Lydighet må være frivillig, den må ikke

Transkript

1 Lokalsider BUDSKAP FRA OMRÅDETS LEDERE «Den første lov! José A. Teixeira, Portugal Annenrådgiver i presidentskapet for området Europa Lydighet må være frivillig, den må ikke fremtvinges; der må ikke være noen tvang. Menneskene må ikke tvinges mot sin vilje til å adlyde Guds vilje; de må adlyde den fordi de vet at det er riktig, fordi de ønsker å gjøre det, og fordi det er en glede for dem å gjøre det. Gud fryder seg over det villige hjerte.» 1 Læren Vi kom til jorden for å vise vår villighet til å adlyde vår himmelske Faders bud. Budene er gitt oss fordi vår himmelske Fader elsker oss. Vår lydighet til budene er på den annen side et uttrykk for vår kjærlighet til ham. 2 Timelige og åndelige velsignelser er lovet dem som adlyder budene, 3 og Skriftene lærer oss at Herren gjør det mulig å adlyde alle hans bud. «Og det skjedde at jeg, Nephi, sa til min far: Jeg vil gå og gjøre det som Herren har befalt, for jeg vet at Herren ikke gir menneskenes barn noen befaling uten at han bereder en vei for dem, så de kan utføre det han befaler dem» (1 Nephi 3:7). Denne læren er enkel å forstå, vakker å betrakte og virkningsfull å etterleve. Det er himmelens første lov! Ved lydighet kan vi til slutt motta evig liv, eller med andre ord få leve i Guds nærhet. Utfordringen Mange ganger er vi så opptatt med det som hører verden til, at vi glemmer å være oppmerksomme. Dette kan føre til at vi prøver å leve på begge sider av linjen. Dette kan lede oss til ulydighet én gang, to ganger og det medfører alvorlige timelige og åndelige konsekvenser. 4 «La ingen bedra dere med tomme ord! For det er jo på grunn av disse ting at Guds vrede kommer over vantroens barn» (Efeserne 5:6). Oppfordringen «Jesus sa da: Når dere får opphøyet Menneskesønnen, da skal dere forstå at jeg er den jeg er. Og av meg selv gjør jeg intet, men slik som Faderen har lært meg, slik taler jeg dette. Han som har Eldste Josè A. Teixeira, annenrådgiver sendt meg, er med meg. i presidentskapet for området Europa Han har ikke latt meg bli alene, for jeg gjør alltid det som er til behag for ham» ( Johannes 8:28-29). La oss følge Kristi eksempel og være snare til å adlyde våre levende profeters råd og gjøre disse enkle ting som vil velsigne oss og våre familier med fred og lykke: 1. Be hver dag, morgen og kveld. 2. Lese Skriftene daglig. 3. Følge overføringene fra generalkonferansen og studere talene. Gjør vi dette, vil vi få veiledning og inspirasjon om hvordan vi kan takle livets vanskeligheter og motta styrke til å gjøre vår beslutning om å motstå fristelser hver dag, enda fastere. Jeg er takknemlig for vår himmelske Faders kjærlighet og den kunnskap jeg har om at han ønsker å velsigne oss velsignelser som vil komme om vi holder budene! NOTER 1. Joseph F. Smith: Læresetninger i evangeliet, s Se Johannes 14: Se Lære og pakter 130: Se 2 Nephi 9:27. April 2011 L1

2 LOKALNYTT EFY 2010: En åndelig fest i Porsgrunn Kommentarklipp fra noen av deltakerne EFY er utrolig. Det er ikke lett å få det ned i ord. Hva som skjedde og når det skjedde, blir ikke viktig når man skal forklare hva EFY er. Man kan si at klassene var fantastiske og lederne flinke, men klarer ikke å forklare hva EFY er. Det må oppleves. Jeg skal likevel prøve å fortelle om EFY 2010 i Porsgrunn, som ble innledet 27. juni Det var noe av det mest styrkende jeg har vært med på. For meg var den åndelige påvirkningen så gradvis at det ikke var før jeg kom tilbake til «verden» jeg merket hvor sterk Ånden hadde vært og hvor mye jeg hadde lært. Selv om det var 500 ungdommer som hørte det samme, lærte vi forskjellige ting. Jeg fikk personlige opplevelser som var svært viktige for meg, men som ikke