Norsk Budoforbunds historie Av Thomas Nilsen, Stavanger Karateklubb

Transkript

1 Norsk Budoforbunds historie Av Thomas Nilsen, Stavanger Karateklubb Stiftelsen av Norges Karate Forbund Det er neppe noen overdrivelse å si at Norges Karateforbund kom til verden som følge av en noe tilfeldig unnfangelse. Den nødvendige vilje til å skape et slagkraftig forbund var fordelt på noen ganske få personer, og følgelig var fødselen like trang som de første årene var preget av meget beskjedne kår. Problemet var at de fleste klubbene syntes det var mye morsommere å konkurrere mot hverandre de første 3-4 årene enn å organisere seg sammen mot felles mål. Samarbeidsutvalget for Norges Karate Forbund, som var en gruppe klubber i Oslo-området, Bergen kk og Kristiansand kk som så fordelen med et lokalt samarbeide, så dagens lys i slutten av Ivar Rivenæs fra Bergen var formann i utvalget. Ved inngangen til 1970 var det bare 3 "klubber" i Oslo, nemlig Oslo kk, Weddes institutt og OSI kk. Rune Hagen i Oslo kk var vel den som initierte det hele sammen med Wolfgang Wedde, som drev mere med fullkontakt og instituttvirksomhet, samt Arne Nestor som etterhvert ble den som talte gruppens sak. Det var imidlertid først året etter, på et konstituerende møte den 15. desember 1973 at man besluttet å danne Norges Karate Forbund formelt, slik at man kunne bli medlem av NIF. Wolfgang Wedde trakk seg fra videre samarbeide ettersom han ikke ønsket å forplikte seg og instituttet økonomisk med medlemsavgifter, forsikring etc. Svein Arnesen var en person som også ble involvert ganske tidlig, men han trakk seg også fra samarbeidet og startet sitt eget "forbund" som det ikke ble noe seriøst opplegg utav, og som i realiteten aldri kunne ta opp konkurransen med NKF. Etterhvert kom både Ivar Rivenæs fra NKK Bergen og Bjørn Flakstad fra Televerket kk mere på banen som svært sentrale ressurspersoner, som begge ofret utrolig mye tid og krefter for å bygge opp karateforbundet. De måtte alle jobbe svært hardt for å overbevise idrettsmyndighetene om at sporten var seriøs og "ufarlig". Alle de nevnte personene la ned mye verdifull tid og energi for at karaten skulle bli anerkjent på lik linje med de andre idrettene. De ønsket ikke lenger at karate skulle være "kjelleridrett". Vi har mye å takke disse pionerene for i dag! Selv om vi lå relativt lavt i terrenget reint sportslig de første årene, så var det enkelte som reiste utenlands på konkurranser allerede fra starten av. I første halvdel av 1973 representerte Rune Hagen Norge på EKUs (European Karate Union) generalforsamling under EM i Valencia, hvor man faktisk besluttet umiddelbart å ta opp Norge som assosiert medlem i organisasjonen. Rune deltok også på mesterskapet som utøver, men tapte første kampen mot Halifax fra Frankrike. Ellers var Egon Solem og utøvere fra Stavanger ofte med utenlands. På tross av en del negative forhold man fokuserer på i den første tiden hadde karatemiljøet utrolig mange positive momenter som sjelden kommer frem i ettertid. Den sosiale profilen var mye, mye bedre enn den er i dag. Det var svært mange trenings leire som samlet folk fra hele

2 landet til felles opplevelser. I dag er nesten alle lukket inne i stilartstenkingen, og har derved ikke anledning til å oppleve denne fine blandingen av klubbledere og utøvere på tvers av stilarter. Folk var også ofte flinkere til å stille opp på banketten enn på stevnene! Grunnlagsarbeidet i organisasjonen ble utført av Ivar Rivenæs og Bjørn Flakstad, og fra starten ble målsettingen og forbundets viktigste oppgaver satt i følgende ordlyd ; "å samle karateklubber og utøvere over hele landet for å skape et godt samarbeide og å utvikle et sunt og godt miljø for denne sporten. Videre er det hensikten å arrangere konkurranser her i landet, samt å bygge opp gode norske lag som kan delta i internasjonale konkurranser. En viktig oppgave er også å spre saklig informasjon om denne sporten, fordi den er så lite kjent, og fordi mange har en feilaktig oppfatning av den. Det er sannsynlig at Forbundet, etter å ha samlet utøvere over hele landet, vil søke om medlemskap i Norges Idrettsforbund.". Sitatet stod i en orientering fra møtet signert Arne Nestor. Det første styret hadde denne sammensetningen : Formann Arne Nestor Nestformann Ivar T. Weierholt Sekretær Svein Arnesen Styremedlem Rune Ingar Hagen Styremedlem Bjørn Johansen Styrets første utkast til formålsparagraf fra 15/10-73 var ; Arbeide for utbredelse av karate, og å skape et godt karatemiljø i Norge. Fremme samarbeidet mellom karateklubber og utøvere. Arbeide for felles norske karate arrangement. Sørge for god kommunikasjon med utenlandske karateorganisasjoner. Informere om kurs, arrangementer og konkurranser i inn- og utland. Ivareta karatesportens interesser overfor andre organisasjoner. Utgi informasjonstidsskriftet "KARATE". Den første søknaden om opptak i NIF som særforbund kom på Idrettstinget i Den ble avslått fordi Wolfgang Wedde involverte seg i prosessen med sin organisasjon Norges Karate og Jujitsuforbund. Kampsportene ble bedt om å se på en modell hvor alle Budodisiplinene kom inn i samme forbund etter modell av det svenske Budoforbundet. Judoforbundet uttrykte en viss interesse for tanken, uten at full gjensidig forståelse ble oppnådd. Dette var et arbeide som kom til å ta tid. Som alltid når det forhandles var økonomi en viktig del av diskusjonen. NKF styret satte opp en utregningsmodell med forholdstall som synes rimelig mht. fordeling av midlene fra NIF; Medlemstallet i de respektive seksjoner Forholdstallet var : Summen av medlemstallet for hele Budoforbundet Et unntak fra delingsregelen ble også foreslått da man mente judoklubber hadde mye større utgifter til materiell enn karateklubber. Hvis en sum

