Avsluttende eksamen i sykepleie. Dato: Antall Ord: 9421 Kull: 178 Kandidatnr: 120 Høyskolen Diakonova

Transkript

1 Avsluttende eksamen i sykepleie Dato: Antall Ord: 9421 Kull: 178 Kandidatnr: 120 Høyskolen Diakonova

2 INNHOLDSFORTEGNELSE 1. INNLEDNING Bakgrunn for valg av tema Problemstilling Hensikten med oppgaven Avgrensninger av oppgaven Begrepsavklaringer Oppgavens oppbygning METODE Redegjørelse for metoden Kildekritikk TEORI Joyce Travelbees teori Menneske-til-menneske-forholdet Travelbees syn på kommunikasjon Schizofreni Sykepleie til en pasient med schizofreni knyttet opp mot mestring Prinsippene for egostyrkende sykepleie Kontinuitet og regelmessighet Nærhet og avstand Fysisk omsorg Etiske prinsipper og lovverket Sykepleiers veiledende funksjon DRØFTING Travelbee sin teori knyttet opp mot mestringsbegrepet Hva sier teori og forskning om schizofreni og mestring Betydningen av opptrappingsplanen for psykisk helse På hvilken måte kan egostyrkende sykepleie bidra til mestring Etiske dilemmaer Hvordan utføre sykepleie i tråd med lovverket KONKLUSJON LITTERATURLISTE... 29

3 1. INNLEDNING Schizofreni er en alvorlig psykisk lidelse som rammer ca. en prosent av befolkningen (Jordahl og Repål, 2009). Sykdommen inntrer som regel tidlig i livet, og det er ingen kjønnsforskjeller blant de som får diagnosen. Det er usikkerhet om hva som er årsaken til schizofreni, men fagfolk mener at det kan være et samspill mellom biologiske, sosiale og psykologiske faktorer (ibid). Schizofreni er ikke så enkelt å diagnostisere, da de tidlige tegnene ofte kommer snikende. De vil derfor være lettere å forstå i etterkant. Som regel er det andre som oppdager at noe er galt og ikke personen med diagnosen (Hummelvoll, 2012). 1.1 Bakgrunn for valg av tema I denne oppgaven har jeg valgt å skrive om schizofreni og hvordan sykepleier kan bidra til at pasienten opplever mestring. Jeg skrev om dette temaet i en tidligere oppgave, og etter at jeg hadde vært i psykiatrisk praksis ble jeg enda mer motivert til å lære mer om dette emnet. I praksis møtte jeg flere med diagnosen schizofreni. Jeg så hvor stor forskjell det var på hvordan de mestret dagliglivet. I tillegg hadde flere av pasientene total mangel på sykdomsinnsikt. Til forskjell fra tidligere praksiser hvor det fokuseres mye på ulike prosedyrer, opplevde jeg her at å møte pasienten gjennom det å være et medmenneske kunne være vel så viktig. Kommunikasjon og tilstedeværelse var viktige arbeidsredskap. Som sykepleier, kommer jeg trolig til å møte flere med diagnosen schizofreni. Siden schizofreni regnes for å være den alvorligste psykiske lidelsen, vil jeg gjerne lære mer om hvordan sykepleier kan bidra til at denne pasientgruppen opplever mestring (Aarre, Bugge og Juklestad, 2009). 1.2 Problemstilling Hvordan kan sykepleier bidra til at en pasient med schizofreni opplever mestring i dagliglivet 1

4 1.3 Hensikten med oppgaven Hensikten med oppgaven er å finne ut mer om hva sykepleier kan gjøre for at en pasient med schizofreni skal kunne leve med sin sykdom og takle hverdagens krav og utfordringer. Denne pasientgruppen er en sårbar og utsatt gruppe. Jeg ønsker å sette søkelyset på hva sykepleier kan gjøre for at en pasient med diagnosen schizofreni skal kunne fungere i hverdagen og således oppleve mestring. Ved å få mer kunnskap om denne psykiske lidelsen kan det bidra til at jeg som sykepleier er mer forberedt når jeg møter pasienter med schizofreni i ulike situasjoner. 1.4 Avgrensninger av oppgaven I oppgaven vil pasienten være innlagt på institusjon med diagnosen schizofreni. Som tidligere nevnt er det like mange menn som kvinner som får denne sykdommen. Pasienten i dette tilfellet dreier seg om en mann i tidlig 20-årene som er enslig, student og bor i egen leilighet når han ikke er innlagt på institusjon. Han er nå ute av sin psykose og trenger hjelp til å mestre dagliglivet. Pasienten er under langtidsbehandling. Sykepleier forsøker gjennom veiledning å fokusere på tiltak som blant annet ferdighetstrening, fysisk aktivitet og egostyrkende sykepleie, slik at pasienten skal kunne klare sine daglige gjøremål når han kommer ut igjen. Her vil også rollen som sykepleier i et tverrfaglig team ha stor betydning. Betydningen av rollen som pårørende er ikke berørt, for å begrense oppgavens omfang. Jeg har valgt å fokusere på tiltak som ikke innebærer de medikamentelle, fordi denne pasienten er inneforstått med å ta sine medisiner. Pasienten er frivillig innlagt og ønsker å ta i mot behandling. I oppgaven vil jeg omtale sykepleier som hun og pasienten som han. 1.5 Begrepsavklaringer Å bidra til: å hjelpe slik at pasienten skal kunne få et meningsfullt liv til tross for sykdommen. Schizofreni: en gruppe lidelser, ikke en enkeltlidelse. Den kjennetegnes ved fundamentale og karakteristiske forstyrrelser i tenkning, persepsjon og følelsesliv (Jordahl & Repål, 2009). 2

5 Mestring: Stadig skiftende kognitive og handlingsrettede forsøk som tar sikte på å håndtere spesifikke ytre og/eller indre utfordringer som blir oppfattet som byrdefulle eller som går utover de ressursene som personen rår over (Lazarus & Folkman, 1984). Dagliglivet: En prosess som utspiller seg på en rekke sosiale arenaer der vi mennesker opplever samvær, samhandling og mening i relasjon med andre (Borg, 2009). Veiledning: en pedagogisk prosess med utgangspunkt i pasientens forståelse der pasienten står i fokus og hvor sykepleier og pasient søker kunnskap sammen (Granum, 2007). Psykose: en psykisk tilstand hvor man ikke klarer å skille mellom fantasi og virkelighet (Jordahl og Repål, 2009). 1.6 Oppgavens oppbygning Oppgaven består av fem kapitler. Det første kapittelet er innledning. I kapittel 2 blir metoden beskrevet. I kapittel 3 blir relevant teori presentert i forhold til valgt problemstilling. I kapittel 4 vil jeg drøfte problemstillingen i lys av den teorien jeg har valgt å fordype meg i som etterfølges av en konklusjon tilslutt. Kapittel 6 inneholder en litteraturliste. 3

