelse på totalt utvalg. Å kontrollere for næringsstruktur gjennom regresjonsanalytiske teknikker kan være vanskelig for mange å forstå. Ett valg her kan være å ikke satse på å sammenligne innen næringer eller næringsgrupper på laveste geografiske nivå, men å først gjøre dette på et mer aggregert geografisk nivå.

27 27 Det er dessuten slett ikke sikkert at den vesentligste beskrankningen her vil komme til å ligge i at antallet enheter i selve populasjonen i de minste regionene ikke må bli for lite. Den kan komme før, så å si, hvis man av kostnadsmessige eller andre grunner vil sette en grense for størrelsen av det totale utvalget. Uansett bør en nok totalt operere med en del færre enn de 89 økonomiske regionene som landet er delt inn i, kanskje snarere

28 28

29 29 VEDLEGG 1. EKSEMPLER PÅ FEIL-LOKALISERING: OSLO FYLKE OG VOSS-REGIONEN Oslo For Oslo får vi det stikk motsatte bildet av det vi fikk for Sogn og Fjordane. Foretak registrert i Oslo I Oslo har vi registrert 2610 foretak. Disse omfatter 6208 bedrifter med til sammen sysselsatte. Vi ser nå på hvilke fylker disse 6208 bedriftene ligger i. Dette er vist i følgende tabell: Tabell V1. Fylkesvis fordeling av bedrifter som tilhører foretak med adresse Oslo. Foretak med minst 10 sysselsatte innen næringene inkludert i CIS, Østfold Akershus Oslo Hedmark Oppland Buskerud Vestfold Telemark Aust-Agder Vest-Agder Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Sør-Trøndelag Nord-Trøndelag Nordland Troms Finnmark Svalbard utland Vi ser at under halvparten (45 prosent) av bedriftene som hører inn under foretak registrert i Oslo faktisk ligger i Oslo. Resten er relativt jevnt spredt ut over landet. De 102 bedriftene som ligger i Sogn og Fjordane, som vi ovenfor så utgjorde 18 prosent av bedriftene som ligger i Sogn og Fjordane, utgjør bare 1,6 prosent av bedriftene som tilhører foretak registrert i Oslo.