Barn og fysisk aktivitet i skole og nærmiljø

Transkript

1 Forskerkonferansen Idrett, inklusjon og modernisering Lysebu november 2003 Lene Schmidt, forsker, sivilarkitekt MNAL Barn og fysisk aktivitet i skole og nærmiljø 1. Presentasjon av prosjektet: Idrett og fysisk aktivitet i skole og SFO. En studie av nærmiljøanlegg i tilknytning til skolen og deres bruk og betydning. Bakgrunn og formål Nærmiljøanlegg skal stimulere barn og unge til egenorganisert fysisk aktivitet. Støtte til nærmiljøanlegg gis fra spillemidlene, og det er Kultur- og kirkedepartementet, som har forvaltningsansvaret for ordningen (KKD 2003a, 2003b). Mange barn tilbringer en større del av dagen i skole og SFO enn tidligere som følge av Reform 97 og heldagstilbud til alle barn i klasse. Det er en generell bekymring for at barn og unge er for lite fysisk aktive (St. meld. Nr. 39 ( ). Det bygges derfor et økende antall nærmiljøanlegg i tilknytning til skolen. Anleggenes bruk og betydning må studeres i relasjon til skolegården som helhet. Formålet med denne studien er å få bedre kunnskap om hvordan anleggene brukes i skole/sfo og gi innspill til den videre satsingen på skolegården generelt og nærmiljøanleggene spesielt. Problemstillinger Hvordan brukes skolegården og nærmiljøanleggene i skole og SFO? Hvilken betydning har det fysiske miljøet for barns muligheter til å være fysisk aktive, og for det sosiale miljøet i skolen? Hvordan og i hvilken grad bidrar skolegården og nærmiljøanleggene til at barn får realisert sine prosjekter? Analytisk perspektiv Østerberg (1990) beskriver hvordan det materielle inngår i kommunikasjon med oss, og hvordan vi har det som fisken i vannet, når vi får realisert våre prosjekter uten å støte på hindringer i omgivelsene. Vi har tatt utgangspunkt i at det foregår et komplekst samspill mellom mennesker og omgivelser. Innen den funksjonalistiske planleggertradisjonen studerer man menneskers bruk av omgivelsene, og hva det fysiske miljøet betyr for bruken. Med et slikt perspektiv står man i fare for å overse meningsdimensjonen. Vi har derfor sett det som interessant å supplere denne tradisjonen med et konstruktivistisk perspektiv. Innen nyere samfunnsgeografi ser en i større grad steder som sosialt konstruert (Røe et al. 2002). Med et slikt perspektiv står man imidlertid i fare for å overse betydningen av de materielle forhold. Det fysiske miljøet kan gi ulike muligheter og hindringer for bruken, men bruk og betydning kan også konstituere et sted uavhengig av hva det var tenkt som eller planlagt for. Samfunnsgeografen Relph (1976) tar tatt utgangspunkt i at steder kan ses som konstituert av de fysiske forhold slik man kan beskrive dem på et bilde eller et postkort, funksjoner og den måten mennesker bruker stedet på og den mening mennesker tillegger stedet. Forfatteren Lars Saabye Christensen har beskrevet det nære forholdet mellom mennesker og steder slik: Et sted er ikke et sted før et menneske har vært der, og et menneske er ikke et menneske før det har et sted (Christensen 2002:551). 1

2 Metode Vi har ansett kvalitativ metode som best egnet for studier av samspillet mellom barn og mellom barn og omgivelser. Vi har valgt en sammenlignende casestudie av fire skoler med ulike typer nærmiljøanlegg og ulike forhold for fysisk aktivitet i skolegården. Livet i skolegården Observasjoner viste at skolegården er et tett miljø, med mange barn på til dels liten plass. Møtet med skolegården ga umiddelbart assosiasjoner til et fuglefjell: et yrende liv, men også kamp om reviret. Trengselens logikk Selv om vi ikke har valgt noe worst case, er mulighetene for fysisk aktivitet svært ulike. Noen skolegårder har 9m2 pr