2/APRIL Med mat som våpen. Norge rundt Når utviklingen undergraves Humanitære katastrofer og matsikkerhet

Transkript

1 Caritasinfo 2/APRIL 2008 Med mat som våpen Norge rundt Når utviklingen undergraves Humanitære katastrofer og matsikkerhet

2 leder Kjære leser Caritas snakker om sitt engasjement for å forandre verden. Vi ønsker at vårt arbeid skal lykkes, at kampen for likhet virkelig skal føre frem. Men hvordan skal vi greie å formidle bedre at mennesker på den andre siden av kloden virkelig har fått et mer meningsfylt liv, at mange flere kan bestemme mer over sin egen hverdag, at flere mennesker blir hørt takket være sitt samarbeid med Caritas. Jeg mener at vi sammen kan være med på å forandre og vi kan gi hverandre mot og styrke. Det er et dikt av Jens Bjørneboe som sier mye om det å gi, det heter De seirende. Deres er hemmeligheten: Å gi. Gyllen gir jorden dem hveten tilbake, fordi: Allting skal gis dem mer enn de gav - skummet fra bølgene blir rav og gir seg tilbake til den -, alt gis igjen, rose og venn Disse som gir, eier mer enn de har Og tingene blir fler enn de var. Dette er seier! Fred og alt godt Vennlig hilsen, Kari Mette Eidem Generalsekretær Innhold Med mat som våpen... 3 Når utviklingen undergraves... 6 Norge rundt... 8 Karitativt arbeid i Kristiansand Humanitære katastrofer og matsikkerhet Kort og godt Fasteaksjonen Forsiden: Soldater kroppsvisiterer tamiler på vei fra Tiger-kontrollerte 2 til regjeringskontrollerte områder på Sri Lanka. (Foto: Reuters/Stringer courtesy

3 Tekst & Foto: Kirsten S. Natvig REPORTASJE Internt fordrevne fra Arippu som lever i uvisshet om når de kan vende tilbake til sine hjem. Med mat som våpen! Caritas Norge har besøkt Sri Lanka etter at våpenhvilen formelt er opphevet. Feltreisen gikk til den ellers så stille, fredelige og pittoreske tamilske fiskerbyen Mannar på nordvestkysten. Der vi før kunne høre bølgeskvulp og barnelatter, hører vi nå kontinuerlige drønn dag og natt fra granatene som sendes mellom LTTE (den tamilske opprørsbevegelsen) og regjeringshæren. Mannar har blitt forvandlet til en krigsfront. Befolkningen forteller at det første som skjedde da våpenhvilen ble avsluttet, var at regjeringsstyrkene flyttet stillingene sine inn i de befolkede områdene for å beskytte stillingene, som folk sier. Vi får høre at LTTE også plasserer stillingene sine blant folk i håp om at regjeringstyrkerne ikke vil skyte når de vet at sivilbefolkningen er der. Et håp som ikke alltid går i oppfyllelse. Granatene skytes opptil 40 km av gårde, og treffer både det de skal og det de helst ikke skulle Avisene i hovedstaden forteller med store overskrifter om alle områdene som har blitt frigjort av regjeringsstyrkene. I kjølvannet av frigjøringen har titusener mistet husene sine. Mange av de internt fordrevne får ikke flytte hjem igjen. Hæren overtar de frigjorte områdene og omgjør dem til High Security Zones. Nylig har dette skjedd i Sampur i øst, der et sted mellom og mennesker ikke får flytte tilbake, og det samme er tilfelle for internt fordrevne fra Arippu sør for Mannar i vest. Myndighetene, som har frigjort områdene både for inntrengere og innbyggere, gjør nesten ingenting for de menneskene de har fordrevet. Det overlates til frivillige organisasjoner å sørge for at disse menneskene har litt mat og et tak over hodet. Og det er også alt de kan forvente å få. På grunn av den store mengden internt fordrevne og myndighetenes manglende vilje til å ta ansvar for dem, er organisasjonenes nødhjelpsbudsjetter sprengt. På det meste ble det på én måned (april 2007) over nye internt fordrevne, som følge av krigføringen som pågikk i øst mellom april 2006 og juli Disse kom i tillegg til de rundt 3

