BARNDOM. Aud Kristin Gulbransen, Østerås 2003.

Transkript

1 BARNDOM Aud Kristin Gulbransen, Østerås 2003.

2 Förlusten Alla dessa dagar, som kom och gick. Inte visste jag att de var livet. Stig Johansson Beautiful Boy Life is just what happens to you While you re busy making other plans John Lennon 2

3 INNHOLD Forord 4 Barndom 5 Kastanjetreet og Blichfeldt-bakken. 6 Fotoalbum. 9 Familien 11 Poesibøker 17 Brevskriving. 19 Bestevenninder Kari 21 Liv. 26 Sykdom og feteturer 30 Fyresdal et eget kapittel i barndommen. Sommerferier og evakuering Reisen til sommeren 35 Lofthus 38 Moghus 40 Ferieliv 43 Feriegjester. 49 Evakuering. 51 Den annen verdenskrig Vinter og vår, sommer og høst på Falkum. Jul 65 Vinter. 67 Vår. 74 Sommer. 83 Høst Jul Etterord Slektstavler

4 FORORD Da Kristine spurte om jeg ikke kunne skrive ned litt fra min barndom, så Emil kunne få vite noe om hvordan det var å være barn før i tiden, svarte jeg øyeblikkelig ja. Mente at det skulle være fort gjort, og glad i å skrive har jeg alltid vært. Problemet var bare at jeg husket så lite trodde jeg. Så har det tatt meg 3 år å bli ferdig, og jo mer jeg har skrevet, jo mer har jeg husket, godt hjulpet av Tor og gamle fotografier. Selv om jeg liker å skrive, har det ofte vært tungt å utsette seg for de tomme arks eller PCskjermens terror. Alt annet av kjedelig husarbeide eller morsommere oppgaver er blitt prioritert, før jeg endelig har satt meg ned for å begynne. Og nesten ikke har kunnet rive meg løs igjen, og lovet meg selv å huske hvor morsom denne skrivingen er. Og har glemt det igjen. Følelsesmessig er det også blitt litt av hvert å tenke på ved denne oppdagelsesreisen i barndommen. Vi er jo så mye mer enn den personen vi fremstår som i dag. Lagret i hukommelse og underbevissthet er erfaringer og opplevelser som har påvirket oss, og fremdeles gjør det den dag i dag uten at vi er klar over det. Det blir et spørsmål om hvordan disse minnene lever videre i oss om hva som gjør oss til den vi er i dag? Men takk skal du ha, Kristine, for at du fikk meg i gang. Selv om det er blitt noe helt annet enn vi så for oss i begynnelsen. Kanskje får jeg heller skrive en utgave light for Emil - og Liv og Siri? Dette er nok slett ikke den hele og fulle sannhet om barndommen min. Men hvem kan klare å komme med den når det gjelder å skrive om seg selv? Jeg har forsøkt å fortelle sannheten slik jeg husker den! Og håper at Anne og Hans Petter vil lese fortellingen en gang, for å få vite litt mer om sine røtter. Det er viktig for å forstå seg selv. Og så alt for ofte angrer man på at man ikke fikk spurt foreldrene sine om mer før de ble borte. Det har jeg selv gjort. Stor takk til Bob som har lest og vært interessert i min barndom og skriverier! Og ikke minst hele tiden hjulpet meg med all verdens PC- og printertriks og problemer. 4

5 BARNDOM Barndommens hage er for de fleste også paradisets - på godt og ondt. Sjelden treffer vi siden i livet så duftende blomster, så høye trær - og så skremmende dype skygger. Det var en gang i Gamlebyen / Jo Tenfjord, En stemningsfull forårsmorgen i mars - jeg går en tidlig morgentur etter å ha fulgt en hinkende make med gips og krykker over en islagt parkeringsplass til bilen. Det er svak sol, den kommer og går bak skyene, mens fuglene lokker og synger og gjør seg til for hverandre. Der kommer en skjære flyende med en stor kvist i munnen, redebyggingen er i gang. En meise sitter i toppen av et stort bjerketre, sender sine innbydende låter ut i vær og vind - og får svar fra en annen. Det lukter godt og minner om så mange andre vårer - er det i dag jeg skal våge å sette meg ned og begynne å skrive om dem? 5