elev, andre har 80m2 pr elev, noen skolegårder er dominert av asfaltflater, andre har mer natur og variert terreng. Der det er trangt om plassen, får det konsekvenser for pedagogikk og skolens syn på fysisk aktivitet. Det blir flere regler for hvem som kan være hvor og hva de kan gjøre der. Barna blir begrenset både av det fysiske og det organisatoriske handlingsrom. Det er rett og slett ikke plass til å la barna utfolde seg. Aktivitetsmønsteret begrenses og det blir flere passive barn. Utsagn som: Det er ikke plass til de som bare vil løpe eller Det er alltid et mareritt når den første snøen kommer og Snøen kan ikke brukes til noe, illustrerer hvordan barn blir hindret i å være fysisk aktive. Andre studier har vist at trengsel i skolegården er et generelt problem som hinder fysisk aktivitet. Og plassmangelen er ikke bare et storbyfenomen. Utsagn som: Jeg liker best å være et sted der jeg ikke blir løpt ned, illustrerer hvordan trengselen kan lede til frustrasjon og knuffing. Vi har registrert flere tilfeller av knuffing der det er trangt om plassen og få tilbud enn der det er mange tilbud. Vi har ikke studert mobbing som fenomen spesielt, men knuffing kan sies å romme et konfliktpotensial selv om det også kan ses som uttrykk for lekeslossing. Olweus (2000) har påpekt at mobbing kan skyldes kjedsomhet, og at mye mobbing skjer i skolegården. Likevel har det vært lite fokus på hva skolegården som fysisk miljø kan ha å si for problemer med mobbing. Vi ser et behov for mer forskning på dette feltet. Fotballhegemoniet Tidligere forskning har vist at det satses relativt snevert på nærmiljøanlegg for ballspill. Vi har sett at ball er populært, og fått bekreftet tidligere forskning som viser at fotball dominerer aktivitetsbildet. Men vi har også sett at der det finnes alternativer, er fotballen ikke så dominerende. Det er altså bare der det er trangt om plassen og få alternativer at fotballen blir enerådende. Årsakene til fotballens dominans skyldes både tilrettelegging med mange ballbaner og egenskaper ved spillet, at det er et lagspill som samtidig gir plass til eneren, det å score mål. Det kan også forklares med fotballens betydning i kulturen generelt og i media spesielt. Mange barn drev med andre ballspill på fritiden, for eksempel innebandy, og noen klaget på at det aldri er innebandy på TV. Man kan også spørre hva som blir konsekvensen av fotballens dominans for andre typer ballspill, andre idretter og for andre typer fysisk aktivitet. Den danske forskeren Jørn Møller (1990) har beskrevet rundt 100 ulike typer ball- og kasteleker. Vi registrerte knapt en halv snes ulike balleker, og de ble i mange tilfeller fortrengt av fotballen. Det kjønnede rommet Konsekvensen av at fotballen dominerer er at guttene fyller rommet, og jentene passiviseres. Mange jenter regnet ikke fotballbanen som del av skolegården for der kan vi ikke gå, som det ble sagt. Der jenter var med på fotballbanen, hadde de liten kontakt med ballen. De skygget unna når ballen kom, de scoret ikke mål, og mente selv de var best i forsvar. Sosialiseringen som mer passive har slått igjennom på tross av at jenter ofte er like store og sterke som guttene i den alderen. Der det var få tilbud til jentene, hadde både barn og voksne utviklet forestillinger om at jenter helst vil stå og prate. Jentene ønsket heller å spille håndball og basketball enn fotball, men fikk ikke gjennomslag for det. En lærer hevdet at disse spillene er mer sosiale. Vi har sett at for jenter er det fysiske og det sosiale nært knyttet sammen. Det å være sammen er like viktig som det å gjøre noe sammen. 2

