Jeg er født og oppvokst nær

Transkript

1 Lokalsider BUDSKAP FRA OMRÅDETS LEDERE Et fyrtårn som skinner Eldste Fernando Rocha, Portugal Områdesytti Jeg er født og oppvokst nær munningen av elven Tagus og har alltid vært fascinert av fyrtårnene og deres betydning. Ordet «fyrtårn» har sin opprinnelse i det greske ordet «Pharos», en øy i nærheten av byen Alexandria, hvor et fyrtårn ble oppført i år 280 f.kr. Fyrtårnet i Alexandria er et av den gamle verdens syv underverker. Fyrtårn har blitt brukt siden oldtiden i den hensikt at de skulle lyse som en advarsel for sjøfolk når de nærmer seg land. I likhet med Liahona, leder de oss trygt i havn. Det er andre energikilder nå olivenolje ble erstattet av olje og gass, senere av elektrisitet. Samtidig har en rekke optiske innretninger blitt oppfunnet som forener speil, reflektorer og linser montert på roterende mekanismer, noe som øker lysets rekkevidde. Fyrtårnet i seg selv er ikke mye verd om det ikke er sterkt nok til å lyse opp. Hva kan vi gjøre for å spre lyset av Herrens evangelium i Europa? Tro går forut for mirakler, men tro uten gjerninger er død. Det er på tide å handle, Eldste Fernando Rocha, Portugal områdesytti gjøre noe annet for å forsterke våre fyrtårn, komme ut av vår trivselssone og sette vår tro på prøve. Det er på tide å gjøre Farol da Guia, et fyrtårn i Cascais, Portugal, ble oppført i FOTO: ADAM C. OLSON Februar 2011 L1

2 Europas fyrtårn sterkere. Overalt rundt oss begynner vi å se eksempler på fremgang som viser at mirakler skjer når vi har gjort alt vi er i stand til. Jeg vil fortelle en sann historie om den lille grenen i Praia da Vitória (Victoria-stranden). Den ligger på østsiden av øya Terceira i Asorene i Portugal med cirka innbyggere. I juni 2009 var det bare 6 aktive medlemmer og to heltidsmisjonærer i grenen. Med et sterkt ønske om å hjelpe Kirken å vokse samarbeidet eldstene med de få aktive medlemmene. De begynte å reaktivisere de mindre aktive, som så begynte LOKALNYTT Han blir ikke glemt Øystein Amundsen Biskop i Romerike menighet Odd Borge ble født på julaften 1942 sammen med sin tvillingbror, Knut. De vokste opp i Oslo og hadde et sterkt vennskap hele livet. I 1963 møtte Odd sin Aud, som skulle bli hans kjære livsledsager. De fikk barna Irene, Berit, Laila og Erik. Odd fikk møte sitt 13. barnebarn noen dager før han døde. Odd Borge døde 18. september, omtrent to år etter at det ble konstatert svulster i Odds hode. Det skulle vise seg å være aggressiv hudkreft som allerede hadde utviklet seg. Dette ble oppdaget under spesielle omstendigheter under et opphold i Stockholm tempel, hvor Aud og Odd tilbragte mye tid. Det «tidlige» og neppe tilfeldige «funnet» L2 Liahona å gi misjonærene henvisninger, noe som igjen førte til dåp. I desember, seks måneder senere, hadde denne grenen i snitt 50 aktive medlemmer på møtene. Praia da Vitória er utvilsomt et fyrtårn for oss. Det lys som skinner der nå, skinner på grunn av den kjærlighet, tro og hengivenhet som de aktive og nydøpte medlemmene viser. I området Europa samvirker nå en rekke faktorer som får meg til å tro at tiden har kommet da dette fyrtårnet kan skinne og lyse opp alle staver og distrikter. Hele områdepresidentskapet er europeere og kjent med våre utfordringer. De har som mål å doble deltakelsen i Kirken i løpet av de neste ti årene. Det er også et stort antall sterke lokale ledere som er gjennomsyret av vekstens ånd, og sist, men ikke minst, har vi en spesiell misjonærstyrke. I tillegg til disse faktorene opplever vi en økonomisk og sosial krise som gjør folk mer tilbøyelige til å søke Gud. «Men det skjedde at store tegn og undere ble vist folket (i Europa), og profetenes