6 2. METODE I dette kapittelet vil jeg beskrive hvilken metode jeg har brukt og hvordan jeg har innhentet kunnskap. I tillegg vil jeg forklare hvorfor jeg har gjort det på denne måten og komme med kildekritikk. 2.1 Redegjørelse for metoden Metode er definert som en fremgangsmåte for å frembringe kunnskap eller etterprøve påstander som fremsettes med krav om å være sanne, gyldige eller holdbare (Dalland, 2007). I en oppgave med begrenset omfang som denne, vil kravene til metode nødvendigvis være i samsvar med oppgavens omfang. Likevel er det et krav at den informasjon som innhentes er pålitelig og relevant (ibid). Oppgaven bygger på en litteraturstudie. En litteraturstudie er en systematisk gjennomgang av litteratur rundt et tema. Ved bruk av litteraturstudie er det viktig med kritisk vurdering av artiklene med hensyn til kvalitet, resultat og overførbarhet (ibid). Jeg har søkt etter litteratur på SweMed+, sykepleien.no, Ovid Nursing og PsycINFO. Søkeord jeg brukte var schizophrenia, coping, empowerment, psychosis og mental disorders. Jeg fikk mange treff da jeg søkte på schizophrenia, men ikke så mange som kombinerte schizofreni og mestring. Forskningsartikler har jeg valgt etter det jeg tenker samsvarer med min problemstilling og temaet for oppgaven. I forskningsartikkelen Profesjonell Kompetanse, av Rune Karlsen, er hensikten å belyse hva psykiatriske sykepleiere beskriver som sitt spesielle kompetanseområde innen psykisk helsearbeid ti år etter at opptrappingsplanens føringer om tverrfaglig samarbeid trådde i kraft. Metoden som er benyttet er kvalitativ. Med kvalitativ metode menes en metode som i større grad tar sikte på å fange opp mening og opplevelse som ikke lar seg tallfeste eller måle (Dalland, 2007). Den andre forskningsartikkelen Fysisk aktivitet som behandling av mental helse ved schizofreni av Kristin Bjørnstadjordet, forsøker å besvare om fysisk aktivitet kan bedre den mentale helsen hos pasienter med schizofreni. Denne forskningen er basert på systematiske søk i databasene PubMed, Medline, Cinahl, SportDiscus, PsychInfo og ISI. 4

7 I tillegg har jeg brukt relevant pensumlitteratur og lånt bøker på biblioteket. Jeg har også vært inne på tips-info.com, en nettside som arbeider for å oppdage og behandle alvorlige psykiske lidelser så tidlig som mulig. Sykepleierteoretiker ble valgt etter hva jeg mener samsvarer best med hvordan sykepleier kan bidra til at en pasient med schizofreni opplever mestring i dagliglivet. Valget falt på Joyce Travelbees teori om mellommenneskelige forhold i sykepleie. 2.2 Kildekritikk I denne oppgaven har jeg forsøkt å benytte meg av ny og oppdatert forskning. Begge artiklene er fra 2009, noe som i grunn gjenspeiler dette. Den ene forskningsartikkelen er ikke direkte rettet mot min problemstilling, men jeg synes likevel den var relevant, da den tar for seg sykepleiers rolle i det tverrfaglige samarbeidet innen psykiatri. Som det fremkommer av forskningsartikkelen har alle yrkesgruppene forskjellig kompetanseområde, noe som gjør at de igjen skal kunne utfylle hverandre og yte god helsehjelp til pasienten. Jeg har brukt primærlitteratur i størst mulig grad, men har også benyttet meg av sekundærlitteratur, det vil si fortolkninger av andres arbeid. Dette kan nok være en svakhet ved materialet, men samtidig kan det også være en styrke da man får flere synspunkter på temaene. Litteraturen om egostyrkende sykepleie (Strand, 1990), er muligens noe foreldet, men jeg har likevel valgt å bruke disse prinsippene da jeg synes de har tyngde og kan være aktuelle også den dag i dag. Det kan virke som det er lite forskning innenfor schizofreni og mestring. Jeg har forsøkt etter beste evne å søke i forskjellige databaser, og valgte tilslutt to forskningsartikler jeg mener er relevante for oppgaven. 5

8 3. TEORI Her vil det bli gjort rede for teori som er relevant for å forstå oppgavens drøftingsdel. I første del vil jeg ta for meg sykepleierteorien til Joyce Travelbee. Videre vil fokuset være på schizofrenilidelsen, sykepleiers rolle i forhold til å hjelpe den schizofrene og egostyrkende sykepleie. Avslutningsvis i teorikapittelet blir etikk, lovverk og sykepleiers veiledende funksjon beskrevet. 3.1 Joyce Travelbees teori Jeg har valgt teorien til Joyce Travelbee for å besvare min problemstilling, fordi hun har lagt stor vekt på det mellommenneskelige. Travelbee (2001) fokuserer også på kommunikasjon, noe som er et viktig redskap innenfor psykiatrien. Hun hevder at sykepleie er en mellommenneskelig prosess, fordi den alltid dreier seg om mennesker både på en direkte og indirekte måte. Mennesket er definert som et unikt og uerstattelig individ (Travelbee, 2001). Travelbee (2001) mener at forutsetningene for at sykepleier kan etablere og opprettholde et hjelperforhold er: at sykepleier sitter inne med en kunnskapsbase, og det andre er at sykepleier har evne til å bruke seg selv terapeutisk. For å klare dette, er det viktig at sykepleieren har innsikt i det å være menneske. Det vil være avgjørende hvilke åndelige verdier, livssyn, menneskesyn og syn på sykdom og lidelse sykepleieren har for å klare å hjelpe den syke til å finne mening eller ikke mening i disse situasjonene (ibid). Videre hevder hun at evnen til å utføre effektiv sykepleie og hjelpe et menneske i krise ikke kan overlates til tilfeldighetene. Sykepleierens omsorgsfunksjon er i fokus, det å vise omsorg og bry seg om den som er syk (ibid). I følge Travelbee (2001), inngår det en forandring i enhver sykepleiesituasjon. Sykepleieren og den syke påvirker hverandre gjensidig, noe som er et resultat av samspillet mellom dem. Travelbee (2001) hevder at sykepleieren er en endringsagent, hun forsøker å få til forandringer, det vil si å hjelpe individet til bevisstgjøring av hvordan sykdom forebygges. 6

