Kompetanseprogram. «Prosjekt Stimuli Tromsømodellen» Gjennomført ved Sør-Tromsøya sykehjem i Tromsø. knyttet til. utviklingssenterlogo her

Transkript

1 Rapport publisert januar 2015 Kompetanseprogram knyttet til «Prosjekt Stimuli Tromsømodellen» Gjennomført ved Sør-Tromsøya sykehjem i Tromsø utviklingssenterlogo her

2 2

3 Forord Prosjekt Stimuli Tromsømodellen, er et prosjekt med modeller og aktiviteter til bruk i sykehjem for personer med demens eller kognitiv svikt. For å gi dette prosjektet et pleie- og omsorgsfaglig fundament ble det utarbeidet et kompetanseprogram knyttet til modellen, i nært samarbeid mellom Sør-Tromsøya sykehjem (STS) i Tromsø kommune, Universitet i Tromsø, UiT Norges arktiske universitet, studieretning helse- og omsorgstjenester til eldre og Utviklingssenter for sykehjem i Troms (USH Troms) / Demensfyrtårnet. Prosjektleder for kompetanseprogrammet vil spesielt takke enhetsleder på Sør-Tromsøya sykehjem Johan Robertsen, for samarbeid og aktiv deltagelse i gjennomføringen av dette kompetanseprogrammet. En stor takk også til førstelektor Toril Agnete Larsen, og universitetslektor Anne-Margrethe Støback både for veiledning og deltagelse som forelesere. Støback har i tillegg vært veileder i skriveprosessen og delvis medforfatter av kap. 3. Dere var alle viktige bidragsytere for at kvaliteten på dette kompetanseprogrammet knyttet til Prosjekt Stimuli ble praksisnært samtidig som det ble godt forankret teoretisk. Sist men ikke minst en takk til Kjerstin Haukland som tok initiativ til Prosjekt Stimuli Tromsømodellen. Uten hennes brennende engasjement hadde ikke dette kompetanseprogrammet blitt utviklet. Utviklingssenter for sykehjem i Troms ønsker at dette programmet skal videreføres og bidra til miljøbehandling på sykehjem i Troms med personsentrert omsorg som verdigrunnlag. Det kan fritt kopieres fra denne rapporten dersom kilden oppgis. Brukeren oppfordres til å oppgi rapportens navn, publiseringsdato, samt at den er utgitt av Utviklingssenter for sykehjem i Troms, og at rapporten i sin helhet er tilgjengelig på Utviklingssenter for sykehjem i Troms Januar 2015 Kirsti Hagen Prosjektleder USH Troms / Demensfyrtårn

4 4

5 Innholdsfortegnelse Forord... 3 Innholdsfortegnelse Innledning Mål med arbeidet Prosjekt Stimuli -Tromsømodellen Kompetanseprogrammet Personsentrert omsorg Program første fagdag - personsentret omsorg Kommunikasjon Program andre fagdag - kommunikasjon Pårørendearbeid Program tredje fagdag pårørende Gjennomføring og mellomarbeid Organisering Overordnet tidsplan Evaluering Gjennomgang av noen evalueringsspørsmål Videre anbefaling Litteratur Vedlegg

6 6

7 1. Innledning Kompetanseprogrammet som ble utarbeidet i tilknytning til Prosjekt Stimuli Tromsømodellen, er resultat av et arbeid i regi av Demensfyrtårnet i Troms, USH Troms. Prosjekt Stimuli er blitt gjennomført på STS i Tromsø etter initiativ fra brukerrådet og enhetsleder, med pårørende Kjerstin Haukland som foregangskvinne og prosjektleder. Prosjekt Stimuli Tromsø modellen er et prosjekt med forskjellige aktivitetstiltak og modeller for miljøbehandling. Prosjektet benytter seg av musikk, men ikke som underholdning. Berøring, men ikke som fornøyelse, og bevegelse, men ikke som forflytning. Det viktigste i prosjekt Stimuli er at alle skal stimuleres, også de som har utviklet en alvorlig grad av demens. Disse pasientene kan av ulike årsaker ikke delta på ulike fellessamlinger. Men de skal likevel ha et individuelt tilpasset tilbud om daglig aktivitet tilpasset deres ressurser og interesser. Miljøbehandling kan beskrives som en aktivitetsrettet form for behandling for å bedre pasientenes sosiale og praktiske ferdigheter. For personer med demenssykdom kan det dreie seg om å bedre personens selvfølelse og mestringsevne. Å skape glede og trivsel er også et viktig mål ved miljøbehandling (Vatne 2006). Modeller og aktiviteter i Prosjekt Stimuli vil kort bli presentert i denne rapporten (kap.2). Demensfyrtårnet er finansiert av Helsedirektoratet og har som hovedmål å arbeide med implementering av Demensplan Et av oppdragene er å arbeide med kompetanseheving for å «styrke kunnskapen om demens, geriatri og psykisk helse». Personalet i pleie og omsorgstjenestene er en målgruppe i dette arbeidet, og miljøbehandling i demensomsorgen er et satsningsområde nasjonalt (Demensplan 2015). Arbeidet med å utvikle et kompetanseprogram som fundament for Prosjekt Stimuli er innenfor Demensfyrtårnet sitt mandat og kunnskapsområde. Kompetanseprogrammet skal bidra til forståelse for den gamle personen slik at aktivitetene i Prosjekt Stimuli blir tilrettelagt for den enkelte. Dermed kan aktiviteter bli mer enn et tidsfordriv og underholdning. Kompetanseprogrammet ble gjennomført som et læringsnettverk med tre samlinger der det ble lagt vekt på tre forhold: Hva er personsentrert omsorg? Om kunnskap og forståelse for pasienten sin situasjon. Kommunikasjon. Hvordan møter vi pasienten i den daglige omsorgen. 7