3 skulle deles mellom en like stor judo- og karateklubb skulle forholdet være 70/30 (70 % til judoklubben). Det ble imidlertid ikke noe konkret ut av dette, bl.a. ettersom erfaringene fra lignende organisering med judo i Sverige og Danmark var svært negative Fra Oslogryta til EKU/WUKO Under årstinget for 1974 var 11 personer fra klubber i Oslo og Trondheim tilstede og vi leser følgende fra styrets referat : "Forbundet har et meget aktivt år bak seg. En rekke fellesarrangementer har vært gjennomført. Forbundet har arrangert Nordisk Mesterskap for lag, elitesamling og et dommerkurs. Ikke alle i styret har fungert like godt, men stort sett har det fungert tilfredsstillende. Fasiten for 1974 må likevel bli at det har vært altfor mange aktiviteter for et så ferskt forbund. Økonomien har vært meget svak, men budsjettet har hele tiden balansert". Forbundet fikk også nytt emblem dette året, og Bjørn Flakstad var mannen som utarbeidet logoen. Tidligere hadde man benyttet en kombinasjon av Shotokan og Sankudo emblemet hvor sistnevnte lå inni det andre (se fig fra styreprotokollene). Nytt styre på årstinget ble : Formann Ivar Rivenæs Viseformann Arne Nestor Kasserer Bjørn Flakstad Sekretær Bjørn Johansen Styremedlem Per Kristian Matsow Selv om styret arbeidet hardt og hadde mye motgang oppnådde man i hvertfall noen resultater til slutt, bl.a ved at Norge ble tatt opp som fullverdig medlem i EKU og WUKO i Vi deltok også på den første Nordiske karatekongressen 12. juni Det første Norgesmesterskapet i karate ble arrangert i 1974 med 64 deltakere, og ble avviklet absolutt tilfredsstillende. Hver klubb kunne dengang stille 5 deltakere i lettvekt og tungvekt og 10 deltakere i mellomvekt og åpen klasse. Minimumskravet for deltakelse var 5. kyu. Den store kampen i dette første mesterskapet som alle så fram mot var da eleven Bjørn Johansen skulle møte mesteren Rune Hagen. Bjørn hadde brutt med Rune og gått over til Shotokan, og det ble på en måte en slags stilartskamp ut av dette. Rune hadde selvsagt et enormt press på seg og var ganske nervøs, og måtte faktisk til slutt bite i det sure eple og se seg slått av eleven. Et Nordisk Mesterskap ble også avviklet i Norstrandshallen i Oslo, med arrangementsmessig støtte fra Svenska Budoforbundet. Dette var den aller første oppgaven Norge hadde som landslag, uten at man erobret noe edelt. I tillegg til utøvere fra de sentrale østlandsklubbene var Gunnar Nordahl og Kjell Dag Løland med fra Kristiansand kk. Den gang var det Arne Nestor og Ivar Rivenæs som stod for "landslagssamlingene". Det ble arrangert dommerkurs kumite i Sverige 26/4-28/4-74 og Egon Solem, Arne Nestor, Rune Hagen og Bjørn Johansen deltok for Norge.

4 1975 Et rolig konsoliderende år Allerede på årstinget i 1974 ble man enige om at 1975 måtte bli et konsoliderende år, med relativt få aktiviteter på forbundsbasis (NM i Bergen og 2 dommerkurs). Distriktene ble oppfordret til å iverksette ting regionalt. Også dette året søkte man om opptak som eget særforbund i NIF, men denne gangen åpnet man da for at andre budoidretter som Jujutsu, Aikido, Kendo, Judo etc. kunne komme inn under samme paraply etterhvert som de fant fotfeste i Norge. Navnet Norges Budoforbund ble nevnt som det mest aktuelle i den sammenheng. Judoforbundet mistet interessen for et slikt samarbeide, og det ble ikke noe mere enn med tankene om et Norges Budoforbund i NIF på dette tidspunkt Utvalgsstatus i NIF og mangel på oppfølging fra klubbene En ny søknad om opptak til NIF ble sendt 4/ , og under Idrettstinget i 1976 kom karate endelig inn som medlem, ikke som særforbund slik man hadde ønsket seg, men som Utvalget for karate. Da var totalt 12 klubber tilsluttet NKF, og i løpet av året nærmet man seg 20 medlemsklubber. Styret i Utvalget for karate ble den 20/8 bestående av : President Ivar Rivenæs Visepresident Arne Nestor Sekretær Rikke Opsahl Kasserer Bjørn Flakstad Styremedlem Gunnar Nordahl På årstinget den 20/11 ble dette imidlertid endret slik at sammensetningen ble : President Arne Nestor Visepresident Ivar Rivenæs Utvalgsmedlem Geir Henriksen Utvalgsmedlem Bjørn Flakstad Utvalgsmedlem Rune I. Hagen I årsberetningen for 1976 leser vi følgende ; "Året 1976 har gitt meget gode resultater. Det viktigste er opptagelsen av Norges Karateforbund som særutvalg i Norges Idrettsforbund. Det forutgående arbeidet har tatt flere år, og i 1976 kom resultatet. Det er helt klart at det innebærer store fordeler å være medlem i NIF, men også forpliktelser. Karatens stilling er totalt forandret. Vi kan i dag snakke om en organisasjon. Vi har 17 medlemsklubber, og over 900 betalende medlemmer, mot 350 i fjor. Vi har arrangert vår første landskamp, Sverige/Norge i Nadderudhallen den 30. oktober. Vi deltok i Teheran i vår, noe som ikke bragte oss medaljer, men erfaringer. Noe vi også trenger. Bladet "karate" har hatt sin spede begynnelse, noe vi håper vil utvikle seg kommende år. Samarbeidet i styret har gått over all forventning, på tross av at det i all

5 vesentlighet har bestått av 3 medlemmer. Også foran NM-76 ble NRK/TV bearbeidet. Vi ble stilt til utsikt å få opptak av NM, men av en eller annen grunn ble dette forandret i siste øyeblikk. Vi må for fremtiden bestrebe oss på skikkelig informasjon og PR". De første årene var tilgangen på økonomiske midler relativt begrenset, noe som viser igjen i budsjettet for 1976 : Administrasjon ,- Idrettslig samkvem ,- Utdanning 2 000, Sum ,- Av administrasjonspotten gikk over 7000,- til fremstilling av nye karatepass og 2000,- til kontingenter i utenlandske organisasjoner. Ellers tok medlemsbladet "KARATE" naturlig nok en del av pengene. Inntjeningen var i størrelsesorden 100,- per klubb og 40,- per medlem per år. Selv om NKF nå var den eneste godkjente organisasjon som representerte karate i Norge var det ikke slutt på problemene og "slagene under beltestedet". Det var stadig ting som dukket opp av mindre hyggelig karakter for de i NKF, enten det var klubber drevet av folk med stort profittbegjær, eller tilfeller som når Idrettshøgskolen ansatte Wolfgang Wedde som timelærer i karate den 11. januar 1976, uten å ha forespurt NKF om assistanse. Selv om funksjonæren som var ansvarlig for ansettelsen prøvde med alle mulige bortforklaringer, hjalp ikke dette noe særlig til å gi ham særlig troverdighet i NKF. Han påstod bl.a. at han aldri hadde hørt om NKF og visste ikke at det fantes noen slik organisasjon innen NIF. Dette gir en liten pekepinn på tonen mellom NKF og de som drev "instituttklubber". Dette året var også problematisk fordi klubbene brydde seg i mindre grad om å svare på forbundets brev og oppfordringer om de mest elementære ting, men likevel ventet de fleste raske og konkrete resultater av karateforbundet. Responsen var til tider så lav at man så seg nødt til å ha en "sett" slipp under hvert referat, som sa ; " vi har mottatt rapport/referat/rundskriv av...(dato) og erklærer herved at informasjoner tilstilet NKFs medlemmer vil bli meddelt disse førstkommende treningskveld". Deretter skulle klubbens navn, dato for mottagelsen og signaturen til 3 styremedlemmer stå på svarslippen. Dette skulle da verifisere at referatet var gjort tilgjengelig for den gemene hop i klubben. Hvis slippen ikke ble returnert ville den/de aktuelle klubbene ikke høre ett ord fra NKF. Dette virker vel noe drastisk på oss som driver miljøet i dag, men forbundet fikk masse klager fra menigmann i klubbene i starten på at de aldri hørte noe om hva NKF bedrev, og dette gjenspeiler vel den spesielle holdningen som hersket blant mange klubbledere på 70