9 3.1.1 Menneske-til-menneske-forholdet Travelbee definerer begrepet menneske-til-menneske forholdet slik: Et menneske-til menneske-forhold er primært en erfaring eller en rekke erfaringer som finner sted mellom sykepleier og de(n) hun har omsorg for. Hovedkjennetegnet ved disse erfaringene er at den syke (eller familien hans) får sine behov ivaretatt (Travelbee, 2001, s.177). For å etablere et menneske-til-menneske-forhold mener Travelbee (2001) at det er helt essensielt at sykepleier og pasient ser på hverandre som unike menneskelige individer og ikke som sykepleier og pasient. Det er først når det ene individet oppfatter den andre som menneske at det oppstår en reell kontakt. Dette forholdet bygges opp over tid (ibid). Sykepleieren og den hun har omsorg for gjennomgår fem faser før menneske-tilmenneske-forholdet kan etableres: 1. Det innledende møtet 2. Fremvekst av identiteter 3. Empati 4. Sympati 5. Gjensidig forståelse og kontakt Den første fasen er det innledende møtet mellom sykepleier og den syke. Dette møtet er preget av at sykepleier og den syke ikke kjenner hverandre, men begge partene får et førsteinntrykk av den andre (Kirkevold, 2001). Det er her jeg ser for meg møtet mellom sykepleier og pasienten jeg tidligere har beskrevet. For at sykepleieren skal kunne hjelpe denne pasienten, er det vesentlig at hun blir kjent med han, og finner ut hva som er viktig for akkurat den det gjelder. Sykepleieren observerer, vurderer og trekker slutninger, og pasienten gjør det samme (ibid). Ved det innledende møtet ser begge partene i liten grad på hverandre som unike individer, sykepleieren ser vanligvis på den syke som en pasient og den syke ser på sykepleieren som en sykepleier. Travelbee (2001) mener at i det er enklere å oppleve den syke som menneskelig individ i de tilfellene der vi finner en person tiltrekkende. Likevel er det i 7

10 følge Travelbee (2001) den profesjonelle sykepleierens ansvar å behandle alle som menneskelige individer. For å kunne oppfatte mennesket i pasienten er det nødvendig å bryte ned kategoriseringen. Det er først når dette skjer, at sykepleieren ser den syke som et unikt individ, og når pasienten deretter begynner å respondere at forholdet går mot en ny fase hvor begges identitet kommer frem (Travelbee, 2001). I den neste fasen begynner de stereotype oppfatningene å svinne hen. Det etableres et bånd, og sykepleier og den syke betrakter hverandre mindre som kategorier og mer som individer (Kirkevold, 2001). I denne fasen begynner sykepleieren å fange opp hvordan den syke tenke, føler og oppfatter situasjonen som individ samtidig som pasienten begynner å se på sykepleieren som et individ (ibid). Forholdet mellom sykepleier og den syke er i en mellomfase som legger grunnlaget for empati. Hvis sykepleier har vært utsatt for lignende situasjoner som den syke kan dette være med på å hjelpe sykepleieren til å se den syke som et unikt individ. Det kan også hindre sykepleieren til å se det unike ved individet ved at hun kun ser seg selv i vedkommende og ikke klarer å skille mellom egen og andres opplevelse (Travelbee, 2001). Travelbee (2001) hevder at alle individer er unike, men når vi noen ganger står overfor et individ som er annerledes kan forskjellene bli undervurdert, ignorert eller bagatellisert. For å kunne bidra til fremveksten av empati er det sykepleiers oppgave å vurdere likheter og forskjeller mellom henne selv og den syke. Sykepleier bør kunne være i stand til å gå ut over seg selv, og denne fasen (fremvekst av identiteter) fortsetter helt til et reelt forhold er etablert (ibid). Empatifasen er den tredje fasen hvor den enkelte nesten er i stand til å forstå betydningen av hva den andre tenker der og da. Empati er definert som en erfaring som finner sted mellom to eller flere individer (Travelbee, 2001, s.193). Begrepet er ikke tidsbegrenset, det vil si at sykepleier kan møte den syke i flere situasjoner og bare føle empati i noen av tilfellene. Har empatien først oppstått, vil aldri forholdet bli det samme igjen, fordi det har oppstått en relasjon som ikke så lett lar seg utslette (ibid). Empatisk forståelse gir i sykepleiersammenheng viktig informasjon i forhold til å forstå den andre personens opplevelse og atferd (Kristoffersen, 2005). I noen tilfeller kan det føles problematisk for sykepleier og den syke at det oppstår empati mellom dem. Sykepleieren kan finne det vanskelig å takle det hun har fått vite på en gunstig måte, mens 8

11 den syke kan synes det er ubehagelig at han har utlevert seg selv til sykepleieren. Derfor er en viss tillit avgjørende når en føler empati for noen (Travelbee, 2001). Travelbee (2001) hevder at empati er viktig, men ikke tilstrekkelig, og derfor er det hensiktsmessig at forholdet utvikler seg videre til sympati og medfølelse. I sympatifasen har man kommet et steg videre hvor det oppstår et grunnleggende ønske om å hjelpe og lindre plager. Denne fasen er et resultat av den empatiske prosessen (Kirkevold, 2001). I situasjoner hvor sykepleier føler med den syke, foregår kommunikasjonen slik at den syke vet at han betyr noe for henne, at sykepleieren gjerne vil hjelpe ham, fordi han er den han er og ikke fordi han er enda en pasient med diagnosen schizofreni. Sympati kan formidles både verbalt og nonverbalt (Travelbee, 2001). Det å oppleve sykepleierens sympati og medfølelse kan i mange situasjoner gjøre at den syke er i bedre stand til å mestre sin sykdom. Opplevelsen av sympati kan i mange tilfeller påvirke den syke både fysisk og psykisk. Likevel er ikke sympati og medfølelse nok til å dekke sykepleiebehovene i følge Travelbee (2001). Den siste fasen er en gjensidig forståelse og kontakt mellom sykepleier og den syke. Denne fasen er et resultat av det som har skjedd i de foregående fasene og den utvikles når sykepleier ønsker å hjelpe pasienten og gjør det. Det er ikke alltid sykepleier kan bidra til å fjerne årsakene til plagene, men hun kan hjelpe den syke til å mestre det som skjer. I følge Travelbee (2001) er gjensidig forståelse og kontakt en del av sykepleierens personlighet, og det er ikke noe sykepleieren har, men noe hun er. I denne siste fasen forutsettes det at sykepleier ønsker å hjelpe og har de kunnskaper og ferdigheter som skal til for å tilfredsstille pasientens behov. Det er i denne fasen et menneske-til-menneske-forhold etableres (Travelbee, 2001) Travelbees syn på kommunikasjon Kommunikasjon er i følge Travelbee (2001), noe som foregår hele tiden i et hvert møte mellom pasient og sykepleier, verbalt eller non-verbalt. Hun viser til at pasienten kommuniserer gjennom sitt utseende, holdninger, atferd og gester og sykepleieren gjør det samme overfor pasienten. Kommunikasjon gir sykepleier en anledning til å bli kjent med pasienten som menneske slik at hun kan ivareta hans behov (ibid). 9

