RISSA VANNVERK AL 50 ÅRS JUBILEUM Forord

Transkript

1 RISSA VANNVERK AL 50 ÅRS JUBILEUM Forord Vatn er viktig. Vi kan derfor være takknemlig til de som startet og har stått i spissen for Rissa vannverk. Mange har ytet stor innsats for å bygge opp vannverket til å være et av de beste i distriktet. Styret fant det derfor riktig å lage et jubileumshefte når det nå er 50 år siden Rissa vannverk AL ble stiftet 1. juli Hendelser blir lett glemt. Personer som kjenner historia blir borte. Derfor skal vi prøve å gi en oversikt over det som har hendt fra starten i 1959 fram til i dag. Jeg påtok meg oppgaven med å skrive ned historia til vannverket. Jeg har vært med i styret for vannverket fra 1974 og vært sekretær fra Til sammen blir det 35 av de 50 år vannverket har bestått. Det har vært interessant og givende å være med i styret for vannverket. Utviklingen har vært stor - fra å levere råvann direkte i kranene til den enkelte abonnent, til i dag med et topp moderne produksjonsanlegg som leverer vatn av beste kvalitet. Rissa, 15. februar 2010 Per Husby - 1 -

2 Innhold Forord... 1 Innhold... 2 Starten av Rissa Vannverk AL... 3 Vannforsyningen før vannverket ble startet... 3 Arbeid for bedre vannforsyning... 4 Rissa får sentrum og sentralskole... 5 Oppstarten av andelslaget... 8 Konstituerende møte... 8 Andelstegning Vannkilden Dyrendalsvatnet Vannrettighetene Kommunen og vannverket Kommunal overtakelse Utbygginga av vannverket Første byggetrinn Høgdebasseng Senere utvidelser til nye områder Renseanlegg Klausulering av Dyrendalsvatnet Utvidelser og nytt høgdebasseng Kvalitetssystem og godkjenning Andelslaget Vedtektene Utvikling i andelseiere Andelskapital Styret Styrets arbeidsoppgaver Formenn Sekretærer Styremedlemmer Samarbeidspartnere Økonomi Tung start Stor utbygging og mange nye andelseiere God drift og trygg økonomi Kasserer og regnskap Revisjon Status i jubileumsåret Kilder

3 Starten av Rissa Vannverk AL Vannforsyningen før vannverket ble startet Situasjonen i Rissa var nok som i de fleste bygder på den tiden. Brønn i nærheten av husa var mest vanlig. Da var det enten å hente vatn i bøtter og bære det i hus, eller som flere fikk etter hvert; legge en ledning fra brønnen og ordne en handdrevet pumpe inne i kjøkken eller fjøs. Det ble laget mange løsninger for å lette arbeidet med vannhentinga. Noen hadde vektstang med tau eller kjetting som vannbøtta ble festet til. Andre brukte et spell og veivet opp bøtta. For å bære to bøtter var det vanlig med et tilpasset åk eller bæretre over skuldrene med kjettinger med kroker. Brønn i tunet med vektstang Lett var det likevel ikke og det var mye slit med vannhenting til både folk og dyr. Ekstra vanskelig ble det om vinteren i snø og kulde eller når brønnen ble tom på grunn av tørke og barfrost. Noen hadde brønn overfor husa slik at de fikk springvann inne. Ordet springvann kommer fra gresk og benyttes om vatn som presses opp under trykk