ord begynte å gå i oppfyllelse» (Helaman 16:13). Samarbeider vi med misjonærene, vil vi få se store mirakler over hele Europa. gjorde at Odd kom under rask behandling. Nyheten kom likevel som lyn fra klar himmel. Han samlet familien rundt seg og uttrykte både tro og optimisme med hensyn til det som lå foran dem. Det var han som trøstet og motiverte sine omgivelser, noe som var et kjennetegn på Odds personlighet og støpning. To tøffe år fulgte med stråling, cellegift, operasjoner og en kropp som stadig var utmattet av belastningen dette medførte. Men han var som alltid positiv, full av tro, fortsatte å reise til templet, bar ofte sitt vitnesbyrd og motiverte alle rundt seg. Midt oppi dette utførte han sitt embete som stavens patriark. Over 380 patriarkalske velsignelser ga han i løpet av sine 12 år i denne stillingen. Alle som kom til Aud og Odd i dette ærende, gikk derfra fylt av ånd og fornyet tro, noe han med sitt lune og vennlige vesen bidro til. Mange står i stor FOTO: AUD BORGE stavspatriark Odd Borge, Oslo stav, med barnebarnet Dina på fanget takknemlighetsgjeld til ham for den omsorg og innlevelse han la i sitt embete. Hans forberedelse for hver velsignelse var alltid nøye og samvittighetsfull. Han hadde lovet seg selv at han skulle lese i Skriften hver dag, et løfte han holdt sammen med mye bønn og faste. Hans måte å leve ut evangeliet i praksis kom DERFOR VET JEG Alt du må gjøre, er å be! Fredrik Pettersen, Las Vegas, USA Jeg er født i Oslo, men flyttet snart til Mandal. Mitt forhold til mine foreldre har alltid vært godt. Vi bor i et av de små hvitmalte husene som er så vanlige på Sørlandet. Mine besteforeldre bor i annen etasje. Det var alltid koselig å spise middag sammen med dem! Mine foreldre ble skilt da jeg var 10 år. Livet gikk likevel sin vante gang. Fem år senere ble jeg tydeligst frem i hans etter hvert store familie. Det var hans hjemmebane her på jorden. Både Aud og barna har opplevd en ektemann og pappa med en kjærlighet og omsorg som blir stående som et kraftfullt eksempel for oss som kjente ham. Hans mange barnebarn vil bære med seg et minne om en som alltid viste dem oppmerksomhet og hadde omtanke for hver enkelt. Han har krabbet rundt på gulvet med dem alle sammen, og han ga dem gode råd og oppmuntrende bemerkninger. Det var mitt privilegium å få tilbringe mye tid med Odd. Han var min alltid trofaste og reflekterte rådgiver i biskopsrådet i flere år. Det var ikke overraskende at han ble den neste biskop i datidens Oslo 2. ward. Odd Borge var en stille og forsiktig mann som ofte brukte uttrykket «vi må gjøre det på en kjærlig måte». Hans åndelige sinn og store hjerte vil være med oss som et godt minne fremover. Han vil bli dypt savnet av oss som hadde det privilegium å omgås ham i det daglige. Han forlot oss på en stille og fredfull måte, klar til å kunne virke på den andre siden uten sine jordiske begrensninger. Vi som er igjen er blitt rikere av hans eksempel på tjeneste og kjærlighet til både Gud og mennesker. Odd Borge var en ekstraordinær og ydmyk person. konfirmert. Jeg hadde aldri hatt noe nært forhold til Gud før jeg kom til USA. For meg er det interessant å se tilbake på den kjede av episoder som førte meg hit. For tre år siden møtte jeg en pike som ble min første store forelskelse. Jeg ble sønderknust da hun brøt Februar 2011 L3