12 Travelbee (2001) hevder at kommunikasjon er en prosess som kan gjøre sykepleieren i stand til å etablere et menneske-til-menneske-forhold og dermed oppfylle sykepleiens mål og hensikt, nemlig å hjelpe enkeltindivider og familier med å forebygge og mestre erfaringer med sykdom og lidelse, og om nødvendig hjelpe dem til å finne mening i disse erfaringene (Travelbee, 2001, s.135). I følge Travelbee (2001) er kommunikasjon det virkemiddelet som brukes for å oppnå forandringer i sykepleiesituasjoner, det vil si at sykepleier snakker og handler på en bevisst måte som kan føre til forandring. Kommunikasjonsferdigheter er aldri ferdig innlært, men noe man lærer mer av hele livet. Det er i følge Travelbee (2001) likevel en forutsetning at sykepleier har evnen til å sette et annet individ i fokus. Ved at hun har evne til å sette den andre i fokus kan her bety at sykepleier er like mye tilstede psykisk som fysisk og lytter til det pasienten formidler. I tillegg betyr det at sykepleier klarer å fange opp alle nyansene i det som kommuniseres (ibid). Kommunikasjon er som tidligere nevnt i følge Travelbee (2001) også non-verbal, noe som kan vises gjennom sykepleiers væremåte, berøring eller bare gjennom tilstedeværelse og stillhet. Videre vises det gjennom pasienten som mottaker hvordan han responderer på sykepleiers overføring av budskap uten ord. Det er som regel gjennom den non-verbale kommunikasjonen at sykepleier får vist omsorg for pasienten gjennom blikk, berøring eller måten hun utfører sine tjenester på (ibid). 3.2 Schizofreni Selve ordet schizofreni er gresk og betyr opprinnelig et sinn som har gått i oppløsning, som har blitt fragmentert eller sprukket, lik en vase som faller i gulvet (Rund, 2006). Sykdommen debuterer vanligvis tidlig i livet, den har ofte et kronisk forløp og kan gi både nedsatt funksjonsevne og livskvalitet. Typiske schizofrenisymptomer er de positive symptomene som; hallusinasjoner, vrangforestillinger, kaotisk atferd og tankeforstyrrelser. Andre symptomer, kalt de negative symptomene omfatter; følelsesmessig avflating, viljeshemming, lite initiativ og engasjement, kontaktsvakhet og gledesløshet (Jordahl og Repål, 2009). For å kunne stille diagnosen schizofreni, skal de psykotiske symptomene ha vært tilstede hos pasienten i minst en måned. Pasienter kan som regel ha mindre alvorlige symptomer på 10

13 lidelsen både før og etter psykotiske perioder. Likevel kan ikke diagnosen stilles på bakgrunn av kun disse (Aarre, Bugge og Juklestad, 2009). Når en pasient med schizofreni blir innlagt har han i den første sykehusfasen først og fremst behov for skjerming, ro, struktur og grensesetting (Dahl, Eitinger, Malt og Retterstøl, 2000). Pasienten er i en sårbar situasjon, og det er viktig at hans følelser og tanker blir tatt på alvor. En av funksjonene til sykepleier er i denne sammenheng å skape trygghet og kontakt, slik at pasienten kan oppleve tillit. Det er viktig at alle handlinger er preget av respekt for den enkelte pasients integritet og egenverdi (ibid). Forløpet på schizofreni er varierende fra pasient til pasient. Noen har et psykotisk gjennombrudd for så å komme seg helt, mens andre får permanent funksjonssvikt. Flesteparten har likevel tilbakefall preget av psykotiske episoder (Jordahl og Repål, 2009). Ofte er det slik at de første symptomene på schizofreni kommer i en fase av livet hvor pasienten skal utvikle sosiale ferdigheter, noe som er grunnleggende for å mestre sosiale situasjoner senere i livet (ibid). Pasienter med schizofreni mangler ofte slike grunnleggende ferdigheter. En viktig del av behandlingen er derfor tiltak rettet mot økt mestring av sosiale situasjoner (ibid). Dette blant annet fordi det også forventes at pasienten i størst mulig grad skal leve sitt liv utenfor institusjonen. Mange pasienter med langvarige psykotiske lidelser kan ha problemer med å dra nytte av denne tilnærmingen, og det kan derfor være en utfordring for sykepleier å hjelpe pasientene til å se hensikten med denne behandlingen. Det er viktig å gjøre dette gjennom avgrensede og målrettede tiltak slik at pasientene selv kan se nytten ved økt mestring (ibid). Pasienter kan ha ulik behov for ferdighetstrening, som for eksempel å føre en samtale over lengre tid eller det å ta kontakt med andre. Andre mer grunnleggende elementer pasientene kan få trent og gjort oppmerksomme på kan være kroppsspråk, stemmeleie og ytre elementer som hygiene og påkledning (ibid). 3.3 Sykepleie til en pasient med schizofreni knyttet opp mot mestring For at en pasient med schizofreni skal kunne oppleve mestring, er det i tillegg til sosial ferdighetstrening, også andre tiltak sykepleier kan utføre sammen med pasienten. I følge forskningsartikkelen til Bjørnstadjordet (2009), viser det seg at fysisk aktivitet kan være med på å bedre de positive og negative symptomene. Artikkelen tar for seg 10 studier med 11

14 186 pasienter. I en av studiene oppga flere pasienter at de hørte mindre stemmer på dager de hadde trent. En kvinnelig deltaker beskrev treningen som en mestringsstrategi i forhold til stemmene. I tillegg opplevde pasientene økt energinivå, bedret selvbilde og initiativ til å legge fremtidsplaner i eget liv. Resultater viste også bedring av deltakernes sosiale evner i form av at de ble mer imøtekommende og mindre isolerte (ibid). Dahl, Eitinger, Malt og Retterstøl (2000), forfattere av lærebok i psykiatri støtter også opp om den teorien at det gjelder å få pasienten i meningsfull aktivitet så snart som mulig. De mener at ergoterapi kan være et verdifullt hjelpemiddel til å trekke pasienten ut av isolasjonen, negativismen og tilbaketrekningen. Den fysiske aktiviteten kan være med på å fremme mestring hos en pasient med schizofreni, og dette viser hvor viktig det tverrfaglige samarbeidet er innen psykiatri (Bjørnstadjordet, 2009). Vanligvis er det fysioterapeuter og ergoterapeuter som er ansvarlige for disse områdene, men sykepleier har også en betydningsfull oppgave i å formidle viktigheten av fysisk aktivitet. Forskningsartikkelen Profesjonell kompetanse tar opp viktigheten av å arbeide tverrfaglig på tross av ulik yrkesbakgrunn. Høyskoleutdannede yrkesgrupper har nå kommet inn på områder hvor sykepleiere tidligere stort sett var alene (Karlsen, 2009). Målet er at de forskjellige yrkesgruppenes fagspesifikke kompetanse skal kunne supplere og utfylle hverandre gjennom et tverrfaglig arbeid, noe opptrappingsplanen for psykisk helse mener er avgjørende for å gi den helhetlige omsorgen som kreves (ibid). I et fokusgruppeintervju som ble foretatt blant 29 psykiatriske sykepleiere, ble flere temaer om hva som er psykiatriske sykepleieres spesifikke kompetanse i forhold til de andre yrkesgruppene beskrevet. Noen av informantene fra disse fokusgruppeintervjuene opplevde at de når noen mennesker bedre fordi de går inn og hjelper, for eksempel med et fotbad eller en hårvask. De mente at utførselen av praktiske sykepleietiltak kan være en inngangssport for kontaktetablering (ibid). Det har vist seg nyttig for noen pasienter å få bort oppmerksomheten fra de psykotiske opplevelsene ved å forsøke ulike distraksjonsteknikker (Jordahl og Repål, 2009). Dette kan være aktive teknikker som å løse kryssord eller memorere ting i omgivelsene. Det kan også være passive øvelser som for eksempel å sette på musikk eller se tv. Ved hjelp av aktivitetsplanlegging er det mulig å planlegge dagen slik at pasienten unngår situasjoner som aktiverer psykotiske symptomer. Det viktigste er at sykepleier tar seg tid til å finne ut hva som fungerer best for den enkelte pasient (ibid). 12