6 Kastanjetreet og Blichfeldt-bakken. Det aller første jeg husker er at jeg sitter i toppen av det store kastanjetreet utenfor Ingrid Sørensens hus. Jeg har fått mine drømmer oppfylt om å kunne klatre helt til topps i det enorme treet, sitter der midt i det grønne og skuer utover med en stolt og trygg følelse - jeg har greid det! - og bekymrer meg ikke for hvordan jeg skal komme meg ned igjen. Men det gjør mor. Hun står under treet og roper fortvilet opp til meg. Ja, dette er det første minne jeg har fra min barndom. Om det virkelig hendte er jeg usikker på, men at det var min drøm å komme opp i toppen, det er det ingen tvil om. Jeg kan ikke huske noe om hvordan jeg kom ned igjen - bare den stolte følelsen av å ha nådd toppen av treet som jeg hadde klatret i så mange ganger. Og jeg ser for meg bildet i mors og fars album, der Ingrid og jeg sitter på benken under treet. Hun er stor og kraftig med et selvsikkert drag om munnen, mens jeg sitter liten og puslete ved siden av og smiler forsiktig. Ingrid klatret opp og ned i treet som en apekatt - broder Tor også - og gjorde narr av meg som ikke torde. Ikke rart at jeg følte meg seierrik! enten det nå var i drømme eller i virkeligheten. Ingrid bodde rett over veien i det lille hvite huset - en slags vaktmesterbolig - på frøknene Blichfeldts store eiendom. Frøknene som i uhøytidelig omtale bare ble kalt Lippen og Lalla, bodde selv i et stort og imponerende hvitt hus. Det var også et rødt uthus på den andre siden av gårdsplassen med vognog vedskjul, hønsehus og en innhegning for gjess. De var sinte og likte 6

7 ikke å bli ertet, merkelig nok! Når de gikk ute om sommeren, kom de vraltende etter oss, plapret høyt og kløp oss bak. Utenfor gårdsplassen, på den andre siden av en flott rad med bjerketrær og et steingjerde, lå låven. Av og til fikk vi komme inn på det blankskurte, fine kjøkkenet hvor den stramme hushjelpen i uniform residerte, men jeg kan ikke huske at vi noen gang kom inn i stuene til Lippen og Lalla. Ingrid var min lekekamerat i mange år, og jeg var også godvenner med moren og faren hennes. Begge var store og kraftige, arbeidsomme og hyggelige. Ingrid var enebarn. Faren hennes hadde ikke noe i mot å ha meg med når han raket gårdplassen eller stelte i den store hagen til Lippen og Lalla. Han skøyet og lo med Ingrid og meg. En gang da jeg kom for å spørre etter Ingrid, var hun ikke hjemme. Moren hennes spurte om jeg ville ha et glass bringebærsaft mens jeg ventet. "Nå var du heldig, fru Sørensen, for bringebærsaft er det beste jeg vet", svarte jeg, etter hva jeg er blitt fortalt på et studentjubileum mange år senere, som Ingrids hilsen til meg fra sin mor. Da hadde jeg ikke sett Ingrid på ca 20 år, hun var blitt så liten og tynn! ikke så mye større og sterkere enn meg lenger. Lippen og Lallas eiendom var som en eventyrskog. I bakken bak uthuset var det et tett løvkratt, der laget vi ganger og huler og til og med en slags hytte nedi jorden med tak over. Vi, det var broren min Tor, og hans kamerater. Tor er 2 1/2 år eldre enn meg, og jeg er redd for at han og vennene hans ikke alltid var like glade for å ha meg med på leken. Men for meg var Tor den gjeveste av alle lekekamerater i årene frem til skoletiden, da jeg fikk mange skolevenninder. Tor var full av påfunn og moro, og tok meg med. Hvis ikke skrek jeg meg til det. Jeg var tynn og dårlig og sen til å spise, og husker spesielt en gang jeg somlet og spiste frokost på kjøkkenet. Solen skinte, Tor var ferdig for lenge siden, kameratene Ragnar og Dag hadde vært og ringt på og ventet utenfor. Vent på meg! Vent på meg! Jeg ville være med og laget oppstyr da Tor ville gå, og resultatet ble at de ventet. Kanskje gikk vi nettopp ned i hytta i Blichfeldt-bakken, hvor vi satt og spiste hasselnøtter som vi fant på trærne rundt hytta. Eller vi spiste 7