3 PRØVER Å LIGNE JESUS FOTO: FREDRIK PETTERSEN forholdet etter bare tre måneder. Slik er det i tenårene. Jeg ønsket bare å komme meg bort. Jeg fortalte det til mor. «La oss dra til Oslo,» foreslo hun. Selvfølgelig var det hyggelig med en Oslo-tur, men jeg tror ikke hun forsto hva jeg virkelig mente. Jeg planla faktisk å dra til Australia. Da jeg antydet det, ble hun sjokkert. Hun kunne ikke tenke seg å la sin egen sønn havne på den andre siden av jordkloden. Det endte med at hun sendte meg i en annen retning. USA var et lykkelig valg. Det er underlig å tenke på alt som har hendt. Ofte lurer jeg på hvordan det ville ha gått om èn av disse hendelsene ikke hadde skjedd. Mitt vitnesbyrd om at Herren har sine måter å bringe Fredrik Pettersen, Mandal, sammen med sin amerikanske familie evangeliet til folk, har imidlertid blitt styrket. Jeg fikk brev fra familien Losee, min kommende vertsfamilie. Jeg husker det som om det var i går. Det var mandag morgen. Sakte dalte den første snøen. Jeg visste at dagen ville bli helt spesiell. Mor viste meg e-post hun hadde fått. Det var et lykkelig øyeblikk. Først da jeg kom til slutten av meldingen, stusset jeg litt. Der sto det: «Vi går i kirke hver søndag og leser i Skriftene sammen med hele familien hver kveld.» Hva betydde det? Enda mer skeptisk ble jeg da jeg i en senere e-post ble informert om morgen- Seminar. Jeg prøvde å være positiv. Vi sendte jevnlig e-post til hverandre. Søster Losee, som jeg senere kalte mom, skrev om Frelsesplanen. Sant å si hørtes det temmelig pussig ut, men noe av det hun fortalte, virket riktig interessant. I dag innser jeg at denne planen er storslagen. Jeg kom til Las Vegas. Den dagen fikk jeg mange klemmer fra fnisende ungpiker. Familien besto nemlig av fem jenter, èn gutt og to utvekslingsstudenter. En tid senere ble jeg tatt med til St. George. Der fikk jeg for første gang se et sistedagers-hellig tempel. Inntil jeg mottok e-post fra mom, hadde jeg aldri hørt om siste-dagershellige og mente det kunne være interessant å lære hva de trodde. Her i den første byen jeg kom til i Utah, fikk jeg mitt eget eksemplar av Mormons bok og dessuten «tonnevis» med småskrifter om Jesu Kristi Kirke. Da mom gav meg disse trykksakene, var min første tanke: «Jeg har ikke noe ønske om å lese dette, men siden det er en gave, skal jeg gjøre det.» Da jeg hadde lest 1. kap. i 1. Nephi, var det helt naturlig å fortsette. Før jeg visste ordet av det, hadde jeg lest hele Nephi. Allerede på dette tidspunkt visste jeg at boken var sann, men innrømmet det ikke! Jeg hadde flere åndelige opplevelser. En dag spurte jeg mom: «Hvordan vet du at Joseph Smith er en ekte Guds profet og at Mormons bok er sann?» Det hun svarte meg, gjorde sterkt inntrykk. Det var så enkelt som det kunne få blitt: «Alt du må gjøre, er å be!» Jeg bestemte meg for å ta denne oppfordringen, men først etter tredje gang jeg ba, følte jeg at jeg fikk svar. For å være alene, knelte jeg på baderommet. Jeg ble fylt av stor glede. Jeg innså at dette var svaret jeg fikk. Jeg ble mer og mer interessert i Kirken. Jeg reiste til Salt Lake City og vandret rundt på Tempelplassen. Det var ved juletider. Alt var så vakkert. Jeg møtte misjonærer som jeg slo av en prat med. Jeg sa jeg ønsket å få misjonærdiskusjonene presentert. Det varte ikke lenge før misjonærer kom. Alt forløp vel. En dag kjøpe jeg seks store flasker Coca Cola, en drikk jeg var helt hengitt av. Jeg ble ikke lite flau da jeg på hjemveien møtte misjonærene. Jeg visste at siste-dagers-hellige ikke drikker kaffe. Neste tema misjonærene tok opp, var Visdomsordet. Etter at de hadde gått, ble jeg sittende og tenke. Jeg ville så gjerne lytte til profetene, men hvordan kunne jeg bli kvitt de seks fulle flaskene? Jeg var forvirret. Etter at jeg hadde tenkt både lenge og vel, tok jeg flaskene og gikk resolutt ut på badet. Selv om det var veldig vanskelig for meg, slo jeg ut hver eneste dråpe. Så sendte jeg opp en ydmyk bønn til vår Fader. Da jeg avsluttet med «amen», følte jeg meg rolig og