4 menneskene som allerede var internt fordrevet fra før. Etter at områdene i øst ble erklært frigjort, har myndighetene lovet storstilt gjenoppbygging, men fremdeles er mennesker herfra internt fordrevet, ute av stand til å flytte hjem (tall fra UNHCR). Og nå er det altså det LTTE-kontrollerte området i Vanni (sør for Jaffna) som står for tur til å bli frigjort. Regjeringen har sverget at de skal fjerne LTTE fra jordens overflate. De mellom og menneskene som bor inne i Vanni, bor som i et fengsel. De kommer ikke ut, og varer kommer ikke inn. UNHCR har registrert internt fordrevne inne i Vanni. Med høy sannsynlighet er dette et underrapportert tall. Krigen foregår på to fronter, både i vest og i øst, samtidig som flyvåpenet nesten daglig gjennomfører bombetokter fra Colombo over områder der de mener LTTEs ledelse holder til. Den flyktende sivilbefolkningen holdes igjen inne i Vanni av LTTE. I områdene nær stridsfrontene er tusener av mennesker på flukt daglig. Det meldes om stor mangel på mat og medisiner. Det er imidlertid full stopp i humanitær hjelp fordi myndighetene frykter at det som kommer inn i Vanni skal havne i LTTEs En internt fordrevet kvinne fra Vanni og hennes barn. 4

5 hender. Dette er i stor kontrast til den rollen tidligere myndigheter har spilt. Helt fra krigen brøt ut i 1983 har myndighetene forsøkt etter beste evne å opprettholde grunnleggende tjenester som helse og utdanning i de krigsherjede områdene. Nå bruker myndighetene i stedet mat og medisiner som våpen overfor en hjelpeløs sivilbefolkning. Slik bryter staten internasjonale prinsipper om å beskytte sin egen sivilbefolkning. De bryter internasjonale konvensjoner de selv har ratifisert, og tråkker på sitt eget lovverk. Det internasjonale samfunnet har gang på gang bedt myndighetene om å slippe nødhjelp til sivilbefolkningen inn i området, men myndighetene svarer steilt at Sri Lanka er en suveren nasjon. De som ønsker å yte støtte til sivilbefolkningen i Vanni beskyldes for å spille på lag med LTTE. Nylig ble FN stemplet som LTTE-vennlige, fordi de forsøkte å frakte hardt tiltrengte nødhjelpsvarer inn til de fordrevne menneskene som er på konstant flukt fra kuleregn, bomber, og tvungen militær rekruttering. For mens regjeringens uhemmede krigspropaganda i sør har avstedkommet nye frivillige rekrutter til hæren, må LTTE tvangsrekruttere. Fra før er de beryktet for å benytte barn som soldater. Og verre har det blitt. Man regner i dag med at en nylig tvangsrekruttert LTTE-soldat kan forvente å leve i fire måneder; to måneder med opplæring og to måneder som kanonføde. Det rapporteres at Vanni-ungdom som enda ikke har blitt tatt, sover ute om natten i frykt. Sri Lanka i dag er en sterkt militarisert stat. Store deler av den sivile administrasjonen i de tamilske områdene i nord og øst har mistet sin makt, og forsvarets områdekommandanter har overtatt. Innføringen av anti-terroristloven i desember 2006 avsatte rettsvernet i landet, og tamiler fengsles uten lov og dom, bare fordi de er tamiler. Logikken er at enhver tamil er en potensiell LTTE-tilhenger. Rett etter at våpenhvileavtalen ble avviklet, delte regjeringen landet i to. Ved Medavachchia, et knutepunkt på vei inn til områdene der den tamilske befolkningen tradisjonelt er bosatt, blir all transport stanset. Ingen kjøretøy kan passere grensen. Alle må ut, kjøretøyet sendes tilbake der det kom fra, og passasjerene må presentere seg selv, sin bagasje, sitt ID-kort og sitt formål med reisen. Etter en lengre sikkerhetsprosedyre tillates man å gå gjennom, og må finne et kjøretøy på den andre siden. I tillegg til alle sikkerhetssjekkene, som til tider fortoner seg som ren trakassering, og som ikke har annen hensikt enn å hindre mennesker i å reise inn i eller ut av de tamilske områdene, blir varetransporten hardt rammet. Alt som skal selges i de tamilske områdene må bli lastet av og sjekket i Medavachchia, for så å bli lastet på en annen bil. Videre vil de nye lastebilene bli utsatt for et utall tilfeldige sjekker på veien. Fra før er kjøpekraften i de tamilske områdene svært lav, og med den fordyringen av varene de nye restriksjonene skaper, er det antakelig bare snakk om kort tid før butikkhyllene tømmes i de tamilske byene. Midt oppe i alt dette finnes alle enkeltskjebnene. Mennesker som har mistet alt, gang etter gang etter gang etter gang. Caritas Norges medarbeider snakket blant annet med en ung kvinne fra Vanni, som har flyttet og flyttet og flyttet. Hun eier ingen ting. Hun ble nødt til å gifte seg som tenåring, og dermed slutte på skolen, for å unngå å bli rekruttert til LTTE. Mannen ble nylig arrestert - fordi han er tamil. Det påstås at han har kontakter med LTTE. En slik anklage kan strengt tatt rettes mot enhver som er så uheldig å være født og oppvokst i Vanni. Kvinnen og hennes barn bor i en hytte. De har ikke noe arbeid og ikke noen inntekt. De har ikke tilgang til toalett. De har tilgang til vann i regntiden, men ikke i tørketiden. Da må kvinnen gå over en kilometer i stekende hete for å hente vann. For å få en idé om hvordan nødhjelp best burde innrettes, spurte Caritas denne kvinnen om hva hun trengte aller mest. Jeg? Det eneste jeg trenger, er fred, svarte hun. n REPORTASJE 5