8 gulerøtter og sukkererter som vi rappet på gartner Amundsens jorder rett nedenfor. Det var ikke bare godsakene som fristet, men også spenningen ved å ta oss frem blant grønnsakene uten å bli oppdaget. Med bankende hjerte gjemte jeg meg bak de lange rekkene med sukkererter når jeg hørte gartneren brumme i den andre enden av jordet. Det hendte også at han fòr hujende etter oss, men vi kom oss i skjul i krattet eller hytta i Blichfeldt-bakken. Der hadde også Dødsbanden skjulested og protokoll, banden var Tor og vennene hans på et litt senere stadium. Da hadde jeg og mine venninder tilholdsted på Dukkeberget. Det var åsen og svabergene på den andre siden av Falkumelven, ned mot Skottfossveien og vannet. Vi børstet fjellhyllene, hadde "hus" og lekte med dukker der, mens guttene spionerte på oss. Og vi lå i buskene i Blichfeldt-bakken og forsøkte å stjele protokollen deres når Dødsbanden hadde hatt møte. Blichfeldt-låven, ja, der har jeg mitt barndomsminne nr 2. På full fart ned låvebroen på trehjulssykkel - plutselig kjenner jeg noe som kravler nedover ryggen min på venstre side under blusen - jeg slipper styret i farten for å kjenne etter, det er en hveps, tror jeg - i hvert fall stikker den, og dermed skjener jeg utfor broen og havner i et hav av brennesler! En eller annen vennlig person reddet meg, men redselen for hveps og kravlende, stikkende insekter satt lenge i, og fremdeles kan jeg "kjenne" stikket på venstre side når jeg ser eller hører hveps i nærheten. 8

9 FOTOALBUM Mor og far hadde 2 fotoalbum. Det ene var gråsort og hadde et tre med store kongler på forsiden, det andre var større og hadde en lys og rutete forside. Jeg elsket å sitte og se i de albumene. Spesielt når jeg var syk og måtte være inne, var det min foretrukne underholdning. Albumene er mye av grunnlaget for det jeg husker om min barndom i dag, og jeg kommer stadig vekk tilbake til dem. Fotoalbumene, sammen med mors og fars kunstbøker som jeg også var veldig glad i, lå på hyllen under det firkantete bordet foran den lille sofaen (som niese Kristin har nå). Fotografiene kunne jeg til slutt nesten utenat, men det var noe jeg ikke likte. Hvorfor var det nesten bare bilder av storesøster Randi og Tor? Jeg bladde og bladde, og endelig - helt på slutten noen bilder av meg også, i barnevogn og sammen med Randi og Tor som holder meg mellom seg. Den barnevognen kan jeg se for meg - stor og tung og sort - og "huske" at jeg lå i, eller er det bare bildene og Randis malende beskrivelser som har gjort inntrykk? Da jeg spurte henne en gang om hvordan jeg var som barn, svarte hun: "Du var en ordentlig skrikerunge! og jeg var så lei av å trille og vugge deg i den store vognen. Når den stod på verandaen, la jeg meg ned på gulvet og rugget den frem og tilbake for å få deg stille" - stakkars Randi, hun var storesøster og 5 år eldre enn meg, måtte være stor og flink i forhold til 2 yngre søsken. 9

10 Jeg husker godt at jeg fikk mitt eget fotoalbum, det var et stolt øyeblikk. Onkel John, en av mors brødre, var bokbinder. Han laget et flott album til meg i grønn shirting, med rød skinnrygg. Og med navnet mitt i gullbokstaver på forsiden! Der limte jeg inn alle mine kjæreste bilder, fra Trytetjern, Falkum og Fyresdal, av familie og venner. Og av hushjelpen Nelly, som jeg var så glad i. Hun ble ikke kvitt meg når hun hadde fri engang, da ble jeg med henne hjem. Hun bodde hos foreldrene sine på Hyniveien. Da min svigersønn Bill ble introdusert til familien og fotoalbumene, bemerket han at tante Lull gikk igjen i alle album og måtte være en viktig person i familien! Det var riktig, som mors yngste søster (og attpåklatt i familien) var hun med på de fleste ferier i min barndom, og en hyppig benyttet og populær barnepike. 10