tilfreds. Fra den dagen har jeg unngått en hver form for koffein. Etter at misjonærene hadde gjennomgått sine leksjoner, innså jeg at jeg kunne ikke ignorere det jeg hadde lært. Jeg planla min dåpsdag uten å opplyse mine foreldre. Først fortalte jeg det til mor. Hun viste meg stor forståelse. Misjonærer har senere undervist henne. Hun går nå til Kirkens møte i Norge. Hun har fått en bedre innsikt i hva jeg har gjennomgått. Det var vanskeligere å snakke med min far, men nå støtter også han meg. Jeg er takknemlig og overveldet over hvor mange som støttet meg på min dåpsdag. Det strålte kjærlighet fra dem som står meg nær, ja også fra mange andre. Da jeg steg opp av vannet, følte jeg sterk kjærlighet fra vår Fader. Det er storslagent å vite at jeg gjorde det rette. Da jeg neste dag ble bekreftet, var det som om jeg ble født på ny. Det var mulig for meg å gjøre opp mine tidligere feil. Dette vil endre mitt liv for alltid på en god måte. En mor Rutt E. Greve, Skien menighet Hun vokste opp på Eidsvoll som nr. 4 i en søskenflokk på elleve. Lillian giftet seg med Skiensgutten Vidar Top og kom som innflytter til Skien. Vi vil gjerne bli kjent med henne og avtaler en prat: Hvordan var det å være èn av så mange i familien? «Vi pratet mye med mamma og pappa, både enkeltvis og i familieråd. Fire av oss var jenter, så det ble en del jenteprat. På søndager dro vi til kirken. Vi hadde ganske lang vei. Det tok èn time hver vei. Mandag kveld var det hjemmeaften. Jeg lærte at faste rutiner gir trygghet.» Fant virkelig foreldrene dine tid til nok kontakt med den enkelte når det var elleve barn å fordele tiden på? «Jeg følte at vi var omgitt av kjærlighet alle sammen.» Alt for mange som vokser opp i gode siste-dagershellige hjem, faller fra i de vanskelige tenårene. Hva var det som hjalp deg å holde fast på det du lærte som barn? «Gode og oppfinnsomme lærere i Primær, Seminar og Institutt var med på å gi meg L4 Liahona Februar 2011 L5

4 FOTO: LILLIAN TOP et personlig vitnesbyrd om evangeliet. Dessuten var det for meg riktig å reise på misjon. Der lærte jeg om ydmykhet og fikk en klarere erkjennelse av hvem jeg er.» Jeg husker Lillian i sin tale på stavskonferansen våren 2010 sitere eldste Robert D. Hales i De tolv apostlers quorum, som hevder at våre barn er våre viktigste undersøkere, og spør: Nå har du selv familie og er mor til fem barn. Fortell om det! «Ekteskapet lærer meg enda mer om meg selv. Likeverdighet i ekteskapet og respekt for hverandre og for barna det gjelder hos oss. Vi bruker søndagen til å være på Kirkens møter og mandagskvelden til hjemmeaften, dessuten familieråd etter behov.» Hva slags saker tas opp i deres familieråd? «Alle slags problemer som kan oppstå i familien: oppgaver i huset for hver enkelt, vennekontakter, misjonærmiddager, ukepenger, sparing og mye annet. Utfordringer kommer og skal ordnes opp i. Dette gjør sitt Lillian og Vidar Top med sine fem barn, Eivind (13), Sofie (11), Phillip (8) og tvillingene Lucy og Elinor (5). til at en lærer mer om evangeliet. Barn trenger mye kjærlighet og et strukturert familieliv basert på fortrolighet.» Får du tid til pratestunder med hvert enkelt barn? «Jeg prøver å ha litt tid på sengekanten hver kveld. Da synger vi, leser eller snakker om hendelser eller drømmer som barna har. Selv prøver jeg å være en god lytter.» Du er president i Hjelpeforeningen i Skien i tillegg til ansvaret som ektemake og mor. Holder tid og krefter til alt dette? «I og med dette kallet har jeg blitt velsignet med kjærlighet til søstrene. Det gir meg styrke til å tjene og til å føle og påta meg ansvar.» Som en av hennes medsøstre kan jeg bekrefte dette: Like sikkert som det er et