Transkript

1 1. Det Tao som kan nevnes, er ikke det egentlige Tao. Det navn som kan nevnes, er ikke det egentlige navn. Som det navnløse er Tao opphavet til himmel og jord. Med navn er det alle tings mor. Kun den hvis sinn er renset for begjær, kan skue Taos underbare dybder. Men den hvis sinn fordunkles av begjær, vil kun få øye på de ytre trekk. Disse to sider ved Tao - det unevnelige og det nevnbare - danner til sammen en enhet. Men under utviklingens gang får de forskjellige navn. Som samlet enhet står Tao som grunnmysteriet, mysterienes mysterium, inngangsporten til all-livets mysterium. 2. Alle mennesker kan oppfatte skjønnheten ved det skjønne; derved har man fått forestillingen om det uskjønne. Alle oppfatter det rette som rett; derav forestillingen om det urette. Det som har vært og det som aldri var, de føder gjensidig forestilling om hverandre. Og likeledes sees ved sammenligning forskjell på vrangt og rett, på langt og kort. Som høyt og lavt kan måles ved kontrasten, slik skjelnes bassen lett fra diskanten, og før og etter gir seg selv for tanken. Derfor oppnår den vise alltid resultater uten å behøve å arbeide. Han meddeler undervisning uten ord. I naturen virker Tao, men tyst og stille; tingene frem-bringes, men det blir ikke gjort krav på eiendomsrett; det arbeides, men der ventes ingen lønn, intet resultat. Vinner du fortjenester, så søk ikke din tilfredsstillelse i dem. Om du ikke søker tilfredsstillelse i de fortjenester du har, da vil du finne at de av tidens tann vil aldri tæres.

2 3. Ved ikke å begunstige de evnerike avholder man folket fra skinnsyk kappestrid; ved ikke å sette stor pris på sjeldne ting, avholder man folket fra tyveri; ved ikke å la det se slikt som vekker begjær, holder man sinnet fritt for uro og forvirring. Tomt gjør han hjertet, men magen han mesker. Bena styrker han, viljen han svekker. Bestandig søker han å holde folket borte fra kunnskap og begjær. Den som har kunnskap, hindrer han i å handle. Ved således å utøve ikke-virksomhet, gjør han sitt styre helt virksomt. 4. Tao synes tomt som et åpent kar. Men når man gjør bruk av det, vil man aldri kunne tømme det. Å, hvor dypt det er! Det er å ligne med alle tings urkilde. Det mildner sitt hvasse innhold, klarner sin mangslungne fylde, demper sin blendende glans og antar selv likhet med støvet. Å, hvor klart og stille det er! Det må være noe evig eksisterende. Jeg vet ikke hvem det er sønn av. Det synes nesten som det har vært før Gud. 5. Himmelen og jorden søker ikke å vinne frem ved godgjørenhet. De behandler all ting slik som man behandler hunder, laget av halm. Den vise søker heller ikke å vinne frem ved godgjørenhet. Han behandler folket som hunder, laget av halm. Er ikke rommet mellom himmel og jord å ligne med en sekkepipe? Tom den er, men kan ei tømmes, full av kraft om kun den røres. Tom du blir av megen tale. Best er indre verd å verne. 6. Dalens ånd dør aldri, denne dunkle kvinne-urkraft. Men i moderporten ser vi jord og himmels felles utspring. Og dens kraft blir alltid ubrutt, ingen møye der kan merkes. 7. Himmel og jord består evig. De er evige fordi de verken har frembrakt seg selv eller er til for sin egen skyld. Nettopp derfor kan de bestå evig. Slik er det også med den vise. Han setter sin egen person i annen rekke, derfor finner man ham alltid på fremste plass. Han prisgir seg selv, derfor blir han bevart. Er det ikke nettopp fordi han er fri for selviske mål at han kan virkeliggjøre sine dypeste lengsler?

3 8. Virkelig storhet har meget til felles med vannet. Vannet har nemlig den utmerkede egenskap at det er til gagn for alt og alle, men likevel søker å innta den laveste plass uten å gjøre krav på ære. Derfor kan det nesten tjene som et bilde på Tao. Ved valg av bopel bør man gi akt på beliggenheten; når det gjelder hjertet, på dets dyp; når det gjelder gavmildhet, at den skyldes kjærlighet; når det gjelder ordene, at de er båret av troverdighet; når det gjelder styret, at det fremmer god orden; når det gjelder handlinger, at de er preget av dyktighet; når det gjelder nye tiltak, at tidspunktet er beleilig. Hvis man dertil ikke strides om forrangen, er man uten brist. 9. Det er bedre å savne alt enn å gripe etter mer enn man kan holde. Hvis man ofte berører en skarp spiss, kan den ikke lenge vedbli å være hvass. Når et hus blir fylt med gull og edle stener, er det ikke lenger trygt. Når rikdom og ære leder til overmot, medfører de sin egen ulykke. Når ens verk er fullbyrdet, er det livets lov å trekke seg tilbake. 10. Åndens og sjelens vesen kan bringes i så nær harmoni at de blir som en uatskillelig enhet. Tar man sine livsånder inn under streng tukt og gjør dem til villige tjenere, kan man bli fri for begjær som et nyfødt barn. Den som har renset sitt sinn for sanselig lyst, han når frem til hellighet. Å elske folket og styre riket, kan det skje uten innsikt? Om himmelportene ovenover er åpne eller lukket, kan man likevel sitte lunt og stille som hunnfuglen i sitt rede. Klart og fullt kan man gjennomforske alle ting uten å ty til overdrevne metoder: skapende og bevarende uten å gjøre krav på noe for seg selv, arbeidende uten å speide etter ytre resultater, dominerende uten å påberope seg sin makt. Se dette er i sannhet visdommens forrett. 11. Hjulets tredve eiker samles i et nav, men det er hullet i navet som gjør at vognen kan kjøre. Leire formes til kar, men deres nytte bestemmes av hulheten. Dører og vinduer settes opp for å gjøre et hus beboelig, men det er tomrommet i dem som er det viktigste. Således kan man si at tingenes materielle substans er en fordel, men det som bestemmer deres brukbarhet er det ikke-eksisterende.