8 Pårørendearbeid. Samarbeid og ressurser i kontakt med pasientens nærmeste. Personsentrert omsorg er grunnlaget for miljøbehandling i demensomsorgen (Rokstad 2012). Kasuistikksamlinger, fagutviklingsprosjekter og forskning viser at miljøbehandling med personsentrert omsorg kan gi pasientene, og personalet som yter omsorgen, en bedre hverdag (Krüger 2007, Rokstad 2008, Wogn Henriksen 2012, Rokstad 2013). Derfor er personsentrert omsorg valgt som grunnlagstening i utvikling og gjennomføring av dette kompetanseprogrammet. Forståelse av personsentrert omsorg har betydning for kommunikasjon med pasientene og forståelsen for kontakten med pårørende. 1.1 Mål med arbeidet Hensikten med kompetanseprogrammet er å bidra med kunnskap til helsepersonell i sykehjem for at de skal kunne arbeide systematisk med å skape en aktiv, målrettet og personsentrert omsorg. Sannsynligheten for at en person med demenssykdom opplever stimulerende omgivelser i hverdagen på sykehjem, kan være mer eller mindre tilfeldige. Tilbudet kan være mer avhengig av personalets egne interesser enn av faglig kompetanse. Vi som har utarbeidet dette programmet mener at det fremmer det gode miljøarbeidet framfor en oppgavebasert organisering som ofte er dominerende i hverdagen på sykehjem. Personal som gjennomfører dette programmet bør få økt forståelse for verdigrunnlaget i personsentrert omsorg og hva det betyr i møtet med pasient og pårørende. Delmål: Personsentrert omsorg skal være synlig gjennom personalets daglige omgang med pasient og pårørende. Livshistorien og en individuell aktivitetsplan skal være beskrevet i pasientens journal. Personsentrert omsorg skulle være knyttet opp mot modellene og aktivitetene i Prosjekt Stimuli - Tromsømodellen. Pårørende og frivillige skal trekkes aktivt inn i Prosjekt Stimuli - Tromsømodellen. Målgruppe for kompetanseprogrammet var bogruppekoordinatorer (avdelingssykepleiere) og alle ansatte på de ni bogruppene (avdelingene) på Sør-Tromsøya sykehjem, to ansatte fra de andre sykehjemmene i Tromsø kommune, samt to ansatte fra sykehjem i kommunene Nordreisa, Lenvik og Harstad. 8

9 2. Prosjekt Stimuli -Tromsømodellen Sør-Tromsøya sykehjem har i flere år arbeidet aktivt med Prosjekt Stimuli. Det har vært prøvd ut flere delprosjekt. Målet med delprosjektene har vært å gi stimuli og aktiviteter som var tilpasset den enkelte pasient/beboer. Her gis kun en kort informasjon om innholdet i Prosjekt Stimuli Tromsømodellen. Bevegelse fra hjertet: Bymisjonen i Oslo har utarbeidet denne metoden. Både instruksjons- DVD, hefte og aktivitetskort knyttet til bevegelse, musikk, sang, rytme, massasje og avspenning benyttes som verktøy til kommunikasjon og kan fremme demensrammendes ressurser og livskvalitet. Aska laska latus: reminisens gjennom bruk av sang, rim og regler hentet fra gamle Tromsø. Musikkterapeut: Støtter opp om personens friske sider og kan styrke identitet og følelsen av tilhørighet gjennom individualisert musikk. Musikk som medisin: Musikk som miljøtiltak, bygget på systematisk verktøy for å kartlegge preferanse og gi en individualisert tilnærming til musikk tilpasset den enkeltes behov. Dette tiltaket er kun gjennomført som en kursdag med Audun Myskja. Klokkeklovnene: For å nå inn til demenssyke mennesker, kreves mer enn klovnens røde nese. Evne til medmenneskelig innlevelse og evne til å skape kontakt er avgjørende for emosjonsorientert omsorg / ikke-verbal tilnærming slik klovnene praktiserer. Aktivitetsvognene: Dette er trillevogner som står i hver bogruppe med utstyr til å gjennomføre ulike aktiviteter, alt fra manikyr til spill og dvd-er med forskjellig musikk. Ungdomsprosjektet: Dette er et tiltak der ungdomsskoleelever arbeider på sykehjemmet sammen med trivselskoordinator tre uker om sommeren og ellers en ettermiddag i uken. Besøkstjeneste / frivillighet: er en godt organisert tjeneste knyttet til trivselskoordinator. IKT og Intern TV en internkanal for utdanning og videreutvikling for personalet og egen internkanal på TV hvor man kan vise innhold fra aktiviteter på sykehjemmet for beboere og pårørende. Marte Meo: er en kommunikasjonsbasert og løsningsorientert veiledningsmetode som bruker video som verktøy. Dette for å hjelpe omsorgsgiveren til å finne nye løsninger når samspillet med pasienten blir utfordrende. USH Troms gir økonomisk støtte til to sykepleiere på STS for å utdanne seg til Marte Meo veiledere. 9