betydde like mye for andre. De fikk egne åpenbaringer. Noen følte hvor annerledes det er på EFY med èn gang, for andre (som meg) tok det litt tid før jeg innså hvor mye det forandret meg og hvor lykkelig jeg var den uken. EFY er en liten bit av paradis på jord. Ånden er tilstede, så selv om en var i et fremmed land ville en føle seg hjemme. Fantastiske mennesker med utrolig sterke vitnesbyrd, var der. Ikke bare lederne, men også ungdommer på ens egen alder. De er eksempler og bidrar til å oppløfte deg og styrke vitnesbyrdet ditt. Det er klasser med fantastiske lærere som vet hvordan de skal knytte seg til ungdommen, og som lærer deg ting som du aldri Unge menn fra tre land har visst før, men også ting du har glemt eller som du lærer å betrakte i et helt nytt lys. Jeg ser tilbake på EFY og kjenner bare hvor lykkelig jeg var. En lykke som kan oppleves ved å kjenne sannheten. En lykke som er ekte. Rebecca Isaksen, Norge EFY har vært noe helt spesielt for meg. Jeg har blitt styrket på mange måter. Vi kom inn på misjon. Jeg kan bare konstatere at mitt neste mål er å reise på misjon. - Lennie Klintgaard, Danmark EFY var helt fantastisk! Vel fremme i Porsgrunn tenkte jeg: «Hvorfor kom jeg egentlig hit?» Etter de tre EFY-dagene var jeg veldig takknemlig for at jeg hadde valgt å dra, for de mange vennene jeg hadde truffet, det nye jeg hadde lært om evangeliet og at mitt vitnesbyrd hadde blitt så styrket. Johan Falck, Sverige Jeg gledet meg stort over å bli kjent med ungdommer både fra Danmark og Sverige i tillegg til Norge. Det var styrkende å se tøffe gutter sitte MORTEN ISAKSEN med tårer i øynene gjennom hele møtet. Det beviser hvor sterk Ånden var. Camilla Vige, Norge Jeg sier som Joseph Smith: «Jeg kan ikke fornekte det.» Når jeg ba til Faderen om kveldene og virkelig spurte, følte jeg hans nærvær. Etter Tomas Kofods klasse «Forsoningen og jeg» vet jeg at Frelseren elsker meg jeg har kjent hans kjærlighet. Jeg har alltid vært nervøs for å holde tale. Men da jeg sto på scenen under EFY, var Herrens ånd med meg. Jeg hadde ikke sceneskrekk og leste det jeg skulle uten å stamme og uten å bli rød i ansiktet! Jeg er så takknemlig for EFY. Det har vært den beste uken i mitt liv. Jeg kan virkelig si: «Jeg har vært sammen med verdens beste mennesker.» Slik kjennes det. Jeg vet at denne kirken er sann og at bønnens kraft er reell. Adam Lindquist, Sverige Mitt mål under EFY var å få et sterkt vitnesbyrd. Dagene gikk uten at jeg følte noe. To jenter opptrådte med sangen «I feel my Savior s Love» Stille for meg selv spurte jeg Faderen om hvorfor jeg Ungdommer samlet i Porsgrunn ikke følte hans kjærlighet. Hvorfor hadde ikke min tro vokst? Hvorfor følte jeg meg like svak som da jeg kom? I samme sekund som jeg avsluttet bønnen, følte jeg en varme komme bak meg, og som om Frelseren ga meg en klem og sa: «Jeg er her og har vært her hele tiden. Du har bare ikke gitt meg en sjanse til å svare deg!» Lea Meilsøe, Danmark «Jeg har nå vært to ganger på EFY. Der har jeg følt glede over et godt program og en sterk ånd. EFY har vært til stor hjelp for meg. Jeg har blitt styrket både psykisk og trosmessig. Nye venner har jeg fått og styrket båndene til venner jeg hadde fra før. På EFY har vi klasser som gir god innsikt i evangeliet og hvordan vi som personer kan forbedre oss på forskjellige områder. Under EFY underviste Thomas Kofod. Han er en dyktig foreleser. Han tok for seg omvendelse og Kristi kjærlighet. Vi følte som rommet vi satt i, var fylt med Den hellige ånd. Det han sa, rørte hjertet mitt. Akkurat det trengte jeg å høre på grunn av ting som hadde skjedd i livet mitt da. Etter EFY har jeg følt meg mye bedre som person. Jeg føler jeg har hatt Ånden mer med meg. EFY har hjulpet meg til å sette pris på de nære ting og forandre meg til en bedre og gladere person. Jeg føler meg utrolig heldig som har fått være med på to EFY-arrangementer! Martine Printz Gylset, Norge L2 Liahona April 2011 L3