4 12. Farger fem kan synet røve, toner fem kan øret døve, smakens fem kan ganen sløve. Jakt og fart kan sinnet vildre, sjelden skatt kan synet hildre så vi villsom vei vil prøve. Derfor søker den vise å oppfylle magens krav, men ikke øyets, for det er umettelig. Derfor skyver han det siste til side for å kunne beherske det første. 13. Gunst og ugunst bør mottas med like stor frykt; ære og elendighet bør begge betraktes som en personlig sak. Hva menes det med å tale slik om gunst og ugunst? Den som er gjenstand for gunst, kommer i en avhengig stilling. Å motta gunst medfører angst for å miste den. Å miste den fører til angst for å synke ned i enda større elendighet. Av den grunn er det vi må si at gunst og ugunst begge bør betraktes med frykt. Og hva menes det med å si at ære og elendighet begge må betraktes som en personlig sak? Det som utsetter meg for stor elendighet, er at jeg har et legeme som jeg kaller meg selv. Hvis jeg ikke hadde dette legeme, hvilken elendighet kunne da ramme meg? Derfor bør den som skal styre riket, holde det slik i ære som han holder sin egen person i ære. Den som vil styre det med den samme kjærlighet som han har til seg selv, han kan betros riket. 14. Vi ser på det og kan ikke øyne det og kaller det derfor det usynlige. Vi lytter til det og kan ikke høre det og kaller det derfor det uhørlige. Vi prøver å gripe det, men kan ikke få tak i det og kaller det derfor det urørlige. Disse tre egenskaper kan ikke utforskes enkeltvis, derfor slår vi dem sammen og når frem til enheten. Dets øvre del er ikke klar og dets nedre del er ikke dunkel. Det er uopphørlig i virksomhet, men kan likevel ikke forklares, og så glir det tilbake i seg selv og blir til intet. Vi kaller det tilsynekomsten av det usynlige, bildet av det formløse, det flytende og ubestemmelige. Vi møter det og kan ikke se dets forside; vi følger etter det og kan ikke se dets rygg. Når vi er i stand til å gripe fortidens Tao og bruker det til å lede utviklingen i dag, og når vi kjenner det slik som det var fra gammelt av allerede i begynnelsen, da kan vi si at vi har funnet nøkkelen til Tao.

5 15. Oldtidens fremragende lærere maktet å trenge inn i Taos dype, vidunderlige hemmelighet, men deres tanker var så skarpsindige at de unndrar seg vår erkjennelse. Fordi de således ligger over vår fatteevne, vil jeg prøve å gi en skildring av de gamle vismenns ytre fremtreden. De virket varsomme i likhet med menn som må vade over en elv om vinteren, ubesluttsomme i likhet med dem som lever i stadig frykt for sine naboer, høytidelige som en gjest i vertens nærvær, selvutslettende som smeltende is, fordringsløse som ennå uformede trestykker, tomme som en dal og uklare som mudret vann. Hvem kan gjøre det mudrete vann klart? La det være i ro, og litt etter litt vil det bli klart. Hvem kan bringe noe til hvile? La bevegelsen fortsette, så vil hviletilstanden inntre av seg selv. De som bevarer dette «Tao-sinn», vil ikke være oppfylt av seg selv. Det er ved ikke å være oppfylt av seg selv at de er i stand til å se ut som om de er medtatt og utlevde og ikke nye og fullkomne. 16. Når man blir helt uttømt for sitt eget og sinnet kommer til ro, vil man kunne betrakte all-naturen i dens utvikling og i dens trang til å vende tilbake til sitt opphav. Man ser hvordan alt streber etter å nå frem til sin bestemmelse. Se bare på plantene. Når de har blomstret og satt frukt, ser vi hvordan de vender tilbake til sin rot. Denne tilbakevending er som å gå tilbake til stillheten. Denne stillheten er å vende tilbake til sin bestemmelse. Å vende tilbake til sin bestemmelse er livets uforanderlige lov. Den som gir akt på denne loven, er i sannhet vis. Hvis man ikke gir akt på den, leder det til ulykke og forderv. Gjennom kjennskapet til denne loven blir mennesket vidsynt og vidhjertet. Den vidsynte og vidhjertede kommer inn i det store fellesskap. Den som opplever det store fellesskap, får et kongelig sinn. Det kongelige sinn slekter på det himmelske. Det himmelske sinn legger livet helt inn under Tao. Den som lever i Tao, skal forbli. Om enn legemet går til grunne, vil han selv ikke ta skade. 17. I den fjerneste fortid visste ikke folket at dets herskere var til. I den neste tidsalder elsket det dem og priste dem. Deretter kom en tid da det fryktet dem, siden foraktet det dem. Slik gikk det til at da herskerne sviktet troen på Tao, mistet folket troen på dem. Hvor tilsynelatende viljesvake var ikke disse tidligste herskere! Viser ikke selve deres taushet hvilken vekt de la på sitt ord! Deres arbeid var utført og deres handlinger brakte hell, mens hele folket sa: Vi er som vi er av egen kraft!

6 18. Da det store Tao gikk tapt, kom menneskevennlighet og rettvishet i høysetet. Da fikk man sans for skarpsindighet og kløkt, og stor falskhet fulgte. Da de seks familieforhold ikke lenger var gjennomtrengt av harmoni, ble det spillerom for lydige sønner. Da statene og ættene falt fra hverandre i uorden, dukket det opp lojale embetsmenn. 19. Om vi kunne gi avkall på vår skinnhellighet og kaste vår kløkt over bord, ville det bli hundre ganger bedre for folket. Om vi kunne gi avkall på vår godgjørenhet og slå vrak på vår rettvishet, ville menneskene igjen bli gode og pliktoppfyllende. Om vi kunne legge bort vår kunstige smidighet og alle våre reformplaner, ville det snart ikke være flere tyver og røvere. Disse tre grunnsetninger viser: De gamle dyrket ei den ytre form, la ingen hovedvekt på navn og norm. Men renhet, enkelhet i sed og skikk fordrev begjæret fra den vei de gikk. 20. Fraskriv deg all din kløkt, og du vil bli fri for bekymringer. Det skiller lite mellom ja og jo, skjønt ett er ærlig, ett vil smigre gjerne. Men se begrepene ri deres kjerne: en avgrunn rommes mellom ond og god. Det som alle mennesker frykter, er virkelig fryktelig. Hvor dyp og endeløs er ikke forvirringen! Alle er så stolte og opprømte som om de skulle gå til en stor offerfest. Alle søker de om våren til utsiktstårnene, bare jeg går der nølende uten å få noe tegn til hyllest. Jeg er som et spedbarn som ennå ikke har lært å le. Urolig flakker jeg omkring som om jeg ikke hadde noe hjem å gå til. Alle mennesker har nok, ja overflod, bare jeg er blitt glemt. Mitt hjerte er som dårens, mørkt og forvirret. Tillitsfulle, glade er de andre, jeg alene går med dystre gåter. Andres kløkt trer frem på mange måter, jeg alene må i mørket vandre. Urolig som havet driver jeg omkring, alltid i bølgegang, aldri i hvile. Alle mennesker har sine mål og sin virkekrets, jeg alene er annerledes enn menneskene. Og likevel er det verdt å bringe dette offer, for jeg nærer meg ved Tao, all-livets mor.