15 3.4 Prinsippene for egostyrkende sykepleie I boken Fra Kaos mot samling, mestring og helhet beskriver Liv Strand (1990) begrepet ego-styrkende sykepleie. Hummelvoll (2012) er også opptatt av dette begrepet, og jeg har supplert med hans teori for å styrke teorien, og fordi den er av nyere dato. Egostyrkende sykepleie er beskrevet som en tilnærming som har som mål å styrke personens egofunksjoner gjennom passe støtte og passe utfordring. Man kan blant annet bistå pasienten til klarere selvoppfatning og opplevelse av personlig integritet gjennom å styrke denne ego-funksjonen. I tillegg kan styrket ego-funksjon gi en forbedret relasjon til andre og en mestring av hverdagens oppgaver slik at han kan orientere seg i verden (Hummelvoll, 2012). Det er vesentlig å trekke inn det moderlige og faderlige prinsipp som kan sees som en overbygning over alle prinsippene for egostyrkende sykepleie, og som er nødvendig for vekst og utvikling (Strand, 1990). Det moderlige prinsipp symboliserer en beskyttende funksjon hvor kontinuitet, trofasthet og kravløshet er sentralt, mens det faderlige prinsipp innebærer et tilbud om aktivitet og et krav om å utvikle seg og lære seg ting. Både det moderlige og faderlige prinsipp er viktig å finne og utvikle for å bli en helhet (ibid). Samtidig er denne utviklingen viktig for å kunne bruke de egostyrkende prinsippene på en måte som kan være til hjelp for pasienten (ibid). Det er ofte slik at prinsippene innebærer elementer fra både det moderlige og det faderlige slik at de skaper et meningsfullt mønster (ibid). Strand (1990) har satt opp 12 prinsipper for egostyrkende sykepleie. Nedenfor har jeg likevel tatt for meg prinsippene ett og ett slik at leseren skal få et helhetlig bilde av hvordan det hele henger sammen. Jeg har valgt å ta for meg prinsippene kontinuitet og regelmessighet, nærhet og avstand og fysisk omsorg. Dette er av hensyn til pasienten jeg ser for meg i denne oppgaven og for å styrke teorien jeg allerede har beskrevet. Jeg mener også at dette samsvarer med min problemstilling Hvordan kan sykepleier bidra til at en pasient med schizofreni opplever mestring i dagliglivet Kontinuitet og regelmessighet I følge Strand (1990), er det en forutsetning at det er kontinuitet og regelmessighet for at forholdet mellom pasient og sykepleier skal kunne etableres og utvikles. Det kan ofte by på store utfordringer i forhold til pasienter med schizofreni, da disse pasientene i mange 13

16 tilfeller har vokst opp med mangel på kontinuitet. Ofte møter de omverdenen med stor mistillit og lukker seg inne i sin egen verden i selvforsvar. Derfor er det viktig å møte en pasient som lider av schizofreni ved å tilby kontakt og regelmessighet, bevise gjennom handling at man gjør som man lover, være tålmodig og ikke-krevende og møte opp og vise at man er tilgjengelig, noe som også er basisen for det moderlige prinsipp. Selv om det kan ta lang tid før sykepleieren får noen tilbakemelding på at hun og pasienten har oppnådd kontakt, er det viktig at hun viser at hun er tilgjengelig, trofast og til å stole på (ibid). For at pasienten skal oppleve kontinuitet er det individuelle forskjeller, men for mange som er i psykotisk krise kan det være nødvendig at de har noen rundt seg hele tiden, at hjelperne er få og at de kommer daglig (ibid) Nærhet og avstand Empati er et viktig nøkkelord her, for empatibegrepet krever nærhet og avstand. Det betyr ikke at sykepleier identifiserer seg med pasienten, for da kan hun bli for nær pasienten. Samtidig er det viktig å passe på at det ikke blir for stor avstand slik at man ikke får muligheten til å bli berørt av den andre (Strand, 1990). Strand (1990) hevder at terapeutisk distanse til enhver tid kan være det tilpassede balansepunkt mellom nærhet og avstand. For å finne det rett balansepunktet, er det vesentlig at sykepleier regulerer samværet med pasienten i forhold til tid, rom, klima og samværets innhold (Strand, 1990). I følge Hummelvoll (2012), er den profesjonelle holdningen i møte med mennesker som opplever psykose preget av intuitiv forståelse av forholdet mellom nærhet og avstand. For å vite hvor mye pasienten trenger av støtte og utfordringer, kreves det følsomhet fra sykepleierens side. Det er vesentlig at hun lytter og viser at hun er til å stole på. I tillegg er en tillitsfull tro på at pasienten mestrer sitt liv på sin måte antageligvis av avgjørende betydning for å kunne hjelpe (Hummelvoll, 2012). Hummelvoll (2012) vektlegger også betydningen av sykepleierens evne til å reflektere over egen og andres holdninger jevnlig. 14

17 3.4.3 Fysisk omsorg Hos pasienter med psykose er evnen til å ivareta de grunnleggende behov ofte svekket. De vil ofte snu døgnet, spise lite og usunt, drikke mye kaffe, røyke mye, slutte å stelle klær og kropp og kle seg lite hensiktsmessig. Da er det viktig at sykepleier trer inn og tilbyr hjelp, slik at de fysiske behovene blir ivaretatt. Pasienter i psykose vil ofte trenge noen som kan ta over styringen og kontrollen, og sykepleier vil ofte gå inn og kompensere helt eller delvis for pasientens sviktende egenomsorg. Samtidig er det viktig at sykepleieren foretar en grundig vurdering av hvilke oppgaver pasienten mestrer og på hvilken måte han trenger hjelp. På den måten kan man unngå en regresjon som gjør at veien tilbake blir enda lengre og vanskeligere. Likevel bør ikke redselen for regresjon hindre sykepleier til og tre kompenserende inn i situasjoner der det er nødvendig, for pasienter i psykose trenger ofte at noen tar over kontrollen (Strand, 1990). Strand (1990) hevder at en måte for sykepleier å komme i kontakt med en pasient i psykose er å tilby et fotbad. Sykepleieren kompenserer delvis når hun forsøker å bidra til å ivareta pasientens fysiske behov. Dette ved å legge forholdene til rett for at pasienten selv skal kunne ivareta sine grunnleggende behov, mens hun bare tidvis følger med på at pasienten mestrer oppgaven. Da ligger ansvaret hos sykepleieren. Et støttende system vil kunne være tilstrekkelig for pasienter som er mer samlet. Det innebærer oppmuntring, veiledning og undervisning, og da ligger ansvaret for å ivareta de fysiske behovene hos pasienten (Strand, 1990). Hummelvoll (2012) fokuserer i tillegg på fysisk aktivitet som en måte å ivareta fysisk omsorg på. Pasienter med schizofreni har en dramatisk økt sykelighet når det gjelder hjerte- og karlidelser og en forkortet forventet levealder (Hummelvoll, 2012). Fysisk aktivitet kan bidra til at pasienten opplever mestring, bedre kondisjon og en distraksjon fra ubehagelige symptomer (ibid). 3.5 Etiske prinsipper og lovverket I psykisk helsearbeid er det naturlig å trekke frem autonomiprinsippet. Ethvert menneske har rett til selvbestemmelse, men det er ikke alltid de er i stand til å utøve denne evnen eller har krefter til å utøve denne retten på grunn av intellektuelle, psykiske eller fysiske hindre (Hummelvoll, 2012). Autonomi innebærer samtidig at pasienten har blitt informert om sin egen helsetilstand slik at han kan ta beslutninger på grunnlag av dette. Pasienter 15