6 tallet. De silte informasjonen som kom inn, håvet inn penger og styrte hele butikken som egen bedrift. Et skikkelig demokratisk styre var det de færreste som hadde utenom på papiret. Når sant skal sies så var vel dette ikke annet enn en kopiering av den "butikkdrift" som fantes ved karateskoler i utlandet. Man "visste ikke bedre"!? En nærmest blind beundring for japanerne og deres måte å drive på må ta mye av skylden for de uryddige sidene av "initialfasen". Man forsøkte å få til et samarbeide mellom personer fra ulike stilarter som kun hadde få år bak seg i karaten. Alle hadde sine meninger om alt og visste best. Entusiasmen var i hvertfall på topp, og var nok på mange måter mye bedre enn den man ser jevnt over linja i dag! Ellers ble bl.a. Oslo kk, OSI, Kristiansand kk, Sankudo Stavanger, NTHI, Sei Bu kan kk og Romerrike kk suspendert fra forbundet 10. mars 1976 i forbindelse med ikke overholdte økonomiske forpliktelser overfor forbundet, men ble tatt inn 1/6-76 etter lovnad om at utestående kontingent ble betalt inn. Forbundet gjorde det klart i brevs form til klubbene at man måtte fullt og helt innrette seg etter felles retningslinjer, ellers ville det medføre øyeblikkelig suspensjon uten andre appellmuligheter enn årstinget. Noen klubber stod helt utenom. Bl.a. Wolfgang Wedde med sitt institutt og Terje Salo med sin Oslo Budokwai. Terje Salo hadde faktisk kommet seg inn som medlem i NIF bakveien gjennom Bislett Jiujitsuklubb tidligere, men ble senere strøket av ukjente årsaker. Nye klubber dette året var ; Karate Klubb Samurai, Daruma Karate Kai, Sei Bu kan KK, Trondheim KK, Trondheim TKK, NKK Tromsø. Landslaget hadde et relativt rolig år. Egon Solem ble 8. mars 1976 utnevnt som foreløpig landslagstrener. Til vår aller første landskamp (utenom Nordisk) som gikk mot Sverige i Nadderudhallen 30/10-76 var følgende utøvere med : Bjørn Johansen-Tiger, Morten Andersen-Tiger, Rune Hagen-OKK, Vegard Liven-OKK, Johnny Kristiansen-OKK.

7 ØKONOMIEN I NKF I starten var det som nevnt lite og ikke noe midler å bruke på forbundsplan, selv om det bedret seg noe da klubbkontingentene kom inn. Kontoret var hjemme hos en av primus motorene, og alt det administrative arbeidet som ble nedlagt ble utført gratis! Hvis man hadde regnet på utgiftene som firmaet til en av styremedlemmene hadde på kopiering, telefon etc. i løpet av noen år, så hadde det nok blitt et sjokkerende stort beløp. Det lille som kom inn fra klubbene etter midten av 70-tallet gikk stort sett til bladet "Karate" og medlemspassene. Karate var den gang en relativt "snuskete" idrett sett med en regnskapsførers øyne. Kun noen klubber hadde et skikkelig regnskap å vise til, og flere av klubbtrenerne ønsket å heve størst mulig del av inntektene selv. Det viser bl.a. i et tilfelle på midten av 70-tallet hvor en person fra Oslo ble ekskludert fra NKF fra for økonomiske misligheter mot forbundet og klubben. Han saksøkte etterpå forbundet og styremedlemmene Gunnar Nordahl og Rikke Opsahl for kr i tapt arbeidsfortjeneste som instruktør! Man kom til et forlik først i 1980, hvor forbundet betalte mannen 7500,- for å få saken ut av verden. Forbundet hadde selvsagt et skikkelig økonomisk opplegg, men det tok nesten 5-10 år før flesteparten ute i klubbene fulgte noenlunde opp. I 1978 utgjorde medlemskontingenten fortsatt 40 kr. per medlem per år. Dette (ca kr) utgjorde da omlag 1/3 av det totale budsjettet. Etter at NKF ble tatt opp som idrett i NIF kom det hardt tiltrengte økonomiske tilskudd derfra. I 1977 fikk man fra NIF og i 1978 utgjorde tilskuddet totalt kr. Med denne inntjeningen kunne man nå betale for administrative tjenester og korrespondanse. Man la seg på lønnstrinn 16 i staten, og kun personer som stod utenfor styre eller komiteer fikk godtgjøring for arbeidet. Budsjettet for 1978 var som følger : Administrasjon Idrettslig samkvem Instruksjon Tiltak i særkretsene Utdanning Idrettsmateriell Som en ser av budsjettet over kom ikke pengene nybegynneren til gode. Mye av karateforbundets midler var satt av til konkurranser og administrasjon, og på 70-tallet var vel forbundet primært en organisasjon for konkurranseutøvere. Mange klubber unnlot også å betale medlemsavgiften i tide, noe som gjenspeiler den tonen som var klubber og stilarter imellom. Da tidsfristen

8 for innbetaling gikk ut 1. oktober 1978 hadde kun 4 klubber betalt inn penger. Over 20 klubber med i underkant av 2000 medlemmer, som forøvrig var blant landets største, oppga at de ikke hadde nybegynnere! Flere klubber hadde NKF kontingenten inkludert i sin treningsavgift, men unnlot likevel bevisst å innbetale denne. En person ble sågar ekskludert fra forbundet for slike forhold. Det var i tillegg omfattende juks med det offisielle medlemstallet i noen klubber. Flere ledere oppga medlemmer til forbundet, mens tallet ofte var mangedobbelt i lokalpressen, et problem vi utrolig nok har slitt med helt opp til midten av 1990 årene. Merkelig nok er det høyt graderte elever av de trenerne som hadde denne spesielle holdningen på 70 tallet som fortsatte i samme sporet år senere. Medlemsmassen økte imidlertid jevnt og trutt, og bare tre år senere var tilskuddet fra NIF tredobbelt, og inntjeningen lå på totalt , Økonomisk og sportslig vendepunkt Dette året ble et vendepunkt for Norsk karate. Plutselig ble en beskjeden og amatørmessig organisasjon anerkjent og gitt muligheter til å gjennomføre ting de lenge hadde drømt om. For første gang ble NKF tildelt midler fra NIF. Økonomisk såvel som praktisk støtte var virkelig kjærkomment. Inntektene av kontingenter og støtte fra NIF kom opp i ,-, faktisk noe høyere enn budsjettert. Av disse ble ,- brukt til idrettslig samkvem og til administrasjon. Forbundet hadde ingen gjeld eller utestående fordringer, men snarere et overskudd på 4800,-. Det offisielle medlemstallet lå på 1400 utøvere fordelt på 22 klubber, mens det reelle tallet mest sannsynlig var mye høyere (rundt 2000) ettersom flere klubber bevisst unnlot å melde inn alle medlemmene, slik trenden hadde vært hos mange av klubblederne siden starten. Karate ble også vist i NRK for første gang da Gunnar Grimstad laget reportasje fra NM og sendte et innslag i Sportsrevyen. Aktivitetene dette året kan sies å ha vært mange, utvalgets størrelse og økonomi tatt i betraktning. Norge deltok bl.a. i Nordisk, EM, VM og hadde landskamper mot Sverige, England og Tyskland. I tillegg ble det avholdt 6 landslagssamlinger. Den første "offisielle" landslagssamlingen ble avholdt 5. og 6. februar 1977 på Idrettshøgskolen i Oslo. Denne første treningen bestod for det meste av kombinasjonstrening og kihon. Det ble riktignok avholdt en slags landslagssamling mars 1975 i forkant av Nordisk Mesterskap, men det var først da styret delegerte ansvaret for landslaget til Bjørn Johansen fra høsten 1977 at det ble skikkelig struktur på opplegget. Formålet med denne første offisielle samlingen var å tromme sammen et lag til landskamp mot Sverige. Det var dessverre bare Oslo klubber representert, noe som nok kan tilskrives dårlig økonomi. Likevel ble det oppfattet som svært trist at ingen utenbys klubber reflekterte på invitasjonen overhodet.