11 FAMILIEN Jeg er født i Skien (1930) og oppvokst på Falkum. Det var hjemmefødsel, men da bodde mor og far, Randi og Tor på den andre siden av byen, i Sneltvedtvn. 4 (nå Hovinveien) rett overfor Frogner landbruksskole, som den gamle storgården ble benyttet som da. Mor fortalte en gang at etter fødselen satt far og jordmoren på kjøkkenet og skålte og lo, vel fornøyd med en lett og grei fødsel. Men hun som hadde født, var ikke helt enig med dem i hvor lett og greit det hadde vært, der hun lå inne på soverommet. Randi var født i 1925, Tor i 1928, så jeg var altså yngst - "minstebarn og bortskjemt, gullungen til mor og far", som jeg ble ertet med av mine eldre søsken. "Tulla" ble jeg kalt av alle, både familie og venner. Det likte jeg godt, helt til jeg plutselig i 8-10 års alderen fant ut at Aud lød mer "voksent". Men Tulla ble jeg likevel kalt i årevis. Jeg var ikke så smart som Tor, som ble kalt "Lillegutt". Han fant fort ut at for å bli kvitt det kallenavnet, var det nødvendig å gi folk bøter. Derfor innkasserte han 10 øre hver gang vi glemte oss og kalte ham for Lillegutt! Det tok ikke lang tid før alle kalte ham Tor. Familien flyttet til Falkum da jeg var noen uker gammel, til Magnusgate 18. Det var en 2 manns bolig, vi hadde 1. etasje, mens familien Teiste bodde i 2. De var gamle foreldre med sønnen Lars, som også var gammel, syntes jeg, og vi måtte være stille så vi ikke forstyrret dem. Men Lars var nok ikke så gammel likevel, for da foreldrene var borte, giftet han seg med Inga med melkebutikken i Valkyriegaten like ved Betanien hospital. 11

12 Huset "vårt" var satt opp og eiet av byggmester Hansen. Han kom på besøk av og til, for å se om det var noe som måtte gjøres. Jeg husker ham som brummende og blid, med stor bart, og så lurte han på om ikke huset skulle males "sjokoladebrunt". Han sa det på en rar måte, uttalte det så merkelig at jeg kan "høre" det enda. Heldigvis ble huset værende lysegult. Det måtte være ganske nytt da vi flyttet inn, for på bilder i albumet er hagen ned mot dr. Svaars hus ganske naken, og treet med de gode blå plommene bittelite. Far, Thor Ballestad, var fra Gjerpen og vokste opp på Gulset, der Gulsetbyen ligger nå. Området har fått navnet Gulset etter familiens gård. Morens mange barnefødsler og lange sykehusopphold gjorde at far fra konfirmasjonsalderen måtte bo på gården Nyhus lenger vest på Gulset hos sine besteforeldre Andrea og Thor Thorgrimsen Ballestad. Derfor kalte han seg for Ballestad i motsetning til sine søsken - de ble hetende Gulseth etter gården - kanskje også fordi han hadde fått navnet Thor etter bestefaren. Det var vanlig å ta gårdsnavnet eller fars fornavn med -sen (-sønn) etter den gangen, og ikke noen bestemte regler for hva familienavnet skulle være. Så far kunne like godt blitt hetende Thorvaldsen etter sin far Thorvald, som Gulset(h) eller altså Ballestad. Bestefar Thorvald Nicolay Thorsen tok navnet Gulset etter at han overtok gården i På sine gamle dager snakket far mye om sin barndom. Han var rystet over faren som hadde gjort moren gravid med så mange barn, enda så mye syk hun var! Og han var trist over ikke å ha vokst opp hjemme på gården sammen med alle de andre. Likevel hadde han hatt det godt på Nyhus (gården er revet for mange år siden nå). Han beundret sin bestemor, og fortalte at hun hadde vært stolt av ham da han gikk i gang med sin utdannelse. Det var dristig, sa far mange ganger. Økonomien var dårlig på Gulset, så det var ikke til å tenke på å få noen støtte hjemmefra. Det var min bestemor Hansine som hadde arvet gården Gulset. Hun døde året før jeg ble født etter at hun hadde satt 10 barn til verden. 2 av dem døde tidlig. Den førstefødte, Anna, som 5-åring, og Astrid som 17- åring. Den første datteren som ble født etter Annas død ble oppkalt etter henne. Av bestemors slekt husker jeg bare så vidt hennes bror, fars onkel Hans Gulset, bankmann og gift med tante Marthine. De hadde hus i 12