7 21. Egen tomhet, krever Tao, vi verne om på veien. Tao i sitt eget vesen kan ei fattes, ei fornemmes, ikke gripes, ei bestemmes, men i alle ting det gjemmes. Kan ei formes til et bilde men er altets kraft og kilde, kall ei skues av vårt øye men har sannhet ra det høye. Alt av sannhet vil du finne i dets vesens dype grunn. Slik det var i slektens minne, slik det er i denne stund. Aldri vil dets navn forsvinne. Hvordan vet jeg at det er slik med alt det vakre i verden? Nettopp gjennom dette Tao. 22. Egne feil å se er saken hvis fullkommenhet du søker. Ei din egen rett å hylle hjelper deg din rett å vinne. Egen tomhet å besinne gir deg ekte sannhets fylde. Den som selv seg utslitt kjenner, skal av friskhet gjennomstrømmes. Den som står med tomme hender, får en skatt som aldri tømmes. Den i hvem begjæret brenner, vil til evig uro dømmes. Derfor holder den vise fast ved det ene, ved ydmykheten, og blir derved et forbilde for hele verden. Han stikker seg ikke frem, og derfor blir han lagt merke til. Han pukker ikke på sin rett, derfor vinner han anerkjennelse. Han skryter ikke av seg selv, derfor blir han påskjønnet for sine fortjenester. Han lider ikke av forfengelighet, derfor blir han forfremmet. Han innlater seg ikke på skinnsyk kappestrid, og derfor er ingen i verden i stand til å kappes med ham. De gamles ordtak: Egne feil å se er saken hvis fullkommenhet du søker, er derfor i sannhet intet tomt ord. All virkelig fullkommenhet avhenger av at vi vender tilbake til det ene, til ydmykheten.

8 23. Fåmælthet utmerker den som følger sin naturs vesen. Et voldsomt vindkast varer ikke hele morgenen. Et plutselig regnskyll varer ikke hele dagen. Og hvem er opphavet til disse ting? Det er himmelen og jorden. Når ikke engang himmel og jord kan la sine virkninger vedvare, hvor meget mindre kan da mennesket gjøre det? Når derfor noen gjør Tao til sin livslov, vil de andre som følger den, samstemme med ham i det. Og de som gjør livslovens frukter til sin hovedsak, vil også samstemme med ham i det. Endog de som mislykkes i begge disse ting, vil samstemme med ham når det gjelder deres egen svikt. Herav følger at de som han samstemmer med når det gjelder Tao, de får den lykke å nå det. De som han samstemmer med når det gjelder Taos frukter, de får også den lykke å nå det. Og de som han samstemmer med når det gjelder deres svikt, de vil også måtte erkjenne at dommen over dem er rettferdig. Men hvis troen svikter hos ham selv, da svikter også de andres tillit til ham. 24. Den som hever seg høyt på tå, står ikke støtt. Den som går med stive ben, går ikke lett. Den som gjerne vil vise seg, blir ikke bemerket. Den som hevder sine egne synsmåter, blir ikke anerkjent. Den som skryter av seg selv, blir ikke påskjønnet. Den som er innbilsk, oppnår ingen forfremmelse. Slike egenskaper er fra Taos synspunkt å ligne med gamle matrester eller med byller, som jo alle avskyr. Derfor vil de som følger Taos vei, ikke godta og tillate dem. 25. Det finnes et vesen, ubegripelig og fullkomment. Det var før himmel og jord ble til, formløst og stille. Ensomt og uforanderlig strakte det seg ut overalt, uten å være i fare for å bli uttømt. Det kan betraktes som verdens mor. Jeg kjenner ikke dets navn, men jeg taler om det som Tao, og kaller det med et ufullkomment ord Det store. Stor i denne betydning vil si at det går fremover like til uendeligheten. Det å gå fremover i det uendelige, vil si at det når frem til det fjerneste fjerne. Det å nå frem til det fjerneste fjerne, vil videre si at det også når helt tilbake til sitt utgangspunkt. Tao er stor. Himmelen er stor. Jorden er stor. Den øverste jordiske hersker er også stor. Det er fire slags storhet i tilværet, og en av dem er den øverste jordiske hersker. Mennesket stammer fra jorden. Jorden stammer fra himmelen. Himmelen stammer fra Tao. Tao stammer fra seg selv. 26. Tyngde er roten til letthet, ro er bevegelsens herre. Derfor vil en vis fyrste som vandrer hele dagen, ikke gå langt fra sine lastevogner. Selv om det åpner seg skjønne utsikter, stiller han seg likegyldig til dem og blir rolig på sin rette plass. Hvordan skulle føreren for en hærskare av stridsvogner kunne opptre lettsindig overfor hele kongeriket? Hvis han opptrer lettsindig, har han mistet sin rot. Hvis han forhaster seg, mister han tronen.

9 27. Den erfarne reisende etterlater ikke noen spor etter sine hjul eller fottrinn. Den dyktige taler sier ikke noe som kan klandres eller kritiseres. Den fremragende regnemester benytter seg ikke av kuleramme. Den som kan kunsten å stenge, bruker ikke bolt eller slå, for det er umulig å åpne det han har lukket. Den som kan kunsten å binde, bruker verken tau eller knuter, for det er umulig å løse det han har bundet. På samme måte ivrer den vise alltid for å berge menn, og derfor vraker han ikke noen. Han ivrer alltid for å berge ting, og derfor vraker han aldri noe. Dette kalles å blende sitt lys. Derfor er den dyktige en mester for den som savner dyktighet, og den som mangler dyktigheten, tilhører ham som har den. Ikke å ære sin mester og ikke å elske sin eiendom ville lede til forvirring, uansett all klokskap. Dette kalles den viktige hemmelighet. 28. Om sin manndomskraft han kjenner, kvinne-vekheten han dog bevarer. Som til floden alle elver renner, kommer alt til ham i tette skarer. Fullkommen går han gjennom livets larm, så ren som nyfødt barn ved morens barm. Skjønt sin hvithets verd han kjenner, elsker han dog skyggens mørke stempel. Ydmyk innfor alle ting som hender står han frem som alle menns eksempel. Fullkommenhet er blitt hans ledetråd, i nyfødt renhet vil han alltid gå. Enda ærens glans han kjenner, tar han gjerne skammen med på ferden. Liksom dalen moderskjødet - vender han sin åpne favn mot hele verden. Fullkommen for bestandig, ren og skjær som nyfødt lite barn igjen han er. Når det uformede emne blir delt og formet, dannes det til nyttige redskaper. Når den vises evner blir tatt i bruk, blir han overhode for alle de styrende, og i sin høye forvaltning anvender han ingen voldsmidler.