3 SAGT AV LOKALE SISTE-DAGERS-HELLIGE DERFOR VET JEG FAVORITTSKRIFTSTED Jeg elsker templet og å arbeide der Ingeborg Hamre, Bergen gren De bare var der. Helt uventet sto de to unge mennene utenfor hjemmet vårt, presenterte seg og sa: «Vi er fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Vi har et budskap til dere.» «Kom inn!» sa vi. Da var det gjort. Før misjonærene hadde fremført Ingeborg Hamre (87) har hele leksjonen, visste vært et aktivt medlem vi at det var sant, min fra sin dåpsdag i I mann Arthur og jeg. Kort de senere år har hennes hjemmelærere hjulpet tid senere ble vi døpt. henne til Kirken. Hun Min mann døde dessverre fra meg for noen har fortsatt ansvar for stell av dåpstøy, samt å år siden, men evangeliet sy og reparere gardiner. hjelper meg til et godt liv. Templet gir meg følelsen av at han er hos meg. Jeg elsker å arbeide i templet. Der er jeg minst èn gang i året. Dåp for de døde er en herlig opplevelse. Èn gang var jeg stedfortreder for i overkant av ett hundre kvinner som var gått foran meg til den andre siden av sløret. Hver gang jeg ble bragt opp av vannet, var som en oppstandelse. Vann er herlig. Jeg har elsket det hele mitt liv. Som barn reddet jeg en av mine søstre opptil flere ganger fra å drukne. Hun var så uforsiktig. Takk for bladet Liahona. Det følger så god ånd og glede med det. Jeg føler så godt hver gang jeg får et eksemplar i hånden. Jeg elsker Jesu Kristi Kirke og evangeliet. Jeg har følt sannheten fra første dag det ble forkynt for oss to. HENRY LERØEN Jeg er heldig! Espen Lynne Amundsen Patriark i Oslo stav Men det er jo et utsagn som det ofte er helt på kanten å kunne ytre. Det er lettere i dagens samfunn å si: «Dette fortjener jeg!» Men det at jeg føler meg heldig, har ikke noe med fortjeneste å gjøre. Det har å gjøre med at jeg Espen Lynne Amundsen, fant evangeliet som ung patriark i Oslo stav mann. Eller rettere sagt, det var evangeliet, eller Herren, som fant meg. Jeg funderer over det fra tid til annen, hvorfor akkurat meg? Vi er ikke veldig mange medlemmer i Norge, så hvordan kunne det ha seg at akkurat jeg dumpet bort i en mormon? I hele verden tror jeg det var bare denne ene jeg ville ha lyttet til! Våre gode misjonærer ville aldri hatt en sjanse, om de hadde stoppet meg på gaten eller ringt på døren. Hvordan i all verden kunne jeg bli interessert i religion, som av alle ting, var det jeg var desidert minst interessert i? Det begynner å bli lenge siden det første møtet, faktisk 47 år. Det vil si at jeg har hatt rimelig god tid til å finne ut om virkningen og resultatet av mitt medlemskap i Kirken har svart til forventningene. Hva forventer man egentlig av livet og fremtiden når man er ung og uerfaren? Hva forventet jeg av Kirken? Svarene er ikke like lette å komme på som spørsmålene. Men tiden gikk. Det første, sterke vitnesbyrdet lå bak meg. Nå sto hverdagen for døren. Ettersom barna trillet ut, og det ble mange å forsørge, ble det FOTO MED TILLATELSE FRA ESPEN LYNNE AMUNDSEN også til tider veldig mye hverdag. Regninger skulle betales, og selvsagt tiende. Kreativiteten vokste i takt med loppemarkedene på 1970-tallet. Men da jeg en vinterdag kom med en hjemme snekret hockeykølle til ett av barna våre, mente min kjære kone at kreativiteten var strukket vel langt! «Den som er villig, er kalt til å tjene,» sier Herren. Og slik ble det. Det var den beste måten å finne ut om evangeliet fungerte i hverdagen. Oppgaver kom og gikk, men noe ble værende. Det var den personlige