13 Hesselbergs gate, hvor mor og far bodde da Randi ble født, er jeg fortalt. De hadde ingen barn, men en bulldogg og den husker jeg godt! Av bestefars slekt kjente jeg veldig godt og var glad i tante Maja, som vi ofte besøkte i Øvregate oppe ved Brekkeparken. Hun pleide å hjelpe mor med julestria. Bestefar Thorvald levde helt til romhelgen 1946, så han kan jeg minnes. Bestefar og jeg på tur til Trytetjern - bildet husker jeg fra mors og fars fotoalbum. Han ble dessverre åreforkalket som vi sa før, og levde sine siste år hos tante Ruth. Hun var fars yngste søster og hele familiens gode hjelper. Hadde ikke barn selv, men tok seg i tidens løp av både barn, gamle og syke i familien. Et eksempel på hvordan en god, gammeldags tante skulle være. Hun var gift med onkel Mathias, kaptein til sjøs under hele krigen. Tykk og blid og godslig husker jeg ham. Han reiste ikke til sjøs mer etter krigen, den hadde nok gitt ham skader som vi aldri hørte noe om det. Han begynte i hvert fall å arbeide på Hydro. Onkel Hans var den eldste av søsknene; han overtok gården i Mor, Hjørdis Marie Ruud, var fra Oslo. Men som alle andre bymennesker på den tiden, hadde hun også sine røtter på landet. Mormor kom fra gården Presterud i Sørum. Hun var liten og rund og blid, snakket så rart og morsomt, syntes jeg - sa "itte" og "da ma". Hun het Aagot Kristine Ruud, født Olavson. Jeg var oppkalt etter henne (Aud Kristin) og var hennes guddatter, så hun kunne skjemme meg bort med god samvittighet, som hun sa. Mormor levet helt til 1961, og jeg har mange gode minner fra hjemmet i Fossveien 5c på Grünerløkka. Hennes far igjen (min oldefar) var til familiens stolthet biografert i Aschehougs konversations leksikon, Kristiania Han het Asbjørn Olavson, kom fra Vestlandet, men slo seg ned i Sørum hvor han kjøpte gården Presterud. Han hadde landbruksutdannelse, var en flittig bidragsyter til aviser og tidsskrifter innen sitt fag, og opprettet egen landbruks- og folkehøyskole i Sørum. Mormors eldste bror Olav overtok Presterud, men døde tidlig. Enken med 4 småbarn greide ikke å drive gården, så den gikk dessverre ut av slekten. Mormors yngste bror var onkel Einar, som jeg likte veldig godt. Han var gift med tante Eva; de bodde på hjørnet av Eventyrveien og Sognsveien, der vi ofte var på besøk. Egentlig var han jo mors onkel, men jeg så på ham som min egen. Hagen deres var litt av et eventyr syntes jeg, med stenbed, vakre blomster, lysthus og frukttrær. Og tante Eva passet inn i eventyret, vakker og mystisk som hun var, med en voksen sønn, Hasse, fra et tidligere ekteskap som det ikke ble snakket om. Onkel Einar var 13

14 tykk og blid med en rungende latter. Dessuten var han helt skallet, den eneste jeg kjente som var det. En sommer vi var på besøk og glasseplene modne, fikk jeg riste treet for å få ned de beste - og et av eplene landet med et pang! på onkel Einars bare skalle! Til min lettelse storlo han. Tante Astrid, mors eldste søster, var glad i å fotografere. Hun fikk premie for et bilde hun tok av Tor og meg midt i stenbedet i Eventyrveien, det skulle vært fargelagt så dere kunne sett all blomsterprakten! Men fargelagte fotografier eksisterte ikke den gangen. Jeg husker forresten det bildet ekstra godt. Både Tor og jeg var pyntet og fine, jeg hadde lysegul silkekjole med blå blomster på, rysjer og kapper. Men Tor og jeg kranglet, han dyttet meg så jeg falt og slo meg og var skikkelig lei. Men på bildet smiler vi begge to, og han ser ut som den reneste engel! Jeg følte meg tiltrukket av tante Eva og onkel Einar som var så fargerike og anderledes enn resten av familien. Onkel Einar var advokat og hadde eget advokatkontor på Stortorvet. Da jeg ble litt større, oppmuntret han meg til å besøke ham på kontoret hvis jeg var i byen jeg behøvde ikke mange oppfordringer. Men jeg sto lenge genert og usikker utenfor før jeg torde gå opp på kontoret. Det ble ingen suksess og var kanskje ikke så rart, en travel advokat midt i en opptatt arbeidssituasjon. Det var så anderledes å treffe ham der enn i Eventyrveien. Jeg oppdaget hvor flyktig og ofte overfladisk de voksnes oppmerksomhet kan være, og sa til meg selv med stor patos: - de holder ikke ord!, men var nok like skuffet over meg selv som hadde vært så genert og snublende. Men etterpå korresponderte vi sammen. Det var kontordamen hans som skrev brevene på maskin, mente jeg, men han underskrev dem da selv, og det var gildt med disse brevene. Onkel Einar var også en stor kunstnervenn og begersvinger, i hvert fall var han ridder av Purpurnæseordenen, og hans skjold henger på kunstnerrestauranten Blom med devisen Blomrol(l)ingen. Skjoldet viser en matglad herre som snuser inn duften av en stor blomst. Mormors søstre var Sigrid og Dagny. Tante Sigrid var årsaken til at mor og far møtte hverandre, det skal jeg fortelle mer om. Tante Dagny traff vi ofte i Fossveien. Hun var lærer og fryktelig skarp, så henne var vi litt redd, mormor også tror jeg. Men hun var veldig god til å skrive dikt og holde taler, både til åremålsdager og begravelser. 14