6 TEMA Når utviklingen undergraves Mange fattige land er fattigere enn de hadde behøvd å være. Rike naturressurser kunne skapt utvikling og velstandsøkning for mange. Problemet er at disse ressursene ikke utnyttes skikkelig, eller at de utnyttes på en måte som bare kommer noen få til gode. Eller de utnyttes på en slik måte at gevinsten forsvinner ut av landet og ned i lommene på internasjonale selskaper og deres eiere. Tilfellet Zambia er et godt eksempel: Der finnes det godt om naturressurser, men bare en brøkdel av fortjenesten av koppergruvene havner hos zambierne selv. Men nå har landet tatt opp kampen, og forlanger en større andel av gevinsten. Kopper har helt siden Zambia ble uavhengig i 1964 vært landets viktigste inntektskilde. Inntektene fra kopperindustrien førte til at Zambia på slutten av sekstitallet ble regnet som et middelinntektsland, et av de rikeste landene i Afrika. Men fra midten av syttitallet falt kopperprisene raskt, og dermed også Zambias inntekter. Etter press fra Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet (IMF) ble koppergruvene privatisert mot slutten av nittitallet. Ti nye gruveselskaper oppsto hovedsakelig med utenlandske eiere. Privatiseringen var ikke bare av det onde. Gruvene var vanskjøttet og nedslitt, og de nye eierne tok også med seg penger som ble investert slik at gruver som ellers ville ha blitt stengt kunne holdes åpne, og nye gruver kunne etableres. Men dette var også en situasjon investorene visste å utnytte, og de sørget for å etablere såkalte utviklingsavtaler med zambiske myndigheter der Zambias muligheter til å ta del i gevinsten fra kobbergruvene ble sterkt begrenset. De betaler så å si ikke skatt, de er unntatt fra nasjonale lover, blant annet miljølovgivning, og de har fått lovfestet at disse utviklingsavtalene ikke kan endres før etter 15 eller 20 år. Resultatet er at nå når prisene på kopper på verdensmarkedet er mer enn dobbelt så høye som i 2002 får Zambia bare tre til fem prosent av inntektene fra landets viktigste råvare. Til sammenlikning får Norge 65 prosent av inntektene fra oljeog gasseksporten. Med andre ord; i stedet for at gruvedriften bidrar til Zambias utvikling, blir utviklingen undergravd. I en tale til det zambiske parlamentet i januar, kunngjorde president Levy Mwanawasi at det skulle innføres nye skatteregler for gruveselskapene. Vi vil sørge for et effektivt skattenivå på 47 prosent, sa presidenten i sin tale. Dette plasserer oss på et internasjonalt gjennomsnittsnivå. Det vil ikke ha negativ innvirkning på selskapenes levedyktighet. De nye pengene vil redusere vår avhengighet av givere, og gjøre det mulig for oss å sette i gang viktige programmer innenfor helse, utdanning og infrastruktur. 6