4 Det var likevel få som hadde slike muligheter. Det kostet penger og det var få steder det var mulig. For største delen av Reinsgrenda, Djupdalen, Nøst, Sund var dette lite aktuelt. En ting var å få tak i vatn, minst like viktig var kvaliteten. At det gikk så bra skyldes vel at folk tilpasset seg til bakteriene i vatnet og tålte dette rimelig bra. Ble det magesjau så en på det som noe en måtte tåle. Noen kunne likevel ikke ha det slik. De virksomheter som behandlet mat fikk etter hvert strengere krav. Derfor kom krav om mer og bedre vatn. I en særstilling var Rissa Meieri. Reint og nok vatn var avgjørende for gode produkter i form av både melk for salg og produksjon av ost og smør. Derfor ble meieriet en pådriver for å få til en bedre vatnforsyning for de sentrale deler av Rissa. Arbeid for bedre vannforsyning Etter krigen engasjerte myndighetene seg for å bedre vannforsyningen, særlig på bygdene. En var blitt mer klar over viktigheten av rent vatn for å hindre spredning av farlige sykdommer. Særlig var nok vassausa til felles bruk, en effektiv spreder av bakterier. Det ble opprettet vassforsyningsnemnd i kommunene og staten ga tilskudd til mindre vassanlegg. I Rissa kom det vassforsyningsnemnd fra Jordstyrekontoret ved herredsagronomen laget planer og staten ved fylkeslandbrukskontoret innvilget tilskudd etter at nemnda hadde behandlet søknadene. Tilskott ble gitt til enkeltanlegg og mindre vasslag. I 1956 bestod vassforsyningsnemnda av 7 medlemmer med personlige varamedlemmer. Formann var Knut K. Sund og varaformann Daniel Lykken. Øvrige medlemmer var Ivar Olsen, Lars Enebakk, Petter Alseth, Harald Denstad og Johan Størseth. Gjennom ordninga med tilskott og hjelp til planlegging fikk mange innlagt vatn. En forutsetning for å skaffe vatn var en stabil og god vannkilde. I store deler av kommunen var dette mulig, men i sentrale strøk var det vanskeligere. En brønn på gårdsplassen eller ved tunet ga sjelden godt og stabilt vatn. Særlig vanskelig ble vannforsyningen for de som trengte mye vatn som meieriet og større bedrifter og forbrukere ellers. Da sentrumsdannelsen skjøt fart med sentralskole, folkehøgskole, flere forretninger og mange boliger, måtte et større vannverk etableres

5 Rissa får sentrum og sentralskole Nedre Rissa hadde på 1950 tallet 4 mindre tettbebyggelser Kvithyll, Uddu, Strømmen og Leira og grendeskoler på Fissa, Uddu, Føll og Mo. Etter mye strid bestemte kommunestyret i 1955 at det skulle bygges ny sentralskole på Åsly. Dermed ble behovet for vatn større. I slutten av femtiåra kom også planene om Fosen Folkehøgskole på tomt overfor Åsly skole. Strømmen mot Årnseth omkring 1955 I 1955 var Strømmen vasslag etablert for å skaffe vatn for de som bodde rundt Nordheim Strømmen. De hadde brønn i Årnsetmarka og skaffet vatn til de som var etablert, men ny skole kunne de ikke dekke. Skolestyret ved formann Birger Jensen tar opp saken i et brev til Rissa formannskap av 18. januar Det utvalget som arbeidet med etablering av ny skole hadde i 1955 tatt kontakt med overingeniør Aas hos rørleggerfirmaet Chr. Setsaas A/S. Han hadde i brev av 29. oktober 1955 til lensmann Birger Jensen som var formann i utvalget, satt opp 3 alternativer for vannforsyning: Alt. I Vatn fra Dyrendalselva til høydebasseng på Svehaugen(i dag Lensmannsåsen) Ledningen dimensjoneres for personer a 250 l/døgn. Ledningens lengde m med fall 50 m. Bassenget måtte være på 150 m3, men det kunne også være en åpen dam. Kostnad kr

6 Alt. II Vatn fra Årnsetmyra. Arealet var 190 dekar. Med nedbør på 800 mm/år skulle det være nok til 500 personer. På grunn av store kostnader med grøfting og magasin ble derfor et alternativ IIb vurdert som aktuelt med vatn til bare skolen med 150 elever. Magasinet måtte være på 450 m3. Kostnad kr Alt. III Takvatn. Det ble beregnet at med 300 m2 tak og 800 mm/år ville det dekke behovet for 150 elever, men det måtte bygges en sisterne på 50 m3. Kostnad kr Som en ser var det forsiktige planer og det gjenspeiler vel tiden og økonomien. Kravet til vannkvalitet var heller ikke som i dag. Skolestyret anbefaler i brevet formannskapet å oppnevne ei nemnd til å arbeide videre med saken med sikte på et større vannforsyningsanlegg som dekker større deler av bygda. Dette burde organiseres som et andelslag. Det anbefales også å søke kontakt med grunneierne. Det ble derfor satt ned en planleggingskomite for vannforsyning i Rissa. Den 28. februar 1956 holdt komiteen møte hos Knut K. Sund. Komiteen bestod av Einar Dyrendahl som formann samt Fredrik Horneman og Knut K. Sund. I utskriften fra møtet ble referert brev fra Rissa formannskap datert 27. januar 1956, skriv fra Rissa skolestyre ved skoleutvalget ved lensmann Jensen samt skriv fra Chr. Setsaas A/S i Trondheim. Samtlige skriv angikk vannforsyning til sentralskolen og eventuelt også den øvrige befolkningen i de tilstøtende områder, området fra og med Reinsgrenda til og med Føll som det heter i utskriften fra møteboka.. Sak 1 fra møtet har tittelen: Vannforsyning for sentralskolen og for nedre Rissa. I utskriften skriver komiteen: Vannforsyningen er av Chr. Setsaas A/S Trondheim framlagt i 3 alternativer. Komiteen har festet seg ved alternativ 1, vann fra Dyrendalsvatnet og vil undersøke alle detaljer i denne forbindelse, og finner dette som det eneste brukbare alternativ, med henblikk vannforsyning til den øvrige befolkning i området Reinsgrenda til og med Føll. Formannen har foretatt temperaturmålinger i Dyrendalselva i vinter, og har undersøkt og forhandlet med grunneierne på Dyrendal, og som alle har stilt seg positivt til tanken om et vannverk som kan forsyne nedre Rissa. Komiteen har stilt seg som sin første oppgave og få dannet et andelslag med Rissa kommune som andelseier. Enn videre mener komiteen at denne må få fullmakt til å underhandle med Chr. Setsaas A/S om en kalkyle over hele vannforsyningen i området. Komiteen akter å innhente opplysninger fra andre vannforsyningsanlegg, helst flere, om hvordan de har ordnet sin vannforsyning og om andelstegning. Når komiteen har fått disse opplysninger, blir møte holdt angående vannforsyningen og andelstegning. En skal - 6 -