15 Morfar het Johan, og først Jensen til etternavn etter sin far. Om hans slekt er lite kjent. Han kom fra gården Øvren ved Minnesund, og som yngste sønn uten arverett til gården, begynte han som så mange andre ungdommer fra landet på underoffiserskolen. Han avanserte etter hvert til høyeste grad, fanejunker og kvartermester i ingeniørvåpenet. Var også litt av en oppfinner, fant opp ingeniørvåpenets første felttelefon, har Tor fortalt. Han tok etternavnet Ruud etter å ha kjøpt plassen Dytterudbekken på Minnesund. Minnesund ble et yndet feriested. Mor fortalte mye derfra, hvor de tilbrakte hver sommer i hennes barndom. Og på Minnesund er det tatt, det som jeg kaller mor og fars "forlovelsesbilde", de ser så glade og forelsket ut. De giftet seg 4. juledag 1923 på mormor og morfars sølvbryllupsdag i Slottskapellet på Akershus, akkurat som dem. Men det ble ikke tatt noe brudebilde av mor og far, tante Lull har fortalt at far syntes det var unødvendig, "dere kan jo bare se på oss", skal han ha sagt. Dytterudbekken ble solgt i 1926 til landhandleren på stedet, som morfar skyldte penger for kolonialvarer. Salgsummen var kr , det tilsvarte gjelden. Mor hadde 3 søstre og 3 brødre, og det var dyrt med stor familie - fantes ikke barnetrygd i de dager! Morfar døde i 1932, så han har jeg ingen minner om. Møtet mellom mor og far hørtes så romantisk ut. Mors tante Sigrid hadde giftet seg med rikingen Thor Hustvedt på nabogården til Gulset. Han hadde 2 av byens første biler, var spekulant og levet høyt på jobbetidens topp og eide altså en prektig gård på Gulset. At jobbetiden også hadde nedgang og fall og onkel Thor gikk konkurs, er en annen historie. Mor kom i hvert fall på besøk i tante Sigrid og onkel Thors glanstid, og traff en av nabogårdens kjekke sønner. Ikke rart at hun falt for far, flott som han var i uniform og til hest. Han studerte riktignok filologi og var omsider ferdig lektor 32 år gammel. Underveis ble han sekondløytnant, var billettør på båten på Tinnsjøen og arbeidet med så mangt for å finansiere studiene - lånekasse og gunstige studielån eksisterte ikke! Selv om onkel Hans var den eldste i fars søskenflokk og den som overtok familiegården, virket det som om det var far som var overhodet i familien. Det var i hvert fall ham man henvendte seg til når tvillingsøstrene Ester og Rakel skulle ha penger til pianotimer eller en annen søster skulle på husmorskole, kunne mor fortelle. Onkel Hans var ungkar og spellemann, glad i jakt og fiske, og far følte veldig ansvar for 15