18 som ikke er i stand til å føre egen sak, skal likevel få sin integritet og verdighet respektert. De som ikke kan forsvare sin verdighet gjennom å utøve sin selvbestemmelse trenger hjelp til å få den sikret gjennom andre, for eksempel pårørende eller sykepleier (ibid). Velgjørenhetsprinsippet kommer inn når sykepleier handler på en slik måte at det er til nytte for pasienten (ibid). Det betyr at alle mennesker har en forpliktelse til å gjøre godt mot andre, slik at det gir mening for den det gjelder. I tillegg innebærer det å forebygge skade og eliminere lidelse (ibid). I følge ICNs etiske regler punkt 2.3 skal sykepleier ivareta den enkelte pasients behov for helhetlig omsorg (Norsk sykepleierforbund 2011). Helhetlig omsorg kan beskrives på flere måter. I følge forskningsartikkelen Profesjonell kompetanse gir som tidligere nevnt opptrappingsplanen for psykisk helse føringer om at sykepleiere skal arbeide tverrfaglig for å kunne gi den helhetlige omsorgen som kreves (Karlsen, 2009). Det innebærer at det er forskjellige yrkesgrupper med ulik kompetanse som ivaretar pasienten. På den måten kan yrkesgruppene supplere og utfylle hverandre (ibid). Sykepleiere er også forpliktet til å gi pasienten informasjon vedrørende helsetilstand og innhold i pleien, jfr. Helsepersonelloven 10 (Helsepersonelloven, 1999). Det vil si at sykepleieren har en plikt til å forsøke å sikre seg at pasienten har forstått informasjonen og betydningen av opplysningene. For mange pasienter med schizofreni, kan det være vanskelig å erkjenne at de har denne lidelsen (Hummelvoll, 2012). Det kan derfor være en utfordring for sykepleier å sørge for at pasienten har forstått innholdet av Helsepersonellovens 10 (Helsepersonelloven, 1999). Pasienter har også i følge Pasientrettighetslovens 3-2 rett til å nekte å ta i mot informasjon (Pasientrettighetsloven, 1999). Viser det seg at pasienten ikke ønsker å bli informert eller gjennomføre en behandlingsform, kan han nekte, jfr. pasientens rett til autonomi som tidligere er beskrevet. Sykepleiere har taushetsplikt etter Helsepersonelloven om informasjon vedrørende en pasient og hans helsetilstand. Dette gjelder også overfor pårørende, men det finnes unntak når pasienten av åpenbare grunner ikke kan ivareta sine interesser på en betryggende måte. Da kan Pasientrettighetslovens 3-3 om informasjon til pårørende bli aktuell (Pasientrettighetsloven, 1999). Når det gjelder psykisk helse, så vedtok Stortinget den 2.juli 1999 lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern som begynte å gjelde fra 1.januar 2001 (Aarre et 16

19 al.,2009). Psykisk helsevernloven angir vilkårene for hvem som kan eller ikke kan samtykke til psykisk helsevern. I tillegg inneholder den bestemmelser om hvem som skal regnes som pasientens nærmeste, hva helsehjelpen kan omfatte, regler for bruk av tvang og for klagebehandling (ibid). Formålet med denne loven er å sikre at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte og i samsvar med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Videre er det å sikre at de tiltakene som er beskrevet i loven, tar utgangspunkt i pasientens behov og respekten for menneskeverdet (Lovdata, uå). Regjeringen la frem forslag til en opptrappingsplan i perioden med konkrete tiltak for å styrke psykisk helsevern (St.prp.nr.63 ( )). Det overordnede målet for opptrappingsplanen var økt livskvalitet og en deltakelse i samfunnslivet gjennom uavhengighet, selvstendighet og evne til å mestre eget liv. Det var også, i tillegg til mestringsperspektivet, lagt stor vekt på å redusere stigmatisering og styrke helsefremmende og forebyggende arbeid. En forutsetning for å få til dette samt å bedre tilbudet til personer med psykiske lidelser, har vært å øke antall og andel personer med faglig kompetanse. Et tverrfaglig samarbeid mellom de ulike yrkesgruppene (leger, psykologer, sykepleiere, radiografer, ergoterapeuter, fysioterapeuter, barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere) kan være med på å gi mer faglig bredde i tilbudet i tillegg til at tjenesten styrkes (ibid). 3.6 Sykepleiers veiledende funksjon For at sykepleier skal kunne veilede en pasient, forutsettes det at hun har tro på pasientens vilje til å lære. Veiledning foregår ved samtale, og det er avhengig av nær og direkte kontakt mellom pasient og sykepleier (Granum, 2007). Veilederrollen er preget av at pasienten står i fokus og dette kan sykepleier vise ved å stille fornuftige spørsmål til pasienten. Fornuftig betyr i denne sammenheng at spørsmålene stilles i forhold til det helseproblemet det dreier seg om. I tillegg er det hensiktsmessig at spørsmålene ivaretar pasientens situasjon, forutsetninger og erfaringsverden (ibid). Når det gjelder pasienter med schizofreni, kan pasienter med denne diagnosen i følge Strand (1990) lide under en grunnleggende mangel på læring. Mange pasienter med schizofreni kan ha en oppfatning av seg selv som avviker og taper, og dette kan få store konsekvenser for personens handlekraft. For å bidra til at pasienten skal kunne lære, 17

