Chelsea Cain. Ondskapens hjerte. Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Chelsea Cain. Ondskapens hjerte. Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen"

Ingvild Christensen
8 år siden
Visninger:

2 Chelsea Cain Ondskapens hjerte Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

3 Originalens tittel: Heartsick Copyright 2007 by Verite, Inc. All rights reserved. Norsk utgave 2008, 2010 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2010 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

4 Til Marc Mohan, som fortsatt elsker meg selv etter å ha lest denne boken

5 Kapittel 1 Archie vet ikke at det er henne før i dette øyeblikk. Idet han kjenner den dumpe varmen bre seg langs ryggraden og merker at synet blir sløret, går det opp for ham at Gretchen Lowell er morderen. Han forstår at han er blitt dopet, men det er for sent. Han famler etter revolveren, men hendene er sløve og tunge, og han klarer bare så vidt å løfte den fra hylsteret og holde den frem som om den var en gave til henne. Hun tar den imot med et smil og kysser ham mildt på pannen. Så stikker hun hånden inn i jakken hans og tar mobiltelefonen, slår den av og legger den i vesken sin. Nå er han nesten fullstendig lammet der han sitter sammensunket i skinnstolen på det perfekt tilriggede hjemmekontoret hennes. Men han er fortsatt urovekkende klar i hodet. Hun går ned på kne ved siden av ham, som man kunne gjort foran et barn, og fører leppene så nær hans at det nesten er som et kyss. Pulsen dunker i halsen hans. Han klarer ikke å svelge. Hun dufter syrin. «På tide å dra, skatt,» hvisker hun. Så reiser hun seg, og han blir plutselig løftet bakfra av et par albuer som huker seg innunder armhulene hans. En rødmusset, kraftig mann foran ham tar tak i bena, og så blir han båret ut i garasjen og lagt i bagasjerommet på den grønne Voyageren bilen Archie og spesialgruppen hans har lett etter i månedsvis og hun kryper oppå ham. Da går det opp for ham at det er en person til i bilen, at hun

Han famler etter revolveren, men hendene er sløve og tunge, og han klarer bare så vidt å løfte den fra hylsteret og holde den frem som om den var en gave til henne.

6 ikke var personen bak ham, men han rekker ikke å tenke nærmere over det fordi hun setter seg overskrevs på ham og presser knærne mot siden hans. Han klarer ikke å bevege øynene lenger, så hun forklarer for ham hva hun gjør. «Jeg bretter opp det høyre ermet ditt. Jeg klemmer av en vene.» Så holder hun opp en sprøyte så han kan se den. Medisinsk opplæring, tenker han. Atten prosent av kvinnelige seriemordere er sykepleiere. Han ser opp i taket på bilen. Grått metall. Hold deg våken, tenker han. Husk alt, hver eneste detalj, det vil bli viktig siden. Hvis jeg overlever, tenker han. «Jeg skal la deg få hvile litt.» Hun smiler og setter det flate, pene ansiktet foran hans så han kan se henne. Det blonde håret hennes stryker ham over kinnet, uten at han merker det. «Vi får mer enn nok tid til å more oss senere.» Han kan ikke svare, kan ikke engang blunke nå. Han puster i lange, grunne hiv. Han kan ikke se at hun stikker nålen i armen på ham, men han går ut fra at hun har gjort det, for plutselig blir alt mørkt. Da han våkner, ligger han på ryggen. Han er fortsatt omtåket, og det tar en liten stund før han oppdager at den rødmussede mannen står over ham. I samme øyeblikk, i Archies aller første våkne øyeblikk, eksploderer mannens hode. Archie rykker til idet mannens blod og hjernemasse spruter utover Archies ansikt og bryst, en skur av varm, klumpete væske. Han prøver å bevege seg, men hendene og føttene er bundet fast til et bord. Han føler en bit av noe kvalmende varmt *

Medisinsk opplæring, tenker han. Atten prosent av kvinnelige seriemordere er sykepleiere. Han ser opp i taket på bilen. Grått metall. Hold deg våken, tenker han.

7 gli nedover ansiktet og treffe gulvet med et klask, og røsker i båndene til huden sprekker, men han klarer ikke å rikke på dem. Han brekker seg, men munnen er teipet igjen slik at gallen tvinges tilbake i svelget og får ham til å brekke seg på ny. Øynene verker. Så får han øye på henne. Hun står bak stedet hvor mannen har falt og holder pistolen hun nettopp har brukt til å henrette ham. «Jeg ville at du skulle forstå med det samme hvor bundet jeg er til deg,» sier hun. «At du er den eneste.» Så snur hun seg og går sin vei. Han blir liggende og tenke over det som nettopp har skjedd. Han svelger hardt, tvinger seg til å bevare fatningen og se seg omkring. Han er alene. Mannen ligger død på gulvet. Gretchen har forsvunnet. Mannen som kjørte Voyageren er borte. Blodet banker så kraftig i Archies årer at pulsen er det eneste han fornemmer. Tiden går. Først gjetter han at han befinner seg i en operasjonssal. Det er et stort rom med vegger dekket av hvite, T-baneaktige fliser og skarpt opplyst av lysrør. Han snur hodet fra side til side og ser en rekke brett med instrumenter, maskiner som ser medisinske ut, en renne i sementgulvet. Igjen røsker han i båndene og forstår at han er surret fast til en syketralle. Slanger går inn i ham og ut av ham: et kateter, intravenøs næring. Det er ingen vinduer i rommet, og i utkanten av bevisstheten merker han en svak, jordaktig lukt. Mugg. En kjeller. Han begynner å tenke som en politimann nå. De andre ble torturert i et par dager før hun dumpet likene. Han har med andre ord litt tid på seg. To dager. Kanskje tre. De vil kunne finne ham i løpet av den tiden. Han hadde fortalt Henry hvor han dro, at han skulle konsultere en psykiater vedrørende det siste likfunnet. Han hadde ønsket å treffe henne og få råd av henne. Han var ikke