10 29. Skulle noen ønske å vinne riket for seg selv, og tror han at han kan oppnå det ved egne gjerninger, så ser jeg at det vil mislykkes for ham. Riket er en åndsmakt og kan ikke erobres ved aktiv virksomhet. Den som ville vinne det på den måten, han ville ødelegge det. Den som prøver å gripe det med makt, han mister det. For slik er tingenes natur og vesen: Det som var foran, kommer etter siden, den milde luftning blir til storm med tiden. Det som var sterkt, blir en gang svakt og slapt, det som ble vunnet, går fullstendig tapt. Derfor gir den vise avkall på alle store anstrengelser, all ubendighet og alle lettvinte brudd med naturens orden. 30. Den som ønsker å bistå en hersker i samsvar med Tao, må aldri prøve å hevde sin myndighet i riket ved hjelp av våpenmakt. Det ville i så fall føre med seg en ulykkelig gjengjeldelse. Tom og tistler villig spretter der hvor krigerhæren rastet. Hær som gjennom landet hastet, trekker alltid uår etter. Den dyktige leder slår et avgjørende slag, og lar det forbli med det. Han søker ikke å forfølge seieren ved å slå ned all motstand. Han slår sitt slag, men er på vakt mot å bli forfengelig og oppblåst og full av skryt. Han slår fordi det er nødvendig; han er tapper, men ikke fordi han ønsker å være herre. Når tingene har nådd sin fulle styrke og modenhet, begynner de å eldes. Det er fordi de ikke er i samsvar med Tao, og det som ikke er i samsvar med Tao, vil snart gå til grunne. 31. Selv de skjønneste våpen er uhellsvangre og allment forhatt. Alle som ønsker å leve i samsvar med Tao, vil derfor ikke ha noe med dem å gjøre. Under vanlige forhold betrakter et edelt menneske den venstre side som den mest ærefulle, men i krigstid er det den høyre side. De skarpe våpen er tegn på onde tider. De er ikke den edle manns verktøy; han bruker dem bare når omstendighetene tvinger ham til det. Ro og verdighet er hva det edle menneske setter pris på. Seier ved våpenmakt ønsker han ikke, for det ville bety at han så sin glede i å slakte ned mennesker. Men den som har glede av det, vil aldri kunne fremme rikets sanne gagn. Ved festlige anledninger setter man stor pris på å stå på den venstre side. Ved sørgehøytider er høyre side æressiden. Hærens nestkommanderende har sin plass på venstre side, mens øverstkommanderende står til høyre. Hans plass er tildelt ham etter reglene for sørgefest. For den som har sablet ned så mange, bør også sørge og felle de bitreste tårer. Seierherrens plass er den sørgendes plass.

11 32. Tao som evig og uforanderlig vesen har ikke noe navn. Enda så uanselig det er i sin opprinnelige enkelhet, er det ingen i hele verden som våger å tilby det sin tjeneste. Hvis en fyrste eller konge kunne gripe det og holde det, ville alle av egen drift underkaste seg ham. Himmel og jord enes om å sende ned den liflige dugg, som likeledes når frem overalt av egen drift, uten å bli rettledet av noe menneske. Så snart Tao går over til handling, har det et navn. Så snart det har dette navn, finner menneskene sin hvile i det. Når de vet hvordan de skal finne sin hvile i det, er de frigjort fra all frykt for feil og forvillelse. Tao står i samme forhold til den vide verden som de store floder og hav til dalenes elver. 33. Den som kjenner andre, er forstandig. Den som kjenner seg selv, er opplyst. Den som overvinner andre, er sterk. Den som overvinner seg selv, er mektig. Den som er fornøyd med sin lodd, er rik. Den som går til sitt virke med besluttsomhet, har viljestyrke. Den som ikke svikter de krav hans stilling setter til ham, han vil forbli lenge. Den som dør, men likevel ikke går til grunne, han er udødelig. 34. Altgjennomtrengende er det store Tao. Til høyre og til venstre, overalt er det til stede. Alle ting har sin tilværelses grunn i Tao, og Tao vegrer seg ikke for fritt å gi ut av sin fylde. Når verket er fullkomment, tar det ingen ære for seg selv. Det viser sin kjærlighet idet det kler og nærer alt som lever, og gjør likevel ikke krav på herreveldet. Evig fritt for selvisk begjær kan det kalles det minste blant det minste. Alle vesener vender til slutt tilbake til det, og det avviser ingen. Derfor kan det kalles det største av alt som stort er. På samme måte er den vise i stand til å nå den sanne storhet, fordi han aldri er villig til å spille den store. 35. Hele verden vil komme til ham som har grepet det store bilde av det usynlige Tao. Alle søker tilflukt hos ham og tilføyes ingen skade, men oppnår hvile, fred og lindring. Musikk og lekker mat vil lokke den reisende til å slå seg ned hos oss. Men det Tao som bæres frem i vår tale, synes flaut, uten duft og smak, virker ikke som det var verdt å lytte til eller nyte med øyet. Likevel er dets nytte uuttømmelig.

12 36. Tøm ditt bryst, og så du pusten trekker. Styrk først det som etterpå du svekker. Oppreis det som du vil slå i støvet. Gir du ei, så kan du ei berøve. Dette er å virke ved å blende sitt lys. Det myke vinner over det harde og den svake over den sterke. Fisken bør ikke flyttes opp fra dypet; statens vei til vinning bør ikke komme til folkets kunnskap. 37. Tao er alltid uvirksomt, og likevel lar det intet ugjort. Hvis fyrster og konger var i stand til å fastholde det, ville alle ting bli forvandlet av seg selv. Hvis denne forvandling ble et mål for mitt ønske, ville jeg uttrykke ønsket med den navnløse enkelhet. Enkelheten uten navn søker intet ytre gavn. Frigjort for ethvert begjær går vi dit hvor målet er. 38. De som i sannhet eide Taos særpreg, søkte ikke å vise dem og eide dem derfor i fulleste mål. De som i mindre grad hadde grepet disse særpreg, gjorde alt for ikke å miste dem og hadde dem derfor ikke i fulleste mål. De som eide disse særpreg i høyeste grad, utrettet ikke noe og behøvde ikke utrette noe. De som eide dem i mindre grad, utrettet alltid et eller annet og hadde trang til å gjøre det. De som hadde den høyeste menneskekjærlighet, utøvde den alltid uten å bli ansporet til å gjøre det. De som hadde den høyeste rettferdighet, utøvde den alltid uten å bli ansporet til å gjøre det. De som hadde den høyeste takt, søkte alltid å vise den, og når menneskene unnlot å leve etter den, blottet de sin arm og gikk frem mot dem. Slik bar det til at da Tao gikk tapt, da fikk man øye på dets særpreg; da dets særpreg ble mistet av syne, fikk man øye på menneskekjærligheten; da menneskekjærligheten gikk tapt, kom rettferdigheten til syne; og da rettferdigheten gikk tapt, ble man oppmerksom på taktfulle ritualer. Men ritualer er en svakere form for trofasthet og sann tro, og bærer i seg sporen til uorden. Raskt omdømme er bare en av Taos blomster og danner innledningen til dårskap. Slik går det til at den virkelig store mann holder fast ved det som er varig og skyr det som er flyktig, han fester seg ved frukten og ikke ved blomsten. Derfor velger han det første og vraker det andre.