20 innebærer dette å bruke de situasjonene som naturlig byr seg og hvor sykepleier fornemmer at pasienten er tilgjengelig for akkurat dette. Det er viktig å møte pasienten der han er og følge han i prosessen. I følge Strand (1990), er konkretisering nyttig å bruke i oppstartingen av læreprosesser. Konkretisering innebærer viktigheten av at opplæringen skjer på stedet der lærdommen skal benyttes. Årsaken til dette er at pasienter med schizofreni har problemer med å overføre læring fra et sted og en situasjon til lignende situasjoner (Strand, 1990). Pasient og sykepleier er likestilte som personer, men sykepleieren har likevel en innsikt og kunnskap om sykdommen som pasienten ikke har. Det er viktig at sykepleieren har evne til å lytte til det pasienten sier og forsøker å se situasjonen fra pasientens ståsted. Mangler sykepleierforståelsen for pasienten, kan grunnlaget for å stille gode spørsmål være borte og undervisningssituasjonen kan oppleves meningsløs for pasienten (Granum, 2007). Strand (1990) fokuserer på at det vil gi større vekst å ta fatt i det pasienten mestrer fremfor å rette oppmerksomheten mot det han ikke mestrer. Mestring kan på et eller flere områder gi økt selvfølelse og energi (ibid). 18

21 4. DRØFTING I dette kapittelet blir oppgavens problemstilling drøftet i lys av presentert teori og forskning. Hvordan kan sykepleier bidra til at en pasient med schizofreni opplever mestring i dagliglivet 4.1 Travelbee sin teori knyttet opp mot mestringsbegrepet I følge Travelbee (2001) kan sykepleiens mål og hensikt bare oppnås gjennom etableringen av et menneske-til-menneske-forhold. Jeg støtter meg til teorien om å se pasienten som et menneske, fordi det enkelte menneske er unikt og uerstattelig (Kristoffersen, 2005). Pasienter med schizofreni kan som tidligere nevnt, ha en oppfatning av seg selv som sosiale avvikere og tapere i samfunnet (Strand, 1990). Det kan derfor kreve mye innsats fra sykepleiers side å opprette et forhold basert på tillit, noe som er avgjørende i et mennesketil-menneske-forhold. Sykepleiers evne til å bevise at hun er til å stole på kan her være avgjørende (Travelbee, 2001). På den annen side er ikke bare evnen til å verdsette pasienten som menneskelig individ alt som trengs for å gi sykepleie i følge Travelbee (2001). Det er også viktig at sykepleier utnytter sine teoretiske kunnskaper og har evne til å omsette dem i handlinger. Sykepleierens måte å hjelpe pasienten på kan i følge Travelbee (2001) til en viss grad avhenge av hva sykepleieren kan og vet, og hva hun kan og vil gjøre. Travelbee (2001) hevder at de som har lagt vekt på humanistiske aspekter ved sykepleie har blitt kritisert for og ikke ta nok hensyn til pasientens fysiske behov. Sykepleiere har i følge Travelbee (2001) blitt kritisert når de synes å betrakte mennesker som ren psyke, fullstendig adskilt fra menneskekroppen. Likevel er det viktig å huske på at mennesket er en helhet hvor både de fysiske og psykiske behovene henger sammen (Travelbee, 2001). Når det gjelder Travelbees påstand om at sykepleieren kan oppfylle samfunnets behov innenfor menneske-til-menneske-forholdet, så synes den ikke logisk forenlig med resten av hennes teori (Kirkevold, 2001). Årsaken til dette er hvordan Travelbee beskriver sykepleie bestående av to individer, den syke og personen som er sykepleier. Samfunnet består derimot av flere personer som sykepleier må forholde seg til utenfor et konkret, 19

22 mellommenneskelig forhold (ibid). Det er ikke bare pasienten som blir påvirket av sykdommen, men også menneskene rundt i form av pårørende og venner. Pårørende og venner kan på sin side påvirke og se pasienten ut fra sitt perspektiv og således bidra til mestring. I tillegg er det en stor gruppe av mennesker med forskjellig fagkompetanse som arbeider tverrfaglig innenfor psykiatrien. Det ser derfor ikke ut som Travelbee tar høyde for dette i sin teori da hun kun beskriver forholdet mellom pasient og sykepleier. Etter min mening er dette en svakhet ved teorien, da jeg mener at tverrfaglig samarbeid er svært vesentlig i forhold til pasienter med schizofreni. Travelbee (2001) fokuserer derimot på betydningen av kommunikasjon. Hun sier det er gjennom den non-verbale kommunikasjonen at sykepleier får vist omsorg for pasienten. Jeg er på mange måter enig med henne, for kroppsspråk er en viktig del av måten sykepleier opptrer på. Gjennom kroppsspråket signaliserer vi ønsker om nærhet eller avstand, imøtekommenhet eller fiendtlighet. Disse sidene ved kommunikasjon mener også Hummelvoll (2012) det er nødvendig å være klar over for sykepleier. 4.2 Hva sier teori og forskning om schizofreni og mestring Ved schizofreni er det som tidligere nevnt vanskelig for noen pasienter å dra nytte av enkelte behandlingsmetoder. Dette kan skyldes at de har nedsatt kognitiv fungering i form av dårlig korttidshukommelse og redusert evne til å bearbeide informasjon (Jordahl og Repål, 2009). Derfor har sykepleier en viktig oppgave i å få pasienten til å se hensikten med denne typen behandling (ibid). Som tidligere nevnt, har en pasient med schizofreni behov for struktur, faste rammer og forutsigbarhet i motsetning til det indre kaos pasienten ofte kan oppleve (Dahl, et al., 2000). Mange i denne pasientgruppen har vanskeligheter med å sette ord på det de har behov for. Grunnleggende behov som hjelp til å vaske seg kan av og til være nødvendig, og de er ofte i en sårbar fase (ibid). De har også behov for sosial ferdighetstrening for å kunne mestre sosiale situasjoner og distraksjonsteknikker for å få oppmerksomheten bort fra de psykotiske opplevelsene (Jordahl og Repål, 2009). Imidlertid vil noen måter å mestre på være bedre egnet enn andre. Ut fra litteraturen og forskningen kan det forstås som at sosial ferdighetstrening og fysisk aktivitet kan være med å gi mestring til en pasient med schizofreni. Andre former for mestring kan være å forsøke å endre den måten man tenker på i den stressede situasjonen, å forsøke å få det bedre uten å endre situasjonen eller hvordan man tenker på den (ibid). Jeg støtter denne 20