3 Lidén (1994) har hevdet at skolegården er en sterkt kjønnsdelt arena. Det er et tankekors at jenter i mange tilfeller ikke har inntatt skolegården som sin arena med samme rett som guttene. Men vi har sett, at der det er et større mangfold av muligheter er jentene både synlige og fysisk aktive. Mangfoldets muligheter Det høyeste aktivitetsnivået fant vi der det var god plass og et mangfold av ulike steder og anlegg, spesielt områder for turn og jungellek og områder med natur og variert terreng for ulike vinteraktiviteter. I slike situasjoner inntok jentene rommet og var fysisk aktive. Plass nok og et større mangfold av muligheter i det fysiske miljøet resulterte også i at skolene hadde et åpent syn på barn og fysisk aktivitet i tråd med idrettsforskeren Gunnar Breivik (2001): Barn skal få utfolde seg fritt og selv vurdere farer og risiko. Vi har beskrevet slike steder og anlegg som funksjonsåpne og inkluderende. De gir rom for egenorganisert lek, som kan inkludere barn på tvers av alder, kjønn og ferdighetsnivå. Det kan foregå flere ulike aktiviteter samtidig og det er et større tolkningsrom for fantasi-, rolle- og konstruksjonslek. Tilgang til natur gir steder med stort tolkningsrom for mange ulike prosjekter. Natur ser ut til å være spesielt viktig for mindre barn som steder der man kan trekke seg tilbake. Tilgang til åpne arealer med variert terreng får stor betydning for å få i stand ulike vinteraktiviteter. Dette er spesielt viktig for jenter og større barn, de gruppene som i størst grad står i fare for å bli fysisk passive. Funksjonsåpne steder og anlegg kan bidra til mer samhandling på tvers av kjønn og alder. Utsagn som: Kan alltid finne et sted å være, og mange muligheter, illustrerer at alle kan finne noe å holde på med, noe som kan bidra til økt trivsel. Det kan være lettere å unngå vanskelige situasjoner eller dem man ikke er på god fot med. Hvordan får barn realisert sine prosjekter? Med vårt analytiske perspektiv tok vi utgangspunkt i at stedet konstitueres av det fysiske miljøet, av bruken og av den mening eller betydning mennesker tillegger stedet. Vi har sett at for barn er skolegården først og fremst det man gjør der. Ut fra et konstruktivistisk perspektiv blir det forståelig hvordan bruk og sosial praksis kan definere et sted. Det viser seg for eksempel at fotball som prosjekt konstituerer et sted som fotballbane uavhengig av hva det var tenkt som og på tross av eventuelle hindringer i det fysiske miljøet. Tilgang til natur gir arenaer der barn helt konkret kan forme stedet for sitt prosjekt, og det er derfor slike steder er så attraktive. Bruk og betydning definerer stedet: Kongler er bomber og granater, pinner er farlige lasersverd det ene øyeblikket og byggemateriale til en hytte det neste øyeblikket. Ut fra et planleggerperspektiv blir det forståelig at det fysiske miljøet kan åpne opp for eller hindre barns prosjekter. Vi har også sett at funksjonsåpne steder og anlegg har et større tolkningsrom for ulike prosjekter enn funksjonsbestemte steder og anlegg. Systemverden på kollisjonskurs med livsverden? Ballbaner er et av de mest vanlige nærmiljøanlegg (Jones et al. 2000). Vi har fått bekreftet tidligere forskning (Midjo og Wigen 1997, Mjaaland 1999) som har vist at fotball har en dominerende posisjon. Men vi har sett at det er bare der det er lite plass og få andre tilbud at fotballen blir enerådende. Man kan derfor spørre om det under slike forhold skjer en standardisering og en idrettifisering av skolegården, der ballbane og klatrestativ blir standardutstyr. Dette kan ses som uttrykk for en massestedsidentitetsdannelse, der systemverden representert ved markedet, regler for støtte osv. bestemmer skolegårdens innhold og hva barn kan gjøre