13 39. Dette er de ting som fra gammelt av har fått sitt midtpunkt i det ene, i Tao: Himmelen ved det ble lys og klar, jorden fikk ved det de faste former, åndehæren kraft det skjenket har, fylt den tomhet som i dalen dormer. Alt som skaptes, gav det livets ånd; fyrster fikk det, og fra deres hånd får vi idealets edle normer. Alt dette er en frukt av det ene, av Tao. Hvis himlen ikke var så klar, ble snart dens krefter brutt. Hvis jorden ingen fasthet har, må også den ta slutt. Hvis åndehæren manglet kraft, var deres virke skrømt. En dalbunn uten elvens saft var snart til ørken dømt. Foruten Taos undermakt var intet liv blitt skapt. Med fyrster uten det i pakt var idealet tapt. Slik går det til at det verdige har sin rot i ydmykheten og at det opphøyede finner sin grunnvoll i det lave. Dette er årsaken til at fyrster og konger kaller seg foreldreløse, uverdige og vognhjul uten nav. Er ikke dette et vitnesbyrd om at de betrakter ydmykheten som grunnlaget for sin verdighet, på samme måte som vi kan regne opp de forskjellige delene på en vogn uten å tenke på hva det er som gjør at vognen virkelig kan kjøre? De ønsker ikke å fremtre som funklende juveler, men foretrekker å se ut som ganske alminnelige stener. 40. Ved å gå tilbake stiger Tao frem. Det som var det svake, blir dets styrkes hjem. Alt under himmelen har sitt tilvær fra Taos væren. Taos væren utsprang av dets ikkeværen.

14 41. Så snart de ypperste av de lærde hører om Tao, lever de etter det med iver og alvor. Lærde av gjennomsnittet som hører om det, synes til sine tider å holde på det, til sine tider å miste det. Lærde av laveste klasse som hører om det, slår opp en hånlig latter. Hvis det ikke ble så forhånet, ville det ikke være verdig til å kalles Tao. Derfor heter det i de gamles ordtak: Når Taos lys har klarest glans, synes lyset å forsake. Den som går frem på Taos vei, synes lett å gå tilbake. Og krumme titt fortoner seg selv stiene de strake. Fullkomment, kan det virke tomt som dalens dype kløfter, dets største skjønnhet ergre den som blikket mot det løfter. Den rikeste kan synes arm, og uten dyd den beste. Som hykleri kan ekthet sees, som løshet sannhets feste. En firkant klar, dens hjørner dog ei øynes av de fleste. Et kar så stort som Tao er, tar lengste tid å bygge. Det taler sterkt, men uten ord, dets bilde setter intet spor - kun skyggen av en skygge. Tao er skjult og har intet navn, men likevel er det Tao som gir til alle og fullkommengjør alle. 42. Tao skapte det ene. Det ene frembrakte de to. De to frembrakte de tre. De tre frembrakte alle ting. Alle disse ting trådte ut av dunkelheten og gikk frem mot lyset som de var skapt for. Menneskene liker ikke å bli sett på som foreldreløse eller uverdige eller som hjul uten nav. Og likevel er det nettopp slike betegnelser konger og fyrster bruker om seg selv. Her ser vi at enkelte ting øker i verdi ved å bli nedvurdert, andre ting derimot synker i verdi ved å bli mangfoldiggjort og forhøyet. Denne lære er fremholdt av andre før meg, og jeg vil også stadig komme tilbake til den: De voldsomme og sterke får aldri en naturlig død.

15 43. De mykeste ting i verden styrter imot og knuser de hardeste. Det som er uten fast substans, trenger inn der hvor det ikke finnes sprekker. Av dette ser jeg nytten ved ikke-virksomhet. Få i denne verden når frem til å undervise uten ord. Få lærer å se fordelen ved ikke å virke. 44. Ditt ry - ditt liv, hva skatter du vel kjærest? Ditt gods - ditt liv, hva synes deg vel nærest? Behold ditt liv - de andre mist; behold dem - tap ditt liv for visst - hva smerter deg som sværest? Slik kan vi se at ryets trell slår vrak på det som er hans hell, og den som elsker rikdoms glans får ei den rikdom som er hans. Tilfredse menn ei frykter skam. Står en igjen, når ondt ei ham. For alle farer frelst og fri vil han i live lenge bli. 45. Den som øver storverk, men så taust og stille, frykter ei at styrken skal gå snart til spille. Den som eier fylden, skjønt han synes tom, frykter ingen ebbe etter frodig flom. Den som eier fasthet, krøker ryggen krum. Sikker på sin klokskap, tør han te seg dum. Ordsnill som han vet seg, kan de tro ham stum. Stadig bevegelse overvinner kulden, fullstendig hvile overvinner varmen. Renhet og ro er livets lov.

16 46. Når Tao får sin vilje i verden, sendes de hurtigste hestene av sted for å dra arbeidskjerrene. Når Tao blir ringeaktet i verden, ales det opp krigshester i grensestrøkene. Det finnes ingen større brøde enn å godkjenne ærgjerrighet, ingen ulykke større enn å være misnøyd med sin lodd, ingen feil større enn trangen til vinning. Derfor er gleden ved å ha nok en varig og uforanderlig glede. 47. En trenger ikke å gå utenfor dørstokken for å skjønne alt som skjer under himmelen; en trenger ikke se ut av vinduet for å få øye på Himmelens Tao. Jo lenger en fjerner seg, desto mindre forstår en. Derfor vant de vise sin kunnskap uten å reise, nevnte tingene ved navn uten å se dem, nådde sine livsmål uten å arbeide for dem. 48. Den som streber etter kunnskap og vinning, øker stadig sitt forråd. Den som dyrker Tao, synes daglig å måtte finne seg i tap. Han utfører mindre og mindre, inntil han til slutt ender i fullstendig ikkevirksomhet. Men nettopp under dette opplever han at når han er fullstendig uvirksom, da utretter han alt. Uten å strebe etter innflytelse får han innflytelse over alle. Men den som streber etter innflytelse, mister all innflytelse. 49. Den vise har ikke sitt eget hjerte. Han gjør folkets hjerte til sitt. Derfor er jeg god mot dem som er gode mot meg. Mot dem som ikke er gode, er jeg også god. For livet er å utøve det gode. Mot de trofaste er jeg trofast, mot de troløse er jeg også trofast. For livet er å være trofast. Den vise lever ganske stille og rolig i verden og åpner sitt hjerte på vid vegg for verden. Menneskene vil alle se hen til ham og lytte til ham, og han tar dem alle inn til seg som sine barn. 50. Menneskene trer ut gjennom livet og går igjen tilbake gjennom døden. Av hvert ti-tall er tre tjenere for livet, og tre er tjenere for døden. Det er også tre i hvert ti-tall som har til mål å tjene livet, men som beveger seg mot dødens land. Og hvorfor? Som følge av deres ubendige forsøk på å forlenge livet. Men jeg har hørt at den som vet å forvalte det liv som er gitt ham for en tid, han reiser gjennom landet uten å være redd for neshorn eller tigrer, og at han kan gå inn i en fiendtlig leir uten å bøye av for rustninger eller skarpe våpen. Neshornet finner nemlig ingen plass på ham hvor det kan støte sitt horn. Tigeren finner intet sted hvor den kan feste sine klør. Våpnet finner intet sted hvor det kan trenge inn med sin hvasse odd. Og hvorfor ikke? Fordi han ikke har noen plass for døden.