23 teorien i forhold til min oppgave om schizofreni, fordi det finnes pasienter som på egen hånd har funnet frem til måter å mestre vedvarende psykotiske symptomer på. I noen tilfeller kan pasienter med schizofreni bruke musikk for å dempe stemmene de hører. På den måten oppnår de mestring ved å endre måten de tenker på uten nødvendigvis å endre situasjonen (ibid). Når det gjelder behandling av schizofreni, så har forskning vist at det er behov for alternative og supplerende behandlingsmåter for å redusere symptomer og hyppigheten av tilbakefall (Bjørnstadjordet, 2009). Det er et faktum at mange pasienter med schizofreni har en dårlig fysisk helse og kondisjon. Det er derfor viktig at sykepleier oppfordrer til bruk av fysisk aktivitet som en alternativ behandlingsmetode (Dahl, et al., 2000). På den ene siden øker bedre fysikk selvfølelsen og følelsen av å kunne mestre sitt eget liv. På den andre siden er fysisk aktivitet lett tilgjengelig, billig og enkelt i bruk for de fleste. Noen av studiene i undersøkelsen viste signifikante endringer av symptomer som angst, depresjon, hallusinasjon, vrangforestillinger, livskvalitet, sosiale evner og kroppsbilde. Det kom også frem at fysisk aktivitet som mestringsstrategi var mye mer vanlig hos de med schizofreni (62%) enn hos pasienter med depresjon (25%) (Bjørnstadjordet, 2009). Likevel var det andre studier som ikke viste statistisk signifikante endringer etter fysisk aktivitet (ibid). Det kan tyde på en svakhet ved forskningen at en ikke kan trekke entydige og sikre konklusjoner på om fysisk aktivitet har noen effekt eller ikke. En av årsakene kan være at pasienter med schizofreni er en meget heterogen gruppe, med stor variasjon i medisinering og om de er innlagte eller polikliniske pasienter. På tross av dette har forfatteren av artikkelen funnet mange interessante tendenser på at det kan være en sammenheng. Det har også blitt hevdet at egenrapportering fra pasienter med schizofreni og psykoser kan være vanskelig å få til. Derfor er det viktig at sykepleiers observasjoner og vurderinger benyttes (ibid). Hummelvoll (2012), mener også at fysisk aktivitet kan bidra til en opplevelse av mestring hos pasienter med schizofreni. Han mener på den ene siden at fysisk aktivitet er et viktig tilbud siden pasienter med schizofreni som tidligere nevnt har en dramatisk økt dødelighet med hensyn til hjerte- og karlidelser og betydelig forkortet forventet levealder. Pasienten får bedre kondisjon, noe som styrker selvfølelsen og de positive effektene av treningen kan være en distraksjon fra ubehagelige symptomer. På den andre siden mener han også at det er en utfordring å komme i gang med aktiviteter som pasienten kan trives med og som 21

24 oppleves meningsfulle. Da vil det kreve at personalet bidrar med tilrettelegging og motivasjon, og det må diskuteres om pasienten ønsker et individuelt opplegg eller et gruppetilbud (Hummelvoll, 2012). Min erfaring fra praksis tilsier at det kan være vanskelig med gruppetrening når det gjelder pasienter som har diagnosen schizofreni. Jeg opplevde at en av pasientene ble stresset av å trene sammen med andre medpasienter. Pasienten begynte å kaste ball på de andre, og kunne oppleves som aggressiv. Hvis jeg derimot gikk tur med den samme pasienten alene, var han mye roligere og det virket som han hadde glede av turen og at den ga ham en opplevelse av mestring. 4.3 Betydningen av opptrappingsplanen for psykisk helse For å kunne gi den helhetlige omsorgen som kreves innen psykisk helse, har opptrappingsplanen for psykisk helse gitt føringer om et tverrfaglig arbeid. I forskningsartikkelen Profesjonell Kompetanse, viser utsagn fra fokusgruppeintervjuer av 29 psykiatriske sykepleiere hvordan de ser på sin egen kompetanse i forhold til de andre yrkesgruppene. For det første legger de blant annet vekt på at de har kunnskaper om kroppen som gjør at de ser etter andre ting hos pasientene enn de andre yrkesgruppene. For det andre har sykepleierne en handlingsorientert tilnærming som gjør at de lett kommer i relasjon med pasienten. Jeg støtter disse utsagnene, fordi jeg mener sykepleiere generelt har en unik evne til å komme i kontakt med mennesker. Kjernen i sykepleierfaget er ivaretakelse av pasientens grunnleggende behov og det krever handling. For å oppnå relasjon med en psykotisk pasient, kan det være helt naturlig for en sykepleier å tilby et fotbad (Karlsen, 2009). Strand (1990) støtter også opp om dette. Hygiene er et ofte forsømt område og det påvirker selvbildet. Derfor føler mange seg bedre etter at de har tatt en dusj eller et bad (Strand, 1990). Forskningen viser også at ansatte i den psykiske helsetjenesten har en tendens til å ignorere kroppen og den fysiske omsorgen (Karlsen, 2009). Dermed risikerer pasienter med psykiatriske diagnoser at deres somatiske plager ikke blir fulgt godt nok opp, for kroppslige og fysiske plager følger hverandre. Fysisk aktivitet i tillegg til kostholdsveiledning et derfor to nødvendige tiltak for å bidra til å bedre den fysiske og psykiske helsen hos mange pasienter med psykiske lidelser, noe som igjen kan være grunnlag for at de opplever mestring i dagliglivet (ibid). 22

25 På den andre siden støtter jeg også opptrappingsplanens føring om et tverrfaglig samarbeid. Ulik yrkesbakgrunn kan være med på å skape en helhet, noe som er til pasientens fordel, fordi kunnskapen blir jevnt fordelt. En sosionom og en sykepleier kan for eksempel ha ulik tilnærming når det gjelder psykiatriske pasienter og hva de fokuserer på for at pasienten skal oppleve mestring i dagliglivet. Min oppfatning er at sykepleieren ofte har fokus på veiledning og stiller pasienten spørsmål etter helseproblemet, mens det kan virke som sosionomen er mer opptatt av hvordan pasienten klarer seg i samfunnet og stiller spørsmål som har med for eksempel bosituasjonen å gjøre (Granum, 2007). Begge aspektene foregår ved samtale, mens veiledning i følge Granum i tillegg forutsetter en nær og direkte kontakt mellom pasient og sykepleier (ibid). Aarre, Bugge og Juklestad (2009) understreker betydningen av at all behandling skal planlegges og gjennomføres i et nært og forpliktende samarbeid med pasienten som har diagnosen schizofreni. Selv om pasienten er psykotisk kan han være i stand til å medvirke, og det er viktig at pasienten blir tatt med på råd (Aarre, et al., 2009). Dette er i tråd med det etiske prinsippet om selvbestemmelse. I de tilfeller der pasienten er i stand til det skal hans autonomi ivaretas (Hummelvoll, 2012). Imidlertid kan det være situasjoner der pasienten har behov for at andre tiltrer på grunn av hans svekkede tilstand. I de situasjonene kan selvbestemmelsen overlates til en annen person (ibid). Dette vil jeg belyse mer om senere i oppgaven. I følge Karlsen (2009) vil et godt tverrfaglig samarbeid forutsette en tydeliggjøring av de ulike faggruppenes spesielle kompetanse. Hvis ikke de forskjellige yrkesgruppene har et klart forhold til egne muligheter og begrensninger kan konsekvensen bli faglig utrygghet og skepsis til andre yrkesgrupper (Karlsen, 2009). 4.4 På hvilken måte kan egostyrkende sykepleie bidra til mestring Egostyrkende sykepleie kan styrke en persons evne og motivasjon til sterkere egofungering. Psykotiske mennesker kjennetegnes av svikt i ego-funksjonene. Det er derfor utarbeidet noen ego-styrkende prinsipper som kan være med å bidra til at pasienten opplever mestring i dagliglivet (Strand, 1990). Strand (1990) mener at kontinuitet og regelmessighet er rammen som skal til for at sykepleier og pasient skal kunne etablere og utvikle et forhold, noe som kan være 23