der. Sett fra et livsverdenperspektiv går det en rød tråd gjennom tidligere forskning at ball er populært, men at barn også ønsker spenning, det uforutsigbare, natur og litt rufsete steder der de kan gjøre hva de vil i stedet for hva andre (voksne) har planlagt at de skal gjøre (Lindholm 1995, Grahn et al. 1997, Gitz-Johansen 2001, Cold 2002, Wilhjelm 2002). Det mest vellykkede nærmiljøanlegget i vår studie, områder for turn og jungellek, ble tatt ut av ordningen sommeren Dette ble begrunnet med at klatrestativer ble beskrevet som jungelaktivitet og fikk støtte. Vi ser det som beklagelig at det mest funksjonsåpne anlegget som inkluderer barn på tvers av kjønn, alder og ferdighetsnivå ikke lenger er stønadsberettiget. Turn er en gammel idrett, og resultatet er at man kaster barnet ut med badevannet. 3

4 Ball er bra, men mer jungel, takk! Nærmiljøanlegg i skolen har gitt barna flere aktivitetsmuligheter sammenlignet med skolegården slik den så ut for noen få tiår siden. Ball er bra. Men vi ser et behov for en mer helhetlig satsing på skolegården. Det er et problem at det verken er ressurser eller sterke interessegrupper som kan finansiere jungelen eller hundremeterskogen. Vi ser derfor et behov for økte ressurser til planlegging og gjennomføring av helhetlige tiltak for skolegården. Det er et tankekors at det finnes generelle normer for rev og høns i bur (Landbruksdepartementet 1998, 2001), men ikke for skolegårder. Plassmangel er et generelt problem i mange skoler (Thorén 2003), og vi har sett at plassmangel og for få tilbud har uheldige konsekvenser for barns muligheter for å være fysisk aktive og for det sosialt miljøet. Det bør derfor sikres et minimumsnivå både med hensyn til arealer og utstyr i skolegården. Der det er vilje, er det mulig å få til forbedringer selv midt i storbyen. Sosial- og helsedirektoratet har fremmet forslag om generelle minstekrav til skolegården (Thorén 2003). Vi ser forslaget som et viktig bidrag for å løfte spørsmålet frem på den politiske og planfaglige dagsorden. I den fremtidige satsningen på nærmiljøanlegg bør disse planlegges ut fra en helhetlig plan for skolegården. Anleggene bør være funksjonsåpne og inkluderende: Jungel og klatrestativer fremfor klatrevegger, åpne arealer for vinteraktiviteter, skileik og ballspill fremfor ballbinge. Ball er bra, men mer jungel takk! 2. Barn og bomiljø Tidligere NIBR studier av nye byboliger viser at det bygges boliger som har lite eller ingen felles utearealer (Guttu og Martens 1998, Schmidt og Thorén 2001). Normer for felles utearealer er under press av utbyggere som ønsker maksimal utnyttelse av tomtene. Generelle krav i plan- og bygningsloven om at det skal sikres arealer for utendørs lek og opphold tolkes vidt av kommunene i saksbehandlingen. Kommunene kan fastsette egne vedtekter, men praksis er ulik. En NIBR studie (Thorén et al 2000) viste at ikke tallfestede krav som tilfredsstillende oppholdssted i det fri for beboerne, herunder lekeplass for barn i plan- og bygningslovens 69 (Miljøverndepartementet 1985) har lite gjennomslagskraft sammenlignet tallfestede krav som for eksempel antall parkeringsplasser pr bolig. 