17 51. Alle ting frembringes ved Tao og næres ved dens strømmende kraft. De får sin form i samsvar med hver enkelts vesen, og blir fullbyrdet etter vilkårene for hver enkelt. Alle ting i verden, uten unntagelse, ærer derfor Tao og priser dens strømmende kraft. Denne ærefrykt overfor Tao og denne lovprisning av dens strømmende kraft skyldes ikke noen befaling. Det er alltid en umiddelbar hyllest. Slik går det til at Tao frembringer alle ting, nærer dem, utvikler dem, pleier dem, fullfører dem, modner dem, vedlikeholder dem og utbrer dem. Det frembringer dem og gjør ikke noe krav på å eie dem, det fostrer dem og praler ikke av sin evne til å gjøre det, det modner dem og fører ikke oppsyn med dem. Dette kalles den hemmelighetsfulle kraft. 52. Opprinnelsen til alt under himmelen inngir oss tanken om alt det skaptes mor. Når vi har funnet moren, vet vi hvordan hennes barn må være. Når vi vet at han er sønn av sin mor og sørger for at han bevarer morens egenskaper, vil han være fri for all fare selv om hans legeme går til grunne. La ham stenge sine sansers porter, så vil han i hele livet være fri for lidelse og ulykke. La ham holde sansenes porter åpne og bruke sine krefter til å fremme sitt eget virke, så vil han i hele livet ikke finne noen trygghet. Evnen til å oppfatte de minste ting er hemmeligheten med det store klarsyn. Å verge det myke og svake er hemmeligheten med den store styrke. Den som tar sitt lys fra Tao slik det toner frem, det klare, han vil gjennom livets luner alltid være fri for fare. Dette kalles å følge det blivende Tao. 53. Skulle jeg plutselig bli viden kjent og satt til å styre i samsvar med det store Tao, ville jeg mest av alt være redd for å tre frem som en forgrunnsfigur. Den store Tao-veien er jevn og lett å ferdes, men folk foretrekker sidestiene. De har prektige gårder, men jordene er dårlig dyrket og låvene er tomme. De har vakre og kostbare klær, de bærer et skarpt sverd ved beltet, de propper seg med mat og drikke og har rikdom og gods i overflod. De må kalles røvere og storskrytere. Dette er visselig aldeles fremmed for Tao.

18 54. Hva en har plantet i Taos navn, vil alltid vokse og frøs. Det han har tatt i sin sterke favn, kan aldri rives løs. En evig rekke av sønn på sønn vil bringe offer og takkebønn. Når Tao pleies i eget sinn, vil sannhet vokse og gro. En ætt som tar det i hjertet inn, får rikdom i overflod. Får Tao virke i bygd og grend, blir fremgangen sterk og stor. I statens liv vil det smått om senn dra trivsel med i sitt spor, og fyller det riket, vil alle menn få merke hvor lykken bor. Slik kan man se dets virkninger ved å legge merke til de forskjellige mennesker, de forskjellige ætter, de forskjellige grender og bygder, de forskjellige stater og selve riket. Hvordan kan jeg vite at alt under himmelen er sikker på å åpne denne virkning? Nettopp ved å iaktta det på denne måten. 55. Den som til fulle har opptatt i seg Taos særpreg, er som et lite barn. Giftige insekter vil ikke stikke ham, ville dyr vil ikke gå løs på ham, rovfugler vil ikke slå ned på ham. Barnets ben er svake og dets sener myke, men dets grep er fast. Det kjenner ennå ikke til foreningen mellom mann og kvinne, og likevel kan det gi uttrykk for sin manndom. Det viser at dets legemlige anlegg er fullkomne. Hele dagen kan det skrike uten å bli plaget av heshet. Det viser den fullkomne harmoni i dets vesen. Det å kjenne denne harmoni er det aldri skiftende å kjenne, og å kjenne det vil atter si å nå frem til visdom uten ende. Den som tøyer livet, vil få sorg: hjertet gav oss livets bluss - på borg, kroppens kraft kan sørgebluss kun tenne. Når tingene er blitt sterke, begynner de å eldes, og det må sies å være i strid med Tao. Alt som er i strid med Tao, vil gå til grunne.

19 56. Den som vet, taler ikke. Den som taler, vet ikke. Alltid å lukke sitt indre og stenge dets porter vel, alltid sin hvasshet lindre og utrede gåtene selv, gjøre sin lysglans mindre og dele de andres kveld - dette kalles den hemmelighetsfulle overensstemmelse. Den som lever slik, er uavhengig av om menneskene kommer til ham eller holder seg fjernt fra ham; han er hevet over enhver tanke på lønn eller overlast, edel-het eller usseldom. Han er den mest opphøyede under himmelen. 57. En stat kan styres med lover og bestemmelser, krigsvåpen kan bli brukt med list og behendighet, men riket kan bare vinnes av den som er fri for handling og hensikt. Hvordan vet jeg at det er slik? På grunn av følgende kjensgjerninger: Jo flere forbud det er i livet, desto mer forarmes menneskene i sine laster. Jo flere utveier menneskene har til å oppnå vinning, desto større uorden blir det både i hjemmet og i staten. Jo mer list og behendighet det er blant menneskene, desto flere skjebnesvangre oppfinnelser blir det gjort. Jo flere lover og befalinger det er, desto flere tyver og røvere blir det. Derfor sier en av de vise: Intet gjør jeg, men mitt folk forandres. Stillhet elsker jeg, mitt folk forbedres. Sine saker må det selv få styre og dets rikdom blir kun stadig større. I mitt indre har jeg ingen attrå og mitt folk går selv, ved egen iver, mot det enkle og opprinnelige. 58. En styrer slik at ingen tøylen kjenner, men folket finner selv den rette lei. En holder tøylen hardt med begge hender, men folket farer tøylesløst i vei. Ulykke - lykken finnes ved dens side. Lykke - ulykken lurer ved dens fot. Hvem vet hvordan hver av dem vil ende? Skal vi så gi avkall på lover og bestemmelser? Lover og bestemmelser kan i en håndvending gå over til å bli et vrengebilde av seg selv, og det gode i dem kan i en håndvending bli ondt. Her har folkebedraget virkelig vart lenge. Derfor er den vise fullkommen som en firkant, men støter ingen. Han er skarp som et hjørne, men sårer in-gen. Han er likefrem, men tillater seg ingen friheter. Han er lysende klar, men blender ikke.