9 Landslaget bestod derfor primært av utøvere fra Osloklubbene. Kriteriene for å delta på landslagsstammen var naturlig nok litt annerledes den gang enn hva det er nå, ettersom det var sparsomt med gode utøvere å velge mellom. Her følger et utvalg av kriteriene : Alle klubber kan sende deltakere til samlingene. For å komme i betraktning må man ha god kamperfaring, f. eks fra NM deltakelse. Landslagsstammen innstilles til styret av teknisk komite ut fra tidligere resultater og vurderinger i forbindelse med landslagssamlingene. Stammen skal bestå av 14 personer. De som innstilles til landslagsdeltakere tas ut av teknisk komite kort tid før det aktuelle stevnet. Det er bare de som blir tatt ut som blir landslagsdeltakere". En av landslagsutøverne som var med i den første tiden beskriver landslaget slik : "Det var en gutteklubb hvor alle ville være høvdinger. Samarbeidet var heller dårlig, og det var alltid om å gjøre å være best". Selvfølgelig gjaldt ikke dette alle, og enkelte klubber og stilarter hadde større problemer med fellesskapet enn andre, men dette var den herskende tonen i karatemiljøet dengang. Dette kan nok ikke tilskrives enkelte personer, men en utbredt stilartskrig/hysteri hvor kommunikasjonen dem imellom var heller dårlig. Både utøvere, trenere og utenlandske instruktører var enige om at vi begynte å bli gode, og at resultatene snart burde komme. Men dette "snart" syntes å trekke noe ut ettersom resultatene uteble. Mot slutten av året løsnet det imidlertid. For første gang lykkes Norge i konkurranser internasjonalt, med Johnny Kristiansens gull i Nordisk Mesterskap! Norgesmesterskapet for lag ble for første gang arrangert i Følgende lag deltok : Blindern, OSI/KSI, Daruma, Oslo, Tiger, Skien, NKK Bergen, NTHI og Trondheim KK. Tiger slo Blindern i finalen, mens OKK ble nr. 3. Samtidig med dette stevnet ble det første Kata NM arrangert, denne gangen kun for kvinner. 14 deltakere var med. Blindern var suverent best med 4 av de 7 første plassene. Konkurransen ble gjennomført etter følgende mønster (samme systemet brukes fremdeles av shotokan) ; Aller først var det en utslagningsrunde hvor det ble avgjort med trekning hvem som skulle møte hvem. Deretter gikk man i par samtidig, og dommerne viste med flagg hvem som skulle gå videre. I finalen ble rekkefølgen avgjort med poenggiving slik man gjør i dag. Resultatene var som følger, Rannveig Olsen, Blindern Bjørg Berg, Daruma Anne Larsen, Blindern Det var også dette året NKF fikk sitt første offisielle emblem. Etter en konkurranse utlyst gjennom "Karate" med 42 innsendte bidrag ble Per Wold fra Samurai Karate klubb den heldige vinner av premien på 500 kroner. Han var på den tiden art director hos reklamebyrået Ted Bates og visste naturlig nok hva som skulle til for å fenge karatefolk. Styret i 1977 bestod av Arne Nestor(formann), Ivar

10 Rivenæs(nestformann), Bjørn Flakstad, Geir Henriksen og Rune Hagen. Marit Nestor var sekretær Et konfliktfylt år 1978 ble på mange måter et konfliktfylt år, hvor man etterhvert hadde både interne uoverensstemmelser i forbundet og tvister med andre organisasjoner og personer i kampsportmiljøet. NM i Bergen november fremstår som det store stygge spøkelse i Norsk NM historie, med den direkte følgen at man bl.a. mistet formannen og sekretæren (se eget kapittel). Det var også mindre uoverensstemmelser under Lag NM i Fredrikstad tidligere på året, uten at det ble de store konfliktene. Arrangementsmessig var det gjort godt forarbeide, men man fikk visse problemer med ansvarsfordeling og ledelsen underveis. Dette var av mindre alvorlig karakter, men idrettslig led stevnet av ting som både var usportslige og uheldige. I styrereferatet etter lag NM fremgår det at Tiger kk trakk sitt lag fra NM etter et tap mot OSI, grunnet misnøye med dømmingen. Det ble inngitt skriftlig protest mot dommeren, men denne ble avvist, da protesten ble fremsatt etter kampens slutt og resultatet var kjent, samt at den ikke hadde annen begrunnelse enn at dommeren var norsk. OSI på sin side protesterte mot stevnelegen, da de mente hans avgjørelser var usaklige, p.g.a. at han angivelig trente i Tiger kk! Man besluttet dette året å satse mere på PR- og informasjonsvirksomhet, samt utdanning og tiltak i de enkelte kretsene. Man iverksatte også for første gang utstedelsen av sortbelte diplomer til dan graderte som klubbene meldte inn til forbundet, som på sin side godkjente graderingen. Det var igjen Per Wold som fikk godkjent et av sine utkast til dette sortbeltediplomet i NKF. Som en kuriositet kan det nevnes at han fikk et honorar på 300,- De første som naturlig nok fikk styrets godkjenning på sortbeltet sitt var de personene som var sentrale i driften av NKF eller miljøet rundt disse ; Robert Berg, Steve Bloom, Martin Burkhalter, Geir Henriksen, Bjørn Johansen, Arne Nestor, Gabor Olgyai og Ivar Rivenæs. Etterhvert våknet også de andre dan graderte, og man nummererte de første diplomene etter graderingstidspunkt, men etterhvert som navn og datoer strømmet inn ble det ikke kronologisk lengre. Rune Hagen ble tildelt sortbeltediplom nr 1, men man fant så ut at det var Egon Solem som skulle ha denne, ettersom han var gradert shodan et halvt år før Rune. Som den gentleman han er gav Rune fra seg diplomet til Egon da dette ble kjent. I ettertid er det klart at Øyvind Weberg fra Ås kk tok sin shodan ca. 4 år før begge disse, under Masatoshi Nakayama i Tokyo, men han har aldri mottatt et synlig bevis på dette fra forbundet. Hans eget diplom fra JKA gikk ifølge Weberg selv tapt under brann i dojoen til sensei Mori i New York på 70-tallet. I 1978 ble Bjørn Johansen offisielt utnevnt som landslagstrener og rådgiver for teknisk komite, og man ville nå igjen prøve å få bedre