10 3. Kompetanseprogrammet På norske sykehjem har ca. 80 % av pasientene demenssykdom (Demensplan 2015). Derfor blir denne pasientgruppen spesielt trukket frem i kompetanseprogrammet. Men personsentrert omsorg gjelder i like stor grad for alle personer som er i en hjelperelasjon. Det stilles derfor krav til at personalet evner å legge til rette for individuell tilnærming uavhengig av grunnlidelsen til pasientene de møter. Demenssykdom gir kognitive vansker som medfører problemer med hukommelse, språk og orienteringsevne. Dette vet vi fra den kliniske beskrivelsen av demenssykdom (Engedal og Haugen 2009). Ut fra samtaler med personer med demenssykdom kan vi også ane følelsesmessige konsekvensene som sårbarhet, forsøk på å bevare selvrespekt og angst som følger av det å være forsvarsløs (Haugen 2007, Wogn-Henriksen 2012). Det finnes erfaringer med at miljøbehandling med tiltak rettet mot den enkelte kan bidra til reduksjon i angst og aggresjonsutbrudd (Selnes 2007, Nåvik 2007). Miljøarbeid må ta utgangspunkt i pasientens funksjonsnivå. Miljøarbeidet må derfor være fleksibelt og formes etter den enkelte pasients behov, og personalet må da ha en felles grunnholdning til miljøarbeidet og individrettet omsorg. Aktiviteter skal brukes for å tilrettelegge miljøet for hver enkelt person slik at den enkelte kan fungere og trives. De tre forholdene som vektlegges i kompetanseprogrammet; personsentrert omsorg, kommunikasjon og samarbeid med pårørendearbeid, beskrives mer inngående nedenfor. 3.1 Personsentrert omsorg. Tom Kitwood (Kitwood 1999) er den fagpersonen som har introdusert begrepet personsentrert omsorg for omsorgstjenesten. Å arbeide med pasienten i sentrum, å drive helhetlig sykepleie er kjente begreper i pleie og omsorg. Dette har vært et ideal både i utdanning og praksis i helsefaglig arbeid siden Nightingales tid. Personsentrert omsorg er en ny betegnelse som ikke er etablert i praksisfeltet i alle sykehjem, men som likevel gir forståelse for mange av personalet (Meløy 2014). Kitwood går grundig inn i denne tenkningen ved å ta opp tema, «å være en person». Han bruker begrepet «personhood». Dette kan oversettes med personverd. Kitwood så i sine studier av demensomsorgen at tilnærmingen som ble brukt ikke ga et godt tilbud til denne pasientgruppen. Han er kritisk til at samfunnet både i og utenfor 10

11 helsetjenestene setter verdi på mennesker ut fra kognitive evner og status i samfunnet. Han mener at mennesker med reduserte kognitive evner ikke blir sett på som et fullverdig individ. Personsentrert omsorg i demensomsorgen handler om å se på personen med demens som en person med følelser, rettigheter, ønsker og en livshistorie som preger ham, og som er like forskjellig og unik som før personen fikk demenssykdom. Det inngår i personhood at vi er avhengige av hverandres anerkjennelse, respekt og tillit. Kitwood mente at den personsentrerte pleien, i motsetning til den oppgaveorienterte pleien, skaper trivsel, deltakelse, relasjoner og mening. Pleie og omsorg står ikke i motsetning til hverandre og oppgavene må være en integrert del av den personsentrerte omsorgen, pasienten skal ikke være en ny oppgave i rekken. Kitwood synliggjorde personsentrert omsorg ved å vise til motsetningen hvor den personlige integritet undermineres. Han kalte det for ondartet sosial-psykologi og eksemplifiserer dette med umyndiggjørelse, underkjennelse, objektivering, barnliggjøring, nedvurdering og neglisjering av pasienten (Kitwood 1999). Kitwood uttrykte at ondartet sosialpsykologi sjelden skjer ut fra onde hensikter, men snarere er en del av pleiekulturen. En slik pleiekultur har utgangspunkt i vår samfunnsverdi hvor demenssyke ikke blir verdsatt, mens ungdommelighet og intellektuell dyktighet blir dyrket. Dawn Brooker har fulgt opp Kitwood sitt arbeid med personsentret omsorg, etter hans død. Hun har introdusert VIPS modellen. Brooker betegner VIPS modellen som en definisjon av personsentrert omsorg fordi elementene i begrepet kan bli for vag og utydelig uten en definisjon (Brooker 2013). V Et verdigrunnlag som anerkjenner menneskets absolutte verdi. I En individuell tilnærming som vektlegger det unike hos hvert enkelt menneske. P- Evne til å forstå verden, sett fra personens perspektiv. S Etablering av et støttende sosialt miljø som dekker personens psykologiske behov (Brooker 2013.) I undervisningen som ble gitt i kompetanseprogrammet ble det henvist til VIPS modellen for å synliggjøre utgangspunktet for personsentrert omsorg. Modellen kan brukes i refleksjon over egen praksis. 11

12 3.1.1 Program første fagdag - personsentret omsorg Hoved forelesning: Teori om personsentret omsorg. Bevegelse fra hjertet delprosjekt i prosjekt Stimuli. Øvelser med bevegelser, massasje og berøring samt musikk. Livshistorien / minnealbum. Om å kartlegge livshistorien. Gruppearbeid om å lage minnealbum. Lederansvar i sykehjem Personsenteret omsorg har blitt et begrep for det som i dag betraktes som kvalitetsomsorg for personer med demens. Hoved foreleser reflekterte over hverdagskultur / pleiekultur som omfatter kunnskap, menneskesyn, holdninger og verdier hos personalet. Personsentrert omsorg forutsetter at ansatte kjenner den enkelte pasient og kan tilpasse hjelpen etter individuelle behov. Når ansatte får kjennskap til pasientens livsfortellinger, er det lettere å forstå og se personen som er syk og ikke bare den syke pasienten. Etter hvert som demenssykdommen utvikler seg, blir det vanskeligere og holde fast på historiene som har formet ens identitet. Derfor må personalet kjenne livshistorien til den enkelte pasient for å kunne gi individrettet omsorg. Bevegelse fra hjertet som metode ble presentert, samt tilnærming og modeller for aktivitet som inngår i konseptet. Ansvar for fagledelse som avdelingsleder ble kort gjennomgått. 3.2 Kommunikasjon Kommunikasjon handler om alle de prosessene som vi mennesker påvirker hverandre gjennom. Vi utveksler signaler av forskjellig art, og strever med å forstå og bli forstått. Som mennesker er vi sosiale vesener som er avhengig av fellesskap med andre. Vi har et behov for å bli sett og møtt som den vi er (Wogn-Henriksen 2008). Kommunikasjon er både verbal og ikke verbal og krever relasjons kompetanse. Det vil si en evne til å oppfatte hva den enkelte person trenger for å forstå og bli forstått i møte med hjelperen. Undersøkelser har vist at vi mennesker oppfatter kroppsspråk og stemmens tonefall bedre enn ord. Omtrent en tredjedel av kommunikasjonen oppfattes gjennom språket, og to tredjedeler gjennom kroppsspråket. Vi kommuniserer alltid på to saksnivå samtidig. Følelsene uttrykkes 12

