DOMSTOLLEDERMØTET 2014 STYRELEDER BÅRD TØNDER:

Transkript

1 DOMSTOLLEDERMØTET 2014 STYRELEDER BÅRD TØNDER: GRUNNLOVEN DOMMERNE OG DOMSTOLENE Når vi feirer 200-årsjubileum for Grunnloven, er det gjerne Grunnlovens politiske og historiske betydning som er i fokus dens betydning for utviklingen av folkestyret og demokratiet og ikke minst den betydning den har hatt for vår selvstendighet. Og det er vel først og fremst Eidsvollsmennenes fortjenestefulle innsats for å tilrettelegge for en slik utvikling som blir framhevet når disse omtales. Dette må da også være de riktige hovedtema når Grunnlovens betydning for vårt land skal omtales. I en slik sammenheng er det kanskje ikke så rart at domstolenes plass i Grunnloven og dommernes innsats i 1814 lett kan forsvinne i alle hyllingstalene. Spør du en statsviter, vil vedkommende si: men det er jo ikke så rart domstolene er jo bare nevnt i 5 av 112 paragrafer. (Statsviterne har jo som kjent en tendens til å holde seg til tall og statistikker når de omtaler dommerne og domstolene.) Men dette gir et skjevt bilde av situasjonen både hva angår dommernes plass blant Eidsvollsmennene og domstolenes plass i Grunnloven. La oss ta Eidsvollsmennene først: Av 112 representanter var 26 utdannede jurister. Ved siden av presteskap og offiserer, utgjorde disse embetsmannsgruppen, som var den toneangivende grupperingen. Av de 26 juristene var det 18 dommere 1 der sorenskriverne utgjorde den største gruppen. Vi hadde da ikke vår egen Høyesterett, så det var ingen 1 Blant dommerne tar jeg med tollprokurator Christopher Friman Omsen, som året etter ble utnevnt til høyesterettsdommer.

2 høyesterettsdommere der. Men flere av de tilstedeværende tiltrådte året etter embetet som høyesterettsdommere. Dommerne utgjorde altså 16 % av representantene. Det bør være selvsagt at dette utgjorde en yrkesgruppe med særlige forutsetninger når Grunnloven skulle utformes. Disse dommerne hadde sin utdannelse fra universitetet i København. Vi vet at de der fikk en grunnopplæring i tidens rådende lære innenfor statsforfatningsrett. Professor Schlegel er her den sentrale læremester. Tidens lære var preget av opplysningstidens filosofi og konstitusjonene som kom i kjølevannet av denne. Når Eidsvollsmennenes forhåndskunnskaper omtales, hører vi først og fremst om den franske filosofen Montesquieu og hans verk «Lovens ånd», og dessuten om kontitusjonene fra Amerika og enkelte av delstatene, den franske menneskerettserklæring av 1789 og grunnlov av 1791 og enkelte andre konstitusjoner fra Europa, blant annet fra Holland. Det er egentlig litt urettferdig overfor England, for det er her det hele begynner. Vi vet også at forfatningsutviklingen i England var et av mønstrene for Montesquieu. Allerede Magna Carta 1215 knesatte prinsippet om dom etter lov, jf. lovkravet i Grl 96. Senere i 1689 får vi Bill of Right som forbyr Kongen å blande seg inn i de dømmende funksjoner Kongen skulle ikke overprøve eller instruere domstolene. Og han kunne heller ikke ensidig etablere nye domstoler på siden av den eksisterende domstolstrukturen. Altså prinsippet om domstolenes uavhengighet, som vi finner igjen i Grl 88 om at Høyesterett dømmer i siste instans. Noe alternativ til en domstolsordning med Høyesterett som siste instans kan ikke etableres uten grunnlovsendring (kanskje et apropos til dagens tema om forvaltningsdomstoler). Bill of Right har også en side til Grl. 96 ingen straff uten etter dom.