16 gården, at potetene kom i jorden til rett tid og høyet i hus osv. Han deltok mye i gårdsarbeidet, og ble den som måtte ordne opp når onkel Hans kom i pengeknipe fordi han hadde skrevet på, garantert med gården som sikkerhet, for en venn som gikk konkurs. Alt dette ved siden av skolearbeidet, turistforeningen og årbøkene som far var redaktør for i en årrekke, gjorde sitt til at han ikke alltid styrte sin tålmodighet med oss barn like godt. Særlig gikk det ut over Tor, som stadig vekk fikk høre klossmajor!. Det likte jeg dårlig. Men mot meg var han svært tålmodig og kjærlig, tok meg ofte på fanget. Likevel var jeg ofte usikker, og forsiktig for å unngå fars kritikk, mer enn mors - sikkert for å slippe den foraktelige karakteristikken klossmajor. Jeg husker bare 1 gang han var sint på meg: det var bridgeaften hjemme, jeg skrek og ville til mor. Det ble det ikke noe av. Randi løste en gang et problem med å besvime ved middagsbordet: far var sint og forlangte at hun spiste fiskesuppe som hun ikke likte. Det ble det heller ikke noe av. Forholdet til foreldre var i det hele tatt svært anderledes enn i dag. Våre gode foreldre ga oss som en selvfølge trygghet, kjærlighet og oppmerksomhet, men det var avstand i forholdet mellom oss. Vi skulle som barn ha stor respekt for de voksne, adlyde og gjøre vårt beste for at de skulle være tilfredse med oss. Det var ingen oppfordring til diskusjoner og forhandlinger som det er mellom barn og foreldre i dag (kanskje for mye av det gode!), derfor ble det heller ikke den samme fortrolighet mellom oss. Det var mye vi ikke torde fortelle våre foreldre, mye de ikke skulle vite, fordi vi var redde for at de skulle bli sinte: Jeg var på sykkeltur med skolen. Oppe ved Fossum syklet skolevenninden Tertit og jeg arm og arm for moro skyld. I en bratt, grusete bakke datt vi begge av sykkelen, jeg fikk vann i kneet og ble sittende med benet på en stol i lange tider. Det var ikke tale om at jeg kunne fortelle mor og far om hvordan det var skjedd. Gadd vite hvilket barn i dag som ikke øyeblikkelig ville fortelle hele historien! 16

17 POESIBØKER "Er du min venn, må du til pers, og skrive her et fint lite vers!" står det å lese på førstesiden i poesiboken min, skrevet med sirlig pikeskrift den 26. november Poesibøker hadde vi alle den gang, min var en gammel ringperm som jeg hadde fått av far. Mor sydde trekk til den av restene etter en av Randis sommerkjoler, blå- og rødblomstret og veldig fint, syntes jeg at det var. Vet ikke om vi var så poetiske akkurat, men vi brukte vår beste skjønnskrift, klistret inn bilde og visittkort og diktet så godt vi kunne. Og fine visittkort skal jeg si vi hadde! ikke bare i hvitt, men også i gult, rosa, grønt og blått. Randi var veldig god til å lage rim og vers, og hjalp meg mange ganger. Ellers skrev vi ofte av dikt eller vers vi fant i andre poesibøker. Som for eksempel disse: Elsk din mann og stopp hans hoser Så vil du vandre på røde roser. Eller Tulla nå, men ikke alltid Ballestad nå, men ikke alltid. Eller Ingen vet hvor haren hopper Ingen vet hvor Tulla stopper. Hvem var det så som skrev i disse poesibøkene, var det bare venner som måtte til pers? Nei, det var det slett ikke - også skolelærerne våre og 17

18 populære familiemedlemmer, som Lull for eksempel, ble bedt om og produserte både dikt og morsomme innlegg. Men min bestevenninde Karis bror, Dag, laget diktet jeg husker best. Han tok utgangspunkt i en "gammel" historie, og typisk nok fikk han ertet meg litt med det samme: mellom Blichfeldt-låven og huset vårt lå det en brønn. Den var godt sikret, med stort skrått brønnlokk, og oppå der satt vi ofte sammen en liten flokk, lo og tøyset. Historien ville ha det til at det også foregikk andre ting oppå brønnlokket; jeg ble grundig ertet for at Dag skulle ha kysset meg, selv om jeg ikke kunne huske begivenheten. Så det måtte være "lenge" siden, nå var jeg jo 12 år gammel! Dag skrev: Jeg husker deg siden vi var små og gjorde hva falt oss inn. Jeg husker en brønn som ved hjemmet ditt lå, hvor du fikk en klem på ditt kinn. No er vi større, og av sånt vi ler som vi gjorde da vi var små. - Jeg ønsker ellers at lykken deg ser så du en bra mann vil få. Gid lykken holder lag. Hilsen Dag. 22/