7 da ha et møte i Skogly og et i Heimtun og se hvordan stemningen er for et vannverk. Komiteen er merksam på at dette ikke kan realiseres før byggingen av skolen, men mener at vatn under byggingen må finnes i såpass nærhet og i sådan mengde at det skulle tilfredsstille behovet under byggingen av skolen. Det var nok ikke så enkelt å bli enige med grunneierne. I brev av 13. juli 1957 fra Rissa formannskap til lensmann Jensen hadde Rissa kommunestyre behandlet saken og vedtatt enstemmig: Lensmann Jensen anmodes om å forsøke å komme til en ordning med rettighetshaverne. Lensmann Birger Jensen svarer Rissa formannskap 6. september 1957 i et langt brev der han orienterer om saken. Han innleder med å referere planleggingskomiteens siste vurderinger og anbefalinger. De har med bistand av overingeniør Aas kommet fram til at det bare er Dyrendalsvatnet som er aktuell som vannkilde. De har fått utarbeidet kostnadsoverslag i 4 alternativer. Alt. I var framføring av vatn med døgnledning fra Dyrendalsvatnet til høgdebasseng på Bustadsvehaugen på kote 70 moh. Døgnledningen skulle legges med 2 rør og fra bassenget skulle det være 8 rør til riksveien og 6 rør langs riksveien til skolen. Denne utbyggingen var beregnet å koste kr ,- og da var grunnerstatninger holdt utenom. Alt. II, III og IV omfattet framføring av vatn til Leira, Sund og Uddu. Videre utbyggingsplaner til Kråknes Dybdal Naust - Reinsgrenda og Kvithyll måtte etter ingeniørens meining skje fra ledningen til Sund. Så orienterer Jensen i brevet om forhandlingene med grunneierne på Dyrendal. Det var 8 grunneiere og rettighetshavere som ble berørt. Med en 2 ledning vil det ikke tappes mer enn det skjer en nedtapping med 25 cm selv om det ikke kom noe nedbør i løpet av ett år. Skadene ved vatnet ville derfor bli minimale. Det var et mindre lysverk hos Ole G. Dyrendahl som ble berørt. Ellers vil det bli skader ved graving og legging av vannledningene. Etter forhandlinger er det et forslag om at 4 av grunneierne får lagt fram vatn til sine eiendommer. Ole G. Dyrendahl vil ha egen overenskomst om erstatning for lysverket. To av rettighetshaverne ønsker vatn, men ligger over 1000 m fra døgnledningen. Da det blir dyrt å legge fram vatn, foreslås å erstatte med penger. Samtlige grunneiere hadde sagt seg villig til å la kommunen få legge vannledningen som planlagt. Hvor stor erstatning de ville kreve var uavklart. Det var også ulike rettigheter og forskjellige interesser blant rettighetshaverne. Erstatningsspørsmålet stod derfor åpent. Det var heller ikke forhandlet med eieren av Bustadsvehaugen om tomt for høgdebassenget og erstatning for ledningstraseen. Flere utskrifter om saken er ikke funnet

8 Oppstarten av andelslaget Rissa meieri var også en pådriver å få til et vannverk som kunne skaffe stabilt og godt vatn. Meieriet hadde brønn på Føll, men både mengde og kvalitet var lite tilfredsstillende. Meieribestyrer Sigvard Skjørestad kom til Rissa i 1945 og var meieribestyrer fram til Han så etter hvert at noe måtte gjøres med forsyningen av vatn. Etter som produksjonen på meieriet økte ble problemene stadig større. Kvaliteten på meieriproduktene ble også viktigere for å oppnå gode priser. I 1957 var utbyggingen av meieriet ferdig og det var naturlig å se seg om etter en bedre vannforsyning. Flere av de som opplevde arbeidet med oppstarten av vannverket, forteller at det ikke var lett å få med folk. Når Skjørestad kom rundt for å snakke med folk, ble han møtt med både negative holdninger og ukvemsord. De skulle ikke ha vatn og ikke ville de ha vannledninger over sin eiendom. Det var nok et slitsomt arbeid og Andreas Myran forteller at en gang han traff Skjørestad, tok han til tårene over all motstand. Han ga seg likevel ikke og etter hvert ble det en del som innså at et vannverk måtte til, skulle bygda få skikkelig vatn. Konstituerende møte Det ble under et møte i kommunelokalet på Solberg den 12.februar 1959, dannet en komité som satte seg i spissen for arbeidet med å stifte et andelslag. Komiteen består av, som det heter i invitasjonen til tegning av medlemskap: meieribestyrer Skjørestad, herredsagronom Furuseth, gårdbruker Knut K. Sund, møller Lauritz Trøen og kommunesekretær Sagdahl. Skjørestad var formann. Herredsagronom Arvid Furuseth bistod komiteen med oppmålinger mv. På den tiden var det ikke noe teknisk etat, så jordstyrekontoret ved herredsagronomen var den lokale planlegger som var sakkyndig. Han hadde også erfaring gjennom planlegging av de mange små vassanlegg rundt i kommunen. Det ble 16. april 1959 sendt ut et skriv Til de som er interessert i vannverk for Nedre Rissa. Der blir det orientert om planene; Overingeniør Aas har nå levert foreløpig plan for anlegget med overslag. Samlet lyder overslaget på kr ,-. Utgiftene til ervervelse av vannrett og grunnerstatninger er da unntatt, da en regner med at kommunen bør bære disse utgifter. Kommunen har jo likevel måttet ta disse utgifter av hensyn til vatn til skolene

9 Kostnadsoverslaget ble korrigert til kr ,- og finansieringsplanen ble slik satt opp: Kommunalt tilskott kr Statstilskott, 20 % av total kostnad Tilskott fra Norges brannkasse, Fosen branntrygdelag og andre interesserte Andelsinnskudd Pantelån Til sammen kr Andelsinnskudd og vannavgifter foreslår nemnda slik: Gruppe A Innskudd kr Avgift kr. 80 Gruppe B kr kr. 100 Gruppe C kr kr. 120 Gruppe D kr kr. 140 Gruppe E kr kr. 160 Inndelingen var slik at gruppe A gjaldt enebolig og gruppe B små gårdsbruk og så videre etter forbruk av vatn. For å ha vanningsanlegg og halmlutingsanlegg måtte en ha styrets samtykke. Styret kunne også fastsette andelsinnskudd og avgift etter skjønn for større forbrukere. Konstituerende møte ble holdt 1. juli 1959 på møterommet i 2. etasje på Gammelbanken ved Strømmen. Arbeidskomiteen hadde lagt fram forslag til vedtekter og planer for utbyggingen med vannkilde og kostnadsantydninger. Det foreligger en utskrift fra møteboka, men møteboka for de første 13 årene mangler i arkivene. Vedtektene var nok etter mal for normalvedtekter fra Landbruksdepartementet. Mye er likt med dagens vedtekter. En forskjell er at styret skulle bestå av 4 medlemmer, samt den til enhver tid fungerende ordfører. Dette ble endret på 1970 tallet slik at styret fikk 5 valgte medlemmer

10 Utskrift av møteboka for det konstituerende møte. Som det framgår av utskriften ble den forberedende komité valgt til styre. Som sekretær ble valgt Erik Sagdahl. Daværende ordfører M. Selven ble også med slik vedtektene bestemte. Alle som deltok underskrev møteboka og til sammen var det 24 stykker

11 En av de som var der var Guttorm Fossum. Han forteller at det ble en del diskusjoner om saken. Det som opptok de som var skeptisk, var skader på grøfter med de nye vannledningene. Alt skulle bli gjort forsvarlig ble det bedyret, men skepsisen var stor. Etter vedtektene måtte andelseierne gi vannverket gratis rett til å legge ledninger over eiendommene, men skader skulle utbedres og erstattes. Viktigheten av å få godt og nok vatn veid nok tyngst. Derfor ble det vedtatt å stifte andelslaget og komiteen fikk fullmakt til å arbeide videre. Mange av de som deltok skjønte nok også at det var viktig for dem at meieriet fikk god vannforsyning. Andelstegning Laget ble altså stiftet og bindende andelstegning startet for fullt. Det var det allerede 48 som hadde tegnet seg da møtet ble holdt i følge de daterte innmeldingsskjema. I løpet av 1959 hadde 62 meldt seg inn som medlemmer. Det ble til sammen skrevet ut andelsbrev for kr på styremøte 11. juli De største innskudd hadde Rissa meieri med kr og Rissa handelslag med kr Andelsinnskudd for bolig var kr , kr. For små bruk kr og kr for større gårder. Størst oppslutning var det i området Nøst Djupdalen Kvithyll Reinsgrenda Fissa og Sund, men det var ellers spredt over hele området som var planlagt dekket. Kari og Kristian N. Berg

12 Kristian N. Berg fikk æren av å få andelsbrev nr. 1. Han hadde fått fradelt tomt på Øvre Fallet i 1959 og stod klar til å bygge hus. Han forteller at da de flyttet inn i 1960/61 måtte de hente vatn fra en brønn like ved. Reint drikkevatn hentet de i spann hos Svenning på bensinstasjonen på Nordheim. Han hadde vatn fra brønnen på Årnseth. Det var derfor en stor forbedring da de fikk innlagt vatn fra Dyrendalsvatnet 10. juni Vannkilden Dyrendalsvatnet Vi kjenner ikke hele bakgrunnen for hvorfor Dyrendalsvatnet ble valgt som vannkilde. Ut fra størrelse og nærhet til området var det nok et naturlig valg. Det ble på 1980 tallet diskutert å ta vatn fra grusforekomstene i Finnlian og forsyne Skaugdalen og Rissa med rent grunnvann. Det ble lagt bort da kostnadene ble for store. For å få rett til å ta vatn fra Dyrendalsvatnet måtte en ha tillatelse fra grunneierne. De brukte vatnet til egen vannforsyning og hadde en liten kraftstasjon som utnyttet fallet. Det var ikke mulig å komme fram til en minnelig ordning og retten til vannuttak måtte eksproprieres. For å få dette til måtte kommunen inn i bildet da rett til ekspropriering var det bare kommunen som kunne få. Ved kongelig resolusjon av 2. april 1959 fikk Rissa kommune tillatelse til å ekspropriere det som trengs av vatn, grunn og rettigheter for anlegg av vannverk med inntak i Dyrendalsvatnet i det vesentlige i samsvar med søknaden fra o.r.sakfører Lüdemann av 18. juli 1958 m/bilag hvoriblant ingeniør Magne Aas s plan for vannverket, dog således at den vannmengde som tillates omfattes begrenses til gjennomsnittelig 400 m3/døgn. Det var også satt som vilkår at kommunen måtte forelegg departementet tegninger og beregninger for døgnbassenget ved Åsly til godkjenning. Videre måtte arbeid som berørte offentlig veg utføres etter Statens vegvesens bestemmelser og erstatning for skader og ulemper med vedlikehold, måtte om nødvendig fastsettes ved skjønn

13 Dyrendalsvatnet med utløpet lengst til høyre på bildet Dyrendalsvatnet ligger på 203 moh. Vannarealet er 690 dekar og samla strandlinje er 9150 m. Nedslagsfeltet er dekar. Etter at retten til uttak ble utvidet i 1966 har vannverket rett til å ta ut m3/døgn og oppregulere vatnet 0,6 m. Ut fra størrelsen på Dyrendalsvatnet og retten til regulering skal det være mulig å ta ut 5,4 mill. m3 pr. år. Hvis vannverket tar ut alt det har rett til utgjør det m3 pr. år. De siste åra har produksjonen ligget under m3 pr. år. Vannkilden er derfor rikelig for mange år framover så fremt det ikke kommer en bedrift som har et uvanlig stort vannforbruk. Vannrettighetene Som nevnt ble det ikke enighet med grunneierne og det måtte avholdes skjønn. Skjønnet ble avsagt 8. august Kommunen fikk rett til å ta ut gjennomsnittlig 400 m3 pr døgn. Det ble gitt tillatelse til legging av 4 vannledning (6 ved og i vatnet). Det ble satt en rekke krav til kommunen for utførelsen av arbeidet og for å bøte på ulemper bl.a. måtte det bli tilstrekkelig vatn igjen i bekken til den utnyttelse grunneierne hadde. Det ble ikke gitt erstatning for uttaket av vatn, men erstatninger for ulempene med legging av vannledningen. Samla erstatninger ble kr I tillegg måtte kommunen dekke omkostningen med skjønnet og advokatene på begge sider

14 Utløpet fra Dyrendalsvatnet med skiltet om vannkilde til venstre I 1962 overdro kommunen sine rettigheter til Rissa Vannverk som nå var fullt etablert. Det visste seg at samarbeidet med kommunen måtte fortsette. Grunneierne var misfornøyd med utfallet av skjønnet og at forbruket av vatn økte mer enn beregnet. Det var en rekke brev fra grunneierne som klaget over at de manglet vatn og flere advokater var inne i bildet. Den opprinnelige retten til uttak på 400 m3 pr. døgn var så beskjeden at det ble ikke gitt erstatning for tap overfor kraftverket. Allerede i 1949 hadde Ole G. Dyrendal inngått rettsforlik med flere naboer om erstatning for retten til å bruke vatn til kraftverk. Naboene hadde blant annet kvernrettigheter i Dyrendalselva. Kravene overfor vannverket gjaldt derfor nå også tap av kraftproduksjon. I 1963 hadde vannverket inngått overenskomst med Marie Dyrendal om en engangserstatning på kr for ulemper med større uttak. Likevel ble det ikke ro om saken. I juni 1965 ble det sendt ut brev fra vannverket til abonnentene der det ble orientert om situasjonen. Vannverket hadde nå søkt om å få ekspropriere et uttak på 2500 m3 pr. døgn da det allerede var årsskiftet viste seg at kvoten på 400 m3 pr. døgn var for liten. Styret oppfordret alle om å spare på vatnet til retten til større vannuttak var behandlet. I slutten av 1965 hadde vannverket fått samtykke til å ekspropriere et utvidet uttak og Midt-Trøndelag herredsrett behandlet saken i møte 23. juni 1966 på Hills pensjonat. Det var da gitt samtykke til å ekspropriere et uttak m3 pr. døgn og retten skulle ta stilling til erstatning for dette. På

15 nytt møte 24. juni ble det inngått et rettsforlik i saken. 9 av grunneierne fikk rett til fritt vatn fra vannverket og retten klarla hvilke andre forhold som måtte erstattes. Disse erstatninger skulle fastsettes i senere. 2. desember 1966 ble det avholdt et forhandlingsmøte hvor partene ble enige om en minnelig ordning. Vannverket fikk tillatelse til å ta ut m3 pr. døgn og rett til å demme opp vatnet 0,6 m. 4 av grunneierne fikk en løpende erstatning tilsvarende 1 kw for årstimer levert strøm fra Rissa og Stadsbygd kraftlag. De andre som skulle ha erstatning fikk det beregnet som et engangsbeløp. Med dette var rettighetene slik de er i dag avklart. Det har også senere kommet opp spørsmål, men dette er blitt ordnet i minnelighet. Kommunen og vannverket Da vannverket ble stiftet, var gamle Rissa kommune uten et klart sentrum. Butikker og kontorer var delt mellom Leira, Strømmen, Uddu og Kvithyll. Det var nettopp tatt i bruk ny skole på Åsly etter mye strid. Etter at kommunen ble utvidet med største delen av Stjørna og Stadsbygd i 1964 ble det fart i å bygge ut et sentrum i området Åsly Strømmen. Nytt rådhus ble tatt i bruk i 1969 og det ble etablert butikker, bank mv. i området. Det var et mindre vasslag for Strømmen og omegn med 18 medlemmer. De hadde en brønn i kanten av Årnsethmyra som forsynte de som hadde bygd hus før Rissa vannverk ble etablert. Det var ikke kapasitet til flere så da det ble utbygging av boliger i øvre og nedre Fallet måtte de få vatn fra Rissa vannverk. Åsly skole hadde vatn fra brønnen i Høgåslia da den ble åpnet i Gjertrud Rønning fortalte at skolen ble vasslaus om vinteren og måtte kjøre vatn. Det var nok ikke enkelt med flere hundre elever

16 Årnseth og Årnsethmyra med Åsly til venstre Selv om Rissa vannverk AL er et selvstendig foretak så har det helt fra starten vært et nært samarbeid med kommunen. Som vi har sett hjalp kommunen med å få sikret retten til uttak av vatn. Kommunen har også bidratt til finansieringen de første åra ved å stille garanti for låneopptak. Da utbyggingen av boligfelt på Årnseth kom i gang, tok kommunen opp gunstig lån i kommunalbanken som de lånte ut videre til vannverket for å dekke vannverkets kostnad med vannforsyningen. Helt fra starten har kommunen bidratt med faglig hjelp. Før det kom teknisk etat var landbrukskontoret og særlig herredsagronom Arvid Furuseth den som lokalt tok seg av oppmålinger og tekniske spørsmål. Da vannverket ble startet var Landbruksdepartementet aktiv med å få i gang vannverk på bygdene. De vedtektene som vannverket bygde på var normalvedtekter fra Landbruksdepartementet. De var også med å ga tilskudd til vannverk og vedtektene hadde derfor en klausul at hvis vannverket ble nedlagt, skulle eventuelt overskudd først brukes til å tilbakebetale tilskudd fra stat og kommune. Da teknisk etat ble etablert ble den en viktig samarbeidspartner. De bistod med faglige råd og planlegging. Der kommunen foretok utbygginger, kom vannverket inn som deltaker i framføring av vatn. Kostnadene ble da fordelt og vannverket dekket sin andel med graving og rør. Dette skjedde ved utbygging av boligfeltene og utbyggingen i sentrum

17 Etter at renseanlegget ble tatt i bruk har det vært nødvendig å ha døgnvakt og regelmessig tilsyn. Dette er ordnet ved å leie faglig hjelp fra kommunen. Dermed kan en utnytte fagkompetanse og skape sysselsetting som gir mulighet for faglig utvikling. Kommunal overtakelse Da vannverket ble stiftet og i årene etterpå har det vært et nært samarbeid med kommunen, både økonomisk og driftsmessig. Etter hvert som vannverket ble større og krevde mer oppfølging i drifta, ble det vanskeligere å finne noen som ville ta jobben som formann. Formannen måtte både ha kunnskap og tid til å følge opp. Arne Falkfjell hadde tatt på som formann i 1978 etter Andreas Myran. Han følte det vanskelig å kombinere jobb med formannsstillingen og i 1980 la styret fram forslag på årsmøtet om at vannverket skulle be Rissa kommune om å overta. Kommunen hadde da overtatt driften av Fevåg/Hasselvik og Råkvåg vannverk og tatt kontakt om Rissa vannverk ønsket at kommunen overtok. Det møtte 23 andelseiere på møtet, noe som var uvanlig mange. Likevel ble det enstemmig vedtatt å tilby kommunen å overta. Forslag til avtale ble utarbeid av kommunen og styret hadde bare mindre merknader. Så skjedde det lite og Petter Kojen ble valgt til formann i 1982 da Arne Falkfjell flyttet til Verdal. På årsmøtet i 1983 la styret fram forslag om at det skulle sendes en ny henvendelse til kommunen. Med 9 mot 7 stemmer ble det vedtatt at dette ikke skulle gjøres. Dermed stoppet saken. Det har senere kommet forespørsler fra kommunen, men etter at de formenn som ble valgt har både hatt kunnskap, interesse og mulighet til å følge opp den daglige drift, har styret ikke funnet det aktuelt å overføre driften til kommunen. Saken ble behandlet på årsmøtet i 1999 på bakgrunn av brev fra kommunen. Vedtaket ble; Årsmøtet sluttet seg enstemmig til styrets forslag om at vannverket fortsatt skal være et privat andelslag, men med nært samarbeid med kommunen om drift. Samarbeidet har likevel vært godt, med både felles driftspersonell og utbygging til nye områder

18 Utbygginga av vannverket Første byggetrinn Allerede i 1955 var altså arbeidet med planleggingen startet. Det var overingeniør Magne Aas hos Chr. Setsaas A/S i Trondheim som var engasjert til arbeidet. Han var vannverkets konsulent ved utbygginger i mange år. Det tok tid med å ordne rettighetene for uttak av vatn og etableringen av andelslaget. Da det var gitt tillatelse til å ekspropriere uttak av 400 m3 fra Dyrendalsvatnet og laget var konstituert i 1959, kunne anleggsarbeidet starte. Ingeniør Aas sine planer ble lagt til grunn og anbudsinnbydelse ble sendt ut. Det kom inn 7 anbud. Det dyreste var på kr ,- og det billigste på kr ,-. Paul Pallin som da var etablert som maskinfirma, fikk anbudet. Kontrakt ble undertegnet 24. mai 1960 mellom Rissa vannverk ved Sigvard Skjørestad og Paul Pallin. Kontrakten omfattet alt arbeidet med graving, legging med videre, mens vannverket kjøpte inn rør og deler direkte. Kopi av originalkontrakten mellom Paul Pallin og Rissa vannverk

19 Hele anbudet på arbeidet utgjorde kr ,50 inklusiv omsetningsavgift på kr ,00. Da skulle det legges rør for døgnledningen fra Dyrendalsvatnet til høgdebassenget på Lensmannsåsen og hovedledninger rundt i bygda. Det var harde betingelser. Kontrakten ble underskrevet 24. mai og allerede 1. november samme år skulle døgnledningen og hovedledningene til Rissa Meieri og Sund være driftsklare. Det var forbehold om at røra måtte være leveringsklare på Kvithyll innen 1. august. Hele anlegget skulle være ferdig i løpet av Det er tydelig at styret ved Skjørestad er fornøyd med at de har kommet i gang. I brev til andelseierne av 12. juli 1960 gir Skjørestad uttrykk for dette og forespeiler at vatn til høgdebassenget vil komme innen utgangen av august 1960 og at hele anlegget er ferdig innen utgangen av Vannverket innhentet også anbud på levering av rør. Det kom inn 3 anbud og lågeste anbud var fra Setsaas på kr inkl omsetningsavgift. Dette gjaldt bare eternitrøra. Samlet kostnad med rør og arbeid var dermed kommet på vel kr Finansieringen var ordnet. Det var innvilget statstilskott med kr ,-, lån i Postbanken kr ,-, tilskott fra Norges Brannkasse kr ,-. Til sammen kr ,-. Haken er skriver Skjørestad, at intet blir betalt ut før anlegget er ferdig. De hadde fått et byggelån, men det vil likevel bli mangel på kontanter i anleggsperioden. Styret ber derfor om at andelseierne må begynne å betale inn på andelene, selv om vedtektene sier at de ikke plikter å betale før arbeidet er begynt i vedkommende forsyningskrets. Slik forholdene ligger an, vil enhver innbetaling være velkommen. Innbetalingen skal skje til vannverkets kasserer, vaktmester Isak Rønning på Åsly skole. Dyrendalsvatnet til høgdebassenget Den første døgnledningen fra Dyrendalsvatnet var planlagt med inntaket ca 500 m vest for utløpet av vatnet hvor nåværende hovedledning ligger. Fra vatnet til høgdebassenget på Lensmannsåsen overfor Åsly skole ble det planlagt med 4 hovedledning. Inntaket i vatnet skulle være 18 m under normalvannstand på 204 moh. Fra inntaket med sil til en luftekule på høyeste punkt skulle det være 6 plastrør, videre 125 m 6 eternitrør til det ble større fall. Derfra var det planlagt med 4 eternitrør fram til reduksjonskammer på 115 moh

20 Fra reduksjonskammeret til over Skauga skulle det være 4 stålrør. Ledningen krysset Skauga ca. 300 m vest for Hills pensjonat. Videre var det 4 eternitrør fram til høgdebassenget. Vanskelig og hardt arbeid Det var altså Paul Pallin som fikk jobben. Han hadde mange mann i arbeid og flere maskiner. Han var nettopp ferdig med anlegget til Stadsbygd vassverk. Dermed hadde de fått erfaring og det var vante og dyktige folk som startet opp. I samtale med Paul og Trond Pallin og broren Sverre Pallin og Martin Aasan, ble det fortalt om mange episoder. De som var med på anlegget var i tillegg til Paul, brødrene hans Ole, Sverre, Arne og Gunnar. Videre Ivar og Martin Aasan, Håkon og Odin Rønning, Herman Åslund. Arnt Klakken, Walter Berge, Jarle Reinsli, Isak Solem, Alfred Sivertsvik. Først måtte de ordne adkomst for å få opp maskiner, rør og utstyr. Veien opp gikk fra Leirfallet opp Brudalen etter den gamle seterveien og innover Gammelsetermyran. Veien måtte utbedres for å komme fram og det var ikke aktuelt å kjøre opp og ned hver dag. Derfor måtte dynamitt bæres i ryggsekk når de gikk opp om morgenen. Fra vatnet var det en bergrygg som grøfta måtte gjennom. Grøfta var på det meste over 5 m djup. Maskinen som ble brukt var traktor med bakmontert gravemaskin. Den nådde ikke ned i bunnen av grøfta. Steinene som ble sprengt ut måtte derfor bæres opp til gravmaskinen fikk tak i dem. Paul Pallin måtte ut i isvatnet, men fikk noe å varme seg på da han kom opp