3. Barn og fysisk aktivitet i skole og nærmiljø Barn i by kan bli ramt av trange kår både i skole og bomiljø. Mjaavatn (1999) har vist at det skjer en polarisering mellom de som er fysisk aktive og grupper av barn som er svært lite fysisk aktive. Spørsmålet er om resultatet av trange kår i skole og nærmiljø kan bidra til slik polarisering mellom de som har aktive foreldre og/eller ressurser til å oppsøke områder for friluftsliv, organisert idrett eller andre former for fortjenstbaserte treningssteder, og de som ikke har ressurser til slikt? Johan (6. klasse) i vår sentrumskole var yngste medlem i den lokale pc-klubben. Han gikk dit når han kjedet seg. Det gjorde han ofte. Alf (ledelsen ved skolen) sa det slik: Halvparten eller 2/3 deler av elevene bor i området hvor det er så fattig på muligheter for fysisk aktivitet og lek og idrett, det er en asfaltjungel. Man har overhodet ikke tenkt på at her skal det vokse opp barn som skal bli sunne og sterke og få gode interesser, det har ikke streifet et menneske det er en skam at det ikke er mer å tilby barna, vi er det tilbudet de har, det er ikke brukbart i det hele tatt når vi vet hvor viktig det er å bruke kroppen. 4. Referanser Breivik, G. (2001): Oppvekst og frihet i et kontrollerende samfunn i Jahr, E. (red.) Barn drikker ikke caffé latte om barn i by. Norsk Form Christensen, L. Saabye (2002): Halvbroren. Oslo. Cappelen 4

5 Cold, B. (2002): Skolen som lesebok. Delrapport 1-5. Trondheim. NTNU Gitz- Johansen, T., Kampmann, J. og Kirkeby, I.M. (2001): Samspil mellem børn og skolens fysiske ramme. København. Rum Form Funktion Grahn, P., Mårtensson, B., Nilsson, P og Ekman, A. (1997): Ute på dagis. Alnarp. MOVIUM Guttu, J. og Martens, J.-D. (1998): Sentrumsnære byboliger. Survey til beboere i sju norske byer. Oslo. NIBR prosjektrapport 1998:10 Jones, K., Stokke, K.,Thorén, K. og Stigen I. (2000): Fysisk aktivitet i nærmiljøet. Evaluering av Kulturdepartementets nærmiljøanleggsordning. Kultur- og kirkedepartementet (2003 a): Forenklet tilskuddsordning knyttet til mindre kostnadskrevende nærmiljøanlegg. Oslo. Publikasjonsnummer V B Kultur- og kirkedepartementet (2003 b): Søkerhefte for ordinære nærmiljøanlegg. Oslo. Publikasjonsnummer V-0873 B Landbruksdepartementet (1998): FOR nr. 901: Forskrift om hold av pelsdyr. Oslo Landbruksdepartementet (2001): FOR nr Forskrift om hold av høns og kalkun. Oslo Lidén, H. (1994): Barns perspektiv de voksnes utfordring? i Lidén, H. Øie, A. og Haug, P. (1994): Mellom skole og fritid. Oslo. Universitetsforlaget Lindholm, G. (1995): Skolgården vuxnas bilder, barnets miljõ. Alnarp. MOVIUM Midjo, T. og Wigen, K.(1997): Barn, fysisk aktivitet og fysiske omgivelser. Trondheim. Norsk senter for barneforskning Miljøverndepartementet (1985) Plan- og bygningsloven. Mjaavatn, P. E. (1999): Splitthopp, Epleslang og Fotball. En rapport om barn og egenorganisert fysisk aktivitet. Oslo. Norges idrettsforbund og Olympiske komité Møller, J. (1990): So i hul- og 99 andre gamle boldspil og kastelege. Gamle idrætslege i Danmarklegebog 1. Kastrup. De Danske Skytte-Gymnastik-&Idrætsforeninger Olweus, D. (2000): Mobning i skolen. København. Hans Reitzels forlag Relph, E. (1976): Place and placelessness. London. Pion Limited Røe, P.G., Eidheim, F. og Schmidt, L. (2002): Sandvika i støpeskjeen. En sosiokulturell studie av stedsutvikling. Oslo. NIBR rapport 2002:14 Schmidt, L. og Halvorsen Thorén A.K.(2001): Bebyggelsestyper og bokvalitet i by. En studie av storgårdskvartalet. NIBR prosjektrapport 2001:9 Stortingsmelding nr 39 ( ): Oppvekst- og levekår for barn og ungdom i Norge. Barne- og familiedepartementet Thorén, A-K., Guttu, J. og Pløger, J. (2000): Arealnormer. Virkemiddel for livskvalitet i fysisk planlegging. NIBR prosjektrapport. Oslo 2000:3. Thorén, K. (red.) (2003): Skolens utearealer. Om behovet for arealnormer og virkemidler. Oslo. Sosial- og helsedirektoratet Østerberg, D. (1990): Det sosio-materielle handlingsfelt i Kulturanalyse. Redigert av Deichman Sørensen og Frønes. Gyldendal Forsk Forlag AS. Oslo Wilhjelm, H (2002): Barn og omgivelser virkelighet med flere fortolkninger. Oslo. Doktorgradsavhandling. Arkitekthøyskolen i Oslo 5

6 6