Hun står bak stedet hvor mannen har falt og holder pistolen hun nettopp har brukt til å henrette ham. «Jeg ville at du skulle forstå med det samme hvor bundet jeg er til deg,» sier hun.

8 forberedt på dette. Men de ville se sammenhengen. Henry ville se sammenhengen. Det ville være det siste stedet de kunne spore ham til. Han hadde ringt sin kone underveis. Det var siste gang de hadde hørt fra ham. Hvor lang tid hadde det gått siden han ble tatt til fange? Så er hun der igjen. På den andre siden av bordet for der liket fortsatt ligger, og hvor tykt, mørkt blod har sivet ned på det grå gulvet. Han husker den gangen hun presenterte seg for ham psykiateren som hadde sluttet å praktisere for å skrive en bok. Hun hadde lest om spesialgruppen og ringt ham for å høre om de trengte hjelp. Saken hadde vært et mareritt for alle sammen. Hun tilbød seg å komme innom. Ikke for å gi råd, hadde hun sagt. Bare for å prate. De hadde jobbet med saken i nesten ti år. Tjuetre lik i tre delstater. Det hadde tatt på. Hun hadde invitert dem som var interessert til en gruppesamtale. Bare for å prate. Han var blitt overrasket over hvor mange av etterforskerne som hadde dukket opp. Det kunne ha noe å gjøre med det faktum at hun var vakker. Det rare var at det hadde hjulpet. Hun var svært dyktig. Hun drar ned det hvite lakenet som dekker ham, slik at brystet blir blottlagt, og det går opp for ham at han er naken. Han føler ingen forlegenhet av den grunn. Det er bare en kjensgjerning. Hun legger en flat hånd på brystbenet hans. Han vet hva dette betyr. Han husker fotografiene av ofrene, sårene og svimerkene på kroppene. Det er en del av profilen, en av signaturene hennes. «Vet du hva som kommer til å skje nå?» spør hun, selv om hun vet at han vet. Han er nødt til å snakke med henne. Hale ut tiden. Han lager en forvrengt lyd under isoleringsteipen og gjør tegn

På den andre siden av bordet for der liket fortsatt ligger, og hvor tykt, mørkt blod har sivet ned på det grå gulvet.

9 med hodet om at hun skal ta den av. «Ikke riktig ennå,» sier hun lavt. Hun gjentar spørsmålet. Litt krassere denne gangen. «Vet du hva som kommer til å skje nå?» Han nikker. Hun smiler tilfreds. «Det er derfor jeg har med noe spesielt til deg, skatt.» Hun har et instrumentbord ved siden av seg og snur seg og tar noe fra det. En hammer og en spiker. Interessant, tenker han, forbløffet over sin egen evne til å distansere seg og tenke klart. Hittil var ofrene etter alt å dømme valgt ut tilfeldig menn, kvinner, unge, gamle men torsoskadene hadde, selv om de var blitt gradvis verre, vært bemerkelsesverdig konstante. Hun hadde aldri brukt spiker før. Hun virker fornøyd. «Jeg tenkte at du ville sette pris på litt variasjon.» Hun lar fingertuppene danse oppover brystkassen til hun finner ribbenet hun er på jakt etter, så setter hun spissen av spikeren mot huden hans og gjør et hardt slag med hammeren. Han kjenner den eksplosive smerten av ribbenet som brister og brekker seg igjen. Det verker i brystet hans. Han kjemper for å puste. Han får tårer i øynene. Hun tørker en tåre av det varme kinnet hans og stryker ham over håret, så finner hun et nytt ribben og gjentar prosessen. Og enda et. Da hun er ferdig, har hun brukket seks av ribbena hans. Spikeren er klebrig av blod. Hun lar den falle ned på instrumentbordet med en harmløs klirrelyd. Han kan ikke bevege kroppen sin en millimeter uten at en skjærende smerte, verre enn han noensinne har følt, jager gjennom den. Neseborene er tilstoppet av snørr. Han kan ikke puste gjennom munnen, han må stålsette seg mot smertene som ledsager hvert eneste åndedrag, og likevel klarer han ikke å puste lett, klarer ikke å dempe de

Interessant, tenker han, forbløffet over sin egen evne til å distansere seg og tenke klart.

10 panikkslagne, tunge hivene som høres ut som hikst. Kanskje to dager var vel optimistisk, tenker han. Kanskje han rett og slett kom til å dø nå.

Like dokumenter

Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014

Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014 Vibeke Tandberg Tempelhof Roman FORLAGET OKTOBER 2014 Jeg ligger på ryggen i gresset. Det er sol. Jeg ligger under et tre. Jeg kjenner gresset mot armene og kinnene og jeg kjenner enkelte gresstrå mot