3 Og så må vi nevne Act of Settlement fra 1701 som slår fast prinsippet om dommernes uavsettelighet, som igjen er et uttrykk for dommernes uavhengighet. Vi finner det igjen i Grl 22 andre ledd om embetsmennenes uavsettlighet uten ved dom, som også inkluderer dommerne. Det er særlig grunnlovsforslaget som sorenskriver Christian Magnus Falsen presenterte på Eidsvoll, og som han hadde utarbeidet sammen med lektor Adler, som det vises til når Eidsvollsmennenes idébakgrunn omtales. Hvor de hadde inspirasjonen fra, er tydelig å lese ut fra innledningsordene. I sentrum står grunnleggende ideer om: individets frihet til å realisere seg selv de grunnleggende menneskerettigheter folkesuverenitetsprinsippet maktfordelingsprinsippet Det er naturretten som er den filosofiske basis for Adler/Falsens tenkning, og det bærer hele Grunnlovsforslaget preg av. Det var på 230 paragrafer, og her finner vi det meste av de bestemmelsene som ble tatt inn i Grunnloven som gjelder rettsstatens prinsipper sikring av individets frihet, trygghet og forutberegnlighet i samfunnet, tale- og trykkefrihet mm. I tillegg kommer likhetsidealet slik det på ulikt vis har fått utrykk i Grunnloven som f.eks. forbud mot ny adel, lik plikt til militærtjeneste mv. Jeg skal ikke trette forsamlingen med å gjennomgå Adler/Falsens grunnlovsforslag, selv om det er et imponerende arbeid og egentlig ganske morsom lesing. Jeg skal bare nevne to forslag som ikke kom med i Grunnloven.

4 Antakelig etter inspirasjon fra den amerikanske grunnloven foreslår Adle/Falsen at ingen må straffes «på liv, frihet eller ære med mindre han er dømt skyldig av sine likemenn». Det er altså juryen de vil ha innført. Det ble det som kjent ikke noe av. Kanskje var det Falsens dommerkolleger som ikke ønsket å slippe andre til i dommersetet. I alle fall: Vi skal i dag være lykkelig og glad for det. I Danmark er juryen grunnlovsfestet, noe som gjør at det ikke er så lett å bli kvitt den. Det andre forslaget jeg vil nevne bestemmelsen som skulle sikre upartiske og uavhengige dommere. Her ville Adler/Falsen ha en egen bestemmelse om dommernes uavsettelighet. Det fikk de ikke, men uavsetteligheten ble sikret gjennom 22 andre ledd. Men de ville dessuten ha grunnlovfestet at dommerne skulle ha en anstendig lønn. Og her må vi vel bare beklage at de ikke fikk forsamlingen med seg. En grunnlovfestet rett til anstendig lønn for dommerne hadde vært noe annet å slå i bordet med enn protokollen av 1999! Utkastet fra Adler/Falsen har mer preg av å være en opplisting av statsrettslige og filosofiske tanker og idéer enn å være en lovtekst. Men her hadde Falsen hjelp av en annen dommerrepresentant, nemlig sorenskriveren i Larvik, Christian Adolph Diriks. Diriks var medlem og sekretær i konstitusjonskomiteen, som i løpet av dagene fra 13. april til 1. mai utarbeidet utkastet til Grunnlov som Riksforsamlingen så debatterte fram til 16. mai. Han ble året etter justisminister, men gjorde visst nok ingen suksess som politiker, i følge professor Ola Mestad. Men Mestad framhever ham som jurist og tillegger ham en avgjørende betydning for utformingen av Grunnlovens kortfattede, men likevel noenlunde presise bestemmelser. Han karakteriserer Diriks som Eidsvolls lovavdeling. Han har nok hatt mang en korreksjon til Adler/Falsens lovforslag.

5 Falsens innsats, både som idéskaper, forslagsstiller, uformell leder av selvstendighetspartiet og ikke minst som leder av konstitusjonskomiteen, er formidabel. At han hadde en enestående innflytelse på det som skjedde på Eidsvoll, vitner ordtaket fra den tid: «Jeg stemmer som Falsen.» Han er med rette kalt Grunnlovens far. Nå har vi sett på dommernes rolle for det som har med rettsstaten, likhetsidealet og maktfordelingen å gjøre. Men hvilken holdning hadde de til folkestyret og demokratiet. Folkesuverenitetsprinsippet var en selvfølgelighet for de fleste. Men hvem var folket hvem skulle få velge og hvem var valgbar? For å begynne med Falsen. Vi kan vel knapt si at han var spesielt demokratisk, sett med dagens øyne. I følge historikeren Knut Mykland ville hans forslag innebære at 1/3 av gårdene i Norge var for små til å gi eierne stemmerett, at ¾ av gårdene var for små til at eierne kunne velges til odelstinget og at det i praksis ville være knapt en bonde i Norge som kunne velges til lagtinget, som han i grunnlovsforslaget beskrev som et «overhus». Det er en annen sorenskriver som har en mer ærerik innsats for demokratiet på Eidsvoll, og som også er mer representativ for embetsmannsstandens standpunkt det er sorenskriver på Toten, Lauritz Weidemann. Han foreslo allmenn stemmerett for alle menn over 25 år. Så radikal ble ikke Grunnloven, men siden både selveiende bønder og leilendinger på matrikulert jord fikk stemmerett, ble den den mest radikale i Europa. Weidemann var i det hele tatt en betydningsfull representant på Eidsvoll. Han skal ha en stor ære for forbudet mot å oppheve odels- og åsetesretten en garantist for selveiende bønder i landet. Og at han må ha vært ansett som en betydningsfull jurist viser det faktum at han, sammen med Diriks og professor

