Kristian Bang Foss. Døden kjører Audi. Oversatt fra dansk av Kyrre Andreassen

Transkript

1

2 Kristian Bang Foss Døden kjører Audi Oversatt fra dansk av Kyrre Andreassen

3 I begynnelsen var det helt greit. Jeg bodde i en leilighet i København med Sara og Amalie, og hvis jeg reiste meg fra sofaen når vi satt foran tv-en om kvelden etter at vi hadde lagt Amalie, sa Sara: Hva skal du? Selv om natta, hvis jeg sto opp for å tisse, sa hun: Hva skal du? Ut og tisse, sa jeg, se etter Amalie, sa jeg, ut og lage kaffe, sa jeg, gå en tur. Jeg gikk mye, jeg måtte komme meg litt ut av leiligheten, det var slik jeg holdt vekta nede. Men så kom det perioder hvor folk begynte å kikke. Jeg tenkte at jeg var i ferd med å bli en del av gatebildet, som Tokronersmannen, Sanger-Søren eller en av de andre som går rundt omkring, og så gikk jeg litt mindre. Men det varte alltid bare en måned, så begynte jeg å bli kvapsete igjen, kunne ikke se kjønnshårene mine når jeg sto i dusjen, og jeg gjenopptok gåingen. Den evinnelige gåingen din, sa Sara. Det irriterte henne, den trangen jeg hadde til å komme meg ut. Vi hadde begynt å gå hverandre på nervene, ikke bare periodevis, det var en permanent tilstand av irritasjon, og det var for tidlig å gå hverandre permanent på nervene når Amalie bare var fire, og leiligheten nettopp var kjøpt. Amalie var ikke min unge. Den såkalte biologiske faren hennes fikk en psykose og ble aldri helt den samme etterpå. Nå har han blitt Hare Krishna. Jeg så ham en gang han kom dansende nedover gata i oransje klær sammen med noen andre krishnaer mens han spilte på en tamburin. Han ga meg en liten kake. Jeg hadde ikke lyst til å spise den. Jeg fortalte aldri Sara at jeg hadde

4 sett ham. Du må ikke spørre meg hvorfor, det var jo ikke noe galt i at jeg så ham og fikk den kaka, men vi snakket egentlig aldri om ham. Av og til grep jeg meg selv i å tenke: Bare det ikke er arvelig. Sånn sett hadde det vært bedre om jeg var den ordentlige faren til Amalie, men slik kan man jo ikke tenke, for da hadde det jo ikke vært Amalie. Skjønner du? Det er det jeg mener derfor tenkte jeg som oftest ikke så mye på det. Amalie kalte meg pappa. Den dagen hadde jeg vært nede og spist en sandwich med spareribs og var oppe igjen på kontoret halv ett. Jeg hadde et par timer på meg til å rable ned et forslag til en kampanje som skulle presenteres for kunden senere på ettermiddagen. Håkon, som av en eller annen grunn hatet meg, visste at jeg var skikkelig bakpå med den presentasjonen og kretset rundt meg med et skadefro smil mens han prøvde å distrahere meg. Hvordan går det med presentasjonen? Det går bra, Håkon. Supert. Jeg gleder meg til å høre hva du har funnet på. Det er jeg sikker på at du gjør. Håkon satte seg borte ved skrivebordet sitt og begynte å klikke med en kulepenn. Klikk-klikk, klikk-klikk, klikkklikk. Jeg tror forresten at jeg vet hvorfor han hatet meg. Han hatet meg fordi han hadde slumpet til å fortelle meg noe i fylla under en julefrokost på kontoret noen år tidligere. Et eller annet intimt. Jeg kan ikke huske hva det var, jeg husker bare at han satt med ansiktet helt oppi mitt, og de små våte øynene hans bak kontorbrillene. Og

5 det at han hadde blottstilt seg, det at han mente at jeg hadde noe på ham, at jeg visste at han hadde et eller annet svakt punkt, gjorde at han hatet meg. Slik var det dessverre. Klikk-klikk, klikk-klikk, klikk-klikk. Den klikkingen var hans bidrag til hyggen. Håkon, kan du være så snill å slutte å klikke med den pennen? Forstyrrer det deg? Ja. Beklager. Jeg tenker bare så bra når jeg klikker. Håkon stoppet. For sikkerhets skyld fant jeg fram ipoden min og puttet proppene i ørene og satte på Bruce Springsteens Nebraska. Så ringte telefonen min, det var Sara som spurte om jeg hadde husket at Amalie skulle hentes allerede klokka ett i barnehagen. Jeg løy og sa at det hadde jeg husket og at jeg var på vei. Jeg måtte satse på å få en idé på veien til barnehagen og så ta med Amalie på kontoret et par timer. Grunnen til at barnehagen måtte stenge, var at hele gjengen med pedagoger skulle ha krisehjelp hos en krisepsykolog på Rikshospitalet siden regnskapene deres hadde blitt kritisert i media. Det var en skikkelig røre som jeg vanligvis ville ha frydet meg over hvis det ikke var for at det var så ubeleilig. Jeg tok bilen ut til barnehagen og var der fem over. En av pedagogene satt og gråt på en skammel med tre bein, en annen sto og trøstet henne ved å stryke henne på skulderen mens hun kikket bebreidende på meg. Borte i hjørnet sloss Amalie med ei jente om en Hans Bellmeraktig dokke som manglet en arm. Jenta fikk vridd dokka ut av hånda til Amalie. Den