7 Zambias unge blir frastjålet enorme verdier, hvilken fremtid går de i møte? Gruveselskapene er ikke overraskende lite glade for denne utviklingen, og truer nå med å trekke zambiske myndigheter for retten. Det er usikkert om de har noen mulighet for å vinne fram, selv om de opprinnelige avtalene nærmest er uoppsigelige og sikrer selskapene betydelige beløp i erstatning dersom Zambia skulle finne på å endre skattereglene. Det norske advokatfirmaet Arntzen de Besche, som har fungert som rådgivere for zambiske myndigheter i denne saken, peker på at avtalene som ble inngått er i strid med internasjonalt aksepterte normer, som for eksempel OECDs retningslinjer for multinasjonale selskaper. Caritas Zambia har arbeidet aktivt for endringer i gruveselskapenes urettferdige kontrakter, og ønsker presidentens initiativ velkommen. Presidenten må ikke vike. De nye lovene må gå foran de gamle avtalene, sier Caritas Zambias medarbeider Edmond Kangamungazi. Samtidig peker han på hvor viktig det er at myndighetene nå er åpne om hva som foregår, og at de sørger for at de nye skatteinntektene brukes ansvarlig. Regjeringen må sørge for at denne saken løses slik at det sikrer befolkningens velferd. Dessuten anbefaler vi at regjeringen bruker deler av disse inntektene på gruvedriftsrelaterte områder som beskyttelse av miljøet og utbygging av infrastruktur, sier Kangamungazi. Caritas Zambia foreslår også at Zambia slutter seg til Extractive Industries Transparency Initiative (EITI) for å vise at landet mener alvor når de snakker om åpenhet og godt styresett innenfor gruvesektoren. Initiativet krever blant annet at myndighetene må offentliggjøre alle skatteinntekter og vise hvordan de blir brukt. De internasjonale gruveselskapenes grove utnyttelse av Zambias svake forhandlingsposisjon på 1990-tallet er et godt eksempel på hvordan et lands utvikling kan undergraves når profitten blir viktigere enn mennesket. Det å se profitt som hovedmotivet for økonomisk utvikling, fri konkurranse som økonomiens øverste lov og privat eierskap av produksjonsmidlene som en absolutt rettighet som ikke medfører forpliktelser, omtales av pave Paul VI som hemningsløs liberalisme som ikke kan fordømmes kraftig nok. Det er derfor på høy tid at Zambias myndigheter setter foten ned. Gruveselskapene må også innse at de har en forpliktelse, ikke bare til profitt for sine eiere, men også til å la naturressursenes rettmessige eiere, det zambiske folket, få ta del i den velstand disse ressursene kan skape. n 7

8 TEMA Norge rundt Det er en kjensgjerning at det finnes mange kreative ildsjeler i våre menigheter, mennesker som er flinke til å se sosiale behov og iverksette tiltak. Samtidig vet vi også at arbeidet alt for ofte hviler på noen få skuldre, og at det derfor ofte skorter på kontinuiteten og strukturen i det karitative arbeidet. Det er mange årsaker til det; til dels har vi lenge vært vant til at ordenssøstrene har tatt seg av pastorale behov, til dels har det nok også vært rettet for lite søkelys på hvor viktig det karitative arbeidet er. Kirken har vokst mye de siste par - tre årene, og når de pastorale behovene har vokst i minst like stor grad, er det klart at det karitative arbeidet trenger et løft. Ett element i Caritas forsøk på å løfte det karitative arbeidet er å besøke menighetene og møte så mange mennesker som mulig. Det gjelder å gjøre Caritas arbeid mer kjent og å motivere katolikker til å gjøre en innsats i menigheten. Samtidig blir Caritas Norge på denne måten bedre kjent med situasjonen i våre menigheter. Dette spiller en helt avgjørende rolle i all planleggingen, både lokalt og landsdekkende. Før man setter i gang med en aktivitet er det jo viktig å ha sett på hva slags behov som finnes. Noen steder er det et skrikende behov for språkhjelp, andre steder derimot, særlig utenfor store sentra, er det rett og slett viktigere å få i gang aktiviteter som hjelper menigheten til å samle seg. I løpet av det siste halve året har Caritas besøkt en god del menigheter på Øst- og Sørlandet, i Midt- og Nord- Norge. Målet er å besøke alle menigheter i løpet av nåværende handlingsperiode, altså innen Disse besøkene er svært viktige for Caritas Norge, siden de gir god innsikt i Karitativt arbeid er tema på kirkekaffen i Levanger. 8

9 Caritas-kveld i Arendal med p. Sigurd Markussen, sogneprest i Arendal og styremedlem i Caritas Norge. menighetslivet og en forståelse for karitative behov. Vi håper at besøkene er inspirerende og til støtte for menighetene. Et menighetsbesøk består som regel av et kort foredrag om Caritas som organisasjon og om aktivitetene i inn- og utland, gjerne i forbindelse med en kort film. Det er riktignok arbeidet i Norge som står i sentrum, men i og med at utenlandsarbeidet tradisjonelt har innehatt en dominerende posisjon i Caritas Norges aktiviteter, er det riktig å si noen ord om det også. Samtidig kan utenlandsarbeidet inspirere arbeidet i Norge; det er jo slik at Caritas virke i stor grad bygger på frivillig innsats. Og om de frivillige virker i Honduras, Zambia eller Norge, så er de aktive i en og samme organisasjon, og via denne organisasjonen er de forbundet i et globalt fellesskap. Man kan altså litt spøkefullt si at enhver frivillig er med i et stort internasjonalt konsern som jobber med å forbedre verden. Under et menighetsbesøk skal foredraget formidle informasjon og samle tanker og ideer, men det er gjerne den påfølgende diskusjonen som er den viktigste delen. Under diskusjonen kan meninger og synspunkt utveksles, eventuelle erfaringer kan tas med i debatten, og det er ikke så sjelden at det i løpet av diskusjonen utvikler seg ganske konkrete planer for karitative aktiviteter. Dette understreker også viktigheten av at menighetsgrupper møtes med jevne mellomrom, samtidig som det også er en oppfordring til Caritas Norge om å skape møteplasser gjennom Caritas-helger og regionale samlinger. Det gjelder å støtte erfaringsutvekslingen og samtidig styrke følelsen av at menighetenes Caritas-grupper danner et landsdekkende nettverk. Et nettverk som også skal være til hjelp og inspirasjon. Noen lesere vil kanskje lure på hvor mange mennesker det egentlig er som deltar på slike møter. Antallet varierer veldig, det kan komme alt i fra tre-fire personer til tretti stykker. Men antall gjester i seg selv sier ikke så mye om resultater; nøkkelspørsmålet er om de oppmøtte er interessert og engasjert. Og da kan det hende at relativt få engasjerte personer kommer fram til bedre resultater enn tyve som er kommet bare fordi de har blitt mast på. Caritas Norge har som mål å være en ressurs og støtte for lokale Caritas-grupper. Hvis det dukker opp spørsmål eller problemer i en menighet, skal det føles naturlig å ringe innenlandsmedarbeideren eller sende en e-post med spørsmål. Og så er det selvfølgelig bare å ringe og gi beskjed hvis en menighet ønsker besøk. Vi kommer med glede. På gjensyn! n 9