19 BREVSKRIVING I mange år har jeg samlet på brev (og mye annet, som kinobilletter, dagbøker, teater- og konsertprogrammer) som jeg nå har avlevert til Norsk etnologisk gransking. Jeg var en ivrig brevskriver, og korresponderte med mormor og tanter, onkel Einar som jeg har fortalt om, med venninder og andre jeg traff på ferier og reiser. Ett av de aller første brevene er fra bestevenninden Kari. Hun skriver på rosa, nydelig papir med bilde og sitt eget navn på, det var helt spesielt. Og så skriver hun med blekk, sier "Jeg skriver så pent jeg kan, men blekket er så vondt". Det var vel heller pennesplitten som var vond, tenker jeg, vi skrev jo med penn som vi dyppet i blekkhus den gangen, og det var ikke alltid like greit hvis pennesplitten var slitt og sprikete. Ellers skrev vi ofte med blyant, og brevpapiret var det så som så med. Men hadde vi noen bilder å pynte opp med, limte vi dem på arket; jeg husker godt både Bonso og bilder av tinnsoldater. Og så tegnet vi, hjerter og damer og mye mer. Det rare er bare at når jeg ser på "damene" nå, så er de merkelig like, uansett om det er Kari, Gunnlaug eller jeg som tegner dem! Hva skriver vi så om? Det er heller ikke så veldig variert; alle brevene begynner med takksigelser for mottatt brev og unnskyldninger for sent svar, og for skriften. Dessuten mange formaninger om ikke å vise brevet til noen, og "SKRIV SNART". Så sender vi hverandre glansbilder og gåter, forteller om ski og skøyter og været. Det siste er et hovedtema, og fordi det meste av brevskrivingen 19

20 foregår om vinteren, er det ofte kaldt og surt og mye forkjølelse det dreier seg om. Og julegaver: "Jeg fikk mange gaver til jul. Jeg og Tor fikk barnebibel av mor og far, votter av mor, pyjamas av mor, lommetørklær av Tor, Knoll og Tott-bok av Tor, klæshengre til dukken av Tor, dette brevpapiret av Randi, Sjirli Tempel i Heidi av onkel Haakon, undertøi av de i Fossveien og de i Gamlebyen, sjokolade av tante Maja, parfyme og krem i et etui og mange andre små ting." (Det spørs om dagens barn hadde blitt like fornøyd med slike gaver!) Det er jeg som skriver dette i et brev til min venninde Gunnlaug i Fyresdal. Jeg har fått igjen mange av mine brev til henne, og mine brev til mor og far har far samlet i en av mine gamle skolepermer. Det første brevet mitt i permen er fra Oslo, hvor den store "Vi kan"-utstillingen (1938) vekker vår begeistring, særlig fordi vi alle, unntatt Tor, vinner mye sjokolade! Ellers var tremenning Ellen i Oslo en stor brevvenninde, vi laget til og med "Brev-avis" med egne spalter for gåter og spørsmål/svar - bare for oss to. Senere ble Rosenvilde-vennindene like ivrig tilskrevet som de første barndommens brevvenninder, og blant brevene fra dem finner jeg en liten konvolutt med 2 visittkort, Edith og Odds. Det var datidens skikk for å bekjentgjøre forlovelse. 20

21 BESTEVENNINDER Kari Jeg hadde 2 "bestevenninder", Kari og Liv. Kari Kise bodde først i det røde huset ved siden av vårt, men flyttet til Rikard Nordraaksgt. 12 noen kvartaler lenger bort, i nybygget funkisvilla. Pappaen hennes var apoteker og fars gode venn, vi kalte ham bare for pappa Kise. Broren hennes var Dag, han var Tors venn. Jeg husker ikke moren til Kari, men vet bare at hun fødte tvillinger, og at både hun og tvillingene døde. Tror at det var like etterpå Kari flyttet til det nye huset. Kari har jeg kjent så lenge jeg kan huske, og vi var mye sammen, også med pappaene vår på tur, og med brødrene våre rundt om på Falkum og senere på danseskole og dansemoroer. Pappa Kise elsket å synge viser, og kunne en masse, og alle vers sang han bestandig. En eneste liten hake var det bare - han sang skjærende falskt! Men Kari og jeg sang gjerne med, og hadde det veldig moro sammen med pappaene våre på tur. Spesielt husker jeg en gang vi var på Jønnbu på Lifjell. Været var ikke så bra, men plutselig kom månen frem ut på kvelden, og far som hadde en god sangstemme og også var glad i å synge, satte i med "Månen skinner over havet..." og vi stemte alle i med "kom Carina...". Pappa Kise hadde bil, og kjørte mer enn gjerne. En gang vi var på biltur med pappaene våre, begynte bilen å brenne. Kari og jeg satt bak, og hadde Faun mellom oss på setet. Faun var den flotte engelske setteren til Kise. Kari og jeg pratet og klappet og koste med Faun, men reagerte etter hvert på at den var så varm at det dampet av den. Og plutselig steg røken opp av setet! 21