6 gjenværende armen sto stivt opp i været som om den gjorde en hitlerhilsen. Hun feiret seieren med å bite dokka i hodet. Jeg løftet opp Amalie og kysset henne, fikk slengt sammen tingene hennes, fikk sagt ha det til både den gråtende og den trøstende pedagogen og gikk ut i bilen igjen. Tilbake på kontoret med Amalie fant jeg fram en blokk og noen tusjer og plasserte henne ved siden av meg hvor hun ble sittende og tegne. Om hun kanskje kunne hjelpe pappa med å tegne noen fine tegninger til reklamen? Håkon var ikke å se noe sted. Det var bare en liten jobb. En kulturpamp hadde fått en haug med penger fra kommunen for å arrangere en tverrkulturell kunstfestival i Kødbyen. Det eneste jeg skulle bidra med, var en reklameplakat for arrangementet, men jeg var helt blank, jeg klarte ikke skyve til side min egen motvilje mot det falske, velmenende arrangementet hans. Jeg hadde møtt kulturpampen en enkelt gang, og det flakkende blikket hans som ikke klarte å holde øyekontakt, ga meg frysninger. Amalie hadde lagt de ferdige tegningene sine utover bordet og satt nå og arbeidet med en ny. Sola oppe i høyre hjørne ble utstyrt med stråler. Kunstfestivalen het På tvers. En døv idé dukket opp. Jeg googlet «eating spaghetti» og fant et bilde av en forretningsmann som var i ferd med å suge i seg en spagettitråd mellom leppene. Det var perfekt. Etter litt mer googling fant jeg et bilde av en sikh som lagde trutmunn. Jeg lastet ned begge bildene, oppløsningen var grei, og begynte å jobbe. Resultatet ble et bilde av en hvit forretningsmann og en inder med turban som sugde i

7 hver sin ende av den samme spagettien, som Lady og Landstrykeren. Det hadde selvfølgelig vært bedre med et arrangert bilde, men trær vokser ikke inn i himmelen. Så gjensto det bare å håpe at kulturpampen kjøpte det. Jeg dreit totalt i rettighetene til bildene. De var fra henholdsvis en amerikansk og en italiensk hjemmeside, og sannsynligheten for at det skulle bli oppdaget var minimal. I tillegg fikk jeg ideen om å trykke opp et antall T- skjorter med teksten «På tvers Art has no Homeland» som skulle deles ut til byens hjemløse. Blant de såkalt kreative var hjemløse in på den tiden. Det var hipt å se ut som en hjemløs, å kjenne en hjemløs eller bli assosiert med en hjemløs. Kulturpampen slukte det rått. Han elsket det provoserende elementet og var ikke i stand til å kjenne igjen et venstrehåndsarbeid. Håkon holdt på å dø av irritasjon. Jeg hadde bedt ham om å se etter Amalie under presentasjonen, og da jeg kom ut og sa at det var i boks, lyste ansiktet hans opp i et smil som var så falskt at Amalie begynte å gråte. Jeg tok fri resten av dagen og kjørte hjem med Amalie. På veien handlet vi inn til middagen og lagde den sammen før Sara kom hjem, og det ble en sjeldent fin kveld, og etter middagen og godnatthistorien for Amalie, satte jeg meg foran tv-en med et glass rødvin og var svært så fornøyd.