6 Sverdrup, deltok i revisjonskomiteen som ga Grunnloven dens endelige form. I konstitusjonskomiteen satt også tollprokurator Christopher Friman Omsen, som året etter ble utnevnt til høyesterettsdommer. Han er også beskrevet som en av komiteens mest aktive medlemmer. I Eirik Holmøyviks doktoravhandling, Maktfordeling og 1814, skildres han som særlig aktiv i arbeidet med kapitlet om den dømmende makt. Han blir også omtalt som blant de mest radikale i debatten i riksforsamlingen, der han gikk inn for å innskrenke kongemakten til fordel for den lovgivende forsamling. Når navn skal nevnes, må vi også ta med Wilhelm Friman Koren Christie, sorenskriver i Nordhordland og førsterepresentant fra Bergen. Han er den som sitter ved siden av Falsen på det kjente bildet av Oscar Wergeland. Grunnen til at han sitter der er at han var riksforsamlingens faste sekretær en betydningsfull stilling. Beklageligvis var han en av dem som ivret for innskrenkningene i religionsfriheten ved å nekte jødene adgang til riket. Men vi får tilgi han på grunn av hans store innsats for Grunnloven noe senere på året da han som Stortingets president ledet det overordentlige Storting høsten Og som formann for komiteen som forhandlet med svenskene, lyktes han å få i stand en union med Sverige uten å gjøre vesentlige endringer i Grunnloven. Har vi andre trekk ved Grunnloven der vi kanskje ser spor av dommerstanden? Da vil jeg nevne en tilsynelatende liten detalj. Det gjelder 98 som satte forbud mot å knytte avgifter til sportler «som erlægges til Rettens Betjente». Ganske spesielt at det ble plass i Grunnloven for en slik detaljregulering av den kommende avgiftspolitikken på akkurat dette området, og det til og med som en egen bestemmelse. Vel, nå vet vi at sportlene representerte en betydelig inntektskilde for mange sorenskrivere,

7 og det er grunn til å tro at de ville gardere seg mot at Staten la ytterligere byrder på det rettssøkende publikum. Det ville jo lett kunne komme i konkurranse med egne inntekter. Kanskje var dette et substitutt for forslaget som ikke kom med, om en bestemmelse som sikret dommerne "en anstændig Underholdning". Vi kan altså slå fast at dommerne sto helt sentralt i den politiske diskusjonen og for den saks skyld i den politiske striden som fant sted på Eidsvoll i 1814 og ved utformingen av Grunnloven. Uten dommernes innsats hadde Grunnloven neppe blitt slik den ble verken i innhold eller i form. Mange av dommerne på Eidsvoll ble senere stortingsrepresentanter og deltok aktivt i det politiske liv. Man trakk den gang ikke den konsekvens av maktfordelingsprinsippet og prinsippet om dommernes uavhengighet at dommerne ikke skulle være aktive politikere. Dagens dommere er nok noe mer tilbakeholden, og for høyesterettsdommere fikk vi endog i 2003 en ny bestemmelse i Grl. 62 som setter forbud mot at de kan velges som representanter til Stortinget. Selv om dommere generelt er noe tilbakeholden i den politiske debatten, er det i alle fall ett område hvor vi ikke bør være det det gjelder spørsmål som angår domstolene: hvilke domstoler skal vi ha i framtiden, hvordan skal domstolene være organisert og ikke minst hvilke dommere skal vi ha? Dette er spørsmål som vi dommere er fullt ut berettiget til å ha en mening om, også i det offentlige rom. Dette er også temaet for samlingen her på Rica Nidelven. Det er framtidens domstoler, domstolstruktur og dommere vi skal diskutere. Vi er inne i en tid hvor dette er høyaktuelle tema.

8 Jeg ønsker alle hjertelig velkommen til årets domstolledermøte. Jeg tror vi skal få to interessant og forhåpentligvis også nyttige dager her i Trondheim.