10 TEMA Karitativt arbeid i Kristiansand St. Ansgar menighet i Kristiansand, med sine rundt 2000 medlemmer, hører til blant de litt større menighetene i Norge. Sognet omfatter størsteparten av Vest- og rundt halvparten av Aust-Agder. Det er picpuspatrene som står ansvarlige for sjelesorgen, p. Heinz-Josef Catrein er sogneprest og p. Pawel Wiech er kapellan. St. Ansgar har et aktivt og variert menighetsliv, og gjennom en årrekke har menigheten også hatt en aktiv Caritas-gruppe. En av ildsjelene bak det karitative arbeidet i Kristiansand er Tove A. Haugen. Hun leder Caritas-gruppen og bruker mye tid på pastoralt arbeid. Arbeidsoppgavene er som i alle menigheter mange, og en av hovedoppgavene er kirkekaffen som arrangeres hver søndag. Det er de forskjellige nasjonale gruppene som etter tur har ansvaret for kirkekaffen, og inntektene går til Caritas Norges utenlandsprosjekter. Og skal vi tro Tove, så er stemningen blant de frivillige god under forberedelsen av kirkekaffen. Jobben oppfattes mer som hyggelig sosialt samvær enn forpliktende arbeidsoppgaver. Men først og fremst er kirkekaffe et velkomment tilbud for kirkegjengerne. Der kan man møte venner og kjente, slå av en prat med folk man ellers sjeldent treffer, og for nyankomne innvandrere er dette også et sted der man kan bli kjent med nye mennesker. Det å utvide sitt sosiale nettverk ved nye bekjentskaper er viktig for alle mennesker, men det spiller en avgjørende rolle for innvandrere. Sånn sett kan vi trygt påstå at kirkekaffe er et lite, men viktig bidrag til integreringen. Som innledning til advents- og fastetiden arrangeres det Åpent hus. Det sosiale samværet står selvfølgelig sentralt, men samlingen benyttes også til å orientere menighetsmedlemmene om NUKs Adventsaksjon og Caritas Fasteaksjon. Utlodning har blitt en tradisjon, og også disse inntektene går til Caritas Norges utenlandsprosjekter. Hvert annet år arrangeres menighetens kanskje største arrangement, Internasjonal dag. Arrangementet ble i 2006 gjennomført første pinsedag og fikk stor oppslutning, også ut over menighetens grenser. Spesielt for innvandrergruppene er dette en stor begivenhet og en velkommen anledning til å presentere seg selv og sin kultur fra hjemlandet. Sist gang presenterte afrikanske dansere hverdagen i hjemlandene gjennom dans. Filippinere, vietnamesere, polakker og alle de andre fikk vist fram nasjonaldraktene sine, det ble solgt mange forskjellige matretter. P. Heinz-Josef kan informere oss om at minst 40 nasjonaliteter er representert i menigheten. Det blir spennende å se hva vi får se på Internasjonal dag De siste årenes vekst i Den katolske kirke har man også merket i Kristiansand, og det er den polske arbeidsinnvandringen de siste par årene som for alvor viste at det eksisterende karitative tilbudet ikke lenger strakk til. Spesielt p. Pawel merket ankomsten av polske arbeidere veldig tydelig, siden det først og fremst var han polakkene spurte etter når de trengte hjelp. Det måtte hjelpes til med alle mulige slags daglige ting, fra utfylling av diverse skjemaer 10