8 Det varte en måned, så smalt det. Det viste seg at han fete forretningsmannen på bildet slett ikke var en forretningsmann, men derimot overhode for en eller annen italiensk fascistforening. Det var en journalist som gjenkjente ham, og så spredde møkka seg. En representant for den dansk-indiske vennskapsforeningen klaget og forlangte offentlige unnskyldninger fra Gud og hvermann. Kulturpampen friket ut, plakaten hadde helt tatt piffen fra arrangementet hans og arrangementets gode og oppbyggelige image. Hvorfor skal kunsten alltid være god? spurte jeg, og mente han skulle være glad for all gratis pr, men den kjøpte han ikke. På toppen av det hele fikk den italienske fascisthøvdingen ved et eller annet vanvittig tilfelle nyss om den ganske så ubetydelige saken nordpå og allierte seg med fotografen som hadde rettighetene til bildet, og gikk til sak mot firmaet. Det var midt på året i 2008, og krisen var i gang. Alle jobbene i bransjen hang i en tynn tråd, så for sjefen min var det en kjærkommen anledning til å få sparket enda en mann. Jeg måtte klappe sammen Mac-en min og ta farvel med de øvrige ansatte i firmaet. Håkon lot som han var i stor sorg. Jeg mistenkte ham for å ha operert i kulissene under møkkaspredningen. I begynnelsen tok jeg det ikke så tungt. Jeg sendte av gårde søknader, og det lyktes meg også å komme til et par intervjuer, men jeg var nærmere førti enn tretti, og det er gammelt i reklamebransjen. Det virket dessuten som om jobbintervjuene mer ble

9 arrangert fordi den rituelle ydmykelsen gledet intervjueren enn fordi det var en reell mulighet for en jobb. Jeg ble enda en av disse overkvalifiserte på dagpenger, og etter hvert ga jeg opp å sende søknader. Jeg møtte opp på et hvitt kontor i en offentlig bygning hvor de prøvde å motivere meg, og jeg spilte med, tenkte at det var min borgerplikt å sørge for at de hadde noe å styre med. Jeg sluttet med gåingen. Spaserturene var ikke morsomme lenger, jeg hadde ikke noe å tenke på mens jeg gikk. Ingen nøtter å knekke. Nå lå jeg enten på sofaen eller labbet rundt i leiligheten. De dagene Sara leverte Amalie i barnehagen, fikk jeg ikke kledd på meg. Jeg merket at Sara ble irritert over å komme hjem til en som fremdeles hadde på seg slåbrok, og jeg sørget for å kle på meg før hun var ferdig på jobb, men etter en viss tid ble det slutt på den rutinen også. Så var det bare sofaen og kjøleskapet. Jeg begynte å spise mer. Jeg var sulten nesten hele tiden. Kunne våkne om natta og tenke på restene med skinkesalat som sto i kjøleskapets mørke, og stå opp og spise den stående og bælme silkemyk juice fra kartongen. Klokka tolv åpnet jeg som regel den første boksølen, så var det vin til middagen og whisky om kvelden. Jeg sa til meg selv at det kun var snakk om en periode, men akkurat nå fantes det ikke arbeid, det var ingen grunner til å søke. Men det kom til å bli bedre, om et år eller noe, når økonomien snudde, og jeg måtte jo få ventetiden til å gå på en eller annen måte. Jeg smuglet ut de tomme ølboksene før Sara kom hjem. Jeg vet ikke om hun la merke til at jeg luktet øl og var småfull før middag, men hun sa i hvert fall ikke noe.

10 En dag jeg hadde begynt tidlig og nettopp hadde avsluttet den første sixpacken og klemt boksene flate og båret dem ned i containeren, ringte Sara og ba meg om å hente Amalie. Hun måtte jobbe overtid. Jeg lånte sykkelen til Sara, det var den eneste vi hadde barnesete på. Amalie satt i setet sitt og snakket om løst og fast, jeg tråkket gjennom byen og svarte ja og nei og stilte nå og da et spørsmål. Himmelen var blå med en sol som på en av tegningene til Amalie. En familie pakket bilen for en tur på stranda. Jeg ble grepet av stemningen og vred på hodet og spurte om vi ikke skulle kjøpe vaniljeis og Sprite, men forhjulet kom borti fortauskanten, føttene mine smatt av pedalene, og jeg mistet kontrollen over sykkelen, og vi veltet. Det er heldigvis en melketann, sa de på legevakta. Jeg satt med Amalies blod på den krøllete skjorta. Selv hadde jeg ikke kommet til skade. I uka som fulgte klarte jeg ikke se på Amalie når hun smilte. Når vi spiste middag sammen, måtte jeg ta meg en real støyt rødvin hver gang mellomrommet kom til syne, der hvor fortanna skulle ha vært. Selv tok hun det pent. Det var mer Sara som hadde problemer med det, og etter en uke var det slutt. Jeg lå på sofaen og spiste og drakk da hun slo opp. Fjernsynet durte i bakgrunnen. Jeg flyttet midlertidig hjem til min venn Stanley. Jeg sendte ut grupp er og kikket på annonser på dba.dk og skrev statusoppdateringer på Facebook for å skaffe meg en leilighet så fort som mulig. Et par kvelder ringte jeg til Sara, men hun svarte ikke. Jeg sov på Stanleys