20 59. For å styre menneskelivet og tjene himmelen, er ingen ting som måtehold. Det er bare ved måtehold vi kan oppnå en tidlig tilbakevending til det opprinnelige. Denne tidlige tilbakevending er det jeg kaller å samle opp Taos frukter. Med denne gjentatte oppsamling av Taos frukter følger overvinnelsen av alle hindringer for tilbakevendingen til det opprinnelige. Vi kjenner ingen grense for denne overvinnelse, og den som ikke kjenner noen slik grense, han kan bli statens hersker. Han som eier statens mor, han kan forbli lenge. Han er som en plante med dyp rot og med blomster som sitter fast på stilken. Dette er veien til å sikre et langt og fagert liv. 60. En stor stat må styrkes med samme varsomhet som man koker småfisk. Når riket blir styrt i samsvar med Tao, vil de bortfarnes ånder ikke åpenbare sin kraft. Det vil ikke si at de mangler kraft, men at den ikke vil bli brukt til å skade menneskene. Dette vil heller ikke si at den ikke kunne skade menneskene, men at den vise på sin side heller ikke vil skade dem. Og når begge disse to lar være å tilføye hverandre noen skade, vil deres gode innflytelse samvirke i Taos ånd. 61. Det som skaper en stor stat, er at den er som en lavt strømmende flod. Den blir det midtpunkt som samler alt under himmelen. Vi kan ta det kvinnelige som et eksempel. Kvinnen vinner mannen ved sin stillhet. Stillheten kan betraktes som en slags ydmykelse. Slik går det til at en stor stat vinner de små statene for seg ved å senke seg ned til dem, og de små statene vinner den store staten for seg ved å senke seg ned til den. I det ene tilfellet fører ydmykelsen til å vinne tilhengere, i det andre tilfellet til å oppnå gunst. Den store staten ønsker bare å slutte menneskene sammen og fø dem opp; en liten stat ønsker bare å bli mottatt av den andre og tjene den. Hver av dem får det den ønsker, men den store staten må lære å ydmyke seg.

21 62. Tao er det største under himlens stjerner. Ingen skatt de gode menn så nødig fjerner. Selv for onde menn er det den trygge verner. Ved å lovprise det kan man vinne ære hos menneskene. Ved å leve etter det i ærefrykt kan man forbedre seg selv. Endog menn som ikke er gode, vil det ikke slå vrak på. Når derfor fyrsten inntar sin plass som Himmelens Sønn og har oppnevnt sine tre høyeste embetsmenn, og en fyrste sender ham en edelsten så stor at den fyller begge hender - og det bare som forløper for et firspann med lignende skatter - ville det likevel ikke kunne måles med den gave han fikk om noen knelte ned og gav ham en fremstilling av dette Tao. Hva kom det av at de gamle satte slik pris på Tao? Skyldes det ikke at det kunne finnes av dem som søkte det, og at det kunne frelse dem som hadde skyld? Dette er grunnen til at alt under himmelen betrakter det som den kosteligste ting. 63. Det er Taos vesen å utrette uten å tenke på å ville utrette noe, å gjøre forretninger uten å knuges av bekymringer, å smake på alt uten å feste seg ved den særlige smak, å se på det lille som om det var stort og på de få som om de var mange, og å gjengjelde ondt med godt. Den som har dette vesen, ordner de vanskelige tingene allerede mens de er lette, og de store sakene mens de er små. Alle vanskelige spørsmål i verden vil nødvendigvis ha sin forutsetning i et tidligere stadium da de var enkle, og alle store ting har en gang vært ganske små. Derfor er den vise i stand til å utrette de største ting, nettopp fordi han aldri gjør noen stordåd. Den som avlegger lettvinte løfter, er viss på å vinne liten tillit. Den som alltid tror at tingene er enkle, er viss på å finne dem vanskelige. Derfor ser den vise vanskeligheter selv i det som synes enkelt, og derfor har han aldri noen vanskeligheter.

22 64. Det som er i ro, er lett å gripe. Det som ennå er i sin spede begynnelse, er det lett å ta forholdsregler mot. Det som er sprøtt, er lett å bryte i stykker. Det som er lite, kan lett jages vekk. Derfor bør man skride inn før en sak kommer til syne som en virkelig sak; orden bør sikres før uorden har vist seg. Det treet du ikke kan favne om, vokste opp fra den spedeste spire. Et tårn på ni etasjer var fra først av bare som en liten håndfull jord. En reise på tusen mil begynte med et eneste skritt. Den som vil utrette noe, gjør skade; den som vil gripe noe, mister det. Den vise handler ikke slik, derfor gjør han ingen skade; han griper ikke etter noe på den måten, og taper derfor ikke noe. Men folk flest steller sine saker slik at de stadig lider tilbakeslag umiddelbart før de vinner frem. Hvis de var like varsomme helt til slutt som i begynnelsen, ville det ikke gå dem så galt. Derfor heter det: Den vise ei det samme som andre menn begjærer, han priser ei de skatter som andre høyt vurderer, han husker det de andre har glemt å akte på, og drar tilbake dit hvor de ikke greide gå. Derved bidrar han til at alle ting får sin naturlige utvikling og derfor våger han ikke å virke for et formål. 65. De gamle som visste hvordan de skulle handle i samsvar med Tao, arbeidet ikke for å opplyse folket, men snarere for å holde det i ukyndighetens uskyld. Vanskeligheten med å styre folket oppstår når det har for stor kunnskap. Den som prøver å styre en stat gjen-nom kløkt, han er en svøpe for den; den som ikke gjør det, er en velsignelse for den. Den som fatter disse to ting, bruker dem også som for-bilde og regel, og evnen til å fatte dem skaper det vi kaller det hemmelighetsfulle fortrinn. Et slikt hemmelighetsfullt fortrinn er dypt og vidtrekkende. Det viser klart at den som eier det, står i skarp motsetning til andre, men det fører også til at han vinner alle for seg. 66. Den som gjør at flodene og havet kan ta imot hyllest og æresbevisninger fra alle dalens elver, er deres evne til å holde seg lavere enn dem; det er derfor de er kongen for dem alle. Derfor er det også at den vise hersker som ønsker å stå over menneskene, stiller seg slik at han frivillig innordner seg under dem, og den som ønsker å stå i spissen for folket, stiller seg selv sist. Slik går det til at enda han har sin plass over menneskene, føler de seg ikke trykket av ham, og enda han har sin plass foran dem, føler de det ikke som noen urett. Derfor vil alle i verden fryde seg over å lovprise ham og ingen blir lei av ham. Fordi han ikke innlater seg i kappestrid, er det ingen som ser noen mulighet for å kappes med ham.

23 67. Hele verden sier at mitt Tao er stort, men likevel ringere enn det som andre lærer. Men det er nettopp dets storhet som gjør at det kan se ut som det er ringere. Hvis det hadde lignet på andres lære, ville dets ringhet for lengst ha vært allment kjent. Men jeg har tre skatter som jeg setter høyt og verner om: den ene heter kjærlighet, den annen heter nøysom-het, den tredje er skrekken for å være forgrunnsfigur. Gjennom kjærligheten blir jeg modig, gjennom nøysomheten blir jeg gavmild, gjennom skrekken for å være forgrunnsfigur kan jeg bli en leder blant de modne mennesker. Nå til dags gir de opp kjærligheten og vil bare være tapre, de gir opp nøysomheten og vil bare være gavmilde, de forkaster beskjedenheten og vil bare innta den fremste plass - og alt sammen betyr døden. Den som har kjærlighet, er sikker på å seire, endog i slaget. Den som har kjærlighet, er uovervinnelig i forsvar. Den som Himmelen vil frelse, beskytter den gjennom kjærligheten. 68. Den beste kriger blant Taos menn har intet krigersk sinn. En kjempe, har han enn sverd ved lend, han vokter sin vredes grind. Selv den som seirer i slag og strid, går ikke sin fiende nær. Den største leder vil alltid bli den ydmyke mann han er. Derfor sier vi: Han kjemper ei og deri ligger hans makt. Derfor sier vi: Han lemper seg og menn kommer med i hans pakt. Så høy som himlen hans tanke er, de gamles visdom han kommer nær. 69. En mester i krigskunsten har sagt: I krigen våger jeg ikke å være vert og stå som innbyder, jeg foretrekker å være gjesten som mottar en innbydelse. Jeg våger ikke å rykke frem en tomme, jeg foretrekker å gå en fot tilbake. Dette kalles å lede en hær når det ikke er noen hær å lede, å blotte armen til slag når det ikke er noen arm å blotte, å gripe til våpen når det ikke er noen våpen å gripe, å rykke frem mot en fiende når det ikke finnes noen fiende. Ingen ulykke er større enn den å begynne en lettsindig angrepskrig. Å gjøre det er omtrent det samme som å miste det dyrebareste man eier, nemlig kjærligheten. Slik går det til at når fiendtlige hærer støter sammen, så seirer den som sørger over det.

24 70. Mine ord er meget lette å forstå og meget lette å leve etter, men likevel er det ingen i hele verden som er i stand til :i fatte dem eller leve etter dem. Mine ord gir uttrykk for en skapende og altomfattende grunnsetning, og de gir en myndig lov for alle ting. Det er fordi folk ikke vet dette at de ikke kjenner meg. De som kjenner meg, er få, desto mer dyrebar er jeg. Ja, det er slik at den vise bærer en grov kledning, men gjemmer en edelsten i sitt bryst. 71. Å ha kunnskap og likevel mene at vi ikke har den, det er det høyeste. Å mangle kunnskap og likevel tro at vi har den, det er sykdom. Det er ganske enkelt det smertefulle ved tanken på å ha denne sykdommen som sikrer oss mot den. Den vise har ikke denne sykdommen. Han kjenner smerten som uunngåelig ville følge med den, og derfor har han den ikke. 72. Når folk ikke lenger frykter det som de burde frykte, da vil det som er deres store skrekk, komme over dem. La dem ikke tankeløst følge sin lyst til å gå opp i det daglige liv. La dem ikke handle som om de var trette av det som livet virkelig avhenger av. Det er ved å unngå slike lyster at denne trettheten ikke oppstår. Derfor kjenner den vise sin kunnskap, men stiller den ikke til skue. Han verdsetter seg selv høyt, men lar seg ikke merke med det. Han velger det første og vraker det andre. 73. Den som er så modig at han blir overmodig, han er hjemfallen til døden. Den som er modig uten å bli over-modig, han skal leve. Av disse to tilfeller fører det ene til fremgang, det andre til undergang. Men: Når Himlens vrede mot en mann seg vender, hvem vet da grunnen til at dette hender? Her kan til og med den vise stå overfor vanskelige spørsmål. Det er Himmelens vei ikke å innlate seg i kappestrid, og likevel seirer den. Den spør aldri, men oppnår alltid svar. Den roper aldri på noen, men de kommer til den av seg selv. Dens fremtreden er stillferdig, men dens planer er fortrinnlige og meget virkningsfulle. Det er store masker i Himmelens nett, men de lar ikke noen falle igjennom.

25 74. Menneskene frykter ikke døden; hva nytter det da å skremme dem med døden? Hvis menneskene alltid fryktet døden, og hvis jeg alltid kunne gripe og drepe dem som gjør det gale, hvem ville da våge å gjøre noe galt? Det er alltid en som fører forsetet når en dødsdom skal avsies. Den som ville avsi en dødsdom i stedet for ham som fører forsetet, kan sammenlignes med en som feller trær i stedet for en stor tømmerhogger. Den som tar på seg å felle trær i stedet for den store tømmerhoggeren, unngår sjelden å skade seg selv. 75. Folket lider av hungersnød på grunn av de overveldende skatter som de styrende sluker. Det er dette som er årsaken til hungersnød. Folket er vanskelig å styre på grunn av de styrendes overdrevne trang til å ville styre dem. Det er dette som er årsaken til at folket er vanskelig å styre. Folket ser med likegyldighet på døden fordi de har så meget strev med å skaffe seg det de trenger for å leve. Det er dette som er årsaken til at de ser med likegyldighet på døden. Derfor er det bedre å se helt bort fra spørsmålet om å leve enn å sette stor pris på livet. 76. Når mennesket kommer til verden, er det mykt og svakt. Når det dør, er det hardt og sterkt. Slik er det med alle ting. Trær og planter er i den første tiden bløte og skjøre. Når de dør, er de tørre og visne. Således er hardhet og styrke dødens følgesvenner, mykhet og svakhet er livets følgesvenner. Derfor seirer aldri den som stoler på sin styrke, og et veldig tre innbyr til å bli felt. Og derfor har det faste og sterke sin plass nederst mens det myke og svake har sin plass øverst. 77. Kan ikke Himmelens Tao sammenlignes med det som skjer når man spenner en bue? Den del av buen som var høyest, blir senket, mens den laveste del blir trukket oppover. Slik forminsker Himmelen der hvor det er overflod, og utfyller der hvor det er for lite. Det er Himmelens vei å minske overflod og utfylle mangler. Men slik er ikke menneskets vei. Det tar fra dem som har for lite og øker sin egen overflod. Hvem kan ta av sin egen overflod og bruke det til å tjene alle under himmelen? Det kan bare den som har Tao. Derfor virker den vise uten å berømme seg av det, han innlegger seg fortjenester uten å hvile i dem, han ønsker ikke å prale med sine fortrinn.