11 Kirkekaffens inntekter sendes til Caritas Norges utenlandsprosjekter. til leilighetssøking. Den store etterspørselen etter hjelp viste at noe måtte gjøres. Utfordringen ble tatt på alvor, og på sensommeren 2007 etablerte man en informasjonstjeneste. Omtrent to kvelder i måneden er nå Caritas-gruppens frivillige medarbeidere tilgjengelige i prestegården for å hjelpe til med utfylling av skjemaer, oversetting, brevskriving og alt mulig annet. Informasjonstjenestens medarbeidere snakker i tillegg til polsk også engelsk, fransk og tysk, noe som betyr at de er i stand til å hjelpe en lang rekke nasjonaliteter. Tidspunktene for informasjonstjenesten kunngjøres i menighetssalen og på nettsidene. På søndagene etter messene organiseres det norskopplæring i kirka. Den går rent formelt ikke direkte under Caritas, men har blitt en viktig del av det karitative tilbudet. I forbindelse med jul besøkes de gamle og syke. Det er imidlertid tydelig at behovet for en fast besøkstjeneste er stort. Det er dessverre en del mennesker som absolutt burde få besøk med jevne mellomrom, men begrenset kapasitet vanskeliggjør realiseringen av et tilbud. Så selv om St. Ansgar menighet har en aktiv Caritas-gruppe med mange aktiviteter, står utfordringene i kø. En utvidelse av informasjonstjenesten hadde vært flott, en fast besøkstjeneste ettertrengt, tilbudet for en del innvandrergrupper som for eksempel fransktalende afrikanere kunne vært bredere. Men det er begrenset hva man kan få til med en håndfull frivillige. Som i andre menigheter er rekrutteringen av nye medhjelpere i St. Ansgar en vedvarende og stor utfordring. Frivillig arbeid blant ungdommen er populært nå for tiden, og det hadde vært flott om flere ungdommer hadde funnet veien til Caritas-gruppen. I en studentby som Kristiansand skulle vel dette være mulig? Karitativt arbeid er en stor berikelse for hele menighetslivet. Vi håper at flere vil tilsutte seg Caritas-gruppen, slik at den også framover vil kunne møte de mange utfordringene som menigheten møter til daglig. For mer info, se: 11

12 TEMA Humanitære katastrofer og matsikkerhet I forbindelse med stortingets melding om norsk politikk for forebygging av humanitære katastrofer (St.meld. nr.9, ) holdt Sigrid Nagoda, nødhjelpskoordinator i Caritas Norge, et innspill til stortinget på vegne av Caritas og Tørrlandskoordineringsgruppen (TKG). TKG jobber for å fremme matsikkerhet i tørrlandsområder i Afrika. Caritas og TKG ønsker stortingsmeldingen velkommen, men ønsker at den skal være mer konkret og tydelig når det gjelder rehabilitering av jordbrukssektoren etter en katastrofe, spesielt når det gjelder matsikkerhet og distribusjon av frø eller såkorn. Matsikkerhet innebærer at befolkningen i et område har tilgang til den maten de har behov for det må være nok mat, maten må være trygg og næringsrik, og folk må ha råd til den. Flertallet av verdens fattige er tilknyttet jordbrukssektoren, og når en katastrofe inntreffer svarer derfor det internasjonale samfunn, inkludert Norge, ofte med å dele ut såkorn til kriserammede bønder. Dessverre er ikke effekten av dette så positiv som mange har trodd, og det viser seg at frødistribusjon ikke bidrar til å bedre lokalbefolkningens matsikkerhet over tid. En slik praksis kan ha en rekke negative konsekvenser. Den undergraver lokale overlevelsesstrategier, det vil si at lokale markeder og lokale strukturer blir ødelagt. Befolkningen passiviseres og gjøres avhengig av nødhjelp. På grunn av klimaendringer øker sårbarheten for nye katastrofer i enda større grad. Som en følge av alt dette svekkes matsikkerheten på lang sikt. Store beløp blir hvert år brukt på å distribuere såkorn uten krav til grundige risikoanalyser og evalueringer. Studier viser at distribusjon av frø ofte ikke er nødvendig fordi frø finnes lokalt. Bønders sårbarhet er oftest kronisk fattigdom og ikke frømangel. Denne feilvurderingen skyldes i stor grad manglende kunnskap og bevissthet blant norske myndigheter og bistandsorganisasjoner. Caritas og TKG setter derfor stor pris på at meldingen slår fast at... distribusjon av såkorn kan ha negative virkninger for lokal matsikkerhet, og at regjeringen vil ta avstand fra internasjonal dumping av matvarer og såkorn i sårbare land og bidra til større debatt om virkningene av omfattende frødistribusjon. Dette er veldig viktige prinsipper, men det er fremdeles uklart hvordan regjeringen vil gjennomføre dette i praksis. Caritas og TKG mener at det bør utarbeides praktiske retningslinjer for frørehabilitering i nødhjelps- og rehabiliteringsoperasjoner. Slike retningslinjer vil være et viktig bidrag til bedre og mer effektiv nødhjelp tilpasset lokalsamfunnenes behov. Frørehabiliteringsprosjekter har alltid langsiktige effekter. Prosjekter som ønsker å bidra til frø- og matsikkerhet må ha langsiktige mål. TKGs hjemmesider: Stortingsmeldingen kan leses på siden: regjeringen.no/nb/dep/ud/dok/ regpubl/stmeld/ / Stmeld-nr html?id= Innspillet kan leses i sin helhet på siden: caritas/stortingsmelding.pdf n 12