11 kontinuitet og struktur på eliteutøvernes treningsopplegg. Dette året økte antallet landslagsutøvere til over 20, men på den første samlingen i mars 78 var det så elendig fremmøte at dette måtte reduseres noe. En kombinasjon av manglende treningsevne/vilje og informasjonssvikt skapte en del kaos i starten, men etterhvert bedret disiplinen og samarbeidsevnen seg betraktelig. Landslagsutøvere i mars 1978 var : Geir Henriksen, Åge Thoen, Johnny Kristiansen, Arild Lund, Hans P. Ulven, Finn Drangsholt, Øistein Riber, Gunnar Nordahl, Kjell Wenstad, Bjørn Flakstad, Morten Andersen, Dag Ødegaard, Roy Sveahagen, Kjell Edner, Jon Larsen og Bjørn Johansen. Bjørn Johansen trakk seg som landslagstrener etter sommeren og teknisk komite tok over ansvaret. Man ønsket heller ikke å ansette en ny landslagstrener, men bruke de kapasitetene som kom på besøk fra utlandet. Steve Cattle, 4. dan Shotokan og Eugene Codrington 4. dan Wado, ble brukt som konsulenter, og flere av toppene i Europa ble invitert til Norge for å holde treningssamlinger. Cattle og Codrington inngikk en avtale med forbundet at de skulle komme vekselvis en gang per måned for å holde treningsweekend. Codrington, som var på besøk oftest, var imidlertid ingen stor pedagog og hadde sjelden et opplegg for treningen. Mye ble tatt på sparket. Han var relativt ung og ble raskt ødelagt av pengesystemet. Codrington flyttet til Sarpsborg i 1979 for en 18 måneders periode, og begynte etterhvert å forlange stadig mere penger for treningen, og til slutt var han på samme nivå som sin egen sensei og skulle ha 100 pund om dagen. Dette kunne man selvsagt ikke godta, så Øistein Riber avløste Codrington som trener i Sarpsborg. Likevel tilførte Codrington landslagsutøverne en god del grunnleggende treningsprinsipper som de fleste fant virkelig nyttige. Uregelmessighetene på samlingene var derimot et problem. Norge fikk heller ikke deltatt i Nordisk i 1978, da dette ble avlyst i siste øyeblikk, ettersom Danmark og Finland ikke ville stille opp. Skandale NM i 1978 NM i 1978 i Bergen vil som tidligere nevnt for alltid stå som et NM i karate som alle helst vil glemme. Det ble til og med underkjent som offisielt stevne av årstinget p.g.a. alt rotet, så kanskje det er på sin plass med en belysning av de faktiske forhold omkring stevnet. Misnøyen startet da en partisk, engelsk Kyokushinkai instruktør ble satt opp som hoveddommer, og da en av de mest sentrale norske dommerne presterte å coache sin egen elev mens han dømte den samme utøveren! Selv om hoveddommmeren var svært høyt gradert som karate-ka, og sikkert en utmerket sådan, så hadde han ikke full oversikt over WUKOs kumiteregler. Selv om dette allerede i startfasen ble påpekt av forbundets formann i en dommersammenkalling at man skulle orienterte seg mot WUKO regler, og ikke engelske kyokushinkai regler, ble det aldri noen forbedring av forholdet. Det ble bl.a kastet erteposer innpå matta for å signalisere "yame" (stopp), og dette hadde flesteparten aldri sett før, og ble naturlig nok frustrerte over alle disse "påfunnene". Kyokushinkai brukte dette i England, så det var naturlig for dem.

12 I ettertid sier man at hvis utøverne hatt mere erfaring og tyngde enn det som var tilfelle ville de helt klart ha sparket hoveddommeren på stedet. Noen finaler gikk riktignok som forventet, ettersom hele klassene hadde blitt gjennomført før bråket startet uten at det var strykninger. Øistein Riber vant bl.a. lett mellomvekt med brukket knoke 2-1 over Bjørn Solberg. Like før finalene skulle gå ble det plutselig bestemt at man ikke skulle gå med hansker! Trass i den brukne knoken fikk ikke Riber dispensasjon fra regelen og fikk derved varige skader i hånda ettersom han valgte å gå finalen likevel. Stemningen i hallen var hele tiden til å ta og føle på ettersom østlendingen Riber gikk finale mot bergenseren Solberg. Frustrasjonen over den dårlige dømmingen og alt rotet fra de lokale arrangørene gjorde at alle utenbys klubbene laget en kjempebacking mot bergenserne, som på sin side så mulighetene for en lokal triumf. En litt "underlig" episode oppstod når en av de lokale gutta skulle gå finale. Han var egentlig gått ut av stevnet, men ble flere ganger tvunget inn på matta igjen på tross av at han tydelig ønsket å trekke seg fra finalen! Etter stevnet ringte formann i NKF Arne Nestor inn resultatene til NRK, men andre ringte deretter inn og sa disse var ugyldige, slik at det bare ble rot. Dette bidro ikke akkurat til å heve karateidrettens anseelse i NRK sporten de nærmeste årene. Denne sterke frustrasjonen gav seg ikke utover kvelden og gikk derved utover menigmann på byen. Personer fra Tiger karateklubb, som dengang dessverre gikk under navnet "bølleklubben" i lokalmiljøet, var katalysatorer for bråket som oppstod på byens utesteder. Bråket etterpå resulterte i en del negative reaksjoner og uheldige avisskriverier, og forbundet reagerte med trussel om straffeforfølgelse iht. NIFs bestemmelser mot arrangørklubben for å ha skadet idrettens anseelse. Likeledes ble det reagert mot enkeltpersoner som stod for svært usømmelig opptreden med fysisk vold på byen. De klubbene som trakk seg fikk også en alvorlig advarsel. Her følger referat fra pressemeldingen forbundet sendte ut 7. desember 1978 : "Problemet med arrangementet og gjennomføringen av stevnet oppstod i første rekke på grunn av flere feil fra arrangørklubbens side, samt ulik og partisk dømming av dommere fra arrangørklubben og deres organisasjoner. Dette ble allerede tidlig i stevnet påtalt av forbundets formann ved en dommersammenkalling. Skriverier i pressen etter stevnet av arrangørklubben ved formannen Ivar Rivenæs er overdrevne og usaklige, og inneholder feilaktig informasjon og er kun egnet til å skade karate-idrettens anseelse. Ut fra dette har styret besluttet å innlede straffeforfølgelse mot arrangørklubben i henhold til NIF s straffebestemmelser. Selv om vi støtter lagenes kritikk av stevnet og dømmingen, mener vi at reaksjon og fremgangsmåte var uriktig, og at trekkingen av lag generelt er usportslig. Forbundet vil ut fra et totalt syn nøye seg med en alvorlig

13 advarsel til de lag som trakk seg. Forbundet er innstilt på å innlede straffeforfølgelse mot klubber eller enkeltpersoner som har forårsaket klanderverdige episoder. Det har hittil ikke vært mulig å få brakt på det rene hva som egentlig har foregått. Dette betyr ikke at anklagen avvises fra vår side, men at man i rettferdighetens navn må forsøke å finne fram til hva som har skjedd før noen reaksjon kan komme på tale. Forbundets styre arbeider så raskt som mulig med å avklare dette. Dersom noen har informasjoner til oss i denne forbindelse er vi takknemlige for dette. Vi håper at disse reaksjoner som er fattet av et enstemmig styre vil gi en balansert og riktig informasjon om forholdene overfor publikum. Eventuelle detaljdiskusjoner om det som har foregått fra klubber og utøverens side i form av avisskriverier er uønsket, da dette vil gi et unyansert syn, og sannsynligvis skade idrettens anseelse". Utvalget for Karate i NIF v/ Arne Nestor Som et direkte etterspill etter NM i Bergen ble forbundet plutselig stående uten formann Arne Nestor og sekretær Marit Nestor. I tillegg hadde man heller ikke lengre kontorplass. Arne følte at det ble så mye bråk og uenighet i kjølvannet av NM at det gikk på bekostning av det idrettslige aspektet. Det ble holdt møte på møte uten at man kom til noen enighet. Mange ville ikke fire en tomme på deres synspunkt og det ble mere kverulering enn konstruktivt samarbeid. Sett under ett var det vel et markeringsbehov av stilarten som var roten til bråket. Dengang satt man seg gjerne etter tilhørighet til stilart på stevnene, slik at alle skulte på hverandre i stedet for å fremme konstruktivt samarbeid. Personsammensetningen på forbunds-, klubb- og stilartsnivå var slik at man hadde et større markeringsbehov enn hva som er tilfelle i dag. En relativt ung gjennomsnittsalder utløste mange impulsive og lite voksne handlinger. Styret i 1978 besto av Arne Nestor, Bjørn Flakstad, Geir Henriksen, Robert Berg og Bjørn Barstad.

14 1979 Stor pågang og merkbar økning i medlemsmassen P.g.a. bråket omkring NM i Bergen gikk formann Arne Nestor av og Bjørn Flakstad overtok lederstolen. Under årstinget var det ventet en del uvennskap og unyttige diskusjoner som følge av hendelsene i Bergen (se eget kap.), men ved hjelp av enkle forholdsregler ble tinget greit gjennomført. Årstinget besluttet imidlertid å underkjenne stevnet som offisielt NM. Utdrag fra årsberetningen i 1979 "1979 har vært et år med stor aktivitet innen Norges Karate Forbund. En stor øking av antall medlemsklubber har skjedd, og vi har per dags dato 42 klubber i forbundet. I Vest Agder har sågar 5 klubber startet særutvalg under Idrettskretsen. Dette er noe andre distrikter burde lære av da det ligger en del økonomiske midler i Idrettskretsene. Hovedproblemet når det gjelder å starte nye klubber har også i år vært mangelen på kvalifiserte instruktører. Pågangen fra hele landet om å få starte organisert karatetrening har vært stor, og en av oppgavene fremover må være å få igang kurser for trenere. På grunn av de ulike stilartene vil det by på problemer, men en eller annen løsning må vi komme frem til. Stilartsorganisasjonene har vi ennå ikke fått gjort noe konkret med når det gjelder retningslinjer og lover. Offisielt har vi bare enkeltklubber som medlemmer i NKF, men samarbeid mellom klubber som driver samme stilart foregår på ulike plan. Et par av stilartene har sendt deltakere til internasjonale mesterskap og gjort det bra resultatmessig. I 1979 har to klubber ansatt trenere på heltid. Fredrikstad kk har fått hit Eugene Codrington, mens OSI/KSI har ansatt Robert Aikman, begge fra England. Internasjonalt har 1979 bydd på få aktiviteter. EM i Helsinki var den eneste turen utenlands for landslaget. Heller ikke denne gangen klarte Norge å hevde seg i lagkampen. Det ble tap i første runde mot Østerrike. I lett-tungvekt klarte Morten Andersen fra Tiger å komme helt til kampen om bronsemedaljen. Her ble det imidlertid tap Mot Englands Tyrone Whyte". Landslaget hadde skrumpet litt inn i forhold til året før. I siste halvdel av 1979 bestod laget av 7 personer. Ved uttak til representasjon møtte disse 7 utfordrere som hadde oppnådd gode plasseringer i nasjonale stevner. Etter at alle utfordrerne hadde møtt alle på landslaget ble de 7 som hadde best poengsum tatt ut". De første årene var det som dere ser heller sparsomt med gode plasseringer internasjonalt. Det var kun blåbelten Johnny Kristiansen som greidde å innfri som Nordisk mester i + 78 kg i 1977, ved å slå vår eminente landslagstrener fra begynnelsen av 90 åra, Håkan Nygren, i finalen. Kjell Wenstad ble nr. 4 i åpen klasse på samme stevnet. Under Nordisk i 1978 ble Kristiansen så slått av Nygren i finalen, men var fremdeles den eneste som hadde tatt medalje internasjonalt med sin gull og sølv fra Nordisk. Grunnen til manglende resultater i denne perioden var nok først og fremst manglende matching, både nasjonalt og internasjonalt. Men også dette momentet med manglende konkurranse om landslagsplassene slik at

15 utøverne ikke trente så seriøst som deres motstandere i utlandet spilte en viss rolle. Med en manglende vilje til å satse maksimalt nyttet det heller ikke om man trakk inn aldri så mange internasjonale toppinstruktører. Selve treningsopplegget og måten treningen ble utført på var et annet moment som man kunne sette fingeren på. Ressurstrening og en skikkelig analyse av hva man egentlig trengte for å lykkes i konkurranser fantes ikke. Helt i starten var det også litt dette med stilartskonfliktene som kan ta skylden, da man måtte ha en slags kvoteinndeling på landslaget fra de forskjellige stilartene. Da ble det naturlig nok ikke alltid de aller beste som var på laget. Man skal riktignok heller ikke glemme at karate i Norge var veldig ferskt ennå, og utøverne var stort sett selvlært og med kun kort "fartstid" bak seg. Det var veldig få utøvere å ta fra, samtidig som ressursene de rådde over var svært begrensede. Etterhvert ble utøverne så vant til å tape at de var dømt til å mislykkes når det gjaldt, selv om de aller fleste hadde et meget godt utviklingspotensiale teknisk sett. Først tidlig på 80-tallet begynte vi å hanke inn medaljer i flere klasser under de nordiske mesterskap. I Norge på slutten av 70-tallet ble det arrangert ca. 3 stevner per år mot ukentlige sådan i utlandet. Fra sesongen 79/80 ble Norgescupen innført, med 5 poenggivende stevner. I tillegg til dette ble det for første gang tatt med en egen juniorklasse i NC og NM. Når Norgescup systemet etterhvert kom igang så vi også at resultatene tikket inn på stevner i nabolandene. 6 år etter at karateklubbene samlet seg til ett rike fikk Norge sin første kvinnelige svartbelte da Toril Nesheim Bamre bestod graderingen foran Sensei Enoeda i Crystal Palace i mai Styret i 1979 bestod av Bjørn Flakstad (formann), Geir Henriksen (nestformann), Martin Burkhalter, Bjørn Barstad og Tordis Olsen. Kamp for kvinner Under Sørlandscupen den 26. mai 1979 ble det første forsøket med å ha kumitekonkurranse for kvinner i NKFs regi innledet. 12 deltakere stilte opp og Mariann Mosfjell fra Kristiansand KC sikret seg seieren. Erfaringene var både positive og negative, og styret vedtok på det grunnlag at slike forsøk skulle stoppes inntil man fant en godkjent brystbeskyttelse. Dette tok lang tid og svært lite ble gjort for å løse problemet. Ingrid Christiansen fra Bryne tok saken i egne hender og gikk til Brian Fitkin i Stockholm og fikk prøve en beskytter som virket bra. Problemet var at heller ingen andre land i Europa hadde innført slike konkurranser ennå, slik at vi ikke kunne høste av deres erfaringer på området. Arbeidsgrupper var nedsatt i de fleste land, men som vanlig brukte de svært lang tid på å komme frem til en akseptabel løsning. Derved ble kvinnekamp lagt på hyllen i 2 år, før man den 12. juni 1981 igjen gjorde et nytt forsøk. Det ble kjempet etter datidens B-regler, og Kari Lunde gikk til topps. Fra og med sesongen 1981/82 ble kamp for kvinner innført som fast ordning, faktisk både i Norge og i de offisielle

16 WUKO VM mesterskap (første gang i Stuttgart i 1982). Rundt 15 jenter stilte til start på NC-stevner i begynnelsen. Sesongen 82/83 ble det løst 24 A-lisenser for kvinner mot 122 for gutter En milepel ble passert Fra og med 1. desember 1980 passerte karateidretten i Norge en milepel ved at Martin Burkhalter ble ansatt som utdanningskonsulent. I alle år ble NKF drevet av frivillige, som i noen grad ofret både sin fritid og nattesøvn for at utviklingen skulle gå i riktig retning. Spesielt la Arne Nestor, Bjørn Flakstad og Ivar Rivenæs ned mye slit, penger og tid i starten, for at NKF og karateidretten skulle bli akseptert på lik linje med annen idrett i Norge. Først 8 år etter kunne NKF for fullt satse på utdanning av dommere og trenere. I praksis betydde denne ansettelsen av Burkhalter at det ble et fast kontor med kontortid, hvor publikum og medlemmer kunne henvende seg for å få hjelp. Utdrag fra NKFs årsberetning for 1980; "1980 ble et meget aktivt år sammenlignet med tidligere år. Hele 20 stevner i inn- og utland ble gjennomført, og historiens første Norgescup i karate ble avsluttet 1. juni Nåværende utdanningskonsulent Martin Burkhalter ble den første vinner av et Norgescup i karate. Den første NCsesongen ble gjennomført etter de gamle reglene, dvs. ingen puljeinndeling, og bare junior og seniorklasse, pluss kata for kvinner. Planene var å gjennomføre en serieordning i løpet av vinteren, men p.g.a. dommermangel og dårlig økonomi, viste dette seg ikke å være gjennomførbart. En slik ordning ville dessuten ha blitt gjennomført i lagkamp, og interessen for individuelle konkurranser var større. I samband med puljeinndelingen ble nye regler for diskvalifikasjoner utarbeidet. Hvis en utøver blir diska 3 ganger i samme sesong skal han rykke ned en pulje. Karantenebestemmelser ved skader er også utarbeidet og distribuert til klubbene. I forbindelse med årstinget den 23/3-80 ble det avviklet lag NM og Kata NM i Drammenshallen med Nippon kk som arrangør. Arrangementet var meget godt, og OSI tok seieren foran Kristiansand og OKK. Det ble også besluttet at vi fra og med 1980 skal ha et eget NM for junior. Shotokan kk fra Fredrikstad ble historiens første Norgesmester for lag junior. Senior NM individuelt var denne gangen lagt til Tromsø, som forøvrig arrangerte Nord Norges første karatemesterskap. Fra og med 1980 vil det også kun bli arrangert 2 NM stevner, et for junior og et for senior. Senior skal holdes i løpet av mars måned, mens junior skal holdes i november" ble et historisk år i og med at Norge tok sin første landskampseier mot Danmark den 23. februar i Kristiansand. Verre gikk det i Nordisk Mesterskap hvor vi ble desidert sist i lagkampen. Både VM og EM gikk i Madrid, Spania, og utøverne stilte der for egen regning. Frank Rønning kom lengst med sitt avansement til 3. runde i VM. Det har vært holdt 7 styremøter i løpet av året, pluss 2 seminarer i forbindelse med nye puljeinndelinger og Norges cup. Teknisk komite har

17 hatt flere konsultasjoner uten at det er skrevet referat fra disse, og det har heldigvis ikke vært nødvendig å engasjere verken dommerutvalget eller appellutvalget. Bjørn Flakstad Litt om forskjellige hendelser i 1980 Forbundet utnevnte sitt første æresmedlem i Tordis Olsen, for den store innsatsen hun gjorde for karateidretten i en årrekke. Hun ønsket ikke lengre å ta gjenvalg i styret, og man besluttet derfor å gi henne denne hedersbevisningen. Utvalget for karate søkte så enda engang om status som særforbund på Idrettstinget i 1980, men trakk søknaden 1 måned før tinget, da utsiktene var små for medlemsskap. Dette bl.a. fordi lovene ikke var helt i tråd med NIF s lover, samtidig som NIF ikke var helt fornøyd med vårt konkurranseopplegg. Det at Martin Burkhalter nå ble ansatt i forbundet som landslagstrener kumite var et sjakktrekk som kom til å få stor betydning for norsk konkurransekarate. Den 23. februar samme året tok altså Norge sin aller første landskampseier noensinne ved å slå Danmark i Starthallen utenfor Kristiansand. Med på laget var Frank Rønning, Helge Dehlin, Gunnar Nordahl, Bjørn Johansen, Jan Schie, Morten Halvorsen og Geir Henriksen. I returkampen i Danmark i september ble det imidlertid et knepent tap. Bra innsats internasjonalt dette året gjenspeilte seg også i Mariann Mosfjells 9. plass i kata EM. Etter første runde lå hun på 3. plass, men hadde det ikke vært så mye rot og bråk omkring den offisielle katalisten og hvilke kata hun kunne gå, hadde Mariann antakeligvis oppnådd et enda bedre resultat. Hun gikk en kata som ikke stod på den offisielle listen, som forøvrig ikke var sendt ut ennå! Etter at den hollandske (Rojers) og den engelske coachen (Donovan) hadde truet med å trekke lagene sine fra finalen fikk hun gå om igjen! Da måtte hun velge en kata fra listen, men siden hun ikke hadde trent noen av disse, så ble det fall på listene. Forøvrig kan det nevnes at Mariann totalt har vunnet ca 20 stevner i kata og kumite på rappen på tross av sine beskjedne 48 kilo. Frank Rønning kom ellers til kvartfinalen i VM dette året, og tapte for Europamesteren Arsenal. Styret i 1980 bestod av Bjørn Flakstad (formann), Helge Dehlin (nestformann), Ture Chr. Flor, Jan Erik Bamre og Tordis Olsen Bjørn Flakstad takker for seg Etter 2 år som formann i NKF gikk Bjørn Flakstad av da han måtte flytte til Bodø i forbindelse med jobben, og det er uten å overdrive han blir gitt hovedæren for at forbundet stod så sterkt som det gjorde i All ære til tidligere engasjerte i samme stol, men uten Bjørns innsats og utallige nedlagte arbeidstimer hadde mye sett annerledes ut. Men med ansettelsen av utdanningskonsulenten som forbundets første betalte

18 medarbeider tok man det første skrittet mot en funksjonsdyktig administrasjon. Årsmøtet gav også klarsignal om at det aksepterte den foreslåtte forsikringsordningen som gjaldt fra 1. april I sesongen 80/81 kom også inndelingen i A, B og C pulje i kumite, primært innført for å redusere antall skader blant utøverne. Arkitekten bak opplegget var Bjørn Flakstad. I C- puljen var alle teknikker mot hodet forbudt, i B-puljen var armteknikker til hodet forbudt, mens A-puljen fulgte de internasjonale retningslinjene. For å styre utøverne litt ble kroppsteknikker honorert med Ippon, mens hodeteknikker kun fikk Waza-ari. Oppsummeringen viste at dette hadde vært en ubetinget suksess ettersom skadefrekvensen, spesielt på hodeskader, gikk ned markant denne sesongen. Med over 250 deltakere på Blindern Cup i januar kan vi trygt si at grunnlaget for mange skader var i hvertfall tilstede. Spesielt i C-puljen var det større deltakelse enn ventet, ettersom mange "erfarne" utøvere med noe lavere ambisjonsnivå deltok der. Ferskere utøvere fikk også nå en mykere "entre i konkurransesystemet. Dette ble ikke bare en rein sportslig suksess, men også sett med miljømessige øyne var det et vendepunkt. Det ble en helt annen kommunikasjon og tone utøverne imellom som man ikke hadde kunnet spore f. eks. under NM i Bergen i I tillegg til disse A-B- og C-reglene var det og nedrykksregel for dem som hadde 4 diskvalifikasjoner (hansoku) i løpet av en sesong. Norgescup for lag ble også innført fra sesongen 81/82. Etterhvert ble det registrert en del småskader i fingrer og tær også i C-pulja, og man besluttet derfor å innføre B-regler også der fra 1/1-84. Etter at kata også ble innført som konkurransetilbud for herrer ble det laget en kataliste med 2 kata fra hver stilart. Wado : Bassai-dai og Kushanku, Shotokan : Kankudai og Enpi, Shukokai : Seienchin og Kururunfa, Shorin : Bassai-sho og Kushanku, Kyokushinkai : Saifa og Tensho. Martin Burkhalter satser på yngre krefter Nå var vi ikke lengre noen "prugelknabere" i internasjonal sammenheng, og i EM 1981 stod Frank Rønning igjen for beste prestasjon ved å kjempe seg frem til bronsefinalen, bl.a. etter å ha slått siste årets verdensmester Abad fra Spania. Bronsen tapte han imidlertid etter en klar dommertabbe. Under Nordisk Mesterskap fikk vi plutselig en hel drøss av medaljer. Individuelt ble det sølv til Arild Lund og Ole Uglum, mens Gunnar Nordahl og Knut Selliseth tok bronse. I lagkamp ble det sølv til Norge etter tap på færrest Waza-ari. Et annet vendepunkt ved inngangen til 80-åra var at man forandret konkurransekarate fra Shobu Ippon kamper til Shobu Sanbon, og derved ble det hele mere dynamisk enn tidligere. Man kunne ikke lengre stå og