hjelpeprosjekt på gang, så er Lillian der. Et kvarters tid før nadverdsmøtet begynner, treffer jeg Top-barna Eivind (13) og Sofie (11) og spør dem: Hva synes dere er det beste med mamma? «Hun er der når vi kommer hjem. Hun er rask og ordentlig. Hun har tålmodighet. Hun ønsker oss det aller beste!» Det hører med til historien om Lillian Top (f. Nilsen) at hennes ektemann, Vidar, er menighetens misjonsleder. Han fyller kallet på en utmerket måte. FAVORITTSKRIFTSTED Ydmyk med ærbødighet Rigmor Heistø, Oslo menighet «Vær du ydmyk, og Herren din Gud skal lede deg ved hånden og gi deg svar på dine bønner» (L&p 112:10). Dette skriftstedet har jeg ofte sitert og selv blitt oppmuntret av i vanskelige stunder. «I løpet av mine 14 år som lærer i faget Livssyn i Ungdomsskolen meldte det seg et sterkt behov for en korrekt fremstilling av de enkelte livssyns- og trossamfunn, og for å lære elevene å respektere alle som har en tro eller livsholdning. Vi dro på ekskursjoner til jødenes synagoge og til muslimenes moskè, eller inviterte representanter fra de samfunn vi behandlet. Alt dette var lærerikt, men meget tidkrevende, og vi nådde bare et fåtall Det var et savn blant lærere i disse fagene ikke å ha et oppslagsverk der de forskjellige trossamfunn presenterer seg selv. Jeg ble inspirert til å innby de forskjellige samfunn til å sende meg en omtale av sin organisasjon. Reaksjonen var overveldende. Jeg fikk hele 36 positive svar som Rigmor Heistø, Oslo menighet virket i en årrekke som informasjons- og samfunnskontakt. Nå er hun 90 år gammel. dannet grunnlaget for boken Dette tror vi.» (s. 7). Organisasjonene står alfabetisk etter navn og innledes med et sitat fra den franske filosof Francois Voltaire. «Jeg er dypt uenig i dine meninger, men jeg er villig til å ofre livet for din rett til å mene det.» KOMMENTARER Til alle mødre Gratulerer hjerteligst med MORSDAGEN søndag 13. februar 2011! FOTO: GUNHILD HERNES L6 Liahona Februar 2011 L7

5 PÅ NETTET 70 ungdommer fra Oslo stav Natalie Gaarder Knutsen (16), Sandvika menighet Det var ikke nok med èn buss. Det måtte i tillegg en minibuss og en personbil til for å få alle med til Stockholm tempel. De kom fra Drammen, Sandvika, Oslo, Romerike, Fredrikstad, Tønsberg og Skien. Det er flott å få delta på tempelturer. Det sosiale er viktig. Muligheten til å møte gamle og nye venner er unik. Vel fremme ble ungdommene ønsket velkommen av tempelpresident Paul Kent Oscarson, som ga et åndelig budskap. Tidlig neste morgen tok tempelarbeidet til. Alle gledet seg. Det kriblet nok litt i magen for dem som var i templet for første gang, men når en går inn gjennom dørene til templet, merker en den ånd som er der. Alltid er det ro og fred. Den hellige ånd vitner om at det er viktige handlinger som utføres. Etter en lang dag i templet var det vitnesbyrdmøte. Det var veldig oppbyggende. Ånden var sterkt til stede. Mange fikk tårer i øyekroken. Etter at tårene var tørret, fikk alle ta del i noen morsomme aktiviteter. Neste dag var det på n igjen kl Til sammen ble det utført dåpshandlinger. Selv om vi ikke kunne se dem vi hadde utført stedfortredende arbeid for, følte vi alle glede over å ha gjort mange lykkelige. Jeg takker lederne som gjorde det mulig for oss ungdommer å dra til Herrens hus, og for den tid de setter av til oss. En takk også til ungdommene som var med på turen, for det eksempel de er for hverandre og for meg. Jeg håper vi snart møtes til en ny tempeltur! FOTO: SAN DAH HTAY HAN L8 Liahona Noen av ungdommene som var med på tempelturen, f.v.: Jan Erik Jakobsen, Reidar og Torbjørn Finnerud, Karinya Vega, Erik Dahlgren, Hanna og Jenny Hernes, Benjamin Johansen EUROPE AREA (NORWEGIAN)