Gaven fra rommet. Nærkontakt

Transkript

1 Gaven fra rommet Nærkontakt Den dagen romskipet med de fremmede kom, var Lars ute i kjøkkenhagen sin. Det var en god ting, for ellers hadde han neppe sett selve landingen. Og det var viktig. For hvis ikke han hadde sett landingen hadde ikke noen sett den, og det ville være synd for menneskeheten om ikke en eneste av dens medlemmer hadde sett det som skulle velte dens mange tusen år gamle sivilisasjon. Senere var det nok av mennesker som fikk se ting, men det er nå noe spesielt med begynnelser. Vi liker det sånn. Det er greit at noe har en klar begynnelse, og selv om de fremmede hadde reist lenge, begynte det hele for menneskeheten da Lars så opp på himmelen og for første gang i historien ble vitne til at den store drømmen til alle science fiction lesere verden over, ble til virkelighet. Mennesket fikk besøk fra det ytre rom. Egentlig var ikke Lars alene, Hans Kristian var jo der. Men Hans Kristian kan ikke regnes med i denne sammenhengen. Hans Kristian hadde begge beina godt plantet i jorda. Han var bonde, må vite, en bonde som plantet alt i jorda, også føttene. Lars drev også med jorda da det hele skjedde, men han var ikke bonde. Ikke ordentlig bonde i alle fall. Hans lønning ble betalt av hans arbeid som selvstendig næringsdrivende elektroingeniør, og det er vel så langt man kan komme fra bondeyrket som det er mulig å komme. Men Lars lengtet etter jorda. Det gikk varme strømmer gjennom fingrene hans når han begrov hendene i varm god muldjord. Han innbilte seg at han forsto seg på jord. At tusen år gamle instinkter våknet til live og fortalte han hva som var god og hva som var dårlig jord. Han følte en strøm av sympati for blandingen av sol, varme og fuktig jord. Hele hensikten hans med å bosette seg her langt oppe i dalen hvor det knapt bodde et menneske, var nettopp jorda, og skogen, og elva som fløt tankefullt forbi. Det var i alle fall ikke for å bedre arbeidsmulighetene som ingeniør han bodde her. Men han klarte seg. Fra tid til annen dukket det opp en jobb som produserte penger på kontoen, i den grad Lars klarte å rive seg løs fra jorda og ofre noe av sin dyrebare tid på slike uvesentlige ting. Den dagen det hele skjedde var Lars lykkelig. I to uker hadde han slitt med en gammel gjenstridig jordfreser som mest av alt minnet Lars om en vill hest. Armene hans verket etter få minutter og hadde ikke reima som drev det hele røket med jevne mellomrom slik at han fikk en pause, ville han slitt seg aldeles ut. Men denne dagen var alt det over og Lars hadde et mål med svart jord fordelt på tre steder rundt på jordflekken sin. Dette var den dagen han skulle så gulrot og persillerot. To poser gulrotfrø og en pose persillerotfrø var alt som trengtes. Dagen før hadde Lars, ifølge en oppskrift i en gammel bok han hadde, lagt frøene i vann slik at de skulle spire fortere. I en pose gulrotfrø var det to tusen sju hundre frø, leste han. Hvis hver gulrot veide hundre gram, ble det et halvt tonn gulrøtter. Hvis man trakk fra femten prosent som ikke spirte og femti prosent som måtte tynnes ut, var det enda masse gulrøtter igjen til å fø Lars i ett år, i alle fall når det gjaldt gulrøtter. Og det var hele hensikten. Selvberging. Et godt ord det selvberging. Det var målet. Alt han selv kunne dyrke skulle han være selvberget med. Det var et hellig prinsipp. En høytidelig plikt Lars påla seg når han reiste seg fra PC-en hvor alt hans seriøse arbeid ble gjort, og gikk ut på jordene for dagens dont.

2 Hans Kristian, mente Lars, hadde det motsatte syn på jordbruk. For han var det et slavearbeid. Kunne han ha tjent til salt på maten med å leke seg med en PC, slik Hans Kristian omtalte Lars sitt arbeid, ville han aldri skitnet til en lillefinger med noe så ubehagelig som våt jord. Hans Kristian hadde gården sin like ved Lars. Andre naboer var det ikke før flere kilometer nede i dalen, så Hans Kristian var glad den dagen han fikk en nabo, og rett som det var tok han seg en tur for å se hva som skjedde. Den dagen det hele startet satt Hans Kristian godt tilbakelent på traktorsetet og så ned på Lars som arbeidet så svetten silte. Traktormotoren hostet jevnt som var den Hans Kristians hjerte. Skulle Hans Kristian ha en lidenskap måtte det være store kraftige oljedryppende traktorer. Det bød han imot å stoppe traktoren, så han pleide å sitte sånn med motoren i gang og betrakte tilværelsen. Og særlig nå når tilværelsen frambød et slik vakkert syn som av en bymann som svettet med jorden. Han satt i taushet mens Lars jevnet ut et bed med et grev. Ikke et ord sa han da Lars laget furer til frøene. Først da Lars begynte uendelig langsomt å plukke ett og ett bitte lite frø ut av en våt frøkake og fomle svært med å få dem til å slippe fingrene hans og falle pent til ro nede i furen, først da sa han noe. - Gulrøtter sier du. Du vet hva du gjør nå da? - Jeg har full kontroll. - Tja, de spirer langsomt de derre. Fem seks uker kanskje, og når de kommer er de bitte små. Da har den kveken du har i jorda vokst en halv meter. - Jeg har frest opp jorda grundig, det er ikke mer kveke her. - Det du har gjort er å kappe opp kvekerøttene i mange små biter og hver og en av dem vil spire. - Så luker jeg dem. - Men da vil du rive opp de små gulrotspirene. - Kunne du gjort det bedre da? - Tja, man har noen kjemikalier som kunne rydde opp for deg. - Ikke noe gift på min åker takk. - Nei, det er vel så. Da kunne du jo dyrke poteter et par tre år først, den tar knekken på kveka, hvis du hypper ofte. - Jeg vil ha gulrøtter i høst. - Ja, vi får vel håpe du vet hva du gjør da. Og du har vel planene klare når gulrotflua kommer også? - Jeg inviterer deg herved på gulrotkake på høsttakkefesten. - Ja, det er vel så. Og så persillerot sier du. Ja den spirer ikke før om sju uker og har enda mindre spirer. Omtrent på dette tidspunktet var det Lars rettet seg opp for å strekke ryggen og fikk øye på noe han først trodde var et fly rett bak Hans Kristian. Det var noe uvant med måten det fløy på. Det tegnet ikke bare en rett kondensstripe på himmelen slik ruteflyene gjerne gjør, men fløy fram og tilbake, som om det lette etter noe. Plutselig kom det rett mot dem. Det var lavt nede nå, og det liknet ikke noe fly Lars hadde sett. Gjenstanden tok en landingsrunde rundt gården til Lars og ble stående rett over Lillejordet. De kunne tydelig høre en sterk susing, men ingen motorlyd. Da først snudde Hans Kristian seg og stivnet. - Nei, dette vil ikke jeg bli blandet inn i. Det er ditt jorde, vær så god.

3 Med det satt han traktoren i gir og forsvant i en støvsky. Derfor regnes ikke egentlig Hans Kristian som en av dem som var og tok imot de fremmede. Lars la grevet på ryggen og la i veg ned til Lillejordet. Da han så at tørrgreinene rundt landingsplassen tok fyr, la han på sprang for å slokke. Det var farlig tørt i skogen nå. Heldigvis klarte han å slokke alt før ilden oppdaget de tørre greinene oppover i trærne. Mens dette foregikk var det ikke en bevegelse å se fra farkosten. Lars gikk langsomt rundt den og ble mer og mer sikker på at dette var noe fullstendig fremmed. Farkosten var ganske riktig tallerkenformet, eller mer som en frisbee. Den var tjuefem meter i diameter og tre meter høg. En stor mengde tynne ben stakk ut under skroget slik at det stod fjærende på det ujevne underlaget. Kun ett sted var det noe som liknet på en dør, og den var ikke mer enn en meter høg. Lars satt seg under et tre med ryggen mot stammen og ventet. Dette var altså det øyeblikket science fiction fans over hele verden hadde ventet på i menneskealdere. Nærkontakt av tredje grad, var det ikke det det het i en film han hadde sett? Nå skulle det skje her oppe i dalen langt vekk fra alt og Lars var menneskehetens representant. Burde han være redd? Lars konstaterte med en viss forundring at han ikke var redd. Hele farkosten hadde liksom et vennlig preg. Det var ingenting som liknet på våpen. Dette var selvfølgelig fullstendig irrelevant irettesatte Lars seg selv. Hvordan skulle han kunne vurdere om en gjenstand fra en totalt forskjellig kultur var vennlig eller ikke? Men slik det var hadde ikke Lars noen følelse av angst, bare forventning. Lars foldet hendene i bønn og ba Gud om beskyttelse og visdom. Da åpnet en liten luke seg i siden på farkosten og en gjenstand som Lars straks identifiserte som et kamera, dukket fram. En linse kan ikke lages på så mange forskjellige måter, selv på fremmede planeter. Kamera sveipet fram og tilbake til det stoppet i retning av Lars. Nå så de han altså. Hva så de egentlig, tenkte Lars. Han var relativt høy. Slank. Hadde mørkt stritt hår og intense øyne. Ikke helt ung, men langt fra gammel. Men slike ting så vel ikke disse vesenene. Han satt avslappet og ventet. Det var sikkert et universelt tegn. Han hadde ikke våpen. Øynene hans falt på grevet som han hadde lagt fra seg i gresset. Det kunne kanskje oppfattes som et våpen. Lars tok det og kastet det demonstrativt langt fra seg og vendte øynene mot kamera. Skulle han smile? Nå tok det ikke lang tid før døråpningen plutselig gled opp. Det var ingen synlige vesen der. Skulle Lars gå inn? Han hadde ikke egentlig lyst til det. Kanskje var farkosten selvgående, levende eller ikke. Kanskje var den en drone. Kanskje var det kineserne som hadde laget den likevel. Hva viste vel han om kinesisk design? Lars spekulasjoner ble avbrutt av at noe viste seg i døråpningen. Først som et lite hode som forsiktig tittet frem, så kom hele skapningen til syne. Som Lars hadde gjettet var den ikke høyere enn at den fint kunne stå oppreist i den meterhøye åpningen. Men ellers liknet den ikke noe av det Lars hadde tenkt seg på forhånd. Den liknet Ole Brum! Som klippet ut av barne-tv sto Ole Brum fra verdensrommet og så på Lars med plirende øyne. Han, hvis det var en han, hadde tett bjørnepels over hele kroppen som ikke hadde noen klær eller smykker. Han stod oppreist. Bakføttene hadde store klør, men på forlabbene var klørne byttet ut med fire fingre. Hodet var det som mest liknet Ole Brum. Det neste som skjedde var det som forbauset Lars mest. Ole Brum åpnet munnen og sa: - Hei Lars, hvordan har du det?

4 Lars oppdaget at han hadde reist seg opp. Som en idiot stod han der med halvåpen munn og glante på den usannsynlige skapningen. Ut av munnen hans kom den mest idiotiske hilsen han kunne tenke seg, tatt i betraktning at dette var menneskehetens første budskap til en fremmed sivilisasjon - Hæ? Skulle dette gå inn i historien på samme måte som Et lite skritt for en mann, men et stort skritt for menneskeheten? Ole Brum reddet situasjonen: - Vi kommer i fred og vil dere bare vel. Kan jeg komme ned så vi kan snakke sammen? Snart satt Lars og Ole Brum på hver sin stol som Ole Brum hadde tatt med seg ut av farkosten. Det var noe kjent med hele settingen, stolene og slik de var plassert, og ikke minst de små kortene Ole Brum holdt med labbene sine. Det var som tatt fra et Skavlan show tenkte Lars. Ole Brum var Skavlan, Lars var den ærede gjest og kamera som enda stakk ut av åpningen, var kamera. Men det var Ole Brum som fortalte. De var på et hellig oppdrag, forklarte Ole Brum. Stemmen hans minnet veldig om en fjernsynsreporter Lars ikke kunne huske navnet på, men hadde en litt mekanisk klang. Ellers var den lett forståelig. Gud hadde gitt Ole Brum et syn og sagt at han skulle bringe sivilisasjonens velsignelser til den stjernen vi kaller Sol. Han og hans venner hadde reist i mange år. De hadde identifisert jorden som den planeten Gud måtte ha ment, og lagt seg ut i geostasjonær bane ved siden av en satellitt. Her hadde de plukket opp TV signalene som ble sendt via satellitten. De hadde valgt seg ut en vilkårlig kanal som viste seg å være NRK 1. Herfra hadde de lært seg språket som altså viste seg å være norsk. De fant da fort ut at norsk kanskje ikke var det beste språk å lære seg når de nå hadde et budskap til hele verden. Derfor hadde de også etter hvert funnet andre kanaler og lært seg Mandarin, Engelsk, Arabisk, Spansk og Swahili. Men siden Gud hadde vist dem Norge først, var det her de skulle lande. En dag hadde de sett et TV-intervju med Lars, og de skjønte at Lars var den personen de trengte. Han bodde avsides, han hadde en sunn holdning til tilværelsen, og han var teknisk utdannet. I tillegg hadde intervjuet begynt med en animert sekvens der kamera liksom kom inn fra verdensrommet og zoomet inn på Lars sin ensomme gård. Dermed hadde de den beste veiviser de kunne tenke seg til å finne Lars. Og her var de altså. - Nå er det sånn, begynte Lars forsiktig, at vi allerede har en slags sivilisasjon, ja vi har faktisk mange. Hva er det egentlig dere vil bringe oss? - Vi vil ikke ødelegge noe av det dere har bygget opp. Alle deres sivilisasjoner skal respekteres. Men vi har sett, slik Gud forklarte meg, at det er problemer som dere strever med over hele jorden. Her finnes fattige mennesker som ikke en gang har mat nok og de som ikke er fattige må arbeide umenneskelig lange arbeidsdager for å klare seg hvis de er så heldige å ha en jobb. Åtte timer dagen. Det er altfor mye. Slik skal det ikke være. Vi vil ikke forandre noe av deres kultur, vi vil bare at dere alle skal få det dere trenger til å leve et godt liv. Sa Ole Brum og liknet mer og mer en figur fra barne-tv. - Så hva vil dere jeg skal gjøre? - Vi trenger å vite hva slags ting dere har behov for, for å leve og vi har en del teknisk informasjon vi vil gi dere slik at dere kan bygge det dere trenger. Her har vi funnet ut at deres

5 Internett kan hjelpe oss. Vi trenger altså å lage et apparat som kan oversette signaler mellom Internett og våre datamaskiner. - Det kan jeg klare, men er det ikke bedre at jeg presenterer dere for myndighetene, da kan dere virkelig få eksperthjelp? - Vi tror, ut fra hva vi har sett, at vi ikke er klare for å gå til myndighetene enda. Eller, rettere sagt, at myndighetene ikke er klare til å ta imot oss. Vi tror at det er en fare for at det vi tilbyr vil komme under kontroll av mennesker som vil tjene seg selv. Hvis bare et fåtall mennesker har adgang til våre maskiner, kan de bruke dem til å herske over verden. Vi håper vi tar feil, men mye av deres samfunnsstruktur er slik. Når vi har laget maskiner som dere kan bruke, vil vi spre dem på en slik måte at ingen kan ta kontroll over dem. Da kan ethvert menneske selv ha en maskin som lager alt det dere trenger for å leve. Hvis mennesket selv velger å tjene et annet menneske, kan det gjøre det uten å være nødt til det for å berge sitt liv. Slik vil Gud det, og det er bare det vi vil hjelpe til med. Når det er gjort drar vi hjem. Vi skal ikke ta noe fra dere, vi skal bare gi dere det vi har. - Jeg er naiv, det vet jeg, og jeg tror dere, og jeg er enig i det dere sier om disse gutta som har makt. Men jeg føler at man venter at jeg skal fortelle om dere til myndighetene. For min skyld, kan dere ikke i det minste true meg litt sånn at jeg ikke har noe valg? Ole Brum lente seg tilbake, stemmen ble til forveksling lik Gudfaren og han sa: - I give you an offer you can t refuse - Det er flott. Det kan jeg forstå som hva som helst. Av redsel for mitt eget liv vil jeg gjøre som dere ber om. Hvis det da ikke viser seg å ligge noe umoralsk under. Det siste sa Lars fordi det plutselig gikk opp for han at han igjen hadde latt følelsene bestemme. Hvordan kunne han vite at det Ole Brum sa var sant? Kanskje spiste de mennesker. Kanskje var det hele en plan for å overta hele jorden. Da ville han være en forræder uten sidestykke i verdenshistorien. Quislings handlinger ville bare være barnestreker. Slik tenker et rasjonelt menneske, men mennesker er jo ikke rasjonelle i sånne sammenhenger, vi stoler på våre følelser. Og hvem kan mistro Ole Brum? Lenge ble de sittende og snakke sammen. Lars fikk svar på alt han spurte om, men det var ikke alltid han forsto forklaringene. Hvor Ole Brums planet lå, hvordan de levde der, deres historie og religion og alt ble fortalt fritt. Lars følte etter hvert at han kjente dem og tilliten økte. Han forbauset seg selv med å konstatere at han hadde mindre tillit til den menneskeheten han selv representerte. Han bestemte seg for ikke å fortelle det Ole Brum fortalte videre til andre mennesker, for å beskytte Ole Brums verden. Derfor vet heller ikke jeg noe om dette og kan ikke skrive om det her. Før de skiltes for dagen hadde Ole Brum en bønn: - Da vi fløy over her, la vi merke til en liten kulp i bekken hundre og tretten meter nordnordøst for huset dit. Er det allright at vi låner den mens vi er her? Til dette svarte Lars som gjestfriheten påbyr og gikk hjem i en underlig stemning. Lars sparket skoene av seg innenfor døra og gikk i sokkelesten inn på kjøkkenet. Automatisk fant hendene hans fram kaffetrakteren og gjorde alle de bevegelser som er nødvendig for å produsere en kopp varm kaffe. Alt ble gjort mens tankene hans var et helt annet sted. Hva ville skje nå? Han trakk

6 ut stolen sin fra kjøkkenbordet med et ben mens han holdt begge hender om kaffekoppen. Så oppdaget han de skitne hendene etter jordarbeidet og brannslukkingen, satt kaffekoppen fra seg og vasket hendene før han satte seg. Dette var ikke riktig. Dette skjer ikke. Dette var jo invasjon fra rommet. Slik er noe en ser på TV. Slikt er noe som presidenter og generaler tar seg av. Hvis dette skulle hende, skulle Lars sitte i den gode stolen med beina på salongbordet og se alt på TV og ironisk skulle han kritisere måten myndighetene behandlet saken på. Han skulle sitte langt utover kvelden med den ene kaffekoppen etter den andre og høre kommentatorene legge ut om konsekvensene for rikets sikkerhet, presidentens muligheter for gjenvalg og stadige oppfordringer til folk om å holde seg i ro, gjøre det de alltid hadde gjort og stole på at myndighetene visste hva de gjorde. Som om noen visste hva man skulle gjøre i en slik situasjon. Lars så tankefullt ut gjennom kjøkkenvinduet og oppdaget at kaffekoppen var tom. Hadde han drukket den? Hva var det for noe tull han hadde lovet? Ikke å fortelle noe til myndighetene. Hva var straffen for sånt? Eller fantes det egentlig lover om hva som forventes av sivilpersoner som oppdaget Ole Brumer fra verdensrommet? Neppe, men de fant vel på noe. Rikets sikkerhet og de greiene der. Lars hentet en ny kaffekopp. Hvorfor var han ikke redd? For det var han ikke. Kanskje litt før Ole Brum viste seg, men aldri etterpå. Lars kom til å tenke på en som hadde fortalt om sitt første møte med haier. Fyren hadde vært i Karibien for første gang i sitt liv og skulle ut å svømme på et rev. Han hadde vært livredd for haier før han gikk uti, og det første han så var en stor hai som svømte bedagelig rett framfor han. Først, hadde fyren sagt, var jeg livredd og ville styrte på land, men haien var raskere. Den snudde vekk fra meg og forsøkte å stikke av. Og hva gjorde du da, hadde Lars spurt. Jeg, jeg fulgte etter naturligvis. Jeg er da ikke redd for et dyr som stikker av bare ved synet av meg. Det er akkurat som dyrene på Galapagos, tenkte Lars. Da de første menneskene kom var de overhode ikke redde. Frykt er noe vi føler for det vi kjenner, enten det er farlige dyr eller truende bevegelser. Når noe ser ut som Ole Brum blir man ikke redd selv om man ikke aner hva som kan skje. Det er vel sånn vi er laga. Var det ikke snart tid for middag? Intergallaktisk samarbeid De første dagene fikk Lars mye besøk hjemme. Ikke bare en, men flere Ole Brummer stod tidlig på trappa hans og ba pent om å få komme inn. De ville lære alt om Internett. Nå er det en ting å forklare Internett for en fra sin egen kultur, dette var noe ganske annet. Det første Lars måtte begynne med var å forklare hvordan kontakten virket. Han måtte forklare forskjellen på ledende metall og isolerende plastikk i RJ45 kontakten som alle mennesker kjenner uten å kunne navnet på den. Så måtte han forklare Ethernet-standarden og IP-standarden. Det slo Lars at Ole Brumene måtte ha vært usedvanlig heldig når de valgte ut han. De fleste mennesker, selv teknikere, vet ikke mer om internettkontakta enn at de setter den inn der den hører hjemme og så har de kontakt med Internett. Men Lars kjente til hvordan signalene var bygd opp fra de elektriske signalene og opp til de mer komplekse protokollene. Det slo Lars hvor vanskelig det egentlig var. Bare IP-standardene var flere tusen sider tungt stoff. Det er utrolig mye man må kunne for å lage en maskin som snakker med Internett. Noen ganger stoppet Lars for å se om de fikk med seg alt, hans tvilte på om de forsto alt han sa. Men tilhørerne bare nikket og ba han fortsette. Selv Lars kunne langt fra alt, men han visste hvor på nettet det som manglet lå, så han overlot PC-en sin til dem og ba dem laste ned det de trengte. De kunne ta med seg PC-en hans hjem til skipet sitt og finne ut av selv hvordan de ville gripe saken an. Lars hadde en retningsantenne til det trådløse nettet sitt som han kunne rette mot

7 farkosten slik at de fikk dekning. Han var velvilligheten selv, men hadde ingen tro på at de ville greie det. Han tok seg en tur ut for å strekke på beina. Nede ved landingsplassen stod noe nå som så ut som en gigantisk låve. Ole Brumene hadde laget byggverket av en slags teltduk og spent over romskipet slik at det skulle se tilforlatelig ut fra lufta. Nede i kulpen var det et yrende liv. Ole Brumene hadde bygd et glasshus over hele kulpen og inne i det badet de og lekte og sprutet på hverandre som om det var en gjeng hyperaktive bjørnunger der. Det bekreftet Lars oppfatning av de fremmede. Ingen som er så glad i å leke og som har det så moro sammen, kan vel være onde. Eller kan de det? Lars hadde vært inne i glasshuset og til hans forundring var det tropisk varme der inne. Selv vannet måtte holde over tretti grader, men det vannet som rant ut var like kaldt som det som rant inn. Siden Lars var ingeniør, måtte han jo finne ut av det. Han fant radiatoren som varmet opp vannet og en radiator som kjølte det ned i den andre enden. Mellom dem var det en tynn ledning. Lars gjettet at varmen som ble tatt fra vannet ved utløpet, ble pumpet tilbake til vannet ved innløpet via den ledningen. På den måten trengtes minimal energi til å holde vannet varmt. Lars var imponert. Ole Brum visste hva han gjorde. Her var det mange ting han ville lære. Lars slo et slag bort til kjøkkenhagen. Bedene hans var grønne alt, men det var ikke rader av grønt slik man skulle tro når man har sådd i rader. Det var kraftige grasstrå over det hele. Det kunne da ikke være gulrøtter? Lars trakk prøvende i noe gress og dro opp kraftige rotpinner som spirte langs hele lengden. Hans Kristian hadde nok rett, søren og. Nå gjaldt det å få luket opp all Kveken før han fikk se det. Så heldig skulle han ikke være. Lenge før Lars var ferdig hørte han den kjente duren av traktoren. Hans Kristian satt og huket seg sammen i setet i håp om at ingen skulle se han. Lars rettet seg opp og hilste. - Er de CIA, spurte Hans Kristian lavt. - Tro meg, du vil ikke vite det. - Nei. Nei, det er vel så. Synes du jeg bør stikke av. - Det beste er at du later som ingen ting har hendt. Det er bare en kort stund, så kan du fortelle alle det du har sett. - Takk skal du ha Lars. Lykke til. Lars var takknemlig for at Hans Kristian ikke hadde sagt noe om gulrøttene. Noen uker før hadde Lars gjort en avtale med en mulig kunde. I alt som hendte hadde han fullstendig glemt det hele til kunden en morgen ringte på døra hans. Kunden var, som de fleste av Lars kunder, en gründer. Det er en som prøver å finne en ny sti opp til rikdommens tinde. En genial tanke som skal bringe han høyere enn et helt liv med hardt arbeid. Men det blåser sterkt der opp og det er alltid en fare for at noen som allerede er der oppe stjeler den geniale tanken. For tanken alene gir ingen gevinst, man trenger penger, masse penger som må ut, før pengestrømmen snur og pengene strømmer inn. Så en gründer er en som leter i kroker og kriker i årevis etter penger nok til å realisere tanken. Denne gründeren hadde holdt på lenge, han hadde allerede solgt ni tideler av ideen og fått løfte om alle de mest intrikate offentlige støtteordninger. Han var i den situasjon at han bare manglet å ansette noen til å gjøre arbeidet for han. Selv kunne han jo ikke lage noe. Lars håpet at han ville være den som ble ansatt, så han ville ikke jage mannen heller. Etter at Lars hadde sluppet mannen

8 inn, stjal han seg til en titt ut på veien. Heldigvis så han ingen Ole Brum noen steder. Han låste døra etter seg. Gründeren var en spinkel mann med ørnenese og dertil hørende briller med store glass. Alt han gjorde og sa ga inntrykk av en stor mengde forretningshemmeligheter som sprengte på for å komme seg ut. Uten at mannen sa noe direkte forsto Lars at han allerede hadde fått et tilbud fra et større konsulentfirma. Ord som kvalitetsansvarlig og Scrum, ord som lå dårlig i munnen hans, avslørte han. Lars gjettet at det tilbudet han skulle konkurrere mot da høyst sannsynlig lå langt høyere enn hans egen pris ville bli. Så det var ikke noe problem. Lars oppgave ville da være å gi et like solid faglig inntrykk til en som tydeligvis ikke helt forsto hva som skulle gjøres. Ideen var, som vanlig, ganske enkel og ikke særlig original. Gründeren hadde arbeidet som byråkrat i veivesenet og hadde reagert på prisen på det utstyret man brukte for å telle biler. Det var behov, forklarte han, for å telle biler også på små veier med lite trafikk, og da ble målingene fort for dyre. Mannens ide var å lage en bilteller som kunne plasseres ut på samme måte som brøytestikkene. Man trengte 4 brøytestikker, to på hver side og radiosamband mellom dem. Så skulle det sendes to lysstråler over veien som bilene ville bryte slik at man kunne telle dem. På hovedenheten skulle det stå en skjerm slik at man kunne lese av tallene fra bilvinduet uten å gå ut av bilen. Lars måtte ta seg sammen for ikke straks å plumpe ut med en bedre løsning. Han lot som om han var mektig imponert over ideen, men at det aldri var dumt å tenke litt lenger. Men mannen var utrolig treg. Lars måtte legge det hele på sølvfat, han måtte si at han, for å tenke på andre løsninger skulle tenke seg at han selv sto ved landeveien med lukkede øyne. Kunne han da enda telle biler. Først da kom mannen på hørselen. Lars ga seg ende over for denne fantastiske ideen og la ut om hvor genialt det var simpelthen å bruke to ører, altså to retningsvirkende mikrofoner og så behandle signalene fra disse. Da kunne man jo både telle biler og vite hvilken retning de dro, og også farten, med bare en brøytestikke. Mens mannen enda trodde det var han som hadde kommet på ideen la Lars til at et GPRS modem som kunne sende dataene direkte til en side på Internett jo selvfølgelig også gjorde avlesingen enda lettere. At ikke Lars selv hadde tenkt på det! Men det løste jo saken fortsatte Lars. Da trenger du ikke en stor organisasjon med kvalitetsansvarlig og prosjektledere og møtevirksomhet og formalisme. Man trengte bare en mann, Lars, som kunne bygge en boks med to mikrofoner og solcellepanel og GPRS sender og en enkel hjemmeside for avlesing. Når kunne han begynne? På dette tidspunktet ble de avbrutt av en forsiktig banking på døra. Det var Ole Brum som kom til sitt daglige møte. Lars smatt ut i gangen og lukket døra bak seg før han åpnet og lot Ole Brum forstå at det passet svært dårlig. Uhellet ville at gründeren akkurat da hadde fått behov for et toalett og selv kom ut i gangen. Han stirret en kort stund på Ole Brum før han spurte etter veien, men lot seg ikke merke med noe usedvanlig. Da han kom tilbake var Ole Brum borte. Gründeren kommenterte: - Utrolig hva slags drakter ungene har nå for tiden. - Ja ikke sant. Denne nabogutten elsker den drakten, han tar den knapt av seg når han sover. - Det var da en merkelig dyp stemme han hadde. - Ja, ganske spesiell. Han kom uvanlig tidlig i stemmeskifte. Og det var det. Ingen av oss forventer vel at et utenomjordisk vesen skal banke på døra vår, så hvis det gjør det, vil vi alltid finne en rasjonell forklaring. I vår rasjonalistiske tid kunne jorden krydd av nisser og huldre og troll uten at vi ville sett dem, fordi vi ikke vil se dem. Lars var lettet, men med et lite sting av dårlig samvittighet fordi han hadde løyet.

9 Mot Lars formodning hadde Ole Brum snart full kontroll på Internett. De hadde laget en egen trådløs forbindelse opp til Lars hus også og den brukte de flittig. Lars merket det tydelig på hvor tregt all ting gikk når han selv gikk på Internett. Nå var det andre ting Ole Brum var interessert i. En dag kom han bort til Lars som luket gulrot-bedet for Kveke. Mens han holdt på kom han til å brekke skaftet på grevet sitt. Ole Brum ba da om å få låne det brukne grevet et par minutter. Så ville han vite hvorfor Lars gravde i jorda og Lars viste han en gulrot. Også den fikk Ole Brum låne. En dag fikk Lars en innbydelse til en hellig seremoni. Det kunne jo være interessant, tenkte Lars og ble med bort til romskipet. Der sto alle Ole Brumene oppstilt på to rekker ut fra åpningen på skipet. Det var mange av dem. Mange flere enn Lars hadde trodd, sikkert hundre. Og alle var like. Lars var ikke i stand til å se forskjell på dem. Men sånn er det jo med spurv også, tenkte Lars, man kan ikke sjeldne en spurv fra andre selv om spurvene selv sikker kan det. Lars ble anvist plass på en stol de måtte ha laget for anledningen. En Ole Brum stemte opp med noe Lars antok var det Ole Brumene brukte i stedet for sang. Det var i alle fall noe melodiøst i det og alle laget de samme lydene i takt med hverandre. Så kom enda en Ole Brum ut av romskipet. Han holdt en lang tang og i tangen holdt han en liten metallkloss. Ved enden av de to rekkene glødet det i kull og metallklossen ble holdt over varmen. En Ole Brum holdt et måleapparat mot klossen og alle de andre øket styrken på sangen sin. Etter en stund løftet Ole Brumen med måleapparatet en arm og alt ble stille. Metallklossen ble så løftet opp i været og båret bort til en liten innhegning Lars ikke hadde lagt merke til før. Midt i denne ble klossen lagt på jorden og straks foldet den seg liksom ut. Tynne mekaniske armer boret seg ned i jorda og holdt klossen fast mens mekaniske røtter gravde seg ned i bakken. Så ble bevegelsene langsommere og Ole Brumene satte i gang en ny sang. Da den også var ferdig, forsvant nesten alle bort i kulpen for å bade. - Javel, sa Lars til en av Ole Brumene som ble tilbake, hva skjedde nå? - Nå er vi ferdige med den første delen av arbeidet vårt. I denne seremonien la vi jordens første printer i Guds hender og velsignet den. - Og oppvarmingen, var det velsignelsen? - Nei, det var steriliseringen. Vi og alt vi har med er sterilisert flere ganger, vi vil jo ikke bringe vonde ting til jorden, vi er her for å bringe gode ting. Printeren ble varmet opp til to hundre grader som en ekstra forsikring, eller som et slags ritual. Vi skal gi dere printeren, ikke noe annet. Ikke noe sykdom eller annen ulykke. - Og denne printeren, hva er det? - Kom igjen i morgen, så skal du se. Dagen etter var printeren blitt mye større, nå var den på størrelse med et lite kjøleskap. På toppen var det en kontrollskjerm og døra var mange tynne flak som foldet seg i hverandre. Ole Brum ventet på Lars da han kom og tok han straks med bort til printeren og ville ha Lars til å forsøke å bruke den. Lars så på displayet. Det liknet ting han hadde sett før. Det var en enkelt liste med jordiske ord. Lars merket seg gulrot og grev. - Trykke på grev, sa Ole Brum. Lars trykket, det summet litt, og straks åpnet fronten seg og ut kom det glidende et grev. Akkurat maken til det grevet Lars hadde brukket. Nå var skaftet på det opprinnelige grevet laget av en grein Lars hadde funnet i full fart, det stakk en liten sidegrein ut på siden og det hadde i det hele tatt vært litt skakt. Det nye grevet var på en prikk lik.

10 - Hvis dette er slik alle grev skal bli framover, burde dere kanskje rette litt på skaftet, bemerket Lars. - Vi har laget det nøyaktig slik det var. Vel ikke inni. Metalldelen nederst er av en annen legering som er sterkere og rustfri og skaftet som du kaller det er av plast. Men nå kan du jo gå inn og forandre det selv slik du vil ha det. Det er den knappen der. Siden trykket Lars på gulrot, og som ventet kom det ut en gulrot som var helt identisk med den han hadde lånt bort, men inni var den helt homogen. Ole Brum fortalte at dette også kunne gjøres bedre. Det tok for lang tid å kopiere en hel gulrot. Han hadde lest av en kubikkmillimeter omtrent og så bygget hele gulroten ved å gjenta kubikkmillimeteren mange ganger. Med de rette fraktaler kunne man bygge gulrøtter som var forskjellige og som liknet gulrøtter også inni. - Jaha, så denne maskinen skal altså fø jorden med gulrøtter og grev? - Ikke bare denne, men milliarder som denne, og ikke bare gulrøtter, men alt dere kan fortelle maskinen hvordan ser ut, kan den bygge. - Men hvordan skal dere lage så mange? - Denne lager ti til som er akkurat lik den selv. De flyr av gåre og finner en plass lengst mulig borte fra mennesker og hver av dem bygger ti eller hundre nye og så videre. Når det er nok vil en printer plassere seg i nærheten av hvert eneste menneske på jorden. - Men hvor får de materialer fra til alt dette? - Noe henter printeren fra den jorda den står på og fra lufta. Fra fuktigheten i lufta henter den hydrogen til fusjonen som er energikilden. Men i tillegg til printerne vil de også bygge opp et tilstrekkelig antall små tallerkener, som vårt romskip i miniatyr. Disse vil kartlegge forekomstene av grunnstoffer rundt i verden, grave dem fram og forsyne printerne. Alt er helt automatisk. Og, ja, det er en del til av systemet. Vi har lagt noen satellitter i bane som gjør at de alle kan kommunisere med hverandre, og så har vi laget noen små kommunikasjonsenheter som sniffer seg fram til trådløse nett og kopler seg opp mot Internett. Alt går helt av seg selv. - Jeg tror ikke det der er helt lovlig, sa Lars. Publisering I dagene som fulgte kastet Lars av og til et blikk bort mot Ole Brumenes farkost. Nesten hver gang så han små gjenstander som for av gåre til og fra. De kom fra alle himmelretninger og forsvant i alle himmelretninger i en vanvittig fart. Da en uke var gått sto igjen Ole Brum på trappa. - Nå er tiden inne, sa han. - Tiden for hva? - Til nå har du holdt oss hemmelig og det vil vi takke deg for. Nå er tiden kommet da vi må stå fram. Derfor har vi en siste bønn til deg, og det er at du går og forteller verden at vi er her. Ja, hvordan skulle han gjøre det? Det å få Hans Kristian til ikke å fortelle noe hadde jo gått av seg selv, og gründeren var ikke vanskeligere. Ingen hadde lyst til å vite noe om noe romskip fra andre verdener. Folk ble ledd ut for slike ting. Det var vel bare å hoppe i det. Lars ringte politiet. - Politiets vakttjeneste. - Hei, dette er Lars Hanto. Jeg ringer fra Vesledalen og vil rapportere om en hendelse.

11 - Ja - Det har landet et ukjent luftfartøy her. - Er det en krasjlanding? - Nei, det landet pent og pyntelig. - Det er ikke noen landingsstripe i Vesledalen. - Nei, det stemmer, men saken er jeg tror ikke dette fartøyet kommer fra noe sted på jorden. - Snakker vi om en UFO? - Ja - Du har altså sett en UFO. - Ja - Kom det noen fremmede vesen ut av UFO-en? - Eh Ja - Og de var grønne - Nei, heller brune. - Ja vel, kan du forklare hvordan de ser ut? På dette tidspunktet hørte Lars en endring i telefonlyden. Han gjettet at vakthavende hadde slått over til høyttalende så alle i rommet kunne høre. - Hør her, jeg er helt ved mine fulle fem, jeg rapporterer det jeg har sett. Vesene som kom ut av farkosten er små, kortere enn en meter. De har to bein og to hender og ett hode. De er dekket av kort brun pels. Hodet likner mer en bjørn. Jeg vet det høres.. - Du rapporterer altså at det har landet en flygende tallerken i hagen din og ut av den kom noen som likner på Ole Brum? - Som sagt, dette er ingen spøk. - Takk skal du ha herr Hanto, vi skal undersøke saken straks vi får tilstrekkelig ledig mannskap. Han viste det. Egentlig viste han det før han ringte. Det var ingen sjanse for at han ville bli trodd. For å ha gjort det han kunne, ringte Lars også en avis, men resultatet ble det samme. Jaha, tenkte lars, nå har jeg virkelig markert meg i bygda. Nei, dette måtte han ha hjelp til. Han oppsøkte en Ole Brum og forklarte saken. Om de bare kunne fly litt frem og tilbake over nærmeste by en times tid og så komme tilbake og lande her. Da skulle han nok få vekket folk. Ole Brum kunne først ikke forstå at noe slikt kunne være nødvendig. Kunne ikke bare Lars fortelle statsministeren at de var her? Nei, forklarte Lars, statsministeren ville neppe snakke med en som hadde sett en flygende tallerken. Lars sto klar med brannslukkerutstyr da Ole Brum tok av med farkosten og fløy en times tid over nærmeste by før den igjen landet på samme plassen. Neste dag var avisene fulle av historier, men alle gikk ut på det samme. Militære eksperter hadde forsikret at det var tale om en værballong som hadde drevet over byen. Ingen meteorologer ble tilkalt for å forklare hvordan vinden kunne blåse en ballong i sirkel over byen, men meteorologer er jo ikke eksperter på UFO-er. Lars møtte en Ole Brum utenfor glasshuset over kulpen. De satt seg ned i gresset og så på leken innenfor. De var som barn, de glemte alt når de kunne leke. Plutselig gikk det opp for Lars at han nå kunne se forskjell på dem. Det var den første Ole Brum han satt og snakket med, det var han han hadde hatt mest å gjøre med hele tiden. Det var han som hadde hatt et syn fra Gud om å så sivilisasjonens frø hos menneskene. Når han så de andre leke i kulpen så Lars at de hadde hver sin væremåte. Da slo det Lars hvor uskyldige de var. Han så aldri uvennskap mellom dem. Han så aldri hån. Ingen ble gående utenfor. Kanskje var det derfor deres religion var forskjellig fra hans.

12 Kristendom handlet jo om tilgivelse. Kanskje ikke Ole Brum trengte tilgivelse. Tiden var kommet for Lars. Til nå hadde han bare fulgt med i begivenhetene, gjort det han ble bedt om, men aldri selv tatt ansvar. Lars kjente sin verden og forsto den bedre enn Ole Brum. Mye kunne gå helt galt nå. - Hva er egentlig planen din nå når folk skal vite at dere er her, spurte Lars. - Planen min er veldig enkel. Allerede nå finnes det millioner av printere klar til bruk. Vi har laget bruksanvisninger på deres språk, vi har lagt inn alle de oppskrifter vi har hjemmefra som vi tror dere kan ha nytte av, vi har laget en hjemmeside på Internett hvor alt er forklart. Ingen mennesker trenger lenger å mangle mat eller klær. Planen min er bare å fortelle det. - Du har lært mye, men du forstår enda ikke hvor mye som kan gå galt. Hvis myndighetene skjønner hva dere har gjort, vil de legge lokk på det, nedsette en undersøkelseskommisjon og ikke si noe under påskudd av at de må avvente kommisjonens resultat. Men kommisjonen vil lekke til alle de som vil tape penger og makt på det dere har gjort. Det er mange, og de er sterke. Hjemmesiden deres vil bli stengt og printerne vil bli samlet inn og gjemt unna og tanken deres om mat for alle vil aldri bli kjent. Dere kan ikke gå via myndighetene. Den beste veien for dere er pressen. Den formidler nyheter først og tenker etterpå. Dere må komme i alle media med et enkelt budskap. Nyheten vil ikke bli trodd over hele verden, men den vil bli kjent, og når folk får se en printer vil de prøve den, og hvis den virker vil nyheten bli allemannseie. Da kan ingen myndigheter stoppe den. - Så hva foreslår du at vi skal gjøre? Og Lars la fram planen sin. Den natten var himmelen svart av små tallerkener som for ut i alle himmelretninger og tilbake igjen. Da morgenen kom lå det gullmedaljonger spredt på gatehjørner i alle store byer verden over. På dem stod det, på de lokale språk, en oppfordring om å gå på Internett til og kopiere alt som sto der, for nå skulle verden fornyes. Samme morgen hang en flygende tallerken over Oslo. Den gikk så lavt at den varme vinden fra den tydelig kunne kjennes gatene. Langsomt sirklet den over byen og drysset medaljonger i små fallskjermer ned over folk. Så landet romskipet. Langsomt, så langsomt at alle som kunne blitt skadet fikk tid til å fjerne seg, og så langsomt at pressen var på plass med filmkamera lenge før de nådde bakken, senket romskipet seg mellom Oslo Rådhus og havna. Gatene omkring ble fylt av skuelystne. Straks romskipet var landet, gikk en delegasjon av Ole Brumer opp på skipet og talte sitt budskap til folket gjennom kraftige høgtalere. De ble jo ikke trodd av mange. Den generelle mening var at det var et reklametriks, men for pressen var det en nyhet uansett. Militære jagerfly som var utkalt kunne ikke gjøre noe så lavt over Oslo, men de var med på å forsterke showet. De to politimennene som rakk fram fikk heller ikke gjort noe annet enn å kalle på forsterkninger før det hele var over. Men folk fant medaljongene og via dem fant de printere som plutselig, over natta hadde dukket opp på hvert gatehjørne, og det manglet ikke på dem som ville forsøke om de virket. Dagen etter var ganske riktig hjemmesiden stengt, men da hadde sytten millioner allerede kopiert den. Det var for sent å stoppe nyheten. Ole Brum hadde gitt en pressekonferanse før skipet lettet igjen og fløy tilbake til gården til Lars. Den militære eskorten hadde fulgt dem, men ingen skudd var avfyrt. Straks de hadde landet ble hele gården erklært militært område og gjerdet inn av oppskremte soldater med skarpe skudd. Etter hver ble operasjonen begrunnet av helsevesenet. Skipet og alt som hadde vært i nærheten av det måtte

13 være i karantene i tre måneder, så skulle man igjen evaluere det. Men det militære holdt fortsatt vakt, i god avstand fra romskipet og Lars og Hans Kristian som var de eneste som bodde innenfor området, fikk ikke forlate det. Georg sto sammen med kameratene sine på en liten plass i utkanten av Mogadishu. Et par gule gresstuster stakk opp her og der, ellers var plassen bare tørr sand og grus og midt på denne sto en blank boks med en skjerm på toppen med store vennlige bokstaver. Guttene flokket seg rundt gjenstanden på respektfull avstand. En etter en ble forsøkt dyttet fram, men alle kviet seg. Det var noe naturstridig med en så blank ny ting her midt i verdens dypeste fattigdom. Dette var en mulighet for Georg til å vise mot. Han gikk forsiktig bort og så ned på skjermen på toppen av tingen. Det var flere ord under hverandre, Georg kjente bare noen. Et av dem var mat, det var et godt utgangspunkt. Kunne det bety at det var mat inni boksen? Nå flokket de andre seg rundt og kom med forslag. En hadde sett et dataspill en gang og visste at man kunne trykke på ord og så skjedde det ting. Georg forsøkte. Forsiktig trykket han på ordet mat og straks kom det opp mange nye ord. Her kjente ikke Georg noen, men forsøkte et på måfå. Igjen kom en ny liste og her var det flere ord som hadde med brød å gjøre. Georg trykket og skvatt forskremt tilbake. Det kom en lyd fra maskinen og noe beveget seg. En merkelig åpning kom til syne på den ene siden av maskinen, en skål ble brettet ut og ut av maskinen kom et ordentlig brød og ble liggende på skåla. Det luktet nybakt. Georg våget seg tilbake og løftet brødet forsiktig. Det kjente ut som brød, luktet i alle fall som et. Han brøt av en bit og smakte på det, ja visst var det brød. Dyrere og finere brød enn noen av dem var vant til. Nå ble det liv i flokken. Alle ville trykke og hver gang kom nye ting ut. Noe kjent og mye de ikke visste hva var. Det var ikke grenser for hvor mye mat det var i dette rare skapet. Etter en stund var alle mette. Var det andre ting i maskinen også? Det var en knapp for leker. Det måtte forsøkes. I løpet av kort tid sto hver av dem med et kostbart rullebrett i hånda og så måpende på det. Bare rike europeere hadde råd til noe slikt og nå hadde alle det. Hva betød det da at det knapt var noe sted i nærheten hvor det var flatt nok til å bruke et rullebrett. Nå ble flokken febrilsk, de trykket og trykket og den ene gjenstanden etter den andre kom glidende ut. Noe visste de hva var og noe av dette igjen kunne de bruke, men veldig mye av det var helt uinteressant, men kanskje foreldrene kunne bruke det. Et grev for eksempel. Det så mye bedre ut enn det de hadde sett hjemme. Mot kvelden var det stopp. Det kom en beskjed som ingen kunne lese og det var ikke lenger mulig å få ut noe. Dagen etter ville en gutt prøve en siste gang, og da var plutselig maskinen i gang igjen. I guttenes gjemmer hopet det seg opp de underligste ting i dagene som fulgte. Hver dag var nyhetene fulle av de underlige hendelsene. Det viste seg jo at mesteparten av gjenstandene var på en prikk like patenterte eller merkevare beskyttede varer. Produsentene protesterte og myndighetene tok mål av seg til å rydde opp. Først beslagla de alle printere de kunne komme over, men over natta sto det alltid nye på samme plassen. De printere som ble stengt inne oppførte seg også underlig. Etter noen dager i et mørkt lokale, løste de seg liksom opp. Små biter falt av maskinen og disse bitene krabbet av gårde i alle retninger. Var det en sprekk med lys fant de den, var det et drag av frisk luft, fant de åpningen. Og hvis de kom ut, samlet de seg sammen og ble igjen til en printer. Man forsto at en printer måtte få tilført materiale for å kunne lage ting. Det virket ikke som om de trengte for eksempel tre for å lage tregjenstander, men de trengte karbon og nitrogen og oksygen og

14 andre grunnstoffer. Og de som ikke kunne tas fra lufta var det de små flygende tallerkener som hentet. Hvis man kunne stoppe disse var problemet løst. Men det viste seg heller ikke så enkelt. De var umulige å skyte ned. Uansett hvor godt man siktet, smatt de unna. De var så ufattelig raske. Likevel hjalp det å forsøke a jage dem vekk. Veldig mange mennesker hadde tydeligvis bedt om gullklokker og andre ting med gull i. Det resulterte i at gullgruver ble yndede jaktsteder for tallerkenene, men her stilte man mannsterke opp med gevær og slagvåpen, og tallerkenene tok et hint. De kom ikke mer ditt på en stund. Gull finnes jo andre steder, det finnes i havvann, på havbunnen og det er mange forekomster som ikke er drivverdige for vår teknologi, men for Ole Brums teknologi var det noe annet. Noen fant ut hvordan de kunne be om gullbarrer og behovet ble plutselig enormt. Tallerkene serverte, og store mengder gull fylte opp markedet med det resultat at gullprisen stupte. Da gikk gullgruvene raskt konkurs, og når det ikke lenger var folk i nærheten, kom tallerkenene tilbake. Det var ingen grunn til å gå ned på havbunnen når det var lettere å få gull fra gruvene. Børsene verden over gjorde det de er best til. De falt som steiner. Denne gangen var det få som hadde håp om at de noen gang skulle stige igjen. Finansimperier vaklet, kapitalen krevet at noe ble gjort. Men hva skulle man gjøre. All verdens sakførere sendte stevninger til romskipet, men kan man egentlig saksøke et vesen fra det ytre rom? I slike tilfeller er det en nasjon som alltid ser det som sin plikt å vise verden lederskap. USA gjorde hva USA kan og sendte en cruiserrakett mot romskipet. Antakelig med det håp at printerne skulle stoppe å virke hvis romskipet forsvant. Lars hørte godt smellet og løp for å se, men ble møtt på halvveien av Ole Brum. - Du vet det skogholtet nordenfor skipet vårt. - Ja visst, hva med det. - Det er ikke mer, det er et stort hull der nå, men hvis du vil utvide jordet ditt har du en fin mulighet nå. Jeg beklager, det var oss de siktet på. - Men tenk om de hadde truffet dere? - Nei, det var aldri noen fare, vi kan beskytte oss mot alt dere har av militære ting. Vi valgte å la den treffe skogholtet fordi vi har sett hvor mye arbeid dere har med å rydde skog. Var det galt av oss? - Nei, det var helt riktig av dere, men dette er jo fryktelig. Hvordan kan de gjøre noe slikt? - Det verste er at du kommer i faresonen. Vi kan ikke være her lenger. Det er egentlig ikke nødvendig heller. Vi tror at dere klarer å finne ut selv det som gjenstår. Det er best for alle at vi reiser hjem nå. - Det kan jeg forstå, men dere skal vite at de aller fleste mennesker i verden nok vil velsigne dere for det dere har gjort. Selv beklager jeg mest av alle at dere reiser for det er så mye jeg gjerne skulle snakke med dere om. - Takk skal du ha for de ordene. De skal være vår lønn. Hvordan er det dere gjør nå? Legger dere armene rundt hverandre og klemmer til? - Det gjør vi, en riktig bjørneklem skal det være. Jordens reaksjon Og slik løste USA erstatningsproblemet. Romskipet forsvant til stor bestyrtelse for de forskjellige undersøkelseskommisjoner som om bare et par måneders tid ville ha planene klare for alle de

15 prøvene og undersøkelsene de skulle ta av Ole Brumene. Nå forsvant alle prøveobjektene, de hadde ikke engang rukket å ta en blodprøve. Advokatene visste ikke lenger hvem de skulle saksøke. Noen forsøkte seg på Lars, noen på den norske regjeringen, men ikke noe av dette førte fram. Problemet var der, ulovlige kopier av produkter ble produsert gratis for alle rundt hele verden og de som hadde rett til å produsere og selge, de fikk ingen ting solgt. Men verre skulle det bli. Det finnes en bevegelse i verden som motbeviser nesten samtlige av pengemaktens grunnsetninger. Det er bevegelsen som skapte Linux. Mot Microsofts og Apples ingeniørbrigader har tilfeldige ingeniører verden rundt satt seg som mål å lage noe like bra eller bedre. Hvor mange utviklere det er som lager Windows og alle de tusener av programmer som går på Windows, vites ikke, men de teller millioner. Hver av dem blir betalt for det de gjør. Man betaler ekstra for de beste, man kjøper ut konkurrentens beste ingeniører for penger. Lønn og bonus er selve drivkraften i alt som gjøres. Det oppfattes som en slags naturlov. Eller som Adam Smith forklarte det: lønn, leie og profitt er det som driver hele verden. Uten det blir ikke noe produsert. Men så var det altså Linux. En manns ide og utallige frivillige hjelperes arbeid. Uten lønn. Uten annen lønn enn æren av å ha laget noe andre kan bruke. Det pynter sikkert godt på CV-en også, men foruten Linux er Internett fullt av programmer som enhver kan laste ned gratis og som er laget av entusiaster som først og fremst gjør det fordi de synes det er gøy. Og Linux og andre gratis programmer konkurrerer helt fint med de pengeskapte variantene. Selv når det gjelder en slik ting som pålitelighet hvor man skulle tro at en sterk styring i ledelsen var nødvendig, selv der viser det seg at Linux er mer pålitelig enn Windows. Linux går når Windows stopper. Verken Adam Smith som oppfant kapitalismen eller Marx som oppfant kommunismen oppdaget denne drivkraften i mennesket som enhver amatør kjenner til. Man trenger ikke betaling for å gjøre det som er gøy. Det tok ikke mange dagene, eller var det timer, før noen av disse morosøkende utviklerne fant ut hva som var muligheten i printerne. Her fant man komplette utviklingsverktøy for all verdens rare ting. Man kunne lage analysemaskiner som for eksempel kunne analysere oppbyggingen av en potet, og så kunne man bygge poteter i akkurat den fasongen man ønsket. Nå var det ikke lenger bare datamaskinprogrammer man kunne lage for all verden, men alt, alt som kunne trykkes ut av en kjøleskapsdør. De med små ambisjoner nøyde seg med å kopiere ting de hadde kjøpt og som de var fornøyd med, de med drømmer og vyer laget ting som aldri før hadde sett dagens lys. Blant Ole Brums oppskrifter fant man fusjonsmaskiner for alle formål. Man kunne lage en bilmotor som gikk hele året på en liter vann. En hel bil får man jo ikke ut av et kjøleskap, men bit for bit går det. Alt de laget ble lastet ned til printerne og straks var de tilgjengelig i alle printere verden over. Tenkt deg et gigantisk varehus, hundrevis av butikker, hvor mange varer er det der som kan tas ut av en kjøleskapsdør? Nesten alle. Hver og en av disse varene blir produsert i en eller annen fabrikk eller på en gård eller gartneri. Når så plutselig samtlige varer kan hentes gratis i et kjøleskap nær deg, vil du da kjøpe i varehuset? Nei, selvfølgelig ikke. Men dermed gikk alle fabrikkene konkurs, alle som laget verktøy til fabrikkene gikk konkurs, alle som leverte råvarer gikk konkurs, alle som fraktet ting til og fra, alle handelsmenn, finansakrobater, småhandlere og varehus. Alle de som lagde mat til de som arbeidet i fabrikkene. I løpet av uker sto alle disse uten arbeid. Finansverdenen vaklet ikke lenger, den falt sammen som en haug med grus. Og siden alle disse som plutselig ikke lenger hadde lønn, jo heller ikke kunne betale skatt, falt også regjeringer og offentlig administrasjon. Hele verden var konkurs, hele maskineriet stoppet opp. Alt fordi alt ble gratis og ingen lenger led noen egentlig nød. Alt fordi vår verden er bygd på nød.

16 Også Lars mistet jobben. Den jobben han nesten hadde halt i land for gründeren. Hadde alt vært normalt, hadde han fått jobben, men hva er hensikten med å lage et nytt apparat når man vet at det straks vil bli kopiert gratis til alle som vil ha? Det er ikke penger i slikt. Så uansett hvor mye veivesenet hadde bruk for en bilteller, ville den ikke bli laget. Veier kom jo ikke ut av en kjøleskapsdør, så veivesenet hadde enda ting å gjøre, men også for dem ble det altså problemer med den nye verdensordningen. Men Lars var en langmodig mann. Han led jo ingen nød. Han hadde sin printer. Han var allerede sterkt engasjert i en frivillig gruppe av elektroingeniører som ville bygge opp et bibliotek i printeren for elektroniske komponenter. Før ting som mobiltelefoner og PC-er kunne lages, måtte man kunne lage komponentene. Før, når profitten regjerte, fantes det tusenvis av varianter av hver eneste komponent, mens kanskje ti varianter ville dekket alle formål. Nå hadde man muligheten til å velge et utvalg varianter etter behov, uten andre sideblikk som profitt og monopol. Og nå hadde endelig gulrøttene begynt å spire. En dag, da Lars fjernet kvekespirer som vanlig, la han plutselig merke til en anelse av en grønn strek der han mente gulrøttene var sådd. Ved å bøye seg helt ned kunne han se en snorrett stripe av tynne, tynne frøblader. Da hadde gulrøttene overlevd all lukingen likevel. Det var godt han ikke hadde gitt opp. - Har du ikke slutta med den selvpininga enda. Lars hadde ikke merket duren fra traktoren til Han Kristian. - Hva mener du? - Gulrotdyrking vel. Du kan jo få firkanta gulrøtter fra printeren om du vil. - Det gjør da ingen forskjell, jeg kunne kjøpe en kilo gulrøtter for få minutters arbeid før også, jeg har glede av å dyrke dem, skjønner du ikke det. - Nei, det skjønner jeg ikke. Jeg jobber i alle fall ikke en dag lenger, ingen vil kjøpe noe av meg. - Nei, det er vel så. Så hva har du tenkt å gjøre. - Sannelig om jeg veit. Jeg har et par firhjulinger som jeg lenge har lyst til å lage en bane til, det blir vel noe sånt etter hvert tenker jeg. - Jordene dine da? - Nei, de får bare gro igjen. Det er ikke noe hensikt med dem lenger. - Hvordan ville du like å få selskap på gården din? - Vil du flytte inn eller, jeg trodde du likte deg her jeg. - Nei, ikke jeg, men jeg har en anelse om at det snart vil vrimle av folk som gjerne vil bo på landet og dyrke ting. - Sier du det, kanskje det ble råd med ei ny kjerring og da. - Ja faktisk. Det er slett ikke umulig. Noe vil skje, det føler jeg på meg. Det skulle bare ta to dager før Lars anelse slo til. En bil stoppet utenfor Lars hus og Gustav og Ida Marie presenterte seg alvorlig for han. Om han visste om noen tomt til salgs her i nærheten? Lars anbefalte dem å spørre Hans Kristian, men først fikk han dem til å ta en kopp kaffe med seg. - Det er sjelden vi får besøk her oppe, så jeg er jo litt spent på hva som er deres historie. - Ja, jo - det forstår seg jo. Hva var det du ville vite. - Ja, for det første, hva arbeider dere med? - Hva vi arbeidet med er vel mer korrekt nå skulle jeg tro. Jeg arbeidet som renholdsarbeider og kona sto i butikk. Nå har vi ikke jobb noen.

17 - Men renholdsverket kan vel ikke erstattes av printerne? - Nei, men disse tallerkenene gjør jobben bedre enn oss. - Å, det har jeg ikke fått med meg, hvordan det? - Jo det skal jeg si deg, det første sted de tallerkenene gikk var jo selvfølgelig søppelplassene. Der finnes jo i riktig blandingsforhold alt det de trenger til å bygge nye ting. De spiste jo opp svære fyllinger på no time. Fyllinger vi skulle planere for å bygge leiligheter var plutselig borte, spist opp. Og så var det noen som snublet over disse søppelmarkørene da. - Søppelmarkører? - Ja, ja - de er en del av sortimentet til printerne. Ser ut som et nøste med farget garn. Du tar litt sånn garn og legger i en ring rundt det du vil kaste, og så er det borte dagen etter. En nabo av meg glemte å fjerne garnet og dagen etter tok de litt av plenen også. Så du kan skjønne, det ble ikke mye jobb igjen til oss av slikt. Folk gidder ikke bære søpla ned til søppelkassa engang, de bare legger det i en haug utenfor døra med en garnring rundt. - Du snakker, det var jo direkte samfunnsnyttig. Men verst for deg selvfølgelig. Så hva skal du gjøre nå. - Vi vil bygge oss et hus. Vi har jo ikke noe annet å gjøre og har spart lenge til et eget hus. Nå bor vi bare i en leilighet og det er ikke lenge vi kan betale på den. Siden vi ikke har noen jobb i byen lenger, kan vi jo like gjerne bo her. Liker å gå tur i skogen og greier. Har aldri bygd noe hus før, men hvis jeg får kjøpt noe tømmer også, skal det vel bli en råd. - Noe av tømmeret kan du få av meg, med hilsen fra US Air force. Det er litt brutalt hogd ned, men noe av det kan du sikkert bruke. Dermed var befolkningen doblet på et slag. Hans Kristian hadde tomter han, regulerte boligtomter som ingen før hadde villet ha. Pengene han fikk var han litt usikker på om kunne brukes til noe, men hva annet kunne han forlange. Hele stedets befolkning bestående av fire personer samlet seg på Gustav og Ida Maries nyervervede tomt. I både Gustavs og i Ida Maries hode var det et klart bilde av det huset de skulle bygge. Det vil si to bilder. To bilder som ikke var helt like, men i alle fall skulle de ha en kjeller. Så hvordan bygget man en kjeller i den nye verdenen. Vel - å grave ut til kjelleren var greit for Hans Kristian hadde traktor og var det noe han likte var det å grave. Av en eller annen grunn falt det han ikke inn å forlange betaling for det. Han stusset litt over seg selv da han kom hjem den kvelden, men sagt var sagt. Det å bygge hus hadde jo ikke forandret seg så mye, problemet var at Gustav og Ida Marie ikke hadde penger til å kjøpe det som fremdeles var til salgs i byggevarekjedene. En av de få industriene som enda overlevde. De hadde verktøy, de hadde mat og de hadde tid. Og de hadde en brennende lyst til å bygge selv. Da Lars foreslo å bruke et mobilt sagbruk bestående av en motorsag som printeren kunne lage og to aluminiums skinner som ikke kunne koste all verden, var det som Gustav fikk tårer i øynene. Å hogge og sage sitt eget tømmer hørtes ut som et eventyr. Så fikk det ikke hjelpe om noen av materialene måtte tørke et år etter at de var saget før de kunne brukes. Spiker, papp og isolasjon lovet Lars han skulle få noen til å programmere inn i printeren hvis det ikke allerede var der. Så kom de, alle som hadde mistet jobber de inderlig vantrivdes i, alle som bar i seg en hemmelig drøm om å leve i ett med naturen. Det var på ingen måte noen ensartet gjeng. Noen ville hogge tømmer med svære maskiner, noen ønsket seg en traktor og en motorsag, noens drøm var en motorsag og en hest og noen ville bare ha øks. På samme måten var det med drømmen om å dyrke egen jord. Den kom i så mange forpakninger, fra det rene kjemiske industrilandbruk til biodynamisk

18 dyrkingsmetoder der man stod i ring hver morgen og holdt hverandres hender mens man tenkte grokraft ned i plantene. Det var de som ønsket seg noe med dyr, skyte dem eller ta vare på dem. Det var en protestbevegelse. Det var klart hva man protesterte mot, men ikke hvor man ville. De kom i telt, campingvogner eller brakker på trailere. Det var som om det livet sivilisasjonen hadde pålagt dem aldri hadde stemt med de driftene og lengslene som enda lå i kroppene deres. Det var ikke slik for alle. De fleste ble igjen i byene, det var der de følte at de hørte hjemme. Men byene var ikke lenger det de hadde vært. Noen mener at Middelalderen med dens føydalvesen tok slutt rundt 1500 tallet, men gjorde den egentlig det? Med Middelalder tenker vi på den store forskjellen det var mellom mennesker. Det var vanlige mennesker og det var de med blått blod. De siste eide de første. De kunne kreve arbeid av dem, de kunne straffe dem, de kunne ta det lille de eide. Og folket aksepterte det. De så opp til sine plageånder, de diktet dem inn i sine eventyr. Skulle en historie være interessant måtte det være en prins eller en prinsesse eller i det minste en ridder. Vel fantes det Askeladder, men ble ikke de også til prinser? Og ser man etter, var det egentlig så mye nytt de neste fem hundre årene. Kongene og prinsene ble bare byttet ut med bedriftsledere og finansakrobater og kjendiser. Se hvordan pressen flokket seg om disse overmenneskene, se hvordan det var store nyheter hvem disse gikk på fest med. Vel hadde man demokrati. Vi valgte våre ledere, men organiserte disse vår arbeidskraft? Nei, de ba oss finne en av disse nye fyrster og be på våre knær om å få lov til å arbeide for dem. Arbeidsløshet var regjeringenes største problem, ikke de oppgavene som skulle gjøres, men de tillot ikke seg selv å skaffe arbeid, det kunne bare adelen gjøre. Så når problemene var størst holdt de kurs i hvordan søke arbeid. Hvilken absurd ide! Verden trengte at ting blir gjort, den trengte å bygges og vedlikeholdes. Det manglet hender til stell av gamle og syke, til vern av naturen og samtidig gikk mennesker der uten arbeid og må ha kurs for å be om å få det fordi pengemaskinen var utenfor styring! Sett utenfra, fra en annen planet, ville man si at hele vår sivilisasjon selv nå måtte være laget for å beskytte adelen. Hvem nå den adelen var til enhver tid. Profeten En dag utpå høsten sto Lars og Gustav og beundret Lars gulrotavling. På tross av kveken som hadde vært den sterkeste da gulrotspirene var små, var det nå knapt et gresstrå å se rundt det tette gulrotgresset. Lars hadde vunnet kampen, men det hadde kostet mange timer på kne i den svarte jorda. De to bøyde seg og trakk opp hver sin gulrot. Med en svart finger strøk de vekk den jorda som enda hang fast til røttene. Det var første smaksprøve. Lars hadde aldri smakt noe så godt. Da fikk Gustav øye på en ukjent mann som kom gående mot dem med en velfylt sekk på ryggen. Gustav og Lars hilste og mannen presenterte seg. Straks forklarte han ærendet sitt: - Det er blitt ett brudd på fiberkabelen oppi skogen her slik at Internett er falt ut for flere bygder, dere også antar jeg. Jeg trenger hjelp til å rydde opp. Det er antakelig et tre som er falt over linjen. - Ja det stemmer, vi har vært uten Internett et par måneder nå. Før det forsvant TV-en også. Vi vet knapt hva som foregår i verden utenfor. Noen mener det er vilt kaos der ute. - Nei da, hos oss går det slett ikke verst. Vi regner med å få TV-en på lufta snart også straks vi får organisert oss og reparert ting. - Hvem er det som betaler dere for å gjøre dette? Vi trodde all industri og offentlige tjenester var uten arbeidere.

19 - Nei, ingen betaler. Vi trenger jo ikke penger, men det er kjekt å ha Internett og en rekke andre ting også. Sykehusene og legene sluttet aldri å arbeide, folk sluttet jo ikke å bli syke og tilstrekkelig mange så det arbeidet som et kall. Politiet hadde en liten pause, men nå har de organisert seg i frivillige arbeidslag og ser ut til å trives svært godt med det. De gjør ingen tvangsutkastelser og slikt, men tusler rundt som rene politimester Bastian og sørger for at folk oppfører seg. Det går en bølge av dugnadsånd over alt. Alle vil være med å gjøre noe fornuftig der det trengs. Vi har jo god tid og det blir kjedelig bare å drive. Folk smiler til hverandre og ingen trenger å låse dørene. Alle får være med å gjøre ting. Det er rene Kardemommebyen der nede nå. - Er det slik i resten av verden og? - Nei - nei på langt nær. Verst ute er vel USA. Det eneste som fungerte der etter Ole Brum var mafiaen. De regjerer jo ikke bare med penger, men med fysisk makt. Det er viktig å holde seg inne med de rette gjengene for å få beskyttelse, om dere forstår. Folk flest der barrikaderer seg inne med sine våpen. Butikker ble plyndret. Merkelig nok, man skulle tro printerne kunne skaffe nok, men det er vel tradisjon der borte. Offentlige tjenester hadde aldri noen høy stjerne og nå er det rent kaos der borte. Europa er litt variert, Afrika og Asia vet vi ikke så mye om. Men i Norden går det ganske så bra. - Men er alle med på den nye ordningen i Norge? Hva med regjeringen, hva med de som var rike? - Vei, når du sier det. Vi er vel ikke helt enige alle sammen. Regjeringen og en stor del av byråkratene fortsetter som før. Og kjernen i det militære. Pengefolkene har samlet seg om eiendom: tomter og hus. På en eller annen måte eier de snart alt som er. Noen ganger kommer de og vil kaste folk ut av en leilighet fordi de ikke har betalt husleia, men da skal jeg si vi tropper opp. Vi har jo mer tid enn før, og slike ting passer vi på. Vi er jo i samme båt alle. Så nå er det slik at en av de gamle rikingene eier huset vårt, eller i alle fall den gjelda vi enda har på huset og som vi ikke kan betale nå når vi ikke har jobb. Men de har ikke makt til å gjøre noe med det. Der står vi alle samlet. Ganske underholdende faktisk, men vi må jo få ryddet opp i dette en eller annen gang. Mannen hadde ganske nøyaktig ide om hvor feilen på nettet lå, og sammen gikk de tre karene i rett linje gjennom den tette skogen. Mannen gikk foran med kompass. Det var riktig nok et tre som hadde falt over linjen, et ganske så stort grantre fullt av kraftige grener. Det tok flere timer før det hele var i orden og de kunne sette seg ned og dele mannens lunch. Selv hadde de ikke tenkt på å ta med noe. - Så du heter Lars, du skulle vel ikke være den Lars som møtte Ole Brum vel? Det var jo her i bygda de landet. - Jo, det stemmer nok det. - Det må jeg si. Da har jeg noe å fortelle barnebarna mine. Du er blitt en kultfigur, visste du det? - Nei, nå tuller du. - Nei da, jeg tuller aldri. Det er mange som lurer fælt på hvorfor de egentlig kom. Hva var hensikten med å komme denne lange veien bare for å kaste verden ut i kaos? Det er forskjellige trosretninger og folk er veldig opptatt av dette her. Mange mener at du må vite mer om dette enn noen andre og de planlegger en større pilgrimsvandring opp dalen her for å møte deg.

20 - Er det alvor? - Jeg tuller aldri. - Kan vi vente en flokk mennesker oppe i skogene her? - Tusenvis. - Som vil snakke med meg. - Jepp. - Men hva kan jeg fortelle? - Vel, de tror du kan fortelle noe, og da kommer de. - Når da? - Av en eller annen grunn har de funnet ut at de vil gå, en slags pilgrimsvandring altså, det vil nok ta noen uker før de er klare. Jeg regner med at TV også vil være til stede når de endelig kommer hit. Du må bare sette i gang å skrive talen din. På hjemveien var Lars taus. Det kunne ikke være tusenvis som ville komme, men om det nå var hundre. Hva skulle han si til hundre mennesker? Hva ville de han skulle si? Kunne han bare gjemme seg? Nei, noen tanker hadde han jo, men når han nå plutselig skulle legge de fram for så mange mennesker ble de liksom ikke sammenhengende nok. Visste han egentlig hvorfor Ole Brummene hadde kommet? Vel hjemme virket Internett som før og Lars gikk nesten ikke ut i dagene som fulgte. Han var flittig på nettet. Det var mye han måtte finne ut, men vanskelig var det, og stadig måtte han lete etter nye ting, kontakte nye personer. En morgen våknet han sent etter en lang natt med grubling og lite søvn. En ny tanke var i hodet hans. Dagen etter var det helt andre steder på nettet han måtte lete. Snart gikk ryktene rundt i bygda. Det var kommet en mengde mennesker med telt som slo seg ned rundt i skogen. Som om de ventet på noe. Hver dag kom flere enn dagen før. De hadde med seg printere som produserte alt de trengte så ingen trengte å komme til bygda for å handle. Sene nattevandrere kunne se de stadig tettere svermene av tallerkener som fylte himmelen om nettene for å bringe byggestoffer til alle printerne. Ingen kom inn i bygda. Det var ikke lite nifst. Som å være beleiret. En dag kom en delegasjon på tre personer. Alle var menn. De spurte seg først fram og snakket med Hans Kristian. Langt utpå kvelden banket de på hos Lars. Da Lars åpnet tok det litt tid før de tre summet seg. De hadde snakket om dette øyeblikket lenge, kjempet for å være med på delegasjonen, drømt om det store øyeblikket. Da nå øyeblikket endelig var der, var det en ganske alminnelig mann som åpnet med en mine som om han ventet en støvsugerselger. En av mennene hadde dress, det var også han som holdt haka høyest; lederen, tenkte Lars. Lederen tok et skritt fram, lukket øynene i to sekunder og talte med høy røst. Lars så seg instinktivt fort omkring, men det var ingen andre der. Det var bare mannens måte å snakke på. - Dette er et stort øyeblikk for oss og for hele menneskeheten. En ny æra har begynt og du er den som mer enn noen andre kan berede våre sinn på hva som venter oss. Folket har reist seg, og folket har kommet hit for å høre hva du kan fortelle og lære oss. Vi, vi som du ser her, er utvalgt til å invitere deg til å tale til oss i morgen og etter det vil vi sammen komme fram til hva vi skal gjøre. - Men stå ikke her ute på trappa, kom inn så skal jeg sette over kaffen.