utviklingen, det personlige vitnesbyrdet, det som er vanskelig for en selv å bedømme, som vokste sakte og møysommerlig over tid. Kirken gir også de små stor grad av kjærlighet, trygghet og stabilitet i de viktige barneårene. Hvor ellers i samfunnet finner vi så mange voksne som er så opptatt av barn og unges ve og vel gjennom så mange år? Finnes det steder der man er mindre fordømmende og mer kjærlig og forståelsesfull, så tar jeg av meg hatten og sier at det er flott! Når både småbarnstadiet og det mest aktive voksenlivet er unnagjort, vinker aftenrøden i det fjerne. Mange av oss går fra å være et aktivum i samfunnet til det som noen mener er et «belastikum» fordi det etter hvert blir så mange av oss, og vi bidrar ikke til fellesskapet på samme måte som tidligere. Men slik er det ikke i Kirken. Der blir du fremdeles verdsatt, der trengs du fremdeles, selv om kanskje ikke «rest-arbeidsevnen» bestandig er all verden. Er det noen steder hvor det virkelig praktiseres «inkluderende arbeidsliv», så må det vel nettopp være i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Så etter 47 år er jeg ikke bare fornøyd, men overveldet over anledninger og velsignelser som har kommet i kjølvannet av en beslutning jeg egentlig trodde jeg aldri ville ta. Ja, jeg er i sannhet ikke bare heldig, jeg er en skikkelig Siste Dagers Heldig! Det har gitt meg trøst Gunvor Johansen, Moss menighet Det er mørkt og kaldt ute. Huset føles stort, tomt og stusslig. For noen år siden var det liv og røre her med åtte familiemedlemmer. Nå sitter jeg her alene og føler meg ikke helt vel ved tanken på å gå til køys Gunvor Johansen, Moss i det tomme huset. menighet Jeg finner Bibelen og begynner å lese Davids salmer. Da ser jeg noen ord som jeg virkelig føler gjelder nettopp meg: «I fred vil jeg legge meg ned og sove. For du, Herre, du lar meg bo for meg selv i trygghet» (Salme 4:9). Dette verset har siden vært veldig kjært, jeg minnes det ofte, det har gitt meg trøst og forsikring om at min himmelske Fader alltid er der for meg, om jeg ellers skulle føle meg ensom. Jeg kan når som helst henvende meg til ham, han blir ikke utålmodig, men lytter og sender meg hjelp. Jeg vet at han sendte sin Sønn til jorden, så jeg og alle mennesker skal oppstå og gå videre på «den andre siden». FOTO MED TILLATELSE FRA GUNVOR JOHANSEN L4 Liahona April 2011 L5

4 PRØVER Å LIGNE JESUS KOMMENTARER Har du husket? GULLAUG PEDERSEN Fred i hjertet og glede i hverdagen Heidi Morrell Andersen Hjelpeforeningspresident i Oslo stav Arv kan være så mangt. Det kan være penger i banken og pene ting. Det kan være et barndomshjem eller noe som har gått i arv i flere generasjoner. Noen «arver» talenter og ferdigheter, hvordan man smiler eller personlighetstrekk. Som Nephi vokste jeg opp i et hjem med gode foreldre og arvet fra dem noe som betyr alt for meg, nemlig min tro. Å føle at jeg ble født med et vitnesbyrd om at Gud lever og hører våre bønner, kommer fra å bli født inn i en familie der mine foreldre hadde tro. Hverdagen var preget av dette. De lærte meg å be og å ha tro på at det er en god Gud som faktisk hører våre bønner. Det var aldri tvil om at det virket og at Gud brydde seg nok om meg til å lytte og svare. En gang som barn hadde jeg mistet noe, og min mamma oppmuntret meg til å be om det. Da jeg senere hadde fått hjelp gjennom bønn, minnet hun meg om at jeg måtte huske å takke. På denne måten ble min himmelske Fader en del av det daglige liv i min oppvekst. Det var Ham vi skulle vende oss til når vi trengte noe. Det var Ham vi skulle takke for alt det gode vi fikk. Mine foreldre sang og leste historier fra Skriftene for meg. Jeg var spesielt fascinert av historien om Jonas som ble slukt av en stor fisk og ba