13 KORT & GODT Solidaritet med de forsvunne, drepte og internt fordrevne i Colombia 6. mars ble kravet om sannhet, rettferdighet og oppreisning for ofrene av konflikten i Colombia markert i Colombia og internasjonalt. I Oslo deltok Caritas i en markering foran Stortinget for å vise vår motstand mot krigshandlingene og solidaritet med ofrene. Vi krever at menneskerettighetene skal respekteres og at det settes en stopper for overgrepene fra alle parter i konflikten - både de væpnede styrkene, de paramilitære grupperingene og geriljaen. I Colombia er det i dag over tre millioner internt fordrevne. Mange av dem er på flukt på grunn av paramilitære grupper. Mellom 1982 og 2005 har disse gruppene begått mer enn 3500 massakrer og stjålet mer enn 6 millioner hektar jord. Disse gruppene alene, eller sammen med medlemmer av de væpnede styrkene i Colombia, står bak forsvinningen av minst mennesker. Siden 1991 er 2173 fagorganiserte og 1700 indianere drept. Caritas Norge har støttet Den katolske kirkes fredsarbeid i Colombia siden 1998, og har sammen med det internasjonale Caritas-nettverket arbeidet i flere år for å sette situasjonen i Colombia på dagsorden. n Påskefrokost i St. Magnus på Lillestrøm På Lillestrøm arrangerte Caritasgruppen i St. Magnus menighet påskefrokost etter høymessen første påskedag. Salen var pyntet ned lys, bjørkeris og påskeliljer. For de 50 frammøtte ventet en overdådig frokost og god stemning. Etter måltidet framførte Modesto Ocampo påskesanger. Arrangementet ble avsluttet med vinlotteri der overskuddet går, 1700 kroner, til Caritas fasteaksjon. Caritas takker for bidraget. n 13

14 KORT & GODT Bombeangrep i Pakistan skader Caritas-ansatte Fasaden til Caritas Pakistans kontorer etter bombeangrepet Lahore, hovedstad i Pakistans østlige provins, Punjab, ble i begynnelsen av mars utsatt for to bombeangrep. Et av målene var den føderale politistasjonen som ligger vis-à-vis Den katolske kirken, Caritas-kontoret, biskopens kontorer, et kloster og en skole. 24 mennesker ble drept, tre av disse var skolebarn. Mange ble også skadet i eksplosjonen, deriblant fire ansatte i Caritas. Vi fordømmer denne terrorhandlingen som har drept og skadet mange, den kan ikke rettferdiggjøres. Caritas Pakistan er forpliktet til å bygge fred på alle mulige måter, sier Anila Gull, generalsekretær Caritas Pakistan. Caritas Pakistan ble grunnlagt i 1965 og driver utviklings- og nødhjelpsprogrammer i hele landet, uavhengig av etnisk opprinnelse, religion eller politisk tilhørighet. n 2010 Året for bekjempelse av fattigdom og sosial ekskludering i Europa Europakommisjonen foreslår for Europaparlamentet at 2010 skal være det året Europa skal bekjempe sin fattigdom og sosiale eksklusjon. I denne sammenheng hadde Europakommisjonen et møte med det slovenske presidentskapet i EU og Europaparlamentet i Brussel. Møtet var organisert i samarbeid med Caritas Europa. Debatten ble ledet av Erna Hennicot-Schoepges, MEP fra Luxemburg, og p. Erny Gillen, presidenten i Caritas Europa. I tillegg var 8 europeiske Caritas-organisasjoner representert, deriblant Caritas Norge ved generalsekretær Kari-Mette Eidem. Europakommisjonen ser på Caritas Europa som en ressurs innen sosial beskyttelse og inkludering. Caritas understreker at fattigdom er et flerdimensjonalt fenomen ofte knyttet til isolasjon. Caritas Europa driver også utstrakt talsmannsarbeid for at europeiske beslutningstakere skal støtte kommisjonens initiativ. Vi er svært glade for å ha samlet så mange EU-representanter for å diskutere dette viktige initiativet. Vi vil fortsette vårt talsmannsarbeid på nasjonalt nivå, sier p. Erny Gillen. n Caritas Norges generalsekretær og visepresident i Caritas Europa på møte i Europakommisjonen 14