19 vente med kontringer, men måtte beherske en hel rekke angrepsteknikker i tillegg. Den forandringen Martin Burkhalter etterhvert stod for nasjonalt var å danne en stamme av utøvere som var meget interesserte i å satse. De ble samlet til faste tider slik at kontinuiteten ble bedre. I tillegg til å sveise sammen et lag måtte han den første tiden konsentrere seg om ren teknisk instruksjon for å høyne utøvernes ferdigheter. Etter en stund steg det tekniske nivået såpass at prioriteten ble lagt på teamarbeid. Utøverne måtte også undertegne en kontrakt hvor de forpliktet seg til å satse 100 %, derav delta på flerparten av de nasjonale stevner samt følge et ressurstreningsprogram med styrke, kondisjon, bevegelighet og smidighet, i tillegg til vanlig klubbtrening. Alt dette resulterte i en generelt mye bedre fysikk hos utøverne nå enn tidligere, da det gjerne var vanlig at bare 5 av 30 greide å gjennomføre en hard treningssamling. Alle måtte i tillegg føre nøye treningsdagbok over gjennomført trening. All treningen var også lagt opp etter en årsplan hvor mengde og intensitet på treningen stod i forhold til kommende stevner og deres viktighet. SE 8 UKERS PROGRAMMET. Foran EM i Oslo (fra 1983) ble utøverne delt inn i en A-stamme (elitestamme) og en regional B-stamme, og kun tre utøvere fra den tidligere elitestammen ble beholdt. Det ble tatt ut 12 utøvere av hvert kjønn i A-stammen (9 juniorutøvere!), og noe varierende antall i B- stammen, alt etter rekrutteringen. Styret i 1981 bestod av Helge Dehlin (formann), Jan Erik Bamre(nestformann), Ture Chr. Flor, Steinar Trones og Bodil Grødem Avslag på søknad om særforbundsstatus De forholdene som NIF tidligere hadde bemerket omkring vårt konkurranseopplegg ble raskt rettet opp, men nok engang viste sakspapirene til Idrettstinget (1982) at idrettsstyret gikk inn for å avslå søknaden om opptak som særforbund. Alle de formelle krav var helt i orden, men Idrettsstyret begrunnet avslaget primært med at det var behov for en tenkepause "da det i de senere år har dukket opp mange asiatiske/orientalske karate-beslektede idretter". De ønsket først å få en oversikt over idrettene og deres organisasjonsmessige likheter og ulikheter før de kunne ta endelig stilling til opptak. Denne argumentasjonen fra NIF ble ikke særlig godt mottatt i NKF, ettersom det vitnet om store kunnskapsmangler og dårlig forarbeide fra NIFs side. Jeg siterer fra Helge Dehlins innlegg under Idrettstinget i 1982 : "Hvis tingrepresentantene er enige om at man må anse fotball, og volleyball eller squash, badminton eller tennis som forskjellige idretter, så kan man si med god dekning at det bare finnes to relevante karatebeslektede idretter, taekwondo og kung fu. Ut fra den samme definisjonsrammen kan man si at aikido og jiujitsu er beslektet med judo, disipliner som kendo og jodo sogner til fekting, mens kyudo avgjort ville høre hjemme i bueskytterforbundet. Å bruke uttrykket "orientalske karate-beslektet" idretter slik idrettsstyret gjør det, er like meningsløst som å bruke uttrykket europeisk ballspill beslektede idretter".

20 Mot slutten av talen legges det ikke skjul på at NKF er svært misfornøyd med måten NIF har håndtert denne saken på ; " Vi har arbeidet meget hardt for å oppnå den anerkjennelsen som særforbundsstatus innebærer, og vi har i den tiden som er gått siden forrige Idrettsting overhodet ikke mottatt signaler fra Idrettsstyret på at de har vært misfornøyd med vårt arbeide. Det er derfor mange av oss som føler Idrettsstyrets innstilling i denne saken som et regulært bakholdsangrep. Vi kan ikke erindre at en søknad fra et Utvalg om status som Særforbund har blitt avvist på et slikt grunnlag. Til tross for at Lovutvalget støtter Idrettsstyrets innstilling, vil vi sette et stort spørsmålstegn ved det vurderingsgrunnlag man her bygger på. Under alle omstendigheter er det utillatelig av Idrettsstyret å komme med "behovet for en tenkepause" i 1982, når det overhodet ikke har skjedd noe nytt i denne saken siden forrige Idrettsting. Idrettsstyret har hele tiden visst at vi ville fremme vår søknad om status som Særforbund igjen i 1982, og burde derfor i anstendighetens navn gitt oss signal om sitt ønske om nærmere utredninger på et tidlig tidspunkt. Jeg er overbevist om at Idrettsstyret i det store og hele gjør en utmerket jobb, men denne saken har man etter min mening tatt for lett på. Jeg ber derfor tingrepresentantene om å gå mot Idrettsyrets innstilling og vedta vår søknad om status som særforbund". Under saksbehandlingen fikk vi imidlertid uventet sterk støtte ettersom 41 av 120 stemmeberettigede gikk inn for at vi skulle tas opp som særforbund. Norges Taekwondo Karate og Jujitsu forbund, med 280 medlemmer fordelt på 5 klubber, søkte også om opptak ved samme tinget, og Idrettsstyret ble spesielt bedt om å se på mulighetene for at disse kunne gå inn som medlemmer i Utvalget for Karate, noe som NKF tidligere hadde uttrykt seg positive til. Man hadde faktisk 2 slike klubber som medlemmer allerede. På EKU kongressen i Gøteborg i 1982 ble det bestemt, med 6 stemmer mot Hollands 5 og Italias 4, at Norge skulle få tildelt EM i Dette var jo litt av en sensasjon på den tiden. Martin Burkhalter var særdeles aktiv som toppdommer i det internasjonale karatemiljøet da, og språkmektig som han er fikk han etterhvert opparbeidet gode kontakter som nok bidro til å gi Norge dette arrangementet. I tillegg var ofte Helge Dehlin og Steinar Trones ute på representasjonsoppdrag. De er også personligheter som lett knytter bånd når de er ute og reiser, og bidro vel også til at Norge ble vist tillit med dette EM. Med NIFs garanterte tilskudd på og sparte reiseutgifter på anså man det for mulig å hale i land et bra stevne rent økonomisk. Det ble nedsatt en organisasjonskomite på 7 personer med Bjørn Bråten fra Daruma kk som leder, ettersom han hadde gjort en meget bra jobb som ansvarlig for et NM tidligere. På denne tiden var også fraksjonstendensene fra tidligere borte, slik at de forskjellige stilartsgruppene ikke lengre satt på hver sin tue og skulte på hverandre under møter og stevner. Denne fordragelighetens ånd var ikke bare fremherskende på lederplan, men smittet også nedover i rekkene. Under NM i 1982 var det en humørfylt og positiv tone mellom de forskjellige klubber og deltakere, noe som ikke var tilfelle på 70 tallet. Nå