13 ofte gjennom kroppsspråket, og saksnivået tilhører den verbale kommunikasjonen. Dobbeltkommunikasjon betyr manglende harmoni mellom det kroppen uttrykker og det ordene sier. Ordene våre lyver ofte, men kroppsspråket fungerer mer spontant og ubevist er det dermed mer ærlig (Solheim 2009). Når vi kommuniserer er målet å formidle noe, og for å oppnå dette må det skapes kontakt eller en relasjon. Vi har bedre mulighet til å skape kontakt når vi møtes ansikt til ansikt, så nær at vi kan ta på hverandre. Vi må arbeide for å kjenne oss selv så godt at vi kan forstå hvordan vår oppførsel virker på andre. Ved å forandre på hvordan vi står overfor hverandre, forandres ofte ordene. Hvordan vi står, holder armene, bruker tonefall på stemmen kan påvirke mottakeren slik at budskapet ikke når fram slik vi ønsker. Vi blir aldri utlært og må hele tiden arbeide for å bli bedre. Når vi ser på hverandre, sitter eller står i samme høyde og har passe avstand mellom oss, kan vi forandre sinte følelser og skarp enveiskommunikasjon til åpen toveiskommunikasjon (Solheim 2009). På sykehjem er det flere forhold som kan påvirke og vanskeliggjøre kommunikasjonen mellom pasienten og personalet: Hørsel og syn, tid og tempo, afasi og agnosi, konsentrasjon og oppmerksomhetsevne, hukommelsessvikt og tidsforskyvning, tankeforstyrrelser samt dialekt og mumling. Det trengs derfor grunnleggende kunnskap og ferdigheter fra personalets side for at kommunikasjonen på sykehjem skal skape kontakt. Det kreves evne til innlevelse for å møte pasienten der han er, og evne til å forstå pasienten for å styre samtalen. I tillegg til å tenke på eget kroppsspråk er det viktig å legge merke til pasientens kroppsspråk. Ser han på meg, får jeg øyekontakt, hva formidler blikket? Søker pasienten kontakt: følger han etter meg eller rekker han ut hånden etter meg? Hvordan reagerer han på kroppskontakt: trekker han seg unna eller gir kontakt tilbake. Slapper han av eller virker han engstelig og redd når jeg går bort til han? Grunnleggende kunnskap om kommunikasjon er en viktig forutsetning for å møte utfordringene i kontakt med pasientene på sykehjem. Det er vi som personale som må tilpasse oss pasienten og legge til rette for å skape kontakt Program andre fagdag - kommunikasjon Hva er kommunikasjon / hva må kommunikasjon bygge på? Kort presentasjon av arbeid som er gjennomført på de enkelte sykehjemsavdelinger siden siste fagdag. Marte Meo 13

14 IKT / intern-tv på sykehjemmet Klokkeinspirasjon. Workshop til inspirasjon med klokkeklovnene Kommunikasjon var hovedtema denne dagen. "Kommunikasjon er for samspill det som pusten er for å leve." Dette utsagnet blir tilskrevet den danske filosofen og forfatteren Søren Kierkegaard ( ). Vi kan kanskje si at kommunikasjon er å skape fellesskap. Teori om kommunikasjon ble gjennomgått i tillegg tips om hva som er viktig når vi skal kommunisere med personer med demens eller kognitiv svikt. Marte Meo veiledning er også et delprosjekt i Prosjekt Stimuli. Marte Meo har fokus på økt bevissthet for å forbedre samspill mellom pasient og hjelper. Oppmerksomhet på pasientens behov, initiativ og kompetanse i samhandlingsøyeblikket er viktig. Workshop med Klokkeklovnene (delprosjekt i Prosjekt Stimuli) skulle være til inspirasjon for kommunikasjon med mennesker med kognitiv svikt. Dette for å lære hva klovnene gjør når de klovner, hvordan de skaper kontakt på en lekende måte, og hvordan helsepersonell kan bryte egne mønstre i kontakt med personer med demens og å se med nye briller. IKT satsingen på STS ble også presentert. Blant annet skal sykehjemmet ha en egen kanal på TV for undervisning til personalet. Mange av forelesingene i dette kompetanseprogrammet ble filmet, og skal vises på denne TV-kanalen internt på STS i ettertid. 3.3 Pårørendearbeid Pårørende er ikke en person. Pårørende utgjør et mangfoldig bilde; du, meg, familie, slekt, naboer, venner. Utgangspunktet er hvem den enkelte selv ser på som sine pårørende (Pasient og brukerrettighetsloven 1-3). Mange personer er av betydning for den hjelpetrengende personen som bor på sykehjem. Pårørende har roller som vi bør støtte og fremme (Jakobsen & Homelien 2011). De kjenner den hjelpetrengende sin historie når pasienten ikke kan formidle den selv, og de representerer nettverket. De fleste gamle opplever det som en trygghet å ha noen nære som de kan forholde seg til, personer som kan representere noe av det livet de har levd (Smebye 2008). Ved å arbeide i nær kontakt med de pårørende vil vi også kunne komme nærmere den gamle. De kan gi oss handlingsberedskap gjennom økte kunnskaper om personen som vi er i en hjelperelasjon til. Gjennom å bruke pårørende som en samarbeidspart 14

15 kan vi lette kommunikasjonen til den som kanskje ikke lengere er i stand til språklig formidling. Pårørende har også rettigheter og egne behov. Det er rettigheter gjennom lovgivningen, og behov for kunnskaper. Svært mange pårørende uttrykker at de ønsker kontakt med de som ivaretar deres nærmeste. De har behov for å bli sett som ressurspersoner til den de har en relasjon til, men ut fra egne muligheter og evner. Mange kan i møtet med hjelpeapparatet oppleve at de mangler informasjon, at de blir oversett, ikke får oppmerksomhet og respons. Noen kan også oppleve at de ikke blir avlastet for ansvar selv om deres nærmeste er flyttet til sykehjem (Jakobsen & Homelien 2011). Holdninger til pårørende fra omsorgspersonalet er forskjellig, men vi vet at de blir en ressurs når vi betrakter dem som det. Som helsepersonell er det viktig å arbeide sammen med de pårørende, også de som kan oppleves som «vanskelige / krevende pårørende». Holdninger er ofte gjensidige, men dersom vi møter de pårørende med individuell tilnærming på samme måte som vi møter pasientene med personsentrert omsorg, vil vi ofte oppleve at gjensidig tillit utvikles (Jansson & Grafström 2011). Tapsfølelse, skyld, skam og frykt for det ukjente er opplevelser som pårørende gjennom samtaler kan gi uttrykk for (Ulstein 2009, Ulstein 2008). Situasjonen handler ofte om pårørende sin følelse av å ikke strekke til, det kan være en blanding av kjærlighet, sorg og sinne (Nortug 2003). Kunnskap om slike opplevelser og følelser må helsepersonell ha for å kunne hjelpe pårørende til å møte den endrede livssituasjonen. Helsepersonell kan oppleve det som utfordrende, men for å bidra til mestring og godt samarbeid med pårørende er det personalet som har ansvar for å fremme fellesskap og samhørighet (Jakobsen & Homelien). Pårørendearbeid er en viktig del av arbeidet for alle som arbeider med syke og hjelpetrengende mennesker. For å lykkes i dette har personalet behov for undervisning, støtte og tid til refleksjon over samarbeid med pårørende. Det trenges på samme måte som mulighet for refleksjon og kunnskapsbearbeiding knyttet til den pasientrelaterte personsentrerte omsorgen. 15

16 3.3.1 Program tredje fagdag pårørende Pårørendearbeid med særlig fokus mot sykehjem. Arbeid i grupper Pårørende forteller Pårørende er en ressurs for sykehjemmet. Det er viktig med spontanitet i den daglige kontakten og det å kunne støtte og møte pårørende med positivitet. Dette kan gjøres i samtaler på tomannshånd eller i grupper med flere pårørende. Det er viktig at vi som personale anerkjenner at pårørende hører til på sykehjemmet. En liten hilsen når de kommer på besøk kan være nok. Mange pårørende ønsker å inkluderes i dagliglivet på sykehjemmet. En tidligere pårørende tok utfordringen og delte med oss hva som hadde vært viktig for han. Informasjon ved innflytting og innkomst om både praktiske og organisatoriske forhold på sykehjemmet ble framhevet å ha stor betydning. Alt fra aktivitetstilbud, møblering av rommet, rutiner i løpet av dagen, forventninger om hva pårørende kunne/ hadde «lov til» å bidra med, til visjon og organisering av tjenesten, trakk han fram som betydningsfullt for samarbeidet. 3.4 Gjennomføring og mellomarbeid Kompetanseprogrammet var knyttet tett opp til den enkelte ansattes daglige arbeid og utfordringer, og det vekslet mellom teori, utprøving i praksis og refleksjon på samlingene. Det samme programmet ble gjentatt tre dager og alle ansatte på en bogruppe skulle primært delta på samme dagssamling. Mellom samlingene arbeidet deltagerne systematisk i egen bogruppe med å lage minnealbum til pasienter med demenssykdom. Prosjektgruppen på STS utarbeidet og reviderte et skjema for innkomstsamtale, som ble delt med alle kursdeltagerne Hver avdeling / bogruppe som deltok i opplæringen fikk permen: Demensomsorgens ABC Miljøbehandling og DVD-en «Hjelp meg å huske» - minnealbum for personer med demens. 16

17 4. Organisering Det ble reetablert en styringsgruppe for «Prosjekt Stimuli Tromsø modellen» i Gruppen besto av representanter fra UiT Norges arktiske universitet, Nasjonalforeningen for folkehelsen - Tromsø demensforening, USH Troms, brukerrådet ved Kvaløysletta sykehjem, brukerrådet ved Sør-Tromsøya sykehjem, Harstad kommune, Nordreisa kommune, Lenvik kommune, enhetsleder på Sør-Tromsøya sykehjem, Tromsø kulturskole og KULTA. Styringsgruppen ble ledet av byrådsavdelingen for helse og omsorg i Tromsø kommune. Styringsgruppens hovedmandat var å forankre prosjektet i Tromsø kommune, samt spre «Prosjekt Stimuli Tromsø modellen» til sykehjem i Norge. Det ble dannet en lokal prosjektgruppe på STS for å gjennomføre delprosjektet «Kompetanseprogrammet til Prosjekt Stimuli - Tromsømodellen». Prosjektgruppen besto av enhetsleder, en lokal prosjektleder, en representant fra USH Troms, 2 bogruppekoordinatorer, service- og kulturansvarlig ved sykehjemmet og en vernepleier. USH Troms hadde ansvar for innhold og praktisk gjennomføring av fagdagene i kompetanseprogrammet og evalueringskonferansen. USH Troms var veileder for lokal prosjektleder på STS. Lokal prosjektleder var frikjøpt i 20 % stilling, og ansatt som fagleder ved sykehjemmet. Hun hadde ansvar for framdrift av prosjektet lokalt og samarbeider tett med bogruppekoordinatorene (avdelingslederne). Det skulle utarbeides en plan for lokal gjennomføring. En annen ansatt ble frikjøpt i 20 % stilling i for å instruere alle bogruppene om hvordan Bevegelse fra hjertet kunne benyttes i praksis. Bogruppekoordinatorene hadde en sentral og aktiv rolle i hele prosjektperioden. Det skulle legges til rette for at flest mulig ansatte skulle få delta på fagdagene og for at arbeid mellom samlingene ble gjennomført. I tillegg var det en forutsetning at alle bogruppene gjennomførte fagmøter / refleksjonsmøter med fokus på temaene i kompetanseprogrammet og mellomarbeidet minst en time annen hver uke. Ansatte på de fire andre sykehjem i Tromsø kommune og ansatte fra Harstad, Nordreisa og Lenvik kommune deltok på fagdagene og gjennomførte mellomarbeid på eget sykehjem. 17

18 STS bidro med ressurser slik at ansatte kunne frikjøpes for deltagelse på fagdagene og utføre mellomarbeidet. USH Troms bidro STS med økonomisk støtte på kr til prosjektgjennomføringen. USH Troms dekket kostnadene med å arrangere nevnte fagdager. Videre ga USH tilbud om faglig og organisatorisk veiledning og oppfølging i hele prosjektperioden tilsvarende 20 % stilling. De andre deltagende sykehjemmene fikk dekket reise og opphold og fikk veiledning etter behov fra USH Troms. 4.1 Overordnet tidsplan Skjematisk tidsplan for gjennomføring av kompetanseprogrammet på hvert deltagende sykehjem. (7 måneder) Planlegging Gjennomføring Ferdigstille/sluttføre/etterarbe id X= en gitt dato Sept Okt Nov Des Jan Feb Mar Apr Ma Juni x 1 Avtaler med hver bogruppe x 2 Orienteringsmøter på bogruppene x 3 Orientering til pasienter og pårørende X 4 1. samling x x X 5 Mellomarbeid X 6 2.samling x x x 7 Mellomarbeid X 8 3.samling x 9 Erfaringskonferanse 10 Rapportering og dokumentering 11 Avslutning av prosjekt 18

19 5. Evaluering I snitt møtte det 95 deltagere per samling, det vil si til sammen over tre dager. Det var omtrent 30 deltagere hver dag. Dette gjorde diskusjon og dialog mellom de frammøte mulig. Det daglige frammøte var passe stor til at man ble kjent med hverandre. Det ble delt ut kursbevis til deltagere som hadde deltatt på alle tre fagdagene. Det var 58 personer som mottok kursbevis, det vil si ca. 60 % av deltagerne. I ettertid konkluderte både USH Troms og enhetsleder på STS at det hadde vært en bedre strategi å plukke ut 4-5 ansatte per bogruppe som skulle delta. Dette hadde sikret at flere gjennomførte hele programmet, og ville kanskje ha sikret mer ansvar for videreføring i egen bogruppe. Dette spesielt med tanke på å ta ansvar for å utarbeide minnealbum til de brukerne som ikke hadde dette fra før på STS. Arbeidet med «Minnealbum» ble ikke like godt gjennomført på alle bogrupper på STS. Gevinsten med at «flest mulig» deltok fra STS, var at personal i deltids- og helgestillinger ble inkludert. De hadde neppe blitt prioritert dersom det ble gjort et utvalg av ansatte i bogruppene. Prosjektgruppen på STS hadde jevnlige møter og fordelte arbeidsoppgaver. Representanten fra USH Troms tilbydde seg å komme og delta på fagmøtene som skulle gjennomføres avdelingsvis annen hver uke, men ingen benyttet seg av dette tilbudet. USH Troms veiledet de andre deltagende sykehjemmene / kommunene hovedsakelig ved kommunikasjon via epost. Evalueringsskjema for kompetanseprogrammet ble først delt ut på tredje fagsamling. Det burde ha blitt gjennomført en evaluering etter hver samling. Dette ble ikke gjort, og det var flere som ikke husket hva som ble tatt opp på første samling eller om de hadde deltatt. Evalueringskonferansen som var planlagt i mai, måtte av ulike årsaker utsettes til september Ansatte på STS presenterte både minnealbum, aktivitetsdosett (plan for aktivitet til hver enkelt pasient) og ytret ønske om å få opplæring i bruk av refleksjon i hverdagen. Det hadde blitt arbeidet videre med både livshistorie, dokumentasjon av individuell aktivisering samt videre spredning av teori knyttet til det gjennomførte fagprogrammet. Dette viser at det gjennomførte kompetanseprogrammet blir implementert og videreført på sykehjemmet, etter at selve gjennomføringen av opplæringen var avsluttet. 19

20 5.1Gjennomgang av noen evalueringsspørsmål Resultatet er presentert i prosent, og N=70 En del av deltagerne har ikke besvart dette spørsmålet. Antagelig har de ikke deltatt på første samling. «Det faglige innholdet er relevant for jobben min» Dette temaet ble veldig godt evaluert, og da spesielt workshop med Klokkeklovnene. «Klokkelære var kjempebra!» 20

21 Tema pårørende engasjerte og ble også i hovedsak evaluert som meget bra. «Syntes det var veldig spennende og interessant at pårørende fortalt om sine opplevelser. Lærte masse av det. Fikk også tips av hva som kunne forbedres». Det er forholdsvis mange som ikke har besvart dette spørsmålet, og ut i fra skriftlige og muntlige utsagn, ble ikke mellomarbeid prioritert av alle. «Det blir satt av for lite tid på avdelinga til å jobbe videre med prosjektet. Jeg savner faglige diskusjoner på avdelingsnivå. Hvordan bruke kunnskapen på konkrete beboere? Drøftinger på hva vi kan gjøre på avdelinga for å videreutvikle dette?» 21

22 6. Videre anbefaling På møte i styringsgruppen den 5. september 2014 ble det besluttet at denne gruppen avslutter sitt arbeid. Byrådsavdelingen i Tromsø kommune skal arbeide mot at Tromsø blir en foregangskommune under tittelen «Tromsø en demensvennlig kommune». Det vil bli søkt nasjonale midler til dette arbeidet. Sør-Tromsøya sykehjem arbeider videre med implementering av delprosjektene/tiltakene lokalt. USH Troms sin konklusjon etter å ha gjennomført dette kompetanseprogrammet med personsenteret omsorg som grunnlagstenkning og Prosjekt Stimuli Tromsømodellen som inspirasjon og bakgrunn, er at det kan og bør videreføres. Sykehjem / avdelinger som ønsker å lære mer om miljøbehandling og å gi et individuelt tilbud til pasientene framfor en oppgave og handlingsbasert organisering vil lære mye ved å gjennomføre dette programmet. Selv om Prosjekt Stimuli var utgangspunkt for dette kompetanseprogrammet, kan programmet enkelt omarbeides slik at tiltak og aktiviteter kan knyttes opp mot andre modeller for miljøbehandling og personsentrert omsorg dersom det skulle være et ønske eller et behov. Det finnes flere modeller for personsentret omsorg. Aldring og helse har utviklet norske modeller, presentert utprøving og erfaringer med modellene. (Rokstad 2012) Disse modellene er også presentert i ABC miljøbehandlingspermen og ble kjøpt inn til deltagende avdelinger i dette kompetanseprogrammet. Utfordringene med å få omsatt disse modellene i praksis er forholdsvis store og til dels vanskelige å praktisere. Vi har derfor ikke brukt noen av modellene spesielt i dette programmet, men henvist til VIPS-modellens tenkning og verdigrunnlag som et godt eksempel på hvordan personsentrert omsorg kan organiseres i praksis. Det grunnleggende er å bevare synet på personen med demens som en unik person gjennom hele sykdomsforløpet (Kitwood 1997) og personsentrert omsorg er derfor verdigrunnlaget i dette kompetanseprogrammet. Det er viktig å etablere en pleiekultur basert på et klart verdigrunnlag som blir retningsgivende for den enkelte medarbeider, ledelsen på de ulike nivåer og de valg og prioriteringer som foretas i alle ledd i organisasjonen. Personsentrert omsorg er blitt et vanlig begrep i demensomsorgen. Ideene bak er ikke lenger radikale, men hvordan omsorgen skal praktiseres er ofte dårlig definert og vanskelig å måle. Miljøet i et sykehjem skapes blant annet av personalets holdninger, handlinger, tanker, ytringer, følelser og kunnskap. Ansatte må reflektere over egen praksis på sykehjemmet. Det 22

23 er en utfordring å gjøre sysselsetting og aktiviteter for pasientene til en del av det regelmessige omsorgsarbeidet. Derfor vil USH Troms legge inn en sekvens om veiledning og refleksjon i neste gjennomføring av programmet. Personsentrert omsorg krever faglig kompetanse, etiske retningslinjer og fokus på mellommenneskelige relasjoner. Kroken sykehjem (Kompetanseplan 2014) har i sin kompetanseplan utarbeidet et enkelt tiltak for å sette refleksjon på dagsorden ved at avdelingene skal ha ukentlige møter med refleksjon og erfaringsdeling. USH Troms har tro på at dette kompetanseprogrammet kan være med på å endre omsorgen for personer med demens til å bli mer personsentrert. Vi velger å avslutte vår anbefaling om å videreføre programmet med evalueringen vi fikk fra to av deltagerne, som ikke arbeider på Sør-Tromsøya sykehjem. «Vi har lært utrolig mye og det har også vært interessant å få snakke med kollegaer fra andre sykehjem om hvordan de jobber. Vi bruker daglig mye av det vi har lært på kurset. «Bevegelse fra hjertet» er flittig i bruk, vi bruker mye musikk, dans, forteller historier, leser og ballspill. Kaste ball er en aktivitet der selv de som aldri har villet være med på noe, blomstrer opp og blir en av de mest aktive. Berøring og massasje har veldig god effekt på urolige og utagerende pasienter. Da trekker vi pasienten til side, gjerne i en annen stue, stryker enten arm eller hånd og snakker rolig. Dette gjør at vi noen ganger unngår ekstra medisinering. Kommunikasjon ved å sette seg ned, få øyekontakt, vennlig stemme i samsvar med kroppsspråket gjør underverker for eksempel når pasienten skal på badet om morgenen, ta medisin eller gå til matbordet. Også det at vi ser pasienten bak diagnosen, at alle er forskjellige personligheter og må behandles deretter, sjekke livshistorien da blir det kanskje lettere å forstå pasienten og ha noe å samtale om. At pårørende er en viktig ressurs og ikke noen som kommer og forstyrrer oss på avdelingene er også en viktig påminnelse for noen og enhver. Viktig å tenke på at de er på besøk hos sine, dette er nå hjemmet til deres mor, far, tante eller andre som de er pårørende til. Vi må huske at når pasienten bodde hjemme fikk besøkende både mat og kaffe. Nå når de kommer på besøk på omsorgssenter er dette blitt deres hjem. Dessuten er pårørende ressurser på flere områder, kjenner sin mor, far, og kan 23

24 fortelle oss ting som vi ikke kjenner til og som er viktig for pasienten. Når det gjelder minnealbum har vi fått pårørende til hver vår pasient til å lage minnealbum og disse er daglig i bruk. Enten av oss som jobber på gruppen eller av pårørende som er på besøk. Det er jo ikke alltid like enkel å ha noe å prate med sine om og minnealbumene har gjort samværet mye rikere for både pårørende og pasienter. For eksempel har en pårørende til en av "mine" pasienter laget et flott minnealbum med bla en sang som var laget til hennes 19års dag, den synger vi sammen, og pasienten husker hele teksten,(hun er nå 87år) selv om hun ikke husker at hun nettopp har drukket kaffe. Det er så givende når man har noe som kan hjelpe pasientene å huske. Og da vi spurte de pårørende om de ville gjøre dette var det ikke nei i deres munn. De fikk filmen "Hjelp meg å huske» og liste over hva de kunne ta med i albumet. Det viste oss at pårørende liker å bli inkludert og delta i det som skjer i "hjemmet" til sine. Dette viser nok en gang at pårørende er en ressurs bare vi vil inkludere dem i vårt arbeid. Utrolig flott innspill av Kjell-Arne Skogdal om hvordan det er å være pårørende og vi lærte mye om hvordan vi skal ta i mot dem, ønske dem velkommen. Det koster så lite å tilby en kopp kaffe, en tallerken middag eller kveldsmat sammen med sine. Og ikke minst "å se" pårørende og snakke med dem når de er på besøk. Vi har et ønske om at det blir flere prosjekter av dette slaget, vi kommer gjerne. Det har vært veldig flinke folk som har presentert alt dette nyttige for oss, fra deg Kirsti til Høgskolelektor, klovner og pårørende. Veldig bra prosjekt. Hilsen, takket være prosjektet, to bedre helsefagarbeidere Ingunn Knoph og Lill-Tove Pettersen» 24

25 Litteratur Brooker, D.(2013)Personsentrert demensomsorg. Veien til bedre tjenester. Aldring og helse. Tønsberg Demensplan 2015 «Den gode dagen»(2007). Delplan til Omsorgsplan Helse og omsorgsdepartementet. Oslo. Haugen, P.K.(2007) Så redd, så redd Følelsesmessige aspekter ved Alzheimers sykdom i tidlig fase og konsekvenser for miljøterapeutisk oppfølging. I: Krüger(red). Det går an. Muligheter i miljøterapi. Forlaget Aldring og helse. Tønsberg. Hotvedt, K.(2010)Etablering og drift av pårørendeskole. Aldring og helse. Jakobsen, R. & Homelien, S(2011) Pårørende til personer med demens. Gyldendal akademiske. Oslo Jansson & Grafström(2011): Att vara anhörig till en person med demenssykdom. I: Edberg(red)att möta personer med demens. Studentlitteratur. Lund. Kitwood, T. (1999): En revurdering av demens personen kommer i første rekke. Dafolo forlag, Frederikshavn Kroken sykehjem, Kompetanseplan Meløy, E.(2014). Personsentrert omsorg. En drøfting av muligheter og begrensninger. Masteroppgave i helsefag. Det helsevitenskapelige fakultet. Institutt for helse og omsorgsfag. Universitetet i Tromsø. Nortug, B (2003): Den langsomme sorgen. Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens. Tønsberg Nåvik, M.(2007) Gla jazz før frokost- blant annet. I: Krüger(red). Det går an. Muligheter i miljøterapi. Forlaget Aldring og helse. Tønsberg. Rokstad, A.M (2013) Person-centred dementia care to prevent and treat neuropsyciatric symptoms and enhance quality of life in nursing home patients. Faculty of Medicine. University of Oslo. Rokstad, A.M(2012): Bedre hverdag for personer med demens. Utviklingsprogram for Miljøbehandling, Demensplan Forlaget Aldring og helse. Tønsberg. Rokstad, A.M. ( 2008) Miljøbehandling. I: Smebye(red) Personer med demens. Møte og samhandling. Akribe. Oslo Selnes, K.(2007) «Jeg har jobbet som faen» I: Krüger(red). Det går an. Muligheter i miljøterapi. Forlaget Aldring og helse. Tønsberg. Smedbye, K. L.(2008) : Samarbeid med pårørende. I: Rokstad & Smedbye: Personer med demens, møte og samhandling. Akribe. Oslo Solheim, K. V. (2009) «Demensomsorgens ABC» perm 1 / hefte 1 Aldring og helse 25

26 Ulstein, I(2009) Pårørendes situasjon. I Engedal & Haugen: Lærebok Demens, fakta og utfordringer. Aldring og helse. Ulstein, I.(2008) Ikke enten eller, men ja takk begge deler. Strukturerte samtaler med pårørende et nyttig supplement til spørreskjema. I: Krüger(red) Å leve med demens. Erfaringsbasert utvikling av tilbud. Vatne, S. (2006) Korrigere og anerkjenne. Relasjonenes betydning i miljøterapi. Gyldendals Akademiske. Oslo Wogn-Henriksen, K.(2012) Du må skape deg et liv. En kvalitativ studie basert på intervjuer med en gruppe personer med tidlig debuterende Alzheimers sykdom. Avhandling for graden philosophiae doctor. Trondheim Wogn-Henriksen. K:(2008) Kommunikasjon. I: Smebye(red)Personer med demens. Møte og samhandling. Akribe. Oslo 26

27 Vedlegg DAG 1: Personsentrert omsorg / livshistorien (6t i november 2013) «Personsentrert omsorg teoretisk tilnærming» Universitetslektor/sykepleier Anne- Margrethe Støback, Masterutdanningen i helsefag UiT Norges arktiske universitet «Bevegelse fra hjertet» vernepleier Liv Kirsti Jørgensen, Sør-Tromsøya sykehjem «Livshistorien / minnealbum» fagutviklingssykepleier Kirsti Hagen, USH Troms Gruppearbeid å lage minnealbum / også hjemmeoppgave «Avdelingsleders ansvar» fagutviklingssykepleier Kirsti Hagen USH Troms DAG 2: Kommunikasjon (7t i januar 2014) «Hva er kommunikasjon / hva må kommunikasjon bygge på?» Fagutviklingssykepleier Kirsti Hagen, USH Troms «IKT / intern TV» prosjektleder Vemund Kjørsvik Sør-Tromsøya sykehjem «Marte Meo» Bogruppekoordinator og sykepleier Elisabeth Meløy og bogruppekoordinator og sykepleier Mona Sigurdsen, Sør-Tromsøya sykehjem «Klokkeinspirasjon» Workshop som skal være til inspirasjon; se på hva klovnene gjør når de klovner, hvordan de skaper kontakt på en lekende måte, og hvordan man kan bryte sine egne mønstre i kontakt med personer med demens og se med nye briller v/ Patrick Van den Boom DAG 3: Pårørende (6t i mars 2014) «Pårørendearbeid med særlig fokus mot sykehjem» Førstelektor Toril Agnete Larsen og universitetslektor/sykepleier Anne-Margrethe Støback Masterutdanningen i helsefag UiT Norges arktiske universitet «Arbeid i grupper» «Pårørende forteller» Kjell-Arne Skogdal, tidl. leder brukerrådet STS «Oppsummering gruppearbeid med diskusjon» Ved fagutviklingssykepleier Kirsti Hagen, USH Troms Anbefalt / innkjøpt litteratur til alle deltagende: Demensomsorgens ABC, Miljøbehandling fra Aldring og Helse. 27

28 I m not telling you it is going to be easy, I m telling you it s going to be worth it. 28

29 Takk til dere alle for inspirerende samarbeid 29

30 30

31 31

32 Kroken sykehjem, Utviklingssenter for sykehjem i Troms Jadeveien 69, 9022 Krokelvdalen Kontaktperson: Kirsti Hagen tlf E-post: usht@tromso.kommune.no