min mamma fortelle den om og om igjen. Da jeg var 12 år gammel, ga de meg min egen bibel med navnet mitt inngravert foran på permen. Heidi Morrell Andersen, Hjelpeforeningspresident i Oslo stav etter Gullaug Pedersen Jeg bruker fremdeles den. En gang hadde jeg lagt den på gulvet. Da forklarte min far at Bibelen var altfor hellig til å bli lagt der. Det imponerte meg at han tok det så alvorlig. Dette sitter i meg ennå når jeg skal legge fra meg Skriftene. Da han døde, arvet jeg hans gamle bibel. Den var godt brukt med understrekninger i rødt og gult og mange visdomsord skrevet i margen. Det er et kjært minne for meg om at min far visste at det er Guds ord. Mine foreldre lærte meg takknemlighet gjennom sitt eksempel. Min far tente et lys ved hvert eneste måltid for å vise takknemlighet for maten vi spiste. Gjennom den ærbødighet de hadde for Jesus Kristus, visste jeg at de var takknemlige for mange ting i sitt liv. De var eksempler på nestekjærlighet, åpenhet overfor alle mennesker og omsorg for de som trengte det. Barndomshjemmet var åpent for folk som trengte en seng en natt eller noen måneder. Vi hadde ikke mye ekstra plass, men hjerterommet var stort. Ofte sov jeg inne på mine foreldres rom fordi mitt pikerom var opptatt av andre. Det var helt greit. Det var liksom slik det skulle være. Jeg visste ikke om noe annet. Min far kjøpte ofte wienerbrød og reiste rundt for å besøke eldre og slå av en prat og dele godsakene med dem. Min mor laget mat og tok seg av dem som kom hjem til oss. Jeg har ofte ønsket å være som mine foreldre, og i det er ønsket om å prøve å ligne Jesus. I Hjelpeforeningen er det søstre som er omsorgsfulle, kjærlige og hjertegode. De tar seg av andre. De tar tid i sin hverdag til å oppmuntre og hjelpe mennesker rundt seg. Disse søstrene er også eksempler for meg. Kong Benjamin ber oss være «standhaftige, og urokkelige, alltid rike på gode gjerninger» (Mosiah 5:15). Jeg er takknemlig for å kunne si at jeg vet at Jesus Kristus leder denne kirken, og at å følge Ham bringer fred i hjertet og glede i hverdagen. FOTO MED TILLATELSE FRA JESSIE MELING Å sende innlegg til våre lokalsider. Postadressen er: Reistadlia 36, 3425 Reistad. Telefon e-post: asm-hern@frisurf.no PÅ NETTET Håp Med dette diktet åpnet Jessie Dagsland Meling fra Austre Åmøy og medlem av Stavanger gren, en pressekonferanse i Atlantic Hall 11. september En rekke fredsprisvinnere var tilstede. I fri norsk oversettelse sier diktet: Håp bare en liten flekk på papiret. Men under åpen himmel kan det fylle hele verden. Det er styrken som løfter en hel nasjon. Fremtiden klamrer seg til ordet håp. Håp til å skape fred og rettferd, fremgang og frihet gjensidig forståelse og større kjærlighet. Håp til å leve og dø i frihet. Det er hva nasjonene håper Synøve Faldalen opplyser begeistret til Jessie Dagsland Meling, Stavanger gren at det var en venninne av Jessie som tipset Point of Peace om Rogalandspoeten, og at hun sto for noe som kunne passe med organisasjonens profil. «Vi hentet henne rett og slett inn på audition. Hun kom inn og deklamerte for oss. Vi forsto raskt at hun hadde evnen til å formidle akkurat den type kunnskap og forståelse som vi ønsket å jobbe med. Som innflytter til byen trodde jeg dette måtte være en av poetene som var godt kjent her i regionen, men så viste det seg at ikke så mange visste om henne. For oss er dette et scoop!» Diktet «Hope» ble en del av nobelkonferansen. Det ble hengt opp i foajeen på Atlantic Hotell, der alle gjestene bodde, og på Hall Toll som var åpent publikumsområde. Jessie selv var med og fremførte noen av diktene sine. Jessie Dagsland Melings foreldre ble medlemmer av Jesu Kristi Kirke Noen måneder senere ble Jessie født, nesten tre måneder for tidlig, og ble bare lagt i bomull. Daværende misjonspresident, A. Richard Peterson, velsignet henne. Hun vokste og trivdes. 24 år gammel emigrerte hun til USA, først til Arizona og i 1952 til Utah, der foreldrene hennes hadde slått seg ned. Da hun møtte bror Peterson, fortalte han at han hadde gitt henne en fin velsignelse. «Dette er et av mine gode minner,» sier hun med tårer i øynene. De siste tiårene har hun vært bosatt i Rogaland. «Jeg er veldig takknemlig for at jeg har vært medlem av Jesu Kristi Kirke fra fødselen av. Jeg har opplevd så mye som har styrket mitt vitnesbyrd, og vil si som min far så ofte sa: Gjør hva er rett, la så følgene komme! Hver dag er en utfordring for gammel og ung. Som 86 år gammel med en stor forandring på mange måter, er det godt å vite at vår himmelske Fader alltid vil være her, bare vi holder kontakten ved like og ikke mister motet når vi står overfor prøvelser,» sier den sjarmerende norsk-amerikanerinnen. L6 Liahona April 2011 L7

5 FREDRIK PETTERSEN Jeg har fått så mange velsignelser Fredrik Pettersen Det hevdes at man må regne med stor motstand etter at man er døpt. Det kan jeg bekrefte. I månedene som fulgte etter min dåp, opplevde jeg flere åndelige vanskeligheter. Uten å gå i detalj kan jeg si at jeg følte motstand fra flere hold. Jeg påstår likevel at dersom grunnvollen hviler på vår Frelser, Jesus Kristus, vil ingen motstand få makt over oss. Jeg har fått svært mange velsignelser. Min patriarkalske velsignelse er nok den mest storslagne. Med èn gang patriarken la sine hender på mitt hode, følte jeg den samme kjærlighet fra vår Fader som like etter dåpen. Jeg har blitt lovt mye dersom jeg gjør det Herren ønsker jeg skal gjøre. Disse løftene kan jeg slett ikke vende ryggen til. Jeg er svært takknemlig til Losee-familien som åpnet sine dører for meg og sørget for at jeg fikk Utvekslingsstudenten Fredrik i hvitt sammen med familien Losee, som han bodde hos og som tok ham med til Kirken. (Se også vårt februarnr.) kjennskap til evangeliet. Skulle det være noe de ikke mangler, så er det kjærlighet. De er virkelig en vennlig og varmhjertet familie. Jeg har blitt oppriktig glad i dem og setter stor pris på alt de har gjort for meg. Jeg vet at denne kirken er den sanne den eneste sanne kirke på jorden og bare den som har guddommelig myndighet. Det er sagt: Mange veier fører til Rom, men jeg hevder at det bare er èn èn eneste sti til Sion. Den stien er rett og trang. Ved å holde fast i jernstangen, som er Guds ord, og følge profetenes råd, kan vi greie å holde oss på på denne stien. Jeg bærer vitnesbyrd om Joseph Smith som en sann Guds profet. Han gjenopprettet Evangeliet på jorden gjennom Den hellige ånds kraft. Jeg er overbevisst om at dagens profet, Thomas S. Monson, er kalt av Gud. Jeg er overveldet over Frelserens soning. Bruker vi den uvurderlige gaven, kan vi bli renset og tilgitt våre feil, så vi kan vende tilbake til vår Fader. Jesus lever. Følger vi hans lærdommer og storslagne eksempel, skal også vi leve. Misjonærarbeidet er fantastisk. Jeg er så takknemlig for at jeg har fått kjennskap til det. Mitt nye livssyn har endret meg. Misjonærarbeidet bringer gode frukter. Jeg vet at misjonærene og de som har undervist meg, kan nyte av denne frukten. Jeg er forbauset over hvordan Den hellige ånd arbeider i situasjoner der det var mulig å gjøre evangeliet kjent for meg. Snart vil også jeg dra på misjon og få smake den søte frukten. Jeg vet at om jeg drar ut i tro og med tillit til Herren, vil han stå ved min side. Jeg har tillit til bønnens kraft. Vi kan og vil få svar på bønn. Tviler dere, vil jeg oppmuntre dere til å knele ned og spørre Faderen om dette er sant! EUROPE AREA (NORWEGIAN) L8 Liahona