15 For flere nyheter, se: Caritas sørger over drapet på den irakiske erkebiskopen Caritas sørger over drapet på Den kaldeisk katolske erkebiskopen, Faraj Rahho av Mosul i Nord-Irak. Erkebiskopen ble kidnappet 29. februar i Mosul, hans tre ledsagere ble da drept. Erkebiskopen ble funnet død torsdag 13. mars. Denne handlingen understreker viktigheten av å få en øyeblikkelig slutt på volden i landet og regionen. Den fredsbyggende innsatsen trenger støtte innen irakiske lokalsamfunn, på nasjonalt nivå og internasjonalt for å ende konflikten, sier Caritas Internationalis. Caritas Irak driver trening innen fredsbygging i flere deler av landet der målet er å bryte ned mistenkelighet og mistro innad i lokalsamfunn. - Erkebiskop Rahhlo søkte fred og dialog i et land i krig. Samtlige sider i konflikten er pliktige til å ikke skade sivile. Erkebiskop Rahho støttet fredsbyggende innsats, også den som Caritas sto for, dette gjør hans død enda mer tragisk og meningsløs. Caritas ber igjen om fred i Irak og i regionen, og for at gisler blir løslatt. Fred gjennom dialog er den eneste veien fremover, sier Lesley-Anne Knight, generalsekretær i Caritas Internationalis. Caritas Irak har vært aktive siden 1992 med nødhjelp, spesielt til mødre med små barn, og med fredsbygging siden n Caritas får støtte av IMDi til karitativt arbeid i Norge Caritas har mottatt ,- kr. i støtte for sitt karitative arbeid i Norge av IMDi (Integrerings og mangfoldsdirektoratet). Disse midlene skal gå til arbeid som er rettet mot arbeidsinnvandrere for at de lettere skal klare seg i Norge. Tiltakene skal være språkhjelp, tilrettelegging av informasjon, integreringsarbeid og besøkstjenester. Arbeidet skal utføres av Caritas-grupper i menighetene. Caritas Norge skal legge til rette og være behjelpelig med arbeidet. Støtten fra IMDi skal styrke Caritas Norges engasjement i det karitative arbeidet i Norge. n Caritas info Utgis av Caritas Norge Postboks 5254, Majorstua Oslo Tlf.: Faks E-post: caritas@caritas.no Internett: Gavekonto: Ettertrykk anbefales med kildeangivelse Ansvarlig redaktør: Kari-Mette Eidem Redaktør: Peter Kristvik Risholm Foto: Caritas dersom ikke annet er angitt Design & Layout: Gnizt as Trykk: Bryne Offset AS Caritas Norges stab: Kari-Mette Eidem (generalsekretær) Petter Bruce (kontorleder/informasjonsmedarbeider) Dag Albert Bårnes (programkoordinator, Afrika) Elise Christensen (programkoordinator, Latin-Amerika) Kirsten S. Natvig (programkoordinator, Asia) Philip Amenuku (regnskaps- og kontormedarbeider) Darko Wakounig (innenlandsmedarbeider) Peter Kristvik Risholm (informasjonskonsulent) Michel Beckers (engasjement for Fredsplattformen) Caritas Norge medlem av Innsamlingskontrollen Caritas Norge er Den katolske kirkes bistandsorganisasjon. Caritas Norge er tilsluttet det internasjonale Caritasnettverket- Caritas Internationalis - som omfatter nasjonale Caritas-organisasjoner og som er virksom i over 200 land og territorier.

16 Ettersendes ikke ved varig adresseendring, men sendes tilbake til senderen med opplysning om den nye adressen. B-PostAbonnement Returadresse: Caritas Norge Postboks 5254 Majorstua, 0303 Oslo Har du husket fasteaksjonen? I det dette nummeret av CaritasINFO går i trykken, er fastetida så vidt over, og mange har sendt inn sitt bidrag til årets fasteaksjon. Så langt er det kommet inn knappe kroner, en del mindre enn fjorårets Men det er nok en god del mennesker rundt omkring som ikke har husket å sende inn sitt fastebidrag enda. Kanskje er du en av dem? I så fall er det fortsatt ikke for seint! Send ditt fastebidrag nå til Caritas gavekonto , og merk innbetalingen Fasteaksjonen Dermed bidrar du til å gjøre vårt arbeid med kvinner - mot fattigdom enda bedre. Takk for din støtte! Caritas Norge caritas@caritas.no Gavekonto: Postboks 5254 Majorstua 0303 Oslo Tlf: Faks: